9 ANDRE TILTAK

Vi har sett at justeringer av det økonomiske systemet kan ha gunstige virkninger på en rekke av de "myke" verdier i livet. I dette kapitlet skal vi se på tiltak utenom det økonomiske systemet som skal bedre menneskenes situasjon.

9.1 Hvordan forbedre opinionen og medias kvalitet?

... mer grunnleggende endringer vil først komme i det øyeblikk ... vanlige mennesker stopper opp og spør seg hva TV egentlig gjør med hodene deres.       Peter Watkins

Det som forventes av media er bl.a., at de (1) legger vekt på det som er viktig i kraft av sin konsekvens. At de (2) videreformidler kunnskaper og gir korrekt og bred informasjon med flere innfallsvinkler. De skal (3) være et våkent og kritisk korrektiv til myndighetene. De skal (4) være et forum for saklig og informativ debatt om sentrale samfunnsspørsmål. Avgjørende for å komme til orde må være kvaliteten på det som blir sagt, ikke hvem som sier det. (5) At media dessuten bringer ren underholdning er selvsagt i orden.

Vi har sett at opinionen må spille en sentral rolle i det fremtidige samfunnet, og at media i sin tur må bidra til en våken og velinformert opinion. Men informasjon er ikke nok. Opinionens holdninger kan ofte være avgjørende. Å skape en bevisst og ansvarlig opinion synes å være en sentral oppgave; en opinion som skjønner sitt eget beste i det lange løp.

- Hittil har mennesket hatt en "høstningsholdning". Vi har tatt for oss av det Jorden har gitt. Slik kan det ikke fortsette. Det krever nytenkning og andre holdninger å gå over til en "romskipsholdning", som er det realistiske idag. For Jorden er et romskip, en planet med begrenset utstrekning, ressurser og muligheter. Det er idag (teknisk) mulig å gjennomføre de verdensomspennende restriksjoner som synes nødvendige på en rekke områder. Motstanden er psykisk. Å skape de rette holdninger for å sikre Jorden for fremtidige generasjoner må være en overordnet utfordring for media.

- Vi må ta ansvar for det vi, hver av oss, gjør. Det nytter ikke å si: Det lille jeg kjører, kan ikke spille noen rolle, men ... Man identifiserer seg vanligvis ikke med uheldige konsekvenser som ligger langt borte i sted og tid. Den enkelte har likevel et ansvar, og må forholde seg til det uten å sammenligne seg med andre.

Opinionen har roller i samfunnet, som velgere, som pressgrupper, som skrivere av innlegg i media, som brukere/kjøpere av medias informasjon, som markedskraft osv. I alle disse tilfellene kan opinionen spille alternative roller, gode og dårlige. Opinionens begrensning er at den vanligvis må agere innenfor et gitt system. Hvilke er så de "gode" rollene? Unntaksvis kan den oppnå forandringer på en detalj ved systemet. Folkebevegelser kan kanskje oppnå noe mer. Er opinionen misfornøyd med hele systemet, kan det bli opprør, revolusjon.

Opinionen kan bare spille en rolle hvis den får lov å eksistere. Det er ingen selvfølge, dessverre. Opinionen i rollen som velgere må agere innenfor den valgordningen som de som skal velges, eller deres forgjengere, har laget. Og vi har sett at her passer bukken havresekken, og at altfor mange uegnede personer da kommer i sentrale posisjoner. Det er på dette punktet at et demokrati ser ut til å kunne gå i vranglås. Eksempler finnes i bl.a. Polen og Italia. De som kan gjøre noe med det, vil ikke, fordi de beskytter sine interesser. Og de som vil gjøre noe med det, kan ikke på legal måte.

Opinionen som pressgrupper kan spille mange forskjellige roller, de fleste vil være egoistiske. Men i noen tilfeller kan opinionen være både mer forutseende og ansvarlige enn myndighetene. De som vil gjøre seg gjeldene gjennom media, og som ikke har råd til å bruke annonser, er avhengig av redaktørens godvilje. Noen har klippekort, noen gult- og noen har rødt kort. Unntaksvis kan et slikt initiativ som slipper igjennom, resultere i noe, endre utfallet av en enkeltsak eller justere en systemdetalj. Men opinionens muligheter til påvirkning synes å være svært begrenset gjennom denne kanalen, hvis da ikke media gjør en "sak" av et initiativ. Da kan kanskje noe mer oppnås.

- Det er for tiden stor diskusjon om markedskreftene i mange land. Noen er for og noen sterkt imot. Men ingen sier hva markedskreftene er. Vi, alle er markedskreftene, vi som kjøper varer og tjenester. Og påvirkningen kan være stor. Kjøper vi f.eks. norske varer og tjenester, skaper vi arbeidsplasser i Norge. Kanskje er varene litt dyrere enn tilsvarende utenlandske. Til gjengjeld kunne vi (og våre barn) spare noen milliarder som vi betaler over skatteseddelen til ledighetstrygd og sysselsettingstiltak. Derfor bør vi kjøpe norske varer når de er like gode. Det er et økonomisk tiltak, ikke et "nasjonalistisk".

- Opinionens brodd svekkes av folks likegyldighet. Den svekkes også av mangel på riktig- og av   feil informasjon. Det er medias ansvar å formidle viktig og riktig informasjon.

- Vitenskapsmenn og -kvinner bør være mye mer aktive i samfunnet og henvende seg til   publikum (skape opinion), ikke til politikerne.

Hvordan påvirke media til å fylle den tiltenkte rollen? Som brukere av medias informasjon, kan opinionen påvirke kvaliteten på den informasjonen som lages og distribueres av media.

- Brukerne av media, vi som kjøper aviser og ser på TV osv., må la være å kjøpe (eller gjøre bruk av) dårlige media. Enkelte boykottaksjoner viser at brukerne i noen grad gjør det. Derved blir media av økonomiske grunner tvunget til mer seriøsitet. Hvis vi, brukerne, ikke reagerer, blir vi medansvarlige for medias overtramp, og for at media ikke kan spille den viktige rollen de åpenbart må spille i den kritiske situasjonen verden nå befinner seg.

- Pressens faglige utvalg (PFU) i Norge og tilsvarende i andre land må få utvidete fullmakter: De må kunne ta opp saker på eget initiativ uten å være avhengig av en klage fra andre. Dommen fra PFU skal offentliggjøres i sin helhet i samme avis på samme sted i avisen som det påtalte forhold sto og med samme overskrifter. Dette kan myndighetene bestemme uten fare for pressefriheten.

- PFU er selv misfornøyd med situasjonen og har antydet en ombudsmannsordning etter svensk   mønster, som en mulighet.

- Det beste og mest nærliggende ville være om media innså viktigheten av sin rolle og tok   konsekvensene av sitt ansvar. Kanskje journalist- og mediehøyskolene burde legge mer vekt på   yrkets etiske sider?

- Og hvor er de mange "gammeldagse" journalister og redaktører som er flasket opp med en mer   anstendig yrkespraksis? Kan ikke de gjøre seg mer gjeldende, slik at vi fikk beholde en fri, men   også en intelligent og anstendig presse?

Hva kan gjøres for å la flere komme til orde gjennom media. Hva kan gjøres med vår tids småkonger, redaktørene? Som begrenser ytringsfriheten etter eget forgodtbefinnende?

