6   Kan vi gjøre noe selv?

Hvis man ønsker, er det lett å skape en munk av det ytre mennesket, men det er ingen liten kamp å skape en munk av det indre mennesket.
                                         Hesychius av Jerusalem. (Philokalia 1951 s.294.)

Selv om det kanskje ikke er så mange, så er det likevel noen, som synes det er interessant og viktig å lære seg selv bedre å kjenne. De aller fleste griper da til en egnet bok om psykologi, og studerer den. Hvor kommer så stoffet i boken fra? I første omgang fra bokens forfatter, dernest fra hans kilder, som kan være egen praksis eller forskning, eller andres forskning. Dette innebærer at stoffet er hentet fra behandling av- eller eksperimenter med andre mennesker.
     Det er altså ikke forfatterens forståelse av seg selv, som ligger til grunn for innholdet i boken. Stoffet kan selvsgt være lærerikt og interessant likevel. Men det sier seg selv at det er begrenset hva man kan lære om seg selv i bøker som er skrevet av personer som ikke øser av den direkte kilden som selverkjennelse er, men er henvist til kunnskap som er ervervet med mennesket som objekt. Dette innebærer også at man er henvist til det intellektuelle plan, noe som igjen betyr en begrensning, ikke minst fordi den viktige og direkte kontakten med egne følelser ligger på et helt annet plan.
     Forfatterens og forskernes egne personligheter vil selvsagt også spille en rolle; deres vektlegging og tolkning av resultater med videre. Når jeg leser en slik bok, er det altså klart at veien fra det jeg leser og til det inne i meg, som jeg er interessert i å forstå, kan være lang og kronglete, i den grad den eksisterer.
     Et nærliggende spørsmål er da: Finnes ikke en annen og mer direkte måte å lære seg selv å kjenne på? Det er jo ganske merkelig at vi til de grader skal være en lukket bok for oss selv, enda vi- eller jeg lever med meg selv, fra minutt til minutt, gjennom hele livet. At dette gjelder for folk som ikke er interessert i å forstå seg selv, er naturlig. Men selv fagfolk, psykologer og psykiatere som har menneskesinnet som en hovedinteresse, har ikke alltid selverkjennelse nok til å løse sine egne problemer eller til å unnlate å skape problemer for andre.

Hvis du hører om et interessant sted, så kan du tro på det du hører, og slå deg til ro med det. Men du vet ikke om det som ble fortalt stemmer. For å finne ut dét, må du reise dit og se etter selv. Da er det du har hørt, blitt til en impuls, som setter igang egen undersøkelse.
     Er du kommet til vedkommende sted, behøver ingen lenger fortelle deg hvordan det er. Du ser og opplever selv, og kan glemme mye av det som ble fortalt deg før du kom dit. Men du har også mulighet for å kontrollere om det som ble fortalt, stemmer. Det som ble sagt, kan også fortsatt gi deg nyttige vink på din videre oppdagerferd. Men du er din egen autoritet. Du ser hva som er tilfelle, og behøver ikke tro noe som helst.
     Til det stedet vi snakker om fører ingen vei. Reisen kan ikke planlegges. Der er ingen billett. Det stedet vi snakker om kommer man til plutselig, når forutsetningene for det er til stede. Man er der når man iakttar seg selv i samspill med sine omgivelser i det daglige liv. Iakttakelsen må være årvåken og avslappet. Blikkfeltet er ikke begrenset til det som ligger utenfor oss, og som formidles av sansene, men oppmerksomheten omslutter også sinnets aktiviteter, reaksjonene på alle de små og store impulser som strømmer på oss utenfra.
     Denne tilstand av årvåkenhet er det "sted" vi snakket om. Fra denne tilstand går det an å forske ut et nytt og spennende "land" - deg selv - en forskning som gir selverkjennelse og derved dypere forståelse av livets mange forskjellige sider.
     Forskningen må være aktiv på den måten at man hele tiden er meget våken, men passiv på den måten at man ikke kan søke det man vil utforske. Det må presentere seg selv. Og det er dagliglivets viderverdigheter som bringer de fleste sider av oss selv frem i dagen, slik at vi kan se og forstå dem umiddelbart.       

De fleste mennesker klarer seg gjennom livet uten altfor store kriser. Men mange trenger i løpet av livet hjelp utenfra. Utviklingstendenser i samfunnet tyder sågar på at et stadig stigende antall mennesker av alle aldre - på tross av økende materiell velstand - kommer i alvorlige kriser. Og da moderne samfunn ikke lærer menneskene å hjelpe seg selv, er pågangen stor hos dem som med rette eller urette påstår at de kan hjelpe mennesker gjennom deres livskriser.

I dette kapitlet skal vi derfor gå nærmere inn på hvilke muligheter mennesket har for å hjelpe seg selv - rent psykisk - slik at man kan bevare et harmonisk sinn og løse sine psykiske problemer etter hvert som de oppstår. For man kan vanligvis ikke forhindre at problemer oppstår, men man behøver ikke trekke dem med seg inn i de neste timer, dager eller uker.
     Har man psykiske problemer, fører det ofte til en selvransakelse - man analyserer seg selv, som det heter. Og da kan man komme frem til mange forskjellige resultater. Er man for eksempel misfornøyd med seg selv - rent psykisk - er det ganske vanlig at man prøver å disiplinere seg. Man prøver å være annerledes på overflaten enn det man er inne i seg. Vi tar oss sammen, som det heter, slik at vi i samvær med andre fortsatt fungerer slik det forventes av oss, og slik vi forventer av oss selv. En person føler seg f.eks. usikker og ubehagelig til mote av en eller annen grunn. For å motvirke dette strammer han eller hun seg opp og legger seg til en mer selvsikker opptreden. Eller man føler seg underlegen rent intellektuelt og prøver gjennom ting man har lest å fremstå som mer intellektuell enn man er. Men også andres forventninger kan føre til det samme; vi prøver å være den vi tror andre vil vi skal være - det vil si å prøve å være noe annet enn det vi egentlig er. Dette er disiplineringens vesen.
     Derved skaper vi et skille mellom realitetene inne i oss - som fortsatt er problemfylte - og det ytre som presenterer seg utad som "normalt" eller "vellykket". Selv kan man også klamre seg til denne fasaden og finne tilstrekkelig støtte der. Gjennom dette skillet oppstår en konflikt: konflikten mellom det jeg er inne i meg, og det jeg utad forespeiler å være. Men stadig å leve i konflikt med seg selv på denne måten er slitsomt. Disiplineringen er anstrengende og dekker bare over vår egen misnøye med oss selv. Problemene er i bunn og grunn ikke løst; man har bare lært seg en måte å leve med dem på. Etter hvert kan drømmene begynne å bli plagsomme.
     Andre prøver å flykte fra plagene ved å reise, drikke, bli arbeidsnarkomane etc. Noen prøver å bli kvitt plagene gjennom bønn, meditasjon eller religiøse ritualer. Eller man prøver å fri seg fra problemet ved å bagatellisere det. Andre igjen søker bistand hos en psykolog eller god venn. Gjennom disiplinering og aksepterte former for flukt kan man fungere mer normalt utad. Men det kan koste mye. Alt det som er vondt, er fortsatt til stede. I sinnets dyp skjer heller ikke en vesentlig forandring i slike tilfeller.
     Mange i denne situasjonen opplever etter hvert at fasaden holder på å sprekke. Noen søker fremmed hjelp, andre prøver med selvransakelse, prøver å analysere situasjonen for å "rydde opp" i sitt eget indre. Man prøver å se sammenhenger, og det er vel og bra. Men er det en gangbar vei ut av problemene? For det første er innholdet i den ubevisste psyken bare i meget begrenset grad tilgjengelig, og da kan man jo ikke analysere det. Dessuten - og det er et like viktig punkt, selv om det ikke er like lett å forstå - det i meg som vil analysere, er det samme som det som skal analyseres. Den ubevisste psyken, som inneholder problemet, er involvert begge steder; som analyserende og som analyseobjekt. Derfor kommer man ingen vei. Har man ikke innsett disse to forhold, og begir seg inn på analyseveien, kan man få problemer med en tankevirksomhet som prøver å løse et uløselig problem. Å gå i seg selv, er derfor ingen dyptgripende metode. Også for dem som likevel prøver seg, er neste stasjon ofte psykologen eller psykiateren. Heldigvis føles dette ikke så belastende nå som tidligere.

