7 JUSTERING AV DET ØKONOMISKE                                               SYSTEMET

Den som aner det riktige, vil alltid være underlegen
den som er sikker på det gale.

Siktemålet med tiltakene er å justere det økonomiske systemet, slik at fattigdommen reduseres kraftig, at arbeidsledigheten stort sett fjernes i i-land og reduseres effektivt i u-land, at den økonomiske virksomheten ikke skader naturen, og at det økonomiske systemets ugunstige innvirkning på menneskenes livskvalitet reduseres eller fjernes.

7.1 Hvordan motvirke arbeidsledigheten i i-land?

7.1.1 Innledende betraktninger

Grunnleggende prinsipper
Analysene har avdekket noen sammenhenger av prinsipiell karakter som ligger i bunnen for alle tiltakene:

- Arbeidsledighetsproblemet må ikke løses gjennom en økonomisk vekst som er skadelig for miljøet.

- Alle arbeidsføre skal i utgangspunktet skape de verdiene de selv og deres familie forbruker i løpet av livet. Dessuten må de skape og gi fra seg uten vederlag det de personene forbruker, som   ikke har mulighet for å skape verdiene til eget nødvendig konsum.

- Skal økonomisystemet fungere og opprettholde full sysselsetting, må alle tilsammen danne den etterspørselen som holder produksjonssystemet igang.

- Skatt knyttes primært til det man vil ha mindre av.

- Tiltak som berører internasjonalt handelssamkvem, gjennomføres parallelt i alle land innen store handelsområder eller globalt.


Hvordan ta ut produktivitetsgevinst?
Det pågår en økning av produktiviteten i de fleste land. Vi har tidligere sett hvorfor den oppstår. Før vi går inn på hvordan man bør gjøre bruk av denne produktivitets-gevinsten, vil vi se på hvilke alternativer man har. (For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at produktivitetsgevinst ikke er entydig knyttet til lønnsomhet. Men den problemstillingen kan vi ikke gå inn på her.) Produktivitetsgevinst i bedriftene kan tas ut i form av:

- Økte lønninger (og andre goder) til dem som har arbeid. (Det vil skape større forskjeller i   levestandard mellom de som har- og de som ikke har arbeid. Men økt etterspørsel kan gi   grunnlag for nye arbeidsplasser.)

- Økt utbytte til aksjonærene. (Det kan gi økt kapitalkonsentrasjon og i visse tilfeller økt   arbeidsledighet: Færre arbeidstakere kan produsere det samme, og utbyttet til aksjonærene fører   ikke nødvendigvis til større etterspørsel og nye arbeidsplasser.)

- Redusert arbeidstid. (Kan føre til redusert arbeidsledighet; i det minste bidrar alternativet ikke til å   øke den.)

- Bedret egenkapital til bedriftene. (Det vil gi dem bedre evne til å motstå tap, eventuelt øke deres   vilje til å ta risiki, eller danne grunnlag for ekspansjon i eget eller andre land.)

- Skatter. (Hvis en for stor andel tas av staten i form av skatter, vil incitamentet til å bedre   produktiviteten falle bort.)

- Produktivitetsgevinst kan også "tas ut" i form av lavere priser på produktene. "Tas ut" står i hermetegn, fordi det ikke er en egentlig gevinst, men det virker som om kundene får gevinsten. For bedriften betyr det økt konkurranseevne, men ikke økt lønnsomhet. For kundene/forbrukerne betyr det litt høyere levestandard. For samfunnet betyr det mindre konsentrasjon av kapital og spredning av kjøpekraft. Er mange produktgrupper inne i en utvikling med synkende priser, kan det utløse en tendens til deflasjon.

En mer inngående analyse har vist, at arbeidsledighet særlig oppstår i to tilfeller: Når gevinsten tas ut i form av (ulike fordelt) fritid, slik at noen arbeider like mye som før, mens andre altså skyves ut i arbeidsledighet. Arbeidsledighet oppstår også hvis kapitalen, dvs. kapitaleierne, får for stor andel av produktivitetsgevinsten, og da i form av penger. Den konsentrasjonen av kapital som dette fører til, kan lett bidra til at etterspørselen ikke blir stor nok til å få avsetning på hele produksjonen. Vi får arbeidsledighet som følge av manglende etterspørsel. Dessuten blir det overkapasitet i produksjonsapparatet med alle de ugunstige følger det har.

Skal man unngå arbeidsledighet, bør man altså unngå de to nevnte løsningene. Skal man samtidig unngå å belaste naturen med ytterligere økonomisk vekst, bør produktivitetsgevinster i størst mulig grad tas ut i form av økt fritid for arbeidsta-gerne. Kapitalen vil få sin normale rente, slik at kapitaltilgang til næringslivet likevel skulle være til stede.

Etter hvert som produktiviteten øker, har menneskene i de fleste land tatt ut en del av gevinsten i form av økt fritid. Man har altså økt både sin levestandard og sin fritid. Men produktiviteten fortsetter å øke, og det vil den antagelig fortsette med så lenge bedrifter konkurrerer med hverandre, slik det skjer nå. Det betyr at mulighe-tene for å bedre levestandard og/eller fritid vil fortsette å øke. Hvordan bør denne gevinsten brukes?

Her foreligger altså flere alternativer. For det første: Man kan ta ut gevinsten i form av (1) høyere kjøpekraft, dvs. høyere levestandard, i form av (2) økt fritid eller (3) i form av en kombinasjon av disse alternativene. Tar man ut gevinsten i form av økt fritid, finnes en rekke underalternativer. Man kan ta ut den økte fritiden ved (2a) å redusere pensjonsalderen, ved (2b) å øke arbeidsledigheten eller ved (2c) å redusere antallet arbeidstimer per år for alle. Idag øker man arbeidsledigheten, selv om ingen ønsker at det skal være slik. I de to andre tilfellene, redusert pensjonsalder eller redusert arbeidstid per år, vil arbeidstagerens totale arbeidstid gjennom hele livet bli redusert.

Analysene har vist at all produktivitetsvekst i i-landene nå bør tas ut i form av økt fritid for alle, alternativ 2. Og vi har sett at fritiden bør tas ut i form av redusert arbeidstid per år for alle, alternativ 2c, (eventuelt i form av sabbatår), men ikke i form av redusert pensjonsalder. Dette av flere grunner: For det første er det et middel på bred internasjonal basis til å motvirke en økning av arbeidsledigheten. Som vist i annen sammenheng, vil det også kunne redusere arbeidsledigheten noe. Dessuten er dette det alternativet som vil kunne motvirke arbeidsledigheten på den mest bære-kraftige måten. For å løse miljøproblemene kreves selvsagt også andre tiltak. Men det å løse arbeidsledighetsproblemet uten gjennom økonomisk vekst av tradisjonell type må stå helt sentralt. Skal økonomisk vekst løse arbeidsledighetsproblemet, vil veksten bli så stor at det synes umulig å gjøre den bærekraftig. Det har erfaringen vist, selv om en viss miljøvennlig vekst kan oppnås med ikke-materiell produksjon og mer arbeidsintensive produkter. Men ingen har likevel sannsynliggjort hvordan det skulle være mulig å skape en bærekraftig økonomisk vekst som er stor nok til å gi arbeid til alle med nåværende arbeidstid og produktivitetsutvikling.

Den fritiden folk flest har idag i de industrialiserte landene og i u-landenes middelstand og overklasse, vil altså øke. Hvilke prognoser kan vi tenke oss for hvordan denne tiden vil bli brukt? Og hva må eventuelt gjøres annerledes for at fritidsaktivitetene skal bli forenlige med miljøkravene? Det blir behandlet i avsnitt 9.5.

Kommentar vedr. fordeling av skapte verdier mellom mennesker og over livscyklusen
Slik vi har definert fritid, er den knyttet til livets yrkesaktive periode. Idag er det slik at noen arbeider seg "ihjel" mens andre er arbeidsledige. Og det kan ikke være en bra situasjon. Spørsmålet er da hvordan dette kan gjøres bedre. For de vanlig yrkesaktive er det nærliggende å stille opp noen ideelle krav. (Varig sykefravær ser vi bort fra her):

- Ideelt sett skulle sum arbeidstid gjennom hele livet frembringe verdier som tilsammen motsvarer eget konsum og dessuten et bidrag til dem som ikke har evne til å skape motverdien av sitt eget konsum. Dette bidraget kanaliseres delvis via staten og/eller frivillige organisasjoner, dels går det til egne barn osv. Men denne ideelle situasjonen eksisterer ikke idag. Noen skaper verdier langt ut over eget konsum, mens andre arbeidsføre mennesker skaper mindre enn det de konsumerer. De er derfor avhengige av overføringer av verdier som andre har skapt. Dette kan skje ved formidling av det offentlige i form av subsidier eller trygder, i form av gaver eller i form av arbeidsløs inntekt. Dette forhold gjelder fordeling av skapte verdier mellom forskjellige mennesker.

- Men det finnes en type fordeling til, nemlig fordelingen av de skapte verdiene over personens liv. Barn og unge er avhengige av overføringer fra foreldrene i form av gaver. Egen verdiskapning begynner først senere. I begynnelsen av det yrkesaktive liv er verdiskapningen (dvs. lønnen) forholdsvis lav. Da dette skjer på en tid da behovet for forbruk er forholdsvis stort pga. studiegjeld, etablering av familie og små barn, har man spurt seg om det på en praktisk måte er mulig å "hente frem" og forbruke noe av fremtidig verdiskapning før verdiene er skapt. Hensikten er altså å tilpasse den private økonomiens livscyklus til behovenes livscyklus.

Her må man ta hensyn til at unge mennesker allerede fra starten av det yrkes-aktive liv begynner innbetalingen til Folketrygden (i Norge), og tilsvarende ordninger i andre industriland. De betaler inn for sin egen alderdom. Slik var i det minste intensjonene. Uten nærmere undersøkelser, ser det da ut til at det skulle være mulig å sløyfe disse tidlige innbetalingene og i stedet la dem gå til eget forbruk, for til gjengjeld å betale tilsvarende mer senere, når etablering og studiegjeld tilhører fortiden. Man "låner" på en måte sin egen innbetaling til Folketrygden de første 10-15 årene.

7.1.2 Hvordan motvirke arbeidsledigheten i i-land?

Oversikt
Den summariske oversikten i avsnitt 5.5.2 danner noe av grunnlaget for å si hvor-dan arbeidsledighetsproblemet bl.a. bør angripes:

- Arbeidstiden i i-landene reduseres i første omgang i takt med produktivitets-veksten. Derved stoppes både den økonomiske veksten og økningen i arbeidsledigheten.

Som vi har sett, er det ikke likegyldig hvordan reduksjonen av arbeidstiden foretas. Å redusere pensjonsalderen generelt, slik man har gjort i de fleste land, er uheldig ut fra fordelingsprinsippet: Det strider mot den nevnte regel at alle i størst mulig grad skaper verdier tilsvarende det man selv konsumerer. I tillegg unngår man å skape spenninger mellom de som skaper verdier, og de som må få overført menneskeskapte verdier for å leve. De som skaper verdiene, kan lett komme til å mene at de får for lite igjen for strevet sitt, når de som er uten arbeid samt kapitaleieren og -forvalteren, har fått sitt. I praksis bør man tilstrebe en høy, men fleksibel pensjonsalder.

