Tillegg

Kan vi nå forstå dyrene bedre?

Kan vi med utgangspunkt i den forståelsen vi nå har om oss selv, også forstå dyrene omkring oss bedre? Behovet for økt forståelse på dette området synes nemlig stort, fordi vårt fohold til dem varierer ganske mye. Noen projiserer mange menneskelige egenskaper inn i dem, mens andre behandler dyrene som ting uten bevissthet. Det må være slike holdninger overfor dyr som ofte ligger til grunn for behandlingen der dyr inngår i en eller annen kommersiell produksjon.
     I det følgende skal vi se på en rekke eksempler fra dagliglivet, hvor dyrets atferd først beskrives. Denne atferden danner så utgangspunkt for en analyse av hva som kan ha foregått i hodet på dyret for at den observerte atferden skal kunne oppstå.

Agnes' katt 1

Agnes' katt liker å ligge på maven min når jeg hviler i stresslessen. Han er fullstendig avslappet der han ligger med lukkede øyne. Slik er det også når TV-en står på. Han lar seg ikke forstyrre av lydene derfra. Agnes satt en dag i en annen stol og ville prøve å lokke katten over til seg. Hun «puset og puset» på den, men den reagerte overhode ikke. Så fant hun på å påkalle dens oppmerksomhet ved å skrape med neglene under salongbordet. Denne uvanlige lyden reagerte pus øyeblikkelig på. Den løftet hodet, og så i retning av lyden. Den så tydeligvis hva som foregikk, og at det enten var ufarlig eller uinteressant, og la seg rolig ned igjen som før. Siden Agnes gjerne ville ha katten over til seg, prøvde hun med den samme lyden påny. Men katten reagerte overhode ikke denne gangen.

Hva kan ha foregått i hodet på katten? Alle lydene fra TV-en alarmerte tydeligvis ikke katten. De signaliserte ingen fare. På en måte må de derfor ha vært kjent for katten. Men det var ikke skrapelyden fra neglene mot undersiden av bordplaten. Den lyden hadde den ikke hørt før. Det må ha vært grunnen til at katten raskt åpnet øynene, hevet hodet og så i retning av lyden. Da den etterpå la seg rolig ned igjen og fortsatte dormingen, må den ha skjønt at den fremmede lyden ikke var forbundet med fare eller mulighet for jakt. Det var tydeligvis en lærdom den hadde ervervet seg der og da, siden den straks etterpå ikke reagerte på den samme lyden.

Tre psykologiske forhold må vi se nærmere på: 1) At noe var kjent for katten. 2) At katten må ha skjønt noe. Og 3) At katten hadde lært noe. Hva innebærer dette?

1)     Kjennskap beror på sammenligning. Og sammenligning er en form for tenkevirksomhet. Her må katten ha sammenlignet lydene fra TV-en (som er sanseinntrykk) med tidligere lyder som den ikke har opplevd noe farlig med (og som må stamme fra hukommelsen), og som den altså ut fra tidligere erfaring ikke oppfatter som farlige eller interessante.

2)     Hva vil det i dette tilfellet si å skjønne eller forstå? At den ukjente lyden ikke signaliserte noen form for fare eller mulighet for jakt, og at denne lyden nå på en måte var blitt uinteressant.

3)      En eneste erfaring var tilstrekkelig for katten til å vite at denne lyden ikke varslet fare eller jaktmulighet. Den må ha skjønt at denne ene erfaringen hadde generell gyldighet: Denne lyden ville heller ikke i fremtiden signalisere fare. Derfor var det ikke nødvendig å reagere på lyden den andre gangen.

Hva tyder dette på? At katten har en form for enkel tenkning, at den er istand til å lære gjennom erfaring og til å forstå med en enkel form for abstraksjon. Det hører med til historien at det samme eksperimentet ble foretatt over en uke senere med det resultatet at katten ikke reagerte på den skrapelyden den tidligere hadde reagert så raskt på. Det må vel bety at katten hadde registrert at dette var en lyd den ikke behøvde å reagere på. Det den hadde lært ved det første eksperimentet, «husket» den fremdeles.

