4 VISJONENS PRAKTISKE VIRKELIGHET

La oss utdype noe av dette. Som nevnt, har innføringen av livskvalitet som mål på velferd kommet godt igang, men det har vært en tung prosess å fjerne seg fra den konvensjonelle vekstfilosofien og levestandard som mål for lykke. Forestillinen om å gi arbeid til alle gjennom en "bærekraftig" fortsatt økonomisk vekst viste seg å være en illusjon. Omstillingen til en ny økonomisk praksis kom derfor i havn med forsinkelse.

I tråd med dette har man innsett hvilken negativ kraft som ligger i det å være egoistisk. Det tidligere samfunnssystemet med sterk vekt på konkurranse og karriere, hadde sett på ambisiøse mennesker med beundring, og kanalisert dem inn i de fleste ledende posisjoner. Nå lykkes man stort sett i å holde slike mennesker borte fra private og offentlige nøkkelstillinger. Egoismen som drivende kraft i næringsliv og samfunn er derved vesentlig svekket, og hensynet til andre mennesker tilsvarende styrket. Dessuten har de bedrede oppvekstvilkårene for barn og unge etter hvert sørget for at det er blitt færre mennesker med sterke egoistiske tendenser.

Dette, sammen med en våken presse og andre forhold har hatt en rekke gunstige virkninger. Blandt mye annet har det ført til at forskningsmidler blir tildelt etter saklige kriterier med henblikk på størst mulig ny erkjennelse og nytte for publikum.

Gamle industriland
De gamle industriland har funnet seg til rette i en ny verden, hvor tyngdepunktet, på grunn av folkemengden og produksjonspotensialet, er flyttet fra Nord-Amerika og Europa til Det Fjerne Østen.

De gamle industrilandene er blitt førende i utviklingen av miljøtilpassede teknologier, og innfører dem også hos seg selv etter hvert som tidligere teknologier må skiftes ut. Det er innført restriksjoner på bruk av olje, mens solenergi er på vei inn i økonomien, enten i form av hydrogén eller elektrisitet. Varmepumper er også blitt en vesentlig energikilde. Den landbaserte kollektivtrafikken har overtatt store deler av den transporten privatbilen tidligere utførte. En stigende andel av den gjenværende private transporten i byene er overtatt av små elektrobiler. Dette, sammen med andre forhold gjør at luften i byene ikke lenger er forurenset av eksos og støy, og at byene har fått et mer menneskelig ansikt med lite stress og vold.

Som resultat av denne utviklingen sitter mange stater og byer igjen med overdimensjonerte trafikkårer fra den tiden man trodde at privatbilismen bare kunne øke uten grenser. Også den sterkt forurensende flytransporten er vesentlig redusert for å redusere utslippene av klimagasser til atmosfæren. Det henger også sammen med at elektronisk kommunikasjon (f.eks. konferanser med billedtelefon) har redusert behovet for å reise. Nye flytyper (og luftskip?) basert på hydrogén som drivstoff er på vei inn, slik at lufttransporten igjen kan øke uten at naturen tar skade.

Volden er drastisk redusert bl.a. som følge av at alle som ønsker det, har lønnet arbeid. De bedrede oppvekstvilkårene for barna, har også bidradd vesentlig. Blant annet har det vært en sterk nedgang i bruken av alkohol og narkotiske stoffer. Dessuten har man fjernet en rekke andre voldsfremmende faktorer, slik som vold som underholdning og ideologisk indoktrinering.
Behovet for å flytte til mer sentrale strøk er redusert, ja, fordelene ved å bo i distriktet er blitt så store at mange nå drar dit fra såkalte sentrale strøk. Det henger sammen med at kulturtilbudene er nesten like gode der som i byene, og den elektro-niske kommunikasjonen muliggjør god kontakt over lange avstander.

I de gamle industrisamfunn er prestisje nå knyttet til noe annet enn Mercedes'er og lignende statussymboler; nemlig til det som er riktig å gjøre. Samtidig er det i større grad blitt "prestisje" ikke å ha "prestisje". Mange hadde tvilt på om en slik holdningsendring ville være mulig. Men man kjente en parallell fra oldtiden: Da slavene overtok det prestisjefylte håndverket, ble prestisje flyttet over til det å filosofere. - Dessuten hadde allerede for en del år tilbake noen personer skiftet yrke på tvers av tradisjonelle prestisjebegreper. De gjorde det fordi de fant det meningsfylt og riktig, og det veide mer for dem enn tilvante prestisjebegreper. Det syntes altså mulig å forandre oppfatningen av hva som er bra. Og det er i ettertid blitt bekreftet.

