4 DE ENKELTE RELIGIONENE OG DERES SYN    PÅ KJERNESPØRSMÅLENE

... det er absurd å spørre om Gud eksisterer; for de som vet,
er Gud [selve] eksistensen eller eksistensen er Gud.  Bhagwan Shree Rajneesh

De enkelte religionene vil i størst mulig grad bli behandlet etter følgende mal: Opprinnelsen - Kort omtale - Kildene - Begrep og deres eventuelle tolkninger - Kjernespørsmålene fra kapittel 2 og - Eventuelle kommentarer. Meningen er at religionene i størst mulig grad skal presentere seg selv ut fra de eldste og mest pålitelige skriftene som har vært tilgjengelige for forfatteren. Det er bakgrunnen for de mange sitatene i tekstene. Også i utvalget av sitater har forfatteren bestrebet seg på å få med det som synes vesentlig i vår sammenheng, og dessuten gi et så nøytralt bilde av religionen som mulig.

4.1 Buddhismen

Religionen er ikke informasjon, den kan ikke læres bort -
religionen er en måte å leve på.    Bhagwan Shree Rajneesh

Å glemme seg selv er å finne seg selv.
                              Ukjent zen-mester

4.11 Opprinnelsen
Siddhartha Gotama ble født for ca. to og et halvt tusen år siden (dvs. ca. 500 år f.Kr.) som sønn av en aristokratisk hindufyrste i en av Indias mindre republikker. (Noen mener å kunne tidfeste hans liv nøyere, fra år ca. 563 - 483 f.Kr. Andre sier fra 623 - 543 f.Kr.) Spesielle paranormale hendelser knyttes til hans unnfangelse og fødsel. Han vokste opp i velstand, ble gift og fikk en sønn. På en reise ut fra sin trygge og lykkelige tilværelse så han lidelsen omkring seg og spurte: Hvordan kan vi fri oss fra sorg, lidelse og misnøye og heller oppleve sann glede og tilfredshet? I en alder av 29 år forlot han sin familie og sitt luksuriøse liv for å løse livets gåte. I løpet av seks år prøvde han - sammen med fem hellige menn - forskjellige former for meditasjon, faste og bønn til han var helt avkreftet. Da det ikke lærte ham noe, brøt han med dette livet, satte seg siden under et tre og lovet seg selv ikke å røre seg før han hadde funnet klarhetens hemmelighet. I denne tilstand ble han utsatt for Mara, den store og onde fristerens angrep. Men Gotama holdt stand, og etter 49 dagers meditasjon under treet vant han den gjennomgripende innsikt han søkte, men som vi ikke har et godt norsk ord for. På engelsk kalles det "enlightenment" og på tysk "Erleuchtung". På norsk brukes vanligvis "opplysning", som jo også kan bety noe annet. Han var da trettifem år gammel.

Etter dette gikk han omkring i det nordlige India i ca. 45 år og talte til sine tilhengere og folk flest. Kilden for hans buskap var hans egen persepsjon av sannheten. På dette gunnlag samtykte han - eller var han uenig - i tradisjonelle synspunkter. Han opprettet Sangha Ordenen for munker og nonner, en orden som eksisterer fremdeles! Han fikk senere tittelen Buddha - den våkne. Et annet norsk uttrykk for det samme er "å være kommet frem". Men begrepet "Den Opplyste" brukes også.

Hva innebærer det å være oppvåknet på denne måten? Buddha sier om dette: "Men det finnes andre kvaliteter, munker, som er dype, vanskelige å se og vanskelige å forstå. De bringer fred, er herlige og subtile, - de ligger utenfor logikkens rekkevidde og kan bare fattes av de vise. Disse kvaliteter, som den som er kommet frem, har innsett og realisert selv, er det han bekjentgjør .... ." (13,33). "Og således ubundet føler han en stille glede i sitt indre. Han forstår hvordan følelsene oppstår og går under, hvilke fordeler og ulemper de har og hvordan man frir seg fra dem, - og idet den som er kommet frem, forstår alt dette slik som det er, er han fri, munker, uten noe som binder. Og dette, munker, er de kvaliteter som er dype, vanskelige å se og vanskelige å forstå." (13,35).

Buddha gikk rundt omkring i landet og lærte både høy og lav, ofte med et stort følge av (ca. 500?) munker. Om ham sa man: "Han er i sannhet en ærverdig mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er én som kjenner verden - en uforlignelig trener for folk som kan trenes - guders og menneskers lærer, en våken mester."

Hans utsagn om seg selv vitner om én som er seg sine kvaliteter meget bevisst: "Men når det gjelder den edle og høye moral, kan jeg ikke se at noen er min like, langt mindre min overmann." Og: "Men når det gjelder den edle og høyeste visdom, kan jeg ikke se at noen er min like, langt mindre min overmann." Dessuten: "Men når det gjelder den edle og høyeste frigjøring, kan jeg ikke se at noen er min like, langt mindre min overmann." (13,161). I en noe legende-preget fortelling skal Buddha ha gitt svar på spørsmål som Guds rike ikke kunne svare på. Dvs. Buddha påviste at spørsmålet var feil stilt. (13,203).
"... så er det helt utenkelig at én som er kommet frem til sannheten, skulle kunne nøle eller være usikker når han blir spurt om Guds rike eller om veien dit, Vasettha.. For jeg kjenner Gud, jeg kjenner Guds rike, og jeg vet veien dit. Ja, jeg kjenner Guds rike slik én som er født der, kjenner det." (13,224). Her sier altså Buddha at han har levd i Guds rike før livet hans på Jorden. Men det virker noe underlig at begrepene Gud og Guds rike blir benyttet på denne måten, siden skriftene de fleste andre steder har andre forestillinger om dette. Det kommer vi tilbake til.

Det berettes også at Buddha tok imot skriftemål og ga en form for tilgivelse. "Ja, det er sant, store konge, at du i din dummhet, uvettighet og uforstand begikk en overtredelse da du myrdet din far, som var en rettferdig og rettmessig konge, for å få makten i landet. Men ettersom du ser feilen din som det den er, store konge, og bekjenner den, som rett er, skal vi ta imot skriftemålet og gi deg tilgivelse. For slik er det i den edles disiplin at den som ser sin feil som den er, og bekjenner den, som rett er, han bedrer seg også for fremtiden." (13,94). "Denne kongen var motløs, munker, denne kongen var deprimert. Hvis han ikke hadde myrdet sin far, som var en rettferdig og rettmessig konge, så ville han ha sett sannheten, rent og uplettet, nå mens han satt her." (13,95). Følgende dikt gir inntrykk av hvilken vekt Buddha la på kjærlighet og omtanke for både mennesker og dyr:

"Måtte alt som lever - finne lykke og fred - og bli lykkelige til sinns! - Ja, alt som har liv - sterke som svake, uten unntak - om de så er lange, store - middels eller små, tynne eller tykke - om vi ser dem eller ikke - nære eller fjerne - om de lever nå eller venter på å bli født - måtte alle levende vesener - bli lykkelige til sinns!
   Måtte ingen svike en annen - og heller ikke føle forakt for noen - og heller ikke ønske en annen noe vondt - verken ut fra motvilje - eller i oppfarende sinne!
   Liksom en mor er villig - til å våge sitt liv - for å beskytte sitt eneste barn - nettopp slik er det grenseløse sinnelag - som vi bør utvikle overfor alt som lever. - Ja, til alle kanter bør vi utstråle - en følelse av vennlighet til hele verden - en vennlighet uten stengsler - uten uvilje, uten motvilje. I hver våken stund - enten vi går, står, sitter eller ligger - bør vi ha dette for øye. - Det er dette som menes - med høyverdig livsførsel." (12,12).

Buddha døde og gikk inn i Nirvana etter å ha spist noe bedervet mat. Hans siste ord til sine disipler var: "Se, brødre, jeg formaner dere: Forgjengelige er de jordiske ting, strid med alvor."

Ville Buddha grunnlegge en religion i ordets vanlige forstand? Hans undervisning tyder ikke på det. For hans hovedpoeng var å vise veien til selvinnsikt, som i sin tur fører til et frigjort sinn og den vennlige holdningen som er egen for den. Og dét er veien til Gud. Fra (83) sakser vi: "Buddhismen står stort sett fjernt fra denne verdens ting. Den har ingen absolutt autoritet, ingen "pave" og ingen utarbeidede seremonier. ... Buddhismen er .... anvisningen på en levemåte som kan føre til at den enkelte gradvis frir seg fra sitt jordiske begjær og til slutt oppnår uselviskhetens åndelige ro." Men før han døde opprettet Buddha en munkeorden som blant annet skulle videreføre og spre kunnskapen om hans lære. Så slik sett opprettet han en religion som også inneholder en del beskrivelser av det hinsidige.



4.12 Kort omtale

Forsakelse oppstår når du har gjennomskuet meningsløsheten i det du hittil har lagt
vekt på. Fritt etter Sogyal Rinpoche

Grovt sett omhandler Buddhas lære to ting: Et sett av leveregler. Disse inngår som del av en prosess for personlig utvikling, særlig av munker, da de kan sette vel store krav til vanlige mennesker. Men Buddha har også et ord til disse. Oppskriften for denne prosessen utgjør den andre delen av Buddhas budskap. Gjennom denne prosessen opplever og forstår munken selv virkeligheten, slik den er, dens mål og mening. I løpet av sin gjerning har Buddha fått mange forskjellige spørsmål av sine elever, av samfunnstopper og vanlige mennesker. I svarene kan det dukke opp opplysninger som i tillegg viser Buddhas syn på liv og død, på paranormale fenomen, universet og hvordan det er "på den andre siden". Men dette synes bare i begrenset grad å være ledd i en "tros-lære", da det var selv-innsikt, selv-realisering og selvopplevelse frem til full oppvåkning (enlightenment) som Buddha ville vise vei til.

Buddhas lære gjelder altså i første rekke veien til Gud eller Brahma, ikke Gud selv, som i buddhismen ikke er en personlig Gud. Veien blir på en måte å strekke seg etter et etisk ideal. Og Buddha angir metoden. Mennesket skal forandre seg. Metoden begynner med utvikling av moral. Her deler prosessen seg i to. Den ene som fører til Gud, fortsetter med meditasjon på ren kjærlighet med fire aspekter: vennlighet, medlidenhet, medglede og sinnslikevekt. Gud fremstår her som personifiseringen av ren kjærlighet. Den som lever i ren kjærlighet blir Guds like. Den andre grenen av prosessen følger de fire dypmeditasjoner og frem til visdom, innsikt og det som er kalt intethet, Nirvana.

Grunnpillarene i Buddhas lære er de fire sentrale kjennsgjerningene (også kalt de fire edle sannheter), nemlig: om det som gjør vondt, om årsaken, slutten og veien til å gjøre slutt på lidelsen samt den gjensidig betingede tilblivelsesprosessen; "Alt det som har en begynnelse, har også en slutt". (13,131). De tre kardinalfeil er: Begjær, hat og forblindelse. Gjennom frihet fra dette blir man frelst. Den berømte Benares-talen som Buddha skal ha holdt kort tid etter sin oppvåkning, inneholder kjernen av Buddhas lære (83):

"Det er to ytterligheter, brødre, som den som har forsaket verden, ikke må henfalle til. .... Den ene består i å hengi seg til et behagelig liv med sanselige nytelser; den er tarvelig, plump, banal, vanhellig og formålsløs. Den andre består i å hengi seg til selvplageri; den er lidelsesfull, vanhellig og formålsløs. Ved å unngå disse ytterligheter har den fullendte funnet en middelvei, som åpner øynene, vekker forstanden og fører til sinnsro, til erkjennelse, til klarhet, til Nirvana. Og hva er det for en middelvei den fullendte har funnet? Det er den hellige åttefoldete vei, nemlig rett anskuelse, rett beslutning, rett tale, rett handlemåte, rett levevis, rett streben, rett ettertanke og rett selvfordypelse.
   Det er den middelvei som den fullendte har funnet. Og dette, brødre, er den hellige sannhet om lidelsen: Å fødes er lidelse, å eldes er lidelse, sykdom er lidelse, døden er lidelse, det er lidelse å forenes med det som er en ukjært, det er lidelse å skilles fra det som er en kjært, det er lidelse å ikke få hva man attrår, kort sagt: de fem grupper som betinger ens streben etter tilværelsen, er lidelse.
   Og dette, brødre, er den hellige sannhet om lidelsens opprinnelse: det er den tørst som fremkaller gjenfødsel, som ledsages av lyst og attrå, som finner sin tilfredsstillelse snart her og snart der, nemlig tørst etter vorden [etter å bli], tørst etter makt.
   Og dette, brødre, er den hellige sannhet om lidelsens opphør: Det består i helt å stanse denne tørst, oppgi den, skyve den fra seg, frigjøre seg fra den og ikke gi plass for den.
   Og dette, brødre, er den hellige sannhet om veien som fører til lidelsens opphør: det er den hellige åtteleddete vei, nemlig rett anskuelse, rett beslutning, rett tale, rett handlemåte, rett levevis, rett streben, rett ettertanke og rett selvfordypelse.
   Og så lenge, brødre, jeg ikke eide de fire sannheters fulle erkjennelse og klarhet, så lenge eide jeg ikke bevisstheten om Brahmas verden, så lenge hadde jeg ikke vunnet den høyeste opplysning. Men, brødre, etter at jeg, av de fire hellige sannheter, fikk den sanne erkjennelse og den fulle klarhet, fra da av var jeg meg bevisst: å ha vunnet den høyeste opplysning i gudenes og menneskenes verden. Og denne erkjennelse og dette syn fikk jeg: åndens umistelige frelse er min, dette er den siste fødsel, det gis ikke senere gjenfødsler. Slik talte den opphøyde. Med glede hilste de fem munker den opphøyde tale." (Aggutara-Nikaya. Maha Wagga.)

Mange filosofer og brahmaner hadde teorier om hvordan Gud og verden er og fungerer. Buddha påviste at alt dette ikke hadde tilstrekkelig kontakt med virkeligheten. Kontakten med virkeligheten er helt essensiell, og det er den enkelte som må skaffe seg den gjennom egen erfaring og innsikt. Buddha påviste også andre svakheter i brahmanenes og filosofenes lære. "Da er det altså slik at ingen av disse vedakyndige brahmanene eller deres lærere opp til sju generasjoner tilbake har sett Gud med egne øyne. Og ingen av de seerne som forfattet brahmanenes eldste tekster kunne si at de selv så og visste hvor Gud befant seg, hvor han kommer fra og hvor han går hen. Det vil med andre ord si at disse vedakyndige brahmanene i virkeligheten sier at de vil vise veien til noe de ikke har sett og noe de ikke kjenner. Og dette er den eneste rette vei til Gud, sier de." (13,218). Buddha anerkjente ikke vedaene som spesielt hellige skrifter, noe brahmanene ikke likte.

Buddhismen av idag er oppdelt i mange forskjellige retninger. Den som stemmer best overens med Buddhas opprinnelige lære synes å være Hinayana - buddhismen, som er utbredt i Ceylon, Burma, Thailand, Laos og Kambodsja. Den andre store retningen, Mahayana - buddhismen, finnes i Kina, Japan og Tibet. Denne læren er i løpet av århundrene blitt ganske mye annerledes. Sammenligner man med nåværende Buddha-kult innen begge retninger får man inntrykk av at ettertiden har gjort noe annet ut av hans lære enn det som var meningen.

