6 STRATEGI FOR EN BEDRE UTVIKLING
Er det ikke besynderlig at frimodig tale skal ha så
trange kår i en
opplyst tid? Der alle tenker likt, tenker som kjent ingen meget.
Der ingen våger - eller ikke får lov til å gå
mot strømmen, der vil
sløvsinnet gradvis overta. Bergens
Tidende
6.1 Sammendrag av strategi
Hva bør gjøres? Forandringer av det økonomiske
systemet står helt sentralt hvis man skal oppnå:
(1) Langt færre arbeidsledige, (2) mindre fattigdom, (3)
en økonomisk utvikling innen rammen av det naturen kan
tåle og (4) en stabilisering av folketallet på Jorden.
Er dette oppnådd, vil man "på kjøpet"
oppnå en rekke andre ting som ligger på det psykologiske
og trivselsmessige plan. For å bedre livskvali-teten ytterligere,
vil en rekke andre tiltak også være nødvendige.
Tiltakene i analysen inngår i en samlet strategi. Det innebærer
at de vesentligste tiltakene på flere områder understøtter
hverandre i sin virkning og må ses på som en pakkeløsning.
En analyse som favner så vidt, kan ikke gå inn på
mange detaljer. Ved gjennomføringen vil derfor en rekke
praktiske tillempninger og videre undersøkelser måtte
foretas.
Forandringer av det økonomiske systemet
Hvilke justeringer av det økonomiske systemet dreier det
seg om, og hvordan virker de? Den internasjonale konkurransen
må dempes for å dempe rasjonaliseringen og fjerningen
av arbeidsplasser på dette grunnlag. Rasjonaliseringen skal
dempes, ikke fjernes, fordi dens positive sider, slik som den
kreative utviklingen av bedre, eventuelt nye produkter og prosesser,
bør opprettholdes. Den dempes ved at all internasjonal
handel belegges med en fast liten tollsats, (som samtidig vil
danne grunnstammen i statenes inntekter). En annen følge
av en slik politikk vil være at landets egne naturressurser
får et visst fortrinn i eget land i konkurransen med samme
naturressurs importert fra andre land. Det vil redusere forurensende
internasjonale transporter, og la det enkelte ressurslager (og
investeringene i forbindelse med det) vare lengre, fordi det skal
betjene et mindre marked, og da over lengre tid.
- All rasjonaliseringsgevinst skal tas ut i form av økt
fritid. Eksempelvis reduseres arbeidstiden 3% per år
internasjonalt i samsvar med at produktivitetsveksten nå
er omtrent 3% per år. Derved forhindres at arbeidsledigheten
øker. Ja, tiltaket vil antagelig føre til en viss
nedgang av arbeidsledigheten, fordi konsumet kan øke noe
ved at folk får mer fritid. Når man ser at denne medisinen
virker, kan arbeidsti-den eventuelt reduseres litt mer, slik at
arbeidsledigheten i i-land forsvinner helt.
Hensynet til naturen ivaretas på to måter gjennom
disse tiltakene: Transportene reduseres, og den økonomiske
veksten i i-landene reduseres til null, samtidig med at
arbeidsledigheten reduseres eller forsvinner. Når alle som
vil, har lønnet arbeid, vil også alle ha mulighet
for å få dekket sine materielle behov.
- Men konsentrasjonen av kapital vil fortsette. Tiltak bør derfor settes iverk for å hindre de uheldige konsekvensene, eventuelt også for å redusere selve konsentrasjonen av kapital. Dannelsen av fri kapital vil allerede være dempet, fordi stort sett alle nå får lønn av den samme produksjonen som tidligere ga lønn til færre arbeidstagere. Næringslivet gir i den nye situasjonen tilstrekkelig lønn til alle, slik at summen av det alle etterspør, holder hjulene igang. Det må til syvende og sist alle være interessert i. Senere finnes flere tanker om tiltak for å dempe både konsentra-sjonen av kapital og de uheldige konsekvensene.
- Siden det ikke lenger er så lett å skape nye lønnsomme arbeidsplasser i i-landene, må de i en overgangsperiode i noen grad beskytte seg mot import fra lavkostland. Det må faktisk befolkningen i u-landene også være interessert i. U-landene eksporterer mye råvarer. Handelshindringer for disse kan i noen grad fremme videreforedling i eget land. Dessuten må i-landene ha overskudd til hjelpeaksjoner av forskjellig karakter og ressurser til FN's fredsbevarende arbeid. Behovet for slik hjelp kan ennå stige kraftig. Bl.a. derfor må i-landenes økonomi ikke svekkes for mye. Når kostnadsnivåene blir mer sammenlignbare, og arbeidstagerne i u-landene får bedre sosiale kår, kan handelen liberaliseres, slik at det blir et varebytte på noenlunde like vilkår.
