Tillegg 1

Kravene til et nytt regnskapssystem og hvordan de kan møtes

Kravene til et nytt regnskapssystem
Skal man lage et nytt eller forbedret samfunnsregnskap, må man søke å fjerne flest mulig av de nevnte ulempene (avsnitt 5.5.10) uten å innføre nye. Nedenfor er listet opp en rekke krav som bør stilles til et nytt samfunnsregnskap:

- Det bør redegjøre for hva man har og hvor det kommer fra (eierne), hva man har skapt og hvem   som har gjort det, hva man har brukt og hvem som har gjort det, hva man har vunnet og tapt,   uansett om det kan uttrykkes i kroner eller ikke.

- Bare ønskelige hendelser bør gi positive utslag og omvendt.

- Vesentlige resultater ved samfunnets virksomhet målt med egnete indikatorer/målvariable bør   kunne redegjøres for.

- Samfunnets styringssystem bør redegjøre for driften av samfunnet, for forvaltningen og   utviklingen av samfunnets ressurser. Derved får man også bedre frem de statiske og dynamiske   sider ved samfunnet, dvs. det man har, og hvordan det utvikler seg

- Systemet bør redegjøre for det man gjør, og resultatene av det. Det er vanlig å registrere tildelte penger (budsjettet, som politikerne bruker mye tid på å utforme med mange detaljer) og bruken av penger (regnskap). Mindre vanlig, men like nyttig er det å redegjøre for hva denne pengebruken har resultert i. Det som settes igang, bør følges opp, slik at man ser om det man ønsker å oppnå, inntreffer.

- Det bør eventuelt skille mellom typer investeringer: Lønnsomhetsinvesteringer,   skadeforebyggende, (-reparerende), flaskehalsutvidende, infrastrukturelle investeringer med   videre.

- Det bør vise investeringers "lønnsomhet".

- Det bør vise kapitalslit og tap av alle vesentlige typer kapital/ressurser/verdier.

- Beholdningene av fornybare og ikke fornybare naturressurser bør tas med.

- Det skal vise forbruket, respektive eventuelle tap av viktige fornybare og ikke fornybare   naturressurser.

- Alt verdifullt arbeid (all verdiskapning) bør inngå i systemet uavhengig av om det medfører en   pengestrøm eller ikke.

- Det bør være egnet for å gi data til analyse og oppfølging. Eksempelvis bør samfunnsregnskapet   gi datagrunnlag for analyser av hva som er samfunnsmessig gunstig: Er det f.eks. mer   lønnsomt å forebygge (på vedkommende område) enn å reparere skader?

- Det skal sålangt mulig knytte mål for livskvalitet opp mot konvensjonelle, økonomiske verdier.

Generelt bør det være slik at: Alt som kan kvantifiseres (fysisk og/eller i valuta), inngår i et avsluttet regnskapssystem som kan revideres. Det må omfatte verdiskapningen, fordelingen av de skapte ressursene og forbruket av ressursene. Immaterielle verdier, som ikke kan kvantifiseres, "henges på" dette systemet ut fra hva utredning og forskning på mer lokale områder tilsier. Lovmessigheter innen dette ikke-kvantifiserte systemet utvikles i den grad det er mulig og hensiktsmessig. Her ligger forskjellige forskningsoppgaver og venter, inklusive en avklaring av hvordan livskvalitet kan gjøres bedre tilgjengelig for "måling". At systemet bør gi rom for alt dette, betyr ikke at alt bør tas i bruk i første omgang. Det er selvsagt behovene som må styre utviklingen av systemet innen rammen av det systemopplegget tillater.

Hvordan møte kravene?
Kan prinsipper fra bedriftsregnskapene med fordel overføres til samfunnsregn-skapet? Før vi går inn på det, skal vi se nærmere på hovedtrekkene ved regnskapene i en større bedrift.
En slik (produksjons-) bedrift vil vanligvis føre følgende regnskaper: Balanse og driftsregnskap, prosjektregnskap ved prosjektrettet produksjon, samt tap- og vinningskonto. Dessuten: Kunde- og leverandør-reskontro som holder detaljert orden på (vare-) og pengestrømmene ut og inn av bedriften. Andre aktuelle regnskaper er: Prosjektregnskap ved investeringer og likviditetsbudsjett.
Det er verd å merke at regnskapene bare er en del av bedriftens styringssystem. En annen vesentlig del er de tilsvarende planene eller budsjettene, som etter behov og mulighet er basert på fysiske planer, det man tenker å gjøre. Budsjetter (som er plandata eller PD) og regnskap (som er beskrivende data eller BD) er i Norge uttrykt i (løpende) kroner. Men opplegg for inflasjonsjusterte regnskaper eksisterer også.

Hensikten med styringssystemet er å fremskaffe nødvendig informasjon om bedriftens overordnede målparametre eller målvariable, slik at ledelsen kjenner deres aktuelle størrelse, deres utvikling og plan/prognose. De vanligste målvariable er lønnsomhet, likviditet og soliditet (eller finans-struktur). Men det finnes også en rekke andre sentrale målvariable, slik som omsetning/størrelse, markedsandeler, bedriftsklima med videre, samt en rekke nøkkeltall. Lønnsomhet og de fleste andre målvariable kan uttrykkes tallmessig på flere måter. Man må da velge, og utforme systemet deretter. Som man ser, er bedriften et meget komplisert fungerende målrettet system uten noe entydig mål-middel hierarki. Det er også tilfelle for et samfunn, noe som kan indikere at bedriftsregnskapet kan tilføre samfunnsregnskapet nyttige impulser.

Det som sies nedenfor om balansen gjelder både PD og BD. Balansen består av to tallkolonner med beskrivende tekst. Høyre tallkolonne, finansstrukturen (tidligere kalt passiva), viser hvor bedriftens pengemidler kommer fra; hvem som har bidradd med hvilke beløp. Hovedpostene her er: Kortsiktig gjeld [bl.a. mottatte varer fra leverandører som ikke er betalt ennå (leverandørreskontroen gir detaljene)], kassakreditt, langsiktig gjeld og egenkapital (i form av aksjekapital og oppsparte midler) som tilhører bedriftens egne aksjonærer.

Venstre tallkolonne, ressursstrukturen (tidligere kalt aktiva), viser i hvilken form de tilførte midler nå befinner seg. Dermed er sagt at balansen viser et øye-blikksbilde av situasjonen. Den er avsluttet pr. et visst tidspunkt. Også i ressurs-strukturen er de kortsiktige plasseringene øverst, slik at hovedpostene blir: Likvide midler, utestående fordringer [leverte varer etc. som ikke er betalt ennå (kundereskontroen gir detaljene)], ferdigvarelager, varer i arbeid, råvarelager, verdi av maskinpark, verdi av bygninger og verdipapirer.

Da summen av tilførte midler (vanligvis) vil være lik summen av det man har fått for pengene, vil summen av de to tallkolonnene være like. Kort sagt viser altså balansen hvor bedriftens pengemidler kommer fra og hva de pr. regnskapsdatoen ble brukt til. Viktige bedriftsressurser som ikke blir uttrykt i penger, slik som kompetanse, patenter, medarbeiderstaben, kundeforhold, markedsposisjon med videre kommer ikke frem i balansen. Det samme gjelder de såkalte "skjulte reserver". Dette er verdier som kan uttrykkes i penger, men som likevel ikke figurerer i regnskapet. Det kan eksempelvis være en bygning som er "nedskrevet" til 100,- kr. i regnska-pet mens salgsverdien kan være hundretusener eller millioner. Motstykket til "skjulte reserver" i ressurstrukturen er en tilsvarende stor skjult egenkapital i finansstrukturen.

Driftsregnskapet viser hvordan bedriftens verdiskapning finner sted. Da verdiskap-ningen finner sted over tid med bedriftens ressurser, blir også verdiene i ressurs-strukturen i balansen samtidig berørt. Driftsregnskapet gir et bilde av det som har skjedd i en periode. Ved hyppige regnskaps-avslutninger kan det gi et løpende bilde av bedriftens verdiskapning. Uten å gå inn på definisjonene av de forskjellige begrepene kan vi grovt si at driftsregnskapet viser:

(1) inntektene (verdiskapningen) i en gitt periode

(2) kostnadene (verdien av forbrukte ressurser) i samme periode.
Det forutsettes da vanligvis at (2) omfatter de kostnadene som skal til for å skape verdiene i (1), og bare de, en forutsetning som ikke alltid (eller sjelden) er til stede.

(3) Periodens driftsresultat, som er (1) - (2)

Inntektene, kostnadene og driftsresultatet kan inndeles etter forskjellige kriterier for å bedre regnskapets utsagnskraft, og for å gjøre dataene bedre egnet for analyseformål, slik at regnskapene for produktgrupper, avdelinger, markeder, kundegrupper med videre kan fremskaffes.

Det synes i første rekke å være disse regnskapene som kan gi impulser til et nytt samfunnsregnskap. Sammenholdes bedriftsregnskapet med de kravene vi har stilt til samfunnsregnskapet, finner vi at bedriftsregnskapene gjør rede for

- de av bedriftens ressurser som kan uttrykkes i penger,
- hvem som har deltatt i finansieringen av disse ressursene, og med hvilke summer,
- ressursforbruk, brutto og netto verdiskapning i en periode,
- de prosjekter som tar sikte på å bedre bedriftens egne betingelser (utviklings- og   investeringsprosjekter),
- ressurs-strømmene inn og ut av bedriften,
- det økonomiske mellomværende med omverdenen,
- lønnstagernes, kapitaleiernes og eiernes inntekter,

Bedriftsregnskapet redegjør ikke for menneskenes sluttforbruk, bare for den ressursbruken som inngår i produksjonen (i vid forstand). Det må avklares hvordan man bør redegjøre for sluttforbruket. Eventuelt kan sluttforbruket betraktes som produksjon av immaterielle verdier + avfall + forurensning? Produktene fra visse typer produksjon og tjenester forbrukes direkte. For restauranten er maten som blir servert, produktet. Det sluttforbrukes umiddelbart. Tilsvarende gjelder for utleie av bolig, transport med videre. For denne typen produksjon kan altså bedriftsregnskapet også tjene sluttforbruksprosessen. Men hva med andre typer produksjon? Det bør undersøkes nærmere.

Ut fra dette vil vi kunne forvente at de samme prinsipper anvendt i samfunns-regnskapet vil kunne gi

- en oversikt over samfunnets totale ressurser, og hvem som har "finansiert" dem,
- hvilke ressurser/produkter/verdier som er blitt skapt i løpet av en periode
- hvilke innsats-ressurser til hvilken verdi som er blitt brukt for å skape produktene, og hvem som   har levert dem
- hvilke av disse produktene som er solgt til hvem i inn- og utland eller som er egne investeringer
- en oversikt over det økonomiske samkvemmet med utlandet

De rike struktureringsmulighetene for ressurser og ressursbruk i bedrifts-regnskapet vil antagelig kunne finne nyttig anvendelse også i samfunns-regnskapet. Det er riktignok ikke opplagt at en detaljert redegjørelse for alle samfunnets ressurser bør foretas i første omgang. Men opplegget bør vel gi rom for det?

I det samfunnsregnskapet vi søker, vil det antagelig være nødvendig å foreta en typifisering av ressursene ut fra forskjellige kriterier:

- De ressursene som kan/ikke kan kvantifiseres i kroner.
- Naturressurser (fornybare og ikke fornybare, de som eies/ikke eies av noen), menneskeskapte   ressurser og mennesket som ressurs (flere aspekter).
- Ressurser som inngår i produksjonsapparatet, slik som mennesker og maskiner   (virkemiddelressurser). Her kommer også et ressursforbruk i form av "kapitalslit" på tale.
- Ressurser som driver virkemiddelressursene, slik som energi, motivasjon (aktiv   transaksjonsressurs).
- Råvarer, (eller passive transaksjonsressurser) som er den generelle betegnelsen på de ressurser   som inngår i produktet.
- Produkter som blir til nye råvarer (inkl. resirkulering), som blir til aktiv transaksjonsressurs,   virkemiddelressurs eller som konsumeres.
- Mer eller mindre skadelig sluttavfall.

