5.5 Det økonomiske systemet

Dagens vedtatte politikk gir ikke løsninger på de største problemene, hverken når det gjelder sysselsetting, miljø eller global fordeling.          Thorbjørn Berntsen

Vi tar også her utgangspunkt i de tidligere nevnte problemene knyttet til mennesket og miljøet. Hva er det som skjer i systemet menneske - miljø, og som gjør at de nevnte problemene oppstår, arbeidsledigheten, fattigdommen, sulten osv.? Og alle miljøproblemene? Det er bare sykdom, undertrykkelse og annen psykisk nød som ikke umiddelbart kan knyttes til menneskets økonomiske virksomhet. Vi må altså først dukke ned i den økonomiske virksomheten, slik den praktiseres idag, for å se hvordan de nevnte problemene oppstår.

Det økonomiske systemet virker i nærkontakt med Jordens fysisk-økologiske system og med "menneskehetens psykologiske system". Det fysisk-økologiske systemet leverer ressurser til- og opptar avfall fra det økonomiske systemet. Det bidrar også med en produksjon i form av naturlig tilvekst (f.eks. skog og villfisk i havet) og nedbrytning av avfall. Dessuten danner det en del av rammebetingelsene til det økonomiske systemet. Menneskehetens psykologiske system bidrar med kompetanse/informasjon og initiativ/handling. Det er disse handlingene som opere-rer det økonomiske systemet, som forvalter det, og som utvikler det videre. Som nevnt, er hovedaktørene i dette systemet entreprenøren i store og små bedrifter, kapitalforvalteren, politikeren og opinionen.

5.5.1 Noen karakteristiske egenskaper
Det økonomiske systemet, slik det i stadig større grad praktiseres i verden idag, har en rekke karakteristiske egenskaper, bl.a. disse:

- Det gir en viss plass for initiativ og skapertrang, og de som får det til, kan høste fruktene av egen   (og andres) innsats.

- Det sørger for rask utvikling og spredning av produkter som de fleste mennesker setter pris på.

- Det skaper en velstand som setter de fleste istand til å kjøpe og bruke disse produktene, så de får   en relativt høy levestandard.

- Men mange faller utenfor det økonomiske systemet og den velferden det skaper grunnlaget for.

- De varer (fra industri og håndverk) og tjenester som skapes, frembringes særlig av små og store   private bedrifter som konkurrerer med hverandre regionalt, nasjonalt og i stigende grad også   internasjonalt.

- Denne produksjonen er i stor grad basert på spesialisering og varebytte ved hjelp av et   internasjonalt pengesystem.

- Det finnes ennå en rekke menneskelagde ordninger som hemmer eller hindrer dette varebyttet. Aktuelle eksempler er toll, importkvoter, spesielle tekniske standarder med videre. Men sterke bestrebelser er igang for ytterligere å bygge ned disse handelshindringene, slik at handelen skal bli "fri", som det heter. Utviklingen går således i retning av mer konkurranse og større markeder.

- I dette konkurranseklimaet kjemper bedriftene i første omgang for å overleve, eller i neste omgang for offensivt å erobre nye markedsandeler. Det oppnår man bl.a. ved å produsere produktene stadig billigere, med lavere kostnader. Bedriftene har stort sett tre typer kostnader: Lønns-, kapital- og råvarekostnader. Gjennom rasjonalisering kan man i enkelte tilfeller faktisk redusere alle typer kostnader. Mer vanlig er det at man kan øke kapitalkostnadene noe og derved oppnå en større reduksjon av lønnskostnadene. (Men: Når lønnsandelen synker, lønner det seg mindre å si opp folk.)

Både lønns- og kapitalkostnadene per enhet kan ofte reduseres ved å produsere større serier. Det er ikke like selvsagt at også råvarekostnadene ofte gjør det; men store kunder kan presse leverandørene til å gi rabatter som de små kundene ikke får.

Her ligger nøkkelen til to sentrale utviklingstendenser: Tendensen til at samme mengde produkter kan produseres av stadig færre mennesker. Og tendensen til stordrift. De som vinner i konkurransen, blir stadig større.

- I likhet med andre økonomiske systemer har heller ikke dette kunnet forhindre varig   masse-arbeidsledighet.

- For å få bukt med arbeidsledigheten er hovedvirkemidlet økonomisk vekst. Man er klar over at økonomisk vekst vanskelig kan forenes med de rammebetingelser som hensynet til miljøet nå setter. Derfor har man innført begrepet "bærekraftig utvikling" uten å forklare hvordan det kan bli en realitet.

- Det foregår en sterk sentralisering som følge av det økonomiske systemet, slik det fungerer i verden idag. I i-landene har produksjonen en tendens til å være nær de store befolkningskonsentrasjoner. Slik kan man bedre bevare sin konkurranseevne. I u-landene er det håpet om litt jobb og inntekt som får folk til å strømme fra landsbygda til (slummen i) byene.

- Men det økonomiske systemet har også rom for desentalisert virksomhet, små bedrifter og   forskjellige samarbeidsformer.

- Innebyggede egenskaper gir systemet en viss ustabilitet.

- Systemet fører til et overforbruk av mange ressurser og skader på miljøet. De best tilgjengelige   naturressursene brukes først og spres med til dels store transportdistanser over store deler av   verden.

- Systemet fører til enorme mengder søppel, som det er vanskelig å bli kvitt. Tiltak for å rette på   dette er igang, særlig i i-landene.

Den frie handel med varer og tjenester over landegrensene får en rekke konse-kvenser: (1) for bedriftenes trusler og muligheter i vedkommende land og (2) for myndighetenes påvirkning av arbeidsledigheten, utjevningspolitikken og andre forhold. (3) Også arbeidstagerorganisasjonenes muligheter for å ta ut gevinster i form av økte lønninger (inklusive sosiale goder) eller fritid påvirkes.

Faren for bedriftene består i at tilsvarende produkter fra utlandet får konkur-rere på hjemmemarkedet på like vilkår. Mulighetene ligger i at markeder i utlandet blir tilsvarende åpnet for landets bedrifter. Små bedrifter med lite kapital og kanskje med lav internasjonal kompetanse, vil ofte ha problemer med å markedsføre sine produkter i utlandet, mens utenlandske (større) produsenter kan opptre som konkurrenter på hjemmemarkedet. De negative følgene kan derfor melde seg raskere enn det er mulig å gjøre bruk av mulighetene. For det krever ofte at flere mindre bedrifter må organisere et eksportsamarbeid. Små bedrifter som opererer i et lokalt marked, er vanligvis ikke berørt av den internasjonale konkurransen.

Skal bedriftene bestå i denne konkurransen, må de i det store og hele kunne levere like gode produkter like billig som konkurrentene. Og de må være like gode til å selge og yte sevice. Stort sett innebærer dette at kostnadene til lønninger og sosiale ytelser, til kapital og energi ikke må avvike vesentlig fra det bedriftene i utlandet har. Skattene må heller ikke være vesentlig større.
For mange bransjer blir forhold i utlandet til rammebetingelser for bedriftene i eget land. Da det ellers er myndighetene og partene i arbeidslivet som i betydelig grad bestemmer bedriftenes rammebetingelser, betyr dette at myndighetenes og arbeidstagerorganisasjonenes handlefrihet begrenses. Legger de ikke tilsvarende bånd på sine ønsker om å pålegge bedriftene kostnader, vil det lett føre til at bedrifter må nedlegges, og at produksjonen heretter utføres i utlandet. Mange topp moderne arbeidsplasser innen tekstil- og konfeksjonsindustrien her i landet er eksempelvis gått tapt på denne måten.

5.5.2 Frihandel, konkurranse og arbeidsledighet

Frihandel og konkurranse
Begrepet frihandel brukes ofte. Men hva er frihandel og hva fører den til? I sin ytterste konsekvens foreligger frihandel når hvem som helst kan handle med hvem som helst med hva som helst uten at myndigheter i noe land begrenser virksomhe-ten. Av forskjellige grunner eksisterer ikke en slik frihandel idag. Men sterke krefter presser på for å gjøre handelen mer fri, og utviklingen går da også i den retningen, stort sett. Frihandel fører blandt annet til

- at bedrifter blir utsatt for internasjonal konkurranse,

- at volumet av internasjonale transporter og tilhørende miljøbelastninger øker,

- at bedrifter som allerede har et internasjonalt markedsføringsapparat, har en tendens til å ta opp i seg oppfinnelser som blir gjort i små bedrifter, og som ikke har evne til å markedsføre produktene sine internasjonalt. Dette øker tenden- sen til at kapital konsentreres. (Men oppfinnelser kan selvsagt også danne grunnlag for nye internasjonale bedrifter.)

- at mulighetene for ubalanse i handelen mellom land øker,

- at gode forekomster av naturressuser tømmes fort, fordi de kan utkonkurrere tilsvarende ressurser andre steder som ikke er fullt så gode. Derfor blir de gode transportert og brukt over store områder til fortrengsel for dem som ikke er fullt så gode. (Politiske forhold kan enkelte ganger justere dette bildet.) Lokalsam- funn som er bygget opp omkring slike ressurser, får derfor kortere levetid enn de ellers ville ha hatt.

- at bedrifter rasjonaliserer, dels for å øke markedsandeler og fortjeneste, dels for å overleve i et   internasjonalt konkurranseklima. Derved kan man også oppnå å spare ressurser.

Rasjonaliseringen fører til at den verdiskapningen som f.eks. 100 personer sto for tidligere, nå kan utføres av 90, 70 eller kanskje bare 30 personer. Finnes ubrukt kjøpekraft i makedet som også er villig til å kjøpe vedkommende produkter, kan produksjonen økes tilsvarende. Vi får økonomisk vekst, flere tilfredsstilte ønsker eller behov, spredning av materiell velstand og en begrenset arbeidsledighet knyttet til efterutdannelse og bytte av stilling med videre. Dette er stort sett de positive sidene ved frihandelen som den industrialiserte del av verden har nydt godt av i noen generasjoner, og som stadig flere mennesker i u-landene også får ta del i. Spørsmålet er bare om dette mønsteret kan videreføres til fortsatt gavn for dem som har udekkede behov, og som er uten jobb? Eller er store grupper av arbeidssøkende dømt til varig arbeidsledighet?

I resonnementet ovenfor forutsatte vi at det fantes ubrukt kjøpekraft i markedet, en kjøpekraft som også var villig til å kjøpe det som kunne produseres. I dagens situasjon er det stort sett ikke tilfelle. Derfor har frihandelen ikke den samme gunstige virkningen som før. Det finnes enorme mengder kjøpekraft, men store deler av den etterspør ikke de produkter som kunne vært produsert med eksisterende produksjonsapparat. Det er mao. overkapasitet i store deler av produksjonen. Samtidig finnes økende arbeidsledighet og økende behov som forblir udekket, fordi de som har behovene, ikke har kjøpekraft til å dekke dem.

Det oppstår altså andre virkninger enn de vi nevnte først, når det er utstrakt overkapasitet i markedet. Rasjonaliseringen presses frem med enda større kraft, fordi kampen om kundene blir større, noe kundene på alle nivåer også vet å utnytte. Deres prisbevissthet bidrar til rasjonaliseringen. Det samme gjelder store lønnskrav fremmet av sterke fagforeninger. Men de stillingene som blir rasjonalisert bort, blir i denne situasjonen ikke så lett erstattet av ny produksjon, fordi markedene for de kjente produktene er mettet. De er ikke mettet fordi alle behov for disse produktene er dekket, men fordi de som har behov, ikke har penger å kjøpe for. Prosessen skaper altså arbeidsledige. Og disse arbeidsledige bidrar i sin tur til at etterspørselen etter produkter i markedet reduseres ytterligere. Med trygd som inntekt kan man ikke kjøpe så mye som tidligere. Dessuten er man forsiktigere med å bruke oppspar-te midler, fordi man ikke kan vite hva fremtiden vil bringe.

I denne situasjonen er vi altså inne i en ugunstig, nedadgående spiral, som henger sammen med frihandel i kombinasjon med overkapasitet i markedet; dessuten med hvordan den totale kjøpekraften er fordelt på personer med og uten udekkede behov. Det er tvilsomt om mer frihandel fører til mer økonomisk vekst under slike forhold.

En del av den ubrukte kjøpekraften blir til etterspørsel ved at kredittverdige personer tar opp lån og investerer i hus, bil, båt eller hytte etc. Eller bedrifter får kassakreditt eller andre typer lån. (I takt med avdragene, og forøket med rentene, blir denne kapitalen noe senere til ubrukt kjøpekraft igjen.) Men skal ubrukt kjøpekraft ut over dette bli til etterspørsel og nye arbeidsplasser, må eierne av denne kjøpekraften bli fristet av nye produkter til å kjøpe for eget konsum. Eller det må foreligge investeringsprosjekter som virker mer interessante (dvs. mer sikre og lønnsomme) enn å kjøpe statsobligasjoner med høy rente eller å arbeide med valuta eller aksjer på børsen.
Ingen av disse forutsetningene har vist seg lette å oppfylle. Det er vanligvis grenser for hvor mye penger rike mennesker vil og kan bruke til eget konsum. De som har ubrukt kjøpekraft, har stort sett fylt opp sin tid med aktiviteter som tilfredsstiller deres ønsker og behov, sålangt disse kan kjøpes for penger. Å ansette private tjenere er en lite akseptert form for sysselsetting i mange industriland idag. Men man kan eventuelt i noe større grad kjøpe tjenester som man også kunne ha utført selv. Og det ser ut til å skje i noe større utstrekning.

Med det produkttilfang som foreligger idag, er svært mange behov allerede dekket. Det er derfor ikke så lett å finne nye produkter som vil kunne skape grunnlag for ny produksjon og nye arbeidsplasser, produkter, som ikke bare erstatter eksisterende produkter, men som skaper økt forbruk. Det har erfaringen ganske enkelt vist. Enorme summer blir idag brukt på å utvikle nye produkter som kan skape nye ønsker og behov, ny etterspørsel blandt dem som har penger, nye lønnsomme plasseringsmuligheter for kapital og nye arbeidsplasser med ny kjøpekraft for de nye arbeidstagerne. Men selv om en del slike produkter skapes løpende, har erfaringen vist at de ikke på langt nær dekker behovet for nye arbeidsplasser; de kan ikke forhindre at antallet arbeidsledige øker. Med den økonomiske politikken myndighetene i mange land fører, virker det for mange kapitaleiere mer attraktivt å spekulere eller å kjøpe statsobligasjoner og derved bidra til å finansiere myndigheters (over)forbruk.

En side ved frihandelen omfatter også flytting av produksjon fra høykost- til lavkostland. Det gjør det enda vanskeligere å bekjempe arbeidsledigheten i i-landene. Som vi ser, påvirker frihandelen arbeidsledigheten. Da arbeidsledigheten er ett av verdens store problemer, skal vi nå se på dens årsaker i en større sammenheng.

Arbeidsledighetsproblemet i i-landene
Arbeidsledighetsproblemet er ganske innfløkt. To forhold bidrar til at arbeidsledigheten øker, nemlig: (1) ved at arbeidsplasser tapes og (2) ved at det blir flere på arbeidsmarkedet.

På den annen side bidrar (1) opprettelse av nye arbeidsplasser og (2) at færre melder seg på arbeidsmarkedet til å redusere arbeidsledigheten.

Går vi et trinn ned i detaljene, finner vi at:

Arbeidsledigheten øker ved at arbeidsplasser tapes, og det skjer bl.a. gjennom
- rasjonalisering
- tap av eksport
- import fra lavkostland og andre i-land
- redusert forbruk/etterspørsel
- "utflagging 1"
- "utflagging 2"
- myndighetenes disposisjoner
- utlendingers oppkjøp og nedleggelse
- når naturessurser er tømt
- som følge av dominoeffekter

Arbeidsledigheten øker også ved at det blir flere på arbeidsmarkedet pga.:
- store ungdomskull
- flere kvinner i lønnet arbeid
- økt bruk av overtid

Arbeidsledigheten reduseres ved at det opprettes nye arbeidsplasser. Det skjer ved
- at ny virksomhet opprettes
- økt etterspørsel etter kjente produkter
- økt andel av hjemmemarkedet
- offentlige tiltak (nye stillinger, bedre vilkår for næringslivet etc.)
- økt eksport
- u-hjelp i form av egenproduserte varer
- "innflagging"
- "de-rasjonalisering"

Arbeidsledigheten reduseres også ved at det blir færre på arbeidsmarkedet
- mindre ungdomskull
- redusert pensjonsalder
- lengre utdanningstid
- redusert arbeidstid og overtid
- flere er uføretrygdet
- en av foreldrene er hjemme med barna

Fire begrep trenger en nærmere forklaring:
- Med "utflagging 1" er ment flytting av etablerte arbeidsplasser til et annet land (særlig til mer   sentrale markeder og lavkostland).
- Som eksempel på "utflagging 2" kan nevnes bruken av billig arbeidskraft fra den tredje verden i   den norske handelsflåten.
- Med "innflagging" menes mottak av arbeidsplasser fra et annet land.
- De-rasjonalisering er eksempelvis aktuelt når et mer arbeidsintensivt økologisk jordbruk   innføres, eller generelt når større arbeidsinnsats hever kvaliteten på produkter.

