4.5 Kristendommen

Den som i all sin ferd med Gud har søkt forening,
han leser livets bok og fatter bokens mening.
    Angelus Silesius i André Bjerkes oversettelse

Den sanne kjærlighet spør ikke etter å bli elsket,
men vil selv elske og gi seg hen.
    Fritt etter Kjell Arild Pollestad

I likhet med de andre religionene har det også her vært meningen at kristendommen i størst mulig grad skal presentere seg selv gjennom sitater fra skriftene. Men det har vist seg at det skriftene sier, faktisk avviker ganske mye fra kristendommen av idag. Dessuten er skriftenes informasjonsinnhold ikke alltid så lett å få tak i. Forfatteren har derfor funnet det riktig å tilføye noe forklarende tekst ut fra hans egen forståelse av tekstene, slik at leseren får bedre øye på sammenhengene i kristendommens mål og mening. Omfanget er derfor blitt en del større enn for de andre religionene. For likevel å bringe kristendommen på linje med de andre religionene, er stoffet delt i to. Her følger en presentasjon omtrent på linje med de andre. Dessuten inneholder avsnitt 8.3 en supplerende beskrivelse av kristendommen.

4.51 Opprinnelsen
Kristendommens opprinnelse er uløselig knyttet til personen Jesus fra Nasareth, hva han sa og gjorde. Det ville derfor være nærliggende å si at kristendommen begynte i det øyeblikk Jesus begynte å virke utad blant jødefolket med undere og læren om at Guds rike var kommet, det vil si omkring år 30. Men egentlig begynte kristen-dommen mye tidligere, siden mange av de jødiske profetene mange hundre år tidligere hadde antydet en del av det som skulle skje i tilknytning til livet til den forventede Messias. For de kristne er Jesus nettopp den Messias jødene ventet (og venter) på; for de kristne er derfor jødedommen en forberedelse på kristendommen.

Skriftene forteller om undere i forbindelse med hans fødsel, og at han tidlig viste uvanlig klokskap. (Mat.13.54): ".. Der lærte han folket i synagogen deres, så de ble slått av undring og spurte: 'Hvor har han denne visdommen fra, og hvordan kan han gjøre slike mektige gjerninger?'" Jesus vokste opp til å bli en svært selvbevisst mann. Fra et visst tidspunkt forsto han hvem han var: Guds sønn som var gitt all makt i himmel og på jord! (Mat.3.16): "Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: 'Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.'"

Han visste at han hadde eksistert i Guds åndelige rike før Jorden og universet ble til. Han visste at han var kommet til Jorden som menneske for å utføre det oppdrag som jødenes profeter hadde uttalt seg om. Det han ifølge skriftene (Det Nye Testamentet = NT) sa og gjorde, dreide seg om å utføre dette oppdraget til punkt og prikke. Og det ble gjort ut fra bevisstheten om hvem han var. Med få avbrekk hadde han kontinuerlig kontakt med sin himmelske Far. Fra ham hentet han sin visdom og sine kunnskaper. Fra ham hentet han kraften til å gjøre kjent blant folket hvem han var, gjennom mange forskjellige slags undere. At han også var klarsynt, fremgår flere steder i NT.

Jesus talte til folket og disiplene sine om Guds rike. Til folket talte han i lignelser. (Mat.13.34): "Alt dette sa Jesus i lignelser til folket, og uten lignelser talte han ikke noe til dem." Men til disiplene talte han mer i klartekst om Guds rike, om verden, hans oppdrag å frelse verden, forutsetningene for frelsen, om sin pågripelse og død. Gang på gang henviste han til jødenes profeter og knyttet sitt eget liv og virke til det de hadde forutsagt.

Jesus ville utvilsomt danne en misjonerende religion. Derfor sendte han ut sine disipler for å fortelle om Guds rike, om det de hadde sett og hørt i sin kontakt med Jesus. Dessuten skulle de få støtte i sin gjerning fra Guds rike gjennom Den Hellige Ånd som Gud skulle sende dem når tiden var inne, slik Jesus sa det til disiplene før himmelfarten: (Apg.1.8): "Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd [også kalt Talsmannen] kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til Jordens ende."

Men Jesus hadde også et annet oppdrag, og uten å utføre det oppdraget, ville religionsdannelsen falle virkningsløs til jorden. Og denne vanskelige oppgaven besto i å la seg ta til fange, fornedre og dømme av myndighetene for så å bli kors-festet. Og gjennom all denne angsten og lidelsen måtte han forbli trofast mot Gud. Å bestå denne prøven var forutsetningen for å stå opp fra de døde, slik han gjorde tredje dag etter sin jordiske død på korset. Etter en merkelig mellomtilværelse som varte i førti dager, ble han på mirakuløst vis hevet opp til himmelen.

4.52 Kort omtale
Jesus var jøde, født og oppvokst i det jødiske samfunn på den tiden, i enkle kår. Selv om Jesus ikke fulgte loven (Moseloven) slik de skriftlærde forlangte, var han ikke kommet for å bryte loven, men for å oppfylle den (Mat.5.17). Derved var det åpnet opp for å gå videre med nye og mer grunnleggende læresetninger, slik som, Gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg (Mat.7.12). Tilgi ikke bare syv ganger, men sytti ganger syv ganger (Mat.18.21). Og: Elsk dine fiender (Luk.6.27). Dessuten gjalt disse læresetninger ikke bare jødene, men alle folkeslag, de som jødene, i samsvar med loven, anså for å være urene. Det er klart at dette måtte være kontroversielt og virke provoserende.

Kjernen i den kristne tro er at Jesus, som Guds sønn, ble født som menneske på Jorden for å frelse verden. Denne frelsesgjerningen ble fullbyrdet ved å utføre den nevnte oppgaven. Og frelsen består i at de som tror på ham og lar troen gjenspeiles i måten de lever på, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. At Kristus ble menneke, døde og gjenoppsto fra de døde, er for den kristne tro det store vendepunktet i menneskehetens historie, sier bok (40).

Det var Jesu 11 gjenværende apostler - de tolv minus Judas Iskariot, som forrådte Jesus - supplert med Paulus, som bragte kristendommen gjennom de første stormfulle ti-årene. Deres misjonsvirksomhet var særlig rettet mot områdene nord for Israel, inklusive deler av Lilleasia, Hellas og Tyrkia, men også Italia opp til Rom. Organiseringen av menigheter og menighetsarbeidet hadde da begynt å ta form. Etter Peters og Paulus' martyrdød bredte den kristne tro seg til "Middelhavets verden" i løpet av ca. 200 år. I år 287 ble kristendommen for første gang statsreli-gion - i Armenia. Og keiser Konstantin ga de kristne full religionsfrihet i Romerriket i år 313.

Kristendommens historie er preget av så mye strid og splittelse at det kan fylle bøker. Den første store - men på langt nær den første splittelse - skjedde vel da Konstantinopel nektet å anerkjenne Roms forrett i 1054. Reformasjonen fra første halvdel av 1500-tallet var også en stor splittelse. Kristendommen av idag er splittet opp i fire hovedretninger: den romersk-katolske, den gresk-katolske, den anglikanske og den protestantiske. Sistnevnte er igjen delt opp i et stort antall retninger. Kristenheten føler at denne oppsplittingen er problematisk og prøver å redusere motsetningene gjennom den økumeniske bevegelse.

Deres felles bønn lyder: "O nådige fader, vi ber ydmykt for din hellige, kristelige kirke at du i fred vil fylle den med sannhet. Rens den hvor den er fordervet, led den hvor den feiler, reformér den, hvor den går på falske veier, styrk den hvor den er i sin rett, hjelp den i dens nød, forén den i dens splittelse. For Jesu Kristi, din sønn, vår Herres skyld, som døde, som oppsto tredje dag og som går i forbønn for oss. Amen." Men prosessen er svært treg. Jesu liv og lære sammen med apostlenes virke - som dengang var ledet av Den Hellige Ånd - atskiller seg sterkt fra dagens kristendom. Det kommer vi nærmere inn på i kapittel 8.

4.53 Kildene
Fra (20) henter vi følgende opplysninger vedrørende kildene: De består av ca. 3000 ufullstendige avskrifter og deler av avskrifter, og ingen av dem stemmer helt overens. Og i hver enkelt avskrift finnes ord som er rettet ved overstrykninger og tilføyelser. Dessuten hadde ingen av skriverne til de avskriftene vi har idag, tilgang til de opprinnelige skriftene. De hadde antagelig bare tilgang til avskrifter av avskrifter til originalene.

I tillegg til Det Gamle Testamente (GT) som er kommentert i avsnitt 4.43, er kildene til kristendommen av idag å finne i en rekke skrifter på hebraisk, gresk og arameïsk, hvor de greske grunntekstene dominerer. Men på samme måte som kildene til jødedommen også kom gjennom åpenbaringer fra Gud fra begynnelsen og helt frem til noen ti-år før vår tidsregning; på samme måte var de opprinnelige kildene til kristendommen åpenbaringer fra Gud gjennom, og i tilknytning til personen Jesus fra Nasareth. Det som skjedde i tilknytning til ham, er særlig beskrevet i de fire evangeliene i NT. Og det som videre skjedde med religionen i den første tiden er beskrevet gjennom historieskriftet Apostlenes gjerninger og en rekke brev skrevet av personer som på forskjellig vis hadde stått og sto Jesus nær. Johannes åpenbaring er et spesielt visjonært skrift med vanskelig tilgjengelig innhold.