Virkemidlene i behandlingen kan grovt inndeles i to grupper: de avdekkende og de tildekkende. Hensikten med de avdekkende virkemidlene er å bringe til klientens bevissthet opplevelser fra fortiden som forventes å ha en sammenheng med vedkommendes psykiske problemer idag. Gjennom denne bevisstgjøringsprosessen avreageres emosjonene knyttet til de fortrengte opplevelsene, og de psykiske spenningene reduseres tilsvarende. (Dette ligner mye på den "tømningsprosessen" vi nå straks skal beskrive, men med den forskjell at man i det sistnevnte tilfellet ikke er avhengig av fremmed hjelp.) Med tildekkende metoder fjerner behandlingen ikke de såre punktene i den ubevisste psyken, men behandleren søker å hindre at de fra nå av skal gjøre seg sterkt gjeldende i klientens hverdag.
Psykologens avdekkende virkemidler er praktiske råd, mer dyptgående samtaler - eventuelt også med andre mennesker som kan være involvert i situasjonen - psykoanalyse, gruppeterapi, bruk av forskjellige former for situasjoner - for eksempel konfrontasjon - som klienten kan oppfatte som provoserende, og som derfor kan fremkalle sterke reaksjoner. Dette åpner for intellektuell forståelse og ønsket bevisstgjøring. I mer sjeldne tilfeller kan suggesjon og hypnose brukes som tildekkende virkemiddler. I psykiatrien kommer bruk av medisiner (psykofarmaka) og i sjeldne tilfeller fysiske inngrep i tillegg. Å få hjelp på en av disse måtene er selvsagt utmerket for den som trenger hjelp. Men det finnes også ulemper. Man blir avhengig av terapeuten, og behandlingen kan koste både tid og penger. Det er derfor nærliggende å spørre: Er det ikke mulig å hjelpe seg selv i de mest "normale" tilfellene?

Vi må da introdusere begrepet introspeksjon. Det brukes ofte i psykologien. Men da den form for introspeksjon vi snakker om her, avviker fra den vanlige bruken av ordet, må vi se nærmere på hva vi mener. Som antydet tidligere, kan bevisstheten være mer eller mindre våken. Ved den form for introspeksjon vi snakker om her, er bevisstheten ekstremt våken og samtidig passiv. Det innebærer for det første at det vanlige sanseapparatet er våkent - lyttende - åpent for å motta hva det måtte være av inntrykk som måtte komme fra omgivelsene, fra den ubevisste psyken og fra kroppen. At man er passiv innebærer dessuten at man ikke søker- eller prøver å unngå noesomhelst.
     Man vil da oppleve at tankevirksomheten faller til ro av seg selv. All bevegelse som oppleves i bevisstheten, er i denne tilstanden en følge av at noe skjer, fordi passiviteten innebærer at man ikke gjør noe i det hele tatt. Bevisstheten er fylt av det som skjer her og nå og er således fullt til stede i øyeblikket - i nå'et. Det er en introspeksjon som oppfyller disse kriteriene, vi snakker om her, og som får de virkningene vi senere kommer inn på.
     Det det gjelder her, er altså å oppdage det som er, ikke å lage tankemodeller. Det er to helt forskjellige ting. For selv en "korrekt" tankemodell - så langt en tankemodell kan være korrekt - vil ligge på det intellektuelle plan og ikke på det perseptuelle, sansemessige plan. Gjennom sansene - derimot - oppdager man, mottar man direkte informasjon fra det som er. I den årvåkne tilstanden finnes bare sanseinntrykk og ingen vanlig tankevirksomhet. Og det er en praktisk og prinsipiell umulighet for slik tankevirksomhet å "gjøre sin entre" på det perseptuelle plan, av den enkle grunn at vanlig aktiv tenkning hindrer tilstanden av ren persepsjon i å oppstå.

Før vi går videre, vil vi spørre: (1) Hva er det som kan skje i den nevnte tilstanden? Og (2) hva er det man unnlater å gjøre? (1) Ser man introspektivt etter, vil man selv oppdage ting som kan skje: irritasjon som et indre svar på noe utenfra som man ikke liker; eller det kan være emosjonelle utbrudd i form av angst, sinne, lengsel, glede, sorg osv. fra den ubevisste psyken som reaksjon på noe man hører, ser eller føler. Eller det kan være små, nesten umerkelige bevegelser i psyken eller kroppen som kan vise seg å være fortrengningsmekanismer som holder skjult noe vi ønsker å glemme. Etter hvert kan man også oppdage andre mer subtile bevegelser.
     Og (2) - hva er det man for eksempel unnlater å gjøre? Man unnlater å fordømme, unnskylde, bagatellisere, rettferdiggjøre, fortrenge eller å vende seg bort fra et eventuelt ubehag som måtte melde seg. Eller man unnlater å bli hengende ved selvmedlidenhet eller en behagelig tanke og følelse.

