TILLEGG - Om mystikere

Gjennom alle tider har det i de fleste religioner eksistert såkalte mystikere som hadde en eller annen uvanlig kontakt med det oversanselige. Hvordan fant denne kontakten sted, hvilken informasjon ble formidlet til dem, og hva kan de fortelle oss?

I dette tillegget typifiserer vi først mystikerne for å få bedre greie på hva vi egentlig snakker om. Deretter følger en beskrivelse av noen sentrale mystikere og deres budskap, primært slike som hevder å ha hatt åpenbaringer fra Guds rike, og som av omverdenen ble anerkjent som formidlere av slike åpenbaringer. To av dem - Emanuel Swedenborg og Birgitta av Sverige - er gitt en noe bredere behandling fordi de ikke omtales så ofte i litteraturen selv om de synes å være svært sentrale i denne sammenheng. Vi ser også kort på andre former for kontakt med det oversanselige. Til slutt tar vi et tilbakeblikk som kanskje gir svar på det store uløste spørmålet som ble nevnt ved slutten av kapittel 9.

Typifisering av mystikerne
Et studium av de forskjellige mystikere fra ulike religioner viser at det finnes flere typer, også kombinasjoner. Og det finnes sikkert flere enn de vi har listet opp her. Med det følgende har vi også sagt klarere hva vi her mener med begrepet mystiker.

- Slike personer som én eller gjentatte ganger opplever kontakt eller enhet med noe som er mye større, vidunderlig og uforklarlig, og som oppfattes som Gud. (Gjelder for mange av mystikerne nedenfor).

- Slike som - gjennom gjentatte visjoner og/eller inspirasjon - får informasjon og eventuell beskjed om hva de bør gjøre. (Luise Buchmann - Johannes Greber - Birgitta av Sverige m.fl.)

- Slike som ved en rekke anledninger får belæring om den andre siden med videre. Det kan skje gjennom kanalisering, visjoner eller astrale reiser. (Luise Buchmann - Johannes Greber - Emanuel Swedenborg - Birgitta av Sverige m.fl.)

- Slike som har én eller flere spesielle oplevelser, særlig visjoner, og som på det grunnlag resonerer seg til svar på noen av de store livsspørsmål: Om Guds og menneskets vesen - hvordan universet er blitt til - meningen med det hele og så videre. (Jakob Böhme m.fl.)

- Slike som gjennom klarsyn ser finstofflige vesener og deres virke på Jorden - og eventuelt kommuniserer med dem. (Rudolf Steiner, Luice Buchmann, sjamaner m.fl.)

- Slike som gjennom egne paranormale evner kan agere aktivt på det oversanselige plan.

Samtidig har vi plassert noen av mystikerne i dette mønsteret. Det er verd å merke seg at det dreier seg om mystikere fra en rekke religioner. Vi har her også forutsatt at de nevnte mystikere har fått sine åpenbaringer fra Guds rike. Men også onde makter kan - ut fra de samme naturlover - kommunisere med menneskene. Mange religioner og flere mystikere gjør også oppmerksom på det og advarer tilsvarende. I NT informeres om de klare kriterier som gjelder for å få kontakt med Guds budbringere. Men da det finnes mange rom i Guds hus, ser det ut til at det ikke bare finnes det helt gode og det helt onde, men også vesener på mange mellomstadier i utviklingen, som også har mulighet for å komme i forbindelse med menneskene, hvis forutset-ningene for det ellers er til stede. Noen bøker med store opplag i vår tid synes å ha slik opprinnelse. Det ser ut til at det særlig er sinnelaget til de menneskene som søker kontakt - i hvilken hensikt kontakten søkes - som er avgjørende for hvilke av disse åndsvesener man får kontakt med.

Gerhard Tersteegen (1697 - 1769) har gjort seg noen tanker om mystikere. Han hadde allerede lært noe latin og gresk da han femten år gammel kom i kjøbmanns-lære i Mühlheim, Ruhr. Etter et religiøst gjennombrudd i en alder av seksten år levde han et stille og asketisk liv og tjente til livets opphold ved å lage bendelbånd. Han virket som sjelesørger og predikant, skrev salmer og religiøse skrifter. Han sier:

Mystikere utgjør ikke noen særlig sekt, og de har ingen særlige læresetninger som atskiller dem fra andre kristne .... . Det kan finnes mystikere blant de romersk-katolske, blant protestantene, innenfor den greske kirke osv. uansett forskjellen mellom læresetninger og religiøse former. .... En sekterist kan også være eller bli mystiker, selv om den sanne mystiker ikke har lett for å slutte seg til en sekt. ....

Syner, åpenbaringer, tilkjennegivelsen av en indre stemme, profetiens gave og mange andre merkelige ting kan vel bli en mystiker til del uten at han selv ønsker det, men har i virkeligheten så lite å gjøre med det vesentlige i mystikken at de av alle erfarne mystikere ikke regnes for noe synderlig. ..... Mystikere slår heller ikke om seg med åndfulle talemåter,..... , men det de har erfart prøver de å si rett ut med de ord Den hellige ånd har inngitt dem. De taler ikke mye, men de utretter mye, de tåler mye og nekter seg alt. De ber uten opphør, og den hemmelige forbindelse med Gud i Kristus er hele deres hemmelighet.
Patriarkene, de store, lysende hellige fra Det gamle testamente, de første inderlige kristne - de kvittet seg alle med sitt eget og vendte seg fullstendig til Gud og overga seg uten noe slags forbehold til hans styrelse. De var derfor sanne mystikere og har hver på sin måte opplevd og erfart de tidligere nevnte og enda flere underfulle beviser på fellesskapet med Gud. Så langt Tersteegen. I de følgende beskrivelsene er hovedkildene angitt i ( ).


Birgitta av Sverige, ca. 1303 - 1373 (9;59 og internett)
Birgitta Persson vokste opp i en rik og innflytelsesrik, men også from familie i Uppsala, og det preget henne for livet. Hun var en mangesidig begavelse som levde et bemerkelsesverdig liv både som herregårdsfrue og mor til åtte barn, som politiker og som mystiker og profet. De to siste forhold gjorde henne kjent langt utenfor Sveriges grenser og skaffet henne kontakt med den politiske og religiøse makteliten i mange land, deriblandt med kongen av Sverige - som var hennes fetter - og den katolske kirkes øverste ledelse. Etter sin manns død i 1344 fordelte hun alt sitt jordiske gods mellom sine barn og fattige. I store deler av sitt voksne liv arbeidet hun for opprettelsen av et kloster i Vadstena i Sverige. Det lyktes mot slutten av hennes liv, men hun ble aldri nonne der. Fremtredende karaktertrekk var lydighet i vandel og i videreformidling av de mottatte beskjeder fra Herren. Da kunne hun minne om Israels refsende profeter. Dessuten øvet hun seg i ydmykhet (inntil selvpining), antagelig ut fra kjennskapet til egen svakhet på dette punktet.

Det kan være liten tvil om at Birgitta mottok mange av sine åpenbaringer i det vi i vår tid vil kalle trance: Vi siterer fra (59s. 141): "Hennes datter, fru Katarina, og de andre som satt med til bords, forsto av hva hennes skriftefedre hvisket, eller av tegn som ble gitt, hva fru Birgitta gjorde når hun la sine hender sammen eller hevet dem, utstrakte eller foldet, mot det høye. Da ble hennes sjel opphøyet til betraktning av de himmelske ting. Mens hun satt til bords, ble hun liksom rykket bort fra kroppens sanser, og var som opphøyet over seg selv og over kroppens sanser i denne betraktelse, og hun så og hørte intet av det som gikk for seg ved bordet, før hun senere kom til seg selv igjen."

Birgitta skal også ha hatt telepatiske evner, vært klarsynt og dessuten skjedde det forskjellige undere rundt henne. Ifølge utsagn fra vitner skal jomfru Maria - synlig som en kvinne i hvit silkekledning - en gang ha reddet henne fra den visse død under en vanskelig fødsel. Hun døde i Rom, hvor hun bodde i mange år, og hennes jordiske levninger ble ført til klosteret hennes i Sverige og gravlagt der. Hun ble kanonisert i 1391.

Bortsett fra noen få visjoner i ung alder og senere fikk hun de fleste av sine over 700(!) åpenbaringer etter mannens død i 1344. Det var til dels mektige budskap hun mottok: Vi siterer fra den såkalte Kallelsesvisjonen: Ved bønn i sitt kapell ble hun rykket hen i ånden. I henrykkelsen så hun en lys sky, og ut av skyen hørte hun en stemme som bl.a. sa. "Kvinne, hør meg. Jeg er din Gud som vil tale med deg. Frykt ikke, for jeg er alles Skaper og ikke en bedrager. Jeg taler ikke med deg for din skyld alene, men for andre menneskers frelses skyld. Hør hva jeg sier, og gå til magister Mattias, din skriftefar, som er erfaren i det å skjelne de to ånder fra hverandre [nemlig sannhetens og villfarelsens ånd]. Si ham på mine vegne det jeg nu sier til deg: "Du skal være min brud og mitt talerør, og du skal se og høre åndelige ting [og himmelens hemmeligheter]1) og min ånd skal forbli hos deg like til døden." Og han la til: "For tre tings skyld falt Lucifer", slik det utførlig fremstilles i de Himmelske Åpenbaringers bok.

Åpenbaringene kom på forskjellige måter, som visjoner, som stemmer, som drømmer og som henrykkelser. Hun kunne også spørre Gud. Meddelelsene kom dessuten fra en rekke personligheter i det hinsidige, først og fremst Kristus, Den Hellige Ånd og Maria, men også fra biskop Ambrosius, den hellige Frans fra Assisi og sankt Denis - som første gang presenterte seg som hennes hjelper og beskytter - og andre hellige. Også hennes nylig avdøde mann Ulf åpenbarte seg en gang for Birgitta og ba henne ta seg av noen saker han ikke fikk ordnet før han døde.

I den omfattende dokumentasjonen på ca. 1400 sider som foreligger idag, virker det påfallende hvor jordisk orientert mange av disse åpenbaringene er. Dessuten virker de sterkt påvirket av den katolske tro. Det kan kanskje henge sammen med måten de ble dokumentert på. Hun fortalte eller skrev på svensk det hun hadde opplevd. Straks eller senere oversatte katolske geistelige teksten til latin, en tekst som i sin tur har dannet grunnlag for oversettelser tilbake til svensk og andre språk. Bortsett fra noen fragmenter er den svenske originalteksten helt borte. Det foreligger flere versjoner og redigeringer. Det åpenbaringsskriftet som kalles Regula gjennomgikk diverse revisjoner før det ble akseptert av Rom. Redigeringen av størstedelen av skriftene ble foretatt av Alphonsus Pecha - en spansk biskop - Den første utgivelsen av hennes åpenbaringer fant først sted i 1492, over hundre år etter hennes død.

Læren
På spørsmål fra Birgitta forteller hennes mann litt om hva han har opplevd den første tiden etter sin død: "Jeg har lært dommerens rettferdighet å kjenne, men nu avtar hans strenghet og nådens tid nærmer seg. I min livstid forbrøt jeg meg nemlig på fem måter og gjorde ikke tilstrekkelig bot for dette i min dødsstund." De fem var: Han hadde applaudert de toskete påfunnene til en slags "hoffnarr" de hadde hatt. Han hadde av likegyldighet [forsømmelighet] unnlatt å gi en enke fullt vederlag for gods han hadde kjøpt av henne. Dette skulle Birgitta nå rette opp. Han hadde dessuten vært lettsindig nok til å love bistand til en mann med den følge at mannen var blitt dristigere og hadde reist seg mot kongen og loven. Av skryt, mer enn for nyttens skyld hadde han deltatt i turneringer og annen verdslig forfengelighet. Og for det femte hadde han vært unødvendig hard da han dømte en ridder til landflyktighet.

Andre åpenbaringer gir også et blikk inn i det hinsidige. Birgitta formidlet en gang et spørsmål fra bibeltolker Mattias videre i bønn. Hun ble da rykket bort i ånden og så en mann som liksom var oversmurt med olje og strålte i veldig glans. Kristus sa til ham: "Avlegg vidnespyrd om hvem det var som skrev Åpenbaringen." Han svarte: "Jeg er Johannes, som du betrodde din mor til. Du Herre inngav meg denne boks mysterier, og jeg skrev den til trøst for kommende slekter, slik at dine trofaste ikke skulle vendes bort fra troen på grunn av de ulykker som kommer."

Fra hennes første nedtegnede åpenbaring sakser vi: "Djevelen syndet på tre måter: Ved stolthet, fordi jeg hadde skapt ham god; ved begjæret om ikke bare å være meg likeverdig (similar), men overlegen (superior); og ved lysten til å glede seg så mye over min guddommelighet at han gjerne (willingly) hadde drept meg, hadde han kunnet, slik at han kunne regjere i mitt sted. Av denne grunn falt han fra himmelen, fylte jorden med disse tre synder og forbrøt seg på denne måten for hele menneskeheten.
Derfor ble jeg menneske og kom til verden for å utslette hans stolthet ved min ydmykhet, for å ødelegge hans begjær gjennom min fattigdom og enkelhet. Og jeg underkastet meg den aller største botsøving på korset for - gjennom mitt hjerteblod og ved min død - å utslette hans avskylige lyst og å åpne himmelen - som var lukket gjennom hans synder - for menneskene - i den grad han [mennesket] bruker sin vilje og arbeider for det, sålangt han makter..... "

Som pike fikk Birgitta et syn i våken tilstand hvor djevelen kom til henne og bl.a. sa: "Jeg formår intet om ikke den korsfestede tillater det." Her følger noen åpenbaringer om Gud og Jesus/Kristus (Fra 5. åpenbaringsbok, 6. og 11. utspørring):

"Når det gjelder spørsmålet om hvordan min Guddom omfatter alle ting i seg selv, er svaret: Jeg, Gud, er ånd. Jeg taler og det er gjort. Jeg sier (instruct), og alle ting adlyder meg. I sannhet, Jeg er den som gir eksistens og liv til alt. Før jeg laget himmelen og fjellene og jorden, ER JEG i meg selv. Jeg er over alt og hinsides alt. Jeg er i alt; og alt er i meg; og, uten meg finnes intet. Og fordi min ånd puster hvor den vil; fordi den kan gjøre alle ting når den vil; fordi den kjenner alle ting og er fortere og raskere enn alle åndene; fordi den har all styrke og ser alle ting - i nåtid, fortid og fremtid - derfor er min ånd, det vil si min Guddom, med rette ufattelig, selv om den omfatter alt."

"... Hvis jeg hadde gjort alle mine gjerninger på én gang, ville alle ha fulgt meg av frykt i stedet for av kjærlighet. Hvordan skulle da mysteriet om menneskets frelse ha blitt fullbragt? Derfor - på samme måte som ved begynnelsen av verdens skapelse, ble alt bragt til å skje til sin bestemte tid og på tilpasset (distinct) måte - skjønt alt som skulle lages, eksisterte da, på én og samme tid, uten forandring i min guddommelige kunnskap om fremtiden - slik måtte alt i min tilværelse som menneske bli gjort rasjonelt og skrittvis (distinctly), for frelsen og rettledningen av alle."

"Derfor, hvis profetenes ord ikke skulle synes tomme, tok jeg, Guds Sønn, i likhet med Adam, et legeme som, bortsett fra synd, gjorde meg lik dem jeg skulle frelse - for at menneskene, som hadde vendt seg bort, kunne bli ført tilbake gjennom min velgjerning (charity); at mennesker, som hadde dødd, kunne bli gjort levende igjen (revived); at mennesker som var blitt forrådt, måtte bli frelst."

"Hvorfor viste jeg ikke min guddommelige makt og sannheten om min guddommelighet til alle da jeg sa på korset: 'Det er fullbragt'? Til dette har jeg å si: Alt som var skrevet om meg skulle oppfylles. Derfor oppfylte jeg alle disse tingene til siste detalj. Men fordi mange ting var blitt forutsagt om min oppstandelse og himmelfart, var det derfor nødvendig at også disse ordene skulle ha sin virkning. Hvis min Guddoms makt var blitt vist ved min død, hvem hadde våget å ta meg ned fra korset og begrave meg? Det hadde vært en svært liten sak for meg å komme ned fra korset og spre de som hadde korsfestet meg; men hvordan ville da profetien blitt oppfylt; og hvor ville da min tålmodighets dyd være? Og hvis jeg hadde kommet ned av korset, ville alle da virkelig ha trodd? Ville de ikke sagt at jeg hadde brukt den onde kunst? For hvis de var indignert over at jeg oppvekket døde og helbredet syke, ville de ha sagt enda verre ting, hvis jeg hadde kommet ned av korset. Derfor, for at de fengslede skulle bli løslatt, ble jeg - den frie - fengslet; og for at de skyldige måtte bli reddet, sto jeg - den uten skyld - festet til korset. Og gjennom min fasthet gjorde jeg dét fast som var ustabilt og styrket de svake."

"Men det hender mange ganger at barna gjentar foreldrenes synder, og derfor blir foreldrenes synder noen ganger straffet gjennom barna. Dette er ikke fordi foreldrene selv ikke vil bli straffet for foreldrenes synder, skjønt straffen for disse syndene kan bli utsatt en tid. Men enhver vil dø i, og bli straffet for, sin egen synd. Noen ganger hender det også - slik det er skrevet - at fedrenes synder til og med skal hjemsøke fjerde generasjon; for hvis barna ikke bestreber seg på å dempe min vrede på vegne av seg selv eller sine foreldre, er det min guddommelige rettferdighet at de blir straffet sammen med foreldrene som de fulgte mot meg."

"På spørsmål om hvorfor jeg tillater folk som er fulle av sinne, å fortsette å krige, vil jeg svare: Alle som har til sin fulle hensikt å skade sin nabo, er lik djevelen og er djevelens medlem og hans instrument. Jeg ville være urettferdig mot djevelen hvis jeg tok fra ham hans tjener uten dom. Så, selv om jeg bruker mitt eget instrument som jeg ønsker, så er det rettferdig, at i én som heller vil være djevelens medlem enn mitt, så bevirker og utfører djevelen sine egne gjerninger enten for andres renselse eller for fyldestgjørelsen av sin ondskap - men bare som jeg tillater og som synden krever."

9. spørrerunde
"Til spørsmålet om hvorfor jeg ga englene ånd uten kjød, vil jeg si: I begynnelsen - før tid og tidsaldrene - skapte jeg ånder for at de - ut fra sitt eget frie valg - kunne (might) leve i samsvar med min vilje og slik fryde seg i min godhet og glans. Men noen av dem ble stolte over sin godhet og gjorde vondt mot seg selv ved å bruke sin fri vilje på en uregulær (inordinate) måte. Og fordi det ikke fantes noe ondt i naturen og skapelsen unntatt det uregulære i deres individuelle vilje, derfor falt de. Men andre ånder valgte å stå i ydmykhet under meg, deres Gud; og derfor skapte de evig stabilitet. For det er rett og rettferdig at jeg, Gud, som er en uskapt ånd og Skaperen og Herren over alt, også skulle ha ånder i min tjeneste som er mer subtile og raske enn andre skapninger. Og fordi det ikke passet meg å ha fornedrelse (diminishment) i min hærskare, derfor skapte jeg, i stedet for dem som falt, en annen skapning - nemlig mennesket - som, gjennom sitt frie valg og sin gode vilje, vil kunne (might) oppnå den samme verdighet som englene forlot. Og slik, hvis mennesket hadde en sjel og ikke kjød, ville han verken være i stand til å oppnå et så sublimt gode eller være i stand til å arbeide. Kroppen ble knyttet til sjelen for å oppnå evig ære. Derfor øker menneskets prøvelser for at de skal kunne erfare sin frie vilje og skrøpelighet, med det resultat at han ikke vil være stolt. Og for at han vil ønske den herlighet som han ble skapt til, og for at han skal gjøre ugjort (undo) den ulydighet som han begikk med vilje, er han derfor - ut fra guddommelig rettferdighet - blitt gitt en tårefylt inntreden og en tårefylt exit og et liv fullt av snarer."

14. spørrerunde
".... Du spør hvorfor dyr lider skavanker (infirmitis). Det er fordi i dem - som i alt annet - er alt i uorden. For jeg er oppretteren av alle naturer, og jeg ga til hver natur dets eget temperament og orden ved hvilken hver ting kunne bevege seg og leve.

Men etter at mennesket - som alle ting ble laget for - opponerte mot sin elsker, dvs. meg, hans Gud, begynte alle ting å påta seg hans uorden; og alt som skulle ha æret ham, begynte å opponere og øve motstand mot ham. Det er derfor at det ut av denne lytefulle uorden at så mange plager og ulykker hjemsøker både mennesker og dyr. Riktignok er det slik at dyr noen ganger lider på grunn av mangel på måtehold i deres egen natur - noen ganger på grunn av neddempningen av vildheten og renselsen av naturen selv; noen ganger på grunn av menneskets synd, slik at - når tingene mennesket liker, er plaget eller trukket tilbake - må mennesket selv oppmerksomt overveie hvilken stor straffedom han fortjener, for han har bruken av en større ting, nemlig fornuften (reason). Det er sikkert, at hvis menneskehetens synder ikke krevde det, ville dyrene i menneskenes varetekt ikke være så individuelt plaget. Men selv de lider ikke uten stor rettferdighet. ......."