Noen sammenhenger må også kommenteres. Hvis en bedrift ikke lykkes, slik at den blir utkonkurrert og må nedlegge, tapes disse arbeidsplassene. Men det er bare tilsynelatende, fordi andre bedrifter, eventuelt i andre land, overtar deres produk-sjon.

Redusert etterspørsel er særlig knyttet til nedgangstider, som vi kommer tilbake til. Myndigheters disposisjoner kan bl.a. føre til tap av arbeidsplasser gjennom offentlige innskrenkninger, skatte- og rentepolitikken, ved import av billige varer fra lavkostland, ved nedrustning, fjerning av subsidier etc. En oppskrivning av valutaen vil føre til økt rasjonaliseringspress for bedriftene i vedkommende land. Av dette fremgår at myndighetene kan påvirke arbeidsledigheten i både negativ og positiv retning. Tap av arbeidsplasser som følge av dominoeffekter kommer vi tilbake til under avsnittet om ustabiliteter i det økonomiske systemet.

At det blir utviklet for få nye lønnsomme produkter henger (1) sammen med at behov er dekket og at det (2) er vanskelig å frembringe nye produkter som lokker de med ledig kapital til å kjøpe. (3) Eventuell høy rente bremser også utviklingen av nye produkter. Og hvis (4) ledig kapital har bedre valgmuligheter i rasjonaliserings-prosjekter, i produksjon i lavkostland eller nær store markeder, i offentlige låneopp-tak, i spekulasjon i aksjer og valuta eller i kjøp av samleobjekter, da foretrekkes gjerne slike kapitalplasseringer og ikke ny, risikofylt næringsvirksomhet.
Økt eksport kan ofte ha tap av arbeidsplasser i mottakerlandet som følge. Som eksempel på u-hjelp i form av varegaver kan nevnes: Kunstgjødsel produsert i Norge som u-hjelpsgave fra Norge.

I dette og de følgende avsnittene vil vi komme inn på hva som ligger bak de enkelte punktene, og hvordan det hele danner et sammenhengende system. Vi har ved flere anledninger brukt begrepet overkapasitet. Det innebærer at produksjonsapparatet ikke blir helt utnyttet, og at en del varer ikke (eller vanskelig) blir solgt. Som diskutert tidligere, er det ved overkapasitet manglende etterspørsel som begrenser "gjennomputt'en" gjennom systemet. (Undersøkelser har vist at tilgangen på naturressurser ikke er en begrensende faktor, bortsett fra på delområder).
Skal produksjonssystemet fungere, må det som kan produseres, i det store og hele bli etterspurt og solgt til priser som gjør det lønnsomt å fortsette denne produk-sjonen. Det forutsetter at tilstrekkelig mange både har lyst og penger, slik at de virkelig kjøper dét som blir produsert, eller at det man har lyst til å kjøpe, blir produsert. Slik er det altså ikke i verden idag. Deler av det som blir- eller lett kunne blitt produsert, blir ikke solgt, selv om mange gjerne ville kjøpe mer. Systemet frembringer ikke nok kunder med kjøpelyst og betalingsevne til at varene blir solgt. Dette gjelder for store deler av næringslivet, særlig i i-land. Skal systemet fungere bedre, må det sørge for at det finnes tilstrekkelig etterspørsel etter produktene, at det finnes nok kjøpekraftige kunder.

"Skal systemet fungere tilfredsstillende, må det sørge
for at det finnes nok kjøpekraftige kunder."

Tilføres de som ikke har råd, flere penger å kjøpe for, fører det ikke til mange nye arbeidsplasser, sålenge det bare fører til at kapasitetsutnyttelsen blir litt bedre. Skal de som har ubrukte penger, kjøpe mer, må de lokkes med nye attraktive produkter, men det er altså ikke så lett å få til.

Hvem har ansvaret for arbeidsledigheten i et land? Ansvar er knyttet til påvirknings-mulighet: Uten påvirkningsmulighet, intet ansvar. Full kontroll gir udelt ansvar. I et liberalt-kapitalistisk system er det primært hver enkelt som har ansvar for sin sysselsetting. Hver enkelt må skaffe seg utdannelse, ta initiativ osv. De som i tillegg kan påvirke, og som derfor har ansvar, er myndighetene og bedriftene. Men også foreldrene og arbeidstagerorganisasjonene har et medansvar.

Det er viktig å være klar over at bedriftsledelsen primært har ansvar for bedrif-tens lønnsomhet, ikke for et lands sysselsetting, selv om mange bedrifter gjerne vil bidra med nye arbeidsplasser. De som kan skape arbeidsplasser i det private næringsliv, har altså bare et begrenset ansvar for å gjøre det.

Stort sett har myndighetene to påvirkningsmuligheter. (1) De oppretter offentlige stillinger som finansieres med økte skatter eller med lån. Men myndighe-tene har begrensede muligheter for å opprette nye arbeidsplasser hvis den offentlige sektor er stor allerede. (Dessverre overser myndighetene ofte at de også kan opprette nye, lønnsomme arbeidsplasser.) Og (2), de skaper bedre rammevilkår for bedriftene i håp om at det private næringslivet med tiden vil skape et tilstrekkelig antall nye arbeidsplasser. Lar disse vente på seg, blir lite gjort fra myndighetenes side. Derfor varer arbeidsledigheten i årevis. Det er et faktum at mange går arbeidsledig selv om det offentlige har viktige, uløste oppgaver som arbeidsledige kunne ha utført.

Også arbeidstagerorganisasjonene føler ansvar for sysselsettingen. I Norge har det ført til moderate krav i en årrekke. Men noen krav har nok tidligere ført til at arbeidsplasser er blitt mindre lønnsomme. I andre land finnes eksempler på at arbeidstagerne samlet har redusert både lønn og arbeidstid for å sikre at alle kan beholde jobben.

Hvilke konsekvenser har det hvis man oppretter flere offentlige stillinger? Man kan få utført nyttig arbeid. Noen flere kommer i arbeid, og tilsvarende færre mottar arbeidsledighetstrygd. Prisen for det nyttige arbeidet er stort sett det lønnen er høyere enn trygden. Dessuten gir økt kjøpekraft økt etterspørsel etter varer (eller økt nedbetaling av lån, eller annen sparing). Slik sett får man dette arbeidet billig. Dessuten får en rekke arbeidstagere og deres familier økt livskvalitet i form av færre økonomiske, sosiale og/eller psykiske problemer. Ja, samfunnet kan også få en gevinst i form av mindre kriminalitet og mindre belastning av diverse sosiale tjenester.
Ulempen er at folket i første omgang må betale mer skatt. Bedriftene kan bli belastet med en del av dette direkte. Det kan føre til at noen ikke klarer seg lenger, slik at arbeidsplasser går tapt. Flere offentlige stillinger kan derfor føre til tap av arbeidsplasser i det private næringsliv. Da er man kanskje like langt. Kanskje har man skadet seg selv, fordi det kan være vanskelig å vinne igjen en tapt arbeidsplass i det private næringsliv.

Hvordan virker så det andre tiltaket, å bedre bedriftenes rammevilkår for å bedre deres konkurranseevne mot utenlandske bedrifter? Tiltakene kan bestå i å redusere skattene på forskjellige måter, gi tilskudd, tillate korttidsansettelser og privat arbeidsformidling med videre. Noe av dette reduserer statens inntekter, og fører til tap av offentlige arbeidsplasser. Blir de reduserte inntektene kompensert gjennom nye skatter, vil det føre til redusert forbruk hos dem som blir belastet. Å øke egne bedrifters konkurranseevne kan redusere importen og øke eksporten og derved skape nye arbeidsplasser i landet. Men samtidig tapes et (noenlunde tilsvarende) antall arbeidsplasser i de landene som produserte disse varene tidligere. Man løser mao. problemene i eget land ved å overføre dem til andre.

Skjer tilsvarende i andre land, og det gjør det ofte, blir effekten av bestrebel-sene at bedriftene, med regjeringenes hjelp, skyver arbeidsledighetsproblemet frem og tilbake over landegrensene. Under denne prosessen søker man hele tiden å øke produktiviteten, slik at den samme produksjonen kan utføres med færre arbeidstagere. Å konkurrere internasjonalt om levering av kjente produkter er stort sett å konkurrere om eksisterende arbeidsplasser i en prosess som alt i alt reduserer det totale antall arbeidsplasser.

"Å konkurrere internasjonalt om levering av kjente produkter er
stort sett å konkurrere om eksisterende arbeidsplasser i en prosess
som alt i alt reduserer det totale antall arbeidsplasser."

Er handelen "fri", er det bedriftene som må konkurrere på markedene. Deres virkemidler er priser, produktegenskaper, design, leveringstider, markedsføring, service med videre. Men det finnes også uakseptable metoder: Trusler om represalier, industrispionasje, oppkjøp og nedleggelse av konkurrenter, usann reklame, skjulte subsidier fra myndighetenes side med videre. Er handelen "ufri", er det handelshindringer og skjulte subsidier man konkurrerer med, og det er myndighetene som må trå til med bedriftene som hjelpere.

Vi skal konkretisere dette ved et kort eksempel. Japan sender billige varer til Europa og USA uten å importere tilsvarende, slik at Japan opparbeider seg enorme tilgodehavender i utlandet. På den måten eksporterer Japan arbeidsledighet til andre land. Likevel har Japan i de senere år selv fått en viss arbeidsledighet å stri med pga. redusert eksport. Den arbeidsledigheten de har medvirket til i USA og Europa, bidrar til et økonomisk tilbakeslag som slår tilbake på Japan i form av redusert eksport. Som følge av sin økonomiske styrke er yen'en dessuten sterk, et forhold som selvsagt også har bidradd til å bremse eksporten. Andre bidragsytere til arbeidsledigheten i Japan synes å være overkapasitet i markedet med tilhørende rasjonalisering i eget land og bedret konkurranseevne i land som Japan eksporterer til.

Arbeidsledighetsproblemet i store deler av verden kan altså ikke løses på denne måten. Det bør løses ut fra en overordnet forståelse som denne boken ønsker å bidra til.

Drivkraften bak rasjonaliseringsprosessen er i første rekke ønsket om å trygge sin fremtid, å erobre nye markedsandeler og øke sin lønnsomhet. Men ønsket om å være moderne, teknologisk ledende kan også være et motiv. Ledelsen vil ofte også ha et personlig motiv for å gjøre en god jobb; det gir grunnlag for høy lønn, status, innflytelse og karriere. Styrene i de private selskapene, som bedømmer lederne, er mer eller mindre "umettelige". De øvrige aktørene i markedet må da også rasjonalisere for å beholde sin lønnsomhet og sine markedsandeler, eller for i det hele tatt å overleve som bedrift. Ut- og innflagging har åpenbart den samme psykologiske bakgrunn.
Hva med myndigheters disposisjoner? Her synes å være et helt spektrum av beveggrunner. Ønsket om å gjøre verden tryggere kan føre til nedrustning og tap av arbeidsplasser i de militære avdelinger og i våpenindustrien. Dessuten kan myndigheter og arbeidsgiverorganisasjoner som er ettergivne overfor sterke arbeidstagerorganisasjoner, pålegge bedrifter større økonomiske byrder enn de kan bære.

Var det ønsket om å være populær i Nord-Norge som fikk myndighetene til å overse havforskernes anbefalinger, slik at havet nesten ble tømt for fisk for noen år siden? Ut fra dette og meget annet synes myndighetenes beveggrunner å variere fra opportunisme og ønske om gjenvalg til fornuft. Men selv der hvor hensikten var god, kan manglende innsikt ha ført til utilsiktet tap av arbeidsplasser og andre ulemper. I enkelte tilfeller tar myndighetene tap av arbeidsplasser med på kjøpet.

Hvilke forutsetninger må være til stede i et liberalt, kapitalistisk system for at det private næringslivet skal skape arbeidsplasser?

- De nødvendige ressurser må være til stede eller tilgjengelige, og hvor den primære ressursen er   kompetente personer med initiativ.

- Man må ha tro på at fordelene blir større enn ulempene. De mulige fordelene er: Lønn for strevet i form av penger, å kunne realisere seg selv gjennom interessant arbeid, frihet, innflytelse, anseelse. Dette er avveininger som de potensielle initiativtagere gjør seg; de som er eller skal bli ledere, og de som risikerer den kapitalen de eier eller har forvalteransvaret for. Og ulempene? Faren for å tape kapitalen eller kapitalrenten, og at store hindringer må overvinnes.

- Man må ha tro på at det prosjektet man satser på, har gode forutsetninger for å lykkes.

Arbeidsledigheten påvirkes også av andre forhold som vi kommer tilbake til i avsnitt 5.5.8 Valutapolitikk, renter og kapital.

De som har kapital, ønsker å sikre seg mot tap, samtidig som de vanligvis ønsker størst mulig avkastning på denne kapitalen. Med fri flyt av kapital, blir landene konkurrenter for å tiltrekke seg den private investeringskapital. Uten avtaler mellom landenes myndigheter vil disse landene, myndighetene og næringslivet, måtte agere på (privat-)kapitalens premisser.

Små nasjonale markeder har idag en åpen økonomi, fordi den teknologiske utviklingen har ført til et så stort antall produkter at et lite land ikke har mulighet for å produsere alt dette selv. Man må bytte varer til seg ved å eksportere en varemengde av tilsvarende verdi. Den åpningen av landegrensene som denne handelen innebærer, må i betydelig grad bero på gjensidighet, slik at utenlandske varer eksempelvis kan konkurrere med tilsvarende norskproduserte varer på det norske markedet. Er rammevilkårene for produksjonen i Norge dårligere enn konkurrentenes i utlandet, kan norske bedrifter måtte nedlegge eller flytte til et annet land. I visse bransjer vil nye arbeidsplasser i Norge stort sett bare bli opprettet, hvis det ikke er mer lønnsomt å opprette dem i et annet land. Men det finnes også en elastisitet i arbeidsmarkedet, fordi mange er villige til å redusere sine krav, hvis de derved kan beholde den jobben de har i nærmiljøet.

Med den gjeldende økonomiske politikken vil de arbeidsledige ønske økonomisk vekst. Det samme gjør fagforeningene, myndighetene og de fleste av våre medborgere i alle industriland og selvsagt også i u-landene. Det er da man må spørre om de psykologiske forutsetningene er til stede for å gjøre det som er nødvendig med den økonomiske politikken?

5.5.3 I-land - u-land

Arbeidsledighetsproblemet i u-landene
Mens nær sagt hele den industrialiserte verden søker økonomisk vekst innen ram-men av en mer eller mindre utviklet markedsliberalisme, er industrilandenes handel med u-landene ikke fullt så fri. Men før vi kommer inn på forholdet mellom i-land og u-land, skal vi se på hvordan enkelte u-land utvikler sin økonomi, og på noen av konsekvensene det har for arbeidsledigheten i de enkelte land og innen de forskjel-lige samfunns-systemene.

Utviklingen i India synes stort sett å være typisk for utviklingen i en rekke utvik-lingsland, slik som Brasil, Indonesia og en rekke andre land. Av Indias ca. 900 millioner innbyggere har ca. 15-20% lønnet arbeid og en levestandard omtrent på høyde med vestlig arbeider- og middelklasse. En brøkdel av disse igjen ligger enda mye høyere. Flere hundre millioner lever på et slags eksistensminimum. Mellom disse gruppene finnes håndtverkere, lavtlønte industri- og landarbeidere - også barnearbeidere - kanskje med 70-80 timers uke i usunne produksjonslokaler.

Inntekt

                                              Denne figuren er ikke overført

Fig. 1 0% Alle indere 100%

Figuren illustrerer inntektsfordelingen i India idag. Innbyggerne er ordnet etter fallende inntekt. Pilen på figuren og den stiplede linjen viser hvordan utviklingen kommer til å skje. Antallet mennesker som blir dradd med i den økonomiske utviklingen, vil øke. Men de øvrige vil fortsatt leve som fattige, mer eller mindre uberørt av den økonomiske utviklingen.

Hvilke mekanismer er det som driver pilen i figuren fremover, slik at en større del av befolkningen får ta del i den økonomiske utviklingen? En vesentlig faktor må være det betydelige hjemmemarkedet som etter hvert har utviklet seg, og som gir store muligheter for "gründere" i eget land. En annen faktor må være eksport av billige varer til vestlige land. Derved suges nye arbeidstagere inn i arbeidslivet og får større velstand. I neste omgang vil dette føre til nye arbeidsplasser i eget land, fordi etterspørselen etter landets egne produkter i noen grad vil øke. Ved økt import vil det derimot medføre nye arbeidsplasser i andre land. I realiteten skjer begge deler. Man bytter produkter, produksjon og arbeidsplasser. Derved skaper man også internasjonale transporter.