- Myndighetene er med rette tilbakeholdne med å gripe inn i medias redaksjo- nelle frihet til å ytre seg. Statlig påvirkning av det som blir formidlet, er det i utgangspunktet ingen som ønsker. Likevel kan myndighetene gjøre flere ting for å bedre forholdene. Det kan gjelde: Pensum og eksamensvilkår for mediafolk; retningslinjer for formidling av vold og kriminelle handlinger; hvordan leserbidrag skal behandles; hvordan medias selvjustis skal fungere, slik at den blir mer virksom enn f.eks. Pressens Faglige Utvalg er i Norge idag.

- Aviser som får pressestøtte (eller kanskje alle?) forpliktes til å reservere et nærmere bestemt antall spaltemeter for leserinnlegg. Avisens eneste ansvar er å påse at innholdet ikke er injurierende. En egen gruppe mennesker utenom redaksjonen skal velge ut hvilke leserinnlegg som skal trykkes. Dette kan bidra til å komme bort fra at noen få journalister i TV og dagspressen setter dagsorden for den offentlige debatt. Men hvordan finne frem til gruppens medlemmer? Kan det være en "jury" trukket ut av et større utvalg ved loddtrekning?

- Folk (og myndighetene) må bli mer oppmerksomme på den illusjonspåvirkningen vi alle nå er utsatt for, og som data- og videoteknologi i kombinasjon har gjort nesten fullkommen og umulig å oppdage. Den kan bli en fare for den våkne og informerte opinionen, som er så viktig.

9.2 Hvordan forbedre livskvaliteten?

Det finnes to fattigdomsbegrep; indre og
ytre fattigdom.            Aung San Suu Kyi

Selv om man nå også snakker en del om livskvalitet, ikke bare levestandard, er hele samfunnet (også det internasjonale) organisert rundt en økning av levestandarden gjennom økonomisk vekst. Det synes derfor påtrengende nødvendig å lære å tenke nytt.

Vi i prosjektet bak denne boken, er blitt klar over at (en økning av) livskvali-teten selvsagt er det primære mål for oss hele tiden og uansett hvilken situasjon vi befinner oss i. Fordi utviklingen har gått så fort de siste par generasjonene er vår tenkning, våre mål og organiseringen for å nå disse målene, blitt foreldet uten at vi har oppdaget det eller tatt konsekvensene. Stort sett tror vi fortsatt at økt levestandard er det sentrale virkemidlet for å øke menneskenes livskvalitet, slik det var for noen ti-år siden. Men vi har nå sett at levestandarden bare er bra sålenge den bedrer vår livskvalitet. Det er særlig ved lav levestandard at livskvaliteten øker helt i takt med levestandarden.

Ved tilstrekkelig høy levestandard vil livskvaliteten sågar kunne avta hvis levestandarden øker ytterligere. I det globale perspektiv har vi dessuten sett at en videre satsning på økningen av konvensjonell levestandard truer livskvaliteten til hele Jordens fremtidige befolkning.
Ideelt sett, må den levestandarden som kan produseres innen rammen av det Jordens miljø tåler, brukes til å dekke flest mulig menneskers primære behov. Dette vil antagelig bare kunne oppnås hvis økt livskvalitet snarest blir erkjent som det primære mål også for menneskene i den industrialiserte del av verden. Veien til ytterligere økning av livskvaliteten for de fleste synes å være til stede. Det gjelder bare å innse det.

Når vi skal utvikle tanker om virkemidler og tiltak, vil vi ha i fokus - (1) Hva den enkelte kan gjøre for å bedre livskvaliteten for seg selv, (2) hva den enkelte kan gjøre for å bedre livskvaliteten for andre, og (3) hva samfunnet kan gjøre for å bedre livskvaliteten for de mange.

Hva kan den enkelte gjøre for å bedre livskvaliteten for seg selv? Kan vi påvirke vår livskvalitet i gunstig retning, vil det ofte også påvirke andres livskvalitet indirekte. Noen forlater riktignok barn og ektefelle for å bedre sin livskvalitet gjennom en annen partner. Består livskvaliteten derimot i indre harmoni, vil denne også føles bra av de som lever i hans eller hennes nærhet.

- Forholdet til oss selv er sentralt også for vårt forhold til materielle ting, titler og våre omgivelser   for øvrig. Det er derfor nærliggende å se på dette først, og henviser til Tillegg 4, Hvilke   muligheter har mennesket for å forandre seg selv?

- I tillegg vil vi nevne vår tilbøyelighet til å ta risiki, å utsette oss for fare, å føre et liv som på   lengre sikt vil kunne skade helsen og dermed vår egen livskvalitet i en årrekke. Det vil indirekte   også berøre livskvaliteten til våre nærmeste.

Hva kan den enkelte gjøre for å bedre livskvaliteten for andre?

- Oppdragerens rolle er sentral i denne problemstillingen, fordi oppdrageren påvirker livskvaliteten til det unge mennesket ikke bare mens de har direkte kontakt, men gjennom hele livet. Hvem er oppdrageren? Det er mange, men sentralt står selvsagt foreldrene og skolen, fordi de har den mest intense og varige kontakten med det unge mennesket. Det synes å være enighet om at det er hvordan oppdrageren er, eksemplets makt, som betyr mest, ikke hva vedkommende sier. Men det som blir sagt, må selvsagt stemme overens med handlingene.

- Dessuten synes det viktig å hjelpe de unge til å bli klar over sine evner og interesser - disse   henger vanligvis nær sammen - og til å kunne bruke dem. Meningsfylte aktiviteter gir høy   livskvalitet.

- Er oppdrageren god nok? Og hva skal man gjøre, hvis det ikke er tilfelle? Hvis det er   oppdrageren som er problemet, da er det viktig at vi bryr oss om hverandre i nærmiljøet. Når det   gjelder spørsmålet om å forandre oppdrageren, henvises til Tillegg 4.

- En oppfølging av lærernes egnethet i den praktiske undervisningen innføres.

Men alle problemene er selvsagt ikke løst med det. På det praktiske plan synes en rekke tiltak å være mulig, tiltak som i særlig grad er rettet mot informasjon og påvirkning av de unge. I de negative indikatorene, slik som psykiske problemer med videre, som vi har nevnt tidligere, ligger også muligheter for å finne ut hvordan livskvaliteten kan forbedres. Her ligger nyttige forskningsoppgaver og venter.

- Vi alle kan og bør bidra til å gjøre det trivelig rundt oss selv, våre nærmeste og vår neste i   hverdagen: en oppmerksomhet, et vennlig ord, et våkent øre, forsvar mot urett osv. Slik innsats   gir livet mening.

- Humanitære organisasjoner fortjener ut fra dette vår støtte, særlig de som samler inn penger uten   bruk av mye og dyr reklame.

- Vi hadde forsømt oss, hvis vi i denne forbindelse ikke hadde kommet inn på et spesielt tilfelle: Gravide kvinner som røker. Med den viten vi nå har, og som vi har hatt i ganske mange år, så er dette mennesker som på en uforståelig måte gambler med den livskvaliteten barnet deres vil ha gjennom hele livet. Og det gjøres bare for å oppnå den økningen i egen livskvalitet de kan få de korte stundene røyken og dens ettervirkning varer. Hvor er det blitt av morskjærligheten? (I prinsippet gjelder disse kritiske bemerkningene også faren, selv om hans påvirkning på utviklingen av fosteret er svakere.)

