5.6 Økonomi-miljø-ressurser-teknologi

For første gang i menneskehetens historie befinner vi oss i et dilemma av skjebnesvanger betydning. Dilemmaet består i at økonomisk vekst er det alment aksepterte virkemidlet for å bedre de fattiges kår i u-land og for å løse arbeidsledighetsproblemet i hele verden. Samtidig kan den økonomiske veksten true det globale klimaet og menneskehetens ressursgrunnlag. Av de forskjellige miljøfaktorene som spiller inn, synes tilførselen av CO2 og andre klimagasser til atmosfæren å være blant de alvorligste.

Jo mer industrialisert et land er og jo høyere levestandarden, desto større er, grovt sett, utslippet av CO2 til atmosfæren. Det er ikke vanskelig å forutsi at økonomisk vekst i lang tid fremover vil føre til økte utslipp. Atmosfærens miljømessige begrensninger skulle derimot tilsi at CO2-utslippene i stedet burde reduseres. I løpet av de siste 100 årene har atmosfærens innhold av CO2 steget med ca. 25%, delvis som følge av menneskenes virksomhet. Konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæ-ren er nå større enn den har vært på 160'000 år på grunn av en rask stigning i dette århundre. Vi vet også at atmosfærens gjennomsnittstemperatur er stigende på tross av at vi i et langsiktig perspektiv egentlig skulle nærme oss en ny istid.

På den annen side finnes en viss selvregulering i naturen, fordi høyere CO2-konsentrasjon (eventuelt i kombinasjon med høyere temperatur) gir høyere kullsyre-assimilasjon på land og større opptak av denne gassen i havets biomasse. Derimot vil en høyere temperatur redusere hav-vannets opptak av CO2. Alle målinger er heller ikke entydige. Det forhold at ca. 35 milliarder tonn CO2 ble bundet i de nordiske barskogene i tiden fra 1940 til 1980, kan ha bidradd til å utsette virkningen av CO2-utslippene. Men nå er hugsten større enn tilveksten også i disse områdene.
Hvorfor er dette betenkelig? Vi vet at økt CO2-innhold i atmosfæren kan ha en rekke alvorlige konsekvenser: klimaforandringer med oppvarming av atmosfæren og verdenshavene gjennom drivhuseffekten, ekstreme værforhold, endringer av plantenes vekstvilkår etc. Ekspertene er nå stort sett enige om at noe utvikler seg annerledes enn vi ønsker. Mye kunnskap mangler riktignok ennå. Det skulle tilsi at vi handler etter "føre var" prinsippet.

Vi må derfor anta at atmosfæren allerede har fått nok kunstig tilførte klimagas-ser. Helst bør de årlige tilførslene reduseres sterkt. Samtidig må en drastisk "omfordeling" av "CO2-kvoten" finne sted: U-landene må få lov å slippe ut mer enn de gjør idag, slik at de kan bedre befolkningens til dels elendige levekår. Dette forutsetter at i-landene reduserer sine årlige utslipp av CO2. Det finnes lovende teknologier som kan bidra til å løse dette problemet. Men dels er de ikke utviklet tilstrekkelig, og dels er de ikke "lønnsomme" ut fra konvensjonell tenkning.

Et annet alvorlig miljøproblem er angrepet på ozonlaget i stratosfæren. Et stort antall land har her satt iverk tiltak, og reduksjonen av KFK-gassene (og tilsvarende) er blitt parade-eksemplet for dem som mener at de fleste miljøproblemene kan løses ved hjelp av teknologi og avtaler. Men det kan også bli eksemplet på at man kom for sent, fordi reduksjonen av ozonlaget vil fortsette ennå i 10-15 år selv om alle utslipp av disse gassene ville opphøre nå. Så lang tid tar det før de gassene som slippes ut idag, når opp til ozonlaget og får sin skadelige virkning.

Nær bakken skaper ozon et helt annet problem. Ozon er nemlig en giftig gass som angriper helse og avlinger. I mange byer og tettbygde strøk det er mye ozon. Her er små barn særlig utsatt, fordi de puster inn luft som er nær bakken. Også her finnes internasjonale avtaler, men gjennomføringen lar mange steder vente på seg.

Forurensningen av jord og vann i stadig større områder må også nevnes. Det gjelder f.eks. tungmetaller fra industri, tilførsel av kadmium gjennom kunstgjødsel(!) og bilbruk som kan gjøre dyrkbar mark og utmark nær større trafikkårer ubrukelige til landbruksformål. Og det gjelder forurensning av sparsomme grunnvannsreser-voirer. Men også dumping av problemavfall truer livet i havet enkelte steder.

Under produksjonsprosessene og ved bruken av produktene kan altså naturen bli tilført skadelige stoffer. Kostnadene med å fjerne eller uskadeliggjøre disse stoffene er idag stort sett ikke innkalkulert i prisene på produktene. Almenheten må da betale denne regningen over skatteseddelen. Det samme gjelder de eventuelle kostnadene med å bli kvitt restene av produktet etter bruk. Dermed vet man ikke hva det alt i alt koster å produsere og bruke produktet. Denne svakheten ved det økonomiske systemet kan føre til et langt høyere forbruk enn om priskalkylen også inneholdt disse kostnadene.

Etter hvert er landene i den industrialiserte verden likevel begynt å bli mer miljøbevisst med skjerpede krav til miljøgifter og behandling av farlig avfall. Dette har ført til at en del slikt avfall blir eksportert til u-land som har få restriksjoner. Denne liberale praksis i mange u-land kombinert med svak økonomi fører også til at gammel og ny industri tilfører miljøet unødvendig mye skadelige stoffer. Da mange av disse landene er inne i en sterk ekspansjon både befolkningsmessig og økono-misk, vil utviklingen i de kommende årene være meget uheldig for nærmiljøet og menneskene som bor der. Men omfanget er etter hvert også blitt så stort at det globale miljøet i stadig stigende grad kan bli skadelidende.

Ressursspørsmål blir diskutert i forskjellige sammenhenger. Her skal vi se på tre sentrale ressurser, vann, fisk og jord. Med utsiktene til en knapp fordobling av Jordens befolkning de neste 30 - 35 år kan vannkrisen utvikle seg til et alvorlig globalt problem. Det regner riktignok mer enn nok vann over landområdene til å dekke langt større behov. Men bare en brøkdel av dette står til disposisjon som tilgjengelig bruksvann, og mye av dette igjen går til spille. Resultatet er at store byer, områder og mange land allerede har alvorlige vannproblemer. I enkelte byer er noen vannkilder blitt ubrukelige pga. forurensning med den følge at gjenværende kilder er så knappe at nettet bare står til disposisjon et begrenset antall timer i døgnet. Utsatte byer arbeider med planer om hvordan det enorme vannforbruket kan reduseres. Kunstig fremstilling av ferskvann ser foreløpig ikke ut til å være en løsning som kan anvendes i større skala. Det blir for energikrevende og dyrt.

Anslagsvis tre fjerdedeler av det tilgjengelige ferskvannet blir nå brukt til vanning. Men mye av det går til spille. Verst skal det være i de landene som har minst råd til å sløse. Med moderne vanningsmetoder ville eksempelvis Egypt kunne vanne et femten ganger så stort landområde. Irrigasjonsvannet er subsisiert og så billig at incitamentet til å bruke vann med større fornuft ikke er til stede.

Elver og grunnvannsforekomster som krysser landegrenser skaper ofte strid om de knappe vannressursene. Som eksempler minner vi om Tyrkias regulering av kildene til Eufrat og Tigris og striden om Jordan-vannet mellom palestinerne og Israel. Samarbeid mellom landene om vannet, som synes påtrengende nødvendig, er ikke på langt nær på det ønskede nivået.
Noen opplysninger fra Aftenposten 23.3.94 gir et inntrykk av krisen i verdens fiskerier. Ca 75% av havets biologiske produksjon foregår i kystnære områder. Denne produksjonen er truet på to måter som begge henger sammen med den stadig stigende folketettheten i kystområdene. Det gjelder overfiske og forurensning. Sammenhengene er klare: Menneskene trenger mat, og da er fisken lett å ta til. Dessuten slippes avfallet fra menneskenes liv og virksomhet ut i havet uten tilstrekkelig behandling på forhånd. Hvis ikke fangstene reduseres, forventes store deler av kyst- og havfisket å bryte sammen.

Det tredje store ressursproblemet vi vil nevne, er tapet av dyrkbar jord gjennom erosjon, forgiftning og utpining. Det er anslått at et område på størrelse med Alaska kan miste mye av sin verdi som jordbruksareal innen 20 år. Og langt større områder har allerede mistet mye av sin produktivitet. Økt bruk av kunstgjød-sel har ikke den samme effekt som tidligere. Gjenskapningen av matjord skjer stort sett så langsomt at den kan betraktes som en ikke fornybar ressurs.

Det finnes visse muligheter for å verne om og øke fiskeressursene, og det er mulig å motvirke tap av dyrkbar jord med kjent teknologi. Dessuten finnes nye teknologier under utvikling. Men ofte mangler kapital, kunnskap og organisasjon.

5.7 Mennesket i det økonomiske systemet

Glemte barns smerte omskapes daglig til samfunnsproblemer
                                                                                     Berit Bryn-Jensen

Før vi drøfter disse sammenhengene, vil vi minne om avsnitt 5.4 "Menneskets roller" som også forteller en del om mennesket i det økonomiske systemet, og som vi ikke gjentar her.

5.7.1 Menneskets vilkår
Hva mener vi med menneskets vilkår? Med "menneske" tenker vi på barn, voksne og gamle i i-land og u-land. Med "vilkår" tenker vi på de betingelser de lever under, fysisk og psykisk. Disse betingelsene består av et stort antall elementer. Vi må derfor velge ut de vi tror er vesentligst og se nærmere på dem. I tråd med inndelingen ovenfor ser vi først på menneskenes livsvilkår knyttet til det økonomiske systemet, deretter på andre livsvilkår. Men først vil vi minne om de to begrepene som ofte blir brukt til å karakterisere menneskers livsvilkår, nemlig levestandard og livskvalitet. Disse begrepene kommer vi nærmere inn på i avsnitt 5.8 og i Tillegg 2.

Menneskets vilkår i i-land som følge av det økonomiske systemet
Det økonomiske systemet griper inn i menneskenes livsvilkår på en rekke sentrale måter. Det gir arbeid, og er man heldig, gir det også trivsel i arbeidet, kanskje også status og anseelse. At så mange kvinner er gått ut i lønnet arbeid de siste 20-30 årene kan også henge sammen med ønsket om økonomisk uavhengighet, fordi arbeidet også gir økonomi, mulighet for å anskaffe det man har bruk for og kanskje også det man har lyst på. Utviklingen av det økonomiske systemet etter den siste verdenskrigen har gitt en eventyrlig utvikling av levestandarden til de aller fleste i den industrialiserte verden, sett i et historisk perspektiv. Så positiv denne utviklingen har vært på mange måter, så har den også fått en rekke uventede og ugunstige konsekvenser. Det som unyansert kalles "materialisme" er en slik følge. Den innebærer i sin ytterste konsekvens at bare det som kan måles i kroner og øre har verdi, at materielle verdier får en så høy status at slike verdier blir til en ledetråd i livet, blir virkemiddel til makt, innflytelse og personlig prestisje: Jeg er noe, fordi jeg har noe. Om nødvendig, gjør man tvilsomme ting for å oppnå det man ønsker. Konkurransesamfunnet passer inn i denne tenkemåten. Og det stresset det medfører, særlig i tett befolkede områder, preger livsvilkårene for yrkesaktive kvinner og menn og deres barn.