"Da mennesket foraktet den deiligste fryd, pådro han seg straks et byrdefult liv. Og fordi uorden begynte i mennesket og gjennom mennesket, er det min rettferd at også de andre skapninger - som eksisterer for menneskets skyld - skulle ha noe bitterhet for neddempingen av deres velvære og [med å ?] skaffe seg næring (fostering of their nourishment)."

15. spørrerunde
Hvorfor er ikke sjeler synlige for mennesket? "Sjelen er av en langt bedre natur enn legemet, fordi den er ut av min Guddommelige kraft og udødelig. Den har et partnerskap med englene og er mer enestående (outstanding) enn alle planetene og edlere enn hele verden. Derfor, fordi sjelen er av nobleste og mest ildfulle natur - som gir kroppen liv og varme - og fordi den er åndelig, kan den ikke på noen måte bli sett av legemlige vesener bortsett fra kroppslige bilder (similitudes)."

16. spørrerunde
"I sannhet, sjelen er mer verd og edlere enn hele verden og mer stabil enn alle ting. Den er mer verd fordi den er åndelig og lik englene og skapt for evig fryd. Den er edlere fordi den ble laget i mitt Guddommelige bilde, både udødelig og evig. Derfor, fordi mennesket er edlere og mer verd enn alle skapninger, skulle mennesket leve edlere enn dem alle; for han - fremfor andre - er beriket med fornuftens gave. Men hvis mennesket misbruker fornuften og mine guddommelige gaver, er det da rart hvis jeg da - ved tid for dom - straffer for det som ble forbigått i nådens tid? Derfor blir ikke utsendinger (preachers) sendt overalt og til alle tider, fordi jeg - Gud - forutser hardheten til mange hjerter og skåner arbeidet til mine utvalgte, slik at de ikke strever i utrengsmål. Og fordi mange som synder med hensikt og med sikker kunnskap, med forsett beslutter å bli værende i sin synd i stedet for å omvende seg, er de ikke verd å høre frelsens budbærere."

Til slutt noen eksempler på jordisk orienterte åpenbaringer: Et (diktert) brev skulle Birgitta sende til pave Clemens på Kristi vegne. Også for pave Urban fremla Birgitta en åpenbaring med sterkt refsende innhold som sluttet slik: "... og han skal bli nødt til å avlegge regnskap for Gud angående to ting: For det første for det han har gjort på pavetronen, for det andre for det han har unnlatt å gjøre, og som han kunne ha gjort til ære for Gud i Hans høye majestet."

Relikvier blir i en annen åpenbaring omtalt som en skatt som ikke finnes i himmelen, men på Jorden. En annen åpenbaring peker i samme retning. Gjennom en visjon får hun innblikk i sin egen fremtid her på Jorden. Regula Salvatoris - det fullstendige reglement for det nye klosteret Birgitta hadde fått i oppdrag å grunnlegge - ble åpenbart henne på én gang og inneholder også mye jordisk-praktisk informasjon.

Emanuel Swedenborg, 1688 - 1772 (33;39;75;84 og internett)
Først litt mer om hvorfor Swedenborg får en bredere omtale. Det er særlig tre grunner for det: Han var en anerkjent svensk vitenskapsmann med høy intelligens. Han hadde svært spesielle opplevelser, og hans budskap er godt dokumentert av ham selv.

Swedenborg var en mangesidig begavelse, studerte naturvitenskap og matematikk og utga en stor lærebok i allgebra, integral- og differensialregning. Han utga også dikt på latin. Videre studerte han geologi, astronomi og fysikk og utga bøker i front av datidens kunnskaper. En av bøkene ble også utgitt av Vitenskapsakademiet i Paris. Da han var 29 år ble han tilbudt et professorat ved Upsala Universitet, et tilbud han riktignok avslo. Siden beskjeftiget han seg med menneskets psyke og hjerne og utga resultatene av sine grundige studier i to anatomisk-fysiologiske hovedverk. Men Swedenborg var også praktisk begavet. Han konstruerte instrumenter, en vedovn for langsom forbrenning, og han laget et prosjekt for en kanalforbindelse mellom Gøteborg til Östersjøen. Han hadde nær kontakt med kong Karl XII, som utnevnte han til medlem av bergverkskollegiet i en alder av 28 år. Han ga også kongen råd i nærings- og finanspolitiske spørsmål og foreslo innføringen av desimalsystemet i Sverige. I 1759 så han storbrannen i Stockholm mens han befant seg i Gøteborg.

Han var over 55 år da profetiske og symbolske drømmer førte han - prestesønnen - over til en religiøs oppgave. Han hadde da gjennomlevd en langvarig krise. I en åpenbaring ga Herren han til oppgave å fremlegge den ekte kristne religion på grunnlag av Guds ord. Etter grundige studier av Skriften skrev han to bøker om religion som forklarer den kristne lære og den Hellige Skrift på en ny måte. Innsikten hadde han fått av Herren mens han studerte Ordet. Hans "Åndelige dagbøker" om Herrens Ord er skrevet av erfaring, sier han - blant annet ut fra samtaler med mange vesener i den åndelige verden. De inneholder blant annet beskrivelser av deler av det hinsidige. Det finnes flere sitater spredd rundt omkring i denne boken som gir et lite inntrykk av hans meddelelser.

Alle hans hovedverk er oversatt til alle kulturspråk. Likevel er denne bemerkelsesverdige mannen nesten ukjent idag. Hvorfor? Det er lett å tenke seg. Hans uvanlige religiøse skrifter gjorde at han ble - og blir - uglesett både i religiøse og vitenskapelige kretser.

Resymé fra "Himmel og Helvete" av E. Swedenborg
Oversatt fra engelsk av JL. Sidetallene er her satt i ( ).

Boken og dens kilder
"Himmelen og dens vidundere samt Helvete" er en beretning på 375 sider - derav 330 om himmelen - om ting som er sett og hørt av Emanuel Swedenborg (ES) gjennom de åpenbaringer han har fått gjennom tretten år. Boken ble opprinnelig skrevet på latin av Swedenborg selv. Resyméet og de oversatte sitatene er hentet fra en engelsk oversettelse fra 1905. Teksten i boken er delt inn i nummererte avsnitt som det her henvises til. Boken inneholder en rekke opplysninger om hvordan åpenbaringene fant sted:

(Fra s..3, Innledn.) Derfor "er det blitt tillatt meg å være sammen med engler og å snakke med dem som mann til mann: og også å se hva som er i himlene og hva som er i helvetene, og det i tretten år; og beskrive dem ut fra ting jeg har sett og hørt, i håp om at uvitenhet skal bli opplyst og vantro fordrevet. Slik direkte åpenbaring blir nå gjort, fordi det er det som er ment med at Herren skal komme."

(171) "For det som er i himlene, kan ikke bli sett av øynene i menneskekroppen, men av øynene til hans ånd. Når det for Herren synes å være godt, er disse åpnet; og så blir mennesket trukket tilbake fra det naturlige lyset som han er i fra kroppens sanser og hevet inn i åndelig lys som han er i ut fra sin ånd. I det lyset har jeg sett de ting som eksisterer i himmelen."

(174) "Alltid når jeg har fått være sammen med engler, har jeg sett det som var omkring dem, akkurat slik jeg har sett ting i verden, og så tydelig at jeg ikke visste annet enn at det var i verden og i en konges palass." Og (181) "Jeg har sett det tusen ganger at de er kledd med et mangfold av klær."

(234) "Det er ofte blitt meg forunt å være sammen med dem [engler] og å snakke med dem som venn med venn, og noen ganger som fremmed med fremmed, og siden min tilstand lignet deres, visste jeg ikke annet enn at jeg snakket med mennesker på jorden."

(251) "Alt det engler sier til mennesker kommer på denne måten inn i deres tanker; og på denne måten har jeg oppfattet kvaliteten på de engler som snakket med meg."

(413) "For at jeg skulle kjenne kvaliteten på himmelen og himmelsk glede - og dets natur - har Herren ofte - og alt i alt [ganske] lenge - innrømmet meg å fornemme gledene ved himmelsk fryd. Derfor kjenner jeg dem av levende erfaring, men kan aldri beskrive dem: men noen få observasjoner vil likevel kunne formidle en idé om dem."

(440) Fra Swedenborgs egne erfaringer: "Når mennesket blir rykket bort (withdrawn) fra kroppen, forholder det seg slik: Han bringes i en tilstand mellom søvn og våkenhet, og når han er i denne tilstanden, vet han ikke av annet enn at han er helt våken. Alle sansene er i denne tilstanden like våkne som ved kroppens mest perfekte våkenhet - synet, hørselen, og det som er vidunderlig, berøringen som er mere intens enn den noen gang kan bli når kroppen er våken. I denne tilstanden er ånder og engler sett i alle livets realiteter. De er også blitt hørt, og - hva som er vidunderlig - de er blitt berørt; for neppe noe av kroppen kom imellom. Dette er tilstanden som er kalt å være rykket bort fra kroppen uten å vite om man er i kroppen eller ute av den. Jeg har bare vært satt i denne tilstanden tre eller fire ganger for at jeg skulle kjenne dens natur - og samtidig - at ånder og engler gleder seg over hver sans, slik mennesket også gjør, respektive hans ånd, når han er rykket bort fra kroppen."

(436) "Jeg har snakket med ånder som en ånd, og jeg har snakket med dem som et menneske i kroppen. Når jeg snakket med dem som en ånd, visste de ikke annet enn at jeg var en ånd, og også i en menneskelig form, slik de var; og derfor var mitt indre synlig for dem, for når jeg snakket med dem som en ånd, var min materielle kropp ikke synlig."

(437) "At mennesket er en ånd i sitt indre, vil bli klart (evident) av at mennesket - etter at kroppen er atskilt, noe som skjer ved døden - fremdeles lever som før. For at jeg skulle få en bekreftelse på dette, har jeg fått tillatelse til å snakke med nesten alle som jeg noen gang kjente fra livet i kroppen, med noen i timer, med andre i uker og måneder, og med andre gjennom år; og dette primært for at jeg skulle ha bevis, og for at jeg skulle bevitne det."

(438) "La meg tilføye at hvert menneske - selv når han lever i kroppen - hva angår hans ånd, er i forbindelse med ånder, selv om han ikke vet det. Gjennom dem er et godt menneske i samfunn med engler og et ondt menneske i samfunn med under-verdenen; og til det samfunnet kommer han etter døden."

(441) "Jeg har også fått se ved levende erfaring hva det er å bli båret i ånden til et annet sted, og hvordan det blir gjort, men dette bare to eller tre ganger. Jeg vi nevne ett tilfelle. Jeg gikk gatelangs i en by og over marker og snakket med ånder og visste ikke av annet enn at jeg var våken og med åpne øyne som andre ganger før. Idet jeg gikk slik uten å snuble, selv om jeg i virkeligheten var i en visjon, og så treholdt, elver, palasser, hus, mennesker og forskjellige andre ting. Men etter å ha spasert slik noen timer, så jeg plutselig med kroppens øyne og så at jeg var på et annet sted. Jeg ble svært forbauset og oppfattet at jeg hadde vært i en lignende tilstand som den som er kalt å være flyttet i ånden til et annet sted. Så lenge den varte var ingen tanke på vegen, skjønt den var flere kilometer, det var heller ingen tanke på tid, selv om det varte mange timer eller dager; noe tegn på tretthet er heller ikke oppfattet, men mennesket er ufeilbarlig ledet på veier som er ukjente for ham til det bestemte sted."

(442) "Men å snakke med ånder og å være med dem som en av dem, har blitt innrømmet meg til og med i kroppens fulle våkenhet gjennom mange forgangne år."

Kommentar: Denne boken må likevel ikke oppfattes som ufeilbarlig, for det finnes flere feilkilder: Selv om Swedenborg har sett og opplevd mye, har han ikke sett alt. Det viser bl.a. andre åpenbaringer. Han kan også ha misoppfattet noe av det han har sett. Dessuten kan feil oppstå gjennom det skriftlige uttrykk og oversettelsene.

Swedenborgs bok gir ikke bare detaljerte beskrivelser, men forklarer også sammenhenger, slik at leseren skal forstå hvorfor ting er og fungerer slik de er og gjør. Den gir også innblikk i hans store intellektuelle og moralske kapasitet. Det er også bakgrunnen for at det ikke er mulig å gjengi det store innholdet i boken på en kort måte. På mange steder knytter teksten forbindelser til bibelsteder som derved får sin forklaring. At Swedenborg også hadde en betydelig psykologisk innsikt skinner igjennom store deler av teksten. Nedenfor følger noen få eksempler:

(277) "....; at [barns] uskyld kommer til uttrykk i deres ansikter og i noen geberder (gestures) og at det er denne uskylden som berører foreldrene innerst og som skaper foreldrekjærligheten."

(278) "Slik blir det sagt i himmelen at uskyld bor i visdom, og at en engel har så mye visdom som han har uskyld."

(355) "For mennesket tar med seg all hukommelse fra denne verden, men tingene i den er ikke under hans overblikk (are not under his view), og kommer ikke i hans tanker, slik som da han levde på jorden. Derfor kan han ikke ta noe fra det og bringe det frem i åndelig lys, fordi tingene i det ikke er gjenstander av det lyset. Men rasjonelle eller intellektuelle ting som mennesket får fra vitenskapene mens han lever i kroppen, samstemmer med lyset fra den åndelige verden; derfor, i den grad menneskets ånd er gjort rasjonell ved kunnskaper og vitenskaper i verden, i samme grad vil han være rasjonell ved frigjøringen fra kroppen; for da er mennesket en ånd, og det er ånden som tenker i kroppen."

(367) "Sinnet består av to deler, den ene er kalt forståelse, den andre vilje; og når disse to delene handler i harmoni (unity) blir de kalt ett sinn."

(512) "Uten kunnskap og anerkjennelse av disse sannheter kan mennesket ikke tenke åndelig; og hvis han ikke tenker på dem, kan han ikke ville dem; for et menneske kan ikke tenke på noe han ikke kjenner, og det han ikke kan tenke på, kan han heller ikke ville." Nedenfor følger sitater som belyser en rekke forskjellige forhold.

Treenigheten
(2) "I hele himmelen er ingen annen anerkjent som himmelens Gud enn Herren alene. De sier der - som han lærte selv - at Han er ett med Faderen: at Faderen er i Ham og Han i Faderen; at hver den som har sett Ham, har sett Faderen; og at alt som er hellig kommer fra Ham." Kommentar: Engler har sagt til Swedenborg at det ikke er plass i himmelen for dem som har en forestilling om tre Guddommelige personer.
   "Det må likevel bemerkes at alle de som ikke har atskilt sannhet fra godhet eller tro fra kjærlighet, får den himmelske forestilling om Herren og at Han er universets Gud, når de blir instruert om det i det andre livet."

(406) "La det derfor være kjent at det er Herren som styrer himmelen og også universet, for Han som styrer det ene styrer også det andre; derfor er kongedømmet de nå er i, Herrens, og at lovene til dette kongedømme er evige sannheter grunnlagt på denne loven at de skulle elske Herren over alle ting og sin nabo som seg selv."

Det hinsidige
ES forteller at det hinsidige har struktur: Himmel og helvete som igjen er underinndelt; himmelen i nivåer som igjen er underinndelt i en slags sektorer som igjen er inndelt i samfunn som består av engler med felles interesser og kvaliteter. Guds kraft, visdom og godhet flyter gjennom Herren og til alle deler av skaperverket. På en måte finnes mellom himmel og helvete en slags mellomsfære hvor åndene til avdøde mennesker oppholder seg en tid.

Det som kalles helvete er - i likhet med himlene - mer et spørsmål om tilstand enn om sted. Likevel har helvete en struktur som motsvarer strukturen i himmelen, fordi hvert samfunn i himmelen har et motstykke i helvete som oppstår ved at det gode, som karakteriserer det himmelske samfunnet, på en måte blir "speilvendt" til det motsvarende onde, som karakteriserer samfunnet i helvete. Det innebærer at rettferdighetsprinsippet også gjennomsyrer underverdenen, slik at alle kommer til det samfunn som motsvarer deres indre, og samtidig er alle med på å utgjøre dette samfunnet. Også andre prinsipper er gjennomgående for hele det hinsidige.

(583) "Himlene er i den høyere del av den åndelige verden, i den lavere del er åndenes verden, og under alt er helvetene. Himlene er ikke synlige for åndene som er i åndenes verden unntat når deres indre syn er åpnet, selv om de noen ganger blir sett som dunst eller lysende skyer. Grunnen er at himmelens engler er i en indre tilstand av intelligens og visdom, og således over synsevnen til dem som er i åndenes verden. Men åndene på sletter og i daler ser hverandre; og likevel når de slik er atskilt, ser ikke onde ånder - når de blir latt inn i sitt indre - de gode. Gode ånder kan se de onde, men de vender seg bort fra dem, og ånder som vender seg bort, bli usynlige. Helvetene kan heller ikke ses, fordi de er lukket, bortsett fra inngangene - som er kalt porter - når de blir åpnet for å slippe inn andre lignende ånder. Alle helvetes porter åpner mot åndenes verden, og ingen fra himmelen."

(236) "Jeg har hørt engler åpenbare (lay open) livet til en annen bare fra å høre ham [tale]. De [englene] sa også at de ut fra noen forestillinger fra andres tanker visste alt om hans liv, fordi de ut fra disse tankene kjenner hans fremherskende kjærlighet, og i den er alt i sin orden; og livets bok til dette mennesket er intet annet."

(536) "... det har overalt blitt vist at Herren er himmelens Gud og at all ledese av himmelen er Herrens; og siden relasjonene mellom himmel og helvete og mellom helvete og himmelen er som mellom to motsetninger (opposites), som agerer motsatt til hverandre, ........ er det nødvendig at Han som regjerer det ene også regjerer det andre..........."

Hva åndenes verden er
(421) "Åndenes verden er verken himmel eller helvete, men mellomstedet eller mellomtilstanden mellom de to, for det er stedet man [først] kommer til etter døden. Og herfra blir han etter en viss tid - avhengig av hans liv i verden - enten hevet inn i himmelen eller kastet i helvete."

(427) "Straks mennesket efter døden er kommet inn i åndenes verden, blir han inndelt (clearly distinguished) av Herren. De onde blir straks bundet til det nedrige samfunn som de var i i verden, i samsvar med deres fremherskene kjærlighet. Og de gode blir straks bundet til det himmelske samfunn de var i da de var i verden, i samsvar med kjærlighet, nestekjærlighet og tro. Men selv om de er atskilt på denne måten, så møtes fremdeles de som har vært venner og slektninger i livet i kroppen, og snakker sammen i den verden hvis de ønsker, særlig hustru og husbond og brødre og søstre." Fra åndenes verden fører smale og bevoktede passasjer både nedover og oppover.

Himlene
I himlene er det slik at livet til den enkelte vil være i samsvar med hans eller hennes kjærlighet (14). (213) "Men i himlene finnes ingen annen styring (government) enn styringen til gjensidig kjærlighet, og styringen av gjensidig kjærlighet er himmelsk styring." Det er englene som utgjør himlene. (7) "Derfor, i den grad de mottar godhet og sannhet fra Herren er de engler, og de er himmelen."
   (46) "Alle som er i lignende godhet, kjenner hverandre, slik som mennesker i verden kjenner sine slektninger, familie og venner selv om de ikke har sett dem før, fordi det ikke finnes andre slektninger, forbindelser og vennskap i det andre livet enn slike som er åndelige, det vil si enn slike som er av kjærlighet og tro."

(54) "Det kan ikke i noe fall sies at himmelen er utenfor noen, men at den er inni ham. For hver engel motar den himmel som er rundt ham i samsvar med den himmel som er inne i ham." Her forklarer ES hvor feilaktig det er å tro at himmelen er gitt til enhver uten betingelser ved en akt av nåde.

(15) "I himmelen betyr det å elske Herren ikke å elske Ham som til Hans person, men å elske det gode som er fra Ham; og å elske det gode er å ville og gjøre godt ut fra kjærlighet."

(193) "Slik er det at de er nær hverandre, som er i lignende tilstander og langt fra hverandre de som er i ulike tilstander. Og slik er det at rom i himmelen bare er eksterne tilstander som korresponderer med interne tilstander. Alene av den grunn er himlene atskilt fra hverandre og også samfunnene i hver himmel og individene i hvert samfunn. Dette er også grunnen til at helvetene er fullstendig atskilt fra himlene fordi de er i en motsatt tilstand."

(194) "Av samme grunn er altså en person i den åndelige verden til stede for en annen, forutsatt at han intenst ønsker hans tilstedeværelse, for slik ser han ham i tankene og setter seg selv i hans tilstand. Og på den annen side er en person fjernet fra en annen så lenge han har uvilje mot ham."

(209) "Det finnes ingen innflytelse fra lavere himler til de høyere, fordi det ville stå i motsetning til orden, men fra de høyere til de lavere. Englenes visdom på et høyere plan overgår visdommen til englene på et lavere plan i forholdet en myriade til én. Dette er også grunnen til at englene på et lavere plan ikke kan snakke med englene på et høyere plan. Og selv om de ser mot dem, kan de ikke se dem; deres himmel viser seg som en sky over dem. Derimot kan engler fra et høyere plan se dem som er i en lavere himmel......."