- Myndighetene i u-landene liker ikke slike handelsrestriksjoner. Men det er ikke sikkert de på dette punktet taler den fattige befolkningens sak. Myndighetene og de andre priviligerte som har lagt seg til et vestlig levesett, ønsker bl.a. import av avanserte konsumvarer og turistreiser til i-land. Og for å få til det, må de kunne eksportere til i-landene. Men foreløpig, inntil u-landene får et rimelig kostnadsnivå, bør u-landene dels satse på å dekke egne behov, dels å spesialisere seg, i den grad naturgitte fortrinn er til stede, og handle mer med hverandre.
- U-landene kan gjøre ganske mye for å utvikle næringslivet i eget land. Ett enkelt tiltak vil være å redusere arbeidstiden fra 70 timers uke til 35 timer. Det ville rundt regnet gi arbeid til dobbelt så mange. Og selv uten noen form for lønnskompensasjon ville virkningen antagelig være gunstig for utviklingen av landets økonomi. Men med den konsentrasjon av kapital som finner sted i mange u-land, vil en økning av lønningene sammen med en reduksjon av arbeidstiden både være mulig for de fleste bedriftene og gunstig for befolkningen. U-landenes næringsliv trenger en tilstrekkelig etterspørsel på hjemmemarkedet for å kunne utvikle seg når eksportmarkedet er begrenset.
- Det er helt sentralt at utviklingen av næringslivet i u-landene ikke skjer ved kritikkløs overføring av nåværende vestlig teknologi som ikke er tilstrekkelig miljøtilpasset. Her ligger en enorm oppgave for i-landene i samarbeid med u-land. Oppgaven består i å utvikle et sett av nye teknologier som samlet tillater en betydelig økonomisk vekst i de folkerike u-landene innen rammen av det naturen tåler. Her er store muligheter som venter på ressurser, organisasjon og kreative hjerner. Sågar innen et så subtilt område som øyenkirurgi finnes store muligheter. Det har et privat norsk prosjekt i Nepal allerede vist.
- Utviklingshjelpen kan yte verdifulle bidrag her. Men også andre typer u-hjelpstiltak kan være aktuelle. Uten å gå nærmere inn på det her, kan nevnes: Delvis betaling av gjelden, finansiering av jordreform, vannforsyning, lokalt bankvesen, utdannelse, organisering av selvhjelpskollektiver. Det er påtrengende nødvendig å hjelpe u-landene til en rask og bærekraftig økonomisk vekst, men også til en langt jevnere fordeling av arbeid og arbeidsinntekt. Det er nødvendig av hensyn til livskvaliteten til landenes egen befolkning, av hensyn til miljøet, men også av hensyn til i-landene som står i fare for å bli oversvømmet av økonomiske flyktninger.
- Det er økt levestandard, prevensjonsveiledning og bedre utdannelse, særlig for kvinner, som vil kunne bremse ned befolkningseksplosjonen.
- Å skaffe nok mat til Jordens befolkning vil kreve at nye virkemidler blir tatt i bruk. Hittil har underernæring vært et fordelingsproblem. Jorden har hatt mat nok til alle. Men i forholdsvis nær fremtid vil det ikke være nok til alle, selv med en bra fordeling. Riktignok finnes et ubrukt potensiale i de jordbruksområdene som ligger brakk og på andre måter. Det er likevel all grunn til å stanse erosjon og annen skade som påføres dyrkbar jord. Dessuten foreslås tiltak for å gjøre jorden mer fruktbar.
- Men skal dette sentrale problemet tas alvorlig, må jorden brukes mer intensivt ved at menneskene i større grad går over til planteføde. Å produsere kjøtt ved å fore dyr med dyrkede planter gir bare ca. 1/6 av den menneskemat man kan få ved å dyrke planter som spises direkte av mennesket, uten å gå veien om dyremagen.
- Miljøvennlig teknologi bør i sin tur tas i bruk i i-landene, eventuelt i tillempet form. Solenergi synes å være fremtidens energikilde, og ørkenområdene i Nord-Afrika synes egnet til å være et senter for denne produksjonen som kan distri-bueres til nære og fjerne brukerne i form av hydrogen og elektrisitet.