I dette samfunnet har man innsett at vi mennesker primært har ansvar for hverandre og oss selv, og at det offentliges kapasitet alltid vil være begrenset. I tråd med dette spør man ikke bare "Hvorfor blir man syk?", og forsker på det. Man er i like stor grad interessert i å vite hvordan flest mulig kan leve fjernt fra grensen til å bli syk.

Etter en drastisk omlegging av jordbruket har nye dyrkningsmetoder etter hvert gitt jorden mye av sin opprinnelige kraft tilbake. Slik er den mindre utsatt for erosjon og gir grunnlag for produksjon av sunnere mat med vesentlig mindre bruk av giftstoffer (såkalte plantevernmidler), og kunstgjødsel som dessverre har tilført jorden tungme-taller og skadet mikroorganismene. Det industrielle husdyrholdet basert på importert fôr fra u-land er i det store og hele oppgitt som en feilsatsning. Den jorden som ble benyttet til fôr, brukes nå i langt større grad til å produsere menneskemat direkte, slik at Jordens stadig stigende befolkningen får nok mat. Det gir også et sunnere kosthold.

Omleggingen innebærer at jordbruket er vesentlig mer arbeidsintensivt enn tidligere. Samtidig er arbeidet knyttet til husdyrholdet redusert. Som tilskudd til den reduserte naturgjødselen, brukes kompost og kloakkslam fra byene. Det kan gjøres uten skade, fordi dette slammet, etter en stor innsats, nå er fritt for farlige bakterier, giftstoffer og tungmetaller.

Det må presiseres som en vesentlig egenskap ved det fremtidige verdenssamfunnet at opinionen er våken, informert og ansvarsbevisst, og at demokratiet også på denne måten er styrket. Myndighetene påvirker opinionen i denne retningen, og opinionen myndighetene. En aktiv medspiller i denne oppadgående spiralen er media, som i fullt monn har skjønt det ansvar og den oppgaven som tilkommer dem.

Nye industriland
De fleste av de nye industrilandene, de tidligere utviklingsland, har lært å prioritere og ta hånd om de mest påtrengende behov i egen befolkning. Dels etter påtrykk fra de gamle i-landene har de oppgitt tanken på ukritisk å overføre i-landenes teknologi og økonomiske system til seg selv, fordi man innså at det ikke var tilstrekkelig fremtidsrettet og i samsvar med de økologiske begrensningene.

Eksperimentene med forskjellige modeller for en jordreform er stort sett avslut-tet. Siktemålet har vært å bremse den store folkevandringen til byene i eget land. Men årsakene til strømmen av økonomiske flyktninger fra enkelte av disse landene til de gamle industrilandene skulle også fjernes, gjennom jordreformen og andre tiltak. En modell gikk f.eks. ut på å selge jord til selveiende bønder for en symbolsk sum. Jorden var da ekspropriert av staten på forhånd, med et visst vederlag til de store jordeierne. I en annen modell leide bøndene jorden på "evigvarende" kontrakt av staten. En tredje gikk ut på å danne landbruksbedrifter som aksjeselskaper, hvor de bøndene som arbeidet på selskapets jord, eide majoriteten av aksjene. Penger fra den tidligere utviklingshjelpen var benyttet til å få til disse store forandringene. Samtidig hadde man organisert samarbeid om vanningsanlegg, tiltak for å få slutt på ørkenspredning og lignende prosjekter.

Den herskende klassen hadde først satt seg imot denne utviklingen, men press utenfra og innenfra hadde likevel gjort en slik bedring av livsvilkårene mulig, også på landet. At risikoen for sosial uro i de store, utilfredse og forholdsvis informerte massene var blitt reduseret, hadde bidradd til at den herskende klassen motstrebende hadde godtatt forandringene.