(212) "Dette er sagt for å vise at den himmelske form er slik at den aldri kan bli utforsket helt og holdent, ikke engang hva gjelder dens generelle prinsipper, og således at den er ufattelig, selv for englene......."

(184) "Men det er bedre å legge frem erfaringens bevis. Alltid når jeg har snakket med engler ansikt til ansikt, har jeg vært til stede med dem i deres boliger. Deres boliger er ganske like de boligene på jorden som er kalt hus, men vakrere. Det er tallrike rom i dem, stuer og soverom; gårdsplasser også og hager rundt dem, busker og marker. Der de lever i samfunn, er innbyggerne nær hverandre og ordnet i byer med gater, veier og kvartaler nøyaktig lik byene på jorden vår. Jeg har fått tillatelse til å gå gjennom dem og se meg omkring på alle kanter og leilighetsvis gå inn i husene. Dette hendte i en tilstand av full våkenhet, og mitt indre syn var åpnet."
   (368) "Det er vist meg hvordan gleden ved ekteskapelig kjærlighet utvikler seg (advance) hen imot himmelen, og gleden ved hor hen imot helvete. Utviklingen av gleden ved ekteskapelig kjærlighet hen imot himmelen var gjennom stadier av kontinuerlig tiltagende velsignethet og gleder inntil de ble utallige og ikke kunne uttrykkes i ord. Og jo mer de skred frem i det indre, desto tallrikere og mer unevnelige ble de inntil de nådde det ytterste av velsignelse og gleden til den innerste himmel som er uskyldets himmel. Alt dette skjedde med den perfekte frihet; for all frihet er av kjærlighet, og derfor er den mest perfekte frihet av ekteskapelig kjærlighet som er selve den himmelske kjærlighet. ......."

(383) "På samme måte blir gifte partnere, hvis sinn er i stand til å bli forenet til ett, dradd til hverandre. Derfor elsker de hverandre ved første blikk, ser at de er partnere som kan forenes og de går inn i ekteskapet fra det innerste av sin sjel. Slik er det at alle ekteskapsinngåelser i himmelen er fra Herren alene. De feirer også ekteskapsfesten, som har tallrike gjester; disse festene er forskjellige i de forskjellige samfunn." (273) "Slik er det altså at to gifte partnere i himmelen ikke blir kalt to, men én engel."

(398) "Himmelens gleder er unevnelige og utallige, men av disse utallige gleder kan ingen bli kjent eller trodd av den som utelukkende er i kroppens eller kjødets gleder; siden - som vi sa ovenfor - hans indre ser fra himmelen til verden og således bakover. For den som helt er i kroppens eller kjødets glede eller - hvilket er det samme - i kjærlighet til seg selv og verden, føler ingen glede unntatt ved ære, ved fortjeneste og i kroppens og sansenes lyster. Og disse slukker og kveler indre gleder, som er av himmelen, og ødelegger derved all tro i deres eksistens."

Engler
(136) "I likhet med mennesker har engler forstand og vilje. Lyset i himmelen utgjør livet til deres forstand, fordi himmelens lys er Guddommelig Sannhet, og Guddommelig Visdom derfra. Og himmelens varme utgjør livet til deres vilje, fordi himmelens varme er Guddommelig Godhet, og Guddommelig Kjærlighet derfra. Selve englenes liv er fra denne varmen, men ikke fra lyset, bortsett fra varmen i det. At liv er fra varme, er åpenbart, for fjernes varme svinner livet. Slik er det med tro uten kjærlighet, eller med sannhet uten godhet; for sannhet - som er kalt troens sannhet - er lys; og godhet - som er kalt kjærlighetens godhet - er varme."

(235) "Englers tale består av atskilte ord, slik som menneskers tale, og ytres også ved lyd og høres som lyd. For engler har - i likhet med mennesket - munn, tunge og ører, og også en atmosfære som lyden fra deres tale blir artikulert i. Men det er en åndelig atmosfære tilpasset englene som er åndelige. Engler puster også i sin atmosfære og ytrer sine ord ved å puste, slik mennesket gjør i sin atmosfære."

(236) "I hele himmelen har alle ett språk. Og de forstår hverandre uavhengig av hvilket samfunn de kommer fra, om det er nær eller fjernt. Dette språket blir ikke lært der, men er naturlig for enhver for det flyter fra essensen av deres sinnstilstand og tanke."

(269) "Deres [englenes] ord er også variert på uendelig mange måter i samsvar med den rekke av ting som tanken omfatter. De [såkalte] interne engler kan også kjenne hele livet til den som snakker - ut fra tonen og noen få ord. De oppfatter hans fremherskende (ruling) kjærlighet på hvilken alt i hans liv finnes - som skulle det være risset inn. Av dette fremgår naturen til englenes visdom. Deres visdom er i forhold til menneskets visdom som en myriade til én, ....."

(273) "Engler blir kontinuerlig perfeksjonert i sin visdom, men likevel kan de ikke i all evighet bli så langt perfeksjonert som til å oppnå en forholdsvis andel av Herrens Guddommelige Visdom. For Herrens Guddommelige Visdom er uendelig og englenes visdom er endelig, og det finnes intet forhold mellom det som er uendelig og det som er endelig."

(281) "Jeg er også informert om at sannhet ikke kan forenes med godhet og godhet med sannhet uten ved hjelp av uskyld. Derfor er ikke en engel en engel av himmelen hvis ikke uskyld er i ham. For himmelen er ikke i noen før sannhet er forbundet med godhet. Derfor er forbindelsen mellom sannhet og godhet kalt det himmelske ekteskap, og det himmelske ekteskap er himmelen. Videre er jeg blitt fortalt at sann ekteskapelig kjærlighet avleder (derives) sin eksistens fra uskyld, for fra forbindelsen mellom godhet og sannhet som inneholder to sinn, nemlig mannens og hustruens, og at denne forbindelsen - når den stiger ned - er presentert i form av ekteskapelig kjærlighet; for gifte partnere - som deres sinn - elsker hverandre. Derfor er der en barndommens lekenhet og uskyld i ekteskapelig kjærlighet."

(370) "Sammensmeltingen av sannhet og godhet utgjør en engel, og også hans intelligens, visdom og lykke. For en engels kvalitet avhenger av i hvilken grad det gode i ham er forenet med sannhet og sannhet med godhet. Eller - hvilket er det samme - til hvilken grad hans kjærlighet er forenet med tro og tro er forenet med kjærlighet."

De tre stadier
(491) "Det finnes tre stadier man må igjennom etter døden før man kommer enten til himmelen eller helvete. Det første er stadiet til hans ytre, det andre er stadiet til hans indre og det tredje er forberedelses-stadiet." (492) Man kommer til det første stadiet umiddelbart etter døden. "Hvert menneske - hva angår hans ånd - har både et ytre (exteriors) og et indre (interiors). Åndens ytre er hvordan den i verden tilpasser kroppen, særlig ansiktet, talen, og manerer til samværet med andre; men åndens indre et det som tilhører hans egen vilje og derfor tanken, og disse er bare i liten grad uttrykt i ansiktet, i tale og manerer."

(493) "Menneskets første tilstand etter døden er lik hans tilstand i verden, fordi han fremdeles fremstår på samme måte i det ytre. Han har derfor et lignende ansikt, lignende tale, og tilsvarende tilbøyeligheter, og således en tilsvarende moral og sivilt liv; slik at han ikke vet annet enn at han fremdeles er i verden, hvis han ikke legger merke til tingene han møter, og til hva englene sa til ham da han ble reist opp - at han nå er en ånd. Slik blir ett liv avløst av det andre, og døden er bare overgangen."

(499) "Disse ting blir sagt for at det skal bli kjent at hvert menneske har interne tanker og eksterne tanker og at de er atskilt fra hverandre. Når tanken er nevnt, er viljen også ment, for tanken er fra viljen, siden ingen kan tenke uten vilje. Av dette er klart hva som er ment med tilstanden til menneskets ytre og tilstanden av hans indre."

(502) "Når man har gått igjennom den første tilstanden, som er tilstanden til det ytre, ledes mannen, som nå er en ånd, inn i tilstanden av hans indre eller inn i tilstanden til den indre vilje og dens tanker som han har vært i i verden når han var for seg selv og tenkte fritt uten bånd. Han faller inn i denne tilstanden uten å være klar over det, akkurat som i verden når han trekker tilbake tanken som er nærmest talen eller fra hvilken han taler henimot hans indre tanker og blir værende i dem. Når derfor mennesket, som nå er en ånd, er i denne tilstanden, er han i seg selv og i selve livet sitt; for å tenke fritt ut fra sin egen sinnsbeskaffenhet er selve menneskets liv, og er han selv."

(505) "Når en ånd er i tilstanden av sitt indre, viser det seg tydelig (manifestly) av hvilken kvalitet mennesket var i seg selv mens han var i verden, fordi han da handler ut fra sin egentlighet (proprium). Han som i verden var god i sitt indre, handler nå rasjonelt og klokt, i virkeligheten klokere enn i verden, fordi han er befridd fra forbindelsen med kroppen og derfor fra jordiske ting, hvilket skapte uklarhet og la seg - slik det var - imellom som en sky. Men han som var i det onde i verden, handler nå dumt og avsindig, ja mer avsindig enn i verden, fordi han er i frihet og uten bånd."

(511) "I dette andre stadium skilles de onde ånder fra de gode, for i det første stadium er de sammen. Fordi så lenge en ånd er i sitt ytre, er han slik han var i verden hvor de onde er sammen med de gode og de gode med de onde; men det er annerledes når han er bragt til å være i sitt indre og overlatt til sin egen natur eller vilje."

(512) "Menneskets tredje tilstand etter døden - eller tilstanden til menneskets ånd - er en tilstand med opplæring (instruction). Denne tilstanden er for dem som kommer til himmelen og blir engler, men ikke for dem som kommer til helvete. For de kan ikke læres opp, og deres andre tilstand er derfor også deres tredje, og det ender med at de vendes til sin egen kjærlighet, og således til helvete som er i en lignende tilstand av kjærlighet."

(517) "Instruksjoner i himmelen skiller seg fra instruksjoner på jorden ved at kunnskaper ikke er knyttet til hukommelsen, men til livet. For åndenes minne er i deres liv, fordi de mottar og inkorporerer hver ting som samstemmer med deres liv, og mottar ikke, langt mindre inkorporerer, noe som ikke samstemmer med det; for ånder er sinnsbeskaffenhet (affections) og derfor - i menneskeform - tilsvarende (similar) deres sinnsbeskaffenheter."

(519) "Når de [gode ånder] kommer til sitt eget samfunn, blir deres indre åpnet, og siden de er lik det indre til englene som er i dette samfunnet, blir de straks anerkjent og mottatt med glede."

Forholdet mellom vår og den åndelige verden
(253) "Etter de tider [da Herren var på jorden] har det bare i sjeldne tilfeller hendt at noen har snakket med engler fra himmelen, men noen har snakket med ånder som ikke er i himmelen."

(254) "Jeg er blitt informert om hvordan Herren snakket med profetene som Ordet ble gitt gjennom. Han snakket ikke med dem som Han gjorde med folket i oldtiden, gjennom en tilstrømning til deres indre, men gjennom ånder som ble sendt til dem, som Han fylte med Sitt aspekt og slik inspirerte dem med ordene som de dikterte til profetene. ........ Ånden som var fylt av det Guddommelige gjennom Herren, vet ikke av annet enn at han er Herren, og at det er det Guddommelige som snakker; og det inntil han har snakket ferdig; men etterpå oppfatter og anerkjenner han at han er en ånd, og at han ikke snakket av seg selv, men fra Herren. Siden dette var tilstanden til åndene som snakket med profetene, derfor er det også sagt om dem at Jehovah talte."

(294) "Alle ånder som er i åndeverdenen har forbindelse (communication) med himmelen eller helvete. Himmelen er inndelt i samfunn, og det er også helvete. Hver ånd tilhører ett eller annet samfunn, består gjennom innflytelsen fra det og handler som en [som er sammen] med det."

(296) "Mennesket er ledet av Herren gjennom ånder fordi han [mennesket] ikke er innenfor himmelens orden; for han er født inn i onder som er av helvete og således i en tilstand som i alt er i motsetning til Guddommelig orden. Han må derfor føres tilbake til orden, og han kan ikke bli tilbakeført slik uten midlertidig gjennom ånder. Det ville vært annerledes hvis mennesket ble født inn i godhet, i samsvar med himmelens orden. For da ville han ikke blitt ledet av Herren gjennom ånder, men av ordenen selv, og således gjennom den generelle innflytelsen [som utgår fra Herren]."

(304) "Mennesket er skapt slik at han både har forbindelse (connexion) og forening (conjunction) med Herren; men med himmelens engler har han bare kameratskap (fellowship). Han har ikke forening med engler, men bare kameratskap, fordi mennesket - ved skapelsen - i sitt indre - som er sinnet - er lik en engel. For mennesket har en vilje og en forstand som en engel. Derfor blir et menneske - etter døden - en engel og har visdom som en engel, hvis han har levd i samsvar med [den] Guddommelige orden."

(312) "Jeg har også snakket med noen [bare] to dager etter deres død og har fortalt dem at forberedelser nå ble gjort for deres begravelse. Og til dette svarte de at det var rett å legge vekk (put away) det som hadde tjent dem som kropp med sine funksjoner i denne verden. Og de ønsket jeg skulle si at de ikke var døde, at de lever og er mennesker nå - på lignende måte som før. At de bare hadde flyttet fra en verden til en annen; at de ikke kunne merke at de hadde mistet noe, fordi de er i en kropp med sanser, slik som før, og også med forstand og vilje som før, og at de har tanker og følelser, sanseinntrykk og ønsker som ligner på dem de hadde i verden. Mange av dem som nylig hadde dødd, fikk ny glede over å være i live da de fant å være levende mennesker som før og i en lignende tilstand - for den første tilstanden til livet etter døden er slik den hadde vært i verden, men langsomt blir det endret, enten til himmelen eller helvete - og de sa de ikke hadde trodd det var slik. De var meget overrasket over å ha levd i slik uvitenhet og blindhet om livet etter døden. Og særlig over at kirkens mann skulle være i slik uvitenhet og blindhet, siden han, fremfor alle andre i verden, skulle være opplyst i slike forhold."

(354) "Det ble innrømmet meg å snakke med mange av de lærde etter deres avgang fra jorden. ......... De som i hjertet fornektet det Guddommelige - uansett hvor mye de bekjente Ham med leppene - var blitt så dumme at de knapt kunne fatte noen dagligdags (civil) sannhet, og enda mindre en åndelig sannhet."

(363) "Den bestemmende sinnsbeskaffenhet eller kjærlighet til hvert menneske blir værende med ham etter døden; den er heller ikke utryddet til evig tid, for mennes-kets ånd er alt i alt slik hans kjærlighet er; og - det er en hemmelighet - kroppen til hver ånd og engel er den eksterne formen til hans kjærlighet som korresponderer perfekt med dens indre form som er formen til hans naturlige og rasjonelle sinn. Slik er det at ånders kvalitet kjennes ut fra deres ansikt, mimikk og tale; og menneskets ånd ville - mens han lever i verden - også bli kjent hvis han ikke hadde lært å etterligne i sitt ansikt, mimikk og tale ting som ikke er hans egne."

(395) "Det som er i menneskets ånd når han forlater kroppen, blir værende efter døden, for da lever han som en menneske-ånd."

(405) "Nesten alle som kommer til det andre livet, antar at helvete er likt for enhver og at himmelen er lik for enhver, selv om det i begge er en uendelighet av varianter og mangfold. Helvete til én er aldri nøyaktig lik en annens, og himmelen til én er heller ikke den samme som til en annen på samme måte som intet menneske, ånd eller engel noengang er nøyaktig lik en annen, og det gjelder også ansiktet."

Frelse
(318) "Det er en vanlig forestilling at de som er født utenfor kirken og er kalt hedninger, ikke kan bli frelst, fordi de ikke har Ordet og derfor ikke kjenner Herren, for uten Ham finnes ingen frelse. Men likevel bør det bli kjent at de også blir frelst alene av den grunn at Herrens nåde er universell; det betyr at den gjelder hver enkelt; at de er fødte mennesker like reelt som dem innen kirken som bare er få sammenlignet med dem, og at det ikke er deres feil at de ikke kjenner Herren. Enhver som tenker ut fra en opplyst fornuft, vil se at intet menneske er født for helvete, for Herren er kjærligheten selv, og Hans kjærlighet består i å frelse alle. Derfor har Han sørget for at alle mennesker har en slags religion og gjennom den anerkjennelse av det Guddommelige og det indre liv. For å leve i samsvar med ens religiøse tro er å leve i det indre, fordi mennesket da ser hen imot det Guddommelige. Og i den grad han ser til det, i samme grad ser han ikke til verden, men beveger seg selv bort fra verden og følgelig fra det verdslige liv, som er utvendig liv."

(321) "Jeg har lært på mange måter at hedninger som har levd et moralsk liv, og levd i lydighet og underordning, og har levd i gjensidig nestekjærlighet i samsvar med deres religiøse tro, og på den måten har mottatt noe av samvittighet, er akseptert i det andre livet og blir der omsorgsfullt instruert av engler i det gode (goods) og i trossannheter; og som oppfører seg anstendig, intelligent og klokt og mottar lett sannheter og tar dem til seg. De har ikke laget feilaktige prinsipper for seg selv i strid med trossannhetene og som må ristes av, og enda mindre laget baktale mot Herren, lik mange kristne som ikke har annen tanke om Ham enn om en vanlig mann."......... "Det er en Guddommelig Sannhet at uten Herren er ingen frelse, men dette må forståes slik at det er ingen frelse uten fra Herren."

(329) "Noen tror at bare barn som er født innen kirken kommer til himmelen, men ikke de som er født utenfor kirken, fordi de sier at barn innen kirken er døpt og gjennom dåpen innført i kirkens tro. De vet ikke at ingen mottar himmelen eller tro gjennom dåp. For dåpen er bare et tegn og påminnelse om at mennesket må bli gjenskapt, og at han som er født innen kirken kan bli gjenfødt; fordi det finnes Ordet som inneholder de Guddommelige sannheter som bevirker gjenfødelsen, og hvor Herren er kjent som den som gjenfødelsen kommer fra. La dem derfor vite at hvert barn, uanstt hvor det er født, om det er i kirken eller utenfor, om av fromme eller onde foreldre, blir mottatt av Herren når det dør og blir oppdradd i himmelen."

(342) "Jeg har spurt engler om små barn om de er rene fra ondskap (evils) fordi de ikke har aktuell ondskap, slik voksne har. Men jeg ble fortalt at de virkelig og på samme måte er i det onde, at de også er intet uten å være onde; at de - lik alle engler - er holdt tilbake fra det onde og holdt i det gode av Herren; slik at det synes for dem at de skulle være gode av dem selv. I tilfelle - derfor - at barn som er vokset opp i himmelen, skulle innta en feil oppfatning om seg selv og tenke at det gode de har, er fra dem selv og ikke fra Herren, de blir noen ganger latt være i den onskap de mottok gjennom arv, og latt bli i den inntil de vet, anerkjenner og tror sannheten om dette tema."

Ingen kommer til himmelen ved en akt av ubetinget nåde
(521) "Men disse [de som ikke har informasjon om himmelen] vet intet om at mennesket [etter døden] fullt og helt er slik som hans liv er; at hans liv er slik hans kjærlighet er - ikke bare hva angår det indre av hans vilje og forståelse, men også hva angår kroppens ytre, og at kroppens form bare er en ytre form i hvilken det indre presenterer seg selv, og at derfor hele mennesket [det indre og det ytre] er [uttrykk for] sin egen kjærlighet. De vet heller ikke at kroppen ikke lever av seg selv, men fra sin ånd; at menneskets ånd er selve hans sinnsbeskaffenhet, og at hans åndelige kropp ikke er noe annet enn menneskets sinnsbeskaffenhet i en menneskelig form som fremstår åpent etter døden. Så lenge disse ting er ukjent, vil mennesket bli overtalt til å tro at frelse ikke er annet enn Herrens gode ønske som er kalt nåde og barmhjertighet."

(526) "Englene sa at de aldri hadde sett en eneste bli mottatt i himmelen som følge av en nådens akt, en som hadde levd et ondt liv - uansett hva han måtte ha sagt i verden om den tiltro eller tillit som i høyverdig forstand menes med tro."

(527) "Jeg kan bevitne ut fra mye erfaring at det er umulig å innplante himmelens liv i dem som i verden har levd et liv i motsetning til himmelen. ....... Ut fra dette og andre former for erfaring ble de enkle og gode fortalt at et menneskes liv ikke på noen måte kan bli endret etter døden; at ondt liv ikke kan endres til et godt liv, ei heller et djevelsk til et englelikt liv, for hver ånd er - fra hode til fot - slik hans kjærlighet er, og derfor av samme kvalitet som hans liv. Og å forvandle hans liv til det motsatte ville helt og holdent være å ødelegge ånden. Engler sier at det ville være lettere å forvandle en nattugle til en due og en hornugle til en paradisisk fugl enn en ond ånd til en himmelens engel. At mennesket etter døden forblir slik hans liv hadde vært i verden, kan man se i et tidligere kapittel (470-484). Disse ting vil ha gjort det klart at ingen kan mottas i himmelen som følge av ubetinget nåde."