Det er ikke alltid klart hvem som har forfattet de forskjellige skriftene i NT. Det man vet, er at Lukas har skrevet Lukas-evangeliet og Apostlenes gjerninger. Ifølge gamle tradisjoner har en apostel (Levi?) skrevet Matteusevangeliet. Johannes-evangeliet er knyttet til en apostel, men alle er ikke enige i at det er Johannes. Men det er en relativt vanlig oppfatning at evangeliet og brevene er hans, men ikke åpenbaringen. Etter forskernes mening var det mange - både jøder og kristne - som skapte slike skrifter. Man vet ikke sikkert hvem som er opphavsmennene til brevene til Peter, Jakob og Judas. Om Hebreerbrevets opphav vet man lite. Joh. 7.53-8.11 var opprinnelig ikke del av Johannes-evangeliet, men betraktes likevel som ekte, det vil si skrevet av apostelen Johannes.

Ikke alle evangelistene skrev det de selv eller nære venner hadde sett eller vært med på. Lukas innleder i (Luk.1.1) med: "Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert fra dem som helt fra først var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet å skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus, for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i." Bare i sjeldne tilfeller er det dokumentert at skriftet er blitt til på oppdrag av Gud, slik som Johannes åpenbaring, (Å.1.11): "Og den [Ånden] sa: 'Det du får se, skal du skrive i en bok og sende den til de syv menighetene: ... ."

Kildene til dette avsnittet - 4.5 - er (21; 24; 26; 27; 28; 32; 45; 83). Av disse har (21) og (28) spilt den desidert største rollen. I avsnitt 4.4 ble (28) gitt prioritet, og sitatene ble hentet derfra. Det blir også gjort i dette avsnittet, men begrunnelsen er en annen. Bok (21) behandler oversettelsen av NT mer kritisk enn GT, og slik sett er forskjellen mellom (28) og (21) ikke stor hva angår NT. Når (28) likevel er valgt som kilde for sitatene også her, så er det for å opprettholde samme praksis. Enkelte steder avviker meningsinnholdet i de oversatte tekstene vesentlig fra hverandre i de to biblene(!) Den avvikende teksten fra (21) er da tilføyd i ( ).

4.54 Begrep
For forståelsen av sitatene nedenfor, vil det være en hjelp først å se nærmere på noen begrep, og det gjør vi i alfabetisk orden.

De to dødsbegrep
NT bruker dødsbegrepet i to sammenhenger, og det er viktig å holde dem fra hverandre de tallrike stedene i NT det er aktuelt. Fra (21) sakser vi (Å.2.10): "... Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets krone. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død."

Her brukes begge dødsbegrep. For å holde dem fra hverandre bruker teksten uttrykket "den annen død". Den førstnevnte døden er åpenbart den jordiske død som alle mennesker skal igjennom. Er man trofast mot Gud helt inn i (den) døden, unngår man den annen død. Den består da åpenbart i å være utro mot Gud, å vende Gud ryggen, å komme i opposisjon til Gud eller å fornekte ham. Da er man i dødsriket. Ved troskap oppnår man derimot livets krone i det hinsidige: Man lever om man enn dør. Man lever et bevisst liv i livets -, det vil si Guds rike. I motsatt fall dør man til den del av det hinsidige som er kalt dødsriket. Man er død i dobbelt forstand, fysisk og åndelig. Men det er også mulig å leve på Jorden i opposisjon til Gud. Da er man (åndelig) død, selv om man (fysisk) lever på Jorden.

Mens NT bruker to dødsbegrep, eksisterer hele tre begrep for å leve. Alle tre blir belyst av ovenstående: Det første gjelder det vanlige (fysiske) livet her på Jorden. Men som nevnt, kan man samtidig være åndelig død, fordi man er i opposisjon til Gud. Dessuten lever man åndelig, hvis man lever i Guds lys. Da lever man altså i dobbelt forstand, både fysisk og åndelig. Det tredje livs-begrepet henger sammen med at livet er bevisst. I alle tilfellene dreier det seg om bevisste vesener. Selv de som både er fysisk og åndelig døde, som altså oppholder seg i dødsriket, lever i den betydningen at de er bevisste vesener med evne til å tenke og å oppleve den gru som er beskrevet så mange steder i NT.

Evig
Aeon er det greske ordet som gjerne blir oversatt med evig. Men aeon har en mer nyansert betydning. Aeon betyr oftest "tidsalder" eller "et meget langt tidsavsnitt", eller bare tidsavsnitt. Men ordet kan også bety "uten begynnelse og til nå", eller "fra nå og uten slutt", eller "evig" i betydningen uten begynnelse og uten ende. I nytestamentlig sammenheng er aeon blitt oversatt med "evig". Men en nærmere begrunnelse for denne praksis synes ikke å være gitt. Evig er et kort og greit ord å bruke, men er det alltid riktig å bruke det slik det er gjort?

(Mark.3.28): "Sannelig, jeg sier dere: Alt skal menneskene få tilgivelse for, både synder og spott, hvor mye de så spotter; men den som spotter Den Hellige Ånd, får aldri i evighet tilgivelse, for han er skyldig i en evig synd." Det er altså ikke sikkert at ordet "evig" alltid er den riktige oversettelsen av aeon. Beretningene om evig synd og straff stemmer dårlig med hensikten med Guds plan, nemlig å tilbakeføre alt til den fullkomne tilstand det engang var i, f.eks. (1.Kor.15.24). Oversettes derimot aeon med "et meget langt tidsavsnitt", faller denne (og andre) uoverensstemmelser bort.

Frelse
Hva vil det si å være/bli frelst? Å være frelst betyr å være opptatt som medlem av Guds rike, enten man lever her på Jorden eller i det hinsidige. Ordet oppstandelse kan i visse sammenhenger også bety frelse.

Gudsbegrepet
(Joh.10.34): "Jesus svarte: 'Står det ikke skrevet i deres egen lov: Jeg har sagt: Dere er guder? De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft. Hvorfor sier dere da til ham som Gud har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?'" Her sier altså Jesus at gudsbegrepet blir brukt i to meninger, om Gud, Faderen, og i en mer generell forstand: De som Guds ord kom til. (1.Kor.8.5) sier også indirekte at gudsbegrepet kan bli brukt i andre sammenhenger: "Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på Jorden; det er jo mange 'guder' og mange 'herrer'." Det forekom altså at også Guds engler kunne bli kalt guder. Men det finnes også falske guder: (1.Joh.5.21): "Mine barn, vær på vakt mot de falske guder!" I (Job.1.6) dekker vel begrepet Gudssønner både englevesener og Satan (som et tidligere englevesen?). Det samme ordet blir også brukt i (1.Mos.6.2 og 4) om mannlige vesener som fikk barn med kvinner på Jorden. I salmenes bok - for eksempel i kapittel 82, 97 - brukes også gudsbegrepet i en videre betydning.

Liv og død
Fra lignelsen om den fortapte sønn, (Luk.15.24) henter vi dette: "For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen." Å komme bort fra Faderens hus betyr død, kommer man tilbake, blir man levende, fordi Guds rike er livets rike. Se for øvrig hva som er sagt om liv under "De to dødsbegrepene".

Oppstandelse
Hva menes med de dødes oppstandelse? Dette er vanskelig, fordi NT synes å bruke begrepet oppstandelse i flere betydninger. Men én sentral betydning synes å være knyttet til et menneskes overgang fra å være åndelig død til å bli åndelig levende. Ordet oppstandelse blir også brukt om en tilsvarende overgang i det hinsidige; fra dødsriket til Guds rike. (Mat.22.31): "Og har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse? .... Han er ikke en Gud for døde, men for de levende."

Jesu oppstandelse synes å ha en dobbel betydning. Han oppsto fra den fysiske død ved å vise seg som et levende menneske - riktignok med sterke paranormale egenskaper - etter at han utåndet på korset. For eksempel fantes ikke noe lik. Også andre hadde - ifølge skriften - oppstått fra den fysiske død, selv om det var på andre måter. Eksempler her er Lazarus samt Moses og Elias som møtte Jesus på berget. Men det viktigste og enestående ved Jesu oppstandelse må ha vært at han kom tilbake fra dødsfyrstens rike etter å ha utført sitt oppdrag der.

Og følgene av dette? (Joh.11.25): "Jesus sier til henne [Marta]: 'Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.'" Kan vi tolke dette slik? Her sier Jesus at han er oppstandelsen for menneskene. Den som tror på ham skal oppstå fra de døde, og skal leve i Guds, det vil si i livets rike, selv om han dør en jordisk død. Og hver den som lever i troen på Jesus, det være seg på Jorden eller i en himmel, skal aldri dø, dvs. komme i opposisjon til Gud og bli utelukket fra Guds rike?

Preeksistens
Preeksistens er oppfatningen av at et menneske har levd i det hinsidige før vedkommende ble menneske her på Jorden. Vedkommende levde altså som et åndelig (= finstofflig) vesen og ble inkarnert i et menneskefoster i en kvinnes liv. Ifølge NT hadde både døperen Johannes og Jesus, og kanskje også andre, preeksistens.

Syndsbegrepet
NT har to syndsbegrep. Den ene type synd finnes det tilgivelse for, den annen ikke. Ifølge Mark.3.28 sier Jesus: "Alle synder og bespottelser vil bli tilgitt menneskets sønner - likegyldig hvor mye de uttales. Men den som spotter Den Hellige Ånd, får i evighet ingen tilgivelse, for han er skyld i den evige synd." Og grunnen fremkommer her (Hebr.6.4): "Når noen engang har fått lyset, har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd, har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og de så faller fra, da er det umulig å fornye dem, så de igjen vender om." Den som strever mot Guds rike på den smale vei, synder også i sin svakhet og utilstrekkelighet. For slike synder finnes tilgivelse. Men ikke for dem som bevisst vender seg bort fra Gud - sålenge de gjør det.

