5 PROBLEMENE VI STÅR OVERFOR

Hvis ikke flere begynner å interessere seg for politikk, vil det politiske liv snart bli et doméne for dem som passer dårligst til det. Vaçlav Havel

I dette kapitlet skal vi foreta en analyse av den statiske og dynamiske tilstanden i verden, og samtidig se på noen langsiktige utviklingstendenser. Hvordan går man best frem? For det første må vi forenkle, både for å gjøre oppgaven overkommelig og for å utkrystallisere det som analysene har avdekket som vesentlig. Dessuten ser vi det som viktig ikke å la oss styre av konvensjonell faginndeling, ut fra den tanke at virkeligheten ikke er faginndelt.

Mer konkret dreier dette verdenssystemet seg om mennesket i sitt miljø og med sine aktiviteter. Mennesket er aktør som bruker sine evner til å forme og forbruke ressurser fra miljøet. Denne virksomheten får konsekvenser for ressursene, for miljøet og for mennesket selv. Slik har det alltid vært. Det nye er at menneskets virksomhet nå er blitt så omfattende at konsekvensene er blitt truende både for miljøet og for menneskeheten. Dessuten er hele systemet blitt så uoversiktlig at få, om noen, har kunnet danne seg et realistisk helhetssyn. Her ønsker altså denne boken å yte et bidrag. Dermed har vi allerede antydet hva vi vil ha i fokus:

- Mennesket som aktør og som den som konsekvensene av egen virksomhet slår tilbake på.

- Naturen, som det hele skjer innenfor, og som derved blir påvirket, omformet og "forbrukt".

Bak hovedinndelingen menneske og miljø finnes et vell av detaljer. Også her må vi foreta et utvalg og finne en struktur. Vi interesserer oss for menneskets fysiske og psykiske velvære i i-land og u-land, for barn, voksne og gamle, for de som lever nå og for de som kommer etter oss.
Miljøet omfatter de omgivelser vi lever i, de naturressursene vi kan gjøre bruk av i vår virksomhet og den genetiske arven i alt som lever. Det er tilstanden til alt dette som er i vår fokus.

5.1 Sammendrag av analyse

Vi har ikke gjort fremskritt i kampen mot sult, underernæring og fattigdom.
J. Diouf, generaldir. FAO

Sammenligner vi de nåværende forhold med slik de var for 20, 50, og 100 år siden, ser vi at samfunnene forandrer seg ganske fort. Det gjelder særlig den teknologiske og organisatoriske delen, mens vi mennesker stort sett er som før. Vi lar oss lede av de samme typer følelser, og strever helst for å få det best mulig for oss selv.

Selv om det skjer mye positivt, finnes også en rekke forhold og utviklingstrekk i verden idag som gir grunn til bekymring. Hovedproblemene i verden idag er på den ene side knyttet til millioner, ja, milliarder av menneskers dårlige kår, til fattigdom, arbeidsledighet, fysisk og psykisk nød, og på den annen side til miljøet som ikke uten videre tåler konsekvensene av menneskenes totale virksomhet.

Myndighetene anser økonomisk vekst som virkemidlet til å bekjempe to av de største problemene: Arbeidsledigheten og de usle levekårene til de fattige massene i u-landene. Begge problemene henger i noen grad sammen og kan også ha betydning for andre forhold. Vi tenker på psykiske problemer, familier som rakner, problematiske oppvekstvilkår for barn og på kriminalitet. I u-land kommer også den store barnedødeligheten og all sykdommen. Dessuten er naturressurser iferd med å bli knappe, og det globale miljøet truer med å komme ut av balanse. Myndighetene i de forskjellige landene klarer ikke å løse problemene. Hvordan henger dette sammen, og hvorfor er det så vanskelig?

Befolkning
Det finnes idag (1995) ca. 5,8 milliarder mennesker på Jorden. Og netto tilvekst per år er ca. 90 millioner mennesker, nesten tilsvarende summen av Tysklands og Sveriges befolkninger! Tilveksten øker fra år til år, også fordi gjennomsnittsalderen øker. Om ti år vil Jorden ha ca. en milliard mennesker mer enn idag. Økningen vil særlig skje i utviklingsland. Det ser ikke ut til at tuberkolose, AIDS, redusert frukt-barhet og resistente bakterier kan endre dette bildet foreløpig.
En stadig større del av Jordens raskt voksende befolkning lever (fysisk og psykisk) under kummerlige kår i bysamfunn av enorme dimensjoner. Stadig flere byer teller over ti millioner mennesker. Dette innebærer for det første en fremmedgjøring overfor naturen. Dessuten må disse menneskene leve svært tett innpå hverandre i et usundt miljø. Det kan gå ut over helsen. I tillegg går det ut over den personlige friheten, noe som kan føre til aggressivitet og kriminalitet, som selvsagt også fremmes av arbeidsledighet og fattigdom.

Økonomi
Det finnes enorme udekkede behov hos millioner av mennesker, også i den industri-aliserte verden på tross av uutnyttet kapasitet i produksjons-apparatet på mange områder. Deres behov forblir udekket, fordi de ikke har penger å kjøpe for, fordi de er arbeidsledige eller fattige. (Hva som skjer når behov dekkes gjennom lån, kommer vi tilbake til.) Men det finnes også mennesker som har mer penger. Noen av dem, ja ganske mange, har nok til å dekke sine behov. Andre igjen, og de er ikke så tallrike, har mye penger til overs når de har dekket sine materielle behov. Disse pengene kan bli brukt til å dekke eventuelle materielle luksusbehov og dessuten psykiske behov. Da søker man plasseringsmuligheter som gir både stor sikkerhet og stor avkastning på kapitalen.
Alt i alt betyr det at ganske mange har udekkede behov, fordi de ikke har penger, og at noen som har penger, ikke skaper etterspørsel og arbeidsplasser enten fordi de har dekket sine behov, ikke har tid eller interesse nok.

Mens det er en tøyelig grense for hvor mye penger man kan bruke for å dekke materielle behov, kjenner psykiske behov i prinsippet ingen grenser. Derfor vil de fleste av de som har ledig kapital, ha mer. Det gjelder også styrene i mange bedrifter som skaper et press på bedriftsledelsen til å bedre lønnsomheten ytterligere og/eller å ekspandere, eventuelt med hård hånd. Mot denne bakgrunn setter mange bedrifter idag fokus på etikken i forretningslivet.

I et marked med overkapasitet vil det fortsatt foretas investeringer. Men det finnes ikke bare overkapasitet, det er også en utstrakt frihandel og internasjonal konkurranse i de fleste markeder. Kombinasjonen, overkapasitet og konkurranse, fører til at bedriftene i første rekke investerer i produktivitetsfremmende tiltak. Dette gjør de enten for å overleve i konkurransen, eller for å ta nye markedsandeler og vokse i et begrenset marked. I begge tilfeller er det bedriftsledelsens psykologi som ligger bak: Frykten for å mislykkes, gå konkurs og tape både anseelse, kapital og arbeidsplass. Eller ambisjoner om å vokse, selv om det går på bekostning av andre.

Tidligere var det slik at bedriftene som konkurrerte og rasjonaliserte av egen interesse også handlet i samfunnets interesse. Den produktivitets-forbedringen som ble oppnådd, var grunnlaget for den materielle velstandsutviklingen i de forskjellige samfunn. Men det er ikke sikkert at det er slik lenger, selv om myndigheter og mange fagfolk fremdeles tror det. Hvilken hensikt har det å rasjonalisere tusenvis av arbeidstagere bort til arbeidsledighet, slik det skjer nå?

"Hvilken hensikt har det å rasjonalisere tusenvis av arbeidstagere bort til arbeidsledighet, slik det skjer nå?"

Før i tiden var det forholdsvis lett å opprette nye arbeidsplasser med evne til å bære høyere lønnskostnader til erstatning for dem som gikk tapt gjennom rasjonalisering. Det er av en rekke årsaker nå blitt mye vanskeligere. Den økte frihandelen lar konkurransen virke både bredere og sterkere. I et marked med overkapasitet fremtvinger dette en rasjonalisering som fører til nye tap av arbeidsplasser. Konsekvensen av alt dette er at de som er i produksjonen, er blitt for produktive til at alle kan få arbeid, selv med stor økonomisk vekst. I perioder var det også tidligere slik at de som hadde arbeid, produserte mer enn eget forbruk. Men "overskuddet" ble dels til disponibel kapital, dels overført av staten til andre og til fellesforbruk, og disse overføringene var ikke større enn at de ble akseptert. Med stor arbeidsledighet blir merutgiftene og inntektsreduksjonen så store at fellesskapet har problemer med å akseptere slike byrder i lengden.

De produktivitetsfremmende tiltakene resulterer altså i at færre mennesker kan skape den samme mengden produkter. Arbeidsplasser går tapt. Og fordi de nye arbeidsledige har mindre kjøpekraft enn da de hadde arbeid, vil også etterspørselen synke. Redusert etterspørsel fører til færre arbeidsplasser, til mer konkurranse og rasjonalisering, som i sin tur fører til enda færre arbeidsplasser. Ved å legge forhol-dene bedre tilrette for egne eksportbedrifter søker landene i realiteten å skyve arbeidsledigheten over til hverandre i en prosess som alt i alt skaper flere arbeidsledige og flere udekkede behov.

"Landene søker i realiteten å skyve arbeidsledigheten over til hverandre i en prosess som alt i alt skaper flere arbeidsledige og flere udekkede behov."

For å motvirke denne utviklingen vil myndighetene bl.a. gi kapitalen gode vilkår slik at den kan bli brukt til å skape nye lønnsomme arbeidsplasser. Men stort sett ser det ikke ut til å skje i industrilandene. Hvorfor? Hovedgrunnen synes for det første å være at forutsetningene for å skape mange nye arbeidsplasser ikke er til stede. Dessuten har kapitalen fått andre plasseringsmuligheter, f.eks. i offentlige lån, som kan være vel så interessante som plasseringer i det risikofylte private næringsliv.

Hvilke forutsetninger er det da som mangler? Etterspørselen etter kjente produkter er ikke stor nok til å fylle produksjonskapasiteten til det eksisterende produksjonsapparat. Da har det som oftest liten hensikt å øke kapasiteten ytterligere med nye investeringer. Dessuten har det, på tross av stor innsats, vist seg vanskelig å finne tilstrekkelig mange nye produkter som kan la ledig kapital bli til etterspørsel og grunnlag for nye arbeidsplasser.

Hvorfor blir ikke "til overs"-pengene brukt til å dekke behovene til dem som har udekkede behov? Hadde de som sitter på disse pengene, vært fulle av kjærlig-het, ville det kanskje blitt gjort. Men det hadde ikke vært en bra løsning. Fremdeles ønsker de færreste å leve av verdier andre har skapt. De fleste føler et behov for å arbeide for å kunne dekke egne materielle behov og for å oppnå det egenverdet som ligger i å kunne brødfø seg selv og sin familie. Det kan ikke oppnås gjennom allmisser, men gjennom egen arbeidsinnsats. Det gjelder derfor å skape arbeidsplas-ser til alle som ønsker lønnet arbeid. Mennesket har altså ikke bare behov for produkter til å dekke materielle behov, men også behov for selv å skape de verdiene som skal til.

"Mennesket har altså ikke bare behov for produkter til å dekke materielle behov, men også behov for selv å skape de verdiene som skal til."

Når "til overs"-pengene ikke blir brukt til å gi de uten arbeid, kjøpekraft, hva blir da den ledige kapitalen brukt til? Å investere i økt produksjonskapasitet for kjente produkter har stort sett liten hensikt, fordi det er overkapasitet allerede. Derimot kan det for en del av kapitalen være lønnsomt med rasjonaliseringstiltak. Dessuten vil noe kapital gå til produksjon av nye lovende produkter.
Hvilke andre plasseringsmuligheter konkurrerer om tilgjengelig kapital? Her har myndighetene ytet et bidrag på to måter: De politiske myndighetene vil i demokratier gjerne gjenvelges. Derfor har de en tendens til å gjøre det som er populært på kort sikt. Men det kan koste penger. Og penger skaffer man seg ved lån. Man skaffer seg popularitet ved å leve på forskudd. Dette åpner muligheter for den frie kapitalen til sikker plassering, eventuelt til en høy rente. Hvorfor da investere i risikoprosjekter i næringslivet når offentlige låneopptak gir sikker plassering og avkastning? Men å leve på forskudd kan være dyrt. Avhengig av rentens høyde og de øvrige lånebetingelsene, må befolkningen betale det lånefinansierte idrettsanlegget eller sykehjemmet opptil to ganger eller mer.

Ellers brukes kapital til å investere i samlerobjekter, f.eks. kunst. Ny-industrialiserte land og u-land med stabile politiske forhold tiltrekker seg også betydelig kapital til næringsprosjekter og til offentlige formål.

Store beløp er også disponible for det som kalles spekulasjon. I kombinasjon med en urealistisk såkalt fastkurspolitikk fra myndighetenes side, og av forskjellige grunner som kapitalforvalterne selv kan påvirke, kan de hente store arbeidsfrie gevinster gjennom å "flytte penger".

De såkalte valutakriser er en kamp, hvor den som har mest penger, spekulantene eller sentralbankene, vinner. Gjennom fastkurspolitikken, som stort sett låser veksleforholdene mellom de medvirkende valutaene, har myndighetene åpnet en mulighet for kapitalforvalterne til å skaffe seg spekulativ gevinst. Skal fastkurspolitikken virke etter sin hensikt, må stort sett to forutsetninger være oppfylt. Veksleforholdene må i utgangspunktet samsvare med valutaenes kjøpekraft i eget land. Dessuten må myndighetene føre en økonomisk politikk i eget land som understøtter kjøpekraften til egen valuta. Det har myndighetene i mange land ikke gjort i tilstrekkelig grad. Derved har de utvidet muligheten for kapitaleiere og -forvaltere til å skaffe seg kursgevinster gjennom spekulasjon.