De nye industrilandene har utviklet et utstrakt varebytte seg imellom ved at bedriftene har gjort bruk av de naturgitte fortrinn landene har hatt. Denne spesialiseringen har vært nyttig på flere måter. Men særlig har den bidradd til å utvikle næringslivet og den materielle velstanden i disse landene på tross av at de gamle industrilandene hadde begrenset tilgangen til sine kjøpesterke markeder. De gamle industrilandene hadde nemlig måttet gjøre dette i en overgangsperiode for ikke å tape for mange arbeidsplasser selv, og derved svekke sin økonomi for meget. Denne overgangsperioden begynte da de gamle industrilandene ikke kunne skape tilstrekkelig mange nye arbeidsplasser til erstatning for dem som gikk tapt blandt annet pga. den billige importen fra utviklingslandene.

Nå, da de nye industrilandene er kommet opp på et lønnsnivå omtrent på høyde med de gamle industrilandenes, samtidig som både arbeidstiden og de sosiale kostnadene er blitt sammenlignbare, er varebyttet igjen "fritt". Det vil si at det har de samme begrensningene som de gamle industrilandene tidligere måtte innføre på handelen seg imellom. Det hører med til historien at lønningene i de gamle industri-landene har gått ned for å dempe overforbruket i disse landene. Derved kom de gamle og de nye industrilandene fortere på nivå med hverandre. Til stor forundring for vekstfilosofene ble dette godtatt av befolkningen, fordi deres livskvalitet snarere ble bedre, samtidig som det bidro til å sikre fremtiden for deres barn og barnebarn.

Med det nye økonomiske systemet og den nye teknologien var den materielle velstanden kommet opp på et såpass bra nivå at antall barn nå nesten var kommet ned på to per familie. Til dette resultatet hadde også en utstrakt folkeopplysning bidradd. Dermed syntes løsningen på ett av de store problemene, befolkningseks-plosjonen, innen rekkevidde.

Vi kjenner fra tidligere tider hvordan Japan utviklet seg til en industrigigant som på mange måter gikk forbi sine forbilder og læremestre. Med økende velstand og utdannelse er de kreative evnene i de store folkemassene til de nye industrinasjonene blitt frigjort, blandt annet til videre utvikling av bærekraftig teknologi. Dessuten har ny forskning som er preget av disse landenes tradisjoner innen livssyn og samfunn ført til nye innsikter vedrørende samfunnsformer, økonomi, økologi og grenselandet mellom liv og materie. Slike impulser har også kommet til de gamle industrilandene og hjulpet dem med å komme vekk fra materialismens levestan-dardsfilosofi og over til å sette livskvalitet i fokus.

De tidligere naturktastrofer, oversvømmelser, erosjon og tørke, er nå i stor grad overvunnet gjennom effektive tiltak. Erosjonen i fjellsidene er stoppet, og tidligere skader stort sett reparert og beplantet. Og folk har lært å høste av skogene uten å ødelegge dem.

Forholdet mellom gamle og nye industriland
Dette forholdet inneholder en rekke aspekter også i det fremtidige verdenssam-funnet, selv om mye har forandret seg radikalt siden u-landsperioden. Noe er nevnt allerede, forandringer knyttet til samhandelen og at tyngdepunktet er forskjøvet.

De gamle industrilandene var førende på omstilling av økonomien, slik at livskvalitet ble et sentralt mål for den økonomiske politikken. Dette har vært og er fortsatt av sentral betydning også i de nye industrilandene. Dessuten har de gamle industrilandene vært førende i utviklingen av miljøvennlig teknologi, noe de nye industrilandene, og ikke minst miljøet har hatt og fremdeles har stor fordel av.

Handelen mellom de gamle og nye industrilandene skjer nå som mellom likeverdige partnere. Det forhold at noen få, flernasjonale selskaper behersket markedene for produktene til de tidligere utviklingslandene har opphørt. Ved at disse landene i større grad produserer for å dekke egne behov, og pga. den store samhandelen mellom disse landene, er tilbudet på verdensmarkedet av tradisjonelle "kolonialvarer" redusert, slik at prisene nå er akseptable.

Det spiller også en rolle i denne sammenheng at de nye industrilandene har trappet ned produksjonen av nytelsesmidler til mennesker og fôr til egne og Europas husdyr. Derved kan også denne jorden brukes til produksjon av planteføde til mennesker.

Behandlingen av problemavfall er kommet inn i internasjonalt regulerte former. All "dumping" av slikt avfall fra de gamle industrilandene har forlengst opphørt. Og en del av de nye i-landene har strengere forskrifter for medisiner og matvarer med videre enn flere av de gamle industrilandene.
Enkelte land, særlig i Nord-Afrika, har spesialisert seg på produksjon og eksport av solenergi fra de utstrakte ørkenområdene. De gamle i-landene er derfor fortsatt avhengig av å importere energi fra dette området.