Åndsbegrepet
Åndsbegrepet brukes i flere betydninger i NT og skaper derfor uklarheter. Det er grunnen til at jeg i denne boken søker å unngå dette begrepet mest mulig. Følgende eksempler skal belyse skriftens varierende bruk av åndsbegrepet: Det sies at Gud er ånd. Det må vel blant annet bety at Gud er av ikke-materiell natur. Dessuten kan man handle i Guds ånd. Det vil si å tenke og handle i samsvar med Guds vilje og intensjon. Det gjorde både Jesus og apostlene etter at Jesus hadde forlatt Jorden. Men det finnes flere betydninger.

(Joh.16.12): "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet." I (Joh.14.26) gir Jesus disiplene løfte om en bistand: "Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere." Og (Joh.15.26): "Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg." Og: (Joh.16.7): "... Det er godt (det beste) for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom: Synden er at de ikke tror på meg, retten får jeg fordi jeg går til Faderen så dere ikke lenger ser meg, dommen er at denne verdens fyrste er dømt." - Retten får Jesus - han har den ikke - men han får den, fordi han oppfyller sin frelser-oppgave og går til Faderen. Oppstandelsen innebærer dom over verdens fyrste, som er dødsrikets (og denne verdens!) fyrste. Og hva besto denne dommen i? Måtte han slippe fri de som ville forlate hans rike i samsvar med (Efes.4.7)?: "Nåden er gitt hver enkelt av oss alt etter som Kristi gave blir tilmålt. Derfor står det: Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til menneskene gav han gaver."

Engelen sier om døperen Johannes i (Luk.1.15): "For han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd. ... Han skal være forløper for Herren og ha samme ånd og kraft som Elia ... " Da døperen Johannes var inkarnasjonen av Elias, kan uttrykket "ha samme ånd" kanskje bety nettopp det, at det var Elias' ånd og sjel som befant seg i Johannes? Andre betydninger finner vi her (Mat.27.50): "Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden." (Luk.23.46): "Og Jesus ropte med høy røst: 'Far, i dine hender overgir jeg min ånd!' Da han hadde sagt det, utåndet han." Her står vel at Jesus overgav sin sjel til Gud i det øyeblikk han sluttet å puste.

(Luk.1.46): "Da sa Maria: Min sjel lovpriser Herren, og min ånd fryder seg over Gud, min frelser." (1.Kor.3.16): "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor der." (1.Kor.5.3): "Jeg [Paulus] er ikke hos dere nå. men i ånden er jeg nær, ... Dere skal samles i Herren Jesu navn, og jeg skal være til stede i ånden, og vår Herre Jesu kraft er med oss."

Tidligere har vi sett at det å synde mot det som er kalt Den Hellige Ånd er utilgi-velig. Hvem eller hva er Den Hellige Ånd - som andre steder kalles Talsmannen - som det er slik synd å spotte og som snakker i forståelig tekst? En usynlig engel? (Heb.1.14): "Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som skal være til hjelp for dem som skal få frelsen?"

Åndsbegrepet synes i alle disse eksemplene å være brukt i ulike betydninger slik som: En hellig ånd. (Den Hellige Ånd omtales som "han" og ikke "den" i Joh. 14.24.) Å slutte å puste; sjel; det som senere i denne boken blir betegnet som selvet - nemlig Gud i meg; å være tilstede i tankene. Dessuten brukes det om onde åndsve-sener som besetter mennesker og dyr. At bruken av åndsbegrepet kan føre til forvirring og misforståelser, er ut fra dette åpenbart. Utover i teksten skal kommen-tarer søke å belyse hva som kan være ment.

4.55 Kjernespørsmålene

Hvordan er virkeligheten?

Om Guds vesen
Ut fra bibelen er kristendommen en monoteïstisk religion. Det finnes én gud, skaperen av himmel og jord og alt som der eksisterer. "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud." (Joh.1.1). Kristendommens Gud er den samme som jødedommens Gud. Noen av Guds egenskaper - ut fra synsvinkelen til NT - fremgår av en rekke forskjellige skriftsteder, slik som: (Joh.4.24): "Gud er ånd, og den som tilber han, må tilbe i ånd og sannhet." Og (Mat.6.8): "... For deres Far vet hva dere trenger, før dere ber. Slik skal dere be: 'Fader vår, du som er i himlene (himmelen). La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje også skje på Jorden, slik den skjer i himmelen. Gi oss vårt brød for den kommende dag. Og tilgi oss vår skyld [egentlig flertall: skylder], slik også vi har tilgitt (tilgir) våre skyldnere. Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde. .... For dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, vil også deres himmelske Far tilgi dere. Men hvis dere selv ikke tilgir, vil heller ikke han tilgi det dere har forbrudt." Og (Joh.6.46): "Jeg [Jesus] sier ikke at noen har sett Faderen; bare han som er fra Gud, har sett Faderen."

Ut fra et menneskelig synspunkt er Gud allvitende. Men er Han allvitende i den betydningen at alt er forutbestemt? En rekke bibelsteder i GT og NT kan tyde på at det ikke er tilfelle. Eksempelvis forbød Jesus på et tidspunkt disiplene å si at han var Messias, (Mat.16.20): "Og han forbød disiplene strengt å si til noen at han var Messias." Kunne det ha gitt hendelsene et forløp i strid med planen? Og (Mat.16.22), sier - etter at Jesus hadde fortalt disiplene at han skulle lide, dø og oppstå: "Da tok Peter ham til side og gav seg til å irettesette ham: 'Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.' Men Jesus snudde seg og sa til Peter: 'Bort fra meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det Gud vil, bare for det som mennesker vil." Dermed sier Jesus at det også kunne ha gått galt, og dermed får begrep som fri vilje, ansvar, synd, straff og frelse en mening.

Om skaperverket
Hva sier NT om skaperverket, slik det var på Jesu tid og eventuelt slik det er idag? Skaperverket består av himmel og jord, det vil si det hinsidige og den materielle verden. Det hinsidige, er delt i to, nemlig Guds rike, også kalt livets rike, og dødsriket. Men flere steder i NT tyder også på at disse to atskilte sfærene kan være underinndelt1). Det kommer vi tilbake til. Guds rike er befolket med engler, og det ser ut til å være en slags organisasjonsmessig orden der med Kristus som øverste leder. Sjefen for dødsriket er djevelen, en fallen engel, som sammen med sine undersåtter lever i opposisjon til Gud. De finstofflige vesener i dødsriket er levende i den betydning at de er bevisste. Men de kalles døde, fordi de lever atskilt fra Livets rike. Dødsfyrsten og hans likesinnede undersåtter hersker også over Jorden og menneskene.

Dette belyses av følgende sitater: (Joh.14.2): "I min Fars hus er det mange boliger (rom)." Og (Luk.23.43): "Jesus svarte: 'Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis.'" (2.Kor.12.2): "... Jeg [Paulus] kommer nå til de syner og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rykket opp i den tredje himmel - om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at denne mannen ble rykket inn i Paradis."
(Joh. 18.36): Jesus til Pilatus: "Mitt rike er ikke av denne verden. ... 'Så er du altså konge', sa Pilatus. 'Du sier det', sa Jesus." Og (Mat.26.53): "Mener du at jeg ikke kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler?"

Djevelen blir i (2.Kor.4.4) betegnet som denne verdens gud. Og (Joh.14.30) sier: "Jeg skal ikke si mye til dere etter dette, for denne verdens fyrste kommer." (Mat.11.23): "Og du, Kapernaum, du som vil opphøyes like til himmelen - til dødsriket skal du støtes ned." Her sier Jesus bl.a. at byer kan ha skjebne.

I (Luk.16.26) sier Abraham til den rike mann i dødsriket: "Og dessuten er det en dyp kløft mellom oss og dere, slik at ingen kan komme herfra og over til dere, om de så ville, og ingen fra dere over til oss." Var det denne kløften Jesus bygget bro over med sin frelsesgjerning?

(Joh.8.44): Jesus sa dette til jøder som trodde på ham: "Dere har djevelen til far, og dere vil følge deres fars lyster (gjøre det deres far ønsker). Han har vært en morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten; det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far." Opprinnelsen til løgnen og vel også det onde totalt sett er djevelen. Spørsmålet er da hvordan dette, som det også er så mye av på Jorden i våre dager, og som er så fjernt fra Gud, har oppstått? Det kommer vi tilbake til.

(Joh.8.23): "Han [Jesus] sa til dem: 'Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden. .... " Her sier Jesus at det finnes to verdener, og at menneskene på Jorden tilhører den verden som er kalt "nedenfra". Han kommer fra den verden som her er kalt "ovenfra" og som må være synonymt med Guds rike. Han bekrefter altså det som er sagt på mange andre steder i NT, at han eksisterte før livet hans på Jorden, og at han ble inkarnert og født her på vanlig måte. Sier ikke Jesus her at de han snakker til, også har levet før i "nedenfra-verdenen"? Av dette fremgår også at de ovenfra og de nedenfra er atskilt i det hinsidige, og at menneskene på Jorden er blandet på den måten at noen - antagelig ganske få, deriblant Jesus - kommer ovenfra, mens de øvrige kommer nedenfra?

(1.Kor.15.40): "Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer, og de himmelske legemer har én glans, de jordiske en annen." Og (1.Kor.15.44): "... For så sant som det finnes et legeme med sjel, finnes det også et åndelig legeme." I denne boken vil vi i stedet bruke begrepet "finstofflig legeme" fordi åndsbegrepet er så mangetydig.

(Luk.20.14): "Jesus svarte dem: 'I denne verden tar sønnene (de) til ekte og tas til ekte. Men de som blir funnet verdige til å være med i den andre (kommende) verden og oppstandelsen fra de døde, de tar ikke til ekte og tas ikke til ekte. De kan jo ikke mer dø; for de er lik englene, og fordi de har fått del i oppstandelsen, er de Guds barn."