Slik valutahandelen og handelen med aksjer på børsene fungerer idag, oppstår under visse forutsetninger ustabilitet i det økonomiske systemet. Ustabiliteten har primært psykologiske årsaker og bunner i ønsket om arbeidsfri gevinst og å unngå tap. Gjennom det vi har kalt "dominoeffekter" forplanter denne ustabiliteten seg til store deler av det økonomiske systemet og volder betydelig skade i form av konkurser for bedrifter og private, dessuten arbeidsledighet og overføring av store verdier fra noen personer og bedrifter som taper, til andre som vinner. En vesentlig faktor i disse overføringsmekanismene er også måten verdien av aksjer bokføres på i bedriftenes regnskaper, og det forhold at renten samtidig spiller flere roller i det økonomiske systemt. Vi har altså et økonomisk system med store urimeligheter, et system politikerne aksepterer og viderefører. I tillegg er regjeringene ofte villig til langt på vei å oppgi en selvstendig økonomisk politikk. Derved gjør man seg ytterligere avhengig av det som skjer eller gjøres i de landene man handler med.

"Vi har altså et økonomisk system med store urimeligheter,
et system politikerne aksepterer og viderefører."

Mange faktorer bidrar til arbeidsledigheten. Av disse synes tre å peke seg ut (særlig i i-land): (1) Internasjonal konkurranse, også kalt frihandel, som nevnt ovenfor, (2) en høy rente og (3) konsentrasjonen av kapital.

En høy rente har svært ugunstige virkninger på næringslivet og økonomien generelt, ikke minst fordi rentens forskjellige roller fører dens ugunstige virkninger inn i et nett av forgreninger gjennom hele det økonomiske systemet.

En høy rente bevirker at antallet lønnsomme investeringer i næringslivet reduseres, fordi de ikke er tilstrekkelig lønnsomme lenger, eller fordi de potensielle kundene av forskjellige grunner mer eller mindre faller bort. Men en høyere rente betyr også økte kostnader. Ja, bedrifter kan sågar gå konkurs, hvis de var i utsatt posisjon fra før. Og det er ofte tilfellet når det er overkapasitet og pressede priser i markedet. Går en bedrift konkurs, vil andre bedrifter tape sine tilgodehavender helt eller delvis. I verste fall kan det utvikle seg til en kjedereaksjon. Nye arbeidsplasser går tapt, og nye familier får redusert kjøpekraft og de problemene som gjerne følger med det.

Private kan også komme i økonomiske vanskeligheter, særlig de arbeidsledige. Lån blir svært tyngende, og mange av dem kan bli misligholdt. Da kan boligen komme på tvangsauksjon og eventuelt bli solgt på billigsalg. Skjer dette i større antall, vil boligprisene generelt gå ned. For enkelte boliger vil det bety at summen av lånene overskrider markedsverdien. Må slike boliger selges, lider også banken ofte tap. Også konkurser i næringslivet kan gi tap for bankene som blir en slags samleplass for de økonomiske problemene. Problemer rammer også de barnefamiliene som må gå fra huset sitt. Det er høy livskvalitet forbundet med det å eie et gjeldfritt hus.

En annen følge av en høy rente er at mange som har gjeld, heller vil nedbetale på gjelden og renonsere på forbruk en tid. Derved reduseres påny etterspørselen av varer og tjenester, og den nedadgående spiralen med rasjonalisering, tap av arbeidsplasser osv., som ble skissert ovenfor, styrkes ytterligere. Høy rente fører også til dyrere offentlige lån og mindre penger til andre gode offentlige formål, og mindre offentlig etterspørsel, noe som også trekker i samme retning. Høy rente fører til at de som har mye fri kapital, får mer, uten å arbeide for det.

Kapitalen dannes blandt annet gjennom lønnsomt arbeid, gjennom bedriftenes lønnsomme drift og disposisjoner, og den renten man oppnår på allerede oppsamlet kapital. Kapitalen konsentreres ved at mindre kapitalposter overlates til bankenes og finansinstitusjonenes forvaltning. Det skjer gjennom aksjefonds, som fremmes av myndighetene, ved at bedrifter tilføres kapital, driver godt og tjener penger, og ved at de utvikler seg til å bli større i internasjonale markeder. Dessuten skjer konsentra-sjonen gjennom forrentning og spekulasjonsgevinst. Vi ser da bort fra den illegale konsentrasjonen av kapital som også foregår.

Konsentrasjonen av kapital har flere konsekvenser. Den kan føre til at de som har ubrukt kjøpekraft, får mer ubrukt kjøpekraft uten å gjøre bruk av den. Det innebærer også at de som har for lite kjøpekraft til å dekke sine behov, får enda mindre kjøpekraft. At det, med nåværende system, virker ugunstig inn på arbeids-ledigheten, er åpenbart. Men meget tyder også på at konsentrasjonen av kapital øker ustabiliteten i det økonomiske systemet. Ustabilitet i det økonomiske systemet kan sørge for overføring av store verdier fra taperne til andre.

Myndighetene har gitt kapitalen gode betingelser i den tro at kapitalen er flaske-halsen i utviklingen av økonomien i de industrialiserte land: Den har fått fri adgang til å bli anvendt der den gir størst avkastning. Slik skulle man oppnå størst økonomisk vekst, god utvikling av folks levestandard og gjenvalg for politikerne. Men kapitalen er ikke forpliktet til å utvikle næringslivet, og slett ikke hvis den kan oppnå god og sikker avkastning på andre måter. Og det kan den ofte. Politikerne har til tider selv skaffet slike muligheter bl.a. ved sin illusjonære fastkurspolitikk som gjør det nødvendig å forsvare valutaen med en høy rente, hvis deres egen økonomiske politikk ikke lever opp til den faste kursen man selv har gått inn for.

Men, er kapitalen flaskehals, slik man tror? Da hadde det vært hensiktsmessig å pleie kapitalen, slik man gjør nå. Men slik synes det ikke lenger å være: Den menneskeskapte kapitalen (produksjonsapparatet i det økonomiske systemet) er mer enn stor nok til å dekke behovene til alle dem som har kjøpekraft.

Hvor blir det av den ubrukte kjøpekraften? Man overlater den i betydelig grad til kapitalforvaltere. Resultatet er flere hundre milliarder i spekulasjons- og risikokapital som for tiden gjør både ugagn og nytte.

Kapitalforvalterne har ikke nødvendigvis de samme interessene som de mange små kapitaleierne. Forvalterne er interessert i kortsiktige gevinster og bryr seg ikke stort om eventuelle langsiktige ulemper. Av uvitenhet følger mange eiere etter, mens de egentlig kan ha andre interesser, slike som reduserer ugunstige konsekvenser av kapitalaktørenes disposisjoner på lengre sikt. Hvorfor da gi kapitalen så gode betingelser? Er det fordi man ikke har sett sammenhengene? Eller er det fordi kapitalforvalterne selv har for stor innflytelse over den økonomiske politikken?

Den reelle flaskehalsen, slik det nåværende økonomiske systemet fungerer, synes å være nye behov og nye produkter som kan skape ny etterspørsel blandt folk med ledig kjøpekraft. Det ville skape nye arbeidsplasser og øke etterspørselen blandt nye arbeidstagere som har udekkede behov. Det ville danne grunnlaget for ytterligere arbeidsplasser, selv med høy produktivitet. Slik det er idag, finnes det ikke nok nye behov som folk med penger er villig til å bruke penger på. Av disse grunner vil økonomisk vekst antagelig bli stadig vanskeligere. Det vil gå ut over de som blir arbeidsledige, men bety en liten fordel for miljøet.

Aksjekursene på børsene blir ikke uberørt av kapitalens vilkår. Bakgrunnen for en generell kursoppgang på børsen kan være en forventet reell bedring i bedriftenes økonomiske resultater. Men den kan også skyldes at aksjefonds får store beløp som må plasseres i aksjer på kort tid. Og noen spekulerer i en oppgang av slike eller andre grunner, en oppgang som de selv bidrar til, før de selger i rett øyeblikk. På lignende måte som kapitalforvalterne vil kvitte seg med en overvurdert valuta, vil man kvitte seg med aksjer når man tror at andre aksjer vil ha en bedre kursutvikling. Når mange vil kvitte seg med aksjer samtidig, faller kursene på børsen. De som selger, utløser det kursfallet som de selv ikke vil lide.

Med de regnskapsregler som gjelder idag, har dét en rekke konsekvenser. Bedrifter som eier børsnoterte aksjer, må i sine regnskapsavslutninger legge aksje-kursen på børsen på vedkommende dag til grunn for utregningen av aksjepostenes verdi. Et fall i aksjekursene betyr en tilsvarende reduksjon i bedriftens aktiva og egenkapital. Denne reduksjonen kan føre til at bedriften i regnskapet taper så store deler av sin egen aksjekapital at tilliten til selskapet svekkes, og aksjekursen til vedkommende selskap kan reduseres ytterligere. Ja, bedrifter kan gå teknisk konkurs på dette grunnlaget fordi egenkapitalen er tapt, selv om alle involverte bedrifter kan være intakt og stort sett gå som normalt. Grunnen til at det skjer, kan i stor grad være psykologisk betinget. Dessuten kunne andre regnskapsregler ha "reddet" bedriften fra konkurs.

Den utstrakte frihandelen, som gjennom WTO (World Trade Organisation) er utvidet ytterligere, fører blandt mye annet til at de lettest tilgjengelige naturressursene brukes først. De transporteres eventuelt over store distanser til forbrukere som kan være spredd over hele verden. Derved øker bruken av fossile brennstoffer, og naturen belastes med klimagasser. Når disse forekomstene av ressursen er tømt, vil naturressurser på et annet sted bli tatt i bruk, ressurser som på det tidspunktet kan gi størst lønnsomhet. Dette igjen fører til opp- og nedbygging av lokalsamfunn rundt utnyttelsen av denne naturressursen. En opp- og nedbygging som samfunnet i stor grad betaler.

Økt frihandel skal fremme økonomisk vekst og redusere arbeidsledigheten. Men økt frihandel øker konkurransen og rasjonaliseringen. Bedrifter kan nok ta noen markedsandeler i andre land og derved overføre noen arbeidsplasser fra utlandet til eget land. Men alt i alt er man inne i en prosess som reduserer det totale antall arbeidsplasser. Analysene tyder derfor på at økt frihandel heller vil øke enn redusere arbeidsledigheten.

En forholdsvis fri handel innen store geografiske områder fører lett til at områder med stor folketetthet tiltrekker seg næringsliv og deres arbeidstagere, slik at konsentrasjonen av folk øker ytterligere. Mange bedrifter ønsker å være nær markedene. Utbyggingen av den elektroniske kommunikasjonen kan bremse denne utviklingen, men neppe stoppe, eller reversere den. Det er i utgangspunktet bare visse råvareutvinnende og -foredlende industrier som har fordel av å være lokalisert i nærheten av ressursene i stedet for markedene. Denne konsentrasjonen av folk har en rekke konsekvenser for menneskene som lever der: Lange transportveier og transporttider til og fra jobben. Luft som er forurenset av støy, støv og avgasser fra trafikk og oppvarming. Og høye tomte- og boligpriser. Men også lettere tilgang til diverse kulturtilbud.

Dette er prisen arbeidstakerne i de store befolkningskonsentrasjonene ofte må betale for å ha en jobb. Men bak disse tre faktorene - transportvei, forurensning og boligpriser - skjuler det seg en livsstil med mange påkjenninger for familielivet og ikke minst for barna. Påkjenningene er både av fysisk og psykisk natur. De kan føre til manglende tid og omsorg for barna, til spenninger i familien og til svekket helse. Situasjonen blir særlig kritisk for dem som har mistet jobben, eller som står i fare for å miste den. Det må i første rekke være slike forhold som fører til at vold og krimina-litet utvikler seg i slike befolkningskonsentrasjoner.

Økonomisk vekst er myndighetenes medisin for at alle som vil, skal få lønnet arbeid. Men foreløpig betyr økonomisk vekst mer forurensing og større bruk av Jordens ressurser. Alt tyder på at Jorden ikke tåler en slik økonomisk vekst. De teknologier som totalt sett skal gjøre den økonomiske veksten forenlig med naturens begrens-ninger, finnes ikke enda. Og om de kan finnes, vil de kanskje komme for sent. Å likevel satse på en slik utvikling, innebærer at Jordens ledere for første gang i menneskehetens historie gambler med kommende generasjoners fremtid.

Ser vi på de langsiktige tendenser i utviklingen av økonomien, vil de tjenesteytende næringer ha en økende andel. Tendensen til stordrift vil fortsette. Antallet industriroboter vil øke. Det finnes idag over 600'000, og antallet øker med over 50'000 per år. Vi vil få økte offentlige investeringer i Europa, men likevel antagelig mer privatisering av offentlig virksomhet, mer frihandel og internasjonal konkurranse, mer rasjonalisering, mer utflagging, fortsatt mye overkapasitet i produksjonsapparatet og langt flere i lønnet arbeid, men likevel mer varig massearbeidsledighet i i-land og u-land (bl.a. på grunn av befolkningsøkningen), mer fattigdom og flere økologiske og økonomiske flyktninger på vei til de velstående landene. Gjeldsproblemet i u-landene vil ikke kunne bli løst på normal måte, ved renter og avdrag.

Det kan ta 20-30 år før Øst-Europa har slitt seg til en akseptabel velstand. Forskjellene mellom fattig og rik vil øke i i-landene, selv om forskjellene ikke vil bli som i Øst-Europa og u-landene. Antallet eldre i Vesten er blitt så stort at den yrkes-aktive del av befolkningen vil få problemer med å ta seg av dem på en skikkelig måte. Kravene til kunnskaper vil øke så mye i i-landene at mange ikke vil kunne følge med. Som følge av alt dette vil antallet rotløse unge øke og belaste rettsvesen og trygdesystem. Nye retninger innen økonomi, medisin og livssyn er på vei inn i de forskjellige industrialiserte samfunn. Overgangen fra å tenke levestandard til å tenke livskvalitet er i sin spede begynnelse.

På det økonomiske plan vil USA, Japan og EU dominere kappestriden som også har klare politiske sider. Men etter hvert setter også de såkalte NIC-landene, de nyindustrialiserte landene i den tredje verden inklusive Kina, India og Indonesia, sitt preg på situasjonen. Å ivareta det sosiale sikkerhetsnettet for europeiske arbeidsta-gere i en frihandelskonkurranse med disse statene er en formidabel oppgave.