Ut fra erkjennelsen av å være i samme "romskip" har de gamle og nye indus-trinasjonene i fellesskap løst en rekke oppgaver. For det første har de gamle industrilandene trappet ned sine utslipp av klimagasser for å gi rom for en viss nødvendig økning av de nye i-landenes utslipp. Ved felles anstrengelser har man også lykkes i å bevare de siste tropiske regnskogene. Ny forskning har vist hvordan det er mulig å høste av skogene uten å ødelegge dem og livsmangfoldet i dem. Dessuten har det vist seg å være mulig å gjenskape noen av de skogsområdene som i tidligere tiders uforstand var blitt rasert. Giftfritt kloakkslam fra byene blir nå brukt i ørkengjenvinningen og der jordsmonnet er erodert vekk.

Både de gamle og de nye industrilandene som er rike på naturressurser, har gått sammen om en viss hjelp til de landene som ikke har slike rikdommer til sin disposisjon. Den store og kvelende gjelden er for det meste avskrevet, og ellers tilbakebetalt.

Internasjonal handel
Etter at den økonomiske utviklingen i de tidligere u-land og den reduserte økonomiske aktiviteten i de gamle industrilandene har nærmet seg hverandre er, som nevnt, forutsetningene skapt for en åpnere internasjonal handel. De restrik-sjonene som nå er til stede, tar - sammen med andre tiltak - i første rekke sikte på

- å legge en demper på den internasjonale konkurransen og den tilhørende rasjonaliseringen med   tap av arbeidsplasser

- å motvirke transporter over store avstander, og fremme bruken av egne ressurser i lokale   bedrifter
- å motvirke rask tømming av lokale ressurser

- å motvirke konsentrasjonen av mennesker

- å motvirke konsentrasjonen av økonomisk makt i internasjonale gigantselskaper

Internasjonalt samarbeid
Den rollen i retning av en verdensregjering som FN's sikkerhetsråd begynte å påta seg i 1990-årene, er utviklet til en slags verdensregjering som har et kraftfullt internasjonalt politi til sin disposisjon. Likevel ønsker man i størst mulig grad å påvirke utviklingen, slik majoriteten ønsker, gjennom politisk press, det internasjonale rettsvesen, økonomiske- og andre boikottsanksjoner. Dessuten står et desentralisert hjelpeapparat til disposisjon i tilfelle naturkatastrofer og konflikter som går ut over sivilbefolkningen.

Alle nasjonale problemer av en viss størrelse - hvor mange mennesker lider - og alle nasjonale tiltak eller prosesser som kan gi alvorlige konsekvenser for mennesker i andre land, står under internasjonal oppmerksomhet og kontroll. Dette har, blandt mye annet, ført til at man er gått sammen om å regulere oppbevaring av problemav-fall på en betryggende måte sett i et globalt perspektiv.

Det har også ført til at handelen med restene av de farligste og tyngste våpen er kommet under internasjonal kontroll. Bruken av knappe ressurser er regulert. Og når det gjelder vannårer som går på tvers av landegrensene, er obligatoriske prosedyrer i internasjonal regi fastlagt for å unngå alvorlige konflikter. Kontroll av flernasjonale selskaper er innført. Det samme gjelder regler for internasjonal handel og kvoter for miljøbelastning. Det nevnte maktapparatet blir satt i funksjon: Ved brudd på menneskerettighetene, ved en belastning av miljøet som er av betydning utenfor landets grenser, ved uansvarlig bruk av bioteknologiske forskningsresul-tater og ved brudd på det internasjonale samfunnets regler for de farligste våpen.

Statsterrorismen er på det nærmeste avskaffet blandt annet pga. effektive sanksjoner fra det internasjonale samfunn, og fordi befolkningen er blitt bedre informert, samtidig som den, med økende demokratisering, har fått større innflytelse på landenes styre. Av spesiell betydning har det vært at vitner har gått til politiet uten å la seg skremme av represalier. Politiet og media har da innsett nødvendigheten av streng diskresjon. Media fyller også sin rolle vis a vis internasjonale organer. Det gjelder disse organenes effektivitet, at de er fri for korrupsjon, og at de prakti-serer den foreskrevne åpenhet.