(Luk.12.51): "Mener dere jeg er kommet for å skape (gi) fred på Jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid." (Mat.10.34): "Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på Jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd." Hvordan kan dette forstås? Av skriften fremgår at de onde makter ønsker å bekjempe alt som hører Guds rike til. Det fremgår også at denne verden er del av dødsriket. Når så Jesus kommer og vil føre menneskeheten til Guds rike, vil det - naturlig nok - bli kamp med de onde makter om menneskenes sinnelag og sjel.

Hvordan ble skaperverket til? Gud er essensen av det som ikke er blitt til. Hans opprinnelige skaperverk var en himmel, en finstofflig verden. Den materielle verden eksisterte ikke. Kristus var det første vesen som Gud skapte, så likt seg selv som mulig. (Kol.1.15): "Han [Kristus] er den usynlige Guds bilde, den førstefødte i hele skaperverket, (den førstefødte, som står over alt det skapte) for i ham er alt som finnes i himlene og på jorden skapt. ..."

Derfor satte Gud Kristus til Herre over hele sitt skaperverk. Englene i hin verden var fullkomne, slik Guds engler av idag også er det. Men da de har fått den guddom-melige egenskap å handle ut fra seg selv, i frihet, besto muligheten for konflikter og uforutsigbarhet. I motsatt fall hadde skaperverket vært en slags avansert mekano. Bibelen antyder at en slik konflikt oppsto, og at Gud, som følge av denne konflik-ten, kastet et stort antall engler ut av himmelen og ned i dødsriket. Da ydmyket hovmod fører til ondskap, oppsto på denne måten ondskapen i tilværelsen.

Men Gud ville ikke godta denne situasjonen som varig. NT sier at det allerede før verden ble til, ble laget en plan for å føre de falne engler tilbake til Guds rike. Det synes å innebære at hele den materielle verden er et ledd i denne planen. Kristus synes å ha spilt en sentral rolle i planleggingen og - som vi vet - også i gjennomføringen av dette prosjektet. Det er dette også hele jødedommen og kristendommen dreier seg om. En rekke sitater i avsnitt 8.3 skal belyse dette.

Menneskets vesen
Skriftene uttaler seg ikke mye om menneskets vesen. Vi har antagelig fått med det vesentligste gjennom følgende sitater: (Mat.6.21): "For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være." (Mat.15.11): "Det som kommer inn i munnen gjør ikke et menneske urent, men det som går ut av munnen, gjør mennesket urent..... det som går ut av munnen, kommer fra menneskets hjerte, og det gjør mennesket urent. For fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Slikt er det som gjør mennesket urent."

Ifølge NT er mennesket ondt. Det er i utgangspunktet medlem av djevelens rike. (Mat.12.34): "Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde. Det hjertet er fullt av, det taler jo munnen." Og (Mat.7.11): "Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal da deres Far i himlene (himmelen), gi gode gaver til dem som ber ham." (Rom.8.3): "Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud. For syndens skyld sendte han sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i vår natur."
   (Rom.7.17): "Så er det i virkeligheten ikke jeg [Paulus] som gjør det, men synden som bor i meg. For jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv, bor det ikke noe godt. ... Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg."
   (Mat.9.5): "Hva er lettest å si, enten: Dine synder er deg tilgitt, eller: Stå opp og gå?" Her setter Jesus på en måte likhetstegn mellom synd og lamhet, slik at helbredelse forutsetter eller innebærer tilgivelse.

(Joh.7.18): "Den som taler ut fra seg selv, søker sin egen ære, men den som søker ære for ham som har sendt han, taler sant, og det er ikke urett i ham." (1,Kor.15.28): "Og når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle."    (Jak.1.13): "Ingen som blir fristet må si: 'Det er Gud som frister meg.' For Gud kan ikke fristes av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sine egne lyster (sitt eget begjær)." Det som kan kalles "Gud i meg - spørsmålet" blir berørt av de tre sitatene ovenfor og de to nedenfor. Det er et spørsmål vi kommer tilbake til i annen sammenheng.
   (1.Joh.4.12): "Ingen har noengang sett Gud; men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss." (1.Joh.4.17): "... I kjærligheten finnes det ikke frykt; den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har pine (bærer straffen i seg), og i den som frykter, er ikke kjærligheten fullendt."

Relasjonene mellom Jorden og det hinsidige
For det første: Det finnes ifølge NT et liv i det hinsidige etter den jordiske døden. Avhengig av tro og levesett på Jorden, vil dette livet tilbringes på ulike steder i det hinsidige. Kristendommens hensikt var og er å gi alle muligheten for et fremtidig liv i Guds rike.

Skriftene i NT inneholder mange eksempler på relasjoner mellom Jorden og det hinsidige. Jesus selv var en slik relasjon, siden han forlot sin plass i himmelen og ble inkarnert i fosteret i Marias liv. Men også andre har forlatt sin plass i himmelen for å utføre et oppdrag på Jorden i forbindelse med frelsesplanen. (Heb.13.2) gir et slikt eksempel: "Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen - uten selv å vite det - hatt engler som gjester." Her sies altså at engler kan være inkarnert og leve som mennesker på Jorden. Profeten Elias var åpenbart også et slikt åndsvesen. Uten det ville han neppe ha blitt løftet opp til himmelen uten å smake den jordiske døden, slik GT beretter. I det minste for disse, antagelig få menneskene, eksisterte altså en preeksistens. Det vil si at de hadde levd før - i det hinsidige - før de kom til Jorden som menneske: (Joh.1.15): "Johannes vitner om ham og roper ut: 'Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, har vært før meg (er kommet foran meg); for han var som førstemann til før meg." Jesus eksisterte altså før Elias - han som ble født (i det niende århundre før Kristi fødsel), som fôr til himmelen ute å smake døden, og som mange hundre år senere ble født som Johannes døperen og drept.

(Mat.17.11): "Han [Jesus] svarte: 'Elia skal nok komme og sette alt i rette stand. Ja, jeg sier dere at Elia allerede er kommet, men de innså ikke at det var han (ville ikke vite av ham)2) og gjorde med ham som de selv ville. Slik skal de også la Menneskesønnen lide.' Da skjønte disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem." Og tilsvarende i (Mark.9.11): "Og de spurte ham: 'Sier ikke de skriftlærde at Elia først må komme?' Han svarte: 'Jo, Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hva står skrevet om Menneskesønnen? At han skal lide mye og bli foraktet. Og jeg sier dere at Elia virkelig (allerede) er kommet, og de gjorde med ham som de ville - slik det er skrevet om ham.'"
   (Mark.2.17): "Jesus ..... sa til dem: 'Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere." Det må vel forstås dithen at det også fantes rettferdige på Jorden før Jesu frelsesgjerning?
   (Mat 11.12): "Fra døperen Johannes' dager og like til nå blir himmelriket stormet, og de som stormer det, river det til seg. For alle profetene og loven har profetert med henblikk på (inntil) Johannes. Om dere vil tro det; han er den Elia som skal (skulle) komme."
   Hva kan det bety at himmelriket blir stormet? Det kan vel ikke være mennesker? For hvordan skulle det skje? Da er det kanskje nærliggende å tenke på sjeler i dødsrikets øvre sfærer som har fått informasjon om muligheten for frelse? For (Ordspr.15.24) antyder at det fantes en vei oppover fra eller i dødsriket, selv før Jesu frelsesgjerning: "Livets vei fører den forstandige oppover, for at han skal holde seg borte fra dødsriket der nede."

I (Mat.18.10) uttaler Jesus seg om relasjonene mellom små barn og himmelriket: "Pass dere for å se med forakt på en eneste av disse små! For jeg sier dere: Deres engler i himlene (himmelen) ser alltid åsynet til min Far i himlene." Her sier Jesus at små barn er tildelt engler, og at disse englene har en høy posisjon i Guds rike. Og (Mat 19.14): "Da sa Jesus: La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til."

(Apg.10.3): "En dag omkring den niende time hadde han [Kornelius] et syn. Han så tydelig en Guds engel som kom inn til ham og sa: 'Kornelius!' Kornelius stirret forferdet på ham og sa: 'Hva vil du, Herre?' Engelen svarte ham: 'Dine bønner og almisser har steget opp til Gud som offer, så han er blitt minnet om deg. Nå skal du sende noen menn til Jaffa osv....'" Her griper en Guds engel aktivt inn i livet til en mann på Jorden.

Paranormale fenomen
NT forteller om et stort antall paranormale fenomen knyttet til Jesus og hans apostler. Hva var hensikten med undrene?: (Joh.5.36): "Men jeg [Jesus] har et sterkere vitnespyrd enn det Johannes gav: De gjerninger Faderen har gitt meg å fullføre. De gjerninger jeg gjør, vitner om at Faderen har sendt meg." Men å se alle disse gjerningene uten å ta konsekvensen av det, fører til skyld: (Joh.15.24): "Hadde jeg ikke gjort slike gjerninger blant dem, som ingen annen har gjort, hadde de vært uten synd (skyld). Men nå har de sett dem og hater både meg og min Far." Vi skal se på hva slags fenomen det stort sett dreide seg om:

- Inspirasjon
I (Mat.10.19) sier Jesus til sine disipler: "Men når de overgir dere til myndighetene, vær da ikke bekymret for hvordan dere skal tale eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund, hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler i (gjennom) dere."

- Helbredelser
(Mark.1.34): "Han helbredet mange som led av forskjellige sykdommer, og drev ut mange onde ånder. Men han tillot ikke de onde ånder å si noe, for de visste hvem han var." (Mat.9.24): Jesus sa: "'Gå ut! Piken er ikke død; hun sover!' De bare lo av han. Så snart alle var sendt ut, gikk han inn og tok piken i hånden, og hun reiste seg opp."