"Å ivareta det sosiale sikkerhetsnettet for europeiske arbeidstagere i en frihandelskonkurranse med disse statene er en formidabel oppgave. "

Og Øst-Europa og de øvrige u-landene søker på hver sin måte og med hvert sitt utgangspunkt å utvikle seg økonomisk. De konkurrerer om overføring av kunnskaper og økonomisk hjelp fra de tre førstnevnte områdene, som på langt nær har vilje og kapasitet til å dekke behovene. Det er store skjevheter i bytte av varer og tjenester mellom disse områdene. Og det skjer en drakamp mellom dem som vil bedre sine forhold gjennom mer frihandel og dem som vil beskytte sin egen næringsvirksomhet.

Politikk
Det økonomiske systemet blir langt på vei formet av det politiske systemet. Kaster vi et blikk på det politiske livet i verden idag, så finner vi et broget bilde. I de områdene det hersker noenlunde ordnede forhold, finner vi både demokratier og diktaturer. Vi finner demokratier med stort sett bra forhold for menneskene, men også slike med korrupsjon, likegyldighet og kynisme overfor folkets nød, og med løpende og grove brudd på menneskerettighetene.

Menneskerettighetene har elendige kår i de mange diktaturer og halvdiktaturer. Over halvparten av medlemslandene i FN skal regelmessig drive med tortur. Dessuten hersker en stor likegyldighet overfor dem som lever i fattigdom og nød. Alle de velkledde representantene fra disse statene i de mange internasjonale fora må ikke dekke over dette sørgelige faktum. I tillegg finnes områder uten ordnede forhold, med borgerkrig forfølgelse og utryddelse av minoriteter.

Alt i alt går utviklingen av økonomi og demokrati så langsomt at kanskje over en milliard mennesker ikke kan håpe på nevneverdig forbedring for seg selv og sine barn. Dette henger dels sammen med "befolkningseksplosjonen", men også med hvordan det økonomiske systemet blir utviklet i disse landene, og hvordan internasjonal handel og kapitalstrømmene fungerer. En stigende strøm av mennesker på vandring viser hvor fortvilet situasjonen er for mange når de søker en bedre fremtid for seg og sine barn.

Forholdet mellom i-land og u-land synes å spille en sentral rolle for utviklingen av økonomien i verden. I-landene har tapt et stort antall arbeidsplasser til u-land, bl.a. innen tekstil- og konfeksjonsindustrien. Denne overføringen av arbeidsplasser til u-land var en følge av at bedrifter i i-landene ble utkonkurrert på tross av at de var moderne. Men tap av lønnsomme arbeidsplasser gjennom "utflagging" har også forekommet, fordi slike arbeidsplasser vil bli enda mer lønnsomme i et egnet lavkostland, eventuelt med en kultur som f.eks. tillater 70-timers uke uten sosiale kostnader.

Dette tapet av arbeidsplasser rammet dem det gjaldt hardt. Men for landet var det ikke noe stort problem sålenge nye, og mer lønnsomme arbeidsplasser kunne etableres til erstatning for dem som gikk tapt. Slik oppstår det økonomiske grunnlaget for økt levestandard. I u-landene er disse arbeidsplassene velkomne. De fører til en viss velstand hos dem som fikk jobb. Det økte etterspørselen etter lokale produkter og skapte inntekt også for andre. Men samtidig skjer en sterk konsentra-sjon av kapital hos overklassen som med myndighetenes tillatelse utnytter arbeids-kraften så sterkt.

Spørsmålet er hva denne kapitalen og den valutaen som inntjenes, brukes til. En del av valutainntektene går med til å betjene den store utenlansgjelden som u-landene påtok seg. Dessverre ble denne kapitalen ikke brukt til investeringer som selv var istand til å betjene gjelden. Noe går likevel til nyttige investeringer, mens andre deler går til den rike bybefolkningens innkjøp av forbruksvarer som er importert fra i-land.

Men noe av kapitalen går altså med til utvikling av næringslivet. Dessuten investeres mye vestlig og japansk kapital i slike u-land, som tilfredsstiller investors krav til lønnsomhet og sikkerhet. Dessverre kan slik kapital bidra til å støtte udemokratiske regimer som på kort sikt opprettholder den politiske stabiliteten som næringslivet er interessert i. Noen u-land har en økonomisk vekstrate på opp til 15% per år og kanskje mer. Med den befolkningsøkningen som skjer i disse landene, vil det økonomiske tyngdepunktet i verden i løpet av få ti-år flyttes fra Europa og Nord-Amerika til Det fjerne Østen. Man kan spørre hvilken rolle Vesten da vil spille, om noen i det hele tatt? Potensielle muligheter synes å være: Utvikling av bærekraftig teknologi og overgang fra levestandard-tenkning til livskvalitets-tenkning med alle de følger det vil ha.

Det er vestlig teknologi som i stor grad glir inn i u-landenes næringsliv, en teknologi som ikke er tilstrekkelig miljøtilpasset. Ja, i noen grad blir teknologi, som ikke lenger er tillatt i i-land, overført til u-land. En annen følge av denne utviklingen er at selv om stadig flere arbeidsplasser blir skapt, så forblir store fattige folkemasser uberørt av den økonomiske utviklingen.
Dette er en av årsakene til den strømmen av flyktninger i eget land som foregår fra landsbygda til byene. Den andre vesentlige årsaken er befolkningseks-plosjonen blandt småkårsfolkene på landet som overskrider deres muligheter til å brødfø alle. Fremdeles er det ofte slik at barneflokken er foreldrenes aldersforsik-ring. Men for de fleste tilbyr byene ikke arbeid, men en ussel tilværelse i hytter i slumområdene i byens utkant. Her vokser hundrevis av millioner barn opp i usanitære forhold, med underernæring og med liten eller ingen skolegang.

Media formidler nå mye informasjon til verdens fattige, informasjon som også viser hvordan andre har det, og hvordan man selv kunne hatt det, eller kanskje kan få det, hvis man drar inn til storbyen eller ett av de rike landene. For å unngå nød og nedverdigelse, og for å skaffe en bedre fremtid for sine barn, bryter stadig flere opp for å begi seg til et i-land i Europa eller Nord-Amerika. Troen på at myndighetene i eget land skal skape en akseptabel fremtid for dem, er borte.

Slik skapes folkevandringer på økonomisk grunnlag. Av de ca. 80 millioner mennesker som bor i et fremmed land idag (1995), er ca. 25% økonomiske flyktninger. Som kjent, er de ikke alltid så velkomne i de landene de reiser til, legalt eller illegalt. Derfor ligger det mye konfliktstoff i denne utviklingen.

Mens mange barn i u-landene vokser opp uten tilstrekkelig skolegang og utdannelse, må i-landenes barn gjennom en lang skoletid med sterkt lærepress. Hensikten med skolegangen er i betydelig grad å forberede barna på et liv i konkurransesamfunnet. Her gjelder det å bli flink nok for å unngå å havne i køen av arbeidsledig ungdom. På denne måten blir medelevene konkurrenter, og målet for skolegangen blir å få gode eksamener. Å få utvikle egne evner ut fra egne forutsetninger kommer i bakgrunnen i et slikt system.

Selv om mange arbeidsplasser er overflyttet fra i-land til u-land, så foregår handelen ikke fritt. Dette har antagelig vært en medvirkende årsak til at u-land har utvidet samhandelen seg imellom betydelig de senere årene. Men da mange u-land har de samme eksportprodukter, er de avhengige av å selge til i-land, hvor de opptrer som konkurrenter. Her møter de noen få og sterke innkjøpsorganisasjoner som behersker kontakten til i-landenes konsumenter. Resultatet er at u-landene bare oppnår svært lave priser på varene sine, særlig på jordbruksproduktene.

Et stadig økende nett av internasjonale ordninger regulerer en rekke funksjoner som også har betydning for det enkelte mennesket. Det henger også sammem med at miljøets begrensninger har skapt felles interesser for alle Jordens mennesker. Vi har etter hvert begynt å skjønne at vi er blitt mer avhengige av hverandre. Også den teknologiske utviklingen har bidradd til det. Det gjelder blandt meget annet kommunikasjon, handel, internasjonal rett o.l. I tillegg har vi i stigende, men ennå i høyst ufullkommen grad, begynt å bry oss om hverandre. Verdenssam-funnet er idag istand til å gjennomføre gigantiske hjelpeoperasjoner. Også når det gjelder miljøet tvinger et overnasjonalt samarbeid seg frem.

Dette samarbeidet skjer på flere nivåer. I stigende grad synes det å bli aktuelt for verdensopinionen å påtvinge sin vilje til land og regimer som opptrer uakseptabelt. FN's sikkerhetsråd spiller i noen grad rollen som verdenspoliti allerede. Det er å håpe at landene i verden vil klare å treffe de tiltak som vil sikre en noenlunde trygg fremtid for Jorden og dens beboere, som er våre barn og barnebarn.

Miljø, ressurser, teknologi
Den økonomiske aktiviteten som menneskene utøver idag, er en stor belastning for naturen, særlig fordi den ikke er tilstrekkelig miljøtilpasset. Likevel øker den økonomiske aktiviteten sterkt, ikke minst fordi folkerike land har en sterk økonomisk vekst av konvensjonell type. Og den økonomiske veksten som i-landene satser på for å få bukt med arbeidsledigheten, er ikke særlig bedre miljøtilpasset.

Folk flest er i det siste blitt bra informert om de farer som truer miljø og natur. Det gjelder gift og avfallstoffer, klimagasser og fortynningen av ozonlaget i stratosfæren. Gift- og avfallstoffene blir etter hvert redusert og tatt bedre hånd om, også i u-land. Reduksjonen av de ozonnedbrytende stoffene er også i god gjenge. Derimot øker utslippet av klimagasser fortsatt sterkt, ikke minst på grunn av den sterke økonomiske veksten i NIC-landene. Når det gjelder sammenhengen mellom menneskenes økonomiske aktivitet og utslippet av klimagasser, så hersker en viss uenighet. "Optimistene" mener at ny og bedre teknologi vil tillate fortsatt økonomisk vekst uten fare for klimaet. Andre mener at det ikke er nok. I tillegg til bedre teknologi må den økonomiske aktiviteten både reduseres og gis et noe annet innhold. Da det kan få alvorlige konsekvenser å ta feil i denne saken, bør "føre var" prinsippet styre våre holdninger og tiltak. Selv om viktige nye teknologier er i sikte, er den økonomiske veksten som tilstrebes og realiseres i i-land og u-land ikke tilstrekkelig miljøtilpasset.

Situasjonen idag og utviklingstendenser tyder på at en rekke ressurser kan bli knappe. Fiskebestandene i nær sagt alle hav er allerede overbeskattet. Heldigvis kan havets produksjon økes betraktelig, forutsatt at økt ultraviolett stråling ikke vil begrense planktonproduksjonen i havet.

Den sterke befolkningsøkningen og tapet av matjord vil antagelig føre til at jordbruksarealet i nær fremtid blir for lite. Heldigvis finnes ennå muligheter. Brakkliggende arealer kan tas i produksjon. Nye plantesorter kan utvikles og dyrkingsmetodene forbedres. Men en ytterligere økning av kunstgjødsel ser ikke ut til å kunne øke avlingene vesentlig.

Mens deler av u-landets egen befolkning kan sulte, brukes noe av jorden til å dyrke planter for eksport til i-landene, f.eks. dyrefôr til Europas industrialiserte (og lite dyrevennlige) husdyrhold. Tidligere var det nok mat til alle her på Jorden. Sulten var en følge av en utilstrekkelig fordeling av maten. Erosjon, forbygning, forurensning og mangel på vann i kombinasjon med en sterkt økende befolkning fører til at det i nær fremtid, med nåværende metoder, ikke vil være nok mat til alle selv med en god fordeling.

Tilgangen på rent vann er allerede et problem mange steder. Det kan skyldes mangel på teknologi og penger til å hente opp grunnvannet, men det skyldes også overforbruk av tilgjengelige vannressurser. Av den grunn er grunnvannet mange steder pumpet så langt ned at det kan bli infiltrert med saltvann fra havet. Men: Bedre teknologi og vannforvaltning kan gi grunnlag for bedre folke- og dyrehelse, økte avlinger, stansing av erosjon og forebyggelse av konflikter. Her er mye ennå ugjort.

Knappe ressurser vil etter hvert øke i pris. Det vil føre til en omfordeling av levestandard til de som har ressursene fra dem som må kjøpe dem. Hva det kan føre til, ble demonstrert da de økte oljeprisene på midten av 70-tallet langt på vei ødela økonomien til mange utviklingsland, mens OPEC-landene og Norge økte sin velstand. Knapphet på ris kan føre til at prisene øker så sterkt at den fattige befolk-ningen i Asia, som stort sett lever av ris, ikke lenger har råd til å kjøpe det de trenger.

Ressursknappheten vi har nevnt ovenfor, vil utvilsomt ha sine politiske sider: Stormaktene (og noen små stater) vil sikre det de kaller sine vitale økonomiske interesser, om nødvendig ved omgåelse av internasjonal rett. Vi tenker her bl.a. på olje og vann til hjem og jordbruk. Prisene på knappe ressurser vil øke, noe som vil økte mulighetene for utvikling av erstatninger og kunstig økning av knappe ressurser gjennom produksjon (f.eks. av ferskvann) og oppdrett (f.eks. av flere fiskeslag) med videre. Det vil medføre store økonomiske omstillinger som også innebærer nye muligheter. Her ligger dessuten potensielt konfliktstoff i rikelige mengder. Vil internasjonale ordninger kunne takle disse situasjonene i tide, uten våpen og kaos?

Sosialt liv
Det økonomiske og politiske systemet danner i betydelig grad rammebetingelsene for menneskenes liv. Hvordan har så menneskene det som lever under de vilkårene det økonomiske og politiske systemet har skapt? Det er det selvsagt ikke noe enkelt svar på. Vi kan finne enorm rikdom og makt blandt dem som har funnet seg til rette i dette systemet. Men de behøver ikke være lykkelige. Og vi finner millioner uten jobb, som nesten ikke eier noen ting. De vil heller ikke være lykkelige. Likevel finnes det åpenbart mennesker som har det bra med seg selv og sin familie, selv om de eier lite og har lav status i samfunnet. Lav levestandard utelukker ikke høy livskvalitet.