Det er ikke så vanskelig som man tror å leve det livet som fører til himmelen.
(528) "Mange mennesker tror det er vanskelig å leve det livet som fører til himmelen, som er kalt åndelig liv, fordi de er blitt fortalt at man må gi avkall på verden, legge av seg lystene, som kalles kjødets og kroppens lyster, og leve åndelig. Og ved dette forstår de å ta avstand til verdslige ting, som særlig betår av rikdom og ære, og at de hele tiden må gå i from meditasjon om Gud, om frelse og om evig liv; og leve deres liv i bønn og å lese Ordet og fromme bøker. Dette antar de å være å gi avkall på verden og å leve i ånden og ikke i kjødet. Men fra mye erfaring og fra samtaler med engler har jeg lært at det slett ikke forholder seg slik, og sågar at de som gir avkall på verden og lever i ånden på denne måten, får et melankolsk liv som ikke er mottagelig for himmelsk glede; for livet til hver enkelt, blir værende med ham. For å motta livet i himmelen er det nødvendig å leve i verden og ta del i dens virksomheter og arbeid, og så - gjennom moralsk og sivilisert liv motta åndelig liv. Åndelig liv kan ikke formes i mennesket på noen annen måte, eller hans ånd bli forberedt for himmelen. For å leve et internt liv uten samtidig å leve et eksternt liv, er som å leve i et hus uten fundament, og som derfor enten synker gradvis eller blir fullt av sprekker og brudd eller vakler til det faller."

(529) "Blir menneskets liv utforsket ved rasjonell intuisjon, finner man at det er trefoldig, nemlig åndelig, moralsk og sivilisert, og at disse er klart atskilt. For det finnes mennesker som lever et sivilisert liv, men ikke et moralsk og åndelig liv. Andre lever et moralsk liv, men ikke et åndelig, og atter andre lever et sivilisert liv, et moralsk liv og samtidig et åndelig liv. De sistnevnte er de som lever et liv som i himmelen (life of heaven), men de førstnevnte er de som lever det liv som tilhører verden og som er atskilt fra livet i himmelen. Av dette fremgår for det første at åndelig liv ikke er atskilt fra livet i denne verden, men er forbundet med det som sjelen med kroppen,... For moralsk og sivilisert liv springer ut av åndelig liv, fordi åndelig liv består i å ville det gode, og moralsk og sivilisert liv i å gjøre det gode. Og hvis sistnevnte mangler, da består det åndelige livet bare i tanker og tale, og viljen svinner, fordi den ikke har en basis å hvile på; likevel er viljen i sin essens den åndelige del av mennesket."

(533) "At det ikke er så vanskelig å leve livet [som er] i himmelen som man tror, er altså nå klart ut fra det at det bare er nødvendig for et menneske å tenke - hvis en hvilken som helst ting han er tilbøyelig til presenterer seg selv, og som han vet er uærlig og urett - at det bør ikke gjøres fordi det er imot de Guddommelige forskrifter.
   Hvis han har vennet seg til å tenke slik - og slik tilvenning blir til en vane - bli han så gradvis forbundet med himmelen; og i den grad han blir forbundet med himmelen, blir høyere deler av hans sinn åpnet, og i den grad de blir åpnet, ser han hva som er useriøst og urett, og i den grad han ser disse onder, i samme grad kan de rystes av; for intet onde kan rystes av før det blir sett."

(534) "Menneskets tanker, som fremgår av intensjon og vilje, er representert av veier i det andre livet. ..... Veien som fører til livet, er smal - ikke fordi den er vanskelig - men fordi det er få som finner den."

(535) "Dette blir slått fast for at det skal bli kjent at livet som fører til himmelen ikke er et liv tilbaketrukket fra verden, men et liv i verden. Og at et liv i fromhet (piety) uten et liv av nestekjærlighet - noe som bare er mulig i verden - ikke fører til himmelen. Men et liv av nestekjærlighet som består i å handle seriøst og nøyaktig i enhver oppgave, forretning og arbeid fra et indre - og derved fra et himmelsk motiv. Og dette motivet ligger i det livet som leves når mennesket handler seriøst og nøyaktig fordi det er i samsvar med Guddommelige lover. Et slikt liv er ikke vanskelig, men et liv av fromhet alene, uten nestekjærlighet, er vanskelig, og likevel fører det bort fra himmelen like mye som man tror det fører hen imot himmelen."

Mennesket
(202) "Mennesket ble skapt i himmelens bilde og i verdens bilde; hans indre i himmelens bilde, og hans ytre i verdens bilde. ..... Men siden mennesket - ved sin viljes ondskap - og således ved tankens usannheter, har ødelagt dette bildet i seg selv - og således også himmelens form, og i stedet innført bildet og formen til helvete, derfor er hans indre lukket [allerede] fra fødselen, og det er grunnen til at mennesket blir født i fullstendig uvitenhet, noe som ikke er tilfelle med noe dyr. Derfor - for at himmelens bilde og form kan bli gjenopprettet i mennesket - må han bli opplært i ting som angår orden, for - som det ble sagt ovenfor - form er i samsvar med orden. Ordet inneholder alle lovene til den Guddommelige orden; for loven til den Guddommelige orden er dets rettesnor. Derfor - i den grad mennesket kjenner og lever i samsvar med det, i den grad blir hans indre åpnet, og der blir himmelens bilde formet påny. Slik blir det klart at med å være i himmelens form er ment å leve i samsvar med det som er i Ordet."

(414) "Med et ord, å bli gammel i himmelen er å bli ung. De som levde i kjærlighet til Herren og med nestekjærlighet til naboen, blir slik formet, eller så vakre i det andre livet. Alle engler er slike former - med variasjoner uten tall - og himmelen består av slike."

(474) "Av dette følger at viljen eller kjærligheten er selve mennesket (the man himself), for resultatet (the things which proceed) tilhører det som det kommer fra."

(393) "Alle, hvor tallrike de enn måtte være, føler glede i arbeidet sitt [i himmelen] og arbeider ut fra kjærligheten til å gjøre nytte (labor from the love of use) og ingen ut fra kjærlighet til seg selv eller til fortjeneste. Ingen har heller kjærlighet til fortjeneste av hensyn til livets opphold (living) for alle livets nødvendigheter blir gitt dem fritt; deres hjem, klær og mat. Fra dette blir klart at alle som har elsket seg selv og verden mer enn å gjøre nytte, har ingen plass i himmelen. For kjærligheten eller hengivenheten til hvert menneske forblir i ham etter livet i verden, og blir heller ikke fjernet i evighet.

Barn
(4) "Alle barn - som utgjør en tredel av himmelen - er innført i å anerkjenne og tro at Herren er deres Far, og etterpå, at Han er Herren til alt, og derfor Gud over himmel og jord. At barn vokser opp i himlene og blir perfeksjonert ved hjelp av kunnskaper, sågar opp til englelik intelligens og visdom, vil fremgå av det følgende."

(345) "Dessuten, barn [som døde som barn og som vokser opp i himmelen] vet ikke at de ble født i verden; de tror de ble født i himmelen. Slik vet de ikke av noe annet enn den åndelige fødsel som skjer gjennom kunnskapen om godhet og sannhet og om intelligens og visdom og den ærbarhet som gjør mennesket til menneske; og siden disse er fra Herren, tror de - og elsker å tro - at de er Herrens egne. Men likevel kan tilstanden til et menneske som vokser opp på jorden, bli så perfekt som tilstanden til et lite barn som vokser opp i himmelen - hvis det fjerner kroppslig og jordisk kjærlighet(er) som er kjærlighet til seg selv og verden - og i stedet mottar åndelig kjærlighet(er)."

Helvete
(220) "Det finnes også regjeringer i helvetene, for uten regjeringer kunne de ikke bli holdt i tømme. Men regjeringene der er alle av egenkjærlighet og motsatt regjeringene i himmelen. Hver og en i helvete ønsker å herske over andre og være suveren (pre-eminent). De som ikke ærer dem, hater de og lar bli gjenstand for deres hevn og grusomhet - for det er egenkjærlighetens vesen."

(543) "Det skal kort forklares hvordan Herren regjerer helvetene. Generelt sett regjeres helvetene av den generelle tilstrømning av Guddommelig Godhet og Guddommelig sannhet fra himlene, gjennom hvilken den generelle anstrengelse som stammer fra helvetene, blir kontrollert og dempet. Men de er også regjert av en spesifik tilstrømning fra hver himmel og fra hvert samfunn i himmelen. Helvetene er særlig styrt av engler som et utnevnt til å se inn i dem og til å tøyle deres avsindighet og forstyrrelser. Noen ganger blir også engler sendt til dem, som modererer deres forstyrrelser ved sitt nærvær. Men generelt blir alle som er i helvetene styrt gjennom frykt. Noen er styrt ved frykt innsatt i verden og som fremdeles hefter ved dem, men siden denne frykten ikke er tilstrekkelig og gradvis avtar, styres de gjennom frykt for straff, og dette er hovedvirkemidler for å avholde dem fra å utføre sin ondskap. Straffen i helvete er mangfoldig, og er mild eller streng i samsvar med ondskapen. ..... Det bør noteres at frykten for straff er det eneste virkemidlet for å tøyle volden og raseriet til dem som er i helvetene. Det finnes ingen annen metode."

(598) "Mennesket kan ikke reformeres uten å ha frihet, fordi han er født inn i ondskap av enhver art som må fjernes før han kan bli frelst; men de kan ikke fjernes uten at han ser dem i seg selv og vedkjenner seg dem (acknowledge) og etterpå slutter med å ville dem og til sist har avsky overfor dem. Da blir de fjernet for første gang. Dette kan ikke bli utført (be effected) uten at mennesket er i godhet og ondskap, for han kan se det onde fra det gode, men ikke det gode fra det onde."
   (293) "Men frihet kan ikke gis til mennesket uten at ånder fra helvete innvirker på dem på én side og ånder fra himmelen på den annen, med mennesket i midten."

Livets bok
(463) "Når handlingene til et menneske blir avdekket for ham etter døden, ser englene som har til oppgave å undersøke dette, inn i ansiktet hans og utvider søket til hele kroppen, begynner med fingrene på begge hender og fortsetter gjennom det hele. Jeg var overrasket over dette, og grunnen til det ble derfor forklart meg. Hver enkelthet (particular) av menneskets tanke og vilje er innskrevet i hjernen, for der er deres opprinnelse. De er også innskrevet på hele kroppen, fordi alle ting av tanke og vilje utvider seg fra sin begynnelse og ender tilslutt der som ved sin begynnelse. Derfor er det at hva som enn måtte være innskrevet i hukommelsen av viljen og dens tanker, ikke bare er innskrevet i hjernen, men også på hele mennesket og eksisterer der i ordnet form i samsvar med ordenen til kroppens deler. Slik ble det klargjort at hele mennesket er slik han er i sin vilje og viljens tanker, slik at et ondt menneske er sin egen ondskap og et godt menneske er sin egen godhet. Av dette vil det fremgå klart hva som i Ordet er ment med boken om et menneskes liv, nemlig at alle hans handlinger og alle hans tanker er innskrevet i hele mennesket og fremstår - når det blir fremkalt i hukommelsen - som om de ble lest fra en bok, og som om det ble presentert i synlig form når ånden blir sett i himmelens lys."

Kort beskrivelse av noen andre mystikere

Zarathustra, 7. årh. f. Kr.? (Opplysningene stammer vesentlig fra internett.)
Paigambar Saheb Asho Zarathustra var en mann av rik familie som antagelig levde i Iran i det 7. århundre før vår tidsregning. Han blir regnet som religionstifter, men egentlig(?) var han en uvanlig hellig mann som åpenbarte den opprinnelige troen påny, en tro som var åpenbart av den høyeste Gud - kalt Ahura Mazda - allerede flere tusen år tidligere. Og det var Ahura Mazda som - gjennom åpenbaring - benyttet Zarathustra for å re-etablere troen. Han skulle også drive vekk det onde med åndelige midler. Blant de hellige menn som inntil da hadde kommet, synes Zarathustra å stå i en særstilling.

Troens hensikt er å fremme de gode krefter og rettferdighet og å bekjempe og redusere det ondes makt. De rettferdige i enhver religion kommer til himmelen. Alle religioner er likeverdige. Derfor har det ingen hensikt å konvertere, for enhver tro fører til syvende og sist til Gud. Og derfor søker de troende ikke å omvende annerledes troende. Det må også henge sammen med at etnisk identitet og religion er synonymer. Tilhengerne satser på gifte innen de troendes rekker. Det er økt antall barn som skal øke tilhengerskaren.

Alle har et mål - om man kaller det nirvana, realisering av Gud eller noe annet. Å følge lærens strenge leveregler er virkemidlet for å nå målet. Gud har lagt en plan for den enkeltes liv for å tjene sjelens utvikling - for å utfolde sjelen ved å overvinne det onde hvert øyeblikk i livet og ved å praktisere lærens prinsipper. Mennesket forløses ved gode gjerninger. Det er spesifisert seks fiender: Sinne, griskhet, feil tiltrekning, lyst, stolthet og sjalusi. Disse vil korrumpere tanken og være hindere for dem som vil fri seg fra det onde.

Skriftene innen Zoroaster identifiserer tre typer sjeler: Den første eller høyeste er den som er kommet "nær senteret" - Ahura Mazda. Den andre omfatter alle som har gjort fremskritt i hellighet, og som arbeider under loven om guddommelig moral og orden i universet. Den laveste graden omfatter alle de som nøye følger lærens forskrifter.

Læren omfatter også beskrivelsen av hvordan mennesket består av ni deler og hvordan disse er harmonisk avstemt til hverandre. Jo høyere vibrasjonen er, desto mer subtile er alle fysiske og ultra-fysiske deler. Den som ikke er helt frigjort, må komme tilbake til Jorden for en ny cyklus.

Man håper og tror at Ahura Mazda vil sende en endelig frelser til Jorden som vil bekjempe det onde og fremme rettferdighet. Dette håpet har antagelig bidradd til å opprettholde religionen gjennom århundrene. Da vil den endelige åndelige kampen finne sted mellom de gode og onde krefter, og med den endelige ødeleg-gelse av det onde som resultat. De døde vil oppstå og alle sjeler vil komme til den endelige dom. Etter at synderne er blitt straffet, vil alle bli tilgitt. Menneskeheten blir gjort udødelig og fri fra sult, tørste, fattigdom, elde, sykdom og død. Verden vil igjen bli gjort fullkommen, slik den var før de ondes stormløp.

Pythagoras, 6. årh. f.Kr. (Stoffet er hentet fra (36) og internett.)
Pythagoras skal ha levd i det 6. århundre f.Kr. Han skal ha fått sin visdom - som ikke bare omfattet matematikk - gjennom innvielse i gamle egyptiske mysterier. Den bevegelsen han var utgangspunkt for, har hatt innflytelse i den gamle verden rundt Middelhavet i ca. 1000 år.

Ledemotivet for pythagoreerne var - i likhet med all gresk mysterievisdom - Erkjenn deg selv. "For pythagoreeren var forståelsen av sfærenes harmoni en forutsetning for hans eget overordnete mål i livet, å gjennomgå en indre utvikling mot en fullkommen åndelig harmoni. Ved å forstå og imitere tonene i sfærenes harmoni kunne mennesket åpne en vei tilbake til det guddommelige." Denne veien "besto i en intellektuell forståelse av kosmologien, av sjelelig renselse og av mentale teknikker...."

"Mennesket var et tre-delt vesen som besto av legeme, sjel og ånd. Det åndelige var av guddommelig natur, men var i sin jordiske tilværelse avskåret fra sitt opphav i makrokosmos." Den individuelle ånd levde på en måte i eksil og lengtet tilbake til sitt opphav. "Det som fremfor alt hindret mennesket i å erkjenne sin egentlige natur, var uvitenhet og sjelelig urenhet. Hovedformålet for pythagoreeren var derfor å gjenforene det åndelige i mennesket med det åndelige i makrokosmos mens mennesket ennå levde."
"Alt i kosmos er levende, og alt liv er beslektet." En livskraft gjennomtrenger alt og forbinder alt i kosmos til en sammenhengende organisme. Bare de færreste når sitt høye mål i løpet av ett liv på Jorden. De fleste vil trenge flere inkarnasjoner for å oppnå tilstrekkelig indre renhet og harmoni. Fra naturens side finnes en langsom utviklingsprosess i denne retningen, en prosess som mennesket - gjennom egen innsats - kan fremskynde.

Augustin, 345 - 430. Opplysningene er hentet fra (35) og (55)
Augustin ble født nær Kartago og var tilsluttet en hellenistisk religion i mange år før han gikk over til kristendommen. Hans verdensbilde synes også å være påvirket av Platon. I 395 ble han biskop i Hippo i det nåværende Algier. Augustin har et omfattende forfatterskap som bare delvis er preget av ham som mystiker. Hans mystikk kommer til uttrykk gjennom betoningen av fellesskapets forbindelse med Gud og dels i skildringer av hans egne gudsopplevelser - med en ubeskrivelig form for direkte erkjennelse av Gud. Det er ikke alltid lett å se hva som er åpenbaring og hva som er filosofisk meningsytring. Følgende sitater fra "Augustins bekjennelser og brev" gir et lite inntrykk av hans verden.

"Dagen nærmet seg da min mor skulle vandre bort fra dette liv. ...... Da vi i vår samtale var nådd til den slutning at ingen som helst nytelse gjennom sansene av selv den største jordiske herlighet tålte noen sammenligning med gleden i det evige liv, ja ikke engang var verd omtale, så hevet vi oss i brennende lengsel opp mot Ham som er virkelig, og vi vandret trinnvis gjennom hele den synlige verden og gjennom himmelen selv, hvorfra sol og måne og stjerner lyser ned over jorden. Enda høyere steg vi i vår tanke og tale idet vi betraktet og beundret Ditt verk. Så kom vi til det land hvor våre sjeler har hjemme, og selv dem la vi bak oss for å nå til grensen av de strøk , hvis rikdom aldri tar slutt, og "på hvis gressganger Du til evig tid føder Israel med sannheten". Livet der er visdommen som alle ting blir til ved, av det som har vært og skal bli. Men den visdommen blir ikke selv til. Den er som den har vært og alltid vil være. Fortid og fremtid er ikke der, men bare en væren i nåtid, fordi den er evig. For fortid og fremtid er uforenlig med det evige."

"Likevel skjer det at et menneskes sjel av Gud blir rykket vekk fra denne tilværelse og til englenes verden, ennå før den ved døden blir frigjort fra legemet. Det hendte med ham 'som hørte ubeskrivelige ord, som intet menneske kan utsi'. Da vendte sjelen seg så heftig bort fra sanseverdenen at det er umulig å si om den var i legemet eller utenfor det, med andre ord hvor vidt den i en ekstase ble rykket bort fra dette liv til hint annet, skjønt forbindelsen med legemet ennå besto, eller om den fullkomne frigjøring fra det allerede var inntrådt, slik som det skjer ved døden."

Huineng, 675 - 751 (57)
Huineng er den 6. patriark i det zen-buddhistiske Kina. Her er hvordan den opprinnelige vedhuggeren "lærte sannheten å kjenne": Som ung hørte han en dag noen ord fra "Diamantskriftet" som forandret hans liv, antagelig på den måten at det åpnet hans øyne for buddha-spiren i hvert eneste menneskehjerte. For å høre den 5. patriark tolke dette skriftet dro han - analfabeten - dit uten å la seg skremme av den store avstanden. Det åpnet veien for ham til å bli den 5. patriarks etterfølger. I det følgende gjengir vi noen klipp fra hans 37-årige undervisningsvirksomhet. Boken klippene er hentet fra, synes å være skrevet av noen av hans disipler, slik Huineng selv ønsket det. Eller rettere: de er antagelig hentet fra en avskrift av originalen som oversetteren lette etter i tredve år før han fant den og foretok oversettelsen.

"Den sanne erkjennelse veller nå frem fra mitt hjerte. Når jeg ikke viker bort fra min natur, er jeg i sannhet en 'lykke-aker'." Dette gjelder for alle, og budskapet blir universelt. "Den som holder fast ved egennaturen og er fri for enhver forgjengelig tanke ... han oppnår å se inn i sin sanne natur, han fullender Buddhas Tao!" (57, s.45). Det onde er som skyer som stenger for solen. Meditasjon blir et middel til å rense hjertet. "Uopplyste mennesker som ikke forstår sin egen natur, vet ikke at 'det rene land' er i dem selv." (57, s.47). Denne forståelsen oppstår plutselig [i likhet med all annen forståelse]. Dette synet skapte i Kina en splittelse mellom to buddhistiske skoler; den gradvise - som mente at innsikten kom gradvis - og Huinengs "abrupte" skole.

"Å se sin natur er det som virkelig gavner. Når vi alltid og uten hindring ser oss selv og sjelens hemmelighetsfulle virken, da først får vi den rette velsignelse." (57, s.80). "Når det gjelder tanker, skal de ikke henge ved fortiden. .... Hvis vi derimot ikke blir hengende fast ved noe, er vi uten disse bånd. Derfor er uavhengighet vårt utgangspunkt." (57, s.87). "Den [Chenju-naturen = vår opprinnelige natur] er det som tenker og ikke sanseorganene. Uten den ville sansningen opphøre. Når bare Chenju i oss er grunnlaget for bevissthetslivet, så smittes ikke sansene av verden trass i at øyet ser, øret hører etc., men den sanne natur vil gjøre seg konstant gjeldende."