                                  Å erkjenne er å se virkeligheten slik den er

Spørsmålet er da: Er det mulig å forholde seg slik at man ikke får psyksiske problemer, og er det mulig å kvitte seg med dem på egen hånd, hvis man allerede har slike problemer? Det er her den nevnte formen for introspeksjon kan spille en nøkkelrolle.
     Vi har sett at de psykiske problemene er knyttet til den ubevisste psyken. Videre har vi sett at innholdet i den ubevisste psyken bare i begrenset grad er tilgjengelig for observasjon og analyse. Vi kan altså ikke bevisst brette ut innholdet i den ubevisste psyken og se hva den inneholder. Selv om vi har assosiasjoner og i gitte situasjoner kan hente frem svært mye fra hukommelsen, er alt det øvrige innholdet - som vi ikke har den minste oversikt over - ikke tilgjengelig for vår bevissthet. Samtidig har vi sett at bevisstgjøring er et nøkkelord. Det er gjennom bevisstgjøring terapeuten ofte hjelper klienten. Og det er bevisstgjøring som er nøkkelen her.

Hva gjør man da? Skal vi gjøre som terapeuten som gjennom samtaler og provokasjoner fremkaller reaksjoner som så avreageres? Det kan man gjøre, men det er ikke nødvendig. Dagliglivet bringer oss nesten løpende opp i situasjoner som fremkaller reaksjoner. Det er gjennom disse reaksjonene at den ubevisste psyken åpenbarer noe av sitt skjulte innhold.
     En slik reaksjon representerer derfor en mulighet for å lære noe om oss selv, en lærdom som beror på egen observasjon og erfaring, ikke på spekulasjon eller tro eller utsagn fra autoriteter. Impulsen som fremkaller reaksjonen kan være en lyd som virker irriterende, et synsinntrykk eller et provoserende eller sårende ord osv. De fleste mennesker har såre punkter av ukjent art og antall i sin egen psyke, og det er slike såre punkter som kan reagere på ulike stimuli.
     Vanligvis fører slike reaksjoner til at man agerer utad eller innad; man skjenner eller smeller med dører etc. og angrer eller angrer ikke etterpå. Eller man føler seg såret, kryper inn i seg selv, eller bebreider seg selv etc. Det oppstår lett en lite trivelig atmosfære samtidig med at de såre punktene i psyken stort sett er som før. Med et mer bevisst forhold til hva som egentlig skjer, kan man innlede en prosess med en ganske annerledes virkning.

Situasjoner som frembringer reaksjoner, åpner altså en mulighet for å komme i direkte kontakt med et mer eller mindre sårt område i min ubevisste psyke og gjøre det bevisst. Hvis jeg nemlig iakttar reaksjonen og det som har fremkalt den med min årvåkne bevissthet - mitt årvåkne blikk - der og da, får jeg innblikk i det som skjer i min egen psyke mens det skjer og slik det skjer i samspill med omgivelsene. Og hva skjer da? Det skjer to ting: jeg (1) skjønner umiddelbart hva som skjer, og (eventuelt) hva som den gang i fortiden skapte det såre punktet i min ubevisste psyke som nå reagerte emosjonelt. Og (2): de emosjonelle energiene som var lagret i dette punktet i min psyke, avreageres - "slippes ut" uten å skade verken meg selv eller andre.

Med denne erfaringen har jeg oppdaget noe viktig - en ny og ukjent dimensjon i livet mitt. Jeg har oppdaget at jeg har mulighet for å lære meg selv å kjenne på en direkte og gjennomgripende måte, uten fremmed bistand, og at denne læringen - gjennom direkte observasjon og umiddelbar forståelse - lar den ubevisste psyken tømme ut sitt emosjonelle innhold. Jeg har observert direkte med mitt indre øye - bevisstheten - at det i meg som ser eller iakttar, ikke er det samme som det i meg som tenker eller reagerer emosjonelt. Jeg har sett at bevisstheten - som det ultimate sanseorgan - har den egenskap at den skaper orden ved å gjennomskue uordenen i mitt indre, ved å se det sanne som sant og det usanne som usant - det skjer omtrent på samme måte som den ser det røde som rødt og det runde som rundt - altså uten bruk av ord.

Fordi dette kan virke fremmed i vår kultur, må det understrekes at det vi snakker om her, ikke er analyse av innholdet i noe som allerede er observert eller opplevd. Vi snakker heller ikke om årsakene til det som har skjedd. Langt mindre dreier det seg om å unnskylde, bortforklare eller rettferdiggjøre etc. Analyse og det andre vi nevnte, er tankevirksomhet, og den skjer nødvendigvis etter at fenomenet har funnet sted. Gjennom reaksjonene eksponerer noe fra sinnets dyp seg slik at det kan observeres - legges merke - til mens det skjer og slik det skjer. Og det eksponerer seg usensurert. Derfor kan dét i meg som ser, se det som eksponerer seg, slik det er. I den beskrevne prosessen blir man altså vitne til impulsene utenfra, hvordan disse fremkaller reaksjoner fra ens eget indre. Og dessuten ser man der og da reksjonenes innhold av (eventuell) informasjon og (eventuelle) emosjonelle energier. Derved oppnås en umiddelbar forståelse av (1) hvordan psyken fungerer i prinsippet og hvordan den (2) ofte fungerer i dagliglivet.
     Det som også skjer, er at energier som er knyttet til reaksjonen, blir "sluppet ut" - avreagert uten å føre til negative handlinger utad. Og i egen psyke er et sårt punkt blitt helbredet, både fordi negative energier er avreagert - sluppet ut - og fordi man har skjønt sammenhenger gjennom det man har sett og opplevd.
     For mennesker som har mange problemer i sitt indre, byr livet på mange situasjoner som fremkaller reaksjoner. Den som lar denne form for iakttagelse bli en del av livet, og som benytter seg av denne muligheten til å lære seg selv å kjenne, vil kunne oppleve en slags "tømningsprosess". For har de emosjonelle energiene tømt seg ut av psykens "øvre lag"på denne måten, kan man oppleve at dypere "lag" av den ubevisste psyken kommer til "overflaten" for å bli tømt for sine negative energier på samme måten - og for å bli forstått umiddelbart og intellektuelt - der det er aktuelt.