- Reduksjonen av arbeidstiden bør derfor foretas generelt og gjøres gyldig
  for alle.

- I neste omgang reduseres den økonomiske aktiviteten ytterligere ved å redusere arbeidstiden litt   mer enn produktivitetsveksten. Derved gis rom for en viss, miljøtilpasset vekst i økonomien i   u-landene.

- Den tillatte økonomiske aktiviteten brukes til å dekke kombinasjonen av de mest påtrengende   behov med de minst skadelige produkter og tjenester.

- Det vurderes om utflagging av arbeidsplasser kan motarbeides ved kontroll med   kapitalbevegelsene eller på annen måte. Kanskje kan bruk av andre selskapsformer   (kooperativer) bidra til at arbeidsplasser ikke flagges ut?

- Lovende produkter, som er utviklet i et land, eventuelt med offentlige midler, gis betingelser slik   at de kan føre til opprettelse av arbeidsplasser i eget land.

- Befolkningen informeres, slik at den i størst mulig grad viser solidaritet ved å kjøpe   egenproduserte varer. Det motvirker arbeidsledighet og gavner miljøet.

- Lokale solidaritetsprosjekter som er basert på bytte av varer har, under visse betingelser vist, at   de kan ha en positiv virkning på den lokale sysselsettingen. I stedet for penger brukes   "byttekuponger" som eventuelt har den egenska- pen at de taper litt av sin verdi hver måned.   Derved blir folk med slike kuponger interessert i å kvitte seg med dem før de taper verdi. Derved   øker etterspørselen og varebyttet.

- Bruken av overtid trappes ned. I en overgangstid opprettes en pool av folk som utfører det   arbeidet som ellers hadde blitt overtidsarbeid.

- Det innføres en turnusordning for videreopplæring og personlighetsutvikling av arbeidstagere.   Derved åpnes også plass for nye arbeidstakere.

- Kjøpekraften til dem som har udekkede behov, økes av humanitære grunner, og for å   opprettholde det økonomiske systemets gode funksjon.

- Der det er nødvendig og mulig, utvides naturens flaskehalser, eventuelt ved bruk av   bioteknologi. Dette kan gi grunnlag for nye og lønnsomme arbeids- plasser f.eks. i   primærnæringer og foredlingsindustrier.

Utviklingshjelp, slik den bør drives, hjelper lite i denne sammenheng, fordi arbeids-plassene ikke skapes i eget land. Men man kan jo også gi bort ferdige produkter som man har skapt selv. Hvis disse produktene var ferdige fabrikker som produserer nyttige og miljøvennlige produkter ved hjelp av en miljøvennlig teknologi, ville det kanskje være en bra hjelp, likevel?

- Det finnes lønnsomme offentlige investeringer. De bør settes igang. Dessverre er det offentlige   lite flink til å finne frem til og gjøre bruk av slike tiltak.

Frihandel og internasjonal konkurranse
Med den form for frihandel og internasjonal konkurranse vi har idag, og som skal økes ytterligere, vil alle former for rasjonalisering fortsette. I et produksjonsapparat med overkapasitet på mange områder fører det til ytterligere tap av arbeidsplasser, nytt tap av kjøpekraft og enda større arbeidsledighet av den grunn.

Analysene våre viser at det finnes nye elemeter i en i og for seg gammel problemstilling, slik at gammel medisin ikke uten videre kan brukes. Hva kan man så gjøre? For det første: Hva kan man ikke gjøre idag, som man kunne gjøre tidligere? Før man begrenset sine egne virkemidler, kunne myndighetene i større grad

- regulere konkurranseevnen gjennom (små) valutakursjusteringer,

- påvirke konkurransenivået gjennom tollsatser og på annen måte og derved beskytte landets eget   næringsliv,
- lettere finne lønnsomme produkter både fordi færre behov var dekket, og fordi de nasjonale   markedene var mindre utsatt for internasjonal konkurranse,

- i større grad regulere kapitalflyten og rentenivået, både fordi renten ikke måtte brukes til å   "forsvare" valutaen, og fordi den kunne påvirkes mer direkte.

Men i nåsituasjonen må man gripe til andre tiltak, selv om det kanskje også kan være aktuelt å gjeninnføre noen av de tidligere virkemidler:

- Den internasjonale konkurransen dempes ved å gjøre handelen mindre fri. Man skaper en "optimal" konkurranse i stedet for en "fri". Her foreslås å innføre en fast tollsats på alle varer i alle land. (I samsvar med prinsippet om at skatt knyttes til det man vil ha mindre av, kan man si at internasjonal konkurranse vil man ha litt mindre av. Derfor innføres en generell, internasjonal bremse i form av faste tollsatser.) Derved vil varer produsert i eget land få en konkurransefordel vis a vis tilsvarende importvarer. Det vil føre til at det vil bli lettere å beholde slike arbeidsplasser i eget land. Bare importvarer som kan produseres vesentlig billigere, vil kunne overskride denne tollterskelen og oppta konkurransen med de egenproduserte varene på hjemmemarkedet. Miljøskadelig transport over store avstander for at kjøperne skal spare noen få prosenter av kjøpesummen, vil derved bli redusert. Ønsket om å produsere rasjonelt ville likevel bli opprettholdt, selv om stresset ville bli noe redusert.

Det lille mer-beløpet kjøperne må betale for varer og tjenester, får de igjen ved at færre arbeidsledige må understøttes. Dessuten kan de øvrige skattene reduseres tilsvarende de tollinntektene staten tar inn. Tiltaket innebærer altså ingen økonomisk merbelastning for innbyggerne, men en omfordeling av skattleggingen. I tillegg gis rom for flere lønnsomme arbeidsplasser.

Ved at den internasjonale konkurransen blir dempet, vil også trangen til produktivitetsforbedringer bli dempet noe. Det vil føre til et mer menneskelig tempo i omstillingsprosessene som likevel vil fortsette, drevet frem av de samme kreftene som idag.

En annen fordel består i at en større del av landets egne naturressurser kan danne grunnlag for lønnsom produksjon i eget land. Eksempelvis kan mineralforekomster føre til lønnsom produksjon selv om de er noe dyrere å foredle enn de beste forekomstene andre steder i verden. Til syvende og sist kan det dreie seg om en måte å verne om sin egen kultur - sin måte å leve på.

- Som et supplement eller alternativ innføres skatt på forurensende transport.

Man kan også dempe selve konkurransen. Også her er flere tenkbare muligheter. Myndighetenes tidligere regulering av flytrafikken i Norge er en modell som eventuelt kan anvendes internasjonalt i tillempet form. Et prissamarbeid under myndighetenes oppsyn er et annet. (Å skape monopoler vil dempe konkurransen så kraftig at den bortfaller, og er derfor ikke aktuell.)

- Et virkemiddel for å dempe konkurransens uheldige virkninger på arbeidsledigheten er å knytte bedriftenes sosiale utgifter til omsetningen, eller omsetningen per årsverk, og ikke til antallet ansatte. I EU-landet Frankrike er slike tanker diskutert. Dette ville redusere bedriftenes gevinst ved å kvitte seg med arbeidsplasser. Det kan også på andre måter gjøres mindre lett å si opp arbeids- tagere, men det kan slå begge veier.

- Skjevheter i handelsbalansen kan likevel oppstå. For at disse ikke skal bli for store, med de uheldige følgene det vil ha, opprettes, i samsvar med en internasjonal konvensjon, en avtrappet ordning slik at proteksjonistiske tiltak trinnvis kan innføres av et land i takt med oppbyggingen av akkumulert handelsunderskudd. De land som lider under dette, har da ikke anledning til å treffe mottiltak.

Som et alternativ kan man tenke seg at et lands samlede handelsoverskudd skal kunne uløse mottrekk i form av importrestriksjoner fra handelspartnerne når det akkumulerte overskuddet har nådd en viss % av dette landets BNP. Andre ordninger kan også tenkes. Tiltaket vil motvirke de store ulemper av økonomisk, politisk og psykologisk natur som kan oppstå, når det blir mulig for et land å "kjøpe opp" et annet land med sitt store handelsoverskudd.

Ved dagens økonomiske system driver man ofte rovdrift på nasjonens naturressurser for (1) å opprettholde en levestandard med et forbruk som samlet overskrider det man skaper, og (2) eventuelt for å skape balanse i handelen med utlandet. Det skjer i Norge og OPEC-landene med oljen. Det skjedde i EU som "tømte" havet for fisk, slik Norge gjorde det for noen år siden. Det skjer i Indonesia og Brasil som bruker opp (en gang for alle) regnskogenes trevirke. Og det skjer i Israel, Italia og mange andre land som bruker opp sine grunnvannsreservoarer i sin jordbruksproduksjon.

"Eksperter" har hevdet at lønningene i Norge må reduseres for at norske bedrifter skal bli konkurransedyktige. Nå er det ikke bare lønningene, men også en rekke andre innsatsfaktorer, slik som design, markedsføring, kapitalkostnader etc. som bestemmer konkurranseevnen. Likevel er lønnsreduksjoner allerede foreslått i noen land. De innebærer et nytt virkemiddel i den internasjonale konkurransen; lavt forbruk som konkurransefaktor. Dette vil bare være et nytt ledd i kampen for å skyve arbeidsledigheten over til hverandre uten å løse de grunnleggende proble-mer. Ja, en slik fremgangsmåte synes å innebære farlige elementer. Ved å redusere lønningene, ville man i første omgang redusere kjøpekraften, noe som igjen ville skape flere arbeidsledige totalt sett, selv om et land, på kort sikt kan kapre noen arbeidsplasser fra andre land, og derved tro det har gjort noe lurt. Andre tiltak i "samme gate" er fjerning av feriedager - og kommentaren er den samme.

Handelen mellom i-land og u-land må ikke tillates å skape flere arbeidsledige i i-land som har stor arbeidsledighet. Hjelpen til u-landene kan og bør skje på annen måte enn gjennom økt frihet i handelen. Det kommer vi tilbake til. Å slippe importen av billige varer fra u-landene fri ville innebære en form for levestandardsoverføring. Derfor må man foreløpig innføre visse begrensninger på frihandelen. U-landenes varer er grovt sett billige av to grunner: Fordi lønningene (og levestandarden) er lave, og fordi landene innbyrdes konkurrerer på et marked som beherskes av i-landene.

Før man åpner for mer u-landimport, bør man i i-landene ha funnet kompensa-sjon enten i form av nye miljøvennlige og lønnsomme arbeidsplasser og/eller en internasjonal overenskomst med henblikk på å redusere arbeidstiden litt mer enn i takt med produktivitetsveksten, slik det er beskrevet ovenfor. Men frihandelen må ikke under noen omstendigheter gå så langt at i-landenes økonomi blir mer eller mindre slått ut. Det vil kunne føre til store problemer av økonomisk og politisk karakter, problemer som i sin tur også kan treffe u-landene.