- Det er av stor betydning både for i-land og u-land å dempe ustabiliteten i det økonomiske systemet. Å begrense konsentrasjonen av kapital er ett virkemiddel her. Dessuten bør landene føre en fastkurspolitikk, men uten faste kurser. Med det er ment at kursene bør være flytende. Når kursene likevel i praksis er tilnærmet faste, så skal det være en følge av myndighetenes økonomiske politikk og små justeringer fra nasjonalbankenes side. Å begrense det spekulative aspektet ved utviklingen av aksjekursene på børsene vil også være mulig. Under slike betingelser vil fremtiden få bedre forutsigbarhet slik næringslivet ønsker, samtidig med at spekulantene vil få reduserte muligheter til å lage uro på valutamarkedet med henblikk på å oppnå arbeidsfrie gevinster.
- Og renten bør, og kan, lettere holdes på et lavt nivå. Er det fri konkurranse blandt kapitalforvalterne om de gunstige kapitalanvendelsene, er det ingen grunn til at renten skal være høy. Enorme beløp søker idag en gunstig anvendelse. Trangen til å leve på forskudd må dempes betraktelig.
- Det skulle også være en enkel sak å justere bedriftenes regnskaps-regler, slik at de ikke bidrar til å skape større ustabilitet og verre konsekvenser enn nødvendig. På dette området presenteres også en rekke tanker om tiltak. Bl.a. bør man søke å sette grenser mellom rentens ulike roller.
- I tillegg spiller det en rolle hvordan skatt blir innkrevd. I prinsippet må dét skattlegges som vi vil ha mindre av. Det gjelder forurensende produksjon og forbruk, konsentrasjon av kapital, spekulasjonsgevinster og internasjonal handel. På den annen side kan det bli nødvendig å premiere tiltak som går i retning av det man ønsker. Det må bli lønnsomt å gjøre det samfunnet ønsker. Og det kan gjøres ved økonomiske og rettslige virkemidler. Da samfunnet ønsker å fjerne arbeidsledig-heten, bør bruk av arbeidskraft ikke skattlegges.
- Dessuten er det ønskelig at kapital brukes til å omstille produksjon og forbruk i u-land og i-land til å bli tilstrekkelig miljøvennlig. Og utviklingen av et miljøtilpasset næringsliv i u-landene bør prioriteres høyt.
I dette sammendraget setter vi her strek for justeringene av
det økonomiske systemet, og går over til de "myke
verdier", dvs. hvordan ytterligere forbedringer av livskvaliteten
kan oppnås gjennom andre tiltak. Men først vil vi
se på noen gunstige konsekvenser på det menneskelige
plan som følger automatisk av justeringene av det økonomiske
systemet i i-land (og u-land).
For arbeidstagerne, familiene og barnas oppvekstvilkår vil
det være svært viktig at far og/eller mor har lønnet
arbeid og inntekt. Det gir økonomisk trygghet, selv om
realinntekten ikke skulle stige. At mange familier vil få
færre problemer, synes åpenbart. Når arbeidstiden
i tillegg går ned, vil stresset avta, og foreldrene vil
få mer tid til å ta seg av, være sammen med
barna sine og følge og fremme deres utvikling.
Konjunktursvingningene vil være dempet. Det samme gjelder
virkningene av dem. Ved at u-landene får virksom hjelp til
å utvikle sin egen økonomi, vil hundrevis av millioner
mennesker få et verdigere liv. Faren for en stor strøm
av økonomiske flyktninger fra u-land til i-land reduseres,
og alle problemene det vil føre med seg. Dessuten vil befolkningseksplosjonen
langsomt komme under kontroll. På lengre sikt innebærer
dette at fremtiden til våre barn og barnebarn vil være
bedre sikret, fordi Jorden som ressursleverandør, som mottaker
av avfallet vårt, og som livsrom ikke vil bli overbelastet.
Andre tiltak
Men alle problemene vil ikke være løst
med dette. For dem som har lite, vil flere materielle goder helt
klart kunne gi en bedre livskvalitet. Og det må de få,
opp til et visst nivå. Men å føre menneskene
i u-landene inn på våre konsumorienterte veier, ville
være et villspor som kan true fremtiden til hele menneskeheten,
både fysisk og psykisk.
