Hvordan tenker og føler dyr?

Hvordan tenker og føler dyr?

Forfatteren er interessert i å studere dyrs psykologi og er derfor ute etter sanne historier om dyr, historier som kan fortelle noe om hva som foregår inne i dyrs psyke av tankevirksomhet og følelsesliv. Bakgrunnen er dessuten troen på at behandlingen av dyr ville bli bedre, hvis det ble bedre kjent hvordan dyr kan tenke og føle. Med utgangspunkt i godt dokumenterte fenomen vil jeg prøve å resonere meg til hva som foregår i hodene deres.

Jeg er derfor interessert i å få flere historier. For det første må de være sanne og nøyaktig beskrevet. Dessuten bør de helst fortelle om dyr som gjør noe man ikke skulle forvente av dem, noe som ikke uten videre kan tilskrives instinkter. Jeg er altså ute etter historier som kan fortelle noe om det som foregår inne i dyrs hode av tankevirksomhet og følelsesliv. Eksemplene nedenfor viser egnete tilfeller og hvordan analysene er gjennomført.

Hvis fortellingen blir brukt, vil innsenderens fornavn og bosted bli nevnt som kilde for fortellingen. Nedenfor finnes følgende fortellinger med tilhørende analyser.

Er dyr ting? - Har dyr bevissthet? - Agnes' katt (6 artikler) - Schäferen så dobbelt - Den oppvakte skjæra - Andemor i nød - Anden Donald - Kuene valgte og valgte bort - Hva foregikk i hodet på den afrikanske oksefrosken? - Hesten valgte minste motstands vei - Fuglen unngikk kollisjon

ER DYR TING?
Hvordan bør vi behandle dyr? Det er et stadig tilbakevennende tema. Nylig er det blitt kjent at dyr har dårligere rettsbeskyttelse i Norge enn i våre naboland, og at våre tanker for dyrs velferd er mindre utviklet enn der.

Grunnlaget for vår behandling av dyr må være vår oppfatning av hvordan dyr føler og tenker. Og der må vi være ved et kjernespørsmål. Hvordan kan vi ha et realistisk syn på hvordan dyr føler og tenker, når vi har så mangelfull forståelse av det som foregår i vår egen psyke? Noen ser ut til å mene at dyr ikke har bevissthet, fordi de ikke kan tenke. Mener de virkelig at bevisstheten avhenger av tenkeevnen?

At dyr kan føle glede, sorg og sinne vet alle som har hatt med dyr å gjøre. Da må de jo ha bevissthet. Dessuten synes det å fremgå som en logisk konsekvens av utviklingslæren at dyr har bevissthet. Ikke noe tyder på at bevissthet plutselig har oppstått som nytt fenomen i utviklingsrekken da det som anses som det første mennesket, oppsto på Jorden. Analyseres dyrs atferd nærmere, blir det også klart at dyr må ha en viss form for enkel tenkning. Selv om mange ikke liker tanken, er det nærliggende å slutte at dyr ikke er så forskjellige fra oss mennesker som vi lenge har trodd, og som mange ser ut til å tro fremdeles. Det er derfor all grunn til å behandle dyr med omtanke og medfølelse uten dermed å bli sentimentale.

Har dyr bevissthet?
Dessverre mener mange forskere at bevissthet er knyttet til tenke-evnen. Siden dyr ikke kan tenke, mener mange, har de heller ikke bevissthet. Dette preger også store deler av vår kultur og må være en medvirkende årsak til at dyr ofte får en dårlig behandling (fra burhøns til slakting av griser og til skalldyr som blir kokt levende!). Men forskere har nå funnet ut - det mange har skjønt lenge - at enkelte dyr har en viss evne til å tenke. Av dette slutter man at disse dyrene har bevissthet!

Det er mange problemer knyttet til bevissthetsforskning. Ett av dem er at forskerne generelt har så liten innsikt i sin egen psyke. Mange forskere mener sågar at også menneskets bevissthet er knyttet til tenkeevnen. Det må henge sammen med at tankevirksomheten er så dominerende i vår kultur, at de aller fleste knapt kjenner (bevissthets-) tilstander hvor tanken ikke er til stede. For den som gjennom introspeksjon har oppnådd en viss innsikt i egen psyke og kjenner tilstander hvor tankevirksomheten har falt til ro av seg selv, er det åpenbart at eksistensen til et individs bevissthet ikke er avhengig av tanken eller tenkeevnen. Det blir også klart at innsikt i egen psyke vil øke mulighetene for å danne seg et mer korrekt bilde av dyrs psyke. Og at det - i motsatt fall - vil være praktisk umulig å forstå det som foregår i dyrs bevissthet, hvis man er uforstående til det som foregår i egen psyke.