- Klarsyn - klarsansning
(Joh.6.64): "... For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham." (Joh.2.25): "Han [Jesus] trengte ikke andres vitnespyrd om noe menneske, for han visste selv hva som bodde i mennesket." Jesus visste også mye om hva som skulle skje: (Mat.26.34): "Jesus svarte [Peter]: 'Sannelig, jeg sier deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.'" Og (Mat.17.22): "Mens de ennå var samlet i Galilea sa Jesus til dem: 'Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham ihjel, og den tredje dag skal han oppstå.'" Dessuten (Mat.4.1): "Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen." Her førte Jesus en samtale med djevelen, og det fortelles her også om andre paranormale fenomen.

- Materialisasjoner og dematerialisasjoner
Om apportasjoner - det vil si å forsvinne ett sted og dukke opp et annet sted - sier (Apg.8.39): "Da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoff-mannen så ham ikke lenger. Han fortsatte lykkelig sin reise. Men Filip ble sett igjen i Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene .... " Historien om Jesus som metter 5000 er vel kjent, (Mat.14.15). Også historien om den vantro Tomas'- og andres møter mellom Jesus og apostlene etter Jesu oppstandelse. Jesus kom gjennom låste dører. Likevel var han materiell, som et vanlig menneske. I (Luk.24.39) sier Jesus: "Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har. ..... Da spurte han: 'Har dere noe å spise?' De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på." Også den såkalte himmelfarten kan ha vært en dematerialisasjon, hvor mellomstadiet ser ut som en sky: (Apg.1.9): "Da han [Jesus] hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky omsluttet han slik at han ble skjult for deres øyne."

Til slutt noen andre sitater som omhandler paranormale hendelser. Men utvalget er på langt nær fullstendig: (Mat.2.12): "Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land." Og (Mat.8.26): "Så reiste han [Jesus] seg og truet vinden og sjøen, og vinden stilnet fullstendig (det ble blikk stille)." (Mat.3.17): "Og det lød en røst fra himlene (himmelen): 'Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.'" Fenomenet kalles direkte stemme.

Mål og middel på Jorden

Målet for den enkeltes liv
Målet for den enkeltes liv på Jorden er fullkommenhet og evig liv i den kommende verden: (Mat.5.48): "Derfor skal dere være fullkomne, slik deres Far i himlene er fullkommen." Et annet uttrykk for dette er frelse eller oppstandelse. Det ble først en reell mulighet etter at Jesus hadde fullført frelsesplanen. (Joh.5.24): "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet." Og (1.Tim.2.3): "Dette er rett og godt for Gud, vår frelser, som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhetens erkjennelse (lære sannheten å kjenne). For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og menneskene: mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle." Og (Joh.3.36): "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Mat.18.3): "Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket." (Luk.10.27): "Han [en lovkyndig mann] svarte: 'Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.' Da sa Jesus: 'Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.'"

Utdrag av læren
(Joh.7.16): "Jesus svarte: 'Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg." Og (Mat.22.36): "'Mester, hvilket bud er det største i loven?' Han svarte: 'Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og med hele din tanke (av all din forstand). Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.'"

(Joh.13.34): "Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre, slik jeg har elsket dere. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler." Og (Mat.20.26): ... "Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell." Men allerede GT sier i (3.Mos.18.19): "... men du skal elske din neste som deg selv. Jeg er Herren."

Himmelrikets prioritet må også ansees som en sentral del av læren. (Mat.23.9): "Og kall ikke noen her på jorden for far; for dere har bare én Far, han som er i himmelen." (Mat.12.48): "Men Jesus svarte ham: 'Hvem er min mor, og hvem er mine brødre?' Og han pekte med hånden på disiplene og sa: 'Der er min mor og mine brødre. For den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor.'" Og (Luk.18.29): "Han [Jesus] svarte: 'Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller hustru eller søsken eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, skal få mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.'" Her sier Jesus hva som har prioritet: Himmelriket er mer verd enn alt jordisk. Og (Mat.5.29): "Om ditt høyre øye lokker deg til synd, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kastes i helvete." (Mat.10.28): "Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete."
   (Mat.6.31): "Vær altså ikke bekymret og si: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? Eller: Hva skal vi kle oss med? Alt dette er hedningene [dvs. ikke-jødene] opptatt av; men den Far dere har i himmelen, vet at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg."
   (Mat.7.13): "Gå gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den."

- Synd og dødssynd
(Mat.12.36): "Det sier jeg [Jesus] dere, hvert urettmessig (unyttig) ord menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. Ja, etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du kjennes skyldig." Og (Mat.5.22): "Men jeg [Jesus] sier dere: Den som blir sint på sin bror3) [ifølge noen grunntekster: uten grunn], skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr [usikker oversettelse], skal være skyldig til helvetes ild."

Paulus skriver til Kolosserne (Kol.2.13): "Dere var døde på grunn av deres synder, .... Men han gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre synder." Og (Mat.6.14): "For dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere. Men om dere selv ikke tilgir, skal heller ikke han tilgi det dere har forbrutt." Hva er skillet mellom synd og dødssynd? Det ser ut til at synd er svakheter og forseelser som mennesket kan begå, selv om det prøver å leve et rettskaffent liv. Ved anger og bønn om tilgivelse vil disse ikke bli tilregnet. Ved dødssynd, derimot, har vedkommende bevisst vendt Gud ryggen og hengitt seg til det som er Gud imot. Men for den opprinnelige dødssynd gir frelsen tilgivelse.

(Rom.3.22): "Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Jesus Kristus."

(Mat.12.31): "Derfor sier jeg dere: 'All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. Den som taler et ord mot Menneske-sønnen, skal få tilgivelse. Men den som taler ett [ord] mot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse verken i denne verden eller den kommende.'" (1.Tim.5.6): "Men den som bare vil nyte livet, hun er levende død."

(1.Joh.5.16): "Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham, og Gud skal gi ham liv - så sant han ikke er av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den. All urett er synd; men ikke all synd fører til død."
   (Mat.6.24): "Ingen kan tjene to herrer. ... Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon." (Jak.4.4): "Dere troløse kvinner som har brudt ekteskapet! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiedskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende."

- Gjensidighetsprinsippet
(Mat.7.1): "Døm ikke for at dere ikke skal bli dømt. For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker." Og (Mat.25.40): "Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg." Og (Luk.6.31): "Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem." (Jak.5.20): "... Den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, han redder sin egen (en) sjel fra døden og dekker over en mengde synder."

Dette prinsippet er på en måte også anvendt i Fader vår (Mat.6.5-15). Vår hovedkilde (28) sier: "Og tilgi oss vår(e) skyld(er), slik også vi [allerede] har tilgitt våre skyldnere." Det er altså ikke snakk om noen byttehandel med Gud. "For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, skal deres himmelske Far også tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi deres overtredelser."

- Bønn
(Mat.7.7): "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for." Bønnen har kraft: (2.Kor.1.11): "Og dere skal hjelpe til ved å be for oss. Når mange ber, vil takken for Guds nådige hjelp og det han har gjort mot oss, stige opp fra manges munn." (Jak.5.14): "Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt." (Mat.7.21): "Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min Fars vilje."

- Dåp
Dette sa døperen Johannes før Jesus begynte å virke: (Mat.3.11): "Jeg døper dere med vann, så dere blir omvendt. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg. ... Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild." Og (1.Pet.3.21): "Dåpen er ingen renselse fra ytre urenhet, men en bønn til Gud om en god samvittighet (god samvittighets bekjennelse til Gud, i kraft av Jesu ...) gjennom Jesu Kristi oppstandelse." Det å dø for sin tro blir i (Rom.6.4) også betegnet som dåp. Dåps-begrepet synes altså å bli brukt i litt forskjellige sammenhenger. Den mer generelle betydningen av dåp synes å være at man offentlig bekjente sin tro, og sto fast på den uansett hvilke følger denne offentlige bekjennelse ville få.

- Overgangen fra den gamle til den nye pakt
(Mark.2.27): "Og Jesus sa til dem: 'Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld." Og (Mat.23.23): "Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! dere gir tiende av mynte og anis og karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres og det andre ikke forsømmes." Mer om dette senere.

Leveregler
En rekke av sitatene hittil har også gitt et visst innblikk i kristendommens krav til hvordan menneskene skal leve. Her skal dette bildet suppleres med en rekke nye sitater som belyser kristendommens leveregler, som i et nøtteskall kan formuleres slik: (Mat.7.12): "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum."

(Mat.19.16): "Det kom en mann til ham og spurte: 'Mester, hva godt skal jeg gjøre for å få det evige liv?' 'Hvorfor spør du meg om det gode? Det er bare én som er god. Men vil du gå inn til livet, så hold budene!' 'Hvilke?' spurte han. Jesus svarte: 'Du skal ikke slå ihjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal hedre far og mor, og du skal elske din neste som deg selv.' 'Alt dette har jeg holdt', svarte den unge mannen. 'Hva står så igjen?' Jesus svarte: 'Vil du være fullkommen (helhjertet), gå da bort og selg det du eier og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himlene (himmelen). Kom så og følg meg!'" Jesus vil heller ikke vite av misunnelse, slik det fremgår av lignelsen om arbeiderne i vingården i Mat.20. Og (Luk.3.8) sier: "Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og kom ikke og si: Vi har Abraham til far. For jeg sier dere: Gud kan oppreise barn for Abraham av disse steinene."

De første kristne hadde tydeligvis en kontakt med Guds hellige ånder, englene, som for de fleste kristne av idag er fullstendig ukjent og fremmed. Det kommer vi tilbake til i kapittel 8. Men - som vi har sett - fantes også åndevesener fra dødsriket som prøvde å øve innflytelse på menneskene. Det var da viktig for de kristne å komme i kontakt med Guds budbærere og ikke la seg lure av de onde åndene. Det må være bakgrunnen for denne advarselen fra Johannes. (1.Joh.4.1): "Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, ... " Hvor lett man kunne la seg lure, fremgår av (2.Kor.11.14): "Det er ikke noe å undres over, for selv Satan skaper seg om til en lysets engel. Da er det ikke merkelig at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten."

