5 MENNESKEKROPPEN

Vi kunne antagelig identifisere hele naturen på denne planeten, hvis vi virkelig kunne forstå en enkelt celle i et enkelt menneske.    David Bohm

Dukker man ned i studiet av kroppens oppbygning og funksjon, er det særlig tre ting som slår en: Hvor utrolig komplisert kroppen er, hvor fantastisk den fungerer, og hvor mye forskerne nå har funnet ut om kroppen, fra prosessene på molekylært nivå og oppover. Likevel er det svært mye som gjenstår å utforske, og erkjennelsens grenseland snor seg gjennom kroppen på et utrolig detaljert nivå.

Det er ikke mulig å komprimere det vesentlige om kroppens fysiologi til noen få sider. Et noenlunde "voksent" verk omfatter 400 - 700 sider. Jeg har derfor foretatt et lite utvalg av stoff med henblikk på (1) å gi et lite inntrykk av kroppens fysiologi, (2) gjennom enkelte eksempler å antyde hvor erkjennelsens grenseland ligger og (3) å presentere stoff som kan være av betydning for den bedre helhetsforståelsen vi er ute etter. Det meste av stoffet er hentet fra (20), (28), (31), (49), (50), (69), (73), (74), (84) og tidsskriftene.

5.1 Kroppens organisasjon og funksjon

5.1.1 Generelt om kroppens oppbygning og funksjon
Når man skal si noe om kroppens oppbygning og funksjon, er det nærliggende å se på kroppen som organisert på fire nivåer: På laveste nivå finner vi de enkelte cellene. Celler av samme type er organisert i cellevev. Forskjellige cellevev er satt sammen til organer og organsystemer. Og summen av organene utgjør kroppen. På denne måten er det etablert ett sett av kroppsfunksjoner som betjener hverandre, på kryss og tvers og fra nivå til nivå, og som får kroppen til å fungere som et hele både når det gjelder dens driftsfunksjoner, dens vedlikeholds- og utviklingsfunksjoner. Det er kjemi og fysikk forskerne hele tiden finner, ikke "liv". Og det er tydeligvis også det de leter etter.

Ut fra det vi har sagt tidligere, må det i tillegg eksistere en kontakt mellom nervesystemet i kroppen og bevisstheten på samme eller lignende måte som mellom bevisstheten og/eller psyken og nervesystemet i hjernen. Å ville er jo bevisst å gjøre. Og siden vi kan bevege armer og ben bevisst, må det finnes en forbindelse mellom bevisstheten via nervebanene til lemmene og andre deler av kroppen.

Det finnes ti organsystemer i kroppen: Blodomløpet, åndedrettsorganene, fordøyelsesorganene, urinsystemet, muskel- og skjelettsystemet, immunsystemet, nervesystemet, det endokrine system eller hormonsystemet, formeringssystemet og overflatesystemet eller huden.

Cellene i kroppen er omgitt av en væske som utgjør kroppens interne miljø. Alle vitale funksjoner går ut på å opprettholde det interne miljø som cellene trenger for å fungere som de skal. Hver celle sørger for sin egen funksjon og yter dessuten et bidrag til å opprettholde det interne miljøet. Dette samarbeidet og den gjensidige støtten er grunnlaget for de koordinerte prosessene, slik som blodomløp, åndedrett, fordøyelse osv. i komplekse organismer. Nervene i det vegetative nervesystemet står ikke i direkte kontakt med organenes celler, men ender fritt i det intracellulare rom. Det vegetative nervesystemet påvirker altså kroppens organer gjennom det interne miljø.

Seksti prosent av kroppsvekten er væske. Av denne er ca. 2/3 i cellene og 1/3 utenfor cellene. Av væsken utenfor cellene er 20% i blodet og hele 80% i væsken rundt cellene. Bare 5% av blodet sirkulerer til enhver tid gjennom kapillarene hvor blodet utfører sin egentlige funksjon. Ingen celle er lenger borte fra et kapillar enn 0,01cm. Det finnes ca. 40.000 km kapillarer i et voksent menneske. Da hvert av dem er ca. 1 mm langt, betyr det at kroppen har ca. 400 milliarder kapillarer.

5.1.2 Cellen
Menneskekroppen inneholder ca. 200 forskjellige celletyper som er inndelt i fire grupper: muskelceller, nerveceller, epitelceller eller overflateceller og bindevev-celler. Det er fascinerende å dukke ned i studiet av cellen. Selv om cellene bare er ganske små, fra 0,01 til 0,0002 mm, er de svært kompliserte i sin oppbygning og funksjon. Mye av det som finnes, og som skjer i cellene, er fremdeles uavklart, selv om mye nå også er kjent. Hva cellen består av kan betraktes på to måter: (1) Den består av: Cellevegg utfylt av et grunnplasma eller cytoplasma, en kjerne, bl.a. med arvestoffet DNA, og såkalte organeller av forskjellig type, antall, størrelse og kompleksitet som er fordelt omkring i cytoplasmaet. Noen organeller kan også inneholde DNA.

Men cellens innhold kan (2), også betraktes som et stort antall kjemiske fabrikker som bl.a. produserer RNA, mer enn 45 og kanskje opp til flere tusen forskjellige enzymer og andre proteiner. Den inneholder energiverk som produserer og lagrer energi til alle energikrevende prosesser, den har lagrings- og transportsy-stemer for forskjellige "råvarer" og ferdigvarer, system for innsamling og bortføring av avfallsstoffer og overskuddsenergi, informasjons- og styringssystemer, inklusive transport av styringsinformasjon. Alt dette fungerer i forbindelse med cellens stoffskifte og øvrige driftsfunksjoner. Det fungerer dessuten ved dens deling og vekst og ved dens utvikling, som i hovedsak er en spesialisering. Cellen er således et fantastisk "maskineri", komprimert på et rom som er så lite at det vanligvis ikke kan ses med det blotte øyet. På denne måten dekker den sine egne behov, bl.a. på grunnlag av tilførsler utenfra, samtidig som den fyller sine utadrettede oppgaver i vevet, organet og kroppen.

Alle kroppens celler, bortsett fra kjønnscellene og de røde blodlegemene, har de samme arveanleggene. Disse er knyttet til DNA'et i cellekjernen og til DNA'et i mitokondrier, som spiller en rolle i cellens energiproduksjon. De forskjellige typer celler som finnes i kroppen, hudceller, nerveceller, blodceller osv. har oppnådd sine respektive egenskaper gjennom en spesialisering som bl.a. påvirker organellenes antall og funksjon. Spesialiseringen er genetisk betinget ved at forskjellige deler av den genetiske informasjonen er aktive ved utformingen av de forskjellige typer celler. Spesialiseringen skjer ved at flere og flere arveanlegg etter hvert blir "slått av", og det for alltid. Man vet ikke helt hva som styrer den gradvise utkoblingen av arveanleggene.

Dette betyr at alle cellene, det er ca. 100 billioner av dem i kroppen(!), også har genetisk informasjon om alle spesialiseringene og kanskje også om deres plassering i kroppen, noe som ville innebære en beskrivelse av kroppens form. I det minste er dette den offisielle vitenskapens syn idag. Det innebærer også at meste-parten av den genetiske informasjonen er uvirksom, og at det må finnes en overord-net styring som ved spesialiseringen (og ellers) på hvert sted sørger for å aktivisere de riktige delene av DNA til rett tid.

Cellekjernene styrer og kontrollerer cellens liv og utvikling. Kjernen er produk-sjonsstedet for DNA og RNA. På en sinnrik måte overfører RNA-molekylet informasjonen som finnes i DNA fra de aktive delene av DNA til produksjonsste-dene for de forskjellige proteiner i cellens cytoplasma. Dessuten har DNA evnen til å duplisere seg selv før celledelingen, (84). Muligheten for å begå "selvmord" har alle cellene innebygget i sitt DNA. Iverksettelsen avhenger av et enzym. Denne egenskapen er av betydning for kroppens forsvar mot kreft.

Proteinene, som ofte danner store, tredimensjonale kjedemolekyler med opptil tusenvis av atomer, utgjør ikke bare den største strukturelle delen av cellene, men er også sentrale deltagere i nesten alle cellefunksjonene. Proteinets funksjon beror særlig på dets struktur. Proteinene er, stort sett, dannet av aminosyrer. Det finnes et større antall mulige aminosyrer, men bare 20 av dem er nødvendige for kroppen. Av disse lager kroppen selv 12, de andre må inntas. De 20 aminosyrene kan danne et nesten ubegrenset antall proteiner. De fleste proteiner har 100 - 300 aminosyrer, men store proteiner kan ha 1800 og flere aminosyrer. Enzymer er proteiner som virker som katalysatorer i cellenes prosesser. Uten dem ville flere biologisk viktige funksjoner ikke kunne finne sted. Proteinene har 2 typer funksjoner: De danner strukturer og støttevev som er uoppløselige i vann, slik som bindevev, brusk, sener og så videre. Og de inngår i biokjemiske reaksjoner (insulin, globin, antistoffer etc.).

Celledelingen er en fascinerende operasjon. På et visst signal fra ett eller annet sted settes prosessen igang. Innholdet i cellekjernen og alle organellene dupliseres, mens membranene som omslutter dem, går i oppløsning. Halvparten av enhetene trekker deretter mot hver sin ende av cellen. Det skjer på en særlig kunstferdig måte hva angår DNA-molekylene i cellekjernen, som består av svært lange spiralformete dobbeltmolekyler. Ved dupliseringen forenes for det første en nydannet enkeltspiral med en gammel, slik at det oppstår to dobbeltspiraler, hver med en ny og en gammel enkeltspiral. Dessuten må disse lange spiralene kappes for at de skal kunne filtres ut av hverandre. Når de er atskilt, føyes delene sammen igjen. Det er også verd å legge merke til at delingen av organeller som har eget DNA, foregår selvstyrt, utenfor kjernens kontroll, men likevel parallelt. Hvordan koorrdineringen foregår er ikke kjent.

Når de dupliserte enhetene er skilt og plassert i hver sin halvdel av cytoplas-maet, dannes en skillevegg tvers over cellen. Samtidig dannes de membraner som omslutter kjernen og enkelte organeller. Delingsprosessen er avsluttet. Det er dannet to celler i stedet for den ene. (84): Man vet fremdeles overraskende lite om det som foregår på molekylært nivå ved celledelingen. Størstedelen av delingsprosessen varer ca. 1 time bortsett fra repliseringen av DNA som varer i hele 10-12 timer. Da deler av celledelingen altså varer ganske lenge, må cellens normale funksjoner og utadrettede tjenester langt på vei være opprettholdt under delingsprosessen. Tiden mellom to celledelinger kan variere sterkt.

5.1.3 Styringsprinsipper og info-formidling
Stort sett består styringsoppgavene i kroppen av: (1) Styring av prosesser knyttet til drift, vedlikehold og utvikling av kroppen, (2) styring av transport av råvarer, ferdigvarer og avfall samt (3) styring av informasjon. Styringsprosessene i cellen foregår på flere nivåer: Cellens styring av egne prosesser pluss en overordnet styring med flere ledd. Ved den overordnete styringen kan impulsen komme fra nabocellen via de såkalte nevrotransmittere, fra mellomliggende nivåer og fra hjernen. Informasjonen til styringssystemene formidles via nerve- og hormonsystemene. Hormonene er kroppens kjemiske budbringere. Forskning foregår nå for å avklare i detalj hvordan styringen og informasjonsformidlingen foregår. Det er en forskning som foregår på molekylnivå.
Som nevnt, er enzymene katalysatorer for kroppens kjemiske reaksjoner. Nesten hver kjemisk reaksjon i kroppen har sin spesifikke enzym-katalysator. Tilstedeværelsen av et spesielt enzym bestemmer om en reaksjon skal finne sted eller ei, da reaksjonen nesten er lik null uten at enzymet er til stede. Og reaksjonen finner bare sted der enzymet befinner seg.