Et lite eksempel skal gjøre dette litt mere konkret: Er jeg irritert på noe, er det vanlig å løse problemet ved å fjerne det som utløser irritasjonen. Mer eller mindre ampert kan jeg for eksempel henstille den ustoppelige mobiltelefonsnakkeren på toget om å slutte. Fortsetter han et annet sted, er problemet tilsynelatende løst. Den ytre kilden til irritasjon er borte, slik at jeg ikke irriterer meg lenger. Men det i meg som lar seg irritere, er fortsatt til stede.
     Spørsmålet er da: Er det mulig å løse problemet på en annen og bedre måte? Og svaret er ja! Skjønner jeg at irritasjonen i meg indikerer at jeg har et svakt punkt i min psyke som lar seg irritere, spør jeg ikke hvorfor, men iakttar det som skjer inne i meg mens irritasjonen vokser inne i meg, mens jeg er irritert. Jeg får øye på selve irritasjonen - kanskje er det et sted i kroppen - det stedet som lar seg irritere. Jeg ser eventuelt hvordan et slags lager av irritasjonsenergi bygger seg opp inne i meg, og jeg ser når dette lageret er så stort at det bryter frem og vil sette igang en ukontrollert reaksjon. Og jeg fortsetter med å iaktta årvåkent det som skjer. Jeg ser - legger merke til - hvordan disse energiene kommer opp (som en erupsjon) mot mitt indre blikk og avreageres uten å sette igang sinte reaksjoner fra min side. Og er jeg riktig årvåken, kan det hende at jeg ikke bare ser denne energi-erupsjonen, men også det punktet i min psyke som lar seg irritere og som produserer denne energien. Og jeg kan sågar oppleve å se med mitt indre blikk at det punktet som lar seg irritere løser seg opp. Forundret og glad kan jeg siden erfare at jeg ikke lenger lar meg irritere av det som tidligere var så irriterende. Et svakt punkt i min psyke er blitt helbredet. Og det uten noen form for analyse, uten søken etter årsaker eller hva i fortiden som skapte dette svake punktet.

Den prosessen man setter igang ved stadig å møte seg selv på denne måten, vil kunne forandre personen grunnleggende - til å bli et mer harmonisk menneske - et menneske som er i stand til å løse sine problemer og konflikter etter hvert som de oppstår. Forandringen består dessuten i at man innser fordommer, gjennomskuer angst, skyldfølelse og andre slike følelser, og at emosjoner avreageres uten å volde skade. I et slikt menneskesinn får intelligens og kreativitet nye muligheter. Er den psykiske prosessen gjennomgripende nok, kan tilsvarende også skje med spenninger i kroppen.
     I den prosessen vi snakker om her, er tenkevirksomheten snaut til stede. Det kommer av at selve den årvåkne, men avslappede iakttagelsen bevirker at tenkevirksomheten faller til ro av seg selv. Det er i seg selv en disiplinering, men en disiplinering uten indre tvang. I denne situasjonen forstår jeg altså at det i meg som tenker, ikke er det samme som det i meg som iakttar. Det ultimate sanseorgan - bevisstheten - er i denne situasjonen utenfor tanken og har derfor muligheten for å forstå tankens vesen. Denne form for "meditasjon" åpner muligheten for å leve her å nå. Men: Årvåkenheten er ingen teknikk som kan læres. Den er en sinnstilstand som bare kan oppdages.

Har psyken tømt mye av sitt emosjonelle innhold - av sitt ego - vil inntrykk fra eksterne og interne sanser gli gjennom bevissthetens speil uten å fremkalle større reaksjoner. Og hvis små reaksjoner likevel skulle dukke opp, vil også disse tømmes og gli gjennom bevissthetens årvåkne speil uten å fremkalle nye reaksjoner eller sette nye spor i psyken. Man lever fullstendig i nå'et og er fri fra tankens og tidens dimensjon, og dermed også fra å bli behersket av de emosjonelle følelsene.
     Den vanlige dags-bevisstheten kan også være i en tilstand uten ego (som vi kommer tilbake til) selv om psyken ikke er tømt for ego'et. Man må nemlig skille mellom en psyke som er fullstendig "tømt" for ego'et - i den grad det er praktisk mulig for et menneske - og en bevissthet, hvor ego'et ikke er tilstede. I begge tilfeller vil altså ego'et være fraværende fra bevisstheten. Og skal man tro dem som har opplevd det, synes nå forutsetningene å være bedre til stede for at det såkalte selvet får utvide bevisstheten til å bli ett med det som oppfattes som en "kosmisk bevissthet".

Det finnes ingen metode for det som vi her mener med å forstå seg selv. Metode er bruk av virkemiddel for å oppnå noe på et senere tidspunkt. Man er mao i tidens dimensjon. All forståelse skjer i nå'et. Den forståelse av meg selv som vi snakker om her, skjer også i nå'et - den skjer uten tankens formidling, ja langt på vei uten tankens tilstedeværelse. Tilstanden må oppdages, den kan ikke finnes ved å søke. Det er en årvåken, men passiv tilstand, hvor det som skjer i meg - eventuelt som svar på en hendelse i omgivelsene - får skje uten påvirkning av at et "jeg" - dvs. viljen - gjør noe. Eller for å oppsummere det vi sa tidligere: I denne passive, men årvåkne tilstanden er det slik at enhver iakttatt bevegelse i sinnet er en følge av at noe skjer - ikke av at noe blir gjort.
     Hvorfor streve med dette? For den nysgjerrige er dette interessant, og det er god nok grunn. Vi lever jo med oss selv hele livet uten å skjønne så veldig godt det som styrer oss, og det som foregår inne i oss - heller ikke når vi har psykiske problemer. Det første en nysgjerrig person vil gjøre, er å spørre: "hvordan?" - hvordan kan jeg oppdage denne tilstanden som ikke kan finnes ved å søke? Du skjønner hvor umulig dette spørsmålet er? Vi er mao tilbake til spørsmålet om hvordan - og altså like langt.
     Spørsmålet om "hvordan" fører altså ikke frem. Det man derimot kan gjøre, er å bedre forutsetningene for å oppdage. Og disse forutsetningene kan bedres ved å lære mer om psyken og dens funksjon gjennom enkle former for eksperimenter. Hensikten med dette avsnittet er derfor å vise noen enkle øvelser som kan bidra til økt forståelse av egen psyke. Derved kan kanskje forutsetningene bedres for å oppdage det som bare kan oppdages - det som ikke kan finnes ved å søke.