Med dette ønsker jeg å få frem tre ting:

- Dyrs bevissthet (som sådan) er ikke avhengig av deres evne til å tenke. Det gjelder heller ikke mennesker. Barn har selvsagt bevissthet helt fra begynnelsen - lenge før deres evne til å tenke er utviklet. Men bevissthetstilstandene er underlagt utvikling, og etter hvert våkner barnet til og utvikler tenkeevnen og andre evner. Denne utviklingen kan faktisk fortsette gjennom hele livet.

- Dyrs psyke ligner vår egen i større grad enn mange setter pris på. Dyr bør derfor behandles med langt større hensynsfullhet enn det som ofte skjer idag.

- Har vi innsikt i egen psyke, vil vi møte andre mennesker med en annen og bedre holdning enn det som ofte skjer. Konflikter og psykiske problemer kan derved forebygges eller reduseres. Selv-innsikt bør derfor bli del av vår kultur.

Se også «Hypotese om bevissthetens natur» på FORUM for Debatt og Refleksjon

Agnes' katt - 1
Agnes' katt liker å ligge på maven min når jeg hviler i stresslessen. Han er fullstendig avslappet der han ligger med lukkede øyne. Slik er det også når TV-en står på. Han lar seg ikke forstyrre av lydene derfra. Agnes satt en dag i en annen stol og ville prøve å lokke katten over til seg. Hun "puset og puset" på den, men den reagerte overhode ikke. Så fant hun på å påkalle dens oppmerksomhet ved å skrape med neglene under salongbordet. Denne uvanlige lyden reagerte pus øyeblikkelig på. Den løftet hodet, og så i retning av lyden. Den så tydeligvis hva som foregikk, og at det enten var ufarlig, eller at det ikke var noe byttedyr der, og la seg rolig ned igjen som før. Siden Agnes gjerne ville ha katten over til seg, prøvde hun med den samme lyden påny. Men katten reagerte overhode ikke denne gangen.

Hva kan ha foregått i hodet på katten? Alle lydene fra TV-en alarmerte tydeligvis ikke katten. De signaliserte ingen fare. (På en måte må de derfor ha vært kjent for katten.) Det gjorde derimot den ukjente skrapelyden fra neglene mot undersiden av bordplaten. Det må være grunnen til at katten raskt åpnet øynene, hevet hodet og så i retning av lyden. Da den etterpå la seg rolig ned igjen og fortsatte dormingen, må den ha skjønt at den fremmede lyden ikke var forbundet med fare eller mulighet for jakt. Det var tydeligvis en lærdom den hadde erhvervet seg der og da, siden den straks etterpå ikke reagerte på den samme lyden.

Tre psykologieke forhold må vi se nærmere på: 1) At noe var kjent for katten. 2) At katten må ha skjønt noe. Og 3) At katten hadde lært noe. Hva innebærer dette?

1) Kjennskap beror på sammenligning. Og sammenligning er en form for tankevirksomhet. Her må katten ha sammenlignet lydene fra TV-en (som er sanseinntrykk) med tidligere lyder som den ikke har opplevd noe farlig med (og som må stamme fra hukommelsen), og som den altså ut fra tidligere erfaring ikke oppfattet som farlige.

2) Hva vil det i dette tilfellet si å skjønne eller forstå? At den ukjente lyden ikke signaliserte noen form for fare eller mulighet for jakt, og at denne lyden nå på en måte var blitt uinteressant.

3) En eneste erfaring var tilstrekkelig for katten til å vite at denne lyden ikke varslet fare eller jaktmulighet. Den må ha skjønt at denne ene erfaringen hadde generell gyldighet: Denne lyden ville heller ikke i fremtiden signalisere fare. Derfor var det ikke nødvendig å reagere på lyden den andre gangen.

Hva tyder dette på? At katten har en form for enkel tenkning, at den er istand til å lære gjennom erfaring og til å forstå med en enkel form for abstraksjon.

***
Agnes' katt - 2

Agnes' katt liker avvekslende å være inne og ute. Når den vil inn, hamrer den med forpotene på glasset i verandadøren. Dette har den lært seg selv, og nå vet den tilsynelatende at det stort sett virker. Når den vil ut, har den to muligheter. Den kan gå ut den samme verandadøren, eller svinge av til høyre og gå til husets hovedinngang. Det er ikke tilfeldig hvilken dør den vil ut. For av og til går den forbi den åpne verandadøren og videre til hovedinngangen, hvor den blir stående til en av oss lukker opp.