4.13 Kildene
Grunnlaget for dette avsnittet er særlig Buddhas samtaler (13) og (80) samt (63) om Buddhismen i Tibet. Buddhas samtaler, bind 1-3 er oversatt fra pali til engelsk i bok (80) "Thus Have I Heard". Bind 1 er oversatt fra pali til norsk (av Kåre A. Lie) i bok (13). Pali var etter tradisjonen Buddhas talesprog. Verken Buddha eller hans samtidige skrev ned noe av hans ord og lære. Den mundtlige overlevering var vanlig på den tiden. Men undervisningen ble antagelig gitt en form som skulle gjøre det lettere å huske det som ble sagt. Etter hvert oppsto ulike tolkninger av læren. En av tolkningene, som (13) og (80) stammer fra, ble ifølge tradisjonen nedtegnet ved et stort konsil i år 483 f.Kr., noe som idag betviles. Det er klart at nåværende skrifter ble til over en lengre periode. Man regner likevel med at tekstene fikk sin nåværende form innen 200 år etter hans død. Andre sier at nedtegningen først ble avsluttet ved begynnelsen av det andre århundre f. Kr.. Skriftene betraktes ikke som hellige i fundamentalistisk forstand.

Den opprinnelige tradisjon med memorering og mundtlig overlevering har fortsatt helt til vår tid. Bøkene (13) og (80) inneholder oversettelser av de mest opprinnelige tekstene som finnes, men de utgjør bare en bitte liten del av de omfangrike skriftene som foreligger. De er delt i tre deler: (a) Regler for munkenes og nonnenes daglige liv, (b) Buddhas taler og samtaler (som bøkene (13) og (80) inngår i), og (c) Detaljerte systematiseringer og definisjoner av den tidlige buddhistiske psykologi og filosofi. Den såkalte Therawadin-skolen omfatter tilhengerne av de eldste munkers lære. Andre bøker som også er brukt, er: (24), (83) og (63) som også henter opplysninger fra den tibetanske dødeboken.
Bruken av store bokstaver er forskjellig i de ulike kildeskriftene. Det er bakgrunnen for at sitatene er forskjellige på dette punktet. Det er ukjent hvorfor gudsbegrepet er brukt noe forskjellig i de oversatte tekstene.

4.14 Begrep
Vi minner først om begrepet oppvåkning som allerede er drøftet ovenfor. Begrepet innebærer ikke bare en overdådig innsikt, men også en klarhet og frihet som gjennomstrømmer hele ens vesen. Vi uoppvåknede har ikke forutsetnig for helt å ane hva denne tilstanden innebærer. Den oppvåknete har siden mulighet for å komme i en opphøyet tilstand som kalles Samadhi.

I buddhismen finnes ikke bare en Brahma, Gud, men også mange andre, og disse er ikke udødelige. Gudsbegrepet brukes på flere nivåer i et hierarki hvor konger er over guder og guder over konger igjen og en konge over dem igjen. Over dem finnes guder som er underlagt Vårherre som er den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener. Ifølge (80) skal Buddha her ha ironisert over brahmanenes forestillinger om Gud og ikke gitt uttrykk for sitt eget syn. Men Buddha selv må vel tolkes dithen at det "bare" finnes en øverste, upersonlig Gud som den opplyste skapning forenes med i Nirvana.

Som vi har sett, er Buddha en betegnelse, ikke et egentlig navn. Buddha'er som virker utad, kommer til Jorden med store mellomrom. I et historisk perspektiv var altså (Gotama) Buddha én av flere slike. Det finnes også "private" Buddha'er. De er opplyst, men taler ikke til verden. Derfor var Gotama ikke bare Buddha, opplyst, men Buddha'en, Den Opplyste som talte til verden. Generelt betyr en buddha, en hvilken som helst person som har våknet fullstendig opp fra uvitenheten og åpnet seg for sitt enorme visdomspotensiale, (80,59). Ren bevissthet om nu'et er den virkelige Buddha.

Nirvana er den tilstand den seriøse buddhist streber hen imot med hele seg hele livet. Det er vanskelig å forestille seg hva denne tilstanden innebærer, så fjernt fra vår forestillingsverden som den befinner seg. Vi er jo bare istand til å forestille oss det som i prinsippet er kjent allerede, det vi har samme type erfaring for. Inntil vi har virkeliggjort en tilstand, kan vi ikke kjenne den slik den virkelig er. Ukjente tilstander er derfor et doméne hinsides lærd diskusjon.

For de som er imot buddhismen, er nirvana noe negativt, en utslettese av jeg'et som ikke er å trakte etter. For den våkne buddhist, er det en tilstand av overjordisk lykke i forening med Vårt Genuine Opphav. Her følger noe av det Hinayana-buddhismen sier om Nirvana (83.43): "Nirvana er ødeleggelse av begjær, hat og villfarelse. Når en fornemmer dette, er Nirvana gjort virkelig allerede i dette liv." "Der det å bli opphører, der er Nirvana. Det kalles Nirvana, fordi all higen opphører. Et godt liv tar sikte på forsvinnen i Nirvana, på vandring til Nirvana. Et godt liv vil nå sitt høyeste Nirvana."

Vi skal her legge merke til begrepet "å bli" som dukker opp i flere sammenhenger. I avsnittet ovenfor settes "å bli" omtrent lik "all higen". At all higen opphører innebærer å leve uten ønsker, å leve prosess-orientert, ikke resultat-orientert. Det innebærer å leve i nu'et. Handlingene er det vesentlige i livet, ikke resultatene av handlingene. Derved lever man utenfor tidens psykologiske dimensjon av fortid og fremtid.

En Bodhisatva er én som gir avkall på Nirvanas lykke for å bringe (alle) andre vesener til den opplyste tilstand. Devas er betegnelsen på himmelske vesener. De kan stort sett finnes på alle himliske nivåer over det jordiske nivå.

Karma er et begrep som ofte er knyttet til troen på gjenfødelse eller reinkarnasjon. Egentlig dreier det seg om loven om årsak og virkning på det psykisk-åndelige området. Det betyr at det livet man lever nå, langt på vei er en konsekvens av tidligere liv på Jorden og i det hinsidige. Og at det livet man lever nå, vil få konsekvenser for fremtidige liv i det hinsidige og på Jorden. Samsara er den ukontrollerte syklus av fødsel og død, og det hav av lidelse som kan følge med.

4.15 Kjernespørsmålene

Du må ikke forveksle forståelse med innsikt,
og du må heller ikke forveksle innsikt med
befrielse. Tibetansk ordspråk

Hvordan er virkeligheten?

Om Guds vesen eller opprinnelsen
"Verdensløpet er ikke skapt av noen gud eller ånd." (13,10). Buddha regner med at noe er opprinnelig og noe er blitt til, uten at dette er presisert nærmere i tilgjengelige skrifter - Hvordan gudsbegrepet benyttes, er omhandlet tidligere. Som nevnt, ser det ut til å finnes tilstander høyere enn guders. "Bevisstheten - usynlig og grenseløs, kan slippe taket i alt som finnes. .... Når bevisstheten blir borte, blir alle ting borte." (13,204).

Om Skaperverket
Om universet sier Buddha bl.a.: "Alt dette utgjør et verdenssystem med form som et hjul, et av de elementer universet består av. Mellom disse verdener er det umåtelige avgrunner, - det er ingen ende på de hjulformede verdenssystemene - de elementene som universet består av, er uten ende." (13,11). Ingen dårlig beskrivelse av galaksene, deres antall og avstandene mellom dem når man tenker på at den er avgitt for ca. 2500 år siden.

Da skriftene omhandler utsagn om skaperverket i forskjellige varianter, har man blitt enige om en slags standardvarianter: En slik støtter man seg til når man sier at all eksistens finner sted i en av de tre verdener: Sansenes og begjærenes verden - Formenes verden, eller den finstofflige verden - Den formløse verden, eller den immaterielle verden. Og hinsides disse finnes Nirvana, som ikke kan beskrives, bare oppleves.

Hver av disse verdener skal være underinndelt i forskjellige sfærer, 31 i alt, alle med stigende subtilitet. Den femte av de 11 sfærene innen Sansenes og begjærenes verden, er menneskenes verden. Underst er de fire smertens sfærer, med helvete underst og dyrenes verden som nr. fire. Og over menneskets verden finnes 6 verdener med det som kalles devas, guder og konger.

Den finstofflige verden inneholder 16 sfærer befolket med guder (Brahmas og Devas) på forskjellig utviklingsnivå. Den formløse verden har 4 sfærer. All eksistens i alle disse verdener er midlertidig og underlagt gjenfødselens lov, selv om det lykkelige livet i disse midlertidige himmel-verdener kan vare svært lenge. Betingelsene i menneskets sfære er av spesiell betydning, fordi det nærmest er umulig å oppnå oppvåkning i andre sfærer. Sfærene under menneskets er for elendige til det, og de ovenfor er for glade og sorgfrie til at man klarer å mobilisere den nødvendige anstrengelse.

Menneskets vesen (psykologi)
Buddha sier om filosofer og brahmaner at deres meninger er en følge av at de verken vet eller ser, slik at de sitter fast i begjæret og bare snakker ut fra sine følelser, i angst og villrede. De baserer sine meninger på sansekontakt. Men: "Når derfor en munk vet hvordan de seks sansekontaktfeltene oppstår og går under, hvilke fordeler og ulemper de medfører og hvordan man frir seg fra dem, - når han forstår alt dette som det er, går hans forståelse langt ut over alle disse andres." (13,59). Det fantes på den tiden teorier om jeg'ets natur. Men Buddha anså dem for å være unyttige.

Buddha viser hvordan man kan gi slipp på forestillingen om et fysisk jeg, og hvilke positive konskvenser det har. Og tilsvarende om forestillingen om et psykisk jeg og et formløst jeg. Derved får man svekket de negative sidene ved sin personlighet og styrket de positive. Jeg-forestillingene oppleves i nu'et som mitt sanne jeg hele tiden (13,181-184). Buddhismen i Tibet snakker om sinnets udødelige og uendelige natur, (80,52). "Ikke gjør den feilen å tro at sinnets natur bare er noe som finnes i vårt sinn. Det dreier seg egentlig om alle tings natur."(63,58). Å erkjenne sinnets natur er å erkjenne alle tings natur.

Den "andre siden"
Som nevnt, finnes det ifølge Buddhismen mange immaterielle verdener. Og skriftene gir til dels detaljerte beskrivelser av dem eller deres struktur. Disse beskrivelsene skal ha mye felles med generelle indiske forestillinger, men avviker likevel på mange punkter. Det finnes ingen evige himler eller helveter, selv om noen sies å ville vare svært, svært lenge. Men alt er i en evig flyt, hvor verdener og verdenssystemer fødes og forsvinner.

Det finnes syv bevissthetstrinn (80,228) som er knyttet til de forskjellige himmelske sfærene. Å gå nærmere inn på dem spenger rammen for dette arbeidet, og det ville ikke tilføre noe av betydning for oss.

Relasjonene mellom Jorden og det hinsidige
Det finnes et liv etter døden, og Buddha regner med reinkarnasjon og karma som reelle fenomen. "Det er så, brahman. Den som beordrer eller utfører en slik ofring, blir gjenfødt i en lykkelig tilstand i himmelen etter døden, når kroppen går i oppløsning. Den gangen var jeg ypperstepresten som utførte ofringen." (av smør, olje, surmelk, honning og sukker) (13,139). Her sier Buddha at det finnes et liv etter døden, og at kvaliteten på det livet blir påvirket av det foregående livet på Jorden. Dessuten viser han at han kan huske tilbake til ett av sine tidligere liv.

"Med min skjerpede og foredlede synsevne som går langt ut over vanlige mennes-kers evner, ser jeg at noen asketer som lever et hardt liv, blir gjenfødt i elendighet og smerte, fornedrelse og helvedespiner etter døden, når kroppen er gått i oppløsning, Kassapa. Men jeg ser også at noen asketer som lever et hardt liv, blir gjenfødt i himmelsk lykke etter døden, når kroppen er gått i oppløsning." (13,155). Kommentar: Det er her nærliggende å spørre etter kriteriene for at det ene eller andre skal inntreffe.
   "Og da er det jo meget mulig at denne eiendomsløse munken skal kunne bli forent med en eiendomsløs Gud etter døden, når kroppen går i oppløsning. Og da er altså både munken og Gud uten hat i sinnet, begge er uten ondskap i sinnet, og begge har rent sinn og fullt herredømme over seg selv." (13,226).
   "Og det vil jeg si, Lohicca., at den som har feilaktig holdning må regne med ett av to resultater: enten smertetilstander eller et liv på dyrisk nivå." (13,209).

Fra (63) henter vi følgende tre sitater om reinkarnasjon og karma: "Det finnes mange slags karma: internasjonal karma, nasjonal karma, en bys karma, et menneskes karma." (63,102). "Hvis det ordinære sinnets grunn er fullstendig renset, er det som vi har rasert vårt lager av karma og dermed tømt den karmiske forsyningen for fremtidige gjenfødsler. Men hvis vi ikke har klart å rense vårt sinn helt, vil det fortsatt være lagret karmiske rester av tidligere vaner og karmiske tendenser. Når de rette forholdene innfinner seg, vil de manifestere seg og drive oss mot nye gjenfødelser." (63,268). "I siste instans er det sinnets trang til å slå seg ned i en bestemt verden som driver oss mot reinkarnasjon, og dets tendens til å befeste og klamre seg fast som får sitt ytterste uttrykk i den fysiske gjenfødelsen." (63,300).

Læren om reinkarnasjon og karma synes ikke å være helt entydig. Spørsmålet er om det er den samme bevissthet som inkarneres i fosteret før fødselen eller om det er en ny bevissthet som "bare" er gjort avhengig av den tidligere. Uavhengig av dette innebærer loven at "programmet" for vårt nåværende liv er et resultat av tidligere liv. Og at det vi gjør i dette livet, danner input til "programmet" for neste liv her på Jorden. Dette betyr ikke at alt er forutbestemt. Innen vanlige rammer som begrenser våre muligheter, kan vi selv bestemme hva vi vil gjøre, og derved påvirke vår fremtid, ikke bare i dette, men også i (eventuelle) fremtidige liv.

"Du Onde, jeg [dvs. Buddha] vil ikke gå endelig inn i Nirvana før jeg har munker og disipler som har kommet frem, øvet, dygtiggjort, opplært, kjennere av Dhamma [navnet på Buddhas lære], ... til jeg har nonner, etterfølgere blant legmenn og legkvinner som vil lære Dhamma med vidunderlig virkning. Jeg vil ikke gå endelig inn i Nirvana før dette hellige liv har blitt vellykket opprettet og blomstrer, spredd vidt omkring, vel-proklamert blant menneskeheten overalt."(80,250).

Den "andre siden" kan også innvirke på Jorden på andre måter, blant annet ved å utløse jordskjelv: "Igjen, når en Bodhisatta stiger ned fra Tusita Himmelen, oppmerksom og årvåken, til mors skjød, da rister og skjelver Jorden voldsomt." (80,248). Den tibetanske dødeboken har forskjellige øvelser for å hjelpe dem som har gått over til den andre siden.