Agnes' katt 2

Agnes' katt liker avvekslende å være inne og ute. Når den vil inn, hamrer den med forpotene på glasset i verandadøren. Dette har den lært seg selv, og nå vet den tilsynelatende at det stort sett virker. Når den vil ut, har den to muligheter. Den kan gå ut den samme verandadøren, eller svinge til høyre og gå til husets hovedinngang. Det er ikke tilfeldig hvilken dør den vil ut av. For av og til går den forbi den åpne verandadøren og videre til hovedinngangen, hvor den blir stående til en av oss lukker opp.

Hvordan kan dette forklares? Hva må foregå i hodet på katten for at den skal ha denne atferden? Hvordan har den lært seg at døren kan bli åpnet, hvis den hamrer på glasset i døren? For det første: Den må ha et ønske om å komme inn. Ut fra det den gjør inne, må man kunne slutte at ønsket er knyttet til ett eller flere av disse forhold: Mat og drikke, varme, noe mykt å ligge på eller kos, for det er tydelig at Agnes' katt liker kos.
     Antagelig har den opprinnelig sett inn og merket at glasset er i veien. Hamringen med forpotene kan ha vært en reaksjon på dette - kanskje et forsøk på å fjerne glasset? Men da døren så ble åpnet, kan den ha skjønt sammenhengen mellom hamringen og det at døren ble åpnet. For nå bruker den åpenbart hamringen som et virkemiddel for å komme inn. Det gjør den også når forhenget er trukket for, slik at den ikke kan se inn.

Hva skjer når katten velger hvilken dør den vil gå ut gjennom? For det første må den vite at det finnes en dør til når den avslår å gå ut gjennom verandadøren og går videre mot den andre døren som den ikke kan se når den velger vei. Og den må vite hvor denne døren er. Hva innebærer valgsituasjonen? Den døren den ser, og som kan være åpen, vil den ikke bruke til fordel for en dør som den ikke ser, men som den vet hvor er. Den må altså ha forestillingen om en dør - en mulighet for å komme ut - som den ikke ser. Men den vet likevel at døren er der. Det må innebære en tankemessig forestilling om denne døren, at den kan åpne seg og gi vei ut. Den må - som nevnt - ha valgt den ene døren fremfor den andre. Et slikt valg må bero på sammenligning, hvor det er knyttet vage(?) forestillinger om alternativenes fordeler og ulemper.
    Det hender at katten går til hoveddøren når den vil ut og finner den stengt. Må den vente (lenge?) før døren åpnes, hender det at katten kommer tilbake til oss og mjauer. Vi forstår signalet, og en av oss reiser seg for å slippe den ut. Da kan katten snu og gå først til døren, hvor den venter til vi kommer og åpner den. Dette kan vanskelig tolkes annerledes enn at katten kommer for å hente hjelp til å komme ut. Den bruker oss mao som et virkemiddel til å få et ønske oppfylt. Den må vite sammenhengen mellom mål og middel, og den gjør samtidig praktisk bruk av dette virkemiddelet.

Agnes' katt 3

Agnes' katt har for vane å mjaue når den vil ut. En gang hendte følgende: Katten satt i forstuen da den mjauet. Jeg var på kjøkkenet - plassert slik at jeg så katten, og katten så meg. Da den mjauet, begynte jeg å gå i retning av katten. Det måtte jeg først gjøre for å nå utgangsdøren som fra disse posisjonene ikke var synlig hverken for katten eller meg. Straks katten så meg komme mot seg, travet den raskt mot utgangsdøren hvor den ventet med snuten tett inntil døren der dørsprekken ville åpne seg. Jeg kom da etter og slapp den ut.
     Straks katten så meg komme mot seg, må den ha skjønt at jeg hadde forstått signalet og at jeg nå var på vei til å åpne døren og slippe den ut. Dette innebærer åpenbart at den må ha hatt en forestilling om hva som ville skje i fremtiden. Hvorfor skulle den ellers trave til døren i raskt tempo når den så meg komme, hvis den ikke hadde regnet med at jeg kom for å åpne døren?