Jeg vet at mange seriøst søkende mennesker strever med å oppdage. På alle tenkelige måter søker tanken måter å oppnå det ønskede på, ofte uten å være klar over at tanken ikke engang kan ønske det den ønsker (for å si det enkelt), fordi det den ønsker er en ukjent sinnets tilstand. Og alt som er ukjent på et slikt grunnlag, er utilgjengelig for tanken, slik at den heller ikke kan danne seg et realistisk ønske om det. Den kan ikke vite hva den skal ønske.
     Problemet er at jo mer en person i denne situasjonen strever, desto større blir vanskelighetene, fordi det er en tankemessig streving, som i tillegg skaper frustrasjon, når man ikke lykkes. Vil man nærme seg muligheten for å oppdage, kan man etter mitt skjønn gjøre 4 ting. (1) Få et mer avslappet forhold til det hele, gi seg tid. (2) Med vidåpne sanser ferdes mye i natur og stillhet og (3) Benytte eventuelle, heftige reaksjoner - som man fra tid til annen måtte ha - til å iaktta dem, reaksjonene, spontant og våkent. Som vi har sett, er de en enestående anledning til å titte inn i sitt indre. Men det må skje mens man reagerer, ikke etterpå. Har man benyttet denne anledningen, har man også - uten å ville det - kanskje for første gang mottatt direkte, "ren" informasjon fra sitt eget indre. Og til slutt (4): bli bedre kjent med noen psykiske funksjoner som vi har herredømme over, og som vi kan eksperimentere med, slik vi nå vil gi noen eksempler på:

Ved å eksperimentere med å rette oppmerksomheten mot forskjellige "ting" kan vi lære en del om oss selv: Vi kan rette oppmerksomheten mot ting som når oss gjennom de ytre sansene våre; mot noe vi ser, noe vi føler, smaker, lukter eller hører. Putt f.eks. en sjokoladebit i munnen og legg merke til hva som skjer inne i munnen. Eller rett oppmerksomheten mot sitteflaten. Eller, eller, eller - eksemplene er mange.
     Tilsvarende kan vi - gjennom eksperimenter (eller gjennom det som skjer med oss i løpet av dagen) - rette oppmerksomheten mot de forskjellige typer sanseinntrykk eller følelser som melder seg i kroppens indre, slik som sult, metthet, varme, tretthet etc.
     Som en forlengelse av slike eksperimenter kan man bevisst flytte oppmerksomheten fra en "ting" til en annen og se hva som eventuelt skjer. Sitter du f.eks. i tannlegestolen, kan det være interessant å flytte oppmerksomheten frem og tilbake mellom to sanseinntrykk; det som foregår i munnen og eksempelvis den musikken som mange tannleger nå har gående. Da kan man oppdage at ubehaget i tannen avtar og øker igjen i takt med at man flytter oppmerksomheten bort fra tannen og tilbake til den igjen. Hensikten med slik musikk er da også å gjøre behandlingen mindre ubehagelig, bl.a. ved at oppmerksomheten påkalles av musikken og bort fra det som blir gjort med tannen. Er der ingen musikk, kan man i stedet rette oppmerksomheten mot de reaksjonene som den ubevisste psyken måtte skape i den aktuelle situasjonen.
     Vi kan også eksperimentere med grader av oppmerksomhet og kanskje legge merke til at er vi riktig årvåkne, kan vi "se" hvordan tankevirksomheten faller til ro av seg selv inne i oss. Først da er vi i den tilstanden vi kaller årvåkenhet. Vi kan eksperimentere ved å lytte mer og mer intenst - og samtidig avslappet - og se hva som skjer. Å "spisse ører" var et uttrykk vi brukte som barn, og som passer bra her. Det gjelder nemlig å gjenoppdage det de fleste av oss kunne som barn - evnen til å bruke sansene.
     Har vi på oss en "walkman", kan vi f.eks. langsomt skru opp lyden (ikke for sterkt), og legge merke til om det skjer noe inne i oss - og eventuelt hva som skjer - når vi er i en tilstand hvor lyd dominerer bevisstheten. Tilsvarende gjelder for andre sanseinntrykk og for det (indre eller ytre) sanseinntrykket som vi kaller smerte. Den som har hatt sterk tannpine, vet hva et dominerende sanseinntrykk er.

Intellektuelt kan vi bli klar over at det som til enhver tid befinner seg i vår bevissthet, er sanseinntrykk (fra ytre og indre sanser), tanker og eventuelle emosjoner, slik som angst, lengsel, sorg, glede etc. Setter vi oss i situasjoner hvor sanseinntrykk, tanker eller emosjoner er dominerende i forhold til de to andre - hvis vi altså setter oss i mer eller mindre "rene" tilstander - kan vi lære ytterligere om oss selv. For dét som til enhver tid befinner seg i vår bevissthet, er dét som til enhver tid utgjør livet vårt. Walkman-eksemplet ovenfor omhandler en slik "ren" tilstand, hvor hørselsinntrykkene er dominerende.
     Ser vi i en bestemt retning og lukker øynene etterpå, kan vi prøve å gjenskape det samme synsinntrykket for vårt indre øye. Et komplekst sanseinntrykk - her et synsinntrykk - er blitt til et tankebilde ved at psyken har husket synsinntrykket og projiserer det opp i bevisstheten igjen som et mer eller mindre fullstendig tankebilde eller erindring. I denne tilstanden vil tanken være forholdsvis dominerende.

Sitter man observant, men med lukkede øyne og får "servert" provoserende ord - ord som lett kan fremkalle emosjonelle reaksjoner - da kan man legge merke til hvordan de emosjonelle reaksjonene stiger opp fra ett eller annet sted i psyken eller kroppen. Er man da riktig årvåken, og holder stand i sin årvåkenhet, kan man oppleve den tilstanden hvor emosjonen er dominerende i bevisstheten - og det som da kan skje. Noe omtrent tilsvarende kan også gjøres med irriterende lyder eller dufter: I stedet for å få provoserende ord "servert", kan man utsette seg selv for tilstander som man tror vil fremkalle reaksjoner fra egen psyke. Denne form for "fiske" i egen psyke skal vi straks si litt mer om.

I en tilstand hvor man lar tankene løpe, kan man flytte oppmerksomheten over til sansenes verden ved våkent og bevisst å "ta inn" det man ser og hører fra sine nærmeste omgivelser i øyeblikket. Legg merke til om det skjer noe med tankene når du flytter oppmerksomheten - denne gangen fra tankenes verden og over til sansenes verden. Ja - for på en måte er det tale om to forskjellige verdener: I sansenes verden lever du her og nå. Gjennom sansene tar du inn den aktuelle tilstanden rundt deg slik den er akkurat nå - hele tiden. Du er i virkelighetens verden. Flytter du oppmerksomheten bort fra sansenes verden og over til tankenes verden igjen, forlater du samtidig virkelighetens verden og "går" inn i den tenkte verden som vanligvis innebærer en flytting fra "her og nå" og over til tidens psykologiske dimensjon som vi kjenner som fortid og fremtid. Dette kan du gjenta flere ganger. Prøv også med lukkede øyne, Og tenk på noe fra fortiden eller noe som angår fremtiden.