En noenlunde tilsvarende effekt på sysselsetningen kunne oppnås hvis myndighetene i India ville overføre kjøpekraft fra de rike til de fattige og sørge for at egne produkter (og ikke import) dekket etterspørselen til de som får tildelt penger (uten arbeid) i første omgang. Men det gjør de indiske myndigheter ikke. Et minimalt sosialt sikkerhetsnett i myndighetenes regi synes praktisk talt ikke å være til stede. Og det er faktisk forståelig, når man ser på omfanget en slik hjelp ville få.
Resultatet av denne modellen er at vestlig levesett overføres til India (og de andre landene i samme situasjon), at tradisjonell økonomisk vekst, som kolliderer med miljøbegrensningene, skal skape arbeidsplasser til de fattige, og at det enda vil ta generasjoner før fattigdommen er utryddet. Hvordan miljøet og de sosiale spenningene kan ha reagert i mellomtiden, er uvisst.

Hva skjer så i Kina med sine ca. 1´200 millioner innbyggere?

Inntekt


                                     Disse figurene er ikke overført

0% Alle kinesere 100%                                            0% Alle kinesere 100%

Fig. 2                                                     Fig. 3
Inntektsfordelingen i Kina før                                   Inntektsfordelingen i Kina nå

I figurene som illustrerer omleggingen av Kinas økonomi, er innbyggerne ordnet etter fallende inntekt. Fig. 2 viser hvordan man inntil for få år siden søkte å heve hele folkets levestandard noenlunde parallelt. Da lederne innså at dette systemet, som innebar flere økologiske fordeler, ville bli teknologisk, levestandardmessig og maktpolitisk akterutseilt av de vestlige markedsøkonomiske systemene, skiftet de syn. Det kjempe-eksperimentet som nå gjennomføres, søker som kjent å kombinere politisk diktatur, eller gruppevelde, med en langt på vei markedsliberalistisk økonomi. Resultatet av denne omleggingen fremgår av fig. 3.
Store deler av folket vil få det verre, mens noen, skal vi tippe 20-30% vil få det økonomisk bedre. Håndtverk og småindustri blir utkonkurrert av industriproduksjon når det private næringsliv slippes løs. Mange vil bli arbeidsledige og de sosiale nettverk kan rakne. Men alt i alt har landet nå en økonomisk vekst på hele 10-15% per år.

Har myndighetene de nødvendige instrumenter for å holde utviklingen under tilstrekkelig kontroll? Provinsregjeringer har vist en viss egenrådighet i forholdet til sentralregjeringen, og korrupte partifunksjonærer har hatt en stigende tendens til å "tilbe penger og fornøyelser". Inflasjonen er høy og kan true stabiliteten i økono-mien. Samtidig er det en stigende uro blandt Kinas 900 millioner underpriviligerte landarbeidere som misliker den økende forskjellen mellom by og land, som de nå etter hvert blir klar over. Per idag skal ca. 70 millioner (arbeidsledige) landarbeidere i Kina ha forlatt sine hjemsteder på jakt etter en bedre økonomisk fremtid i byene! Det er et stort problem, fordi byene ikke har noen mulighet for å ta imot dem på en velordnet måte.
Det skapes altså mange nye arbeidsplasser i u-landene. Men samtidig øker behovet for nye arbeidsplasser sterkt, og det særlig av to grunner: Flukten fra landsbygda til byene og befolkningseksplosjonen.

Det er ingen naturlov at det skal skje en økonomisk utvikling i et land. Også det motsatte kan skje. Uten å gå nærmere inn på det her, vil vi nevne Argentina og Tsjekkia som eksempler på land som på grunn av politiske forhold har hatt en stagnasjon og tilbakegang i sin økonomiske utvikling.

Forholdet mellom i-land og u-land
U-landene strir med en hel rekke problemer. Selv om det skjer mye positivt i mange u-land, synes noen problemer snarere å tilta enn å avta. Innen det økonomiske systemet står fattigdommen, arbeidsledigheten og forurensningen sentralt. Det er også av betydning at mange u-land eksporterer deler av sin utdannede arbeidskraft til vestlige land. Forholdet mellom i-land og u-land spiller en stor rolle for arbeidsle-digheten både i i-land og u-land. Aktuelle stikkord her er handel, gjeld, u-hjelp og etableringer. Vi skal se på dem i denne rekkefølgen.

Handelssamkvemmet
Hvordan bør i-landene hjelpe u-landene? Skal det skje ved å åpne grensene for en friere handel? Eller bør dagens toll- og kvoteregulerte system fortsette eller strammes til? Ved å åpne grensene for fri import av industri- og jordbruksvarer fra u-landene ville man samtidig åpne for å utkonkurrere deler av i-landenes industri og landbruk. U-landene overtar nemlig meget raskt i-landenes teknologi på en rekke områder, noe som setter dem istand til å produsere meget effektivt. Når dette kombineres med u-landenes kultur - et forhold som innebærer lave lønninger og få sosiale goder - fører det lett til at store deler av i-landenes industri på utsatte områ-der blir utkonkurrert. Som vi har sett, er dette primært et problem for de utkonkurrerte bedriftene og deres nærmiljøer. Sålenge ny og mer lønnsom virksomhet i i-landene står klar til å ta over den arbeidsstyrken som er blitt ledig, er det ikke noe problem for disse landene. For da blir nye og trygge arbeidsplasser skapt, og tilstrek-kelig valuta tjent inn for landet.

Innen rammen av den handel man har, bytter man ofte produksjon og arbeids-plasser. Det er hensikten med frihandelen. I-landene mister f.eks. arbeidsplasser i tekstil- og konfeksjonsindustrien, mens eksporten til u-landene gir grunnlag for nye arbeidsplasser innen høyteknologi. Forutsetningen er altså at u-landenes handels-partnerne blandt i-land virkelig har nye og mer avanserte produkter å sette i produksjon til eget forbruk og eksport, produkter som u-landene ikke produserer selv. Det er spørsmål om ikke denne forutsetningen svikter i stadig stigende grad. Som vi har sett, blir slike arbeidsplasser av forskjellige grunner ikke skapt i i-landene i tilstrekkelig omfang idag. I så fall betyr u-landenes eksport av billige industrivarer eksport av arbeidsledighet til vedkommende i-land og belastning av handelsbalan-sen. Riktignok får befolkningen i i-landene i første omgang billige industrivarer gjennom denne importen. Men prisen som folk i i-landene ofte må betale i tillegg, er økt arbeidsledighet og økte sosialutgifter i form av arbeidsledighetstrygd og andre sosiale kostnader.

Og hva skjer i u-landene som følge av denne eksporten? Det skapes industriarbeids-plasser og en viss velstand hos medarbeiderne i industrien og dessuten en viss ring-virkning i den grad disse menneskene er med på å øke etterspørselen etter landets egne varer. Men importvarer fra i-land, som landet ikke produserer selv ennå, er ettertraktet blandt u-landenes mer velstående konsumenter. Denne importen gjør bruk av deler av den opptjente valuta som kunne vært anvendt til videre utvikling av landet.

Mindre gunstig for u-landene er virkningene av at jordbruksprodukter eksporteres (og det kan skje selv om deler av befolkningen lider av underernæring og sult). Jakten på valuta for å betjene gjelden tvinger landene til å bruke noe av den beste jorden til eksportproduktene sine; bomull, kaffe, te, tobakk, fôrvekster for eksport osv., mens den øvrige jorden blir brukt til å dekke lokale behov.

På grunn av markedsforholdene for slike eksportprodukter på verdensmarkedet, er prisene lave. Altfor store deler av den valutaen som tross alt tjenes, finner lett den samme anvendelsen som valutaen fra industriproduksjonen: Den går til import av konsumvarer som overklassen i byene (av mer eller mindre legale grunner) har råd til å kjøpe. Også ut fra hensynet til miljøet er denne løsningen lite gunstig. Den bidrar til konvensjonell økonomisk vekst i u-land og i-land, og øker varetransporten over store distanser i betydelig grad.


Gjeldsforholdet
Mange u-land lider under en enorm gjeldsbyrde som de antagelig aldri kommer ut av ved egen hjelp. Hvordan har den oppstått? Dels har (1) overklassen finansiert deler av sitt forbruk med lån fra utlandet, dels har (2) kjøp av våpen og ammunisjon blitt lånefinansiert. Dessuten har (3) infrastrutur-, industri- og prestisjeprosjekter blitt finansiert på denne måten. Selvsagt har også andre formål blitt tilgodesett (f.eks. import av olje til transport), men det er grunn til å anta at de tre nevnte områdene står ganske sentralt. Bankenes vilje til å gå inn i slike prosjekter henger delvis sammen med at bankene fikk uvanlig store innskudd fra OPEC-land i forbindelse med oljekrisen. For å få plassert slike penger ble de ofte for ukritiske ved sine utlån.

Dette innebærer at bare deler av u-landenes lånegjeld gir en avkastning i fremmed valuta som er istand til å betjene denne gjelden, og at også inntjent valuta fra andre kilder må benyttes til renter og avbetaling. Likevel har u-land måttet ta opp nye lån for å betjene gammel gjeld, ikke minst pga. en høy rente som har økt byrden vesentlig i flere år. Pengestrømmen i form av renter og avdrag fra u-landene til i-landene skal nå være større enn den utviklingshjelpen i-landene alt i alt yter.
Gjeldsbyrden har bragt mange u-land i et avhengighetsforhold til de store bankene i i-landene som på sin side har foreskrevet hvilken økonomisk politikk disse landene må føre. Og det er en politikk som i betydelig grad går ut over den fattige del av befolkningen, bl.a. fordi midler som kunne vært brukt til utvikling av landet, må brukes til å betjene gjelden på en bedre måte. I den seneste tiden har Verdensbanken begynt å revurdere denne politikken.

Utviklingshjelpen
Utviklingen av næringslivet i u-landene lider av en rekke alvorlige mangler, og da særlig følgende: (1) Den holder ikke tritt med befolknings-utviklingen. (2) Den er altfor vestlig orientert, og tar derfor for lite hensyn til miljøet. (3) Den når etter hvert ganske mange, men likevel lever de store massene fremdeles i største fattigdom.

Den betydelige utviklingshjelpen som i-landene tross alt gir, har selvsagt en rekke positive virkninger. Men enkelte virkninger av u-hjelpen vil mange tradisjo-nelle håndverkere og fiskere føle som negativ, fordi de taper i konkurransen med ny (små-)industri. Det er etterhvert også blitt klart at slik hjelp kan bidra til å passivisere landets egen befolkning. Effektiv utviklingshjelp er vanskelig. Det bekrefter den beskrivelsen som norsk utviklingshjelp ga av seg selv i sitt jubileumsskrift for noen år siden. Det ga inntrykk av at man fremdeles brukte prøve- og feilemetoden, etter å ha arbeidet i marken i 30 år.

En lite påaktet form for u-hjelp yter de ca. 80 millioner mennesker fra Den Tredje Verden som har utvandret til industrilandene i Vest. De sender nesten 500 milliarder kroner til sine familier i hjemlandet hvert år. Det er mer enn verdens samlede utviklingshjelp.


Etableringer
Bedrifter fra i-land som etablerer seg i u-land, bidrar til en raskere utvikling av næringslivet i vedkommende land. Myndighetene i de fleste u-land er derfor interes-sert i slike etableringer og legger forholdene til rette for det. Det kan gjelde frihan-delsområder, billige tomter og infrastruktur, gunstige skattevilkår med videre. Dette, sammen med lave lønninger og få sosiale ytelser til de lokalt ansatte, danner ofte forutsetninger for god forrentning av investert kapital. Vestlig og japansk kapital suges derfor til slike områder og sørger for en sterk økonomisk vekst. Forutsetnin-gen er en forventet politisk stablilitet uten fare for tap gjennom nasjonalisering av de utenlandske investeringene.

Denne utviklingen har en rekke konsekvenser. Vestlige investeringsprosjekter i slike områder konkurrerer ofte med prosjekter i i-land om den samme kapitalen, med den følge at kapital ofte føres bort fra i-land. Den økonomiske veksten er stort sett konvensjonell og lite miljøtilpasset. Men den skaper en rekke sårt tiltrengte arbeidsplasser i sterke sentra som tiltrekker seg arbeidskraft fra bygdene. I første omgang kommer den velstanden som følger med, en relativt liten del av befolknin-gen til gode. Utviklingen følger i store trekk det mønster som er beskrevet for India.

5.5.4 Superproduktivitet
Superproduktivitet foreligger når noen få kan dekke alle menneskers behov for varer og tjenester. Dette er en utopisk fremtidig situasjon. Først tar vi et overblikk over den økonomiske utviklingen de siste tre-fire hundre årene frem til vår tid, betrakter lovmessighetene og hvordan nye aktører kommer på banen. Deretter ekstrapolerer vi de langsiktige trendene til det ekstreme og foretar en analyse av den tenkte, superproduktive situasjonen som da oppstår. Derved kan forhold komme til syne som vi ellers ikke får øye på eller forstår.

I et stort og grovt historisk perspektiv ser vi en utvikling fra selvbergingssam-funnet til dagens høyt spesialiserte samfunn. Selvbergerne hadde arbeid, produk-tene de selv laget, og den behovsdekningen produktene ga. Produktene var natur-ressurser med lav foredlingsverdi uten store krav til teknologisk kompetanse. Fordelingsoppgavene og -problemene fantes nesten bare innen familien og små-samfunn. Fellesskapet, statens forløper, disponerte små ressurser som representerte en liten andel av BNP's (bruttonasjonalproduktets) forløper (= offentlig forbruk). Produksjon og forbruk var nesten fullstendig basert på fornybare ressurser. Miljøbe-lastningen var lokal og ubetydelig.

I det spesialiserte samfunn finner vi mennesker som har "alt", mens andre mangler både arbeid og behovsdekning, selv om varetilbudet som kunne ha dekket behovene, er tilstede, fysisk eller i form av ubenyttet produksjonskapasitet. Produksjon og forbruk er i betydelig grad basert på ikke fornybare ressurser (hydrokarboner, overforbruk av fisk, tømmer, mineraler, vann og matjord). Miljøbelastningen er global og betydelig. Hvordan har det skjedd?

Spesialiseringens utvikling
En tidlig og vesentlig spesialisering var knyttet til forskjellig råvaretilgang. Noen hadde mer fisk enn de selv kunne spise, andre hadde mer tømmer enn de trengte osv. I utgangspunktet var dette for begge parter blandingsøkonomier. Det var selvberging pluss noe ekstra.

Etter hvert som byttehandelen kom i gang med eller uten penger, oppsto en rekke spesialister: Rene fiskere, rene skogsfolk osv., rene handels- og transportfolk og rene pengefolk. De sistnevnte etterspurte også varer. Selv produserte de tjenester. Slik oppsto et langt større økonomisk system på tvers av landegrenser med langt flere avhengigheter. Dette økte ytterligere når fiskeforedlings-, treforedlings-, båtbyggings- og annen industri kom igang.

Dermed oppsto også langt flere muligheter for forstyrrelser i systemet og dets forsyninger. Slo fisket feil et år, kunne det bli mangel på mat hos alle dem i mange land, som hadde vennet seg til å spise fisk og handle med fisk. Etterspørselen etter andre matvarer økte som en konsekvens av dette. Og fiskerne fikk mindre mulighet til å kjøpe trevarer osv. Slik kunne en "lavkonjunktur" fra en næringsgren få uheldige eller positive virkninger på en noe bredere basis og på helt andre steder i systemet. Men den gjensidige avhengighet som spesialiseringen førte med seg, kunne også ha visse positive følger.

Slik gikk stadig flere av bøndenes selvbergingsfunksjoner over til spesialister, fordi nye muligheter for et utkomme bød seg, og fordi kravet til kompetanse utelukket stadig flere fra spesialistfunksjonene. Den store strømmen fra landsbygda og over til andre yrker hadde begynt, fra noe under 100% til ca. 4 - 5% bønder idag. Samtidig ble produksjons- og forsyningssystemet større og mer sårbart. Det begynte å bli behov og mulighet for å innvirke på systemet som sådan, for å regulere det eller for å oppnå fordeler for seg selv, for eksempel gjennom større eller mindre monopol-situasjoner.

Et videre trinn i utviklingen skjedde da noe av det som lett kunne lages etter selvbergingsprinsippet, også ble spesialisert. Denne overgangen skjedde ikke ut fra råvarekriteriet. Råvarene hadde de jo, eller de kunne lett lage dem. Hva var da grunnen til denne prioriteringen? Hva var det viktigere å bruke tiden til enn å slakte sine egne dyr, å lage sine egne stoffer og strikke og sy sine egne klær osv.? Foretrakk man mer fritid, fordi varene man allerede solgte, rakk til kjøp av disse varene? Eller fikk man mer igjen for arbeidsinnsatsen, hvis man produserte mer av det man solgte for å kjøpe det man tidligere hadde laget selv? Ved at flere varer gikk gjennom omsetningssystemet, økte BNP uten at det ble flere produkter, større produksjon!