Konsentrasjonen av mennesker og virksomhet på begrensede områder øker, selv om den har klare ulemper for menneskene som bor så tett sammen: Lange transportdistanser til arbeidsplassen, stress, konsentrasjon av forurensning (med tilhørende helseskader), mangel på tomter og pris-press på tomtene. I tillegg kommer ofte fremmedgjøring, økt kriminalitet og en redusert kontakt med naturen for barn og voksne.

Konkurransesamfunnet skaper også arbeidsledighet, når betingelsene for det er til stede. For det første tapes da de nevnte fordeler lønnet arbeid gir. I tillegg skapes ofte usikkerhet, dårlig økonomi og andre problemer for familien, lavt selvbilde, eventuelt med depresjon og andre psykiske problemer. For samfunnet, fellesskapet, skapes økonomiske problemer i form av reduserte inntekter og økte utgifter.

Små barn i byene er ofte utsatt for en luftforurensning på bakkenivå som er langt verre enn det voksne opplever, bare en meter høyere over bakken. I tillegg synes inneklimaet i mange hjem å være dårligere nå enn tidligere, fordi nye hus er så mye tettere enn gamle. Dette vil være særlig uheldig i hjem hvor barn er utsatt for passiv røyking. Selv ufødte barn blir i vår tid utsatt for nikotinpåvirkning hvis far, og særlig mor røker. I alle fall synes det å være en klar sammenheng mellom slik kjemisk forurensning inne og ute og det økende antall tilfeller av allergier og astma som barn er plaget av. Men det kan ikke utelukkes at helseskadene er flere. Det kan også henge sammen med det stadig stigende antallet kjemiske stoffer i våre omgivelser, i mat, klær, kosmetikk, møbler og bygninger med videre.

I den seneste tid er det blitt kjent at østrogénlignende stoffer finnes spredd i naturen, og at de kan ha påført enkelte dyr skader. Det kan heller ikke utelukkes at menneskets forplantningsevne kan påvirkes.

Når det gjelder de eldres situasjon som følge av det økonomiske systemet, så har det både positive og negative sider. Det står idag langt større materielle ressurser enn noengang tidligere til disposisjon for å sikre de gamle en tilstrekkelig levestan-dard og pleie, hvis helsen skulle svikte. Men båndene mellom generasjonene er svekket, til skade både for besteforeldre og barnebarn. Og det offentlige har i stor grad overtatt ansvaret for de eldre som ikke klarer seg selv. Dette henger bl.a. sammen med boligforholdene i byene, med kvinners deltagelse i arbeidslivet og med myndighetenes iver etter å påta seg flere oppgaver.

De gamle, som etter hvert beholder sin fysiske og psykiske helse i høy alder, føler seg ofte tilsidesatt, fordi synet på de gamle har endret seg vesentlig i løpet av de siste 30-40 årene. Fra å være mennesker med erfaring og kunnskaper som man lyttet til og æret, betraktes de mer som en anonym belastning for en anstrengt samfunnsøkonomi. Vil en pensjonist arbeide, tar han eller hun en arbeidsplass fra en arbeidsledig. Og i politikken er de gamle skjøvet ut og blitt en sjeldenhet. Har man passert pensjonsalderen, er man blitt "pensjonist", hvis man da ikke tilhører den nye overklassen av eldre som ikke blir pensjonister, men forhenværende statsråd, tidligere general, - ambassadør osv.

Disse og andre ugunstige følger av det økonomiske systemet har aktualisert bruken av livskvalitet i stedet for levestandard som mål på velferd. Og mange spør seg nå om ikke livskvaliteten var bedre for mange mennesker da levestandarden var noe lavere. Å ha noe å leve for er for mange mennesker nå blitt like aktuelt som å ha noe å leve av.

"Å ha noe å leve for er for mange mennesker nå
blitt like aktuelt som å ha noe å leve av."

Det er manglende logikk i det som det økonomiske systemet tvinger oss til å gjøre. Vi arbeider og produserer stadig mer for å tjene mer penger. Pengene bruker vi til å kjøpe oss et bedre liv. Men arbeidet i dette økonomiske systemet gir oss ikke bare billetten til et bedre liv. Det påfører oss også ulemper og skader som reduserer livets kvaliteter. Noen har allerede følt at reduksjonen ble større enn økningen av livets godhet, og tatt konsekvensen av det. De har "hoppet av" og valgt en mindre materiell måte å leve på, én som åpnet rom for verdier som ga livet mer mening.


Menneskets vilkår i u-land som følge av det økonomiske systemet
U-landene har enda mer ekstreme forskjeller i menneskers livsvilkår enn i-landene. Konsentrasjonen av makt og rikdom hos relativt få kan være enorm, mens de store massene lever i uvitenhet, fattigdom og avmakt. Mellom disse ytterpunktene lever en stadig voksende klasse av arbeidere, funksjonærer, selvstendig næringsdrivende og byråkrater. Temaet kunne fylle bøker, mens vi må fatte oss i korthet og få tak i det vesentligste.

Karakteristisk for den rike og mektige overklassen synes å være tanken på seg selv og sin familie. De behersker i betydelig grad det politiske systemet og viser utilstrekkelig vilje og evne til å bedre livsvilkårene for de fattige. Selv om mange i og for seg positive tiltak settes iverk, er disse ofte hemmet av korrupsjon og preget av kynisme overfor fattige som blir rammet.

Den øvre middelklassen synes å ha mye felles i sine livsvilkår med tilsvarende personer i i-land, mens arbeideren, som også kan være et barn, ofte har en utrolig lang og stressende arbeidsuke med særdeles lav lønn. Det som er mest fremmed for oss, er livsvilkårene for de hundrevis av millioner mennesker som dels lever fra hånd til munn på gaten i de store byene, i usle skur i slumområdene utenfor storbyene eller på søppelfyllingene. Den eneste form for luksus de har, kan være en radio eller et TV-apparat som er kastet av andre. Men dette medium hjelper dem å drømme seg bort fra sin triste virkelighet.

Omtrent like fattig er landarbeideren som arbeider uten rettigheter på de enorme godsene. Mens småbonden og håndverkeren kan ha det et lite hakk bedre, hvis ikke gjeld og ågerrenter tvinger han til å gi opp.

Med de mekanismene som gjelder idag, er det stort sett de allerede fattige som må betale for u-landenes gjeld til de rike landene. Slik skapes også et motsetningsforhold mellom i-landene og de store fattige massene i u-landene som ofte også har urealistiske forestillinger om hva i-landene kan gjøre for dem. Med tilgang på våpen, organisasjon og ledelse kan meget skje. Å skape tilfredsstillende forhold i eget land for seg og sin familie synes uoverkommelig for stadig flere. Hva dette kan føre til i fremtiden, vet vi selvsagt ikke. Bl.a. gjennom TV fremstår i-landene som forlokkende utvandringsmål for de som er unge og sterke. Grunnlaget er lagt for en enorm illegal folkevandring som allerede er igang, og som lar mange gamle tilbake i elendighet. Mange bryter opp fra landsbygda, der jordlappene og landarbeiderlønningene blir for små for den voksende befolkningen, for å søke arbeid i storbyene i eget land. Andre gir seg ut på lengre reiser som økonomiske flyktninger til nærmeste i-land i stedet for å utvikle sitt eget, fordi de er utålmodige og har mistet troen på makthaverne og de rike i samfunnet.

Antallet mennesker som bor i et fremmed land øker raskt, fra ca. 50 millioner i slutten av 80-årene til ca. 80 millioner i 1993. Utviklingshjelpen blir bare i liten grad rettet inn mot å stanse folkevandringene ved å utvikle u-landenes økonomi, selv om det ville være en form for moderne forsvar. Ved de krav Verdensbanken setter til mange u-lands økonomiske disposisjoner, bidrar de tvert imot til å øke fattigdommen og fremme strømmen av økonomiske flyktninger til byene i eget land og til velstå-ende land.

Er det rart at mange unge i u-landene blir utålmodige og synes at politikerne gjør for lite? I mange av disse landene har lederne holdninger fjernt fra demokrati og humanisme, holdninger som hemmer den utvikling som menneskene ønsker og sårt trenger. Og er det rart at mange unge i i-landene blir utålmodige og synes at deres politikere gjør for lite? Jo mindre som blir gjort nå, desto mer blir overlatt til den kommende generasjonen. Jo lenger man venter, desto vanskeligere vil det være å gjøre det som er nødvendig. Og til overmål: Jo mer man forsømmer barn og unges oppvekstvilkår nå, desto mindre vil de siden være istand til å rette opp voksengenerasjonens forsømmelser.

Barn og unges vilkår i i-land og u-land
Hvordan har så barn og unge det i verden idag? De som utgjør "befolkningseksplosjonen", og som vil oppleve følgene av det som utvikler seg skjevt idag? Oppvekstvilkårene til barn og unge i i-land er preget av foreldrenes plass i konkurransesamfunnet, et samfunn barna skal lære å tilpasse seg. Det er særlig hjemmet, skolen, nærmiljøet, fritiden, økonomien og fremtidsutsiktene som preger oppvekstvilkårene til barn og unge i i-landene. Stort sett opplever barn både positive og negative ting her. Mange hjem er gode og harmoniske. Og de barna er heldige som får vokse opp slik. Men stadig flere hjem har så store spenninger mellom foreldrene at familien går i oppløsning, og barna må gi avkall på tryggheten og omsorgen i et hjem med både far og mor. Også økonomien lider, fordi det er dyrere å bo på to steder og ha to husholdninger.

I skolen møter barna kravene om å få gode karakterer, både av hensyn til egen fremtid i arbeidslivet og til foreldrenes ambisjoner. Gode skolepolitiske målsettinger om å utvikle barnas evner har ikke kunnet fjerne disse realitetene. Også fritiden er for mange blitt fylt av konkurranse av ulike slag, ikke minst i forbindelse med barneidrett. Og TV og video sender store doser av passiverende underholdning, voldfilmer og usammenhengende "action" inn i sårbare barnesinn. Det er utrolig at samfunnet eksperimenterer med barnas psykiske helse på denne måten. At roen og oppmerksomheten om undervisningen i skolen er en annen nå enn tidligere, er et klart symptom på en uønsket utvikling.

"Det er utrolig at samfunnet eksperimenterer med
barnas psykiske helse på denne måten."

Luftforurensningen nær bakken er nevnt tidligere. Undersøkelser i San Francisko har nylig (1995) vist at barn også påvirkes ugunstig hvis de er mye utsatt for støy. Det gjelder særlig tre forhold: Deres læreevne reduseres, slik at det tar lengre tid for dem å lære enn under normale forhold. De får et for høyt blodtrykk. Og hjelpeløshet synes å bli en vane hos dem. Det henger kanskje sammen med at de føler hjelpeløshet overfor støyen. De har måttet kapitulere overfor denne plagsomme livsbetingelsen, uten å kunne gjøre noe med problemet.

For de unge som er såpass gamle og bevisste at de har begynt å tenke på sin fremtid, melder mange spørsmål seg, også regningen fra foreldregenerasjonen som dukker opp i horisonten i form av miljøbelastning, dårlig naturforvaltning og oppbrukte naturressurser. Får jeg jobb når jeg er ferdig med utdannelsen? Klarer vi å ta oss av foreldregenerasjonen og "eldrebølgen"? Må vi overta en stor statsgjeld i tillegg? Hvordan vil drivhuseffekten virke? Og uttynningen av ozonlaget? Vil det oppstå store folkevandringer til i-landene? Det er lenge siden den unge generasjo-nen har måttet stille seg så mange og alvorlige spørsmål. Det finnes tegn på at psykiske spenninger bygger seg langsomt opp som følge av de nevnte forhold. F.eks. synes en viss håpløshet å tilta hos en del unge mennesker pga. av mangel på lønnet arbeid, og fordi så meget på Jorden er skakkjørt. Selv meget små barn møter stresset når foreldrene tar dem halvsovende ut av sengen tidlig om morgenen før de skal på jobb.