Å "fiske" i psyken er også en form for øvelse. Vi har sett at ytre impulser i dagliglivet spiller en rolle i den tømningsprosessen vi har beskrevet. Men man kan også kunstig utsette seg for impulser for å se hvilke reaksjoner fra egen psyke som måtte komme. Særlig interessant er det å bruke slike impulser som man tror vil berøre fortrengte (såre) områder i psyken. Har man mot til å teste seg selv på denne måten, kan man fremkalle reaksjoner som da kan iakttas der og da på den årvåkne måten, slik det er beskrevet. Og virkningen er den samme. Slik kan man påskynne en slik lære- og tømmeprosess ved å skape situasjoner som dagliglivet ellers ikke ville skape så ofte.      Mange er for eksempel redde for edderkopper. Vil man få frem på det bevisste plan det i psyken som er redd for edderkopper, kan man ta en slik i hånden og årvåkent "iakkta" - eller legge merke til - hva som skjer i psyken. Kanskje er det ikke engang nødvendig å "fiske" så konkret i psyken for å få frem reaksjoner. I mange tilfeller vil det være tilstrekkelig til å fremkalle en reaksjon, hvis man levende forestiller seg at man tar en edderkopp i hånden. Datamaskinens virtuelle virkelighet kan eventuelt også brukes på tilsvarende måte.
     Den som eksperimenterer, får se og lære; en læring som primært skjer gjennom opplevelse, og som først etterpå ligger på det intellektuelle plan ved å sette ord på det som skjedde.
     Det er ikke alltid behagelig å møte reaksjonene fra sitt eget indre på denne måten. Dette er særlig for den som er interessert i å lære om livet og seg selv - ikke nødvendigvis for den som søker det behagelige i øyeblikket. For enkelte ganger skal det et visst mot til å møte seg selv, sin egen griskhet, sin angst eller feighet osv. Men det er svært interessant å oppdage hvordan psyken fungerer - det er å oppdage hvordan vesentlige sider ved selve livet fungerer. Dessuten er det givende - både på kort og lengre sikt - fordi følgen av årvåkent å se hva psyken gjør i livets forskjellige situasjoner er, at man kan løse problemene etter hvert som de oppstår, og at man etter hvert - og i stadig større grad - lever i harmoni med seg selv. Det kan hver enkelt teste ut.

Noen av de reaksjonene vi har snakket om her, kan være så sterke at det dreier seg om å gjenoppleve hendelser fra fortiden, ikke bare å huske dem. Det er derfor viktig å være klar over at å huske ikke er det samme som å gjenoppleve. Hva skjer i de to tilfellene? Å huske er en dagligdags hendelse som vi alle er fortrolige med. Jeg husker hvor nærbutikken er. Dvs. jeg kan forestille meg hvordan den ser ut og veien dit. Jeg kan også huske en melodi eller et dikt - dvs. jeg kan gjenta de utenat - eller hvordan det var hos bestemor da jeg var liten. Hukommelse har mange avskygninger. Eksempelvis kan jeg først huske melodien når jeg hører den. Jeg husker gjennom gjenkjennelse. Noe kan jeg hente ut fra hukommelsen når jeg vil. Andre erindringer blir først bevisste når det kommer en egnet impuls utenfra; erindringen kommer som en assosiasjon. Det kan også være knyttet visse emosjoner til erindringen. Jeg kan huske at jeg ble glad eller trist eller sint da hendelsen skjedde. Og et svakt gjenskinn av disse følelsene følger ofte med erindringen.

Hva er så gjenopplevelse? Ved visse former for meditasjon og ved spesielle opplevelser kan det skje at en hendelse fra fortiden "velter" opp i bevisstheten så kraftig at man på en måte settes tilbake til situasjonen da opplevelsen skjedde. Man gjenopplever det som hendte den gangen. Man "er" like gammel som da det hendte, "ser" de samme omgivelsene i farger og tre dimensjoner osv.
     Forutsetningen synes å være at det som hendte den gangen var sterkt følelsesladet. Selve gjenopplevelsen kan være ubehagelig, men møter man det som velter frem av psyken med passiv oppmerksomhet - som beskrevet - vil man oppleve at gjenopplevelsen virker forløsende eller befriende. Et sårt punkt i psyken er borte en gang for alle. Tilbake er en mer eller mindre nøytral hukommelse om hendelsen. Det ser ut til å være gradvise overganger fra følelsesnøytral hukommelse til sterkt emosjonell gjenopplevelse.

Er vi årvåkent tilstede, slik det er beskrevet ovenfor, da er man. Tilstanden av å være er noe man knapt snakker om i vår kultur. Derfor vet vel de fleste ikke hva vi snakker om, fordi de fleste heller ikke bevisst har opplevd denne tilstanden. Men før vi ser nærmere på det å være, må vi se litt på forholdet mellom tankene og sanseinntrykkene, slik at vi kan plassere væren - det å være - i en større sammenheng. Sanseinntrykkene gir oss informasjon om virkeligheten i oss og omkring oss slik den er her og nå. Tanken kan gjenskape sanseinntrykk - jeg kan for eksempel tenke på noe jeg har sett - men den favner mye videre. Den er ofte opptatt av fortiden, av det som har vært og om fremtiden - det som vil skje eller kan skje. Slik sett er tanken knyttet til tidens dimensjon. Men den kan også skape forestillinger om ting som ikke finnes, men som kunne ha vært, hvis virkeligheten hadde vært annerledes enn den virkelig er eller var.
     Har du tenkt over hvilke forskjeller det er mellom tankene og sanseinntrykkene? I dagliglivet reflekterer vi ikke over det. Vi er i det hele tatt lite opptatt av hva som foregår inne i oss - lite opptatt av selve livet vårt. Derfor har de fleste av oss bare vage forestillinger om dette.
     Det er så moderne å snakke om å leve i nå'et. Men å snakke om det er én ting. Virkelig å leve i nå'et er kanskje noe helt annet? Mange som snakker om å leve i nå'et, mener tydeligvis med det å la være å bekymre seg over fremtiden - over dagen imorgen. Men tanken og tungen går som før uten at man er klar over i hvilken grad tanken tar med seg fortiden inn i nåtiden. Og da lever man jo ikke i nå'et - er ikke i direkte kontakt med det som skjer mens det skjer. Mange er ikke klar over at tankens vesen er fortid - og fortidens projeksjon inn i det vi kaller fremtid.
     Så lenge tanker om fortid og fremtid - og eventuelle emosjonelle følelser knyttet til dem - dominerer i vår bvissthet, er det ikke mulig å leve i nå'et. Vil man virkelig leve i nå'et - ikke bare snakke om det - må man gjenoppdage sansene og de inntrykkene de formidler til vår bevissthet. For de inntrykkene sansene formidler, er informasjon om vår virkelighet her og nå - om våre omgivelser, om kroppen og vårt indre eller vår psyke - slik alt dette presenterer seg for oss i øyeblikket. Jo mer dominerende sanseinntrykkene er i vår bevissthet, desto mer lever vi i nå'et.
     Sanseinntrykkene kan dominere i forskjellige situasjoner. De kan gjøres så sterke at alt annet - tanker og emosjoner - så og si blir "slått ut". Diskotekene gjør bruk av denne muligheten, eller "walkman". Men sterke naturopplevelser, basehopp, sex etc. kan - slik sett - ha den samme virkningen. Dessuten kan sanseinntrykkene bli dominerende ved at tankevirksomheten faller til ro.

