4 MENNESKE, HVEM ER DU?

Vi lever med oss selv gjennom et helt liv. Likevel kjenner vi oss bare på overflaten. Men er det nødvendig for meg å være så fremmed overfor meg selv? Noen forskere sier vi er et resultat av tilfeldige mutasjoner i kjønnscellene og det naturlige utvalg gjennom millioner av år, den utsorteringen som en hard kamp for å overleve medfører. Noen henviser til bøker om psykologi. Andre igjen mener vi er en komplisert organisk maskin. Det fagfolk og forskere sier, kan vi lese oss til, og vi får derved en del reelle og formentlige kunnskaper om oss selv og vår opprinnelse. Men kan ikke jeg, som lever med meg selv hele tiden, lære meg selv å kjenne mer direkte, uten å gå veien om bøker?

Også denne boken formidler kunnskap man kan lese seg til. Men den oppfordrer også til et mer aktivt engasjement fra leserens side, og det på to måter. For det første oppfordrer boken til selvstendig resonnement. Dessuten - og det er ikke minst viktig - oppfordrer den hver enkelt leser til årvåken iakttagelse av sine egne reaksjoner på hendelser og situasjoner som møter en i dagliglivet. Gjennom reaksjonene våre prisgir vårt indre sine hemmeligheter. Iakttar vi disse reaksjonene uten å ta del i dem, da lærer vi oss å kjenne på en direkte og usminket måte. Også ved lesningen av denne boken vil leseren lett støte på utsagn som vil fremkalle reaksjoner. Den som benytter anledningen til å iaktta sine reaksjoner, vil kunne lære viktigere ting om seg selv enn noen bok vil kunne gjøre.

4.1 Normale og uvanlige psykiske fenomen

Et sinn som er utvidet med en ny idé, kan aldri
gå tilbake til sine opprinnelige dimensjoner.
Oliver W. Holmes

4.1.1 Normale psykiske fenomen
Hvilke muligheter har vi for å kjenne psyken? Vi kan se og forske på andres psyke utenfra, gjennom studier av atferd, samtaler og eksperimenter. Dessuten har vi introspeksjon, muligheten for å se sin egen psyke innenfra, å se inn i seg selv. Det har vært diskutert blant psykologer om introspeksjon overhode er mulig. Noen sier ja, andre nei. Nå er det slik at de som kan det, vet at det er mulig. Og de som ikke kan det, vet bare at de ikke kan. Men de har ingen forutsetninger for å si at det ikke er mulig, eller at de som sier de kan, tar feil. Introspeksjon kan ikke læres på vanlig måte. Introspeksjon må oppdages, det finnes ingen oppskrift. De som ikke kan, er likevel ikke helt henvist til å tro dem som kan. Det finnes noe mer objektivt. Eksperimenter med zen-buddhister, som i sin meditasjon gjør bruk av introspeksjon, har vist at det da skjer påviselige og karakteristiske forandringer i hjernens elektriske virksomhet. Som antydet, har forfatteren av denne boken praktisert en zen-lignende form for introspeksjon i over 20 år. I tillegg har jeg her, som på alle andre områder, gjort bruk av tilgjengelig litteratur. I alle tilfeller gjelder det å være på vakt når den som skal forstå - nemlig hjernen eller psyken - er den samme som det som skal forstås, som jo også er hjernen og psyken. Ellers kan man lett lure seg selv.

I tråd med ovenstående taler dette hovedavsnittet ikke bare til intellektet, men oppfordrer samtidig leseren til å bli med på det som i noen grad er tilrettelagt som en oppdagelsesreise i leserens eget indre. Som det vil fremgå av teksten nedenfor, er det av stor betydning i livet å kjenne seg selv, ikke bare intellektuelt, men direkte. Samtidig vil man oppdage det fascinerende ved å befinne seg midt i erkjennelsens grenseland.

Vi har i det følgende funnet det hensiktsmessig å skille mellom normale, uvanlige og paranormale fenomen, selv om overgangene ikke er skarpe. Grovt sett har vi sagt at normale fenomen er de som er til stede hos alle, eller de aller fleste friske mennesker. Uvanlige fenomen forekommer hos en del friske mennesker, og det antas at de vil kunne forekomme hos de fleste friske mennesker, hvis forutsetningene er til stede. Paranormale fenomen er sjeldnere fenomen som behandles i kapittel 6. I den grad de er knyttet til personer, må det dreie seg om personer med spesielle, paranormale egenskaper.

Sansning med eksterne og interne sanseorganer
Det er den psykologiske del av sansningen, persepsjonen, vi kort skal behandle her. Den fysiologiske del, det som foregår inne i hjernen ved sansingen, blir behandlet i avsnitt 4.2. Og samspillet mellom det psykiske og det fysiologiske blir behandlet i avsnitt 4.3. Det er særlig her det er interessant å se hvor erkjennelsens grenseland ligger. Men til det må vi ha en del kunnskaper. Hvilke sanser dreier det seg om? Vi kjenner alle de fem sansene som er rettet mot vår omverden; syn, hørsel, lukt, smak og overflatefølelse, som egentlig er en sammensatt sans. Dessuten har vi en rekke sanseorganer i kroppens indre, som vi ofte har et mindre bevisst forhold til. Det dreier seg om sensorer som formidler inntrykk av vekt, balanse, sult, tørst samt følelser av forskjellig slag. Vi skal kommentere noen av dem.

Vi har inntrykk av at det å se er en aktiv handling, at vi ser med interesse ut i våre omgivelser. I virkeligheten er det verden som "ser" inn til hjernens "avkroker", der bevisstheten befinner seg. For den som har synet intakt, presenterer verden seg som et tre-dimensjonalt rom, som seeren befinner seg i. Det er ikke forstått hvordan dette skjer. Og det er heller ikke fullstendig forstått hvordan øynenes to bilder under litt forskjellig synsvinkel bidrar til det stereoskopiske synet. Det tilnærmet ubegrensede antallet fargenyanser oppstår av ulike blandinger av bare tre grunnfarger - blått, gult og rødt.

Lukt er en langdistansesans med høy sensitivitet. Som kjent beror den vanligvis på egenskaper ved kjemiske stoffer som føres til nesen med luften. Forskerne er stort sett enige om at det store antall forskjellige lukter kan tilbakeføres til forskjellige blandinger av et lite antall "grunnlukter". Men man er ennå ikke kommet til bunns i denne forskningen. Av flere forslag til kategorisering av grunnlukt-kvaliteter er kanskje denne den mest utbredte: Blomster, råttent, frukt, krydder, brent og harpiks.

Som for luktesansen beror smaksansen på (de samme) kjemiske stoffene. Derfor har de to sansene psykologisk sett meget til felles. Man kan ofte lukte seg til en smak, slik vinkjenneren gjør. Også her går teorien ut på at alle smaker kan tilbakeføres til forskjellige blandingsforhold mellom noen få grunnsmaker. Her er kanskje forskerne mer enige om at de fire grunnleggende smakskvaliteter er: sur, salt, bitter og søt.

"Ren" persepsjon, rene sanseinntrykk, i betydningen ufortolket av hjernen, oppleves relativt sjelden. Den ene personen oppfatter glasset som halvfullt, den andre som halvtomt. Persepsjonen "ankommer" altså til bevisstheten sammen med en tolkning som stammer fra hjernen eller psyken. Ren persepsjon inneholder ikke ord (og heller ikke eventuelle, tilhørende følelser), bare sanseinntrykk, som i vårt lille eksempel vil være synsinntrykket av: glasset med det oppi som er oppi. Tolkningen stammer åpenbart fra vår egen bakgrunn. Den får noen til å se "alt" i et optimistisk lys. De overser f.eks. søppelet i naturen. Andre ser fortrinnsvis manglene, det som burde vært annerledes. Disse legger fortrinnsvis merke til søppelet og overser naturen, osv. Tilsvarende gjelder også for det vi hører. Hvor mange er i stand til å høre det som blir sagt uten å tolke, uten å assosiere det med følelser av å like eller mislike, av noe tilsvarende som hendte meg den gangen... etc.? Dette antyder hvilken betydning ren persepsjon har for en saklig og konfliktfri kommunikasjon mellom mennesker.

Men mer eller mindre ren persepsjon kan også forekomme. I diskoteket skapes f.eks. forutsetningene for en tilnærmet slik opplevelse gjennom den kraftige lyden, som på en måte "slår ut" tankevirksomheten. Det kan enhver teste på seg selv. Den som kaster seg utfor broen med strikk rundt anklene, vil også oppleve en tilstand av noe nær ren sansning når angsten har forsvunnet. Små barn lever åpenbart i nuet, i en tilnærmet tilstand av ren persepsjon, når de er oppslukt av det de leker med. Også voksne mennesker har muligheten for ren persepsjon. Det kommer vi tilbake til. Men hvordan nerveimpulsene som formidler sanseinntrykkene til hjernen, blir til bevisst opplevelse, og som har vært betegnet som "psykologiens grunnproblem", er altså ikke forstått. Det foregår nå mye såkalt bevissthetsforskning. Men denne forskningen befinner seg ennå på begynnerstadiet, og man er uenige om både begreper og metoder.


Registreringsfunksjonen
Som vi skal se, er registreringsfunksjonen i hjernen av enorm betydning for oss mennesker. De forskjellige registreringsfenomenene synes å være:

- Ultrakorttidshukommelsen oppbevarer informasjonen i ca. 20 sekunder og har nær tilknytning til   sansene. Det som ikke blir slettet som uviktig, blir overført til det sekundære   hukommelseslageret,

- korttidshukommelsen. Slike registreringer er kjent for oss alle: Vi kan slå opp et telefonnummer   i katalogen, merker oss nummeret og ringer. Kort tid etter er nummeret ute av hukommelsen.   Informasjon som ikke blir slettet som uviktig, går automatisk over i

- langtidshukommelsen, (IV2.96.33). Glosene til et språk vi har lært oss, blir for eksempel lagret i   langtidshukommelsen.

- Alle andre former for læring innebærer også registreringer. Lærer vi å kjøre bil eller å spille   piano, er det mer sammensatte registreringer som finner sted.

- Er emosjoner aktive under registreringen, f.eks. ved opplevelser med irritasjon, redsel eller sinne, vil emosjonelle energier ofte være knyttet til registreringene med den følge at tankens frihet kan begrenses. Men registreringene kan selvsagt også være "nøytrale", dvs. uten emosjonelle energier: Jeg husker ganske enkelt hvordan det ser ut på jernbanestasjonen.

- Det å forstå noe må også medføre registrering. Har man nemlig forstått noe, har det foregått en irreversibel forandring i ("dypere" lag?) av psyken, slik at man ikke kan vende tilbake til tilstanden før man forsto.

- Visse fenomen tyder på at registrerte data også kan flyttes fra det bevisste plan og ned til automatisk virkende deler av nervesystemet. Dette skjer i alle fall når man er blitt flink til å kjøre bil eller spille piano. Det musikkstykket en person skal spille, er nok lagret i langtidshukommelsen, men alle de registreringene som skal til for å spille det, de må være "sunket" ned på et ubevisst, automatisert plan. Der inngår de i styringsmekanismene som skal sørge for at utøverens fysiske aktiviteter skal gjenskape den musikken han eller hun kaller opp fra langtidshukommelsen og hører i sitt indre.

- Det fører oss over til en annen side ved registreringene i hjernen som vi kan kalle avregistrering, som kan være sletting av registrerte data, eller avprog- rammering, eventuelt inklusive tilhørende emosjonelle energier. Dette er et stort område som i første omgang kan karakteriseres med stikkordene: Innse feiloppfatning, legge av seg unoter, bevisstgjøring eller konfrontasjon med kildene for frykt osv.

- Endelig kan det forekomme at man opplever noe som ikke, eller praktisk talt ikke blir registrert, i det minste ikke slik at det kan gjøres bruk av på samme måte som man kan bruke vanlig hukommelse. Men det er uvisst om det likevel er registrert slik at det blir tilgjengelig under hypnose.

Hvor kommer det registrerte fra? Av det som er sagt fremgår at det som er, eller blir registrert i hjernen, opprinnelig er kommet inn gjennom sansene: Synsinntrykk, tale, musikk eller lyder vi har hørt, lukter og smaker, følelser fra kroppens overflate eller indre regioner, osv. I tillegg registreres eventuelle emosjonelle energier, som på en eller annen måte må stamme fra psyken eller kroppen. Dessuten kan selvsagt også tanker, som i stor grad er bearbeidelse av sanseinntrykk som det er satt ord på, registreres, eventuelt med tilhørende emosjoner. Slike inntrykk begynte vi å motta allerede på fosterstadiet, da det er påvist at fosteret i de senere stadier kan registrere lyder i omgivelsene og forbinde dem med følelser og fornemmelser, (IV.1.89). I vår tidligste barndom var registreringen ordløs. Siden kom dessuten registreringer i form av ord.

Men allerede før fosterstadiet fikk vi registreringer gjennom arv. Nye undersøkelser har fått forskere til å anta at vi har visse former for instinktiv angst (særlig for artshistoriske trusler, situasjoner som innebar livsfare, slik som slanger og giftige krypdyr, mørke og høye steder, og blod). Slik angst antas å være nedarvet fra våre fjerne forfedre i dyreriket, (IV.4.87).

Hvis C. G. Jung har rett med sin teori om de såkalte arketypene, spesielle symboler i enkelte av våre drømmer som skal være et slags menneskehetens felles-gods, da finnes enda en kilde til det som er registrert i vår psyke. Dessverre har det ikke lykkes forfatteren å finne pålitelige forsøksresultater som bekrefter denne teorien. Hva parapsykologien eventuelt kan bidra med her blir behandlet i kapittel 6. Det gjelder spørsmålet om det finnes sanseinntrykk gjennom andre kanaler enn de vanlige sansene, og om slike inntrykk kan bli registrert.

Hukommelsen er involvert i en rekke sentrale funksjoner, slik som å tenke og snakke ut fra hukommelsen og ut fra forståelse, samt å utføre tillærte ferdigheter. Når vi ikke husker, er det spørsmål om den lagrede informasjonen er forsvunnet, eller om den i øyeblikket ikke er tilgjengelig. Enkelte forskere hevder at vi ikke glemmer det vi har lært. Når vi ikke husker, skyldes det problemer med å hente det frem, (IV.5.87). Erfaringer med hypnose støtter dette synet.

Alt ialt må vi si at psykologene ikke har noe klart bilde ennå av hva som skjer i hjernen i forbindelse med læring og hukommelse. Men registreringen synes særlig å avhenge av konsentrasjon og oppmerksomhet, interesse og intelligens. Med de nye tomografene er det nå stor fremdrift i denne forskningen.

Ved vanlig dagsbevissthet er det "enveiskjøring" inn i hjernen. Selv om svært mange inntrykk farer flyktig forbi og antagelig ikke registreres i hjernen, er det stadig nye inntrykk som setter seg fast, slik at hjernen etter hvert inneholder mer og mer lagret informasjon. En informasjonsstrøm i den andre retningen, ut av hjernen, eksisterer nesten ikke. Denne "informasjonens enveiskjøring" kan for mange mennesker bli et problem, hvis emosjonelle energier er involvert i betydelig grad. Spørsmålet om lagret informasjon i hjernen kan slettes, eller om hjernen kan "avprogammeres", er derfor ganske aktuelt.

Ved en viss tilstand av årvåkenhet kan denne prosessen snu. Og det synes også å være et slags null-punkt. Det er nemlig mulig å snakke ut fra sin forståelse, og være så oppslukt av det, at man etterpå ikke vet hva man har sagt. Registrering har ikke funnet sted. I det minste er den ikke tilgjengelig.

Det finnes flere "avprogammeringsmetoder". Alle beror på forskjellige former for bevisstgjøring: Man kan bli kvitt barnslige holdninger ved intellektuell forståelse. Psykoanalyse, samtaleterapi og sensitivitetstrening er andre teknikker som beror på det samme prinsippet.

IV skriver i 7.87: "Undersøkelser viser at mange voldsrammede barn blir aggressive som voksne. Deres konstante angst får ofte utløsning i terrorgrupper. Paradoksalt er gjenkallelsesteknikken en viktig del av behandlingen." Kommentar: Det er ingen grunn til å kalle dette paradoksalt. Tvert imot. Gjenkallesesteknikken er bevisstgjøring, og bevisstgjøring avprogammerer hjernen og slipper ut emosjonelle energier uten å volde skade, hverken på vedkommende person selv eller på omgivelsene.

Et annet kjent eksempel viser det samme. Det gjelder en ung kvinne som ble kvitt sin angst for edderkopper ved å utsette seg for nærværet ev en edderkopp, med gradvis mindre avstand til den. Til slutt kunne hun la den spasere i hånden. Det som skjer, er at oppmerksomheten rettes mot reaksjonene fra egen psyke, når man blir konfrontert med det man er redd, i dette tilfellet edderkoppen. Introspektral praksis tilsier at jo mer våken denne oppmerksomheten er, desto fullstendigere blir den umiddelbare bevisstgjøring og avprogrammering av hjernen. Ja, man behøver ikke engang fysisk å utsette seg for det som utløser emosjonen. De-sensitivisering kan oppnås ved ganske enkelt å tenke på ulike former for angstprovoserende stimuli i kombinasjon med avslapning, som inkluderer årvåkenhet.

Mange mennesker som har vært utsatt for fare, har opplevd at i farens stund, når man bare venter og ser på at noe drastisk vil skje om få øyeblikk, da passerer ens fortid revy i bevisstheten, som i et glimt (panoramisk hukommelse). I slike øyeblikk er oppmerksomheten årvåken. Vanlig tankevirksomhet har falt til ro, og lagret informasjon projiseres til bevisstheten.

Det fenomenet som populært kalles å gå i barndommen, synes også å være beslektet med avprogammeringsfenomenet, bare det at prosessen i dette tilfellet er meget ufullkommen. Hos en del gamle mennesker sløves sansene med den følge at den tilvante enveis-strømmen av informasjon til hjernen fra omgivelsene mer eller mindre stanser opp. I det "tomrommet" som derved synes å bli dannet i bevisstheten, tømmer lagrede minner seg fra hjernens informasjonsarkiver: Man går i barndommen.

Gjennom meditativ introspeksjon kan en lignende prosess frembringes kunstig, men da med full forståelse av, og kontroll over det som skjer. Den tømningsprosessen som derved settes igang, kan få personer i sin beste alder til å "gå i barndommen" og på den måten til å fri seg fra sin fortid. Detaljrikdommen og fargeprakten i de bildene som dukker opp, som kanskje ble registret i følelsesladete øyeblikk for flere årtier siden, og som har vært ute av bevisstheten i mellomtiden, er forbløffende. I likhet med erfaringene fra hypnose viser de at registreringene i hjernen må være fantastisk omfattende og nøyaktige. Det er også kjent at psykoanalyse på lignende måte fører tilbake til tidligere registreringer, eventuelt sågar til barndommen.

I forlengelsen av dette temaet ligger det tilfellet hvor man kan oppleve uten at registrering finner sted. Den tilstanden som kan føre til avprogrammering av hjernen, kan - naturlig nok - også føre til at registrering ikke finner sted. Det vil skje i de tilfeller man opplever noe med full oppmerksomhet, og hvor hjernen ikke har lagrete emosjoner som skal tømmes ut. Dette kan oppleves som en realitet. Mye taler altså for at det som oppleves med full oppmerksomhet, ikke registreres på vanlig måte. Forsøk tyder på at man også i et annet tilfelle kan oppleve noe uten at registrering finner sted: Det vi hører mens vi konsentrerer oss om noe annet, synes nemlig ikke å sette spor, i det minste ikke i den vanlige hukommelsen. Og gjør jeg trivielle ting samtidig med at jeg er fordypet i tankene mine, kan det føre til at jeg etterpå ikke vet hva jeg gjorde mens jeg tenkte, om jeg f.eks. låste døren eller slukket lyset.

At registrering overhode finner sted, kan på den annen side bero på at en opplevelse har funnet sted uten full oppmerksomhet på grunn av motstand av ett eller annet slag. Men dette er et stort område som ikke er tilstrekkelig avklart.

Tankevirksomheten
Vi er fylt av tanker nesten hele tiden, dag etter dag, år etter år. Likevel er vi langt på vei fremmed overfor tanken og dens vesen. I det følgende skal vi se på tankens elementer (ord, toner osv.), symbolene og det de står for, samt forbindelsen mellom tanken og sanseinntrykkene. Hva er rasjonell og irrasjonell tenkning? Hva er forholdet mellom tanke, anelse og intuisjon? Hvor kommer initiativet til tenkeprosessen fra? Hva er utforsket og hva sier resultatene?
Spedbarn er språkgenier. Forskningsresultatene peker i retning av at de grunnleggende språklæringsmekanismene er medfødt. Barn synes å være født med en universell evne til å skjelne visse lyder - fonémene - fra hverandre, (fonémer er den minste enhet med en betydning i et språk, f.eks. en bokstav). Barn lærer raskt å skjelne mellom fonémene i morsmålet. Men i denne prosessen mister barnet evnen til å skjelne mellom fonémer som tilhører andre språk.