I dette ligger et fundamentalt styringsprinsipp: Gjennom plasseringen av slike spesifike enzymer på de riktige stedene i kroppen er muligheten for styring spredt bredt ut i kroppens detaljer som en beredskap. I det enkelte tilfellet styrer kroppen hvor og når den skal gjøre bruk av den enkelte mulighet. Der hvor knippet av forutsetninger er til stede, finner den styrte prosessen sted. Enzymenes tilstedeværelse og konsentrasjon blir dels styrt av DNA, dels av overordnete funksjoner i kroppen. Skal enzymene fungere, må de være aktivert. Aktiveringen skjer ved tilstedeværelsen av den såkalte kofaktor, visse metallmole-kyler eller organiske molekyler fra vitaminer. Det forekommer tusenvis av kjemiske reaksjoner i en celle som trinn i prosesser, og nesten alle trinn er katalysert av spesielle enzymer! Det ser ut til at opphopningen av et sluttprodukt ofte hemmer enzymaktiviteten, slik at prosessen stopper opp. I dette ligger også et bredtvirkende styringsprinsipp.

Slik bredtvirkende styringsberedskap i kombinasjon med lokal seleksjon er ikke bare i bruk i forbindelse med enzymene. Det gjelder også hormonene, og det gjelder den genetiske informasjonen i DNA i alle cellene. En rekke hormoner går i blodet og står til disposisjon nær sagt overalt. De er som nøkler som kan låse seg inn i de cellene som har "lås" som passer for vedkommende nøkkel. De hormoner som finner innpass i celler på denne måten, kan være produsert av kjertler som igjen har fått impuls på annen måte. Hormonproduksjonen i en hormonproduserende celle kan påvirkes både av nevroner, ioner, organiske næringsstoffer og andre hormoner. Som eksempel på det siste kan nevnes hypothalamus i hjernen som bl.a. regulerer hypofysen som igjen styrer aktiviteten til viktige kjertler i kroppen. Alt dette skjer altså i ordnete former innenfor et rom som er en liten brøkdel av et knappenålshode.

Et annet viktig styringsprinsipp i kroppen, inklusive hjernen, har vi kalt dobbelt-styringsprinsippet. Det innebærer at en styrt størrelse styres aktivt begge veier.1) Eksempelvis har hjernen både stimulerende og hemmende transmitterstoffer som regulerer informasjonsformidlingen mellom nervecellene, (IV.2.87). Og vi har et søvnproduserende system som samarbeider med et oppvåkningssystem.

Også styringen av hjerteslagene skjer etter dobbeltstyringsprinsippet. Uten påvirkning av hormoner eller nerveimpulser er hjerterytmen styrt av den innebygde pacemakeren som gir ca. 100 slag per minutt. Men fordi denne rytmen vedvarende er påvirket av nerveimpulser og hormoner, kan takten bli både lavere og høyere. I tillegg kommer det fantastiske forhold at hjerteslag-impulsenes utbredelse gjennom hjertemuskelen er regulert med de nødvendige forsinkelsene, slik at hjertet fungerer hensiktsmessig.

Det som kalles negativ feed-back er et annet viktig styringsprinsipp i kroppen. Ved hjelp av det holdes legemstemperatur, blodtrykk, det indre miljø og mange andre viktige egenskaper i kroppen relativt konstante, selv når det ytre miljøet forandrer seg betydelig. Men også positiv feed-back som består i å øke visse avvik istedenfor å redusere dem forekommer. Det forhold at samme hormon kan ha motsatte virkinger på forskjellige steder i kroppen kan kanskje også betraktes som et styringsprinsipp, (84.295).

I utformingen av kroppen finner vi også flerbruksprinsippet. Ett organ eller kroppsdel tjener flere formål i den ferdige kroppen. Dessuten kan et organ som tjener ett formål på visse fosterstadier, tjene andre formål senere og etter fødselen.

Hvordan kroppen løser sine styringsoppgaver, viser hvor stor den innebygde intelligensen i kroppen er. Her følger et eksempel til: Hypothalamus i hjernen regulerer kroppstemperaturen som en slags termostat som er innstilt på 37 gr.C. Det er den beste temperaturen for kroppens utallige kjemiske reaksjoner, fordi enzymene fungerer best ved denne temperaturen. Det er også den beste temperaturen ut fra behovet for å omgås sparsomt med energi, (IV.2.87 og IV.3.88).

Noen celletyper har gjenkjenningsmekanismer i sine slimlag som samler celler som hører sammen og ordner dem i spesielle mønstre. Kanskje ligger her enda et interessant styringsprinsipp knyttet til kroppens utviklingsfunksjoner. Man har nemlig funnet ut at kroppens vekst styres av en rekke bredtvirkende hormoner og noen som er selektivt virkende, (84).

5.1.4 Tre typer nervesystem
Vanligvis regner man med at kroppen har to typer nervesystem, det som er underlagt viljen, og det autonome, det som styrer seg selv. Som vi har sett, kan grensen mellom disse systemene forskyves litt gjennom bio-feedback øvelser. Det synes i vår sammenheng riktig også å regne med et tredje system, nemlig det som sørger for hjerteslagene. Det kan arbeide uavhengig av hjernen, og er i tillegg overstyrt av det autonome systemet inklusive dets hjernefunksjoner; det får hjertet til å banke fortere når vi anstrenger oss. Begge disse styringene er autonome. Men de tekniske forutsetninger for en villet påvirkning av hjerterytmen er også til stede, siden enkelte mennesker kan gjøre det.

5.1.5 Energihushold
Energi er evnen til å skape forandring. Boken (84.81) sier: Kroppen skaffer sin energi ved forbrenning av næringsstoffene. Mennesket trenger vanligvis ca. 2300 - 2700 kcal/dag tilført gjennom fett (9,5 kcal/gr), proteiner (4.3 kcal/gr) og kullhydra-ter (4,2 kcal/gr). Dessuten inneholder alkohol energi som kroppen kan oppta (ca. 7 kcal/gr). Energiforbruket går særlig med til å utføre kroppsfunksjonene på alle nivåer og til å opprettholde kroppstemperaturen i kaldere omgivelser. De energiformene som særlig spiller en rolle i kroppen er (1) kjemisk bundet energi og (2) elektrisk energi i form av nerveimpulser og ioner.

Et molekyl kalt ATP spiller en sentral rolle i cellens energihusholdning. Det mottar energi fra kjemiske prosesser i mitokondriene, oppbevarer den midlertidig, transporterer og avgir energi igjen til kjemiske prosesser og cellefunksjoner som krever energi. Langtidslagringen av energi i cellen skjer i kjemisk bundet form, f.eks. som fett. Mitokondriene er cellens energiverk. Nesten all O2 (oksygén) inn i kroppen og CO2 (kulldioksid) ut av kroppen har å gjøre med energiomsetningen i cellenes mitokondrier, (84). Spontan elektrisk aktivitet kan oppstå i noen celler. Dette er et energifenomen, men for oss har det interesse i en annen sammenheng som vi kommer tilbake til.

En forskning som den svenske professoren Bjørn Nordenstrøm har vært eksponent for, har i 80-årene påvist at det finnes sluttede elektriske strømmer i krop-pen i tillegg til de sluttede væskestrømmene. Nervebanene og blodårene og visse andre organer tjener som ledningsnett med den følge at disse biologiske, sluttede elektriske strømmene når alle kroppens vev. Disse strømmene genererer i sin tur magnetiske felt som også gjennomstrømmer kroppen, (FP.2.2). Forskning tyder på at disse strømmene spiller en rolle når sår gror og vev regenereres.

5.1.6 Biorytmer
Et stort antall kroppsfunksjoner har et rytmisk forløp. I bunnen av disse rytmene synes kroppens egenrytme å ligge. Den er styrt fra en "biologisk klokke" i hjernen som har én periode på ca. 48 timer og én på noe under 24 timer. Vår vanlige døgnrytme på 24 timer er bestemt av sollysets variasjoner og overstyrer den biologiske klokken. Det rytmiske systemet har både døgn- og årstidsrymer. Eksempelvis utskilles veksthormon fra hypofysen i hjernen sterkest i den lyse årstiden. Dagslyset som slipper inn til hjernen gjennom øynene, gjør at det "svinger" i kroppens indre funksjoner i et omfang man tidligere ikke hadde anelse om, (49).

Fra tidenes morgen har vi vært utsatt for rytmiske variasjoner i våre omgivelser betinget av Jordens rotasjon om seg selv og om Solen. Forskerne mener at dette må ha blitt programmert inn i alle levende organismer og danner bakgrunnen for de biologiske klokkene. Men hva med kvinnens periode? Er den knyttet til - og bevirket av - månefasene? Og hvis ja, hvordan?

5.1.7 Drift, forvaltning og utvikling
Kroppens funksjoner kan grovt inndeles i tre grupper: Drifts-, forvaltnings- og utviklingsfunksjoner. Driftsfunksjonene ivaretar de daglige gjøremål innad i kroppen og utad, slik som fordøyelse og det å gå. Forvaltningsfunksjonene har til oppgave å ta vare på, vedlikeholde og beskytte. Og utviklingsfunksjonenes oppgave er å utvikle kroppen gjennom vekst, modning og eventuelt aldring. Det er de to sistnevnte, forvaltnings- og utviklingsfunksjonene det kan være interessant å se litt nærmere på under stikkordene vedlikehold og aldring.

Det vedlikehold av kroppen som kroppen selv utfører, er formidabelt. Det består vesentlig i å skifte ut kroppens celler. Praktisk talt alle de ca. 100 billioner cellene i kroppen blir skiftet ut i forskjellig takt. Men det finnes også noen differensierte celler som overhode ikke deler seg, og som derfor ikke skiftes ut. Det er primært hjernecellene, de tverrstripete muskelcellene og noen celler som tilhører immunsystemet. Utskiftningstakten varierer fra noen få minutter til flere år.
Fornyelsen av cellene skjer ved at noen celler dør og andre deler seg for å erstatte tapet. Celledelingen (anabolismen, a) må altså ses i sammenheng med celledøden (catabolismen, c). De er underlagt en felles styring: For det voksne mennesket av konstant vekt er a = c. Hos barn som vokser, er a større enn c. Og hos aldrende mennesker er a mindre enn c. I alle tilfeller faller de døde cellene fra hverandre, og hvite blodlegemer spiser opp restene og frakter dem bort. Både tapet og nydannelsen av celler har en døgnrytme.

Noen eksempler kan illustrere hvordan kroppen fornyer seg selv. Samtlige celler i benmargen skiftes ut ca. 24 gr/år. Leveren skiftes ut ca. 0.6 g/år. Overhuden ca. 12 g/år. Tynntarmen og slimhinnen i tykktarmen ca. 60 g/år. Hvert eneste døgn dannes (og dør) ca. 200 milliarder røde blodlegemer, motsvarende 2,3 millioner per sekund. Bukspyttkjertelen erstatter de fleste av sine celler hvert døgn. Våre hvite blodlegemer fornyes i løpet av ti dager, og 98% av proteinet i hjernen blir skiftet ut på mindre enn en måned. På tross av denne utskiftningen gjenkjenner vi oss selv hele tiden. Vi har de samme former og furer i huden. Det må bety at de nye cellene har funnet sin plass i det samme eksisterende mønster som mistet sine celler.