Da heller ikke den rike del av verden har vært rik i mer enn noen få genera-sjoner, er vi mennesker fremdeles preget av tenkningen fra den tid da vi var fattige. For å si det grovt og enkelt: Stadig mer materielle goder til alle skulle la alle få et godt og stadig bedre liv. Religionenes organisasjoner har vel stort sett også vært med på denne utviklingen. En økende skepsis til dette synet har etter hvert ført til at man nå snakker om livskvalitet som et mål på hvordan menneskene har det, totalt sett. Men det økonomiske systemet har ennå ikke blitt påvirket av denne tenkningen i nevneverdig grad.

De teknologiske forutsetningene for økt kontakt mellom folk og folkegrupper er blitt bedre, og mange gjør bruk av disse mulighetene på en positiv måte. Dessuten øker teknologien folks muligheter for å arbeide mer hjemme ved sin datamaskin og øvrige elektronikk. Det vil spare tid, transport og forurensing og bedre kontakten med familien. Kontaktmulighetene gjennom Internet må også nevnes.

Men de teknologiske forutsetningene for mindre kontakt mellom mennesker øker også. Bruken av TV, video og EDB-spill inviterer til alene-aktiviteter. Siste skudd på stammen er Cyberspace, som gjør det mulig å foreta "reiser" hvor som helst i egen stue. For folk som har behov for å flykte fra virkeligheten er dette et utmerket verktøy. Hvor mange vil la dette blir en erstatning for manglende menneskelig kontakt i hverdagen?

Kan vi si noe om konsekvensene av det nåværende systemet for menneskene i i-land og u-land? I i-landene er det ofte slik at de som har arbeid stresser for å beholde arbeidet i den tøffe klimaet som internasjonal konkurranse skaper. Denne konkur-ransen krever også at arbeidskraften er mobil, at den flytter dit bedriftene bør være, bl.a. av hensyn til konkurransen. Derved øker avstanden til familie og venner og det sosiale sikkerhetsnett man har etablert. I tillegg kan renten, som følge av en uklok politikk, være høy. For å kunne betale, arbeider mange overtid. Må begge foreld-rene tjene penger, går det lett ut over familien som ofte blir et urolig og lite harmo-nisk hjem for barn og unge.

Meget grovt sett, kan man dele menneskene i "stressfamilier" som har arbeid, kanskje for begge foreldrene, hvis familien ennå har to foreldre, og familier som er rammet av arbeidsledighet. Begge typer familier gir dårlige oppvekstvilkår for barn og unge. Stressfamilien har ofte mangel på ro og harmonisk samvær. Med arbeidsledighet følger dårlig råd, ofte også et lavt selvbilde, irritasjon og psykiske problemer. I begge tilfeller gis en oppdragelse uten nødvendig harmoni og indre trygghet, og som ikke bygger opp tilstrekkelig sterke psykologiske grenser i de unges sinn for hva som er tillatt og ikke. Mange foreldrene forsømmer å gi barna et trygt hjem med rike impulser som grunnlag for en harmonisk og intelligent utvikling. Man kjøper seg fri med materielle goder, slik at egen makelighet, feighet eller karriere kan gå foran. Meget tyder på at manglende omsorg de første leveårene bidrar til at barn kommer inn i en uheldig utvikling. Mange unge, særlig i u-land vokser opp i den tro at vold er et egnet middel til å løse problemer.

Hensikten med undervisningen er i dagens samfunn langt på vei å skape samfunnstilpassede borgere som kan klare seg i et tøfft konkurransesamfunn. Dette innebærer at de unge vil opprettholde de strukturer samfunnet har idag når de blir voksne. Konkurransen om de for få arbeidsplassene, særlig for unge, skaper et lærepress for å få tilstrekkelig gode karakterer på skolen. Dessuten skaper det et press på elevene at det nå er mer kunnskaper å formidle enn tidligere og vanskeligere sammenhenger å forstå. Det kan gi en dårligere orientering i verden for mange og et uavklaret forhold til dem selv. Derved skapes behov for avkobling, som igjen skaper marked for medias underholdning. Det populære og overfladiske blir fremtredende. Også for oss voksne synes i det stort sett å gjelde at vi får mer og mer kunnskap og stadig mindre forståelse og innsikt.

"Vi lever antagelig bare ved begynnelsen av
illusjonenes tidsalder."

Vi lever antagelig bare ved begynnelsen av illusjonenes tidsalder. Mennesket, og kanskje særlig arbeidsledig ungdom, flykter fra en trist tilværelse med ubehagelige fremtidsutsikter, og samfunnet skaper stadig flere og mer avanserte illusjonsmuligheter. Mange føler at det er nytteløst å delta i samfunnsdebatten, fordi de mangler forutsetningene, og fordi de ikke når frem. Jo flere som taper kontakt med virkeligheten, desto farligere blir demokratiet, og desto tvilsommere blir opinionen som korrektiv.

"Jo flere som taper kontakt med virkeligheten, desto farligere blir demokratiet,
og desto tvilsommere blir opinionen som korrektiv."

Dette skjer samtidig med at behovet for en våken og velinformert opinion er større enn noen gang både i-land og u-land. Det synes nødvendig at de som alltid må betale regningen, folk flest, danner en opplyst og rasjonell motvekt mot spesialisering, maktmisbruk og ekspertvelde. Men uvitenhet og likegyldighet, som innebærer bekvemmelighet og angst for å ytre seg - mediebøllene kunne kaste seg over dem - synes å være det største hinderet for en slik våken opinion. I de fleste samfunn synes i tillegg underskudd på godhet og mangel på oppdragelse til harmoniske mennesker å være et stort problem.

Dette kan også henge sammen med at de organiserte religioner ikke har samme moralske autoritet som tidligere, og derfor har mistet mye av sin posisjon i folks bevissthet. Religionene er grovt sett splittet i opportunistene, som søker popularitet hos de mange, og fundamentalistene, som har monopol på "rettroenhet" og agerer deretter. Bl.a. driver de en intens indoktrinering av sine barn fra de er ganske små. Det forhold at materielle goder ikke har løst alle problemer, og de offisielle religio-nenes fallende status har utløst en reaksjon som upresist kalles "New age", som er en uoffisiell betegnelse på et mylder av livssyn og metoder for sjel og kropp, mye uten rot i virkeligheten.

Det systemet vi alt i alt har, synes å være formet ut fra forutsetninger som ikke lenger er til stede. Troen på at materiell velstand er nøkkelen til å løse alle problemer, er svekket. Og verden er iferd med å innse at det ikke finnes ubegrenset rom for videre økonomisk vekst av konvensjonell type. Likevel er verden i rask utvikling langs dette sporet. Dagens økonomiske system i den vestlige verden har stort sett og inntil nylig gjort jobben sin bra. Det har gitt en enorm bedring av levestandard og livskvalitet for svært mange. Likevel bør en omlegging finne sted fordi den (1) innebærer en økonomisk vekst som miljøet ikke vil tåle, og fordi den (2) har bidradd til en rekke varige bivirkninger i form av massearbeidsledighet, psykiske problemer, kriminalitet og moralske oppløsningstendenser.

Man tror altså fremdeles, av gammel vane, at økt levestandard gir økt livskva-litet. Men det motsatte kan også skje, og det skjer idag for mange mennesker. Situasjonen krever nytenkning. Men nytenkning er vanskelig, bl.a. fordi fornyelsen i politikken skjer gjennom unge hjerner med gammelt tankegods. Man etterlyser nytenkning, men skjønner og aksepterer den ikke hvis den skulle dukke opp. Tankene er for fastlåst.

"Fornyelsen i politikken skjer gjennom
unge hjerner med gammelt tankegods."

Dessuten kan ny og bedre forståelse av situasjonen true makthavernes posisjoner. Det innebærer at de selv er del av problemet, og det er vanskelig å forstå og akseptere. De toneangivende i verden er med sine tanker fanget i den tenkning som stort sett har vært ansett som fornuftig hittil. Å tenke nytt er ekstremt vanskelig, særlig for mennesker som har vært vant til å være toneangivende. Det gjelder politikk, økonomi og religion. Ja, i noen grad til og med innen vitenskapen.

Mange fattige har begynt å sette seg i bevegelse mot de velstående landene i Europa og Amerika. En bivirkning av dette er økende motsetninger mellom de legale og illegale innvandrerne på den ene- og landenes befolkning på den annen side. De som har formelle maktposisjoner i verden, treffer bare utilstrekkelige vedtak for å løse verdens store og påtrengende problemer. Ja, man er uenige om hvilken medisin som virker, flikker på systemene og skyver delvis problemene over på hverandre. Det er et gryende oppbrudd i verden. Stadig flere unge er villige til å ta ansvar for miljøet og ser med uro på de voksnes tendens til å overføre problemene til neste generasjon.
Det er åpenbart at systemforbedringene har sin begrensning. De menneskelige kvaliteter til mennesker i innflytelsesrike posisjoner kan faktisk være flaskehalsen i en sunn utvikling.

Tilsvarende gjelder opinionen, og de media som påvirker den. Egoistiske, opportunistiske og til dels kyniske mennesker kan ikke skape harmo-niske samfunn. Slett ikke med en likegyldig, engstelig, uvitende opinion som er på jakt etter det behagelige i øyeblikket.

"Egoistiske, opportunistiske og til dels kyniske mennesker kan ikke skape harmoniske samfunn."

Psykologien spiller en enorm rolle som bakenforliggende faktor for alt som skjer i verden. Verdens krise er ikke bare en erkjennelseskrise. Den er også i høy grad en moralsk krise. Egeninteressen synes å være en sentral drivkraft, selv om den ikke er enerådende. Og etter hvert som eiendom av materielle goder er blitt et mål for lykke, og de moralske normer er svekket, har ulovlige metoder i stadig større grad blitt tatt i bruk for å oppnå rikdom. Har man på den annen side erkjent at livskvalitet er det egentlige målet på lykke, åpner det seg en mulighet for alle til å ha et bra liv innen-for rammene av det naturen tåler. Det er denne løfterike åpningen tiltakene må gjøre effektiv bruk av.

Media ser ikke ut til å forstå hvilket ansvar som hviler på dem. På den annen side åpner Internet for nye kontakter mellom mennesker som for få år siden var utenkelige. Hvilke muligheter dette innebærer og hvilke konsekvenser det kan få, eventuelt også for det politiske systemet, er ennå ganske usikkert. Også for krimi-nelle aktiviteter åpnes her tydeligvis nye og verdensomspennende muligheter.

Helsevesent (eller sykevesenet) er kanskje den største vekstnæringen i vår tid. I utgangspunktet ser det ut til at kostnadene kan økes nesten uten grense ut fra ønsket om å unngå død og smerte, og ut fra de stadig større muligheter som den teknologiske utviklingen gir. Kan alternative og billigere behandlingsmåter lette dette presset? Slike behandlingsformer er på full fart inn i helsevesenet, særlig i andre land. Dessuten må det være hevet over tvil at en sunnere livsstil (fysisk og psykisk) kan redusere behovet for behandling. Også den stigende andel gamle mennesker i i-landene vil sette store krav til helsevesenet.

En annen vekstnæring er sikkerhet, tiltak for å beskytte folk og deres eiendeler mot den økende kriminaliteten. I tillegg til de konfliktårsaker som er nevnt ovenfor, synes menneskenes sikkerhet å kunne svekkes også av andre, og mer konvensjonelle utviklingstrekk. Internasjonal mafiavirksomhet ser ut til å øke i omfang. Denne tendensen er særlig betenkelig når den ses i sammenheng med at plutonium, atom-teknologi og forbudte våpentyper er på avveie.
Økningen av den umotiverte volden blant unge menn kan også tyde på at faktorer i våre moderne samfunn langsomt bygger opp et voldspotensiale som kan skape store problemer i fremtiden. Er forutsetningene for voldelige tendenser først kommet inn i menneskenes psyke, er det ikke så lett å fjerne dem igjen. Det er all grunn til å ta signalene alvorlig.

En rekke atomanlegg, særlig i Øst-Europa er et annet usikkerhetsmoment. I realiteten lever folk nå risikabelt innenfor store landområder, også i Norge. Store mengder atomavfall er også uforsvarlig lagret både i Øst-Europa og antagelig også andre steder.

5.2 Om offentlig styring

Når vi skal ta et kritisk og analytisk blikk på det som skjer i verden idag, bør vi ha et visst begrep om hva det innebærer å styre utviklingen. Det er ingen lett oppgave for verdens ledere, selv om viljen skulle være god. Utviklingen av teknologien, det økonomiske verdenssystemet og av verdens befolkning som nå finner sted, gjør at mulighetene for nasjonal styring begrenses stadig mer. Internasjonalt ser vi to trender: Ved siden av en utvidelse av det avtalefestede samarbeidet mellom stater, synes mer overnasjonalitet å vokse frem. La oss ha dette i bakhodet når vi går videre. Men først skal vi se på:

En enkel styringsmodell
Skal man styre et skip, har man grovt regnet to virkemidler til disposisjon. Det er fremdriften, maskinkraften, som kan gi båten forskjellige hastigheter fremover og bakover, og i tillegg roret. Skipet har en destinasjon, et mål det skal nå. For å styre båten dit, har kapteinen forskjellige hjelpemidler. Ved hjelp av disse vet han hvor båten til enhver tid befinner seg på jordoverflaten.
Målet og havområdet han seiler i, er avbildet og forminsket ned, slik at det får plass på et kart. På kartet kan han se hvor båten befinner seg, og i hvilken retning båten må bevege seg for å nå målet. Ved hjelp av kompass eller mer moderne instrumenter kan han bestemme denne retningen på båten. Det er ikke sikkert at kursen må holdes slik at den stemmer nøyaktig overens med denne retningen. Stevnen må altså ikke nødvendigvis peke mot målet. Det avhenger av båtens rammebetingelser. Strøm og vind kan gi båten en avdrift som kan føre båten noe på siden av målet. Kursen må derfor justeres slik at båten når målet likevel. Som vi ser, inneholder styringen av en båt en rekke elementer, men den er likevel så enkel at oppgaven nesten alltid lykkes.
Å styre et samfunn er langt mer komplisert. I stedet for skipets fart og retning har man en rekke andre styrte størrelser, såkalte indikatorer eller målvariable, slik som arbeidsledighet, inflasjon, rentenivå, handelsbalanse, folkehelse med videre. Noen av disse er ikke engang entydige størrelser. Folkehelsen må f.eks. konkreti-seres ved en rekke under-indikatorer, slik som levealder, kostnader til helsevesenet osv.