At harmonien mellom foreldrene er av vesentlig betydning for barns psykiske utvikling, er åpenbart. Enten er terskelen for å oppløse samlivet blitt lavere, eller så er de kreftene som støter foreldrene fra hverandre blitt større. Kanskje begge deler er tilfelle. For faktum er at skilsmissefrekvensen har økt betydelig i mange land. Både det som skjer før samlivsbruddet og i mange tilfeller også det som foregår etterpå, vil i det store og hele gå ut over barnas livskvalitet. Men barn vil også kunne få det bedre ved at foreldrene går fra hverandre. Hva er det som ligger bak? Er det økede krav og forventninger hos foreldrene, svak økonomi (pga. arbeidsledighet, høy rente eller lav utdannelse)? Er det den økende tendensen blandt voksne til å "realisere seg selv", som det heter? Er vi blitt mer nevrotiske? Er det kvinnenes frigjøring og deltagelse i arbeidslivet, eller er det andre grunner? I Norge er det i ca. 70% av tilfellene kvinnen som tar initiativet til samlivsbruddet.

Men også utenfor hjemmet møter ungdommen livsbetingelser med nye egenskaper. Mange kan f.eks. møte overfylte universiteter og mangel på skoleplasser. Og etter endt utdannelse kan de risikere å gå inn i rekken av arbeidsledige. I tillegg skal de prøve å orientere seg i en komplisert verden med informasjonspress, teknologiske nyvinninger, internasjonalisering og etniske konflikter med videre. Er det rart at kravene kan føles stressende?

Hvordan innvirker livsbetingelsene på barn og ungdoms situasjon? Etter å ha sett på noen "nye" elementer i barn og ungdoms livsbetingelser, vil vi nå se på "nye" elementer i barn og ungdoms atferd og helse. For det er nærliggende å anta at det nye i atferden og helsen kan ha noe å gjøre med det nye i livsbetingelsene. Å finne mer konkrete sammenhenger synes vanskelig eller umulig, bortsett fra noen få tilfeller, som f.eks. den sannsynlige sammenhengen mellom allergier og luftforurensning samt nikotin og fosterskader.

Hva nytt av betydning i vår sammenheng kan vi trekke frem i barn og unges atferd? Skolene klager over dårlig konsentrasjon, uro og mangel på disiplin. Siden mandagene synes å være særlig utsatt, mener mange at det er weekendens intense TV- og video-seing som kan være en medvirkende årsak. Tidlig sex er et annet trekk i tiden; noen unge flytter hjemmefra og sammen med en kjæreste. Er det et udekket behov for trygghet og fortrolighet i hjemmet som gir seg utslag på denne måten? Det store fellesskapet som unge søker (og går opp i) på musikkfestivaler, kan kanskje ha noe av den samme forklaringen?

Alkohol, narkotika, kriminalitet og selvmord er dessverre ikke nye fenomen blandt ungdom. Men økningen de siste ti-årene gir grunn til oppmerksomhet. At ungdom fra hjem som bruker, og særlig misbruker alkohol, er mer utsatt for å ta etter, synes å være påvist. Her kommer igjen hjemmets betydning til syne. Problemhjem skaper også barn som er svakere overfor narkotika og kriminalitet. Men årsakssammenhengene er selvsagt langt mer komplekse enn som så. Samtidig skjer en liberalisering av det økonomiske systemet som med tiden vil øke tilgjengeligheten på alkohol og narkotika.

Går vi nå fra atferd og helse til de unges situasjon i det store og hele, synes følgende hovedtrekk å utkrystallisere seg: De unge er stilt overfor større krav både i nå-situasjonen og i fremtiden. På den annen side har foreldrene og samfunnet ikke gitt de unge mer å stå imot med, snarere tvert imot, fordi så mange foreldrepar ikke klarer å skape en trygg og harmonisk ramme om sine barns oppvekst. Derfor opplever altfor mange barn et underskudd på kjærlighet og omsorg, med den følge at mange får problemer senere. Dessverre inneholder vår kultur lite som kan hjelpe menneskene til å forstå seg selv, slik at de blir bedre istand til å løse sine problemer på en konfliktfri måte.

"Dessverre inneholder vår kultur lite som kan hjelpe menneskene til å forstå seg selv, slik at de blir bedre i stand til å løse sine problemer på en konfliktfri måte."

Kan alle disse forhold øke tendensen for noen unge til å reagere på en av to måter: Å "leve livet" mens det ennå er mulig. Eller å gi opp, bli frustrert og søke tilflukt i video og desibel?

I flere utviklingsland er over halvparten av befolkningen under 20 år. Ja, barn og ungdom i utviklingsland kan om få år, takket være befolkningseksplosjonen, utgjøre oppimot halvparten av Jordens befolkning. For de store massene av barn og unge synes oppveksten stort sett å være ugunstig påvirket fra flere vesentlige hold. Hundrevis av millioner barn er dømt til å leve i fattigdom hele livet, sultne, og uten å vite hva de skal leve av imorgen. Underernæring, sykdom og et usundt miljø vil gi mange av dem en svekket psykisk og fysisk helse. Cirka trettifem tusen barn dør hver dag i u-landene på grunn av sykdom og underernæring! (Og hvor forurenset drikkevann synes å spille en stor rolle). Det sier noe om oppvekstvilkårene.

Selv om stadig flere får en enkel skolegang, vil hundrevis av millioner barn vokse opp uten tilstrekkelig undervisning og utdannelse. Til gjengjeld lærer svært mange av disse barna i livets harde skole. Mange må hjelpe til med familiens livsopphold fra de er små, enten som tiggere, naskere, søppelsorterere eller som barnearbeidere uten rettigheter. Miljøet de lever i kan være voldelig. Bor de i slum-men rundt storbyene, vil de snaut komme i kontakt med naturen og med dyr, kanskje bortsett fra fugler og rotter.

Noen blir soldater før de har fylt 10 år. Andre blir skutt fordi horder av foreldreløse barn skremmer vekk turistene, eller fordi deres gruppe er uønsket. Noen lever i stor ufrihet i diktaturer, selv om de får brukbar skolegang. I vinduene til TV-butikkene ser de hvordan de rike lever. Det skaper ønsker og motsetninger. Mange av dem blir også påvirket av myndighetene til aversjon mot de rike land (og da særlig USA) som angivelig utbytter dem og motarbeider dem.
Motsetninger skapes også i rikt monn gjennom den religiøse indoktrinering av barn i alle aldre som skjer i mange land og kulturer (og som av de voksne kalles "religionsfrihet"). Også etnisk, sosial og kulturell indoktrinering skjer i stor utstrekning. At de som blir undertrykt, er i opposisjon til undertrykkerne, er velkjent fra Kina, Burma og andre land, hvor studentene og andre unge ofte danner kjernen i opposisjonen.

Hvilke muligheter har disse unge i u-landene for å bli harmoniske mennesker og danne harmoniske samfunn når de blir voksne? Det er nærliggende å si at hverken de materielle eller psykiske forutsetningene kan være til stede. I de fleste av disse landene vil det være enorme forskjeller mellom fattig og rik og mellom de som bestemmer og "grasrota". Det er gitt på forhånd hvilke barn som vil bli rike, og hvem som vil leve i fattigdom. At alle barn skal ha de samme muligheter, er en drøm som er så fjern at den ikke engang blir drømt. En stadig større andel av barna vil vokse opp i overbefolkede millionbyer med så store avstander til landsbygda at mange, kanskje de fleste av disse fattige mister enhver kontakt med naturen.

Konklusjoner
Overordnete konklusjoner er: Vi, i-landenes borgere, bruker allerede for mye, og vi behøver ikke arbeide så lenge. Våre barn og vi kan likevel ha det bra.

"Vi bruker allerede for mye, og vi behøver ikke arbeide så lenge. Våre barn og vi kan likevel ha det bra."

Hvorfor arbeider vi for mye? Vi, som har lønnet arbeid, arbeider for mye, fordi det vi produserer, er nok til også å dekke behovene til de arbeidsledige, de som kunne produsere, men som ikke får anledning til det. Ved å la alle arbeidsføre produsere til dekning av egne behov, kan alle andre arbeide mindre. Behovsdekningen av varer og tjenester blir den samme. Gjennon arbeidsledigheten har vi allerede redusert den totale arbeidsinnsatsen. Men dessverre har vi latt noen, de arbeidsledige, ta hele reduksjonen. Vi arbeider for mye

- fordi vi produserer ting som bare blir kjøpt hvis en pågående reklameindustri presser det på oss, og fordi vi må betale for denne reklameindustrien som i seg selv er overdimensjonert. Den fordyrer forbruksvarene og produserer dyr påvirkning av forbrukerne som forbrukerne selv ofte finner uønsket, men som de vanskelig kan beskytte seg mot.

- Vi arbeider for mye, fordi vi kaster fullt brukbare ting, eller vi forvalter dem dårlig, slik at tingene svikter før tiden. Ved å forvalte og bruke det vi har bedre, kunne vi vente lengre til vi må kjøpe nytt. Deler av dette kan forklares ut fra et teknologisk kjøpepress, særlig innen datateknologien som fremdeles utvikler seg svært fort. Det gjør at det man kjøpte er blitt foreldet få år senere. Men også moteindustrien nører opp under bruk og kast-mentaliteten ved bruk av psykologiske virkemidler. Bl.a. spiller man på angsten for ikke å være "trendy".

- Konkurransesystemet fører også til mye dobbeltarbeid. Det gjelder å komme først og å la konkurrentene få vite minst mulig om hva nytt man har utviklet. Men dette er det antagelig ikke så lett å komme bort fra.

- Det rådende økonomiske systemet lar ikke det private næringslivet alltid arbeide så rasjonelt som mange vil ha det til. Som eksempel kan nevnes flyselskapenes mange parallele ruter mellom Europa og Nord-Amerika som tidvis kjøres med bare halvfulle fly.

- Vi arbeider for mye, fordi vi arbeider for å skape økonomisk vekst, en vekst som Jorden på   lengre sikt ikke vil kunne tåle.

- Vi arbeider for mye, fordi vi utnytter våre investeringer, produksjonsmidler, hytter, båter etc.   dårlig.

- Vi arbeider for mye, fordi vi betaler for et stort byråkrati som angivelig er nødvendig for samfunnets gode funksjon. Her må det være et betydelig rasjonaliseringspotensiale. Ved et neste skritt: Innføring av samfunnslønn ville dessuten store deler av byråkratiets arbeid bli overflødig.

- Vi arbeider for mye, fordi vi mer eller mindre frivillig betaler for et stort sekundærbyråkrati, interesseorganisasjoner og bransjeorganisasjoner med tilhørende redaksjoner og fine medlemsblader. Her må også være et betydelig rasjonaliserings-potensiale.

Vi arbeider for mye, fordi vi lever i et samfunn som i betydelig grad går på tomgang. Og rasjonaliseringen går videre. Selv om det skulle skje i en noe dempet form, vil det gi grunnlag for ytterligere reduksjon av arbeidstiden.

"Vi arbeider for mye, fordi vi lever i et samfunn
som i betydelig grad går på tomgang."