"Ch'an (zen-meditasjonen) betyr å se inn i sin natur og derved oppnå sinnets ro. Hva er så forholdet mellom dhyana [meditasjon] og samadhi [den opphøyde tilstand av ro og indre samling som meditasjonen fører til]? At vi blir frigjort fra de ytre former, er dhyana, og at vårt indre faller til ro, er samadhi. Hvis vi blir hengende i det ytre vesen, forstyrres vår indre ro. Bare når det ytre trer tilbake, senker freden seg i hjertet. I seg selv er vår opprinnelige natur ren og uforstyrret. Det er bare når vi fester blikket ved de ytre ting at forstyrrelsen skjer. Den som ikke lar seg forstyrre av omgivelsene, vet hva virkelig konsentrasjon [oppmerksomhet] er. Utad dhyana, innad samadhi, så har vi dhyana-samadhi! Hver stund og hver time å se inn i sin opprinnelige rene natur, øve seg og leve i dette, er å fullende Buddhas veg (Tao)!" (57. s.89).

"I det øyeblikk (vi griper Nirvana) gis verken'fødsel eller undergang'. Da opplever vi 'den rene hvile' og 'forvandlingens opphør'. Men idet vi opplever det, forsvinner også bevisstheten om dette. Derfor kalles det 'den evige glede' uten at der er noe som gleder seg - eller som ikke gleder seg." Det finnes altså bare glede.

Al-Halladj, 858 - 922 (35)
På sine mange reiser til store deler av Asia - med Bagdad som utgangspunkt - vant Al-Halladj både tilhengere og motstandere. Disse fikk ham fengslet i 913 og henrettet i 922. Natten før sin henrettelse skrev han blant annet: "Siden meddelte Du Ditt nærværende vitne Ditt personlige Vesen. Hva var Din Vilje, da Du ble ensartet med mitt vesen ved den siste av mine sjeleforvandlinger, og Du kalte mitt vesen til mitt eget guddommelige vesen? Og Du åpenbarte mine opplevelser om mine underes sannheter, idet jeg fôr opp i mine himmelfarter til mine tidligere tilværelsers troner, mens jeg talte om mine skapelser."

"De skapte tings fornemmelser kan ikke inngå forbindelse med virkeligheten. Og virkeligheten forbinder seg ikke med det skapte. Inntrykkene er forbindelsesmidler, men de skapte tings forbindelsesmidler når ikke til virkeligheten. Å nå til viten om virkeligheten er vanskelig, hvor meget mere da til virkelighetens virkelighet. Sannheten er bak virkeligheten, og virkeligheten er ikke det samme som sannheten."

Hildegard fra Bingen, 1098 - 1179 (35)
Hildegard fra Bingen har skrevet om sine visjoner og opplevelser i en rekke skrifter. Hun mente å være utvalgt av Herren til å advare sin samtid. Den mest inngående beretning om hennes store opplevelse finnes i et brev til Gilbert av Gembloux.

"De som - når sjelen løftes opp - hentet visdom hos Gud og regnet seg selv for intet, de ble himmelens bærende søyler. .... Og hva jeg ser, står meg ikke helt klart så lenge jeg er bundet av mitt legeme og min usynlige sjel; for gjennom begge disse er det utilgjengelig for mennesket."

"Og mens jeg stiger, som Gud vil det, i dette syn til firmamentets høyde og føres gjennom den omskiftende luft og brer seg ut til mange fjerne folkeslag, som lever langt borte fra meg i fremmede land." "Det lys jeg ser, har intet sted, men er langt, langt lysere enn en solsky; og jeg formår ikke å få øye på dets dybde eller lengde eller brede. Og det blir for meg kalt 'skyggen av det levende lys.'" "Og hva jeg skriver i mine syner, er bare det jeg ser og hører,..." "... i hint lys er en gang imellom - men ikke ofte - et annet Lys, som kalles 'Det levende Lys', og når og på hvilken måte jeg ser det, vet jeg ikke. Men når jeg ser det, blir all bedrøvlese og all nød tatt fra meg, og det er da som om jeg fikk en enfoldig ung pikes vesen og ikke en gammel kones."

Dejal Ud-din Rumi, 1207 - 1273, (35) og (55)
Dejal Ud-din Rumi hadde allerede som gutt usedvanlige evner og det ble spådd om han at han vill nå "den høyeste åndelige storhet". Da han var 24 år, avløste han sin far som professor i filosofi i byen Konia i Lilleasia. Han var allerede berømt da han fikk sin "vekkelse" i 1244. Han ble stekt påvirket av en merkelig venn, en omvandrende mystiker som plutselig forsvant. Dejal Ud-din Rumi etterlot seg to hovedverk. Det ene inneholder lyriske skildringer av den mystiske opplevelse. Det andre og noe senere verk er et omfattende mystisk læredikt. Av dervishene (se avsnitt 4.3) sidestilles dette verket med Koranen. Fra hans lære sakser vi:

"Ethvert vesen du ser, har sin urform i den andre verden; om dets skikkelse går til grunne her, gjør det ikke noe, siden den virkelige formen er evig."

"Fra det øyeblikk du trådte inn i tilværelsens verden, ble en stige satt for deg, for at du kunne slippe bort igjen. Først var du et mineral, senere ble du en plante. Derpå ble du et dyr, har du glemt det? Endelig ble du menneske med kunnskap, forstand og tro. Se bare på ditt legeme, som likevel bare er støv, se hvilken fullkommenhet det har nådd! Når du har lagt mennesket bak deg, vil du bli en engel. Og dermed har du forlatt denne Jord, og ditt sted er i himmelen. Men forlat så også den og inngå i det uendelige hav, slik at din dråpe må bli ett med det osean som omfatter Altet. Oppgi ethvert "sønneforhold", men søk enheten med hele din sjel; om også ditt legeme eldes, hva gjør så det, når bare sjelen er ung."

"Falske var de ledetråder verdens demon ga deg. Men du enset dem ikke, men vendte deg dit hvor ingen ledetråd behøves. Siden du nå er selve Solen, hvorfor bærer du da Tiara? Hva vil du med belte, nå da du ikke mere har noen midje? Jeg har hørt at du med uro iakttar din sjel. Hvorfor hvorfor - nå da du er i sjelenes sjel? O hjerte, hvor selsom en fugl er du, som i din iver etter den guddommelige belønning fløy som et spyd mot skjoldet."

Angela fra Foligno, 1248 - 1309, (35)
Angela fra Foligno levde i siste halvdel av det 13. århundre som medlem av en franciskanerorden. Hun hadde ekstatiske visjoner som til tider kunne komme ganske ubeleilig. Hun dikterte sine opplevelser for sin skriftefar som lot det bli en liten bok.
   "Akkurat nå ble min sjel løftet opp, og jeg var i en glede som er aldeles ubeskrivelig og ikke på noen måte kan beskrives. Alt hva jeg ville vite, visste jeg til fullstendighet; alt hva jeg ville eie, eide jeg helt og holdent. Og jeg så alt godt." Mens det varer, kan sjelen ikke tenke på å bli atskilt fra det, den bare fryder seg usigelig.

"Og sjelen ser intet som kan beskrives med ord eller fattes; den ser intet og ser dog alt, alt." "Det forekommer meg at alt, som jeg skriver om det, er bespottelig. Og når jeg skuer det Gode, vet jeg ikke av menneskeheten, av gudmennesket eller av noe som helst som har form og skikkelse. Og likevel ser jeg alt og dog intet. Men når jeg fjerner meg fra det og holder meg borte fra det, ser jeg gudmennesket; og Han drar sjelen til seg med den største mildhet, og det hender at Han sier: Du er i meg og Jeg er i deg. Og jeg ser Hans øyne og Hans åsyn som stråler meg imøte med den inderligste kjærlighet."

"På to måter viser Han seg for sjelen: På den ene måten gir Han seg til kjenne dypt i min sjel. Og jeg fatter at Han er til stede og fatter også at Han er til stede i enhver skapning og i hver ting som er til, i demon som i engel, i Paradis som i Helvete, i hor og mord såvel som i gode gjerninger - i hver eneste ting, som på en eller annen måte eksisterer, hva enten den er god eller skjendig."

"På en annen måte viser Gud seg i sjelen ad en ganske særlig og helt forskjellig vei og bringer andre gleder og liksom samler meg helt om meg selv. Og Han virker i sjelen guddommelig og i uendelig nåde og med en slik avgrunnsdyp velde at det alene er det samme som den lykksalighet de hellige nyter i det evige liv. Den lykksalighet er en utvidelse av sjelen, og derved blir den bedre i stand til å ta imot og eie Gud."

"... for best som jeg ikke tenker på noe, blir sjelen med ett henført og grepet av Gud, og jeg omfatter hele verden, og det synes meg at jeg ikke er på Jorden, men i himmelen, i Gud. Og denne tilstanden som jeg er i nå, er langt opphøyd over alt som jeg har kjent hittil; den er av en slik fylde og en slik klarhet og virker så edel og altomspennende at jeg føler at ingen annen tilstand kommer i nærheten av den. Og den Guds åpenbarelse har jeg kjent tusene og tusene ganger, hver gang på en ny og forskjellig måte."

"Og videre sa Gud til meg: Alt det som er skrevet, er skrevet etter min vilje og kommer fra meg. Og derpå sa Han: 'Jeg vil besegle det.' - Og da jeg ikke forsto hva det ordet betydde .... gjentok Han: 'Jeg vil bekrefte det.'"

Mester Eckehardt, ca. 1260 - 1327, (35)
Eckehardt regnes som én av den kristne mystikkens største skikkelser. Han arbeidet innenfor dominikanerordenen og var der munk - forstander - provinsialvikar - lærer ved en munkeskole i Paris og til sist høgskolelærer i Køln. Etterhvert så den katolske kirke med engstelse på hans undervisning, og sak ble reist mot ham for kjetteri. Men han døde en naturlig død før dom falt. Den mystiske erkjennelse av enheten med Guddommen må være et resultat av "rykk i sjelen som hevet han over alle himler."

Han hadde sagt at den rettferdige alltid var seg selv lik. Og grunnen? "Jo, den som gleder seg over én ting og bedrøves ved en annen, han er ikke ennå rettferdig. Og den som én dag er meget glad og en annen dag mindre, eller slett ikke, han er enda fjernere fra å være rettferdig. For den som virkelig elsker rettferdigheten, holder fast ved den, ja elsker den slik, at hans vesen blir ett med den, og ikke noe kan trekke han bort fra den, og som ikke enser noe annet." "De rettferdige lever evindelig, og i Herren er deres lønn."

"Hvorfor streber du etter gods og ære? Det vet du meget vel. Men hvorfor lever du? For å leve! Og likevel vet du ikke hvorfor du lever. Så attråverdig er livet i seg selv at man begjærer det for dets egen skyld. Selv de, som er i helvete i den evige pine, vil likevel ikke gi avkall på livet sitt på tross av pine og plage. For også deres liv er så edelt, at det strømmer gjennom dem umiddelbart fra Gud. Derfor vil de leve. - Hva består da mitt liv i? Guds vesen, det er mitt liv!"

"Den himmelske Far er i sannhet min Far, for jeg er Hans, og alt hva jeg eier, har jeg fått av Ham, og som Hans sønn er jeg den samme som han og ikke noen annen." "Jeg har engang sagt, og det er uforandret riktig: Når mennesket henter Gud i det ytre og tar Ham til seg, er han ikke på den rette vei. Man skal ikke søke eller tro å finne Gud utenfor seg selv, men ta ham som vår og i oss!"

"Mange enfoldige mennesker innbiller seg at de engang skal se Gud ansikt til ansikt, som om han sto hist og de her. Det skjer aldri! Gud og jeg vi er ett i erkjennelse. Og på samme måte: Hvis jeg drar Gud inn i meg ved følelsen, så drar jeg også inn i Gud."

"Hele min tilværelse avhenger av at Gud er meg nær og nærværende. Det samme er Han vel også for en sten eller et stykke tre, men de vet det ikke. Visste trestykket noe om Gud og ble seg selv bevisst, slik den høyeste av englene er seg bevisst, så fikk det den samme salighet som den høyeste engel. Derfor er mennesket saligere enn et stykke tre, fordi han erkjenner Gud og vet hvor nær Gud er. Ja, jo større klarhet han har over dette, desto saligere er han. Han er ikke salig ved at Gud er i ham og er ham så nær, og at han har Gud, men bare ved at han erkjenner Gud, erkjenner hvor nær Han er ham, og hvor kjær og nærværende Gud er."

Hva er det som bringer sjelen så vidt at den erkjenner Gud og Hans nærhet? Sjelen må være kommet dithen at intet kan bringe den ut av likevekt. Dessuten må sjelen være like langt fra alle jordiske ting som himmelen på alle steder er like langt fra Jorden. "Men når den [sjelen] for Guds skyld oppgir sitt Jeg og lar alle ting fare, så finder den dem igjen i Gud; idet den erkjenner Gud, erkjenner den Gud også i seg selv og alle de ting den hadde skilt seg fra og i deres fullendelse."
   "Mennesket skulle være slik beskaffent, at han aldri lot seg rive med av sin vilje i noensomhelst hensikt, men at han skulle trakte etter hvordan han kunne følge Guds vilje."

".. men vi sier at den [saligheten] verken beror på erkjennelse eller kjærlighet, men at det er noe i sjelen som både erkjennelse og kjærlighet springer ut av."
   "Derfor sier jeg: Når mennesket vender seg bort fra seg selv og alle skapte ting - ja i så høy grad du gjør det, i så høy grad føres du til salig enhet med den lille Gnisten i sjelen, som ennå aldri har hatt noen berøring med tid eller rom. Denne gnist streber bort fra alle skapninger og vil intet som helst annet enn Gud, som han er i seg selv. Den er ikke tilfreds med Faderen eller Sønnen eller den Hellige Ånd, overhodet ikke med noen av de trende Personer, for så vidt hver av dem fastholder sitt eget vesen."

Julian av Norwich, ca. 1342 - 1415, (60)
Følgende opplysninger stammer fra forordet i (60): Lady Julian oppholdt seg - som eneboer - i et lite tilbygg til St. Julian kirke i Norwich. Hun var kjent som en begavet rådgiver og veileder i det åndelige liv. Såvidt man vet, var Lady Julian den første kvinne som skrev et verk på engelsk.

Ved daggry ble presten tilkalt for å be ved det som alle mente var hennes dødsleie. Mens hun betraktet det krusifikset som presten holdt opp for henne, opplevde hun at all smerte og sykdom ble borte, og at hun ble friskere enn noensinne. Deretter funlgte en serie åpenbaringer i form av visjoner - femten i alt - mellom daggry og tidlig på ettermiddagen. Dagen etter fikk hun en åpenbaring til. Lady Julian skrev en kort beskrivelse av opplevelsene en stund senere, men det var først tyve år etter at hun forfattet "The Revelations of Divine Love", en samling av modne refleksjoner over de 16 åpenbaringene og hva de hadde betydd.

Fra de 16 visjonene som Gud ga Lady Julian i mai 1373 i en alder av ca. 30 år - under en alvorlig sykdom:

S. 16: Han som skapte til kjærlighet, vil ved den samme kjærlighet gjenreise mennesket til dets tidligere hellighet - ja, enda helligere.

S. 17: Han vil at vår beskjeftigelse skal være å hige etter å kjenne og elske ham til vi er gjort hele i himmelen.

S. 20: Mitt sinn ble løftet opp til himmelen og jeg så vår Herre som herre i sitt eget hus. Dit hadde han innbudt sine meget avholdte venner og tjenere til fest. Jeg så at Herren ikke satt på ett sted, men strakte seg over hele huset og fylte det med fryd og glede. S. 63: Strålende vakkert er det sted hvor Herren lever. ...

S. 22: Jeg så i sannhet at Gud gjør alle ting, uansett hvor små de kan være. Og jeg så at ingenting skjer ved tilfeldighet, men ved Guds langtskuende visdom. Om det for oss synes å være tilfeldighet, er det fordi vi går med skylapper og ikke ser. De tingene som ble planlagt før verdens begynnelse, kommer så brått på oss at vi i vår blindhet sier de er tilfeldige.

S. 25: På grunn av Herrens ømme kjærlighet til alle dem som skal bli frelst, er han rask til å trøste dem og si: "Grunnen til all denne smerte er synd. Men alt skal bli godt, alt av alle slag skal bli godt."

S. 44: Storlig skulle vi glede oss over at Gud bor i vår sjel, og glede oss enda mer fordi vår sjel bor i Gud. Vår sjel er skapt for å være bolig for Gud, og sjelen har sitt hjem i Gud som ikke er skapt.

S. 62: I sitt storsinn begrenser han det vi ser, for det er så ynkelig og avskylig at vi ikke ville tåle å se det som det er. Og så etter å ha lært våre synder å kjenne gjennom anger og nåde, skal vi bli skilt fra alt som ikke ligner vår Herre. Da skal vår Frelser hele oss fullstendig og gjøre oss til ett med seg.

S. 70: Helt siden det ble vist meg, har jeg ofte ønsket å få vite hva vår Herres mening var. Og mer enn femten år senere ble svaret gitt meg som en indre forståelse: "Vil du vite Herrens mening med dette? Lær det nøye. Kjærlighet var hans mening. Hvem viste deg det? Kjærligheten. Hva viste han deg? Kjærlighet. Hvorfor viste han deg det? Av kjærlighet. Hold fast ved dette og du vil lære og forstå mer om kjærlighet, og du vil aldri i all evighet behøve å vite eller forstå noe annet." Slik lærte jeg at kjærlighet var hans mening.

Teresa av Avila, 1515 - ca. 1579, (35) og (78).
Gjennom et langt liv i Spanien arbeidet hun med ordens- og klosterorganisasjon på tross av at hun hadde mange ytre vanskeligheter, var skrøpelig og svak og ble hjemsøkt av sinnsopprivende ekstaser. Blant hennes skrifter finnes "Sjelens Slott" hvor hun skildrer de saler som sjelen rommer, og som er ment som bilder på den lange veien i syv trinn til den fulle Guds-opplevelse. Kjærligheten til Gud må komme til uttrykk gjennom gjerninger. Teresa legger stor vekt på ydmykhet, og understreker selverkjennelsens betydning. "Jeg vet ikke om jeg har forklart dette klart nok: selvkunnskap er så viktig at jeg skulle like at dere utviklet den uten hvile, selv om dere ble hevet rett opp til himlene; så lenge vi er på denne Jorden, har intet større betydning for oss enn ydmykhet."

Teresa sier noe om hvordan Gud kommuniserer med mennesker, selv om det er vanskelig å forklare. Hun går også nøye igjennom hvordan man kan skille åpenbaringene fra Guds rike fra de onde makters innflytelse. "Jeg ville ønske at jeg med Guds hjelp kunne forklare på hvilken måte forening atskiller seg fra henrykkelse eller henførelse eller fra åndens flukt, som man sier, eller fra trance - hvor alle de sistnevnte tilstander er det samme. Jeg mener at alle disse bare er forskjellige benevnelser for én og samme ting, som også kalles ekstase. Det er en langt større ting enn forening, dens frukter er langt større og dens virkninger langt mangfoldigere, for forening er jo det samme i begynnelsen, midt i og ved avslutningen, også innadtil. Men slik henrykkelsen har langt høyere formål, frembringer den også virkninger såvel innad som utad."

Hun beskriver hva slik henrykkelse innebærer. I terminologien fra "Langs Erkjennelsens Grenseland" kan det bl.a. dreie seg om transendentale reiser og ut av kroppen-tilstander. For hennes vedkommende innebar den flere ganger også levitasjon. Og hun beskriver hvordan det føltes: ... så "syntes det, som om Herren ved henrykkelsen også ville ha legemet frigjort, og derved fremkaldes en viss eiendommelig avstandsfornemmelse fra alt jordisk, hvilket gjør livet meget mere vanskelig og plagsomt." Men det fører til at ikke noe mer på Jorden kan være sjelens felle. Og skjønt Gud kunne føles langt borte, åpenbares Han likevel i all sin herlighet på den selsomste måte man kan tenke seg.

"For himmelen er ikke hans [Herrens] eneste oppholdssted; han har et annet i sjelen, som man også kunne kalle den annen himmel." Bare de sjeler som ikke har funnet nåden, ser bare det lys i sjelen som vi kjenner; ikke fordi lyset ikke finnes der, men fordi de ikke er istand til å se det.

"Vi vil nå betrakte sjelen, ikke som noe som er trengt mellom snevre grenser, men som en indre verden, hvor alle de boliger jeg har talt om, finnes. Og det bør også være slik, fordi selve himmelens og Jordens skaper verdiges å bo der."