Samfunnets styringssystem bør redegjøre for driften av samfunnet, for forvaltningen og utviklingen av samfunnets ressurser. Derved får man også bedre frem de statiske og dynamiske sider ved samfunnet, dvs. det man har, og hvordan det utvikler seg samt det man gjør, og resultatene av det. Det er vanlig å registrere tildelte penger (budsjettet, som politikerne bruker mye tid på å utforme med mange detaljer) og bruken av penger (regnskap). Langt mindre vanlig, men minst like nyttig er det å redegjøre for hva denne pengebruken har resultert i. Det som settes igang, bør følges opp, slik at man ser om resultatene, det man ønsker å oppnå, inntreffer.
Målet for samfunnsstyringen er heller ikke alltid klart. Politikerne strides om i hvilken retning samfunnet bør beveges. Det innebærer også at kapteinen er erstattet med politikere fra forskjellige partier, som ikke er enige om målet for "seilasen". De har også forskjellig virkelighetsoppfatning, dvs. forskjellig syn på hvor samfunns-skuta befinner seg, og hvordan "farvannet" er. Her er korrekt informasjon viktig. Og til overmål er politikerne uenige om hvordan instrumentene, roret og maskinen, det vil si samfunnets virkemidler virker.

Men i samfunnet finnes også andre aktører enn politikerne som påvirker de målvariables utviklingsretning og fart. Det er næringsdrivende, media, pressgrupper, kapitalforvaltere med flere. Alle har de sine personlige målsettinger. Dessuten har grupper av mennesker, politiske partier og organisasjoner laget sine kollektive målsettinger. Det er ønsket om å realisere disse målsettingene som driver aktørene til å gjøre det de gjør. Alle agerer ut fra sine informasjoner og forestillinger om hva som vil virke i den retningen de ønsker, og hva som ikke gjør det.
Ved at "alt henger sammen med alt" i samfunnet, vil bruken av ett og samme virkemiddel ofte påvirke flere målvariable, og en og samme målvariabel vil ofte bli påvirket av en rekke virkemidler. Alt ialt er det altså ikke tale om styring, men om påvirkning i en nokså uoversiktlig prosess.

"Alt ialt er det altså ikke tale om styring, men om påvirkning i en nokså uoversiktlig prosess."

Rammebetingelsene for samfunnspåvirkningen er stort sett gitt. Som eksempler på rammebetingelser kan nevnes; ressurstilfanget i vedkommende land, geografisk beliggenhet, kompetansenivå, internasjonale avtaler med videre. Men oppfatningene om rammebetingelsene kan være forskjellige. Også det reduserer oversikten. Dessuten kan rammebetingelsene påvirkes. Eksempelvis har myndighetene i flere land gitt fra seg muligheten for å regulere kapitalstrømmene inn og ut av landet.

Styringen av samfunnsutviklingen er problematisk, ja. På en måte er samfunnet blitt mer innfløkt gjennom den økende internasjonale påvirkningen. På den annen side er den blitt bedre nå enn tidligere, bl.a. fordi kompliserte matematiske modeller av samfunnsøkonomien står til disposisjon. Det har imidlertid ikke kunnet forhindre at utilsiktede bivirkninger av tiltak oppstår, og at man kan oppnå det motsatte av hva man ønsket. Skal man oppnå det man vil, er det viktig å være klar over hva som kan begrense virkningen av det man vil gjøre, dvs. å kjenne de eventuelle begrensende (flaskehals-)faktorene. Styringen har derfor to aspekter: Å redusere eller fjerne bremsene og å bruke såkalte positive virkemidler i tillegg.

Samfunnet overtar idag visse kostnader, f.eks. for fjerning av problemavfall (kjemikalier, maling, bilbatterier etc.), som bedrifter og konsumenter forårsaker. Mange land er nå iferd med å henføre slike kostnader til produsenten og konsumenten. I tillegg kan slik produksjon avgiftsbelegges ut fra det generelle styringsprinsippet at det samfunnet vil ha mindre av, det skal koste mer.
Et annet forhold av betydning for styringen av samfunnsutviklingen er tilstedeværelsen av eksponensiell vekst, som er særlig aktuell i forbindelse med den såkalte befolkningseksplosjonen i verden. Karakteristisk for eksponensiell vekst er at tilveksten øker for hvert år som går. Til å begynne med virker økningen "uskyldig". Men å være inne i en eksponensiell vekst er som å være inne i en langsomt detonerende bombe. Derfor er det så viktig å komme ut av den eksponensielle veksten som befolkningsøkningen har idag.

Ledelsens rolle og betydning
Ideelt sett skal et lands politiske ledelse holde utkikk i "tønnen" og gjøre det som er nødvendig ut fra folkets beste, uansett om det er populært eller ikke. Samtidig må de informere folket skikkelig, slik at folket forstår at det som blir gjort, er det riktige. Men slik er det sjelden. I mange saker må folket passe på politikerne gjennom media og ikke minst gjennom private aksjoner og pressgrupper, slik som miljøorganisasjo-ner og Amnesty International. Slik skal "lederne" presses til i større grad å gjøre det som er fornuftig og nødvendig. Men andre typer pressgrupper, lobbyistene og sterke interesseorganisasjoner søker på egoistisk måte å påvirke politikerne til å gjøre det de ønsker. I mange saker leder politikerne altså ikke lenger. De lar seg skyve dit pressgrupper og press fra opinionen vil. Lar man seg styre av sterke strøm-ninger i folket, unngår man det kontroversielle og øker sjansene for gjenvalg... Derfor er det så viktig at folket er opplyst og våkent. Og i den aktuelle situasjonen i verden er det av enorm betydning at folkene har gode ledere.

Nasjonal og overnasjonal styring
Den teknologiske utviklingen har gjort menneskene i de forskjellige deler av verden mer avhengige av hverandre. Det har etter hvert ført til et stadig bredere internasjonalt samarbeid på felter som kommunikasjon, handel, internasjonal rett o.l. I den senere tid har behovene meldt seg med større tyngde og aktualisert en diskusjon av de prinsipielle sider ved dette samarbeidet. Vi sikter bl.a. til en rekke lokale kriser av internasjonal betydning og store humanitære hjelpeprosjekter. Også på miljøområdet tvinger et overnasjonalt samarbeid seg frem. I stigende grad synes det å bli aktuelt for verdensopinionen å påtvinge land eller regimer som opptrer uakseptabelt, sin vilje. Hensiktene med det overnasjonale samarbeidet synes å være: (1) Felles interesse av å få fellesfunksjoner til å fungere, (2) behovet for økonomisk og politisk trygghet (f.eks. NATO) og (3) en viss ansvarsfølelse for hverandre.

Typer samarbeid idag
Samarbeidet kan grupperes etter forskjellige kriterier. Det kan være et løpende samarbeid knyttet til nasjonale funksjoner, slik som post og politi. Det kan gjelde faste organisasjoner, slik som FN, EU, Verdensbanken, Den internasjonale domstolen i Haag med videre. Og det kan være prosjektrettet samarbeid av forskjellig karakter. Nedenfor følger en grov oversikt over de forskjellige typer samarbeid:

1 Innføring av generelle regler (internasjonal rett) som skal gjelde innen et faglig eller   geografisk område, og kontroll av at de landene som har ratifisert avtalen, virkelig overholder   den. Eksempler:
- Norge forvalter Svalbard i hht. en slik avtale.
- Nord-Korea blir nå presset av det internasjonale samfunn, slik at landet tillater inspeksjon av sine   atomanlegg.

2 Hjelpeprosjekter av humanitær karakter, som f.eks.
- Matforsyninger til den sultende befolkningen i Mozambique og mange andre steder.
- Matforsyninger til Boznia og evakuering av pleietrengende med videre.

3 Hjelpeprosjekter av militær karakter, som f.eks.
- Opprettelse av ro og orden i Mozambique.
- Militær tilstedeværelse for å holde stridende parter fra hverandre i Libanon, Kashmir, Angola   osv.
4 Hjelpeprosjekter av økonomisk karakter som f.eks.
- De såkalte G7-landene som vil hjelpe Russland og andre land økonomisk.
- Finansiering og rådgivning i forbindelse med økonomisk utvikling av tilbakeliggende områder.

5 Hjelpeprosjekter av politisk karakter
- Internasjonal mekling,
- Å føre land tilbake til en stabil politisk tilstand (Kambodja, Boznia)

6 Sanksjoner mot dem som bryter vedtatte prinsipper om menneskeretter:
- Boikott av Sør-Afrika før apartheid ble avskaffet
- Press mot Serbia bl.a. i form av økonomisk blokade osv.

7 Løpende samarbeid til bekjempelse av kriminalitet
- Interpol
- Nasjonene passer i noen grad på hverandre: EU har (antagelig) presset Italia til å bekjempe   mafiaen bedre.
- Sveits er presset av andre land til å oppgi noe av sin beskyttelse av folk bak nummerkonti i   sveitsiske banker. De gir nå informasjon, hvis det foreligger begrunnet mistanke om kriminalitet.

8 Forskningssamarbeid

9 Løpende samarbeid om andre fellesfunksjoner, slik som tele-kommunikasjon,   standardisering med videre.

Vurdering av (nåværende) overnasjonale funksjoner
En rekke etablerte, overnasjonale funksjoner ser ut til å fungere utmerket. Andre ser ut til å være preget av korrupsjon (Eurobanken er et ferskt eksempel) og ineffek-tivitet (f.eks. FAO tidligere). Noen, slik som Verdenbanken, løser problemer, men skaper også problemer for store deler av u-landenes fattige befolkning. Dens policy skal nå (endelig) vurderes påny.

Å etablere nye internasjonale forpliktelser er en lang og vanskelig prosess, med intens tautrekking mellom de involverte partene for å oppnå størst mulige fordeler for seg selv. Ofte ender bestrebelsene med at "elefanten føder en mus", slik Miljøkonferansen i Rio er et eksempel på.
Likevel må man vel si at menneskeheten, tross mange svakheter, har klart å utvikle noenlunde tilfredsstillende overnasjonale systemer på en rekke områder.

5.3 Samspillet mellom mennesket - det økonomiske     systemet - miljøet - teknologien

Når vi skal prøve å forstå det som skjer i verden idag, må vi få tak i det som særlig betyr noe, og se bort fra det øvrige. Bare slik kan vi få en viss oversikt over dette uhyre omfattende og kompliserte systemet. Analyser har gjort det nærliggende å betrakte mennesket, økonomien, teknologien og naturen eller miljøet som hovedfak-torene i vår problemstilling, og hvordan de virker sammen. Av stor betydning for mennesket og naturen er det økonomiske systemet og teknologien, som begge er skapt av mennesket. Det politiske systemet og naturen danner rammer for det økonomiske systemet som igjen er med å danne menneskenes livsvilkår.

Økonomien gir mennesket en rekke materielle goder. Og naturen danner livs-grunnlaget vårt og gir oss positive naturopplevelser. Men det økonomiske systemet, slik det er idag, har også negative virkninger for menneskene i form av stress, for mange av de som har arbeid, dessuten arbeidsledighet og fattigdom for en del mennesker både i i-land og u-land. I tillegg påfører det økonomiske systemet naturen uakseptable miljøbelastninger i form av (til dels giftig) avfall, klimagasser og ozon-nedbrytende stoffer. Det økonomiske systemet bevirker også et raskt forbruk av ikke fornybare ressurser, og da særlig olje og naturgass. Går det ille, kan disse miljøbelastningene i sin tur skade livsgrunnlaget for store deler av menneskeheten. Oppgaven blir da å skape en økonomi som gir arbeid til alle som har behov for lønnet arbeid, og som fjerner fattigdom og stress uten å belaste naturen på en uakseptabel måte.

Men før vi kan gå nærmere inn på hvordan dette kan oppnås, må vi forstå hva som holder på å skje; hvordan det hele virker. Uten det kan vi ikke treffe de tiltak som får den ønskede virkningen. Denne forståelsen skal vi utvikle skritt for skritt.

Mennesket er en sentral del av det økonomiske systemet. Systemet er formet av menneskets aktiviteter. Og det er menneskets aktivteter som holder systemet igang, dag for dag; all produksjon, alle strømmene av varer, tjenester, kapital og mennesker, og alt forbruket. Vi alle er påvirkere, men noen, hovedaktørene påvirker sterkere enn andre. Og alle har sine motiver, sine muligheter og begrensninger. Dette er blandt de ting vi ser på i neste avsnitt. I avsnitt 5.5 står en mer detaljert gjennom-gåelse av det økonomiske systemet for tur. Og i avsnitt 5.6 er vesentlige sammen-henger mellom økonomien, miljøet, ressursene og teknologien i fokus. Avsnitt 5.7 tar for seg mennesket i det økonomiske systemet og i avsnitt 5.8 ser vi på noen av menneskets livsvilkår som ikke er en direkte følge av det økonomiske systemet. Dermed skulle de vesentligste tverrforbindelser mellom hovedfaktorene være diskutert.



5.4 Menneskets roller

Mennesket spiller en rekke roller i livet. Vi er produsenter og forbrukere i og utenfor fritiden. Noen er hovedaktører, andre gjør seg gjeldende som opinion. Men fremfor alt er vi mennesker som strever etter det vi tror er godt eller behagelig for oss. Til dette formål har vi familie, venner, sosialt samvær og fritidsaktiviteter. Vi kommer inn på alt dette etter hvert. Men først skal vi se på drivkreftene i utviklingen, på men-nesket i rollene som produsent og konsument og på fellesskapets organisasjon.