- Dette innebærer at importen til i-land fra u-land og Øst-Europa (og eventuelle superproduktive   systemer) må reguleres inntil forutsetningene for en mer likeverdig konkurranse er til stede.   Dette gjelder også import av jordbruksvarer. Man vil nærme seg denne tilstanden blandt annet   ved at forskjellene i (lønns-)kostnadene utjevnes, og ved at i-landene klarer å løse sitt   arbeidsledighetsproblem.

- I-land må i større grad skape sine egne produkter til eget forbruk.

- Det utredes på generelt grunnlag hvilke forutsetninger som må være til stede forat en   samfunnsøkonomi, med produksjon, forbruk, fordeling og pengesy- stem, skal fungere   tilfredsstillende.

Det er behov for å kompensere for bortfattet av en del av rustningsindustrien i verden idag. Det kan skje ved at produksjonspotensialet bygges ned koordinert i hele verden, ved å redusere arbeidstiden. I motsatt fall må det skapes en alternativ produksjon for å erstatte de tapte arbeidsplassene. Hvilke behov skal denne produksjonen i så fall dekke, og hvordan skal den komme istand? Eller sett fra den andre siden. Når militærbudsjettene skjæres ned, har man flere mulige anvendelser for de "frigjorte" midlene. Skal man f.eks. (1) nedbetale på statsgjelden og derved øke mengden av "vagabonderende" kapital? Kan man (2) redusere skattene til dem som har størst udekkede behov? Etterspørselen etter varer og tjenester vil derved øke og gi grunnlag for nye arbeidsplasser i inn- og utland. Og (3) kan staten selv initiere tiltak innenfor driften og utviklingen av samfunnet som kan skape nye arbeidsplasser? Kanskje kan miljøinvesteringer mobilisere nok velvilje i befolkningen til å kunne betales over skatteseddelen i stedet for militær sikkerhet?

Arbeidstid - fordeling av arbeid og fritid
La oss i første omgang grovt anta at miljøet setter en øvre grense for den totale produksjonen som det økonomiske systemet i verden kan frembringe. Med en gitt produktivitet vil denne produksjonen kreve et visst antall timeverk T. Er et årsverk i gjennomsnitt 1500 timeverk, vil antall årsverk, Å, være = T/1500. Er den potensielt yrkesaktive del av verdens befolkning, B større enn Å, vil det overskytende antallet, altså B-Å, være arbeidsledig.

Øker produktiviteten, vil antallet timeverk avta. Færre timeverk vil frembringe det samme totalproduktet. Det er jo hensikten med rasjonaliseringen. Består et årsverk fortsatt av 1500 timeverk, vil antallet arbeidsledige stige. Forutsetningen for at antallet arbeidsledige ikke skal stige, er at arbeidstagerne i snitt reduserer antallet timeverk pr. år så mye at total-produktet blir det samme som tidligere, nemlig motsvarende det miljøet kan tåle.

Det er klart at resonnementet er unøyaktig, ikke minst fordi teknologisk utvikling antagelig vil tillate en større total produksjon innenfor de rammene miljøet setter. Likevel underbygger dette lille resonnementet våre tidligere analyser som går ut på at arbeidstiden må reduseres forat alle skal få arbeid.

Både produktmengden og arbeidet må fordeles. Man kan fordele produktene uten å fordele arbeidet, f.eks. i form av en minstelønn eller fortsatt "barnetrygd" hele livet. Men det er ikke nok til å løse problemet, fordi arbeidsledigheten fortsatt består. Dessuten skaper det en psykologisk (overførings-)barriere. Fordéler man arbeidet (og fritiden), fordeler man automatisk også produktene, fordi arbeidet gir kjøpekraft. Som vi har sett, må den totale kjøpekraften som gis gjennom lønningene, ideelt sett være nok til å etterspørre den samlede produksjonen.

- Arbeidet (og fritiden) fordeles. Alle arbeidstagere må redusere arbeidstiden samtidig. Ved å redusere arbeidstiden med ca. 3% pr. år løpende, vil man oppnå at produktivitetsveksten blir tatt ut i form av økt fritid og ikke i mer penger (til dem som har arbeid). Derved oppnås at veksten i arbeidsledigheten som følge av den internasjonale konkurransen vil stoppe opp. Men alle konkurrerende industriland bør gjøre dette parallelt for å unngå at arbeidsledighet bare eksporteres.
Er reduksjonen i arbeidstiden = produktivitetsveksten, vil man antagelig sågar oppnå en reduksjon av arbeidsledigheten, ved ellers like forhold, fordi de med penger får mer tid til å konsumere, til å etterspørre mer varer og tjenester. Dette gir riktignok økonomisk vekst. Da de grunnleggende behov allerede er dekket hos denne gruppen mennesker, bør det være mulig å kanalisere dette "topp-forbruket" til et konsum som er forenlig med en mer bærekraftig utvikling, f.eks. læring, personlig utvikling, eventuell videreutdannelse i regi av bedriftene med videre. En ganske stor, og antagelig økende del av befolkningen bruker allerede mye tid og penger på slike aktiviteter.

Som nevnt, er det ikke likegyldig hvordan arbeidstiden reduseres. Det bør ikke skje ved å redusere pensjonsalderen. Men man kan være "arbeidsledig" dvs. ha fri 1 dag per uke eller hvert 5. år (ved 20% redusert arbeidstid). Eller man kan ha deltid, dvs. at man kan arbeide kortere tid, tjene mindre og bruke mindre.

Overføring av kjøpekraft
Problemet som er i fokus her, er at noen mennesker har udekkede behov som følge av manglende kjøpekraft, samtidig med at de teknisk-økonomiske forutsetningene i det økonomiske systemet for å dekke også disse behovene er til stede. En nærliggende og bra måte å løse dette problemet på er å sørge for at alle har arbeid, slik at de kan skape de verdiene de selv og deres familier bruker. Våre tanker om tiltak i den forbindelse er allerede beskrevet. I tillegg må de skape og avlevere de verdiene som skal til for å hjelpe dem som av forskjellige grunner ikke kan skape de verdiene de konsumerer. Forutsetningen for at det økonomiske systemet da fungerer bra, er at totalkonsumet motsvarer totalproduksjonen. Det innebærer at alle som arbeider og tjener penger, har en inntekt som tilsammen er tilstrekkelig til å kjøpe totalproduksjonen (som ikke behøver å motsvare totalsystemets produksjonskapasitet).

Hvilke muligheter foreligger så for utjevning av kjøpekraft? Spørsmålet har to sider. Man kan (1) forebygge ved å motvirke mekanismene som fører til konsentrasjon. Og (2) "fordele" allerede konsentrert kapital. Punkt (1) kommer vi tilbake til i avsnitt 7.3.

Når den ubrukte kjøpekraften ikke brukes til konsum, kan den da brukes til investeringer? Teoretisk, ja. Men investeringene er også avhengige av ønsker og behov som skaper etterspørsel. Det betyr at investeringene holdes nede av den samme begrensende faktor: Mangel på behov hos dem som har ubrukt kjøpekraft. Deres behov kan ikke økes i det uendelige. Allerede idag har de ikke evne, vilje eller interesse av å konsumere alt det som kan produseres av det eksisterende produksjonsapparatet. Dette er selvsagt satt på spissen. Men hovedtrekkene synes forholdsvis klare.

Det ligger "innbakt" i hele situasjonen at konsentrasjonen av kapital vil øke både på eiersiden og hos forvalterne. Jo større kapitalkonsentrasjonen blir, desto mer blir antagelig kapitaleiernes manglende kjøpelyst en fremtredende flaskehals i det økonomiske systemet. Dette er ikke noe problem for kapitaleierne, særlig når bankrenten er høy. Situasjonen er altså den at de som kan løse problemene, ikke føler problemene, mens de som føler problemene, ikke kan løse dem. Hva gjør man da? Det avhenger av hva som begrenser løsningen av problemene, om det er mangel på innsikt hos kapitalforvalterne og politikerne eller mangel på mot og ansvarsfull handling.

- Problemet kan løses ved å overføre kjøpekraft fra dem som har overskytende kjøpekraft, til dem som har udekkede behov som følge av mangel på kjøpe- kraft, eventuelt også på arbeid. Forskjellige former kan tenkes. Overføring av penger over statsbudsjettet. Hjelp til selvbergingsøkonomi på eget gårdsbruk, osv. Myndighetene i de fleste land ser det som en oppgave å foreta en viss overføring av levestandard fra de som har mye til de som har (for) lite til å dekke sine primære behov. Det skjer gjennom skatte- og trygdesystemet og gjennom forskjellige former for subsidier eller "overføringer".

- I virkeligheten er det slik i de fleste industriland i Europa at alle er garantert en minstelønn. Et stort byråkrati driver et tilsvarende dyrt og komplisert system. Det bør, som en konsekvens av dette, utredes hvilke følger det ville få, hvis man tok skrittet fullt ut og innførte en garantert minstelønn, eller samfunnslønn, for alle uansett om man hadde lønnet arbeid eller ikke. Dette ville innebære en stor forenkling av mange offentlige etater, med den følge at svært mange stillinger kunne overføres til de offentlige "vekstnæringer": sikkerhet, omsorg og helse. Trygdemisbruk med videre ville praktisk talt opphøre. Antagelig ville det også bidra til å løse arbeidsledighetsproblemet, fordi flere av de som har lønnet arbeid idag, ville være tilfredse med den livskvaliteten de kunne oppnå med en levestandard i samsvar med minstelønnen. Presset på de sentrale områder ville antagelig også avta noe. De som vil ha mer enn minstelønnen, må selvsgat arbeide for det. Arbeidsgiver kunne dele arbeidstagernes lønn i en samfunnslønndel og en overskytende del. Med tilsvarende innrapportering og -betaling til de rette myndigheter.

- Alternative metoder for å overføre kjøpekraft til mennesker med udekkede behov (og til mer   miljøvennlige produkter) bør undersøkes.

Et annet spørsmål er om den ubrukte kjøpekraften kan aktiviseres slik at den likevel blir brukt, og det på en måte som (1) skaper nye arbeidsplasser og (2) øker kjøpekraften hos folk med udekkede behov? Kjøp, særlig av kunst utført av unge, lovende kunstnere, men også kjøp av av mynter, frimerker og andre samleobjekter utgjør en viss, beskjeden ventil for overføring av kjøpekraft fra kapitaleiere til mennesker som har udekkede behov. Gjennom slik etterspørsel "skapes" verdier.