Staters organisasjon
Selv om samfunnenes organisasjon nå fungerer tilfredsstillende, er videre utvikling fortsatt nødvendig i takt med forandringene i verden og med ny erkjennelse. Ved denne utviklingen har man innsett at menneskets psykologi finnes bak alt som skjer i samfunnet. Å la egoismen være hoveddrivkraften hos sentrale aktørene i samfunnet, slik det ofte hadde vært før, ble etter hvert ansett som uholdbart. Man skjønte at det er en grense for hvor langt man kan forbedre et samfunn uten også å forbedre menneskene som utgjør dette samfunnet. Å gi barna gode oppvekstvilkår gir derfor ikke bare gevinst i form av økt livskvalitet for dem det gjelder og deres nærmeste omgivelser. Det danner grunnlaget for på lengre sikt å utvikle enda bedre samfunn. Da det ville være en lang prosess før man var kommet så langt, gjennomførte man, som et første skritt, tiltak som førte de best egnete personene inn i alle posisjoner med stor innflytelse i samfunnet. Ett av kravene til disse personene er at de ikke reagerer, dvs. tenker og agerer ut fra sin egen emosjonelle fortid, men ser realitetene, tenker saklig og langsiktig og handler til folkets beste. Partipolitikkens innflytelse er vesentlig redusert. Ingen yrkesgruppe styrer den politikken som regulerer deres virksomhet. Eksempelvis styrer ikke leger helsepolitikken osv.

Den organiserte egoismen som preget de gamle demokratiene i så stor grad, er altså redusert, særlig av to grunner: For det første har menneskene innsett at slik egoisme er destruktiv, i likhet med annen egoisme. Dessuten er systemene laget slik at egoistiske menneskers innflytelse er redusert til det som er basert på deres saklige informasjon.

Demokratiene er også gjort mer direkte. Opinionen har fått en sterk (moralsk, om ikke faglig) innflytelse. Det medfører blandt mye annet at politikerne ikke "må" lyve for å få mandat til å gjøre upopulære ting. Politikere som har løyet for folket, føres for en egen partiuavhengig domstol. Erfaringen har vist at demokratiene etter den nye modellen fungerer tilfredsstillende i motsetning til de mange dårlig fungerende demokratier man hadde tidligere.

Et grunnleggende prinsipp i det nye samfunn er å forebygge i stedet for å reparere, slik man gjorde tidligere. Ved overgangen fra det gamle systemet til det nye var det nødvendig med en investering for å ta de økte kostnadene. Det har siden vist seg at denne investeringen var samfunnsøkonomisk lønnsom.

Produksjon og arbeid
Av hensyn til miljøet og for å forbedre sin egen livskvalitet har man redusert men-neskenes totale forbruk i de gamle i-landene og i u-landenes overklasse. Sammen med økt produktivitet og andre tiltak har dette redusert behovet for å arbeide så lenge som man gjorde tidligere. Dessuten har man sørget for å fordele arbeidet og fritiden på alle og derved avskaffet arbeidsledigheten. For dem som hadde arbeid, har det redusert arbeidstiden ytterligere. For å komme dithen har man vært igjennom en nytenkningsprosess. Tidligere var hensikten med arbeidet å skape flere produk-ter for å øke den materielle levestandarden. Man trodde jo at jo mer materielle goder man hadde, desto lykkeligere ville man bli, og desto bedre ville samfunnet bli. Senere ville man produsere stadig mer, ikke for å dekke behov, men for å skape arbeidsplasser.

Nå er situasjonen en annen. Grovt sett kan man tillate seg å produsere en viss mengde materielle goder i samsvar med den "utslippskvote" av klimagasser man disponerer. Denne grensen er selvsagt tøyelig, fordi teknologier kan forbedres, og fordi man kan øke forbruket av miljøvennlige produkter og tjenester. Denne produksjonen er stor nok til å gi en bra livskvalitet for alle, hvis produktene blir fordelt. Og fordelingen er stort sett uproblematisk, fordi samfunnet er innrettet slik at alle i utgangspunktet får anledning til å produsere motverdien av det de konsume-rer. Det er ikke lenger nødvendig å produsere produkter det ikke er behov for, og som skader miljøet, bare for å skape arbeidsplasser.