- Vi som har mye, kan, og må, forbedre vår livskvalitet uten å øke et materielt forbruk som skader naturen. For oss har den økte levestandarden snarere redusert vår livskvalitet de siste ti-årene.
- Det vil kreve en stor innsats å få menneskene til å forstå at det vi, hver enkelt av oss, egentlig er interessert i, er en bra livskvalitet, og at den kan bedres uten gjennom flere materielle goder, uten å komme i konflikt med de begrensninger naturen setter. Levestandarden står i livskvalitetens tjeneste, ikke omvendt. Å bedre livskvaliteten må bli det overordnete målet i alle land, også for den økonomiske politikken. Tradisjonell tenkning må her overvinnes.
"Levestandarden står i livskvalitetens tjeneste, ikke omvendt."
- I denne forbindelse er det nødvendig i større grad å lære oss selv å kjenne, fordi de fleste problemene kan tilbakeføres til det som skjer i vår egen psyke. Et vesentlig elemet i den valgte strategien er å fjerne årsakene i stedet for å bekjempe symptomene. Det synes nødvendig for å oppnå varig gode resultater. Derfor er det også nødvendig å forstå hvordan vår psyke fungerer inne i oss, og hvordan den virker i verden.
- Da menneskets psyke særlig formes i barneårene, er mange tiltak direkte og indirekte rettet mot å bedre oppvekstvilkårene til barn og unge. Hele vår vestlige kultur har mer eller mindre forsømt selverkjennelsens betydning i livet for den enkelte og for fellesskapet. Sammen med den bedrede omsorgen i hjemmet vil slik innsikt også kunne bidra vesentlig til å redusere volden og kriminaliteten i samfunnene. Snautt noe er så vanskelig som å tenke nytt. Skal denne innsikten vinne innpass generelt, må vi satse på barn og unge. De vil også være mest motivert, fordi det er de som må overta arven etter oss.
- Derfor må selverkjennelse og selvutvikling bli del av vår kultur og del av oppdragelsen. Men det bør også bli del av almendannelsen å forstå det som skjer i verden, også på det økonomiske og psykologiske området. Barns oppvekstvilkår må komme i fokus og prioriteres høyt.
- I denne forbindelse er ikke bare skolens, men også medias rolle som folkeopplyser og tidsfordriver av betydning. Media må derfor finne sin rettmessige rolle i samfunnet.
- Gode former for demokrati må tilstrebes i så mange land som mulig. Det innebærer åpenhet og stor grad av gjensidig kontroll, samt noen nye ordninger.
- Men skal vi lykkes, er det også nødvendig å få mer egnede folk inn i politikken. Det er ikke nok å være idealistisk eller ambisiøs. Makt må overlates til mennesker med innsikt og uselviskhet.
"Makt må overlates til mennesker med innsikt og uselviskhet"
Slik er det ikke idag. Det gjelder både på det nasjonale og internasjonale plan.
- Ingen toppleder må derfor utforme sine egne rammebetingelser. Media og opinionen må følge nøye med. Noe av det vanskeligste ved den utviklingen vi nå er inne i, vil være å opprettholde en våken, kritisk og rasjonelt tenkende opinion. Også på dette området foreligger en rekke forslag.
- Det internasjonale samarbeidet må utvikles videre. Vi trenger flere internasjonale ordninger og større forbindtlighet i det internasjonale samarbeidet. Bare slik vil vi lykkes i å ta konsekvensen av at vi alle er passasjerer på vårt fantastiske felles romskip Jorden.
Med bakgrunn i vår tids krise, kan vi på overordnet nivå beskrive hva oppgaven består i. Den består (1) i å øke vår erkjennelse, slik at mangel på innsikt ikke lenger skal kunne hindre oss i å gjøre de rette tingene. Og (2): Vi må bekjempe den moralske krisen, slik at vi gjør det som er rett å gjøre av hensyn til våre etterkommere, selv om det skulle bety et visst ubehag for oss i øyeblikket. Med en forbedret erkjennelse og moral vil vi få en politisk vilje til rett handling, som i sin tur vil gi et tilstrekkelig bra resultat. Det innebærer at makten blir forenet med innsikt og moral. Og resultatet av slik politikk vil særlig være: En økonomi som naturen tåler på varig basis, at befolkningseksplosjonen er under kontroll, at menneskene har en bra livskvalitet, at alle har nok mat, at barn og unge har gode oppvekstvilkår, og at det biologiske mangfoldet blir ivaretatt.