Paranormale fenomen
"Det finnes tre slags undere som jeg kjenner og kan utføre selv, og som jeg kan lære bort til andre, Kevaddha. Hvilke tre? Det er paranormale undere, tankelesningsun-dere og undervisningsunderet." Paranormale undere er "paranormale ferdigheter som en munk kan lære å mestre: Fra å være én gjør han seg til mange, og fra å være mange gjør han seg til én. Han gjør seg usynlig og kommer til syne igjen. Han går uhindret gjennom vegger og murer som om de skulle være luft. Han dykker ned i jorda og kommer opp igjen som om det skulle være vann. Han går på vannet uten å synke nedi, som om det var fast grunn. Med korslagte bein ferdes han gjennom luften som fuglen på vingene. Han berører og stryker over solen og månen med hånden sin, enda så mektige og veldige de er, og han ferdes i sitt legeme helt opp til Brahmas verden." (13,198). Buddha mener at dette ikke kan overbevise skeptikeren, som lett kan kalle det magi. "Når jeg ser ulempene ved slike paranormale undere, skammer jeg meg over dem, Kevaddha, og jeg føler bare vemmelse og avsky for dem." (13,199).

Her utdypes hvordan én blir to: "Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, - så anvender han dette sinnet og retter det mot å skape et tankepro-dusert legeme. Ut fra sitt eget legeme skaper han et annet legeme som har form, består av ren tanke og har full førlighet i alle lemmer og alle sanser og evner i orden." (13,87). Her omtales ikke fenomenet som negativt.

Og tankelesningsundere? "Det er når en munk kan si hva en annen person tenker og mener, - når han kan beskrive hva som er i deres sinn og tanker." (13,199). Og kommentaren er den samme som ovenfor: "Når jeg ser ulempene ved slike tankelesningsundere, skammer jeg meg over dem, Kevaddha, og jeg føler bare vemmelse og avsky for dem." (13,199).

Som nevnt, blir disse paranormale evnene ikke omtalt på samme negative måte i annen sammenheng, men som frukter av munkelivet. Poenget synes å være at for dem som er kommet lenger i sin utvikling, har disse evnene ikke lenger samme betydning som tidligere, (13,87).

Hva er så undervisningsunderet? "Det er når en munk gir undervisning i hvordan man bør tenke og hvordan man ikke bør tenke, hva man bør ha i tankene og hva man ikke bør ha i tankene, og hva man bør vise fra seg og hva man bør ta vare på." (13,200). Undervisningsunderet er dét å våkne fullt og helt ved egen hjelp, men det er også del av underviningsunderet å gå inn i den første, andre, tredje og fjerde dypmeditasjon med alle de konsekvenser det har for munken selv og for hans relasjoner til mennesker, ting og alt som lever. Mer om dette følger nedenfor.

I (80,273) fortelles om paranormale fenomen i forbindelse med Buddhas død: De åtte, som skulle sørge for bisettelsen etter at de hadde vasket sine hoder og tatt på seg nye klær, sa: "Nå vil vi løfte opp Herrens legeme", Men de fant at de ikke var istand til å gjøre det. Så gikk de til Erverdige Anuruddha [som var blant de fremste av Buddhas disipler] og fortalte det som hadde hendt: "Hvorfor kan vi ikke løfte Herrens legeme?" "[Tiltale], deres intensjon er én ting, men deva'enes intensjon er en annen." Osv. Her fortelles altså at vesener fra himmelske sfærer hadde forpurret den planlagte fremgangsmåten ved Buddhas bisettelse, fordi de ønsket at det skulle gjøres på en annen måte enn den disiplene hadde planlagt.
Boken (80,174) beretter om et merkelig fenomen: Fullbefarne utøvere av en viss praksis (Dzogchen-praksisen) kan føre sitt liv "til en usedvanlig og triumfe-rende slutt. Når de dør, sørger de for at kroppen blir absorbert tilbake til lys-essensen i elementene som skapte den, og på denne måten oppløses den materielle kroppen i [regnbue-] lys og forsvinner helt."

Mål og middel på Jorden

All lykke som finnes i verden, kommer av ønsket om at andre skal bli lykkelige.
All lidelse som finnes i verden kommer av ønsket om at jeg skal bli lykkelig.
Shantideva i (63,104)

Målet for den enkeltes liv
Hensikten med de mange øvelsene som Buddha lærte, er i første omgang å komme forbi gjenfødelsens lov. Og ut over det: å gå rett til Nirvana eller å nå så langt i sin utvikling som mulig. "Buddha skal ha sagt: 'Jeg har vist dere veien til befrielsen, nå må dere selv gå den.'"
   Og Tibet-boken sier: (63,135):"... hensikten med livet på Jorden er å bli forenet med vår grunnleggende, opplyste natur." Dessuten (63,63): "Alle lærene og øvelsene i buddhismen er rettet mot dette ene målet: å se inn i sinnets natur og på den måten fri oss fra frykten for døden og hjelpe oss til å innse livets sannhet." Og (63,105): Selv den ondeste kan fri seg fra sin fortid og bli ren.
   (80,254): "... Jeg, [dvs. Buddha] såvel som dere, har i lang tid fartet rundt gjenfødelsens sirkel. Og det er ved å forstå og trenge igjennom Aryans moral [tilhørende høy, himmelsk sfære?], Aryans konsentrasjon, Aryans visdom og Aryans frigjøring at ønsket om å bli er kappet av, tendensen i retning av å bli er blitt uttømt, og der vil ikke bli flere gjenfødelser."

"Jeg har sagt hva som er grunnen til det som gjør vondt, hvordan vi kan gjøre slutt på det som gjør vondt, og hvilken vei som fører til slutten på det som gjør vondt."(13,177). Og det har Buddha gjort, fordi det er dette som er nyttig, "og fordi dette har med den sanne virkelighet og med den høyeste trening å gjøre. Det fører til at tankene faller til ro, og det fører til løsrivelse, lidenskapsløshet, indre fred, erkjennelse, oppvåkning og utslokning." (13,177).

Utdrag av læren
Begge retninger innen buddhismen legger vekt på forholdet mellom mesteren og eleven. Det forutsettes nærmest at mennesket trenger en opplyst mester for å utvikle seg, selv om det presiseres at Buddha selv våknet ved egen hjelp. Selv om Buddha la stor vekt på å vise menneskene en vei dithen, hvor de selv kan innse hvordan ting er, så finnes i skriftene detaljerte beskrivelser av en lære som dels er en troslære - blant annet med angivelse av hvilke mål man kan og bør nå - dels en oppskrift for hvordan man kan nå disse målene. Vi skal her gi et inntrykk av hva det dreier seg om.

"... Konsentrasjon, gjennomtrengt med moral, gir stor frukt og gevinst. Visdom gjennomtrengt med konsentrasjon gir stor frukt og gevinst. Sinnet gjennomtrengt med visdom blir fullstendig fri fra korrupsjon, [og så konkretiseres hva som er ment med korrupsjon] det er [1] sensualitetens korrupsjon, [2] av å bli [slik det er beskrevet tidligere], av [3] feil oppfatninger og [4] av uvitenhet.", (80,254/255).

Buddha foretrakk å undervise i de fire sentrale kjennsgjerningene: "Det som gjør vondt, grunnen til det som gjør vondt, hvordan vi kan gjøre slutt på det som gjør vondt, og hvilken vei som fører til slutten på det som gjør vondt, - dette regner jeg som viktig." (13,179). Først vil vi kort illustrere gangen i utviklingen. Deretter vil enkelte punkter bli utdypet. Det første trinn tar utgangspunkt i det som gjør vondt.

Tankene oppstår og stopper i et menneske ut fra årsaker og betingelser. Så beskriver Buddha trinnene i en utvikling der noen tanker stopper som følge av trening, og andre oppstår som følge av trening. De som oppstår i ett trinn, stopper i neste trinn osv. Utgangspunktet er (1) én som er kommet frem til sannheten, som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Slik oppnår han at alle hans ord og handlinger blir gode, og hans levevis blir rent. Hans moral blir (2) fullkommen (med forklaring av hva det innebærer og hvilke konsekvenser det har), og han (3) vokter sine sanseporter (med forklaring av hva det innebærer og hvilke konsekvenser det har). Han blir (4) oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse (med forklaring av hva det innebærer), og han lever (5) i nøysomhet med forklaring av hva det innebærer, bl.a. et ensomt sted å bo.

Hva er så egenskapene til én som er kommet frem til sannheten, som har våknet fullt og helt ved egen hjelp: "Således oppnår han at alle hans ord og handlinger blir gode, og hans levevis blir rent. Hans moral blir fullkommen, han vokter sine sanseporter, han blir oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse, og han lever i nøysomhet." (13,170).

Ad (2): Og hva vil det si å ha fullkommen moral? "Her lar munken være å ta liv, og holder seg langt unna slike ting. Han har lagt fra seg sverd og pisk, han er vennlig og beskjeden og lever med omtanke for alle levende veseners beste. Dette hører med i hans moral." (13,170). Han er beskyttet av sin moral og opplever en indre lykke uten noe som mangler.

Ad (3): Og hvordan vokter en munk sine sanseporter? "Når en munk ser en synlig form med øyet sitt, griper han ikke etter helheten som begrep og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som hat og begjær kan komme til å influere på én som ikke vokter på synssansen sin, går han inn for å passe på den. Han vokter synssansen sin vel og passer godt på. Og likedan når han hører en lyd med øret sitt, eller fornemmer en duft med nesen, eller kjenner en smak på tungen, eller føler en berøring mot kroppen, eller når han fornemmer en idé med sinnet, da griper han ikke etter helheten som begrep og heller ikke etter de enkelte detaljer. ..... Og når han har oppnådd slik sansekontroll, opplever han en indre ublandet lykke. På denne måten vokter en munk sine sanseporter." (13,170). Videre forklarer Buddha hvordan (ad 4) en munk er oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse, hvordan han (ad 5) lever i nøysomhet og ensomhet og legger bort grådighet i tankene etc. Det gir tilfredshet og glede, ro i kroppen, velvære og samlede tanker.

Dette er frihet fra de fem hindringene. "Når han således ser hvordan de fem hindringene blir borte fra hans indre, blir han tilfreds. Den som er tilfreds, finner glede, og den som har glede i sinnet, får ro i kroppen. Den som har ro i kroppen, føler velvære, og den som føler velvære, får samlet tankene." (13,172). Dette fører inn i den første dypmeditasjon. Da stopper de tanker om sansenytelser han hadde før, og han er seg bevisst tanker om den subtile sannhet om glede og velvære som fødes av ensomhet. Slik oppstår tanker av trening, andre tanker stopper som følge av trening.

Fra denne fortsetter en trinnvis utvikling frem til den fjerde dypmeditasjon som igjen fører frem til noe. Og utviklingen er i prinsippet som tidligere: Ved hvert trinn i utviklingen stopper noen tanker som følge av trening og andre oppstår som følge av trening. De som oppstår i ett trinn, stopper i neste trinn osv. Og hver gang har det konsekvenser.

Dette åpner for å gå inn i den andre dypmeditasjon, og han blir seg bevisst tanker angående den subtile sannhet om den glede og velvære som fødes av konsentrasjon. Først stopper tankene om sansenytelser, og han blir seg bevisst tanker angående den subtile sannhet om glede og velvære som fødes av ensomhet. Deretter søker ikke munken lenger glede, men hviler i likevekt.

Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære, og går inn i den tredje dypmeditasjon. Og tankene vedrørende konsentrasjon erstattes av tanker om den subtile sannhet om likevekt og velvære.

Ved å gå inn i den fjerde dypmeditasjon, og bli i den, legger munken tidligere velvære og lidelse, gleder og sorger bak seg. Den kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt. Tankene vedrørende den subtile sannhet om likevektig velvære erstattes med bevisste tanker om den subtile sannhet om frihet fra behag og ubehag.

Deretter hever munken seg over enhver formbevissthet. Han føler ingen fysisk motstand, og reagerer ikke på sanseinntrykk. Han blir seg bevisst tanker om den subtile sannhet om det uendelige rom, og med dette går han inn i det uendelige roms plan og blir der. Da stopper de tanker angående den subtile sannhet om det uendelige rom som han hadde før. Og han blir seg bevisst tanker angående den subtile sannhet om den uendelige bevissthet.

Etter dette igjen hever munken seg over den uendelige bevissthets plan. Han ser at det ikke er noe som eksisterer, og med dette går han inn på intethetens plan og blir der. Da stopper de tanker angående den subtile sannhet om den uendelige bevissthet, som han hadde før, og han blir seg bevisst tanker angående den subtile sannhet om intetheten. Siste trinn er å stoppe tankevirksomheten fullstendig, men med klar forståelse for hva man gjør. Det finnes flere slike topper. Full stopp gir en ny topp. Erkjennelsen oppstår fordi sanseinntrykkene har oppstått. (13,169-175).

I andre tekster finnes litt divergerende varianter av dette. Deler av dette tilhører den førbuddhistiske indiske felleskultur. Men ettersom de raffinerte mentale tilstander ikke førte Buddha frem til indre frigjøring, forlot han sine lærere og søkte sin egen vei, og som altså vanligvis beskrives som: De fire sentrale kjennsgjerninger, den åttedelte vei og den gjensidig betingede tilblivelsesprosess.

Det var synet av lidende mennesker som bragte Buddha inn på erkjennelsens vei. Og han postulerte som nevnt "De fire edle sannheter": Lidelsen - Lidelsens opprinnelse - Lidelsens opphør - og Veien til lidelsens opphør, som han konkretiserte til å være Den edle, 8-delte vei: (1) Rett syn - (2) rett tanke - (3) rett tale - (4) rett handling - (5) rett levesett - (6) rett anstrengelse - (7) rett oppmerksomhet - (8) rett konsentrasjon.

Av og til fremstilles utviklingen i tre trinn. Koblingene mellom den åttedelte veien og den tredelte regnes å være slik: Del 1, visdomsaspektet regnes å omfatte rett syn og rett beslutning. Del 2, moralaspektet: rett tale, rett handling og rett levevei. Og del 3, konsentrasjonsaspektet eller det fullkomne sinn: rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon. Egentlig er (1) og (2), som kalles visdom, delt i to. Noe visdom trengs for i det hele tatt å gå inn i den 8-delte vei, som da fortsetter med Moraltrinnene (3), (4) og (5). De tre siste trinnene kalles Konsentrasjon. Og alt dette fører frem til høyere visdom i samadhi. Disse skrittene er utdypet på flere steder i Buddhas samtaler. Gjennombrudd til det transcendentale oppnås i 4 2-delte trinn:

Etter det 1. Man slutter å være rent verdslig og blir en nobel person som har fridd seg fra 3 av 10 lenker.

Etter det 2. Man er blitt en person som bare vender én gang tilbake til Jorden. To nye lenker er svekket, nemlig sensuelt begjær og ond vilje.

Etter det 3. Flere liv på Jorden er ikke nødvendig. Den 4. og 5. lenke er helt borte. Også alle bindinger til verden er borte. Ved døden blir man en Ren Abodes. Herfra kan man utvikle seg til Nirvana uten et nytt liv på Jorden.

Etter det 4. Man er blitt en Aharant (en "verdifull") etter at de 5 resterende lenkene er brudt, nemlig: Higen etter eksistens i formenes verden - higen etter eksistens i den formløse verden - innbilskhet/selvopptatthet - rastløshet - uvitenhet. Dette gir tilgang til Nirvana. (Alle Buddhist-skoler synes å være enige om dette).

Buddhas lære omhandler også det som er kalt "sannhetsplan". Det finnes to: Konvensjonell (eller relativ) sannhet. Det er slik folk og ting viser seg for en enkel forståelse. Forestillingene om jeg'et, selv'et, reinkarnasjon og karma er konvensjonelle sannheter. Dessuten finnes Grunnsannhet (eller endelig sannhet). Slik sannhet er bare tilgjengelig for mennesker med dyp innsikt, som gir forutsetninger for å forstå. Slik sannhet kan også oppnås gradvis. I den grad vi frigjør oss fra synspunktene til den konvensjonelle sannhet, slutter vi å være underkastet loven om karma.