Tankens elementer
Tankevirksomheten foregår inne i hodene våre. Der finnes det åpenbart en prosess som frembringer et produkt, tanken. Hva består produktet, tanken av? Det er ikke vanskelig å finne ut at tanken kan bestå av en rekke forskjellige "ting", slik som ord (fra forskjellige språk), bilder, lyder, som f.eks. musikk osv. Når det gjelder ord og bilder som betyr noe, som altså har et informasjonsinnhold, er det viktig å være klar over at det dreier seg om symboler, og at disse symbolene, ordene, bildene, ikke er virkeligheten.

La oss se på forholdet mellom symbolene og den virkeligheten de forventes å representere. Symbolene kan representere en kjent (type) virkelighet: Ordet "hus" representerer en kjent type virkelighet. Men vi bruker også ord, hvor det ikke er så lett å finne motstykket i den virkelige verden, som ordet forespeiler å representere. Kjærlighet er et slikt ord, intelligens, angst, fremtid osv. Ordet kan likevel representere noe reelt, selv om det ikke alltid behøver være slik. I den grad vi bruker slike ord, må vi altså regne med store muligheter for misforståelser i oppfattelse og kommunikasjon. Dessuten finnes det selvsagt realiteter som vi ennå ikke har oppdaget, avgrenset og satt ord på. Det gjelder særlig når man beveger seg langs erkjennelsens grenseland.

Tanken har skapt abstraksjoner, som den igjen har satt ord på. Ordet "hus" er en slik abstraksjon. Abstraksjonen er en samlebetegnelse for objekter som har visse felles egenskaper. I vårt eksempel er hus samlebetegnelsen på alle de objekter som fortjener betegnelsen hus. Ordene "fortid" og "fremtid" er likeledes abstraksjoner skapt av tanken. Mens noen av abstraksjonene har en tilknytning til virkelighetens verden, har andre altså ingen slik tilknytning. Det vil overraske mange at det i vår materielle verden ikke eksisterer noe som fortjener betegnelsen fortid og fremtid. I parapsykologien og i moderne kosmologers verden derimot kan slike begrep kanskje ha et reelt innhold.

Tanken og sanseinntrykkene
Tankens elementer kommer fra vårt eget indre, fra det større eller mindre hav av registreringer som er omtalt ovenfor. Det blir fort klart at det er de inntrykk vi har fått gjennom synet og hørselen som spiller en dominerende rolle for dannelsen av tankens elementer. I det minste i vår kulturkrets har ikke sanseinntrykkene gjennom lukt, smak og overflatefølelse på langt nær den samme gjennomslagskraften, selv om noen vanlige ord, slike som sur, søtt osv., også betegner slike sanseinntrykk. Også kroppens sanser bidrar med ord som balanse, sult, tørst med videre.

Men kroppen synes å ha mange følelser som vi ennå ikke har satt ord på, og som vi derfor heller ikke så lett kan snakke om. Har et barn vært utsatt for mye fysisk (eller psykisk) savn eller smerte med tilhørende emosjonelle registreringer, kan det prege barnets tankevirksomhet senere i livet. Sanseinntrykkene påvirker altså både tankens innhold og måten vi tenker på; det vil si om vi tenker emosjonelt, om vi har fordommer etc.

Rasjonell og irrasjonell tenkning
Rasjonell og irrasjonell tenkning kan oppfattes som to motsatte endepunkter på en skala med glidende overgang fra det ene til det andre. For å få en oversikt over hva det her dreier seg om, er det derfor tilstrekkelig å ta for seg endepunktene. Den rasjonelle tenkning er saklig, logisk, realistisk. Tar emosjonene over - angst, antipati, egoisme osv. - blir tanken følelsesladet. Det fører lett til at tanken blir usaklig, ulogisk hoppende til forutinntatte standpunkter og konklusjoner. Tenkningen skifter på en måte karakter, og river den som tenker med seg i et følelsesmessig engasjement. Emosjonell tenkning har en tendens til å gå rundt og rundt. Derved kan emosjonene forsterkes, og man kommer inn i en nevrotiseringsprosess. Som antydet tidligere, kan arv eventuelt også spille en rolle for våre emosjonelle registreringer og tilhørende tenkning.

I tillegg til den rasjonelle og irrasjonelle tenkningen som her oppfattes ganske konkret, finnes som vi vet, en mer vag form for tenkning. Vi kaller den anelse, intuisjon. Det karakteristiske for denne type tenkning er at tenkeprosessens produkt ikke fremstår i sin ferdige form, det være seg som et dikt, et stykke prosa, løsningen på en oppgave, et musikkstykke e.l. Det som fremstår i bevisstheten, er som en slags skygge, eller som de uklare "konturene" av det man vil frem til. En-dimensjonal tenkning foreligger eksempelvis når tanken bare består av en sekvens av ord. Innholdet kan likevel være avansert. Men man kan også tenke to-dimensjonalt, i diagrammer og figurer, eller tre- og firedimensjonalt, dvs. i tid og rom. Det er hele tiden vår ytre fysiske verden som avspeiler seg i tanken. Derfor har også de skarpeste vitenskapsmennene problemer med å forestille seg det som formlene deres sier om makro- og mikrokosmos, og som sprenger våre tilvante forestillinger om tid og rom.

De fleste mennesker har vel opplevd å vite hva han/hun vil si uten å ha sagt det, eller sågar uten å ha tenkt det. Hva slags form for tanke er det som "vet" slikt? Er det en slags tanke bak tanken? Vi er i erkjennelsens grenseland.

Konsentrasjon og oppmerksomhet
Konsentrasjon og oppmerksomhet er ikke det samme. Vil man rette oppmerksomhe-ten mot noe, vil tankene ofte gå andre veier, utenom det valgte tema. For likevel å bli værende ved temaet, må vi konsentrere oss. Jo flere og jo sterkere de impulsene er som avleder oppmerksomheten fra temaet, desto sterkere må vi konsentrere oss. Impulsene kan komme utenfra, f.eks. i form av støy. Det er forholdsvis trivielt. Det er derfor særlig impulsene i vårt indre som er interessante her. Men det ene kan ikke alltid betraktes løsrevet fra det andre.

Å konsentrere seg er anstrengende. Hva er det som gjør konsentrasjon nødvendig? Det må finnes en virksomhet i hjernen utenfor det valgte tema, en virksomhet som foregår på eget initiativ og utenfor kontroll. Denne virksomheten kan bli så sterk at den bryter igjennom konsentrasjonens barriere, slik at den likevel forstyrrer meg i det jeg ønsker å holde på med. Særlig ille kan det bli hvis jeg synes at det temaet jeg konsentrerer meg om, er uinteressant.

Er hjernen uten slik ukontrollert virksomhet - noe som er en mer intelligent måte å fungere på - og er jeg interessert i temaet, er oppmerksomhet mulig uten konsentrasjon. Og det er en helt annen form for opplevelse. Den er uten indre konflikt mellom det i meg som vil beskytte oppmerksomheten rundt det valgte tema, og på den annen side det i meg som vil bryte igjennom konsentrasjonens beskyt-telse. Behovet for konsentrasjon viser at vi på en måte er splittet i våre sinn.

Ved støy har vi en tilbøyelighet til å tro at det var den ytre forstyrrelsen som avledet oppmerksomheten vår fra temaet. Men det er ikke alltid sikkert. Følger man det som skjer nøye, kan man nemlig oppdage i seg selv at det ikke var støyen, men den egne, ergerlige reaksjonen på støyen som avledet oppmerksomheten. Dette kan bli en viktig oppdagelse for den interesserte, en oppdagelse, som anvendt på den rette måten, kan føre til at splittelsen i sinnet forsvinner.

Vi kan normalt bare konsentrere oss om én ting av gangen. Men vi kan gjøre flere ting samtidig, hvis den ene tingen ikke krever større konsentrasjon eller foregår mer eller mindre automatisk. Å kjøre bil og samtidig føre en samtale, å lese lekser mens jeg hører musikk er eksempler på dette.

Drivkraften i tenkeprosessen
Hvor kommer tankene fra, hva er det som driver dem? Er det "jeg" som ut fra en såkalt fri vilje tenker det jeg vil, og som så slutter når jeg ikke ønsker å tenke lenger? Det er en utbredt forestilling. Men er det slik? I denne omgang må vi begrense oss til å se på noen alment kjente erfaringer og forskningsresultater. En mer inngående drøftelse av drivkreftene kommer vi tilbake til.

De aller fleste mennesker kan ikke "skru" tankevirksomheten av og på etter forgodtbefinnende. Tvert imot. Tankevirksomheten er et problem for mange mennesker. Problemet kan bestå i at tanken er springende, at den plutselig stopper opp midt i en tankerekke uten å komme videre. Eller den kan stadig kretse rundt samme ubehagelige eller behagelige sak osv.

Forskere har funnet ut at hjernen kretser rundt forbudte tanker. Et forbud mot å tenke på noe bestemt virker altså stikk motsatt. (Kommentar: Dette virker rimelig. Man må jo hele tiden vite hva man ikke har lov å tenke på). Et spørsmål jeg er interessert i å besvare, eller en oppgave jeg har påtatt meg, setter tankevirksomheten igang. Det er en utbredt erfaring. Nysgjerrighet og forskertrang virker i samme retning. En klar og velordnet hjerne fungerer slik at når utfordringen er besvart, faller tankevirksomheten til ro av seg selv.

Tanke og tid
Uten hukommelse og tanke ville vi sannsynligvis ha levd i et vedvarende nu, en tilstand de fleste mennesker knapt kjenner - og følgelig ikke kan forestille seg - selv om vi alle levde i den tilstanden da vi var ganske små. Tanken fører derfor en ny dimensjon inn i menneskets tilværelse - tidens dimensjon - forestillingene om fortid og fremtid. Den spiller en enorm rolle i livet. Hvordan kan tanken ha skapt tidens dimensjon? Det er nærliggende å anta at våre forfedres hjerne allerede for over en million år siden har lagt merke til rytmiske forandringer i omgivelsene og i kroppen, og at disse registreringene har dannet det første grunnlag for oppfatningene om tid: Dags- måne- og årsrytmene, behovet for søvn, mat osv.

Tidsbegrepet synes å ha flere aspekter: Kronologi, det at hendelser følger etter hverandre. Kausalitet, det at noe er en konsekvens av noe annet som har foregått tidligere. Iakttagelse og utførelse av bevegelse med en viss hastighet. Disse sider er knyttet til vår fysiske verden. Ut fra dette synes tanken i tillegg å ha skapt begrepene fortid og fremtid og derved tidens dimensjon i vår bevissthet. Fremtiden er her en projeksjon av det som er kjent fra fortiden. Som påpekt tidligere, eksisterer ingen fortid eller fremtid i vår vanlige fysiske verden. Tanken har her skapt begreper for noe som ikke eksisterer. Så lenge vår vanlige tankevirksomhet er aktiv, domineres bevisstheten av fortiden. Tidens dimensjon gir plass for nuet når tanken faller til ro uten tvang.

Den som lever i tidens dimensjon, kan ikke oppleve nuet.

Emosjoner og andre typer følelser
La oss først gjøre det klart hvilke typer følelser det ikke er snakk om her. Vi utelukker fysiske følelser fra kroppen og huden, da disse egentlig er sanseintrykk. Med emosjonelle følelser - eller emosjoner - menes angst, sjalusi, lengsel, selvmedlidenhet osv. Det karakteristiske for disse psykiske følelsene er at de oftest er tilegnet, og at de i prinsippet kan "avprogrammeres", selv om det finnes unntak: Når et lite barn smiler, gir det også uttrykk for en psykisk følelse, men denne følelsen er ikke tilegnet. Det er tre ting som tyder på det. Smil oppfattes omtrent på samme måte overalt på Jorden. Små barn som er født blinde, smiler også. Og spedbarn smiler allerede første leve-uken. Så raskt kan de vanskelig ha lært det.

Kriminalitet synes å være nær knyttet til emosjonelle følelser. Konklusjonen fra undersøkelser går ut på at kriminalitet må være en følge av dårlig eller inadekvat betinging, (28.201). Det samme gjelder vold, (IV.8.94.54).

Når et lite barn løper gråtende til foreldrene sine med tårene trillende nedover kinnene etter at det har falt, vet legene faktisk ikke så mye om det som skjer. Men forskning tyder på at gråt er et avstressningsmiddel, siden det har vist seg at utskillelsen av stresshormonet kortisol fra binyrebarken øker når man gråter, (IV.4.87). Den kjemiske sammensetningen av tårene er forskjellig, avhengig av om årsaken til gråten er fysisk eller psykisk. Man vet ikke hvorfor det er slik, (IV.4.90).

Intelligens
Intelligens er et begrep med mange sider. Det gjør at vår begrepsdannelse er uklar, og vår tale om emnet ofte upresis. Men det må finnes forskjellige typer intelligens.
Hvilke er det og hva karakteriserer dem?

- Praktisk intelligens foreligger når en person utfører praktisk, ikke- rutinepreget arbeid   hensiktsmessig og derfor raskt, med bra resultat og uten unødige ulemper.

- Intellektuell intelligens er tankesymbolenes intelligens. I korthet er rask tanke med korrekt resultat, også ved komplekse problemstillinger, den intellektuelle intelligensens kjennetegn. Forutsetningen er at de symbolene tanken håndterer, representerer noe reelt. Skjer denne håndteringen innenfor naturens lovmessigheter, blir resultatet en riktig beskrivelse av hva som ville komme ut av den tilsvarende prosessen hvis den virkelig hadde blitt utført. Man har forstått konsekvensene av et tiltak eller en prosess, forstått det på det intellektuelle plan. Intellektuell forståelse er en form for inn-sikt.

- Intuitiv intelligens. Mennesker som har evnen til stadig å ane det riktige, uten riktig å vite   hvorfor, har intuitiv intelligens. Forskere og politiets etterforskere gjør ofte bruk av denne form   for intelligens.

- Men vi har også det som kan kalles umiddelbar intelligens, den intelligens som opererer med direkte innblikk i det som hender mens det hender, og ikke med virkelighetens substitutter, symbolene. Jeg kan iaktta direkte og skjønne det som i øyeblikket holder på å skje, og eventuelt handle i samsvar med det. Dette er innsikt i betydningen inn-sikt. Om dette sier IV.4.96.36: "Evnen til å ta et skritt bakover og registrere [dvs. legge merke til - forf. bem.] hva slags følelser man har akkurat nå - i stedet for å reagere impulsivt på den - er en av de viktigste egenskapene til emosjonell intelligens" Det er to myter at det (1) er sunt å få utløp for sine emosjoner og at man (2) for enhver pris må unngå å bli sint.
Umiddelbar forståelse er persepsjon av det som er.

- Intelligensbegrepet kan også brukes på andre måter. Studerer vi f.eks. naturen eller en komplisert maskin, får vi inntrykk av at begge deler fungerer på en intelligent måte. Vi kan snakke om innebygget intelligens, og det uten å ta stilling til om produktet er skapt av et intelligent vesen eller om det er blitt slik som resultat av en prosess regulert av naturlover. Med innebygget intelligens menes da - grovt uttrykt - at produktet har fikse og optimale løsninger. Som vi skal se, er kroppen et slikt intelligent "produkt".

- Atferdsmessig intelligens finner vi i dyreriket. Eksempelvis finner biene rett vei til   honningen selv ved omplassering av kubene.

Kreativ intelligens kommer vi tilbake til lenger nede. Intelligens kan også inndeles etter et annet kriterium: mottagende intelligens, som forstår ut fra de inntrykkene som passivt mottas, og skapende/produserende intelligens. Sistnevnte finner gode løsninger, skaper intelligente kunstverk, eller finner/lager intelligente teorier: En kreativ intelligens utfolder seg gjennom en form for vilje. På grunnlag av tester synes kreativitet (forskerflinkhet) og skoleflinkhet å være nokså uavhengige av hverandre.

Forholdet mellom intelligens og arv
Dette forholdet er ikke avklart. I utgangspunktet kan man si at barn fra fødselen har et intelligenspotensiale. Omverdenen kan da bevirke at dette potensialet blir realisert i større eller mindre grad.

Fra (IV.5.89) sakser vi: "Det foreligger flere bevis for at intelligens er arvelig. Det viste seg at samsvaret mellom adoptivforeldrenes og barnas intelligens økte inntil barna ble 4 år gamle. Etter 1. klasse lå derimot barnas IQ (intelligenskvotient) i snitt nærmere de biologiske foreldrenes enn adoptivforeldrenes." Slik intelligens blir målt nå, ser det ut til at unge er mer intelligente enn sine foreldre. Psykologene må derfor gjøre testene stadig vanskeligere for at gjennomsnittet skal bli værende på IQ 100. Man vet ikke helt årsaken til denne utviklingen, (IV.8.95).

Forskning har vist at svært intelligente foreldre får barn som gjennomsnittlig har lavere intelligens, og lite intelligente foreldre får barn med gjennomsnittlig noe høyere intelligens enn foreldrene. Dette (merkelige) fenomenet kalles regresjon mot gjennomsnittet. Topp intelligens får man altså i "vuggegave" uten at man har noen klare forestillinger om hvordan det skjer.

Ny forskning kan tyde på at spedbarn kan regne med små tall. Denne evnen må i så fall være medfødt, (IV.2.93.26). Enkelte barn kan også lese mange år før skolealderen, selv om ingen har lært dem det. Og noen barn viser intelligens på andre felter, slik som matematikk og sjakk, som synes å være medfødt, (IV.2.92.48).

Hva i miljøet fremmer, eller hemmer utviklingen av intelligensen?
Intelligens er til en viss grad arvelig, men miljøet spiller også en rolle. Forskning har vist at hovedfaktorer i miljøet er kvaliteten på den (intellektuelle) stimulering og den type reaksjoner som gis på barnets intellektuelle atferd. Dessuten spiller det emosjonelle klima, helsen og ernæringen en rolle. Det er mao. de samme faktorene som - riktig anvendt - kan virke fremmende og i motsatt fall hemmende på utviklingen av barns intelligens. Også ukorrekt informasjon, feil "modelldata", dvs. feil forestillinger om sammenhenger mellom årsak og virkning, og manglende kritisk "sans" kan skade utviklingen av intelligensen.

Det er altså omgivelsenes store oppgave å realisere det
intelligenspotensialet som fra naturen er til stede i barnet.

Forskningsfronten synes å ligge ganske langt fremme på dette området. Men avstanden til det nivået mange småbarnsforeldre og samfunnet som helhet befinner seg på, synes unødig stort.

Langs erkjennelsens grenseland
Intelligens har altså svært mye å gjøre med denne bokens tema, fordi det er bl.a. de forskjellige typer intelligens som bringer forskerne og erkjennelsesfronten fremover.

Det ikke alltid problemfritt å skyve erkjennelsesfronten fremover; det har de merket som har vært forut for sin tid, slik som Leonardo da Vinci og Kepler. Når erkjennelsen hos en eller noen få personer er kommet lenger enn det samfunnet har akseptert som viten, oppstår lett konflikt, særlig hvis det nye bryter med aksepterte "sannheter". Dessverre er det ofte slik at noen såkalte ideologer "bestemmer" hva som er sant i et samfunn, som om det som eksisterer, avhenger av hva noen mener. Slik har det alltid vært, og slik er det fremdeles. I historiens tilbakeblikk har denne autoritetenes innflytelse alltid vært erkjent som utviklingshemmende. Det samme er selvsagt tilfelle også i vår tid, selv om det er langt vanskeligere å innse det.

Kreativitet
Hva er kreativitet? Kjernen i kreativ virksomhet må være å skape noe, noe som er nytt i sin form, sitt innhold eller funksjon, nytt i det minste for den som skapte verket. Det kan være et kunstverk, en teknisk oppfinnelse, en hypotese, men også en erkjennelse av en ny, realistisk mulighet. Kreativitet vil ofte innebære å skape ny informasjon f.eks. i form av en idé.

Hva vil det så si at noe er "nytt"? Er det en ny kombinasjon av kjente ting? Eller er det noe ut over det? Noe av "intet"? Er kreativitet å se originalen, "the origin", å se det som er, slik det er for første gang, hvilket vil si å oppdage og eventuelt skape nye ting og kombinasjoner ut fra dette? Dette indikerer at det (1) finnes en kreativ intelligens som er aktiv, skapende og (2) en persiperende, oppdagende, innseende intelligens som er passiv. Interesse og nysgjerrighet synes å være en forutsetning for mange former for kreativitet. Kanskje kan flere former for kreativitet opptre i kombinasjon?