Agnes' katt 4

Det er ikke alltid like lett for katten å komme ut når dørene er stengt, siden den er avhengig av hjelp for å åpne døren. Nylig hendte dette: Katten var nede og Agnes - som var alene i huset - lå oppe og hvilte. Katten hadde ikke sett at Agnes gikk opp, men den kan ha hørt det. Mens hun ligger der, hører hun et «mjau» og ser katten stå i døråpningen inn til soveværelset. Hun skjønner signalet, står opp og går ned trappen med katten foran seg og videre rett mot den ene ytterdøren. Agnes åpner døren på gløtt, og katten smyger ut.
     Hva kan ha foregått i kattens hode? Den må ha hatt et ønske om å komme ut. Bakgrunnen for ønsket er ikke kjent. Men hva er et ønske? Er det annerledes hos en katt enn hos et menneske? Hos mennesket er forestillingen om en behagelig tilstand kjernen i ethvert ønske. Det er her tale om relativ behagelighet. Enten vil man vekk fra noe ubehagelig eller oppnå noe som synes behagelig. Ved nærmere ettersyn ser det ut til at selve ønsket ikke er verbalt, selv ikke hos mennesket, selv om tanken på hvordan ønsket kan oppfylles selvsagt ofte er verbal. Selv om katten ikke kan tenke i ord, kan altså ønsket være ganske så likt i hodet på katten som i mennesket.
     Men hva med veien for å få ønsket oppfylt? At katten fant en vei, er åpenbart. Også at den må ha funnet denne veien gjennom en form for tenkning som ikke har vært verbal. Hva kan den da ha tenkt i sitt billedspråk? Den må ha lett for å finne Agnes for å få hjelp. Å lete innebærer at man har en forestilling i hodet av det man leter etter. Det innebærer videre at den må ha skjønt sammenhengen mellom mål og middel. Målet var den åpne døren som den kunne slippe ut gjennom. Middelet var Agnes som måtte finnes og påkalles gjennom et «mjau». Nå var alt tilrettelagt for å realisere målet i full fart.

Schäferen så dobbelt
Meddelt i brev fra Liv Johannson den 12.10.00

«Vår 2 år gamle schäfer (hannhund) var i stuen da min mors tvillingsøster (enegget) kom inn. Hunden ble helt fortvilet! Den løp pipende og bjeffende mellom de to tvillingene (som bl.a. har helt like stemmer). Stakkar - han kunne selvfølgelig ikke forstå hvorfor min mor plutselig var blitt til 2! Vi måtte slippe den ut i haven for å roe den - dette kunne den bare ikke akseptere!»
     Det sentrale faktainnholdet for oss i denne historien er følgende: En hund befinner seg i en stue sammen med en dame - Livs mor - som den er fortrolig med. Liv, som dengang var 16 år, og noen andre voksne er også til stede. Så kommer den eneggete tvillingsøsteren til Livs mor inn i stuen. Det er en dame hunden ikke har sett før. Tvillingsøstrene er svært like og har også like stemmer. Dette reagerte hunden på: Den løp pipende og bjeffende mellom de to tvillingene som den altså ikke hadde sett sammen før. Reaksjonen var så sterk at de måtte slippe hunden ut i haven så den kunne roe seg ned.
     Hva kan ha foregått i hundens hode? Synet av de to tvillingsøstrene må ha skapt et problem i hodet på den, hvilket? Hadde den skjønt at det dreide seg om to forskjellige personer, hadde dette problemet knapt oppstått. Å se Livs mor sammen med en annen ukjent person ville knapt utløst noe problem. Slikt reagerer hunder vanligvis ikke på. Problemet må ha bestått i at den så to like personer uten at den skjønte at det var to forskjellige personer - altså samme person to steder samtidig! La oss i første omgang anta at det ikke var det ulogiske i denne situasjonen den reagerte på, men på det uvanlige i situasjonen. Å se noe som uvanlig beror på sammenligning mellom det som foreligger (som her er et uvanlig sanseinntrykk) og det vanlige (som her må være en tankemessig forestilling i form av bilder, ikke i form av ord). Avviker det foreliggende sanseinntrykk fra forestillingen om det som er vanlig, oppfattes den foreliggende tilstanden som uvanlig. Det er altså grunn til å tro at noe slikt har foregått i hundens hode. Den har en - billedmessig - forestilling av en vanlig tilstand - nemlig at Livs mor er én person. Denne forestillingen blir åpenbart sammenlignet med det den ser, nemlig at Livs mor plutselig er to - en høyst uvanlig situasjon som den altså mislikte og reagerte på.
     Og dette er et nytt aspekt ved den uvanlige situasjonen - at hunden åpenbart mislikte den. Hvorfor følte den et ubehag - for det må den jo ha gjort? Var det uvisshet om hvem den skulle få mat fra eller motta ordre fra, slik at den følte seg usikker? Eller kan det likevel ha vært en logisk sans som fikk den til å skjønne at noe ikke stemte samtidig med at den ikke skjønte hva som ikke stemte? Mens det til en viss grad ser ut til å være mulig å nærme seg dyrs tankevirksomhet og følelsesliv på grunnlag av deres atferd, så kan det bl.a. ut fra dette være vanskeligere å få et begrep om dyrs evne til å forstå.