Hvordan kan dette forklares? Hva må foregå i hodet på katten for at den skal ha denne atferden? Hvordan har den lært seg at døren kan bli åpnet, hvis den hamrer på glasset i døren? For det første: Den må ha et ønske om å komme inn. Ut fra det den gjør inne må man kunne slutte at ønsket er knyttet til ett eller flere av disse forhold: Mat og drikke, varme, noe mykt å ligge på eller kos, for det er tydelig at Agnes' katt liker kos. Antagelig har den opprinnelig sett inn og merket at glasset er i veien. Hamringen med forpotene kan ha vært en reaksjon på dette, kanskje et forsøk på å fjerne glasset? Men da døren så ble åpnet, kan den ha skjønt sammenhengen mellom hamringen og det at døren ble åpnet. For nå bruker den åpenbart hamringen som et virkemiddel for å komme inn. Det gjør den også når forhenget er trukket for, slik at den ikke kan se inn.

Hva skjer når katten velger hvilken dør den vil gå ut gjennom? For det første må den vite at det finnes en dør til når den avslår å gå ut gjennom verandadøren og går videre mot den andre døren, som den ikke kan se når den velger vei. Og den må vite hvor denne døren er. Hva innebærer valgsituasjonen? Den døren den ser, og som kan være åpen, vil den ikke bruke til fordel for en dør den ikke ser, men som den vet hvor er. Den må altså ha forestillingen om en dør - en mulighet for å komme ut - som den ikke ser. Men den vet likevel at døren er der. Det må innebære en tankemessig forestilling om denne døren, at den kan åpne seg og gi vei ut. Den må - som nevnt - ha valgt den ene døren fremfor den andre. Et slikt valg må bero på sammenligning, hvor det er knyttet vage(?) forestillinger om alternativenes fordeler og eventuelle ulemper.

Det hender at katten går til hoveddøren når den vil ut, og finner den stengt. Må den vente (lenge?) før døren åpnes, hender det at katten kommer tilbake til oss og mjauer. Vi forstår signalet, og en av oss reiser seg for å slippe den ut. Da kan katten snu og gå først til døren, hvor den venter til vi kommer og åpner den. Dette kan vanskelig tolkes annerledes enn at katten kommer for å hente hjelp til å komme ut. Den bruker oss mao som et virkemiddel til å få et ønske oppfylt. Den må vite sammenhengen mellom mål og middel, og den gjør samtidig praktisk bruk av dette virkemiddelet.

Agnes' katt - 3

Vi fortalte hvordan Agnes' katt lærte at skrapingen under bordplaten ikke varslet noe som var farlig - eller interessant på annen måte. Et spørsmål som siden har meldt seg er, om katten etter noen uker hadde glemt denne lærdommen, om den ville reagere slik den gjorde opprinnelig, eller om den husket hva den lærte, og fremdeles var likegyldig overfor denne lyden?

Eksperimenet er altså blitt gjentatt med det resultat at katten ikke reagerte på skrapelyden. Erfaringen fra flere uker tilbake var altså fremdeles til stede i hukommelsem dens. Den må fremdeles ha visst at denne lyden var uinteressant. Den hadde altså ikke glemt den lærdommen som den ervervet seg så raskt for minst 6 uker siden.

En annen historie om den samme katten viser en annen side av dens hukommelse - hvor også emosjonelle følelser er involvert. Katten har likt seg godt på den overbygde terrassen, og har ofte ligget på en av stolene der. Men en dag hadde den «bæsjet» på stolsettet, noe den ikke har gjort verken før eller siden. Noe måtte ha skjedd som hadde skremt den, og som også førte til at katten ikke ville gå ut på denne terrassen mer. Vi vet ikke hva som kan ha skremt den. Men skrekken satt i den, slik at den unngikk å være der.

Agnes' katt - 4
En annen historie om den samme katten viser en annen side av dens hukommelse - hvor også emosjonelle følelser er involvert. Katten har likt seg godt på den overbygde terrassen, og har ofte ligget på en av stolene der. Men en dag hadde den «bæsjet» på stolsettet, noe den ikke har gjort verken før eller siden. Noe måtte ha skjedd som hadde skremt den, og som også førte til at katten ikke ville gå ut på denne terrassen mer. Vi vet ikke hva som kan ha skremt den. Men skrekken satt i den, slik at den unngikk å være der.

Etter hvert må minnet om denne opplevelsen ha svunnet hen i katten. For etter noen måneder prøvde den igjen å gå ut via terrassen. Og nå - flere nye måneder senere - liker den seg godt på terrassen igjen, slik den gjorde før denne hendelsen. Opplevelsen på terrassen må ha skapt en skrekk - altså en emosjonell følelse - i katten som førte til at den ikke ville være der eller gå ut den veien. Men tiden må ha visket bort disse følelsene, slik at assosiasjoner om denne hendelsen ikke melder seg i kattens bevissthet lenger når den ser- eller går ut på terrassen. Dens psykiske problem er løst - antagelig ved hjelp av tiden, eventuelt også ved hjelp av noe konfrontasjon, fordi den har hatt anledning til å se ut på terrassen gjennom glassdøren.