En annen side av vedlikeholdssystemet er at skader repareres. Sår gror, og skadete nerveceller kan til en viss grad reparere seg selv. Leveren har en spesiell evne til å gjendannes. En donors lever, som har fått sin venstre leverlapp fjernet, får tilbake sin opprinnelige størrelse etter 1-2 måneder, (IV.4.90).

Selv om overføringen av arvematerialet fra morcelle til datterceller og til kjønnscel-ene foregår med stor presisjon, forekommer forandringer i arvematerialet. Årsaken kan være stråling eller kjemisk påvirkning, men mange mutasjoner oppstår uten kjent årsak. Det bemerkelsesverdige er at de fleste mutasjonene blir reparert. En eller annen instans merker altså at noe ikke er som det burde, og tiltak blir satt iverk for å reparere skaden. Og dette skjer på molekylnivå! (NS.8.4.95.)
Men vedlikeholdsevnen har enda en vesentlig side. Som vi har sett tidligere, har hjernen store muligheter til å restituere og tilpasse seg etter en skade. Det skjer dels ved omprogrammering og dels ved at nye forbindelser mellom nerveceller dannes. Hvor stor denne evnen er, er ikke kjent, (IV.12.88).

Aldring. Man vet ikke med sikkerhet hvorfor vi eldes, men det finnes mange teorier. Er det en innebygget "negativ" utvikling som følger lignende lover som utviklingen av barnet til voksent menneske? Er det kroppens vedlikeholdsfunksjoner som svikter? Eller er aldringen en uunngåelig slitasje av kroppen? Gerontologene er ikke enige om dette. Men aldringen er ingen sykdom. Gjennomsnittsal-deren for mennesker som ikke lider av sykdommer, synes til alle tider å ha ligget på rundt regnet 85 år. Det kan tyde på at aldringsprosessen styres fra genene.

Hva vet man? Alle organfunksjoner svekkes ved aldring. Og nervesignalenes hastighet reduseres. Også ved normalt stoffskifte og fysisk anstrengelse hoper det seg opp oksygenmolekyler med et ekstra elektron (frie radikaler) i cellene. Slike molekyler oppstår hele tiden, men kroppens evne til å bryte dem ned svekkes etter hvert, slik at de hoper seg opp og hemmer cellenes funksjon, (IV.1.96). Mitokondriene - og dermed energiproduksjonen i kroppen - er spesielt sårbare overfor oksygenangrep.

Også feil ved kopiering av DNA i cellekjernen og mitokondriene kan tenkes å spille en rolle i aldringsprosessen, (IV.5.93.80). Dessuten kan det tenkes at kopieringsfeil i DNA akkumuleres, med uheldige virkninger på celledelingen og på cellefunksjonene for øvrig.

Cellenes reduserte funksjonsdyktighet antas å være en følge av redusert funksjon til cellenes makromolekyler generelt og i flyten av informasjon mellom disse makromolekylene. Hvorfor makromolekylene svikter er det flere teorier om, (84). Celler kan også degenerere som følge av en avhengighet av andre vev. Det oppstår en slags kjedereaksjon.

Vi nevnte at deler av immunsystemet ikke kan reprodusere seg selv. Ved tap av blod i løpet av livet, vil viktige celler gå tapt uten å bli erstattet. Dessuten taper mange av immunsystemets celler noe av sin effektivitet.

Celler mister med tiden evnen til å dele seg. Det ser nå ut til at antallet celledelinger for hver celletype i menneskekroppen er konstant. Dette synes å gjelde alle arter. Setter man en cellekjerne fra en celle som kan dele seg 50 ganger, og som allerede har delt seg 42 ganger, inn i en "ny" celle, vil cellekjernen "huske" sitt tidligere arbeide. Den deler seg derfor bare 8 ganger i den nye cellen, (IV.6.92). Det må være genene som bestemmer den øvre grensen for antall celledelinger. Og cellenes kjemiske miljø er bestemmende for hvor stor del av dette maksimale antallet celle-delinger som i det enkelte tilfellet kan benyttes. Aldringen synes altså dels å være genetisk betinget, dels en følge av hva kroppen utsettes for.

C- og K-vitaminer kan bidra til å utsette alderdommen og forfallet i kroppen fordi de forbedrer effektiviteten i cellenes energiprodusenter, mitokondriene.Man mener nå å være på sporet etter de prosesser som gjør at kroppen svekkes når man blir gammel.

5.1.8 Nyere oppdagelser
Nyere forskning (bl.a. i Tyskland v/Popp) har vist at levende celler sender ut et meget svakt lys motsvarende noen få og opp til 100.000 fotoner per sekund per cm2 organisk overflate. Fenomenet kan kalles bio-luminicens (low-level-luminiscence). Denne ultrasvake cellestrålingen kommer fra DNA-molekylene i cellekjernen. Den ser ut til å være koherent, dvs. at den har laser-egenskaper med tilsvarende evne til å overføre informasjon. Nye, amerikanske forsøk tyder på at cellene også kan "se", dvs. oppfatte infrarødt lys. Hvilken rolle dette fenomenet kan spille i organismene og for vår forståelse av dem, er foreløpig et åpent spørsmål som forskning nå søker å avklare, (IV.6.93.24).

Et annet forskningsfelt av ny dato gjelder det forhold at meget svak og lav-frekvent (naturlig eller menneskeskapt) elektromagnetisk stråling påvirker den kommunikasjonen som skjer mellom cellene på det kjemiske plan. Denne oppdagelsen kan føre til at man må tenke nytt når det gjelder overføring av energi og utveksling av signaler på cellenivå. Dette åpner for et nytt forskningsfelt, bio-elektromagnetisme, innen biofysikken. (FP.3.2.21).

5.2 Aktiv og passiv risikosikring i kroppen

Kroppen har en rekke egenskaper som tar sikte på en aktiv og passiv beskyttelse av seg selv. Stikkord for den passive beskyttelsen er: To eller flere av hver - Beskyttet av bensubstans - Beskyttet på annen måte. Og for den aktive: Beskyttende reflekser - Immunsystemet.

To eller flere av hver
Vi har to lunger, to nyrer, to øyne osv. I enkelte tilfeller er denne formen for sikring øket ytterligere ved at det finnes flere sidestilte områder. Eksempelvis er tungen inndelt i flere områder med en smaksnerve til hjernen fra hvert område. Og blodlegemene blir produsert i benmargen på flere steder i kroppen. Det forhold at store deler av hjernen er involvert i de fleste funksjoner, kan også ha et sikkerhetsaspekt. Eksempelvis er synsnervene i hjernen utformet slik at inntrykk fra hvert øye går til begge hjernehalvdelene.


Beskyttet av bensubstans og på annen måte
Hjernen, som menneskets mest verdifulle organ, er nesten fullstendig beskyttet av hjerneskallens bensubstans. Og benmargen, ett av kroppens største organer, er fordelt på flere steder i kroppen og er i tillegg beskyttet av bensubstans alle steder, (84). Her gjør altså kroppen samtidig bruk av to sentrale beskyttelsesprinsipper.

Hjernen er også på annen måte beskyttet av kroppens mest solide forsvar, nemlig den såkalte blod-hjerne-barrieren. Den er en tredelt, anatomisk struktur som hindrer mange bakterier, gifter og skadelige stoffer å komme inn i hjernen, (IV.9.87). Videre er guttefostere beskyttet mot morens østrogén ved en sperre som hindrer kvinnens kjønnshormon i å trenge inn og forstyrre utviklingen av fosteret. Vi vet alle hvordan kroppen prøver å sikre seg mot for stort blodtap gjennom koagulering av blodet. Mister man en nyre, vil den andre vokse nesten opp til det dobbelte volum.

Veksten avhenger ikke av nervene til organet. Eksperimenter tyder på at det kan være ukjente budbringere, som er ført til nyren med blodet, som bevirker denne veksten, (84). Gjendannelse er altså et prinsipp kroppen benytter for å beskytte seg. Men det er ikke så mye brukt som hos mange dyrearter. Eksempler er gjendannelse av hud, bensubstans, blod og luktceller. Som nevnt, må cellenes evne til å begå selvmord også betraktes som en beskyttelse. Det gjelder også kroppens enorme vedlikeholdssystem.

Gjennom velkjente, beskyttende reflekser søker kroppen aktivt å unngå skade på øyne og utsatte kroppsdeler. Men kroppen har også en form for beskyttelse av hele kroppen eller mennesket. I spesielle situasjoner kan det hjelpe mennesket til å overleve, hvis man overser en mer lokal skade eller smerte. Her trer en gruppe smertestillende stoffer støttende til, endorfiner, som kroppen skiller ut i slike situasjoner. Dessuten ser disse stoffene ut til å stimulere immunforsvarets dreperceller. (IV.12.93).

Immunsystemet
Immunsystemet er meget avansert, slik at vi bare kan gi en sterkt forenklet skisse. Dets oppgave består i å identifisere kroppens fiender og gå til angrep på dem for å tilintetgjøre dem. Immunsystemet vet i de aller fleste tilfeller hvilke celler som hører til vår spesielle kropp, og som derfor må forsvares. Evnen til å foreta dette skillet mellom "venn og fiende" er kjernen i det biologiske miraklet som kalles immunitet. Denne kroppens identifikasjon av seg selv på alle cellene, unntatt de røde blodlegemene, skjer med et lite antall "nasjonalitetsflagg". Variasjonen i denne identifikasjonen er begrenset, slik at 2 av ca. 200.000 mennesker har den samme identifikasjonen. I helt spesielle tilfeller kan kroppen lage uønskede celler, kreftceller, som "lurer" immunsystemet. De blir ikke identifisert som fremmede, og blir derfor ikke bekjempet. Da kan kreften utvikle seg.

Kroppen har fire typer fiendtlige mikroorganismer: virus, bakterier, sopp og parasitter (protozoer og ormer). Virene er mikroskopiske, og ormene kan bli opptil flere meter, så registeret av mulige fiender er stort. Sopp og bakterier krever hver sitt forsvarsystem som begge er innebygget i immunsystemet. Men immunsystemet angriper også fremmede stoffer, som f.eks. aspest, som truer med å ødelegge vev og organer. Desverre har det ikke evnen til å uskadeliggjøre aspesten. Man vet idag mye om immunforsvaret og dets funksjon. Forskning foregår nå bl.a. på det molekylære plan for å finne ut hvordan alt er utformet og fungerer. Sammenhengene mellom kroppen og psyken synes i noen grad å gå via immunsystemet. Her foregår også interessant forskning.

Immunsystemet består av milliarder av celler av fem hovedtyper: tre typer T-lymfocytter (to grupper hjelperceller, dreperceller og hemmerceller), B-lymfocytter og makrofager, dels med overlappende funksjoner, men ellers med en klar rollefor-deling i det totale forsvaret. Cellene patruljerer fritt rundt i kroppen. Det forhold at immunsystemets forskjellige celler samarbeider har også et sikkerhetsaspekt. Et nettverk av integrerte celler er mindre sårbart hvis en del av immunsystemet skulle være i ulage.

Hjelpercellene koordinerer immunsystemets forsvarsinnsats. Drepercellene har til oppgave å drepe de av kroppens celler som er infisert. De fester seg på inntrengeren og går til kjemisk angrep vha. sitt arsenal av kjemikalier som omfatter mer enn hundre giftstoffer! B-lymfocyttene angriper også kjemisk, men uten å feste seg til inntrengeren. Også makrofagene utvikles i benmargen. De arbeider ved frontens førstelinje hvor de spiller en avgjørende rolle i kroppens forsvar mot aggresive bakterier, virus, sopp og parasitter, samt mot fremmede stoffer. På signal fra T-lymfocytter oppsøker og sluker makrofagene uønskede mikroorganismer i blodet og vevet og skader eller dreper det de har slukt med enzymer. Lykkes de ikke helt med dette, søker de forsterkninger via hjelpercellene. Makrofagene sluker og destruerer også "utslitte" celler.