På den annen side finnes også områder hvor vi arbeider for lite. Hvor og hvorfor? Gjenvinning av komponenter og reparasjon av apparater etc. vil, etter hvert som det - av hensyn til miljøet - blir mer aktuelt, kreve mer folk, fordi slike aktiviteter er mer arbeidsintensive, og ikke så lett kan utføres av roboter.

Helsevesenet vil i uoverskuelig fremtid være en "vekstnæring" etter hvert som "eldrebølgen" kommer over oss, og den teknologiske utviklingen øker mulighetene for å hjelpe syke og pleietrengende. Helsevesenet vil antagelig alltid være en arbeidsintensiv "næring".

Det økologiske jordbruket øker langsomt, men sikkert. Det er langt mer arbeidsintensivt enn vanlig, teknifisert jordbruk, slik at det etter hvert vil kreves flere årsverk for å produsere de samme mengder jordbruksprodukter. Men: Det vi arbei-der for mye, synes foreløpig langt å overskride det i arbeider for lite.

5.7.2 Lokalisering

Om forholdet mellom "sentrum" og "periferi"
Gjennom EU/EØS og handelsavtaler med de nye landene i Øst-Europa søker man å redusere handelshindringene i Europa. Og handelshindringer på verdensbasis søkes redusert gjennom WTO-avtalene. Hvilke konsekvenser kan denne utviklingen mot friere handel ha for forholdet mellom sentrum og periferi, for en eventuell avfolkning eller konsentrasjon av mennesker på geografiske områder, for lokaliseringen av produksjonsenhetene med videre? Med sentrum menes her områder med store befolkningskonsentrasjoner.

I Europa synes to tendenser å avtegne seg: En tendens til konsentrasjon som vesentlig er styrt av markedskreftene. Som reaksjon på dette setter myndighetene i EU og de enkelte land inn tiltak i retning av desentralisering. Ønsket bak disse tiltakene er å unngå en avfolkning av næringssvake områder og en for stor konsentrasjon av mennesker og virksomhet i "sentrale" strøk.


Hvor blir arbeidsplassene lokalisert i et stort, fritt marked?
De eksisterende arbeidsplassene i Europa er stort sett lokalisert etter andre kriterier enn de som gjelder innen et stort, fritt marked. De er i betydelig grad etablert på nasjonalstatens premisser. Etter hvert som frihandelen i Europa utvides, vil nyetableringer skje ut fra de nye betingelser som den utvidete frihandelen skaper. Det vil også skje en tilpasning av "gamle" arbeidsplasser til de nye betingelsene. Men det er en stor treghet i systemet som gjør at omlokalisering bare vil skje delvis og i langsomt tempo. Nedenfor skal vi diskutere lokaliseringen av nye arbeidsplasser i et stort, fritt marked. Dermed har vi også sagt noe om tendensene i omlokaliseringene.

Når ny virksomhet skal etableres, er ett av spørsmålene hvor virksomheten skal plasseres, og man begynner å analysere de såkalte lokaliseringsfaktorene: Tomte- og transportmulighetene, støtteordninger, tilgang på arbeidskraft, nøkkel-personell og kompetanse, skatter og avgifter, lover og bestemmelser, kostnadsbildet generelt, kultur, språk med videre. Hensikten er å finne det stedet hvor man har de beste mulighetene for å konkurrere på de markedene man arbeider, nå og senere. Da konkurransen i et slikt marked er hard, vil det være virksomhetens forventede økonomi som primært vil påvirke lokaliseringen.

Næringslivet tenderer i retning av sentralisering i og omkring områder med stor befolkningstetthet. Man ønsker å være nær sine markeder både pga. markedets størrelse, kundekontakten, for å kunne yte best mulig service uten for store kostnader og for å redusere transportkostnadene. Ikke alle typer industri/virksomhet er avhengig av markedsnærhet. Det gjelder f.eks. produkter og tjenester hvor transportkostnadene er underordnet. Dessuten vil industri som bearbeider naturres-surser ofte være lokalisert der hvor råvaren finnes i naturen.

Hvilke land eller områder vil gå seirende ut av konkurransen om arbeidsplassene i et stort og fritt marked? Land med lave lønninger og sosiale kostnader, svake fagforeninger, korte og billige transporter, høy kompetanse og arbeidsmoral vil i utganspunktet stille sterkt hvis virksomheten ikke er knyttet til lokale råvarer eller naturressurser. Regioner eller land uten slike fordeler vil ha større problemer med å få nye- og i tillegg vil de lett miste arbeidsplasser, hvis myndighetene ikke griper regulerende inn. Bedriftsbeskatningen er antagelig ikke så vesentlig, fordi det er forholdsvis enkelt å unngå den for flernasjonale selskaper. Overskuddet overføres til- og regnskapsføres i det landet som har den gunstigste selskapsbeskatningen. Men personbeskatningen kan være av betydning når det gjelder å tiltrekke seg personer med spisskompetanse.

Konsekvenser av utviklingen
Vi kan se resultatet av denne utviklingen i de fleste land hvor det finnes områder med store befolkningskonsentrasjoner. Og utviklingen er ikke avsluttet. Bl.a. har mange virksomheter fra EFTA-landene nylig etablert seg innenfor EU og dermed bidradd ytterligere til ny bosetting og nye arbeidsplasser i de tett befolkede deler av Europa. (Det er altså stor arbeidsledighet i Europa på tross av disse investeringene.)

Som vi har beskrevet tidligere, har denne konsentrasjonen av mennesker og virksomheter klare ulemper for menneskene der. Hvorfor fortsetter konsentrasjonen når den har så klare ulemper? Ofte vil to krefter være virksomme: Et "sug" som utøves av konsentrasjonen og en viss "frastøtning" fra områder som avfolkes. Suget består primært i muligheten for å finne arbeid. Mange mennesker finner det også attraktivt å leve i slike miljøer. Det øker deres livskvalitet bl.a. fordi de store befolkningskonsentrasjonene gir kulturtilbud som man ellers ikke ville hatt adgang til. På den annen side kan områder som avfolkes, etter hvert miste det ene servicetilbudet etter det andre, butikker, post, lege, offentlige kontorer etc. Arbeidsføre og unge mister troen på at stedet har en fremtid, og flytter til mer sentrale områder.

Men en hovedårsak til konsentrasjonen, som på en måte ligger i bunnen, i det minste i i-land, må være at ulempene bokføres på en annen konto. Næringslivet må ikke betale de kostnadene de indirekte forårsaker, særlig i sentrale strøk. De skaper nye arbeidsplasser, og myndighetene legger til rette for at bedriftene skal komme. Men, som vi har sett, kan de indirekte kostnadene av arbeidsplassenes konsentrasjon bli store. Og det er (lokal)-befolkningen som må betale. Det bør vel tilføyes at myndighetene i stor grad også konsentrerer de mange arbeidsplassene de skaper. Begrun-nelsen for denne konsentrasjonen er behovet for kommunikasjon. Men denne begrunnelsen svekkes etter hvert som den elektroniske kommunikasjonen utbygges.

At de industrialiserte landene fungerer som et slags sentrum for de økonomiske flyktningene fra u-land, er diskutert i annen sammenheng. Uten tiltak synes konsen-trasjonen av mennesker å fortsette både i i-land og u-land. I i-landene går etablering av arbeidsplasser foran. I u-land er det håpet om arbeid som får menneskene til å strømme fra landet til byene.

5.8 Vilkår som ikke er en direkte følge av det     økonomiske systemet

Det er nedslående å leve i en tid da det er lettere å sprenge et atom enn en fordom
                                                                                                                   Albert Einstein

5.8.1 Konkurranse og livskvalitet
På samme måte som konkurranse i stigende grad preger næringslivet, vinner konkurransementaliteten innpass i andre deler av samfunnslivet, særlig innenfor (barne)idretten, men også innenfor visse kunstarter, slik som dans, musikk, litteratur og tegning. Ja, til og med forskjellige former for intelligens-aktiviteter, slik som forskning, bridge- og sjakkspill er gjenstand for konkurranse. Målet er å komme gunstig ut ved en sammeligning med andre. Det skaper den følelse av glede som følger med status, andres beundring og den karrieremulighet som eventuelt følger med. Gleden ved å lykkes, rent faglig kommer i bakgrunnen.

I konkurransens kjølvann følger penger i form av reklame og "sponsing". Bedrifter kjøper seg på en måte plass i glansen fra enerne for å skape "goodwill" for produktene sine. På denne måten blir konkurransen komersiell. Utøverne blir professionelle og har en arbeidsplass så lenge de utstråler en "glans" som det er verd for bedrifter å identifisere seg med. Slik skaper man få vinnere og mange tapere.

Selv om konkurranse kan være akseptabelt i noen sammenhenger, f.eks. i lek, må man kunne si at konkurransesamfunnet er hardt. Det synes å påvirke mennes-kene til å bli mer egoistiske. Det som lett går tapt i dette spillet, særlig blandt unge, er gleden ved å gjøre det man gjør, mens man gjør det, uten tanke på sammenligning og gevinst. Dette bringer oss over til forholdet mellom levestandard og livskvalitet.

Menneskeheten er stort sett fattig. Og de få prosentene av verdens befolkning som er rike, er stort sett nyrike. Dette innebærer at de aller fleste har den velbegrunnede tanke at økt levestandard gir økt livskvalitet. For de som er fattige, er det faktisk slik. Og denne forestillingen henger igjen hos alle oss som er nyrike, selv om den ikke lenger stemmer på samme måte for oss som for de fattige. Det er ingen lett oppgave, psykisk å fri seg fra godt innarbeidete forestillinger, selv om de er foreldet.

Følgen av dette er at nesten alle er innstilt på å øke sin levestandard i den tro at livskvaliteten derved automatisk vil bli bedre. Tillegg 2 om levestandard og livskvalitet viser imidlertid at dette ikke uten videre stemmer. Er levestandarden kommet opp på et visst nivå, som særlig er avhengig av personlig legning og alder, kan økt levestandard for den enkelte sågar bety redusert livskvalitet. Denne innsik-ten innebærer en viktig mulighet for å komme ut av en del problemer. Det kommer vi tilbake til. Slik det skjer i verden idag, vil en forsatt satsning på økt levestandard for Jordens befolkning med overveiende sannsynlighet føre til en drastisk reduksjon av livskvaliteten til våre barn og barnebarn, fordi naturen ikke vil tåle de belastningene som en slik levestandardvekst vil føre med seg.

5.8.2 Media som rammebetingelse i menneskenes liv

Misforholdet er skrikende mellom virkeligheten og den utmerkede normen i journalistenes egne presse-etiske regler.                         G. F. Rieber-Mohn

Medias roller i samfunnet er diskutert i avsnitt 5.4.1. Her vil vi se på media som rammebetingelse i menneskenes liv. Vi lever i informasjonssamfunnet eller mediesamfunnet. Det er en enorm strøm av informasjon som media daglig sender ut til verdens mennesker. Hva inneholder denne informasjonen, hvem når den, og hvilke virkninger kan den ha?

Såvidt vites finnes ingen oversikt over hva "den totale" informasjonsstrømmen inneholder. Men musikk og underholdning må ta en vesentlig del av etermedias tid. Dette er lett stoff, uten krav til stor oppmerksomhet eller forkunnskaper, og som når veldig mange. Svært meget av dette er selvsagt harmløst eller positivt. Men det finnes også betenkelige sider: Forherligelse av vold, leksjoner i kriminalitet, flukt fra virkeligheten, blanding av fantasi og virkelighet, osv. Dessuten kommer passiviseringen knyttet til store doser TV. Det er klart at den tiden man passivt mottar slike inntrykk, kunne vært brukt på en annen, mer aktiv og utviklende måte.