I (Mat.5.27) sier Jesus: "Dere har hørt det er sagt: 'Du skal ikke bryte ekteskapet.' Men jeg sier dere: Enhver som ser på en gift kvinne med begjær (ser på en kvinne med begjær etter henne), har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte. ... Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, han gir grunn til (blir skyld i) at det begås ekteskapsbrudd overfor (med) henne. Og den som gifter seg med en fraskilt (kvinne), bryter ekteskapet." Jesus betrakter altså enhver skilsmisse - bortsett fra ved ekteskapsbrudd - som ugyldig.

(Mat.5.38): "Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på ditt høyre kinn, så vend også det andre til. ... " Og (Mat.5.44): "Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen." Med fiender menes vel de som er fiendtlig innstilt overfor oss, idet det antagelig forutsettes at vi ikke er fiendtlig innstilt overfor noen.

(Kol.3.5): "Så la da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær og pengejag, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse." (Jak.1.21): "Legg da av alt urent og all rest av ondskap, og ta med et saktmodig sinn (villig) imot det ord som er plantet i dere, og som har makt til å frelse deres sjeler. Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv." Og (Jak.2.24): "Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro. .... For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger." Og til sist, (Mat.5.8) fra Jesu bergpreken: "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds sønner (barn). Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres."

Samfunnsregler
Ut fra de rådende forhold gjaldt samfunnsreglene de små samfunn som de kristne menigheter skapte. (1.Tim.3.2): "Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, nøktern, besindig, høvisk, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig eller voldsom, men overbærende, ikke kranglevoren eller pengekjær. Han skal (kunne) lede sitt eget hus på en god måte, så hans barn viser lydighet og respekt."

(Jak.1.26): "Den som mener at han dyrker Gud, men ikke holder tungen i tømme, han bedrar seg selv, og hans gudstjeneste er uten verdi. En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud, vår Fars øyne, er å besøke (hjelpe) enker og faderløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden." Og (Mat.19.5): "... Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett legeme. Så er de ikke lenger to; men de er ett legeme (deres liv er ett). Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille."

(Mat.6.1): "Pass dere for å øve rettferdighet (gjøre gode gjerninger) for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himlene (himmelen)."

Mål og hensikt i en større sammenheng
(Joh.1.1): "I begynnelsen var ordet. Ordet var hos Gud, og ordet var Gud. Dette (Han) var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved det (ham); uten det (ham) er ikke noe blitt til av alt som er til." Fortsettelsen av teksten kan tyde på at "han" og "ham" er den riktigere oversettelsen her, selv om en mer nyansert beskrivelse kunne gi plass for begge oversettelsene. For av andre sammenhenger har vi sett at Han, Kristus, ble til ved Gud, og at det øvrige er blitt til ved Kristus.

Syndefallet er kristendommens forutsetning og frelsesplanen dens hensikt. I store trekk har vi tidligere skissert hvordan det onde kom inn i verden og beskrevet frelsesplanen i store trekk. I kapittel 8 skal vi gjengi noen sitater som ytterligere belyser gjennomføringen av denne planen.

4.56 Kommentar
Hvem var Jesus? Det er det sentrale spørsmål her. Var han den han utgav seg for å være? Eller var det en person som - uten at det stemte - påsto å være noe helt spesielt, nemlig Guds enbårne sønn, som i oppdrag av Gud var herre over himmel og Jord, og som hadde eksistert før verden ble til? At han på en måte var et geni i religiøse spørsmål, synes klart, og han var saktmodig og full av kjærlighet på tross av sin store selvbevissthet. Dessuten var han menneske i ett og alt: (Heb.2.17): "Derfor måtte han [Kristus] i ett og alt bli sine brødre lik, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder."

Men Jesus kalte en spade for en spade på tross av at han særlig talte i lignelser, og han kalte sågar noen for ormeyngel og hyklere i all offentlighet. At han selv trodde på sin posisjon og sitt oppdrag må være hevet over tvil. Mange vitnet om ham. Og selv de onde åndene visste hvem Jesus var: (Apg.16.17): "Hun [en besatt kvinne] fulgte etter Paulus og oss mens hun ropte og skrek: 'Disse folkene er tjenere for den høyeste Gud, og de forkynner dere veien til frelse.'" Tilsvarende hendte også overfor Jesus tidligere.
Tyder alle de paranormale fenomenene på at NT er en eventyrbok? I vår tid er det ikke god tone å se på paranormale fenomen som reelle. Naturvitenskapen overser stort sett slike fenomen. Og religionsforskerne? De vil ikke direkte benekte fenomenenes eksistens, men sier at slike fenomen er uttrykk for datidens tradisjoner. Derved unngår man å måtte ta stilling til om dette er reelle fenomen som også kan forekomme i vår tid. Leseren må finne svar på alt dette selv. Men vent med svaret til du har lest hele denne boken.

Forbindelsen mellom jødedommen og kristendommen er nevnt ovenfor. Det finnes to forbindelser: En fremover i tid, hvor noe i GT peker fremover mot Jesu komme og hans gjerning. Den andre forbindelsen peker bakover. Jesus og apostlene refererer i NT til hendelser og utsagn i GT. Her et eksempel på kobling tilbake til GT: (Mat.5.17): "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven og profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle." Og (Mat.4.16): "Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys. Over dem som bor i dødens land og skygge, har lyset gått opp." I tilbakeblikkets lys må vel dette oppfattes slik: Verdens folk som var del av Lucifers mørke dødsrike, har mottatt et lys, nemlig Han som kalte seg verdens lys.

Det finnes mange henvisninger i NT til profetutsagn i GT, men det er ikke alltid mulig å finne dette utsagnet i GT, eller klart å forstå hva som er ment. Koblinger fremover kan være enda vanskeligere, da profetutsagn i GT kan være meget vanskelige å tolke, selv i tilbakeblikkets lys.

Jesus var ikke så nøye med å overholde jødenes lover. (Mat.12.6): "Og jeg [Jesus] sier dere: Her er det som er større enn tempelet. Hadde dere skjønt hva det ordet betyr: 'Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer', Da hadde dere ikke dømt de uskyldige. For Menneskesønnen er herre over sabbaten."

Hvorfor hadde Jesus denne holdningen? Hadde jødenes lover delvis gjort jobben i og med hans komme, og ble de også erstattet av den nye kjærlighetsloven? I (Heb.8.8) sier brevforfatteren noe om hvorfor: "Men Gud hadde noe å utsette på den [første pakt] når han sier til folket: Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg oppretter en ny pakt med Israels ætt og Judas ætt, en pakt som er annerledes enn den jeg sluttet med deres fedre dengang .... "

Det må ha vært svært vanskelig for de jødene som ville følge Jesus, å bryte ut av de strengt regulerte samfunn de levde i. Også apostlene hadde problemer med det, slik Peter uttrykker det i (Apg.10.28): "Han sa til dem: 'Dere vet at det er forbudt for en jøde å være sammen med eller besøke noen fra et annet folk.' Men Gud har vist meg at jeg ikke har lov å si at noe menneske er vanhellig eller urent." Da hadde han ikke noe valg.

Ifølge (Gal.5.1) må en jøde velge mellom Moseloven eller Kristus: "Til frihet har Kristus frigjort oss. ... Jeg, Paulus sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, vil ikke Kristus gagne dere det minste. Jeg erklærer igjen at enhver som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven. Dere som vil bli rettferdige for Gud ved loven, er styrtet i fordervelsen, dere er falt ut av nåden."

Men ikke alle klarte å bryte ut. (2.Kor.3.14): "Men de [Israles folk] ble forherdet. For helt til idag er dette sløret blitt liggende når de leser fra den gamle pakts bøker, og det blir ikke klart for dem at pakten er opphevet i Kristus. Ja, helt til denne dag ligger sløret over deres hjerter hver gang Moseloven blir opplest. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort." (Teksten fra bok (28) har her ingen forståelig mening.) Det er for øvrig verd å legge merke til forskjellene mellom de to bibeloversettelsene som er kommet frem flere steder.

4.6 Noen "små" religioner

Bardo Thødol - Den tibetanske dødeboken
Opplysningene er særlig hentet fra (3). Bardo er navnet på tilværelsen mellom døden og en ny fødsel. Bardo Thødol er oversatt med "befrielse ved å høre på tilværetrinnet etter døden" (Evans-Wentz), eller "den store lære om befrielse ved å høre og se". Bardo Thødol er et skrift av religiøst innhold som skal støtte seg på yoga-filosofiens okkulte vitenskap. For en stor del er teksten skrevet med okkulte tegn til bruk for de innvidde. Opprinnelsen er ikke kjent, men den antas å gå tilbake til tiden før vår tidsregning.

Bardo Thødol handler om tilværelsen mellom døden og neste gjenfødelse som varer i 47 (= 7x7 symbolske) dager. Den virkelige varigheten blir bestemt av personens karma. I alle tibetiske yoga-systemer er det ene- og store målet å realisere "tomheten" hvilket innebærer å erobre "sannhetens guddommelige legeme" - det uskapte, upersonlige, uformede og uforandrede, det ubegrensede (trefoldige) "ur-vesenet". Alt er trefoldighetsprinsippets spill eller manifestasjon, virkninger av Ur-triniteten, alle årsakers årsak. Det eksisterer av seg selv, trenger gjennom alt, og kan ikke ødelegges.
Oppstigningen fra det lavere til det høyere symboliseres ved fem guddommelige egenskaper. I dette ligger veien som fører til forening med buddha-naturen - til fullkommen opplysning og Nirvana.
Bardo Thødol beskriver i detalj hva som - nærmest dag for dag - skjer med vanlige menneskesjeler av forskjellig utviklingsgrad under oppholdet i bardo. Og den gir dessuten gode råd med på veien. "Oppgi ønsket om en kropp, tillat din 'ånd' å være i en tilstand av forsakelse, og oppfør deg slik at du kan bli værende i denne tilstanden. Når man blir satt ansikt til ansikt på denne måten, oppnår man befrielse i bardo".