Agnes' katt - 5
Agnes' katt har for vane å mjaue når den vil ut. En gang hendte følgende: Katten satt i forstuen da den mjauet. Jeg var på kjøkkenet - plassert slik at jeg så katten, og katten så meg. Da den mjauet, begynte jeg å gå i retning av katten. Det måtte jeg først gjøre for å nå utgangsdøren som fra disse posisjonene ikke var synlig verken for katten eller meg. Straks katten så meg komme mot den, travet den raskt mot utgangsdøren hvor den ventet med snuten tett inntil døren der dørsprekken ville åpne seg. Jeg kom da etter og slapp den ut.

Straks katten så meg komme mot seg, må den ha skjønt at jeg hadde forstått signalet og at jeg nå var på vei til å åpne døren og slippe den ut. Dette innebærer åpenbart at den må ha hatt en forestilling om hva som ville skje i fremtiden. Hvorfor skulle den ellers trave til døren i raskt tempo når den så meg komme, hvis den ikke hadde regnet med at jeg kom for å åpne døren?

Agnes' katt - 6
Det er ikke alltid like lett for katten å komme ut når dørene er stengt, siden den er avhengig av hjelp for å åpne døren. Nylig hendte dette: Katten var nede og Agnes - som var alene i huset - lå oppe og hvilte. Katten hadde ikke sett at Agnes gikk opp, men den kan ha hørt det. Mens hun ligger der, hører hun et "mjau" og ser katten stå i døråpningen inn til soveværelset. Hun skjønner signalet, står opp og går ned trappen med katten foran seg og videre rett mot den ene ytterdøren. Agnes åpner døren på gløtt, og katten smyger ut.

Hva kan ha foregått i kattens hode? Den m å ha hatt et ønske om å komme ut. Bakgrunnen for ønsket er ikke kjent. Men hva er et ønske? Er det annerledes hos en katt enn hos et menneske? Hos mennesket er forestillingen om en behagelig tilstand kjernen i ethvert ønske. (Det er her tale om relativ behagelighet.) Enten vil man vekk fra noe ubehagelig eller oppnå noe som synes behagelig. Ved nærmere ettersyn ser det ut til at selve ønsket ikke er verbalt, selv ikke hos mennesket, selv om tanken på hvordan ønsket kan oppfylles selvsagt ofte er verbal. Selv om katten ikke kan tenke i ord, kan altså ønsket være ganske så likt i hodet på katten som i mennesket.

Men hva med veien for å få ønsket oppfylt? At katten fant en vei, er åpenbart. Også at den må ha funnet denne veien gjennom en form for tenkning som ikke har vært verbal. Hva kan den da ha tenkt i sitt billedspråk? Den må ha lett for å finne Agnes for å få hjelp. Å lete innebærer at man har en forestilling i hodet av det man leter etter. Det innebærer videre at den må ha skjønt sammenhengen mellom mål og middel. Målet var den åpne døren. Middelet var Agnes som måtte finnes og påkalles gjennom et "mjau". Nå var alt tilrettelagt for å realisere målet i full fart.

***
Schäferen så dobbelt
Meddelt i brev fra Liv Johannson den 12.10.00

"Vår 2 år gamle schäfer (hannhund) var i stuen da min mors tvillingsøster (enegget) kom inn. Hunden ble helt fortvilet! Den løp pipende og bjeffende mellom de to tvillingene (som bl.a. har helt like stemmer). Stakkar - han kunne selvfølgelig ikke forstå hvorfor min mor plutselig var blitt til 2! Vi måtte slippe den ut i haven for å roe den - dette kunne den bare ikke akseptere!"

Det sentrale faktainnholdet for oss i denne historien er følgende: En hund befinner seg i en stue sammen med en dame - Livs mor - som den er fortrolig med. Liv, som dengang var 16 år, og noen andre voksne er også til stede. Så kommer den eneggete tvillingsøsteren til Livs mor inn i stuen. Det er en dame hunden ikke har sett før. Tvillingsøstrene er svært like og har også like stemmer. Dette reagerte hunden på: Den løp pipende og bjeffende mellom de to tvillingene som den altså ikke hadde sett sammen før. Reaksjonen var så sterk at de måtte slippe hunden ut i haven så den kunne roe seg ned.