Vi har sett at stadig flere faller utenfor velstanden i mange land. Som en reaksjon, ser det ut til at mange som føler seg presset ut av velferden, tyr til nye virkemidler for å beholde sin levestandard. I USA er det kommet så langt at man kan snakke om en "offer-kultur". Litt ugunstige hendelser får folk til å definere seg som offer, og av dette avledes et krav om erstatning fra den som direkte eller indirekte har bevirket den ugunstige hendelsen. Som eksempler kan nevnes: Erstatning for feilbehandling av mennesker og dyr(!) på sykehus. Erstatning for en ulykke pga. en noe klønete konstruksjonsdetalj på en bil. GM måtte betale offeret 100 millioner $ i erstatning! Juristene går lyse tider i møte...

- Gaver har til alle tider vært en form for overføring av levestandard, gaver i form av mat og klær og utdannelse med videre til egne barn, eller i form av forskudd på arv. Det som betyr mer i vår sammenheng er frivillig (og tvungen) utvik- lingshjelp til u-land og øst-stater og såkalte kreditter til en rekke stater som siden blir "sanert". Det som sjelden kommer frem er at rentene som er betalt, kan overskride lånebeløpet når gjelden blir sanert. Den kanskje største overføring av levestandard noensinne foregår i disse dager i Tyskland, hvor over 500 milliarder kroner overføres fra Vest til Øst hvert år.

Konkurser innebærer også overføring av kapital fra kreditorene, inklusive kapitalforvaltere, som taper penger, til debitorer, som eventuelt har mottatt større verdier enn prisen tilsa, og egne medarbeidere, som eventuelt har fått for høye lønninger i forhold til det de skapte.

Teknologi
Vi har sett hvordan teknologi brukt i rasjonaliseringstiltak kan fjerne arbeidsplasser. Kan teknologi også tjene til å skape nye arbeidsplasser?

- Vi står overfor store utfordringer for å skape nye produkter og prosesser som tar tilstrekkelig hensyn til miljøet. Det gjelder i første omgang i-landenes nåværende produksjon og fritidsaktiviteter. Ut fra det man vet idag finnes en rekke potensielle muligheter, slik som: Konstruksjon av molekylær-computere og EDB-maskiner basert på lys. Man kan nå konstruere kjempemolekyler som kan fange inn solenergi. Med de riktige tekniske løsninger kan det være en ubegrenset kilde til ren energi. Pulver av zeolitt, som er et vanlig mineral, kan trekke fuktighet ut av luften og avgi vannet til plantene, hvis pulveret tilføres jorden. I tillegg til denne kunstige vanningen vil pulveret også kunne absorbere tungmetaller som finnes i matjorden. Kan den kunstige fotosyntesen redde verden? Man arbeider intenst med å utforske den livsviktige kullsyreassimilasjonen som foregår i plantenes bladgrønt for å bruke den industrielt. Kan de enorme forekomstene av krill, som er navnet på krebsen i Sydishavet, bidra til å dekke menneskenes matbehov? Og hvilke muligheter ligger i superlednings-teknologien og det reelle energifenomen som skjuler seg bak det som feilaktig er kalt "kold fusjon".

- I tillegg bør et system av nye teknologier utvikles og tas i bruk, slik at utvik- lingslandenes store økonomiske ekspansjon kan ledes inn i et langt mer miljøvennlig spor. Det er i-landene som i betydelig grad kan og bør delta i dette utviklingsarbeidet. Det må resultere i et sett av teknologier som er tilpasset levesettet til de store lag av befolkningen i u-landene og deres klima. Mens produktene kan være forholdsvis avanserte og know-how basert, må de kunne produseres med forholdsvis enkle midler og uten avansert kompetanse. Dette synes å være en av industrilandenes viktigste oppgaver, av stor betydning for verdens fremtid. Vi tenker f.eks. på teknologi som (1) sikrer tilførsel og bruk av energi og vann på en bærekraftig måte. Som (2) sikrer rask vekst av planter og trær til mat, til å stanse erosjon, til å gi tilstrekkelig brensel og byggematerialer. Og som (3) skaper medisiner av lokale urter osv. Det bør forhindres at vestlig teknologi, som er for lite miljøtilpasset, fortsatt blir innført i utviklingslandene i full skala.

Kapitalens frihet
Når vi snakker om kapitalens frihet, mener vi dens mulighet for å gå hvor den vil og til å konsentrere seg så mye den "vil". Analysene våre har i store trekk ført frem til at det er av stor betydning for det økonomiske systemet, og alle som er avhengige av det, hva ledig kapital brukes til, og hvor dyrt det er å bruke den. For offentlighe-ten er oppgaven å få ledig kapital til å dekke udekkede behov.

La oss kort minne om hva kapitalen stort sett gjør i dagens situasjon med overkapasitet i store deler av næringslivet. En liten andel brukes (1) til opprettelse av ny (lønnsom) produksjon av nye produkter. En annen del brukes (2) til å erstatte mennesker med maskiner i eksisterende næringsliv. Noe brukes (3) til offentlige investeringer og forbruk. Og noe brukes (4) til kjøp og salg av aksjer og valuta for å oppnå arbeidsfri gevinst. Bare punktene (1) og (3) bidrar til å dekke udekkede behov. Men punkt (3) har også en uheldig side, fordi det er en konkurrent til den kapitalbruken almenheten helst ser. Dessuten påvirker denne anvendelsen renten oppover. Punkt (2) virker i den store sammenheng i motsatt retning. Som vi har sett tidligere, gjelder det i stor grad også for punkt (4).

Det er legitimt at kapitalen søker den beste plasseringen. Skal myndighetene få kapitalen til å gjøre det almene interesser tilsier, må de gjøre det interessant for kapitalen å gjøre det. Da står to prinsipielt forskjellige virkemidler til disposisjon. Myndighetene kan gjøre det mer attraktivt for kapitalen å gjøre det som tjener almenhetens interesser. Eller de kan gjøre alle andre anvendelser mindre attraktive, slik at det gjenværende, det alternativet som tjener almene interesser, blir den mest interessante kapitalanvendelsen. Av dette avleder vi følgende tanker om tiltak:

- Kapitalstrømmene bør påvirkes ved at kapitalen blir interessert i å gjøre det samfunnet er   interessert i, og at den blir utestengt, der den er uønsket.

- Alt legges til rette for at interessante, nye produkter får den kapitalen som er nødvendig for å   komme i produksjon og skape arbeidsplasser. (Presset i retning av rasjonaliseringsinvesteringer   er redusert ved tiltak nevnt tidligere.)

- Lånefinansierte tiltak i offentlig regi begrenses, slik at de ikke leder for mye kapital bort fra mer   risikoutsatte næringslivsprosjekter og ikke presser renten oppover.

- Tiltak settes iverk for å gjøre spekulasjon mindre attraktivt enn å investere i næringslivet. Problemet er bare at når for mange vil investere i et næringsliv som av andre grunner ikke ekspanderer, da blir det automatisk spekulasjons- preget, fordi kursene stiger uten grunnlag i realitetene. I et vanlig marked fører økt etterspørsel og høye priser etter hvert til økning av produksjonskapasiteten, økt produksjon og fallende priser igjen. Slik fjernes ubalansen mellom tilbud og etterspørsel. Men i aksjemarkedet er det ikke slik. Økte priser, dvs, høye aksjekurser, fører ikke til produksjon av- og økt tilbud av aksjer. Hva skjer da? Fortsetter aksjekursene å stige uten ende? Hvis det var tilfelle, hadde man en sikker kilde til evig "verdiskapning". (Småsparerne her i landet blir da også forsikret om at i det lange løp vil avkastningen være god.) Men det er spillets og psykolgiens lover som i stor grad regulerer "verdiskapningen" i dette markedet. Når vi har sett hvordan virkningene sprer seg gjennom det økonomiske systemet, er det all grunn for myndighetene til å holde et våkent øye med dette helt spesielle markedet. Og ingen myndighet bør bidra til kunstig å blåse opp aksjekursene med sine skattepolitiske tiltak.

Den kapitalvennlige politikken føres, fordi man tror at det er mangel på kapital til næringslivet som er årsaken til arbeidsledigheten i i-landene. Men årsaken er, slik vi ser det, ikke mangel på kapital. Årsaken er for det første at kapitalen får så gode vilkår andre steder at bare få næringslivsprosjekter klarer å konkurrere om kapitalens gunst. Selv spekulasjon har en bedre avkastning enn plassering i konkrete næringslivsprosjekter!

- Det man ikke bør gjøre, er det man gjør nå, nemlig å lokke småsparene til å "investere" i aksjer.   Det innebærer at man kaster seg ut i et spill, hvor pengene til småsparerne i det lange løp   systematisk overføres til de profesjonelle.

Spekulasjonen og dens muligheter henger delvis sammen med fastkurs-politikken, som er behandlet tidligere.

- Skal fastkurspolitikken gjeninnføres, slik man ønsker, må den støttes av en økonomisk politikk i landet, som gjør at kursen ikke hadde blitt mye annerledes, hvis kursbindingene var blitt sluppet fri. Likevel har dette systemet den ulempen at spekulantene kan "angripe" en valuta ved samlet å ville kvitte seg med den. Det foreslåes derfor fortsatt flytende kurser, men nå i kombinasjon med en økonomisk politikk for faste kurser.

- I alle fall bør myndighetene føre en økonomisk politikk som i sum gjør at renten er lav, bl.a. ved å redusere egne låneopptak. Men den bør antagelig ikke være så lav at den, i kombinasjon med formueskatten, fører til at folk finner det lønnsomt å la være å sette pengene sine i banken eller i andre registrerbare verdier.

Det synes dessuten klart at renten ikke er så utsatt for å stige, hvis man innser at kapital ikke er den begrensende faktor. Derved vil også flere faktorer som innvirker ugunstig på sysselsettingen, være fjernet. Men høy rente kan også oppstå av andre grunner, slik at det fortsatt er aktuelt å drøfte hvordan renten kan holdes nede.

Er realrenten høyere enn f.eks. 2-3%(?), pålegges kapitaleksporten visse begrensninger, slik at renten kan holdes nede ved politiske tiltak.

Et spørsmål som melder seg, er hvor all den "vagabonderende" finanskapitalen skal gjøre av seg når plasseringsmulighetene blir knappe: Det er for lite nye industriprosjekter. Rasjonaliseringsprosjektene krever bare en liten del av tilgjengelig kapital. Folk har stort sett nok boliger. Myndighetene er begynt å finansiere sine prosjekter gjennom skatter i stedet for lån. Valutaspekulasjon er suspekt, og kjøp av aksjer fører bare til at kursene stiger, fiktive verdier skapes, og forutsetningene for krise på børsen opparbeides? Å gi lån til de forgjeldete utviklingslandene er for risikabelt. Det som gjenstår som noenlunde interessant, er finansiering av vestlige prosjekter i NIC-land (ny-industrialiserte land). Men ofte kan det ikke gjøres uten indirekte å støtte tvilsomme regimer. Dessuten kan man investere i kunst, frimerker, mynter og lignende. Her "skapes" verdier slik at misforholdet mellom pengestrømmen og strømmen av varer og tjenester reduseres.

Av mangel på plasseringsmuligheter for den "frie" kapitalen oppfører den seg ofte til skade for almenheten.