Ved at flere varer gikk gjennom omsetningssystemet, ble det også mulig å bruke maskiner som etter hvert økte arbeidskraftens produktivitet vesentlig. Samtidig gjorde en ny aktør seg gjeldende i større grad: Kapitalen og dens eiere eller forval-tere. Hva er (finans-)kapital? Det er det skrevet tykke bøker om. Vi fatter oss i korthet og sier: Symbolet på en foreliggende, skapt verdi. Dette symbolet er igjen symbolisert ved penger, et tall på en bankkonto el.l. Disponerer man kapital, disponerer man muligheten til å bytte dette symbolet i alt det som kan byttes mot kapital, fysiske ting og tjenester.

Derved oppsto tre (nye og) vesentlige forhold. Den varestrømmen som alle kunne se, hadde en motgående pengetrøm, som i noen grad kunne leve sitt eget liv. Det oppsto en type mennesker som levde av denne motgående pengestrømmen, og som kunne innvirke på den. Gjennom koblingen mot varetrømmen innvirket de da også på denne, direkte, eller indirekte, på dens arbeidsbetingelser, investeringene. De som disponerte kapital, fikk makt til å skape nye produksjonsmidler og arbeids-plasser, eller å la det være. De kunne låne kapitalen ut eller la den streike. Noen av dem kunne også trykke penger, lovlig eller ulovlig, og derved påvirke hele systemet, som ble ytterligere komplisert. Ved at kapitalen kunne lånes ut, var den en vare som man kunne ta en leie for, renten. Se avnitt 5.5.7.

Nye produkter for nye ønsker
Da produksjonspotensialet til det nye store systemet stadig tiltok og vokste ut over etterspørselen av produkter til dekning av de primære behov, ble nye produkter skapt. De fant kjøpere ved hjelp av en markedsføring som skulle skape nye ønsker. Markedsføringen appellerte blandt meget annet til selvfølelsen (biler, klær, tann-pasta, kosmetikk, luksusboliger etc.), til menneskenes bekvemmelighet (møbler, biler, støvsugere med videre), til nytelse (mat, drikke, tobakk osv.) og til avkobling og flukt fra virkeligheten (bøker, alkohol, kino, reiser etc.). Etter hvert som kjøpekraften lot mange ta del i disse godene, slik at de ble vanlige, ble ønskene til behov. Denne nye behovsdekning ble dem til del som produserte tilstrekkelig til å kunne bytte den til seg, direkte eller via penger.

Ut fra en primærnæring vokste en sekundær- og tertiærnæring. Og med tiden vokste også en kvartærnæring frem, som kan være en passende betegnelse på dem som driver med økonomiske spill av forskjellig slag, innsamling av penger med videre. Vi nevner dette fordi det kan være av betydning at de forskjellige næringene har forskjellig sårbarhet ved konjunkturtilbakeslag.

Handelssamkvem over landegrensene
Rasjonalisering av forskjellig slag førte til at man kunne klare seg med mindre bruk av arbeidstid for å lage samme produksjon som tidligere. Dette ble kompensert for ved redusert arbeidstid samtidig som man trengte mer arbeidstid for å lage de nevnte nye produktene. Dessuten laget man produkter for eksport for å kunne dekke nye eller gamle behov med importerte produkter. Men grovt sett, innvirket dette ikke på tidforbruket i et land, da eksporterte arbeidstimer stort sett motsvarte de importerte.

Forutsetningen for at dette går er, at landet har en tilstrekkelig konkurranseevne på eksportmarkedene og hjemme. Er det ikke tilfelle, vil det på kort sikt føre til at man importerer flere arbeidstimer enn man eksporterer. Landet pådrar seg arbeidsledighet og underskudd på handelsbalansen. På lengre sikt betyr det at landet pådrar seg en betydelig utenlandsgjeld med store årlige rentebelastninger.

Det er i denne forbindelse verd å legge merke til at den fri konkurranse med åpne landegrenser mellom lands næringsliv også åpner for fri økonomisk konkurranse mellom landenes kulturer. Satt på spissen, kan man si at et stort land kan erobre store deler av verdens produksjon

- hvis det har flere arbeidstimer pr. år enn arbeidstagerne i andre land,
- hvis arbeidstagerne her arbeider mer effektivt,
- hvis en større andel av folket lager salgbare produkter, og
- hvis man bruker mindre ressurser på gamle og ressurssvake osv.

Ubalanse i varebyttet mellom land
Eksportoverskuddet og den positive handelsbalansen kan over noen år summere seg til enorme beløp. Hva gjør man med disse tilgodehavender? Man kjøper bedrifter og eiendommer i utlandet. Den posisjonen man skaffer seg, kan etter hvert bli så stor at man kan få det nesten som man vil i vedkommende utland. Eier man produksjonsmidlene og har frihet til å flytte dem, kan man i noen grad presse en regjering til å danse etter egen pipe. Men et stort eksportoverskudd hos et stort land har også konsekvenser for arbeidsmarkedene i de forskjellige importlandene. Med eksporten av varer eksporterer man også arbeidsledighet. Det blir ikke så ofte diskutert idag. Vi skal derimot sette saken ytterligere på spissen og spørre: Hva skjer hvis ett stort land produserer så meget, så bra og så billig at størstedelen av de andre landenes produksjonsapparat blir utkonkurrert?

Den delen av næringslivet som i alle fall overlever i importlandene, omfatter bl.a de som produserer og eksporterer råvarer til "superprodusenten" (SP). Det samme gjelder lokale spesialiteter som folkene i SP gjerne vil ha. Men er det nok til å betale for alle de varene man nå må importere fra SP? (Og er det nok til å opprett-holde et tilstrekkelig antall arbeidsplasser i disse landene?) Sikkert ikke. Men betale må man. Hva har man å betale med? Eiendommer, naturressurser, fabrikker med videre. Er et land kommet dithen, bytter man ikke lenger vare mot vare. Man bytter varer mot det man eier; menneskeskapt kapital og naturkapital. I gamle dager ville man si: Man spiser seg ut av huset. Hvordan går det med de arbeidsløse og alle andre som trenger hjelp? Har et land i den situasjonen ressurser til å hjelpe? Og har det råderetten over ressursene eller vilje til å hjelpe? Dette er ekstremt. Men verdens eneste supermakt, USA begynner litt etter litt å komme i et slikt avhengighetsforhold til Japan. Så dette er ikke bare teori, særlig ikke for små land.

Ved at ett land produserer en så stor andel av det alle land konsumerer, oppstår et stort fordelingsproblem. Kan det løses? Hvordan? Av hvem? Er det et sundt prinsipp at alle land må produsere det det selv konsumerer, eller tilsvarende?

Prinsipielle tanker om produksjon og behovsdekning
Enhver må i utgangspunktet skape noe hvis verdi er stor nok til å dekke egne behov. Det gjelder stater og personer. I motsatt fall må noen skape mer enn eget behov og gi til den som har underdekning, for at alle behov skal dekkes. (Vi går her ikke inn på hvor nødvendige behovene er). Gaven kan skje i form av penger (direkte eller via staten) eller i form av naturalia. Hvilke psykologiske forutsetninger må være til stede forat dette skal kunne skje? Må man ha nestekjærlighet, eller kan man tenke seg situasjoner, hvor man handler i egen interesse, når man gir til andre?

Kan produksjonskapasiteten dekke alles behov og mer til, hva da? Kapasiteten blir bare delvis utnyttet i første omgang, slik at etterspørselen dekkes, men ikke behovene. Skal behovene dekkes, må en større del av kapasiteten brukes, men det oppstår et inntekts- og fordelingsproblem, fordi at de som har behovene, ikke har kjøpekraften til å dekke behovene sine. Mangler en slik fordeling av kjøpekraft helt fra myndighetenes side, blir mange fattige henvist til den "fordeling" og behovs-dekning som skjer via storbyenes søppelhauger.

På hvilke tenkelige måter kan en bedre løsning finnes? (1) De med udekkede behov får utføre tilleggsproduksjonen. Da oppstår intet fordelingsproblem. (2) De som har sine behov dekket, lager merproduksjonen og gir den bort til dem med udekkede behov. (3) De som produserer, produserer ikke full behovsdekning til seg selv, men må likevel gi noe (dvs. opp til et visst minimum, kalt sosial stønad) til dem som ikke produserer. Det er dagens praksis i Norge. Eller man (4) overser problemet og lar det forbli uløst, slik det skjer i mange land.

Det superproduktive systemet
Vi ser nå bort fra de miljømessige begrensningene og spør: Hva skjer hvis (1) stadig færre rår over produksjonskapasiteten som kan lage produktene til alle, og (2) hvilken drivkraft fører til denne konsentrasjonen av produksjonen til noen få og ekstremt produktive arbeidsplasser?

Hva er det mest produktive systemet man kan tenke seg? Helautomatiske (og helkontinuerlige) fabrikker for alle mulige produkter, fra utvinning av råvarene til det ferdige produkt? Fabrikker, som i sin tur er laget av andre helautomatiske fabrikker? Som i sin tur osv.? Drivkraften i retning av en slik utvikling er åpenbart internasjonal konkurranse i et frihandelssystem, slik det er drøftet i annen sammenheng. Et slikt supersystem krever også mennesker, til dels høyt kvalifiserte mennesker som skal utvikle, etablere og drive systemet. Men da dette supereffektive systemet vil kunne produsere langt mer enn det disse (arbeidende) menneskene kan konsumere direkte, vil man også være avhengig av markeder, dvs. av mennesker som står utenfor systemet, som altså må kunne konsumere uten å ha produsert.

Ser vi her konturene av en egeninteresse i å være gavmild?: De som produserer, må gi dem utenfor systemet en del av det de produserer for at det store flotte, avanserte systemet deres skal fungere. De kan dele varene ut direkte eller via et pengesystem som lar en del av pengestrømmen gå via dem som ikke gjør annet "arbeid" enn, ved sitt konsum, å bidra til å holde systemet igang. Den psykologiske gevinsten (og motivasjonen) for dem som produserer og deler med seg er: (1) De får makt over et langt større system og (2) de slipper å tåle alle ulempene som følger i massearbeidsløshetens kjølvann: tiggere, kriminelle, sykdommer osv. (3) De finansierer tjenester (helsevesen, infrastruktur, kultur osv.) som de selv kan få bruk for. Og (4) de kan vise til hvor gode de er. Er derimot systemet stort nok til å fungere uten å gi bort noe, - det kan være tilfellet i en utviklingsfase - og er medfølelsen liten overfor dem utenfor systemet, da kan det hende at store grupper utenfor systemet hverken har arbeid eller gaver i form av penger eller naturalia. Slik er det f.eks. i India og et sted i Syd-Italia hvor en helautomatisk bilfabrikk skal være satt opp midt i arbeidsledigheten.

Men selv om herrene og kvinnene i dette supersystemet er "gode" og deler ut produkter til dem som ikke arbeider, så får mange arbeidssøkende aldri arbeid. De vil bli en underklasse som er avhengig av milde gaver; de vil bli frustrerte over mangel på selvrespekt og meningsfull bruk av tiden sin osv. Blir de mange nok, vil de lett kunne organisere seg og prøve å komme ut av sin situasjon med mer eller mindre voldelige midler. Grunnen til at de aldri vil få arbeid, er ganske enkelt at arbeidet ikke lenger eksisterer. Arbeidsplassene er inntatt av roboter og teknologi som jobber billigere og bedre, uorganisert og uten personalavdeling. Å la alle få en arbeidsplass i slike supersystemer ville skape et produksjonspotensiale hinsides det landet kan konsumere. Gjennom billig eksport eksporteres arbeidsledigheten. Har mange land kommet til dette stadiet, ville produksjonspotensialet bli langt større enn det menneskene kunne konsumere og det Jorden kunne tåle.

Det er denne situasjonen menneskeheten langsomt utvikler seg mot, fordi den internasjonale konkurransen øker produktiviteten gradvis hele tiden, gjennom teknologi, organisasjon, ledelse og kompetanse, og det uten at arbeidstiden reduseres tilsvarende. Tyngden i denne utviklingen er stor, slik at det ikke blir lett å forandre den.

5.5.5 Hvor intelligente er markedskreftene?

"Friere handel med jordbruksvarer vil true eksistensen til tradisjonsrike bondefamilier over hele Vest-Europa og Japan, men det vil gi langt større muligheter for langt fattigere bønder i Øst-Europa, Afrika og gjeldstyngede storprodusenter i USA."             Dagens Næringsliv

Etter at det kommunistiske systemet i Øst-Europa kollapset innenfra, politisk, har det også vist seg hvor dårlig det fungerte økonomisk og økologisk. Sammenligningen med den vestlige økonomien har i Øst ført til en sterk tro på det kapitalistiske systemet. Men også i Vest har utviklingen i Øst-Europa styrket troen på egen fortreffelighet og økt viljen til å gi markedskreftene ytterligere spillerom.

Det er derfor nærliggende å spørre: Hvor "intelligente" er disse markedskref-tene? Det finnes jo idag også en del ulemper i deres kjølvann. La oss se nærmere på de mest iøynefallende fordeler og ulemper ved dette systemet som kalles markedsli-beralismen. De tre første punktene i avsnitt 5.5.1 viser de viktigste fordelene.

Og ulempene? Under avsnittet om frihandel ble en rekke forhold nevnt, slik som: økte internasjonale transporter - krav om økonomisk vekst for å bekjempe arbeidsledigheten, begge med økte miljøbelastninger som følge. I tillegg vil vi nevne dette:

- Vi må konstatere at mange land innenfor dette systemet nå har en varig massearbeidsledighet   med alle de problemene som er nevnt tidligere.

- For å holde seg unna denne situasjonen er det mange som produserer dårlige og unødvendige   produkter som til dels selges med tvilsomme salgsmetoder. En stor innsats av reklame bidrar   også til å øke produksjonen og forbruket.

- Av grunner som er drøftet andre steder, skaper markedskreftene ustabiliteter i det økonomiske   systemet, som har en rekke ugunstige konsekvenser.

- Systemet fører til rask tømming av de beste ikke fornybare ressurser innen et frihandelsområde,   ressurser som kan omdannes til etterspurte produkter med lavest mulige kostnader. Store   transportkostnader kan også føre til at nest- beste naturressurser blir tatt i bruk.

- Tømmingen av ressursene skjer ut fra privat- og nasjonaløkonomisk tenkning i øyeblikket uten   vesentlige hensyn til fremtidige generasjoners behov.

- Nær beslektet med denne problemstillingen er fri handel med jordbruksvarer, som har flere uheldige virkninger: I en tid da matproduksjonen blir knapp, nedlegges altså jordbruksareal, eller det brukes til andre og mer lønnsomme produkter enn mat, f.eks. dyrefôr, biomasse eller golfbaner. Og land med en sultende befolkning eksporterer sågar mat for å kjøpe moderne varer fra Vesten til en rik bybefolkning. Bak denne utviklingen ligger også en eksport av jordbrukskultur, hvor noen tillates å gjøre friere bruk av giftige kjemikalier, genteknologi med videre og derved bli mer produktive.

- Systemet fører til flytting av folk og rask opp- og nedbygging av samfunn. Arbeidskraftens mobilitet er en forutsetning for, og en følge av dette systemet, og kan ha store psykiske konsekvenser for familiene og barnas oppvekstvilkår.

Markedskreftenes ansvar for sysselsettingen er kommentert tidligere. Det er vi, kjøperne som er markedskreftene. Satt på spissen, kan man si at markedskreftene er så intelligente eller uintelligente som vi er. Sålenge vi, kjøperne, ikke føler ansvar for sysselsettingen, vil markedskreftene heller ikke gjøre det, og omvendt!

Det systemet som har så åpenbare fordeler, har altså også en rekke vesentlige ulemper. Noen av dem er åpenbare. Eksempelvis er det vanskelig å skjønne at dette systemet kan være så effektivt, når det fører til at alle større flyselskaper oppretthol-der ruter over Atlanterhavet med et gjennomsnittlig belegg på bare ca. 50%. Et nærliggende spørsmål blir da om det er mulig å justere dette systemet slik at ulem-pene reduseres vesentlig uten at fordelene går tapt?

Det er i den seneste tid blitt kjent at antibiotika regelmessig blir brukt som tilsetning til dyrefôr(!), fordi slike stoffer ikke bare bekjemper bakterier, men også fremmer dyrenes vekst med noen prosent. Vil man henge med i konkurransen, må man gjøre det de andre gjør. Dette store forbruket av antibiotika må ta en betydelig del av ansvaret for at så mange (sykdoms)-bakterier nå er blitt resistente mot nær sagt alle former for antibiotika.