Hva kan ha foregått i hundens hode? Synet av de to tvillingsøstrene må ha skapt et problem i hodet på den, hvilket? Hadde den skjønt at det dreide seg om to forskjellige personer, hadde dette problemet knapt oppstått. Å se Livs mor sammen med en annen ukjent person ville knapt utløst noe problem. Slikt reagerer hunder vanligvis ikke på. Problemet må ha bestått i at den så to like personer uten at den skjønte at det var to forskjellige personer - altså samme person to steder samtidig! La oss i første omgang anta at det ikke var det ulogiske i denne situasjonen den reagerte på, men på det uvanlige i situasjonen. Å se noe som uvanlig beror på sammenligning mellom det som foreligger (som her er et uvanlig sanseinntrykk) og det vanlige (som her må være en tankemessig forestilling i form av bilder, ikke i form av ord). Avviker det foreliggende sanseinntrykk fra forestillingen om det som er vanlig, oppfattes den foreliggende tilstanden som uvanlig. Det er altså grunn til å tro at noe slikt har foregått i hundens hode. Den har en - billedmessig - forestilling av en vanlig tilstand - nemlig at Livs mor er én person. Denne forestillingen blir åpenbart sammenlignet med det den ser, nemlig at Livs mor plutselig er to - en høyst uvanlig situasjon som den altså mislikte og reagerte på.

Og dette er et nytt aspekt ved den uvanlige situasjonen - at hunden åpenbart mislikte den. Hvorfor følte den et ubehag - for det må den jo ha gjort? Var det uvisshet om hvem den skulle få mat fra eller motta ordre fra, slik at den følte seg usikker? Eller kan det likevel ha vært en logisk sans som fikk den til å skjønne at noe ikke stemte samtidig med at den ikke skjønte hva som ikke stemte? Mens det til en viss grad ser ut til å være mulig å nærme seg dyrs tankevirksomhet og følelsesliv på grunnlag av deres atferd, så kan det bl.a. ut fra dette være vanskeligere å få et begrep om dyrs evne til å forstå.

***

Den oppvakte skjæra
Ole-Jørgen Bråten fra Hanaborg har fortalt følgende historie:

En skjære holdt på å bygge rede i toppen av et tre som sto i en skråning. Nede - nær foten av treet hadde skjæren funnet et stykke av en gren som den tydeligvis ville bruke i redet sitt. Problemet var bare at grenstumpen var så stor og tung at den - på tross av flere forsøk - ikke klarte å fly opp med den til det påbegynte redet i tretoppen. Hva gjorde skjæren da? Jo - den slepte grenstumpen oppover bakkeskråningen til den var kommet på høyde med redet i tretoppen. Og derfra fløy den over til redet med grenen - og klarte det!

Hva kan ha foregått i hodet på skjæren? Vi må gå ut fra at det var fuglens instinkt som lå bak selve byggingen av redet. Men i denne prosessen støtte den på en oppgave den ikke mestret. Den må ha funnet ut at grenstumpen var vel egnet som materiale i redet. For den ga ikke opp etter første mislykkede forsøk, men prøvde påny. På et visst tidspunkt må den ha skjønt at denne metoden ikke førte frem. Den kunne ha droppet grenstumpen og lett etter andre byggematerialer. Men det gjorde den ikke. Den må i stedet ha søkt andre transportmuligheter og fant da tydeligvis en som førte frem - en uten tvil intelligent løsning som den selvsagt fant uten bruk av ord.

Hva innebærer slik tankevirksomhet - som jo rimeligvis må skje i bilder i hodet på skjæren? Den må for det første ha skjønt at det var løfteevnen som ikke var stor nok. Det var antagelig en lærdom den fikk gjennom de mislykkede forsøkene. Derfor ga den opp denne metoden, men ikke grenstumpen! Hvordan da få den opp til tretoppen? Den må ha kommet på en annen metode - en metode som vitner om et utrolig overblikk, som om den skulle ha tenkt: Jeg klarer å transportere grenen horisontalt, så hadde jeg vært der oppe i bakken på høyde med tretoppen, da hadde jeg klart det. Men å komme opp dit, er jo ingen sak; det er jo bare å dra grenen opp lang bakken - og det klarer jeg jo lett. Og som "tenkt" så gjort. Og det med et resultat som bekreftet at tanken var riktig.

Vi har ved en tidligere dyrehistorie bemerket at det ikke er så lett å gjennomskue dyrs intelligens og evne til å forstå. Men denne historien gir virkelig et interessant lite innblikk i et dyrs forståelsesverden.