- Man reduserer den "frie" kapitalen ved egnede tiltak. Det kan skje på to prinsipielt forskjellige   måter: Ved (1) å dempe dannelsen av fri kapital, og (2) ved at man reduserer den frie kapitalen   som allerede er dannet.

- Ett slikt tiltak vedrørende (1) er å la merverdi pga. knapphet på tomter i pressområder gå til fellesskapet. Det er fellesskapet som har skapt den store merverdien gjennom sin etterspørsel som igjen er en følge av befolkningskonsentrasjonen. Dessuten må fellesskapet bære følgene av konsentrasjonen i form av sentraliseringens kostnader. Tilsvarende kan eventuelt tenkes for andre knappe ressurser?

- Ved å vanskeliggjøre at fri kapital blir samlet på få forvalterhender, vil man i praksis antagelig   automatisk redusere den frie kapitalen noe, i samsvar med (2).

- Man undersøker om man kan åpne nye muligheter for den frie kapitalen til plasseringer som er tilstrekkelig lønnsomme, og som samtidig tjener almenheten. Kanskje kan garantiordninger gi en viss åpning? Det er i alle fall et paradoks at hundrevis av milliarder av kroner er på jakt etter plassering samtidig med at milliarder av mennesker har behov for kapital til investeringer i boliger og infrastruktur med videre. Problemet er at de som har behov for kapital, ikke har prosjekter som kapitalforvalterne finner tiltrekkelig interessante. På den annen side finnes interessante prosjekter som ikke finner kapital. Det må da være en idé å formidle bedre kontakt mellom dem.

- Myndighetene motvirker konsentrasjonen av kapital ved å gjøre forskjellige typer investeringer   mer eller mindre attraktive. (Virkemidler er skatter, inflasjon, avgifter og andre bestemmelser   vedrørende kjøp og salg av aksjer med videre.)

- Bedre regulering av kapitalforvalterne. F.eks bør det bare være begrenset adgang til å   lånefinansiere bedriftsoppkjøp og aksjespekulasjon.

- Myndighetene bør motvirke at private konsern blir for store, mektige og uoversiktlige.

"Hva hjelper det at kapitalen har en høy avkastning
 når menneskenes livskvalitet lider under det?"

Det finnes også en stor og illegal konsentrasjon av kapital. Aktuelle tiltak er:

- "Hvitvasking" av penger vanskeliggjøres internasjonalt. Land som tillater slik bankvirksomhet,    settes under internasjonalt press.

- Korrupsjon i i-land og u-land bekjempes internasjonalt. Selv i Norge har bestikkelser (inntil   1996) vært godkjent av skattemyndighetene som "utgift til inntekts ervervelse".

Et annet aspekt av denne problemstillingen er at når kapitalen får gå dit den vil, vil den i betydelig grad følge og understøtte den geografiske konsentrasjonen av konsumenter og arbeidsplasser. Da denne konsentrasjonen har store ulemper for befolkningens livskvalitet, bør den motvirkes. Og det er uten tvil myndighetene som må gjøre det. Her finnes en rekke potensielle virkemidler knyttet til lokalisering og tillatelser.

- Kontroll med kapitalens bevegelser kan tenkes å være et egnet virkemiddel for å dempe   konsentrasjonen av mennesker og økonomisk virksomhet. Dette bør utredes.

Renten
At renten spiller en vesentlig rolle i det økonomiske totalsystemet, er åpenbart. Slik systemet virker idag, har den dels gunstige, dels ugunstige konskvenser. Kan noe gjøres for å redusere de ugunstige og beholde, eller øke de gunstige? Målene for eventuelle tiltak kan kort oppsummeres slik: Lav rente - Dempet smitteeffekt fra rolle til rolle - Reduserte ulemper i de forskjellige rollene. Lavrentepolitikken er allerede nevnt som tiltak når renten er leie for å disponere kapital. Det gjenstår å se på tiltak for å oppnå de øvrige hensikter.

La oss først se om det er mulig å redusere ulempene renten har i de to andre rollene: Som forsvarer av valutaen ved myndighetenes fastkurs-politikk og som verdifastsetter.

- Rollen med de største ulempene, "forsvarsrollen" kan, som vi har sett, unngås ved å føre en fastkurspolitikk uten faste kurser. Da må lønnstager- og interesseorganisasjonene for øvrig vise moderasjon eller holdes i ørene.

- Å la renten være verdifastsetter for eiendommer, verdipapirer og på en måte også for investeringsprosjekter har ut fra våre analyser betydelige ulemper. Dette er en inngrodd praksis i vår rente-fikserte økonomi. Det bør likevel utredes om- og eventuelt hvordan ulempene ved denne praksisen kan reduseres, enten ved at renten ikke lenger på samme måten bestemmer verdiene, eller ved at de ugunstige konsekvensene ved denne praksis dempes.

- Det bør også utredes om smitteffekten fra rolle til rolle kan dempes, slik at de ugunstige virkningene av en høy rente i én rolle ikke blir så gjennomgripende. I den forbindelse bør konsekvensene av rentens forskjellige roller skilles sålangt som mulig. I noen praktiske tilfeller har det vist seg å være mulig: Husbanken, Lånekassen for ungdom med videre praktiserer slike ordninger. Vi regner med at flere muligheter kan lages.

- I flere i-land eksisterer nå "grønne" banker som låner ut penger til meget lav rente til "grønne" formål. Idealistisk innstilte innskytere danner forutsetningen for dette systemet. De er tilfredse med en lav, eller ingen rente forutsatt at sikkerheten er 100%, og at kapitalen går til prosjekter de ønsker å støtte, og som ellers vanskelig ville blitt realisert. Denne nye kilden til miljøvennlige tiltak og nye arbeidsplasser synes å være økende.

7.1.3 Tiltak for å bekjempe ustabiliteter i det økonomiske systemet      og de urimeligheter det fører til
Vi har sett at forskjellige forhold fører til en viss ustabilitet i økonomien, med nåvæ-rende system. Slike svingninger kan ha store ugunstige følger, slik som arbeidsledighet, tap av verdier, respektive mer eller mindre tilfeldige overføringer av verdier fra den ene til den andre. Vi skal her diskutere tiltak for (1) å dempe ustabilitetene og (2) for å dempe deres ugunstige virkninger.

Børs og spekulasjon
Børs-systemet har positive og negative sider. Utfordringen er å beholde de gode- og å redusere virkningene av de negative sidene. Aksjemarkedet kan antagelig få langt mer kapital enn det etterspør. Men hvordan bremse spekulasjonen? For det første bør tiltak vurderes som kan hindre at børsindeksene stiger til urealistiske høyder. Advarende informasjon (en slags fareindeks) på grunnlag av analyser kan tenkes å være et enkelt og virkningsfullt tiltak fra det offentliges side. Nå er det slik at den offentlige instansen "Børsen" karakteriserer utviklingen som "positiv" når aksje-kursene stiger til urealistiske høyder!

- Man undersøker om en offisiell, "nøytral" periodisk vurdering og kommentar til utviklingen på   børsen kan gjøre de såkalte investorene mer forsiktige, og derved hindre de store utslagene på   aksjekursene. (Når vi sier de såkalte investorene henger det sammen med at de virkelige   investorene bare står for ca. 10% av børsenes virksomhet innen aksjehandelen.)

- (På lignende måte som sentralbankene søker å holde fast kurs på landets valuta ved å intervenere   i markedet, kunne man kanskje tenke seg at en statlig "aksjebank" kunne intervenere for å dempe   aksjekursenes svingninger?)

- Det bør også utredes hvordan spekulasjonskapitalens omfang kan begrenses på andre måter.

- Kapitalens frie flyt over landegrensene begrenses, eventuelt slik at kapitalforflytningen knyttes   til på forhånd oppgitte (og godtatte?) formål. Andre former for reduksjon av   spekulasjonskapitalen er foreslått i annen sammenheng.

- Det innføres krav om at aksjer må beholdes over en viss tid.

- Antagelig ville omsetningsavgift på børsen være et egnet virkemiddel til å bremse spekulasjonen   og ustabilitetene.

Hvordan bremse følgene av den spekulasjonen man ikke kan fjerne av andre og mer overordnete hensyn? Reglene for verdifastsettelsen av børsnoterte papirer i bedriftenes regnskaper forandres. Her er to punkter å se nærmere på. For det første innføres idag børsverdiene fra en enkelt dato i bedriftenes regnskaper. Verdien, dvs. det som ble betalt for de forskjellige aksjene ved omsetningen av noen få av dem, er således meget tilfeldig, fordi denne verdien kan være ganske annerledes bare kort tid etterpå. I tillegg kommer det urealistiske i at totalverdien utregnes ved å multiplisere opp omsetningsverdien av en marginal aksjepost.

Den totale verdien av alle børsnoterte selskaper er, av regnskapstekniske grunner, systematisk høyere enn den virkelig er. Grunnen er såkalt krysseie mellom foretak. Følgen er at bedrifter som eier aksjer i andre selskaper, bokfører større verdier enn de som "virkelig" eksisterer. Disse bedriftene og husholdningssektoren må, ut fra dette urealistiske regnestykket, betale formuesskatt av en større formue enn den som "virkelig" eksisterer. Virkelig er her satt i hermetegn, fordi det kan diskuteres hvor virkelige de virkelige verdiene er.

Men det som også er av betydning i denne sammenheng er, at de "brutto-pregede" tallene gir større svingninger, dvs. kunstig større ustabilitet på børsen. Dette danner bakgrunnen for følgende forslag:

- Det lages et system som fjerner eller kompenserer for følgene av disse bruttopregede   børsverdiene både i bedriftene og innen husholdningssektoren.

- Hvis ikke spesielle grunner tilsier noe annet, føres gjennomsnitts-verdier for året (eller de siste seks måneder) i bedriftenes regnskaper, i stedet for den mer tilfeldige øyeblikksverdien til aksjene ved årsskiftet som brukes nå. Derved får man redusert fiktive tap i regnskapene og deres uheldige konskvenser samt fiktive gevinster som gir fiktivt grunnlag for skattlegging og betaling av utbytter.

- Konkurser i aksje-eiende selskaper bør ikke effektueres bare fordi en urealistisk lav kurs midlertidig har "spist opp" aksjekapitalen eller pålagte reservefonds. Tilstanden på aksjemarkedet bør ha vart over en viss tid for å bli godtatt som "endelig" i regnskapene. Etter all erfaring vil nemlig aksjekursene langsomt "krype" opp igjen fra den urealistisk dype bølgedalen som kursene, av psykologiske og andre grunner, falt ned i. Her bør staten gjøre noe av bokføringsteknisk karakter for å slå bro over den relativt korte panikkperioden (som antagelig vil bli kortere, hvis staten gjør noe effektivt).

Et slikt tiltak kunne få flere gunstige virkninger: For det første kunne man dempe dominoeffekten, dvs. at de ugunstige virkningene av et vesentlig kursfall ikke ville spre seg på samme måte som før. Derved ville man også redusere de store overføringene av verdier fra tidligere eiere til nye eiere som kommer inn og nyter godt av at kursene stiger igjen.