5.5.6 Dannelse og konsentrasjon av kapital
Vi har hittil snakket om produksjon og bytte av varer og tjenester som idag skjer ved hjelp av penger. Til strømmen av varer og tjenester i de enkelte landene og over landegrensene hører altså en motstrøm som består av penger uttrykt i en eller annen valuta. Denne pengestrømmen er en vesentlig del av det økonomiske systemet i verden idag både fordi den formidler varebyttet, og fordi den i noen grad har løsrevet seg fra varestrømmen og lever sitt eget liv med en betydelig innvirkning på produksjon, varebytte, eier- og gjeldsforhold, makt og avmakt, arbeidsledighet og systemets stabilitet.

På samme måte som produkter, kan penger ikke bare strømme, men også lagres. Mens lagrede produkter kalles realkapital, kalles lagrede penger finanskapital. Realkapital vil alltid også representere en finanskapital, hvis størrelse motsvarer realkapitalens markedsverdi. På den annen side kan finanskapital eksistere uavhengig av en bestemt realkapital, som en mulighet til å erverve en realkapital av tilsvarende størrelse. Eller den kan bli leid ut, hvor leien kalles rente. Enhver innskyter i en bank leier ut finanskapital til banken og mottar en leie i form av innskuddsrente.

Banker og andre finansinstitusjoner samler opp mindre beløp fra mange innskytere eller sparere og får derved meget store beløp til sin disposisjon. Å disponere finanskapital gir makt. Man bestemmer hvilke prosjekter som skal (få lån til å) bli realisert, og hvilke som må skrinlegges. Dessuten kan man tjene penger på å flytte finanskapital over landegrensene. Ja, finansinstitusjoner låner sågar ut store beløp til personer og bedrifter som ønsker å tjene penger på valutaspekulasjon eller på spekulative oppkjøp av bedrifter, eiendommer eller aksjer.

Konsentrasjon av (finans)kapital ser ut til å spille en rolle både for arbeidsledigheten og for stabiliteten i økonomien. Vi skal derfor kort se på hvordan kapital dannes og konsentreres.

Finanskapital dannes særlig på følgende måter: Gjennom privat og offentlig sparing (f.eks. folketrygdfond), gjennom fortjeneste av næringsvirksomhet, gjennom arbeidsfri inntekt eller gevinst, og ved at myndighetene trykker penger. Den arbeidsfrie inntekten kan oppstå ved handel eller spekulasjon med aksjer og valuta, med kunst el.l. På den annen side reduseres beholdningen av kapital ved at slik kapital brukes eller tapes. Motivasjonen bak kapitaldannelsen finner man f.eks. i at den gir bekreftelse på egen dyktighet, trygghet, status, glede ved å skape noe, å lykkes og ved å eie samt frihet til å gjøre det man vil.

Finanskapitalen spiller en sentral rolle i det økonomiske systemet bl.a. fordi den ofte opptrer i mer konsentrert form. Hvordan skjer denne konsentrasjonen? Finanskapital konsentreres primært gjennom eiere og forvaltere. Forvaltning innebærer her konsentrasjon av kapital, fordi forvalteren disponerer - "arbeider med" - de større eller mindre mengdene kapital som hundretusener eller millioner av privatpersoner og bedrifter har overlatt dem. Banker, forsikringsselskaper og andre finansieringsselskaper, må vel være de institusjoner som konsentrerer mest kapital sterkest. Vi ser da bort fra stater, som vi kommer tilbake til.

Den makten, som nå er konsentrert på få hender, kan (og blir) igjen utøvd vis a vis hundretusener av enkeltpersoner og bedrifter. Det er stort sett vel og bra. Men av og til disponeres kapitalen slik at ny konsentrasjon av kapital oppstår eller ustabiliteter fremmes.

Stater konsentrerer på sine hender den skatten innbyggerne betaler, i tillegg til den kapitalen staten disponerer fra tidligere år. Dessuten disponerer staten (og det offentlige systemet for øvrig) den kapitalen som er lånt fra kapitaleiere og -forvaltere i inn- og utland. Men staten "drysser" også kapital bredt utover til alle offentlig ansatte, offentlig subsidierte og til dem som utfører oppdrag for offentlige midler.

Kan vi si noe om sluttresultatet? På en måte overfører statene fra dem som har, til dem som ikke har så mye. Det ligger i skattesystemet og i overføringene og virker utjevnende på kjøpekraften i mange land. Men på den annen side er det folkets mer og mindre bemidlede som betaler renter og avdrag på den kapitalen som er lånt hos dem som har ledig kapital. Avhengig av lånebetingelsene kan sum betalte renter i låneperioden utgjøre opptil det dobbelte eller mer av det opprinnelige lånebeløpet. De store offentlige låneopptakene kan også bidra til en høyere rente. Folket som helhet tvinges altså til å betale store rentebeløp til kapitaleierne. Det er prisen for at myndighetene tvinger folket til å leve på forskudd.

De som tjener på denne offentlige virksomheten, synes altså å være (1) kapital-eierne, som får plassert og forrentet sin kapital med liten risiko, og (2) de lavt bemidlede og syke som får mer fra det offentlige enn de selv yter. Da må det være noen "på midten" som må betale begge veier, både til kapitalen og til de subsidierte.

"Da må det være noen "på midten" som må betale begge veier, både til kapitalen og til de subsidierte."

Aksjeselskapsformen som ligger til grunn for størstedelen av det private næringsliv, innebærer også en konsentrasjon av kapital, selv om eierskapet er spredd på et stort antall aksjonærer. De få personene som utgjør selskapets ledelse, forvalter da en kapital som kan tilhøre opptil titusener av mennesker eller fler. Gjennom fusjoner, oppkjøp av kreative "gründer-bedrifter" og samarbeidsavtaler mellom selskaper i det private næringsliv blir kapital ytterligere konsentrert. I tillegg kan man selvsagt tjene gode penger på skikkelig forretningsdrift. Dette gir grunnlag for ytterligere ekspansjon og konsentrasjon. Store internasjonale selskaper har idag budsjetter og medarbeiderstaber på størrelse med små stater. Med en slik størrelse kan man langt på vei kontrollere både markeder og leverandører, og i noen grad også myndigheter. I slike systemer skapes deler av den kapital som søker (sikker og) god forrentning, det være seg gjennom videre forretningsdrift, plassering i statspapirer eller spekulasjon.

Kapitalkonsentrasjon kan også foregå gjennom "ren" kapitalspekulasjon på aksjebørser eller ved valutatransaksjoner. Oppkjøp av billige boliger og leiegårder på tvangsauksjon medfører også overføring av kapital, og kapitalkonsentrasjon, hvis det foregår i større skala. Det vil da være overkapasitet i markedet og prisene på eiendommer være langt lavere enn ved å bygge nytt. Når andre har tatt tapet, er gevinstmulighetene store for den kapitalen som har tid til å vente litt, til prisene igjen begynner å stige. Når mange har måttet gå fra husene sine, stiger dessuten mulighetene for utleie i mellomtiden.

En ekstrem form for kapitalkonsentrasjon foregår ifølge Ingeniørnytt nr. 33/31. "USA hjemsøkes av en bølge av bedriftslakt, der eldre firmaer kjøpes opp via børsens store investorer og deles opp i småbiter. Hensynet til kortsiktige resultat-krav [hos kapitalforvalterne] fører til slakt av bedrifter som i et langsiktig perspektiv ville være profitable. Nedsyltede verdier i selskapene i form av eiendomsmasse blir paradoksalt nok en trussel mot eksistensen!" Når "slakteverdien" til en bedrift er større enn børsverdien, da risikerer altså bedriften å bli kjøpt opp og "slaktet" av de såkalte "investorene".

Utvinning av naturressurser kan også skape kapitalkonsentrasjon eller "sjeiker" av forskjellig slag. En spesiell form for naturressurs er tomter i attraktive områder. De som eier slike tomter, har stort sett en sikker inntektskilde i form av såkalt grunnrente. Det er befolkningskonsentrasjonen som øker etterspørselen etter tomter, og som danner grunnlaget for tomteverdien. De som skaper verdien gjennom sin tilstedeværelse og etterspørsel, må altså betale for den verdien de selv har skapt. Slik har grunneierne en arbeidsfri økning av sin realkapital og en varig arbeidsfri inntekt. Ser man hvilke svimlende tomtepriser man kan ha i attraktive områder, er det klart at konsentrasjonen av kapital på dette grunnlaget kan være stor.

Høye lønninger, "gyldne fallskjermer" og andre fordeler som toppledere tilbys, bør vel også nevnes, selv om de i denne sammenhengen ikke står så sentralt. Men konsentrasjonen skjer også ved inngifte i rike familier. I de seneste årene skaper spill av forskjellig slag en overføring av kapital fra de mange til de få. Dette synes mange stater er så bra, at gevinstene er skattefrie. Norge får kanskje over 100 nye millionærer per år på denne måten. Spekulasjon med kunst, mynter, frimerker, antikviteter med videre kan av og til også føre til konsentrasjon av kapital. Dannelsen av kapital som ikke skaper vanlig etterspørsel, vil antagelig øke i fremtiden etter hvert som flere innser at konsum ikke er det samme som lykke, og etter hvert som kapitalen samles på stadig færre hender.

Alt dette er legalt. Men det foregår også en utstrakt illegal konsentrasjon av kapital, eventuelt i kombinasjon med "hvitvasking" av penger i dertil egnede land. Vi tenker i første rekke på narko- og våpenhandel. Dessuten er utpressing et mye brukt virkemiddel av mafia-organisasjoner for å skaffe seg kapital.

Men korrupsjon på topp-plan er antagelig den mest omfattende form for illegal konsentrasjon av kapital. Bedrifter som vil oppnå noe hos et korrupt regime, må "smøre" dem som kan blokkere eller som sitter med avgjørelsen. På verdensbasis blir antagelig milliarder av årlige kroner småpenger i denne sammenheng. Vi må regne med at betydelige deler av disse beløpene finner veien til finansmeklere som igjen søker sikker og lønnsom plassering.

Nasjonalbankene kan påvirke mengden av finanskapital i omløp ved å tvinge bankene og andre kredittinstitusjoner til å plassere en del av sin forvaltningskapital i vedkommende nasjonalbank til en viss (lav) rente.

At det finnes sammenhenger mellom arbeidsledigheten og konsentrasjonen av kapital er påpekt tidligere. Ut fra våre resonnementer tidligere, vil både ubrukt kapital og dens konsentrasjon innvirke ugunstig på arbeidsledigheten.

5.5.7 Renten

Hva er rente?
Renten og dens rolle har vært meget diskutert, ofte på et for unyansert grunnlag. For renten består av fire komponenter, som ikke alle er like ubegrunnet: (1) Forsikringspremie-andelen av renten skal sikre utlåneren mot tap av penger gjennom utlånsvirksomheten. (2) Administrasjons-andelen av renten skal betale for utlånerens administrasjon av lånet. (3) En del av renten er kompensasjon for eventuelt tap av pengenes verdi pga. inflasjon i lånetiden. (Ved deflasjon skulle dette tilsi en negativ rentekomponent.) Og bare (4) leie-andelen av renten, skal være godtgjørelsen for å kunne disponere kapitalen over en viss tid. Den nominelle renten er summen av disse fire faktorene. Realrenten er summen av (1), (2) og (4).

Det er de to siste komponentene som særlig kan være gjenstand for diskusjon. Hvorfor skal låntakeren kompensere for et inflasjonstap som kapitaleieren også ville hatt uten låntager? Det ville kanskje være rimeligere om de delte denne andelen av renten. Selv uten komponent (4), leien, ville långiveren ha oppnådd bedre betingelser med en låntager enn uten.

Ovenfor har vi forutsatt at renten er positiv. Men i visse tilfeller kan den være negativ. Og som et grensetilfelle må vi anta at den også vil kunne være null. Negativ rente kan best illustreres ved et eksempel. Skal utlendinger plassere penger i en sveitsisk bank, må han/hun betale en negativ rente på opptil noen få prosent. Hvorfor kan bankene tillate seg å kreve dette, og hvorfor aksepterer noen kunder å betale? Å ha sin kapital plassert i SFR er attraktivt for så mange kapitalsterke personer og institusjoner at bankene kan få problemer med å håndtere alt sammen. Det henger også sammen med at det lille landet Sveits ikke kan spille en finanspolitisk rolle i verden for altfor store internasjonale pengestrømmer. For å begrense tilstrømningen av utenlandsk kapital er renten gjort svakt negativ.

Og hvorfor godtas dette av kundene? Forklaringen kan antydes av tre korte setninger: (1) Sveitserfrangens posisjon som stabilt sterk valuta; (2) muligheten for å la skattepliktige (grå) penger "forsvinne" ubeskattet inn på en nummerkonto; og (3) muligheten for å la (helsvarte) kriminelle penger "forsvinne" på samme måten for deretter å komme til syne i "hvitvasket" tilstand.

I tilfelle (1) er man villig til å betale noe for å sikre seg mot kurstap. I det andre tilfellet overskrider dét man sparer i skatt dét man må betale i negativ rente: Plasseringen blir "lønnsom". Og det blir den i enda større grad i tilfelle (3).

Ved deflasjon (og kanskje i tider med deflasjonslignende tendenser) kan en negativ rente benyttes til å sette hjul igang, slik det ble forsøkt i Wørgl, en kommune i Østerrike, i kriseårene 1932-33. Som kjent, "sitter" folk på pengene sine under en deflasjon, fordi de blir mer verd for hver dag som går. Følgen blir at også varestrømmene strupes, og det blir økonomisk krise med arbeidsledighet. For å bøte på dette laget man i Wørgl lokale betalingskuponger som tapte litt av sin verdi hver måned (negativ rente). Derved fikk folk et incitament til å kvitte seg med disse kupongene. Pengestrømmen ble akselerert, og det ble også varestrømmene. Heldigvis fikk eksperimentet vare så lenge at det fikk vist at det virket, før landets myndigheter satte en stopper for det hele. En kommune hadde ikke lov til å utstede penger. At eksperimentet virket, var det ingen offisiell instans som ville ta lærdom av!

Rentens forskjellige roller
Ved at kapitalen kan lånes ut, blir den en vare som man kan ta en leie for, en leie som inneholder de fire nevnte komponentene. Det er slik vi vanligvis betrakter renten. Men renten har etter hvert også fått andre roller. Vi har nettopp sett at den kan brukes til å bremse opp etterspørselen etter et lands valuta, hvis den er negativ. Den er dessuten veiviser for kapitalen på den måten at kapitalen (upresist sagt) søker dit forrentningen er størst. Og den er verdifastsetter. I de seneste årene har vi også fått demonstrert at renten er et virkemiddel for myndigheter til å "forsvare" et lands valuta, som det heter. Det betyr at den også i en slik sammenheng kan brukes til å øke eller bremse etterspørselen etter et lands valuta.

Ut fra dette kan vi altså si at renten er: (1) Virkemiddel for myndigheter som vil "forsvare" landets valuta. (2) Leie for å disponere kapital. (3) Verdifastsetter, fordi det er renten som bestemmer kapitalens avkastning. Det gjelder obligasjoner, investeringsprosjekter, bygninger som gir leieinntekter med videre. Og (4) virkemiddel til å regulere konjunkturenes "temperatur" i et land. Truer en økonomi med å bli "overopphetet", setter myndighetene gjerne opp renten for å dempe investerings- og ekspansjonslysten til det private næringsliv. På lignende måte kan myndighetene ønske at renten er lav, hvis det gjelder å "få fart på" økonomien.

Dessuten er den (5) veiviser for plassering av ledig kapital. Mange mener også at renten er en drivkraft for økonomisk vekst. En noe tvilsom begrunnelse ligger i at renten og rentens rente skaper så store pengeverdier at det gir et press på å skape slik vekst i realverdiene også. Det er i det minste klart at renten setter et press på alle som har gjeld. Renten kan også virke som en slags "lokkemat" forat oppsparte penger ikke skal havne i madrassen - eventuelt undradd beskatning - men i banken, til videre "bruk". Kan alle disse rollene forenes?

Hvem gjør bruk av renten?
Som vi har sett, gjør en rekke instanser bruk av renten. Ja, rentetenkningen gjennomsyrer hele samfunnet, nasjonalt og internasjonalt. Myndighetene bruker renten som virkemiddel i flere sammenhenger. Bankene lever av "rentemarginen". Private vil ha "avkastning" på sine penger og finner det selvfølgelig at de må betale renter når de låner. Banker og de fleste private synes alle å ha egennytten som motiv innen rammen av det som er mulig ut fra konkurranse og lovregulering etc. De som investerer, lar seg vanligvis lede av utsiktene til høy forrentning når de velger land, prosjekt eller type plassering for sine penger. I den senere tid er enkelte "grønne" banker etablert. De formidler lån fra innskytere som ikke forlanger vanlig rente, hvis kapitalen deres går til "grønne" prosjekter som de ønsker å støtte. Men disse kapitalstrømmene er foreløpig meget begrenset.