Alternativet var det man hadde praktisert tidligere. At stadig færre mennesker produserte alt som skulle forbrukes, samtidig som produktene skulle fordels også til dem som ikke hadde deltatt i produksjonen. Dette hadde ført til arbeidslediget og to tredjedels samfunnet, med stress til dem som hadde arbeid, problemer for dem som var uten arbeid, og misnøye hos dem som måtte gi fra seg så mye av det de hadde produsert. Man var fort blitt enige om at det systemet skulle man bort fra.

Arbeidsmengden som skal til for å produsere den nødvendige mengden produkter, er nå blitt forholdsvis lav. Og den blir stadig lavere, selv om produktivi-tetsøkningen nå er bremset ned. Denne arbeidsmengden blir nå fordelt på alle arbeidstagerne. På denne måten har alle arbeid, og alle har det materielle grunnlaget for en bra livskvalitet med mye fritid. Dette, sammen med andre forhold, bidro til at familielivet ble bedre og at antallet samlivsbrudd var betydelig redusert. Den økte fritiden gjorde det mulig for foreldrene å gi barna sine den roen og den voksenkon-takten de trengte.

En debatt hadde ført frem til den entydige konklusjonen at arbeidstiden ikke burde reduseres ved å redusere honnøralderen (tidligere kalt pensjonsalder). Arbeidstiden måtte som en hovedregel reduseres ved å arbeide færre timer per år. Derved kunne alle lengst mulig sørge for sin egen inntekt og samtidig ha et meningsfylt arbeid. Med det timetall pr. uke det nå var tale om, kunne de fleste personer under 70 år ha glede av å være yrkesaktive.

Hva så med arbeid i hjemmet? Tidligere var det store urimeligheter her. Noen fikk sine pårørende på sykehjem til en sterkt subsidiert betaling og kunne fritt disponere sin tid. Andre måtte mer eller mindre frivillig pleie sine pleietrengende familiemedlemmer hjemme. På kort sikt er det nå gjort slik, at den som tar seg av en pleiepasient i familien, blir midlertidig ansatt i den kommunen som har ansvaret for pleiepasienten. På lengre sikt vil menneskene få mer tid og ansvarsfølelse til å ta seg av sine egne.


Det økonomiske systemet
En rekke elementer i det økonomiske systemet er annerledes enn tidligere bl.a. for å ivareta de behov som er antydet ovenfor. Forandringene gjelder markering av landegrensene, de økonomiske systemene innen landegrensene, regler for bedrifts-regnskapene og tiltak for å redusere ustabiliteter som man hadde i det tidligere økonomiske systemet. La oss se på noe av dette.

De åpne grensers politikk, som man eksperimenterte med tidligere, ble forlatt, fordi de ugunstige virkningene ble for påtrengende. For å unngå at borgerne i et land blir kasteball i et system som blir sterkt påvirket av fjerne og ukjente aktører, som fortrinnsvis tenker på sin egen fordel, har man nå en viss markering av landegrensene. Det har gjort det mulig å bremse ned den internasjonale konkurransen til et akseptabelt nivå. Kvalitetskontrollen med de varene som skal tilbys folket, sikres. Dessuten er spekulasjonskapitalens destruktive spill redusert til et minimum. Grensekontroller reduserer påny virksomheten til den gjenværende internasjonale kriminaliteten.
Nasjonal-regnskapsystemet er forandret slik at livskvalitet er i fokus. Forskning har nå klargjort sammenhengene mellom BNP (det gammeldagse brutto nasjonalproduktet) og livskvalitet i tilstrekkelig grad til å gjøre livskvalitet til en sentral størrelse i den økonomiske politikken. Målene blir nå uttrykt i begrep som beskriver livskvaliteten til den enkelte og den samlede livskvaliteten for alle i samfunnet. Pengene og BNP er nå knyttet opp til disse målene.

Det nye samfunnsregnskapet skiller mellom drift, forvaltning og utvikling/-investering. Derved skiller man mellom det man forbruker, det som medgår til å opprettholde de verdier man har, og det som medgår til å skape nye, varige verdier. Regnskapssystemet har et balanseregnskap som ivaretar forbruket av engangsressurser fra år til år. Dessuten ivaretas samfunnets totale verdiskapning av dette regnskapet uavhengig av om det er knyttet en pengestrøm til produksjonen og "salget" eller ikke, og uavhengig av om den skapte verdien betales over skatte-seddelen eller privat. Det omfatter også ressurser som ikke kan verdsettes i kroner.