- Her synes en langt sterkere påvirkning fra samfunnets side å være på sin plass. At informasjon ikke er nok, fremgår av nyere forskning som viser at ca. 40% av gravide norske kvinner røker! Det burde også overveies om slike mødre burde belastes med noen få prosent av de store kostnadene samfunnet får, når det senere får oppgaven med å ta seg av det for tidlig fødte eller skadde barnet. Et slikt tiltak kunne også virke preventivt. Og å forhindre må jo være hovedsikte- målet.

- Alkohol er et stort problem for enkeltmennesker, familier og samfunnet. Det finnes behandlingsmetoder som har gitt oppsiktsvekkende resultater. En økt innsats her fra samfunnets side vil antagelig kunne avregnes som en lønnsom investering, i tillegg til de andre åpenbare fordelene.

Hva kan samfunnet gjøre for å bedre livskvaliteten for de mange? Samfunnet har bare systemforbedringer til disposisjon. Hvilke kan være aktuelle? Noen av dem må altså rettes mot foreldrene, andre mot skolene og lærerne. Noen bør kanskje rettes mot politikerne og/eller oss alle. Dette bør utredes nærmere. Men en rekke av de foreslåtte justeringer av det økonomiske systemet vil kunne være samfunnets bidrag til en bedre livskvalitet for de mange.

- I beslutningsunderlaget for alle større beslutninger bør inngå opplysninger om vedtaket tjener   livskvaliteten til flest mulig mennesker.

Vi har tidligere påpekt behovet for nytenkning. For å kunne tenke nytt trengs infor-masjon som viser de mest sentrale sammenhenger mellom levestandard og livskvali-tet på den ene side, og på den annen side sammenhengene mellom livskvalitet og det enkelte menneskets forhold til seg selv. Det igjen forutsetter selverkjennelse. Dessuten synes en ytterligere bevisstgjøring å være nødvendig av forholdet mellom økt levestandard for Jordens raskt økende befolkning og Jordens bæreevne. Å få "solgt" slike tanker (det dreier seg egentlig om å forstå sammenhenger) burde i dagens situasjon være mulig på grunn av den lykkelige omstendighet at økt lykke for de mange, som vi har sett, vil kunne forenes med en mer bærekraftig utvikling av økonomien. I "Romaklubbens" nye bok "Over grensen" mener man dessuten å ha påvist kvantitativt, at en bærekraftig utvikling ennå er mulig hvis man gjør det som er nødvendig. Situasjonen innebærer altså fortsatt muligheter.

- Som ledd i denne nytenkningen må samfunnet (politikere, interesseorganisa- sjoner med videre) derfor "omprogrammeres" til å styre med henblikk på å øke folks livskvalitet i stedet for deres levestandard. Nytenkning vil snautt være mulig uten å omforme de sterke organisasjonene som er bygget opp rundt målsettingen om å øke levestandarden.

Vi må altså tenke på omforming-, da det synes umulig å oppløse dem. Gjennom sitt arbeid har de bidradd til at svært mange har fått en bra levestandard og gjennom det en bedre livskvalitet. Men det er grunn til å anta at økningen i levestandard de siste 10-15 årene stort sett ikke har gitt en høyere livskvalitet, snarere tvert imot. Det kan indikere at man ikke i tilstrekkelig grad har tilpasset seg nye realiteter.

- Fagforeningene bør nå prioritere en bedre - og varig - livskvalitet for sine medlemmer og deres   barn.

- Skolesystemet må ikke legge opp til produksjon av tapere.

- Som følge av at levestandarden tjener livskvaliteten, bør de politiske målene i mye sterkere grad knyttes opp mot livskvalitet. Det vil kreve et nytt eller justert nasjonalregnskapssystem. Oppgaven blir da å disponere samfunnets materielle ressurser (penger og BNP) slik at vi oppnår best mulig livskvalitet for flest mulig lengst mulig. Å forandre samfunnet med henblikk på økt livskvalitet i stedet for økt levestandard vil også innebære en annen disponering av tiden vår.

I Tillegg 2 blir det vist at livskvalitetens innhold varierer fra person til person. Og den varierer med menneskets alder. Sett fra samfunnets side vil dette kunne innebære en utvikling av livskvalitetens innhold over tid, f.eks. etter hvert som folkets utdanningsnivå øker.

- Vårt forhold til tid er blitt et vesentlig element i livskvaliteten for mange mennesker i vår   oppjagede tilværelse. Kanskje vi kan lære noe av indianeren som sier: "Tiden går ikke - den   kommer"?

- Meget tyder på at det å ha et annet menneske å åpne seg for, kan være en egnet og billig form for   psykologisk hjelp for de mange som har problemer?

- En mer kollektiv form er selvhjelpsgrupper av mennesker som befinner seg i samme (type)   problemfylte situasjon.

Modenhet er bl.a. evnen til å utsette behovstilfredsstillelse. Nå prioriteres ofte det kortsiktige. Utfordringene i vår tid krever innsatser som først gir merkbar gevinst om mange år. Utviklingen av oss til mer modne mennesker vil da bl.a. innebære å legge større vekt på det langsiktige.

I u-landene vil økonomisk vekst i kombinasjon med en langt bedre fordeling av arbeid og goder føre til en vesentlig forbedret livskvalitet for hundrevis av millioner mennesker. Det vil også redusere den strømmen av økologiske og økonomiske flyktninger som nå avtegner seg.
Fremtidsutsiktene, og dermed livskvaliteten, vil bli vesentlig forbedret på flere måter. De unge vil f.eks. ha utsikt til jobb. Og vi kan være trygge på at Jorden fortsatt vil gi oss det vi trenger av livsgrunnlag, livsrom og naturopplevelser. Det vil bli færre tapere; kanskje vil det i sin tur føre til færre selvmord?

Barn i u-land vil få skolegang, og skolen i i-landene vil være innstilt på å fremme utviklingen av barnas egne muligheter. Som nevnt tidligere, vil økt selverkjennelse og selvutvikling være et vesentlig ledd i å øke livskvaliteten generelt. Bl.a. vil menneskene i langt større grad selv kunne løse sine psykiske problemer og unngå å få dem.

Vi har sagt at livskvalitet er slik vi har det inne i oss. Det er flere grunner til at psykisk likevekt og harmoni er viktig. At personer som har disse egenskapene, har et vesentlig bidrag til en god livskvalitet, sier seg selv. Består opinionen av slike mennesker, vil den langt lettere spille den rollen den bør spille. Dessuten vil en slik opinion danne et langt bedre rekrutteringsgrunnlag for å få personer med innsikt og moral inn i samfunnenes nøkkelposisjoner.