Hva slags ressurstruktur dette kan føre til, er antydet i den analysen som ligger til grunn for denne boken.

Alternative fremgangsmåter
Impulser fra bedriftsregnskapet er bare en av kildene til forbedring av nåværende system. Grovt sett kan vi tenke oss følgende fremgangsmåter:

A. Bibeholde nåværende system og forbedre det i størst mulig grad ut fra de nye kravene som er stilt. Forskere i mange land arbeider nå med dette, også i internasjonal regi.

B. Skissere et nytt samfunnsregnskap for "A/S Land X" basert på bedriftsregnskapets prinsipper i størst mulig grad.

C. Lage et system basert på følgende hovedtanke: Summere opp alle bedrifter, all offentlig og privat verdiskapning innenfor og utenfor pengesystemet, idet alle som skaper noe, defineres til å være "bedrifter" med en verdiskapning. Man søker å betrakte sluttkonsum som en produksjonsprosess.

D. Eventuelle kombinasjoner av alternativene A - C.

Konklusjon
En analyse av disse alternativene, som ikke gjengis her, leder frem til følgende konklusjon. På dette foreløpige grunnlaget ser det ut til at alternativ A supplert med visse deler av alternativ B (deler av ressursregnskapet, eventuelt også kunde- og leverandørreskontroene) kan gi en akseptabel løsning.

Kommentar
Summen av det menneskene i et samfunn har (fordelingskurve med gjennomsnitt) har antagelig steget jevnt hele tiden, bortsett fra krigsperioden. Fordelingskurven vil vise at noen allerede har mer enn de har (et rommelig) behov for. Med en fremskrivning av utviklingstrendene vil man kunne anslå når alle vil ha nok (hus, innbo, fritidsredskap osv.) Dette kan være av betydning for når markedene blir mettet og hvis miljøet setter en stopp for videre økonomisk vekst av konvensjonell type.

Tillegg 2

Levestandard og livskvalitet
Et notat om livskvalitet fra Per A. Løken er innarbeidet i teksten.

Hva er levestandard og livskvalitet?
Levestandard har å gjøre med de materielle ressursene som står til disposisjon for hver enkelt: Hva man har av materielle verdier til (1) å (for)bruke, til (2) å leve innen rammen av (f.eks. hus og hjem) og (3) til å oppnå behagelige følelser med på det psykologiske plan. (F.eks. materiell trygghet, det å være noe i egne og andres øyne ved å ha noe andre ikke har o.l.)

Livskvalitet har å gjøre med hvordan man har det inne i seg. Det igjen synes å henge sammen med tre ting: (1) Hvordan forholdet er til materielle goder, (2) hvordan forholdet er til de nære omgivelser, familie, venner (også dyr og planter), idéer, arbeidsplass og (3) hvilket forhold man har til seg selv i de forskjellige situasjoner man er i; om man føler seg frisk, fri, harmonisk, vellykket, lykkelig, har kontroll med videre. Å ha god samvittighet vil for enkelte mennesker være en forutsetning for høy livskvalitet.

Forholdet mellom levestandard og livskvalitet
Selv om levestandard og livskvalitet altså er ganske forskjellige, er de ikke uavhengige av hverandre. Hvilket forhold eksisterer mellom dem? Tenker vi oss at levestandarden øker fra null og opp til et nivå hvor primærbehovene er dekket, vil livskvaliteten øke tilsvarende. Man kan nesten sette likhetstegn mellom dem. Øker levestandarden ytterligere, vil forholdet mellom levestandard og livskvalitet variere ganske mye, avhengig av personen det gjelder, hvilke interesser og holdninger vedkommende har.

På den ene enden av en (levestandard-)skala finner vi f.eks. den buddhistiske yogi som finner sin lykke (= høy livskvalitet) i meditasjon og det som oppleves som en forening med Guddommen. Levestandarden består da stort sett i en kopp ris om dagen, noen enkle klær og en brisk til å sove på om natten. Dette ser altså ut til å være en kombinasjon av meget lav levestandard og høy livskvalitet. Det synes sågar åpenbart at forutsetningen for den høye livskvaliteten er at vedkommende ikke ønsker en høyere levestandard. Hvordan kan denne mangel på ønske om en høyere levestandard ha oppstått? Da man ikke kan ønske ikke å ønske, synes denne mangelen på et ønske om høyere levestandard å være en følge av en virke-lighetsoppfatning om hva som har mening i en større sammenheng.

Har man en lav levestandard og ønsker en høyere-, vil altså livskvaliteten lide under det. Ønsket om en høyere levestandard reduserer altså livskvaliteten. Sam-menligningen mellom det man har og det man ikke har, men samtidig ønsker seg, skaper en utilfredshet som reduserer livskvaliteten. Dette ser ut til å gjelde generelt, ikke bare for den som har svært lite. (Reklamen og interesseorganisasjonene gjør f.eks. bruk av denne effekten).

Men det finnes også mindre ekstreme eksempler på at høy livskvalitet kan forenes med (etter våre forhold) lav levestandard. Slike mennesker vil kunne finnes blandt visse naturfolk og blandt mennesker i enkle kår i by og på land i Norge og andre industriland.

Beveger vi oss langs levestandardskalaen mot høyere levestandard, finner vi at det vi kan kalle den ytre frihet, øker. Man kan f.eks. bevege seg friere, uten alltid å måtte tenke på hva det koster. Har man et ønske av materiell art, kan man få det tilfredsstilt. (På den annen side nytter dette lite, hvis man ikke har slike ønsker.) Men vi finner også at jo høyere levestandard man har, og jo mer man gjør seg psykisk avhengig av den, desto større blir frykten for å miste den, og eventuelt ønsket om å øke den. Denne frykten går åpenbart på bekostning av livskvaliteten.

Levestandard forutsetter former for konsum. I ekstreme tilfeller er det nesten ingen grenser for hva en person kan tenke seg å konsumere. Som eksempel minner vi om diktatorfamiliens palass i Romania og garderoben til Imelda Markos. Men for de fleste eksisterer en grense. Har man så mye at man ikke orker å gjøre bruk av alt, må penger plasseres og verdier forvaltes. Det skaper en rekke nye problemstillinger og problemer som kan være egnet til å redusere livskvaliteten. Vi tenker bl.a. på frykten for å tape noe av det man har, problemer med utro forvaltere med videre.

Fig. 1       er ikke overført

Dette kan tyde på at det finnes en slags "optimal" levestandard, i samsvar med
figur 1. Fordelingskurvene antyder den individuelle spredningen. For de fleste mennesker vil beliggenheten av dette optimumspunktet bevege seg til venstre med tiltagende alder. Jo eldre man blir, desto besværligere vil det være å forvalte store ressurser som man etter hvert har skjønt at man aldri vil kunne gjøre bruk av, eller som det blir for strevsomt å bruke. Det er f.eks. bakgrunnen for at gamle mennesker etter hvert kvitter seg med store hus og tunge, dyre møbler. Dessuten overfører de verdier til sine barn. De øker sin livskvalitet ved å redusere sin levestandard. Hvis den psykiske og fysiske helsen holder, vil man likevel kunne holde en høy livskvalitet på tross av høy alder.

For øvrig vil kurven variere fra individ til individ. Noen vil føle seg lykkelige, dvs. ha en meget høy livskvalitet, selv om levestandarden (målt med materielle ressurser) er lav. Andre kan ha mye jordisk gods uten å være lykkelige. Det finnes åpenbart ingen klar sammenheng mellom BNP (brutto nasjonalprodukt) og livskvaliteten for dem som skaper dette BNP.

En av verdens rikeste personer, dronning Elisabeth, kalte i sin nyttårstale 1993 året 1992 for anno horribile, skrekkens år. Det var riktignok ikke den høye levestan-darden som hadde forårsaket den lave livskvaliteten, men familietragedier og omta-len i media. Men det var altså slike forhold, ikke den luksuriøse levestandarden, som hadde vært utslaggivende for livskvaliteten.

Men begrepet har flere aspekter. Forløpet av livskvaliteten for den enkelte person over hans eller hennes livsløp har dels sammenheng med nå-situasjonen og hvordan denne tas, men det finnes også tunge konsekvensmekanismer som har innvirkning på livskvaliteten for resten av livet. Det avtegner seg tre typer hendelser med langsiktige konsekvenser: (1) Konsekvenser av f.eks. (uforskyldte) ulykker som kan redusere livskvaliteten for resten av livet. (2) Konsekvenser av uforsiktig eller uforstandig livsførsel (nikotin, alkohol, overvekt, uforstandig soling med videre). Her vil man være sin egen ulykkes smed. Og (3) det forhold at en persons livskvalitet gjennom hele livet i betydelig grad påvirkes av andre, både i barneårene og senere.

I begge de sistnevnte tilfellene er det åpenbart at forebyggelse er bedre enn å reparere. I tilfelle (2) har man selv ansvaret for sin egen livskvalitet. I tilfelle (3) har foreldre, familie og samfunnet ansvaret for livskvaliteten til de mange barn og unge som man skaper livsbetingelsene for. Ansvaret favner meget vidt; det gjelder familiens omsorg fysisk og psykisk, stress og utrygghet i samfunn og familie, miljø-bestemte sykdommer med videre.

Dette ansvaret gjelder altså ikke bare øyeblikket, men konsekvensene for livskvaliteten gjennom hele livet til disse menneskene. Ja, det favner enda videre. Disse menneskene påvirker livskvaliteten til andre mennesker i sine omgivelser og til sine barn. Her ligger det an til gode eller dårlige kjedereaksjoner av stor betydning. (Det er kjent at noen av vår tids tyranner har hatt en meget lav livskvalitet som barn.) Handler vi deretter idag?

Figur 2 nedenfor illustrerer noen forløp av livskvaliteten (LK) over enkeltper-soners levetid. Person A hadde en bra livskvalitet hele livet. Person B hadde en like bra oppvekst, men ble utsatt for en bilulykke og havnet i rullestol. Person C fikk dårlig omsorg i de første leveår, fikk problemer på skolen og havnet i det kriminelle miljø.

Fig. 2         er ikke overført

Ut fra denne diskusjonen ser det ut til at diagrammet i figur 1 kan inndeles i noen diffust avgrensede soner. Ved lav levestandard øker livskvaliteten i takt med levestandarden. I sone 2 vil det stort sett være slik at høyere levestandard vil gi noe høyere livskvalitet for de fleste mennesker. Har man råd til en sykkel, øker bevegelsesfriheten og dermed også livskvaliteten sterkt. Tillater levestandarden også en billig (men god) bil, øker livskvaliteten vanligvis ytterligere. I en tredje sone bortfaller en klar sammenheng mellom livskvalitet og levestandard. Det er ikke sikkert at en reise verden rundt med kjæresten på luksushoteller gir større livskvalitet enn en ferie sammen i enklere omgivelser. Ett eller annet sted lenger til høyre i diagrammet kommer en sone hvor økte materielle ressurser i de fleste tilfeller vil redusere livskvaliteten. Som antydet, vil disse sonene være diffuse og dessuten delvis overlappende.