Hesten valgte minste motstands vei

Vi skulle på påsketur til Svandalen. Bonden hentet oss med hest og slede i Saudasjøen. Nede var det lite sne på den smale kjerrevegen. Men lenger oppe var deler av veien ennå dekket av sne og issørpe mens andre deler var bare, slik at grusen kom frem. Det var tydelig at hesten, som gikk med løse tømmer, prøvde å føre sleden slik at meiene kom på snøunderlag, hvor det var mindre friksjon og lasten var lettere å trekke.
    Hva foregikk i hestens hode som førte til dette handlingsmønsteret? Det er åpenbart at hesten ville gjøre det så lett som mulig for seg selv. Det hadde den frihet til å gjøre, fordi den gikk med løse tømmer. Den visste tydeligvis at det var lettere for den å dra når meiene gled på sne i stedet for på grus. Antagelig var det en lærdom som den ikke gjorde av erfaring der og da, men en kunnskap som den hadde tilegnet seg gjennom erfaring tidligere, siden den hadde gått denne veien mange ganger før. Med denne kunnskapen måtte den bare plassere seg selv slik på veien at meiene i størst mulig grad gled på sne og is. Og det klarte den da også stort sett å gjøre. For det første må hesten ha visst hva den ville. Dessuten må den ha hatt en realistisk forestilling om sammenhengen mellom mål og middel samt hvordan den måtte bevege seg selv for å oppnå det den ønsket. Den må ha visst - eller forstått - at sleden ble lettere å dra når den førte seg selv og dermed sleden over på den siden av veien som var hvit. Og kraften den måtte dra med bekreftet hele tiden at den valgte riktig.

Fuglen som var på kollisjonskurs med bilen

En dag kom jeg kjørende ned en bakke da jeg så en liten fugl komme flyvende fra høyre og ut mot veien. «Her blir det kollisjon» tenkte jeg, «hvis fuglen ikke endrer kurs.» Men det ble ingen kollisjon for fuglen endret kurs rett før den nådde bilen, slik at kollisjonen ble unngått.
     Hva kan ha foregått i fuglens hode? Før vi går inn på det; hva foregikk i mitt hode? Det kom en tanke i hodet mitt i form av en prognose: Hvis fuglens og mine bevegelser ville fortsette på samme måten, ville det bli kollisjon. Må ikke fuglen ha tenkt noenlunde det samme? Hvis den ikke - gjennom en slags prognose - hadde sett faren for kollisjon, hvorfor endret den da retning, slik at kollisjonen ble unngått? At fuglen ikke tenkte i form av ord, er åpenbart; den kan jo ha tenkt i form av bilder?