"Således trer sjelen altså inn i denne siste [syvende] bolig ved en så å si forstands-messig visjon og ved en viss erkjennelse av sannheten. Den hellige treenighet viser seg derpå for den, og det begynner med at en slags sky som er bristeferdig av lys, gir seg til syne i ånden, og i denne skyen skjelner den [sjelen] ved en underfull erkjennelse, som blir gitt den, de tre guddommelige personer tydelig og atskilt fra hverandre. Og den fatter samtidig med fullkommen sikkerhet at de tilsammen bare er et vesen, en makt, en vidom og en eneste Gud. .... Sjelens undring vokser stadig, fordi det mer og mer forekommer den at disse tre guddommelige personer slett ikke atskiller seg fra den [sjelen], og at den stadig er sammen med dem, slik den tydelig ser det på den måten jeg har sagt, det vil si i sitt eget aller innerste, som er som en avgrunn så dyp, at jeg er for uvitende til å kunne gi noen forestilling om den."

Isak Luria, 1534 - 1575. Det meste av stoffet er hentet fra (3).
Isak Luria er en betydelig mystiker innen den jødiske tradisjonen. Han hadde mye til felles med Emanuel Swedenborg og hadde en lignende intim omgang med avdøde sjeler og åndsvesener som han. Noen av Lurias elever har nedtegnet Lurias tanker og gjort dem tilgjengelige for vår tid.

Etter at profeten Elias hadde vist seg for Luria, forsto han alt i de hellige skriftene han hadde studert og kunne tolke dem ut fra den sanne kabbala (= jødenes mundtlig overleverte mystiske religionsfilosofi). Han forsto skapelsens mysterium og de guddommelige makters tilsynekomst, naturens "tale" og englenes språk. Han visste om en person var besatt av en god eller ond ånd. Han talte med dem og fjernet de onde.
Han talte med rettferdige sjeler som befant seg i kroppen til et annet menneske (dvs. han talte med gode ånder gjennom et medium i trance), og de åpenbarte for ham de himmelske hemmeligheter.

Han kunne også erkjenne om et menneske var i sitt første liv på jorden eller om det var en gjenfødsel. Han visste hva som var bestemt i himmelen og på Jorden, kunne lese menneskenes tanker og kunne se hva godt eller ondt et menneske hadde gjort. Og han kunne til og med gjøre seg usynlig. Han var full av hellighet og vennlighet, var beskjeden, øvde seg i alle dyder, avholdt seg strengt fra synd og var full av kjærlighet til Gud.

Fra hans lære gjengir vi følgende: Som skapelsens første trinn måtte Gud frigi et område av sitt eget vesen. Først deretter utfoldet Gud seg som skaper i det ur-rommet han hadde "ryddet" i seg selv. Den trinnvise skaperakten blir så beskrevet, og det onde fremstår som en avsondret reell makt. Å gjenskape den ideale tilstand, som skapningen opprinnelig stilte mot, blir nå det hemmelige mål for all utvikling.

Guddommelig og menneskelig eksistens er på bestemte punkter i verdensutviklingen forbundet med hverandre. Jødenes religiøse gjerning forbereder den endelige restitusjon av alle spredte "lys og gnister" som er sendt ned i materiens eksil. Messias' komme er derfor ikke noe merke på avslutningen av "tikkum" - veien til alle tings ende. Frelsens sanne vesen er av mystisk art. Læren om alle tings opphav i Gud blir i omvendt retning læren om frelsen - som alle tings tilbakevending til sin opprinnelige kontakt med Gud.

Luria ser i bønnen en symbolsk avbildning av selve verdensprosessen. Den mystiske meditasjonen søker å bestemme og holde fast de enkelte stadier under oppstigningen. Og det kan like naturlig oppfattes som en nedstigning til de dypeste grunner i sjelen.

Mens de eldre kabbalistene bare kjente gjenfødelse i forbindelse med bestemte forbrytelser, ble situasjonen en annen for kabbalistene - inklusive Luria - på 1500-tallet, da læren om sjelevandringen som en universell lov ble overtatt av mange. Inkarnasjon i dyr og planter ble også ansett for å være mulig.

Som følge av det ondes påvirkning, kan sjelevandringen pågå lenge for et menneske. Men denne tiden kan - ifølge Luria - forkortes vesentlig gjennom meditasjon og botsøvelser. Hvert menneske bærer spor fra sjelens vandringer i linjene på pannen og i hendene og i den auraen som kroppen stråler ut. Store mystikere kan tyde disse tegn og gripe hjelpende inn i sjelens skjebne.

Sjelene har et slags skjebnefellesskap med alle innen sjelefamilien. Menneskets oppgave er oppfylt når det på alle plan har renset og gjenopprettet alle de gnister som tilhører dets egen sjel, og når det samme er tilfelle med alle de sjelene som sammen utgjør den storsjel eller sjelefamilie man tilhører.

Sjelevandring oppstår som følge av én eller flere årsaker: Synd - Når man av treghet har unnlatt å oppfylle et viktig religiøst påbud - Når noen av Gud blir sendt til Jorden, ikke av egen skyld, men for å føre andre på riktig vei gjennom sin vandel og lære og - Når noen i sitt tidligere liv ikke har fått den riktige ektemaken.

Jacob Bøhme, 1575 - 1624, (29) og (36)
Jacob Bøhme arbeidet som skomaker i Görlitz inntil 1613. Hans hovedverk "Den oppstigende Morgenrøde" kom i 1610 etter en rekke åpenbaringer som gjorde at han ikke hadde ro før han hadde prøvd å fortelle om dem. "Men da min ånd i en slik nedslåtthet lot seg gripe av Gud som av en mektig storm, og mitt ganske hjerte og sinn samt alle tanker og all vilje gikk opp deri og uten opphør stred med Guds kjærlighet og barmhjertighet, at den dog skulle velsigne meg, det vil si oppfylle meg med sin Ånd, for at jeg skulle forstå Hans Vilje og bli fri for min bekymring - så lyktes det omsider min ånd å bryte igjennom. Etter harde kamper trengte min ånd inn til Guddommens innerste vesen og ble mottatt der i kjærlighet, som en brudgom mottar sin elskede brud. Og den fryd i ånden som var der, kan jeg ikke beskrive eller fortelle om; den lar seg slett ikke sammenligne med noe som helst, bare med at Liv blir til midt i døden, ja, med de dødes Oppstandelse."

Böhme synes å ha filosofert en god del over sine opplevelser og han utviklet et helt system som har vært gjenstand for lærd analyse helt frem til våre dager. Bok (29) om Böhme kaller det teologisk-filosofisk spekulasjon. Forfatteren av foreliggende bok har derfor hatt visse problemer med å skille åpenbaringene fra Böhmes egne filosoferinger. Vi begrenser derfor opplysningene vedrørende Jacob Bøhme til noen få, som ser ut til å være gitt ham utenfra.

Guds himmel er overalt. I alle ting finnes godt og ondt; i de fornuftige skapninger så vel som i trær, stener, i jorden, i elementene, i menneskene og dyrene. "I dette lys gjennomskuet min ånd alt, og i alle skapninger, i hver urt, i hvert gresstrå så den Gud og så hvem Han var, hvordan Han var og hva som var Hans vilje."

"Hvis menneskenes øyne ville bli åpnet, ville de se Gud i Hans himmel, for himmelen er i alle tings opprinnelse, ja, der er himmelen!" Og "Intet er nærmere deg enn himmelen, for du står ved himmelens dør. - Og hvor vil du søke Gud? Søk Ham bare i din egen sjel; den er av den evige natur, hvor det Guddommelige bor."

Hans Nielsen Hauge, 1771 - 1824.
Opplysningene kommer særlig fra (19) og (46). Vi sakser fra Dag Kulleruds bok om Hans Nielsen Hauge: "Litt nedenfor bondestua, i hellingene ned mot Glomma arbeidet han og sang på en salme." ... "Med ett blir hans sinn så oppløftet til Gud at han verken sanser seg eller maktet å si hva som foregikk i ham. Han var som utenfor seg selv. I sin sjel føler han noe overnaturlig, guddommelig og salig; 'at det var en Herlighed, som ingen Tunge kan udsige, det mindes jeg til denne Dag saa klart, som det skulle skeet for faa Dage siden, da det dog nu er 20 Aar forløben siden Guds kjærlighed saa overvættes besøgte mig. Ingen kan heller fradisputere mig dette".

"For Hauge var dette et kall, han sier seg å være opplyst av Guds ånd til å gjøre dette. I et brev skriver han at han gikk på gaten og grublet over egne motiver, men Herren gav ham da et vitnespyrd eller bekreftelse på at han ikke søkte etter gaver, eller etter det å få og beholde, det var for å gi og dra andre med på veien til Guds rike."

Hva var det han ble opplyst av Guds ånd til ågjøre? Å vinne mennesker for Guds rike gjennom skrift og tale og å redusere nød ved å sette igang næringsvirksomhet etc. Han utfoldet et utrolig engasjement. Og det trengtes også mot for å overvinne alle de vanskelighetene som stilte seg i veien fra øvrighetens og geistelighetens side. Dessuten var han folkeopplyser bl.a. ved å bidra til at vanlige mennesker leste hans (og andres) bøker.

Men Hans Nielsen Hauge var først og fremst en praktiker som hele tiden lette etter muligheter for det han mente var gode gjerninger. Han var også en foregangsmann når det gjelder likestilling mellom kjønnene. "Hauge legger liten vekt både på dåp og nattverd. Disse sakramentene er for ham som nyttige pedagogiske redskaper for lydighetens og virksomhetens skyld, ja, han avviser ikke at de kan være som en form for overtro, og med utvetydig front mot ulike fromhetsretninger skriver han at det hjelper ikke med 'Æden og Drikken' dersom man ikke gjør Faderens vilje."

"Gjennom naturens lys og sin samvittighet kan hedningene danne seg et bilde av Gud, som gir dem mulighet til å handle rett og være dydige. Guds dom vil derfor gjelde etter hvordan de oppfyller ansvaret som de på denne måten er opplyst om. Jeg tror - skriver han - at mange hedninger eller de som tilhører andre religioner, og som handler etter deres lære snarere enn den vi har, blir salige og kommer til det evige liv ... Ja, skriver han et annet sted, - den enfoldige tror ikke at noen fra andre religioner blir salige og derfor hater de disse og forakter andre som ikke har samme mening som dem selv."

"De som søker etter barmhjertighet, rettferdighet, saktmodighet og ydmykhet og som beviser dyd av sin tro, de antas av Herren, det gjelder ôg hedninger." Hauge var altså ingen dogmatiker og heller ikke bokstavtro i sin tolkning av bibelen.

Synd er det som hindrer en i å se Gud og å gjøre det gode. "Det gode står i hans sentrale budskap, og alt som fremmer dette er etter Guds behag, mens alt som står imot tilhører djevelen og det onde."
   "... Guds ånd utgydes over sønner og døtre. Det er en stor nådegave som overøses mange, både menn og kvinner, og som gjør at de kan tale og forklare Guds ord." "Det var ikke noe menneskeskapt nødsprinsipp som drev Hauge til handling og vekkelse. Det var Guds ord og befaling!"

Luise Buchmann, 1884 - 1944, (38)
Luise Buchmann var en from, protestantisk diakonisse fra Sveits. Fra 1912 til sin død hadde hun mulighet for samtaler med Kristus. Det skjedde ved at hun "i ånden ble henrykket til himmelen", som det heter. Der kunne hun fremlegge egne og andres spørsmål og få svar i klartekst. Hun fikk også opplysninger - eventuelt i form av visjoner - om mennesker som trengte hjelp, og med oppdrag å hjelpe dem, noe hun da også alltid gjorde. Her følger noen av de opplysningene Luise Buchmann fikk.

"Oppsplittingen av den kristne kirke i så mange kirker og menigheter står under den guddommelige tålmodighet; ingen av dem har den rene lære lenger; djevelen har tømt sin lille frøpose i alle. På den annen side er Jeg virksom i alle kirker og menigheter, og frelsen kan bli funnet der av alle oppriktig søkende mennesker. For mine hellige øyne er det en gru (Greuel) når et kristent trossamfunn sier om seg selv: Bare hos oss er frelse! Bare den som kommer til oss står seg vel (steht richtig)!"

Deretter fikk hun et syn: Hun så et stort fjell med en vid slette på toppen. Og midt på sletten så hun Kristus sitte på en herlig trone. På alle sider av fjellet førte veier opp som bar navnene til de forskjellige kirker og trossamfunn. Vranglærene hadde ingen vei. Alle veiene var atskilt fra hverandre med plankegjærder som ved foten av fjellet var så høye at menneskene på vei oppover ikke så hverandre. Jo høyere de kom, desto lavere var gjærdene, slik at vandringsmennene og -kvinnene kunne se hverandre. Oppe på sletten opphørte all atskillelse, og man så bare en eneste stor, salig skare samlet om Kristi trone. "Hør" - forklarte Herren - "Menneskene nede på veien, der gjærdet er så høyt at man ikke kan se over det, er de kristne som ifølge sin lavere åndelige utvikling (Heiligungszustand) ikke kan erkjenne sine brødre og søstre i andre kirker og trossamfunn. Jo lenger de skrider frem på Guds veier, desto mer erkjenner de at de kristne på de andre veiene streber mot det samme målet. Der oppe hos Meg er målet nådd! Én gjeter og én hjord!"

"Det som står i Skriften er hellig. Ikke en bokstav må fjernes eller legges til. For de vise og kloke av denne verden er helligdommen skjult; men for de umyndige blir den åpenbart." Og det blir tilføyd at den Hellige Skrift inneholder alt som skal til for å oppnå salighet. Likevel, hvis alle sannheter og skjulte forhold (Geheimnisse) hadde blitt beskrevet i den, ville den blitt tre ganger så stor, og det ville blitt for mye for menneskene. Mange bøker utenom bibelen - bøker med dypere innsikt - er riktige, men de er ikke bestemt for kristne menigheter, bare for enkelte som har evnen til å fatte innholdet.

"Hundrevis [av mennesker] i den protestantiske kirke anser seg selv for å være født påny. Men i Mine øyne er de det ikke."
   "For mine hellige øyne er kremasjon en hedensk gru (Greuel); den som bestemmer slik over sitt legeme, blir straffet og må lide for det etter døden. Jeg tar et annet standpunkt, hvis pårørende eller tredjeperson bestemmer brenning mot den avdødes vilje."

Kristus ble blant annet spurt hvorfor det ikke sies noe om en lykkelig utsikt til et salig liv etter døden i det Gamle Testamente? "Det glade håp [Aussicht] om et salig liv i himmelen kunne ikke finnes i skriftene til den gamle pakt, fordi frelsen [dengang] ikke var fullbragt. Ingen kunne gå inn i himmelen før det hadde skjedd. De troende fra den gamle pakt ble værende i dødsrikets øvre regioner etter deres [jordiske] død. Først i og med den fullbragte frelse kunne de bli opptatt i himmelen." Og det forklares videre at det forholder seg ganske annerledes med de fromme fra den nye pakt. De kommer til den hinsidige sfære som motsvarer deres åndelige utvikling [Heiligung] i dødsrikets eller paradisets øvre regioner, for så - etter fullendt åndelig utvikling [Heiligung] - å komme til Jesu åsyn i himmelen.

Rudolf Steiner, 1861 - 1925. Stoffet er særlig hentet fra (37) og internett.
Rudolf Steiner var et ekstremt aktivt menneske som beskjeftiget seg med religion, filosofi, pedagogikk, psykologi, arkitektur, medisin og jordbruk - hele tiden som en nyskapende kraft. Han etterlot seg bl.a. Antroposofien - læren om mennesket og tilværelsen, en egen pedagogikk som ligger til grunn for private skoler i mange land, en egen arkitektonisk byggestil, en spesiell farmasøytisk industri og en spesiell form for økologisk jordbruk. Bak all denne praktiske virksomheten lå hele tiden én og samme teori, filosofi eller livssyn. Hans produksjon av foredrag og bøker var dessuten enorm. Her skal vi bare nevne boken "Teosofi" som omhandler: Menneskets natur - Reinkarnasjon og karma - De tre verdener (den fysiske, sjelelige og åndelige verden) - og Veien til erkjennelse.
   På det overordnete plan så han sin oppgave i å forene vitenskap og religion. Han ville innføre Gud i vitenskapen og naturen i religionen.

Hvor hadde han alt dette fra? Allerede som barn var han klarsynt. Derfor var han tidlig fortrolig med at det fantes en åndelig verden - "bak" og "over" sansenes verden - med levende åndelige vesener. Etter eget utsagn kjente han også mange av dens egenskaper ut fra egen efaring. Han erkjente også at jeg'et er ånd. Han måtte altså ikke spørre seg om det fantes en åndelig verden, men hvordan relasjonene var mellom den åndelige- og den materielle verden. Etter eget utsagn var kilden for det han sa og skrev egen erfaring og innsikt. På samme måte som man i verden kan bli offer for illusjoner og feiltagelser, kan det også skje med sanseinntrykk og erfaringer fra den åndelige verden. Det var Steiner så klar over at han skrev en bok om emnet, nemlig "Wie erlangt man Erkenntnisse der höheren Welten?" (Hvordan oppnår man innsikt i de høyere verdener?). Steiner mente nemlig at ethvert menneske har slumrende evner i seg til å oppnå slik erkjennelse.

Han kunne se menneskenes åndelige individualitet som åpenbarte seg i den fysiske verden gjennom sitt fysiske legeme og sitt virke. Denne individualitet ble i sin tid forenet med resultatet av den fysiske spire som stammet fra foreldrene. Slik var det ved livets begynnelse. Ved slutten av et menneskes liv kunne han følge mennesket på dets vei inn i den åndelige verden.

En tid var Steiner nær knyttet til Teosofien. Men i årene 1912/13 kom det til brudd mellom dem, særlig pga Steiners syn på Kristendommen, at det som skjedde på Golgata var den sentrale hendelsen i hele Jordens og menneskehetens historie.

Vi skal her kort beskrive Steines syn på naturen, på mennesket og på reinkarnasjon og karma: Tre trinn fører i naturen frem til mennesket; mineralriket - plante- og dyreriket. Disse tre rikene representerer tre tilværelser som mennesket alle tilhører. Mineralet representerer et "vedsidenavhverandre" av sine bestanddeler. Plantene representerer dessuten et "etterhverandre" - frø, spire, blomst, frukt. Dyret representerer dessuten drift, evnen til å føle lyst og ulyst samt instinkter. Hos mennesket opptrer i tillegg "jeg'et" som kan handle både tenkende, følende og villende.

Det som vanligvis betraktes som det fysiske legemet, er egentlig to-delt: En del som er tatt fra jorden, tilhører mineralriket, og vender tilbake til mineralriket når kroppen går i oppløsning etter døden. Med den andre delen forholder det seg slik: Gjennom det i mennesket som er knyttet til vekst, forplantning, fordøyelse etc., ligner mennesket planten. Aristoteles kallte dette systemet av skapende krefter for den vegetative sjel. Steiner kalte det for eter-legemet, et legeme som i sin natur er oversanselig og derfor ikke - etter døden - brytes ned på samme måte som det øvrige legemet. Som begjærende vesen som lar seg drive av lidenskap, lyst og ulyst, er mennesket i slekt med dyret. Denne mer "animalske sjelen" kalte Steiner astral-legemet eller sjerne-legemet, fordi dette legemet i noen grad blir påvirket av himmellegemene. (Heri ligger en del-berettigelse av astrologien.) Det fjerde leddet som gjør mennesket til menneske, og som gjør at det kan agere som ånd blant ånder, er jeg'et.

Menneskets ånd må igjen og igjen legemliggjøre seg. Reinkarnasjonens lov betår i at mennesket overtar fruktene fra det foregående livet. Skjebnen formes av de foregående liv, og denne skjebnen bestemmer livet. Kroppen styres av arvelovene. Sjelen derimot styres av den skjebnen - det karma - som man har skaffet seg selv. Gjerningene i de foregående liv påvirker eller bestemmer hva slags inntrykk sjelen vil kunne ha; hvilke ønsker som vil kunne oppfylles, hvilke gleder og hvilken sorg som kommer. Ånden er underlagt gjenfødelsens lov. Ånden er evig. Fødsel og død skjer etter lovene for den fysiske verden. Sjelslivet - som altså bestemmes av skjebnen - formidler sammenhengen mellom de to under livet på Jorden.

Kristi ånd er evig og på en måte knyttet til kosmos. Det var denne ånd de søkte - alle de som i tidligere tider hadde søkt Ahura-Mazdao, Osiris-Horus, Apollo etc. Det evangeliene forteller, kan og må tas bokstavelig. Ved at Kristi ånd er knyttet til kosmos, skjedde også noe kosmisk da Jesus døde på Golgata. Ifølge Steiner er fortellingen om at Kristus fôr ned til dødsriket etter døden på korset, ikke legende, men beskrivelsen av en reel hendelse i den åndelige verden. Og hensikten var den Bibelen forteller om.

Kristi legeme etter oppstandelsen var ikke et vanlig fysisk legeme, men et forvandlet legeme som ble oppfattet klarsynt av dem som så han. Denne evnen til å oppfatte oversanselig er nå gått tapt. Men langsomt vil den i våre dager gjenoppstå, slik at mennesker vil motta oversanselig informasjon hinsides all tvil. "Åndsvitenskapens hensikt er å åpne menneskenes forståelse for disse nye evnene som vil vise seg i menneskeverdenen. ... " "Kristus vil komme igjen, men i en høyere realitet enn den fysiske..." Antroposofien skal være en forberedelse til den store epoken i menneskeheten som ligger foran oss (1910).