Det synes altså å eksistere flere typer kreativitet, hvor særlig to av dem har hatt betydning for arbeidet med denne boken. Den ene bretter ut og analyserer det som kan kalles mulighetenes struktur. Den andre formen for kreativitet melder seg som løsningsglimt som stiger opp fra sinnets dyp. Dets vesen er plutselig å se større helhet i tilsynelatende usammenhengende strukturer. Forutsetninger for kreativ handling er at rigide tankestrukturer i hjernen er fjernet, slik at den bevisste og ubevisste tanken kan leke fritt.

Det finnes såkalte kreative metoder: Frie assosiasjoner eller brainstorming, kombinasjons-systematikk og analogier, prøve- og feilemetoden med videre. Men teorier og matematiske modeller oppstår ikke på den måten. Kilden til den type ny informasjon er ikke kjent. Vi befinner oss i et grenseland der det er tvil om hva som er oppfinnelse, og hva som er oppdagelse. Hva som er hjernens produkt, og hva som er oppdaget av et stille sinn som åpnet seg for at "the origin" - det som eksisterer som en mulighet - kan presentere seg for bevisstheten. Det kreative mennesket synes i sitt arbeid å være styrt av en indre motivasjon som også er sterk nok til å motstå presset fra omgivelsene til å gjøre som de fleste andre gjør, (IV.3.93.44).

Vilje
La oss reflektere litt over viljen. Vi forutsetter at vilje fører til handling, fordi vilje uten handling snautt fortjener betegnelsen vilje. Men ikke all handling er dirigert av viljen. Forskjellen mellom utøvelse av vilje og impulsiv handling synes å ligge i bevisstgjøringen. Vilje utøves bevisst, eventuelt planlagt, mens en impulsiv handling skjer uoverlagt. Men er det hele forskjellen?

Vilje synes å ha tre komponenter: (1) Impuls til å sette igang, initiativ til å gjøre noe målrettet. Den - viljen - gir altså (2) innsatsen en retning og (3) energi og utholdenhet til å overvinne motstand, til ikke å gi opp. Dette er den aktive siden. Men vilje kan også gå ut på ikke å gjøre noe - å stå imot - og kraften rettes inn mot ikke å gi opp selv om man skulle bli utsatt for press. Vår kultur inneholder forestillingen om en såkalt fri vilje. Men det er ikke vanskelig å se at viljen vanligvis også beror på noe. Eksempelvis må komponent nr. 2 bero på mer eller mindre bevisste ønsker. Disse vil i sin tur igjen bero på noe, f.eks. på smart markedsføring av produkter, mors instinktive vilje til å beskytte sine barn eller primære behov som skal dekkes.

Vanligvis er altså viljen knyttet til ønsker. Ønskene gir viljen retning. Dessverre har mennesket ikke noe "fritt" forhold til sine ønsker. Man kan ikke så lett kvitte seg med sine ønsker, og utenforstående planter ønsker i oss, ofte uten at vi er klar over det. Viljen synes altså hele(?) tiden å stå bak bevisst bruk av virkemidler for å oppnå noe. Gevinstens (subjektive) størrelse gir viljen styrke og utholdenhet. Hvor fri er da den "frie" viljen? Å føle seg fri er ikke det samme som å være fri. Å være fri vil si å skape en handling av intet, som er kreativitet i ordets egentlige betydning. Men vi er alle bundet av våre begrensninger og forutsetninger.
Det har dessverre oppstått en hel (påvirknings-)vitenskap som har til hensikt å manipulere vår psyke, våre ønsker og derigjennom vår såkalte "frie vilje". Det ser ut til at slike bindinger kan reduseres eller fjernes gjennom bevisstgjøring.

Det som skjer i psyken, må skje ifølge visse lovmessigheter. Disse lovmessighetene må på en måte være overordnet både psyken og de fysiologiske prosessene i hjernen. For det ser ut til at den primære prosess en gang kan være av psykisk natur, og da med fysiologisk konsekvens. Men den primære prosessen kan en annen gang være av fysiologisk natur, og da med psykisk konsekvens. Disse overordnete lovmessighetene synes per idag å være mer eller mindre ukjente. I hvilken grad de tillater det som kalles viljens frihet, er da heller ikke kjent. Det er imidlertid klart at man på det psykologiske plan kan ha følelsen av å utøve en fri vilje, selv om hele prosessen skulle være kausal og programmert.

Viljen har altså en teknisk side, uansett om man bruker den til konsentrasjon, til å lykkes med et prosjekt eller om man vil angripe nabolandet. Det må være en ubrudt lenke av virkemidler fra det stedet i min psyke som vil, til det leddet som utøver viljen. Ved konsentrasjon befinner også det siste leddet seg i min egen psyke. Skal diktatoren derimot angripe nabolandet, befinner det siste leddet seg i hans divisjoner. Det som gir næring til energien bak viljen, kan være så forskjellige ting som temperament, selvoppholdelsesdrift, nevrose, egoisme eller innsikt etc.

Ved bevisstgjøring, som vi behandler lenger nede, får viljen nye interne virkemidler til sin disposisjon. På denne måten kan en som har skadet sin høyre arm, lære seg å skrive med venstre. Ved hypnose og trance gir man opp viljen, den bevisste styringen av egne, interne virkemidler. Til det kreves også vilje.

4.1.2 Uvanlige psykiske fenomen
Vi vil nå se nærmere på noen uvanlige psykiske fenomen, fordi de kanskje kan bidra til å øke vår forståelse av psyken og bevisstheten. Da det ofte er vanskelig å drive regulær forskning på slike områder, er det fremdeles knyttet usikkerhet til mange av de foreliggende resultater.

Meditasjon
Det finnes en rekke former for meditasjon. Hva karakteriserer dem og hva forgår, rent psykisk? Vi nevner:

- Å la tankene løpe
- Mantrameditasjon
- Kontemplativ meditasjon
- Zen-meditasjon
- Meditasjon etter Krishnamurti

Det å la tanken løpe er en enkel form for meditasjon som de fleste kjenner, og som er lite interessant i vår sammenheng. Ved mantrameditasjon konsentreres oppmerksomheten om en spesiell lyd eller et ord - kalt mantra - som man lager eller tenker på med det formål å dempe ned tankevirksomheten. Det er gjennom forsøk påvist at slik meditasjon kan føre til større ro i sinnet med en viss økning av den intellektuelle ytelse som følge. Bevisstheten skrus liksom av fra den ytre verden når oppmerksomheten konsentreres om mantraet. Dette kan føre til en såkalt "blank-out", tomhet, (59).

Kontemplativ meditasjon (eller perseptuell konsentrasjon) synes å være rettet mot å oppnå en tilstand med følgende tre karakteristika: En økt oppmerksomhet rettet mot sansebanene. Fravær av kontrollert analytisk tenkning. Åpenhet og mottakelighet overfor stimuli. I denne spesielle bevissthetstilstanden blir personen oppmerksom på visse psyke-interne eller kroppslige prosesser som vanligvis er borte fra det vanlige oppmerksomhetsfeltet.

Zen-meditasjonen ser ut til å være en "dyp" meditasjon (ikke å forveksle med hypnotisk trance). I en vellykket zen-meditasjon pågår konsentrasjon uten spenning i hele den indre verden av psykisk liv. (Forfatteren ville kalt det årvåken oppmerksomhet.) Det dreier seg om en bevisst tilstand med en oppmerksomhet som favner ting som foregår både i omverdenen og internt i psyken (introspeksjon). Man persiperer - dvs. oppfatter med indre og ytre sanser - hver stimulus klarere enn i vanlig våken tilstand. I denne tilstanden blir sinnet ikke berørt av verken eksterne eller interne stimuli, selv om man er i stand til å svare på dem. Man oppfatter objektet, svarer på det, men blir likevel ikke forstyrret av det. Hver impuls er akseptert som impuls og behandlet som sådan. Man legger merke til hver person man ser på gaten, men ser aldri tilbake med emosjonell nysgjerrighet, (82).

Zen-meditasjon er altså en subjektiv erfaring hvor sinnets indre er rolig og uforstyrret. Samtidig skaper zen-meditasjonen en spesiell psykologisk tilstand, slik EEG-målinger viser. (EEG = elektroencephalogram, som viser hjernebølgene). Zen-meditasjonen innvirker ikke bare på psyken, men også på hjernens fysiologi. (Kasamatsu og Hirai i 82). Også andres forskning underbygger disse resultatene. Indiske psykologers studier av yoga-meditasjon har vist at det i løpet av meditasjonstiden ikke var noen avbrytelser i alfarytmen (en spesiell type hjernebølger) fra yogiens hjerne som følge av de ytre stimuli de ble utsatt for. Når yogien ikke lenger mediterte, viste gjentagelsene av en ytre stimulus ikke noe av den tilvenning man forventer skulle finne sted hos andre personer. Det virker som tendensen til tilvenning oppheves under avanserte former for zen-meditasjon, (59).

Meditasjon etter Krishnamurti synes å ha mye til felles med zen-meditasjon. En sentral side ved den meditative tilstand Krishnamurti snakker om, innebærer en årvåkenhet uten retning, en årvåkenhet som derfor inkluderer alle sanseinntrykk fra omverdenen og fra kroppen, samt alt det som rører seg i psyken. Man blir da vitne til impulsene utenfra, og hvordan disse fremkaller reaksjoner fra ens eget indre. Man ser det som skjer mens det skjer og slik det skjer. Denne umiddelbare forståelsen av hvordan psyken fungerer medfører automatisk en grunnleggende og helbredende forandring av psyken. Forandringen består bl.a. i at man innser sine fordommer, gjennomskuer angst og andre slike følelser, og at emosjoner avreageres uten å volde skade. Meditasjonen inkluderer altså introspeksjon og åpner muligheten for å leve her å nå, fri for tanken og tidens dimensjon. Denne form for årvåkenhet er ingen teknikk som kan læres. Den er en sinnstilstand som bare kan oppdages.

Det finnes to prinsipielt forskjellige typer meditasjonsøvelser: de tildek-kende og de avdekkende. Noen øvelser "skrur av" impulsene til hjernen for etterpå å oppnå en mer åpen bevissthet. For andre typer meditasjon - inklusiv de omtalte - utgjør åpenheten i seg selv meditasjonen. Det innebærer at oppmerksomheten passivt mottar og "ser" alt som skjer omkring en og inne i ens egen psyke. Det er påvist at visse typer meditasjon medfører varige forandringer i hjernen, (IV.5.93.23).

Hypnose
Ved en hypnose oppgir mediet (en person med evnen til å la seg hypnotisere) frivillig sin vanlige virkelighets-orientering i betydelig grad. Samtidig bygger personen opp en ny, spesiell virkelighets-orientering som midlertidig blir den eneste mulige virkelighet for ham i den aktuelle bevissthetstilstanden. Når den vanlige virkelighets-orienteringen svinner, kan forskjellig mentalt innhold, som tidligere var utestengt, nå lettere strømme til det bevisste plan. Og hvis så skjer, kan en ny virkelighets-orientering etableres som har noen av drømmens kvaliteter, uten den vanlige koblingen til logikk, kunnskaper og kritisk sans. På denne måten kan den etablerte trance-tilstanden tillate en meget bedre kommunikasjon med mediets ubevisste mentale funksjoner enn ved vanlig dagsbevissthet. Disse forhold blir sterkere jo dypere den hypnotiske trancen blir. (Etter Shor i 82).

Ifølge Shor finnes det to prosesser inn i hypnosen: (1) Å etablere en spesiell midlertidig orientering mot et smalt felt som helt legger beslag på oppmerksomheten. Og (2), reduksjon av båndene til realitetenes verden inntil den ikke lenger spiller noen rolle, selv om kontakten ikke forsvinner helt. I denne tilstanden kan erfaringer ikke ha sin vanlige betydning. På grunn av isolasjonen kan meningen med erfarin-gene bli til den eneste subjektive realiteten for den hypnotiserte personen. I en slik tilstand kan hjernen programmeres til å gjøre ting selv etter at den vanlige virkelig-hetsorientering er gjenopprettet.

I registrerte tilfeller av hypnose kan man få folk til tro at de ser noe som ikke eksisterer, og man kan få dem til å akseptere at de er helt blinde. EEG-målinger har vist at den hypnotiske suggesjonen gjorde at vedkommende var i stand til å "skru av" synshjernebarken, slik at han ble "blind", (31). Man kan også få hypnotiserte til å "overse" eksisterende gjenstander.

Fenomen knyttet til eneggete tvillinger
Det kan være en rekke til dels forbløffende fenomen knyttet til eneggete tvillinger. Ved siden av de fysiske, som må være en følge av de praktisk talt identiske arveanleggene, finnes noen som er av psykisk natur, andre må kalles parapsykiske. Det følgende eksempel er spesielt og ikke representativt for alle eneggete tvillingpar.

Jim Lewis, sikkerhetsvakt i Lima, Ohio, hadde ikke sett sin identiske tvilling, James Springer, arkivar i Dayton, Ohio, på 39 år. Begge tvillingene hadde giftet seg med en kvinne som het Linda, ble skilt og giftet seg med en kvinne som het Betty. Lewis kalte sin første sønn for James Alan, og Springer kalte sin for James Allan. Enda mer forbløffende var at begge hadde tilbragt feriene på det samme strandom-rådet i Florida (en strand som bare var et par hundre meter lang), og begge hadde kjørt dit og hjem igjen i en bil av samme merke. Dessuten biter begge voldsomt negler - de har nesten ikke negler igjen. De har de samme problemene med helsen, begge lider av stresshodepine som begynner etter lunsj og går over i migrene. Begge to har to ganger hatt hjerteattakk, virkelige, eller hvor man har hatt mistanke om det. Og begge har hemorroider, (28.9).

Hvordan kan dette forklares? Eksemplet viser likheter på flere områder: De to tvillingene har omtrent de samme helseproblemene, både fysisk (hjerteproblemer og hemorroider) og psykisk (biter negler og har stresshodepine). De har påfallende likheter i preferanser og atferd (bilmerke, feriested, kvinnenavn?), likheter som også innbefatter likheter i deres rammebetingelser (omgivelsenes "tilbud" av kvinner med samme navn som de kunne tenke seg å gifte seg med, antall barn og barnets kjønn). At de identiske arveanleggene kan forklare både de fysiske og i det minste en del av de psykiske likhetene synes forholdsvis klart. Men hva med de øvrige likhetene?
Det foreligger en del forskning på området: På tross av identiske gener utvikler tvillingenes nervesystemer seg ikke helt likt: Nervecellene sender ut sine forbindelsestråder (axoner) på forskjellig måte i alle mennesker, også i eneggete tvillinger. De beveger seg - og de dør også på forskjellig måte. En arvelig sykdom som Alzheimers sykdom behøver heller ikke slå likt ut hos begge tvillingene. Den ene kan bli angrepet, mens den andre fortsatt er frisk. Her leter man fortsatt etter forklaringen.

Forskning har vist at eneggete tvillinger som er blitt atskilt like etter fødselen, og vokser opp under forskjellige vilkår, ligner mer på hverandre, rent psykisk, jo eldre de blir, (IV.1.93.23). Eneggete tvillinger som har vokst opp hver for seg, ligner sågar litt mer på hverandre enn eneggete tvillinger som har vokst opp sammen. De er svært like når det gjelder utadvendthet og nevroser. Kjenner man den ene tvillingen, kan man gjøre en nokså god gjetning om personligheten til den andre.
Da homoseksualitet ser ut til å gå igjen i enkelte familier, har man benyttet eneggete tvillinger til å finne mer ut om en eventuell arvelighet. Flere slike studier viser at hvis den ene tvillingen er homoseksuell, så er det en forhøyet sannsynlighet for at den andre tvillingen også blir det, men man har ikke funnet et slikt gen, (IV.3.93.17).

4.1.3 Bevisstheten

   Bevisstheten er vårt primære sanseorgan.        D. Eldridge

...mine kolleger vil som regel studere bevisstheten utenfra.     Francisco Varela


Metodeproblemer
Vi lever med oss selv et helt liv, og er fremdeles langt på vei fremmed for oss selv. Det viser hvor fjern vår kultur er fra de sentrale menneskelige spørsmål.

Bevisstheten synes å være noe helt spesielt. I all forskning og iakttagelse spiller bevisstheten en sentral rolle. Uten bevissthet ingen forskning, ingen iakttagelse. Men for å kunne iaktta må det være en avstand mellom det som iakttas og den som iakttar, nemlig bevisstheten. Problemet for bevisstheten når den vil iaktta seg selv, er at den ikke kan skape den avstanden som skal til for å kunne forske. Hvordan kan bevisstheten erkjenne seg selv? For å se må man altså ha avstand og klar sikt. Slike betingelser kan bevisstheten ikke etablere overfor seg selv. Det ser likevel ut til å være mulig å være en del av systemet og i noen grad likevel være klar over systemet. Dette gjør det mulig å si noe om hva bevisstheten er og hva den ikke er.

Den som vil utforske bevisstheten, kan i utgangspunktet ha tre forskjellige forhold til sitt forskningsobjekt. Jeg kan (1) prøve å utforske bevisstheten til andre personer. I min vanlige dagsbevissthetstilstand kan jeg (2) prøve å forske på min egen bevissthet, og jeg kan (3) prøve det samme ut fra en tilstand av introspeksjon og eventuelle andre opplevde bevissthetstilstander. Det synes bare mulig å se bevisstheten i relasjon til psyken, ikke "frittstående".

Egenskaper ved bevisstheten
Bevisstheten er "stedet" der vårt liv utspiller seg. Å forstå noe av bevissthetens vesen er å forstå noe vesentlig om oss selv. Går det an å finne ut noe om dens egenskaper? La oss gjøre noen refleksjoner.

Bevisstheten er dens innhold. Uten innhold, ingen bevissthet, og uten å være i bevisstheten, dvs. være del av innholdet, er intet bevisst. Men dette kan likevel bare være en del av sannheten. Ser jeg først i en retning og så i en annen retning, skifter bevisstheten innhold, men selve bevisstheten er vel den samme? Går det an å bruke speilet som en slags analogi? Det er speilbildet som gjør speilet til speil, uavhengig av hvordan speilbildet skifter. Uten speilbilde, dvs. i fullstendig mørke, opphører speilet å være speil, selv om det som igjen kan bli til et speil, fysisk er til stede. Speilet "sover". Vi tar vel ikke mye feil, hvis vi antar at det er den samme bevisstheten som sovnet om kvelden, som igjen våkner om morgenen.

Bevisstheten er altså sitt innhold, men likevel noe mer.

Innholdet fyller bevisstheten helt ut til enhver tid. Men det skaper ikke bevisstheten fullt ut.1) En god del av innholdet synes å være passivt. Det glir igjennom bevissthetens "vindu" uten å påkalle oppmerksomhet, hverken av behagelig eller ubehagelig karakter. Dermed er også antydet at bevisstheten må ha den egenskap at den kan "føle" grader av behag og ubehag. Det må være en meget sentral egenskap som er av vesentlig betydning for måten vi lever på.

Av dette fremgår også at bevisstheten kan være mer eller mindre bevisst. Hele bevissthetsinnholdet er åpenbart ikke til stede med samme styrke eller grad av bevissthet. Til enhver tid vil det som er i bevissthetens sentrum, være mer bevisst enn det som befinner seg i periferien. Inntrykk med en viss intensitet, f.eks. smerte, vil dessuten ha evnen å påkalle bevissthetens oppmerksomhet, slik at den kommer i bevissthetens sentrum. Dette åpner muligheten for en slags konkurranse om å være i bevissthetens sentrum. På den måten kan eksempelvis en behagelig følelse med stor påkallingseffekt skyve en følelse av smerte helt eller delvis ut av bevisstheten. Det kan man gjøre bruk av i dagliglivet.

Men også den totale grad av bevissthet kan åpenbart variere over tid. De fleste kjenner en viss form for gradvis overgang til full bevissthet når man våkner om morgenen. Men denne form for variasjon forekommer selvsagt også i andre sammenhenger. F.eks. skjerper interesse våkenheten. Bevisstheten kan altså variere fra sløvhet til årvåkenhet. Det vi her har kalt årvåkenhet går i den psykologiske litteraturen også under betegnelsen (full) tilstedeværelse.