Det finnes også en lære om de tolv leddene i kjeden av avhengig opprinnelse (eller betinget sam-produksjon). Den gjensidig betingede tilblivelsesprosess. Buddhas forklaring i (80,223) kan kanskje oppklare meningen med dette. Her sier Buddha til Ananda:

"Hvis du blir spurt: 'Er aldring og død betinget av noe?' burde du si 'ja'. Hvis du blir spurt 'Hva er det som betinger aldring og død?' skulle du svare: 'Aldring og død er betinget av fødsel'. 'Hva er fødsel betinget av?'... 'Fødsel er betinget av det å bli' ... ['Hva er det å bli betinget av?'] ... 'Det å bli er betinget av det å klynge seg til.' ... ['Hva er det å klynge seg til betinget av?'] ... 'Det å klynge seg til er betinget av det å kreve' ... ['Hva er det å kreve betinget av?'] ... 'Det å kreve er betinget av følelser' ... ['Hva er følelser betinget av?'] ... 'Følelser er betinget av kontakt' ... ['Hva er kontakt betinget av?'] ... 'Kontakt er betinget av sinn og kropp' ... 'Bevissthet betinger sinn og kropp' ... Og hvis [du blir] spurt: 'Har bevissthet en betingelse for sin eksistens?' skulle du svare: 'Ja' Hvis du blir spurt : Hva betinger bevissthet?' skulle du svare: 'Sinn og kropp betinger bevisstheten.'

Slik, Ananda, betinger sinn og kropp bevisstheten, og bevisstheten betinger sinn og kropp, sinn og kropp betinger1) kontakt, kontakt betinger følelser, følelser betinger begjær, begjær betinger det å bli, det å bli betinger fødsel, fødsel betinger aldring og død, sorg, klage, smerte, sut og ulykke. Slik oppstår hele denne mengden av lidelse. ... ". Dette er innsiktens vei til opplysning (80,212). Varianter av dette finnes andre steder i tekstene.

De fire grunnleggende oppmerksomheter er en annen av lærens innfallsvinkler (80,335, Sutta 22). "Hva er de fire? Her, munker, betrakter en munk vedvarende [1] kroppen som kropp, ivrig, klart oppmerksom og omhyggelig, etter å ha latt tilside higen etter og ergrelser over verden, han betrakter vedvarende [2] følelser som følelser...; han betrakter vedvarende [3] sinn som sinn...; han betrakter vedvarende [4] sinn-objekter som sinn-objekter, ivrig, klart, oppmerksom og omhyggelig, etter å ha latt tilside higen etter og ergrelser over verden."

[1a] "Og hvordan, munker, betrakter en munk vedvarende kroppen som kropp? En munk som har gått inn i skogen eller til roten av et tre, eller til en åpen plass, sitter ned med krosslagte ben, holder kroppen oppreist, og som har frembragt oppmerksomhet foran seg. Omhyggelig puster han inn, omhyggelig puster han ut. Puster han dypt inn, vet han at han at han puster dypt inn, og puster han dypt ut, vet han at han puster dypt ut. Puster han kort inn, vet han at han puster kort inn, og puster han kort ut, vet han at han puster kort ut. Han øver seg og tenker: 'Jeg vil puste inn og være meg hele kroppen bevisst.' Han øver seg selv og tenker: 'Jeg vil puste ut og være meg hele kroppen bevisst.' Han øver seg og tenker: 'Jeg vil puste inn og roe ned hele kroppsfunksjonen.'... "

[1b] "Slik betrakter han vedvarende kroppen som kropp, innvendig, betrak-ter kroppen som kropp utvendig, betrakter kroppen som kropp både innvendig og utvendig. Han betrakter vedvarende fenomen som dukker opp i kroppen, han betrakter vedvarende fenomen som forsvinner i kroppen. Eller [betrakter] ellers omhyggelig at 'der er kropp' er tilstedeværende for ham bare i den grad det er nødvendig for kunnskap og oppmerksomhet. Og han blir værende ved det uavhengig, uten å klamre seg til noe i verden. Og det, munker, er hvordan en munk vedvarende betrakter kropp som kropp." Og tilsvarende gjelder for å gå, stå, sitte, se, spise, drikke osv. Men det er også å betrakte kropp som kropp å gjennomgå kroppen fra fotsålene og opp til issen og tilbake, og gjennomgå alt det kroppen består av. Det samme gjelder for de fire [såkalte] elementer kroppen består av: jord-elementet, vann-elementet, ild-elementet og luft-elementet.

[1c] Men å betrakte kropp som kropp innebærer også følgende: "Igjen, hvis en munk skulle se et en, to, tre dager gammelt lik kastet tilside på en gravplass, blodig, misfarget, oppsvulmet, og sammenligner denne kroppen med den der, og tenker: 'Denne kroppen er av samme natur, den vil bli som den, det finnes intet unntak fra den skjebnen.'" Så følger en rekke andre makabre eksempler.

[2] "Og hvordan, munker, betrakter en munk vedvarende følelser som følelser? En munk som føler en behagelig følelse, vet at han føler en behagelig følelse; føler han en smertelig følelse, vet han at han føler en smertelig følelse; har han en følelse som verken er behangelig eller smerteful, vet han at han føler en følelse som verken er behangelig eller smertefull; har han en behagelig sensuell følelse, vet han at han har en behagelig sensuell følelse; har han en behagelig ikke-sensuell følelse, vet han at han har en behagelig ikke-sensuell følelse; har han en smertelig sensuell følelse ...; har han en smertelig ikke-sensuell følelse...; har han en sensuell følelse som verken er smertelig eller behangelig, vet han at han føler en ikke-sensuell følelse som verken er smertelig eller behagelig."

[3] "Og hvordan, munker, betrakter en munk vedvarende sinn som sinn? Her kjenner munken et vellystig sinn som vellystig; et sinn fritt for vellyst som et sinn fritt for vellyst; et hatende sinn som et hatende sinn; et sinn fritt for hat som et sinn fritt for hat ... " Og så videre for et bedragersk - ubedragersk sinn; et innesluttet (contracted) - utadvendt sinn; et utviklet - lite utviklet sinn; et fortreffelig - lite fortreffelig sinn; et konsentrert - ukonsentrert sinn; et frigjort - ikke frigjort sinn.

[4a] "Og hvordan, munker, betrakter en munk vedvarende sinn-objekter som sinn-objekter? Her betrakter en munk vedvarende sinn-objekter som sinn-objekter i forhold til de fem hindringer. Hvordan gjør han det? Her, munker, hvis sensuelle begjær finnes i ham, vet munken at de finnes. Hvis sensuell attrå ikke finnes i ham, vet han at de ikke finnes. Og han vet hvordan sensuell attrå, som ikke er til stede, oppstår, og han vet hvordan han avstår fra sensuell attrå som har oppstått, og han vet hvordan sensuell attrå han har avstått fra, ikke skal oppstå i fremtiden." Og tilsvarende for uvennskap, for latskap og sløvhet, for mas og kav og for tvil.

[4b] "Igjen, munker, betrakter en munk vedvarende sinn-objekter som sinn-objekter i forhold til de fem samlede begripelser. Hvordan gjør han det? Her tenker munken: 'Slik er form, slik oppstår form, slik er formens forsvinning; slik er følelse, slik oppstår følelse, slik er følelsers forsvinning; slik er persepsjon [sanseoppfattelse], slik oppstår persepsjon, og slik forsvinner persepsjon; slik er mental forestilling, slik oppstår mental forestilling, slik forsvinner mental forestilling; slik er bevissthet, slik oppstår bevissthet og slik er bevissthets forsvinning."

[4c] "Igjen, munker, betrakter en munk vedvarende sinn-objekter som sinn-objekter i forhold til de seks interne og eksterne sansegrunnlag. Hvordan gjør han det? Her kjenner en munk øyet, og kjenner synsobjekter, og han vet hvilke lenker som oppstår som følge av de to. Og han vet hvordan en ikke-eksisterende lenke blir til, og han vet hvordan han gir avkall på en lenke som har oppstått, og han vet hvordan lenken han har gitt avkall på, ikke vil oppstå i fremtiden. ..." Og analogt for øret, nesen, tungen, (kropps-)følelser, sinn og sinn-objekter.

[4d] "Igjen, munker, betrakter en munk vedvarende sinn-objekter som sinn-objekter i forhold til de syv faktorer for oppvåkning [enlightenment]. Hvordan gjør han det? Her, munker, hvis oppvåknings-faktoren oppmerksomhet er tilstede i ham, vet han at den er til stede. Hvis oppvåknings-faktoren oppmerksomhet ikke er til stede i ham, vet han at den er fraværende. Og han vet hvordan den oppvåknings-faktoren oppmerksomhet som ikke har oppstått, vil oppstå, og han vet hvordan den fullstendige utvikling av oppvåknings-faktoren oppmerksomhet oppstår. ... " Og tilsvarende for de andre oppvåknigsfaktorene, nemlig: utforskning av tilstander, energi, glede, stillhet, konsentrasjon og sinnsro.

[4e] "Igjen, munker, betrakter en munk vedvarende sinn-objekter som sinn-objekter i forhold til de Fire Edle Sannheter. Hvordan gjør han det? Her vet munken hvordan det virkelig er", nemlig: lidelsen, lidelsens opprinnelse, lidelsens opphør og veien av øvelser som fører til lidelsenes opphør. Så forklarer Buddha utførlig hva som er ment med lidelsen og de andre begrepene. Således innebærer den Edle Sannhet om lidelsens opphør den fullstendige utslettelse av all attrå. Hva det innebærer, og hvordan det kan oppnås, beskrives utførlig. "Hvor det enn i verden finnes noe som er behagelig og lystbetont, der følger dets opphør." Det gjelder det sansene oppfatter og sanse-bevisstheten og alle typer sanse-kontakt.

Hvordan kan dette forstås? Man kan sanse uten full våkenhet. Da sanser man ut av tidens dimensjon. Det skjer en registrering i sinnet som i sin tur lett fører til ønske om å bli, få eller gjenoppleve. Det Buddha snakker om, ser ut til å være at den våkne bevisstheten om alt dette fører til at alle ytre og indre sanseinntrykk glir gjennom bevisstheten uten å sette spor, på samme måte som speilbildene glir gjennon en speilflate uten å sette fnugg av riper i speilflaten. Mer konkret kan man si: Jeg opplever en solnedgang slik at den registreres i sinnet, fordi jeg kanskje vil "holde på" den. Det vil lett skape et ønske om gjentagelse: Jeg er i tidens dimensjon. Slik registrering finner ikke sted og gir ikke grunnlag for ønske om gjentagelse hvis vi opplever solnedgangen - eller hva det måtte være - fullt ut i nu'et. På denne måten kan man ikke bare unngå registreringer i psyken, men også avprogrammere psyken, slik at "Hvor det enn i verden finnes noe som er behagelig og lystbetont, der følger dets opphør."

Og hvilke øvelser fører så frem til lidelsens opphør? "Det er nettopp denne Edle Åtte-foldige Sti, nemlig: - Rett Syn, Rett Tanke; Rett Tale, Rett Handling, Rett Levesett; Rett Anstrengelse, Rett Oppmerksomhet, Rett Konsentrasjon." Og dette bringer oss tilbake til utgangspunktet.

Buddha avslår å uttale seg om en rekke ting, slik som: Om verden er evig, om den er avgrenset, om kropp og sjel er det samme, om den som er kommet frem, eksisterer etter døden. Hvorfor avslår han å si noe om dette? "Fordi det ikke er nyttig, ... og fordi det ikke har noe med den sanne virkelighet eller med den høyeste trening å gjøre. Det fører ikke til at tankene faller til ro, og heller ikke til løsrivelse, lidenskaps-løshet, indre fred, erkjennelse, oppvåkning eller utslokning. Derfor har jeg ikke sagt noe om dette." (13,177).

Leveregler
Levereglene i skriftene er i første rekke rettet mot munker. Men særlig i Sutta 31 (i 80) finnes også regler for vanlige folk. Munkenes puritanske og detaljerte leveregler synes hele tiden å ha for øye at de selv skulle innse hvordan virkeligheten er, og hvordan man burde forholde seg. Munkenes treningsprogram var tredelt: Etikken regulerte forholdet til andre. Meditasjonen gjaldt utvikling av sinnet. Og gjennom forståelsen skulle man se tingene slik de er. Hvordan skulle man leve på Jorden? Man skulle unngå to ytterligheter. Løssluppen nytelse og selv-pining. Buddhismen viser en middelvei mellom disse. Og også middelveien på andre områder, slik som mellom evighetstro og troen på utslettelse.

"Ikke avvis noe bare fordi det er skikk og bruk eller tradisjon, eller bare fordi folk sier det, og heller ikke ut fra hellige skrifter, antagelser eller dogmer; heller ikke ut fra overfladisk resonnement eller tvilsomme filosoferinger, heller ikke ut fra en annens tilsynelatende autoritet og heller ikke ut fra respekt for en eller annen læremester. Nei, når dere selv vet at de og de tingene er usunne, disse tingene er dårlige, disse tingene må tenkende mennesker fordømme, for hvis en tar opp disse tingene og lar dem modnes, vil det føre til skade og smerte, - når dere selv vet dette, så avvis de tingene."(13,11). Buddha går her inn for uavhengighet av autoriteter og gruppe-press, en uavhengighet som er basert på egen innsikt i det som faktisk eksisterer.

En rekke aktiviteter fra datidens indiske samfunn blir av skriftene betgnet som "tarvelige kunster" som Buddha avsto fra. Det gjaldt slike aktiviteter som spådommer om vær, krig og sykdom etc., matematikk, naturfilosoferinger, bruk av astrologi for å finne gunstige tidspnkter for det ene eller andre, fremsi tryllefor-mularer, få orakelsvar fra speilet, en besatt pike eller prestinne, tilbe sola eller Gud, utføre seremonier, bade, ofre, foreta kirurgi, barnehelbredelser, tildeling av medisiner og helbredende urter og røtter etc. (13,32).

En gang ble Buddha spurt om vakre guddommelige visjoner. Og kjernen i hans svar var at slike visjoner ikke er uvirkelige, men at de er et resultat av det munken har konsentrert sin oppmerksomhet på. Det man ikke har konsentrert sin oppmerksomhet på, vil man heller ikke få visjoner av. Munkene praktiserer ikke slik trening under hans ledelse for å oppnå disse konsentrasjonstilstandene, sier Buddha. Det er for å virkeliggjøre andre og bedre ting med større verdi at munkene praktiserer den høyere trening under hans ledelse. Hvilke ting er det så som er bedre og har større verdi?

"Når en munk har gjort ende på de tre bindinger, blir han en som har gått ut i strømmen. Da er han trygt på vei mot full oppvåkning og kan ikke falle tilbake." "... når en munk har gjort ende på de tre bindingene og har svekket grådighet, hat og forblindelse, blir han en som kommer tilbake bare en gang. Bare en gang kommer han tilbake til denne verden, og da gjør han slutt på det som gjør vondt ...." "Og videre, Mahali, når en munk har gjort ende på de fem bindingene som holder ham nede, går han inn på et høyere plan. Der gjør han den endelige slutt på alt som er vondt og faller ikke tilbake fra det han der har oppnådd." "... når en munk har gjort ende på ego-oppblåsningene, da innser han selv hvordan visdommen kan gjøre sinnet fritt, og befrielsen skjer i samme øyeblikk som han innser dette. Og det han har oppnådd, tar han vare på." "Dette er altså de tingene som er bedre og har større verdi, og det er for å virkeliggjøre disse at munkene praktiserer den høyere trening under min ledelse." (13,149).