Hva er det så som fremmer slik psykisk likevekt og harmoni? De foreslåtte endringene av det økonomiske systemet vil gi bedre livskvalitet for mange mennesker. Forskning har vist at de første barneårene er meget viktige. I i-land vil redusert arbeidstid og mindre konkurransepress føre til mindre stress og bedre oppvekstvilkår for barn og unge. Økonomien vil stort sett være sikret, og familie-situasjonen tryggere. For de arbeidssøkende vil fornyet tilgang på lønnet arbeid bety en vesentlig bedring av livskvaliteten, både pga. selvrespekten, økonomien og den bedrede familiesituasjonen. Foreldrene vil ha mer tid for barna. Skolene vil i større grad fremme barnas utvikling på barnas premisser. Dessuten er selverkjennelse og selvutvikling foreslått innført som del av undervisningen, slik at de på lengre sikt kan bli del av vår kultur. Men også voksne har mulighet for å erkjenne seg selv, og bl.a. føle den befrielse det innebærer å kunne takle sine egne problemer på en bedre måte.

9.3 Vold og samfunn

Når man slipper volden inn i stuen, hvordan få den bort fra gaten? Ukjent kilde

Flere av de nevnte tiltakene av økonomisk karakter vil, som en bieffekt, bidra til å motvirke vold og krminalitet. At alle som ønsker det, har arbeid medfører f.eks. at gruppen av arbeidsledig ungdom stort sett forsvinner. Og familievolden som følge av arbeidsledighet og den dårlige økonomien det fører med seg, vil også bli redusert. Undersøkelser tyder også på at kriminaliteten øker i store befolkningskonsentrasjoner, hvor menneskene bor så tett innpå hverandre og samtidig så upersonlig. Å motvirke konsentrasjonen vil derfor også motvirke kriminaliteten.

For å kunne bekjempe vold, må man forstå dens forskjellige aspekter, dens natur, dens forutsetninger og årsaker. Man kan forebygge og bekjempe vold, og det kan skje innenfra og utenfra. Dette gir fire angrepspunkter: Man kan (1) forebygge vold innenfra ved å skape fredelige og harmoniske barn. Dessuten kan man (2) forebyg-ge vold utenfra, ved å skape samfunn som gir liten grunn til misunnelse og andre forhold som lett fører til vold. Man kan (3) bekjempe vold innenfra f.eks. ved meditasjon, psykologisk behandling eller (visse former for) religiøs påvirkning. Og man kan (4) bekjempe vold utenfra, slik politiet og rettsvesenet gjør idag. Stort sett gjør samfunnet idag bare bruk av denne siste muligheten. Idag bekjemper man sågar vold utenfra samtidig med at man fremmer vold innenfra. Det skjer via manglende omsorg i mange hjem, videovold og vold som underholdning, ideologisk indoktrinering med videre. Man setter sin lit til at toleranse skal jevne ut motsetningene.

Når vi snakker om vold, mener vi i første omgang førstegangsvolden. Forsvinner den, forsvinner også volden for å forsvare seg, og en eventuell vold for å hevne seg. Med vold mener vi også psykisk vold, som kan føre til fysisk sykdom og en negativ spiral. Vi befinner oss grovt sett på en skala mellom "vold" og "godhet". Hva må vi gjøre for å bevege oss i riktig retning på denne skalaen og komme inn i en positiv spiral?

- Man bør innse at toleranse ikke er et tilstrekkelig sterkt virkemiddel til å unngå vold basert på   sammenligning mellom "oss" og "de andre". Det er den ideologisk baserte gruppeinndeling   som må unngås.

- Vold forebygges utenfra ved lover, straffebestemmelser og tilstedeværelsen av et sterkt og   effektivt politi på det nasjonale og internasjonale plan. Den forebygges også ved å unngå vold   som underholdning og andre former for påvirkning som fremmer vold. Det behøver ikke være   en menneskerett å få se på video eller film at mennesker blir skåret i biter.

- Vold forebygges innenfra ved å skape trygge og harmoniske hjem med voksenkontakt i   beredskap når barna trenger den. Barna må få vite hva som er rett og galt. Forskning har vist at   empati (= innlevelsesevne) utvikles i førsko- leårene. Har barnet ikke lært det da, vil senere   læring av empati være vanskelig.

- Vold forebygges også innenfra ved gode forbilder og ved bedre kontakt på tvers av   aldersgrupper.

- Vold bekjempes innenfra gjennom meditasjon, psykologisk behandling eller visse former for   religiøs påvirkning.

- Vold bekjempes utenfra gjennom pågripelse og straff.

- Unge vet idag for lite om barneoppdragelse. For å redusere omsorgssvikten bør foreldrerollen   inngå som obligatorisk fag i grunnskolen. Innen denne rammen skulle gutter lære om piker og   vise versa.

De første leveår synes å være spesielt viktige. Ved manglende omsorg får barnet lett mindreverdsfølelser som kan føre til vold, fordi "alt" virker provoserende. Vedkommende lever i en konstant kampsituasjon.

- Dette innebærer at det er viktig å unngå å skape de indre, psykologiske forutsetningene for   voldstendenser i det unge mennesket. Å skape harmoniske unge mennesker må være en sentral   del av alle foreldres selvrealisering.

- Det virker også provoserende på mange som føler seg tilsidesatt, hvis asylsø- kere og   flyktninger får en større økonomisk bistand enn de selv.

- Man bør unngå å gjøre det lettere for internasjonal mafiavirksomhet ved å opprettholde   grensekontroller i stedet for å fjerne dem.

- Voldelige regimer bekjempes med forpliktende økonomiske sanksjoner på internasjonal basis.

9.4 Familien, barn og unge

Vi har vært inne på forskjellige sider ved familielivet tidligere; i forbindelse med de yrkesaktives stress-situasjon, at det som skjer i alderen 0 - 3 år er viktig for barnet og det voksne mennesket. Og at unge foreldre må forberedes på foreldrerollen, noe som også kan gi færre samlivsbrudd. Men også her vil en rekke andre tiltak være nød-vendige for å bevege samfunnet i ønsket retning.
Barnas arbeid er lek og skolegang. Brukes tiden riktig i skoletiden? Skal man bli "nyttige" samfunnsborgere eller utvikle seg mot noe som gir mening for den enkelte i en større sammenheng? I et harmonisk og organisk samfunn henger dette nøye sammen.

- Det synes helt sentralt at unge mennesker finner frem til sine genuine interesser, dvs. interesser   som er basert på egne evner, ikke på andres forventninger eller utsiktene til makt og anseelse.   Meget tyder på at det er en forutsetning for at barnet skal utvikle seg til et harmonisk menneske.

- Undervisningen må tilrettelegges slik at barnet oppdager gleden ved å lære. Derved lærer det å   lære, noe som vil være en verdifull egenskap gjennom hele livet.

Kunnskaper blandt disharmoniske mennesker i maktposisjoner kan være farlig. Det har den historiske erfaringen vist (konf. Stasi og KGB). Forutsetningen for at kunnskaper skal bli nyttige for samfunnet, synes da å være at det er harmoniske mennesker som har og bruker disse kunnskapene.

- Av den grunn og av hensyn til mennesket selv, bør selvforståelse og selvutvikling som middel   til å bli mer harmoniske mennesker innføres og bli en sentral del av vår kultur, både for barn og   voksne.

- Oppdragelse av barn må få en høy prestisje i samfunnet.

- Barna må få uttale seg i samfunnet.

- Barnets behov for å bli elsket, må være avgjørende i barnefordelingssaker.