Rettes den årvåkne bevissthet mot det som foregår i psyken og i kroppen, vil man kunne oppdage at bevisstheten, i denne passive og våkne tilstanden automatisk bevirker noe uten å ville det eller uten å gjøre noe aktivt. Har man eksempelvis sittet anspent og deretter retter oppmerksomheten mot de anspente musklene, bevirker det at anspentheten avslappes. Det er en erfaring de fleste mennesker har gjort. Den samme egenskap har den årvåkne bevisstheten hvis den rettes mot fortrengningsmekanismene i psyken, eller hvis den bare er passivt årvåken, uten retning.

Bevissthetens årvåkne og passive iakttagelse av f.eks. angsten i ens eget indre bevirker at angsten gjennomskues, faller fra hverandre og forsvinner. Tilsvarende bevirker den årvåkne bevissthet at tankevirksomheten faller til ro av seg selv, uten noen form for indre tvang eller disiplinering.

Man har gjort den viktige oppdagelsen i seg selv, at det i meg som "ser", ikke er det samme som det i meg som tenker og føler.

Da både muskelspenninger og tankevirksomheten er materielle prosesser, innebærer dette at bevisstheten, som kanskje er noe immaterielt, gjennom sin tilstedeværelse kan påvirke visse materielle prosesser i mennesket og forandre deres struktur. (Som vi har sett, tyder kvantemekaniske eksperimenter sågar på at bevissthet kan påvirke materielle prosesser utenfor kroppen.) I slike situasjoner "ser" bevisstheten det som skjer mens det skjer uten at tanken er virksom. Og den forstår umiddelbart hva som skjer. Denne form for forståelse og intelligens må altså også være en egenskap ved bevisstheten.

Bevisstheten har også den egenskapen at den kan gis retning. Når bevisstheten rettes mot noe eller vekk fra noe, gjør den det da selv, eller er det noe annet som bestemmer dens retning? Impulser utenfra kan åpenbart påkalle bevissthetens oppmerksomhet, f.eks. ved at noe beveger seg. Det som dessuten gir bevisstheten retning, synes enten å ligge i våre gener (f.eks. interessen for det annet kjønn og for det vi har anlegg for) eller i den pregning miljøet har forårsaket i vår psyke, f.eks. angst eller et ønske. I begge tilfeller må det være psyken som er aktiv, og altså ikke bevisstheten selv.

Dette leder oss hen til spørsmålet hva bevissthetens innhold består av. Det er lett å innse at innholdet i vår vanlige dagsbevissthet i det alt vesentlige består av sanseinntrykk fra de ytre og indre sanser, av mer eller mindre konkrete tanker og anelser fra egen psyke samt av emosjonelle følelser, slik som angst, lengsel osv. Vi har vanligvis også en slags ordløs kunnskap om at vi har vår dagsbevissthet. Vi vet at vi er våkne, og vi vet om vårt kjønn. I den ordløse kunnskapen inkluderer vi også mer vage kroppsfølelser slik som tyngde, balanse, lettelse og følelse av tid. Disse blir vi vanligvis først bevisst når vi mister dem. Det tyder på at ett eller annet sted i bevissthetens periferi finnes bevisstheten om en normaltilstand. Når det oppstår et avvik fra denne, blir vi oss det bevisst. Denne normaltilstanden kan tydeligvis "omprogrammeres" i visse tilfeller. Den som lenge har gått med en tung ryggsekk, merker den ikke lenger. Først når man tar den av, føler man hvor lett man blir.

Kanskje er noe tilsvarende årsaken til fenomenene omkring nummenhet som ser ut til å inntreffe når en vanlig strøm av nerveimpulser til bevisstheten fra en eksisterende kanal plutselig forsvinner eller endrer karakter. Nummenheten kan da påkalle oppmerksomhet og bli dominerende, selv om de impulser som normalt kom gjennom vedkommende kanal, var ganske perifere eller lite bevisste. At nummenheten langsomt forsvinner, kan bety at bevisstheten har vennet seg til den nye følelsen, dvs. at den har justert sin normaltilstand.

Bevissthetstilstander
Hva mener vi med bevissthetstilstander? Vi har allerede brukt begrepet bevissthets-tilstand, og det er på tide å gå nærmere inn på hva vi snakker om. Det er vanlig å knytte begrepet til tilstedeværelsen av de ovennevnte elementene i bevisstheten, sanseinntrykk, tanker osv. eller til deres "blandingsforhold". De dagligdagse blandingene av dette innholdet gir oss den bevissthetstilstanden som er kalt dagsbevisstheten. Er bevissthetens innhold preget av uvanlige blandingsforhold mellom de nevnte "ingredienser", slik som ved ren sansning, overveiende tankevirksomhet eller emosjoner, oppstår andre bevissthetstilstander.

I tillegg kan ytterligere bevissthetstilstander oppstå ved at nye kanaler formidler nye inntrykk til bevisstheten eller at eksisterende kanaler helt eller delvis dempes eller blokkeres midlertidig eller med endelig virkning, slik at de ikke lenger sender inntrykk til bevisstheten. Dette skjer eksempelvis når en person blir blind. Disse bevissthetstilstandene oppstår altså ved strukturelle forandringer av bevissthetsinnholdet.

De nevnte variasjonene ovenfor gjelder bevissthetens innhold. Men tilstander, som antagelig må knyttes til bevisstheten selv, bringer ytterligere nye kombinasjoner inn som grunnlag for enda flere bevissthetstilstander. Vi tenker her særlig på bevissthetens evne til å være mer eller mindre våken eller oppmerksom, fra sløv til årvåken. Alt i alt åpner dette for et stort spekter av bevissthetstilstander basert på ulike kombinasjoner av de forskjellige elementene. Overgangene mellom de forskjellige bevissthetstilstandene er ofte gradvise og ikke sprangvise. Dette gir en tilsvarende økning av mulighetene for variasjoner i bevissthetstilstandene. Nedenfor kan derfor bare et meget begrenset antall av de mange mulige bevissthetstilstander behandles.

Man eksperimenterer nå med kunstig frembragte bevissthetstilstander. En bemerkning til en som hadde prøvd en lys- og lydmaskin kan gi et lite innblikk: "Jeg vet hvordan disse tingene virker. Du kan ikke tenke når de er på. De vakre bildene legger beslag på sinnet, så du kan la det fare og koble av." (NS.3.9.94).

Retter man et svakt, datastyrt elektromagnetisk felt mot helt bestemte områder av hjernen (Persinger), skjer merkelige ting. Personen begynner å se syner - bl.a. religiøse opplevelser - og får følelsesmessige forstyrrelser, bl.a. ut-av-kroppen opplevelser. Da slike elektromagnetiske felt kan opptre i naturen, vil de også kunne forårsake lignende fenomen, (IV.11.97.62). Kommentar: Hva er det som skjer? Er det kunstig produksjon av hallusinasjoner eller åpning av sanser inn i en ny virkelighet? Her er kanskje en mulighet for å forske på fenomen som ellers er vanskelig tilgjengelige.

Bevissthetstilstander basert på "blanding" av inntrykk fra kjente kanaler
Dagsbevissthet er ikke det samme som bevissthet. Dagsbevissthet er bevissthet fylt med vårt dagligdagse innhold og er den bevissthetstilstanden alle kjenner. Følgende typer inntrykk (med tilhørende kanaler) inngår som bestanddel i denne tilstanden: Sanseinntrykk fra de fem eksterne sansene, det stereoskopiske syn som hjernen skaper, inntrykkene fra kroppens indre sanser, slik som sult, tørst, vekt, balanse, romfølelese og en rekke andre følelser, tankevirksomheten, emosjonelle følelser, slik som gleder og sorger, bevisstheten om aktuell bevissthetstilstand, bevisstheten om en normaltilstand og om eget kjønn, en form for tidsbevissthet og kanskje enda flere typer inntrykk.

Ren tankevirksomhet, eller en tilstand hvor tankevirksomheten dominerer helt, er kjent for mange mennesker, og det i flere former. Man kan være helt oppslukt av en intellektuell oppgave. Da er alt annet perifert. Det gjelder også en som går i sine egne tanker, og som av andre gjerne blir betegnet som distré.

Går man i barndommen, synes en bevissthetstilstand beslektet med ren tankevirksomhet å dominere: Oppdateringen fra de reelle omgivelsene avtar (pga. svekkede sanser og færre impulser fra omgivelsene). Lagrede inntrykk fra fortiden får dominere bevisstheten i form av bilde- og lyd-erindringer og i form av andre tanker.

Ren sansning. Forutsetningen for såkalt ren sansning er at tankevirksomheten og de emosjonelle følelsene er borte. Denne tilstanden i mer eller mindre "ren" utgave kan oppstå under ulike omstendigheter. Sterke sensuelle følelser, slik som sterk smerte eller sexuell orgasme kan bevirke tilstander av tilnærmet ren sansning. En tilstand av forholdsvis ren sansning kan også oppleves ved strikkhopping, og på diskoteker kan man legge merke til at sterk musikk slår tanken "ihjel". En tilstand av mer eller mindre ren sansning kan også oppstå når innholdet i dagsbevisstheten plutselig blir totalt forandret f.eks. gjennom en ulykke, et jordskjelv eller en flodbølge. Man sier at man opplever det hele som uvirkelig. Bevisstheten er fylt av de uvanlige sanseinntrykkene og den psykiske smerten, og evnen til å tenke og handle er i betydelig grad satt ut av spill av de dramatiske opplevelsene.

Tilstanden av introspeksjon som vi har vært inne på, kan oppfattes som et spesial-tilfelle av ren sansning. Årvåkenheten bevirker at tankevirksomheten faller til ro uten tvang, og med den de emosjonelle følelsene, slik at sanseinntrykkene fra omverdenen og kroppen blir dominerende i bevisstheten. Bevissthet er ikke avhengig av tankevirksomhet og følelser, slik mange synes å mene. Har bevissthe-ten ved sin årvåkenhet skapt den avstand til tankevirksomheten som skal til for å iaktta den før den faller til ro, blir det klart at det i meg som iakttar (med det indre øyet, nemlig bevisstheten), ikke er det samme som det i meg, som tenker.

Og det blir klart at  det bare finnes tenkeprosesser som skaper tanker, og ingen tenker atskilt fra tanken.

Ordet "jeg" er bare et ord i tenkeprosessen omtrent på linje med andre ord. Dette er en sentral oppdagelse i erkjennelsens psykiske grenseland med vide implikasjoner og konsekvenser. Faller tankevirksomheten til ro, oppleves nuet her og nå. Opple-velsen blir mer fullstendig, hjernens registreringer blir liten eller forsvinner helt. En lyttende tilstand, også kalt tilstedeværelse, bevirker noe av det samme, slik psykolog Brudal har erfart: "... ved maksimal tilstedeværelse er det som (om) det skjer to ting med meg som terapeut. Det ene er at jeg i en viss forstand glemmer tid og sted, og det andre er at jeg også "glemmer" min egen identitet. ... Det er som om jeg skjerper mine sanser og først og fremst er til for det som skal skje. Erfaringen er videre at tilstedeværelse kan føre til en bestemt form for åpenhet og evne til å lytte. ... Ordene mellom oss blir stående og tatt inn i undring." (17.37 og 110).

Ren emosjon. Også emosjonelle følelser kan bli så dominerende i bevisstheten at de kan karakterisere en bevissthetstilstand. Det kan gjelde angst, sorg, sinne, depresjon osv. Mange mennesker kjenner tilstanden av ubehersket sinne når emosjonene tar overhånd. Man sier de "mistet hodet". I disse tilstandene er bevisstheten dominert av følelser som psyken selv har laget og av de tilhørende tankene. Det er en psyke-intern prosess som ofte kan ha en tendens til å forsterke seg. De sanseinn-trykkene man ennå "slipper innpå seg", blir sterkt farget av emosjonene i tilstanden, og rasjonell tenkning blir skadelidende.

Emosjonelle bevissthetstilstander kan også oppstå på en annen måte. De kan være forårsaket av en hjerne som er presset av skjulte eller åpne ønsker. Den projiserer i bevisstheten noe som tilfredsstiller de sterke, men skjulte ønskene; eller tilsvarende kan det være noe den frykter. På emosjonelt grunnlag har psyken tilfredsstilt seg selv. Den ubevisste psyken er i stand til å skape hallusinasjoner.

Lykke er en tilstand de fleste mennesker streber etter, men likevel er så langt ifra. Det foreligger nå noen forskningsresultater som blant annet sier at lykke er en tilstand av subjektivt velvære. Penger og god helse spiller en rolle. Men unødvendig mye penger er ingen garanti for lykke. Viktigere er kjærlighet og nærhet samt ens egen holdning til livet. Noen har det så travelt med å oppnå suksess at de glemmer å være lykkelige. For mange betyr avveksling og fornyelse mye, (IV.8.93.44). Det å mestre livet, å lykkes med det man holder på med vil for mange være et vesentlig element ved det å være lykkelig. Noen få ganger i livet har forfatteren opplevd at det har jublet inne i han, og det må jo være en følelse av stor lykke? I det ene tilfellet hadde jeg tatt et vanskelig, men riktig valg ut av en ugunstig utvikling. I et annet befant jeg meg plutselig ved innledningen til en lovende utvikling.

Andre sanser. En lite påaktet sans er det i meg som merker seg bevissthetens tilstand og som gir beskjed til bevisstheten om nettopp dette. Det er denne sansen som gjør at jeg vet at jeg er våken, når jeg er våken. Antagelig er det den samme sansen, eller en tilsvarende, som gjør at jeg en sjelden gang vet at jeg drømmer når jeg drømmer. Uttrykt generelt sørger denne sansen for at bevisstheten (over det meste av sin bevisste tilstand) er seg sin tilstand bevisst.

På en eller annen måte må kroppen og/eller psyken være utstyrt med en slags tidsans som er mer eller mindre sterkt knyttet til vanlig klokketid. Og det må være reduksjonen eller bortfallet av impulsene til bevisstheten fra denne klokkesansen som (bl.a.?) åpner muligheten for opplevelse av tilstander med helt andre subjektive tidsforhold bl.a. under meditasjon. Men også under mer "normale" forhold kan tidsansen spille oss et puss. Mange som maler bilder eller på annen måte er oppslukt av noe som er interessant, har opplevd at det som måler tid, er dempet eller nesten borte. Overrasket oppdager man at klokken er blitt mange. Med de siste eksemplene er vi kanskje allerede over i neste gruppe, som omhandler:

Bevissthetstilstander basert på strukturforandringer i bevissthetsinnholdet Strukturforandringene kan bestå i at nye, for bevisstheten hittil ukjente kanaler med ditto nerveimpulser blir åpnet. Og de kan bestå i at eksisterende kanaler og tilhørende nerveimpulser opphører å fungere på midlertidig eller permanent grunnlag. Føst ser vi på noen tilfeller hvor det normale antall kanaler reduseres. Deretter følger eksempler på at antallet kanaler økes. Spørsmål knyttet til bevissthetstilstander vil vi også komme tilbake til etter at de paranormale tilstandene er diskutert i kapittel 6.

Søvntilstander. Man vet ikke nøyaktig hvorfor vi sover. Det er ikke påvist at det er for å restituerer seg, da mekanismene som ligger bak restitueringen fremdeles ikke er kjent. Derimot vet man at tiden for søvn er gravert inn på "skiven" til vår interne, biologiske klokke som finnes i hjernen. Løsningen på et problem kan komme i en drøm. Drømmen er da kreativ. Drømmer kan gjøre oppmerksom på ens psykiske tilstand, og må ellers innebære en slags lindring. For det kan medføre alvorlige forstyrrelser hvis en person over lengre tid blir forhindret i å drømme.

Det mest dramatiske tilfellet av forandret bevissthetstilstand - rent teknisk - foreligger ved midlertidig blokkering av samtlige informasjonskanaler til bevisstheten. Det synes å være tilfellet ved noe så vanlig som dyp, drømmeløs søvn, og eventuelt ved narkose eller besvimelse. Hva skjer da med bevisstheten? Opphører den å eksistere, eller er den til stede i en slags passiv, ubevisst beredskap, klar til å bli "slått på" når drømmebilder projiseres inn gjennom drømmens kanal(er), eller når man våkner? Det er vanskelig å forestille seg en ubevisst bevissthet. (Kanskje bør den da kalles potensiell?) Men det er like vanskelig å forestille seg at det er en ny bevisst-het vi våkner med hver morgen.

Forutsettes at drømmeløs søvn er en realitet - og mye tyder på det - finnes altså under søvnen to mulige bevissthetstilstander. I begge tilfeller - med eller uten drøm - er bevisstheten sitt innhold på samme måte som i våken tilstand. Hvor kommer drømmenes innhold fra? Det synes å være to eller tre muligheter: Egne registreringer, arv (arketyper?) samt eventuelle parapsykologiske kilder. Man har funnet ut at langtidshukommelsen, som lagrer opplevelser i mer enn 5-10 min., er slått av for ny registrering under drømmen. Korttidshukommelsen fungerer derimot normalt (IV.10.87). Det kan være grunnen til at man ved lange drømmer ofte glemmer begynnelsen før man er ferdig. Blinde drømmer like raskt som andre. De drømmer ikke i bilder, men i andre sanseinntrykk, (IV.11.87).

Forskning har vist at den som drømmer, er i omgivelser som kan forandres abrupt. Bilder og personer stammer fra vår fortid. Lovene om rom og tid er opphevet. Vi kan ikke velge å tenke på noe annet enn drømmens innhold. Drømmen opptar drømmeren fullstendig, og vi har ingen evne til å reflektere over- eller evaluere den. Derfor aksepterer vi de mest overraskende ting uten å si, det er umulig. Men forsøk har vist at bare en liten brøkdel av drømmene er bizarre. Det er særlig slike drømmer som går inn i hukommelsen. Det aller meste går ikke inn i hukommelsen. Rutinepreget arbeid synes ikke å opptre i drømmene. Innholdet synes mer å ha en negativ enn en positiv karakter, (9).

En kan drive frem og tilbake fra søvn til våken tilstand og vise versa. Også i disse overgangstilstander kan man drømme. Drømmer kan altså forekomme over hele spekteret, fra overgangen til søvn, over REM-søvn stadiet og til non-REM stadiet. En person som våkner fra et mareritt i REM-søvn, er straks klar over at det var en drøm. En som våkner fra et mareritt i non-REM søvn, er forvirret i flere minutter etterpå, (9).

En person som snakker- og kan føre samtaler i søvne, kan si (i søvne) at nå er vedkommende trett, sier "god natt" og vil sove. Bevisstheten av å være våken er altså ikke entydig knyttet til våken tilstand. Hva er det da som gjør at vi vet vi er våkne, når vi er våkne? Noe meddeler bevisstheten hvilken bevissthetstilstand den befinner seg i. Ved normal søvn stopper åpenbart meldingen om hva slags bevissthetstilstand man er i. Derfor opplever man vanligvis drømmen som virkelig. Man drømmer, men vet ikke at man drømmer, (9).

Andre varianter her er at man kan drømme og vite at man drømmer (lucid dream). Det meldes at man sågar kan lære seg å komme i denne tilstanden. (NS.6.1.90.90). Man kan også drømme at man våkner (false awakening) og gjør da gjerne ting man vanligvis gjør når man virkelig våkner.

Kan vi forklare dette? Drømmen kan inneholde alt vi har opplevd. Det synes derfor ikke merkelig at man også kan drømme at man drømmer eller at man våkner. At man derimot kan drømme og vite at man drømmer kan tyde på at meldingen om type bevissthetstilstand av og til kan bli slått på igjen sammen med drømmeimpulsene, og at dette kan være forklaringen på at man kan vite at man drømmer når man drømmer.

Men en sovende person kan også agere utad ved å gå eller å snakke i søvne. Søvngjengere har for det meste åpne øyne og et unaturlig, stivt uttrykk i ansiktet når de går. Nyere undersøkelser har ikke kunnet bekrefte det man antok tidligere, nemlig at søvngjengere deltok aktivt i drømmene sine. Går man i søvne, er man i de dype søvnfasene, hvor man sjelden drømmer, (IV.5.92.9).
Hva er drømmens drivkraft, drømmens psykologiske årsak? Mye tyder på at det er spenninger i psyken. Men drivkraften kan kanskje også avhenge av type drøm? Selv om vi sier, "jeg drømte i natt", er det klart at det å drømme er en passiv prosess, slik at det i virkeligheten drømmer i meg.

Det som kalles ytre enhet, og som blant annet kan opptre i meditativ tilstand, er en strukturforandret bevissthetstilstand som det er verd å se nærmere på. Den synes å være karakterisert ved at (1) alle ego-identifiserende impulser til bevisstheten er borte, (hvilke dette alt i alt er, er ikke avklaret, men tankevirksomheten og emosjonelle følelser må være del av dem), at (2) sanseinntrykkene er dominerende, hvilket er en følge av det første, og (3) at dualiteten subjekt - objekt er borte, noe som også er en følge av det første. I tillegg må bevisstheten befinne seg i en våken tilstand. Psykologisk er man sine sanseinntrykk - fra de ytre sansene - selv om kroppens nerveimpulser også gjør seg gjeldende. Men brytes dessuten kroppens tyngdeim-pulser til bevisstheten, oppstår en ekstrem følelse av frihet og enhet med omgivel-sene.