6.2 Generelt
Menneskene har glemt å leve. Livet skulle være en kunst, men er blitt en handel. Folk finner sjelden livets mening i arbeidet, men i det de kan få for arbeidet. Arne Garborg
Den foreliggende strategien omhandler resultatene av et teknisk-analytisk
arbeid uten partipolitiske bindinger og hensikter. For den som
er vant til å tenke i partipolitiske baner, og det er dessverre
så altfor mange, vil tiltakene derfor "slå"
både til høyre og venstre. Tiltakene og deres begrunnelse
appellerer til leserens analytiske sans og logiske evne og ikke
til forutinntatte posisjoner. De bør legges til side, hvis
budskapet i teksten skal kunne oppfattes.
Analysene viser at psykologiske faktorer er sterkt medvirkende
i praktisk talt alle samfunnsspørsmål. Som leseren
vil ha merket, har disse faktorene vært gjenstand for analyse
på linje med alle andre faktorer av sentral betydning for
samfunnssystemene. Det har vært nødvendig fordi psykiske
faktorer griper inn i, ja skaper alle vesentlige samfunnsprosesser.
Og det har vært mulig, fordi de psykologiske faktorene også
har sin "teknikk", sine lovmessigheter, internt, og
i samspillet med omverdenen.
I dette og de følgende kapitler har vi en rekke tanker
om tiltak som kan føre utviklingen i retning av den skisserte
fremtidsvisjonen. Noen av tiltakene vil bli betraktet som urealistiske
av mange i "ansvarlige" posisjoner. Men boken vil vise
hva situasjonen krever av oss, og derved bidra til at det "urealistiske"
blir realistisk. For den viser at det er mulig å
gjøre noe.
Det er en uvanlig blanding av tiltak på svært mange
forskjellige plan som her legges frem. Det gjenspeiler kompleksiteten
i det som har vært gjenstand for våre analyser: Samfunnet
som system. De leserne som har fulgt oss så langt, har sett
at i dette systemet henger "alt sammen med alt": Hvert
problem blir påvirket av en rekke tiltak. Og hvert tiltak
har virkninger på en rekke problemområder. Det medfører
behov for en del tekst som viser sammenhenger. De valgte avsnittene
i teksten antyder en viss inndeling av stoffet. Men sider ved
et tema vil også kunne finnes utenfor det avsnittet som
bærer vedkommende overskrift. Noen av tiltakene tar sikte
på å forbedre systemene og praktiseringen av dem,
noen har til hensikt å påvirke menneskenes holdninger
og karakteregenskaper.
Målgruppen for disse forslagene er opinionen og media, ut fra den troen at det politiske systemet må presses til å gjøre det som er nødvendig, når det nødvendige er så mye annerledes enn det politikerne er vant til å mene. Mennesker i opinionen som har innsett dette, vil lettere godta virkemidlene når det gjelder å nå helt nødven-dige mål, som det å redde Jordens miljø og fremtiden til våre barn og barnebarn. Forutsetningen for å få det rette inntrykket av disse forslagene er at leseren har studert analysen i kapittel 5. Med bakgrunn i den forståelsen analysen har gitt, kan leseren selv vurdere hvilke tiltak som bør settes iverk. Innsikt vil åpenbart være en motivasjonsfaktor som vil bidra til at de psykologiske forutsetningene for å gjøre det man anbefaler, blir skapt. Forandringene i samfunnet skjer nå så hurtig at de fleste vil oppleve "én eller flere fremtider", dvs. endrede livssituasjoner pga. utviklingen. Det innebærer at vi i langt større grad enn tidligere kan påvirke vår fremtid, og det bør skje ut fra en helhetlig forståelse.
Forfatteren trodde ved begynnelsen av dette arbeidet at grensen
for systemtekniske forbedringer kanskje var nådd, og at
menneskene måtte bli bedre for å forbedre samfunnet
ytterligere. Men analysene har vist at det fremdeles må
være store forbedringsmuligheter av systemteknisk karakter,
forutsatt at tiltakene dekker alle vesentlige samfunnsområder
og dessuten støtter hverandre. I første omgang er
det resultatene av slike tiltak vi må sette vår lit
til. Men samtidig gjelder det å satse på tiltak som
på lengre sikt kan bidra til at mer harmoniske mennesker
vil skape en bedre verden.
Jeg mener å ha skissert én vei. Er det den eneste?