- Samfunnet bør gi en ny form for utdannelse som gir sammenheng og mening. Undervisningen i alle fag bør legges opp med tanke på å få frem de historiske sammenhenger (bl.a. hypoteser om hvorfor forandringer i samfunn skjer). I den forbindelse er semantikk viktig, siden den beskjeftiger seg med de prosessene vi tar i bruk når vi skaper og tolker mening. Semantikken skjerper kritisk tenkning og åpner for spørsmål som fører til sakens kjerne. Innsikt i semantikk kan derfor få dyptgripende innvirkning på elevenes kritiske tenkning, holdnin- ger og forståelse.

Det er åpenbart at de unges situasjon nå og i fremtiden i stor grad avhenger av voksengenerasjonens psykiske egenskaper. Vi nevner to:

- Hvor grådige vi er, og hvor innstilt vi er på å sende regningen for vårt overfor- bruk og våre miljøforsømmelser til neste generasjon. Vi voksne i i-land må ikke trekke nye veksler på barnas fremtid, men i stedet begynne å innfri de vekslene som allerede er utstedt. Eksempelvis lever mange land nå delvis på forskudd, dvs. på lån som må forrentes og tilbakebetales av barna.

- Hvor store våre forventninger er til et familiesamliv, og hvor tilbøyelige vi er til å bryte ut av   det, hvis forventningene ikke oppfylles.

- Ved at stresset reduseres, åpnes også for økt bruk av offentlige transportmidler og tilsvarende   reduksjon av skadelige avgasser inklusive bakkenær ozon som særlig skader barna.

- Det bør vurderes om privatpersoner i visse tilfeller bør kunne gå konkurs på lignende måte som   bedrifter, for å slippe å slite med gjeld i en mannsalder.

Hundrevis av millioner av barn i u-land, vi kan ikke fatte antallet, har det idag vondt. Hva kan gjøres med det? U-land påvirkes idag på flere (aksepterte) måter som kan inndeles i fire grupper: (1) I-landene bestemmer stort sett betingelsene som handelen med- og informasjonsformidlingen (til?) og fra u-landene beveger seg innenfor. (2) I-landene bestemmer utviklingshjelpen i form av kreditter og pengegaver og i betydelig grad hvordan disse midlene skal brukes. Vi har (3) påvirkningen gjennom diplomatiske kanaler og internasjonalt press. Dessuten (4) forslag som fører til internasjonale avtaler.

Kan noen av disse kanaler brukes for å bedre barn og unges oppvekstvilkår? Stort sett må vi gå ut fra at deres oppvekstvilkår vanskelig kan bedres uten å bedre familienes levekår. Utviklingslandene er stort sett harde samfunn, som skyver problemene nedover de sosiale strukturer med den følge at de fattigste ofte treffes hardest. Gjennom de foreslåtte økonomiske tiltak vil familienes situasjon kunne forbedres.

I-landenes overlegenhet på informasjonsfronten bør eventuelt kunne brukes til folkeopplysning av faglig karakter. Dessuten er det kanskje mulig å få frem hvor farlig ideologier på nasjonalistisk, etnisk, sosialt og religiøst grunnlag er?

- Man kan vanskelig tenke seg en utviklingshjelp som er mer rettet mot barn og unge enn virksomheter á lá SOS barnebyer, som nå har foreldreansvaret for 50- 60'000 barn basert på private gaver. Stort sett dreier det seg om foreldreløse barn. Men det er da også de som er vanskeligst stilt, og antallet foreldreløse barn øker stadig pga. kriger og AIDS. Redd Barna har også et opplegg for å hjelpe barnefamilier.

- Sammenlignet med de nedslående resultatene til den offisielle utviklingshjelpen synes denne private virksomheten å få svært meget ut av pengene både i form av økt livskvalitet for barna, men også som fremtidsrettet investering, fordi disse barna vil være en ressurs både pga. sin harmoniske oppvekst og pga. sin skolegang. En langt større del av utviklingshjelpen bør derfor gå til denne form for privat utviklingshjelp. Som kjent er utdannelse også et virkemiddel for å dempe befolkningseksplosjonen.

- Å fremme menneskerettighetene gjennom politisk påvirkning er blitt mer og mer vanlig. Selv   om resultatene hittil er beskjedne, må man selvsagt ikke unnlate å bruke politisk påvirkning når   muligheten er til stede, bl.a. for å få slutt på slavearbeid for barn.

- U-landenes utenlandsgjeld betjenes indirekte av barna. Det må gjøres noe med gjelden og renten.

Skolegang og utdannelse vil være et sentralt ledd i å bedre barnas kår. Spørsmålet er bare hvordan de skal påvirkes. Ideologisk påvirkning bør motvirkes. Derimot vil det være nødvendig å få dem til å se verdien av sin egen livsform og de livskvaliteter den innebærer, og at det materialistisk orienterte levesettet fra Vesten ikke er noe å satse på, både på grunn av sitt innhold og sine konsekvenser. Det må dannes en motvekt mot den forherligelse av vestlig levesett som nå finner sted, som skaper misunnelse, folkevandring og ønsker om en økonomisk vekst som Jorden ikke vil kunne tåle.

9.5 Kultur og fritid

Som vi har sett, kan de store samfunnsproblemene ikke løses uten å redusere arbeidstiden for alle. Det betyr mer fritid. Hva kan den fylles med for å gi en høy livskvalitet? Vi må ta sikte på å vri fritidsaktivitetene bort fra de miljøbelastende typene over til mer miljøvennlige fritidsaktiviteter. I prinsippet ser det ut til at man (1) bør forby det verste. (2) Bruke hemmende virkemidler for å redusere omfanget til de "nestverste" fritidsaktivitetene og (3) bruke lokkende virkemidler for å fremme de miljøvennlige fritidsaktivitetene. For stadig flere mennesker blir det viktig at fritiden fylles med aktiviteter som har mening. Dette fører til følgende tanker om tiltak:

- Vi bruker mer av fritiden vår på barna,

- på spill og lek, naturopplevelser og -aktiviteter, gjerne på tvers av aldersgrupper.

- Vi bruker tid til den gode samtalen og på å skape skjønnhet.

- Deltagelse i studiegrupper og samtalegrupper som fritidsaktivitet synes å ha flere positive sider   og bør fremmes. Det er ikke bare en miljøvennlig fritidsak- tivitet. Den virker også utviklende på   personlighetens sosiale- og intellektuelle egenskaper, eventuelt også på den psykiske helsen.

- Kulturaktiviteter fremmes som de som delvis skal fylle tiden med mening, aktivitet og glede.   Også læring, forskning og søken etter innsikt vil være meningsfylte og miljøvennlige aktiviteter.

- I annen sammenheng har vi kommet frem til at selverkjennelse og å utvikle seg som menneske   bør bli en sentral del av all oppdragelse. Den meditasjon (av forskjellig slag) og samtale som det   er naturlig å praktisere i den forbindelse, vil være en meget miljøvennlig fritidsaktivitet.

- De mest miljøbelastende fritidsaktiviteter begrenses eller stanses gjennom internasjonale avtaler.

- Informasjon om fritidsaktivitetenes miljøbelastning vil alltid være aktuelt. Derved appellerer man   til hver enkelts ansvarlighet, og det kan skapes en opinion mot de miljøskadelige   fritidsaktivitetene.