De helt utvalgte ånder som er fylt av dyp yoga-kunnskap og klarsyn, opplever bare de aller første dagene av bardo-tilstanden. Den fullt innviede yogi kan unngå hele bardo og gå direkte inn i et paradisisk rike. Eller han kan la seg gjenføde i denne verden straks han - gjennom dødsprosessen - har skilt seg fra kroppen. Slik bevarer han sin bevissthet uten avbrudd.
   Bardo Thødol angir også fem metoder til å unngå gjenfødelse, dessuten metode for valg av "skjødets port". Er en bedre gjenfødelsesform ikke mulig, gjelder det å finne et godt skjød. Her regnes altså med en viss valgfrihet.

Av disse beskrivelsene fremgår forestillingen om himler og helveter som er befolket med sjeler eller åndsvesener, om illusjon - skapt av egen psyke - og virkelighet og om muligheten for å bli inkarnert som menneske, i dyreriket eller i de ulykkelige ånders rike. (Noen forskere mener at forestillingen om inkarnasjon som dyr beror på en feiltolkning av skriftene.) For den som er underlagt karmaloven om gjenfødelse, dreier skjebnens hjul videre inntil man når en så høy moralsk-åndelig utvikling at han/hun sprenger karmaets lenker og oppnår full befrielse. Helvete er bare for sjeldne og uvanlig onde mennesker.

Kaldeiske Orakler
Opplysningene er hentet fra (3). Kaldeiske Orakler var opprinnelig en skriftsamling som man tror stammer fra slutten av det 2. årh. e.Kr. og som skriver seg fra teurgen (eller "åpenbaringsformidleren") Julianos som levde på Marcus Aurelius' tid (år 161 - 180). Idag forligger bare fragmenter. Nyplatonikerene betraktet tekstene som guddommelig åpenbaring. Fra dem forligger beretninger om læren til de Kaldeiske Orakler. Disse og andre kilder har vært til hjelp ved det vanskelige arbeidet med å sette sammen fragmentene og å finne deres mening.

I spissen for den oversanselige verden og det guddommelige hierarki står Faderen - urilden - som alt går ut ifra. Han trer i forbindelse med den åpenbarte verden ved formidling av den "annen ånd" som av de fleste mennesker blir ansett for å være den høyeste Gud, for de vet ikke noe om den høyeste Fader. Etter idéene fra Faderen og med den urmaterien Faderen hadde skapt på forhånd, skapte den "annen ånd" det synlige kosmos. Eros er den makt som holder alle ting sammen. Alt blir styrt i tro, sannhet og kjærlighet, og i disse har alt sitt grunnlag.

Oraklene skjelner mellom gode og onde demoner. De onde kommer fra Jordens indre hulrom og drar sjelen ned i materien. På Jorden forfører de til ufornuft og sanselige lidenskaper. Og "under" jorden piner og straffer de. Hvis sjelen ikke tar seg i akt for materiens farer, kan demonene ta bolig i menneskets legeme.

De gode demoner hjelper sjelen ved oppstigningen. Sjelen blir ført oppover av engler som opplyser og fyller den med guddommelig ild eller ursubstans.

De Kaldeiske Orakler beskriver sjelens nedstigning eller fall fra de himmelske regioner til inkarnasjon i et jordisk legeme og deres oppstigning til himmelen etter døden. Sjelen bærer en indre guddomsgnist i seg, og mellom Jorden og Gud finnes hjelpende makter. Ilden - som guddommelig ursubstans - er som en guddomsgnist ennå til stede selv i den falne sjel.

Nedstigningen kan være tvungen eller frivillig. Den frivillige skjer for å tjene verden eller for å erkjenne seg selv. Den ufrivillige inkarnasjonen er en følge av en dom, og avhenger delvis av sjelens forutgående liv. Som årsak til nedstigningen nevnes også lyst og dragning mot materien. De materielle lidenskapene etterlater en pregning av dårlige egenskaper i sjelens "pnauma". Med kontakten med materien kommer sjelen i en forvirremde beruselse, som også kan medføre at sjelen glemmer sin guddommelige opprinnelse. Sjelen glemmer også de forløsende frelsesordene. Erindringen om disse, som Gud har strødd ut i kosmos, er betingelsen for inngang til den guddommelige verden. Men oraklene kjente også den mystiske beruselse i Gud. En menneskesjel kan bare inkarneres i en menneskekropp.

Medfører oppstigningen at englene fører sjelen helt opp til Gud, er det ikke aktuelt med flere inkarnasjoner. Dessuten: Et menneske som er kommet så langt i sin utvikling at det bevisst kan tre ut av kroppen, foreta himmelreiser og formidle ekte åpenbaringer til menneskene, blir (eller er) opphøyet til englenes rang, fri for videre inkarnering. I de Kaldeiske Orakler er det ofte tale om skjebnetvang. Men den som tenker Faderens verk, vil unnslippe skjebnens ondsinnede vinger.

Sjelens mål er oppadstigningen fra nødvendighet til frihet. De Kaldeiske Orakler beskriver økningen av sjelegnisten - det guddommelige "frøkorn" i sjelen - som middel til å oppnå himmelreisen eller oppstigningen. Når sjelen er kommet til den guddommelige Fader, hviler den i Gud og innånder hans ild. Sjelen kan erkjenne den høyeste guddommelige ild ved at den bærer slik ild som del av seg selv.

Gnostisismen - Manikeismen
Opplysningene og sitatene vedrørende gnostisismen er særlig hentet fra (36) og internett, og opplysningene vedrørende manikeismen fra (3).

Gnostisismen4) ligger i skjæringspunktet mellom filosofi, religion og okkultisme. Den hadde sin største utbredelse i den hellenistiske verden fra det 2. - 4. århundre. Lenge var den bare kjent gjennom den kristne kritikken av den.

Felles for de gnostiske retningene er troen på frelse ved erkjennelse - gnosis. Innsikt i tilværelsen er en betingelse for åndelig opplysning. Det er mulig - gjennom en høyere bevissthetsutvikling å nå frem til en bevisst innsikt i de skjulte sider av mennesket og verden. "Denne erkjennelse av Guds skaperverk var samtidig en okkult vei til den høyeste gudsopplevelse og en vei inn til seg selv." En slik viten var ikke bare ønskelig, men nødvendig for verdensutviklingen.

"Verden og mennesket er skapt som ledd i en mektig kosmisk kamp - kampen mellom Lyset og Mørket." Det oppstår forskjellige eksistensformer - fra den "eneste" til den fysiske virkelighet som den "tetteste".
Mennesket som er en blanding av lys og mørke, har fått en unik rolle i det kosmiske drama. Den åndelige gnisten i mennesket som er et fragment av Lyset, er fanget i det sjelelig-materielle Mørke, i sanseverdenens illusoriske nett.

"Den store kamp som engang utspant seg i makrokosmos, utkjempes i menneskets indre. ... Ved å vekke den åndelige lysgnist til bevissthet om seg selv kan mennesket bidra til å beseire Mørket ... og slik blir kosmologisk kunnskap både et middel til selverkjennelse og et våpen i kampen mot Mørket." Da menneskets oppvåkning til åndelig erkjennelse er en kosmisk begivenhet, har erkjennelsesprosessen ikke bare betydning for erkjenneren, men også for det erkjente.

Mennesket er et tredelt vesen med legeme, sjel og ånd, hvor det bare er ånden som har evighetskarakter. "Menneskets hovedoppgave på Jorden er å fullføre en utvikling som forlengst er påbegynt, men som ikke kan avsluttes uten menneskets aktive innsats."

Mange gnostikere mente at de representerte den sanne kristendom. Det er antagelig årsaken til den sterke motstand gnostisismen møtte fra de etablerte kristne kirker i det 4. og 5. århundre. Den gnostiske bevegelse fikk en oppblomstring i det 3. århundre som følge av én mann - Mani - som ble født i år 216 nær Tigris i Persia. Han ble stifter av en verdensreligion, som nå riktignok er borte.

Manikeismen er altså en form for gnostisisme.
Underlige drømmer hos moren og klok tale av barnet tydet på at Mani var noe uvanlig. Tolv år gammel fikk han sin første åpenbaring av en Guds engel - "Tvillingen" - som viste seg for han, lovet beskyttelse og hjelp, og som forberedte han på hans oppgave. Han løsrev seg etter hvert fra den sekten han var født inn i. Gjennom en ny åpenbaring fikk han - 24 år gammel - sitt egentlige kall som "Lystes apostel" av "Tvillingen" som handlet i oppdrag av Gud. Han begynte en intens misjonsvirksomhet i og utenfor Iran - fra Romerrikets områder og til India.

I en av bøkene (Kephalaia) sier Mani at den "Saligste Fader" eller hans "Lysånd" har pekt ut Mani for å avsløre for ham sine "hemmeligheter" og mysteriene i hele kosmos.
   Mani dokumenterte sin lære i en rekke skrifter, men bare rester av hans verker er bevart. For ca. 100 år siden fant man mye nytt materiale som ennå ikke er ferdig bearbeidet og offentliggjort. Men skrifter som Mani selv har skrevet, finnes ikke mer. Det er ikke mulig å si hva som er åpenbaring og hva som er overlevering fra de religioner og kulturer som manikeismen den gang kom i nærmere kontakt med.