Johannes Greber, 1874 - 1944, (34) og (61)
Johannes Greber var en annen type mystiker. Han var en meget rettskaffen og nøktern katolsk prest (og parlamentsmedlem) som gjorde svært mye for de fattige og syke i sitt sogn, og etter hvert i hele Tyskland under den første verdenskrigen. Det spesielle ved hans tilfelle var at hele dette store sosiale verket som omfattet privat finansiert sykepleie og hjemmehjelp, frivillig vikartjeneste for syke småbønder og plassering av ca. 20'000 fattige og svake bybarn på landet, ble utført uten offentlige midler ut fra idéer som ble meddelt Greber i visjoner. Disse visjonene kom plutselig når han ut fra sitt virke som prest så påtrengende sosiale oppgaver uten å ane hvordan de kunne løses.

Uten å vite noe om kanalisering ble Greber dessuten trukket inn i en rekke hendelser av denne karakter, da noen fra hans sogn forlangte å få prestens syn på slike fenomen som meldte seg under private gudstjenester og diskusjoner de hadde. Etter hvert måtte han gi opp all skepsis. Bevisene ble for klare. Han hadde å gjøre med åpenbaringer på linje med dem apostlene hadde. I bok (34) forteller Greber om sine opplevelser og gjengir stenografisk undervisning som ble gitt gjennom en ung gutt i trance. Noen kapitteloverskrifter vil gi et inntrykk av hva Greber ble meddelt gjennom denne gutten (som ved én anledning også spilte orgel i trance uten selv - i normal tilstand - å kunne spille i det hele tatt): Naturlovene som regulerer åndenes samkvem med den materielle skapelsen. Samkvemmet med åndeverdenen i den etter-apostolske tid og i vår tid. Meddelelser fra den gode åndeverden om religionens spørsmål. Vi gjengir noen sitater fra disse meddelelsene i forfatterens oversettelse fra tysk.

"Det heter nemlig at Josua, Moses' tjener, ikke måtte forlate åpenbaringsteltet. Det måtte ha en grunn, og grunnen hang sammen med det å spørre Gud. Josua tjente som medium for de personene av folket som ville spørre Gud i privatsaker. Det står da også utrykkelig at enhver som ville spørre Gud, gikk ut til åpenbaringsteltet. .... Guds åndsvesener benyttet ham, Josua, som kommunikasjonsmiddel på samme måte, som de gjør bruk av mediene idag."

"Men Guds vesen kan jeg ikke forklare deg og heller ikke årsaken til den guddom-melige eksistens [sein]. Ville jeg prøve, så ville det være som om du ville forklare beregningen av en stjernebane til en fire år gammel gutt. .... Også du må si: 'For vidunderlig er slik viten for meg, for høyt til at jeg kan fatte det.'" "Det er en stor feilslutning når de [deres religions-lærde] sier at for Gud er alt nåtid, og at det fremtidige, også det skapningene gjør av fri vilje, allerede er til stede som realiteter for ham."

"Det finnes ingen treenighet på den måten dere lærer det. Gud er bare en eneste personlighet. Bare Faderen er Gud. Alle andre hellige ånder [åndsvesener] er Guds skapninger. Ingen av dem er Faderen lik. Videre lærer dere en evig straffende Gud. Dere lærer et evig helvete. Helvete er ikke evig. Gud er kjærligheten. Han utstøter ingen skapning for alltid. Alle, som av egen skyld har avveket fra ham, vender også tilbake til ham igjen. Det er sannheten, som jeg skal gi bevis for en annen gang."

"For materien er jo bare en legemliggjøring av det åndelige, altså bare en annen tilstand til det åndelige, som ikke opphever de åndelige lovene, men som bare lar dem bli virksomme på en måte som er tilpasset materien."
   "Kristus er den høyeste ånd som Gud i sin allmakt kunne skape. Han er i alt hans fullkommene like [Ebenbild], sålangt en skapt ånd kan være i besiddelse av Skaperens fullkommenhet."
   "Dessverre ble en stor del av åndeverdenen skilt fra Guds rike ved opprør mot Kristi kongedømme. Det var ikke - slik dere lærer - et direkte opprør mot Gud selv, men mot den stattholderen som han hadde innsatt."
   "Hvordan var det overhode mulig at høye og lykkelige Guds ånder kunne falle? Grunnen er den samme hos hine ånder, som så ofte finnes som grunn for menneskeåndens feiltrinn: Streben etter mer." "Og hva skjedde med det store antall medløpere? De var jo ikke på langt nær så skyldige som gruppen [Schar] av opprørsledere. Gud straffer bare i samsvar med skyld. Det ville derfor ha vært urett, hvis Gud hadde kastet dem - sammen med Lucifer - i det samme mørkets dyp."

"Hensikten med den materielle skapelse er å føre alt tilbake til Gud igjen."

"Slik var det også til Kristi tid [på Jorden]. Det som gikk ut over det dagligdagse, eller som sto i motsetning til den religionsbekjennelse man hadde arvet fra sine fedre, kunne man like lite bibringe menneskene dengang som nå. Derfor gikk ikke Kristus nærmere inn på disse sannheter [bl.a. frelsesplanen], men begrenset sin lære til å forkynne sannheten om Gud, om å gjøre Guds vilje og hans eget oppdrag [Sendung] fra Faderen. Alt det øvrige overlot han til sannhetens ånder som han ville sende menneskeheten."

Martinus, 1890 - 1981. Opplysningene er særlig hentet fra internett.
Martinus, eller Martinus Thomsen - som hans riktige navn var - vokste opp i enkle kår i Jylland. Han fikk bare beskjeden skolegang og hadde i løpet av livet forskjellige jobber innen meierinæringen. I mars 1921 - mens han mediterte på Gudsbegrepet - hadde han en åpenbaring som medførte en gjennomgripende forandring av hans bevissthet. Det guddommelige lyset som hadde tatt bolig i ham, satte han i stand til å ta et omfattende blikk på verden. Denne opplevelsen har han beskrevet i detalj. Han sier bl.a.:

"Den kosmiske ilddåpen jeg hadde gått igjennom - som jeg ikke kan analysere nøyere her - hadde frigjort helt nye sanse-evner i meg, evner som satte meg i stand til - ikke bare glimtvis - men tvert imot i en konstant tilstand av våken dagsbevisst-het, å fatte alle de åndelige hovedkreftene - usynlige årsaker - evige verdenslover - grunnleggende energier og prinsipper bak den fysiske verden. Eksistensens mysterium var derfor ikke lenger et mysterium for meg. Jeg var blitt bevisst livet til hele universet, og var blitt innviet i det'Guddommelige Kreative Prinsipp'".

Flere slike åpenbaringer fulgte senere, hvor han også følte seg som ett med den store Far. Åpenbaringene, og det han selv kunne oppfatte gjennom nye sanser, danner bakgrunnen for den omfattende Kosmologien han i løpet av livet skisserte, og som han senere er blitt kjent for.

Her følger noen hovedelementer i denne kosmologien:

- Verdensaltet er et altomfattende, levende vesen som vi alle lever i.
- Ethvert levende vesen har en evig fortsettende tilværelse.
- Formålet med livet er selve livsopplevelsen. Og her er alle mennesker og alle andre levende vesener i virkeligheten like mye verd.
- Livsopplevelsen finner sted gjennom en uendelig utvikling.
- Kontrastene lys - mørke, behag - ubehag, godt - ondt osv. er nødvendige for en stadig bevissthetsfornyelse.
- Hele menneskeheten kommer etter hvert frem til en lykkelig og opplevelsesrik tilværelse her på Jorden.
- Det skjer etter hvert som den enkelte - på grunn av ubehag, lidelser og andre erfaringer - kommer til å leve i full overensstemmelse med livets lover for den humane tilværelse.
- Dagens utviklingstrinn har mennesket oppnådd gjennom utvikling gjennom mineral-,  plante- og dyreriket.
- Det nåværende målet for vår utvikling er en verdensstat som er i stand til å garantere  fred, rettferdighet og et lykkelig liv for alle levende liv.
- Gjennom reinkarnasjon og utvikling utvikler mennesket nye egenskaper som endrer hans tenkning og handlemåte. Karmaloven sikrer at han gradvis blir fullkommen - et moralsk geni - som er i stand til å skjelne mellom ondt og godt. Mennesket av idag vil da fremstå som et virkelig menneske.

I tillegg vil følgende sitater belyse hva Martinus sto for:

- Der hvor uvitenhet fjernes, opphører det såkalte "onde" å eksistere.
- En kjærlighet som ikke er vitenskap, er ikke kjærlighet, likesom en vitenskap som ikke er kjærlighet, ikke er noen absolutt vitenskap.
- Den materialistiske vitenskap er et produkt av intelligens, mens den kosmiske vitenskap er et produkt av intellektualisert følelse og intuisjon.
- Et levende vesens absolutt eneste sikre beskyttelse mot ond skjebne blir nøyaktig tildelt av den beskyttelse det selv gir alle andre levende vesener.
- Jordmennesket er ikke et dyr i renkultur. men det er heller ikke et ferdig utviklet menneske. Det er en såret flyktning mellom to riker.
- Tilhengeren av den gamle nytelses- eller ernæringsform må være klar over at et - etter nåtidens høyeste mote - "veldekket" bord utgjør en vei til sykehuset, en vei som er klædd i sølv, krystall og blomster, og som er en snarvei til døden.
- Den absolutt sunde åndelige ernæring for mennesket er alle uselviske tanker. ... De fleste indre organiske og kroniske sykdommer stammer fra feilaktige og dermed giftige tanker.
- Mens intelligensen kan utvikles ved erfaring og undervisning, kan humaniteten ikke utvikles ved undervisning. Den kan utelukkende utvikles gjennom lidelseserfaringer.
- Korsfestelsen på Golgata var .... ikke noen liten begivenhet. Den var intet mindre enn en verdensbegivenhet. Med sin allkjærlighetsånd og primære bevissthet gjennom verdensfrelseren på korset dreide Gud hele menneskehetens millionårige kulturbasis fra "angrepsprinsippet" og "forsvarsprinsippet" til "tilgivelsesprinsippet".
- Den fulle forståelse av livets høyeste analyser, og dermed opplevelsen av den høyeste sannhet, kan umulig tilegnes bare ved lesning av analysene. Den kommer utelukkende ved å leve dem.
- Disse analyser er .... mer enn tilstrekkelig ... til å utgjøre den absolutt ufeilbarlige og eneste vei ut av mørket.

Paramahansa Yogananda, 1893 - 1952, (81) og (82)
Egentlig dreier det seg om et guru - disippel hierarkiet i flere ledd. Yoganandas guru het Sri Yuktesvar (1855 - 1936) og hans guru igjen var Lahiri Mahasaya (1828 - 1895). Lahiri Mahasayas guru - Babaji - er en udødelig avatar [inkarnert engel] som lever skjult i Himalaja. Vi begrenser oss her til Paramahansa Yogananda siden han også gjenspeiler læren til hans tidligere guruer. Alle synes å ha hatt paranormal insikt og informasjon. Når vi i det følgende gjengir noe av Yoganandas lære, vet vi imidlertid ikke hva som stammer fra ham og hans paranormale informasjon og hva som er overtatt som lære fra hans lærere.

Fra 1920 levde Yogananda i USA, hvor han også grunnla organisasjonen Self-Realization Fellowship for dem som ville gå forsakelsens vei. Han talte til søkende mennesker og underviste titusener elever i yoga. Yogananda står på en måte med ett ben i hinduismen og ett i kristendommen. I denne krysningen brukes begrepet Kristusbevissthet. På spørsmål svarer Yogananda: "En materialist kan gå til kirke om søndagen og likevel være en hedning. Den som varig minnes den himmelske Far og følger Jesu bud, er en kristen. Jeg overlater Dem [han som stilte spørsmålet] å avgjøre om De holder meg for en kristen eller ikke."

"Gud er evig lykksalighet. Hans vesen er kjærlighet, visdom og glede. Han er såvel upersonlig som personlig og åpenbarer seg slik det passer Han. Han åpenbarer seg for sine hellige i den skikkelse som de liker best; den kristne ser Kristus, hinduen Krishna eller den guddommelige Mor og så videre. Den som i Gud ærer noe upersonlig, oppfatter Ham som uendelig lys eller som den vidunderlige OMMM-lyden, ur-ordet, den Hellige Ånd. ... Men hvordan kan jeg med ord forklare deg Guds Natur? Han kan ikke uttales eller beskrives. Bare i dyp meditasjon kan du fatte Hans enestående vesen."

Til en gruppe disipler sa Yogananda en gang: "... vi kan alle med rette hevde: 'Gud er blitt mitt jeg.' Av hvilken substans kan vi ellers være skapt? Han er skapelsens ur-stoff. Før Han lot formenes verden oppstå, eksisterte bare Han som ÅND. Av Sitt vesen skapte Han alt: universet og menneskets sjeler." Kommentar: Her kommer tydelig forestillingen og "Gud i meg" frem.

"Tanken på evolusjon blir gitt menneskene av Gud; den gjelder bare relativitetens verden. Alt skjer i nu-et. I Guds ÅND skjer ingen utvikling - på samme måte som lysstrålen som projiserer filmen på lerretet også er den samme gjennom de forskjellige senene i filmen."

Hva skal jeg gjøre for å finne Gud? spurte engang en elev. "Fordyp deg hvert ledige minutt i den uutgrunnelige tanken på Ham. Tal til Ham som til en nær fortrolig. Han er den nærmeste av de nære, den kjæreste blant de kjære. Elsk Ham som en gjerrigknark elsker penger, som en opprømt elsker sin elskede, som en som holder på å drukne, elsker luft. Når du slik lengter etter Gud, vil Han komme til deg."

"At mennesket ikke kjenner sin sanne natur - sjelen - er den egentlige årsaken til alt annet ondt - det kropslige, materielle og åndelige." "Glem fortiden og stol mer på Gud. Han har ikke forutbestemt vår skjebne; vårt karma er heller ikke den eneste faktor, selv om vårt liv blir påvirket av våre tidligere tanker og gjerninger."

"Gud lar seg ikke bevege verken av uoppriktige bønner og lovtaler eller av tåpelige ateïstiske utbrudd. Han svarer menneskene bare gjennom sine lover. Slår dere knoken mot en stein eller drikker svovelsyre, må dere ta følgene. Overtrår dere Hans lover som regulerer alt liv, må dere lide under det. Tenker dere riktig, og handler dere edelt, vil dere finne fred. Elsker dere Gud uten vilkår, vil Han komme til dere." "En hellig person er en synder som aldri ga opp."

Finnes en himmel? "Ja, den som elsker Gud og stoler på Ham, går dit etter sin død. På det astralplan kan man straks materialisere alt med sin tankekraft. Astrallegemet består av skimrende lys. Her finnes farger og klanger, som man ikke har noen anelse om på Jorden. Det er en vidunderlig og lykkelig verden, men selv opplevelsen av himmelen representerer ikke den høyeste tilstand. Mennesket når først da den aller høyeste lykksalighet når han legger formenes verden bak seg og opplever både Gud og seg selv som Absolutt ÅND."

På en vandring med en gruppe disipler sa en av dem at været var så kalt og dystert. "Omtrent slik er atmosfæren som omgir en jordbundet person etter døden. Han glir ut av dette livet og inn i en tykk tåke og kan ikke erkjenne noe klart lenger. En tid forekommer han seg fortapt og er redd. I samsvar med sitt karma kommer han så enten i en lys astralverden, for å utvikle seg videre åndelig, eller han synker i en bedøvet tilstand inntil det rette karmiske tidspunkt er kommet for en gjenfødelse på Jorden. Bevisstheten til et fromt menneske, som elsker Gud, blir ikke forvirret av overgangen fra denne verden til en annen. Han kommer uten besvær i en sfære med lys, kjærlighet og glede."

"Hver av dere består av mange bittesmå stjerner - atomstjernene! Hvis deres livskraft plutselig løste seg fra Jeg'et, kunne dere sanne hele universet. Store hellige føler i dødsøyeblikket hvordan deres bevissthet utbrer seg over det uendelige rom. Det er en vidunderlig opplevelse."

Andre former for kontakt med det oversanselige
Mange former for paranormale fenomen inklusive nær døden-opplevelser er beskrevet og drøftet i Langs Erkjennelsens Grenseland og skal ikke gjentas her.

Derimot skal vi kort komme inn på en "moderne" form for oversanselig kontakt som er representert ved en rekke enkeltstående mennesker i vår tid, slike som
Jiddu Krishnamurti (1895 - 1985), og de nålevende personene Vimala Thakar og Toni Packer.

Deres budskap - som i sitt vesen er av psykologisk karakter - går i korthet ut på at ved å erkjenne seg selv kan mennesket fri seg fra sin fortid og bli harmoniske mennesker som er i stand til å takle livet på en god måte. I denne prosessen - eller som et tilfeldig biprodukt av den - kan "noe" bryte inn i livet av seg selv, noe som er så annerledes enn det tilvante at det bare kan stamme fra en annen verden eller dimensjon.

Den nå pensjonerte biskopen i Den Norske Kirke Tord Godal har - gjennom sin bok "Tilbake til troen" (som inneholder tanker fra hans doktoravhandling) - tilkjennegitt en holdning til det oversanselige og til andre religioner som ikke er helt vanlig i de kretser, slik det fremgår av følgende:

Det som gjør "teologien til teologi, er troen - ikke som fornuftskategori - men som altomfattende totalforhold til Gud." "Det er .... forskjell på de tanker som et menneske selv gjør seg av Gud og de tanker som blir levende ved et slikt personlig møte med Gud i hans åpenbaring."

"Vissheten er å nå dit hvor .... erfaring og erkjennelse dekker hverandre." "...... erfaringen er summen av de inntrykk som umiddelbart mottas og opptas av subjektet. I erkjennelsen derimot trer jeg ut av dette umiddelbare forhold og over i abstraksjon og refleksjon. Den viktigste oppgaven her er å gripe erfaringsobjektet i ord og begreper og derved i tanken danne et gjenbilde av det. Dette er en avgjort nødvendig prosess. Uten dette skritt fra erfaring til erkjennelse, fra inntrykk til begrep, vil nemlig vissheten aldri bli klar og fullstendig. Begrepets overensstemmelse med erfaringen er nemlig noe konstituerende for vissheten. Ikke så å forstå at begrepet noensinne kan løsgjøres fra erfaringen. Men erfaring uten begrep kan heller aldri gi noen visshet."

"Teologien representerer den høyeste vitenskap, ikke først og fremst pga dens sentrale betydning for mennesket, men fordi den er grunnleggende for all annen vitenskap."
   "Virkelig religiøs betydning får troen først hvor den tenkes fremkalt og båret av de utenfor og over mennesket liggende makter som dens forhold gjelder." .... "Troen som funksjon er altså ikke å forbeholde kristendommen. Denne har riktig-nok sin helt egenartede tro grunnet på en særlig åpenbaring og står innholdsmessig i en kvlifisert særstilling. Gud har åpenbart seg på et bestemt punkt i historien og på en enestående måte. Han har vendt menneskets skjebne. Men det forhindrer ikke at mennesket før og utenfor kristendommen har en tro, og at denne tro også gjelder oversanselige makter som har underlagt seg mennesket." .... "Den kristne misjon er ikke en kamp mot vrangforstillinger, men mot 'ånder og makter og myndigheter i himmelrommet' som urettmessig har tiltvunget seg et trosforhold til mennesket."
   "Troen er religioens hjerte. Den uttrykker menneskets forhold til en metafysisk makt." .... "Trosobjektet er intet mindre enn den makt som i nuet bestemmer livet i dets totalitet. Var denne makt bare et øyeblikk trukket tilbake, så var også livet opphørt."

"Å være seg sin tro bevisst kan ikke bety noe annet enn at Gud (guddommen) i øyeblikket selv meddeler seg og selv skaper denne bevissthet. Bevisstheten om Gud er avhengig av hans egen nærværende selvmeddelelse."
   "Der er ikke den religiøse virkelighet som hviler i menneskets bevissthet, men menneskets bevissthet, ja, hele dets eksistens som hviler i avhengighet av den religiøse virkelighet."
   "Man fatter aldri trosforholdet rett, hvor man ikke ser det som en livstotalitet som berører enhver ytring av den menneskelige personlighet." ... "Det [mennesket] kan ikke på noe punkt emansipere seg, gjøre seg selvstendig, stille seg overfor det det tror på uten at troen i samme stund er opphørt. Selv ikke bevisstheten, tanken og kunnskapen er utenfor denne avhengighet."

"Troen er altså - så vel i primitiv som i høyere religion - livsomfattende. Den utgjøres ikke av en bevisst forsantholden av visse mer eller mindre naive forstillinger og tanker om guddommen, særlig knyttet til bestemte naturfenomener. Den represen-terer intet mindre enn forholdet til en metafysisk grunnleggende makt." "Og det er en virkelig makt, ikke bare en 'overtro', en menneskelig overbygning, en hypostasering og guddommeliggjøring av ukjente begivenheter i naturfolks liv. Det er virkelig en oversanselig makt, en demon, en guddom, en ånd som har tatt mennesket i sin besiddelse, ja, som i en viss forstand har 'åpenbart' seg."
   "Troen er primært det umiddelbare forhold til grunnleggende metafysiske makter i tilværet. Den er som sådan total og gir seg uttrykk i menneskets hele livsholdning og livsinnstilling fra hvilken den ikke på noe punkt kan isoleres."