5.4.1 Drivkreftene i utviklingen
Hvem er hovedaktørene i verdenssystemets drift og utvikling, og hvordan påvirker de? I utgangspunktet kan vi tenke oss følgende hovedaktører: Politikerne; politiske påvirkere, slik som lobbyister og pressgrupper; opinionen (bl.a. som velgere i demokratier og potensielle massedemonstranter og opprørere i autoritære stater); media, som opinionsdannere, som delvis setter dagsorden for offentlig debatt, og som en slags "inkvisisjonsmakere"; teknokrater i forskning og utvikling; designere; det private næringsliv; "kapitalkreftene"; geisteligheten og offiserene. Den relative rollen til disse aktørene varierer fra system til system og fra land til land. Men lovmessighetene synes stort sett å være de samme.

Bortsett fra naturens eget "initiativ", som fører til naturlig tilvekst, er det altså mennesket som er drivkraft bak det som skjer både i det økonomiske systemet og i totalsystemet. Det dreier seg følgelig om psykologi, og spørsmålet er: Hvilke handlinger dreier det seg om, hvilke motiver og eventuelle andre psykologiske faktorer ligger bak?

Rikspolitikerne
Rikspolitikerne er aktører i det økonomiske systemet på flere måter uansett politisk system. De setter en del av rammebetingelsene for landets økonomiske system. (Andre rammer settes av utlandet og naturens fysisk-økologiske system.) Dessuten deltar de i større eller mindre grad i utformingen og den operative driften av dette systemet, avhengig av om det dreier seg om statsdrift, blandingsøkonomi eller helt privatbasert næringsvirksomhet.

Å holde seg ved makten er et åpenbart motiv for alle regimer. Det som kan diskuteres er, om det skjer for maktens og de tilhørende goders skyld, eller om det er for å realisere visse forandringer i samfunnet til beste for andre (og eventuelt for dem selv). I noen tilfeller kan vi kanskje regne med visse altruistiske (dvs. "gode") motiver i tillegg til de egoistiske. Men en kan også iaktta at personer på toppen av store organisasjoner, også politiske, vanligvis ikke sier at nå er jobben gjort, vi oppløser organisasjonen. Tvert imot kanaliserer lederne stadig nye (populære) oppgaver inn i organisasjonene. Motivet synes klart: Da kan organisasjonen og ledernes egne maktposisjoner med alt tilbehør opprettholdes. Mange av verdens politiske ledere viker heller ikke tilbake for å sende regningen for den populariteten de kjøper seg, til kommende generasjoner, en regning i form av statsgjeld, oppbrukte ressurser og miljøbelastninger.

Diktatorene derimot er avhengige av et lojalt maktapparat. Derfor kan de neglisjere folkets behov, bygge palasser til seg selv, legge seg opp en milliardformue på nummerkonto i utlandet, kjøpe kunst for millioner i London eller reise unyttige monumenter over seg selv. Det forhindrer ikke at noen av dem ønsker en viss goodwill i eget folk på økonomisk, religiøst eller nasjonalt grunnlag. Det øker stabiliteten.

Politiske rådgivere
Politiske rådgivere kan ha betydelig innflytelse. Det forutsettes at rådgiverne stort sett har ett ben i sitt fag og ett ben i den samme politiske leir som oppdragsgiveren. Det er derfor nærliggende å anta at rådet lett vil bli det oppdragsgiveren ønsker ut fra sitt generelle politiske syn, sålangt det er faglig forsvarlig. Rådgiverens motiver for å gi slike råd vil trolig være å bli anerkjent av oppdragsgiveren, slik at posisjonen kan beholdes, og av fagmiljøet.

Politiske påvirkere
Det ser ut til at politiske påvirkere (pressgrupper og lobbyister) nesten uten unntak har egoistiske motiver. Bruken av ordet solidaritet kan ikke dekke over det. De vil oppnå noe for seg selv og sin organisasjon, som de identifiserer seg med. Men det kan meget vel tenkes at de som vil hjelpe fattige i u-land, beskytte dyrene og miljøet vårt, handler ut fra medfølelse og ansvar for Jorden og de kommende generasjoner.

Opinionen
Opinionen, hvem er det? Og i hvilke sammenhenger kan den påvirke utviklingen? (Hvordan opinionen i sin tur påvirkes, kommer vi tilbake til.) Opinionen er velgerne i demokratiske land, konsumentene, det er de som kjøper avisene og skriver innlegg i dem, og de som reiser seg til massedemonstrasjoner i alle typer land. At opinionen kan ha makt, er det ikke tvil om. Det har revolusjonene i Øst-Europa nylig vist. Det viser også næringers frykt for boikottparoler. Men opinionen er seg sjelden sin makt bevisst. Likevel kan det opinionen gjør, være en betydelig drivkraft i utviklingen. Men først og fremst er opinionen drivkraften som opprettholder det nåværende økonomiske systemet ved å ha behov og å etterspørre de varer og tjenester som produseres. Dette tyder på at det er som forbrukere menneskene blir til opinion med en viss makt, ikke som produsenter.

Svært mange sider ved samfunnet har utviklet seg parallelt i mange europeiske land, altså langt på vei uavhengig av det politiske syn som har sittet med den formelle makten. En ting er at partiene ikke er så forskjellige som de vil ha det til. Dessuten har menneskene i de forskjellige land parallelle behov. En felles teknologi og en åpen utveksling av varer og informasjon fører stort sett til parallelle muligheter og prioriteringer. I land med demokratiske tradisjoner vokser de politiske lederne stort sett ut av landets egen opinion. Dette kan tyde på at opinionens påvirkning gjennom valg er noe overdrevet. Men gjennom sin deltagelse opprettholder opinionen det politiske systemet.

Påvirkningen av det økonomiske systemet i egenskap av innkjøpere og kon-sumenter er derimot ganske stor, selv om den antagelig kunne vært enda større. Også her spiller påvirkerne av opinionen en stor rolle i form av reklame, forbruker-veiledning og vareopplysning. I våre dager påvirker myndighetene opinionen for å fremme bruken av mer miljøvennlige varer.
Hvilke motiver har så opinionen i denne sammenheng? Det er klart at egois-tiske motiver er til stede i stor grad: Mest og best for meg for minst mulig penger. Men viljen til å betale noe mer for varer som ikke skader miljøet, vitner også om en viss ansvarlighet overfor miljøet og kommende generasjoner. På den annen side synes viljen til å velge landets egne varer for å bidra til økt sysselsetting, selv om de koster noe mer, å være ganske beskjeden, merkelig nok. Har man ikke skjønt sammenhengene, at man i betydelig grad må betale for arbeidsledigheten over skatteseddelen?

På lengre sikt påvirker opinionen det økonomiske systemet på en måte som den ikke kan være interessert i. Ved å utnytte konkurransen mellom konsumvare-leverandørene fremtvinges en strukturrasjonalisering med stadig færre og større enheter som resultat, enheter som er så store at de behersker flere ledd i produksjonen. Erfaringen har vist at disse handler ut fra høyst egoistiske motiver. Og er de multinasjonale, og det er de ofte, kan selv myndigheter ha problemer med å kontrollere dem.

I demokratier synes generelle holdninger i opinionen å være av betydning, fordi opportunistiske politikere søker å unngå upopulære tiltak, selv om de skulle være ønskelige. Det er så ikke lenge siden vi hørte en statsminister oppfordre opinionen til å presse dem (politikerne) til å gjøre det som er riktig! Det er et lederskap det står respekt av....

Media og deres rolle
Media spiller stort sett fire roller i samfunnet idag. De spiller (1) en rolle i politikken. De har (2) en renovasjonsoppgave, rollen som "den fjerde statsmakt". De (3) påvirker opinionen, og i stigende grad serverer de (4) også underholdning. Media synes i første rekke å påvirke det økonomiske- og totalsystemet ved å påvirke opinionen. Alt dette innebærer at media ikke kan være en direkte drivkraft i utviklingen. Derimot er media blitt en viktig rammebetingelse for menneskenes liv. Konf. avsnitt 5.8.2.

Den teknologiske utviklingen med den tilhørende verdensomspennende organiseringen av informasjonsinnsamling og -formidling har i de seneste tiår forandret medias rolle i betydelig grad. Vesentlige stikkord her er: Folkeopplysningen, informasjonseksplosjonen, hurtigheten og internasjonaliseringen av informasjonen. Unyansert uttrykt, kan man si at tidligere beskrev media det som skjedde. Nå er media medaktør i større grad. Kan det være et godt grunnlag for å ivareta rollen som den fjerde statsmakt? Et annet vesentlig utviklingstrekk er også at det trykte ord (og TV) i stadig større grad kommer fra private bedrifter med eiere som i første rekke har vanlige bedriftsøkonomiske målsettinger for sine mediabedrifter. På den annen side finnes også media som drives på et annet grunnlag enn fortjeneste, seer- og lesertall, nemlig der hvor utgiverne og deres publikum er interessert i en sak.

Man kan spørre: Er mediabedriftene modne for denne endrede rollen i samfunnet? Er de egnet for å spille denne viktige rollen? Hvorfor skal en liten gruppe private næringsdrivende ha en slik oppgave og posisjon i samfunnet? De har valgt seg selv, og kan bare fjernes ved at kjøperne/seerne/lytterne svikter. Ser man på kvaliteten på den informasjonen som de forskjellige media formidler, kan man ikke uten videre svare ja på disse spørsmålene. Fra mange hold er det kommet kritiske merknader til deler av den norske pressen. Og intet tyder på at kvaliteten her er dårligere enn i andre land, snarere tvert imot. Det kan se ut til at det dårligste her er bedre enn det dårligste mange andre steder, og at det beste her er dårligere enn det beste i mange andre land med større ressurser og lesergrunnlag.

Media blir beskyldt for å vektlegge uvesentlige saker, å forhåndsdømme, å fokusere på personer i stedet for saker, å ha mangelfull selvkritikk med videre. For noen år siden svarte man på kritikken her i landet med å opprette Pressens Faglige Utvalg (PFU). Hensikten var at pressen skulle passe på seg selv. Men PFU fikk ingen maktmidler. Som ventet, har PFU (og Kringkastningsrådet) ikke fått noen sterk posisjon, og pressen har på trots av PFU snarere blitt verre enn bedre. Aktørene i media er lite lydhøre for kritikk, beskytter hverandre, og synes ganske tilfredse med seg selv. At media har en så svak selvdisiplin som de synes å ha, kan fremkalle en lite ønskelig reaksjon i folket med krav om sensur, konsesjoner og andre begrensninger av medias frihet. Media har også gjort det vanskelig å få satt temaet mediaetikk på dagsorden. Her passer bukken havresekken.

Hvilken rolle spiller så media i samfunnet idag? La oss se på de fire nevnte områdene.

(1) I den offentlige debatten er det ofte slik at media setter dagsorden, og i tillegg kan de påvirke debatten på flere måter. Med den betydning media nå har fått, er redaktørene blitt vår tids nye småkonger. De bestemmer hvem som skal få si noe og i noen grad hva som skal bli sagt. For dem synes det som blir sagt, ofte å være mindre viktig enn hvem som sier det. Det journalistene og visse kjendiser skriver, blir f.eks. tillagt en vekt høyt hevet over leserinnleggene. Dette til tross for at det redaksjonelle stoffet ofte er "drøvtygging" av gammelt nytt, og at leserinnlegg kan ha en kvalitet og nyhetsverdi høyt hevet over mye av det redaksjonelle stoffet. Det finnes utenlandske aviser, og kanskje noen norske, uten et slikt hovmod, hvor gode leserinnlegg gis en presentasjon i samsvar med innholdets kvalitet.

Trykkefriheten gjelder (i praksis) altså bare for dem som slipper igjennom redaktørenes sensur, eller som har ressurser til å utgi sitt eget tidsskrift. Det er et paradoks at de som med henvisning til ytringsfriheten reagerer ytterst ømfintlig på alt som kan minne om kontroll av deres arbeid, disse private næringsdrivende personene utøver daglig sensur overfor andre.

En må også spørre om media fokuserer på de rette sakene. Nyhetsverdi synes å være viktigere enn sakens betydning målt ut fra dens konsekvenser. Nyhetsverdi er ikke klart definert, men popularitet og aktualitet må være to sider ved dette begrpet. Det fører til at man vier mye oppmerksomhet på uvesentlige ting, mens vesenlige ting som ikke er akutte, lett neglisjeres.
Media er heller ikke alltid like flinke til å stille de rette spørsmålene. Men det er heller manglende evne enn vilje. Verre er det at penger kan påvirke media. Man bør vel ikke fare for hardt frem mot en god annonsør? Nylig boikottet en matvarekjede Bergens Arbeiderblad fordi avisen hadde en reportasje om at butikk-kjedens eier var tiltalt for grovt underslag. Hva kan det bety for medias uavhengighet at deres reklameinntekter stadig øker?

Media har fått et spesielt forhold til sentrale politikere og politikk. Politikerne som ofte har et sterkt ønske om å markere seg og bli gjenvalgt, er blitt avhengige av media for å nå ut til publikum. Er det rart at media har fått skli ut uten korrektiv fra politisk hold?

(2) Rollen som "den fjerde statsmakt" ser ut til å bli ivaretatt på en noenlunde tilfredsstillende måte i de fleste demokratier. De som innførte tredelingen av statsmakten - i den lovgivende, utøvende og dømmende makt - var tydeligvis klar over faren for maktmisbruk. De tre maktfaktorene skulle kontrollere hverandre. I tillegg skulle pressen kontrollere dem alle. Men hvem skal kontrollere media? Mens kontrollen av de tre stats-makter er ytterligere utbygget, er kontrollen av media fortsatt mangelfull eller manglende. (3 og 4) Når det gjelder medias generelle påvirkning av befolkningen, vil vi henvise til avsnitt 5.8.2.

Hvilken rolle spiller så media i u-land? I langt større grad enn i i-land synes media å bli brukt av myndighetene som redskap til religiøs og politisk propaganda. Ja, slik brukt, kan media sågar med hensikt gi næring til hat mellom nasjoner og grupper av mennesker.

For millioner fattige mennesker uten håp serverer media flukt fra virkeligheten i form av alle former for filmer. Selv om media også brukes til utestenging av informasjon og til direkte feilinformasjon, informeres likevel tilstrekkelig til at de underpriviligerte kan sammenligne sin situasjon med dem som har det så mye bedre. Er det slik ønsker om våpen bygger seg opp, eller om å dra til det forjettede land som økonomisk flyktning?