(80,233): "Jeg vil fortelle deg om syv andre ting ... Så lenge som munker utvikler oppfattelse av midlertidighet, av ikke-selv, av urenhet, av fare, av overvinnelse, av sindighet, av opphør, kan de forventes å ha fremgang, ikke å forfalle."

Ved spesielle regler ordnet Buddha hvordan alt skulle være mellom munkene etter hans død. (80,264). Dessuten finnes hans formaninger i (80, 253, 255 og 355). Det finnes i (Tibet-)buddhismen også yoga-øvelser (63,152). Og i meditasjonen retter man oppmerksomheten innover. (63,66): "Det er meditasjon som langsomt renser hverdagssinnet, avslører vaner og illusjoner slik at vi i det rette øyeblikk gjenkjenner hvem vi virkelig er."
   (63,68): Meditasjon "er en tilstand som er fri for all uro og alle bekymringer. Det finnes ingen konkurranse, ikke noe ønske om å eie noe eller klamre seg til noe, ingen intens og angstfylt kamp og ingen trang til å prestere noe. Det er en ambisjonsløs tilstand der ingenting godtas eller forkastes, der det verken er håp eller frykt, en tilstand der vi langsomt begynner å slippe fri alle de følelsene og begrepene som har holdt oss fanget, ut i den naturlige enkelhets rom."

Når det gjelder Buddhas leveregler for vanlige folk, finner vi mye i (80,461, Sutta 31). "Unge familiefar, det er ved å gi avkall på de fire forurensninger av handling, ved ikke å gjøre noe vondt ut fra de fire årsaker, ved ikke å følge de seks måter å forspille ens vesen på, ved å unngå disse fjorten onde veier ... at alt vil gå bra for ham i denne verden og den neste, og efter kroppens oppløsning efter døden vil han gå til et bra sted, en himmelsk verden. Hvilke fire ting som forurenser handlingene er gitt avkall på? Å ta liv er én, å ta noe som ikke er gitt, er én, sexuell utroskap er én, usann tale er én. .... Hvilke er de fire grunner til ondskap som han tar avstand fra? Ond handling springer ut av følelsesmessig binding, den springer ut av uvennskap, den springer ut av dårskap, den springer ut av frykt. .... Og hvilke er de seks måter å forspille ens vesen på, som han ikke følger? Avhengighet av sterke drikker og dorskhet-skapende droger er én måte å forspille ens vesen på, å frekventere gater på upassende tider er én, å besøke markedene er én, å være henfallen til gambling er én, å være i dårlig selskap er én, å være doven av vane er én. ... ". Dette utdypes i detalj. Deriblandt sier Buddha om foreldrene: "Siden de har underholdt meg, vil jeg underholde dem. Jeg vil ivareta deres plikter for dem. Jeg vil opprettholde familie-tradisjonen. Jeg vil være verdig min herkomst. Efter deres død vil jeg fordele gaver på vegne av dem." Og der er fem måter som foreldrene kan gjøre gjengjeld på: "De vil holde ham tilbake fra det som er ondt, støtte ham i å gjøre godt, lære ham ferdigheter, finne en passende kone for ham, og i sin tid overgi arven til ham. ..." (80,467). Også i den utdypningen for vanlige folk som er gjengitt i teksten, er det innsikt Buddha vil formidle, ikke forskrifter.

Samfunnsregler
Buddha etablerte få eller ingen samfunnsregler. Men han uttalte seg om økonomi, politikk og kriminalitet (13,9).

Mål og hensikt i en større sammenheng
Hvordan er det som eksisterer, blitt til? Hvilken fortid har det, og hvilken frmtid? "For verdensløpet er ikke skapt - av noen gud eller ånd - Tomme går fenomenene sin gang betinget av årsakskonstellasjonene." (13,10). Alle ting forandrer seg og er forgjengelige.
   "For du er din egen frelser - Din egen fremtid former du selv - I den grad du selv gjør det onde - vil du forsøple deg selv - .... I den grad du selv gjør det gode - vil du foredle deg selv - Renhet og urenhet bor i deg selv - ingen kan gjøre en annen ren." (13,8).
   Vi minner her dessuten om rekken av Buddaher før Gotama, som i det lange løp vil hjelpe menneskene til frihet fra karma-loven og til nirvana.

4.16 Kommentar
Buddhismen sier ikke noe om hvordan det som eksisterer, er blitt til, dvs. har fremkommet av det opprinnelige, det som ikke er blitt til. Den sier heller ikke hvordan lidelsen er kommet inn i tilværelsen.
Det som lett slår en, er systematikken og logikken i tekstene. Buddha hadde dessuen for vane systematisk å analysere alle mulige feiltagelser før han presenterte det rette. Tekstene gir derfor inntrykk av å ha en visdomskilde som opprinnelse, og av en overlevering som ikke har endret altfor mye. Tekstenes form synes å være tilpasset en mundtlig overlevering og oppbevaring. Mye av Buddhas samtaler dreier seg i stor grad om de nevnte strukturene og hvordan enkeltmennesket utvikler seg i dem.
   Vestlig psykologi har nok ennå til gode å gjøre bruk av den innsikten som finnes i deler av Buddhas lære.

4.2 Hinduismen

Og det som faller i dette [fredens og tilintetgjørelsens] hav, mister sin egen tilværelse og begynner å ta del i det store tidevannets bevegelser, opphører å eksistere selvstendig og er likevel stadig til stede, er til og likevel ikke til.... Det er umulig for tanken å fatte det.                                       Ferid Ud-din Attar (1119-1230)

4.21 Kort omtale
Hinduismen er utgått fra brahmanismen som igjen er basert på Indias eldste skrifter, de omfattende Veda-skriftene som ble til i tidsrommet mellom 1500 - 500 f.Kr. Veda betyr kunnskap. Det er ikke kjent hvordan disse skriftene oppsto og hvem som sto bak.

Hinduismen er en praktisk religion, selv om den langt fra er verdslig. Gjennom et asketisk levesett og fullkommen hengivelse til Gud skal mennesket oppnå Samadhi; å bli forenet med Gud. Kravene til den troendes selvdisiplin og hengivelse er så strenge at hinduismen særlig er en religion for munker. Også disse trenger støtte og veiledning - også paranormal - fra såkalte hellige menn eller kvinner, guruer, som har gjort, forstått og oppnådd. For de som oppfyller kravene, synes faktisk å oppnå det som blir sagt. For visse retninger innen hinduismen er forskjellige former for yoga virkemidler på veien til Gud. Og enkelte av de hellige menn og kvinner utvikler paranormale evner av forskjellig slag. (Det betyr at begrep som den mystiske kraft ved navn Kundalini og chakras er begrep som tilhører visse retninger innen hinduismen.) Men også vanlige mennesker begir seg på hinduismens veier mot fullkommenhet, selv om de ikke setter kravene høyere enn at de kan klare å oppfylle dem. De godtar at flere liv her på Jorden må til for å komme så langt. Hinduismen sier lite om hvordan det hinsidige er.

Hinduismen er en ytterst tolerant religion. Den som bestreber seg på å oppløse alle verdslige bindinger i seg selv, fjerner også intoleranse og aggression. Det er den samme guddomskraft som står bak alle religioner (50,29). Det har gitt grunnlag for dannelsen av blandingsreligioner, slik som Sufi-religionen som kombinerer Koranen og Veda-skriftene. Tilsvarende forhold mellom kristendom og hinduisme og buddhisme og hinduisme finnes også innen mindre trossamfunn. Hinduenes hellige mann Sri Ramakrishna testet i det forrige århundre ut de andre religionene ved å fornekte sin egen religion og i tur og orden bli muslim og kristen. Og hver gang fant han ut at alt førte til den samme Gud. Toleransen henger også sammen med troen på at flere veier fører til det samme, felles mål. Det kommer vi tilbake til.

4.22 Kildene
I teksten nedenfor finnes mange henvisninger til Bhagavadgita og andre bøker. Henvisningene til Bhagavadgita er angitt slik: (6,57,5) = Bok 6 i litteraturlisten, side 57, vers 5. Andre henvisninger er angitt med (boknr., sidetall). Sitatene fra bok 50 er oversatt fra engelsk av forfatteren. Eventuelle tilføyelser fra forfatteren står i [ ]. Bøkene (6) og (50) bruker store bokstaver forskjellig i forbindelse med gudenavn. Derfor er bruken av store og små bokstaver i sitatene også forskjellig.

Hinduismen synes å være oppdatert én eller flere ganger. Det finnes også flere retninger. Den antagelig viktigste oppdatering skjedde med Bhagavadgita , "Herrens sang" eller Gitaen. Det er en liten bok som utgir seg for å være en guddommelig åpenbaring - hellige ord fra Krishna - om Guds, verdens og menneskets sanne natur. Krishna var en indisk avatar [= inkarnert engel] som levde for ca. 5000 år siden. Krishnas ord skal være samlet av en vismann ved navn Vyasa for flere tusen år siden.

Gitaen synes å være det mer spesifike grunnlaget for hinduismen av idag. Gitaen er en samtale mellom Arjuna, en ung prins og hærfører og kusken hans, Krishna, hvor Krishna åpenbarer seg som den han virkelig er, universets herre - Vishnu - Gud selv. Bokens forteller kaller seg Samjaya. Han er kongens vognstyrer. Hvordan boken er kommet istand, synes ikke å være kjent.

En "moderne" oppdatering sørget Sri Ramakrishna (SR) for i det forrige århundre (1836 - 1886). Hans opprinnelige navn var Gadadhar Chatopadhyaya. Hans mor skal ha hatt paranormale opplevelser før hans unnfangelse og fødsel. Og overnaturlige fenomen fulgte etter fødselen. Allerede i ten-årene viste han uvanlig klokskap. Men hans oppmerksomhet var fjernt fra denne verden, og med de hyppige trance-tilstander han hadde, oppfattet folk han i en viss periode som fra forstanden. Senere utviklet han bemerkelsesverdige egenskaper, og han levde et strengt asketisk liv i pakt med og i kontakt med Gud. Kort før sin død grunnla han en munkeorden, hvis leder var SR's nærmeste disippel, som senere fikk navnet Swami Vivekananda. SR og hans omgivelser betraktet ham som en inkarnasjon av Gud, men han gjorde ikke noe vesen av det. (Se neste avsnitt.) SR synes ikke selv å ha skrevet bøker. Men det foreligger en biografi med svært mange sitater som tyder på at andre fortløpende har skrevet ned det mesteren sa.

Hinduismen har ingen sentral autoritet eller organisert hierarki, heller ingen snever morallære. Et stort antall vismenn taler til folket ut fra sine forutsetninger, slik at hinduismen fremstår som et konglomerat av varianter.

Det må vel også betraktes som oppdateringer at hinduismen - fri fra et organisert hierarki - har vært så tolerant at den har tatt opp i seg både Buddha, Jesus og Muhammed som inkarnasjoner av guden Vishnu eller sentrale, hellige menn. Behandlingen av hinduismen i denne boken er vesentlig basert på Bhagavadgita og i noen grad på uttalelser av Ramakrishna som sier følgende om Gitaen: "Gitaen lærer menneskene å oppgi alt og å prøve å virkeliggjøre Gud. Munk eller familiefar, enhver må fri sinnet fra all følelsesmessig binding (attachment)."

Bhagavadgita er inndelt i 18 kapitler som er underinndelt i "vers". Da kapitlenes navn sier en del om innholdet i boken, gjengis de her: Arjunas fortvilelse - Filosofi og religiøs disiplin - Handlingsdisiplin - Erkjennelsesdisiplin - Den disiplin som er å gi avkall på handling - Meditasjonsdisiplin - Erkjennelsens og kunnskapens disiplin - Den disiplin som er rettet mot det uforgjengelig guddommelige - Den kongelige kunnskap og den kongelige hemmelighets disiplin - Utfoldelsens disiplin - Den disiplin som er å se altets form - Hengivelsens disiplin - Den disiplin som er å skjelne mellom "området" og "områdets kjenner" - Den disiplin som er å skjelne mellom de tre egenskapene - Den høyeste ånds disiplin - Den disiplin som er å skjelne mellom den guddommelige og demoniske skjebne - Den disiplin som er å skjelne mellom tre slags tro - Den disiplin som er å gi avkall for å frigjøres.

Kommentar: Man får inntrykk av at det ved oversettelsen av Gitaen fra sanskrit til norsk er utført et meget seriøst arbeid. Likevel skinner det nok igjennom at oversetteren ikke alltid kan ha skjønt meningen bak tekstene gjennom egen erfaring og innsikt.

4.23 Begrep
Den norste oversettelsen av Gitaen er mange steder nødt til å bruke begrep som kan ha flere svakheter. De kan ha en uklar og lite omforenet definisjon, og de kan sågar være ord som kanskje ikke har et klart motstykke i virkeligheten i det hele tatt. "Selvet" er et slikt vanskelig ord. I virkeligheten er det tale om å tilegne seg et helt begrepsapparat. Hvordan kan da mening formidles? Noen av versene i den norske oversettelsen får først en mening når begrepene og setningene tolkes. Hvordan forfatteren av denne boken har tolket tekstene, slik at de får en mening, fremgår av det følgende. Men vi søker i størst mulig grad Gitaens egne forklaringer:

Erkjennelse spiller en stor rolle i Gitaens tekster. Hva er ment? "... varig erkjennelse av det høyeste selvet, å se meningen i å erkjenne det sanne, kalles erkjennelse, alt annet er uvitenhet." (6,95,11). Selvet, bevissthet og ånd synes å være nær beslektede begrep.

Gi avkall og oppgi er også to anvendte begrep: "Å gi avkall på begjærlige handlinger kaller de inspirerte å gi avkall; seerne kaller å oppgi handlingenes frukt å oppgi." Hva som menes med handling og handlingens frukt, fremgår av det følgende, hvor to nye begrep, nemlig disiplin og samlet innføres: Hvordan skal ordene disiplin, handling og samlet forstås?

"Den som uten å støtte seg på handlingens frukt, gjør det som må gjøres, er en som gir avkall på handling, han er samlet om disiplin;..." (6,57,1) "Vit at det en kaller "å gi avkall på" er disiplin, Arjuna. For ingen blir samlet om disiplin uten å gi avkall på sine oppkonstruerte ønsker." Ordet samlet er på et annet sted definert slik: "Når tanken holdt i tømme finner hvile i selvet og du ikke bindes til noe begjær, kalles du samlet." (6,59,18).

Kan vi tolke dette slik?: En som gjør det som er rett uten å sjele til konse-kvensene, har for det første gitt avkall på noe som kalles handling. Dessuten er han samlet om disiplin. Hva har han gitt avkall på? Er det (planlagt, målrettet) handling han har gitt avkall på, og i stedet gått over til én av to ting, enten å være helt opptatt av det man holder på med her og nå, eller spontanitet, som er handling uten tanke? Dette kalles "samlet om disiplin", hvor disiplin betyr å gi avkall på, og samlet er man når tanken har funnet hvile i selvet, dvs. når tanken har falt til ro. Her synes Bhagavadgita å beskrive det ethvert moderne menneske kan oppdage i seg selv: Når sinnet er tømt for begjær og andre emosjoner, er det ikke splittet lenger, men samlet. Og man handler (spontant) ut fra det situasjonen krever uten å reflektere over konsekvensene.