Immunsystemet forsvarer oss fra fødselen innledes til vi dør. Det har fra naturens side et forberedt forsvar mot ca. en million forskjellige typer fremmede stoffer (antigener) inklusive enkelte nye, syntetiske stoffer. Hver eneste T-lymfocytt er under sin opplæringsperiode(!) i thymuskjertelen programmert til å forsvare kroppen mot ett antigen. Dette innebærer at hver av de 3 typer T-lymfocytter har ca. 1 million forskjellige varianter. (Kommentar: Man må spørre seg hvor denne informasjonen kommer fra og hvordan denne velordnete programmeringen foregår.)

Immunsystemet påvirkes av hjernen, særlig gjennom hormoner. Hver T-lymfocytt kan bli opptil 60 år gammel i kroppen. Alle (eller de fleste? av) disse cellene, som altså stammer fra thymuskjertelen, produseres under fosterstadiet og de første leveårene. Deretter opphører denne celleproduksjonen. Vi har fått vårt livs rasjon av T-lymfocytter. En annen kilde (N.372.94) opplyser at T-lymfocytter produseres daglig i thymuskjertelen i store mengder, og at bare noen få prosent av disse slipper ut i kroppen, mens de øvrige drepes eller dør i thymus. Man kjenner ikke årsaken til dette. (Kommentar: Kan det være en beredskap, hvis kroppen skulle trenge et stort antall T-lymfocytter?) Både drepercellene og B-lymfocyttene har hukommelse, dvs. at de kan gjenkjenne tidligere fiender som er blitt nedkjempet. Dette innebærer at de langt raskere kan mobiliseres til kamp ved et nytt angrep.

5.3 Arv og fosterets utvikling

Fødsel er fra nattens mysterium til dagens enda større mysterium.    
                                                                         Rabindranat Tagore

Som supplement til avsnitt 3.2 Formering og arv, skal vi her se på forhold som særlig gjelder mennesket.

5.3.1 Generelt om arv
Hva er det som kan arves og hvordan skjer det? Alle kroppens fysiologiske egenskaper, fra utformingen og utviklingen av fosteret, inklusive hjernen med alle dens styringsprosesser, til hårfarge og sågar en rekke sykdommer er skrevet i genenes kjemiske språk. Det gjelder altså kroppens driftsfunksjoner, dens forvaltnings- og utviklingsfunksjoner, inklusiv aldring. Men også atferd, intelligens og annet, slik som evnen til språk, noen basale drømmesymboler (arketyper?) og noen basale engstelser kan tydeligvis arves til en viss grad. Nå mener man også at den biologiske klokken beror på periodisk genavlesning av DNA i cellekjernen, (49, 50). Sansen for vakre ansikter er heller ikke bare innlært. Spedbarn foretrekker nemlig myke og symmetriske mønstre, likegyldig hva de forestiller, (IV.1.90. 63).

Er det informasjon om produktet, nemlig summen av det som blir arvet, eller om prosessen frem til produktet, som ligger nedfelt i DNA'et? Som vi skal se, foreligger et tilfelle hvor DNA styrer en delprosess, som fører frem til et produkt, som DNA'et ikke har informasjon om. Det må antagelig finnes forskjellige typer prosesser som sørger for overføringen av alle disse egenskapene fra foreldrene til barna. Hvordan arves f.eks. intelligens? Forskerne sier at vi ikke arver selve intelligensen, men de fysiske forutsetningene for intelligens, de anatomiske strukturene som intelligensen og atferden springer ut av, (28.93).

Hvordan er de arvemekanismene som sørger for overføringen av de nedarvede egenskapene fra foreldrene til avkommet?

- Arvematerialet finnes så og si i alle celler. Hver celle i kroppen (bortsett fra kjønnscellene) inneholder 23 kromosompar, ialt 46 kromosomer, eller "dataprogrammer", hvor bare ett kan kjøre om gangen. Av disse stammer halvparten fra far og halvparten fra mor.

- Hvert kromosom består av 2 lange DNA-molekyler som er krøllet sammen inne i cellekjernen. Hver celle inneholder altså 92 DNA-molekyler. Summen av DNA i hver celle utgjør ca. 180 cm(!), hvis de ble foldet ut. Vi har sett at DNA er en molekylstruktur med informasjon; en rekke oppskrifter på hvordan de forskjellige proteiner skal lages. Og enda merkeligere: DNA kan kode for enzymene, altså for katalysatorene i prosessen som skal frembringe et bestemt protein, et protein som DNA ikke har informasjon om(!) DNA lager altså det riktige uten å "vite" hva dette riktige er.

- Hvert DNA-molekyl inneholder ca. 2500 gener som særlig styrer cellenes kjemiske funksjoner ved å kode for proteiner. Hver celle inneholder ca. 100.000 (noen forskere sier 50.000 - 150.000) gener, eller programmer. Tilsammen koder genene for minst 30.000 forskjellige proteiner. Og disse, mener man, kan frembringe alt det som kan arves, og som er nevnt ovenfor.

- Genene er bygget opp av bare 4 forskjellige såkalte baspar, som har fått betegnelsene A,G,C og T, og som er "hemmeligheten" bak den genetiske koden. Som navnet sier, er basene todelt, med en halvdel fra hver av foreldrene. Hver celle inneholder vår totale arvemasse på ca. 3 milliarder baspar, eller i snitt ca. 30.000 baser per gen. Men alle disse basene består altså bare av de fire forskjellige typene eller molekylgruppene.

- Av de 64 teoretisk mulige kombinasjoner av tre og tre baser, blir 61 brukt til å spesifisere de 20 forskjellige aminosyrene som kroppen bruker. Det innebærer at forskjellige baskombinasjoner koder for samme aminosyre. Man sier derfor at den genetiske koden er "degenerert". Det er ikke klart hvorfor det er- eller må være slik. De tre øvrige kombinasjonene koder ikke for aminosyrer, men fungerer som av og på brytere.

Årsaken til over 3500 sykdommer finnes i genene. Forskerne er bl.a. på sporet etter den arvelige sykdommen cystisk fibrose, på kromosom nr. 7. Men man kjenner ikke genets egentlige funksjon, hvordan defektet oppstår eller hvorfor det fører til denne sykdommen. Det finnes også flere grupper gener som kan spille en rolle ved utvikling av kreft. Samtidige mangler ved flere kromosomer (nr. 5, 17, 18) foreligger f.eks. ved tykktarmskreft, (IV.4.89).

Inneholder arvestoffets DNA med sine ca. 100.000 gener nok informasjon til å gjøre alt det man mener DNA styrer, og som ble nevnt innledningsvis? Her strides de lærde. Det som synes klart, er at det i DNA bare finnes gener som koder for proteiner. Noen forskere mener at det ikke er nok til å forklare styringen av form og utvikling. Det kommer vi tilbake til.

5.3.2 Fosterets utvikling
Man vet nå ganske mye om utviklingen av fosteret. Her kan vi bare komme inn på enkelte fenomen som kan være av interesse i vår sammenheng. Den befruktede eggcellen er som kjent fosterets begynnelse. Selve befruktningen skjer ved at en sædcelle trenger gjennom eggcellens membran og inn i egget, hvor arvestoffene fra de to kjønn forenes til en befruktet eggcelle. Nylig har man oppdaget at den første sædcellen som treffer eggcellen, utløser en elektrisk strøm som åpner veien for sædcellens hode inn i egget og samtidig forhindrer andre sædceller i å trenge inn i eggcellen, (IV.2.94).

Den befruktede eggcellen er utgangspunktet for en av de forunderligste prosessene som finnes. Eggcellen begynner å dele seg og danner da en celleklump. Fire dager etter befruktningen har egget delt seg i 16 celler. Fjernes en celle på dette stadiet, erstattes den gjennom celledeling uten at det oppstår skade på fosteret. På et visst utviklingstrinn, etter 5-6 dager, skjer en dramatisk forandring. De tilstedeværende cellene omgrupperes eller ordnes i et mønster. Etterpå forholder fosteret seg annerledes, idet fjernede celler ikke blir erstattet på samme måte, men påfører forsteret skade.

Kommentar: Dette tyder på at den befruktede eggcellen deler seg en del ganger uten at helheten har fått struktur, og at struktur først oppstår ved nevnte omgruppering som bestemmer hva som er opp og ned, foran og bak. Her melder det seg en rekke spørsmål: Hva innebærer denne omgrupperingen? Hva er det som utløser den? Hvordan skjer det, og hva er det som styrer den? Er det slik at omgrupperingen innebærer en overgang fra kollektivt til individuelt liv, hvor det kollektive livet ikke har en struktur slik det individuelle livet har? Det synes ikke at forskningen har svar på disse spørsmålene. Men det er rimelig å anta at omgrupperingen innebærer en orientering av fosteret, slik at det nå er bestemt hva som er opp og ned, foran og bak. Fra nå av innleder hver celle en spesialisert utvikling. Dette må være en prosess knyttet til fosteret og ikke til moren, siden den videre utviklingen skjer normalt uavhengig av om fosteret får hodet ned eller opp i livmoren. Alt som skjer med fosteret etter denne hendelsen må ha den nyetablerte orienteringen som referanseramme.

Selve omgrupperingen må være en koordinert handling av alle cellene som da må "vite" at tiden er inne. Og det må være antallet celler i klumpen som bestemmer tidspunktet. Det er verd å legge merke til at det ikke kan være antallet celledelinger som er avgjørende. Men kan cellene "vite" hvilken plass de nå skal innta i den orienterte cellestrukturen uten at det finnes en overordnet styrende instans som bestemmer det? Kan berøringspunktene til nabocellene være tilstrekkelig?

Utover i fosterets utvikling skjer en rekke interessante ting. Vi kan bare nevne noen få. "På et tidlig tidspunkt (4-6 uker) ser det ut til at spedbarn har og kan bruke en innebygget gåmekanisme som er nedarvet. Nervecellene som kontrollerer gåmekanismen, ligger sannsynligvis i ryggmargen. ... Men det kan være slik at hjernen må lære seg å kontrollere en innebygget, medfødt gåmekanisme og hvordan den skal holde balansen. .... Man vet ennå lite om hvordan hjernen evner å gjøre disse bevegelsene målrettet." (31).

Ett eneste gen i det såkalte Y-kromosomet til faren bestemmer etter syv uker om fosteret skal bli gutt. Hvis dette genet ikke finnes, blir det pike. Det er altså faren som avgjør barnets kjønn, (IV.4.88). Også ved utviklingen av kjønnsorganene styres prosessen av kjemi, også denne gangen vha. dobbeltstyringsprinsippet. Skal fosteret bli en gutt, utvikles det ene hormonet videre, mens det andre degenererer. Det omvendte er da tilfelle hos pikefostere. Naturlig aborterte fostre er ofte unormale guttefostere.

Allerede i 2. måned sparker forsteret tilbake når det blir utsatt for impulser fra livmoren. Fosterets første bevegelser begynner nøyaktig på samme tidspunkt som følelsesnervene i ryggmargen begynner å vokse. De er operative før de er ferdige. Når sanseorganene er fullt utviklet, er det som kjent de som sørger for at sanseinntrykkene blir oppfattet. Men hos fosteret viser det seg at følelsesnervene kan klare seg uten sanseorganene, og fanger opp inntrykkene selv(!) Ut fra dette antar man at følelsesnervene til et foster er langt mer følsomme enn hos et voksent menneske eller et nyfødt barn, (IV.11.87).