- Bruken av privatbil og fly bør reduseres ved hjelp av hemmende virkemidler, som f.eks.   gjennom avgifter. (Det å eie bil kan til gjengjeld gjøres billigere). Når hydrogenteknologien   (basert på solenergi) blir bruksferdig i tilstrekkelig omfang, kan dette revurderes.

- Bruken av kollektive transportmidler bør fremmes gjennom lavere pris og bedre tilgjengelighet.

- Elektronisk kommunikasjon fremmes i forbindelse med fritidsaktiviteter.

9.6 Samfunnets organisasjon og styring

Noen bytter parti for sin overbevisnings skyld.
Andre bytter overbevisning for sitt partis skyld.
Winston Churchill

Først minner vi om noen av de tidligere tiltak som har med samfunnsstyring å gjøre. Det gjelder innføring av en ernæringspolitikk for større bruk av vegetabilsk mat, en distriktspolitikk som motvirker dannelsen av de enormt store byene. At økonomiske og økologiske flyktningestrømmer bør forebygges ved å hjelpe menneskene der de bor. Livskvalitet søkes innført som økonomisk mål i stedet for levestandard, osv. Men det er behov for flere tiltak.


Politikk
Vi har sett at demokratiet er den styreform man bør satse på. Men det finnes mange former for demokrati, og alle er ikke like bra. Dessuten har demokratiet i seg selv visse svakheter. En av disse svakheter er at alle meninger ved valget er like beret-tiget. Det er de jo ikke, for noen følger med og skjønner i det store og hele hva som skjer. Andre gjør det ikke. (At alle meninger er like berettiget, forutsetter en rettferdig valgordning. I Norge og mange andre land er det langt fra tilfelle: Hvis alle som stemte Venstre ved stortingsvalget 1993, hadde bodd i ett eller to fylker, hadde partiet vært representert på stortinget med 3-5 mandater i stedet for ett.)

Siktemålet med et demokratisk valg må bl.a. være å forene makt, innsikt og moral. Slik er det ikke idag. Makt opprettholdes i stor grad for dem som allerede har makt. Dessuten gis makt til dem som forventes å kunne samle mange (lokale) stemmer i en medietid. Her er det politikerne som skaper sine egne rammebetingelser, "bukker" som passer sin egen "havresekk". Og parlamentarikerne er tydelig tilfreds med det de har laget for seg selv.

Dette kan i enda større grad føre til at de som burde vært i parlamentene, holder seg borte. Kandidatene til parlamentene nomineres primært til valgkampen, ikke til deres viktige gjerning i parlamentene. Det vesentlige burde derimot være om vedkommende har noe å gjøre i parlamentet, ikke om han eller hun er flink til å sanke lokale stemmer. Her ligger kanskje en av nøklene til at parlamentenes anseelse er lav i befolkningen i mange land. Politikere flest er så glade i makten at de nesten gjør hva som helst for å beholde den. Fra politisk knebling og terror til å kaste blår i øynene på velgerne i såkalte demokratier.

Det må derfor være en myte at folket i demokratier får de politikerne det fortjener. Folket får stort sett de (riks-)politikerne som politikerne selv bestemmer. Følgen er at de menneskene som kanaliseres inn i de ledende funksjonene, også i demokratiske land, åpenbart ikke er istand til å møte de store og alvorlige utfordrin-gene vi nå står overfor. Folkets aller beste menneskeressurser burde i denne situasjonen kanaliseres inn i landenes ledende posisjoner, mennesker som står over de fastlåste tankebaner, polemikken og taktikkeriet. Hvordan kan man oppnå det? Her noen uferdige tanker:

- Så lenge "folkevalgte" ikke kan velges vekk eller strykes, er de ikke folkevalgt. En bedring ville   være om man kunne fjerne de "verste". Gjennom et inngående offentlig intervju kunne man   bedre få frem hva den enkelte står for. Maktglade og opportunistiske personer kunne derved   lettere holdes borte.

- Det bør stilles strenge krav til politikernes kompetansenivå og etikk.

- Systemet med yrkespolitikere avvikles.

- Bør mennesker med moral og dyktighet headhuntes til å bli politikere? Slike bør ta det som en jobb (á lá jurymedlemmene), men bare i en passe lang begrenset tid av fare for maktglede. Eventuelt kan man komme tilbake etter en "karantenetid" på 5(?) år. Som en variant kunne politisk vernepliktige danne "Det kloke råd".

- Det såkalte styringstillegget som de store partiene (i Norge) gjennom valgordningen har gitt seg selv, har angivelig til hensikt å sikre grunnlaget for en styringsdyktig regjering. Det består i at de store partiene blir overrepresentert i parlamentet. Selv om landet er interessert i en styringsdyktig regjering, er måten det er gjort på (i Norge) tvilsom. Men styringstillegget kan kanskje gis på en annen måte med de samme fordelene, men uten nåværende ulemper. Styringstillegget måtte da gis i form av et begrenset antall virtuelle stemmer til den til enhver tid sittende regjering for lettere å oppnå ønsket stabilitet, eventuelt i kombinasjon med senket sperregrense for småpartier.

- Et utvalg utenom det politiske systemet må lage alternative utkast til valgordningen som forelegges folket til avstemning. Det må være langt lettere å velge bort parlamentarikere enn det som er tilfelle i mange demokratiske land idag. Ingen representant bør kunne sitte i mer enn tre valgperioder. Hvordan et partis stemmer er fordelt utover landet, må ikke påvirke mandatfordelingen.

- Har et lite parti (i Norge) erobret et mandat i et fylke, deltar dette partiet med alle sine ubrukte stemmer i fordelingen av utjevningsmandater, selv om det ikke når opp til sperregrensen. Hensikten med sperregrensen har jo da falt bort.

- Overrepresentasjonen av offentlig lønnede personer på stortinget er meget betenkelig. (Tilsvarende for kommuner og fylkeskommuner). I andre demokratier kan det være overrepresentasjon av personer som er lansert (og eventuelt betalt) av næringsinteresser på arbeidsgiver- og arbeidstagersiden. Regler innføres som sikrer at parlamentet gjenspeiler folket.

- Sålenge det finnes komiteer på stortinget, må det stilles krav til deres sammensetning: Det må ikke være slik at lærere er overrepresentert i undervisningskomiteen, slik at det er lærere som i stor grad bestemmer over undervisningen og skolenes rammebetingelser. Tilsvarende må gjelde generelt.

- Det opprettes en partiuavhengig politikerskole, slik at politikerne i større grad skjønner sammenhengene mellom mål og midler i oppgangs- og nedgangstider. De psykologiske faktorene i samfunnsmaskineriet må hele tiden tas med. Det vil skape bedre forutsetninger for saklige debatter og fornuftige vedtak.

- Politikerne må være fristilt i alle samvittighetsspørsmål.

- Folket må bruke de muligheter det tross alt har i demokratiene, gjennom deltagelse i organisasjoner, partier og i samfunnsdebatten. Den teknologiske utviklingen gjør det etter hvert mulig for alle å gjøre seg kjent med alle offent- lige dokumenter og parlamentsdebatter gjennom bibliotekene og Internet.