Et litt spesielt, og kanskje søkt tilfelle foreligger når en person mister synet på det ene øyet. Derved mister man det stereoskopiske synet, som på en eller annen ukjent måte lages i hjernen og bringes til bevissthet. Selv om man likevel kan fungere stort sett som før, har man altså fått en noe endret dagsbevissthet.


Ny bevissthetstilstand gjennom ny kanal
Som nevnt, kan man oppleve nye bevissthetstilstander ved at nye kanaler åpner for nye informasjonsbærende(!) nerveimpulser til bevisstheten. Dette tilfellet foreligger f.eks. når en blindfødt person gjennom en operasjon plutselig blir seende eller lærer seg å se todimensjonale bilder gjennom punkttegninger på ryggen. Det er teknisk mulig idag. Under avsnittet om bevisstgjøring skal vi komme tilbake til dette fenomenet.

Den siste bevissthetstilstanden vi skal behandle her, er kalt indre enhet. Den kan blant annet forekomme under visse typer meditasjon. Den innebærer en radikal forandring mot vanlig dagsbevissthet, idet (1) alle sanseinntrykkene fra omverdenen og kroppen svinner hen. Det samme gjør (2) alle ego-identifiserende nerveimpulser og (3) alle vanlige begreper om tid. I stedet fylles bevisstheten med fullstendig ukjent "stoff" tilført gjennom ukjente kanaler. Dette stoffet oppfattes subjektivt som opprinnelig, reelt og hellig. I enkelte tilfeller kan inntrykkene fra begge verdener eksistere samtidig i en slags dobbelteksponert bevissthetstilstand.

I beskrivelsene av de forskjellige bevissthetstilstandene ovenfor ligger også et slags forsøk på forklaring. Men det synes klart at mer systematisk forskning på dette området bør kunne frembringe flere interessante resultater.

Bevisstgjøring
Hva menes med bevisstgjøring? Det ser ut til å eksistere flere typer: (1) Å se eller oppdage noe som har eksistert hele tiden. Avhengig av hva det dreier seg om, ser vi to mulige typer konsekvenser: (1a) Å få kontroll over "nye" muskler eller sågar hjerne- eller bevissthetstilstander, og (1b) å oppløse spenninger i psyken og/eller kroppen. Dessuten (2), bevisstgjøring i betydningen skjønne, forstå - innse noe, intellektuelt eller umiddelbart. En tredje form for bevisstgjøring gjorde blant annet de tidligere Nacht und Nebel-fangene bruk av som skrev detaljerte beretninger om sine skrekkopplevelser og på denne måten gjenopplevde og i noen grad frigjorde seg fra det de hadde gått igjennom.

Med bevisstgjøring skal vi her forstå aktiviteter som fører til at bevisstheten "får øye på" nerveimpulser som den ikke før har "sett", eller vært seg bevisst, altså type (1). Slik bevisstgjøring er også forutsetning for å betjene, dvs. knytte vilje til nye og hittil ubrukte virkemidler i kroppen og sågar i psyken. Disse nye virkemidlene kan brukes til å utføre nye funksjoner. For å konkretisere det som er ment, vil vi vise til den første, og for mange kanskje den siste oppdagelse av denne typen som alle mennesker har gjort. Ja, for det dreier seg om å oppdage. Og det vi alle har oppdaget som små barn, er hvordan vi skal holde på vannet, foreta vannlatningen i kontrollerte former.

Det viser seg at et ukjent antall slike virkemidler i kroppen og psyken kan oppdages og gjøres bruk av. Fakirer av ulik type har praktisert bevisstgjøring i hundrevis av år og til dels oppnådd forbløffende resultater. I vår tid er bevisstgjøring gjennom bio-feedback kjent. Teknikken beror på at tilstander eller funksjoner i kroppen, helt ned til cellenivå, kan synliggjøres ad teknisk vei. Med viljen kan man da forsøke å påvirke det synliggjorte bildet. Gjennom slik trening kan man faktisk lære seg å kontrollere både kropps- og hjernefunksjoner som vanligvis er ukontrollerbare. Det er ikke forstått hvordan dette skjer. Skal man lykkes, må man - interessant nok - komme i en tilstand av passiv oppmerksomhet. Det synes altså å være en avslappet, lekende- og ikke en innbitt vilje som får det til.

Gjennom en annen bevisstgjøringsteknikk som er nevnt tidligere, kan blinde på en måte gjøres "seende". (31): En blindfødt person kan øve seg opp til å "se" bilder ved at huden på ryggen utsettes for grove punkt-raster bilder, hvor hvert billedpunkt skaper en følelse på huden. Til å begynne med er det bildet som "ses", todimensjo-nalt og lokalisert til huden på ryggen. Men etter en stund kan personen oppleve at bildet løsriver seg fra huden og befinner seg i et slags "todimensjonalt rom" hvor det blir "sett".

Hvordan kan det forklares? En normalt seende oppfatter ikke synsinntrykket som å være inne i øyet eller i hodet, men utenfor. Er det denne mekanismen som etter hvert trer i funksjon også i dette tilfellet? Det punktmønsteret som blir formidlet til hjernen og bevisstheten fra huden, blir det i likhet med vanlige synsinntrykk projisert ut i et ytre rom, som her må bli todimensjonalt? Det virker ikke urimelig. I så fall er det opprettet synsrutiner fra "øyet" på huden og til bevisstheten som er analoge de som forbinder det seende øyet med bevisstheten. For den blinde er en eksisterende sansekanal, nemlig fra hudfølelsen på ryggen til bevisstheten, gitt et nytt innhold, og dermed er det åpnet for en ny bevissthetstilstand.

Bevissthet og materie
Vi har allerede sett at det må eksistere forbindelser mellom bevisstheten og materie, og det kan være av interesse å foreta en foreløpig oppsummering. Vi har sett at bevisstheten løser spenninger i muskulaturen og i psyken i det øyeblikket disse spenningene blir bevisste. Begge disse typer spenninger må være av fysisk, dvs. av kjemisk/elektrisk natur. At bevisstheten gjennom viljen påvirker kroppen vår, og får oss til å gjøre alt det vi gjør bevisst, er så dagligdags at vi ikke tenker over det. Og vi har sett at viljens repertoar av virkemidler kan utvides gjennom bevisstgjøring, eventuelt ved bruk av bio-feedback. Alt dette foregår internt i det enkelte mennesket.

Men ut over dette er det nå, gjennom godt verifiserte eksperimenter med vanlige mennesker påvist at bevisstheten, gjennom viljen, kan påvirke utskytningen av elektroner i radioaktivt materiale slik at den ikke lenger skjer symmetrisk etter tilfeldighetsprinsippet. Bevisstheten kan altså ha en innvirkning på materie utenfor kroppen. Vi beveger oss her på grensen til psykokinese som behandles i avsnitt 6.4. Også andre paranormale fenomen kan være av interesse i denne sammenheng. Vi beveger oss også i grenselandet til kvantefysikken som sier at iakttagerens bevissthet må betraktes som del av eksperimentet. Her ligger et interessant forskningsfelt og venter.

Individuell og kollektiv bevissthet?
Hittil har vi snakket om individuell bevissthet. Men i litteraturen er det også tale om en kollektiv bevissthet som er betegnelsen på en tilstand av enhet man kan oppleve i spesielle meditative bevissthetstilstander. Da den individuelle og den kollektive bevissthetstilstand av nærliggende grunner ikke kan eksistere samtidig i et menneske, kan den kollektive bevissthetstilstand bare komme når den andre ikke er tilstede. Da den individuelle bevissthetstilstanden er knyttet til psykens aktivitet, kan den kollektive bevissthetstilstand bare komme når psyken er i fullstendig ro.
Denne roen kan ikke være diktert ut fra et motiv, for det ville innebære at psyken var aktiv. Psyken kan altså ikke gjøre noe for å oppnå roen. Roen må være til stede av andre årsaker. Og det ser ut til å eksistere to slike: Visse kjemikalier eller det forhold at bevisstheten har forstått psyken fullstendig, og derved tømt ut alle de energiene i psyken og nervesystemet som foråsaker selvindusert aktivitet. Denne psykens ro synes bare å være en forutsetning for at tilstanden av kollektiv bevissthet skal kunne inntreffe. Når forutsetningen er til stede, kan tilstanden komme - eller ikke komme - ut fra det den kollektive bevissthet selv "vil". Vil er her satt i hermetegn, fordi vi ikke har forutsetninger for å si hva slags vilje det eventuelt dreier seg om.

4.1.4 Hovedtrekk ved normale og uvanlige psykiske fenomen

Hypotese om psyken og bevisstheten
På grunnlag av det som er sagt om psyken og bevisstheten, skal vi først prøve å se hovedtrekkene ved normale og uvanlige psykiske fenomen i sammenheng og presentere en hypotese om psyken og bevisstheten. Etterpå undersøker vi om modellen kan gi en tilfredsstillende forklaring på noen andre fenomen. Senere - etter drøftelsen av de paranormale fenomenene - kommer vi tilbake til modellen, tester og oppdaterer den ut fra ny informasjon i bokens mellomliggende kapitler.

Men først noen begrepsavklaringer. Ordet psyke er her et samlebegrep for (1) det som til enhver tid befinner seg i bevisstheten, og som kan grupperes i bevissthetstilstander, og (2) det som vi kaller den ubevisste psyke, og som omfatter det som er lagret i hjernen og nervesystemet av informasjon, ferdigheter og tilhørende energier, inklusive prosedyrer for lagring og gjenbruk av informasjon og energier, dannelse av setninger, bilder osv. som foregår ubevisst i hjernen, og som enten går forut for, eller følger etter bevisste psykiske prosesser i våken tilstand eller når man sover og drømmer. Psyken i vid forstand er et samlebegrep for psyken og bevisstheten. Den "rene" bevisstheten er den egentlige bevisstheten og skal i det følgende bare kalles bevissthet.

Fenomenene som er behandlet hittil, synes å kunne forklares ut fra følgende forestilling om psyken og bevisstheten: Vår vanlige bevissthetstilstand, dagsbevisstheten, synes å bestå av en potensiell bevissthet som et dagligdags innhold har gjort bevisst. Dessuten synes bevisstheten å ha en rekke egenskaper som dels er nøytrale, dels har et forhold til deler av innholdet. Med nøytral menes eksempelvis at inntrykket "glir" igjennom bevisstheten uten å føles verken behagelig eller ubehagelig. Andre deler av innholdet kan derimot utløse behag eller smerte. Å erkjenne rødt som rødt synes også å være en egenskap ved bevisstheten, selv om den røde fargen er del av innholdet.
Bevissthetens innhold stammer fra en rekke kilder, og da særlig; inntrykk formidlet av våre eksterne og interne sanser, tanker og emosjonelle følelser. I tillegg foreligger et slags inntrykk av den aktuelle bevissthetstilstanden. Den dagligdagse "blandingen" av dette innholdet gir oss dagsbevisstheten. Er bevissthetens innhold preget av uvanlige blandingsforhold mellom de nevnte ingrediensene, slik som ved mer eller mindre ren sansning, overveiende tankevirksomhet eller emosjoner, oppstår forskjellige bevissthetstilstander. Også egenskaper ved selve bevisstheten, særlig graden av våkenhet, må øke antallet mulige bevissthetstilstander.

I tillegg kan andre bevissthetstilstander oppstå ved at nye kanaler formidler nye inntrykk til bevisstheten eller ved at eksisterende kanaler blokkeres, slik at de ikke sender inntrykk til bevisstheten, slik de gjorde tidligere. Kobles alle kanalene ut, som ved dyp, drømmeløs søvn, må vi regne med at vi er i besittelse av en potensiell bevissthet. Den blir igjen bevisst i det øyeblikk drømmebilder projiseres inn gjennom drømmens kanal(er), eller når vi våkner. Psykologisk er bevisstheten hele tiden sitt innhold, uavhengig av bevissthetstilstanden.

Er forestillingen om en "ren" bevissthet bare en idé? Svaret synes å være både ja og nei, fordi denne tilstanden delvis kan oppleves som en realitet. Riktignok har bevisstheten et innhold så lenge den er bevisst. Det må den ha. Kan man, psykologisk sett, skape et skille mellom bevisstheten og dens innhold, har man muligheten for å oppleve den "rene" bevisstheten. Når det gjelder de fleste sanseinntrykkene synes det ikke å være mulig. Derimot er det mulig å skape et skille overfor det bevissthetsinnholdet som er projisert fra hjernen, nemlig tanken og emosjonene.

I det minste to faktorer kan skape den psykologiske avstanden som skal til for å oppdage at det i meg som iakttar, nemlig den rene bevisstheten, ikke er det samme som det i meg som tenker og føler emosjonelt. Som vi har sett, kan det skje hvis man setter seg i en passiv, årvåken tilstand.
Den årvåkne bevisstheten bevirker at tankevirksomheten faller til ro uten tvang. Den vanlige registreringsfunksjonen faller mer eller mindre bort. Det oppstår en spontanitet i tenkning og kommunikasjon, som bare synes å etterlate hukommel-sesspor på et annet plan, kanskje forståelsesplanet?

Vi har sett at tidens psykologiske dimensjon, fortid - fremtid, er knyttet til tanken. Da tankevirksomheten hos de fleste mennesker er i gang nesten hele tiden, lever vi stort sett i tidens dimensjon, selv om fortid og fremtid, som vi har sett, ikke eksisterer, men er abstraksjoner foretatt av tanken. Også på annen måte representerer tanken fortiden, idet praktisk talt alle de elementer den består av, stammer fra vår egen fortid, fra tidligere registreringer som er lagret i hjernen, eventuelt i kombinasjon med lagrede emosjonelle energier. Lagret informasjon har lett for å bli foreldet. Lever man ut fra forståelse, blir man ikke foreldet og holder lettere kontakten med virkelighetens verden.

Jo våknere og klarere hjernen er, desto mer vil den forstå, og desto mer vil den kunne fungere ut fra forståelse i stedet for å operere ut fra lagret informasjon og eventuelle lagrede energier. I stedet for å reagere ut fra fortiden vil den leve mer i nuet og handle mer spontant ut fra forståelse av situasjonens krav. Men en korrekt, intellektuell forståelse synes også å kunne etableres ut fra lagret informasjon, hvis den er korrekt og tilstrekkelig.

Evnen til å forstå må være en egenskap ved bevisstheten, og slik forståelse kan være både intellektuell og umiddelbar. Da evnen til å forstå er intelligensens kjerne, vil det si at intelligens er en egenskap ved bevissthet. Det er også på det rene at bevissthetens innhold kan påvirke menneskets intelligens. De fleste mennesker vil ha lagt merke til, eller opplevd at emosjonelle følelser, eventuelt i kombinasjon med fastlåste meninger, svekker tankens klarhet og dermed intelligensen. Angst er ingen god rådgiver i dagliglivet. Det innebærer at bevissthet med lav, eller kanskje sågar uten intelligens eventuelt finnes? Det kommer vi tilbake til i avsnitt om bevissthetens utbredelse i naturen.

Flere forhold tyder på at det skjer en slags konkurranse mellom forskjellige inntrykk om bevissthetens oppmerksomhet. Det kommer f.eks. frem under konsentrasjon, hvor denne konkurransen søkes påvirket av viljen. Det ser sågar ut til at det finnes flere typer slik konkurranse: Forskjellige inntrykk kan (1) ha forskjellig evne til å påkalle bevissthetens oppmerksomhet. Vi har (2) konkurranseforhold i forbin-delse med konsentrasjon. Og i tillegg ser det (3) ut til at nervebanenes kapasitet frem til bevisstheten foretar en sortering ut fra et konkurranseprinsipp, hvis for mange impulser vil igjennom nervebanene samtidig. Det forhold at det finnes en øvre smertegrense, kan bero på kapasitetsbegrensningen til nervebanene. Men det kan også tenkes at det er en egenskap ved bevisstheten.

Det er spørsmål om ikke smerteskriket gjør bruk av denne konkurranseeffek-ten i psyken. Ut fra dette skulle smerteskriket fortrenge det som ellers opptar bevisstheten i en slik situasjon, nemlig smerte, angst og fortvilelse. Den avlastningen skriket tydeligvis gir, skulle da bero på at det jeg lager selv, kjenner, og har en viss kontroll over, nemlig skriket, føles bedre enn det andre, fryktelige som er der utenfor enhver kontroll. Men det kan også tenkes at skriket er en overlevning fra vår fjerne fortids varselskrik eller rop om hjelp?

Det ser ut til å eksistere et slags "informasjonstrykk" på bevisstheten, slik at alle de impulsene som bevisstgjøres, utøver et slags trykk. Denne forestillingen kunne gi en forklaring på at noen gamle går i barndommen. Når sansene som sådanne svekkes, vil det informasjonstrykket som sanseimpulsene representerer, svekkes. Det reduserte trykket fra sanseimpulsene gjør det lettere for lagret informasjon å strømme frem. Men denne forestillingen kan også bidra til å forklare andre fenomen.

Forfatteren Anne Karin Elstad fortalte i et TV-program (NRK 7.9.94) at hun etter et hjerneslag til å begynne med ikke kunne snakke eller bevege seg. Hun så heller ikke mye. I denne tilstanden dukket barndommen opp, ikke som bilder hun som voksen så tilbake på, men hun var barnet påny. Hva er det som skjer i et slikt tilfelle? Gjenopplever man barneårene på denne måten, er bevisstheten om de etterfølgende leveårene borte. Det man opplever som barn, er lagret på en slik måte at det kan gjenoppleves, ikke bare huskes. Dessuten viser eksemplet at dette kan gjenoppleves når den vanlige dagsbevisstheten er koblet ut. Dette fenomenet kan også underbygge hypotesen om at sanseinntrykk og tankevirksomhet øver et slags trykk på bevisstheten, og at det oppstår et "vakuum" når dette trykket blir tilstrekkelig redusert. For å fylle dette vakuumet finner lagrede inntrykk veien til bevissthetens speil.

Vi har tidligere, også i forbindelse med panorama-hukommelse, meditasjon med videre beskrevet hvordan en årvåken bevissthetstilstand kan bevirke en tømming av lagret energi og informasjon ut av psyken. Denne tilstanden innebærer som kjent at det skapes en slags "avstand" mellom det i meg som iakttar (bevisstheten) og det i meg som tenker, (hjernens tenkeprosesser). Også dette fenomenet synes å kunne forklares ut fra informasjonstrykk-hypotesen. Den årvåkne tilstanden ser altså ut til å skape et slags vakuum, som informasjonstrykket virker inn i. Resultatet blir et "trykkfall" fra informasjonslagrene i hjernen til bevisstheten, et forhold som resulterer i en tømningsprosess.

Sterkt intellektualiserende og nevrotiske mennesker synes å ha særlige problemer med å oppdage tilstanden av årvåken iakttagelse. Ut fra denne hypotesen vil grunnen, i det minste delvis, være at informasjonstrykket hos disse personene er så stort at det blir vanskelig å etablere det omtalte vakuum - eller denne avstanden i sinnet - som årvåkenheten innebærer.

Som vi har sett tidligere, er det mulig å oppdage forhold som hittil har ligget ubevisst i psyken. Det kan være at man blir oppmerksom på bevegelser eller følelser i kroppen eller psyken, som man hittil ikke har kjent til. Eller det kan være "styringsspaker" som man kan oppdage og dessuten lære seg å betjene. Disse styringsspakene kan både finnes i kroppen, inklusive hjernen, og i psyken. Bevisstgjøringen må da begynne med å oppdage, eller legge merke til, de svake signalene som må finnes i bevissthetens periferi. Derved får man "øye" på signalene, hvor det her selvsagt er det indre øye eller oppmerksomheten som er ment. Man blir seg de svake signalene bevisst. Gjennom trening (også gjennom bio-feedback) blir disse impulsene stadig mer bevisste.

Er forutsetningene oppfylt, kan deretter bevisste kommandoimpulser sendes til vedkommende "spaker" i psyken eller muskler i kroppen. Man utøver vilje. Å ville er bevisst å gjøre, (respektive å få gjort noe gjennom et apparat). I visse tilfeller kan alle mellomleddene i de bevisstgjorte prosessene i psyken etterpå auto-matiseres og delegeres til ubevisste nivåer. Dette er en form for læring. Eksempelvis har munn- og fotmalende kunstnere vært igjennom harde bevisstgjøringsprosesser før de er kommet så langt at de med foten eller munnen kan utføre kontrollerte bevegelser med penselen. Er det blitt naturlig for dem, må vesentlige deler av prosessene være delegert til ubevisste nivåer i nervesystemet.