Levestandard og livskvalitet i lys av Jordens problemer
Hvordan skal vi forholde oss til de to begrepene i lys av den situasjon vi og verden befinner oss i? For det første har vi etter hvert skjønt at vi må ha noe i tillegg til penger: Vi må ha noe med mening, og vi må ha lyst til å leve videre. Bakgrunnen for denne innsikten synes å være at livskvaliteten antagelig er redusert de siste 20-30 årene på tross av en vesentlig forbedret levestandard. Levestandard synes heller ikke å ha høynet den moralske standard.

Dessuten: Hvordan virker levestandard og livskvalitet inn på arbeidsledigheten og Jordens miljø? I utgangspunktet synes det å være en økning av levestandar-den som skaper problemer for naturen. Vi minner om at det er økonomisk vekst som ifølge konvensjonell politikk skal løse ledighetsproblemet. Og foreløpig vil økono-misk vekst ta sikte på å øke folks levestandard, fordi det er det konvensjonelle produksjonsapparatet og dets ledige kapasitet som står til disposisjon. Dessuten ønsker de store folkemassene i u-land og i Øst-Europa seg en vestlig levestandard. Hadde Jorden tålt denne veksten, ville den utvilsomt også gitt en betydelig økning av folks livskvalitet. Dessverre er det lite som tyder på at Jorden vil tåle en slik konvensjonell vekst, og at levestandard og livskvalitet for kommende generasjoner derfor utsettes for fare. På noe lengre sikt håper man imidlertid å få til en økonomisk vekst som miljøet vil kunne tåle, som vil redusere arbeidsledigheten og kanskje også gi økt livskvalitet ut over det å dekke de primære behov. Men er dette et realistisk håp? Sålangt jeg har oppfattet, har ingen kunnet sannsynliggjøre at en så stor økonomisk vekst skal kunne bli bærekraftig på så kort tid. Det kan ikke bety annet enn at vi gambler med Jordens- og kommende generasjoners fremtid.

Hva er det vi vil? Det må vel være å øke livskvaliteten ytterligere når de primære behov er dekket? Er det da mulig å øke livskvaliteten uten å utfordre miljøets bærekraft, og samtidig oppnå arbeid til alle? Et sentralt spørsmål blir da: Hva kan øke livskvaliteten uten å øke levestandarden? Med andre ord: Hvordan kan vi få det bedre inne i oss uten å øke mengden av materielle verdier? Og enda mer konkret:

Kan vi (1) forandre forholdet til materielle goder, slik at vi ikke i samme grad betrakter dem som det eneste egnete virkemiddel for å oppnå lykke. Kan vi (2) forandre forholdet til våre nære omgivelser - familien, naboer, venner, naturen, arbeidsplassen - slik at vi kan leve i fred og harmoni med hverandre og med naturen? Og kan vi (3) forandre forholdet til oss selv, forandre oss dithen at vi føler oss fri, harmoniske, lykkelige, selv uten å være "vellykket", ja eventuelt sågar uten å være helt fysisk friske?

Hvilke praktiske muligheter har vi for å forandre forholdet vårt til materielle ting, våre omgivelser og oss selv? I utgangspunktet synes de to første punktene å være avhengig av det tredje, fordi en forandring av vårt forhold til materielle goder og til våre nære omgivelser vil måtte innebære en forandring av vårt forhold til oss selv. Mitt forhold til meg selv synes altså å være en nøkkelfaktor i vår problemstilling som går ut på å øke livskvaliteten uten å øke levestandarden og dermed presset på Jordens ressurser og dens økologiske begrensning. (Temaet "Mitt forhold til meg selv" er i noen grad behandlet i Tillegg 4.) Dette innebærer også at det må være mulig å øke livskvaliteten videre innenfor rammen av det naturen kan tåle.

Indikatorene
Dette var i første rekke en betraktning av livskvalitet ut fra individet, og slik må det vel være, fordi livet vårt er knyttet til enkeltindividet. Men vi har også antydet at livskvalitet kan bli en mer betydningsfull styringsparameter i samfunnet. Da er tanker om hvordan individenes livskvalitet kan summeres, interessante. Det samme gjelder tiltak på samfunnsnivå som vil kunne påvirke livskvaliteten til mange personer i lange tider.

Det synes altså vesentlig at samfunnet begynner å tenke livskvalitet i stedet for levestandard. Derved oppstår behovet for å måle, kvantifisere. Som mål på levestandard bruker samfunnet BNP, inntekt og formue. Men hvordan måle livskvalitet? Det er ikke vanskelig å finne noen samfunns-indikatorer på lav livskvalitet: Antall brutte ekteskap, antall barn i brutte ekteskap, antall personer med forskjellige typer psykiske problemer (hvert fjerde bybarn i Norge har psykiske problemer), antall selvmord og selvmordsforsøk osv. Dette har man statistikk for. Med spørre-undersøkelser kan man selvsagt finne ut en hel del også om de mer positive livskvalitet-valører.

Dersom det lar seg gjøre å etablere en livskvalitet (LK) for hvert enkelt individ i en nasjon (f.eks. ved et supplement til selvangivelsen), kan en gjøre det tankeeks-perimentet at disse summeres til samlet livskvalitet (SLK), f.eks. en gang i året. Gjøres dette ved årsskiftet, kan den inngå i balansen til det reviderte nasjonalregn-skapet. En sammenligning med forrige års balanse vil vise trender i utviklingen. Ved summeringen kan eventuelt brukes vekttall, slik at barns vekttall er høyere enn voksnes. Begrunnelsen er at barns LK vil ha betydning i flere år enn voksnes LK.

Samfunnets overordnete mål blir da å øke befolkningens samlede livskvalitet (SLK). Oppgaven blir derfor å knytte nåværende styringsdata, inklusive BNP opp mot SLK og supplere med nye styringsdata. Med utgangspunkt i den enkeltes LK er det lett å se at den blir påvirket av en rekke kjente forhold, slik som:

- Arbeid, skole, miljø og andre livsbetingelser
- Boforhold, familie, venner, fritid, aktiviteter, naboer
- Offentlige instansers rammebetingelser og atferd

Av dette fremgår at det også vil være visse sammenhenger mellom bruken av offentlige midler og den enkeltes livskvalitet. Det samme gjelder lover og forskrifter, ja politikken generelt. Forskning og genrelle inntrykk tyder på at familievennlige lokalsamfunn med en mindre oppjaget og materialistisk livsstil gir mindre grobunn for ungdomsbråk og umotivert vold. T. Jones har i et innlegg i Fædrelandsvennen (11.7.92) sagt noe klokt om selvmord: "Det er selvsagt ikke forholdene utenfor, men innenfor mennesket som får det til å ta sitt eget liv. Mennesker kan gå gjennom krig, sult, undertrykkelse og savn uten engang å vurdere selvmord, fordi det inne i seg eier en grunnleggende kjærlighet til selve livet. Det er nettopp hva vi i vår materielle overflod har mistet: Den indre verden av følelser, skapertrang, fantasi og utholden-het. Midt i all vår "velstand" har vi tørket ut innvendig, blitt ufruktbare sjeler, fanget i dødvannet mellom apatien og den bunnløse angst."

Og øko-bonden fra Oremyr/Tromøy sier: "Jeg skjønner at samfunnet vil ha oss til å skille mellom jobb, hus og fritid, men jeg vil ikke være med på det. For dette er en livsform. Jeg har mer glede av å stelle med dyra enn å stresse til dyreparken og badeland "på fritida"". Her ligger et stort felt som bør undersøkes nærmere, slik at det nødvendige underlaget foreligger når samfunnet skal treffe egnete tiltak.


Hva gir høy livskvalitet, psykologisk?
Det vil variere noe fra person til person, hva som blir oppfattet som (bra) livskvalitet. Men det må finnes noen generelle, psykologiske faktorer som ligger bak opplevelsen av høy (og lav) livskvalitet. Hvilke kan det være?

Det å føle seg trygg må være en sentral slik faktor. Det samme gjelder ytre og indre frihet, hvor vår kultur særlig legger vekt på den ytre friheten, å kunne gjøre det man vil. Å få arbeide med det man interesserer seg for og å få oppfylt sine ønsker synes å være andre sentrale faktorer. Som vi har vært inne på i andre sammenhenger, er økt behag i øyeblikket en sentral drivkraft i menneskenes liv. Med økende folkeopplysning vil det antagelig bli viktig for stadig flere å se en mening med det man gjør.

Det finnes et mylder av koblinger til levestandard og penger i disse formene for livskvalitet som det fører for langt å analysere i detalj. Men det er åpenbart at noen former for livskvalitet kan oppnås uten mye penger, mens andre vil være forbeholdt mennesker med høy levestandard. Som eksempel på det første kan nevnes: Indre frihet og arbeid med "billige" interesser som i tillegg gir mening. En ytre frihet derimot, som eksempelvis består i å reise eller la seg betjene av andre, krever vanligvis en høy levestandard. Det samme gjelder mange typer ønsker som gir behag i øyeblikket, store selskaper, privat svømmebasseng, lystbåt, privatfly etc. Vi så at en billig bil vil kunne gi økt livskvalitet fordi den gir større bevegelsesfrihet. Men hva med en dyr bil? Den oppfyller i tillegg ønsket om (såkalt) prestisje, noe fint å identifisere seg med, som kan skaffe eieren en posisjon i egne og andres øyne.

Å leve i fred med seg selv og sine omgivelser er en form for livskvalitet som mange mennesker ikke har, og dét føles ubehagelig. Den mest sentrale styringsme-kanismen i menneskelivet, å unngå det ubehagelige, å søke det behagelige i øyeblikket, fører til ønsker som har det til felles at livet skal føles mer behagelig. Slike ønsker koster ofte penger. Her er derfor en mekanisme som kobler livskvalitet sammen med levestandard. Men forutsetningen vil ofte være at livskvaliteten er redusert på forhånd. Det må altså eksistere en annen tilnærming til dette problemet, nemlig å fjerne det som reduserer livskvaliteten i stedet for å flykte fra den allerede reduserte livskvaliteten gjennom opplevelser som krever levestandard. Det er gjennom selverkjennelse at man kan få innsikt i slike forhold.

Som antydet tidligere, synes dessuten "mening" å spille en viktig rolle på flere plan i forbindelse med livskvalitet. Det gjelder bl.a. å ha et meningsfylt arbeid, dvs. at det tilfredsstiller mine interesser og anses som "nyttig"; at det man gjør idag synes å ha en "fornuftig" konsekvens på lengre sikt, og derfor fremstår som meningsfylt. Vi tenker eksempelvis på den utdannelsen unge mennesker tar og på tiltak for å ta vare på naturen for kommende slekter. I tillegg til dette finnes mange tegn i tiden på en utstrakt søking etter en overordnet "mening", en mening med tilværelsen. Hvis en slik finnes, er det på tide å finne den. Den kan være av stor betydning for å vektlegge livskvalitet og for å øke den.





Tillegg 3

Vold og samfunn

Ekspansjonsvold er vold som er rettet mot den eller det som er i veien for min vilje til å oppnå noe. Staters kamp om hegemoni er velkjent fra historien. Hitler ville ha Lebensraum i et stortysk, germansk rike. Det var hans ambisjon. Og han og hans nærmeste kjente ingen grenser for hvilke virkemidler som kunne brukes. Mordet på gatebarna i Brasil kommer i samme kategori. Noen mente at de var skadelige for nasjonens anseelse under Rio-konferansen. Det var grunn nok til å fjerne noen av dem. Sjalusi er et annet eksempel. Her er en annen person i veien for å få et ønske oppfylt. Rakner de innebygde psykiske grensene, kan sjalusien føre til vold. Misunnelse er i prinsippet det samme.