Andemor i nød
Som fortsettelse på våre analyser av dyrs psykologi bringer vi en historie fra NTB/Reuter som forteller om en andemor fra Vancouver, Canada:

En andemor var på vei gjennom gatene i Vancouver med ungene sine. Veien gikk over en rist i gaten, og ungene var for små for risten, slik at de falt ned mellom sprinklene og forsvant i dypet. Hva gjorde andemor? Hun hentet hjelp hos en politimann - Ray Peterson - som var på patrulje i nærheten. Han skjønte ikke hvorfor det kom en and og nappet han i buksebenet. Han ble ikke kvitt den, selv om han skubbet den unna, så anden var riktig innpåsliten. Med politimannen etter seg gikk anden tilbake til kummen, hvor den la seg ned. Politimannen skjønte sammenhengen, fikk fatt i en kranbil som fjernet kumristen, slik at andungene kunne hentes opp med et dørslag - en etter en. Så vagget andemor og de åtte ungene videre til en dam i nærheten.

Hva må ha foregått i andemors hjerne for å skape et slikt handlingsmønster? Hun må ha hørt at ungene var i live. At de måtte reddes tilsa antagelig hennes morsinstinkt. Men hun må ha skjønt at hun ikke kunne redde ungene selv, og at hun måtte ha hjelp. På en måte må hun ha spurt seg hvor hjelp kunne hentes. Av en eller annen grunn falt valget på politimannen - kanskje var det tilfeldig, kanskje var han nærmest. Det sier historien ikke noe om. Altså gikk hun dit med den hensikt å hente hjelp for å redde ungene - tilsynelatende ut fra den tro at han kunne hjelpe. Hvordan kommuniserer en and med en politimann? Man napper i buksebenet til han skjønner at noe er galt, og at han følger etter. Andemor må ha vurdert situasjonen riktig og gjort de riktige tingene - på en måte må hun ha sett sammenhengen mellom mål og middel. For handlingen førte til det ønskede eller tilsiktede resultatet.

Det er vanskelig å se hvordan et slikt handlingsmønster kan oppstå uten en psykisk aktivitet i hjernen som antydet ovenfor. Og da har vi utelatt de følelsesmessige sidene av saken. Andemor må nemlig ha "tenkt og handlet rasjonelt" på tross av at hun må ha hatt et sterkt emosjonelt engagement. I den stressede situasjonen hun befant seg i, "holdt hun hodet kalt".

At den tenkning og den forståelse som må ha foregått i andemors hode ikke har vært verbal, er innlysende. Vi er så vant til å knytte tenkning og forståelse til verbale aktiviteter i hjernen, fordi det vanligvis er slik vi mennesker tenker og forstår. Men tenkning og forståelse kan også skje på annen måte, for eksempel ved bruk av bilder som stammer fra tidligere sanseinntrykk. Og det er vel slik vi må tenke oss at andemor og mange andre dyr tenker når de løser sine problemer.

***

Anden Donald

Bjørg Bråten fra Hanaborg forteller her om anden Donald som var på gården hun kom fra.

Anden Donald og hunden på gården var bestevenner. Men så en dag ble hunden overkjørt og drept. Donald lette over hele gården uten å finne lekekameraten sin. Da åpnet de døren til vognskjulet der den døde hunden lå. Anden gikk inn i vognskjulet og bort til hunden og nappet i den. Den gikk rundt omkring og oppholdt seg lenge i vognskjulet. Etter denne hendelsen sluttet anden å lete.

Hva kan ha foregått i hodet på anden? Anden synes å ha følt et savn. Det tyder dens oppførsel på som ble tolket som "leting". Og hva er et savn? For det første innebærer det en sammenligning mellom en opplevd nå-tilstand og minnet om en tenkt, lystbetont tilstand. Og sammenligningen - som er en form for tankevirksomhet - tilsier at den lystbetonte, tidligere tilstanden ikke lenger er til stede. Hensikten med letingen måtte da være å gjenopprette den lystbetonte tilstanden.

Under oppholdet i vognskjulet må anden ha skjønt noe. Den må ha skjønt at den tidligere leken med den tidligere lekekameraten var forbi. Det kan se ut som den trengte noe tid for å komme dithen. Intet i historien sier noe om den følte sorg eller ei - så det blir et åpent spørsmål. Men savnet ble tydeligvis fort glemt etter at den straks fant seg en ny "lekekamerat" i bonden, slik det fremgår av følgende:

Historien ovenfor har nemlig en fortsettelse, for nå hadde anden utsett bonden på gården - Bjørgs bror - til sin nye kamerat som den fulgte overalt. En dag bonden skulle sette opp et gjærde, tok han med seg i et klæde alle smådelene som skulle til. Og Donald var med. Klædet la han utslått på bakken nær stedet hvor en stolpe skulle settes ned. Her gikk Donald igang med å "sjekke" alle smådelene med nebbet - en etter en - til alle var "sjekket". Da stoppet den, satte seg og "så fornøyd" ut. Dette gjentok seg ved hver stolpe.