Allerede fra begynnelsen eksisterte to verdener, den lyse og gode - som beherskes av den "Store Ånd" - og den mørke og onde verden som også har en konge.
   Den kosmiske utviklingen er en fremadskridende prosess i tiden gjennom et fast antall perioder. Målet er en skrittvis befrielse av lyset fra mørket. Eller: Verdens mål og mening er at en del av Guds vesen, det guddommelige urlyset - og da særlig menneskesjelene - som er blitt fanget i mørket og materien - skal forløses ved Guds egen innsats; frelseren og det frelste er innerst inne én og den samme. Og erkjennelsen (gnosis) er den hemmlighetsfulle makt som bevirker forløsningen.
   Frelsen består i at sjelen vekkes ved erkjennelsen. Erkjennelsen innebærer umiddelbar forløsning enten det er ved åpenbaring eller innvielse. Til dette kreves lysets budbringere, slik som Set, Noah, Abraham, Buddha, Zoroaster, Jesus etc. Mani selv er fullendelsen og den forutforkynte Messias og oppfyllelsen av alle religioner. I manikeismen er verdens skapelse og frelsen vevet inn i hverandre.

Manikeerne opptrer i to grupper; de utvalgte og tilhørerne. De utvalgte lever i askese og avholdenhet og blir ansett som forløst i levende live. De øvrige må etter døden gjennom et tilstrekkelig antall gjenfødelser til de oppnår sin fullkomne renselse. Ved gjenfødelsen kan man også risikere å bli et dyr eller plante, avhengig av hvor man står i sin utvikling.
   Manikeismens sentrale emne er altså menneskenes frelse og forløsning fra materien. Detaljer i utformingen varierer en del, antagelig som følge av tilpasninger til de religioner og kulturer man møtte.

Mani fikk fiender blant magirkastens medlemmer i Babylonia. De fikk ham fengslet, og han døde der i år 276. Også hans etterføgere som ledere av menigheten kom til å lide martyrdøden. Katharene regnes som de siste etterkommere etter manikeismen i Europa. I Asia medførte mongolerstammene i det 13. århudre slutten på manikeismen i Asia.

Sufismen
Opplysningene stammer særlig fra (66), (74) og internett. Sufismen er en mystisk retning innen Islam som oppsto ca. 150 år etter Muhammeds død, dvs. etter år ca. 780. Den oppsto antagelig som en reaksjon på tendenser til verdsliggjøring av Islam og la vekt på Koranens budskap om at den guddommelige natur også hadde en indre side i tillegg til den ytre, som var fremherskende i det offisielle Islam. Sufismen er en måte å betrakte verden på og en måte å leve i verden på: hvordan jeg forholder meg til meg selv, til samfunnet og til Gud.

Hvordan det mystiske innslag oppsto, er uklart. Muhammed skal ha "autorisert" en etterfølger som igjen har autorisert fire etterfølgere. Disse skal igjen ha dannet utgangspunktet for fire retninger innen sufismen. Sufismens "gullalder" var særlig årene mellom 850 og 1450. Sufismen er mange steder blitt motarbeidet av det "offisielle" Islam og har også hatt flere martyrer.

Sufismens mål er å styrke og overskride troen ved guddommelig nåde. Den søker sannheten ved hjelp av kjærlighet og hengivelse til Gud, ved å følge den indre vei til Gud som er en åndelig erkjennelsesvei der målet er selvrealisering og lutring av individet. Sufismen er hjertets religion, hvor det viktigste er å søke Gud i menneskehetens hjerte.

Det finnes tre (egentlig syv) stadier på denne veien: Det første er å erkjenne det guddommelige i hver enkelt og være hensynsfull mot hver person vi kommer i kontakt med, i tanker, ord og gjerninger.
Det andre er å omslutte med gode følelser de som ikke er til stede. Og den tredje måte å praktisere sufismens prinsipper på er å innse at ethvert pust av kjærlighet vi føler i oss, er en impuls fra Gud til å bringe gudsgnisten i vårt hjerte til å bli til en flamme som lyser opp vår livsvei.

Av dette fremgår at det på bunnen av hvert menneske finnes en guddommelig gnist - som den dypeste identitet - og som det gjelder å oppdage og la leve ut. Denne gnisten er hinsides den kjente personligheten og i harmoni med alt som eksisterer - med enheten som finnes bak de atskilte formene. Dets egenskaper er årvåkenhet, handling, kreativitet og kjærlighet som alle er langt hinsides det som tilhører den overfladiske personligheten. Det kan bli forstått slik at disse egenskapene tilhører en Større Eksistens som hver av oss personifiserer på en unik måte uten noen gang å være atskilt fra den. Energier fra vår eksistens - tanker, begjær, egoisme, instinkter og sanseinntrykk - ligger som mørke tepper over denne guddommelige gnisten.

Spesielt for sufismen er bruken av åndelig musikk, sang og dans, hvor sufien kan bli åndelig henrykket - eller rykket ut av seg selv - til en tilstand hvor han erfarer Guds ærefryktinngydende og altoppslukende nærvær. Ekstatikerne har en høy posisjon blant sufiene.

For å oppnå forening med det guddommelige - for å fjerne de "mørke teppene" og begynne det egentlige livet - må sufidisippelen ha en mester som veiviser. Det ser ut til at mestrene vanligvis hadde (eller har?) kontakt med det hinsidige eller guddommelige gjennom ekstase eller trance, hvor kunnskapene kommer gjennom sanseinntrykk fra den åndelige verden. Elevene må kritisk studere sin egen atferd og oppriktighet. Om nødvendig må eleven gjøre det han frykter mest; som en prøve på alvoret i hans bestrebelser og for å få bukt med egne instinkter.

Sjamanismen
Opplysningene stammer vesentlig fra (3, 15, 36) og internett. Sjamanismen er ingen organisert religiøs bevegelse. Den er del av naturfolks overleverte kult og kultur og finnes blant naturfolk i alle verdensdeler. Opprinnelsen - eller opprinnelsene, for det må, interessant nok, ha vært mange - må gå tilbake til førhistorisk tid. Sjamanen er en mann eller kvinne med mer eller mindre utviklede oversanselige evner - bl.a. klarsyn. Han fungerer i lokalsamfunnet som en kombinasjon av medisinmann og åndelig leder. En sjaman har konkret og umiddelbar kontakt med åndenes verden - og da særlig med avdøde slektningers sjeler.

Sjamanen er borger av to verdener; den normale, materielle virkeligheten og en immateriell og farlig underverden, hvor han eller hun kan foreta reiser og kommunisere med de åndevesener man kan møte der. Gjennom ritualer har han knyttet noen av den til seg som beskyttere.

Det knytter seg - naturlig nok - ingen enhetlig lære til sjamanismen. Det henger også sammen med at sjamanen primært er sjaman gjennom det han gjør og ikke gjennom det han sier. Det dreier seg altså om en okkult praksis og ikke om en religiøs lære. Av dette fremgår at unge mennesker med talent - under streng disiplin - utvikler evner og ferdigheter som - etter en innvielse - blant annet setter dem i stand til

- bevisst og med vilje å gå ut og inn av kroppen
- å ha kontakt med - og bevege seg i hinsidige verdener
- å kommunisere med ånder
- å påvirke andre mennesker fysisk og psykisk

I denne prosessen spiller den sjamane ekstasen - som skal atskille seg fra den profetiske og mystiske ekstasen - en sentral rolle - ved siden av klarsynet og andre paranormale evner. Trommelydene skal være av betydning for å komme i denne trancen. Sjamanen blir da til "ånd" som kan tale med ånder ansikt til ansikt, samtidig med at han kommer sterkt under deres innflytelse. Ved hjelp av sine sjamantrommer hevder universitetsproffessor M. Harner fra New York å "kunne tromme seg inn i en oversanselig dimensjon, hvor han får kontakt med de mørke og dynamiske krefter i tilværelsen."

Sjamanens reise er en ensom reise som trenger grundige og årelange forberedelser og en særlig styrking av moralske kvaliteter og med full kontroll av sinne og redsel.
   En brist her kan bli et skjebnesvangert angrepspunkt for farlige, oversanselige krefter som kan få han i sin makt og gjøre ham til et viljeløst redskap for disse kreftene. Før den første reisen må kandidaten tømme bevisstheten for alt som har med denne verden å gjøre, dvs. å stoppe strømmen av tanker og følelser. Og man er klar for en bevisst erfaring av rene opplevelser. "Når du har nådd frem til den indre stillhet, er alt mulig", sier sjamanen og indianeren don Juan til journalisten Casaneda.
   En sjaman er ikke bare kriger, men også jeger. Og som jeger må han kunne gjøre seg usynlig, dvs. å utvikle evnen til å la sin personlighet forsvinne. Et menneske som er fritt og selvstendig - uten noen form for mekaniske tenke- og handlingsmønstre - er et usynlig menneske. En annen viktig evne er å kunne omgås psykisk energi på en rasjonell måte. En sjaman er et helt menneske som har fått eller erhvervet makt over krefter og vesener som er skjult for den vanlige bevissthet, uten nødvendigvis å forstå hvorfor og hvordan.

Det fremgår av sjamanenes utvelgelse og praksis at man tror på en åndeverden som inneholder forskjellige typer steder - himler og underverdener - og forskjellige typer ånder. Det kan være døde menneskers sjeler, såkalte "rene ånder", dyresjeler eller naturånder. Sjamanene tror på sjelevandring. Stort sett består sjamanismen i samkvemmet mellom menneskene - via sjamanen - og de forskjellige åndene.

Det finnes forskjellige "skoler", hvor blant andre indianere ser ut til å ha en spesiell form for ydmyk og natur-orientert sjamanisme. Ånd gjennomstrømmer hele skapelsen, og hver skapning har sin form for sjel som skal behandles med erbødighet. Dyrenes instinkter er mystisk visdom gitt fra Oven, og dyrene blir betraktet som brødre. I moderne samfunn kan man nå finne noe som kan kalles neo-sjamanisme - eller sjamanisme light(?) - som synes å avvike ganske mye fra den egentlige sjamanismen.

Til hovedsiden

Til Innholdsfortegnelsen

Til  5 Hva har religionene felles?