Selvhevdelse som psykisk går på bekostning av andre, er også en form for ekspansjonsvold. Å fremme seg selv ved å skade andres omdømme er f.eks. mulig ved å spre fortrolig informasjon eller falske rykter. Når media "henger ut" enkelt-personer på en unødvendig og utilbørlig måte, er det også en form for ekspansjons-vold. De gjør det for å skaffe seg selv en økonomisk fordel.
Reklame er i prinsippet også ekspansjonsvold, selv om graden av vold er såpass svak at den er akseptert. Med reklamen vil man stort sett kapre salg fra konkurrentene. Slik sett har enhver form for konkurranse en snev av ekspansjons-vold i seg: Det er jeg'et som vil erobre posisjoner på bekostning av andre. Det gjelder også handelskrig mellom stater. Innen idretten gjelder det samme. De som flytter lønnsomme arbeidsplasser for å oppnå større lønnsomhet, øver (ekspansjons)-vold mot dem som mister jobben. Mer for meg på bekostning av dem. En annen og verre form for (økonomisk) ekspansjonsvold er utpressing, hvor offeret må betale seg ut av en påtruet fare. Skjer det ikke, følger ekspansjonsvolden i form av represalier.

Psykologien synes altså å være: Mer til meg (som utøver ekspansjonsvolden) på bekostning av andre. Hvilken styrke denne volden vil få, og hvor hensynsløs den vil være, synes (1) å avhenge av hvor meget som skal til for å oppnå det jeg vil, og (2) hvilke virkemidler jeg er villig til å bruke, dvs. hvilken vilje og hvilke indre begrensninger jeg har. De to er ikke alltid uavhengige av hverandre: Den som er kjent for sin hensynsløshet, kan oppnå mer uten å iverksette volden. Hvilke former volden får, synes i betydelig grad å avhenge av "bransje", av hva jeg ønsker å oppnå, dvs. hva slags ønsker jeg har. Er de økonomiske eller seksuelle, er det selvhevdelse overfor et annet menneske osv?

Hvor kommer viljen til å ekspandere på andres bekostning fra? I mange samfunn dyrkes ambisjonen som en verdifull egenskap. Og det er de med ambisjoner, som inntar mange av landenes ledende posisjoner. Upresist formulert synes det å være to vidt forskjellige årsaker bak det som kalles ambisjon: (1) En genuin drivkraft i personlighetens karakter basert på evner. Denne drivkraften behøver ikke komme i konflikt med andre. Og (2) en kompensasjon av et mindreverdskompleks påført i barndommen. I motsetning til den førstnevnte, vil denne siste kategorien antagelig være mer villig til- og avhengig av å bruke mindre fine virkemidler. Det må være vesentlig for et samfunn å kunne holde disse to årsakene fra hverandre. Det må vel være mulig å være sterk uten at det går på bekostning av andre?

Tåle-vold er vold som oppstår som reaksjon på ubehagelige og gjerne langvarige livsbetingelser, som i sin tur vel oftest vil være en følge av ekspansjonsvold. Som eksempler kan nevnes: Vold i forbindelse med revolusjoner, hvor folket har vært undertrykket i lengre tid. Men tålevold kan også finnes innen familien, hvis f.eks. far eller mor er for dominerende. Volden retter seg primært mot den som er ansvarlig for ubehaget. Men den kan også rette seg mot alt og alle i vilt raseri. Også selvmord kan betraktes som tåle-vold, hvor de indre, psykiske livsbetingelsene føles uutholdelige. Opprøret slår innover i stedet for utover. I denne reaksjonsformen kan også ligge et ønske om å skade, hevne seg på, den, de eller det som har skapt de dårlige livsbetingelsene.
Kjernen i tålevoldens psykologi synes å ligge i ønsket om å kvitte seg med et lenge tålt ubehag. Måten man gjør det på, kan variere sterkt, fra et emosjonelt utbrudd uten plan og uten sjanse til å lykkes, til et nøye planlagt og gjennomført komplott. I dette tilfellet synes følgende psykiske egenskaper å spille en avgjørende rolle: Intelligens, "kaldblodighet", som er vilje kombinert med de indre begrensninger som avgjør hvilke virkemidler man er villig til å bruke. Og, som vi har sett, kan volden bli rettet mot ubehagets kilde eller mot en selv. I begge tilfeller er det primære siktemålet å kvitte seg med ubehaget. Men utsikten til triumf kan vel også spille inn.

Fornærmelse er en form for vold som kan utøves mot dem som lar seg fornærme. I seg selv kan denne formen for vold virke forholdsvis ufarlig, i det minste for dem som har lært seg å gjennomskue fornærmelsens natur og derved har befridd seg fra dens svøpe. Men da svært mange mennesker ikke har gjort det, er den farlig gjen-nom de reaksjonene den kan fremkalle, og som her er kalt hat-vold.

Hat-vold er vold som oppstår som følge av at personer, grupper eller nasjoner er "fornærmet", hvor mitt image av meg selv, inklusive noe jeg identifiserer meg med, føler seg såret eller fornedret.

Overlevelsesvold oppstår når man må ta seg til rette for å overleve, for å tilfredsstille de primære behovene til seg og sin familie. Tyveri, ran og plyndring kan ha denne årsaken. En avart av overlevelsesvolden foreligger når det er trangen til narkotiske stoffer som er drivkraften; man tror at man ikke kan leve uten. En form for overlevelsesvold oppstår også når en vital ressurs blir knapp. Verden vil antagelig oppleve vold i flere regioner som følge av at det ikke lenger er nok vann til alle.

Sykelig vold kan man kanskje kalle det når en pyroman tenner på et hus, og når en person bevisst påfører en forbipasserende skade uten noen form for ytre årsak.

Sadisme er en form for (sykelig?) vold som per definisjon utøves av hensyn til egen tilfredsstillelse. Om det er "ren ondskap" som ligger bak, eller om det er en form for ekspansjonsvold som gir utøveren en behagelig følelse av makt over andre, er vanskelig å si. I det siste tilfellet kan det dreie seg om en reaksjon på undertrykkelse tidligere i livet.

Diskriminering på etnisk, sosialt og religiøst grunnlag er også en form for vold, som da særlig utøves på det psykiske plan. Også andre kriterier kan bli lagt til grunn for diskrimineringen: kjønn, seksuell legning, tro, organisasjonstilhørighet med videre. Den som har meninger som avviker fra gruppens, kan bli "frosset ut". Arbeidsledige som har fått avslag på et antall søknader, vil også lett føle seg diskriminert. Enkelte mennesker i mange land føler seg nå diskriminert av samfunnet fordi de mener at innvandrere og asylsøkere kan få mer hjelp enn de selv. Langvarig psykisk vold kan i enkelte tilfeller føre til fysisk sykdom.

Vold henger i noen grad sammen med egoisme. Ønsker jeg å oppnå noe, en posi-sjon, en pengesum osv., og har jeg få indre begrensninger, kan jeg gripe til vold for å fjerne det som er i veien, for å oppnå det jeg vil. Men den psykologiske bakgrunnen for vold kan også være ideologi på idémessig, religiøst, etnisk, nasjonalt eller sosialt grunnlag. Det er ikke vanskelig å finne eksempler, fra stridigheter i politiske partier til kriger eller undertrykkelse av minoriteter.
Mye av volden har en inndeling av mennesker i "vi" og "de andre" som forutsetning. "Vi" har da den "rette lære" eller er "bedre" på den ene eller andre måten. Det foregår en intens ideologisk påvirkning mange steder i verden idag. Erfaringen har vist at toleranse ikke er et tilstrekkelig kraftig virkemiddel til å unngå slik vold når den, toleransen, settes på prøve.

Tillegg 4

Hvilke muligheter har mennesket for å forandre seg selv?

Ett av utgangspunktene for samfunnsnalysen var tanken om at et samfunn ikke kan forbedres nærmest i det uendelige gjennom systemforbedringer. Bakgrunnen for denne tanken var (1) at disharmoniske mennesker ikke vil kunne danne harmoniske samfunn, selv med de beste systemer. Og (2) at harmoniske mennesker vil kunne danne harmoniske samfunn selv med systemer som i utgangspunktet er mangelfulle.

Da samfunnene fremdeles er alt annet enn harmoniske på trots av årtiers systemforbedringer, aktualiseres to spørsmål: Har man (1) begynt å nærme seg grensen for hva som kan oppnås ved hjelp av systemforbedringer og (2) hvilke muligheter har mennesket for å å forandre seg selv, som da er temaet for denne utredningen.

Forbedring av mennesket kan tenkes på mange plan. Kunnskapene kan forbedres, man kan lære seg ferdigheter, slik som å svømme, sykle osv. Atferden kan forbedres. Og evnen til å forstå kan antagelig økes. Holdningsendring er blitt et moteord i mange sammenhenger. Og hva med karakteregenskapene, kan de endres? Med karakteregenskaper mener vi da bl.a. intelligens, initiativ, engasjement, utad-/innad-vendthet, nærtagenhet, pålitelighet, irritabilitet og sinne som eventuelt kan føre til håndgripelighet, tålmodighet, engstelighet, mot/feighet, medfølelse/omsorg, selvopptatthet/egoisme osv.

Vi vet alle at man kan øke sine kunnskaper og ferdigheter. Det kan skje ved å lese, høre foredrag og delta i diskusjoner, reise og se selv, øve seg osv. Dette er elementære og vanlige måter å forandre seg på. Da kunnskaper har en tendens til å bli foreldet, kreves en stadig oppdatering.
Kan intelligensen og evnen til å oppfatte forbedres? For barn og unge synes virkemidlet særlig å være en skolegang og oppdragelse som legger vekt på trygghet, oversikt, logikk, saklighet og forståelse. Dette er en langsiktig påvirkning som de heldige kan nyte godt av hele livet. Et miljø med rike impulser og utfordringer vil dessuten kunne virke gunstig på intelligensen til alle.

Er man plaget av angst og ubehagelige tanker, ser det ut til at fire virkemidler vanligvis er i bruk. (1) Jeg prøver å fortrenge ved å disiplinere meg. Jeg prøver altså å være annerledes på overflaten enn jeg er inne i meg. (2) Jeg prøver å flykte fra plagene ved å reise, drikke, bli arbeidsnarkoman eller lignende. Jeg (3) prøver med bønn, meditasjon og/eller religiøst ritual. Eller jeg (4) søker bistand hos en psykolog eller en god venn.

Gjennom disiplinering og aksepterte former for flukt kan jeg utad funksjonere normalt, selv om det kan koste meget. Men alt som er vont, er fortsatt til stede. Det har ikke funnet sted noen forandring. Og hvordan jeg vil reagere i en presset situasjon er uvisst.

Meditasjon og bønn vil i de fleste tilfeller ha en virkning som føles positiv, og som også kan påvises som en objektiv realitet. De "psykiske bølgene" har roet seg noe ned. En dypere forandring synes dessuten å finne sted av og til.

Psykologens virkemidler går i to retninger. (1) Fortrengning gjennom suggesjon og hypnose, eller i den motsatte retning ved (2) å hente frem fra sinnets dyp de hendelser fra fortiden som forårsaker problemene, slik at disse skal bli gjenopplevd og forstått (perseptuelt og intellektuelt) og avreagert. I begge tilfeller, men selvsagt særlig i det siste, foreligger en reell mulighet til en viss forandring, selv om veien kan være lang og kostbar på mer enn en måte.

Det man imidlertid er for lite oppmerksom på er, at man uten fremmed bistand kan få den samme kontakten med sinnets dyp, hvis man årvåkent iakttar sine egne reaksjoner på de daglige impulser man mottar fra omverdenen. Den prosessen man derved setter igang, vil kunne forandre personen grunnleggende, til å bli et menneske som er istand til å løse sine problemer og konflikter etter hvert som de oppstår. I et slikt menneskesinn får intelligens og kreativitet nye muligheter. At dette er av vesentlig betydning for livskvaliteten til vedkommende og hans eller hennes nære omgivelser, er åpenbart.