- Det innføres mer direkte demokrati, konferer Sveits' initiativ og referendum. Initiativ innebærer at et visst antall underskrifter kan forlange en sak satt på dagsorden og tatt opp til folkeavstemning. Referendum innebærer at visse saker som behandles av myndigheter (på alle plan), fremlegges folket til avgjørelse.

- Tiltak settes iverk for å redusere makten til den organiserte egoismen i samfunnene.

- Arbeidsgiveren var tidligere både venn og fiende, men ble av arbeideren særlig betraktet som det siste. Man orgaiserte seg for å bekjempe eller beskytte seg mot arbeidsgiveren, ikke for å beskytte ham. Med denne organiserte innstillingen møter man en tid hvor arbeidsgiveren er mangelvare samtidig med at han stort sett ikke lenger oppfører seg slik at man må beskytte seg mot han eller må bekjempe han. Har fagforeningene tatt konsekvensen av dette?

- Det innføres et justert nasjonalregnskapssystem som i størst mulig grad ivaretar de påpekte mangler. Utredningsarbeidet bør fortsette under ivaretagelse av tankene i denne boken. De foreløpige konklusjonene der går ut på følgende: Gjeldende system utvides til å omfatte: Forbruk av engangs naturressurser - Naturens egen produksjon og tap - Miljøbelastninger - Visse ytelser som ikke har en motgående pengestrøm. Det utvides også med et ressursregnskap eller balanse etter mønster av bedriftsregnskapet, eventuelt også med kunde- og leverandørreskontro. Det er korrigert til å la all verdiskapning fremstå som verdiskapning og alt forbruk og tap av ressurser som forbruk. Dessuten må det ikke, slik markedet gjør nå, se bort fra fremtidig knapphet. I tillegg innføres livskvalitet som en sentral styringsparameter, som alle aktuelle størrelser relateres til.

- Styringen av drivkreftene er viktig. Samfunnet må belønne det "gode", og må avgjøre hva som   er godt.

Et sentralt virkemiddel for å komme videre vil være å fjerne de fleste av de nåvæ-rende politikerne, fordi de er ute av stand til å tenke nytt, samtidig som nytenkning er påtrengende nødvendig. Det er særlig politisk indoktrinering, opportunisme og prestisjetenkning som gjør nytenkningen så vanskelig. Bare de som tenker som de gamle og etablerte, får slippe til, og bare de som trives med opportunisme og prestisjetenkning, ønsker å leve i dette systemet. Derfor skaper de i betydelig grad selv de problemene de strever med å løse. Hvordan få dem til å forstå at det er de selv som er del av problemet, de som velger seg selv, og som er så oppsatt på gjenvalg? En egnet påvirkning utenfra synes å være helt nødvendig. (Og denne boken må betraktes som et ledd i denne påvirkningen.) Makt korrumperer, også i demokratier. Man kan si at nåværende politikere på en måte er offer for systemet. På den annen side fylles systemet altså opp av mennesker som kan trives i dette systemet.

Åpenhet og gjensidig kontroll er vesentlige elementer i et velfungerende demokrati. Et moderne demokrati står og faller derfor med opinionens kvalitet, av at den er våken og kritisk, noe som igjen forutsetter våkne media. Men i det store og hele vil gruppen av kontrollører ikke være bedre enn de som skal kontrolleres. Det er noe vi må leve med.

Sosialt liv
Også her er det behov for tiltak.

- Man må arbeide for en sunnere livsstil, forebygge i stedet for å reparere.

- Man retter søkelyset på usaklighetene i forskningsmiljøene.

- Man utforsker og gjør bruk av den alternative medisinen som påviselig virker.

- Pluralisme søkes innført som identitet i flernasjonale samfunn(?)

- I våre samfunn er mennesket det som det presterer i yrket og organisasjonslivet. Nekrologer   beskjeftiger seg med titler og karriere. Bare i enkelte tilfeller kommer noe om personlige   egenskaper. Er det på tide å omprioritere og gi andre signaler til de unge?

9.7 Fellesfunksjoner

Behovet for fellesfunksjoner
Fellesfunksjoner på ulike politiske nivåer spiller en stor rolle for folks livsvilkår. Behovet for dem er åpenbart, og det er to tendenser i utviklingen: (1) Etter hvert som befolkningseksplosjon, kommunikasjon, teknologi, handel og utdannelse med videre har gjort verden mindre, har behovet for stadig mer omseggripende felles-funksjoner økt. Det gjelder havrett, miljø, interpol, GATT/WTO, UNO, EU/EFTA, NATO, internasjonal mekling, fredsbevarende styrker, krigføring med etterfølgende kontroll (Irak) med videre. Samtidig, og kanskje som en reaksjon på denne tendensen, skjer (2) en viss opprustning av fellesfunksjoner på kommunalt nivå i enkelte land. Begge tendenser skjer (tilsynelatende) på bekostning av nasjonale funksjoner. Men det er de nasjonale som hittil har hatt hånd om de internasjonale, og det er de nasjonale som i siste instans er overordnet de kommunale funksjonene.

I tillegg kommer to forhold av ny dato: Nasjoners frivillige etablering av overnasjonale funksjoner som kan overstyre de nasjonale funksjonene. Dessuten har overnasjonale funksjoner, som var opprettholdt ved maktmidler, brutt sammen i Østeuropa og det tidligere Jugoslavia.

Et fremtidsrettet system vil måtte opprettholde en rekke av dagens overnasjonale funksjoner, og videreutvikle dem. Dessuten vil antagelig nye måtte etableres: Stikkord her er: Global ressursforvaltning, forurensing av miljøet og naturen, internasjonal våpenhandel inkl. atomvåpenteknologi, genteknologi, bekjempelse av internasjonal kriminalitet, konfliktforebyggende tiltak, hjelpetiltak, sanksjoner mot overtredelser osv. De nye og stadig mer alarmerende meldingene om utviklingen av ozonlaget og temperaturøkningene på Jorden aktualiserer behovet ytterligere. Men er forutsetningene for endringer til stede når endringer til det bedre for folket på lang sikt lett vil kunne gå imot de kortsiktige interessene til dem som sitter med makten idag? Nøkkelen her synes å være mer og bedre demokrati.

Organiseringen av fellesfunksjonene
Hvordan kan slike funksjoner organiseres? Det synes å eksistere to prinsipielt forskjellige former: Man innser (1) nødvendigheten og underkaster seg frivillig et overnasjonalt system som man selv er med på å påvirke. Derved har man også underkastet seg trusselen om sanksjoner, hvis man bryter vedtatte regler. En slik trussel blir (2) også de stater (og internasjonale selskaper?) eventuelt utsatt for som nekter å gå inn i, eller rette seg etter, et slikt forpliktende system frivillig. Men det er ikke enkelt å utøve et slikt system rettferdig og konsekvent.

Forandringsprosessen
Å forandre noe nasjonalt og internasjonalt er en tung prosess. Siden det begynner å haste, er det viktig at noen tar initiativ uten å vente på at andre gjør det. De som synes nærmest til det, er internasjonale "grasrotbevegelser" og små, demokratiske land. De kan påvirke gjennom eksemplets makt, ved å holde sin sti ren og ellers gjennom pilotprosjekter, forslag i internasjonale fora, konferanser osv.