Egnete tiltak har dempet de psykologisk betingede svingningene på børsene rundt om i verden vesentlig. Derved har børsene tapt mye ev sin interesse for spekulantene, slik at børsene, kan fylle sin egentlige funksjon. Ved at svingningene er redusert, er de ugunstige følgene av disse svingningene også tilsvarende redusert. I tillegg er andre tiltak satt iverk for å redusere de såkalte "dominoeffektene", det forhold at en hendelse ett sted i systemet forplanter seg til andre områder. Ved at urimelige regnskapsregler er avskaffet, blir verdiene av aksjer og obligasjoner i bedriftenes regnskaper basert på gjennomsnittsverdier og ikke på den børsnoterte verdien på ett enkelt tidspunkt.

Landene har igjen skaffet seg virkemidler for å påvirke rentenivået i landet, da man har innsett at renten spiller en så sentral rolle i det økonomiske systemet. Siktemålet er en lavrentepolitikk, som også motvirker den ugunstige konsentrasjonen av kapital. Dessuten har man redusert den dominoeffekten som oppstår gjennom rentens forskjellige roller. Konsekvensen av det er bl.a. at offentligheten er mindre innstilt på å leve på forskudd og investere med lånte midler.

Fritid
Med omleggingen av det økonomiske systemet internasjonalt har menneskene fått mer fritid. Hvordan bruker menneskene tiden sin i dette fremtidige samfunnet? For det første er en rekke fritidsaktiviteter avskaffet, fordi de laget mye skadelige utslipp av klimagasser til atmosfæren. Nå søker man å fylle fritiden med meningsfylte aktiviteter, hvor man er like opptatt av prosessen (trivselen ved å gjøre det man gjør) som av produktet eller resultatet.

Med den miljøbevissthet menneskene i dette samfunnet har, har restriksjonene ikke medført store motforestillinger. For de fleste interesser står fritidsaktiviteter til disposisjon som både skaper livskvalitet, og som ikke skader miljøet nevneverdig.

Barn og ungdoms kår
I det samfunnet vi beskriver, har man erkjent at kvaliteten til det fremtidige samfunn er knyttet til det ungdommen har inne i seg, det som er i psyken, i sinnets dyp, og ikke bare til de konvensjonelle tingene, kunnskap og ferdigheter med videre, slik man lenge hadde trodd.

"Kvaliteten til det fremtidige samfunn er knyttet til det ung-
dommen har inne i seg, det som er i psyken, i sinnets dyp."

Dette innebærer at hele samfunnet er rettet mot å utvikle barna til harmoniske og intelligente mennesker. Med det er ment at barna får realisere og utvikle det intelligenspotensialet som arveanleggene har gitt dem. Det innebærer videre at en av foreldrene eller besteforeldrene er til stede når barna trenger dem, med kjærlighet, tålmodighet og fasthet, og at barn og unge ikke er utsatt for indoktrinering av noe slag. Derimot står selverkjennelse og den selvutvikling den gir, sentralt i all oppdragelse og undervisning i dette samfunnet.

Barnas første tre leveår tillegges spesielt stor oppmerksomhet. Også læreren er opp-prioritert. Prestisjen er snudd opp-ned. Det som foregår i klasserommet er viktigst. Skolesystemet i hele verden er snart formet slik at alle barn har like muligheter! Det betyr også noe for oppdragelsen hvordan skolebøker og skolebygget ser ut. Hvorfor ta vare på ting som ser sjuskete ut? Som konsekvens av dette er skolene skikkelig vedlikeholdt og bøkene i orden.

Å lære er nå et mål i seg selv, en oppdagelsesreise i kunnskapens verden. Å lære å lære blir derfor også sett på som vesentlig. Som nye, prioriterte fagfelt er dessuten innført i de fleste land: ikke-ideologiserte basiskunnskaper i samfunnslære, samfunnsøkonomi og psykologi. Det henger sammen med betydningen av å ha en våken og informert opinion.

Fysisk og psykisk helse
Omleggingen av det økonomiske systemet, omleggingen av kostholdet til å omfatte mer økologisk dyrket plantemat, bedringen av barn og unges oppvekstvilkår og den økte vekten på livskvalitet har, sammen med andre forhold, ført til en langt bedre fysisk og psykisk folkehelse.

Til innhold Verden Hvorhen?

Til neste kapittel Verden Hvorhen?

Til hovedsiden