Hva foregikk i hodet på oksefrosken?
Historien er hentet fra Illustrert Vitenskap nr. 4/2002

Over tusen rumpetroll er bare minutter fra den sikre død når redningen kommer. De har ingen mulighet for å overleve uten vannhullet de er i, et vannhull som langsomt, men sikkert tørker ut i den stekende solen. Og redningen kommer fra froskefar. I løpet av fem timer har han gravet en kanal fra et større vannhull ca 30 cm unna og frem til vannhullet med alle rumpetrollene, slik at de kan svømme i sikkerhet til det større vannhullet.

Hva foregikk i hodet på frosken slik at den gjorde det den gjorde? Illustrert Vitenskap skriver at foreldreinstinktet er imponerende. Men kan instinktet være hele forklaringen? Kan vi resonere oss frem til hva som kan ha foregått i hodet på frosken, for så å vurdere hva av dette som kan være del av et instinkt?

Minst fem timer før kanalforbindelsen var et faktum - altså før han begynte å grave - må frosken ha sett og skjønt at noe ville utvikle seg galt for avkommet hans. Artikkelen sier nemlig at frosken var far til rumpetrollene, uten å begrunne det nærmere. Hvis det stemmer, må frosken på en måte ha visst at rumpetrollene var hans «barn». Men det kan også tenkes at det ikke var froskens eget avkom. Om han da har trodd det var hans avkom, eller om han ville redde rumpetrollene uansett, er uvisst. Det som står fast er, at han ser og skjønner at noe vil gå galt for svært mange rumpetroll. Han må dessuten ha følt et slags ansvar for rumpetrollene, selv om de jo ser ganske annerledes ut enn han selv. Det må vel være bakgrunnen for at han har sett det som «sin jobb» å redde dem.
     Da frosken fattet sin beslutning, var det en ca 30 cm bred slamdyne mellom det større vannhullet og vannhullet med rumpetrollene som holdt på å tørke ut. Og han må ha hatt en slags forestilling om målet for prosjektet - å lage en kanal mellom vannhullene, slik at rumpetrollene kunne svømme over til det større vannhullet. Dessuten har han kanskje visst at han ville være istand til å gjøre jobben.

La oss nå plukke ut de psykologiske bitene i denne historien og se nærmere på dem. Det faktum som foreligger, er en målrettet og meningsfull handling. Den er så spesiell at den ikke kan bero på en tilfeldighet. Det betyr at frosken ikke satte igang dette arbeidet uten grunn. Og grunnen var åpenbart det som også ble oppnådd, nemlig å redde rumpetrollene. Denne årsaken ga frosken motivasjon til å gjennomføre prosjektet. Da frosken begynte å grave, hadde han antagelig sett at situasjonen var kritisk. For å forstå hans atferd synes det derfor ikke nødvendig å anta at han laget en prognose for utviklingen i vannhullet. Så avansert behøver han vel ikke å ha tenkt. Men han må ha forstått hva krisen besto i; nemlig mangel på vann! Dessuten må han ha hatt en forestilling om de to resultatene av arbeidet hans: nemlig (1) den fysiske kanalen og (2) den adgangen til mer vann for rumpetrollene som kanalen formidlet.
     Hvorfor har frosken sett det som sin jobb å redde rumpetrollene? Her er det nærliggende å tenke på instinkt - et program i froskens psyke som for det første sier at rumpetrollene angår han, og som dessuten har til hensikt å videreføre egne- eller artens gener. Men hva av det øvrige han gjorde kan tenkes styrt av instinkter? At mangel på vann var kritisk, og at vann var redningen? Alt dette virker såpass prinsipielt at det kanskje kan styres av standardprogrammer eller instinkter. Men det spesielle ved den aktuelle situasjonen, at en kanal var løsningen og hvor han skulle grave? Kan det finnes instinkt for det?