På en måte blir prinsippet praktisert allerede. Som nevnt, har en rekke internasjonale storbanker bokført store tilgodehavender i u-land som antagelig er mer eller mindre verdiløse. Men å avskrive disse tilgodehavender som tap ville ryste en rekke stor-banker i sine grunnvoller og ha en uanet dominoeffekt på verdensbasis som følge. Det risikerer man ikke. Derfor opprettholdes disse fiktive tilgodehavender på hundrevis av milliarder kroner i regnskapene, og alt fungerer tilsynelatende normalt, (selv om grunnlaget er fiktivt).

Økonomisk politikk
Rentens og kapitalkonsentrasjonens innvirkning på stabiliteten i det økonomiske systemet har vi behandlet tidligere. Andre elementer av økonomisk politikk kan også bidra til å dempe ustabliliteter i økonomien.

- For å gjøre eiendomsselskapene mindre sårbare, bør staten stille større krav til soliditeten i slike   selskaper. (Kanskje kan staten også stabilisere eiendomsmar- kedet, slik den søker å stabilisere   kursen på egen valuta.)

- Vanlig konkursdomino forårsaket av enkeltbedrifters konkurs bør man kunne leve med. Men en   del av problemet bør kunne reduseres ved å sette større krav til revisor.

Konjunktursvingningene
I tillegg til sider ved denne problemstillingen som er berørt tidligere, vil vi nevne at det også kan ligge engangshendelser bak konjunktursvingninger eller bak styrken i deres utslag. Som eksempler kan nevnes plutselig tilførsel av billige varer av god kvalitet fra Øst-Europa og en statsministers urealistiske løfte om at Tysklands nye øst-regioner skulle gjenreises uten å øke skattene. Slike ting påvirker konjunkturene. Men det er vanskelig å komme med tiltak direkte rettet mot slike hendelser.

- Det må være et poeng å dempe konjunktursvingningene. Et virkemiddel er å unngå overinvesteringer. Her har næringsorganisasjonene, myndighetene og ikke minst bankene en oppgave. Ingen bank bør være interessert i å finansiere overkapasitet. Man kan nesten si at jo mer overkapasitet, desto farligere, desto større reduksjon av antall arbeidsplasser kan man vente. Kanskje myndighetene her kan lage retningslinjer til hjelp for bankene?

- I visse tilfeller kan en motkonjunkturpolitikk være aktuell for å dempe svingningene. Hva den bør bestå i vil avhenge av den aktuelle situasjonen. Å trekke inn penger fra vanlig omløp når økonomien truer med å bli overopphetet, er et brukt virkemiddel. Rentepolitikken kan også brukes, hvis økonomien ikke er helt åpen mot andre land. Å trykke penger for å få snudd nedgangstider er også et brukt virkemiddel. Vanskeligheten er å redusere pengemengden igjen når hjulene er kommet bedre igang igjen.

7.2 Hvordan motvirke konsentrasjon av mennesker?

De distriktspolitiske virkemidler i i-land kan deles i to grupper: Slike som gjør det mer attraktivt å bo i distriktene og slike som gjør det mindre attraktivt å etablere seg i tett befolkede områder. Virkemidler for å redusere frastøtningen fra distriktene er bl.a.: (1) Å spre kulturtilbudene, (2) å påvirke hvor kapitalen vil "slå seg ned" og skape arbeidsplasser. Og (3) kommunikasjoner og offentlig service. Her er det primært det offentlige som har virkemidlene. Å satse på sentra av en viss størrelse synes å være forutsetningen for at tjenestetilbudet og det sosiale samværet skal kunne ivaretas på en god måte. Elektronisk kommunikasjon bør bygges ut.

Hvordan redusere suget fra sentrale strøk, dvs. gjøre det mindre attraktivt å flytte dit? Det betyr ikke at folk som allerede bor her, ikke skal ha det bra. Men ved å opprette avlastningssentra kan myndighetene gjøre det mer attraktivt å flytte dit enn til det gamle, store senteret. De som bor i det eksisterende senteret, vil også ha fordel av det. I slike tilfeller kan de sågar innføre innflyttingsstopp i det gamle senteret. I tillegg kan man redusere faktorer som fører til konsentrasjon. Det kan man blandt annet gjøre ved å redusere størrelsen på frihandelsområdene (respektive la være å utvide dem) og ved å dempe frihandelen, slik at hjemmemarkedet kommer til å spille en forholdsvis større rolle.

Bedrifter og offentlig virksomhet som etablerer arbeidsplasser i sentrale strøk, skaper konsekvenser som de ikke koples sammen med og må betale for. Det gjelder belastning av veier, offentlig transport, vannforsyning og avløpsnettet, skoler og helsetjenester med videre. Dessuten øker man etterspørselen etter tomter og bidrar til at prisene øker. Det bør derfor bli dyrere å opprette arbeidsplasser i sentrale strøk ved at slike kostnader i større grad belastes dem som skaper dem.

Hva bør gjøres i u-land? Man bør beholde et arbeidsintensivt jordbruk og småindustri og småhåndverk på landsbygda. Dessuten må informasjon gis til landsbefolkningen om at byene ikke har noe arbeid å tilby.

Det er viktig at konsentrasjonen av mennesker motvirkes på en effektiv måte. For, som vi har sett, har de store konsentrasjonene store ulemper for menneskene som bor der: Stress, lange transportdistanser, dårlige oppvekstvilkår for barn, kriminalitet, forurensing, astma og allergier og fremmedgjøring overfor naturen.

7.3 Hvordan motvirke konsentrasjon av kapital?

Tiltakene må rettes mot to forhold: Å redusere konsentrasjonen og å redusere de ugunstige virkningene av den konsentrasjonen som finner sted. Men det kan kanskje også komme på tale å dempe dannelsen av fri kapital, slik at det blir mindre å konsentrere. Konsentrasjonen reduseres særlig ved skattlegging, ved å holde en lav rente, ved å redusere mulighetene for spekulasjonsgevinster, bl.a. ved å begunstige langsiktige investeringer i aksjer, ved å redusere mulighetene for stordrift og ved å redusere bruken av aksjefonds. Dessuten:

- Konsentrasjonen av kapital motvirkes ved å fremme medeierskap i den bedriften man arbeider i.

De ugunstige virkningene av kapitalkonsentrasjonen er udekkede behov, og arbeidsledighet som følge av det, samt redusert stabilitet i det økonomiske systemet, som igjen kan føre til tap av arbeidsplasser. Hvordan kan ulempene reduseres? Det kan skje ved å overføre av den ubrukte kjøpekraften til dem som har udekkede behov og til å redusere kapitalens mulighet til å skape ustabilitet i økonomien.

Dessuten kan det komme på tale å regulere kapitalanvendelsene, ikke bare for å motvirke de uheldige virkningene av konsentrasjonen, men også for å oppnå at kapitalen i større grad blir brukt til det som verden idag trenger mest, bl.a. utvikling og anvendelse av miljøvennlig teknologi i u-land og i-land, produksjon av knappe naturressurser med videre. Men da må kapitalen ikke kunne flykte når den møter restriksjoner som ikke passer kapitaleierne.




7.4 Hvordan bedre u-landenes situasjon?

7.4.1 Tiltak for å fremme bærekraftig økonomisk vekst i u-landene

Utvikling av næringslivet i eget land
Med den store fattigdommen som finnes i de fleste u-land, er det påtrengende nødvendig å utvikle næringslivet, slik at landet blir istand til å skaffe befolkningen det nødvendigste. Som vi har sett, skjer utviklingen idag slik, at stadig flere blir delaktig i en viss velstandsutvikling, mens de øvrige, som enda kan omfatte flertallet av befolkningen, snaut får del i utviklingen i det hele tatt. Dermed blir det fortsatt den store barneflokken som blir aldersforsikringen til de mange fattige foreldreparene. Befolkningseksplosjonen går videre med faretruende hastighet. Den nåværende strategien medfører også at teknologi som er lite miljøtilpasset, blir tatt i bruk i stor grad. Det er derfor åpenbart at strategien bør endres. Hva må da gjøres?

Et stort problem er overføringen av i-landenes konsummønster. Denne er i full gang hos over- og middelklassen. Av to grunner bør dette reduseres. (1) De fattige må delvis betale regningen. Og (2) det globale miljøet vil ikke kunne tåle det. Dette tilsier at u-landene bør utvikles i retning av mer selvbergingsøkonomi med bærekraf-tig teknologi - her ligger et potensiale for vestlig kreativitet - og med mer varebytte u-landene imellom. Den økonomiske utviklingen av u-landene må ikke bli en blåkopi av de industrialiserte landenes økonomiske utvikling. Det vil føre til en sterk økning av befolkningen i byene med en mengde ulemper og problemer som følge. En langt større del (enn i-landenes 4 - 7%) av befolkningen må på varig basis være knyttet til landbruket.

- Det må motarbeides at småbønder og landarbeidere i stort antall drar inn til byenes slumområder, hvor det ikke finnes noen akseptabel fremtid hverken for voksne eller barn. Følgende 4 tiltak kan her være aktuelle: (1) U-hjelpsmidler anvendes til å gjennomføre en strategi for utvikling av næringslivet i u-land som beskrevet i avsnitt 7.4.3. (2) I den forbindelse kan det være aktuelt å bruke slike midler for å stille jord til disposisjon for kooperativselskaper. Man kan kjøpe jord og leie ut eller drive kollektivt, (evt. selge billig, eller gi bort). (3) U-hjelpsmidler, og eventuell politisk påvirkning bør, der det er mulig, hjelpe dem som arbeider for en jordreform. (4) Det opprettes landbruksskoler for småbønder i de land og distrikter der slike ennå mangler.

Vi må også nevne den her, u-landsteknologien, som er i sin spede barndom. Den er karakterisert ved enkle produkter og produksjonsmetoder vesentlig basert på lokale ressurser, men med en viss innebygget vestlig know-how. Her ligger et interessant utviklingspotensiale både for enkel produksjon med nye arbeidsplasser i u-landene selv og for en bærekraftig økonomisk vekst. Ja, dette må være et meget virkningsfullt og lite kontroversielt tiltak av stor betydning, som i tillegg kan settes iverk raskt, for i størst mulig grad å unngå at lite miljøtilpasset vestlig teknologi danner grunnlaget for den store økonomiske veksten som nå finner sted i mange u-land. Et aspekt av dette er solcelleteknologien som brukes til belysning, koking, drift av soltermiske pumpesystemer, vannrensing, sterilisering av sykehusutstyr etc.

- Som u-hjelp bør i-land utvikle en ny form for teknologi, u-lands teknologi, og eventuelt gi bort ferdige små pilotfabrikker inklusive opplæring, som vesentlig produserer til hjemmemarkedet. Aktuelle områder vil være: vannforsyning, husholdning, hygiene, jordbruk, husbygging, energiforsyning, helse med videre.