Det foregår en form for "mediakrig" mellom "nord" og "sør". De store informasjonsbyråene med hjemstavn i i-landene har behersket informasjonen også i utviklingslandene. U-landene har ikke vært tilfredse med denne informasjonen og er nå iferd med å bygge opp sitt eget apparat for informasjonsformidling. Det skal også gi et mer nyansert bilde av utviklingen i disse landene som jo ikke bare består av fattigdom og nød.

Informasjonskriminalitet er et nytt fenomen. Det kom til syne etter gulfkrigen, hvor det viste seg at personer fra ledende familier i Kuwait hadde engasjert et reklamebyrå i USA for å plante tendensiøs informasjon inn i opinionen og til presidentens rådgivere. Man kan spørre seg idag om det hadde blitt en gulfkrig uten denne påvirkningen?

Teknokrater i forskning og utvikling
Formelt sett utøver slike folk ingen innflytelse. Men reelt sett er de en vesentlig faktor i utviklingen av det økonomiske- og totalsystemet. De påvirker på mange måter, og vi skal se på noen av dem. For det første skaper de grunnlaget for nye produktområder og produkter. Aktuelle eksempler er EDB, fjernsyn og video, atomteknologi, bioteknologi, robot-teknologi, avansert sykehusutstyr, teknologi for romforskning, oljeutvinning til havs med videre. Alt dette danner grunnlag for å utvikle nye bedrifter i mange land, bedrifter som stort sett skaper nye produkter med nye arbeidsplasser, selv om robotteknologien også fjerner hundretusener av arbeidsplasser.

Den teknologiske utviklingen forandrer menneskenes ønsker og behov og forandrer dessuten hverdagen for de aller fleste. Konsekvensene av teknokratenes arbeid har stor gjennomslagskraft og lar seg ikke stanse av landegrenser. Dette er en prosess som påvirkes av svært mange. Følges utviklingsprosessen tilbake til sin opprinnelse, finner man at den starter med en kreativ prosess, en idé eller en anelse, som ved systematisk arbeid får sin bekreftelse. Ingen kjenner idag kreativitetens natur, den kreativiteten som ikke bare består i nye kombinasjoner av kjente ting, og som kan utvikles gjennom systematikk.

Det er en bestemt type mennesker som driver med forskning og utvikling. Hva er deres motiver? Det kan være ønsket om å forstå, å mestre, gjøre en nyttig innsats med videre. Spørsmålet er også om de alltid har et motiv. For nysgjerrighet er intet motiv. Nysgjerrigheten leder personen inn i en prosess for å finne ut, og det er i betydelig grad prosessen som er "målet", gleden ved å finne ut, og ikke primært resultatet av arbeidet.

Nå er en teknologisk nyvinning ingen drivkraft i seg selv. Men den åpner en mulighet for dem som ønsker å utvikle økonomisk virksomhet, og som får istand produktutvikling, produksjon og salg. Store deler av det økonomiske systemet i verden idag er basert på teknologisk nye måter å dekke gamle og nye behov eller ønsker på. Og det skjer vesentlig gjennom det private næringsliv.

Det private næringsliv
Det private næringsliv skaper og opprettholder økonomiske undersystemer i enorme antall og variasjoner. Det private næringsliv henter impulsene til nye produktområder og produkter hos gruppen ovenfor, teknokratene i forskning og utvikling og hos formgiverne. Det sørger for produksjonen og bringer produktene ut til kjøperne. Hvorfor gjør mennesker dette? Gleden ved å skape noe, få noe til, er uten tvil et motiv for "entreprenøren" og bedriftsutvikleren. Men i tillegg vil vi finne igjen de tradisjonelle politikermotivene: Ønsket om makt, anseelse og personlig vinning samt en viss følelse av frihet til å ta initiativ og til å disponere sin tid.

"Kapitalkreftene"
For å drive og forvalte det økonomiske systemet er driftskapital nødvendig. Og det trengs kapital for å utvikle det økonomiske systemet videre. Men kapital er i seg selv ingen drivkraft. Det finnes ingen "kapitalkrefter" bare kapitaleiere og kapital-forvaltere som har motiver for å la kapitalen "arbeide" eller å la den være i ro, hvis det synes mer lønnsomt. Lønnsomhetsbegrepet dekker da en kombinasjon av avkastning og sikkerhet. Utviklingen av et økonomisk undersystem skjer vanligvis ved at folk som ønsker å skape sin egen arbeidsplass eller å få til noe større, vekker kapitalforvalterens interesse ved å forespeile god og tilstrekkelig sikker avkastning. Utviklingen av et økonomisk subsystem kommer altså først istand når to drivkrefter møtes og blir enige; den som vil skape noe som kan selges, og den som ønsker lønnsom plassering av kapital.

"Kapitalkreftenes" spill på siden av ressursstrømmene, slik det skjer når penger bare flyttes for å få gevinst, synes ikke å være en drivkraft i seg selv. Dette spillet skaper intet. Men innvirkningen på det økonomiske systemet kan likevel være betydelig. Gjennom dominoeffekter kan det føre til at mange bedrifter og enkeltpersoner taper store beløp i en slags kjedereaksjon, verdier som om en tid dukker opp hos nye eiere som har fått tilført disse verdiene, fordi de har vært "heldige", dyktige eller smarte.

En tredje innvirkning av kapitalkreftene på siden av ressursstrømmene inntrer når man setter en valuta under press. Det er myndighetene og kapitalforvalterne som har størst innvirkning på (og hovedansvaret for) dette systemet, dets ulemper og eventuelle fordeler.

Renten er en annen side ved "kapitalkreftene", hvor renten faktisk kan være en formidabel drivkraft i utviklingen. Den som har tatt opp et lån til en virksomhet eller et varig forbruksgode, vil vanligvis gjøre sitt ytterste for å betjene lånet og unngå det tapet som i motsatt fall ville oppstå. Det krever lavt forbruk og stor arbeidsinnsats for å få det til. Denne virkningen gjennomsyrer hele det økonomiske systemet i verden idag, sålenge renten befinner seg på et "rimelig" nivå. Er den for høy, kan den virke i motsatt retning. Den kan hindre at virksomhet blir satt igang, bevirke at igangsatt virksomhet går istå og få enkeltpersoner å til gi opp.

Geisteligheten
Geisteligheten er vanligvis ingen drivkraft av betydning i det store økonomiske systemet, selv om den driver sitt eget økonomiske undersystem som opprettholdes ved at staten krever inn en "kirkeskatt" i en eller annen form. I noen få land preget av religiøs fundamentalisme går geisteligheten langt på vei inn i statsmaktens rolle også vis a vis det økonomiske systemet. I tillegg skapes spesielle betingelser for det sosiale og personlige liv. I Norges fortid har kirkens lære påvirket handels- og håndverkstradisjonene og dermed utviklingen av det samfunnssystemet vi har idag.

Offiserene
Vis a vis det store økonomiske systemet spiller offiserene omtrent en analog rolle som geisteligheten. Det gjelder også "fundamentalistiske" offiserer som etter et statskupp kan gå inn i statsmaktens rolle på en lignende måte som geisteligheten.

Frykt
Til slutt må vi se på frykt som drivkraft i det økonomiske systemet. Menneskene har et stort behov for å føle seg trygge. Derfor betaler man for forsikring, sikre biler, politi og helse. Også et lands forsvar skal skape trygghet. Store deler av den enorme rustningsindustrien må derfor ha frykt som drivkraft, fordi befolkningen er villig til å betale mye for å føle seg trygge.

Hva viser denne lille analysen?
Analysen tyder på at det er entreprenøren, kapitalforvalteren, politikeren og opini-onen som er hoveddrivkreftene i det verdensomspennende økonomiske systemet, som igjen påvirker totalsystemet i betydelig grad. I tillegg kommer de som påvirker drivkreftene i opinionen, de som skaper behov gjennom rasjonell og emosjonell informasjon. Ved siden av trangen til å dekke de primære behov har vi i analysen støtt på tre typer psykologiske drivkrefter: Egoisme, altruisme (godhet) samt ansvarsfølelse. Men egeninteressen synes å være det overveiende motiv hos hoved-drivkreftene i verden. For entreprenøren har denne egeninteressen sin klare begrunnelse. Man ønsker ofte maksimal lønnsomhet for å kunne overleve i et konkurran-sepreget marked.

Egeninteressen er underlagt tre typer begrensninger: Ressursmessige begrensninger, lovmessige- og moralske, dvs. innebygde psykiske begrensninger som bestemmer hvilke virkemidler man ikke tillater seg selv å bruke. Multinasjonale selskaper kan i betydelig grad unndra seg disse begrensningene, og noen av dem ser ut til å gjøre det. Ressursene kan f.eks. bli hentet i land som tenker kortsiktig uten en forsvarlig forvaltning av naturressursene. De lovmessige begrensningene kan i noen grad omgås av de multinasjonale selskapene nettopp fordi de er multi-nasjonale. Og de moralske begrensningene er ikke alltid tilstede. Vi minner om noen ekstreme, men antagelig sjeldne tilfeller: Markedsføring av morsmelkerstatning til u-land, eksport av problemavfall til u-land og produksjon av giftige kjemikalier i land med svake sikkerhetsforskrifter.

Mangel på drivkrefter
Vi kan ikke forlate temaet uten å se på det spesielle tilfellet som inntrer når det er mangel på drivkrefter. Dette er særlig aktuelt i forbindelse med den nesten verdens-omspennende arbeidsledigheten. Med utgangspunkt i hoveddrivkreftene ovenfor kan vi liste opp følgende tilfeller:

- Kapitalen kan streike, i så fall, hvorfor?
- Entreprenørene kan "streike", i så fall, hvorfor?
- Opinionens etterspørsel kan svikte uten at behovene er dekket, hvorfor?
- Og når behovene er dekket (og frykten er redusert), svikter etterspørselens drivkraft.

Kapitalen (kapitalforvalterne) kan streike innen det vanlige økonomiske systemet fordi den har bedre alternativ, f.eks. høy bankrente med lav risiko Kapitalforvalterne kan også skape deflasjon ved å streike og derved øke sine egne verdier fordi prisene faller. Det skjer riktignok ikke ofte.
Når entreprenørene ikke vil skape ny virksomhet, hvilke grunner kan det ha? Mangel på kapital, mangel på etterspørsel etter kjente produkter eller mangel på nye produkter som vil kunne frembringe ny, lønnsom etterspørsel og produksjon? Mangel på folk som orker å overvinne byråkratiske hindringer, eller mangel på noen som vil prøve å skape noe, selv om forutsetningene ellers er til stede? I enkelte tilfeller skaper nød entreprenører.

Svikter etterspørselen uten at behovene er dekket, synes grunnen å være mangel på kjøpekraft. At etterspørselen svikter når behovene er dekket, synes klart, selv om reklame og annen påvirkning (f.eks. den lite miljøvennlige bruk og kast-mentaliteten) kan øke behovene noe på kunstig måte. Skal utvikling av det økono-miske systemet finne sted, må altså ingen av forutsetningene for "streik" være til stede. Dette synes å innebære

- at renten ikke blir brukt til "fremmede" formål, og at deflasjon
  eller deflasjonslignende tilstander ikke blir skapt ved at "markedskreftene" skaper   overinvesteringer på flere sentrale næringsområder samtidig,

- at entreprenørenes samfunnsgavnlige "egoisme" godtas og legges
  til rette for,

- at udekkede behov får bli til etterspørsel ved at ubrukt kapital på en eller annen måte overføres til   dem som har udekkede behov.

5.4.2 Rollene som produsent og konsument
Vi alle er aktører (drivkraft) både som forbrukere og produsenter. Ved nærmere ettersyn ser vi at disse kreftene ikke virker i samme retning. På en måte er vi, opinionen, altså schizofrene fordi vi påvirker i forskjellig retning avhengig av om vi er forbrukere eller produsenter. Forklaringen kan ligge i at vi ikke tenker langt nok, og at vi ut fra dette manglende perspektiv gjør det vi tror gavner oss mest.

Som forbrukere skal vi beskyttes, fordi de produksjonsenhetene vi produserer i, og som vi identifiserer oss med, gjør ting som vi, som forbrukere, ikke er interessert i. Det kan gjelde produkter som på forskjellige måter ikke holder hva de lover, som ikke er miljøtilpasset, som kan være direkte skadelige eller farlige. Og det kan gjelde prisavtaler som gjør at vi som forbrukere må betale uforholdsmessig mye for en vare.

På den annen side skal vi, som produsenter, presses på forskjellig måte for å tjene bedriftens og våre egne interesser. Det kan gjelde produktivitetsøkning, forskjellige typer omstilling, frykt for å miste jobben med videre. Hvor kommer så dette presset fra? Det kommer fra konkurransen og bedriftenes ønske om å overleve eller å ekspandere i dette markedet. Og hvem er det som presser frem denne konkurransen? Markedet, som vil ha det best mulige billigst mulig. Og markedet, det er til syvende og sist oss, alle. Slik virker mekanismene i store trekk i markeder med overkapasitet.

Det ser ut til at vi i større grad betrakter oss som produsenter enn som forbrukere, selv om vi stort sett forbruker motverdien av alt vi produserer. Det vi produserer, gir oss arbeid og alle fordelene i forbindelse med det: inntekt, behovsdekning, levestandard. Høye priser gir grunnlag for god økonomi i bedriften og tilsvarende lønninger. Som forbrukere gjør vi særlig bruk av det andre har produsert. Og det skal (selvsagt) være billigst og best, for å si det enkelt. Derved presser vi alle andres levestandard. I den store sammenheng innebærer det at alle presser alle, at vi altså presser oss selv, at vi - slik systemet virker nå - dessuten presser frem rasjonalisering, arbeidsledighet og ønsket om økonomisk vekst av konvensjonell type som miljøet åpenbart ikke tåler.

"I den store sammenheng innebærer det at alle
presser alle, at vi altså presser oss selv."

Som produsenter er vi godt organisert, men ikke som konsumenter. Produktivitets-gevinster tas derfor ikke primært ut i form av reduserte priser, selv om nettopp det ville gitt økt levestandard for alle, ville hindret ny arbeidsledighet og derfor vært solidarisk av begge grunner.