Cellevandring og opplæring av celler i fosteret er to merkelige fenomen. Celler lages ett sted i fosteret og forflytter seg etterpå til stedet for deres permanente plass i fosteret. At huden blir brun ved sollys skyldes at noen celler som opprinnelig kom fra sentralnervesystemet, i løpet av fosterets utvikling har vandret ut til huden. Noen celler stopper midlertidig på denne veien for å få spesialisert opplæring(!) som de har bruk for i sin senere funksjon. Et slikt eksempel ble nevnt under beskrivelsen av immunsystemet. Et annet eksempel er leveren som på fosterstadiet lager "primitive" stamceller som vandrer til forskjellige bestemmelsessteder. Nerveceller i hjernen flytter også på seg under veksten. Veksten av nervetrådene og nervecellenes struktur skjer med en bemerkelsesverdig presisjon og selektivitet. Hvordan det skjer, vet man ikke.

Menneskefosteret gjennomgår stadier hvor det minner mye om fisk, krypdyr og enklere pattedyr før det blir tydelig menneskelig av utseende. På fiskestadiet har det til og med gjellespalter, som må være fullstendig unyttige for fosteret, som får sin næring gjennom navlestrengen. Fosterets hjerne utvikler seg også stort sett i tråd med utviklingen av artene: nervechassis, R-kompleks, limbisk system og neocortex, (69). Under denne prosessen synes storhjernen å utvikle en kontroll over de lavere, respektive historisk eldre delene av hjernen. Det skjer slik at deres funksjon ikke forsvinner, men overstyres. Kommentar: Henger dette sammen med en utvikling av DNA i historisk perspektiv?

Forholdet mor - foster har mange interessante aspekter. Egentlig er et foster et fremmedlegeme i kvinnens kropp. Mor og foster har ingen direkte utveksling av blod, bare en utveksling av kjemiske stoffer begge veier. Det har vist seg at det er et komplisert samspill mellom organer hos fosteret og moren som til slutt forløser barnet. Men det er menneskefosteret selv som setter igang fødselen, (IV12.97.50).

De elektriske svingningene i fosterets hjerne er også underlagt en utvikling. De bio-rytmene som er karakteristiske for fosteret, varer ut over fødselen, slik at alfa-rytmer først viser seg når barnet er ca. 4 måneder gammelt. Voksne rytmer kommer først i 10 års alderen.

Styringsoppgavene under fosterets utvikling er bare delvis forstått. La oss kort nevne de viktigste styringsoppganene som blir ivaretatt samtidig og under alle utviklingsfasene: Styringen av kroppens driftsfunksjoner, slik som blodomløp, fordøyelse osv. fra det tidspunktet disse organsystemene er såpass langt utviklet at de blir tatt i bruk. Styringen av fosterets utvikling fra den befruktede eggcellen og til det ferdige barnet. Det er her verd å legge merke til at styringen også innbefatter utviklingen av seg selv, nemlig av styringsmekanismene både for driftsfunksjonene og for utviklingen. Da styringssystemet til fosteret (og barnet) også må omfatte arvet programvare, er også denne underlagt en styrt utvikling, i det minste ut fra gjeldende teorier. Alt dette sørger styringssystemene for under alle faser av fosterets utvikling. En formidabel oppgave!

Det som styrer utviklingen av fosteret, må stort sett være til stede før nervesystemet er dannet. Nervesystemet kan derfor vanskelig være ansvarlig for styringen av denne utviklingen. Tvert imot må antagelig nervesystemet være underlagt den samme utviklingsplanen som organismen for øvrig. Den overordnete styringen synes ikke å kunne være lokalisert til noe enkelt organ, (73, 74).
Forsøk med omplassering av vevsklumper i dyrefoster indikerer at stedet i fosteret er bestemmende for hvilke typer celler som skal utvikle seg der. Det kan tolkes dithen at det finnes et slags organiserende felt i rommet. En teori går ut på at det myke, uspesialiserte bindevevet har en særlig betydning for dette organiserende feltet, (73, 74).

Fosteret har også et psykisk aspekt som er underlagt en utvikling frem til det nyfødte barnets "ferdige" psyke. Dette er selvsagt vanskelig å utforske. Men mye tyder på at fosteret sover det meste av tiden. I perioder er det en urolig (REM-)søvn som tyder på stor (psykisk?) aktivitet i hjernen. Fosteret kan også skjære grimaser. Mot slutten av svangerskapet ser det ut til at menneskefostere kan være våkne i kortere perioder, av og til med åpne øyne, (IV.5.93). Forskerne mener nå at fosteret kan føle smerte, dvs. at det reagerer på impulser som er egnet til å gi smerte. Om fosteret har en bevisst opplevelse av smerte er selvsagt vanskelig å si. Men det finnes heller ikke grunnlag for å utelukke denne muligheten, (IV.6.95).

5.3.3 Spesielle fenomen i tilknytning til arv
I det følgende går vi kort inn på noen spesielle fenomen i tilknytning til arv, fordi de eventuelt kan peke ut over sitt snevre område. Det er ingen som vet med sikkerhet hvorfor mennesker har forskjellig hudfarge. En av de mest kjente teoriene går ut på at det skyldes klimaet, fordi mørk hud beskytter bedre mot solen enn lys hud. Jo lenger nordover forfedrene våre forflyttet seg, desto lysere ble de i huden fordi de ikke lenger hadde bruk for den mørke huden. Til slutt har genet som gir mørk hud helt forsvunnet, (IV.10.87). Spørsmålet her er om ubrukte gener blir borte? Litteraturen synes ikke å si noe om slike mekanismer. Det naturlige utvalg vil kunne forklare at nye, velegnde egenskaper som er kommet inn i DNA gjennom mutasjoner (i den grad det er mulig) kan bli allemannseie. Men hva kan fjerne gener man ikke har bruk for lenger, når de ikke skader? Og hvordan kan det gå så fort? Mot denne teorien taler også at det finnes naturfolk ved ekvator med ganske lys hudfarge.

Det synes nå påvist at langvarig psykisk stress reduserer fruktbarheten. Her er altså en forbindelse mellom kropp og psyke. Mange opprinnelig barnløse par har opplevd å få et eget barn etter at et adoptert barn hadde redusert det opprinnelige presset. Det foreligger også teorier om hvordan det skjer, teorier som støtter seg til vår utviklingshistorie: Langvarig stress i dyreverdenen oppstår særlig når det blir for lite mat der gruppen lever. Den reduserte fruktbarheten blir da meningsfylt, idet den bidrar til å tilpasse populasjonen til næringsgrunnlaget, (IV.2.95).

En ualminnelig sjelden hendelse har avdekket noe interessant: Et guttebarn ble født ved halv jomfrufødsel. Det skjedde ved at egget delte seg én gang før befruktningen fant sted med den følge at bare den ene cellen ble befruktet mens den andre forble ubefruktet. Celledelingen fortsatte likevel normalt, slik at forsteret utviklet seg normalt. Det oppsiktsvekkende er at de befruktede cellene etter hvert har "trådt støttende til" hver gang fosterets jomfrufødte celler har hatt bruk for mannlige gener for å fortsette å vokse. Hvordan kan naturen fremvise en beredskap til å takle et så ekstremt sjeldent tilfelle, og hvordan har det skjedd, hva kan ha styrt denne uvanlige prosessen? (IV3.96.26).

5.3.4 Mutasjoner
Mutasjoner er betegnelsen på sprangvise forandringer i arvematerialet i kjønnscel-lenes DNA. Mutasjoner kan også forekomme i kroppens øvrige celler. Men deres betydning blir stort sett avgrenset i sted og tid. Vi ser da bort fra mutasjoner i fosterets celler i tidlige utviklingsstadier, som kan føre til alvorlige misdannelser og feilfunksjon. En mutasjon i en kjønnscelle derimot, som danner begynnelsen på et nytt liv, vil påvirke både vedkommende individ og alle dets etterkommere. Nyere forskning har vist at organismen selv skaper nye varianter av arvestoffet i celler. Dels kan immunceller stokke om på genbiter, dels synes det å hende "av seg selv".
Selv om cellene har en mekanisme for å reparere feil på sitt DNA, kan små feil oppstå. Det har da oppstått en mutasjon. Som nevnt, har cellene også løse småbiter av DNA. Det er en medvirkende årsak til at det oppstår et lite antall mutasjoner i hver celle hvert år, (IV8.96.22). Kommentar: Hvis den lever så lenge.

Dessuten fremmer en rekke ytre påvirkninger dannelse av mutasjoner, slik som enkelte kjemikalier og skadelige stoffer som hoper seg opp i cellene, kosmiske stråler og radioaktivitet fra atomer. Dette skulle tyde på at mutasjoner nå vil forekomme oftere enn tidligere. Mutasjoner kan forekomme både i de virksomme og de (tilsynelatende) uvirksomme områdene av genene.
På det praktiske plan kan en mutasjon ha tre mulige følger i en celle. (1) Det oppstår ingen merkbar forandring, (2) cellen vil endres litt, men fortsetter å fungere, og (3) cellen dør. Tre kjente årsaker kan forklare tilfelle (1): Mutasjonen treffer den uvirksomme delen av DNA'et som fortsetter å være uvirksom. Ved hjelp av enzymer kan en celle reparere visse feil ved sitt eget DNA som er påført ved mutasjon(!) Og da forskjellige koder kan føre til samme aminosyre, kan mutasjon fra den ene til den andre skje uten forandring av resultatet.

Det har ikke vært mulig å finne opplysninger om hvor hyppige de forskjellige typer mutasjoner forekommer. De senere års forskning innen molekylærbiologien har vist at DNA'et ikke er så stabilt som man lenge har ment. Forskning viser at stadig flere sykdommer stammer fra enzymer som pga. muterte gener ikke fungerer som de skal. Dette er viktig for samfunnet. Eksempler på mutasjoner med påfallende virkninger er sjeldne, men de forekommer. Et sted i Mellomamerika, og noen få andre steder i verden, blir noen jenter til gutter i 12-års alderen. Grunnen til at guttene først blir gutter i puberteten, skyldes mangelen på et bestemt enzym. Denne mangelen igjen skyldes en mutasjon som kan spores tilbake gjennom syv generasjoner, (IV.5.87). Eksempler på mutasjoner som har medført markerte forbedringer av dem det gjelder, er ikke kjent.

5.4 Spesielle kroppslige fenomen

Akupunktur
Akupunktur er, som kjent, navnet på en metode for bedøvelse og behandling av sykdommer. Den forutsetter et fysiologisk system i kroppen av en rekke punkter med spesielle egenskaper og forbindelser mellom dem, energibaner som kalles meridianer. Punktenes eksistens er nå påvist ved målinger som viser en markert mindre elektrisk motstand i huden i disse punktene. Forsøk har også vist at det er stor sannsynlighet for at meridianene eksisterer. Hudens elektriske motstand er markert mindre også langs meridianene. Da den elektriske aktiviteten i dette systemet kan påvirkes av viljen gjennom bio-feedback kan det tyde på at akupunktursystemet kan ha elektrisk karakter.

Metoden kan også vise til resultater ved behandling av menneskers og dyrs sykdommer, slik som revmatiske prosesser og muskelspenninger, ja til og med ved lettere psykiske lidelser. Den kan gi smertedempende virkning og brukes ved bedøvelse, også på dyr. Og forsøk har vist at akupunkturbehandling kan påvirke en rekke fysiologiske funksjoner, (IV.8.89).