Av ovenstående fremgår at det finnes en passiv og en aktiv form for bevisstgjøring. Den passive går ut på å oppdage i seg selv. Ved den aktive bevisstgjøring brukes oppdagelsene til å utøve nye funksjoner ved å betjene nyoppdagete "spaker". Viljen har da fått et nytt virkemiddel.

Vår kultur synes å ta det for gitt at mennesket har et jeg med en såkalt fri vilje, en kjerne som er unik. Noen forskere, men ikke alle, synes å overta dette vår kulturs syn på mennesket. Men dette synet virker ikke særlig godt begrunnet. Vi har sett at det ikke finnes en tenker atskilt fra tanken, men en tenkeprosess, hvor et av tankens mange ordsymboler heter jeg. Tenkeprosessen har identifisert seg med dette ordet og kanskje med noen uklare forestillinger om kjønn, utseende "image" og visse andre egenskaper i tillegg.

Jeg'et som et ord i en tenkeprosess kan altså ikke være kjernen, hvis en kjerne i det hele tatt eksisterer i oss. Det betyr ikke at vår hjernes innhold, i vid forstand, ikke er enestående. Vi sikter til de tillærte strukturer og hjernens innhold av informasjon og emosjoner. Men dette hviler i menneskehjernen, som vi har felles, selv om det vil finnes noen mindre, nedarvete forskjeller.

Psyken i vid forstand, fysio- og psykoteknikk
Det må være samspillet mellom hjernens psykiske funksjoner og bevisstheten som i betydelig grad bestemmer og utgjør vårt bevisste liv. Her finner vi f.eks. bakgrunnen for hvordan vi styrer livet mot det behagelige og bort fra det ubehagelige, hvordan registrering finner sted, hvordan vi forstår, tenker, snakker og - ikke minst - reagerer, hvordan årvåken iakttagelse bryter noen - og setter igang andre prosesser, og hvordan vilje utøves. Å forstå noe av dette vil si å forstå noe vesentlig og sentralt i oss selv. I dette samspillet er noe aktivt og noe passivt, noe mer eller mindre materielt. Av drøftingene ovenfor må vi altså slutte at det ikke bare må finnes en fysiologisk teknikk i hjernen, men også en psyko-teknikk i psyken, hvor psyken er brukt i sin videre forstand. Og det må eksistere en statisk og dynamisk forbindelse mellom de psyko-tekniske funksjonene i psyken og de fysiologiske funksjonene i hjernen.


Forklaring av noen bevissthetstilstander ut fra teorien
Vi skal nå teste hypotesen ved å se hvordan noen spesielle psykiske fenomen ser ut i lys av den. Personlighetsspaltning er et kjent fenomen innen psykologien. Det innebærer at det tilsynelatende er to eller flere forskjellige personligheter (psyker) i samme kropp. Disse personlighetene kan til og med påvirke kroppen så sterkt at de kan ha forskjellige håndskrifter, ha forskjellig puls og blodtrykk, være allergisk eller ikke mot et stoff, være venstre- eller høyre-hendt, være heterofil eller homofil, ha forskjellig menstruasjonssyklus osv. Overgangen fra den ene til den andre personligheten skjer ved at man blir åndsfraværende og synker i seg selv noen sekunder før kroppen våkner opp med en annen psyke, (IV.9.94.72).

Forskning tyder på at de fleste slike tilfeller kan tilbakeføres til traumatiske opplevelser i barndommen. Det tyder på at psyken har påført seg selv den eller de nye personligheten(e). Gjennom psykologisk behandling kan de nye personlighetene avprogrammeres og forsvinne. Dette er i tråd med forestillingen ovenfor om at det tenker og føler i meg. Det underbygger også forestillingen om at de forskjellige psykene avvekslende projiserer sine informasjoner inn i én og samme bevissthet.

Hva er det som er splittet? Ut fra ovenstående hypotese synes disse tilfellene å kunne tilbakeføres til mangler ved de overordnete systemene som organiserer tenkeprosessene i hjernen, respektive psyken, noe som også omfatter de emosjonelle energiene. Derved oppstår en splittet tenkeprosess, begge med "jeg" i sitt ordforråd. Det oppstår et jeg, som både vil noe, og som ikke vil det. Begge prosessene kan projisere sine respektive tanker i bevisstheten. Opptrer begge tankene samtidig i bevisstheten, oppleves det som en konflikt fordi bevissthetens innhold er i konflikt med seg selv.

Bevisstheten selv er ikke splittet. Avprogrammeres hjernen gjennom egnet behandling, blir psyken igjen mer enhetlig. Oppmerksomheten blir lettere værende ved et tema uten behov for konsentrasjon, og tankevirksomheten blir mer logisk og kontinuerlig. I ekstreme tilfeller, hvor de to jeg'ene kan utvikle forskjellige personlighetstrekk og hukommelsesbakgrunn, synes helbredelse gjennom avpro-grammering fremdeles å være mulig. Og årsaken vil i prinsippet være den samme.

Hjerneforskere mener nå at det å forstå sin angst er beslektet med det å undertrykke sin angst. Hvordan kan vår teori forklare dét? Vi har sett at det må eksistere to typer forstålese. Den intellektuelle, hvor tanken etterligner den virkelige prosessen det gjelder å forstå. Men det må være den umiddelbare forståelsen som er i fokus her. Det er en prosess hvor tanken ikke er til stede - hvor altså ikke tankens symboler - men sanseinntrykk av det reelle, det tankesymbolene ellers skal symbolisere, er til stede i bevisstheten. Vi har videre sett, at hvis angsten i mitt sinn får presentere seg for min bevissthet uten tankens mellomkomst, blir ikke angsten undertrykket, men gjennomskuet. Den faller fra hverandre og mister sin kraft. Umiddelbar forståelse av angsten undertrykker ikke, den oppløser angsten. Så hjerneforskernes syn dekkes bra av modellen.

Noen fenomen, som enkelte forskere oppfatter som et paradoks, blir i lys av hypotesen ovenfor en naturlig følge av det som skjer: Et tilsynelatende paradoks er følgende: Man har under den subjektive opplevelsen av indre enhet følelsen av å opphøre å eksistere, men man er likevel ikke død. Det som skjer, synes å være at det er de ego-definerende impulsene i psyken som opphører å eksistere. - Kanskje er det en naturlig følge av at tankevirksomheten og eventuelle andre hjernefunksjoner faller til ro? - Derved opphører man å eksistere som et ego, et jeg. Men så lenge bevisstheten har et innhold, er man selvsagt fremdeles bevisst, dvs. våken og langt fra død. Hvor er da det paradoksale?

"Blindsyn" er et merkelig fenomen som nå synes å være påvist både hos mennes-ker og aper (N.373.195). Det består i at en blind person kan oppfatte og reagere riktig på ytre stimuli - f.eks. å motta en ball som blir kastet - uten at den som griper, bevisst ser ballen vedkommende griper etter. Fenomenet kan oppstå når synsom-rådet i cortex (det såkalte V1) er fjernet eller skadet.

Kan dette forklares i lys av hypotesen? Det virker som om kroppen "ser" uten at bevisstheten gjør det. Kroppen reagerer derfor riktig, selv om det skjer utenfor bevisstheten. Synsinntrykkene når altså psyken, og derigjennom settes kroppens motoriske apparat i riktig funksjon. Selv om synsinntrykkene ikke når frem til bevisstheten, når de altså psyken. Det synes å innebære at det mellom øyet og der synsimpulsene når bevissthetens speil, finnes en ubevisst forbindelse til psyken og/eller de motoriske nervebaner. Denne automatikken er i tråd med vår forestilling (om at det tenker i meg) som derved utvides uten å komme i konflikt med den tidligere versjonen.

Et annet fenomen, kalt sambevissthet (co-consciousness), oppfattes som paradok-salt i psykologien. Fenomenet innebærer at bevisstheten har mulighet for å romme inntrykk fra flere virkeligheter samtidig. Paradokset synes å oppstå fordi man knytter bevisstheten til jeg'et. I vår modell blir forklaringen den, at inntrykk fra flere virkeligheter kanaliseres inn til bevisstheten samtidig og uten konflikt. Alle de beskrevne fenomen synes altså å kunne forklares ut fra denne modellen, en modell, som for øvrig langt på vei kan kontrolleres ved introspeksjon. Senere skal vi undersøke om andre fenomen kullkaster, supplerer eller underbygger modellen.

Klipp fra andre teorier
Forskeren H.M. Eysenck sier at en fysisk splittet hjerne gir to hjerner med hver sin bevissthet. Dette skulle være forholdsvis kurant hva angår den venstre, "talende" hjernehalvdel, men vanskeligere å akseptere for den stumme, høyrehalvdelens vedkommende. Kommentar: Han er tydeligvis kommet frem til dette fordi han knytter bevissthet sammen med språkevne. I vår modell ser det annerledes ut. Bevissthet er (selvsagt) ikke avhengig av språk eller tale. Det som skjer, er at det oppstår to jeg'er, to psyker, ved at hjernen blir delt i to. Disse to jeg'ene sender avvekslende sine produkter til ett og det samme bevissthetens speil.

Ifølge L.F. Brudal har undersøkelser vist at den smertereduserende effekten til hypnosen ikke skyldes kroppens eget morfin, men andre mekanismer som man ikke har oversikt over. Vår modell vil kunne forklare dette fenomenet på tre måter: Enten blir smerten utkonkurrert av andre inntrykk som hypnotisøren gir prioritet. Eller hypnotisørens ordre blokkerer for smerteimpulsenes videre transport til bevisstheten på samme måte som synsinntrykk tydeligvis kan blokkeres på denne måten. En tredje mulighet er at bevisstheten faktisk opplever smerten, men at kroppens reaksjoner på smerten blir blokkert av hynotisøren. Det mange medier rapporterer etter hypnosen, kan tyde på at dette siste tilfellet forekommer ganske ofte. Det som her opplever smerten, kalles den skjulte iakttager (the hidden observer), som da må være den passiviserte bevisstheten.

4.2 Hjernens oppbygning og funksjon

Menneskets hjerne er uten tvil det mest avanserte "produkt" som finnes på Jorden. Hjernen er enormt komplisert, og spesialistene er fjernt fra virkelig å forstå dens oppbygning og funksjon. Vi skal her bare gi en kort beskrivelse av hjernen som grunnlag for drøftelsene av samspillet mellom hjernen og psyken. For øvrig henviser vi til leksika.

Å utforske menneskehjernen byr på mange metodeproblemer. De metodene som står til disposisjon, er stort sett disse: Man slutter seg til det som foregår i hjernen ut fra testpersoners atferd, og det vedkommende selv forteller om sine opplevelser. Testpersonene kan være friske eller ha en eller annen hjerneskade. Man kan måle den elektriske virksomheten inne i hjernen. Og ikke minst: Ved hjelp av de nye tomografene kan man nå se hvilke deler av den friske, levende hjernen som er delaktige i mentale oppgaver. Ut fra undersøkelser av syke hjerner og konsek-vensene av forskjellige behandlinger kan man dessuten slutte seg til forhold i den friske hjernen. Det foreligger nå også kompliserte datamodeller som skal etterligne visse deler av hjernen, og som gjør det mulig i noen grad å forske på modellene i stedet for på den levende eller døde hjernen. Dessuten utføres forsøk med dyrehjerner. Resultatene fra disse overføres under visse forutsetninger til menneske-hjernen. Stoffet om hjernen er særlig hentet fra (20), (25), (28), (31), (49), (50), (59), (69), (84) og tidsskriftene.

4.2.1 Hjernens oppbygning og funksjon
Hjernen og ryggmargen utgjør sentralnervesystemet. Det øvrige nervesystemet kalles det perifere nervesystem. På tvers av dette er nervesystemet inndelt etter funksjon: (1) Det somatiske nervesystemet omfatter nerver fra sanseorganene til hjernen og motoriske nerver (som styrer bevegelser) fra hjernen til skjelettmuskler. Dessuten: (2) Det autonome nervesystemet, som omfatter nerver til glatte muskler, innvoller, kjertler og årer. Selv om det kalles autonomt kan det, som vi har sett, under visse forutsetninger påvirkes av psyken eller viljen. På en måte er sentralnervesystemet isolert fra resten av kroppen gjennom den såkalte blod-hjerne-barrieren, som hindrer at visse stoffer i blodet kommer inn i hjernen i for store konsentrasjoner. Ellers står det kjemiske systemet i hjernen og i nervesystemet for øvrig i nær kontakt med hverandre (31). Sentralnervesystemet har også sin egen blodtilførsel. Det er en kontinuerlig dialog mellom alle deler av hjernen og resten av nervesystemet.

Inndelingen av hjernen blir vanligvis gjort på to eller tre forskjellige måter: (1) Ut fra de "delene" hjernen grovt sett ser ut til å bestå av. Og (2) ut fra hvordan man tror hjernen trinnvis har utviklet seg hos dyreartene og frem til mennesket. I tillegg har man (3) avdekket visse kjemiske baner i hjernen, som har en strukturell karakter. Vi merker oss at det finnes en funksjonsfordeling mellom hjernens forskjellige områder. Men funksjonene er ikke skarpt avgrenset, og mange funksjoner aktiverer større deler av hjernen. Særlig de seneste års forskning har vist at selv enkle oppgaver utføres av mange samarbeidende områder i hjernen. Ut fra historisk alder har man denne tredelingen av hjernen:

1) Den formentlig eldste del av hjernen består av bakhjernen (den forlengede marg og hjernebroen) samt midthjernen, eller R-komplekset (en forkortelse for reptil-komplekset). Den inneholder styringsorganene for de basale funksjonene forplantning og selvoppholdelse, inkl. reguleringen av hjertet, blodsirkulasjonen og åndedrettet. R-komplekset synes å spille en viktig rolle i forbindelse med aggressivitet, territorialhevdelse, ritualer og etablering av samfunnshierarkier (dvs. politikk!). Midthjernen utviklet seg trolig for flere hundre millioner år siden.

2) Det limbiske system (thalamus, hypothalamus, amygdala, hypofysen og hippocampus) ligger rundt R-komplekset. Det ser ut til å styre en del følelser, slik som behag, smerte, opphisselse med videre og humøret mer generelt. Langtidshu-kommelse i form av betingede reflekser synes også å ligge her. Man regner med at det limbiske system utviklingsmessig ble til for over 150 millioner år siden.

3) Neocortex, eller storhjernen, er historisk sett den yngste del av hjernen. Den begynte trolig å komme for noen titalls millioner år siden. Men den siste store utviklingen skjedde for bare 2-3 millioner år siden. Lillehjernen ser ut til å ha hatt en tilsvarende trinnvis utvikling.
Hvert nytt skritt i hjernens utvikling må ha vært ledsaget av endringer i de allerede eksisterende hjernekomponentenes fysiologi. Eksempelvis må fremveksten av R-komplekset ha vært ledsaget av endringer i midthjernen osv. Dessuten vet man at styringen av mange funksjoner er delt opp på ulike komponenter i hjernen. Men samtidig ville det, ifølge (69), være forbausende om hjernekomponentene under hjernebarken ikke i betydelig grad fremdeles fungerte som de gjorde hos våre fjerne forfedre.

Den tredje type fenomen av strukturell karakter er de kjemiske nervebanene. (31): De kjemiske stoffene kan lage distinkte baner i hjernevevet. Men man vet ikke hvordan de produseres og spesielt ikke hvordan de virker i hjernen. Det synes som om de reagerer med hverandre, og lager en serie av hendelser i hjernecellene. Sannsynligvis er noen av disse nyoppdagete stoffene engasjert i det følelsesproduserende nervenettverket og i våre fryktreaksjoner. Forskerne har nylig fått en anelse om hvordan dette skjer. Banene - som altså synes å være koblet til frykt og andre følelser - går gjennom et sett av hjernestrukturer i det limbiske system. Til tross for at alle disse strukturene har en rekke funksjoner som man ikke forstår fullt ut ennå, er de på en måte koblet til følelser.

Man kan ta utgangspunkt i deler av hjernen og se hvilke funksjoner de tjener. På samme måte kan man ta utgangspunkt i forskjellige funksjoner og se hvilke deler av hjernen som er involvert. Eksempelvis synes bearbeidingen av forskjellige lukteinntrykk å foregå i det limbiske system, men også i hjernebarken.

Man tror at noen hukommelsesspor blir lagret i hjernebarken. Hjernen lagrer imidlertid ikke informasjonen lokalt, men fordeler den vidt, og man vet ikke hvor de registrerte inntrykk lagres, (31). Merkelig nok synes forskjellige abstraksjoner også å være innprogrammert i bestemte regioner i hjernen. Det finnes dessuten et nett av hjerneceller som reagerer selektivt på linjer som av øynene oppfattes å ha ulike retninger. Det kan tenkes at det her ligger et prinsipp som muliggjør abstrakt tenkning.

Hjernen og hele nervesystemet består av nerveceller. De danner mange utløpere, som dels mottar signaler fra andre celler (dendrittene), dels sender de signaler til andre celler (axonene). Utløperne kan være opptil 1m lange. De er dekket av et hvitaktig fettlag. Hver nervecelle har kontakt med fra 100 - 10.000 andre nerve-celler. Hjernen har et sted mellom 100 milliarder og 1000 milliarder nerveceller. De befinner seg i hjernebarken og andre "grå" områder (slik som basalgangliene). Den øvrige, hvite substansen består av utløperne eller nervetrådene. (49.50): 90% av hjernens nerveceller (ca. 50% av volumet) består av støtteceller (gliaceller). Gliacellene bidrar til de øvrige nervecellenes ernæring, danner isolasjonsmateriale og sørger for at hjernecellene er i likevekt. Men de synes også å kunne motta signaler fra de øvrige nervecellene. Det finnes flere typer gliaceller som er spesialisert for forskjellige oppgaver (NS.2.94). Senere års forskning har vist at skillet mellom de to typene hjerneceller ikke er så skarpt.

Nervecellenes utløpere ender i synapser, endepunkter, hvor de elektriske signalene "hopper" over til mottakercellen. Dette hoppet skjer vanligvis ad kjemisk vei (vha. de såkalte nevrotransmittere) med en hastighet på ca. 200 km/t. Men det eksisterer også elektriske synapser. Det finnes kanskje over 30 forskjellige typer nevrotransmittere. De blir produsert i hjernen på ulike og komplekse måter. Noen av dem virker fremmende på overføringshastigheten, andre hemmende, slik at signalene enten får gå eller stoppes. (Kommentar: Dette er et eksempel på det dobbeltstyrings-prinsipp som brukes på flere steder i kroppen). Konsentrasjonen av det kjemiske stoffet kan i visse tilfeller også varieres og brukes i styringsøyemed og/eller i utøvelsen av funksjoner. Eksempelvis kan konsentrasjonen få et budskap til å vare litt lenger i hukommelsen. Transmitt-kjemikaliene i hjernen kan også opptre som hormoner i kroppen med en mer almen virkning, noe som har bidradd til å vanskeliggjøre forskningen. De foreliggende hypotesene på dette området er ennå ikke utviklet til virkelig fundamentale teorier.

Det finnes også elektriske mikrokretsløp i hjernen i stort antall. De er meget små, ca. 1/10.000 cm, og kan behandle data svært raskt. Da de reagerer på spen-ninger som er ca. 1/100 av det vanlige nevroner reagerer på, kan de gi finere og mer subtile svar, (69).

Et stort antall inngående impulser til en hjernecelle kan bli til én utgående impuls: Det skjer i så fall ut fra et demokratisk prinsipp: flertallet bestemmer. Dette prinsippet er helt almengyldig. Det finnes imidlertid en rekke varianter av hvordan nerveimpulsene formidles, og hjernen er full av overraskelser. Vi befinner oss her i erkjennelsens grenseland. Men forskningen på dette området bringer stadig nye resultater.

Med sine milliarder av nerveseller og trillioner forbindelser kan menneske-hjernen teoretisk sett befinne seg i langt flere tilstander enn det finnes elementær-partikler i hele universet! Variasjonen i menneskenes sinnstilstander, kunnskaper og evner synes uten grenser. Når vi mennesker likevel synes å ha mye til felles, kan forklaringen være at alle tenkelige hjernetilstander på langt nær er i virksomhet.

Hjernen er kanskje 100-1000 ganger mer tettpakket med informasjon enn en moderne datamaskin. Til gjengjeld arbeider den kanskje 10-100 milliarder ganger langsommere. Hjernen må derfor være meget genialt utformet når den likevel kan klare så mange viktige oppgaver så meget bedre enn selv den beste datamaskin, (69). Såkalte nevrale nettverk i datamaskiner skal nå bidra til å kaste lys over hvordan hjernen fungerer.