Observasjon - bruken av sansene - formidler kontakt med virkeligheten - det som skjer her og nå. Analyse er tankevirksomhet - håndtering av symboler. Det betyr ikke at man ikke kan tenke riktig. Men det betyr at sansene - den direkte kontakten med virkelighetens her og nå er fraværende.

              Det lyder som et paradoks, men det er likevel slik:
              Det er gjennom fullt og helt å  være at man blir.

Erfaringene med introspeksjonen og dens virkninger aktualiserer spørsmålet om hva det vil si å være? Ved nærmere ettersyn er dette et stort spørsmål som vi ikke kan gå i dybden på. Vi sier: Jeg er en mann eller kvinne, han er et barn, jeg er blond eller mørk, er flink, er tykk osv. Det vi da gjør, er å karakterisere enkelte av egenskapene til personen, ikke minst ytre egenskaper. Men hva med helheten - summen av alle våre egenskaper? Det er vel det vi egentlig er? Ja, men bare på én måte - den intellektuelle måten.

Sett på en annen måte har det å være intet å gjøre med ytre egenskaper, slik som hår- eller hudfarge, størrelse, utseende osv. Det å være må ha noe med opplevelsen av her og nå å gjøre. Det vi er, er dét som til enhver tid befinner seg i vår bevissthet. Vi er bevissthetens innhold - hele tiden. Slik sett er vi vår angst når vi er engstelige, vi er våre sanseinntrykk når vi sanser, vi er våre følelser når vi føler. Alt dette er altså ikke noe vi har, slik det ofte uttrykkes i dagligtalen. Det er noe vi er.
     Hvor mange av oss kjenner opplevelsen av her og nå? Det vil si: Hvor mange av oss kjenner denne form for væren? Ovenfor unnlot jeg med hensikt å si: Vi er våre tanker når vi tenker, selv om også det på en måte kan stemme. Men er vi på jakt etter tilstanden av her og nå, da kan den vanlige tankevirksomheten om fortid og fremtid ikke være til stede. For - som vi skal se - representerer tanken vanligvis tidens dimensjon av fortid og fremtid. Og i tilstanden av her og nå er det ingen plass for tidsdimensjonen, ingen plass for slike tanker. Derfor oppstår vanligvis tilstanden av her og nå først når tankevirksomheten er fraværende.
     Vi sa vanligvis - for selvsagt kan man også tenke i nåtid. Det dreier seg da f.eks. om tanker om hvordan virkeligheten er og hvordan den kan forstås. En engasjert slik samtale mellom to eller flere som innebærer virkelig kommunikasjon, hører for mange til stjernestundene i livet.
     Da tidens dimensjon i form av tanker og reaksjoner preger store deler av livet vårt, kjenner de fleste mennesker ikke tilstanden av her og nå - bortsett kanskje fra korte stunder. Hvordan da leve i nå'et - hvordan da kunne være? Det har vi prøvd å gi et svar på i denne boken. Betydningen av dette ligger i at det er i nå'et at hele livet avvikles. Vi snakker altså om intet mindre enn livets innhold.

Egoet er et vanlig brukt begrep. Finnes noe i psyken som fortjener denne betegnelsen, og hvis ja - kan vi finne ut hva det er? Vi kan samle informasjon om det fra andre. Men "kunnskapen" kan da for meg ikke bli mer enn en idé, en tankemessig forestilling som kan stemme overens med det som er, eller ikke gjøre det, noe vi av nærliggende årsaker ikke kan kontrollere. Får vi derimot innblikk i vår egen psyke, slik vi nettopp har beskrevet, kan vi beskrive hva vi vil mene med dette begrepet. Med vårt ego mener vi her blant annet vår betinging eller pregning. Dessuten sier vi at de delene av tankevirksomheten som det er knyttet emosjonelle følelsene til, er del av vårt ego. Det blir da klart at tanken vil ha store problemer med å finne ut av egoets natur. Når instrumentet skal finne ut av seg selv, vil det som blir funnet, være påvirket av det som prøver å finne ut. Denne avhengigheten eksisterer for øvrig helt generelt. Hvor feil resultatet blir, kan ikke kontrolleres. Å innse dette meget dypt vil kunne bringe tankens forgjeves bestrebelser til opphør. Da har man innsett at her er riktig tenkning like fåfengt som feil tenkning. Man må ta sansene til hjelp, det indre årvåkne "blikk".

Som ung er det å være nær - å komme under noen klær.
Som moden finnes ingen nærhet som - å være to i felles indre rom.
I denne tilstand kan du være fri - for eiertrang og sjalusi.
Hvorfor dyrke ungdomstiden - når slik en vekst er mulig siden?