Et ekspanderende marked virker noe bedre, idet faren for å miste jobben ikke er så stor, og fordi presset, som også hersker her, gjelder å ekspandere fortere enn konkurrentene, for å erobre markedsandeler og skape nye arbeidsplasser. Det er en mer positiv, "suksessrik" prosess.
Ekspanderer markedet så mye at veksten i % overstiger produktivitetsveksten i %, da vil en eventuell arbeidsledighet etter hvert bli redusert til null, og alle vil stort sett ha det bra materielt, bortsett fra miljøet, som ikke uten videre tåler denne veksten. Denne situasjonen danner grunnlaget for utviklingen av materiell velstand etter konvensjonelt mønster, idet mindre lønnsom produksjon fases ut til fordel for produksjon som er mer lønnsom.

Reklamen skal påvirke oss til å kjøpe bestemte produkter og til å kjøpe mer enn vi ellers ville ha gjort. I markeder med overkapasitet er reklamen særlig aktiv for å øke forbruket, produksjonen og lønnsomheten i bedriftene. Reklamen er da selv en meget spesiell vekstnæring. For å øke, eller beholde salget må "alle" reklamere for varene sine. Og ved at alle reklamerer, kan alle kalkulere reklamekostnadene inn i prisene uten større risiko. Det gjelder stort sett om alle reklamerer mye eller lite. Forbrukerne betaler for reklamen uansett. På denne måten er reklamebransjen en slags vekstnæring med et marked som av prinsipielle grunner "aldri" blir mettet. Haugene av dyrt reklamemateriell i postkassene taler her sitt tydelige sprog.

"Reklamebransjen er en vekstnæring med et marked
som av prinsipielle grunner "aldri" blir mettet."

5.4.3 Fellesskapets organisasjon
Hvordan organiserer menneskene sine samfunn, og hvordan fungerer dagens ordninger?

Systemoversikt
Stort sett har vi vennet oss til å tenke at enten har et land demokrati i kombinasjon med markedsliberalisme eller såkalt blandingsøkonomi, eller så har landet diktatur og statsdrift. Men ved nærmere ettersyn finnes flere muligheter. Det kan derfor være av interesse på prinsipielt grunnlag å se på noen av de muligheter som finnes, og hva de måtte innebære. Tabellen nedenfor danner grunnlag for diskusjonen. Den spenner ut et nett av "båser" som representerer ni forskjellige kombinasjoner av tre styreformer og tre økonomiske systemer. Hvilke er i bruk i verden idag, hvilke er ennå ubrukt, og hvilke muligheter ligger i disse?

                                        A                         B                        C

                                   Markeds-              Blandings-           Statsdrift
                                 liberalisme              økonomi

1 Demokrati                            1A                                 1B                               1C

2 Oligarki                        2A                                 2B                                2C
(klikkevelde)

3 Diktatur                                3A                                 3B                                3C

Av de ni mulige kombinasjonene som oppstår, er følgende i vanlig bruk i forskjellige land. Det er:

- Demokrati i forbindelse med markedsliberalisme og blandingsøkonomi (1A) og (1B)
- Oligarki i forbindelse med statsdrift (2C). Kina er nå på vei bort fra (2C) og over i (2B) og/eller   (2A).
- Diktatur med statsdrift eller blandingsøkonomi, (3B) og (3C).

Ubrukte kombinasjoner som fra et teoretisk standpunkt synes interessante, er demokrati i forbindelse med statsdrift (1C), og diktatur i forbindelse med markedsliberalisme eller blandingsøkonomi (3A) og (3B).

Meget tyder på at diktaturer som beveger seg i retning av blandingsøkonomi eller markedsliberalisme vil utvikle seg i retning av demokrati. Det henger sammen med at andre maktsentra vil vokse frem, sentra som myndighetene etter hvert vil bli avhengige av. Disse maktsentra vil være interesserte i å utvikle sin egen makt basert på frihet til å drive forretningsvirksomhet. Men hvis det private næringsliv blir behersket av en liten gruppe mennesker rundt diktatoren, vil denne kombinasjonen antagelig kunne bestå over en viss tid likevel. Det samme kan antagelig gjelde, hvis det private næringslivet er spredd på mange små enheter, som ikke får anledning til å organisere seg til større bedriftsenheter og interesseorganisasjoner.

Kan på den annen side et demokrati i forbindelse med statsdrift bestå? Planøkonomi synes å ha utspilt sin rolle, selv med moderne EDB-systemer. Hva med et system hvor staten er eier av produksjonsmidlene, og hvor bedriftene ellers drives som vanlige (private) aksjeselskaper? Forutsetningen for å lykkes synes å være at det finnes nok egnete mennesker som på vegne av staten kan danne selskapenes styrer. Selskaper som drives på denne måten, finnes jo i stort antall innfor rammen av en blandingsøkonomi. Men ville det fungere, hvis alle bedriftene av noen størrelse ble eid og drevet på denne måten?

Kanskje like viktig er hvilke personer som kanaliseres inn i posisjonene. Uegnede personer i demokratiets nøkkelstillinger kan føre til korrupsjon og handlingslammelse til stor skade for folket. Det kan bli så ille at mange foretrekker ufrihet med mat fremfor frihet uten mat. Som eksempel på hvilken fare som ligger her, bør vi huske hvor fort tidligere kommunister i Øst-Europa ble til "sosialdemokrater". Slike opportunistiske forvandlinger har maktmennesker også foretatt tidligere. I slutten av 50-årene var 58 av kommuniststaten DDR's nasjonalforsamling tidligere medlemmer av nazistpartiet! Det er grunn til å tro at bare gode demokratier er egnet til å føre land ut av kriser. Men viser ikke demokratiene tilstrekkelig evne til å angripe problemene på en rask og effektiv måte, er det fare for at noen av dem påny kan bli feid til side.

Fordeler og ulemper ved dagens ordninger
Det er forskjellige former for demokrati og for autoritære regimer som preger verden idag. En viss trend bort fra det autoritære og henimot demokrati kan registreres. Visse demokratier har oligarkiske trekk ved seg. Det gjelder også visse autoritære regimer.

En annen dimensjon i denne problemstillingen er statens engasjement i produksjonen av varer og tjenester. Ofte har autoritære regimer også hatt hånd om store deler av næringslivet, mens staten i demokratier har hatt en begrenset nærings-virksomhet. Men autoritære regimer i kombinasjon med privat næringsliv er også kjent fra Syd-Amerika og Det Fjerne Østen. Nå skal Kinas autoritære regime prøve seg med en liberal-kapitalistisk økonomi.

Hvordan fungerer så disse regimene? Ut fra en samlet betraktning kan man upresist si at summen av nasjonenes regimer er ansvarlig for alle de problemene verden står overfor idag. Deres innsats kan altså ikke være så meget å skryte av. Men kvaliteten er åpenbart sterkt varierende. Først vil vi se nærmere på demokratienes sterke sider:

- En viss oppdeling av fellesfunksjonene og makten knyttet til dem, slik at gjensidig kontroll kan   utøves. Derved reduseres mulighetene for maktmisbruk, selv om de ikke elimineres.

- Ved at den politiske ledelsen er avhengig av periodiske valg, kan den i det lange løp ikke fjerne   seg for meget fra velgernes forventninger, hvis den ønsker gjenvalg.

Eksisterende demokratier kan ha svake sider. De kan forbedres. Men demokratiet som sådan vil selvsagt være alle andre styreformer overlegent.

- Det bestående systemet er lite egnet til å oppdatere seg selv, selv om det er bedre enn andre   systemer. Kravet om endringer må komme utenfra, og må være ganske kraftig for å få noe til å   skje.

- Når det gjelder måten de "folkevalgte" velges på, så passer politikerne sin egen "havresekk",   fordi det er politikere som har bestemt hvordan det skal skje. Resultatet er at politikerne selv   påvirker sterkt hvem som skal bli valgt, så de folkevalgte er ikke alltid så folkevalgt som   politikerne vil ha det til. Resul- tatet blir ofte at maktglade mennesker kommer i maktposisjoner   og blir sittende der.

- Maktglade personer ønsker ofte å beholde makten. Løsninger som kan fremme gjenvalg, kan   derfor bli valgt fremfor slike, som ville vært gunstige for landet.

- Tiltak med gunstig virkning på kort sikt foretrekkes derfor ofte, selv om senvirkningen av tiltaket   kan bli dårlig. Neste generasjon får eventuelt ta de problemene.

- Dette fører til at politikerne selv har skapt mange av de problemene de strever med å løse.

- Når tidsperspektivet har en tendens til å skrumpe inn til valgperioden, da lider helhetstenkningen.

- Representantene er langt fra likeverdige. Eksempelvis bruker noen partipisken mens andre blir   "pisket". Det betyr at "folkeviljen" konsentreres på få hender i demokratiets navn.

- De politiske prioriteringer synes å være: 1) Tiltak som gir rask og gunstig virkning. Det er ikke   så avgjørende om tiltaket er nødvendig eller unødvendig. 2) Tiltak som gir fort og gunstig   virkning, selv om de gir ugunstig virkning senere. 3) Tiltak som gir gunstig virkning senere. 4)   Tiltak som gir ugunstig virkning fort og derfor er upopulære, men gir gunstig virkning senere.   Mange tiltak som synes nødvendige for å løse Jordens problemer kan være av denne typen.

Det kan her være på sin plass å reflektere over valg som beslutningsform. Hva bør være resultatet av et parlamentsvalg (presidentvalg)? Kort kan vi kanskje formulere det slik?: En funksjonsdyktig ledelse av samfunnets fellesfunksjoner som søker å ivareta interessene til folkeflertallet og deres barn uten å belaste mindretallet og deres barn urimelig.

Hvilken valgordning er egnet til å kanalisere de personene som vil realisere disse målene inn i de politiske fellesfunksjonene? Vi kan tenke oss en skala av muligheter mellom disse to ytterpunktene:

1. Valgordningen sørger for favorisering av de store partiene. Alle partiene sørger for gjenvalg av sine yrkespolitikere (på sikker plass). Regjering dannes som i de vestlige demokratier idag.

2. Politisk verneplikt, a la juryordningen, hvor terningkast avgjør hvem av en stor og representativ gruppe mennesker som skal kalles inn til denne verneplikten, som pga. kontinuiteten må vare i to perioder, og hvor halvparten skiftes ut hver gang. Regjeringen utgår fra denne forsamlingen.

De valgordninger som praktiseres i de fleste europeiske demokratier, synes å ligge nær opp til det første alternativet. Valget blir som et skudd i blinde med det resultat at et parlament kan bli sammensatt på en måte som vanskeliggjør nødvendige vedtak. Det blir i så fall en ulempe ved demokratiet i tillegg til de andre. Polen og Italia var (1993) aktuelle eksempler på handlingslammede og ustabile demokratiske regjeringer på tross av et påtrengende behov for stabilitet og fornuftige vedtak. Man kan spørre: Beror slike forhold på systemfeil, eller er feil personer kommet inn i de sentrale posisjonene, (noe som også kan bero på systemfeil)? Eller er det begge deler?

I mange autoritære system kan hele nasjonen betraktes som en bedrift, hvor alle arbeidsføre er ansatt og har sin lønn. Erfaringen har vist at et slikt system lett blir lite produktivt og lite kreativt. Dessuten blir det lett undertrykkende, selv om et slags primitivt sikkerhetsnett er til stede for enkeltmennesket. Hvorfor blir det slik? Hva er det som skjer?

Å la en nasjon bli som en bedrift innebærer konsentrasjon av makt, ikke bare politisk, men også i byråkratiet på mange nivåer. Hvorfor fører det til maktmisbruk og korrupsjon? Systemet er for det første konstruert slik at korrektivene er borte. Media og "rettsapparatet" er del av systemet uten gjensidig kontroll. Når korrektivene er borte, får de menneskelige svakhetene gode kår. Den planleggende del av byråkratiet kan utøve sin virksomhet langt på vei etter eget forgodtbefinnende, langsomt og uten hensyn til dem det gjelder, eventuelt mot betaling. Den delen som forvalter tillatelser, er i en tilsvarende situasjon. Man sørger i tillegg for sin egen sikkerhet og risikerer ikke noe for å hjelpe en annen. Er man i tvil, sier man nei. Makt pensler utøverens selvfølelse. Og makten blir følbar når den brukes og misbrukes, når man blir betydningsfull, i det minste vis a vis den lille mann. Det private initiativ blir kvalt. Systemet blir ressursødende og ineffektivt. Men, der staten har hånd om alt, har staten også et visst ansvar for sysselsettingen.

Vil du frem i livet, er den eneste karrierevei som finnes, oppover i dette syste-met. Men da må man tekkes dem lenger oppe. Det finnes således intet incitament til å gjøre noe på tvers av systemet, tvert imot. Det ville innebære å gjøre seg selv uglesett. Slik oppstår et stabilt, selvoppholdende system som bare kan veltes på én av fire måter: (1) Gjennom voldelig revolusjon nedenfra eller (2) ved en revolusjon ovenfra, som eventuelt kan forløpe forholdsvis fredelig. Slik trodde man inntil for få år siden, da man (3) så flere fredelige revolusjoner nedenfra oppstå på rekke og rad i Europa. Avgjørende var hvem de væpnede styrkene støttet, eller om de holdt seg passive. Et tilstrekkelig svekket regime kan (4) også veltes ved påvirkning utenfra.

I Østeuropa blir det etter hvert tydelig hvordan særlig tidligere kommunister i sentrale posisjoner tar mål av seg til å bli initiativtagere til å sette igang ny virksom-het i det nye, kapitalistiske systemet! Lønnsomme prosjekter skulle være til stede i stort antall. Problemet synes å være de store hindringene som må overvinnes: Uklare eiendomsforhold, ufullstendig lovregulering, inflasjonen, en infrastuktur som fungerer dårlig, en omseggripende mafiavirksomhet og ikke minst: en byråkratisk tradisjon og etikk som er lite egnet til å yte service og opparbeide tillit.

Til innhold Verden Hvorhen?

Til neste avsnitt Verden Hvorhen?

Til hovedsiden