Dette tyder på at det her foreligger et system for overføring av elektriske stimuli som utløser hormonproduksjon som bl.a. kan være smertedempende. Det er ikke avklaret om, og eventuelt hvordan dette systemet henger sammen med det bio-elektriske systemet i kroppen som vi har nevnt tidligere. Selv om den smertelindrende virkningen i noen grad er avklart, gjenstår mye når det gjelder akupunkturens helbredende virkning.

Kirlian fotografering
Det har vært hevdet at man ved den såkalte kirlian-fotograferingen kan påvise et slags energilegeme f.eks. rundt hender og i levende blad. Har man skåret bort deler av bladet, har bildet fremdeles fremstilt hele bladet. Forskning i Norge og andre steder har ikke kunnet bekrefte slike resultater. Det må derfor, inntil videre, betraktes som et uekte fenomen. Det er grunn til å anta at de strålene som den elektriske spenningen lager, ikke synliggjør et eksisterende energilegeme som kan fotograferes, men at det er spenningen selv som frembringer dette strålingsfeltet. At tilstanden til det medium strålene går igjennom, kan påvirke strålingsfeltet i form og farge, er noe helt annet og helt naturlig, (IV.3.90.48).

Holografiske aspekter
Flere behandlingsmetoder fra den såkalte alternative medisinen beror på et påstått holografisk prinsipp som skal være til stede i kroppens konstruksjon. Det går ut på at helheten, dvs. summen av kroppens forskjellige deler, er avbildet eller representert i en kroppsdel. Det gjelder fotsoneterapi som regner med at de forskjellige sonene under fotsålen representerer en hel rekke av kroppens organer. Tilsvarende gjelder for øreakupunktur. Irisdiagnosen, som altså er en diagnosemetode og ingen behandling, beror på det samme prinsippet. Irisens forskjellige deler skal avspeile kroppens forskjellige organer. Visse skader i disse organene kommer, ifølge teorien, til syne i irisen. På lignende måte skal slike soner finnes i munnen og på nesen, dvs. ved de fleste utadrettede sanseorganer.

Hva foreligger av dokumentasjon? Forskningsresultater er det lite av. Men foreliggende bøker bygger ofte på et rikt erfaringsmateriale, også fra personer som har praktisert disse metodene i opptil en mannsalder. Og det kan man vel ikke se helt bort fra. Forfatteren har ikke kunnet oppdrive resultater av systematisk forskning, men det kan selvsagt ikke utelukkes at fremtiden kan frembringe slike. Det er ikke påvist at det disse teoriene sier, ikke er mulig. (IV.5.93) forteller om noen forsøk med fotsoneterapi som er gjort på sykehus i Danmark. Resultatene viser at behandlingen kan gi lindring av smerte. Men det finnes ingen vitenskapelig forklaring på hvorfor den hjelper.

Man kan spørre om de fysiologiske forutsetningene, rent teknisk, kan være til stede for en utstrakt bruk av det holografiske prinsippet i kroppens konstruksjon. Det synes faktisk ikke helt urimelig. På et sentralt område er prinsippet gjennomført på en udiskutabel måte. Den nedarvete informasjonen som (angivelig) skal til for å forme hele kroppen, finnes i hver celle. Den er altså gjentatt 100 billioner ganger.

Storhjernen kan også være interessant som koordinerende organ i denne sammenheng. Forskning har vist at sanser og lemmer med videre, er representert ved faste plasser i hjernebarken. Samtidig tyder forskning på at i hjernen er "alt forbundet med alt", for å si det enkelt. Det er derfor ikke utenkelig at en rekke organer ut fra sin plass i hjernebarken kan ha sine forbindelser til alle de organene som vedkommende organ etter signende skal kunne representere. Er det f.eks. noe i veien med et organ i kroppen, kan dette via hjernens koplinger nå ned til en sone i fotsålen og utløse en smerte der. Forfatteren opplevde noe slikt for en tid tilbake, før han ante noe om fotsoneterapi. Og jeg ble en smule forbauset da en kontroll i en bok om fotsoneterapi viste at sammenhengen mellom smerten under fotsålen og organet stemte overens med opplysningene i boken. Flere år senere har jeg hatt en tilsvarende opplevelse.

På grunnlag av de foretatte studier ser det ut til at irisdiagnosen i en del tilfeller kan bero på noe reelt, selv om sammenhengene ikke er presise og detaljerte. En moderne bok på dette området oppgir en treffprosent på 60 - 70.

Fostere forsvinner
Det kan hende at fostere forsvinner sporløst i livmoren, særlig der kvinnen har flere fostere. Fenomenet kan opptre ved vanlig graviditet, men særlig ved kunstig befruktning. Et foster kan forsvinne så sent som etter den syvende uken. I noen tilfeller finnes rester etter et ekstra foster i morkaken. Legene har ennå ikke funnet årsaken til at noen fostre blir oppløst og forsvinner på et tidlig tidspunkt i svangerskapet, (IV.9.89).

Sporstoffene
Kroppen trenger tilførsel av små mengder såkale sporstoffer, slik som jern, kopper, kobolt, sink, jod, fluor og selén. Med utgangspunkt i fordøyelsessystemet finner disse stoffene sine strategiske plasser i kroppen, hvor de utøver sine livsviktige funksjoner. Hvordan dette skjer i detalj blir nå utforsket. Som nevnt, er de nylig oppdagete sinkfingrene et slikt eksempel. Et sentralt plassert sinkatom synes å være avgjørende for sinkfingrenes rolle som formidler av informasjon fra DNA til RNA og til proteinfabrikkene i cellene.

Kiromanti
Kiromanti er kunsten å tyde karakter og spå om fremtiden ut fra linjene i og formen på hendene. Er det bare underholdning, eller finnes her en sammenheng mellom kropp og psyke? Ved å sammenligne med normale hender fant dr. Charlotte Wolf at forskjellige lidelser og grader av sykdom alle hadde sitt uttrykk i hendene og fingrenes form. .. Fingeravtrykkene forandrer seg aldri. Men linjene i hånden kan endre seg livet igjennom. Ingen vet med sikkerhet hvorfor. .. (IV.1.87).

5.5 Hovedinntrykk og drøftelse

Hovedinntrykk
Etter disse små innblikkene i kroppens konstruksjon og funksjon må vi konstatere at forskerne har funnet ut utrolig mye om kroppens fysiologi. Ved hjelp av forskjellige typer elektronmikroskop kan man nå sågar følge enkelte molekyler, se hva de gjør, hvordan de beveger seg og hvordan de forandres. Men forståelsen av hva som skjer på de mere aggregerte nivåene i vevsstrukturene er også stor. Likevel - så komplisert er kroppen - at et ukjent antall ubesvarte spørsmål ennå finnes om kroppens forskjellige detaljer. Ja, det er grunn til å anta at forskerne ennå har til gode å finne prinsipielt nye forhold og strukturer i kroppen. Det er ikke så mange år siden akupunktur var en ny impuls til forskningen, som i mellomtiden har avdekket en struktur man tidligere ikke visste om i Vesten. De nye oppdagelsene i avsnitt 5.1.8 er heller ikke integrert i vår forståelse av kroppen.

Et interessant trekk er at naturen på en måte har vært nødt til å inngå kompromisser ved utformingen av kroppen og dens systemer. Slike tilsynelatende kompromisser har vi funnet i forbindelse med immunsystemet. Uten dette kompromisset ville DNA's muligheter for informasjonsformidling trolig ha blitt sprengt.

På en måte ser det også ut til at naturen har stanget mot andre praktiske grenser. Immunforsvarets mangelfulle beskyttelse av seg selv er et nytt, men dessverre så aktuelt eksempel i forbindelse med HIV. Det forhold at de indre organer - lunger, hjerte, lever, hjerne og så videre - ikke er utrustet med smertesensorer, kan kanskje også skyldes praktiske begrensninger? Betyr alt dette at kroppen allerede befinner seg ved det muliges grenser, eller finnes fortsatt plass for videre utvikling av kroppen i et langsiktig perspektiv?

Selv om fosteret ligger godt beskyttet i livmoren, synes naturen å ha støtt på praktiske grenser også i beskyttelsen av fosteret. I visse faser er det nemlig svært utsatt for ugunstig påvirkning som følge av mangel på næring og tilførsel av kjemiske stoffer som kommer til det via morens kropp. Det er antagelig ikke slik man lenge har trodd, at fosteret tok det det trengte fra morens kropp, og at utviklingen av fosterets hjerne hadde prioritet foran utviklingen av kroppen.

Også når vi ser bort fra hjernen, er kroppen enormt komplisert. Når den sunne kroppen likevel fungerer så bra som den gjør, må det bero på at den har en stor, innebygget intelligens. Denne intelligensen finner vi i cellen, i immunforsvaret, i nervesystemet, i styringssystemene, i arvemekanismene og fosterts utvikling osv. og ikke minst i DNA'et og hvordan det virker.

Drøftelse
Studerer man kroppens fysiologi, er det fysikk og kjemi man blir møtt med. Bare der det er tale om psykisk innvirkning på kroppen, kan man eventuelt ane noe annet. Men også her er det fysiske signaler og reaksjoner som beskrives. Det er da nærliggende å spørre: Hvorfor er disse organiserte molekylene, som kroppen jo består av, liv og ikke bare kjemi og fysikk? Hvordan kommer forskjellen mellom liv og livløst til syne?

Når det gjelder hele mennesket, er det vanligvis ikke vanskelig å se forskjell på liv og livløst. Men hvor blir livet av når vi beveger oss nedover til cellenivået? Vi vet at hele organer kan transplanteres eller helt eller delvis erstattes av maskiner. Og menneskelivet går videre likevel. Hvor mange og eventuelt hvilke organer kan helt eller delvis erstattes av maskiner i et (ellers) levende menneske? Er menneskelivet og livet i cellene samme sort liv, eller liv på to nivåer?
Enkelte konsekvenser av selve livet er nå påvist også på celle-nivå. Eksempelvis er permeabiliteten i et membran i celleveggen avhengig av at cellen er i live. Også absorbsjonsspekteret av klorofyll i planter påvirkes av livet i planten.

Ikke-biologiske, dvs. kunstig fremstilte analogier av enkelte aminosyrer kan delvis, men bare delvis, bli behandlet som biologisk materiale i biologiske prosesser. Det må altså eksistere en liten forskjell mellom det organiske og det kunstige, men kjemisk like molekylet, som fører til en viss forskjellsbehandling i den biologiske prosessen. Hva består denne forskjellen i? La oss merke oss dette spørsmålet. Og hvorfor er det ikke et skarpt skille mellom aksept og avvisning, men bare et delvis skille? Kan det bety at organismen erkjenner forskjellen mellom det biologiske kjemikaliet og det kunstige, og bare delvis kan gjøre bruk at det kunstige opp til et visst blandingsforhold?

Supermolekylene DNA og RNA
Når det kan påvises at en eller annen prosess i kroppen styres av DNA, da synes fenomenet langt på vei å være forklart. Men er det det? Henviser vi ikke bare til noe som er aksptert, men likevel ikke forstått? Hva er så spesielt med DNA og RNA? Hva skiller dem fra andre organiske kjemikalier? Hva er det som gjør at disse molekylene nærmest har superegenskaper? Det må jo ha en årsak at de gir inntrykk av å ha både intelligens og initiativ? Kan de styre seg selv, f.eks. under den innviklede celledelingen, eller blir de styrt utenfra? Blir de i så fall styrt av det de selv styrer eller fra noe helt annet? Flere "rene" muligheter eksisterer vel ikke, men kombinasjoner kan selvsagt tenkes. Men hvordan skjer det?