Konflikter mellom mennesker er ofte et resultat av problemer i personenes indre. Blir menneskene mer harmoniske, vil samkvemmet mellom menneskene nød-vendigvis også bli det. Her ligger et potensiale av stor samfunnsmessig betydning.

Forandring av atferd synes å være den vanligste form for forandring av en personlig egenskap, og slik forandring er vanligvis lett synlig. Kampen mot vaner og uvaner må være ganske utbredt i mange familier. Det kan gjelde røking, drikking, biting av negler, osv. Har atferden en dypere psykologisk forankring, kan den være ganske vanskelig å endre gjennom de vanligste metodene, nemlig gjennom disiplinering og apellering til fornuften.

Holdningsendringer er et meget brukt uttrykk. Og samfunnet bruker nå store summer på å endre menneskenes holdninger. Det er samfunnets første innrømmelse av at systemforbedringer ikke kan løse alle problemer. Men, hva er holdninger og hvordan endrer man dem? Det ser ut til at samfunnet setter igang sine kampanjer uten å ha svar på disse spørsmålene. For resultatet av denne påvirkningen synes ikke å være særlig overbevisende, skal man dømme etter folks forbruk av nikotin og alkohol, kjørekultur osv. La oss se nærmere på dette.

Virkemidlene i påvirkningen av holdninger er for det første informasjon til barn og voksne med henblikk på å formidle kunnskap og forståelse. I tillegg sørger nye lover og påbud for å sette nye normer for hva som er bra, og hva som ikke kan aksepteres.

Virkemåten til disse virkemidlene er antagelig forskjellig. Forståelsen for at det var urimeligheter i tidligere praksis, vil antagelig gå "under huden" på folk og medføre en ekte og varig forandring. Dette vil ofte være tilfellet når holdningen bare var et ureflektert resultat av den oppdragelsen man har fått.

Lovene og faren for å bli "hengt ut" kan derimot i første rekke bevirke en opportunistisk endring av handlingsmønsteret på overflaten, mens man i sitt stille sinn vil være av samme oppfatning som tidligere. Man snakker og handler i samsvar med de nye normer, men følelsene og tankene i sinnets dyp er mer eller mindre uendret. Men den unge slekt vil etter hvert betrakte de nye normene som normale.

Men hva er en holdning? Skal man endre noe, må det være nyttig å vite hva man skal endre. Begrepet må ha noe med relasjoner til andre mennesker å gjøre, med relasjonene til meg selv, til dyr, til ting og til naturen.

La oss ta et eksempel. Å være miljøbevisst innebærer at jeg har et bevisst forhold til miljøets betydning, og hva som må gjøres for å forvalte miljøet på en "bærekraftig" måte. Denne bevissthet synes i mange tilfeller å være en forutsetning for mitt endrede atferdsmønster. Holdningen er da både bevisstheten og atferden. Men ofte er bevissthet ikke nok. Man kan ha skjønt tobakkens skadevirkninger for egen og familiens helse. Likevel forandres ikke atferden vesentlig. Den mer eller mindre ubevisste trangen til nikotin er for sterk til å bli overvunnet av den bevisstheten vanlig informasjon og intellektuell forståelse skaper. Holdningsendringen uteblir.
Men eksemplet viser at begrepet både har følelses- og tankemessige sider, og at begge synes å danne hovedmønsteret også i følgende tilfeller: Om vi er tolerante eller intolerante, dømmende eller unnskyldende, sta eller ettergivende, om vi er forsonlige eller uforsonlige, føler ansvar eller er likeglade. Om vi har en kritisk holdning, en spørrende-, en avvisende eller nedlatende holdning.

Meget av dette synes å henge sammen med styringsmekanismene inne i oss. Disse går i korthet ut på at vi begynner å gjøre noe hvis avviket mellom det som er, og det vi mener burde være, overskrider våre personlige toleransegrenser. Dette er styringsmekanismene fra den tekniske verden. Men enhver kan iaktta seg selv og overbevise seg om at de samme styringsmekanismene også er virksomme inne i oss. Toleransegrensene er del av holdningsbegrepet.

Men holdning ser også ut til å angå utgangspunktet, meg selv, eller mitt eget syn på meg selv. Det må f.eks. være en bevisst eller ubevisst tro på egen fortreffelighet som får et menneske til å være nedlatende overfor andre. At denne troen kan være en kompensasjon av en følelse av mindreverd er en annen sak.

Har jeg endret min holdning, slik at jeg ikke reagerer som tidligere, kan det bety at jeg har endret synet på det som er bra, normalt eller akseptabelt, det som burde være. Men det kan også bety at jeg har utvidet mine toleransegrenser, slik at jeg av den grunn unnlater å reagere. Men styringsmekanismene har også andre elementer som kan være forandret. Eksempelvis kan forholdet mellom de drivende og de bremsende kreftene i meg være forrykket, slik at jeg nå gjør noe, der jeg før var passiv, eller omvendt. Dette antyder (på det intellektuelle plan) det man kan vite gjennom erfaring, nemlig at selverkjennelse, eller et bevisst forhold til seg selv, er vesentlig også når det gjelder holdninger og behovet for å endre dem.

Vi kan vel ikke forlate temaet holdninger uten å nevne "syndebukksyndro-met". Det synes å oppstå når generelt aggressive mennesker uten spesiell grunn lar sin aggression gå ut over tilfeldige eller utvalgte grupper av svake mennesker.

Til slutt skal vi nevne spesielle, sterke opplevelser som tydeligvis også kan medføre varige endringer av personligheten. Det gjelder paranormale opplevelser av visjonær karakter, spesielle drømmer, religiøs omvendelse, såkalte ut-av-kroppen opplevelser, å bli ett med den "kosmiske bevissthet" med videre. Slike opplevelser kan gi en subjektiv forståelse av store sammenhenger og mening. De kan ikke skaffes til veie på vanlig måte og er derfor ikke virkemidler til endring av personligheten. De inntreffer bare, uten at man vet hvorfor. Men det kan være av betydning at man skaper forutsetningene for at slike hendelser skal kunne inntreffe






Tillegg 5

Grunnleggende psykologiske faktorer i mennesket, og hvordan de kan virke i samfunnet

Som nevnt tidligere, synes det vesentlig å forstå hva som skjer, fordi løsningen av problemene ligger i forståelsen av problemene. Og vi har ofte ikke forstått godt nok, hvis vi ikke også har forstått de psykologiske drivkreftene som ligger bak det som skjer i samfunnet. Gjennom hele dette arbeidet er det lagt vekt på å finne frem til psykologien bak det som skjer, og ikke skjer, i de nasjonale- og i det internasjonale samfunnet. I teksten finnes en rekke uttalelser av psykologisk natur.

Hensikten med dette tillegget er å se nærmere på de psykiske faktorene som ligger bak noen av disse uttalelsene. Ut fra bredden i problemstillingene våre kan man si at det alt i alt dreier det seg om å forstå menneskesinnet og dets innvirkning på samfunnet bedre. Det finnes her to teorier: Den ene sier at det er mennesket som utgjør samfunnet, den andre at mennesket er et produkt av samfunnet. Det er åpenbart at begge deler stemmer. De to teoriene er to sider av en og samme sak. Det dreier seg derfor om å forstå oss selv i samspill med samfunnet litt bedre. Men før vi prøver på det, må vi se på noen "mekanismer" i menneskesinnet.

"Mekanismer" i menneskesinnet
Vi er vant til å lære om menneskets psyke i bøker om psykologi. Det stemmer selvsagt at vi kan lære meget der. Likevel er det jo slik at vi lever med oss selv, vår egen psyke, i år etter år, hele livet. Det gir også mulighet for å lære om oss selv mer direkte, hvis vi bare er oppmerksomme nok. Her presenteres noe av det som man ved årvåken iakttagelse kan oppdage i seg selv, og som man kan slutte seg til ut fra disse iaktagelsene.

Vi er svært produktorientert i den vestlige verden. Vi arbeider for å oppnå noe, underforstått en gang i den nære eller fjerne fremtid. Det innebærer at det bak vår virksomhet ligger et motiv, det vi ønsker å oppnå. Det innebærer også at vi lever i tidens dimensjon. Når målet er nådd, skal det bli bra. Men det finnes også en annen måte å leve på. "Motivet" her er interessen i å holde på med det man gjør. Motivet er satt i hermetegn, fordi det ikke dreier seg om noe egentlig motiv. Man gjør det man gjør, fordi man liker å holde på med det, ikke for å oppnå noe i fremtiden. Man er til stede her og nå. Hele aktiviteten er prosessorientert, ikke produktorientert. Ja, man kan til og med bli skuffet, når prosessen er ferdig, fordi det var den som var engasjerende, interessant, "gøy".

Som barn levde vi prosessorientert alle sammen. Legg merke til det lille barnet, når det er oppslukt av å se på, sanse, eksperimentere med det det har i hendene. Det er da inne i en prosessorientert læreprosess som er praktisk talt fri for tanker om et resultat. Dette innebærer at det i meg som tenker, ikke er det samme, som det i meg som sanser og føler. Det innebærer også at det ikke finnes en tenker i oss atskilt fra tanken, men bare en tenkeprosess som skaper tanker. Dette er også noe enhver kan oppdage i seg selv. Den nevnte læreprosessen er utrolig effektiv. Ikke på noe stadi-um lærer barnet så fort. Og det det lærer, er reelt, fordi sansningen og bevegelsene bringer barnet i direkte kontakt med virkeligheten.

Men etter hvert som tankevirksomheten utvikler seg, går kontakten med denne måten å leve på mer eller mindre tapt. Tankevirksomheten (og de typer følelser som er knyttet til den) overtar som den dominerende faktor i vår bevissthet. Tanken håndterer symboler, som bare representerer (biter av) virkeligheten, og ikke alltid det heller. For vi bruker også ord som ikke har noe motstykke i virkeligheten. Fortid og fremtid er slike ord. Alt som eksisterer, eksisterer her og nå. I virkelighetens verden finnes ingen fortid og fremtid, bare i vår symbolverden, tankene.

Vi voksne vokste ikke fra barnets måte å leve på, fordi vi hadde utviklet oss forbi et barnslig stadium. Vi tapte noe verdifullt da tankevirksomheten ble dominant. Men det tapte kan gjenvinnes, og det kan fungere utmerket sammen med et velutviklet intellekt. Man kan oppdage og gjøre bruk av den sikkerhetsventil som består i å iaktta sine egne reaksjoner med årvåken nysgjerrighet og interesse der og da. Dette er ett aspekt ved den selverkjennelse som bør bli del av vår kultur. Det vil i så fall være et vesentlig bidrag til å bedre vår livskvalitet i arbeid og fritid.
Samfunnet har til gode å ta denne erkjennelsen inn over seg. Når det blir gjort, vil det ha store konsekvenser bl.a. for vårt syn på mennesket, dets muligheter og begrensninger. Ofte hører vi at "alt" ville bli bra, hvis man bare gjorde det eller det. Den stilltiende forutsetning er da at mennesket har en tilstrekkelig frihet i viljen til å gjøre det som foreslås. Men er det tilfelle? Erfaringen tyder på at det ikke er slik. "Med betydelig klarsyn ble kursen (for oljealderen) staket ut" sa Hermod Skånland en gang. "Deretter tok vi raskt en annen vei."