Ved siden av underholdning er det medias viktige oppgave å formidle informasjon. Selv om strømmen av informasjon gjennom media er enorm, er det havet av informasjon som media øser av, enda mye større. Noen skaper informasjonen, og noen mennesker velger ut hva vi andre skal få vite. Får vi vite det som er vesentlig? Er det riktig fremstilt det vi får høre? Får vi høre det vi liker å høre? Eller får vi høre det som gjør media mest lønnsomme, som tjener deres bedriftsøkonomiske målsettinger? Får vi høre det som gir journalisten et bra omdømme i hans eller hennes eget fagmiljø? Får vi høre det myndighetene vil vi skal høre? Eller får vi høre og se det noen har betalt for at vi skal tro på? Vi kan antagelig svare ja på alle disse spørsmålene. Det er altså en broget blanding informasjon media formidler til publikum, til deg og meg. Så det gjelder å være kritisk.

Personfokuseringen er et nytt trekk i tiden. De som kan snakke for seg og gjør en god figur foran mikrofonen og TV-kameraet har uvurderlige preferanser både hos mediafolkene og publikum. "Langsomtsnakkerne" får snaut komme til orde, selv om de skulle ha vesentlige ting å si. Informasjon bør være underholdende. Også viktig og saklig informasjon kan være underholdende. Men mediene synes i stadig større grad å underholde for å underholde, også der hvor den gir inntrykk av å ville informere. Kampen om seerne, lytterne og leserne øker etter hvert som media kommersialiseres. Det stoffet og den fremstillingen som appellerer til de mange, går av med seieren.

De fleste land ser ut til å delta i denne utviklingen. USA ligger langt "fremme". Satt på spissen skal den offentlige debatten der være redusert til et spørsmål om å fortelle den beste vitsen i direktesendte TV-program. Rike mennesker kan her kjøpe TV-tid og presentere manipulerte skjønnmalerier av seg selv. Det er ingen tilfeldighet at USA's senat er en rikmannsklubb. Det er verd å legge merke til at bak denne manipuleringen står ikke bare de som betaler, men også de som mangler moralsk ryggrad og som lar seg betale for å ha lureri som profesjon.

Hvilke virkninger kan media ha, slik de spiller rollen sin nå? Vi har sett at media spiller en rolle som informator, folkeopplyser, underholder, påvirker og medaktør i samfunnsprosessen. Det som særlig interesserer oss her, er rollen vis a vis opinionen, vis a vis det politiske systemet og vis a vis barn og unge.

Opinionen spiller en sentral rolle for samfunnets helse og sunne utvikling. Det gjelder ikke bare for demokratier. At media påvirker opinionen i betydelig grad er hevet over tvil. Gjør de jobben sin bra? Setter de søkelyset på det som er vesentlig? Gir de saklig og balansert informasjon? Ferske undersøkelser viser at folk flest i Norge har svært liten tillit til journalister. En eldre redaktør (Oddvar Munksgaard) sier det slik: "Jeg gremmes ofte ved kynismen i moderne jounalistikk." Det gjelder nok ikke bare for Norge. Likevel er mediekonsumet stigende.

Opinionens våkenhet og oppdaterthet synes viktigere enn noensinne. Det henger bl.a. sammen med at politikerne helst gjør populære ting, dvs. unngår å gjennomføre upopulære tiltak, selv om de skulle være høyst nødvendige. Forutsetningen for at slikt likevel skal skje, er at opinionen går foran, og det kan ikke skje uten medias bistand. Spørsmålet blir da hvordan media kan påvirke opinionen dithen at den foretrekker det nødvendige, fremfor det behagelige i øyeblikket. Idag synes media fjernt fra å kunne spille den rollen i samfunnet på en tilfredsstillende måte.

Når det gjelder medias generelle påvirkning av befolkningen, må vi velge ut noen sentrale aspekter: Informasjonens bredde, grundighet og saklighet. Innenfor de populære områdene blir vel befolkningen i i-landene rimelig bra informert. Men media kan gi folk et feil inntrykk av hva som er viktig eller uvesentlig. Dessuten vil medias hyppige feilskjær påvirke folk psykisk, særlig når disse feilskjærene ikke blir påtalt. Og selvkritikk finnes nesten ikke. Kanskje er vi inne i en ond sirkel ved at media vil tekkes kjøperne av økonomiske grunner. Dette kan forlede til å fokusere på det sensasjonelle og til (populære) overtramp. Da kjøperne på denne måten får det de vil ha, påvirkes de i sin tur av media osv. Derfor er kjøperne medansvarlige når dårlige media har store opplag eller seertall.

Til slutt må nevnes de moderne medias tendens til å snakke "i store bokstaver". Den tiltagende bruk av bilder og store overskrifter kan hos mange også bidra til en overfladisk oppfattelse av innholdet. Hovedbudskapet skal presenteres kort og fort, og derfor ofte også ufullstendig og unyansert. En forståelse av hva som egentlig skjer, kan ikke formidles på en slik måte. Da opinionen bør være et våkent og velinformert korrektiv til det som skjer (og ikke skjer) på det politiske plan, er denne overfladiske journalistikken særlig betenkelig. Opinionens brodd svekkes av folks likegyldighet. Men den svekkes også av mangel på riktig- og av feil informasjon.

TV-programmer for ungdom fortjener også en kommentar. Meget av dette er "normalt". Men en del består også av usammenhengende følger av lyd, og bruddstykker av bilder og sekvenser. Her finnes intet innhold ut over det å være "action". Hva kan konsekvensene bli av denne påvirkningen som synes å være en bevisst og ubevisst pirring av emosjonelle følelser, slik som angst, sexlyst, ensomhet, aggresjon med videre. Dette må da gi mangel på konsentrasjon og i beste fall virke passiviserende? At en del av denne underholdningen kan virke sløvende synes mindre betenkelig enn at vold som underholdning i lengden kan virke avstumpende og bryte ned nyttige grenser for atferd i samfunnet. Det kan neppe komme noe godt ut av denne forurensningen av menneskesinnet i stor og professjonell målestokk.

5.8.3 Vold og samfunn
Vold i forskjellige former og av forskjellige grunner spiller en stor rolle i samfunn og mellom samfunn. Og vi spør: Hvor finnes vold i samfunnet og hvorfor oppstår vold i og mellom samfunn?

Følgende stikkord viser til lett synlige voldsfenomener i et samfunn: Familie-vold i forskjellige former, overfall, drap, selvmord, voldtekt, ran, trakassering, utpressing, utkastelse av boligen ved manglende betalingsevne osv. I noen land finnes også væpnede konflikter mellom grupper av mennesker. De hyppigste voldsfenomenene mellom samfunn er grensetvister, hevntokt og krig.
Men det finnes også mer skjulte og mindre fysiske former for vold, slik som løftebrudd, svik, trusler om represalier, å påføre andre en følelse av mindreverd osv. Som vi ser, kan volden ramme fysisk, økonomisk og psykisk, også i kombinasjon.

Det er ofte konflikter som fører til vold mellom mennesker og stater. Men ikke alle konflikter fører til voldshandlinger. I tillegg finnes vold som ikke uten videre kan tilbakeføres til konflikter mellom to parter, slik som mobbing, bedrageri, ildsp-settelse og voldshandling uten motiv, slik det er blitt registrert i den senere tid.

Noen former for vold er akseptert, andre ikke. Eksempelvis er forsvarskrig akseptert. I tillegg kommer den vold samfunnet utøver for å opprettholde ro, orden og respekt for loven.

Volden i samfunnet er etter hvert så omfattende at den (og frykten for den) er blitt en rammebetingelse for livet til mange mennesker. Da vold synes å avle vold, er man på denne måten inne i en ond spiral. Samtidig innebærer dette en mulighet for å redusere volden, fordi de samme avhengigheter kan bidra til å redusere den, hvis man bare kommer igang. Hvordan kan det skje? Da må vi se på voldens årsaker. Det er ikke så lett, fordi meget ennå er uavklaret på dette feltet.

Hva slags vold er det vi snakker om? Det går vi nærmere inn på i Tillegg 3. Her tar vi bare med en oversikt over situasjoner som lett fører til vold: Ekspansjonsvold er vold som er rettet mot den eller de som er i veien for min vilje til å oppnå noe. Det er ikke vanskelig å finne eksempler fra dagliglivet mellom mennesker, i forretningslivet og mellom stater. Psykologien synes å være: Mer til meg på bekostning av andre. Tåle-vold oppstår som reaksjon på ubehagelige, og gjerne langvarige, livsbetingelser, slik som voldelig opprør mot undertrykkelse. Men tålevold kan også finnes i forholdet mellom mennesker. Kjernen i denne voldens psykologi ligger i ønsket om å kvitte seg med et lenge tålt ubehag. Fornærmelse er en annen form for vold. Den kan utøves mot dem som lar seg fornærme. Da svært mange mennesker gjør det, er denne form for vold farlig, og da særlig gjennom de reaksjonene den kan fremkalle, og som vi har kalt hat-vold. Voldelige reaksjoner på diskriminering på etnisk, sosialt og religiøst grunnlag kommer inn her.

Den psykologiske kjernen i hat-volden synes å være at selvbildet, eller noe i meg som jeg identifiserer meg med, føler seg såret eller fornedret. Forutsetningene for denne type vold er altså et såret selvbilde, dessuten en voldelig indre reaksjon og indre moralske bindinger som ikke er sterke nok til å hindre at voldstendensene får utløp. Det er åpenbart at også frykt spiller en sentral rolle i mange sammenhenger. Den som holder mennesker nede, frykter oppstand og bruker enda sterkere vold for å holde folk nede.

Alle disse formene for vold (og noen til) er med å danne livsbetingelse for millioner av mennesker i den industrialiserte verden og i u-landene: Hjemme, på skolen og på jobben. Gamle som føler seg truet på gaten. De mange som utnyttes fordi de frykter å miste jobben. De som blir frustrerte fordi de har mistet jobben, og som lar frustrasjonen gå ut over andre. De som tar andres eiendom for å overleve, for å berike seg, eller for å kunne flykte fra elendigheten i en kortvarig narkorus osv.

Forutsetningen for mye av volden innen de tre førstnevnte typene (ekspansjonsvold, tålevold og hat-vold) er en inndeling i "vi" og "de andre", de som ikke tilhører den "rette" rasen, den "rette" nasjonen, det "rette" sosiale sjiktet, det "rette" partiet, den "rette" religionen, den "rette" banden osv. Identifikasjonen med gruppen og dens ideologi skaper den avstand til mennesker i andre grupper som er en forutsetning for denne volden. Slik identifikasjon finner vi i mer eller mindre ekstrem form blandt mennesker i Boznia, India, Israel, Norge og de fleste andre steder. Det sosiale klima innen gruppen bidrar ofte til å redusere hemninger og til å gjøre en konflikt på dette grunnlaget "hellig". Når følelsene involveres på denne måten, har sakligheten trangere kår enn fordommene. Derfor er både den ideologiske inndelingen og identifikasjonen så farlig. Og derfor er slike konflikter ofte spesielt fastlåste og hensynsløse.

"Derfor er både den ideologiske inndelingen og identifikasjonen så farlig."