En rekke internasjonale banker har store tilgodehavender i u-land. Mange av disse er i realiteten lite verd, fordi u-landene ikke har noen mulighet for å betjene eller tilbakebetale gjelden. Bankenes soliditet beror altså delvis på at disse fiktive verdiene figurerer i regnskapene med full verdi. Saken representerer derfor en udetonert økonomisk bombe av dimensjoner.

- For å komme ut av denne farlige situasjonen, må de internasjonale bankene som har gitt de store lånene til u-landene, årlig bruke av sine overskudd til å avskrive rimelig store deler av sine tilgodehavender i u-land som tap. På den annen side: Skal u-landene komme ut av sin hengemyr, må det foretas en gjeldssanering.

- Men like viktig må det være at nye lån bare gis til nye prosjekter som gir langt større nytte for landets økonomiske utvikling og evne til å betjene det nye lånet. Lavere rente er selvsagt også et viktig virkemiddel for å lette gjeldsbyr- den.

- Tove Gravdal hevder ut fra sine erfaringer fra Kirkens Nødhjelp bl.a. at Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, private banker og stater bør ettergi gjeld. Til gjengjeld skulle man kreve respekt for miljø og menneskeverd. Når dette er på plass, kan man begynne å redde liv og hjelpe de fattige. Man må mao. først skape forutsetningene for at hjelpen kan føre til rimelig gode resultater. Det innebærer også at man prioriterer den egne fattige befolkningen.

- Foreldede økonomiske systemer med vekt på levestandard i stedet for livskva- litet bør ikke innføres i U-land. De har bruk for enkle systemer på grunnlag av moderne, fremtidsrettede konsepter. Den nevnte u-landsteknologien er et ledd i disse bestrebelsene. En slik teknologi vil gi vesentlig høyere livskvalitet for de brede lag av befolkningen, uten mye kapital, uten stor økonomisk vekst og uten for stor belastning av miljøet.

Handel med u-land og i-land
Handel med i-land har vært fremhevet som et sentralt virkemiddel for å fremme utviklingen av næringslivet i u-landene. Og denne handelen er selvsagt viktig. Men den har også klare ulemper, slik vi har beskrevet tidligere. Så bruken av dette mønsteret bør begrenses.

- Råvaremarkedene som beherskes av relativt få multinasjonale selskaper i i- land, må omorganiseres, slik at prisene på u-landenes eksportvarer blir bedre. Dette er i-landenes ansvar. Antagelig må råvareleverandørene også organisere seg, slik at de opptrer med større tyngde vis a vis kjøperne. Etter modell av OPEC, kan det også bli nødvendig å regulere u-landenes råvareproduksjon for eksport.

- Jord som brukes til eksport av billige landbruksprodukter bør i større grad brukes til å dekke   egne behov, til å mette egen befolkning i tråd med beskre- vet strategi. Derved blir tilbudet av   slike produkter redusert på verdensmarkedet, og prisene blir bedre.

- U-landene bør redusere konkurransen seg imellom. De bør i stedet spesialisere seg og utvikle   handelen seg imellom.

Vi har tidligere begrunnet hvorfor man ikke bør godta helt fri handel med u-landene og det tapet av arbeidsplasser i i-landene det fører til.

Teknologi og ressurser
Når det gjelder hensynet til miljøet, trenger mange utviklingsland hjelp. Problema-tikken kan karakteriseres med seks stikkord: "Naturkatastrofer", Ørkenspredning, Erosjon, Vann, Produksjonsteknologi og Forbruksteknologi. Nøkkelen til slik hjelp er primært kunnskap, teknologi og kapital.

Når naturkatastrofer kommer regelmessig, blir forutsigbare og kan planlegges for, er de da naturkatastrofer? De årvisse oversvømmelsene i Bangla Desh og andre steder synes å komme særlig av tre grunner: Folketettheten er så stor at folk er nødt til å bo på områder som er truet av oversvømmelsene. For det annet har man ikke kapasitet til å organisere og finansiere en regulering av vassdragene, og dessuten fremmer menneskets aktiviteter i nedslagsfeltet både erosjon, avrenning og transport av løsmasser, tre forhold som øker katastrofenes omfang lenger nede i elveløpet. I dette ligger også tanker om hvordan slike problemer kan løses:

- Man sørger for at høytliggende områder ikke overbenyttes og avskoges, slik at erosjonen   begrenses. Skader utbedres. Solenergi benyttes til erstatning for trevirke som brensel.

- Man regulerer vassdragene, og gir folk mulighet til å bo andre steder enn på de mest utsatte   områdene.

Ørkenspredning og jorderosjon er et problem på flere kontinenter. Man vet nå ganske mye om hvordan problemet skal bekjempes, både på det forebyggene og det "helbredende" plan. Noe blir også gjort. Men problemet bør bekjempes langt mer intenst. Nytten er både lokal, fordi livsgrunnlaget i nærmiljøet sikres. Dessuten er virkningen på klimaet gunstig og global.

- Dyrking av skog og bærekraftig skogbruk innføres. Det gjelder antagelig også for regnskogene, selv om en del forskning ennå gjenstår. Generelt kan man si at man bør investere i fotosyntesen som danner grunnlaget for alt liv, og som dessuten, gjennom kullsyreassimilasjonen, bygger opp næringsstoffene i alle planter. Det gir bioenergi, og i tillegg bindes CO2.

- Ørkenspredningen bekjempes. Gode metoder er etter hvert utviklet.

- I den grad vann er mangelvare, brukes u-hjelp til vannforsyning og, ikke minst, til opplæring i rasjonell bruk av vann. Det gjelder drikkevann og vann til landbruket. Uansett om vannet skal komme fra grunnvann, overflatevann, fjerntliggende områder eller avsaltning av sjøvann, synes nyttepotensialet å være meget stort. Også her kan man tenke seg forebyggende og kurative tiltak.

- I samsvar med konklusjonene i denne analysen bør bruken av kunstgjødsel reduseres for å opprettholde matjordens kvaliteter. Dessuten vil husdyrgjødselen reduseres i takt med det reduserte husdyrholdet. (Nå går 600 millioner tonn korn til dyrefor hvert år! Det motsvarer ca. 100 kg korn til dyrefôr per menneske på Jorden.) I stedet bør det vurderes å bruke kloakkslam fra storbyene til jordbruksformål når dette slammet er blitt tilstrekkelig fritt for gifter, bakterier og tungmetaller.




7.4.2 Tiltak mot arbeidsledighet og fattigdom i u-landene
Vi har diskutert tiltak for å fremme bærekraftig økonomisk vekst i u-landene. Slike tiltak vil danne forutsetningen for å bekjempe fattigdommen, og de vil også være tiltak mot befolkningseksplosjonen, fordi større velstand med sikring av alderdommen uten gjennom egne barn er ett av de få kjente, kraftfulle virkemidler mot befolkningseksplosjonen, ved siden av opplysning og prevensjon. Men økonomisk vekst fører ikke automatisk til reduksjon av arbeidsledige, og heller ikke til mere velstand for alle. Det kommer an på takten i produktivitetsforbedringene og på fordelingen av arbeid og goder. Befolkningseksplosjonen spiller også en vesentlig rolle.

- Det løser få problemer, og skaper mange, hvis u-landene innfører moderne vestlig produktivitet i sitt næringsliv. I u-landene fører det til svært få arbeidsplasser i forhold til investeringene og sterk konsentrasjon av kapital. I i-landene vil kombinasjonen av lave lønninger og høy produktivitet i u-landene, ved uregulert frihandel, skape arbeidsledighet. Den overføringen av vestlig produktivitet, som nå pågår, bør bremses ned og erstattes med den produktiviteten som passer til den nye u-landsteknologien, og som tar sikte på å gi livskvalitet for de mange.

- U-land må i større grad øke etterspørselen hos egne fattige, og skape en jevnere fordelt levestandard. Også i u-land må folk dekke egne behov gjennom egen arbeidsinnsats. Ved nåværende produktivitet rekker ikke arbeidsinnsatsen til de store massene til å dekke egne behov. Derfor lever man i fattigdom og er avhengig av hjelp til å øke produktiviteten av arbeidet, slik at alle kan produsere nok til å dekke egne behov, direkte eller indirekte, ved varebytte, med eller uten penger.

- Som ledd i dette bør også u-landene fordele arbeidet på flere. De har større grunn enn andre, siden det her er tale om å fordele en 70-timers uke på to skift á 35 timer pr. uke med delvis lønnskompensasjon. Derved ville langt flere få økt sin levestandard og livskvalitet. Dessuten ville ringvirkningene i eget land bli langt større, fordi inntektene i større grad ville gå med til å dekke primære behov gjennom konsum av landets egne produkter. Det ville ytterligere redusere arbeidsledigheten.

- Vestlige næringsdrivende og u-hjelpsprosjekter må være forsiktige med å opprette små   håndverks- og industribedrifter som undergraver etablerte virksomheter.

- Folk læres opp til å skape sin egen arbeidsplass bl.a. gjennom bruk av Grameen-bank modellen fra Bangladesh. Den går i korthet ut på at en liten gruppe som vil begynne næringsvirksomhet, står solidarisk som låntakere av små lån til lav rente og rimelige tilbakebetalingsvilkår. Dette kollektive ansvaret fører med seg at gruppens medlemmer hjelper hverandre til å lykkes. Dessuten passer de på hverandre, slik at ingen sluntrer unna. Dette vil være et ledd i utviklingen av en ny økonomi i u-landene. U-hjelpsmidler vil kunne brukes til å etablere slike banker.

- Det er påtrengende nødvendig å hjelpe u-landene til å begrense befolkningseksplosjonen. En ny "profil" for vekst og utvikling i u-landene i tråd med forslagene i denne boken vil åpne muligheten for å løse befolkningseksplosjonen. En omlegging er derfor nødvendig, slik at langt større deler av befolkningen får del i velstandsutviklingen. Dette punktet bør ses i sammenheng med det foregående, fordi det fellesskapet som bankvirksomheten forutsetter, også kan utvides til å gjelde andre funksjoner, slik som felles pass av barn og omsorg for de gamle. Neste punkt kan her også tre støttende til.

- Som betingelse for u-hjelpen bør landene lage et forpliktende program for familieplanlegging og   økonomisk utvikling.

- Det undersøkes om, og eventuelt hvordan u-hjelp kan brukes til å fremme befolkningens egne   former for (lokal-)demokrati.

- U-land og i-land går sammen om et krafttak for å bekjempe korrupsjonen.

7.4.3 Modell for utvikling av næringsliv i utviklingsland
Modellen hviler på følgende fem stolper:

- Den fattige del av befolkningen får hjelp til å dekke egne (primær-) behov ved hjelp av egne og   lokale ressurser. De som produserer, er mao. for en stor del de samme som de som konsumerer   produktene.

- Integrasjon av primærnæringer, håndverk og industri.

- Bedrift som organisatorisk modell.