Det er altså mulig at det meste av det som foregikk i froskens hode, var styrt av instinkter. Men hva er det instinktene styrer? Er det handlingene direkte, eller er det de tankene som i sin tur styrer handlingene? For å knytte instinktprogrammene til den aktuelle virkeligheten, synes det nærliggende at det er tankene instinktene styrer. Det er en selvfølge at det her ikke kan dreie seg om verbale tanker, men tanker i form av anelser, bilder eller lignende; at instinktene altså ikke styrer handlingene direkte. Men at tankene styrer handlingene på en slik måte at det som blir gjort, passer inn i den situasjonen frosken oppfatter med sine sanser.

Anden Donald mister vennen sin
Bjørg Bråten fra Hanaborg forteller her om anden Donald på gården hun kom fra.

Anden Donald og hunden på gården var bestevenner. Men så en dag ble hunden overkjørt og drept. Donald lette over hele gården uten å finne lekekameraten sin. Da åpnet de døren til vognskjulet der den døde hunden lå. Anden gikk inn i vognskjulet og bort til hunden og nappet i den. Den gikk rundt omkring og oppholdt seg lenge i vognskjulet. Etter denne hendelsen sluttet anden å lete.
     Hva kan ha foregått i hodet på anden? Anden synes å ha følt et savn. Det tyder dens oppførsel på som ble tolket som «leting». Og hva er et savn? For det første innebærer det en sammenligning mellom en opplevd nå-tilstand og minnet om en tenkt, lystbetont tilstand. Og sammenligningen - som er en form for tenkevirksomhet - tilsier at den lystbetonte, tidligere tilstanden ikke lenger er til stede. Hensikten med letingen måtte da være å gjenopprette den lystbetonte tilstanden.
     Under oppholdet i vognskjulet må anden ha skjønt noe. Den må ha skjønt at den tidligere leken med den tidligere lekekameraten var forbi. Det kan se ut som om den trengte noe tid for å komme dithen. Intet i historien sier noe om den følte sorg eller ei - så det blir et åpent spørsmål. Men savnet ble tydeligvis fort glemt etter at den straks fant seg en ny «lekekamerat» i bonden, slik det fremgår av følgende:
     Historien ovenfor har nemlig en fortsettelse, for nå hadde anden utsett bonden på gården - Bjørgs bror - til sin nye kamerat som den fulgte overalt. En dag bonden skulle sette opp et gjærde, tok han med seg i et klæde alle smådelene som skulle til. Også Donald var med. Klædet la han utslått på bakken nær stedet hvor en stolpe skulle settes ned. Her gikk Donald igang med å «sjekke» alle smådelene med nebbet - en etter en - til alle var «sjekket». Da stoppet den, satte seg og «så fornøyd» ut. Dette gjentok seg ved hver stolpe.
Hva kan her ha foregått i hodet på anden? At den liker selskap, er åpenbart. Det kan være et sosialt instinkt. Men hvorfor «sjekket» den alle delene? Var det den formen for lek som nå var mulig med den nye lekekameraten, og som den på denne måten kunne ta del i?

Kuene valgte og valgte bort
Det har vært vanlig i mange fjøs å la kuene stå på bås med betoggulv, eventuelt med halmstrø på. Noen har spurt seg selv om dette var bra for dyrene og har satt igang følgende forsøk: I et fjøs ble det installert forskjellige typer gulv i båsene, fra hardt betoggulv, slik som tidligere og til et forholdsvis mykt gulv av gummi.
     Så ble kuene sluppet fritt inn i fjøset, slik at de selv kunne velge bås. Atferden deres ble hele tiden observert og registrert. Til å begynne med, mens kuene ennå ikke hadde prøvd de forskjellige gulvbeleggene, plasserte de seg nokså tilfeldig i båsene. Men etter hvert begynte de å foretrekke noen båser fremfor andre; de harde båsene ble valgt bort, og de myke gulvene ble foretrukket.
    Hva kan ha foregått i hodet på kuene som førte til denne atferden? Ved at de den første tiden kom inn i forskjellige båser, må de etter hvert ha oppdaget at båsene var forskjellige på den måten at noen var mer behagelige å ligge i enn andre. Dette innebærer opplevelse og registrering av behag og ubehag, eller sågar grader av behagelighet eller ubehag. Det innebærer også sammenligning mellom disse erfaringene; nemlig en sammenligning mellom tidligere erfaringer, eventuelt mellom erindringen av tidligere erfaringer og en eksisterende sanse-erfaring. I det første tilfellet er de tidligere erfaringene lagret i hukommelsen, og dessuten brukt til styring av handlinger hen mot større behagelighet. Dette er tenkevirksomhet og ikke instinkt. Og tenkevirksomhet er også involvert, hvis det er en erindring og et sanseinntrykk som sammenlignes. Alt i alt kan sies at kuene lærte av erfaring og gjorde bruk av sin lærdom for å få det mer behagelig. Kjenner vi oss igjen?