For å handle mer rasjonelt som menneske og nasjon må man erkjenne det urasjonelle i seg selv. På det psykiske plan er det innsikt som kan skape forand-ring, ikke vilje. I det øyeblikket vi forstår noe, intellektuelt eller umiddelbart, har det skjedd en varig forandring i vår psyke. Forandringen er irreversibel, fordi vi ikke kan sette oss tilbake til den tilstanden da vi ikke forsto. Det er mulig, men ikke lett å forstå seg selv. Men det er tross alt slik vi stort sett legger av oss det barnslige og modnes som mennesker. Det gir oss også muligheten for å legge av oss våre fordommer, som spiller en så stor og ugunstig rolle i menneskelige relasjoner. Likevel vil det være en bedre vei å gå å gi barn oppvekstvilkår som allerede fra starten utvikler dem til rasjonelt tenkende og handlende mennesker. Kreativiteten og evnen til godhet går derved ikke tapt.

Et annet aspekt av generell karakter er "trekantforholdet" autoritet, avhengighet og frykt. Det spiller en enorm rolle på alle plan i samfunnet. Vi er oppdradd til å betrakte noen som autoriteter. Enkelt sagt, er det de som vet mer enn oss, de som bestemmer over oss, og de som kan gi oss det vi gjerne vil ha. Dette bringer oss i et avhengighetsforhold til slike autoriteter. Og dette igjen skaper ufrihet og frykt.

Mer konkret finner vi slike situasjoner i bedriftslivet, i politiske og faglige organisasjoner med videre. De høyere oppe i "systemet" bestemmer over avansement, titler og lønn. Ja, i enkelte tilfeller bestemmer de hva jeg skal ha lov til å mene og si. At staten har en autoritet som lager og håndhever lover, er en nødvendighet. I demokratier er det ment å være slik at folket skal være øverste myndighet over seg selv. Av praktiske grunner må folket delegere ansvar og myndighet til politiske organer og en administrasjon. Da opplever borgere i de aller fleste land at personer med delegert autoritet faller for fristelsen til å utnytte andres avhengighet til å skaffe seg materielle fordeler eller til å ha den søte følelse av å kunne bestemme over andre. Eller de kan i sin tur være redde for å vise forståelse, hvis de må avvike fra lovens bokstav.

I ideologisk pregede organisasjoner og stater kan lederne bruke dette trekant-forholdet med styrke. De som ikke er med oss, er mot oss. Det defineres en "sann" lære av religiøs eller politisk natur som lederne forvalter. Og som medlemmene og deres barn skal tro på og være lojale mot. Å tvile på eller opponere mot vedtatte normer, målsettinger og læresetninger kan medføre eksklusjon og det som verre er. Det skal stort mot og uavhengighet til for å trosse gruppepresset, og gjøre det man mener er rett. Blir barna oppdradd til slik uavhengighet?

Medias rolle i utformingen av opinionens psyke ser ut til å være av vital betydning for hvordan de enkelte demokratiske samfunn vil utvikle seg videre. Meget tyder på at opinionen vil vise både "fornuft" og ansvarlighet hvis den får riktig informasjon. På den annen side kan opinionen forledes til å interessere seg for uvesentlige og urealistiske ting, ting som "selger" i vår kommersialiserte medieverden.

Psykologien bak hendelser i samfunnet
Som nevnt, skal vi her ta for oss noen forhold i samfunnet som er omhandlet i teksten. Hensikten er å se nærmere på de psykologiske sider ved dem. Vi snakker om å oppdra barn til harmoniske og intelligente mennesker, og mener med det at oppdragelsen skal fremme et likevektig følelsesliv og realisere det intelligenspotensiale som barnet har fått i vuggegave. Det blir dessverre altfor ofte ikke gjort, og årsakene kan være flere: Mangel på impulser og oppfordring til kritisk bedømmelse av det barnet ser og hører, er en ting. Indoktrinering er en annen faktor som låser tanken fast i visse baner, og derved hemmer intelligensens utvikling.
Et annet sentralt spørsmål er hvordan barnet utvikler seg emosjonelt. Mangler barnet trygghet og omsorg, og blir det i stedet utsatt for likegyldighet, urettferdig eller ubehersket behandling, vil barnet kunne bli hemmet av angst, skyldfølelse og komplekser, eller av aggresjon.

Slike emosjonelle følelser har selvsagt stor innvirkning på velværet, men også på tankevirksomheten og intelligensen. Det kan føre til at man tolker det man ser og hører i spesielle retninger. Eksempelvis kan uskyldige hendelser bli oppfattet som sårende eller nedverdigende. Noen reagerer med å trekke seg inn i seg selv, andre med aggresjon. Og tankene omkring slike hendelser kan gå rundt og rundt i en ørkesløs runddans. Svært mange av oss er mer eller mindre nevrotiske, og stadig flere har behov for fremmed hjelp for å komme ut av problemene. At livskvaliteten for den enkelte lider, er åpenbart, men det gjelder også familien. Er svært mange i et samfunn i følelsmessig ubalanse, kan det innebære at opinionen ikke kan spille den rollen den må spille for at demokratiet skal fungere. I midten av vårt århundre fikk vi se hvordan et folk ble erobret og ført i katastrofen av et regime som visste å spille på deres følelser bl.a. av såret nasjonal stolthet og frykt.

Det er allment anerkjent at gjensidig forståelse fremmer fred. Hva er ment med gjensidig forståelse? Slik forståelse forutsetter kommunikasjon, og kommunikasjon er vanskelig. Mye tyder på at problemet ikke bare er å forstå, men å høre etter, å oppfatte det den andre sier, uten å tolke det. Det finnes så mange impulser utenfra som avleder oppmerksomheten, og vi lar oss så lett avlede, at vi må konsentrere oss. Det er en vanskelighet. En annen er våre egne reaksjoner på det vi tror blir sagt. I dette ligger for det første at vi nesten fortløpende tolker det vi hører. Tolkningen er svarene fra vår egen bakgrunn, vår egen fortid, inklusive eventuelle fordommer. Dessuten reagerer vi følelsesmessig på vår tolkning av det som ble sagt. Begge disse forhold, som virker begge veier, gjør kommunikasjon vanskelig. Vår tolkning og våre reaksjoner gjør det vanskelig å oppfatte det som blir sagt. Slike mekanismer danner mye av bakgrunnen for at mennesker ofte snakker forbi hverandre og ikke forstår hverandre. Det skjer i ekteskapet, mellom barn og voksne, i politikken osv. Å gjennomskue slike forhold både intellektuelt og umiddelbart (dvs. ved å legge merke til det mens det skjer) er en viktig del av den selvinnsikt som er nevnt i flere sammenhenger. Meget tyder på at TV-konsumet til barn og unge med den spenning, angst og identifisering som følger med, påvirker barnas psyke slik at de kan få problemer med å kommunisere, lytte og oppfatte.

I våre pengebaserte samfunn er det vesentlig å se at inntekt også har en følel-sesmessig betydning som oppstår ved å sammenligne egen økonomi med andres. Det virker "uheldig" når forskjellene blir for store. Arbeidstagerorganisasjonene "lever" til dels av å sammenligne inntekter. Slik skaper de utilfredshet som de gjennom sin innsats søker å tilfredsstille. Den som har for vane å måle sin lykke ved å sammenligne med andre, vil ikke komme i nærheten av den lykke som kan oppleves når man lever her og nå, og all sammenligning er borte.

Det at så mange mennesker er såpass nevrotiske som de er, gjør at intelligensen er såpass redusert, at den intelligensen som bl.a. skal til for å bli kvitt nevrosen, er borte. Psyken er i en slags vranglås som det er vanskelig å komme ut av. Da dette angår ganske mange, blir samfunnet i noen grad preget av forholdet. Det påvirker oppfatningene om hva som er "normalt" og hva som er mulig. Og det kan gjøre det vanskelig å forstå at selverkjennelse alt fra barneårene kan være avgjørende for å komme ut av denne psykiske vranglåsen.

Det som foreslås i boken er en slags dobbel oppdragelse. En oppdragelse etter mer konvensjonelt mønster, hvor undervisningen riktignok er mer basert på forståelse og mindre på kunnskap. Ferdigheter bør også ha en sentral plass for barn med slike evner og interesser. For siktemålet er å hjelpe barnet til å utvikle sine evner. Dessuten foreslås en oppdragelse som tar sikte på å gi barnet selvinnsikt. Vi skal se nærmere på disse to formene for oppdragelse.

Den konvensjonelle oppdragelsen har to "angrepspunkter". Den ene gjelder å sette grenser. Den andre tar sikte på å redusere trangen til å overskride disse grensene. Det er mange måter å sette grenser på. Vesentlig synes å være at oppdra-geren, foreldrene, skolen og samfunnet, er entydige og konsekvente. Derved får barnet en klar oppfatning av hva som er akseptabelt og ikke. For den som ønsker å holde seg innenfor grensene, er det viktig å vite hvor grensene er. De må dessuten være rimelige. Å begrunne grensene er også viktig, særlig overfor barn med en intellektuell legning. Dette innebærer også at grensesettingen må være logisk og konsistent, dvs. uten indre motsetninger. At grensesettingen skjer med den rette, omsorgsfulle holdningen overfor barnet, er selvsagt.

Eksemplets makt er også meget vesentlig. Selv om de fleste oppdragerne gjør det så godt de kan, er problemet ofte at oppdrageren ikke i tilstrekkelig grad skjønner seg selv og sin oppgave. Slik kan barnet bli oppdradd ut fra oppdragerens fortid i stedet for ut fra barnets egne muligheter og behov. Barnet mitt skal ikke ha det slik jeg hadde det, da jeg var liten. Det jeg ikke fikk anledning til, det skal barnet mitt få, osv. Men barnet må bli kjent med- og få utfolde seg innenfor sine egne muligheter.

Hvordan reduseres så barnets egen trang til å overskride oppsatte grenser? Stikkordet her er kjærlig omsorg og tilstedeværelse når barnet trenger deg. Å la barnet vokse opp i en åpen, vennlig og trygg atmosfære som er rik på impulser og fattig på fordommer, synes å være nøkkelen til å la barna bli psykisk friske, kreative, fordomsfrie og harmoniske mennesker.

Hvordan virker så den andre oppdragelsen i dette bildet, oppdragelsen til selvinnsikt? Den synes å virke på to måter: Den bidrar sterkt til å redusere trangen til å overskride grenser, fordi den bevirker en indre harmoni og klarhet. Og denne klarheten virker i sin tur slik at barnet på en måte blir istand til å sette sine egne grenser ut fra sin egen innsikt i sin egen psyke og forholdet til omgivelsene. Grensene blir en naturlig del av psyken uten å bli oppfattet, eller følt som en indre begrensning. Problemet med indre konflikter, mellom det i meg som så gjerne vil, og den indre grensen i meg som sier "du må ikke gjøre", reduseres betydelig. Barnet blir et helhetlig menneske som ikke lever i konflikt med seg selv. Som følge av det blir det også få konflikter med omgivelsene. Å la en slik oppdragelse bli del av kulturen, synes derfor å være svært vesentlig, både av hensyn til den enkelte og til samfunnet.

Hvordan oppnås en slik indre harmoni, er et nærliggende spørsmål, i tråd med vår intellektuelle kultur. Man søker en metode. Men, metoden er tankens doméne. Det det gjelder her, er å oppdage, bruke sine ytre og ikke minst, indre sanser, sin indre persepsjon, bevissthetens speil. Gjennom det som iakttas på denne måten, skapes en umiddelbar forståelse, som har en gjennomgripende virkning på psyken. Det oppstår klar, umiddelbar forståelse, og emosjonelle energier knyttet til angst, aggresjon, irritasjon osv. slippes ut uten en skadelig reaksjon utad eller innad. Det kan i utgangspunktet enhver oppdage i seg selv.