Hva er kjent - ikke kjent, hvor er forskningsfronten? Lillehjernen er på grunn av den forholdsvis enkle oppbygningen - en monoton gjentagelse av mikrokretser - ganske godt kjent. Av alle hjernens deler synes den å ligne mest på en datamaskin. Det eksisterer (grove) datamodeller av lillehjernen som stort sett oppfører seg slik som den virkelige lillehjernen. Noen forskere tror at tilsvarende datamodeller kan utvikles for de øvrige delene av hjernen også. Konsekvensen ville være at vi måtte oppfatte hjernen som en supermaskin. Da nervecellene ser ut til å være atskillig mer kompliserte enn på- og av-brytere, kan det hende at analogien med nåtidens datamaskiner må modifiseres, og eventuelt gi opphav til nye typer datamaskiner.

Også den venstre hjernehalvdel kan man til en viss grad etterligne i data-programmer, men ikke funksjonene i høyre hjernehalvdel som rommer en enorm mengde skjult viten som grunnlag for overblikk, situasjonsfornemmelse og kreativitet. Man kan mene at det er for enkelt å betrakte hjernen som en biologisk maskin. Men ideen er ikke verdiløs, sier forskere, når man skal prøve å forstå hvordan hjernen fungerer. Selv om det finnes felles trekk mellom hjernen og moderne datamaskiner, er det på det rene at en datamaskin aldri vil kunne forstå, oppfatte bevisst, eller føle smerte og glede.

En særlig viktig oppdagelse under de siste års forskning over hjernens biokjemi er funnet av endorfiner, morfinlignende stoffer som lages i hjernen selv. Disse stoffene frigjøres av hjernen i forskjellige situasjoner, fra akupunktur til jogging og cocktailselskap... (31).

Ifølge (31) er vitenskapens observerte data vanskeligere å forstå enn vi kunne ønske. Men de peker i det minste på noen av de fabelaktige egenskapene hjernen har. Det ser ut til at hjernen kan behandle mange informasjonskanaler samtidig. Det synes også som om mange av disse kanalene blir behandlet under det nivå vi kaller bevissthet. Det skjer gjennom følelsesmessige sentra og slike som er ansvarlige for bevegelse og andre mer automatiske funksjoner hos mennesket, men også delvis .... gjennom språksentrene. Kanskje blir alle disse prosessene overvåket og gitt mening av språkevnen i den venstre siden av hjernen .... ? Hjernen lager også mange spontane tanker, ikke bare kontrollerte. Synshjernebarken er ett av de områdene i hjernen man forstår best, rent teknisk. "Men vi må fortsatt undre oss over den gåten det er at hjernen klarer å oversette signaler fra netthinnen til en persepsjon av den virkelige verden." (31).

4.2.2 Sansene
Vi har sett at de 5 tradisjonelle sansene bare er en liten del av et stort og innviklet sanseapparat. Kanskje finnes en sjette sans som er knyttet til det lille organet i nesen som formidler bud til hypotalamus om luktstoffer som påvirker menneskets følelser. Sansene omdanner inntrykk til elektriske signaler som hjernen forstår. Det mest fantastiske ved hjernen er at den kan koordinere alle sanseinntrykkene, slik at reaksjonen blir fornuftig, og det skjer lynraskt. Bare 1% av alle sansepåvirkningene finnes viktige nok til å bringes videre til hjernen. Formidlingen skjer enten via nervetrådene eller med hormoner; to systemer som samarbeider og påvirker hver-andre, selv om nervesystemet er viktigst.

Formidlingen av sanseinntrykkene har altså en teknisk side som man stadig forstår mer av. Det finnes 4 typer mottakere, reseptorer, som omdanner sine respektive inntrykk til nerveimpulser. Disse går til hjernen, som en forutsetning for at vi får en (dags-)bevisst opplevelse av hva vi er utsatt for. De fire reseptorene er:

Foto-reseptorer i øynene, hvor det er 100 millioner staver og 6 millioner tapper. De omdanner elektromagnetiske stråler - dvs. lysstråler som består av fotoner2) - til nerveimpulser via en lynrask fotokjemisk prosess på mindre enn en billiondel av et sekund! (1 nanometer = 1 milliarddel av en meter). Nervecellene er så ømfintlige at de antagelig reagerer på ett enkelt foton! Det gjør det mulig å skjelne mellom flere millioner farger. Og det klarer vi vha. bare tre slags fargereseptorer (IV.4.90). Det er ikke bare nerveimpulsenes punkter som skaper bildet. Synsopplevelsen dannes også under påvirkning av hjernen selv, dvs. ut fra en kombinasjon av forventningen av hvordan bildet skal se ut, tidligere erfaringer og ut fra hvordan området rundt bildet ser ut. Det synes avklart at hjernen registrerer konturer og hovedtrekkene, snur opp-ned på bildene og fyller selv på med detaljer. Det er også hjernen som skaper det stereoskopiske synet ved å kombinere de to litt forskjellige bildene fra de to øynene.

Forskerne kan beskrive i detalj hva nervesystemet gjør: behandling av synsinntrykk av netthinnen, videresending av denne informasjonen til søyler av celler i synsbarken og de forgrenede nervebanene som forbinder denne delen med mange andre deler av hjernen. Men disse komplekse detaljene kan ikke betraktes isolert fra tilgrensende prosesser som hjernen er engasjert i: hukommelse, bevegelse, sult eller følelser. Forskning tyder på at hjernen arbeider på en bestemt måte i forbin-delse med synet. "... den har et hierarki av celler hvor et stort antall ikke spesialiserte celler sender impulser til et lite antall spesialiserte celler. Tilsvarende hierarkisk struktur finnes også i styringen av bevegelser." (31). Nyere forskning har også vist at hjernen sorterer synsinntrykkene for form, farge, bevegelse og dybde, og leder disse impulsene til sine respektive sentre for videre bearbeidelse, (IV.12.93.14).

Kjemo-reseptorer i nesen og munnen. I nesen er det 10-20 millioner sanseceller som reagerer på kjemiske påvirkninger. Luktstoffene konsentreres ad en sinnrik vei på luktecellene, som er forbundet med hjernens luktesenter via nervetråder. Hovedarbeidet med å gjenkjenne lukter synes likevel å skje i de minst 1000 typer lukteceller som finnes i nesen, og som er spesialisert til å gjenkjenne noen få, bestemte lukter. Man vet ikke hvordan mennesket kan skille mellom opptil ca. 10.000 ulike lukter. Eventuelt finnes flere hundre grunnlukter som kan kombineres til et utall dufter. Menneskers evne til å oppfatte lukt varierer fra 1:1000. De flinkeste kan oppfatte en milliondels milligr. pr. liter luft, kanskje vha. forskjellige typer mottakermolekyler på sansecellene, som er påvist hos insekter. Luktecellene i nesehulen er av de få nervecellene i kroppen som kan gjendannes.

Smaksopplevelser er sammensatt av 4 (eller noen flere?) komponenter. Mens syn og hørsel ledes til hjernen via store nerver, samles ikke smakløkenes signaler i en enkelt nervetråd, men de ledes videre av en nerve fra hvert av de områdene tungen er inndelt i.

Termo-reseptorene reagerer på temperaturendringer. I huden er det fra 4 - 15 reseptorer per kvadrat-cm. Dessuten finnes de i hypothalamus for avføling av kroppens indre temperaturer. Det finnes to typer: Kuldereseptorene er særlig aktive mellom 15 og 35 gr.C og varmereseptorene mellom 37 og 43 gr.C.

Mekano-reseptorene sørger for hørsel, likevekt og inntrykkene fra hudens sanser. De danner elektriske impulser når de utsettes for mekaniske påvirkninger i form av trykk, strekk og bøyning. De gjør hørsel mulig for mennesket innen frekvensene 10 - 15.000 Hz (= herz = svingninger per sekund).

Slik som hjernen bidrar til å "foredle" fotoreseptorenes informasjon til et stereoskopisk syn, slik bidrar også hjernen til å foredle mekano-reseptorenes impulser. Det gjelder følelsen av vår egen kropp i rommet, en følelse som vi er spesielt avhengig av når det gjelder bevegelse. Denne sansen er særlig knyttet til sanseorganer i musklene som forteller om deres stilling og spenning. Hjernen mottar både informasjon fra våre omgivelser og vår posisjon i den, men også fra kroppens indre.

Det er et utrolig arbeid som utføres. For hjernen skaper ikke bare et stereoskopisk syn og en romopplevelse hver for seg. Den skaper et stereoskopisk syn med tilhørende romopplevelse; den plasserer oss, dvs. seg selv i dette rommet. Siden musklene koordineres med så stor presisjon, kan hele kroppen dessuten holdes i perfekt balanse. Det er klart at hjernen er i virksomhet lenge før kroppen beveger seg, selv om denne virksomheten ikke nødvendigvis er bevisst. "Vi har mye kunnskap om hvordan hjernen setter oss i stand til å bevege oss. Det meste av denne kunnskapen antyder at denne funksjonen hos hjernen arbeider som en maskin, en maskin så kompleks og vidunderlig at vi ennå bare forstår en brøkdel av den." (31).

Håndskriften er en spesiell type bevegelse. Det burde hete hjerneskrift, ikke håndskrift. Når hjernen styrer hånden, avslører den også personligheten. Skriften er noe av det mest personlige vi har. Det er mulig for en trenet grafolog å fastslå karaktertrekk ut fra håndskriften med en større sikkerhet enn rent tilfeldig, (28.107). Mennesker som må trene seg til å skrive med foten eller munnen, beholder en skrift som nesten ser ut som den opprinnelige håndskriften. Ikke bare grafologer, men også psykologer og analytikere bruker idag grafologi i undersøkelsene sine. Det er alle tegn tilsammen som viser personligheten (IV.9.87).

Sanseapparatet er fantastisk. Når en sans blir svakere og eventuelt forsvinner, er sanseapparatet så fint innrettet at de andre sansene skjerpes. Sanseapparatet blir mer innviklet jo dypere man graver.

4.2.3 Hjernens utvikling
Hjernen til hver enkelt av oss foreligger ikke som et ferdig "produkt" en gang for alle. Den er underlagt en utvikling, og det er hensiktsmessig å skjelne mellom flere typer. Vi skal kort gjennomgå de viktigste.

Fysisk utvikling hos fosteret og i de første leveår
Dannelsen av nerveceller i hjernen avsluttes stort sett når forsteret er ca. 25 uker. Men hjernen utvikler seg videre ved at tusenvis av utløpere dannes fra hver celle, Gliacellene spiller en rolle i denne utviklingen av hjernen, (NS.5.2.94). Mikrokretsløpene i hjernen utvikles sent i fosterstadiet, (69). Ved menneskets fødsel utgjør hjernemassen ca. 12% av vekten. Hjernen - særlig hjernebarken - fortsetter å vokse raskt i de tre første leveårene, den perioden barnet lærer fortest. Hjernens "hardware" utvikler seg særlig ved at det dannes nye forbindelsestråder mellom cellene eller nye forbindelser mellom eksisterende tråder. De kjemiske forbindelseslinjene bør vel også nevnes i denne sammenheng.

Utvikling gjennom bruk
Det viser seg at bruken av hjernen også fører til forandringer som kan kalles utvikling. Den enkleste form for utvikling av hjernen synes å foreligge når ny informasjon lagres. Jo mer hjernen brukes, desto bedre blir den vanligvis, da det synes påvist at bruken av hjernen fremmer lengden på forbindelsestrådene mellom nervecellene, (IV.8.93.21). Det kan henge sammen med at gjentatt stimulering av hippocampus og hjernebarken fører til produksjon av nye synapser, og prosessen ser ut til å gå bemerkelsesverdig fort. Gjennom såkalte PET-bilder (PET = positron-emission tomography) er det nå påvist at læring medfører varige forandringer i hjernen. De nervekretsene som deltar, endres, dvs. hjernens organisering av seg selv, (SA.4.94). Psykologisk sett kan utviklingen også ta en ugunstig retning, hvis hjernen kommer inn i en nevrotiseringsprosess.

Analogien med en datamaskin kan illustrere hvordan utviklingen av hjernen gjennom bruk skjer. Gjennom dannelsen av nye forbindelser mellom hjerneceller utvikles hjernens "hardware". Ny læring må nemlig være forbundet med at nye synapser genereres eller at ubrukte synapser tas i bruk. Men bruken kan også bevirke en utvikling av hjernens "software", og da både av "operativsystemer" og/eller av hjernens "applikasjonsprogrammer". I dataspråket kan dette være en utvikling gjennom programmering, omprogrammering eller avprogrammering lokalt i hjernen. Kanskje forståelse og læring av ferdigheter spiller en særlig rolle her?

Noen av informasjonsprosessene er ferdig koblet allerede ved fødselen. Men utviklingen fortsetter. Intens og ensidig trening fra barneårene av kan sågar utvikle geni-lignende evner, (IV.1.95). Forskerne er uenige om hvordan oppbyggingen av nye synapser skjer.


Utvikling for å avhjelpe skader
Skader i hjernen leges ikke slik sår i huden leges. Men hjernen viser seg til gjengjeld å være mer gjestfri overfor fremmed vev, (IV.5.87). Her ligger kanskje en ny mulighet for behandling som er under utprøving. Etter enkelte typer hjerneskader kan det forekomme at hjernen gjenvinner noen av de språkevnene som gikk tapt. Dette kan forklares på to måter: Enten har ny læring funnet sted et annet sted i hjernen, eller så er tilgjengeligheten av det man kunne før, igjen blitt bedre. Begge løsninger innebærer en utvikling av hjernen og kan gjelde for flere typer skader.

Aldring
Det ser nå ut til at hjernens forskjellige partier utvikler seg gjennom hele livet, og at hjernecellene stadig knytter nye forbindelser. Men parallelt med denne utviklingen skjer en aldringsprosess.
Nye celler dannes ikke etter fødselen. Og fra ca. 18-årsalderen har man lenge trodd at et visst antall celler begynner å dø. Men forklaringen på at hjernevolumet skrumper litt, kan også være at cellene begynner å skrumpe litt. Antallet som dør er i alle tilfeller lite i forhold til det totale antall nerveceller i hjernen. Det kan se ut som hjernecellene har et slags "selvmordprogram" som skrues på, hvis gliacellenes "omsorg" blir for dårlig. Men på tross av en viss celledød kan hjernen likevel utvikle seg videre ved at den kan sende ut nye sidegrener fra nervetrådene sine og derved skape nye koblinger, også med celler som ligger ganske langt borte.

Nyere forskning tyder på at det skjer en viktig forandring i hjernen etter 40 årsalderen. Nederst, omtrent midt i hjernen er en liten sone med bare ca. 20.000 celler. Denne sonen, locus coeruleus, ligge sentralt plassert med forbindelser til mange soner i hjernen. Den har stor betydning for vårt mentale liv, for vår oppmerksomhet, årvåkenhet, angst og redsel. Det viser seg nå at locus coeruleus i 40-årsalderen begynner å bli svekket ved at celler dør. På det psykiske plan er konsekvensen den at vi blir mer avslappet, sinne og angst dempes, og selvtilliten øker, (IV.12.87). Mental aktivitet er et effektivt middel til å opprettholde gode hjernefunksjoner til langt oppi åttiårene. Det har en nylig avsluttet masseundersøkelse i USA vist, (IV.1.95).

På dette området er det vanskelig å trekke skillet mellom det man vet og det man tror man vet. Mye er ennå usikkert, ikke minst om kvantemekaniske fenomen kan spille en rolle i hjernen.





4.3 Samspillet mellom psyken og hjernen

Det er pinefullt å se kontrasten mellom et barns strålende intelligens og et gjennomsnittlig voksent menneskes slappe mentale liv.        Sigmund Freud

Vi har nå drøftet psyken, bevisstheten og hjernen hver for seg, og sammenhenger mellom psyken og bevisstheten. Men alt taler for at psyken, bevisstheten og hjernen bare er tre sider ved én og samme helhet. For å ta et neste skritt i retning av denne helheten, skal vi i det følgende se nærmere på hva vi vet om koblingen(e) mellom bevisstheten og hjernen og mellom psyken og hjernen.

4.3.1 Hvordan er bevisstheten og hjernen forbundet?
Vi vet at det finnes en rekke "kanaler" som formidler nerveimpulser til bevisstheten. Noen av disse kanalene, eller nervebanene, er ganske godt kjent. Det gjelder f.eks. synsnervene som ender i bakhodet, på hver sin side av splitten i den todelte storhjernen. Andre nervebaner synes å ende andre steder i hjernen. Det er da nærliggende å tenke seg at bevisstheten på en måte "begynner" der nervebanene "slutter". Forutsetningen er at nervebanene virkelig slutter. Det er vanskelig å påvise med alle de krysskoblingene som finnes mellom nervebanene i hjernen. Forutsetningen er dessuten at det finnes en kontakt mellom nervebanene og bevisstheten. Men det er ikke påvist. Kanskje er de to så forskjellige at det finnes noe mellom de materielle nerveimpulsene og bevissthetens "speil"? Det er også vanskelig å forestille seg bevisstheten som noe med romlig utstrekning og form. Det eventuelle mellomlegget skulle da formidle overgangen mellom det som har utstrekning og form, nemlig hjernen, og bevisstheten.

Noen forskere mener at bevisstheten ikke er noe i seg selv, men bare en konsekvens av fysisk-kjemiske prosesser i hjernen. I jakten på mulige koblinger mellom hjernen og bevisstheten er de såkalte mikrotubene nå i fokus. De er så små at de befinner seg på kvantenivå, hvor andre lovmessigheter kan gjelde. Men koblingen mellom hjerneforskning og kvantemekanikk er bare i sin spede begynnelse.

Vi vet svært lite om bevissthetens natur, men vi må kunne slutte at en form for kommunikasjon med nerveimpulsene i de tilhørende nervebanene må være til stede. Dessuten kan bevisstheten påvirke materielle prosesser i hjernen (og sågar utenfor kroppen). Hvis fenomenet utvidet bevissthet er reelt, vil det bety at bevissthet er noe som går langt ut over den materielle hjernens romlige begrensning og fatteevne.

4.3.2 Samspillet mellom psyken og hjernen
Vi har sett at psyken har to hovedaspekter: Det som foregår bevisst - og som utgjør vårt bevisste liv, og det som er og foregår i vår ubevisste psyke. Begge deler må ha sine tilknytninger til hjernen.

Vi har kommet frem til at bevisstheten på en eller annen måte er knyttet til hjernen. Bevisstheten er sitt innhold, og innholdet er også knyttet til hjernen. Mange psykologiske prosesser må altså bero på tilhørende fysiologiske prosesser i hjernen. (Men det er ikke påvist at alle gjør det, selv om det i utgangspunktet synes rimelig.) Dessuten må de psykologiske prosessene ha fysiologiske konsekvenser. Ut fra den generelle loven om aktio og reaktio bør også det omvendte forhold være tilfelle: at fysiologiske prosesser i hjernen forårsaker tilhørende psykiske prosesser på det bevisste eller ubevisste plan. Før vi ser på forskningsfronten, vil vi si litt om sammenhenger mellom psykiske funksjoner og hjernen som en helhet.

Generelt, hele hjernen
Det må i utgangspunktet finnes flere typer fysiologiske konsekvenser av psykologiske hendelser: (a) Det oppstår ny kjemi i tidligere brukte nevroner og/eller forbindelser. (Kan det kalles omprogrammering?). (b) Hjernen tar i bruk eksisterende, men ubrukte nevroner/forbindelser. (c) Det opprettes og tas i bruk nye forbindelser i hjernen.

Den integrerte forskningen av hjernen/psyken synes å foregå på tre plan eller nivåer: (1) På et makro-plan hvor hele hjernen eller større deler av den er i fokus. (2) På funksjonsplanet, hvor enkeltfunksjoner forfølges både fra dens psykologiske og dens fysiologiske side. Og (3) på et mikro-plan, hvor elementene i disse to parallelle prosessene søkes sett i sammenheng.

(1) På makroplanet er det særlig to spørsmål som melder seg: Hvilke deler av hjernen er involvert i de forskjellige psykiske prosesser? Og spørsmålet om det i hjernen finnes en tenker atskilt fra tanken.

De nevnte computertomografene viser hvilke deler av hjernen som er involvert i forskjellige psykiske prosesser. Det generelle inntrykket er at mange av de psykiske aktivitetene involverer større deler av hjernen. Det gjelder også tanker og hukommelse. Men mønstrene i hjernen har karakteristiske forskjeller avhengig av hvilke psykiske aktiviteter det dreier seg om.