"Der tanken faller til ro, stillet [dvs. gjort stille] med disiplin, der du tilfreds i selvet betrakter selvet med selvet [= årvåkenhet som skaper en disiplin som får tanken til å falle til ro uten tvang], der du kjenner en glede uten ende, som bare fattes i bevisstheten, en glede bortenfor sanseopplevelser, står fast og ikke rokkes, der du har nådd det høyeste gode og ikke kan tenke deg noe høyere, der du ikke røres selv av den tyngste lidelse, vit at det kalles disiplin og er bruddet med lidelsen. ...." (6,59,20/23).

"Født i en kropp kan en ikke helt oppgi [målrettet] handling. Men den som oppgir handlingenes frukt, kalles en som oppgir." (6,114,11). Og: "Den som tror og med sitt indre hengir seg til meg, han kaller jeg aller mest disiplinert." (6,62,47). Og: "Han løfter selvet ved hjelp av selvet, ... for nettopp selvet er selvets venn, men selvet er også selvets fiende." (6,57,5). Kommentar: Med dette er kanskje ment noe som også det moderne mennesket kan iaktta i seg selv. Det årvåkne bevissthets-aspektet ved selvet kan, ved å iaktta innover og utover samtidig, forstå umiddelbart det som foregår i psyken eller selvets psyke-aspekt. Derved tømmes psyken for sitt emosjonelle innhold: Selvet løftes ved hjelp av selvet. I motsatt fall akkumuleres emosjonelle følelser i psyken i den nevrotiseringsprosessen så mange moderne mennesker er inne i. Slik blir selvet selvets fiende.

Oppgi kan man på tre forskjellige måter; Den klare måten, den urolige og den formørkede måten. Det som fører til handling er tredelt; Opplevelse, opplevelsens objekt og den som opplever. Også handlingen er en tredelt sammenheng; Handlingens middel, handlingen selv og den som handler.

Når disse to aspekter kombineres, får man: den klare opplevelse, den urolige- og den formørkede opplevelse. Hva alle disse tilstandene innebærer, beskrives. Likeledes kan en handling være klar, urolig eller formørket. Også her beskriver Gitaen hva dette innebærer. Tilsvarende forklares bevissthetens og fasthetens tresidige oppdeling osv.

Om den som har overvunnet seg selv, heter det. "Og han skiller seg ut ved at han møter en venn, kamerat og fiende, fremmed og nær, motstandere og forbunds-feller, selv gode og onde med samme bevissthet." (6,58,9). Bevissthet synes her å kunne bety holdning. Men utsagnet kan også tolkes dithen at den som har overvunnet seg selv, har innsett at bevisstheten er den samme hos gode og onde mennesker.

Gudsbegrepet brukes slik at hinduismen tilsynelatende både har én gud og et stort antall guder. Disse kan inkarneres på Jorden som mennesker. Det kommer vi tilbake til i avsnitt 5.2. Det må ikke forveksles med følgende, som er noe helt annet: Brahman, Shiva, Vishnu, Kali, Rama, Krishna, Herren, Hellige Mor, Moderen, formløs Væren osv. er alle navn på den høyeste Gud, opprinnelsen til alt. Grunnen til de forskjellige navnene ligger i troen på at den høyeste Gud har en rekke aspekter eller egenskaper, kjærlighet, barmhjertighet, intelligens osv. Og man kan nærme seg Gud, den udelte Gud, langs alle disse aspekter. Avhengig av hvilken vei man nærmer seg Gud langs, vil Gud fortone seg annerledes for det enkelte søkende menneske. Dette er det som gir grunnlag for å forsyne Gud med mange forskjellige navn.

Maya er navnet på verden. For den opplyste er Maya illusjonær, begrenset, ja ond, selv om man har innsett at Maya - i liket med alt som eksisterer - på en måte er ett med sitt opphav, Brahman.

Samadhi er navnet på en trance-tilstand. Hva det innebærer er i noen grad beskrevet nedenfor. Noen kan med viljen sette seg i denne tilstanden, eller den opptrer plutselig "av seg selv". Men det finnes også andre trance-tilstander med egne navn, slik som forskjellige former for Sadhanas. Dette ser ut til å henge sammen med de forskjellige veier til Gud, som er nevnt ovenfor. En høyere form for Sadhanas kalles Advaita, og Nirvikalpa Samadhi er den høyeste flukt i Advaita filosofien. Bare personer med et spesielt oppdrag på Jorden kan komme tilbake til vanlig dagsbevissthet fra denne tilstanden.

På dette området har man altså i India en rekke uttrykk av psykologisk natur som vanskeliggjør kommunikasjonen, fordi vi ikke har tilsvarende begrep og erfaring. Vi er kommet så lite langt på dette området her i Vesten.



4.24 Kjernespørsmålene

Hvordan er virkeligheten?

Om Guds vesen
"... Ingen kan beskrive Brahmans sanne vesen. Det manifesterte seg Selv første gang som en dualitet (twin principle) - halvt mann og halvt kvinne - nettopp for å vise at Det var både Purusha og Prakriti. ..." (50,498).
   "Det som skal erkjennes, vil jeg nå omtale; udødelighet følger denne erkjennelsen. Den er det høyeste guddommelige uten begynnelse og kalles verken værende eller ikke-værende. Det har hender og føtter i alle retninger, det har øyne, hoder, munner og hørsel i alle retninger i verden. [Dvs. allvitende, allmektig og allesteds nærværende.] Det favner alt. Det stråler frem med alle sansenes egenskaper, men er bortenfor sansene, ubundet, men altets opprettholder; hinsides naturens egenskaper opplever det egenskapene. Det er både det ytre og indre ved skapningene, urokkelig, men også rørlig; for subtilt til å oppfattes, fjernt er det, men likevel nært. Uoppdelt [selv] om det er oppdelt i alt levende, skapningenes opprettholder. Slik skal det erkjennes, det sluker alt og bærer det frem igjen." (6,95,12/16).

"Jord, vann, ild og vind, rommet, sinnet, bevisstheten og jeg'et, dette er min åtte-delte natur. Det er min lavere natur, men vit at en annen høyere natur også tilhører meg, Arjuna, nemlig livet som holder verden igang. Du skal vite at alle vesener har denne natur som sitt skjød; jeg er nemlig hele verdens skapelse, men også dens oppløsning. " (6,63,4/6).
   "Vit at urnaturen og ånden [= selvet] begge er uten begynnelse, og at både urnaturens forvandlinger og egenskaper kommer fra urnaturen. Urnaturen som drivkraft kalles 'handling', 'redskap for handling' og 'det som handler', mens ånden som drivkraft er 'det som opplever glede og lidelse.' For ånden er hos urnaturen og opplever dens egenskaper. Bundet til egenskapene fødes den gjennom gode og dårlige skjød." (6,96,19/20).
   "På alle måter er det urnaturen som handler. Den som ser at selvet er ikke-handlende, han ser." (6,97,29). "For det er urnaturens egenskaper handlingene springer ut av, men den som forblindes av jeg'et tenker: 'Jeg er den som handler.'" (6,44,27). Samjaya sa: "Arjuna så hele verden samlet, men likevel oppdelt i sin mangfoldighet i kroppen til gudenes gud." (6,83,13). Kommentar: Ut fra dette har Gud to aspekter: urnaturen og ånden [= selvet]. Sitatene ovenfor belyser deres egenskaper. Dessuten er det også urnaturen som handler gjennom menneskene. Derved blir alt forbundet.

"Uforstandige er de som tenker på meg som det umanifesterte som manifesterer seg. De kjenner ikke min høyeste tilstand, uforgjengelig og uten like." (6,65,24).
   "Gud er ikke bare formløs, men også med form. Man kan se Hans makeløse form gjennom hengivelse og henrykkelse. Moderen åpenbarer seg forskjellig." (50,426).
   "Jeg er ikke synlig for alle, skjult av min skaperkrafts blendverk. Verden er forblindet og forstår ikke at jeg er ufødt og uforgjengelig. Jeg kjenner alle levende vesener, de som har vært, de som er nå og de som skal bli. Men ingen kjenner meg." (6,66,25/26). Herren sier: "Du har sett min form, så vanskelig å få se, selv gudene ønsker alltid å få se den." (6,89,52).

SR's guru sier i (50,189): "Brahman ... er den eneste virkelighet, alltid-ren alltid-opplyst, alltid-fri, hinsides tidens, rommets og kausalitetens grenser. Skjønt tilsynelatende delt opp i navn og former gjennom Maya's uransakelige formidling, den fortryllende kvinne som gjør det umulige mulig, så er Brahman i virkeligheten én og udelelig. Når en søkende er gått opp i Samadhi's salighet, oppfatter han ikke tid og rom eller navn og form - Maya's produkter. Alt innen Maya's doméne er ureelt; oppgi det. .... Dykk dypt i letingen etter Selvet og vær solid etablert i det gjennom Samadhi. Du vil da finne at verdenen av navn og form vil forsvinne i intet, og at dette ubetydelige ego vil gå opp i den kosmiske bevissthet. Du vil virkeliggjøre din identitet med Brahman, dette Eksistens-Kunnskaps-Lykksalige Absolutt."

"Når man tenker på det Høyeste Vesen som inaktiv - ikke skapende, opprett-holdende, eller ødeleggende - da kaller jeg Ham Brahman eller Purusha, den upersonlige Gud. Når jeg tenker på Ham som akitv - skapende, opprettholdende og ødeleggende - kaller jeg Ham Shakti, eller Maya eller Prakriti eller den personlige Gud. Men i virkeligheten er distinksjonen mellom Brahman og Shakti - eller upersonlig Gud og personlig Gud en distinksjon uten forskjell. Den Upersonlige og den Personlige er ett og samme vesen, slik som melk og melkens hvite farge." (50,203).

"... Han er legemliggjort bevissthet." (50,387). "... Jeg holder hele verden oppe med bare en liten del av meg selv." (6,81,42). "Sansene står høyt, sier en, men sinnet [psyken] står høyere. Bevisstheten står høyere enn sinnet, men Han (= atman, selvet) står høyere enn bevisstheten." (5,46,42).

"Universets Herre vil se til det [undervisningen] - Herren, som har skapt denne verden, som har laget sol og måne, folk og fe; Han har sørget for underhold av sine skapninger; Han har skapt foreldre som er glade i sine barn; Han vil undervise. Han har sørget for så mange ting, og Han vil ikke sørge for å opplyse menneskene (bring men to light) om nødvendig? (50,387).

"For aldri noensinne var det slik at jeg ikke var til, ei heller disse høvdinger. Og aldri skal noen av oss slutte å være til. På samme måte som det inkarnerte selvet opplever barndom, ungdom og alderdom i kroppen, opplever det også å få en ny kropp. De vise blir ikke forvirret av dette." (6,33, 12/13).

Om skaperverket
"Ikke på Jorden, ikke i himmelen blant gudene finnes det vesen som er fri fra de tre egenskapene i urnaturen" (6,117,40). [Nemlig klar, urolig og mørk].

"Min form er ikke manifestert, men hele denne verden er utstrakt av meg. Alle skapninger finnes i meg, men jeg finnes ikke i dem. Men like gjerne kan en si at skapningene ikke er i meg - se min mektige enhet! Mitt selv bærer skapningene - det finnes ikke i skapningene, men føder dem." (6,71,4/5).
   "Det store guddommelige er et skjød, der jeg planter en spire. Fra den blir alle skapninger til, Arjuna. Det store guddommelige er skjødet for kroppene som vokser i alle skjød, og jeg er faren som gir sæden. Klarhet, uro og mørke kalles egenskapene med opprinnelse i urnaturen; de binder det uforgjengelige selvet inkarnert i kroppen." (6,99,3/5).
   "Her i verden blir skapningene dannet på to måter, den guddommelige og den demoniske." (6,106,6).

Sri Ramakrishna sier i (50,336): "En dag fant jeg at sinnet mitt svevde høyt i Samadhi langs en lysende sti. Snart forlot den stjerne-universet og gikk inn i idéenes mer subtile område. Som det hevet seg høyere og høyere, fant jeg på begge sider idéelle former til guder og gudinner. Sinnet nådde så områdets yttergrenser hvor en lysende barriære atskilte sfæren av relativ eksistens fra den Absolutte. Ved å krysse den barriæren gikk sinnet inn i den transendentale verden, hvor ikke noe kropslig vesen var synlig. ..."

Menneskets vesen (psykologi)
Gitaen lærer at mennesket har noe evig og uforgjengelig som er inkarnert i kroppen, en guddommelig gnist, selvet, som gir mennesket liv, og som ikke kan drepes eller forurenses. Det er ett med Brahman, det guddommelige, som er i alt.
"Fordi det er uten begynnelse og uten egenskaper, er dette høyeste selvet uforgjengelig, og selv om det holder til i kroppen, Arjuna, skitnes det ikke til." (6,97,31).
"Kroppen til det evige inkarnerte selvet tar slutt, men det ufattelige selvet kan ikke ødelegges." (6,34,18). "Aldri kan det inkarnerte selvet skades i noen kropp, Arjuna. Derfor skulle du ikke sørge over noe vesen." (6,36,30)."Der er kroppen og der er sjelen. Kroppen har hatt en fødsel og vil dø; men sjelen er udødelig. ..." (50,422).

Den "andre siden"
Hva sier Gitaen om den "andre siden"? Eksisterer den, og hvordan ser den eventuelt ut? Gitaen uttaler seg i forskjellig sammenheng om hvordan det er på den "andre siden". For det første sier den at det finnes et hinsides. Dessuten sier den noe om hvordan det hinsidige er. Det finnes gode og mindre gode verdener, og den sier noe om hvem som kommer dit. Det ser ut til at betegnelsene guder og gudinner brukes om det som i andre religioner kalles engler; Guds rene, finstofflige vesener, som lever i ikke-materielle verdener. Men det ser også ut til at mennesker eksisterer på den "andre siden" i tidsrommet mellom to inkarnasjoner på Jorden.

"De som er gudene hengivne, kommer til gudene, og de som er forfedreåndene hengivne, kommer til forfedreåndene, men de som ofrer til meg, kommer til meg." (6,74,25). "Og den som uten misnøye lytter med tiltro, frigjøres også til de vakre verdener der de som handler godt, bor." (6,121,71). "Lykkelig er en kriger som havner tilfeldig i slik kamp; den er en åpen dør til himmelen." (6,36,32). "Dør du, kommer du til himmelen; seirer du, kan du nyte jordlivet. Så reis deg, Arjuna, la det være avgjort at du skal kjempe!" (6,36,37).
   "Tvilende og uvitende ødelegges den som ikke tror. Ikke denne verden, ikke den hinsidige er riktig tilstede for ham, heller ingen glede." (6,51,40). "Ført vill av mange slags tanker, fanget i forvirringens nett, avhengige av å stille sine begjær faller de ned i det ekle helvete." (6,107,16).

Relasjonene mellom Jorden og det hinsidige
Det finnes altså et liv etter døden. Hvordan dette livet vil bli, avhenger av hvilket utviklingsnivå vedkommene var på da han eller hun døde. Det finnes også reinkarnasjon, gjenfødelse. Denne fortsetter inntil man har nådd et utviklingsnivå, hvor nye jordeliv ikke lenger er nødvendig. Det er likevel mulig at slike blir inkarnert på Jorden for å hjelpe menneskene i deres utvikling.