- Utvikling og bruk av en u-landsteknologi som særlig er karakterisert ved: Behovsdekning i   nærmiljøet, forholdsvis avanserte produkter frembragt ved enkle prosesser, resirkulering og bruk   av lokale ressurser i stor grad. Det forhindrer ikke at miljøvennlig høyteknologi etter hvert kan   tas i bruk.

- Samtidig deltagelse i to forskjellige økonomier, men med en fleksibel overgang dem imellom:   Et bedriftsinternt varebytte etter interne regler samt deltagelse i landets ordinære økonomiske   system på vanlig måte.

Mer konkret betyr dette: Befolkningen innenfor en eksisterende (eller nyopprettet) region organiseres på frivillig basis i en slags bedrift. Forutsetningen er at det kan skje innenfor velfungerende mønstre som eksisterer i regionen allerede. De som vil være med, blir ansatt i selskapet. De blir tildelt arbeid og har krav på lønn. Har vedkommende ressurser i form av jord eller andre ting, overlates disse ressursene til selskapet på leiebasis og/eller i form av "aksjekapital". En form for sameie kan også tenkes. De som er ansatt og/eller yter ressurser til selskapet, utgjør en slags generalforsamling som igjen velger et kontrollorgan. Et koordineringsorgan tar seg av den daglige ledelse. En nærliggende modell for driftsfunksjonene vil i første omgang omfatte: primærnæringer, byggevirksomhet, håndverk og småindustri, eventuelt transport. I tillegg kommer regnskap og andre administrative funksjoner. Prosjektgrupper kan opprettes etter behov. Senere kan andre driftsfunksjoner bli aktuelle, slik som bergverk og handel. Flere organisatoriske modeller vil kunne dekke nevnte funksjonsmønster, men det går vi ikke nærmere inn på.

Til å begynne med vil primærnæringene sørge for den alt overveiende del av produksjonen (utviklingsnivå 1). Men gradvis vil sekundærnæringenes andel øke. Noe senere vil kanskje tjenesteytende næringer følge etter.

Ut fra en prioriteringsplan utvikler menneskenes levestandard seg fra ett nivå til neste, konf. Fig. 4 på neste side. Når alle delmål innenfor ett utviklingsnivå er oppnådd, går man igang med å realisere neste nivå. På den måten vil de mest påtrengende behov bli ivaretatt først.

Medarbeiderne får til å begynne med sin lønn utbetalt i form av naturalia, som er bedriftens egne produkter. Sum lønn skal således i utgangspunktet være = sum skapte verdier. Etter hvert som bedriften frembringer salgbare produkter, deltar den i den eksterne økonomi ved siden av den interne naturalia-økonomien. Med stigende produksjon og velstand vil den eksterne del av økonomien øke. Da kan deler av lønnen etter hvert utbetales i penger. For å tilpasse den bedrifts-interne økonomien til behovene, kan medarbeiderne og bedriften planlegge med hvilke naturalia lønnen i sin tid skal utbetales. Derved er man også sikret avsetning på bedriftens produksjon. Eventuell produksjon ut over behovsdekningen selges.


Fig. 4 Plan (-eksempel) for tilfredsstillelse av prioriterte behov

Utvikl.        Vann       Mat        Hus      Helsetj.    Sanitære forh.    Skolegang

1                      Rasjonert    2 enkle      Tørt, i        Barfot-           Åpent anl.
                        fra felles      målt. m.     full            lege               faste pl.
                        vannpost     1500 kc      høyde                             f. avtrede

2                                          Enkel,        Bedret       Helse-
                                            men tilstr.    bolig-       pers. +
                                            mat m. vit.   std.          tilg. lege
                                                                                i alv. tilf.

3 osv.

Andre aktuelle behov: Klær og sko, Infrastruktur etc.

Bedriftens størrelse tilpasses eksisterende enheter. Den må ha visse ressursmessige forutsetninger: (1) Et landområde som kan gi næringsgrunnlag for bedriftens befolkning (landbruk, byggematerialer, brensel med videre). (2) Startkapital til enkle investeringer og bedriftens driftskapital. (3) En enkel organisasjon med tilstrekkelig faglig og administrativ kompetanse. Ved egnede kontrollfunksjoner kan systemet antagelig gjøres forholdsvis sikkert mot korrupsjon.

Jo større andelen til konsernets eksterne økonomi blir, desto større blir behovet for å spesialisere seg. Det åpner for et samarbeid mellom parallelle bedrifter, slik at man kan unngå overproduksjon og øke det samlede produktspekteret. Det kan gjelde jordbruksprodukter, jordbruksredskaper eller andre idustriprodukter og tjenester. Ved en form for byttehandel mellom bedriftene kan markedet økes og i noen grad sikres.

På denne måten kunne man oppnå en vesentlig og "bærekraftig" bedring av levestandarden til den fattige befolkningen. Med et større antall slike - eventuelt samarbeidende - bedrifter kunne grunnlaget for en stabil og desentralisert næringsutvikling bli lagt, og den ukontrollerte strømmen av fattige til byene bli bremset opp. Når de viktigste materielle behov er dekket, vil forholdene være lagt vel til rette for en økt livskvalitet uten ytterligere miljøbelastende, økonomisk vekst.

7.5 Befolkning og det økonomiske systemet

Jo flere vi blir på Jorden, og jo tettere vi bor, desto større blir de begrensninger i vår handlefrihet som vi må godta. Her følger en rekke tanker om tiltak som delvis også har vært nevnt i annen sammenheng:

- Befolkningseksplosjonen i den tredje verden kan ikke bare betraktes som et nasjonalt problem   lenger. Den angår oss alle, og bør behandles internasjonalt. Virkemidlene er kjente: Opplysning,   økonomisk utvikling, særlig blandt kvinner, prevensjon og frivillig sterilisering.

- Den økonomiske veksten av konvensjonell type må reduseres til null i i- landene for å gi plass   for en viss økonomisk vekst i u-landene for å bedre folks kår, og for å gi plass for den store   befolkningsøkningen som vil komme der.

- Det man vil ha mindre av, belastes med skatt, slik at det blir dyrere å bruke denne ressursen. Det innebærer bl.a. økt skatt på energi og forbruk (eventuelt i form av differensiert MVA), på internasjonal handel, forurensning, og konsentrasjon av mennesker etc. Derimot bør det ikke være skatt på bruk av arbeidskraft. Også egen, vanlig bolig bør skjermes for beskatning, da det å ha en gjeldfri bolig, er et vesentlig element av livskvaliteten. Utjevning av kjøpekraft bør ikke skje over lønningsposen, men over skatteseddelen, selv om fagforeningenes betydning derved skulle svekkes. Eventuell investeringsavgift avskaffes.

- Myndighetene i i-land motvirker utkantenes "frastøtende" virkning ved å bidra til at servicetilbud opprettholdes. I u-land vil jordreform, håndtverk og småindustri på landet redusere utkantenes frastøtende virkning. Offentlige arbeidsplasser lokaliseres perifert i den grad elektronisk kommunikasjon gjør det mulig og hensiktsmessig.

- Myndighetene bremser tilflytting til områder der det er dyrt å bo og stressende å jobbe. (Det synes ikke å være nok at høyere lønninger i sentrale strøk, i noen grad gjør det mindre attraktivt å etablere arbeidsplasser der.) I utgangspunktet finnes fysiske, rettslige og økonomiske virkemidler. Av disse synes noen av de økonomiske å være mest aktuelle i industrilandene, slik at det blir mer attrak- tivt å etablere nye arbeidsplasser i:

- Nye (avledende) sentra som opprettes i offentlig regi på egnete steder. Det er også aktuelt for   u-land. I mer ekstreme tilfeller kan det være aktuelt å innføre visse forutsetninger for at en familie   skal kunne etablere seg i et pressområde.

- På lengre sikt vil bensinen måtte bli dyrere, selv om det vil virke til fordel for sentrale strøk med   godt utbygget kollektivtrafikk.

- Vi har sett at sentrene suger arbeidsplassene og arbeidstakerne til seg, slik at befolkningstettheten øker ytterligere. Derved stiger grunnrenten og bokostnadene. Folk presses vekk fra de mest sentrale områdene, både av hensyn til prisen og plassen, og det oppstår store reiseavstander og -tider med tilhørende stress og reduksjon i barns levevilkår, og med krav om veier, biler og offentlige transportmidler. Spørsmålet er om dette er lønnsomt? Det bør utredes hvordan man kan få frem lønnsomheten gjennom et helhetsregnskap.

- Det bør vurderes om det å ta seg av familiens egne gamle i større grad burde være lønnet arbeid.   Det samme gjelder tilegnelse av kunnskaper etter endt eksamen.

De store strømmene av økonomiske flyktninger internt i mange u-land og fra u-land til i-land innebærer et problem både for dem som flykter og for dem som bor der flyktningene kommer.
Her er to angrepsfronter: Å redusere lysten til å dra, og å redusere muligheten for å nå målet. I noen grad henger de sammen. Lysten til å dra reduseres ved å øke mulighetene i eget land. Det som i første rekke bør bedres, synes å være at særlig unge menn og familier har et håp om at myndigheten gjør noe effektivt for å skape nye muligheter, for å utvikle næringslivet for egen befolkning på landet og i byene. Her må verdenssamfunnet, og særlig de som gir kreditter og u-hjelp, og de land som er målet for flyktningestrømmene, presse på. Er den rike del av verden innstilt på å yte denne innsatsen for fred og velferd? Motivasjonen vil utvilsomt bli bedre hvis man ble klar over at metoden også kan være den billigste, både i penger og i spen-ninger i egen befolkning. Med dagens konfliktbilde, der små grupper kan utføre terroraksjoner, kan det beste forsvar være å forebygge konfliktsituasjoner. Det gjelder bare å innse det. Også her munner vi opp i folkenes psykologiske egenskaper, dvs. i kvaliteter ved din og min psyke.

Det kan også bedre forholdene hvis vestlig investeringskapital ble kanalisert til de områdene som avgir flest økonomiske flyktninger. Sletting av gjeld vil også øke landets egne muligheter for å utvikle sitt næringsliv og skape arbeidsplasser. Her har man altså muligheten for å lokke, ikke bare å presse. Å redusere befolkningseksplosjonen vil også redusere antallet på dem som ønsker å dra.
Det er spørsmål om ikke overnasjonale organer etter hvert må utvikles til å kunne presse politikken i enkelte land over i et bedre spor, slik at årsakene til flyktningestrømmene fjernes.
Å redusere lysten til å dra er selvsagt et langt mere hyggelig virkemiddel enn å redusere mulighetene for å nå målet. Men ofte er de politiske forutsetningene for hjelp i eget land ikke til stede. Å utestenge flyktningene, slik mange nå gjør, er ingen bra løsning. Det vil skape hardere samfunn. Men de fleste i-land har likevel funnet det nødvendig av hensyn til egen økonomi og av hensyn til de motsetningene på ideologisk og kulturelt grunnlag som en slik innvandring kan føre til.

Til innhold Verden Hvorhen?

Til neste kapittel Verden Hvorhen?

Til hovedsiden