Andemor i nød
NTB/Reuter har fortalt denne historien fra Vancouver, Canada

En andemor var på vei gjennom gatene i Vancouver med ungene sine. Veien gikk over en rist i gaten, og ungene var for små for risten, slik at de falt ned mellom sprinklene og forsvant i dypet. Hva gjorde andemor? Hun hentet hjelp hos en politimann - Ray Peterson - som var på patrulje i nærheten. Han skjønte ikke hvorfor det kom en and og nappet han i buksebenet. Han ble ikke kvitt den, selv om han skubbet den unna, så anden var riktig innpåsliten. Med politimannen etter seg gikk anden tilbake til kummen med ungene, hvor den la seg ned. Politimannen skjønte sammenhengen, fikk fatt i en kranbil som fjernet kumristen, slik at andungene kunne hentes opp med et dørslag - en etter en. Så vagget andemor og de åtte ungene videre til en dam i nærheten.

Hva må ha foregått i andemors hjerne for å skape et slikt handlingsmønster? Hun må ha hørt at ungene var i live. At de måtte reddes tilsa antagelig hennes morsinstinkt. Men hun må ha skjønt at hun ikke kunne redde ungene selv, og at hun måtte ha hjelp. På en måte må hun ha spurt seg hvor hjelp kunne hentes. Av en eller annen grunn falt valget på politimannen - kanskje var det tilfeldig, kanskje var han nærmest. Det sier historien ikke noe om. Altså gikk hun dit med den hensikt å hente hjelp for å redde ungene, tilsynelatende ut fra den tro at han kunne hjelpe. Hvordan kommuniserer en and med en politimann? Man napper i buksebenet til han skjønner at noe er galt og følger etter. Andemor må ha vurdert situasjonen riktig og gjort de riktige tingene - på en måte sett sammenhengen mellom mål og middel. For handlingen førte til det ønskede eller tilsiktede resultatet.
     Det er vanskelig å se hvordan et slikt handlingsmønster kan oppstå uten en psykisk aktivitet i hjernen som antydet ovenfor. Og da har vi utelatt de følelsesmessige sidene av saken: Andemor har «tenkt og handlet rasjonelt» på tross av at hun må ha hatt et sterkt emosjonelt engagement. I den stressede situasjonen hun befant seg i, «mistet hun ikke hodet».
     At den tenkning og den forståelse som må ha foregått i andemors hode, ikke har vært verbal, er innlysende. Vi er så vant til å knytte tenkning og forståelse til verbale aktiviteter i hjernen, fordi det vanligvis er slik vi mennesker tenker og forstår. Men tenkning og forståelse kan også skje på annen måte, for eksempel ved bruk av bilder som stammer fra tidligere sanseinntrykk. Og det er vel slik vi må tenke oss at andemor og mange andre dyr tenker når de løser sine problemer.

Disse små og enkle eksemplene tyder på at dyr har en psykisk aktivitet som er langt mer avansert enn det man vanligvis regner med. Det synes også å være en logisk konsekvens av utviklingslæren som i det store og hele viser at det stort sett bare finnes gradvise overganger fra våre forgjengere og til oss mennesker.

***

Til hovedsiden                           Til innholdsfortegnelsen                        Til litteraturoversikt