"De kloke som har disiplinert bevisstheten, gir slipp på frukten av handlingene. De kommer dit det ikke er lidelse, frigjort fra handlingenes lenker. Når din bevissthet har kommet gjennom forblindelsens kaos, blir du likegyldig overfor det du får høre og det du har hørt av tradisjonell lærdom." (6,38,51/52).
   "Arjuna, verken her eller i det hinsidige skal han bli ødelagt. Ingen som gjør det gode, min venn, får en ond skjebne. Han kommer til de godes himmelske verdener, og etter å ha bodd der et uendelig antall år, fødes den villfarne i huset til ærlige og bra mennesker. Eller han fødes i en familie av disiplinerte, og slik en fødsel her er enda vanskeligere å oppnå." (6,62,40/42). Kommentar: Det ser ut til at alle som er i gjenfødelsens cyklus kalles "villfarne".
   "Som en mann kaster fra seg sine gamle klær og tar på seg nye, vandrer det inkarnerte selvet videre til andre kropper etter å ha kastet den gamle fra seg." (6,35,22). Og: "For døden er sikker for den som er født, og fødsel for den som er død; du skulle ikke sørge over det uunngåelige." (6,35,27).
   "Alle levende vesener fødes igjen og igjen; viljeløse oppløses de når natten kommer, Arjuna, og står frem igjen med dagen. Men det finnes en annen umanifes-tert tilstand, høyere enn dette og varig, som ikke går til grunne om alle levende vesener går til grunne. En kaller den umanifestert og uforgjengelig, det er den høyeste tilstand. Derfra vender en ikke tilbake, det er min høyeste bolig." (6,69,19/21). "Når de høysinnede er kommet til meg og har nådd fullkommenhet, fødes de ikke igjen til lidelse og forgjengelighet." (6,69,15).

"Når det rette forfaller, Arjuna, og urett tvinger seg frem, lar jeg meg selv bli født. For å beskytte de rettferdige og ødelegge de onde, for å befeste det rette fødes jeg i tidsalder etter tidsalder. Den som virkelig kjenner til min himmelske fødsel og handling går ikke til ny gjenfødsel når han forlater kroppen, han kommer til meg, Arjuna." (6,48,7/9). "Mange er mine tidligere fødsler, og også dine, Arjuna! Jeg kjenner dem alle, men du kjenner dem ikke." (6,47,5). Her sier altså Herren at også Han har hatt mange tidligere inkarnasjoner.
   SR: "Men Han holder noen i denne verden (= Maya) for å lære menneskene. En Jnani [betegnelsen på dem Han holder i denne verden til nevnte formål] lever i verden, tar på seg det høyere aspekt av Maya for å lære menneskene. Det er Gud som holder ham der for å utføre Hans arbeid. .... " (50,506).

Gitaen sier om de uinspirerte: "Deres natur er begjær, de har himmelen som sitt høyeste mål, ordene deres sammen med mange slags riter gir ny gjenfødsel som handlingenes frukt. De har bare for øyet å oppnå nytelse og makt. (6,37,43). Og om demoniske mennesker sier den: "De er lavest av alle, hatefulle og grusomme, og jeg kaster dem ustoppelig inn i eksistensens kretsløp, inn i demoniske skjød. Og der forblindes de i fødsel etter fødsel, og når ikke meg, Arjuna, bare de laveste tilstander. Portene til helvete, selvets ødeleggelse, er av tre slag: Begjær, sinne og grådighet. Unngå dem. Den som er fri fra disse mørkets tre porter og gjør det som er godt for selvet, kommer til den høyeste tilstand." (6,108,19/23).

Om forholdet mellom Gud og skapning
Forholdet til Gud må være nært: "... Vi er alle Guds barn. Hvorfor skal vi da undre oss over Hans faderlige omsorg for oss? Den virkelige tilbeder tenker aldri på slike ting. Han ser på Gud helt som sin egen - sin nærmeste og kjæreste - og sier frimodig: 'Du må tilfredsstille mine behov - må gi Deg Selv til meg.' Hvis du oppholder deg så meget ved Hans storhet og glans, kan du ikke tenke på Han som din egen, eller føle nærhet til Ham. Du har ærefrykt for Hans storhet. Han er ikke lenger nær. Nei, nei, du må tenke på Han som nærmest og kjærest. Bare da kan du realisere Ham." (50,274).

"Derfor sier jeg, en som utfører denslags arbeid ubundet (unattached) - som er snild og vennlig - har fordelen selv. Det er Gud som hjelper andre. Kjærligheten du ser hos foreldrene, er Hans kjærlighet: Han har gitt den til dem for at de skal ta vare på Hans skapninger. Medfølelsen du ser hos de gavmilde, er Hans medfølelse: Han har lagt den der for å redde de hjelpeløse. Om du er gavmild eller ikke, Han får utført sitt verk på den ene eller andre måten. Hans verk stopper aldri." (50,508).

I hinduismen er det også plass for bønn: "I sin tro ivrer han etter å blidgjøre sin guddom; og han får oppfylt sine ønsker, fordi jeg har lagt det slik til rette." (6,65,22). Og SR sier om bønn: "... Alle har samme rett til å be til Ham. Ut av Hans godhet vil Han manifestere Seg for alle som kaller på Han. .... " (50,249). Gitaen nevner også tilbedelse til gudene: "Med offerhandlinger skal dere få gudene til å trives, og gudene skal gjøre at dere trives. Når dere får hverandre til å trives, skal dere få det høyeste gode." (6,42,11). Kommentar: Den som taler til Arjuna fremstår her som gudenes gud.

SR: "... hvis en person tenker på (reflects on) Gud i dødens time, vil hans sinn blir renset, og det er ikke lenger mulig å bli tilsmusset av lyst og velstand." (50,463). "Den som har meg i tankene når han dør og frigjøres fra kroppen, kommer til den tilstand jeg er, om det et det ingen tvil." (6,67,5). "Har klarhet overvekt når et menneske dør, kommer det til den rene verden til de aller viseste. Dør det i uro, fødes det blant dem som binder seg til handling, død i mørke fødes det i forblindet skjød." (6,199,14/15).

"Å se den ene uforgjengelige tilstand i alle skapninger og det uoppdelte i det oppdelte, er den klare opplevelse,..." (6,115,20). "... men den som har erkjennelse er mitt selv." (6,65,18)."Jeg er den samme mot alle skapninger; ingen nærer jeg hat mot, ingen har jeg spesielt kjær. De som med ekte hengivelse gir seg til meg, er i meg, og jeg i dem." (6,74,29).

Paranormale fenomen
Gitaen uttaler seg lite om "vanlige" paranormale fenomen. Det nærmeste vi fant er dette: "De klare tilber gudene, de urolige [tilber] demoner og voldsomme vesener, mens de formørkede tilber de avdøde og åndenes flokker." (6,109,4). Men hele Gitaen gir seg jo ut for å være et åpenbaringsskrift som da er blitt til ved et paranor-malt fenomen. Derimot forteller (50) om en rekke paranormale fenomen som dels utføres av SR selv, eller som skjer i tilknytning til hans liv.

SR og flere av hans disipler kom i en rekke forskjellige trance-tilstander. I visse tilfeller kunne de da snakke med Gud. "Han snakket med Moderen om saken og i en trance-tilstand hørte han Henne påby: Ja, gutten min, gå og lær av ham. Det er derfor han er kommet hit." (50, 186)."Under henvisning til dette tilfellet sa SR etterpå: "Fra den dagen ble J. stadig bedre og sykdommen ble overført til denne kroppen (dvs. ham selv). Som følge av denne helbredelsen led jeg av dysenteri og andre plager i seks måneder." (50,206). SR tok her sykdommen til en annen på seg.
   "Berøringen [SR's] førte straks til en ny erfaring i meg. Med åpne øyne så jeg at veggene og alt i rommet virvlet fort og forsvant til intet, og hele universet, sammen med min person, holdt på å smelte sammen i et mystisk altomfattende tomrom." (50,333).

SR: ".... Tidligere pleide jeg å se guddommelige former med det blotte øye - slik jeg ser deg nå. Nå ser jeg dem i trance." (50,427). "'Jeg kan ikke tilbakekalle ordene mine, mitt barn,' sa mesteren: 'Hvis jeg sier at jeg skal gå til et nærmere bestemt sted på en nærmere bestemt dag, da må jeg gjøre det for enhver pris. Selv om jeg ikke skulle like det, så trekker Moderen meg dit. ...'" (50,490).
   Noen av SR's disipler hadde også paranormale evner. Men de kunne forsvinne på grunn av samværet med SR. "... hverken Chandra eller Girija beholdt disse kreftene. Mens de levde sammen med meg fjernet den Nådige Moder dem, slik at de uten distraksjon kunne vende sin oppmerksomhet mot å realisere Gud." (50,147).

Mål og middel på Jorden
Hinduismen beskriver klare mål for den enkeltes liv. For å nå dette målet finnes en rekke leveregler, etikk og moral. Og for å forklare sammenhenger - hvorfor det er som det er - finnes en slags lære som også omtaler og forklarer en rekke begrep. Det finnes flere veier til målet. I det følgende skal vi først se på målet for den enkeltes liv. Så følger et utdrag av læren. Og tilslutt belyses en rekke leveregler.

Målet for den enkeltes liv
Målet med livet er å bli forenet med Gud. Da går man på varig basis inn i en lykkelig tilstand som ikke er av jordisk karakter. "...den som alltid holder sansene, sinnet og bevisstheten i tømme, en vismann med frigjøring som sitt høyeste mål, som er kvitt begjær, frykt og hat, han er fri. Og når han kjenner alle verdeners mektige herre og venn av alle skapninger, finner han fred." (6,56,28/29).
   "Men det mennesket som finner gleden i selvet, hvile i selvet, trenger ikke gjøre mer, tilfreds ved selvet." (6,43,17)."Selvet binder seg ikke mer til ytre ting - i selvet finner han gleden - selvet blir ett med det guddommelige og han når uforgjengelig glede." (6,55,21).
   "De som har overvunnet gjenfødsel, hviler tanken i det som alltid er det samme. Det guddommelige er alltid det samme, uten feil; derfor hviler de i det guddommelige." (6,55,19).

"Støtter de seg på denne erkjennelsen [nemlig den høyeste viten], når de likhet med meg og fødes ikke ved verdens oppkomst, og forstyrres heller ikke ved dens oppløsning." (6,99,2).
   "Utslukning i det guddommelige er nær dem som er uten begjær og hat, de anstrenger viljen og samler tankene, for de kjenner selvet." (6,56,26)."Den som har en indre glede, indre behag, et indre lys, slukkes ut i det guddommelige, han er blitt det guddommelige." (6,56,24)."Og ferdes han uegennyttig og uselvisk omkring uten lengsler, legger begjæret bak seg, finner han fred. Det er den guddommelige tilstand, Arjuna, der forblindes du ikke mer, men slukkes ut i det guddommelige når du dør." (6,40,71/72).
   SR: "Vel, all synd forsvinner hvis man husker Ham. Hans navn bryter dødens lenker. Du må dykke dypt, i motsatt fall vil du ikke få klenodiet." (50,512). Og ".... En som har realisert Gud, har ikke samlet frukter slik som agurk eller gresskar, men udødelighetens frukt. Han blir aldri født påny. Han må ikke gå noe sted, verken til denne verden, eller til solens sfære eller månens." (50,505).

Og her er SR's, kjennetegn på en hellig mann: "Den er en hellig mann, som har gitt sitt sinn og sin sjel til Gud. Han må være en mann som har gitt avkall på lyst og velstand. En Sadhu ser aldri på en kvinne med et verdslig blikk. Han holder seg alltid borte fra henne; og hvis han noen gang skulle nærme seg henne, så betrakter han henne som sin mor og ærer henne. En Sadhu tenker vedvarende på Gud, snakker om Gud og intet annet. Og han tjener alle skapninger, idet han ser Guds tilstedeværelse i dem. Dette er noen av kjennetegnene på en Sadhu." (50,424).

Utdrag av læren
SR sier på spørsmål om et fremtidig liv: "Efter virkeliggjørelsen går man ikke lenger til andre plan, der er ikke mer gjenfødelse. Men inntil man får kunnskap, virkeliggjør Gud, må man igjen og igjen vende tilbake til denne verden. Man kan ikke unnslippe. For slike finnes den neste verden. Selvsagt, når en person oppnår kunnskap, virkeliggjør Gud, da er han frigjort og må ikke vende tilbake." (50,504).

For å nå dithen trenger man vanligvis en rekke liv på Jorden. Noen mennesker trenger svært mange, andre klarer seg med færre. Det avhenger av hvordan man bruker livet sitt på Jorden. Selvinnsikt og erkjennelse står sentralt som "virkemiddel" i den personlige utviklingen. Når virkemiddel er satt i hermetegn, så henger det sammen med at innsikt, og i særdeleshet selvinnsikt, ikke er en metode.

"Nytelser ved ytre berøring gir ikke annet enn lidelse. De har begynnelse og slutt, Arjuna, den våkne gleder seg ikke over dem." (6,55,22). "Den mann som ikke blir forstyrret av sansenes berøring med tingene, den kloke som er den samme i glede og ubehag, han tar del i udødelighet (6,34,15).
"Begjær er det [som driver en som handler dårlig], avsky er det [som driver en som handler dårlig], det kommer av naturens egenskap uro, det sluker alt i ondskap. Vit at det er fienden." (6,45,37). "Begjær og avsky tilhører sanseorganene og er rettet mot sansenes objekter. Du må ikke komme i deres makt, for de er dine fiender." (6,45,34).
   "Du skal vite at den som verken hater eller begjærer, alltid gir avkall på [målrettet] handling - uten motsetninger blir han lett fri sine lenker." (6,53,3). "Midlet for en vismann som vil drive disiplin, er handling. Men når han er igang med disiplin, er stillhet midlet. Når han ikke henger ved sanseobjektene eller [de målrettede] handlingene, og gir avkall på alle ønsker, har han gått igang med disiplin." (6,57,3/4).
   "Den kloke ser det samme i en av prestekasten, fullkomment vis og selvkontrollert, en ku, en elefant, en hund eller en kasteløs." (6,55,18). "De vise sørger ikke verken over døde eller levende." (6,33,11).

Og her følger noen verbale bekreftelser på at det finnes flere veier: "De mennesker som på den ene eller andre måten finner veien til meg, tar jeg meg av slik som de kommer, Arjuna, de følger min vei helt." (6,48,11)."Andre tjener meg og tilber meg med erkjennelse, enten som den ene, eller på forskjellig vis i et av mine aspekter." (6,72,15)."Noen ser selvet i seg selv med selvet i meditasjon, andre gjennom filosofisk disiplin, andre igjen gjennom handlingsdisiplin, og noen ærer det uten å erkjenne det på noen av disse måtene, når de hører om det fra andre. Også de overvinner døden. Når et levende vesen fødes, bevegelig eller ubevegelig, skjer det ved sammensmeltning av "området" og "områdets kjenner", (6,97,24/26).

"Kroppen kalles "området", Arjuna, og den som opplever det, kalles "områdets kjenner" av dem som forstår seg på det." (6,94,1). "Erkjennelse av "området" og "områdets kjenner" kaller jeg erkjennelse. (6,94,2).
   "Elementene, jeg'et, bevisstheten og det umanifesterte, de ti sanser og i tillegg den ene, sansenes fem områder, begjær og hat, glede og lidelse, berøring, tanker og stabilitet, slik er i korthet "området" med sine forvandlinger uttrykt." (6,94,5/6).
   "De som med erkjennelsens øyne ser forskjellen mellom "området" og "områdets kjenner", og frigjøringen fra tilværelsen og urnaturen, når det høyeste." (6,98,34).

"Den guddommelige skjebne er rettet mot frigjøring, den demoniske mot binding, slik er det tenkt. Men vær ikke bekymret, Arjuna, du er født til en guddommelig skjebne." (6,106,5).