Mange samfunn ser farene. Den medisinen man setter sin lit til, er toleranse. Men et blikk på verden idag - Boznia, Irak, Midtøsten, Mellom-Amerika, Tibet osv. - viser hvor langt toleransen rekker når man samtidig driver en ideologisk indoktrinering gjennom kulturen og i statlig regi. Å skape forutsetningene for ideologisk vold gjennom ideologisk indoktrinering og samtidig tro at denne tilretteleggingen for vold kan uskadelig-gjøres gjennom toleranse, er åpenbart en illusjon. Toleranse har vist seg å ikke være et sterkt psykologisk virkemiddel. Vil man ha slutt på vold på dette grunnlaget, må man tydeligvis slutte med religiøs, nasjonal, rasemessig og sosial indoktrinering og den tilhørende gruppedannelsen. Her gjenstår mye. Ja, nasjonal og religiøs ideologi synes sågar å være på fremmarsj i form av nasjonalisme og fundamentalisme.

5.8.4 Kultur
Hva er kultur? Er kultur teater, ballett, musikk, film, litteratur og så idrett, da, som nå er innlemmet i kultur-begrepet her i landet? Her vil vi se på kultur som et vidt begrep, som omfatter en folkegruppes måte å være på, å tenke på, å gjøre ting på, språket, moralnormer osv. Uformelle samarbeidsformer, slik som kvinnebevegelsen er også del av kulturen. Det samme gjelder frivillige organisasjoner. Det innebærer at sivilisasjonen blir en (teknisk) del av kulturen. Kulturarven blir også en del av kulturen. Den er dét som våre forfedre har overlatt oss av forandret natur, gjenstander, ritualer og tenkemåter. Slik blir de fleste av oss del av en kultur, og kulturen blir del av oss, idet den preger vår måte å tenke på, å reagere på, å handle på. Det er ganske vanskelig å være fri fra en kultur som har preget oss fra barneårene. Vi er på en måte fanget i-, eller fanger av, vår kultur, sålenge vi ikke blir oss denne avhengigheten bevisst.

Felles kultur sveiser mennesker sammen. Men samtidig er det en fare for at alle andre stenges ute. Kultur blir lett ideologi som skaper forestillinger om "vi" og "de andre". Som vi har sett, er slike gruppedannelser en forutsetning for konflikter av ideologisk karakter. Slik sett kan kultur være farlig.

Kulturimperialisme er et moderne begrep som tyder på at kultur også kan danne grunnlag for en annen type konflikt. Visse kulturer har frembragt kunnskaper, teknologi og organisasjonsformer som gjør dem bedre egnet til å dominere over andre på det praktiske og økonomiske plan. Slike kulturer kan (sågar) seire over andre kulturer uten bruk av fysisk vold. "Fornorskningen" av samene som foregikk tidligere, er et slikt eksempel som omfattet bruk av psykisk vold. Kinesernes fremferd i Tibet er en form for kulturimperialisme som også fremmes med brutal fysisk vold. Som en tredje mulighet foregår nesten overalt en kulturell påvirkning utenfra som er helt frivillig. Eksempelvis er vår norske kultur i betydelig grad et resultat av slik frivillig kulturpåvirkning utenfra.

Kultur kan også være del av et forsvar mot (fremmed) undertrykkelse. Og kulturpersonligheter kan av fremmede autoriteter bli oppfattet som en fare. I slike kulturkamper har man brent både mennesker og bøker. Noen av fortidens såkalte kulturminnesmerker er laget av slaver. De vitner om en annen kulturkamp, kampen mellom den sosiale topp og bunn, som lett glemmes i beundringen av slike minnesmerker. Kulturutveksling er idag et middel til å øke forståelsen mellom mennesker med ulike kulturer for derved å redusere faren for kulturkonflikter.

All kreativ, skapende virksomhet er kultur: Virksomheten til komponisten, den utøvende musiker og skuespiller, forfatteren, maleren og billedkunstneren, brukskunstneren, forskeren og filosofen, dvs. den som er glad i sannhet. Ja, ifølge vanlig språkbruk er dette kultur. Men egentlig er det et paradoks. For kultur er viderefø-ring av det kjente, mens kreativitet er å skape noe nytt. Bare de som er fri fra gammelt tankegods og -mønstre er i stand til å være kreative, i ordets egentlige betydning. Derfor har etablert kultur ofte bekjempet det nye, og slikt hender fortsatt.

Det forhold at mennesker er villige til å betale for i det minste noen av kulturens produkter, gjør kultur til en næringsvei for mange av utøverne. Vi må gå ut fra at det er sin "hobby" de heldige da får som næringsvei. Å gjøre det man har evner til, og derfor er interessert i å gjøre, gjør livet meningsfylt for disse utøverne; det bidrar til høy livskvalitet.

Men samtidig skaper de noe som andre oppfatter som meningsfylt å bruke tid på, å se på, å høre på, å lese, å oppleve. Det øker deres livskvalitet i fritiden. Og de er villige til å betale (noe) for det, men vanligvis ikke det det koster. Derfor må staten betale en del av regningen. Dvs. vi alle betaler det over skatteseddelen (i form av offentlig konsum). Det er mulig at det er slik kultur vi i fremtiden vil fylle større deler av vår fritid med.

Ved våre inngrep i naturen skaper vi en kulturarv som vi overlater til neste generasjon, slik vi har mottatt bygninger, dyrket mark, veier, jernbaner og tomme gruver fra våre forfedre. Den kritiske situasjonen Jordens miljø befinner seg i, er en del av den kulturarven vår generasjon etterlater seg.

Den mediakultur vi er på vei inn i, har en rekke egenskaper. Den åpner enorme muligheter for informasjon og folkeopplysning. En betenkelig side ved denne infor-masjonen er den blanding av fantasi og virkelighet som finner sted i stadig stigende grad uten at grensene er synlige. Slik påvirkning over lengre tid kan medføre at menneskene ikke lenger klarer å skille realiteter fra fantasi i tilstrekkelig grad. På denne måten kan (eventuelt farlige) illusjoner oppstå, og rollen som våken opinion kan bli svekket. Ja, myndighetene kan bli redde for å fortelle sannheten om en rekke ting, fordi reaksjonene blandt folk kan bli så sterke at de kan føre til kaos. Men det henger også sammen med en annen side ved kulturen, nemlig det vi har inne i oss. Jo mer fordommer, angst og andre emosjoner vi har inne i oss, desto mer utilregne-lige blir vi i våre reaksjoner.

"Jo mer fordommer, angst og andre emosjoner vi har inne
i oss, desto mer utilregnelige blir vi i våre reaksjoner."

5.8.5 Fritid, miljø og arbeid

Hva er fritid?
Etter hvert som produktiviteten øker, har menneskene i de fleste land tatt ut en del av gevinsten i form av økt fritid. Man har altså økt både sin levestandard og sin fritid. Men hva mener vi med fritid? Med fritid mener vi her den delen av livet som ikke brukes til betalt arbeid "på jobben", som vi anslår til 1800 timeverk pr. år. Hva slags aktiviteter omfatter denne fritiden? Skiller vi mellom barneårene, den yrkes-aktive alder og alderdommen, så er det i denne omgang fritiden innen den yrkesak-tive alder vi snakker om. For å få et mer konkret begrep om det, er årets ca. 8760 timer anslagsvis fordelt på de aktuelle typer aktiviteter: Nødvendig transporttid til og fra arbeidet (ca. 300t eller 3%), søvn (ca. 2900t eller 33%), tid for matlagning og spising (ca. 900t eller 10%), personlig hygiene (ca. 200t eller 2%), sykdom og rekre-asjon (ca. 500t eller 5%), formaliserte ferier og fritidsaktiviteter utenom arbeidstiden (ca. 2140t eller 24%). Det er det siste punktet som er særlig interessant her. For de fleste mennesker som har arbeid, vil dette mønsteret vare i ca. 40 (yrkesaktive) år. Tar man med 10% arbeidsledige i gjennomsnittstallene, vil den gjennomsnittlige arbeidstiden per år være ca. 1620 timeverk, mens fritiden blir ca. 2350t eller 27%. (Barns fritid ser ut til stadig å bli mindre pga. større krav til læring.)

Hvordan brukes fritiden idag?
Antar vi at de øvrige punktene tar et nokså konstant antall timer per år, er det feriene og fritiden utenom arbeidstiden som vil øke med redusert arbeidstid. Hva brukes denne tiden til idag, den tiden som kanskje utgjør ca. 24-27% av vårt yrkes-aktive liv? Vi har ingen statistikk. Men ut fra den iakttatte virkelighet vil vi anta at følgende aktiviteter legger beslag på størstedelen av fritiden: Reising, diverse kroppslige aktiviteter, slik som turgåing, jogging, sport av ulike slag, mentale aktiviteter, slik som lesing, samtaler, samvær i forbindelse med spill, læring/videre utdannelse, skriving, hvile, meditasjon, diverse kulturaktiviteter, slik som å spille og synge, danse, spille teater med videre, passivt mottak av diverse kulturtilbud, slik som å høre musikk, gå på kino og teater med videre. Dessuten transporter i forbin-delse med disse aktivitetene.

Fritidsaktivitetene i lys av miljøbegrensningene
Selv om de fleste aktiviteter gir et visst utslipp av klimagasser og eventuelt bidrar til minimal forurensning av annen art, så synes de følgende fritids-aktivitetene å være ganske miljøvennlige:

- Turgåing, jogging, sykling og andre ikke-motoriserte sportslige aktiviteter og gruppeidretter som   utøves i nærmiljøet.

- Mentale aktiviteter, slik som: Lesing, samtaler, spill, læring og videre utdan- nelse, skriving,   meditasjon.

- Kulturaktiviteter, slik som å spille, synge, danse med videre, hvis de kan utøves uten lengre   transporter.

- Passivt mottak av nevnte kulturtilbud, hvis disse kan mottas uten lengre transporter.

Særlig miljøbelastende er alle motoriserte fritidsaktiviteter, slik som reising med privatbil og -båt, fly og turistskip, og motorisert sport på land, sjø og i luft. Jo større motoren er, og jo eldre, desto verre med hensyn til miljøet. I tillegg kommer den reduksjon av livskvalitet som bråket skaper for andre.

Massearrangementer sommer og vinter krever en egen kommentar. Å gå på ski om vinteren er meget miljøvennlig, hvis de nødvendige transportene skjer med kollektive transportmidler (bortsett fra fly). Men masse-arrangementer som et VM på ski eller et OL må være ganske miljøbelastende særlig pga. all person- og material-transporten i forbindelse med markedsføring, planlegging, utbygging og gjennom-føring av prosjektet, hvor ti-tusener av mennesker fra fjern og nær skal være til stede. I samme kategori kommer alle lignende arrangementer inklusive fotballcuper og -serier og internasjonale mesterskap.

Utviklingstendenser
Utviklingstendensene idag er lite påvirket av miljøhensyn. Masseturisme er en vekstnæring på lengre sikt. Sydenturer og andre former for masseturisme er blitt storindustri, i noen grad blir den nå individualisert. Reisemålene ligger stadig lengre borte. Eksempelvis besøker tusenvis av japanere og amerikanere hvert år Nordkapp. Og man kan spørre: Hva i all verden skal de der? Dette synes å være opplevelses-ferie for nyrike som mener slike eksotiske reiser er det beste de kan gjøre med sin fritid og sine penger. Snart vil den øvre middelklasse (på mange hundre millioner mennesker) i India, Kina, Indonesia, Korea og andre land også være på jakt etter sjeldne opplevelser, som kan hjelpe dem med å komme bort fra sin trivielle hverdag, og som de kan fortelle om når de kommer hjem.