Det forhold at det skjer en mengde koordinerte prosesser i forskjellige celler, må bety at det skjer en form for styring utenfra, som gjør at cellene "vet om hverandre". Slik styring utenfra kan antagelig være både kjemisk og elektrisk. Men er det hele forklaringen? Man kan også spørre om molekyler er i stand til å styre andre molekyler i cellen og i fosteret. I så fall, hva styrer de styrende molekylene? Aktuelle fysiske alternativer er elektrisk spenning og osmose i kombinasjon med den minste motstands vei. Men kan noe så enkelt bevirke en så avansert styring?

Er den genetiske informasjonen tilstrekkelig?
Forskerne strides om hvorvidt den genetiske informasjonen i DNA er omfattende nok til å kunne utføre alle de styringsfunksjonene og -oppgavene man har tillagt DNA'et.

Man vet at det finnes ca. 100 billioner celler i kroppen, og at det finnes ca. 3 milliarder baser i DNA'et i hver celle. Av disse er det, mener man, bare 5%, eller ca. 150 millioner, som har en kjent funksjon ved å kode for proteiner eller utføre styrende funksjoner. Som nevnt tidligere, motsvarer dette ca. 100.000 gener. Som et grovt gjennomsnitt skal altså ett gen holde styr på 1 milliard celler.

Å holde styr på betyr her å sørge for at cellene lages i fosteret og/eller det unge mennesket på rett sted og til rett tid, at de cellene som lages ett sted, og vandrer til sitt oppholds- og arbeidssted, finner sin rette plass i kroppen, at cellene spesialiseres på riktig måte og til rett tid, at de siden styres til å utføre sine interne og eksterne funksjoner koordinert med andre celler, at de deler seg til erstatning for de som dør osv. Som vi har sett, benytter kroppen seg av meget effektive styringsprinsipper. Men kan de være så effektive? Det synes nesten ikke å være mulig. Det er vel derfor forskerne strides. Og det ser faktisk ut til at vitenskapen ikke har noen holdbar forklaring på hvordan organismene inntar sine respektive former.

La oss derfor drøfte litt nærmere hvordan fosteret får sin form. Hvilke muligheter kan man tenke seg? Ut fra gjeldene teori skal formen ligge i DNA'et. Det som er avklaret, er at DNA koder for proteiner og at det også inneholder en struktur av styrende gener. I dette ligger oppskriften på en struktur som er et aspekt av form-informasjon.

Men den befruktede eggcellen er mer enn DNA. I det minste må denne cellen kunne være en mal for alle øvrige celler. Er kopieringsmekanismen til stede gjennom DNA'et, er man kommet ganske langt. Da gjenstår å finne det som bestemmer spesialiseringen av cellen i kombinasjon med lokaliseringen, hvor lokaliseringen selvsagt må være knyttet til den orienteringen som vi antok ble skapt ved embry-oets første dramatiske hendelse. Kan det være slik at stedet i fosteret vitaliserer de gener som motsvarer stedets celler, vev og organer? Visse forsøk med bananflueegg kan tyde på at en slik mekanisme er virksom hos denne arten, sågar uavhengig av DNA'et(!) Det synes i så fall å bety at stedet inneholder informasjon om det som kan utvikles på dette stedet. Må ikke det innebære at det finnes en slags informasjons-form i tillegg til informasjonen i DNA'et, og at denne informasjonsformen på en måte slår på og av de aktuelle delene av DNA? Men veien fra bananflue-egget til menneskefosteret er lang... Et annet interessant spørsmål vi ikke har funnet svar på, er når fosteret får bevissthet og hvilke deler av DNA som sørger for det.

Hva kan vedlikeholdssystemet fortelle?
Vi har fått et lite inntrykk av hvor gjennomgripende kroppens vedlikeholdssystem er. Mens relativt få celler varer hele livet, pågår en enorm utskiftning av de øvrige cellene i varierende takt. Hva er hensikten med denne store innsatsen? Forringes cellenes kvalitet ved bruk, slik at det må friske celler til for å holde kroppen i den opprinnelige stand? "Suger" døde celler nye celler inn i systemet, eller er det nye celler som støter svekkede celler inn i døden?

Er en rask utveksling nødvendig for å holde produksjonsapparatet for nye celler i "trim", slik at det kan gjøre jobben sin i mer ekstreme tilfeller? Mange forskere mener at celler etter hvert forringes. Spørsmålet blir da om den forringete cellen som deler seg, gir opphav til to like forringete celler? Eller kan en slik forringet celle gi opphav til to nye celler av bedre kvalitet enn den opprinnelige? Er intakte celler dømt til å dø av andre grunner enn forringet kvalitet?

Har det en spesiell betydning at hver av de nye cellene ved delingen overtar halvdelen av sitt DNA fra morcellen, mens den øvrige halvdelen er nydannet? Eller er det bare vakker symmetri som gjør de to nye dattercellene like? Teknikken innebærer at 50% av DNA'et i en celle er minst en cellegenerasjon eldre enn den andre halvdelen. Teknikken innebærer også at ett og samme DNA-molekyl utfører det samme arbeidet i flere celler etter hverandre helt til det kommer i en celle som dør. Finnes en begrensning her i antallet celler det samme DNA-molekyl kan betjene etter hverandre? I kroppens forskjellige celler finnes altså DNA-molekyler av ulik alder, fordi de har opplevd et forskjellig antall celledelinger. Det er interessant å se dette i sammenheng med nye forskningsresultater som går ut på at antallet celledelinger av en type celler i en art er konstant. Ligger noe av aldringens gåte her?

I løpet av den korte tiden en celledeling tar, kan den strukturen alle cellene tilsammen danner, anses å være konstant. Samtidig er det klart at denne strukturen er underlagt en utvikling, helt fra den første delingen av den befruktede eggcellen og til det gamle mennesket dør. Er denne strukturen noe i seg selv, som danner rammen for hele utskiftningssystemet? Og hva styrer i siste instans utviklingen av denne strukturen?

Men ikke bare strukturen overlever utskiftningen. Man har nå funnet ut at faren for å få hudkreft bl.a. avhenger av den dose ultraviolett stråling huden mottok i barneårene. Tilsvarende er utbruddet av andre kreftformer et resultat av en langtidspåvirkning. En informasjon som cellen mottok i barneårene, ligger altså lagret ett eller annet sted hvor den ikke viskes ut av celleutskiftningen. Er denne informasjonen knyttet til cellestrukturen, som i så fall måtte være en objektiv realitet laget av ett eller annet? Eller er denne informasjonen lagret på annen måte, og i tilfelle hvilken? Kan det være i cellens substans eller i DNA'et?

Når kreft utvikler seg over en årrekke, må det vel bety ett av følgende to alternativer: Enten akkumuleres en ugunstig informasjon, mens substansen forblir intakt. I så fall vil denne ugunstige informasjonen, når det foreligger nok av den, innvirke på cellesubstansen i retning av kreft. Eller så reduseres cellenes kvalitet gradvis. Det første er nå påvist, idet normale celler har et noe forandret DNA før de blir til kreftceller. Men dette synes bare å gjelde korte tidsrom på få år. Det kan derfor tenkes at det først foregår en akkumulering av informasjon over lengere tid ett eller annet sted før denne informasjonen bevirker en langsom forringelse av DNA'et som da setter igang en ukontrollert celledeling av degenererte (kreft)celler.

Hensikten med denne tankerekken var å få frem at det på cellenivå må finnes mekanismer som samler opp konsekvenser av ugunstig påvirkning som cellene på vedkommende plass i cellestrukturen har vært utsatt for. Da disse ugunstige konsekvensene ikke synes å bli skylt bort med de døde cellene, er det nærliggende å slutte at de enten må ligge lagret i selve cellestrukturen eller i DNA'ets struktur, som det eneste varige i menneskekroppen. Men ny forskning har vist at DNA'et ikke er så stabilt som tidligere antatt. Det kan kanskje tyde på at konsekvensene av ugunstig påvirkning akkumuleres i DNA eller på ukjent måte.

Men utskiftningen kan kanskje fjerne noe av den akkumulerte ugunstige innvirkningen? Dette kunne i så fall tenkes å være hensikten, eller en av hensiktene med den store utskiftningen av celler i kroppen. Da cellestrukturen synes å være abstrakt, eller ikke-materiell, synes en mulig løsning å være at informasjonen er lagret i det samme mediet. Er nok slik ugunsntig virkning lagret, kan den slå tilbake til cellens substans og i siste instans til cellens DNA, som derved kan sette igang med uhemmet deling av kreftceller. Et alternativ til denne modellen er, som nevnt, at lagringen skjer i DNA'ets struktur. Men det er vanskelig å se hvordan et molekyl gradvis kan bli forringet uten straks å miste noen av sine egenskaper? Likevel er det det man regner med.

5.6 Samspillet mellom psyken og kroppen

Kropp og psyke
Det er klart at sammenhenger mellom kropp og psyke eksisterer begge veier. Psykiske fenomen kan innvirke på kroppen og omvendt kan kroppen innvirke på psyken. Det første er mest interessant her og skal belyses med noen eksempler.

Hos det friske mennesket finnes en rekke sammenhenger mellom psyke og kropp som kommer til syne i dagliglivet. Vi nevner latter, gråt, sult, angstsvette, smerte, sex osv., som vi ikke skal gå nærmere inn på her. En annen type sammenheng gjelder hvordan psykens bevisste og ubevisste innhold i øyeblikket gjenspeiles i kroppens holdninger og ansiktsuttrykk. Forakt - på samme måte som sinne, angst, overraskelse, avsky og lykke - er universelle følelser som har samme mimikk over hele verden, (IV.5.87).

En annen form for sammenheng må være til stede når en uvanlig psykisk belastning over flere måneder eller år i form av angst, depresjon o.l. kan føre til en kroppslig sykdom, som da kalles psykosomatisk. Det skal også være påvist at innesluttede personer har lettere for å få kreft. Det tyder på at det må eksistere en sammenheng mellom generell psykisk legning og kroppens tilbøyelighet til å få visse sykdommer. Dette syn støttes også av en amerikansk undersøkelse som konkluderer med at undertrykte følelser kan svekke helsen, (IV.12.93).

At tro, som er et psykisk fenomen, kan innvirke på kroppen, er også kjent gjennom den såkalte placebo-effekten. En placebo er en narremedisin som blir gitt til pasienter som tror at de får en virkelig medisin. Studier har vist at 30% - 35% av pasientene øyeblikkelig har opplevd "tilfredsstillende lindring" når placebo er benyttet istedenfor regulær medisin for en rekke medisinske tilfeller. Placeboeffek-ten (eller troens kraft) gir altså en sterk indikasjon på at fysiske sykdommer kan skyldes, eller at helsen kan påvirkes av psykologiske prosesser. Men man kjenner ennå ikke placebo-effektens mekanisme. Et annet aspekt av placebo-effekt blir omtalt i (NS,13.8.94). Forsøk har nemlig vist at gamle mennesker som forventer å få redusert hukommelse, virkelig får det i større grad enn de som har en mer positiv holdning til det å bli eldre.

I de senere år har et nytt forskningsområde, psykodermatologi, påvist sammenhenger mellom psyken og hudallergi. Gjenstander som er knyttet til dårlige minner, kan utløse allergi. Psykologisk behandling som bevisstgjør forholdet, kan fjerne den allergiske reaksjonen.