Leveregler
Levereglene består særlig av konvensjonelle moralbud, meditasjon og - innen noen retninger av hinduismen - også yoga-øvelser. Metodene har en slags prioritet: "Erkjennelse skiller seg ut som bedre enn øvelser, meditasjon som bedre enn erkjennelse. Men å oppgi handlingenes frukt er bedre enn meditasjon, da finner du straks fred." (6,92,12).

Hinduismen gjør også bruk av et syndsbegrep: "Holder han tankene og seg selv i tømme uten ønsker, gir opp alle krav og bare handler med kroppen, gjør han ingen synd." (6,49,21). "Den har et ondt liv som ikke fortsetter å dreie hjulet som er satt igang på denne måten. Han gleder seg bare over det sanselige, Arjuna, han lever forgjeves." (6,43,16).

Moralbud
"Ikke være hovmodig eller svikefull; ikke-vold, tålmodighet og ærlighet; tjene sin lærer, renhet, fasthet og selvkontroll; ikke begjære sanseobjektene, uselviskhet; et klart blikk for plagene ved fødsel, død, alderdom, sykdom og andre lidelser; ...." (6,95,7/8).
   "Uten begjær, uten tanke for det egennyttige skal du kjempe, etter å ha oppgitt din feberlignende sorg. Mennesker som alltid følger denne tankegangen med tiltro og uten misnøye, frigjøres fra sine handlinger. Men de som misfornøyde ikke følger den, er forblindet i enhver erkjennelse. Vit at de er tankeløse, fortapt." (6,44,30/32).
   "Begjær og avsky tilhører alle sanseorganene og er rettet mot sansenes objekter. Du må ikke komme i deres makt, for de er dine fiender." (6,45,34). "Også hos en inspirert mann som anstrenger sin vilje, Arjuna, river sansene sinnet [psyken] bort med vold. Han må holde sansene i tømme, og øve disiplin med meg som høyeste mål. For hos den som kontrollerer sansene, er erkjennelsen sikker." (6,39,60/61).
   "Den som disiplinerer måltider og hvile, bevegelser og handling, søvn og våkenhet, har disiplin som gjør det av med lidelsen." (6,59,17). "Vær fri for motsetninger, forankret i klarhet, vær deg selv uten gods og eiendom." (6,37,45).

Meditasjon
"Det hemmeligste skal jeg fortelle deg, siden du er uten misnøye: Den erkjennelse og kunnskap som frir deg fra alt ondt. En kongelig kunnskap, en kongelig hemme-lighet er dette ypperste middel til renhet en får gjennom umiddelbar opplevelse, sann, lett å nå frem til og uforgjengelig. De som ikke tror denne sannhet, når meg ikke, de vender tilbake til dødens kretsløp." (6,71,1/3)."Men der uvitenheten er tatt bort med erkjennelse, opplyser erkjennelsen det høyeste, som solen." (6,55,16).
   "Som flammende ild gjør brenselet til aske, Arjuna, gjør også erkjennelsens ild alle handlinger til aske. For her finnes ingen renselse som kan lignes med erkjennelse. Med tiden finner den som lykkes i sin disiplin, selv erkjennelsen i seg selv." (6,51,37/38).
   "Ditt mål skal være handlingen, aldri dens frukt. La ikke handlingens frukt være ditt motiv, men vær heller ikke bundet i uvirksomhet." (6,37,47). "Å gi avkall på [målrettet] handling, Arjuna, er vanskelig uten disiplin. Men den som er øvet i disiplin, når det guddommelige på kort tid." (6,53,6).
   "Den som ser ikke-handling i handling og handling i ikke-handling har forstått, er samlet hva han enn gjør." (6,49,18).

"De som lar sinnet gå inn i meg og alltid samlet om disiplin ærer meg med den dypeste tro, ser jeg på som mest disiplinerte. Men de som ærer det uforgjengelige som ikke kan forklares, det umanifesterte som gjennomtrenger alt, det utenkelige, uforanderlige, urørlige og faste, når de holder sansene i tømme og har den samme bevissthet i alt, finner også de meg når de gleder seg over alt levendes vel. Likevel er det vanskeligere å nå denne tilstand i kroppen, når tankene rettes mot det umanifesterte. Men de som overgir alle handlinger til meg, setter meg høyest, ærer og tenker på meg med en disiplin som ikke har andre mål, dem trekker jeg snart opp av dødens og gjenfødelsens hav, når de lar tankene gå inn i meg, Arjuna." (6,91,2/7).
   "Han må holde sansene i tømme, og øve disiplin med meg som høyeste mål. For hos den som kontrollerer sansene, er erkjennelsen sikker." (6,39,61). "Men den som ferdes blant sanseobjektene med sansene løst fra begjær og avsky, som rår over selvet med selvets makt, han finner ro. Med roen tar all hans lidelse slutt, straks står hans bevissthet fast og tankene finner ro. Den som ikke øver disiplin, mangler bevissthet, han har ingen skaperevne. Den som mangler skaperevne, har ingen fred, og hvor er gleden for en uten fred?" (6,40,64/66). "...har du gjort sinnet ett med selvet, tenker du ikke noe som helst." (6,60,25).

Yoga
Yoga er en form for leveregler innen hinduismen. Det er et system av øvelser for å utvirke åndens (selvets) isolasjon fra (ur-)naturen. Klassisk yoga foreskriver en åttedelt religiøs disiplin: Moralsk oppførsel - Selvkontroll, renhet, søke Gud og ikke verden - Øvelser med kroppen - Kontroll av pusten - Kontroll av "sanseportene" - Konsentrasjon, tanken bindes til indre objekt eller del av kroppen - Meditasjon - Å være helt samlet (samadhi).
   Her følger et av de få utsagn i Gitaen vedrørende yoga-meditasjon: "... har en ham i tankene med urørlig sinn når en dør, hengiven og sterk i disiplin, og har latt livskraften samles i punktet mellom øyenbrynene, kommer en til den høyeste himmelske ånd." (6,68,10).

".... Hvis man tjener Gud - manifestert gjennom alle skapninger, ikke bare gjennom mennesker, men også gjennom fugler og dyr - uten å bry seg om navn og berømmelse eller om en himmel etter døden, som ikke venter noen gjengjeldelse fra dem han tjener, han arbeider virkelig uten motiv, og det gavner ham, alene. Det er karma-yoga, en av veiene til å realisere Gud. Men det er svært vanskelig." (50,508).

Andre leveregler
Forfatteren av (50) redegjør for i hvilken grad SR svarer til skriftens krav. "Skriften knesetter fire store kvalifikasjoner for aspiranter langs denne linjen. Først skillet mellom det Virkelige og det uvirkelige, en fast overbevisning om at Brahman alene er virkelig og alt annet er uvirkelig. Deretter gjelder det å gi avkall på fruktene av ens handlinger her og senere. Så kommer følgende knippe av attributter - kontroll av sinnet og sansene, tilbaketrekning fra utenforliggende objekter, avholdenhet, troskap mot lærer og skrifter, og konsentrasjon. Til sist kommer higen etter frihet." (50,184). Bare en slik person bør nærme seg en lærer som kjenner Veda's ånd, som er uten synd og begjær og som kjenner Brahman, og som derfor er kvalifisert til å sette ham på veien mot høyere virkeliggjørelse.
   De store krav som settes til munkene fremgår av SR's kommentar til seg selv da det unntaksvis hendte at hans kone sov ved siden av han. "Her er en kvinnes kropp, som verden har så kjær. Men han som tar velbehag i den, blir holdt fanget av den og kan ikke realisere Gud. Si meg oppriktig om du vil dette eller Gud. Hvis det er det førstnevnte, her er det." (50,251).

SR: "Vær alltid på vakt mot lyst og velstand. Er man først innfiltret i lystens masker, er det ingen vei ut for deg. Det er en forferdelig sump. Den som har falt i den, kommer ikke ut. ..." (50,431).
   På spørsmål fra noen "vanlige folk" om de skal oppgi sine hjem, svarer SR: "Slett ikke, når du har fri, tilbring en dag eller to på et ensomt sted, fri for all kontakt med verden. Og så må du ikke snakke om verdslige ting med noen verdslig innstilt person. Enten må du trekke deg tilbake til ensomhet eller slå lag med en hellig mann." (50,424). Og hvordan leve i verden?: "Fortsett med alle deres plikter, men hold sinnet rettet mot Gud. Lev med alle - kone, barn, foreldre - og tjen dem som om de var dine mest fortrolige slektninger. Men vit i ditt hjerte at ingen av dem tilhører deg." (50,388).

SR: "Du snakker om å preke! Å preke springer ut av egoisme. Mennesket er bare en bitteliten skapning. Å preke er forbeholdt Gud som har skapt solen og månen og hele universet. Er det lett å preke? Man kan ikke gjøre det uten at Gud tilkjennegir seg selv og gir fullmakt. Men du kan ha en parodi av dette. Du kan preke uten den fullmakten; - folk vil høre noen dager, men de vil glemme alt du har sagt. Det vil bli en spenning, som hvilkensomhelst annen. De sier kanskje, 'Oh, så bra som han snakker!' Men når du er ferdig, vil du oppdage at det ikke har gjort noe inntrykk." (50,504).
   "Bedre enn å ofre ting er offeret gjennom erkjennelse. Alle handlinger, Arjuna, fullføres nemlig gjennom erkjennelse. Vis dette ved å bøye deg i ydmykhet, gjennom å spørre deg for og gjennom å tjene. De som vet, som ser det som er, vil lære deg erkjennelse." (6,51,33/34).
   "Lær av meg de fem faktorer som fullfører handlinger, nevnt i de filosofiske systemers konklusjoner: Stedet, den som handler, de forskjellige midler til handling og ulike bevegelser; gudenes innvirkning er den femte. Hvilken handling en enn tar fatt på med kroppen, stemmen eller sinnet - rett eller gal - de fem faktorer er der." (6,114,13/15). "Gjør den nødvendige handling, for handling er bedre enn ikke å handle. Selv kroppens funksjoner fullføres ikke uten handling." (6,42,8).

Hinduismen har få samfunnsregler.

Mål og hensikt i en større sammenheng
Hva sier Gitaen om de store sammenhenger og langsiktige perspektiver? "Herren har ikke skapt verden slik at det finnes noe handlende jeg, eller noen handling, og heller ingen forbindelse mellom handling og frukt. Det er bare naturen som virker." (6,54,14).

"Ved slutten av verdensaltet, Arjuna, går alle vesener tilbake til den del av meg som er urnaturen. Og ved en verdensalders begynnelse sender jeg dem ut igjen. Også urnaturen tilhører meg: Jeg gjør den til mitt støttepunkt og sender den igjen og igjen ut til alle skapninger, som er uten vilje overfor viljen hos urnaturen." (6,72,7/8). "Under mitt oppsyn danner urnaturen det bevegelige og ubevegelige i verden. Derfor går verden videre. Når jeg har tatt på meg menneskekropp, ser tåper ned på meg, uvitende om mitt høyere vesen som skapningenes store herre." (6,72,10/11).
   "Alle verdener, helt fra den der verdens skaper bor, er underlagt å vende tilbake, Arjuna. Men er en kommet til meg, finnes ingen gjenfødsel." (6,68,16).

SR sier om sitt neste liv på Jorden: "Tohundre år senere skal jeg komme dit. Da vil mange bli frigjort, og de som da vil feile, vil måtte vente lenge!" (50,257).
   SR til en beundrer: "Det jeg ønsker, er at du virkeliggjør Gud, gjør slutt på verdens elendighet og gleder deg over guddommelig (divine) salighet. Hvor som er; prøv å oppnå det i dette liv. Men Moderen sier meg at du vil virkeliggjøre Gud uten anstrengelse hvis du bare kommer hit. Derfor insisterer jeg på at du kommer." Da han sa dette, gråt han. (50,479).

4.25 Kommentar
Fra (83) og fra oversettern, Jens Braarvigs innledning til Bhagavadgita, henter vi følgende opplysninger: Ved siden av Upanisadne (som er del av Veda-skriftene) fikk de religiøse, filosofiske systemene samkhya og yoga mest å si for Gitaen. Ifølge samkhya har hvert individ en ånd som er evig og gir mennesket liv. Ånden er dét som opplever, som ligger bak all sansning og som er uavhengig av det som oppleves.
   På makroplanet finnes også denne ånden. Den inngår forbindelse med urnaturen. Urnaturen er formløs, umanifestert og uten liv i seg selv, men får skinn av å være levende, opplevende gjennom sin forbindelse med ånden. Bevisstheten oppstår fra urnaturen og danner forutsetning for selvbevisstheten, jeg'et. Jeg'et er forutsetningen for sansenes funksjon og for tankeapparatet eller sinnet (som er den instans som erfarer sinnstilstander). Jeg'et danner også forutsetningen for våre handlingsorganer, hender, føtter, stemme osv. Urnaturen fremtrer gjennom samspillet av tre forskjellige grunnegenskaper og preges enten av klarhet, uro eller mørke. Bare ånden er utenfor egenskapene.

Erkjennes dette og at ånden er radikalt forskjellig, skilles ånden fra urnaturen og en frigjøres fra all lidelse, og all glede. I Gitaen blir ånden tatt for det samme som selvet. Samkhya tradisjonen regner ikke med en gud, men en upersonlig guddom - Brahman, Altets sjel - mens yoga-tradisjonen forutsetter en ånd eller personlig Gud, Vishnu, fri fra urnaturen. En kan frigjøres ved å tilbe det upersonlige, men det er vanskeligere enn ved å tilbe den personlige Gud.
   Yoga er den asketiske selvbeherskelse av legeme og sjel i de åtte nevnte trinn: Grunnlaget for yoga stammer fra de første århundre etter Jesus. Filosofien bak yoga er dualistisk: Den sier at det ikke finnes en felles opprinnelse for det legemlig-materielle og for det sjelelig-åndelige.
   Troen på at hvert enkelt lite liv må fødes påny og påny gjennom stadiene fra plante til dyr, og fra dyr til menneske, og fra ett menneskelegeme til det neste, regnes idag som del av hinduismen.

Fra (83): En grunntanke i hinduismen er alle tings enhet. Vår frelse ligger i å forstå "jeg" og "du" som illusjoner og fatte at hele verden hører med i den guddom-melige enhet. For hinduene kan noe som er til, aldri ødelegges fullstendig. Menneskets ulikheter, som også kommer tilsyne i kastevesenet, er ikke slik fordi gudene har villet det; årsaken er at menneskene selv har oppført seg slik at ulikhet er blitt en følge av deres handlinger. Man fødes i verden alt etter hvordan man har levd i tidligere liv. Og man vil bli gjenfødt til et nytt liv i samsvar med hvordan man har oppført seg i dette livet. Allerede på fosterstadiet er mennesket under innflytelse av krefter som de har utløst ved handlinger i et tidligere liv. Dette er loven om årsak og virkning på det moralske området, også kalt karma. [Men som det fremgår av Gitaen, er dette karma ikke uavvendelig.]

Selv om hinduismens endelige mål er sjelens frigjøring fra verden, er hinduismen en religion som er rik på liv, farge og bevegelse. For verden er Guds gledesfylte skaperverk, og vi skal glede oss, forutsatt at vi aldri glemmer at den rene ånd, Brahman, er alle tings begynnelse og ende. Hinduene ser Gud i alle ting, og har derfor ærefrykt for skaperverket med ikke-vold overfor dyr og mennesker som følge. Fromme hinduer er da også vegetarianere. Gudebildene fra hindu-templene idag gir et ganske annet inntrykk av hinduismen enn kildene.

Til hovedsiden

Til Innholdsfortegnelsen

Til  4.3 Islam