Hva kan her ha foregått i hodet på anden? At den liker selskap, er åpenbart. Det kan være et sosialt instinkt. Men hvorfor "sjekket" den alle delene? Var det den formen for lek som nå var mulig med den nye lekekameraten, og som den på denne måten kunne ta del i?

Kuene valgte og valgte bort
Det har vært vanlig i mange fjøs å la kuene stå på bås med betoggulv, eventuelt med halmstrø oppå. Noen har spurt seg selv om dette var dårlig for dyrene og satte igang et forsøk for å finne ut: Det ble installert forskjellige typer gulv i båsene, fra hart betoggulv, slik som tidligere og til et forholdsvis mykt gulv av et plastmateriale.

Så ble kuene sluppet fritt inn i fjøset, slik at de selv kunne velge bås. Atferden deres ble hele tiden observert og registrert. Til å begynne med, mens kuene ennå ikke hadde prøvd de forskjellige gulvbeleggene, plasserte de seg nokså tilfeldig i båsene. Men etter hvert begynte de å foretrekke noen båser fremfor andre; de harde båsene ble valgt bort, og de myke gulvene ble foretrukket.

Hva kan ha foregått i hodet på kuene som førte til denne atferden? Ved at de den første tiden kom inn i forskjellige båser, må de etter hvert ha oppdaget at båsene var forskjellige på den måten at noen var mer behagelige å ligge i enn andre. Dette innebærer opplevelse og registrering av behag og ubehag, eller sågar grader av behagelighet eller ubehag. Det innebærer også sammenligning mellom disse erfaringene; nemlig en sammenligning mellom (erindringen av) tidligere erfaringer eller sammenligningen av tidligere erfaring(er) og en eksisterende sanse-erfaring. Her må de tidligere erfaringene være lagret i hukommelsen, og dessuten brukt til styring av atferd hen mot større behagelighet. Dette må være tankevirksomhet og ikke instinkt. Og tankevirksomhet er også involvert hvis det er en erindring og et sanseinntrykk som sammenlignes. Alt i alt kan sies at kuene lærte av erfaring og gjorde bruk av sin lærdom for å få det mer behagelig. Kjenner vi oss igjen?

Hva foregikk i hodet på den afrikanske oksefrosken?
Følgende historie - som er grunnlaget for vår analyse - er hentet fra Illustrert Vitenskap nr. 4/2002

Over tusen rumpetroll er bare minutter fra den sikre død når redningen kommer. De har ingen mulighet for å overleve uten vannhullet de er i, et vannhull som langsomt, men sikkert tørker ut i den stekende solen. Og redningen kommer fra froskefar. I løpet av fem timer har han gravet en kanal fra et større vannhull ca 30 cm unna og frem til vannhullet med alle rumpetrollene, slik at de kan svømme i sikkerhet til det større vannhullet.

Hva foregikk i hodet på frosken, slik at den gjorde det den gjorde? Illustrert Vitenskap skriver at foreldreinstinktet er imponerende. Men kan instinkt være hele forklaringen? Kan vi resonere oss frem til hva som kan ha foregått i hodet på frosken, for så å vurdere hva av dette som kan være del av et instinkt?

Minst fem timer før kanalforbindelsen var et faktum - altså før han begynte å grave - må frosken ha sett og skjønt at noe ville utvikle seg galt for avkommet hans. Artikkelen sier nemlig at frosken var far til rumpetrollene, uten å begrunne det nærmere. Hvis det stemmer, må frosken på en måte ha visst at rumpetrollene var hans "barn". Men det kan også tenkes at det ikke var froskens eget avkom. Om han da har trodd det var hans avkom, eller om han ville redde rumpetrollene uansett, er uvisst. Det som står fast er, at han ser og skjønner at noe vil gå galt for svært mange rumpetroll. Han må dessuten ha følt et slags ansvar for rumpetrollene, selv om de jo ser ganske annerledes ut enn han selv. Det må vel være bakgrunnen for at han har sett det som "sin jobb" å redde dem.

Da frosken fattet sin beslutning, var det en ca 30 cm bred slamdyne mellom det større vannhullet og vannhullet med rumpetrollene som holdt på å tørke ut. Og han må ha hatt en slags forestilling om målet for prosjektet - å lage en kanal mellom vannhullene, slik at rumpetrollene kunne svømme over til det større vannhullet. Dessuten har han kanskje visst at han ville være istand til å gjøre jobben.