I vår analyse av drivkreftene i samfunnet kom vi frem til at egeninteressen er den alt overveiende drivkraften. Samtidig har vi beskrevet Jordens og menneskehetens tilstand, som et praktisk resultat av disse drivkreftene. For 60 - 80 % av Jordens befolkning, eller 3 - 4 milliarder mennesker, er resultatet ille. Og det bærer fortsatt galt avsted uten at nødvendige tiltak blir satt iverk. Det synes derfor interessant å se nærmere på de kreftene som spiller en slik rolle, og som fører til et slikt resultat.

I egoismen er både emosjonelle følelser og tankevirksomhet involvert. Egoismen utøves i tidens dimensjon. Jeg forestiller meg en fremtidig tilstand, hvor jeg har noe som jeg ikke har nå, og som jeg mener vil være behagelig. Eksempelvis ser jeg meg som innehaver av en stilling lenger oppe i hierarkiet, eller som leder av en større bedrift eller organisasjon. Det kan være meget behagelig å føle seg som en mer betydningsfull person. Jeg ser meg selv som den smarte som har skaffet meg arbeids-fri inntekt på børsen, eller som den rike som mottar beundrende blikk og kan skaffe meg det som kan skaffes for penger. Hos en del mennesker har slike ønsker karakteren av "mest mulig". Derfor kan ønsket om mer penger og mer økonomisk og politisk makt være uten grenser.
I det politiske miljø er det ikke uvanlig å gå på akkord med seg selv og stemme mot det en synes er rett, for å beholde sin posisjon i partiet. Det er heller ikke uvanlig å gi urealistiske løfter til velgerne for å skaffe seg et bedre valgresultat. Alt dette og mye mer er egoisme i praksis.
Slike tanker og følelser er det som setter målene, og som ligger bak den mer detaljerte planleggingen som i sin tur danner mønsteret for handlingene. I hele denne prosessen er følelsen av ansvar for Jorden, for de fattige og for kommende generasjoner unødvendig. Når mange likevel opptrer med en viss ansvarlighet, henger det sammen med to typer begrensninger: De som oppdragelsen har innebygget i vår psyke, og de som er definert av samfunnet. Disse begrensningene er ikke uavhengige av hverandre. Vi kan være oppdradd til å respektere samfunnets begrensninger av vår handlefrihet. Men det kan også være frykten for å bli oppdaget av samfunnets kontrollerende organer som får oss til å være "moralske".

Hvordan synes utviklingen å gå på disse feltene? Samfunnene har etter hvert så mange regler at det kan være vanskelig å opprettholde en effektiv kontroll. Samtidig synes påvirkningen av barn og unge til å bli lovlydige og ansvarlige mennesker å bli svakere. Det kan bl.a. henge sammen med ufreden i mange ekteskap, med vold som underholdning og med de mange dårlige eksempler som finnes i samfun-net. Dette underbygger inntrykket av at det er helt sentralt å bedre barns og unges oppvekstvilkår. Noe av psykologien bak vold i samfunnet er beskrevet i Tillegg 3.

Disse små blikk inn i de psykologiske faktorene som ligger bak sentrale fenomener i samfunnet, viser hvordan slike faktorer preger store deler av det som skjer i verden. Grunnleggende forandringer i verden synes ikke mulig uten å forandre deler av de bakenforliggende psykiske årsakene. Forandring av menneskesinnet kan, i likhet med all annen forandring, bare skje i ordnede former ut fra kunnskap og innsikt. Det viser igjen hvor viktig det er å kjenne seg selv. Fagfolk kan hjelpe. Men vi må like-vel lære å løse våre egne problemer, slik at vi kan fungere som våkne og ansvarlige mennesker. Det finnes ikke nok fagfolk til å hjelpe alle med psykiske problemer, med sterke antipatier og fastlåste tankebaner. Og de tallrike holdningskampanjene som har vært gjennomført, har vært lite effektive.

Det er ikke lett å gi avkall på foreldet tankegods og gi rom for nye tanker. Særlig vanskelig blir det hvis man har identifisert seg med synspunkter som viser seg å være feil. Selv i vitenskapelige kretser kan det da skje at det "går prestisje" i saken, som det så fint heter. Man forsvarer det man hittil har ment, og nekter å ta inn over seg de nye tankene, selv om de har mye for seg. Slik unngår man "å tape ansikt".

Tillegg 6

Opplegg for studiesirkler og seminarer

Stoffet i denne boken er ganske tverrfaglig og omfattende, og bringer til dels nye innfallsvinkler og konklusjoner. Men konklusjonene er ikke det vesentlige. Vesentlig er at leseren danner seg et så riktig og fullstendig bilde som mulig av de problemstillinger verden står overfor, og som boken tar opp til kritisk drøftelse. Derfor appellerer boken til en åpen og fordomsfri holdning og til logisk tenkning.

En forutsetning for å kunne løse problemene er åpenbart at vi har et så realistisk bilde som mulig av verden, slik den foreligger og fungerer idag. Dessverre har hovedaktørene i verden forskjellige meninger om disse spørsmålene, meninger som spriker i mange retninger. Da er det vanskelig å få fornuftige ting til å skje. Erfaringer fra andre områder har vist, at jo mer innsikt aktørene har, desto større er sjansen for at de kan enes om mål og virkemidler. Har boken bidradd til mer selvstendig tenkning, til et mer realistisk bilde av vår situasjon og en større følelse av ansvar blandt sine lesere for å gjøre det som er nødvendig, da har dette arbeidet fylt sin hensikt.

De som har tilstrekkelig interesse, kan selvsagt lese boken i sammenheng. Men boken kan også brukes som utgangspunkt for diskusjoner i skoler og studiesirkler. Dessuten egner stoffet seg for videre bearbeidelse på seminarer. For å lette denne bruken av stoffet, følger korte veiledninger for gjennomføring av slike studiesirkler og seminarer.

Studiesirkler
En studiesirkel bør helst bestå av fra fem til ni personer. Den bør ha en ledelse som (1) tar seg av det rent administrative i forbindelse med møte-innkallinger, hvor møtet skal være osv., og hvem som (2) leder arbeidet i sirkelen. Disse to funksjonene kan deles på to personer, og de kan (og bør) gå på rundgang blandt deltagerne. Ett møte hver uke eller hver annen uke er passe. På første møte bør man velge en rekke tema som man ønsker å diskutere, og så plasserer man dem på de forskjellige møtene fremover i en logisk rekkefølge. Nedenfor følger en liste over tema man eksempelvis kan velge.

Når et tema diskuteres på et møte, bør en av deltagerne ha en kort innledning om temaet. Innledningen bør gi en oversikt over temaets innhold og struktur og dets relasjoner til andre forhold i samfunnet. For å gi innlederne tid til å forberede innleggene sine skikkelig, fordeles temaene på innlederne straks temalisten foreligger.

Den som leder diskusjonen, og som bør være en annen enn innlederen, sørger for en fri diskusjon, hvor alle kommer til orde. Med "fri" menes at det må være plass for ukonvensjonelle og "dumme" synspunkter. Man bør fremelske en kritisk og søkende holdning til stoffet. Å stille riktige spørsmål kan være like viktig som å prøve å gi "riktige" svar. Standardspørsmål bør være: Hva holder på å skje innenfor det aktuelle tema (eller undertema)? Hvilke konsekvenser vil det ha? Hva bør ikke skje? Med hvilke virkemidler kan utviklingen påvirkes? Sentrale punkter som etter hvert kommer frem, kan lederen notere på et flip-over ark. Arkene kan danne grunnlag for korte møtereferater som skrives og distribueres.

Gruppen bør se det som sin primære oppgave bedre å forstå det som skjer i verden. Man lærer også mye av å diskutere hva som kan gjøres for å oppnå noe, altså hvilke virkemidler som står til disposisjon, og hvordan de virker. Å diskutere hva som bør gjøres, bør man være tilbakeholdende med. Det bør først gjøres når man har diskutert og forstått sammenhengene ganske grundig. I motsatt fall kan diskusjonene lett utarte og bli en krig med argumenter ut fra faste meninger og for å få "rett".

Nedenfor følger en rekke tema man kan diskutere. Til hvert tema er listet opp noen spørsmål som det kan være aktuelt å stille i løpet av diskusjonen.

Livskvalitet og levestandard
Hva er livskvalitet og levestandard? Hva er det som gir høy livskvalitet? Og hva er det som gir høy levestandard? Hvilke sammenhenger finnes mellom livskvalitet og levestandard? Hvordan forholder de to begrepene seg til miljøets begrensninger?

Kapital
Hva er finanskapital og realkapital? Hva er forholdet mellom finanskapital og realkapital? Hvordan dannes finanskapital? Hvordan kan finanskapital brukes og misbrukes? Hvilke interesser har kapitaleierne og -forvalterne? Hvordan konsentreres kapital, og hvordan fordeles kapital? Hvilke konsekvenser kan det ha når kapital konsentreres, respektive fordeles? Hvordan oppstår og tapes verdier?

Kapitalanvendelser
På hvilke måter kan finanskapital anvendes? Hva gjør at en anvendelse foretrekkes fremfor en annen? Kan samfunnet påvirke hvilke mulige anvendelser som står til disposisjon? Kan samfunnet påvirke hvilke anvendelser som blir valgt? Hvilke konsekvenser kan de ulike anvendelser ha for kapitalforvalteren, for det nasjonale og internasjonale samfunnet og for enkeltmennesker?

Produktivitet
På hvilke områder i næringsliv og offentlig forvaltning (i i-land og u-land) øker produktiviteten? Hvorfor øker den? På hvilke områder får det konsekvenser? Hvilke konsekvenser får det? Hvem har fordel av denne produktivitetsveksten, og hvem har eventuelle ulemper? Finnes områder hvor produktiviteten avtar? Finnes grenser for produktivitetsveksten? Hva vil en produktivitetsvekst uten ende føre til?

Renten og dens roller
Hva er rente? Kan renten også være negativ, og hvis ja, hvorfor? Hva presser renten oppover, og hva presser den nedover? På hvilke områder innvirker renten? Hvilke konsekvenser har (1) en svakt negativ og (2) en positiv rente på 4-6%? Hvordan utvikler konsekvensene av renten seg, hvis den varierer fra svakt negativ til f.eks. 20%?

Grunnrenten
Hva er grunnrente, og hvor forekommer den? Hvordan oppstår grunnrenten, og hvordan virker den? Hvem har fordel, og hvem har eventuelle ulemper? Finnes virkemidler for å påvirke grunnrenten og/eller dens konsekvenser?

Drivkreftene i samfunnsmaskineriet
Hvem er hovedaktørene i det nasjonale- og internasjonale samfunnet, og hvilke motiver har de? I hvilken retning fører det utviklingen? (Nevn en rekke sentrale punkter.) Hvilke fordeler og ulemper har denne utviklingen? Kan denne utviklingen fortsette, eller bør kursen justeres? Hvorfor? I hvilken retning bør kursen eventuelt justeres? Hvilke muligheter har hovedaktørene for å foreta en slik eventuell kursendring? Hvor mye tid har vi til disposisjon for eventuelle kursendringer?

"Bærekraftig" teknologi
På hvilke områder synes utvikling av miljøtilpasset teknologi å være mest påtrengende i i-land og u-land? På hvilke områder skjer nå en utvikling av "bærekraftig" teknologi? Og på hvilke områder synes flere muligheter å være tilstede når nåværende kunnskap er utviklet i full målestokk? Hvordan kan slik teknologi innføres i u-land og i-land?