Kommentar: Uten egne oversanselige opplevelser har Tord Godal her kommet frem til å ta det åndelige som grunnleggende realiteter som man må forholde seg til og ta konsekvensene av.

Kommentar
Det virker merkelig at de offisielle religionene i så stor grad er splittet og uenige. Da synes mystikerne å være langt mer enige - selv om en viss påvirkning fra deres religioner kan merkes. De virker mer enige selv om det ikke finnes en vanlig form for koordinering av deres utsagn. Fra (35) sakser vi: "For de Mystikere der optræder i de protestantiske Land, gælder det sjældent saaledes som inden for Katolicismen, at de knytter deres Beretninger og Lære til Kirken. ... Dette var Tilfældet med Jacob Böhme, ... " Det gjelder også for Swedenborg, men det gjelder i rettferdighetens navn også for den katolske presten Johannes Greber, som formidlet budskap som i høy grad avvek fra den katolske lære. Er det her - som ellers - at kommuniserer man med virkeligheten, sørger den for koordineringen av forestillingene? Og kan vi også stille det omvendte spørsmål; Når noe som ikke er koordinert av mennesker - stemmer bra overens - kan vi da slutte at det er virkeligheten man har kontakt med som koordinerende faktor?

Vi understreket at mystikerne tilhørte forskjellige religioner. Egentlig skulle vi forvente at mystikere har en nær kontakt med virkeligheten - selv om det er en større og lite kjent virkelighet vi her snakker om - og at tros-forskjeller derfor skulle viskes helt ut hos dem. Det er derfor interessant å spørre. Finner vi de religiøse skillene igjen hos mystikerne? Svaret er både ja og nei. Det finnes kristne mystikere, som har svært mye til felles med mystikere innen buddhismen og hinduismen. På den annen side finnes kristne mystikere som atskiller seg sterkt fra alle andre - også andre kristne. Hva kan det komme av? Spørsmålet henger tydelig sammen med et uløst spørsmål vi ble sittende igjen med fra tidligere. Hvorfor sa Buddha, hans forgjengere og andre store mystikere ikke noe om Kristus på tross av den dype innsikten de åpenbart må ha hatt? Kanskje avtegner et svar seg i følgende?

Men før vi går nærmere inn på dette spørsmålet, må vi kort nevne et annet forhold som kan bety noe i denne sammenheng, nemlig forholdet mellom sannhet og detaljeringsnivå. Ethvert budskap vil for det første være tilpasset våre forutset-ninger for å fatte det. Dessuten vil det være et utsnitt av en helhet, da helheten synes så omfattende at et menneske ikke kan ta den inn over seg. Budkapet vil derfor være underlagt (minst) to begrensninger, nemlig utsnitt og forenkling. Begge deler vil - strengt tatt - kunne gå ut over "sannheten" i budskapet, men ut fra uomgåelige kriterier. På det detaljeringsnivå vi er i stand til å motta og fatte, vil budskapet likevel være sant, selv om aspekter og nyanser nødvendigvis er gått tapt eller utelatt.

Vi mennesker, (og strengt tatt hele skaperverket) synes å ha et to-sidig forhold til Skaperen. Alt Skaperen har skapt, har noe av Skaperen i seg. Det synes sågar å være en "teknisk" nødvendighet at Det Genuint Opprinnelige på en måte ikke har noen mulighet for å komme helt utenfor seg selv. For ingen - heller ikke Gud - kan - så langt vi kan skjønne - frembringe noe som er vesensforskjellig fra seg selv. Det betyr at vi alle - ja, alt som er skapt - har noe av Guddommen i seg som vi har kalt selvet.

På den annen side er mennesket - ja, alt som har en form som ytre begrensning- atskilt fra medskapningene og sin Opprinnelse. På den måten er Gud både noe inne i meg, og samtidig noe annet og ulike mye større utenfor meg. Det innebærer det merkelige - og tilsynelatende paradoksale fenomen, som en del mennesker har opplevd - at ved å gå inn i oss og oppnå kontakt med Gud der, kan vi samtidig oppnå kontakt med den uendelige Gud som omfatter hele universet. Dette omtales som å bli ett med Gud eller å gå opp i Den Kosmiske Bevissthet. Ved at Gud både er inne i oss og utenfor oss åpnes to veier til forening med Gud; den indre og den ytre. Østens religioner har tradisjonelt lagt vekt på den indre veien. Jødedommen, kristendommen og Islam har lagt vekt på den ytre i sine beretninger, uten at den indre vei derved er tonet helt ned.

Den indre vei synes å være en formløs vei til Gud-gnisten - selvet i meg. Mange mystikere - også kristne - synes å følge denne veien. Den innebærer å fjerne alt i psyken som formørker Gud-gnistens glans. NT kaller denne prosessen å bli fullkommen som Faderen i himmelen. Buddismen vil rense menneskenes indre gjennom disiplinering på veien til nirvana. Flere av de små religionene tenker også i disse baner. Den indre vei gir ingen forklaring på hvordan det onde har oppstått i en opprinnelig tilstand som forutsettes å ha vært fullkommen.

Det er interessant at også kristne mystikere som følger den indre veien, primært snakker om Gud og svært lite om Kristus. Ut fra dette vårt syn, er det helt naturlig. For i denne direkte forbindelsen mellom skapning og Skaper finnes ikke rom for et mellomledd. Det kan også tenkes at denne indre vei - i tråd med hinduismen - består av flere "del-veier", avhengig av hvilket Guds-aspekt - hvilken av Guds egenskaper - man nærmer seg. Av "tekniske" årsaker vil altså den indre veien skape en direkte forbindelse mellom "meg", dvs. gudsgnisten i meg og Gud. Ut fra dette resonnementet synes dét å være grunnen til at Kristus langs denne veien er "utelatt".

Vi ser at de to aspekter av det opprinnelig tilstedeværende - energi/informasjon og bevissthet - også danner utgangspunkt for alt tilstedeværende idag. Materien er fortettet energi med et sovende bevissthetsaspekt. Mennesket har muligheten for en indre og en ytre forbindelse med sin opprinnelse. Og de ikke-jordiske verdener har sine former for (mindre) fortettet energi i kombinasjon med sine respektive former for psyke - fra det rene, opprinnelige, via utallige mellomstadier og til det degenererte, onde.

Degenereringen innebærer at det over den opprinnelige gudsgnist - som ikke kan forurenses - ligger en degenerert psyke. Forløsning gjennom den indre vei innebærer at den degenererte psyken renses til sin opprinnelige renhet gjennom selverkjennelse, disiplinering og nåde.

Kristendommen og islam er særlig opptatt en den eksterne veien, veien til en Gud utenfor oss selv. På den eksterne veien til Gud i henhold til Kristi frelsesplan møter vi former, fordi vi ser alt utenfra: Paradisiske hager, himler, engler og Kristus. Selv Gud synes her å ha form, slik at Gud og hans rike kan oppleves som noe utenfor oss selv. I denne tilnærming til Gud møter vi Kristus som frelseren og som den Gud har satt som øverste leder av sitt rike.

Buddhismen og hinduismen er primært opptatt av den indre veien. Det fremgår tydelig av skriftene. Ut fra resonnemetet ovenfor virker dette helt naturlig. Før Kristi frelsesverk - da disse religionene oppsto - måtte den gode åndeverdens kontakt med menneskene satse på en utvikling gjennom den indre vei, fordi den ytre ikke fantes ennå. En utvikling langs den ytre vei ble jo først skapt gjennom Jesu fullbragte frelsesgjerning.

Buddhismen regner med et helvete, men sier ikke hvordan det har oppstått, om og eventuelt hvordan det skal tømmes for sjeler. Har ikke buddhister og hinduer og andre behov for Kristi frelsesgjerning? Jo, vi har grunn til å tro at ingen er forenet med Gud før vi er forenet langs begge veier. De som går den ytre vei, må også gå den indre og bli fullkomne i sitt indre. Og de (relativt få) som går den indre veien her på Jorden, må også gå den ytre veien, og bli ett med Gud i Kristus. Kommer de ikke dithen i dette liv, vil de få anledning til ny erkjennelse i det hinsidige eller i et neste liv her på Jorden. Når alle er kommet dithen, er Guds plan gjennomført og Hans opprinnelige, fullkomne rike er gjenopprettet under Kristi ledelse.

En kan til slutt spørre hvorfor Gud har gjemt seg så godt i naturen at vitenskapen kan forklare mye uten å gjøre bruk av gudsbegrepet? Er det for å stille menneskene helt fritt at han har gjemt seg så godt? Den vanskelige veien er den indre - å oppløse hvert fnugg av egoisme i alle psykens lag. Var Guds og Kristi eksistens og posisjon åpenbar, ville det opportunistiske menneske antagelig tilpasse seg. Men det ville være en påtvungen prosess i strid med den frihet mennesket har fått, og som Gud i liten grad synes å ville begrense. Mennesket stilles jo så fritt at vi ofte har vanskelig for å skjønne at det kan være forenlig med eksistensen til en allmektig Gud. Dessuten ville det være en tilpasningsprosess på psykens "overflate" som kan gjøre den indre veien enda vanskeligere.

Kanskje kan dette være noe av forklaringen på at Gud har gjemt seg så godt i naturen? Men er det så sikkert at Gud har gjemt seg så godt? For det "vitenskapen" overser er, at det den selv bruker mest i sin forskning - nemlig bevisstheten - kanskje er det i oss som er aller mest uforklarlig. Slik sett har Gud kanskje ikke gjemt seg så godt som vi vil ha det til? Kanskje er noe guddommelig i oss så sentralt plassert at vi ikke ser det - fordi det er det vi ser med?

Til hovedsiden

Til Innholdsfortegnelsen

LITTERATUR

1 Allegro, John M. Die Botschaft vom Toten Meer. Fischer Bücherei 1957
2 Andersen, Lis. Min reise til Sai Baba. Borgen 1983
3 Aukrust, Olav, O. Dødsrikets verdenshistorie I og II. Grøndahl Dreyer 1995
4 Bayat, Mojdeh og Jamnia, Mohammed Ali. Tales form the Land of the Sufis
Shambala. Boston & London 1994
5 Baumberger, Georg. Der sel. Nikolaus von Flüe.
Verlag der Jos. Kösel'schen Buchhandlung. München 1906
6 Bhagavadgita. Universitetsforlaget 1990
7 Bhagwan Shree Rajneesh. Den Väldiga Utmaningen.
Livskraft i samarbeid med Rajneesh Publikasjoner Sverige. 1981
8 Bibelen, en gammel utgave på dansk, men hvor de første sidene med årstallet er borte.
9 Birgitta of Sweden, Life and selected revelations.
Paulist Press. New York 1990
10 Bishop, Jim. Den dagen Kristus døde. Stabenfelt Forlag 1958
11 Blavatsky H.P. Den Hemmelige Lære.
Det Teosodiske samfund i Danmark. 1967
12 Blumhardt, J. Christoph. Blumhardts Kampf. Stuttgart-Sillenbuch. Ukjent årstall.
13 Buddhas samtaler, Bind 1, Moralavsnittsbindet. Solum Forlag 1992
14 Castaneda, Carlos. Reisen til Ixtlan. Grøndahl 1975
15 Castaneda, Carlos. Kraftens gjerninger. Grøndahl 1976
16 Christian Rosenkreuz' Kymiske Bryllup. Sphinx Forlag. Kjøbenhavn 1983
17 Chuangtse, Forstanden drager nordpå. Sankt Ansgar. Kjøbenhavn 1991
18 Chuangtse. Sjælen og Sommerfuglen. Sankt Ansgar. Kjøbenhavn 1990
19 Dale, Kr,: Hauges religiøse gjennombrudd. NTT 1942
20 Das Neue Testament, aus dem griechischen neu übersetzt und erklaert von Johannes Greber. John Felsberg, Inc. New York 1937. Publishers & distributors: Johannes Greber Memorial Foundation. 139 Hillside Avenue Teaeck, N.J.
21 Den Hellige Skrift Bibelen, Det Norske Bibelselskaps Forlag 1978
22 Den hellige Teresa af Avila's Liv, fortalt af hende selv.
Sankt Ansgars Forlag, København 1982
23 Det Nye Testamente (Den Nye King James). Bibelforlaget 1995
24 Dette tror vi. Et oppslagsverk over livssyns- og trossamfunn.
Tyri Norsk Forlag 1994
25 Dhiravamsa, V. R, A New Approach to Buddhism.
The Gresham Press, Old Woking, Surrey, England 1972
26 Die Apokryphen zum Neuen Testament. herausgegeben von W. Michaelis. Carl Schünemann Verlag, Bremen 1956
27 Die Bibel oder die ganze Heilige Schrift nach der deutschen Uebersetzung D. Martin Luthers. Privileg. Württ. Bibelanstalt Stuttgart 1950
28 Die Heilige Schrift. Verlag der Zwingli-Bibel. Zürich 1954
29 Ebbestad Hansen, Jan-Erik. Jacob Böhme. Solum Forlag 1985
30 Elie, Paul (ed). A Tremor of Bliss. Harcourt & Company. London 1994
31 Godal, Tord. Tilbake til troen. Land og Kirke 1949
32 Godt nytt, Det nye testamente. Det Norske Bibelselskaps Forlag 1980
33 Goerwitz, Ad. L. Wer war Emanuel Swedenborg?
Swedenborg-Verlag. Zürich 1938
34 Greber, Johannes. Der Verkehr mit der Geisterwelt, seine Gesetze und sein Zweck. John Felsberg, Inc. New York 1937. Publishers & distributors:
Johannes Greber Memorial Foundation. 139 Hillside Avenue Teaeck, N.J.
35 Grønbech, Vilh. Mystik og Mystikere.
Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag 1928/30
36 Hartveit, Karl Milton. Den okkulte løsning. Grøndahl Dreyer 1995
37 Hemleben, Johannes. Rudolf Steiner. Rowolt, Hamburg 1963
38 Henny, H. Was ich im Geiste sah und hörte.
Verlag Erholungsheim Eben-Ezer, Frenkendorf
39 Hermelin, Erik A. Swedenborg. P.A. Norstedt & Sønners Forlag.
40 Hermes Trismgistos. Poimandres. Sankt Ansgar. Kjøbenhavn 1990
41 Issberger-Haldane, Ernst. Kosmische Religion, Yoga-Schulung und
Diaetik der Seele. Falken-Verlag Erich Sicker. Berlin. Ukjent årstall
42 Jødisk og kristen kulturkalender 1993, Dagen, Bergen
43 Kadloubovsky, E. og Palmer, G.E.H. Writings from the PHILAKOLIA
Faber and Faber, London 1951/75
44 Kadloubovsky, E. og Palmer, G.E.H. Early Fathers from the Philokalia
Faber and Faber, London 1954/76
45 Keller, Werner. Und die Bibel hat doch recht.
Econ-Verlag GMBH Düsseldorf 1956
46 Koch, H.: Hans Nielsen Hauges religiøse utvikling. DTT 1959
47 Koranen. Universitetsforlaget 1980
48 Kullerud, Dag. Hans Nielsen Hauge. Forum Aschehoug 1996
49 Lem, Johan. Langs Erkjennelsens Grenseland. Aquarius Forlag. Oslo 1998
50 Life of Sri Ramakrishna. Advaita Ashrama. Calcutta 1955
51 Lorber, Jakob. Die drei Tage im Tempel. Lorber-Verlag,
Bietigheim, Württemberg 1952
52 Lorber, Jakob. Briefwechsel Jesu mit Abgarus Ukkama von Edessa.
Lorber-Verlag. Bietigheim, Württemberg 1952
53 Lorber, Jakob. Schrifttexterklärungen. Lorber-Verlag
Bietigheim Württemberg 1958
54 Luther, Martin. Den lille katekismus. J.W. Cappelens Forlag. Oslo 1935
55 Marcus, Aage. Mystikk og mystikere. Gyldendal - Fakkel 1966
56 Mayerhofer, Gottfried. Schöpfungsgeheimnisse.
Neu-Salems-Verlag. Bietigheim, Würtemberg 1932
57 Meidell Reichelt, Gerhard. Den Sjette Patriark.
Sankt Ansgars Forlag. Kjøbenhavn 1982
58 Murphet, Howard. Sai Baba. Fischer Taschenbuch Verlag 1978
59 Nordahl, Helge. Den Hellige Birgitta. Aschehoug 1997.
60 Norwich, Julian av. Innhyllet i kjærlighet. St. Olav Forlag. 1986
61 Passian, Rudolf. Abschied ohne Wiederkehr. G. E.
Schröder-Verlag. Kleinjörl bei Flensburg 1979
62 Pistis Sophia. The Coptic Gnostic Library. Text edited by Carl Schmidt.
Leiden: E. J. Brill 1978
63 Rinpoche, Sogyal. Den Tibetanske Boken om Livet og Døden.
Grøndahl Dreyer 1996
64 Schwarz, Rudolf. Mehr Licht aus dem Jenseits.
Lebensweiser-Verlag. Büdingen-Gettenbach 1956
65 Silesius, Angelus (Johann Scheffler). Den kjerubinske vandringsmann. Dreyer
66 Smith, Huston. Verdens Religioner. Hilt & Hansteen 1995
67 Spalding, Baird. Leben und Lehren der Meister im Fernen Osten.
Drei Eichen Verlag. Engelberg/Schweiz + München 1954
68 Sri Yukteswar Giri, Jnanavatar. Die Heilige Wissenschaft
Otto Wilhelm Barth-Verlag. Weilheim/OBB. 1970
69 Steiner, Rudolf. Theosophie. Einführung in übersinnliche Welterkenntnis
und Menschenbestimmung. Verlag Freies Geistesleben . Stuttgart 1962
70 Steiner, Rudolf. Wie erlangt man Erkenntnisse der höheren Welten?
Verlag Freies Geistesleben . Stuttgart 1961
71 Steiner, Rudolf. Reinkarnation und Karma.
Verlag Freies Geistesleben. Stuttgart 1961
72 Stinissen, Wilfred. FADER - i dine hender... Atheneum (Norge) 1944
73 Stoltenberg, Inge. Pater Pio. Sankt Ansgars Forlag. Kjøbenhavn 1982
74 Sufismen. Cappelen 1994
75 Swedenborg, Emanuel. Heaven and its Wonders, and Hell.
The Swedenborg Society. London 1905
76 Sørensen, Emmanuel. SUNYATA, en dansk mystikers liv og visdomsord.
Ørnens Forlag, Frederiksværk (DK) 1990
77 Teaching av Ambres, Volym 1. Sture Johansson 1979
78 Teresa of Avila. Interior Castle. IMAGE Books. New York 1961
79 The Nag Hammadi Library in English, Leiden: E.J. Brill 1988
80 Thus Have I Herd, The Long Discourses of the Buddha.
Wisdom Publications London 1987
81 Yogananda, Paramahansa. Autobiographie eines Yogi.
Otto Wilhelm Barth-Verlag. Weilheim/OBB. 1967
82 Yogananda, Paramahansa. Worte des Meisters.
Otto Wilhelm Barth Verlag 1982
83 Verdens store religioner. Triade-bøkene. Dreyer, Norsk Kustforlag,
Ernst G. Mortensen
84 Wer war Emanuel Swedenborg? (Radioforedrag)
Swedenborg-Verlag. Zürich 1938

85 Worte der glückseligen Mutter Anandamayi Ma.
Mangalam Verlag S. Schang. Heiligkreuzsteinach/Odenwald 1980
86 Zen Flesh, Zen Bones. Penguin Arkana. London 1957/91

Annen litteratur:
Astavakras sang. Ansgar -Visdomsbøkene 1982
Buber, Martin. Israel Baalschems Legender. Ansgar - Visdomsbøkene 1990
Chuang Tse. Ansgar - Visdomsbøkene 1991
Fox, Matthew. The Coming of the Cosmic Christ. Harper Collins.
San Francisco 1988
Guirdham, Arthur. Katarene og reinkarnasjon. Regnbueforlaget 1984
Hartz, Paula R. Shinto - World Religions. Facta on File, Inc. New York 1997
Mester Eckehart. Prædikener og Traktater. Ansgar - Visdomsbøkene
Milarepa - Tibets største yogi. Ansgar - Visdomsbøkene
Nagarjuna - Juvelkæden. Ansgar - Visdomsbøkene 1991
Nietzsche, Friedrich. Slik Talte Zarathustra. Gyldendahl 1994
Osborne, Arthur. Ramana Maharshi og veien til selvet. Ansgar - Visdomsbøkene
Peck, M. Scott. På sporet av ditt skjulte jeg. Grøndahl Dreyer 1993
Shankara - Skelneevnens kronjuvel. Ansgar - Visdomsbøkene 1983
Sherwood, Jane. Post-Mortem Journal. The C.W. Daniel Company Ltd.
Silesius, Angelus. Den Kjerubinske vandringsmann. Dreyer
Toksvig, Signe. Emanuel Swedenborg. Ansgar - Visdomsbøkene
Verdens religioner. Luther Forlag. Oslo 1984
Whitall N. Perry. A Treasure of Traditional Wisdom med Moore, Peter. Studies in
Comparative religion. Perennial Books 1972 Safron Walden, Essex, England 1991

Tilbake til hovedsiden

Til Innholdsfortegnelsen