Det er vanskelig å si, men den bredt anlagte analysen har
i det minste ikke avdekket en totalt annerledes tilnærming.
I alle fall synes det ikke å finnes en populær vei
ut av krisen. Mange roper i dagens situasjon etter nye tanker,
men når de får dem, vil de ikke ha dem. Nye tanker
med hold i, er en for sterk utfordring for mange av dem som roper.
Det skal styrke til å innse at man selv er del av problemet.
Har de med makt idag denne styrken?
6.3 Hvordan angripe den
moralske krisen?
Impulsene må komme fra personer og miljøer utenfor
de politiske partier. Hensikten er å forene makt og moral.
Hvordan også innsikten kan forenes med makten og moralen,
kommer vi tilbake til. Gjennom påvirkning fra opinionen
og media må politikerne i første omgang presses til
større saklighet og bedre handling. I neste omgang må
mer egnede personer kanaliseres inn i samfunnets nøkkelstillinger.
Det vil kreve systemforandringer med sikte på at ingen i
politikken skal skape sine egne rammebetingelser.
Opinionen og media, grupper og enkeltpersoner må altså
spille en sentral og ansvarsfull rolle, skal utviklingen i verden
komme inn på et bedre spor. Tiltak for å gi barn og
unge bedre holdninger enn vi voksne har idag, er viktige hele
tiden. Det vil i sin tur påvirke opinionen og media slik
at de blir mer skikket til å være et effektivt korrektiv.
Og ikke minst: Samfunnet vil få flere personer med både
innsikt og moral, personer som derfor vil ha politisk vilje til
rett handling.
Det politiske systemet, som er påvirket av media, opinionen,
grupper og enkelt-personer, setter igjen grenser for de øvrige
hovedaktørene i samfunnene: De multinasjonale selskapene,
kapitalforvalterne, forskere osv.
Analysene har vist at egoismen er den overveiende drivkraften
hos alle hovedaktørene i samfunnssystemet. Derfor er styringen
av drivkreftene viktig. Og det må gjøres slik at
det samfunnet er interessert i, belønnes, og det som belaster
samfunnet, må begrenses med egnede virkemidler.
Da er det viktig å være klar over at vi alle er aktører,
dvs. drivkraft, og det både som forbrukere og produsenter.
Skal opinionen, i egen interesse, spille sin viktige rolle på
en tilfredsstillende måte, er altså våkenhet,
innsikt i sine egne roller og korrekt informasjon nødvendig.
Derfor er det så viktig å motvirke tendensen til passivitet
og sågar til flukt fra virkeligheten som smarte forretningsfolk
innbyr til ved hjelp av moderne medieteknologi.
6.4 Hvordan angripe erkjennelseskrisen?
Det bestående etterlyser nytenkning,
men aksepterer ikke nye tanker.
Hva slags erkjennelse dreier det seg om? Analysene har avdekket
at det dreier seg om fire typer erkjennelse. Vi må lære
å forstå verdenssamfunnet som et levende og foranderlig
system bedre. Det kan vi ikke gjøre uten å forstå
at "verden", det er oss: Psykisk og fysisk er vi i betydelig
grad et produkt av verden. Og på den annen side er verden,
slik den foreligger idag, et produkt av menneskers ønsker,
tanker, følelser og handlinger. Dessuten er vi fysisk og
psykisk del av dette verdenssystemet, som aktører, konsumenter
og idéskapere. For det tredje må vi erkjenne at det
er god livskvalitet vi egentlig ønsker. Og alle disse tre
typer erkjennelse krever en fjerde, nemlig selverkjennelse, hva
vi er som mennesker, og hva som er viktig for oss. Selv-erkjennelsen
står sentralt, fordi vi hele tiden er del av problemstillingen.
Den manglende erkjennelsen gjelder altså det økonomiske
systemet, det øko-logiske systemet og vår egen psyke,
men også enda mer overordnete avhengigheter, slik som sammenhenger
mellom livskvalitet og det økonomiske systemet: Vi kan
ikke forbedre livskvaliteten, heller ikke arbeidsledigheten uten
å justere det økonomiske systemet. Og: Teknologi
kan ikke alene gjøre utviklingen bærekraftig. Tiltakene
må altså ikke bare ha til oppgave å justere
det økonomiske systemet, men også gjelde endringer
på en rekke andre områder.
| Til innhold Verden Hvorhen? | Til neste kapittel Verden Hvorhen? |