Spørsmålet er om utviklingen nå går så raskt at det trege systemet for etablering av overnasjonale ordninger som fungerer idag, ikke klarer å holde følge med utviklingen av behovene. Må etableringen av overnasjonale funksjoner skje på en mer effektiv måte i fremtiden? Må den organiseres annerledes? Må det opprettes et mer formalisert verdenspoliti som kan settes inn raskere, og som fremfor alt kan virke forebyggende? Ser vi i Sikkerhetsrådet de første konturene av en verdensregjering?

For at slike overnasjonale ordninger skal virke etter sin hensikt, og ikke drukne i ineffektivitet og korrupsjon, må media også her være seg sin oppgave bevisst. Det har vist seg at opinionen har stor makt og ganske mye fornuft når den får tilført tilstrekkelig og riktig informasjon. Media må være opinionens tjenere, slik at opinionen kan være et korrektiv til makthaverne også på det internasjonale plan. I motsatt fall kan to ting skje. (1) Media er i makthavernes tjeneste, og blir da vanligvis ikke trodd. Revolusjonene i Øst-Europa har vist at evnen til korrektiv likevel er til stede i opinionen. Det er et spørsmål om dette korrektivet opprettholdes i tilstrekkelig grad, hvis media (2) over lengre tid er i næringslivets pengetjenende tjeneste i demokratier?

Hva bør reguleres internasjonalt?
Tidligere har vi behandlet en rekke tiltak; internasjonal kontroll av ABC-våpen, overnasjonalt politi i FN-regi, problemavfall og forvaltningen av visse naturressurser osv. Hva er kriteriet for at et forhold bør/må reguleres internasjonalt eller overnas-jonalt? Det må (1) ha noe med problemets størrelse å gjøre. Og det må (2) være slik at det ett land gjør, eller unnlater å gjøre, vil gå ut over menneskene i andre land. I tillegg til disse to konkrete kriteriene synes (3) verdensopinionen i stadig mindre grad å ville godta at andre mennesker går til grunne som følge av kynisk oppførsel til ledere eller folkegrupper. Hvilke nye forhold er så store eller kan ha slik konsekvens over store områder at overnasjonal regulering synes nødvendig? Behovet for overnasjonale tiltak for å oppnå en økonomisk utvikling innen rammen av det miljøet kan tåle, er vel erkjent.

- Men reguleringene mangler ennå, selv om begge de nevnte kriteriene er oppfylt. Hvor lenge vil f.eks. verdens befolkning nøye seg med å protestere mot at de siste rester av de tropiske urskogene, med deres uerstattelige genetiske mangfold og deres CO2-bindende virkning forsvinner? Også i de enorme nordiske barskogområdene er hugsten nå større enn tilveksten. Tiltak vil bestå i å lage forpliktende reguleringer, (med forskrifter om nyplanting i nordområ- dene) om nødvendig etter massivt press fra opinionen.

- Bruken av naturens ressurser utenfor de nasjonale land- og havområder er delvis regulert allerede. Men knapphet på slike goder kan aktualisere behovet for å utvide denne reguleringen. Det kan gjelde fisk og havdyr i de store verdenshav, ressursene i Antarktis og på havbunnen, bruken av verdensha- vene som lagringsplass for problemavfall med videre.

- Men det synes ikke utelukket at verdenssamfunnet etter hvert også vil ha et ord med i laget når   nasjonale naturressurser, som er viktige for verdenssamfunnet (f.eks. olje), blir knappe.

- En rekke forurensende utslipp til naturen oppfyller begge de nevnte kriteriene (f.eks. plutonium   og andre radioaktive stoffer, KFK-gasser med videre). Andre utslipp tilfredsstiller ett av   kriteriene for å bli regulert internasjonalt.

- Mange av bioteknologiens nye produkter, nye arter, patent på liv med videre kommer i samme kategori. Nye arter eller artsvarianter kan spre seg ukontrollert til andre land med ukjente konsekvenser. Patenter på levende vesener kan eventuelt begrense andres tradisjonelle friheter på en uakseptabel måte. Her er åpenbart behov for internasjonale reguleringer.

- Hittil har sulten vært en følge av et uløst fordelingsproblem. Men nå er folke- mengden blitt så stor, og den øker så raskt at Jordens produksjon av mat snart ikke vil gi nok til alle, selv med et perfekt fordelingssystem. Vil dette frem- tvinge overnasjonale tiltak? Tiltak for å hindre: (1) at mat blir ødelagt, at (2) ørkenspredningen fortsetter, at (3) dyrket jord legges brakk eller brukes til andre formål, at (4) vann blir ledet vekk eller sløst bort, at (5) jord eroderes bort og at (6) kystområdene og fiskeressursene blir forvaltet på en uforsvarlig måte?

Vil den såkalte frihandelen ha samme status eller form om 30 år som idag, når man har sett de langsiktige konsekvensene for handelsbalansene, sysselsettingen og miljøet i verden? Forfatteren har en begrunnet tro på at det må innføres restriksjoner. "Prisen" for disse restriksjonene er at fremtiden til våre barn og barnebarn sikres på miljøsiden, at de får arbeid og at livskvaliteten øker for de aller fleste.

9.8 Hva den enkelte kan gjøre

De lesere som har fulgt oss så langt, har sikkert oppdaget en rekke impulser til å gjøre noe selv. I tillegg vil vi nevne dette:

- Bry deg om det som skjer i nærmiljøet, i naturen og i verden. Bli en del av den våkne, informerte   og engasjerte opinionen som er så nødvendig.

- Sett igang-, eller vær med i studiesirkler og/eller organisasjoner som bryr seg om det samme.

- Ta bokens temaer opp i samtaler med venner, familie og på jobben. Anbefal andre å engasjere   seg. Skriv innlegg i aviser og tidsskrift.

- Støtt enkeltpersoner, organisasjoner osv. som arbeider for det samme som du.

- Reduser bruken av privatbil, og kjør kollektivt, bortsett fra fly.

- Unngå miljøskadelige fritidsaktiviteter.

- Foretrekk media som lever opp til det ansvar de har i samfunnet.

- Finn ut hva livskvalitet betyr i hverdagen, og hvodan livskvaliteten kan økes uten å øke   miljøbelastende forbruk. Ha et våkent øye med dine følelser, og hvordan de styrer deg.

- Gi barna en harmonisk oppvekst med rike muligheter for å utvikle sine evner.

- Har du råd, så bli fadder for et (eller flere) barn i et u-land.

- Som konsument kan du opptre miljøvennlig ved eksempelvis å la være å kjøpe møbler av   tropisk trevirke

- Spis mer vegetarmat (bortsett fra ris), reduser forbruket av industri-produsert kjøtt.

- Motvirk bruk og kast-mentaliteten. Du kan også satse på kvalitet, slik at produktene varer lenger.   Dessuten kan du bruke produktene til de er utslitt, ikke bare til de er blitt slitte eller umoderne. Å   bruke og vedlikeholde tingene på en fornuftig måte vil bidra sterkt til å forlenge deres levetid som   pene og velfungerende produkter.

Til innhold Verden Hvorhen?

Til Tillegg Verden Hvorhen?

Til hovedsiden