Økonomisk vekst og miljø
Hva menes med økonomisk vekst? Hvorfor har økonomisk vekst vært et politisk mål, og hvorfor er det det fremdeles? Hvilke sammenhenger finnes mellom økonomisk vekst på den ene side og på den annen side Jordens ressurstilfang og Jordens evne til å motta avfallsstoffene fra menneskets produksjon og konsum? Hva gjelder for i-land og for u-land? Påvirker det forholdet mellom i-land og u-land, og hvis ja, hvordan? Hva kan gjøres for å gjøre den økonomiske veksten mer "bærekraftig"?

Forholdet mellom økonomisk vekst og livskvalitet
På hvilken måte vil videre økonomisk vekst påvirke nålevende menneskers livskvalitet i i-land og u-land? Hva med kommende generasjoner?

Internasjonal handel
Hvilke fordeler har vanlige mennesker av en utstrakt internasjonal handel? Hvilke ulemper har vanlige mennesker av en slik handel? Hvordan innvirker internasjonal handel på ressursbruken og på miljøet?

Internasjonal frihandel
Hva vil det si at handelen er "fri"? På hvilke måter kan internasjonal handel gjøres mer eller mindre "fri"? Hvordan påvirkes menneskenes livsbetingelser ved at handelen er mer eller mindre fri? Det tas da hensyn til at menneskene i i-land og u-land er både produsenter og konsumenter. Og hvordan påvirkes kapitalstrømmene?

Hva kan materiell velstand (levestandard) bero på?
Er det et sundt prinsipp at alle land bør skape de verdiene det selv (direkte eller gjennom varebytte) skal leve av? Finnes situasjoner hvor dette prinsippet bør fravikes? Det ser ut til at velstand særlig kan bero på fire "ting": Naturressurser, kreativitet, kompetanse og arbeidsinnsats. Diskuter hvordan disse faktorene kan omdannes til materiell velstand.

Utviklingshjelp
Hva bør man oppnå med hjelpen til utviklingslandene? Hvilke former for utviklingshjelp kan man tenke seg? (Varebytte, ettergivelse av gjeld, private investeringer, ekspertise, gaver osv.) På hvilke måter og i hvilken grad tjener disse former for hjelp målsettingene?

Naturens ressursgrunnlag og befolkningseksplosjonen
Er fattigdommen i verden et ressursproblem og/eller et fordelingsproblem? Hvis det er et ressursproblem, hvilke virkemidler står til disposisjon for å bekjempe problemet? Og hvilke virkemidler har man, hvis det er et fordelingsproblem?

Ustabiliteter i det økonomiske systemet
Hvilke typer ustablilitet finnes i det nåværende økonomiske systemet, og hva består de i? Hvordan oppstår de forskjellige former for ustabilitet? Hvilke konsekvenser har de? Er det mulig å redusere de uheldige konsekvensene, og hvilke virkemidler står i så fall til disposisjon?

Arbeidsledighet
Hvilke forhold bidrar til økt arbeidsledighet i i-land og u-land, og hvilke faktorer kan redusere den? Hvilke konsekvenser har arbeidsledigheten for den arbeidsledige, for samfunnet og for det internasjonale samfunn?

Media
Hvilke roller spiller media i samfunnet? Hvordan spiller media stort sett disse rollene idag? Kan noe gjøres for å oppnå at media, om nødvendig, spiller sine roller på en bedre måte?

Opinionens rolle
Hvem er opinionen? Innenfor hvilke områder har opinionen store påvirkningsmulig-heter? Hvordan kan opinionen påvirke på de forskjellige områdene? Hvordan gjør opinionen bruk av sine påvirkningsmuligheter idag? Hvilket ansvar følger med det man gjør, og det man unnlater å gjøre?

Samfunnsregnskapet
Hva redegjør samfunnsregnskapet for idag? Hva redegjør det ikke for? Hvilke kon-sekvenser har det? Hvilke fordeler og mangler har nåværende samfunnsregnskap?

Hva slags krise 1?
Er krisen(e) i verden idag en erkjennelseskrise og/eller en moralsk krise? Eller bør krisen betegnes på annen måte? Hva menes med en erkjennelseskrise? Og moralsk krise? Hvilke virkemidler står til disposisjon hvis vi må bekjempe en erkjenneseskrise? Og hvis det er en moralsk krise?

Hva slags krise 2?
Hva er karakteristisk for en krisepreget konjunkturnedgang? Hva kan tenkes å være elementer i en strukturell krise? Er verden inne i en ren konjunkturkrise, en strukturell krise eller en kombinasjon av begge deler? Gi et begrunnet svar.

Vold
Hvilke typer vold spiller størst rolle i verden idag? Hva er den psykologiske bakgrunnen for denne volden? Hvilke fire angrepspunkter har man for å redusere volden? Og hva innebærer de? Bekjemper man idag symptomene eller fjerner man årsakene til vold?

Organiseringen av nasjonalstaten og verdenssamfunnet
Hvorfor løser ikke statene de store problemene verden står overfor? (Mangel ved styreform, systemer, personer, ressurser, erkjennelse?) Hva kan gjøres på det nasjonale plan? Og det internasjonale plan?

Barn og unges oppvekstvilkår
Hvilke faktorer er sentrale i barn og unges oppvekstvilkår? Hvordan er barn og unges oppvekstvilkår stort sett idag i i-land og u-land? Hva er bra og hva er mindre bra? Hvilke konsekvenser kan det ha at det er slik det nå er? Hva kan gjøres for å styrke det som er bra og redusere det som er mindre bra?

Selverkjennelse
Hvilke muligheter har mennesket for å forandre seg selv? Hva er selverkjennelse? Hvilke muligheter har mennesket for å erkjenne seg selv? Hvilken betydning kan selverkjennelse ha for den enkeltes livskvalitet, for familien, for barns oppvekstvilkår og for samfunnet?

Seminarer
Stoffet i boken egner seg også for drøftelse på seminarer: Et seminar kan settes sammen på forskjellige måter. Elementene i et seminar er særlig: (1) Foredrag delt opp i korte sekvenser. Foredragene bør invitere til kritisk og selvstendig tenkning. Å knytte deler av foredraget til figurer er å foretrekke. Foredragene kan eventuelt avbrytes med (2) spørsmål og svar. Hovedpunkter under foredragene og under (3) diskusjonene etterpå kan skrives på flippover el.l. Diskusjonene kan ta form av (4) rene kollokvier. I (5) gruppearbeider kan deler av stoffet diskuteres. Gruppene kan få samme oppgave og levere parallelle svar. Eller de kan få forskjellige oppgaver. I så fall bør det være en sammenheng mellom oppgavene. Etter at svarene fra gruppene er presentert, bør man avslutte med en diskusjon.

Opplegget for gruppearbeidet kan inneholde:

- Hvem som er med i gruppen.
- Rollefordelingen, særlig hvem som skal rapportere på vegne av gruppen.
- Gruppens oppgave kan formuleres på grunnlag av temaene for studiesirklene som er listet opp   ovenfor.
- Krav til dokumentasjon og presentasjon i plenum.

LITTERATUR

Ahmad, Y.J.; Serafy, S.El.; Lutz, E. (eds.) 1989. Environmental Accounting for Sustainable Development. Washington D.C., World Bank

Amland, Bjørn H. Bistand og Børs - Næringslivets rolle i norsk u-hjelp. Cappelen 1993

Barbier, Edward B; Economics, natural-resource scarity and development: Conventional and alternative views. Earthscan in coll. with the London Environmental Economic Centre and the International Institute for Environment and Development. London 1989

Batra, Ravi. Den store depresjonen fra 1990. EFI forlag, Oslo 1989

Brown, Lester R. State of the World. Aschehoug 1995

Brox, Ottar. Dit vi ikke vil. EXIL 1995

E. Burri und F. Schwarz. Der Zins.
Genossenschaft Verlag freiwirtschaftlicher Schriften. Bern

Cornwall, John. The theory of economic breakdown. Blackwell. Cambridge,
Mass. and Oxford 1990

Delman, J; Østergaard, C-S; Christiansen, F. Remarking peasant China. Aarhus University Press 1990

Dietz, F-J; van-der-Ploeg, F; van der Straaten, J. eds. Environmental policy and the economy. Elsevier Science. New York 1991

Ekins, Paul, ed. The living economy: A new economics in the making. Routledge and Kegan Paul. London 1986

Ekins, Paul, (Hillman, H. og Hutchison, R.) Fra vekst til utvikling. Cappelen/Senter for ny økonomi. 1992

Entreprenørenes Landssammenslutning 1978. Regnskap og kontoplan. Et bransjeopplegg for entreprenørbedrifter

Etzioni, Anitai. The Moral Dimention: Toward a New Economics. The Free Press, A Division of Macmillan Inc. New York 1988

Evang, Anders. Verdier som kompass. J. W. Cappelens Forlag 1991

Goodland, Robert; Daly, Herman; Serafy Salah El; Droste Bernd von. Økonomisk politikk for en bærekraftig utvikling. J.W. Cappelens Forlag A/S/UNESCO 1991

Hareide, Dag. Det Gode Norge. Veien mot et medmenneskelig samfunn. Gyldendal 1991

Hegge, Hjalmar. Frihet, individualitet og samfunn. Universitetsforlaget 1988.

Herrmannstorfer, Udo. Schein-Marktwirtschaft. Verlag Freies Geistesleben, Stuttgart 1991

Isachsen, Arne Jon. Norsk økonomi - en vei ut av krisen.
Andersen & Butenschøn A/S 1992

Johansen, Leif. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Industriøkonomisk institutt 1977

Kennedy, Margrit. Det nye pengesystemet. J. W. Cappelens Forlag 1991

Lea, Stephen E.G., Webly, P. and Young, B. (Red.) New Directions in Economic Psychology. Eduard Elgar Publishing Ltd. Hants England 1992

Meadows, Meadows og Randers. Over grensen. J. W. Cappelen 1992

Moe, Thorvald og Schreiner, Per. Planlegging og budsjettering i staten. Tanum 1976

New Economics. Tidsskrift utgitt av New Economics, London

Nilsen, Fritz. Norsk sosialisme, hva nå? Cappelen 1991

Næss, Arne. Økologi, samfunn og livsstil. Universitetsforlaget 1976

Pearce, D; Markandya, A; Barbier, E-B. Blueprint for a green economy. Earthscan. London 1989

Penger og Kreditt, Norges Banks kvartalskrift

Poleszynski, Dag V., Galtung, Johan og Benestad, Olav M.
Ja til Norge, til Norden, til hele Europa. J. W. Cappelens Forlag 1992

Postman, Neil. Teknopolis. Gyldendal 1992

Rich, Bruce. Med Jorda i pant. Universitetsforlaget 1994

Ryan, Charles P. Capitalism in the U.S.A. Vantage Press, New York 1990

Schwarz, Fritz. Das Experiment von Woergl. Genossenschaft Verlag freiwirtschaftlicher Schriften. Bern 1951

Schwarz, Fritz. Vorwaerts zur festen Kaufkraft des Geldes und zur zinsbefreiten Wirtschaft! Genossenschaft Verlag freiwirtschaftlicher Schriften. Bern 1931

Shanks, Michael. Noe gikk galt. Dreyer 1979

Statistisk Sentralbyrå. Miljøstatistikker

Svendsen, Knud E. red.: U-landenes gældskrise. Handelshøyskolens Forlag 1994

Toffler, Alvin. The Third Wave. Pan Books. London 1981

Willis, J-F; Primack, M-L. Explorations in macroeconomics. Redding, Calif.: CAT 1990

Østerberg, Dag. Sosiologiens nøkkelbegreper. J.W. Cappelens Forlag 1984

Til innhold Verden Hvorhen?

Til hovedsiden