Ved en annen metode, elektroencefalografien, eller EEG, måles de elektriske utladninger til summen av millioner av nerveceller.3) Metoden avdekker på sin måte forbindelser mellom psykisk tilstand og fysiologisk aktivitet i hjernen. Et annet interessant helhetsaspekt ved hjernen er forholdet mellom bevisst og ubevisst hjerneaktivitet: Om dette sier Prof. Dennett i (31) at det foregår en betydelig ubevisst aktivitet i hjernen, slik at det bevisste bare ser ut som toppen av et isfjell. Hvordan ser dette ut fra den psykologiske siden? Også her ser det ut til at den ubevisste virksomheten i hjernen er betydelig. Det må være omfattende ubevisste tenkeprosesser som fører frem til den bevisste tankerekken, prosesser som må ha vide forgreninger i hjernen slik de nye tomografene nå viser.

Hva så med det andre spørsmålet? Finnes i hjernen et jeg som tenker tanker, og som er selve kjernen i mennesket? Som vi har sett, sier både den psykologiske introspeksjon og mange hjerneforskere nå det samme: Det finnes bare en tenkeprosess som lager tanker. I denne prosessen er "jeg" et ord omtrent på linje med mange andre ord, et symbol for noe psyken identifiserer seg med, og som for de aller fleste mennesker har et uklart, ofte emosjonelt innhold. Det er forestillinger om kroppen, det jeg ser i speilet, bevisstheten om eget kjønn, forestillinger om evner, tanker og følelser, om mitt "image", om meg selv.

På det generelle plan er hjerneforskere kommet frem til at den økende kunnskapen om hjernen stadig klarere viser at man enkelte ganger kan gripe inn i dens biokjemi og interne arbeidsmåte like effektivt med psykologiske midler som ved ytre påvirkningsmetoder, slik som medisiner og operasjoner, (31). Vi skal nå se på noen viktige enkeltfunksjoner i tråd med punkt (2) ovenfor.


Hukommelse
Hele hukommelsesprosessen består av flere deler: informasjonsgenerering, regist-rering, lagring og bruk. I tillegg kommer at det her ikke alltid dreier seg om ren informasjon, men om informasjon koblet til emosjoner, både i forbindelse med registreringen, lagringen og bruken av informasjonen. Om informasjonen er riktig eller illusjonær betyr lite i denne sammenheng. La oss se på samspillet mellom psyken og hjernen under fasene i hukommelsesprosessen.

Informasjonsgenerering
Vi har en rekke informasjonskanaler som fører til lagring av informasjon i hjernen. Sansene formidler inntrykk fra omgivelsene og kroppen. Det er vel uten tvil synet og hørselen som er viktigst. "Fra netthinnen går det en myk kabel av nerver som signaliserer bakover til hjernen, og det er i hjernen vår at realiteten, verden utenfor oss ... tar form. Den dannes på grunn av utladning i nervene våre: å se er en illusjon. Det er ingen bilder inne i hodene våre." (31). Forbindelsen mellom det fysiske og det psykiske på synets område er ikke kjent. Men det eksisterer en matematisk relasjon mellom intensiteten i sanseopplevelsene og deres stimuli, den Weber-Fechner'ske lov, (20.179).

Egen tankevirksomhet genererer også viktig informasjon som kan lagres. Eksempel-vis kan jeg si noe jeg ikke har sagt tidligere, og etterpå vet jeg hva jeg har sagt. Eller jeg kan huske en drøm.
Informasjon kommer altså til bevisstheten enten gjennom sansene utenfra, fra kroppen gjennom kroppens sanser eller fra hjernen selv, før den lagres, eventuelt etter bearbeidelse i bevisstheten. Bevisstheten er en slags "dreieskive". Til alle disse inntrykkene kan emosjonelle følelser være knyttet.

Ser vi tilbake på de forskjellige bevissthetstilstandene, blir det klart at også disse, selve opplevelsen av dem, er en kilde som genererer informasjon som kan bli lagret i hjernen. Og som nevnt tidligere, ser det også ut til at arvet informasjon på en eller annen måte kan bli bevisst gjennom psykens formidling, og bli lagret i hjernen.

Det er uvisst om all informasjon som blir lagret, må ha gått gjennom bevisstheten. Hvis det er slik at man kan lære mens man sover, kan informasjon gå direkte fra den genererende kanalen, i dette tilfellet øret, og til informasjonslageret i hjernen. På den annen side kan psyken bruke lagret informasjon og betjene taleorganene uten at bevisstheten er involvert, slik det skjer når en person snakker i narkotisk søvn. Det snakker i personen. Fenomenet blindsyn, som vi nevnte tidligere, viser at informasjon kan mottas gjennom en sans og ledes videre til bruk i kroppens moto-riske system uten at informasjonen har gått veien om bevisstheten.

Blir på den annen side all informasjon som har vært i bevissthetens sentrum lagret? At den ikke alltid kan huskes, har alle som har sittet på skolebenken, opplevd. Men er den likevel lagret uten å være tilgjengelig? Mye tyder på det. Men endelig avklart synes det ikke å være. Som vi har vært inne på tidligere, spiller graden av bevissthetens våkenhet eller oppmerksomhet en rolle.

Registrering, lagring og bruk
Hjerneforskerne vet fortsatt ikke hvordan begivenheter innprentes i hukommelsen, og hvordan de fra tid til annen trenger inn i bevisstheten. Men noe synes man å vite: Hjernens indre har mange forskjellige sentre som medvirker til at vi husker. Det er kanskje grunnen til at det er mulig å få alvorlige skader i store deler av hjernen og likevel ha en lite svekket hukommelse, (28.87). En teori går ut på at lagringen av informasjon i hjernen bl.a. skjer etter holografiske, eller holografi-lignende prinsipper. Det innebærer, enkelt formulert, at en del informasjon er lagret på et meget stort antall steder i hjernen, og at, på den annen side, alle steder med slik lagret informasjon inneholder all lagret informasjon. Ved siden av den store sikring mot tap av informasjon ved hjerneskader, har lagring etter dette prinsippet den store fordelen at lagringskapasiteten blir stor. Man vet imidlertid at noe informasjon lagres etter enklere prinsipper. Det fysiologiske grunnlaget for en slik holografisk lagring synes ikke å være avklart.

Andre teorier for lagring av informasjon eksisterer også. Testresultater tyder på at det finnes separate hukommelsessystemer for visuell og verbal tenkemåte. (69): Det er vanligst at visuelle minner konsentrerer seg om periferier og kontraster. Men mye tyder på at detaljerte minner f.eks. om interiører også er vanlig. Selv om det ikke er kjent hva hukommelse beror på, vet man at kjemiske stoffer er involvert. På grunnlag av forsøk med laverestående dyr ser hukommelse ut til å kunne reduseres til noe som skjer ved et begrenset antall synapser, hos mennesket kanskje opp til 1 million?

Den lagrete informasjonen med tilhørende emosjoner preger hele personens karakter, holdninger, følelsesliv og tankevirksomhet, oftest på en ubevisst måte. Det som er lagret i psyken og hjernen har derfor en mangesidig bruk. Vi skal se på noen av disse bruksområdene.

Tankevirksomheten
Forsøk tyder på at store deler av hjernen er delaktig i tenkeprosessen. Syns- og hørselsområdene kan bli med pga. assosiasjoner. Er hukommelsen involvert, kan store deler av hjernen bli aktivisert, da lagret informasjon kan finnes over hele hjernebarken, (31). Det finnes blant forskerne flere modeller for språksystemet i hjernen. Det tyder på at en løsning ikke er funnet ennå.

Som vi har sett, er tanke ikke på langt nær bare språk. Men det ser ut til at det er hjernens behandling av språk som er undersøkt mest. Likevel er dette ikke på noen måte forstått fullt ut. Selv om det finnes et utall av språk, så er evnen til å snakke og å forstå det som blir sagt, lokalisert til den samme delen av hjernen, (31).

Den éndimensjonale, rasjonelle tankerekke synes å kunne lokaliseres til den venstre hjernehalvdelen, mens flerdimensjonal, billedlig tenkning mer engasjerer den høyre hjernehalvdelen. Ikke-lineær tidsopplevelse, dvs. et umiddelbart nu, uten kontakt med fortid og fremtid, synes også å være knyttet til høyre hjernehalvdel, mens den vanlige psykologiske tidsdimensjonen synes å være knyttet til venstre hemisfære. Disse resultatene fra Ornsteins forskning stemmer bra overens med det vi har sagt tidligere om at tanken er bærer av den psykologiske tidsdimensjon.

Emosjoner
Det senteret i hjernen som styrer emosjoner, befinner seg i "gammelhjernen", (som vi på en måte har felles med dyrene). Emosjonene er koblet sammen med fysiologiske forandringer, slik som puls, blodtrykk, svette, og så videre. De fysiologiske utslagene reflekterer praktisk talt bare intensiteten i emosjonene, ikke behag-ubehag eller andre kvaliteter. De synlige utslagene derimot varierer med emosjonens art. Ansikts-uttrykkene for overraskelse, forakt osv. synes å være ganske sammenfallende hos forskjellige personer, særlig innenfor samme kultur. Humøret vårt påvirkes av ansiktsmusklene, (IV.12.89). Dette viser at påvirkningen skjer begge veier ut fra et aktio-reaktio-lignende prinsipp.

Vi har nevnt en kvinne som overvant sin frykt for edderkopper ved gradvis å utsette seg for deres nærvær. (31): Behandlingen som hjalp henne til å takle denne frykten for edderkopper, må ha operert på grensen av hjerne-biokjemi. Selv om hennes behandling var atferdsmessig og psykologisk, må effekten også ha vært kjemisk. Hennes hjerne justerte sitt eget kjemiske nettverk. Hjerneforskerne vet ikke ennå hvordan. Det ville åpne for nye muligheter til å påvirke biokjemien i hjernen f.eks. til medikamentell behandling av angst. Det viktige budskapet for oss i dette eksemplet er at "avprogrammering" av angst gjennom bevisstgjøring må ha kjemiske, dvs. materielle konsekvenser i hjernen. De nye tomografene har nå åpnet muligheten for også å følge hjernefunksjonene knyttet til emosjonene, slik som angst, sorg og sinne, i det minste i store trekk. Også samspillet mellom emosjonene og de andre hjernefunksjonene står nå mer i fokus, (SA.6.94).

Forståelse
Enkelt sagt kan man si at å forstå intellektuelt, er å skape et realistisk bilde og realistiske avhengigheter (modellforestillinger) i hjernen. Dette gir hjernen mulighet for å simulere (etterligne) kompliserte prosesser og oppgaver med tanken. Ut fra alle stadier i simuleringen kan man hente informasjon. Og den vil være korrekt i den grad modellen og simuleringen er korrekt.

Hjernen virker som en slags datamaskin. Intellektuell forståelse har noe med intelligens å gjøre. Men intelligens er ikke et entydig begrep. Det finnes heller ikke noen entydig sammenheng mellom hjernemassens volum og menneskets intelligens. Men statistisk finnes en slik sammenheng. Med et visst slingringsmonn vil altså et større hjernevolum i det store og hele resultere i høyere intelligens. Intelligens kan også henge sammen med antallet spesialiserte mikro-kretsløp i hjernen, (69).

Forståelse kan også oppstå på et noe annet grunnlag. Mens den intellektuelle forståelsen etterligner virkeligheten ved hjelp av tankens symboler, kan den umiddelbare forståelsen oppstå ved å se virkeligheten slik den er uten tankens mellomkomst. Man ser og forstår det som skjer mens det skjer umiddelbart, mens tanken er i ro. I vår tankebaserte kultur er denne muligheten ikke så ofte i fokus.

Delegering
Delegering er et prinsipp hjernen bruker i flere sammenhenger. Det synes å være nyttig både på det psykiske og det fysiologiske plan. Hvordan dette prinsippet virker i praksis, blir lett å få øye på i forbindelse med innlæring av ferdigheter, som f.eks. å lære å spille et instrument, eller å lære å spille et musikkstykke utenat. Er stykket ferdig innøvd, hører man musikken inne i seg, og fingrene lager denne musikken så godt de innøvde og delegerte "programmene" tillater. Bevisst har man en overordnet styring, hvor de tekniske detaljene er delegert til ubevisst nivå. Jeg har selv hatt en pussig opplevelse på dette området. Etter mange års avbrudd tok jeg igjen frem fiolinen og prøvde å spille et stykke jeg tidligere hadde kunnet utenat, men som jeg nå bare husket de første taktene av. Da disse var spilt, oppdaget jeg til min forbauselse at fingrene spilte videre. De spilte et stykke jeg ikke lenger visste hvordan var. Det bevisste i meg ble altså en overrasket tilhører til den musikken som delegerte programmer i meg skapte. Gjennom slik delegering synes sentrale deler av både psyken og hjernen å bli avlastet.

Kreativitet
Som supplement til det vi har sagt om kreativitet tidligere, vil vi se på kreativitetens tilknytning til hjernen. En del forskere mener at kreativiteten er knyttet til den høyre hjernehalvdelen. Noen forskere mener at kreativitet er en illusjon siden alt som skjer i hjernen, etter deres mening skjer etter mekaniske prinsipper, eller eventuelt som følge av "tilfeldighet".

Undersøkelser tyder på at det innen enkelte familier kan være en viss sammenheng mellom psykiske forstyrrelser og kreative evner, slik disse vanligvis defineres. Men man vet ikke om arv eller miljø har størst betydning. Forskningsresultatene tyder på at særlig to signalstoffer (nemlig dopamin og gammaaminosmørsyre, GABA) påvirker både kreativitet og psykiske forstyrrelser. Dopamin, som virker fremmende, og GABA, som virker hemmende, er bare to av mange signal-stoffer som er med på å regulere hjernens aktivitetsnivå. Det kan se ut til at de forskjellige signalstoffene er involvert i en sårbar balanse. Er denne ikke helt til stede, kan resultatet være bedre kreative evner, som kanskje er oppnådd på bekostning av den psykiske helsen, (IV.5.89).

Hjernen hjelper psyken
Innebygget i måten hjernen arbeider på ligger i mange tilfeller rasjonelle prinsipper som gjør at hjernen oppnår ønsket resultat med liten innsats. Det å oppfatte forandring i lysintensitet og ikke bare selve lysintensiteten, er f.eks. et nøkkelpunkt i den naturens prosess som synspersepsjonen utgjør, (31). Derved oppnås en drastisk reduksjon av den mengde informasjon som når hjernen.
Impresjonismen i malerkunsten utnytter på en måte hjernens evne til å lage de detaljene som bildet mangler. Hjernens bidrag blir detaljer basert på en slags skapende gjenkjennelse av hva det grove bildet egentlig skal forestille, (31). I et kunstgalleri kan enhver eksperimentere og finne ut hvordan hjernen hjelper til med å skape et kjent og detaljrikt bilde ut fra en grovkornet original.

Smerte
Med fine instrumenter kan man idag måle den elektriske aktiviteten i hjernebarken når smerteimpulsene kommer dit. Smertesignalet føres som en elektrokjemisk impuls langs nervefibrene fra skaden til ryggmargen, og derfra til thalamus i mellomhjernen. Her først blir følelser som smerte, varme og berøring bevisst. Fra thalamus fortsetter smertesignalene til barken i storhjernen. Der registreres hvor smerten kommer fra og hvor sterk den er. Spesielt denne siste passasjen er ukjent land for smerteforskerne for smerteopplevelsen kan ikke måles. Bare sjelden er det en klar sammenheng mellom aktiviteten i de ytre nervebanene og den smerten pasienten føler(!)

Et klassisk eksempel er den sårede soldaten som ikke føler smerte sålenge krigshandlingene pågår rundt han. Først når han blir ført bort, kommer smertene. Dette henger sammen med at det kan oppstå konkurranse om den begrensede kapasiteten i nervebanene mellom smerteimpulsene og andre sanseopplevelser, i dette tilfelle fra krigshandlingene: Smertesignalene får ikke plass til å trenge gjennom smerteporten. Passasjen hemmes også av nervebaner som kommer fra høyere plan i sentralnervesystemet, slik at også psykiske faktorer kan blokkere smerter. Nervebanene fra høyere områder i nervesystemet ender i ryggmargen på nerveceller som frigir kroppens egne smertestillende stoffer, (IV.2.87).

En egen opplevelse kan være av interesse i denne forbindelse. Jeg var til behandling hos en kvinnelig tannlege. Behandlingen gjorde vondt. For å komme bedre til forandret hun stilling, med den følge at det venstre brystet hennes ble presset mot mitt høyre øre. Og gjennom dette behagelige medium hørte jeg hennes hjerte banke. Smerten var ute av bevisstheten. Men jeg var våken nok til å eksperimentere ved å flytte oppmerksomheten flere ganger fra hjertebank gjennom et mykt bryst til tannen som ble behandlet, og tilbake igjen. I takt med dette kom og gikk smerten i tannen: Et eksempel på at psykiske faktorer kan konkurrere ut smerter.

Angst og gråt
Under et angstanfall er den elektriske aktiviteten i hjernen kraftigere og annerledes enn normalt, (IV.8.92). Slik forskning har også vist at engstelige barn har størst aktivitet i den høyre delen av pannelappen, mens den venstre delen er mest aktiv hos modige barn, (IV.8.94). Man tror det skyldes variasjoner i signalstoffer i hjernen.

Det er lett å innse at gråt både har en psykisk og en fysisk side. Det er et sinnrikt system som sørger for gråten. Men man vet ikke så mye om hva som egentlig skjer, selv om det området i hjernen som styrer gråten, nå antagelig er funnet. Man mener gråten har en avstressende funksjon, fordi utskillelsen av stresshormonet kortisol fra binyrebarken øker når man gråter. Dette bidrar til å gjenopprette den fysiske og psykiske balansen, (IV.4.87). Tårenes kjemiske sammensetning er en annen når årsaken til gråten er fysisk smerte enn hvis smerten er psykisk. Årsaken til dette interessante fenomenet er ikke kjent.

Depresjon
Ifølge (25) vet vi nå at depresjon har sammenheng med nedsatt immunologisk funksjon hos mennesket. Statistiske analyser av dødelighetstall viser at menn som mister sin kone, uansett alder, er fjorten ganger mer utsatt for å dø i løpet av de neste 12 månedene enn om de ikke hadde lidd dette tapet. Undersøkelser har vist at etter tapet av ektefellen svekkes mannens immunforsvar direkte proporsjonalt med de problemene han opplever når han skal ta hånd om barn som ikke lenger har noen mor. .. Nylig er oppdaget at NK-celleaktiviteten i påtagelig grad påvirkes av stress4). Nedsatt NK-aktivitet er forbundet med økt risiko for kreft. Hvordan mener man at dette virker? Psyken synes å ha evnen til å påvirke frigjøringen av hormoner. Man tenker seg at hormoner fra kjernen i immunsystemet kan være budbringere til immunsystemets celler.

Bevisstgjøring og bevissthetstilstander
Hva bevisstgjøring er rent psykologisk, har vi diskutert i avsnitt 4.1.3. Men det ser ut til å være forsket lite på den fysiologiske siden av fenomen knyttet til bevisstgjø-ring. J. Kamiya sier i (82) at det å skape seg forskjellige visuelle forestillinger synes egnet til å "skru av" hjernens alfa-rytmer. Den villede psykiske aktiviteten er her det primære; det å skape visuelle forestillinger i sitt indre, holde dem og betrakte dem. Konsekvensen er at dagsbevissthetens vanlige rytme opphører. Dette innebærer at psyken gjennom bevisstgjøring kan påvirke hjernen. Vi har også sett andre eksempler på det. Det kommer bl.a. til syne ved at atferd kan forandres gjennom bevisstgjøring.

Alt i alt kan sies at den forskningen som trinn for trinn følger de fysiologiske prosessene i hjernen med tilhørende psykiske tilstander og reaksjoner, er komplisert og møysommelig. Å knytte sammen psyken og hjernen når begge deler er så ufullstendig forstått, er vanskelig, og det fremsettes hypoteser som kan synes merkelige. Eksempelvis blir begrepet bevissthet fremhevet som et skille mellom dyr og mennesker. Det ser ut til å henge sammen med at man på en måte identifiserer bevisst tanke med bevissthet. Å arbeide med så upresise begrep som fornuft og samvittighet, slik noen forskere gjør, kan heller ikke virke fruktbart på forskningen. Da vi lenger ute i boken skal diskutere paranormale fenomen, kan det hende at nye momenter kommer frem. Vi må derfor komme tilbake til sammenhenger mellom hjernen, bevisstheten og psyken.

Til LEG - Innhold

Til LEG - kapittel 5

Til hovedsiden