På sportssiden synes de tradisjonelle arrangementene å bli stadig større. Og flere typer arrangementer kommer til. Det gjelder nye sportsgrener og konkurranser for ungdom og barn på det nasjonale og internasjonale plan. Også TV-titting og video synes å være vekstbransjer av stort omfang og betydning. Omfanget til de andre miljøvennlige fritidsaktivitetene synes å være forholdsvis stabilt. Alt ialt ser det ut til at de typer fritidsaktiviteter som (uten tiltak) vil øke i fremtiden, er lite miljøvennlige.

5.9 Det myndighetene gjør og hvordan det virker

5.9.1 Økonomisk politikk
Hva mener regjeringene i de forskjellige landene om den økonomiske situasjonen, og hva gjør de for å løse problemene? Vi må selvsagt begrense oss til utvalgte, sentrale områder. I dette avsnittet ser vi derfor på noe av det myndighetene gjør idag ut fra den virkelighetsoppfatningen de har. Dessuten skal vi se litt på hva noen andre hovedaktører gjør og noen vesentlige konsekvenser. Utgangspunktet vårt er (1) de tidligere nevnte problemene, massearbeidsledigheten, forurensningen osv. Og (2) at myndighetene ikke klarer å løse problemene. Kanskje har de sågar bidradd til å skape dem? Vi håper det ikke har skjedd bevisst. Men det må i så fall innebære at myndighetene ikke har skjønt konskvensene av sine tidligere tiltak eller mangel på tiltak.

Hva tror man er tilfelle?
I i-land har myndighetene stort sett en virkelighetsoppfatning som blandt annet innebærer: (1) At økonomisk vekst skal løse arbeidsledighetsproblemet. (Det er altså ikke behovet for flere produkter som primært begrunner ønsket om økonomisk vekst.) Dessuten skal (2) mer utstrakt bruk av kjent og miljøvennlig teknologi og (3) utvikling av nye teknologiske løsninger sørge for at den økonomiske utviklingen blir "bærekraftig" på tross av veksten i økonomien. Tanken er at den økonomiske veksten med forbedret teknologi ikke skal påføre miljøet for stor skade.

Man tror (4) at økt frihandel er et sentralt virkemiddel for å oppnå større økonomisk vekst. Dessuten tror man (5) at en friere flyt av kapital, vil føre til etablering av flere arbeidsplasser, ut fra den forestilling at kapitalen også i dagens situasjon fortrinnsvis vil søke nye, lønnsomme næringsprosjekter som gir nye arbeidsplasser.

Opprettelse av mer frihandel gjennom større frihandelsområder (EØS, EU) og internasjonale avtaler (GATT/WTO) skal altså føre til økonomisk vekst og færre arbeidsledige. Den økonomiske veksten skal gjøres bærekraftig ved teknologier som bare delvis eksisterer. En så upresis formulering som "internasjonalt samarbeid" skal dessuten bidra til å få slutt på arbeidsledigheten. I den forbindelse venter de små nasjonene på "drahjelp" fra de store som skal være "lokomotiv".
På EU's ministermøte i København i juli 1993 skulle man finne egnede tiltak mot arbeidsledigheten. Noen ville bekjempe problemet ved å øke den offentlige virksomheten, noen ved å gjøre det stikk motsatte! Bedre kan den store forvirringen på dette området idag ikke demonstreres.

Når det gjelder ikke-økonomiske problemer, slik som kriminalitet, bruk av alkohol og narkotika, rasekonflikter med videre, er man klar over at man vet for lite om årsakssammenhengene, men er likevel tilbøyelig til å se arbeidsledigheten som en vesentlig faktor.

Hva så med u-landene? I den grad de har noenlunde ordnede forhold, er økonomisk vekst en sentral målsetting for de fleste. Om denne veksten skal være "bærekraftig", synes å være et spørsmål som de færreste u-landene har overskudd til å gi høy prioritet, foreløpig. Men en del av ny-investeringene skjer med moderne og forholdsvis miljøvennlig vestlig teknologi, en teknologi som likevel ikke er bra nok ut fra det langsiktige hensynet til miljøet.

Utviklingshjelpen gir beskjedne resultater i forhold til innsatsen. Og regjerin-gene i de fleste land ser ut til å godta Verdensbankens økonomiske direktiver til u-landene, direktiver som rammer så mange underpriviligerte mennesker hardt. Likevel skjer en enorm utvikling i mange u-land som gir millioner av mennesker økt levestandard og livskvalitet.

Hva gjør myndighetene ut fra det man tror?
Innen det økonomiske systemet satser verdenssamfunnet fortsatt på å øke den internasjonale frihandelen med alle dens fordeler og ulemper. Kapitalen har fått fritt spillerom. Samtidig har myndighetene til tider skapt gunstigere vilkår for kapitalen utenfor- enn innenfor næringslivet. I noen grad har man også lokket kapitaleierne til å plassere i skattemessig motiverte investeringer. Myndighetene fremmer dessuten konsentrasjonen av kapital og øker derved ustabiliteten i økonomien og ulempene i forbindelse med den. Visse regler for bedrifters regnskapsførsel virker i samme retning. Man ønsker en lav rente, men har i mange år samtidig ført en økonomisk politikk som har skapt en høy rente.

Fastkurspolitikken har spilt falitt. Og det er myndighetene som selv har sørget for det: De har ført en økonomisk politikk som har undergravet valutakursen og gitt fritt spillerom for spekulasjonskapitalen.

Myndighetene har stort sett akseptert geografisk- og organisatorisk konsentrasjon av næringslivet i store og stadig voksende enheter og i stadig større befolkningssentra. De har akseptert alle de ulempene som er beskrevet tidligere. Bortsett fra å bedre den kollektive og private transporten, blir lite gjort. Alt i alt kan man si at myndighetene i mange i-land nå innfører det såkalte to tredjedelssamfunnet med åpne øyne. Det er underlig at myndighetene i de vestlige land opprettholder en slik praksis.

I miljøspørsmålene foregår en rekke positive ting. Vi tenker på reduksjonen av KFK-gassene, håndtering av problemavfall, rensing av kloakk osv. Dårlig teknologi blir også erstattet med mer miljøvennlig teknologi. Likevel tar man ikke den fulle konsekvensen av det man tross alt vet, og skyver store deler av problemene foran seg. Man er lite villig til å handle ut fra "føre var" prinsippet. Når det gjelder hensy-net til naturen og miljøet, spør man ikke hva naturen tåler, men hva konkurransen tåler.

"Når det gjelder hensynet til naturen og miljøet,
spør man ikke hva naturen tåler, men hva konkurransen tåler."

Rio-konferansen sommeren 1992 samlet statsoverhoder fra store deler av verden. De uttrykte verbal vilje til å redde verden. Nye og storstilte overføringer av penger fra Nord til Sør skulle på bordet for å slippe rovdrift på miljøet. Og Vesten underskrev faktisk behovet for å endre sine ødeleggende vaner innen produksjon og forbruk. Dessuten fremkom en uforpliktende avtale om tiltak mot drivhuseffekten. I rettferdighetens navn må også en mer håndfast avtale nevnes som skulle sikre at Jordens genetiske mangfold ikke skal gå til grunne. Noen milliarder $ ble også gjort disponible for u-landenes miljøtiltak.

Men hva gjorde de, regjeringene i Norge, Sverige, Finland og Holland da de kom hjem? De reduserte u-hjelpen med til sammen milliardbeløp. Europa og USA har også brutt sine Rio-løfter om nye, store bidrag til IDA - Det Internasjonale Utviklingsfondet. Dette er verdens ledere i 1990-årene, dessverre! Etter at rapporten fra FN´s klimapanel nå foreligger, er det grunnlag for å si at de gambler med Jordens fremtid.


Befolkningseksplosjonen er ett av verdens alvorligste problemer. Hva gjør myndighetene i de forskjellige land? Prevensjonsopplysning og -veiledning anvendes de fleste steder. Ettbarn-politikken er Kinas harde metode, som bare delvis er effektiv. Tvangssterilisering og premiering for små barnetall blir brukt andre steder, mens frivillig sterilisering vel brukes i de fleste land. Men, sålenge barna er foreldrenes aldersforsikring, vil det bli mange barn. Det har erfaringen vist. Erfaringen fra Vesten tilsier derimot at den eneste kjente gangbare veien for å bremse befolkningsveksten er å få de fattige opp på et velstandsnivå som frir dem fra tanken på at barna skal være deres aldersforsikring. Slik sett er økonomisk utvikling, hvor kvinnene i u-land spiller en sentral rolle, også et virkemiddel for å bekjempe befolkningseksplosjonen. Det betyr at den måten den økonomiske utviklingen nå drives på, er lite egnet til å motvirke befolkningsøkningen på kort sikt. Det er levekårene til de store massene som må bedres, og det går altfor langsomt, også av hensyn til befolkningseksplosjonen.

Anskaffelse av våpen synes å være høyt prioritert i mange u-land. Det er påfallende hvor rikelig det er med våpen og ammunisjon i konflikt-områdene, mens det samtidig er mangel på mat og medisiner. Det er (industri-)lands myndigheter som tillater mye av disse våpenleveransene, Frankrike, USA og mange andre. Våpenhandelen er for lukrativ til å bli stanset. Den skaper mange arbeidsplasser, som arbeidstagerorganisasjonene også er interessert i.

Men her er flere paradokser i myndighetenes økonomiske system: Mens flere millioner mennesker dør av sult hvert år, brukes deler av jorden i u-landene til å dyrke dyrefôr som i store mengder eksporteres til i-landenes industrialiserte husdyrhold, som til dels leverer overproduksjon til lager. Av og til dumpes deler av denne overproduksjonen på verdensmarkedet med den følge at matvareprodusenter i utviklingsland får økonomiske problemer.

I tillegg påfører denne formen for husdyrhold millioner av dyr store lidelser samtidig med at husdyrproduktene kan få en tvilsom kvalitet, særlig pga. bruken av hormoner og medisiner. Men det er heller ikke særlig overbevisende at broilere i de store hønsefarmene hadde dødd av seg selv(!), hvis de hadde måttet leve under de samme forholdene noen uker lenger enn de 36 - 42 dagene de får leve før de blir slaktet. Alt dette gjør myndighetene ikke noe med.

De andre aktørenes medansvar
Det er ikke bare myndighetene, men stort sett også de øvrige samfunnspåvirkerne på det økonomiske området som står ansvarlig for det som skjer. Sosialøkonomenes råd til myndighetene synes ikke å være gode nok. Fagforeningene vil sikre arbeidsplassene og gjøre dem mer produktive som grunnlag for høyere lønn til medlemmene. Næringslivet vil ha bedre konkurransevilkår og bedyrer at de er interessert i friest mulig konkurranse. Sammen med bankene deltar mange av bedriftene aktivt i den valutaspekulasjonen som har så mange uheldige følger for samfunnet og enkeltpersoner. Og den lille delen av opinionen og det politiske liv som vil at noe skal bli gjort, er i villrede av mangel på innsikt i denne kompliserte materien.

Det er ikke vanskelig å få øye på de psykologiske faktorene til aktørene i dette spillet. De arbeidsledige ønsker selvsagt en økonomisk vekst som kan skape nye arbeidsplasser. Det samme gjør fagforeningene, myndighetene og de fleste av våre medborgere i alle industriland og selvsagt også i u-landene.

Konsekvensene
Hva er konsekvensen av denne "utviklingen", dvs. av det aktørene på det økono-miske området samlet gjør eller unnlater å gjøre? Stort sett må vi si at problemene fortsetter å eksistere i minst like stort omfang som før. Arbeidsledigheten stiger. Tilførselen av klimagasser til atmosfæren øker i stedet for å avta. Fattigdommen øker. Det samme gjør folkemengden på Jorden. I det store og hele må vi si at konsekvensene av myndighetenes og de andre aktørenes tiltak og mangel på tiltak er at problemene øker. De tiltakene som tross alt blir satt iverk, er utilstrekkelige. Myndighetene svikter sin oppgave særlig overfor fremtidige generasjoner. I lys av våre undersøkelser synes dét også å være en logisk følge av det som blir gjort, og det som ikke blir gjort.