Også de som låner, og som må betale renter, har sine motiver som bidrar til å opprettholde systemet. Også de vil at det skal være "lønnsomt", enten i form av kroner eller i form av nytelse av et gode på et tidligere tidspunkt enn det som ellers hadde vært mulig, en nytelse i form av ny, lånefinansiert bil, en bolig eller et lånefi-nansiert kommunehus.

Denne type tenkning har vokst frem av fortiden, hvor menneskeskapt kapital hele tiden har vært den begrensende faktor i utviklingen, og etterspørselen etter finanskapital for å utvikle næringslivet har vært stor. De som hadde finanskapital fikk derved makt, også makt til å ta rente og bestemme dens størrelse.

Det er spørsmål om denne type tenkning holder mål når flaskehalsfaktoren i utviklingen kanskje er iferd med å endre seg, bort fra menneskeskapt kapital og over til andre faktorer, som kan være tilgang på naturressurser, miljøets evne til å absorbere avfallet fra menneskets virksomhet, eller rett og slett kjøpekraft for å gi økt etterspørsel fra dem som har udekkede behov?

Rentens konsekvenser
Vi har sett at renten samtidig kan spille forskjellige roller i det økonomiske systemet i verden idag. Det betyr at renten for det første har konsekvenser per rolle. Endres renten i én rolle, vil det dessuten stort sett få konsekvenser der renten spiller sine øvrige roller. Det henger sammen med at når renten settes opp av hensyn til én rolle, settes den mer eller mindre automatisk opp generelt, og med virkning i rentens øvrige roller. Nedenfor skal vi se nærmere på dette, bortsett fra renten som forsvarer av et lands valuta, som blir behandlet i avsnitt 5.5.8.

Renten som leie av kapital
Renten, prisen for bruken av verdisymbolet kapital, har fått en enorm betydning. Hvilke konsekvenser har det når renten som leie for kapital settes opp? Hvor finnes leid kapital som (mer eller mindre) plutselig krever høyere rente, fordi myndighetene bruker renten f.eks. til å forsvare landets valuta? Leid kapital finnes som lån i private boliger, hytter osv., i bedrifter som kassakreditt og langsiktige lån, i de fleste kommuner og i staten. Alle disse kan etter hvert komme til å lide under den økte rentebelastningen. Hvilke følger kan rentehevningen ha?

En høy rente kan ha en rekke konsekvenser for private og for næringslivet. Den gir en ufortjent gevinst for dem som har sparepenger/-kapital. For folk og bedrifter med lån, er virkningen motsatt. Merkostnadene kan bli så store at private må gå fra husene sine, bedrifter gå konkurs og arbeidsplasser gå tapt.

Har tilstrekkelig mange måttet selge husene sine, fordi de ikke kan betjene gjelden, fører det til et overtilbud, og prisene presses på boligmarkedet. Omsetningen kan dessuten gå i stå, fordi kjøperne forventer ytterligere prisfall på boliger. Og de som blir tvunget til å selge, kan ha tapt egenkapitalen og kan sågar sitte igjen med en restgjeld. Her åpnes en ny mulighet for spekulasjonsgevinst.

Bedrifter som har slike eiendommer/aksjer i sin ressursportefølje (aktiva), får den bokførte verdien redusert, eventuelt så mye at den bokførte egenkapitalen forsvin-ner helt. En ny konkurs står for døren. De som har tilgodehavender i bedriften, taper pengene sine helt eller delvis, og får selv mindre motstandskraft mot økonomiske påkjenninger. En betydelig del av tapene konsentreres i bankene, som må få massiv statlig støtte for å overleve. Det har skjedd i flere land.
Dette må ses i sammenheng med rentens rolle som verdifastsetter, da denne effekten virker i samme retning. Kan f.eks. en virksomhet i et bygg ikke lenger forrente byggets kapital til samme høye rente som før, vil byggets verdi falle også av den grunn.

En høy rente fører ikke bare til tap av arbeidsplasser. Den hemmer dessuten oppstar-ting av ny virksomhet og det av fem grunner: (1) Det stilles større krav til prosjektets lønnsomhet, fordi det må konkurrere med en høyere rente. (2) Prosjektet blir dyrere pga. renten. (3) Jo høyere avkastningen må være, desto færre prosjekter vil være tilgjengelig. Og (4), den høye renten kan gjøre fremtiden mindre forutsigbar og øke risikoen. For det femte kan potensielle kunder mer eller mindre falle bort, fordi de må betale renter på sine lån i stedet for å opptre som kjøpere. En høy rente kan altså ligge som en klam hånd over tiltakslysten i det private næringslivet. Og viktige offentlige oppgaver må stilles i bero, fordi en større andel av skatteinntektene går med til å betale renter.

For private kan en høy rente være en pådriver, "spydet i ryggen". Klarer du ikke å betjene gjelden, kan du miste alt. Den får folk med jobb til å søke mer jobb i form av overtid og ekstrajobber. At dette hindrer arbeidsledige å komme i ordinært arbeid, er åpenbart.

Både private og banker blir forsiktige i en slik situasjon, fordi man ikke har råd til å tape det man vil satse, og da satser man ikke. Det betyr at bankenes vilje til å finansiere nye arbeidsplasser svekkes. På grunn av det store tilbudet av brukte boliger og næringsbygg til lave priser, stopper byggevirksomheten nesten opp. Alt i alt oppstår en selvforsterkende runddans med ganske alvorlige konsekvenser.

Hvordan forholder kapitalen seg i en slik situasjon når det finnes få gode investeringsprosjekter i næringslivet? Den søker god avkastning på andre måter. Og slike eksisterer sålenge (1) stater og kommuner lånefinansierer store budsjettunderskudd i stedet for å øke skattene og/eller reduserer utgiftene, (2) landets myndigheter "må" forsvare landets valuta med en høy rente. Eller (3) det finnes interessante prosjekter i Det Fjerne Østen. Det er gunstigste kombinasjon av størst avkastning og lavest risiko som i stor grad styrer kapitalstrømmene til de forskjellige kapitalanvendelsene. Blir renten satt opp for å forsvare et lands valuta, får kapitaleierne tilført verdier fra alle disse låntagerne bare fordi landet har ført en økonomisk politikk som undergraver kapitalforvalternes tillit til landets valuta. (Hvordan grunnrenten, som altså også er en form for rente, bidrar til konsentrasjon av kapital, er nevnt tidligere.)

Bortfaller alle disse mulighetene - spekulasjonsgevinst og store lån til offentligheten og private - vil kapitalen ha langt dårligere kår og derfor bli mer interessert i investeringer i næringslivet. Men sålenge overkapasiteten i store deler av nærings-livet vedvarer, vil slike investeringer være relativt små og vesentlig rettet mot rasjonalisering. Ved at offentligheten, politikerne, vi alle, lever på forskudd, dvs. lånefinansierer offentlige investeringer og sågar forbruk, er vi med på å skape forutsetningene for en høy rente med alle dens ulemper. Alternativet er å øke skattene midlertidig eller å vente med investeringen til man har mer egenkapital. Derved ville man bidra til å holde renten nede, samtidig som man kunne nøye seg med å betale kostnaden en gang. Å leve på forskudd er altså dyrt på mer enn en måte. Likevel skjer det i stor grad i offentlig regi. Det er vanskelig å oppdage en annen grunn til det enn at politikerne søker popularitet på kort sikt. Den lånefinan-sierte idrettshallen er så mye mer synlig enn den gjelden den skaper, og som kommunen eventuelt må betale opptil to ganger eller mer, hvis renten er høy.

Renten som verdifastsetter
Hvilke konsekvenser har en høyere rente for rentens rolle som verdifastsetter? I hvilke sammenhenger fastsettes verdien ut fra avkastningen? Verdien til obligasjoner og leiegårder er sentrale eksempler her. Men avkastningen har også betydning for aksjers verdi og for verdifastsettelsen ved salg av hele bedrifter.

Hvordan henger verdien sammen med renten? Verdien (V) øker proporsjonalt med avkastningen (A) i kroner (eller dollar etc.) ved samme rentesats (R) i %. Øker rentesatsen, vil en lavere verdi kunne gi den samme avkastningen i kroner som tidligere.
R x V = A
Ved konstant avkastning (A) vil verdien gå opp når renten går ned og omvendt. Grovt sagt reduseres verdien med 20% hvis renten øker med 20%, f.eks. fra 10% til 12% .

Dette innebærer at alle verdier som avhenger direkte av renten, reduseres når renten går opp, for eksempel for å forsvare valutaen. Det er milliardverdier det er tale om. Eiendomsselskaper med store lån er særlig utsatt hvis renten går opp. De rammes fra flere kanter samtidig. (1) Leietagere kan komme i betalingsvansker. Derved kan inntektene bli redusert samtidig med at (2) rentekostnadene for lån øker. Dette kan føre til betalingsvansker. Dessuten kan (3) egenkapitalen gå tapt fordi eiendommenes verdi reduseres så mye at hele egenkapitalen går tapt. Derved er selskapet i tillegg teknisk konkurs.

Et noenlunde tilsvarende resonnement kunne gjennomføres for obligasjonene. Går renten opp, reduseres verdien av obligasjonene. Børsnoterte bedrifter som eier større verdier i obligasjoner risikerer så store reduksjoner at egenkapitalen underskrider lovbestemte grenser eller forsvinner helt. De som eier aksjene i slike selska-per blir i sin tur skadelidende osv.

Renten som konjunktur-regulator
Som nevnt tidligere, blir renten også brukt av myndighetene til å påvirke intensite-ten i landets økonomiske aktivitet. Truer økonomien med å bli "overopphetet", kan renten bli satt opp. Det reduserer kjøpekraften til det brede, låntagende publikum, og overfører kjøpekraft til kapitaleierne. Dessuten bremses lysten til å investere i nye prosjekter, fordi de blir mindre lønnsomme og mer risikable, og fordi mer attraktive plasseringsmuligheter åpner seg på lånemarkedet. Økonomien blir noe "nedkjølt". Som nevnt tidligere kan, ut fra samme lovmessigheter en redusert rente bidra til å "få fart på" en økonomi ved lavkonjunktur og arbeidsledighet.

Kommentar
Dette skulle være tilstrekkelig til å vise at rentens forskjellige roller gjør renten til en sentral faktor i påvirkningen av det økonomiske systemet. Og at dens innflytelse forgrener seg gjennom hele systemet, til dels med supplerende virkninger. Den "dominoeffekt" som kommer til syne her, går i realiteten langt videre. Hele systemet lider hvis renten blir for høy, bortsett fra relativt få aktører som i første omgang høster fordeler. Men også noen kapitaleiere kan lide tap, hvis de ikke er påpasselige og kjenner spillets regler. Kapitalforvalterne derimot taper ikke, for det er kapitaleiernes kapital de i tilfelle taper.

Det synes åpenbart å være bedre å unngå en slik utvikling enn å reparere skadene når de har skjedd. Det ville ta mange år bortsett fra at en del skader ikke kan repareres. Arbeidsplasser som gikk tapt, vil stort sett være borte for alltid. Også huset som måtte selges på tvangsauksjon. Og de enorme overføringer av verdier fra taperne til de nye eierne har ingen returbillett. Renten må altså holdes nede. Hvilke muligheter som er til stede, blir diskutert senere.

I den forbindelse er det viktig å være klar over at renten også kan gå opp av andre grunner en spekulasjon og for å regulere økonomiens "temperatur", nemlig pga. knapphet på kapital fordi kapitaldannelsen er for liten i forhold til etterspørselen, eller fordi kapitalen streiker. Det er altså ikke slik at høy rente alltid er uttrykk for at kapitalen er blitt knapp. De vanlige prismekanismene virker bare delvis på varen kapital. Grunnen er altså at denne prisen, renten, brukes til flere andre formål uavhengig av de vanlige prismekanismene.

5.5.8 Valutapolitikk, renter og kapital
Det finnes interessante sammenhenger mellom disse størrelsene, særlig hvis vi tenker på en spesiell form for valutapolitikk, den såkalte fastkurspolitikken. Politikken består i at forholdet mellom verdiene av de forskjellige lands valutaer skal være tilnærmet konstant. Hvis tilbud og etterspørsel truer med å forrykke dette forholdet, er sentralbankene i de samarbeidende landene forpliktet til å treffe tiltak for å holde kursene innenfor de vedtatte grenser.

Hensikten med denne politikken skal være å redusere spekulantenes muligheter og gi næringslivet en mer forutsigbar fremtid, slik at det blir lettere for dem å planlegge og satse langsiktig.
Forutsetningen for å lykkes med denne politikken er at myndighetene i alle samarbeidende land praktiserer en økonomisk politikk som støtter opp om de faste kursene. Gjør man ikke det, åpner man påny muligheter for spekulanter til å hente store gevinster på valutahandel. Det var det som skjedde i årene før valutauroen i Europa 1992-93.

Myndighetene i mange land hadde ført en økonomisk politikk som hadde uthulet verdien på landenes valutaer, slik at de syntes overvurdert i forhold til kjøpekraften i vedkommende land. De som eier en valuta, som er blitt uthulet i sin verdi gjennom myndighetenes økonomiske politikk, ønsker å kvitte seg med den. De forventer en devaluering, og vil unngå det tapet som følger med. Valutaen blir satt under press, som det heter, fordi mange vil selge denne valutaen. Under normale omstendigheter skulle prisen på valutaen, kursen, da falle.

Men fastkurspolitikken innebærer at de faste kursene skal forsvares. Derfor treffer myndighetene mottiltak. Og de har to virkemidler. Gjennom sin nasjonalbank kjøper de, med sterkere valuta, opp den egne valutaen som andre vil kvitte seg med, slik at det oppstår balanse mellom tilbud og etterspørsel i markedet. (Samarbeidende lands nasjonalbanker er her forpliktet til å hjelpe.) Nasjonalbankene betaler med deler av sin valutabeholdning, sålenge det er forsvarlig. Da spekulantene opererer med svært store (og til dels lånte) beløp, har selv gruppen av samarbeidende sentralbanker ikke alltid tilstrekkelige mengder sterk valuta å kjøpe pressede valutaer for.

Er det fremdeles for mange som vil kvitte seg med vedkommende valuta, tas det andre virkemidlet i bruk. Renten settes opp, slik at det skal bli mer attraktivt å beholde den valutaen som er under press. I visse tilfeller kan renten bli satt så høyt at man får mer enn 1% per dag! Renten kan for øvrig være satt noe opp tidligere, og det er da langtidsvirkningene melder seg. Men næringslivet kan ikke leve med en kunstig høy rente over lengre tid. For, som vi har sett, vil den høye renten ha konsekvenser også på andre områder.

Vedvarer presset på valutaen fortsatt, kan disse ulempene bli så store at myn-dighetene blir tvunget til å oppgi fastkurspolitikken og la valutakursen "flyte"; det vil si å la tilbud og etterspørsel bestemme kursen. Derved presser spekulantene frem den devalueringen som de selv ikke vil ta konsekvensene av. Kursen vil nå falle til et mer realistisk nivå selv om landets nasjonalbank likevel kan opptre som kjøper i markedet og påvirke kursen. Faste valutakurser kan ikke opprettholdes på tvers av de økonomiske realiteter! Disse igjen bestemmes stort sett av tilgjengelige natur-ressurser, den økonomiske politikken og næringslivets produksjonskapasitet og konkurranseevne.

Tiden er nå kommet for spekulantene til å innkassere gevinsten. Det gjøres ved å bruke den (fremmede) valutaen de kjøpte, til å kjøpe tilbake den (egne) valutaen de kvittet seg med tidligere. Men da den nå er mindre verd, får de kanskje 5-10-20% mer penger tilbake enn det beløpet de solgte tidligere. Ved å undergrave sin egen fastkurspolitikk ble valutaspekulantene, av myndighetene, nærmest invitert til å forsyne seg.

De som opptrer på dette markedet, er særlig finansinstitusjoner og store bedrifter i eget land og finansinstitusjoner i andre land. Det er altså stort sett banker og bedrifter med status og posisjon i samfunnene som driver denne form for virksomhet som skader så mange, og som myndighetene bekjemper med kostbare virkemidler! Det kan dreie seg om store milliardbeløp som på denne måten overføres fra folket til kapitaleierne. Norges Bank anslår sine egne tap ved valutauroen vinteren 92/93 til 2,3 milliarder kroner.