La oss nå plukke ut de psykologiske bitene i denne historien og se nærmere på dem. Det faktum som foreligger, er en målrettet og meningsfull handling. Den er så spesiell at den ikke kan bero på en tilfeldighet. Det betyr at frosken ikke satte igang dette arbeidet uten grunn. Og grunnen var åpenbart det som også ble oppnådd, nemlig å redde rumpetrollene. Denne årsaken ga frosken motivasjon til å gjennomføre prosjektet. Da frosken begynte å grave, hadde han antagelig sett at situasjonen var kritisk. For å forstå hans atferd synes det derfor ikke nødvendig å anta at han laget en prognose for utviklingen i vannhullet. Så avansert behøver han vel ikke å ha tenkt. Men han må ha forstått hva krisen besto i; nemlig mangel på vann! Dessuten må han ha hatt en forestilling om de to resultatene av arbeidet hans: nemlig (1) den fysiske kanalen og (2) den adgangen til mer vann for rumpetrollene som kanalen formidlet.

Hvorfor har frosken sett det som sin jobb å redde rumpetrollene? Her er det nærliggende å tenke på instinkt - et program i froskens psyke som for det første sier at rumpetrollene angår han, og som dessuten har til hensikt å videreføre egne- eller artens gener. Men hva av det øvrige han gjorde kan tenkes styrt av instinkter? At mangel på vann var kritisk, og at vann var redningen? Alt dette virker såpass prinsipielt at det kanskje kan styres av standardprogrammer eller instinkter. Men det spesielle ved den aktuelle situasjonen, at en kanal var løsningen og hvor han skulle grave? Kan det finnes instinkter for det?

Det er altså mulig at det meste av det som foregikk i froskens hode, var styrt av instinkter. Men hva er det instinktene styrer? Er det handlingene direkte, eller er det de tankene som i sin tur styrer handlingene? For å knytte instinktprogrammene til den aktuelle virkeligheten, synes det nærliggende at det er tankene instinktene styrer. (Det er en selvfølge at det her ikke kan dreie seg om verbale tanker, men tanker i form av anelser, bilder eller lignende.) At instinktene altså ikke styrer handlingene direkte. Men at tankene styrer handlingene på en slik måte at det som blir gjort, passer inn i den situasjonen frosken oppfatter med sine sanser.

Hesten valgte minste motstands veg
Vi skulle på påsketur til Svandalen. Bonden hentet oss med hest og slede i Saudasjøen. Nede var det lite sne på den smale kjerrevegen. Men lenger oppe var deler av vegen ennå dekket av sne og issørpe mens andre deler var bare, slik at grusen kom frem. Det var tydelig at hesten som gikk med løse tømmer, prøvde å føre sleden slik at meiene kom på snøunderlag, hvor det var mindre friksjon og lasten var lettere å trekke.

Hva foregikk i hestens hode som førte til dette handlingsmønsteret? Det er åpenbart at hesten ville gjøre det så lett som mulig for seg selv. Det hadde den frihet til å gjøre, fordi den gikk med løse tømmer. Den visste tydeligvis at det var lettere for den å dra når meiene gled på sne i stedet for på grus. Antagelig var det en lærdom som den ikke gjorde av erfaring der og da, men en kunnskap som den hadde tilegnet seg gjennom erfaring tidligere, siden den hadde gått denne vegen mange ganger før. Med denne kunnskapen måtte den bare plassere seg selv slik på vegen at meiene i størst mulig grad gled på sne og is. Og det klarte den da også stort sett å gjøre. For det første må hesten ha visst hva den ville. Dessuten må den ha hatt en realistisk forestilling om sammenhengen mellom mål og middel samt hvordan den måtte bevege seg selv for å oppnå det den ønsket. Den må ha visst - eller forstått - at sleden ble lettere å dra når den førte seg selv og dermed sleden over på den siden av vegen som var hvit. Og kraften den måtte dra med bekreftet hele tiden at den valgte riktig.

Fuglen som var på kollisjonskurs med bilen
En dag kom jeg kjørende ned en bakke da jeg så en liten fugl komme flyvende fra høyre og ut mot vegen. "Her blir det kollisjon" tenkte jeg, "hvis fuglen ikke endrer kurs." Men det ble ingen kollisjon for fuglen endret kurs rett før den nådde bilen, slik at kollisjonen ble unngått.

Hva kan ha foregått i fuglens hode? Før vi går inn på det; hva foregikk i mitt hode? Det kom en tanke i hodet mitt i form av en prognose: Hvis fuglens og mine bevegelser ville fortsette på samme måten, ville det bli kollisjon. Må ikke fuglen ha tenkt noenlunde det samme? Hvis den ikke - gjennom en slags prognose - hadde sett faren for kollisjon, hvorfor endret den da retning, slik at kollisjonen ble unngått? At fuglen ikke tenkte i form av ord, er åpenbart; den må vel ha tenkt i form av bilder?