Det ser ut til at immunsystemet spiller en vesentlig rolle i kontakten mellom kropp og psyke. At påvirkningen skjer kjemisk begge veier, er nå klart, men ikke om det bare skjer kjemisk. Problemet er at det er så utrolig komplekst. Listen av stoffer som formidler informasjon i kroppen øker stadig. Og det er blitt klart at hver celletype i immunsystemet reagerer forskjellig på stress. Dessuten innvirker stress forskjellig på immunsystemet, av hittil ukjente grunner. Og til overmål har vi jo et stort antall emosjoner, ikke bare "stress". Smerte synes å være ugunstig for immunsystemet, mens søvn og følelsen av å ha kontroll virker gunstig, (NS.23.7.94).

Forskerne mener at utskillelsen av nesten alle kjente hormoner kan bli påvirket av stress. Men nøyaktig hvordan det skjer synes ikke å være kjent. Ifølge (25) fører frykt til at panikkmeldinger sendes rundt i kroppen, som straks foretar de fysiologiske justeringene som gjør oss i stand til å reagere hensiktsmessig. ... Noen mennesker øker sin immunkapasitet under stress. Hos andre skades immunfunksjonen. .. Det er påvist at sentralnervesystemet og immunsystemet er forbundet med hverandre, og at hormonene spiller hovedrollen som signalbærere fra de høyere hjernesentre til immunsystemet. Det finnes også en mer indirekte sammenheng mellom psyken og kroppen ved at begge er underlagt én og samme utenforstående påvirkning. Eksempelvis innvirker koffein både på kroppen og på psyken, (IV.3.90).

Nyere forskning har avdekket tre universelt gyldige sammenhenger mellom humøret (dvs. psyken) og mimikken (dvs. kroppen): (1) Følelsene viser seg i en bestemt medfødt mimikk. (2) Synet av andres mimikk får oss til å reagere med samme mimikk, og (3) den mimiske reaksjonen (til kroppen) gir oss en følelse (i psyken) som tilsvarer følelsene hos "senderen". Parallelt med mimikken kan også puls, svette og hudtemperatur endre seg, (IV.9.95). Dessuten eksisterer en teori om sammenheng mellom temperament og kroppstyper.

Amerikanske forskere har nå påvist at det finnes en forbindelse mellom håndskrift og personlighet, (IV2.97.20). En annen teori går et skritt videre og sier at det også eksisterer en sammenheng mellom psyken, hodeformen og ansiktets utseende. Personer med downs syndrom (mongoloïde) viser også en karakteristisk sammenheng mellom psyke, kropp og utseende og kan kanskje tas til inntekt for denne teorien. Men forskningsresultater på disse områdene er ikke kjent. Noen psykiske funksjoner - slik som læringsevnen - er knyttet til temperaturrytmen i kroppen. Muskelspenninger er også en slags samspill mellom psyke og kropp.

Menns sex-atferd er for en stor del avhengig av hormonet testosteron, men ikke homoseksualitet og såkalt overseksualitet. Betyr dette interessante fenomenet at de to sistnevnte sex-formene ikke er innarbeidet i kroppen fra naturens side på samme måten som vanlig sex? Det synes ikke uten videre klart om det er hormonene, dvs. kjemi, som styrer ønsker, vilje og atferd, eller om det er omvendt. Her synes det å være et komplisert samspill, hvor både psyken og kroppen kan opptre som initia-tivtagere, og hvor et så sterkt virkemiddel som en positiv feed-back styring fra naturens side sørger for at slekten føres videre.

En komplisert fødsel kan føre til selvmord senere i livet. Dette er en noe spesiell sammenheng mellom kropp og psyke som er påvist ved forskning. Dessuten er det en sammenheng mellom hvordan fødselsjokket har oppstått, og hvordan personene valgte å begå selvmord. Hvordan oppbevares denne påvirkningen fra fødselen i flere årtier? Historiens mest langvarige psykologiske undersøkelse har vist at det bare er ett enkelt personlighetstrekk som gir et lengre liv: nemlig en god samvittighet, (IV7.97.27).

Vi har ikke funnet noen samlet fremstilling av sammenhengene mellom psyken og kroppen i litteraturen. Hjerneforskere uttrykker dagens situasjon slik: (31): "Hjernens biokjemi viser stadig fascinerende forbindelser mellom hjernen og kroppen. ... denne forskningen kan til slutt føre til en klarere forståelse av psykosomatiske sykdommer. Kjemiske stoffer fra hjernen kan utvilsomt påvirke kroppen på måter vi ennå ikke forstår. De utløser ofte produksjon av andre kjemiske stoffer som i sin tur kan virke på hjernen."

Kropp og bevissthet
Også her finnes sammenhenger på forskjellige plan. Først har vi den vanlige viljeshandling. Disse funksjonene er langt på vei automatisert, slik at jeg bare er klar over resultatet, ikke hvordan det skjer.

En rekke undersøkelser viser at det autonome nervesystemet bare har en relativ autonomi. For som vi har sett, kan nye kroppsfunksjoner legges under viljen, funksjoner som vanligvis reguleres av det autonome nervesystemet. På denne måten kan man bl.a. lære å påvirke sin egen kroppstemperatur, blodtyrkket eller sågar hjerterytmen. Det lyder nesten utrolig for mennesker fra vår kultur alt det viljen kan oppnå kontroll over. Man har sågar påvist at forsøksdyr kan lære å heve og senke sin kroppstemperatur, kontrollere hjerteaktiviteten og en rekke andre ting, (59). En variant av denne formen for bevisstgjøring foreligger når indre spenninger i kroppen forårsaker små bevegelser. Blir disse oppdaget, dvs. bevisstgjort, forårsaker selve bevisstgjøringen at spenningene bak bevegelsene får slippe ut, fordi blokkeringene mister sin energi og kraft.

Gjennom bio-feedback kan man altså lære å kontrollere funksjoner i kroppen og i hjernen(!) som man vanligvis ikke kontrollerer. Gjennom bevisstgjøring av virkemidler, gjennom øving i bruken av dem og gjennom løpende informasjon om resultatet gjennom bio-feedback, oppnår man kontroll over "nye" funksjoner. På denne måten kan mennesket bruke sin teknologi til å oppdage seg selv, sin personlighet, og samtidig til å observere seg selv på en objektiv og vitenskapelig måte. Sjelden er vel de to former for kunnskap blitt kombinert så klart i en enkelt situasjon, (59). Mens bio-feedback-teknikker begynner å føye sammen de atskilte verdener for psyke og soma (kropp), arbeider "strukturell integrering" fra den andre enden. Her får man kroppsstrukturen til å påvirke bevisstheten, en somatopsykisk tilnærmelse, (59).

Det Reich og andre forskere bruker teknikker til, vil også kunne oppnås gjennom bevisstgjøring, slik forfatteren har praktisert det i over 20 år. Blokkeringer i nervesystemet åpnes på denne måten innenfra for en drenasje av hele nervesystemets indre spenninger. Derved kan kroppsfunksjoner normaliseres i den grad de har vært forstyrret av blokkeringer eller spenninger. Man kan spørre seg om dette er del av det psykosomatiske systemet? Det virker som en (emosjonell) avbetinging av hele nervesystemet, inklusive hjernen.

Bal K. Anand i New Dehli har testet over 400 yogier under omhyggelig kontrollerte laboratorieforhold. Selv om de fleste skuffet, demonstrerte en håndfull av dem uvanlige ferdigheter. En yogi klarte å sette ned hjertevirksomheten til det halve ved å blokkere hjertets naturlige pacemaker, og en annen yogi klarte å gjøre pannen sin våt av svette uten å røre en muskel. To andre yogier klarte å senke stoffskiftet sitt til under det halve av stoffskiftet i våken tilstand - en senkning som er omtrent fem ganger den reduksjonen man finner i meget dyp søvn! (28.191).

Som vi har sett, kan alle de tre typene nervesystemer påvirkes av viljen. I det nervesystemet som er underlagt viljen, kjenner man meget av mekanismene som virker fra hjernen til muskulaturen. Men hvordan bevisstheten griper inn i dette systemet, er ikke kjent. Og den tekniske bakgrunnen for hvordan bevisstheten kan underlegge seg deler av det autonome nervesystemet og hjerteslagenes frekvens, hvordan vilje kan utøves gjennom det og spenninger i kroppen tømmes, er heller ikke kjent.

Døden
Forklaringen på kroppens fysiske forfall finnes antagelig i den såkalte feilteorien. Normale prosesser i cellene skaper - som nevnt - frie radikaler. Disse molekylene binder seg til cellene og hemmer deres funksjoner, og kroppens evne til å kvitte seg med disse ser med økende alder ut til å svekkes. Teorien er ikke bevist, men cellene hos eldre mennesker har et økt innhold av proteiner med frie radikaler, (IV1.96.9).

Ved døden brytes forbindelsen mellom kroppen og bevisstheten på varig basis. Forskjellige forhold kan tyde på at noe i kroppen bestemmer når dette bruddet senest kan finne sted. I så fall er det en spesiell relasjon mellom kropp og bevissthet. Det ser ut til at alle pattedyr, inklusive mennesket, har ca. 200 millioner åndedrag til sin disposisjon. Også antallet hjerteslag er omtrent konstant. Det kan brukes opp fort eller langsomt.

I forbindelse med døden kan helt spesielle relasjoner mellom kroppen og bevisstheten opptre. At kroppen midlertidig kan være uten bevissthet ved søvn og besvimelse er i og for seg interessant. Både kropp og hjerne er her i live. Men i visse tilfeller kan døden inntreffe slik at personen har en levende kropp med en død hjerne, dvs. en hjerne hvor den normale elektriske aktiviteten har opphørt. Hva innebærer en slik tilstand? Finnes to slags liv, en type liv som er knyttet til kroppens organiske "maskin" og en type liv som er knyttet til bevisstheten og/eller psyken? Og hva er det som egentlig skjer når et menneske dør? For ca. hundre år siden kunne noen britiske og nederlandske forskere konstatere et vekttap på nøyaktig 69,5 gr. når den kliniske død inntrådte. Av nærliggende grunner er slike undersøkelser ikke gjentatt i moderne tid. Og det er ikke klart hvordan nevnte resultat skal tolkes, (IV12.97.11).

5.7 Tilbakeblikk

La oss kort nevne det som er nytt og av særlig interesse siden siste sammendrag: Cellenes oppbygning og funksjon - Hva bestemmer fosterets og kroppens indre og ytre former? - Vedlikeholdssystemet og den store variasjonen i utskiftningen av cellene - Cellestrukturen, dens utvikling og aldring - Hvordan informasjonen i DNA kan sørge for, eller bidra til, all den informasjonen som totalt sett er nødvendig for å overføre samtlige av de arvelige egenskapene fra en generasjon til den neste - Hvor er selve livet i all fysikken og kjemien? - De forskjellige sammenhenger mellom kroppen og psyken - og mellom kroppen og bevisstheten, og da særlig bevisstgjøring - Begrensninger og kompromisser i kroppens konstruksjon - Hvor fantastisk kroppen er med sin kompleksitet og sin innebyggete intelligens. Ikke noe av dette kolliderer med den tidligere teorien vår. Snarere tvert imot: Noe er helt i tråd med teorien, og noe utvider den.
Hva er sammenhengen mellom hjernens biokjemi og menneskets tanker, følelser og atferd? Hvordan kan vi smelte disse to typer forklaringer sammen til en forståelse av den menneskelige hjerne og dens uttrykksformer hos mennesket? Per idag er det slik flere forskere sier: "Hva som skjer fysiologisk i hjernen ved de forskjellige psykiske prosessene er et område med mange hvite felter." (31).

Til LEG - Innhold

Til LEG - kapittel 6

Til hovedsiden