5.9.2 Ikke-økonomiske forhold
Vi skal her bare komme inn på noen få ikke-økonomiske forhold, og begynner med materialismen. Hele utviklingen mot materiell velstand har hvilt på det synet at materiell velstand for alle ville fjerne de fleste problemer og stort sett skape lykke-lige mennesker og et harmonisk samfunn. Derved ble alt lagt til rette av myndigheter og andre for å oppvurdere materielle ting, for materialisme. Dagens situasjon har vist at det gikk annerledes enn man tenkte, og at noe må ha vært feil ved det man trodde tidligere.

Kan det henge sammen med det som ble tilsvarende nedvurdert da det materielle ble oppvurdert? Og hva var det? Var det egoismens betydning, jakten etter det behagelige i øyeblikket, og den likegyldigheten overfor andre som det innebærer? Var det misunnelsen som lett oppstår ved sammenligning med dem som har det bedre? Var det det forhold at materielle ting ikke bare er egnet til å tilfredsstille fysiske behov, men også psykiske ønsker. At mer penger kan gi mer makt og mer anseelse, mer selvfølelse, nesten uten grenser? Var det hensynet til barnas behov for omsorg og nærhet som bevisst eller ubevisst ble nedprioritert til fordel for foreldrenes ønske om materiell velstand? Var det systemene det var noe feil med? Eller var det feil ved menneskesynet, at man f.eks. trodde for godt om mennesket? Spiller ikke materiell velstand den rollen man trodde? Ja, kan velstand sågar gjøre menneskene egosentriske og harde? Var det feil mennesker som var kommet i nøkkelposisjonene? Og: I hvilken grad kan egoistiske, konfliktfylte, likegyldige mennesker overhode skape harmoniske samfunn?

Det psykiske velværet er ikke så entydig koblet til levestandarden som man lenge har trodd og basert politikken på. Det at begrepet livskvalitet nølende er kommet inn i samfunnsdebatten har foreløpig ikke ført til noen grunnleggende nye innsikter og holdninger, selv om "myke verdier" blir noe høyere prioritert idag enn tidligere. Men med nåværende systemer og tilhørende tenkning må man først opparbeide seg økonomi for å ha råd til myke verdier.

Et annet tema vi vil ta opp her, er det som kan kalles usakligheten i "vitenskapen". Grunnen er at denne usakligheten er av ganske stor betydning for menneskers levekår. Man skulle tro at de vitenskapelige miljøer var sterkt opptatt av å utvide sin erkjennelse og å gjøre resultatene tilgjengelige for almenheten så saklig og så fort som mulig. Men slik er det ikke alltid. Vi skal nevne to eksempler fra Norge, som illustrerer hva vi mener. Men problemet er kjent over hele verden. Det kan eksistere fordi myndighetene i for stor grad opptrer som medspillere til "den offisielle vitenskap". Og media har ikke interessert seg tilstrekkelig.

Den såkalte Nitter-kuren er en form for kreftbehandling som har til hensikt å bekjempe sykdommen ved å styrke pasientens eget immunsystem. Denne filosofien brøt med akseptert tenkning innen de medisinsk-vitenskapelige miljøer da den ble lansert og i ti-årene etter. Metoden og mannen bak metoden ble derfor bekjempet. En (av flere) effektive måter, er å sørge for at metoden ikke får tildelt forskningsmidler. Samtidig kan man beskylde metoden for ikke å være vitenskapelig dokumentert. Takket være positive erfaringer fra pasienter, har metoden på en måte likevel kunnet overleve.

Etter ca. førti år har myndighetene nå funnet det riktig å se nærmere på denne Nitter-kuren med saklige øyne. Det kan ikke være tilfeldig at den offisielle medi-sinske vitenskap i mellomtiden har skjønt og akseptert at filosofien bak Nitter-kuren kan ha noe for seg. I den forbindelse gjennomføres nå internasjonale kongresser uten at pioneren Nitter er blitt rehabilitert. Alt tyder på at et stort antall pasienter gjennom førti år er blitt berøvet et virksomt behandlingstilbud pga. usaklighet i et vitenskapelig miljø, et miljø som også har en arm inn i myndighetenes kontorer.

Kiropraktorbehandling ble godkjent i Norge gjennom et politisk vedtak i strid med faginstansens anbefaling! Det tjener politikerne til ære. Men homøopati er fremdeles et ord som får mange innen det medisinsk-vitenskapelige miljø til å riste oppgitt på hodet. Ut fra deres forståelse av menneskekroppens fysiologi kan homøopatien bare karakteriseres som tøv. Hvis homøopatien har en virkning, må den bero på innbilning (placebo). Å godta homøopatien ville nemlig innebære en ny dimensjon i forståelsen av menneskekroppen og ryste den moderne legevitenskap i sine grunnvoller. "Det vi ikke skjønner, kan ikke eksistere" er en gammel forestilling i vitenskapelige (og kirkelige) miljøer. Det legevitenskapen konsekvent overser er, at homøopatisk behandling også virker på dyr, hvor placeboeffekten snaut kan være til stede.

Tidligere tiders vitenskapsmenn skjønte ikke at Jorden kunne være rund. Altså var den flat, og alle som hadde innsett at den var rund, var ute av det gode selskap. Slik er det i prinsippet fremdeles. Det henger blandt mye annet sammen med at fagmiljøene i stor grad får skape sine egne rammebetingelser og beskytte seg selv på en måte som er skadelig for almen erkjennelse og for folk flest.

I stedet for å avvise det man ikke forstår, ville enhver saklig reaksjon gå ut på å undersøke om det man hittil har trodd, er feil. Her vil det vise seg om man søker støtte for egne oppfatninger, eller har en vitenskapelig holdning og søker det som er reelt. Observasjoner som ikke passer inn i gjeldende teorier, har, etter en altfor lang tid, alltid gitt støtet til nye og bedre teorier, til dypere erkjennelse. Når fagmiljøene ikke skjønner dette selv, når nye "uforklarlige" fenomen oppdages, bør samfunnet hjelpe dem til det. Her har media og myndigheter en oppgave som ikke blir godt nok ivaretatt.

Utdanningspolitikken har også store mangler. Idag er det slik, at mange av de arbeidsledige ungdommene søker videre utdanning, naturlig nok. Og i tråd med samfunnets anbefalinger studerer mange ved universitetene, som da blir overfylte. Resultatet er at det blir altfor mange akademikere. Svært mange av dem vil aldri kunne utøve det yrket de har lært. Mange nyutdannede akademikere vil bli møtt av arbeidsledighet. I tillegg vil de ha et stort studielån som de ikke vil ha noen mulighet for å betjene. På den annen side vil det i nær fremtid antagelig være mangel på kvalifiserte håndverkere av forskjellig slag. I år 2000 regner man med at det bare i Tyskland vil være 600 - 800'000 for mange akademikere.

5.9.3 Hvorfor virker ikke medisinen?
Vi har i de foregående avsnittene analysert nå-situasjonen og noe av det myndigheter og andre gjør. Meget er bra i vår del av verden. Men vi har også sett at mye ikke er så bra, og at utviklingen på flere vesentlige områder går i en retning vi ikke ønsker. Hvorfor virker ikke myndighetenes medisin? Vi vet at noen myndigheter ikke gir medisin i det hele tatt. Noen prater om medisin, og noen gir så altfor lite, fordi medisinen er for dyr.

Hvorfor går ikke arbeidsledigheten ned med de tiltakene som settes iverk? Svaret ser ut til å være at man (1) fører en schizofren politikk som også omfatter tiltak som fremmer arbeidsledighet, både på kort og lang sikt, at man (2) har gitt fra seg virkemidler og (3) at tiltakene som vil fremme sysselsettingen, er utilstrekkelige eller uvirksomme. Begrunnelsene for dette er gitt tidligere.
Myndighetenes tiltak vis a vis arbeidsledigheten består hovedsakelig i å bearbeide de ledige, ikke å skape nye jobber. Derved påvirker de i første rekke hvem som skal vinne i kampen om de få jobbene som finnes. Meget få arbeidsledige skaper noe nytt på grunnlag av det de har lært, eller går inn i jobber det ellers er vanskelig å skaffe kvalifiserte folk til. Derfor bidrar denne dyre politikken ikke til å løse arbeidsledighetsproblemet

Når det gjelder i-landene, sitter vi med det generelle inntrykk at regjeringene i for stor grad er fanget i gamle tankebaner i en økonomisk situasjon med nye elementer. Dessuten vil de bekjempe mange menneskelige problemer ved å angripe symptomene i stedet for å fjerne årsakene.

Hva så med u-landene? At de mangler ressurser for å takle de enorme problemene, synes åpenbart, men dels er det også likegyldighet og endog kynisme. Slike regimer vil ikke gjøre det som er nødvendig uten påtrykk og hjelp fra i-land. Alt dette kan bare bety at menneskene i maktposisjonene i i-landene og u-landene altfor ofte ikke holder mål. Mangelen på innsikt synes å være gjennomgående. Vi har altså en erkjennelseskrise. Men i større eller mindre grad unnlater også myndighetene å gjøre det de har skjønt burde gjøres. Å beholde makten ble viktigere. Det innebærer at vi også står overfor en moralkrise. Spørsmålet blir da om det finnes mer egnete personer, og hvordan man i så fall kan få dem inn i nøkkelposisjonene. Vi har mange steder fått yrkespolitikere, et forhold som strider mot demokratiets grunnprinsipp.

"Vi har mange steder fått yrkespolitikere, et forhold
som strider mot demokratiets grunnprinsipp."

Myndighetene har ikke innsett at den materialistiske tenkningen ikke fører frem. Den fører ikke frem pga. miljøet. Men den fører heller ikke frem, fordi den har skapt et samfunn som prioriterer videre materiell vekst på bekostning av livsviktige menneskelige verdier. Barns og unges behov for nærhet og omsorg er nedprioritert ut fra en "lønnsomhetens" tankegang. Selvtillit og fremtidshåp blir mangelvare hos ungdom som ikke har fått dekket sine primære følelsesmessige behov.

Så kommer da mange av sykdomstegnene nettopp til syne blandt unge mennesker: Narkotika, dop, alkohol, arbeidsledighet og kriminalitet som lett følger i kjølvannet til det andre. Og så det mest tragiske av alt, selvmordene. Kanskje kjernen i hele denne situasjonen kan uttrykkes så kort og unyansert som dette: Den som ikke får kjærlig oppmerksomhet, skaffer seg oppmerksomhet. Det er bedre å ha kontakt med politiet enn å være uten kontakt med noen.

"Den som ikke får kjærlig oppmerksomhet,
skaffer seg oppmerksomhet."

Dagens politikk lar altfor mange unge møte stengte dører: På skolene og i arbeidslivet. Ja, på en måte møter de sågar den stengte fremtid. De ser gjelden foreldregenerasjonen overlater dem i form av pengegjeld og miljøbelastninger. De ser at noe må gjøres radikalt annerledes i samfunnet og i verden. Men de ser også at myndighe-tene og foreldregenerasjonen ikke gjør-, og kanskje heller ikke vet hva som må gjøres.

Til innhold Verden Hvorhen?

Til neste kapittel Verden Hvorhen?

Til hovedsiden