Fastkurspolitikken utelukker opp- og nedskriving av egen valuta som virkemiddel i den økonomiske politikken. Fastkurspolitikken fører til at inflasjon som følge av devaluering bortfaller. Deler av renten "spises altså ikke opp" av en stadig synkende verdi på vedkommende valuta. Realrenten blir altså større og nærmer seg den nominelle renten. Det er kapitaleieren som høster fordelen. Renten som forsvarer av et lands valuta er en forholdsvis ny rolle som særlig henger sammen med to nye elementer i internasjonal økonomisk politikk: Den nevnte fastkurspolitikken i kombinasjon med "fri flyt" av kapital. I ettertid er det mange som spør hvorfor man kjempet slik for å beholde fastkurspolitikken. For følgene av at den måtte oppgis, har stort sett vært positive! Det har bidradd til at renten har gått ned, og forutsetningene for nye lønnsomme investeringer i næringslivet er derved forbedret. Rentebelastningen for private er blitt redusert, med færre gjeldsofre som følge, samt økte muligheter for økt privat konsum, (mer kjøpekraft og mindre nedbetaling av lån) og flere arbeidsplasser. Dessuten er offentlige lån blitt vesentlig billigere, noe som gir mer penger til nye offentlige tiltak, tiltak som også kan bety flere arbeidsplasser. Og sist, men ikke minst: Myndighetene har større muligheter til å påvirke den økono-miske politikken i eget land. Likevel vil myndighetene tilbake igjen til fastkurspolitikken!

Er fordelene ved et slikt system virkelig større enn ulempene, eller er også nasjonal prestisje med i bildet? Det synes faktisk å være tilfellet, for ulempene ved en rekke mindre devalueringer innebærer ikke så store ulemper. Tvert imot, de sørger for å opprettholde de økonomiske realitetene bak valutaen hvis myndighetene driver en politikk som svekker landets konkurranseevne.

5.5.9 Ustabiliteter i det økonomiske systemet
Det vi har kalt ustabiliteter i det økonomiske systemet, dekker flere ulike forhold. Konjunkturene er en type ustabilitet som kan omfatte store deler av det økonomiske systemet. Det samme gjelder "krakk" utløst av det som skjer på børsen. En annen type ustabilitet er knyttet til det vi har kalt "dominoeffekten", at en gunstig eller ugunstig hendelse ett sted forplanter seg gjennom deler av systemet. Her er igjen flere varianter. Vi skal se nærmere på disse fenomenene i nevnte rekkefølge.

Konjunkturene
Konjunkturer er altså en egenskap ved dagens økonomiske system, det at "gode tider" følges av "nedgangstider" i en slags syklisk følge. La oss ta utgangspunkt i en såkalt "overopphetet" økonomi. I en slik økonomi er produksjonskapasiteten stort sett utnyttet. "Alle" tjener godt, og optimismen er stor. Det gir grunnlag for å øke produksjonskapasiteten. Presset på å øke produktiviteten avtar noe. Da investeringene også krever kapital og arbeidskraft, blir disse ressursene knappe, og prisen på dem øker. Prisene generelt har en tendens til å stige; folk har mye penger og betaler hva det koster, også fordi det er vanskelig å holde seg a'jour med stadig nye priser. Også bedrifter kan være villige til å betale en god pris for å få rask levering i en presset situasjon.

De økte prisene "spiser opp" en del av lønnen til arbeidstagerne. Ved hjelp av sterke fagforeninger justeres lønningene for å kompensere eller overkompensere for inflasjonstapet. I en internasjonalt åpen økonomi fører det til at konkurranseevnen vis a vis utlandet blir svekket. (Med en fastkurspolitikk gir man avkall på å kompensere for denne svekkelsen ved ikke å kunne devaluere valutaen). Samtidig bygger det seg opp overkapasitet i markedet, fordi mange har villet investere for å dra fordel av "høy-konjunkturen". Hele denne prosessen fører frem til en tilstand med svekket konkurranseevne og overkapasitet, eventuelt også svekket økonomi i bedrifter som har investert med dyre lån.

Kundene begynner å se seg om etter andre og mer konkurransedyktige leverandører i andre land. Systemet begynner å rakne. Først kommer lageroppbygninger i produksjonsbedriftene, så permitteringer, akkord, konkurs. Andre bedrifter taper penger på akkorden eller konkursen og på at lagerbeholdninger fra konkursbedrifter blir solgt billig på markedet. En kjedereaksjon er igang, et aspekt av dominoeffekten.

Folk blir også arbeidsledige ved at investeringene reduseres. At mange av de investeringene som fortsatt er aktuelle, går ut på å erstatte mennesker med maskiner, skaper ytterligere arbeidsledighet. Den offentlige økonomien begynner å skrante, og det av to grunner: De offentlige (skatte-) inntektene reduseres samtidig med at utbetalingene til den stigende skare av arbeidsledige øker. Da det økonomiske "hullet" ikke kan lånefinansieres i lengden, må man foreta innsparinger i den offentlige virksomhet. Resultatet er bl.a. dårligere service, flere arbeidsledige og ytterligere redusert etterspørsel.

Å trykke penger fører også galt avsted. Land som har opplevd galopperende inflasjon, slik som Tyskland, ønsker å sikre seg mot en ny slik erfaring. Det er en medvirkende årsak til at den tyske Bundesbank lenge har (tvi)holdt på en høy rente, en rente som på grunn av kapitalens frie flyt har forplantet seg til, og plaget, hele Europa lenge. Som vi har sett tidligere, bremser en høy rente den økonomiske aktiviteten.

Denne "rendyrkede" overgangen fra høykonjunktur til tilbakeslag kan selvsagt også bli påvirket av impulser fra utlandet. Eksempelvis kan en samtidig høykonjunktur i et stort land man eksporterer til, utsette tilbakeslaget. På den annen side kan et tilbakeslag også utløses ved at et godt eksportmarked faller bort av politiske årsaker.

Ovenfor har vi i korte trekk beskrevet mekanismene i "oppgangstidene", og hvordan tilbakeslaget kommer og utvikler seg til en selvforsterkende og nedadgående "spiral". Hvor lenge varer denne nedadgående tendensen, og hva er det som gjør at den snur, hvis den snur? Hvilke forutsetninger må være til stede for at den skal snu? Og vil slike forutsetninger alltid innstille seg, før eller siden? Massearbeidsledigheten har vart ganske lenge i Europa nå, og den stiger fortsatt, selv om regjerin-gene prøver å bekjempe den.

La oss se på situasjonen til hovedaktørene som er: Konsumentene, respektive arbeidstagerne, produsentene, "kapitalen" og myndighetene. Sålenge arbeidstagerne føler en usikkerhet for arbeidsplassen, vil de som konsumenter være forsiktig med å bruke penger. Det lille man har spart, kan man få bruk for hvis jobben "ryker". Da er det bedre å kvitte seg med så mye gjeld som mulig, særlig hvis renten er høy. For å sikre fremtiden er de som har arbeid, villige til å arbeide mer overtid enn vanlig. Usikkerheten fører altså til at etterspørselen etter varer og arbeidstagere går ned, og at kapitaldannelsen øker. Handlingsmønsteret til arbeidstageren/konsumenten bidrar altså til den negative utviklingen.

Hva med produsentene? Mange sitter med overkapasitet og gjeld. For å gjenvinne noe av den tapte konkurranseevnen, rasjonaliserer de. De fusjonerer, erstatter mennesker med maskiner og hverdagsrasjonaliserer. På denne måten bidrar også produsentene til den ugunstige utviklingen. Med denne bakgrunn søker de å erobre nye markedsandeler både hjemme og ute. I det svake hjemmemarkedet med lav etterspørsel og liten investering er det en tung prosess. Og lettere er det ikke å vinne igjen tapte eksportmarkeder.

Myndighetene søker særlig å redusere arbeidsledigheten på to måter. De (1) bedrer bedriftenes rammebetingelser og konkurranseevne og håper det vil føre til nye lønnsomme arbeidsplasser. (Slike tiltak kan redusere de offentlige inntektene.) Og de (2) øker antallet offentlig ansatte og setter igang investeringer i infrastruktur, veier, jernbaner osv. Til dette formål må de gjerne ta opp lån, fordi de svekkede inntektene ikke rekker til slike formål. Erfaringen viser at slike tiltak ikke lenger er tilstrekkelige til å redusere arbeidsledigheten vesentlig, bl.a. fordi lønnsandelen av investeringene er lav. Dessuten virker låneopptakene ugunstig på sysselsettingen på lengre sikt.

Hva gjør kapitalen? Da myndighetene tror at risikovillig kapital er en begren-sende ressurs, får kapitalen gode vilkår i form av "fri flyt". Dessuten bidrar myndighetenes lånefinansierte investeringer (og forbruk) til et høyere rentenivå og muligheter for sikker plassering til bra rente. Det er meget velkomment for kapitalforval-terne, fordi plasseringsmulighetene i et næringslivsmarked med overkapasitet er begrenset og ofte risikopreget, som vi har sett tidligere.

Før vi går videre, må vi skyte inn en kommentar vedrørende forbruk på kreditt. En del av til overs kapitalen blir vanligvis til etterspørsel fordi den lånes ut til forbruk og investeringer. Som en følge av dette blir - på et noe senere tidspunkt - et større beløp, nemlig avdragene forøket med rentene, kanalisert bort fra etterspørsels-markedet og tilbake til "til overs" kapitalen, den ubrukte kjøpekraften, som alt i alt blir større. Hva som skjer med investeringene har vi diskutert tidligere.

Når det gjelder lånefinansiert forbruk, så vil det i det lange løp ikke føre til økt etterspørsel og flere arbeidsplasser. Men variasjonene i det totale lånevolumet kan innvirke på sysselsettingen og stabiliteten i det økonomiske systemet. Økes lånevolumet i oppgangstider og/eller reduseres det i nedgangstider, vil svingningene få et større utslag. Gjør man det motsatte, og praktiserer en slags motkonjunkturpolitikk, kan man dempe svingningene og ustabiliteten i det økonomiske systemet. Her har myndighetene en viss påvirkningsmulighet.

Er bunnen nådd? Hvor er impulsene som kan snu den negative utviklingen? Først må troen på at "bunnen" ennå ikke er nådd, fjernes. En av forutsetningene synes å være at lavkonjunkturen har vart en stund. Da kan man anta at behovet for fornyelse av bl.a. kapitalvarer, slik som biler og husholdningsmaskiner, igjen kan bli påtrengende og føre til økt etterspørsel. Dessuten må de unormalt store varelagrene være tilstrekkelig redusert.

Men det synes ikke å være nok. Det enkelte land synes ikke lenger å ha troen på at det alene, kan få hjulene igang igjen. Man trenger positive impulser utenfra, helst fra et stort industriland, som kan gi "drahjelp", være et "lokomotiv" i økonomien. Finnes et slikt stort land, som er på vei opp av bølgedalen, synes en slik hjelp å virke både på det psykologiske plan og gjennom konkret oppdragsøkning. Derved kan "maskineriet" i økonomien settes igang igjen. Og man er på vei opp av den økonomiske bølgedalen. Produksjonskapasiteten blir bedre utnyttet, og langsomt kommer flere folk i arbeid. Inntektene til folk og skatteinngangen blir bedre, trygdeutbetalingene mindre. Flere prosjekter i offentlig regi kan settes igang. Folk tjener bedre og har troen på fremtiden. Det betyr at mange øker sitt forbruk og investerer i bil, hus, hytte med videre.

Men det er ikke opplagt lenger at arbeidsledigheten derved vil forsvinne, slik det stort sett var tidligere. Man kan få oppgangstid med arbeidsledighet. Hvorfor? En faktor som kan spille en rolle, er liberaliseringen av verdenshandelen. Den har særlig to virkninger av betydning i denne sammenheng: (1) Økt internasjonal konkurranse generelt med ytterligere press på å øke produktiviteten. Med nåværende system (med noenlunde konstant arbeidstid) må altså den økonomiske veksten (i %) være minst like stor som produktivitetsveksten (i %). Hvis veksten er mindre, vil arbeidsledigheten øke. Skal arbeidsledigheten reduseres, må veksten i økonomien være større enn produktivitetsveksten. (At dette ikke er i samsvar med miljøbegrensningene, er innlysende.) Hvordan skape denne veksten? Det er problemet myndighetene for tiden strever med.
Produktivitetsveksten innebærer også at overkapasiteten opprettholdes over en lengre tid, fordi mange fortsatt legger an på å investere i arbeidsbesparende tiltak. Og (2) den andre virkningen vi vil nevne: Liberaliseringen åpner i større grad for en flytting av produksjon fra høykostland til lavkostland, fordi mange bedrifter er blitt bedre kjent med forhold i utlandet. Det gjelder også Norge.

Andre ting som kan bidra til at arbeidsledigheten delvis kan ha strukturell karakter ligger i det forhold at mange behov allerede er dekket blandt dem som har ubrukt kjøpekraft. Aldri før har markedet tilbudt så mange varer og tjenester til dekning av ønsker og behov. I denne forbindelse vil konsentrasjonen av kjøpekraft også spille en rolle. Jo færre mennesker som disponerer den ubrukte kjøpekraften, desto vanskeligere vil det være å la den bli til etterspørsel.

For å oppnå den nødvendige økonomiske veksten må man derfor ha både større produksjon av kjente produkter og produksjon av nye produkter. Spørsmålet er om det finnes nok nye produkter som det lønner seg å produsere i høykostland. Dette kan henge sammen med tre forhold: Det kan (1) bli stadig vanskeligere å finne produkter som skaper og samtidig dekker nye behov, rett og slett fordi svært mange behov og ønsker nå er dekket i de industraliserte land gjennom produkter som allerede er kjent. I det nåværende økonomiske systemet kan altså det meget positive forhold at behov er dekket, bli et problem! Har man funnet et slikt produkt, må det (2) være basert på en kunnskap som ikke er så lett å etterligne eller erstatte. Dess-uten bør (3) lønnskostnadene heller ikke spille en avgjørende rolle, hvis det er tale om masseproduksjon i et høykostland.

"I det nåværende økonomiske systemet kan altså det meget positive forhold at behov er dekket, bli et problem!"

Med den konsentrasjon av kapital som finner sted, er det lite som tyder på at kapital er en begrensende faktor i denne prosessen, slik mange synes å mene. Er investeringer i næringslivet kapitalens beste alternativ, og finner investorene prosjektene gode nok, vil kapital være disponibel.
Det finnes altså en rekke faktorer som alle motvirker at en oppgangstid med økonomisk vekst fører til at alle arbeidsledige kommer i arbeid: (1) Rasjonalisering, (2) "utflagging" (og da tar vi med de forbrukere som foretrekker importerte produkter fremfor egenproduserte varer og tjenester), (3) mangel på nye produkter som tåler høye kostnader og (4) mangel på etterspørsel i inn- og utland. I tillegg kommer (5) mer uberegnelige politiske faktorer, slik som nedrustning og bortfall av markeder av politiske årsaker. Som antydet ovenfor, kan også (6) økonomiske tilbakeslag (og oppsving) hos handelspartnerne innvirke negativt (og positivt) på sysselsettingen. Er full sysselsetting det overordnete målet, må man gjøre noe med en eller flere av de førstnevnte faktorene.

"Stagflasjon" kalles den økonomiske tilstanden hvor økonomien stagnerer, samtidig med at det er høy inflasjon. Vanligvis fører økonomiske nedgangstider til stabil pengeverdi, mens høykonjunktur lett fører til høyere inflasjon, særlig der arbeidstagerorganisasjonene er sterke.
Russland var og er inne i en slags stagflasjonsperiode nå, og det henger bl.a. sammen med at den bestående økonomien ble tillatt å bryte sammen før noe nytt var klar til å overta. For likevel å finansiere de løpende offentlige utgifter trykker staten penger. Stor pengestrøm kombinert med et dårlig fungerende næringsliv og pengesystem fører til stagflasjon. Mange økonomer mener at en høyere inflasjon gir høyere sysselsetting. Stagflasjonen viser at dette ikke uten videre kan stemme.

Hvilket hovedinntrykk av denne konjunkturanalysen sitter vi igjen med? Aktørene forholder seg stort sett slik at ustabiliteten forsterkes. Det man gjør under oppgangs-tider er å forberede, legge opp til nedgangstiden.

"Det man gjør under oppgangstider, er å legge opp til nedgangstiden."

Man lager overkapasitet, tapt konkurranseevne og tapte markedsandeler, fordi "alle" ønsker å hente mest mulig ut av de gode tidene. Har bedriftene i tillegg stor gjeld knyttet til investeringer som bare ble en del av overkapasiteten, stiller man ekstra svakt. Banken og andre som har finansiert investeringen, har fått en poten-siell tapskunde.

"Børskrakk"
Enkelte tilbakeslag utvikler seg til depresjoner som bl.a. er karakterisert ved stor og langvarig arbeidsledighet. Hva er depresjonens mekanisme? La oss nevne de stikkordene som synes særlig aktuelle: Stort fall i aksjekursene på børsene, store banktap og andre konsekvenser som vi også har omtalt som dominoeffekter.

Børsen er i denne sammenheng et kapittel for seg. Som kjent er børsen en markedsplass for omsetning av verdipapirer og valutaer. Det er kapitalforvalternes tumleplass. Dette markedet ivaretar:

- den løpende valutahandelen for de ordinære pengestrømmene knyttet til strømmene av varer og   tjenester over landegrensene,

- spekulativ handel med valuta. (Det er denne handelen som medfører kapital- flukt som møtes   med en høy rente.) Det er ingen klar deling mellom de to førstnevnte punktene.

- tilførselen av ny (aksje- og obligasjons-) kapital til utviklingen av næringslivet, opptak av   offentlige lån,

- løpende kjøp og salg av langsiktig plasserte aksjer og obligasjoner,

- spekulativ handel med aksjer og obligasjoner,

Den spekulative handelen med valuta har vi behandlet. At den har en psykologisk side, er åpenbart. Det gjelder: Ønsket om (1) verdiøkning gjennom oppskrivning av vedkommende valuta, (2) høy rente og (3) unngåelse av tap ved devaluering.

Men også den spekulative handelen, særlig med aksjer, har en psykologisk side med stor innvirkning på det økonomiske systemet. Det har "børskrakkene" klart vist. At denne handelen er rent egoistisk, er åpenbart. Det dreier seg om å tjene penger ved å flytte penger. Det jeg vinner, har andre tapt, eller kommer andre til å tape. Det dreier seg altså om overføringer av verdier i et slags spill, ikke om verdiskapning. I dette spillet gjelder det å "realisere" gevinstene i det rette øyeblikket, når de er størst. Ved å selge i flokk bidrar man til å utløse det kursfallet man, ved å selge selv, søker å unngå.

Faren for børskrakk foreligger når utviklingen på børsen har vært "god" eller "optimistisk" over lengre tid, slik at aksjekursene, eller verdiene, langt overskrider det en nøktern vurdering skulle tilsi. Ved å innføre skattelettelser for aksjesparing bidrar myndighetene til å pumpe kapital inn i et begrenset marked og derved til kunstig å blåse opp aksjekursene. Den "optimistiske trenden" fortsetter inntil tilstrekkelig mange ikke tør følge med lenger og vil kvitte seg med aksjene mens prisen ennå er høy. Tilbudet blir med ett større enn etterspørselen, og kursene raser nedover. I løpet av få dager kan "verdien" av bedriftene ha sunket med milliarder av kroner eller mark, pund osv. Datateknologien har nå muliggjørt automatiserte kjøp og salg på børsene. Det har vist seg at virkemåten til disse EDB-systemene i visse tilfeller kan øke ustabiliteten på børsen og derved i det økonomiske systemet!

Dominoeffekter
Det karakteristiske ved dominoeffekten er at faller en domino, så river den med seg brikken ved siden av, som igjen river med seg den neste osv. Som antydet allerede, finnes lignende former for kjedereaksjoner også i det økonomiske liv, slik det praktiseres idag. La oss se på de viktigste. Vi har sett at renten på ett felt smitter over på renten på helt andre felter, hvor den også får konsekvenser. Dette vil vi kalle rentedomino. Går en bedrift konkurs, kan det føre til at andre bedrifter taper så mye, at de ved neste lille tap selv går konkurs osv. Dette kaller vi konkursdomino.

I tillegg til de mekanismene vedrørende rentedomino som er beskrevet tidligere og som gjelder bedrifter, personer, offentlige busjetter og eiendomsmarkedet, må vi tilføye dette: Høy rente kan føre til at lånekunder ikke kan innfri sine gjeldsforpliktelser. Dette fører til at boliger og andre eiendommer i for stort antall tilbys på markedet, noe som reduserer den bokførte verdien av eiendommene. De som eier eiendommene, lider da et bokføringsmessig tap.

Eiendomsimperier som i betydelig grad er lånefinansiert, innbyr til dominoeffekt når eiendomsprisene faller. Og prisene faller (1) ved overtilbud av nybygg og (2) ved nedgangstider, (3) ved høy rente og av andre årsaker, som kan medføre at gamle og nye eiendommer blir stående tomme. Aksjonærene mister sine verdier helt eller delvis. Det samme kan gjelde kreditorer av forskjellig slag.

Banker og forsikringsselskaper kan derved miste for meget av sin bokførte egenkapital, og bedrifter kan gå teknisk konkurs ved at egenkapitalen i regnskapet er forsvunnet. Det må være all grunn til å se nærmere på denne "dominoeffekten" som skjer på eiendomsmarkedet uten at eiendommene er fysisk forandret i det hele tatt. Et (marginalt) overskudd av tilbudte eiendommer på markedet fører altså til at verdien på hele eiendomsmassen reduseres i regnskapene. Som vi skal se, gjelder noe tilsvarende også for aksjene.

Konkursdomino er beskrevet tidligere. Den virker særlig under et tilbakeslag, og analysene har vist at aktørene stort sett forholder seg slik at lavkonjunkturen varer lengre.

Årsakene til at bedrifter går konkurs kan henge sammen med en rekke forhold: renten, svingningene på aksjemarkedet, hvor børskrakk er et ekstremt tilfelle, og hvordan bedrifter må bokføre verdien av aksjer og rente-avhengige størrelser, slik som obligasjoner og eiendommer! Dette siste er en side ved dominoeffekten vi må se på.

Den samme nervøsitet som skapte den lave prisen på aksjene, fører til dårligere regnskapsresultat i bedrifter som eier slike aksjer. Det henger sammen med regnskapsreglene. Nervøsiteten får på denne måten sin bekreftelse. Skjer dette med flere sentrale aksjer parallelt, kan denne "bekreftelsen" i sin tur føre til ytterligere skepsis til aksjenes verdi osv. Vi er inne i en ugunstig spiral som trekker priser og verdier nedover. Bedriftenes drift og driftsøkonomi behøver ikke bli vesentlig berørt av dette. Fremdeles er ingen bygning eller fabrikk eller arbeider fysisk skadet. Alt er intakt. Problemene er utelukkende knyttet til det økonomiske systemets funksjon, som igjen er knyttet til aktørenes forestillingsverden (psykologi), dvs. hva man forventer og tror. Og altså hvordan bedriftenes og bankenes regnskapregler er.

Innfører de store aksjeeiende bedriftene de nye verdiene på aksjene i sine regnskaper slik verdiene var f.eks. den 31.12 i regnskapsåret, kan de oppdage at hele, eller store deler av deres egen bokførte aksjekapital er gått tapt. Finansinstitusjoner av mange slag, offentlige fonds og private kan tape så mye at også de går konkurs med den følge at atter andre påføres tap. Fenomenet er en psykologisk utløst dominoeffekt av dimensjoner.

Det beror også på at verdien av hele massen reguleres av handel med marginale deler av denne massen, marginale endringer i tilbud og etterspørsel som ikke engang behøver å ha sitt utspring i vedkommende aksje, men av en psykologisk "smitte-effekt" på børsen. Dessuten er det verdien på aksjene én enkelt dag som innføres i regnskapene. At dette er fiktivt, kommer også til syne ved at salg av svært store aksjeposter ofte oppnår en pris langt over den børsnoterte. Dessuten ville kursene (og dermed verdien av hele selskapet) rase nedover, hvis tilstrekkelig mange ville selge ukoordinert på én gang.

Også en annen regnskapsmessig ordning bidrar til å øke svingningene på børsen og deres konsekvenser, konf. Norges Banks kvartalskrift Penger og Kreditt 3/93, side 106. Børsverditallene er bruttopreget på grunn av krysseie mellom foretak. En økning i et selskaps aksjekurs vil derfor telles flere ganger dersom bedriften ikke i sin helhet eies direkte av offentlig sektor, husholdningssektoren eller utlandet. I siste instans er det disse sektorene som er eiere av all aksjekapital.

Utviklingen på børsen registreres summarisk ved hjelp av børsens såkalte totalindeks. Spørsmålet er om denne indeksen gir et tilstrekkelig "sant" bilde av utviklingen, eller om også den (unødig) bidrar til å øke ustabiliteten i aksjemarkedet. Uten å gå inn på detaljene her, kan det se ut til at gjeldende regler for beregningen av totalindeksen, kan bidra til å vise større svingninger i kursene enn de som virkelig finner sted. Det henger sammen med hvordan suspensjoner og konkurser behandles, hvordan ny-introduserte selskaper påvirker indeksen, og hvordan kursvariasjonene i ikke-likvide aksjer ivaretas. Flere regnskapstekniske forhold bidrar altså til å øke ustabiliteten i det økonomiske systemet.

Det gjelder også under kursoppgang. Da får bedriftene pene kursgevinster i regnskapene. Deler av disse gevinstene vil bero på oppbygging av reelle verdier i bedriftene. Andre delgevinster vil være fiktive. Både de reelle og de fiktive fører med nåværende regnskapsregler til økte overskudd, skatter og utbytter. Bedriftene tappes altså for midler på et delvis fiktivt grunnlag. Kan det være riktig at et slags pengespill skal ha så store og ugunstige virkninger på det økonomiske systemet?

"Kan det være riktig at et slags pengespill skal ha så store
og ugunstige virkninger på det økonomiske systemet?"

Konsentrasjon av kapital
Erfaringen kan tyde på at konsentrasjon av kapital på relativt få hender kan øke ustabiliteten til det økonomiske systemet. Det kan henge sammen med at de store kapitalforvalterne har analytikere med felles faglig bakgrunn. De vil lett bedømme den økonomiske situasjonen på samme måte, et forhold som kan føre til like handlingsmønstre. Når store aktører gjør det samme, vil ustabilitet lett kunne oppstå. Da konsentrasjonen av kapital spiller en rolle for arbeidsledigheten, kan man heller ikke utelukke at denne konsentrasjonen også kan innvirke på stabiliteten på andre måter.
Det forhold at den ubrukte kjøpekraften øker, innebærer at mer ubrukt kapital søker gunstig plassering. Det kan bety at mer kapital vil drive aksjekursene i været eller spekulere i valuta. Begge deler vil redusere stabiliteten i det økonomiske totalsystemet, en ustabilitet som under visse forutsetninger kan føre til ytterligere konsentrasjon av kapital.

Psykologiske faktorer
Vi skal her kort utdype noen av de psykologiske faktorene som spiller en så stor rolle for stabiliteten i det økonomiske systemet, og som er nevnt ovenfor. Det må være (kortsiktige) psykologiske faktorer som fører til at økonomien blir "overopphetet". Det innebærer at bedriftene totalt sett vil gjøre for meget. De investerer og vil ansette flere folk enn de som finnes på arbeidsmarkedet. Arbeidstagerne ser muligheten for å kreve mer lønn, og benytter situasjonen, gjerne ved hjelp av sine fagforeninger, som nå får vist sin eksistensberettigelse. Økte lønninger, økte rentekostnader pga. økte investeringer og kapasitetsøkningen i et konkurranse-utsatt marked peker alt i en og samme retning: Tilbakeslaget, som nødvendigvis vil komme.

Også de store depresjoner har psykologi som en medvirkende årsak. Den er knyttet til ønsket om å oppnå arbeidsfrie gevinster, og dessuten hvordan man definerer verdi. Verdi defineres ved det en kjøper (eller en gruppe kjøpere) er villig til å betale for noen relativt få eksemplarer. På dette grunnlag defineres verdien av alle eksisterende eksemplarer og summen av dem. Det vil si at en relativt marginal betraktning blir lagt til grunn for verdifastsettelsen av hele massen. Dette kan føre til "tap" og "skapning" av enorme verdier på kort tid uten at en maskin eller et hus er skadet eller produsert. Blir en stor gambler på børsen nervøs, kan det føre til at mange vil selge sine aksjer samtidig og milliarder av kroner går tapt i løpet av timer. Det virker absurd at landenes økonomier har gjort seg avhengige av et slikt system.

"Det virker absurd at landenes økonomier har gjort seg avhengige av et slikt system."

Når mange prøver å redde sitt eget ut fra individets interesse, skapes et kollektivt handlingsmønster som fører til at "alle taper alt".

5.5.10 Måling av økonomisk aktivitet
For å holde orden på et samfunns og en stats økonomi føres nasjonal-regnskap og statsregnskap ved siden av noen mer "lokale" regnskap, som vi ikke skal komme inn på her. Nasjonalregnskapet (i Norge) gir en systematisk, tallmessig beskrivelse av samfunnsøkonomien og transaksjonene med utlandet. Det viser landets total-produksjon (bruttonasjonalproduktet BNP) og dens fordeling på næringer, hvordan inntektene av produksjonen ble fordelt på mottakergrupper, og hvordan disse brukte inntekten til forbruk og sparing. BNP er et inntektsmål, slik markedet måler det, ikke et mål på velstand, (selv om det ofte blir brukt slik).

Nasjonalregnskapet viser hva som skjedde i året som gikk. Budsjetter er en plan og/eller prognose for det som skal skje fremover. Man lager nasjonalbudsjett i to versjoner; årsbudsjettet og langtidsbudsjettet som dekker de fire neste år. Budsjettene viser stort sett de samme størrelser som regnskapet. De er også inndelt (strukturert) på samme måte. Statsbudsjettet er en plan for statens egne inntekter og utgifter. I bunnen av nasjonalregnskapet ligger følgende ligning, hvor alle størrelser er kvantifisert i valuta. Grovt sett kan man si at nasjonalregnskapets kontoplan oppstår ved en detaljering av disse postene:

Egen verdiskapning (BNP) + import + forbruk av lagrede, menneskeskapte ressurser =
= Privat forbruk + offentlig forbruk + investeringer +
   økning av lagerbeholdninger + eksport

Regnskapene (i Norge) har en rekke svakheter. Disse går i korthet ut på:

- Statsregnskapet gjør rede for pengeforbruket (etter kontantprinsippet), ikke for de resultatene pengeforbruket eventuelt har ført til på de planlagte- og en rekke andre områder (målt med indikatorer eller målvariable). Det gjør heller ikke rede for eventuelle bivirkninger.

- Regnskapene skiller ikke tilstrekkelig mellom drift, forvaltning og utvikling/- investering. De redegjør mao. ikke for om pengene blir brukt til å leve bedre ved å forbruke mer (del av driften), om de brukes til å ta vare på varige verdier samfunnet har (forvaltning), eller om pengene blir brukt til varig forbedring av menneskers levevilkår (utvikling). Dette innebærer (se neste to punkter):

- Man har ikke investeringsregnskap som viser "lønnsomheten" i utviklings- prosjektene. Utviklingsaktiviteter vil vanligvis være prosjektrettet. Lønnsomhet er satt i hermetegn, fordi det gjelder å se den totale nytten i forhold til innsatsen, men også eventuelle ulemper.

- Man har bare delvis regnskap for kapitalslit (verdiforringelse) knyttet til bruken av de varige ressursene eller til at tiden går uten at disse ressursene blir brukt. Det forhold at mange offentlige bygninger i Norge (bl.a. skoler) har et akkumulert behov for vedlikehold, kommer ikke frem. Det innebærer at man har brukt av en varig ressurs (ved å unnlate å forvalte den) uten å regnskaps- føre dette forbruket.

- Regnskapet gjør ikke rede for forbruket av engangs naturressurser på en adekvat måte. Man kaller det f.eks. for olje-produksjon, det som i virkeligheten innebærer et forbruk av engangsressursen råolje. Det henger sammen med at regnskapet mangler den såkalte balansen og analyser av forskjellene i balansen fra år til år.

- Verdifullt arbeid inngår ikke i regnskapet når det ikke er knyttet en pengestrøm til   verdiskapningen. Hjemmearbeidende kvinners og menns innsats i hjemmet er sentrale   eksempler her.

- Skillet mellom verdiskapning og offentlig forbruk synes kunstig.

- Åpenbart negative hendelser kan få positive utslag på BNP. En kjedekollisjon på glatt føre gir   verkstedene arbeid som øker BNP. At verdier for store summer er blitt ødelagt, fremkommer   ikke noe sted.

- Systemet er lite egnet til å levere opplysninger for analyse og oppfølging, dvs. styring.

- Et manglende helhetssyn medfører at mange søker å redusere bruken av midlene innen egen budsjettpost uten hensyn til at det man sparer her, kan medføre (eventuelt høyere) kostnader på en annen budsjettpost man ikke har ansvaret for. Restaurantnæringens "Ikke mitt bord" blir til byråkratiets "Ikke min budsjettpost!"

- Kollektive bivirkninger av menneskelig virksomhet i form av produksjonsforu- rensning, forbrukerforurensning og miljøforurensning er ikke ivaretatt i tilstrekkelig grad. Og de belastningene som registreres, belastes i betydelig grad almenheten og bare delvis dem som skaper forurensningene.

I Tillegg 1 kommer vi inn på hvilke krav som bør stilles til et forbedret regnskapssystem og hvordan kravene eventuelt kan møtes.

Til innhold Verden Hvorhen?

Til neste avsnitt Verden Hvorhen?

Til hovedsiden