Det kan se ut til at kjærligheten får større spillerom når egoet reduseres. Men hva er kjærlighet? Bak ordet kjærlighet skjuler det seg kanskje forskjellige ting? La oss se. For det første: Er kjærlighet det motsatte av hat? I dagliglivet brukes ordet slik. Det må vi akseptere. Men hva innebærer kjærlighetsbegrepet brukt på denne måten? Det jeg hater, ønsker jeg meg bort fra og i ekstreme tilfeller å tilintetgjøre. Det er altså jeg'ets behagelighet som står i sentrum av denne problemstillingen. Da vi her forutsatte at kjærlighet er det motsatte av hat, må de to ligge på samme skala og med glidende overganger. Det jeg er glad i, skal gjøre meg glad. Igjen er det jeg'ets behagelighet som står i sentrum. Det blir tydelig når jeg sier at jeg er glad i
kaker. Når kjærlighetsbegrepet blir brukt på denne måten er det altså mitt eget ego som står i sentrum.
     Men kjærlighetsbegrepet kan også oppfattes som den tilstanden hvor hensynet til jeg'et er borte, og at det er hensynet til den eller det man er glad i som betyr alt. Denne tilstanden har mange aspekter, slik som å se den andre slik vedkommende er, å gi plass for andre etc. Denne tilstanden innebærer også at hat - tanker og følelser om skade for en annen - er fraværende. Vi befinner oss altså på en annen skala, en skala som ikke har noe til felles med den førstnevnte. Kjærlighet oppfattet på denne måten, er ikke det motsatte av hat. Ja, den synes ikke å være det motsatte av noesomhelst! Kanskje foreldres kjærlighet til barna sine, barmhjertighet og medfølelse er aspekter av denne form for kjærlighet?
     Når jeg sier at jeg er glad i en person, er jeg da glad i vedkommende på den første eller den andre måten? Er jeg glad i vedkommende person, eller er jeg glad i det denne personen gir meg av stolthet, trygghet, bekvemmlighet, sexuell tilfredsstillelse, posisjon, økonomi etc.?

Hva er så forelskelse? At forelskelse legger beslag på tanken, har vel de fleste erfart. Det å være "på bølgelengde" må også være et sentralt aspekt som innebærer kommunikasjon om samme ting med samme interesse, forståelse og tilstedeværelse. Slik kommunikasjon kan være kroppslig - for eksempel dans - eller verbal. Når slik kommunikasjon finner sted, ønsker man seg intet annet. Den finner mao. sted i en tilstand av her og nå. Ego'et er dempet eller fraværende. Man glemmer seg selv, og man fornemmer noe av den "egentlige" kjærligheten. Men her griper tanken lett fatt i velværet ved denne situasjonen, og skaper et ønske om å oppleve det samme påny. Ego'et er igjen aktivt, og kan skape sterke ønsker om å eie, beherske. Slik kan den andre typen kjærlighet lett oppstå, et forhold som igjen er egnet til å undergrave den ego-svake kjærligheten: Den andre personen er blitt et virkemiddel for å oppnå noe mitt ego gjerne vil ha. Virkemidlet er også derfor blitt verdifullt.
     Frykt for å miste oppstår gjerne da, og ønsket om å beherske for å slippe å miste. Løfter og ritualer i samfunnet skal sementere slik kjærlighet. For å skape tryggere rammer om barns oppvekst, kan de være hensiktsmessige. Men er det man er felles om for smalt, er egoene for sterke, og tersklene til å gå fra hverandre for lave, har løfter og ritualer ingen stor kraft, hvis de da ikke får hjelp av kjærlighetsbegrepets tredje aspekt. Det synes å være genetisk betinget; nemlig et annet aspekt av mors- og farskjærligheten som kan mobilisere en ansvarsfølelse, respekt og forståelse overfor barna som i noen grad setter hensynet til eget ego til side. Her trer naturen også støttende til på det psykiske planet, fordi foreldrene jo finner noe av seg selv - og den man tidligere var forelsket i - igjen i barna.
     Det er en selvfølge at parforhold også kan etableres på andre grunnlag; sosiale, økonomiske, sexuelle etc. Men da snakker vi ikke om kjærlighet.

Ubehagelig påminnelse?

Brudebildet til hans venninne og hennes avdøde mann hang på veggen. Synes du det er leit at bildet henger der, spurte venninnen, da vil jeg ta det vekk. Nei, sa han. Det tilhører fortiden, hvorfor skulle vi fornekte den? Fortiden er forbi; nå er det vi som er sammen. Det er to måter å forholde seg på - fortsetter han - hvis et slikt bilde skulle fremkalle såre følelser. Du nevnte den ene - nemlig å fjerne bildet. Da unngår man de vonde følelsene, fordi det som fremkaller dem - nemlig bildet, eller synet av bildet - er fjernet. Men det stedet i sinnets dyp som føler sårhet, er der fremdeles.
     Forholder man seg på den andre måten - hele tiden under forutsetning av at bildet fremkaller såre følelser - da legger man merke til den såre følelsen i sitt eget indre som synet av bildet fremkaller; legger våkent merke til den uten å stritte imot, uten å unnskylde, uten å gjøre noe som helst annet enn å legge våkent merke til det som skjer inne i en selv - i psyken og i kroppen - når en ser på bildet. Da vil du siden legge merke til at dét stedet i sinnets dyp som følte sårhet, har løst seg opp og er borte. Du kan siden se på bildet uten at det gjør deg noe.
     Det finnes også to andre og mer overfladiske måter å forholde seg på, hvis du føler sårhet. Du kan forherde ditt sinn, fortrenge reaksjonen, og legge deg til en fasade som skal skjule det som skjer inne i deg. Eller du prøver å bagatellisere og å redusere sårheten på den måten.


Den behagelige opplevelsen og nu'et

De fleste av oss er på jakt etter behagelige opplevelser. Vi bruker mye tid og penger på å få det til. Men vi reflekterer sjelden over hva det er som driver oss, og hvordan vi forholder oss til slike behagelige opplevelser. Ved nærmere ettersyn kan vi oppdage at det finnes to prinsipielt forskjellige måter å forholde seg til dem på. Noen mennesker følger det ene mønsteret, og noen det andre. La oss se.
     Svært mange - antagelig de fleste - tenker tilbake på den behagelige opplevelsen med det som kalles glede. Tanken dveler ved det man har opplevd og de forskjellige detaljene. Og med tanken kommer et gjenskinn av de gode følelsene fra den gangen. Man forteller om opplevelsen til andre, viser bilder eller film man har tatt opp etc. Slik skaffer man seg også oppmerksomhet. Under denne prosessen knyttes emosjonelle følelser til erindringen. Ofte resulterer alt dette i at man ønsker å oppleve det samme - eller noe tilsvarende - igjen.
     Den andre - og langt sjeldnere - måten å forholde seg på, innebærer - grovt sagt - det stikk motsatte. I stedet for å pleie tankene omkring det man har opplevd, "glemmer" man dem - ikke ved å prøve å glemme dem, men ved å være åpen for det nye man til enhver tid opplever, uansett om det er behagelig eller ubehagelig, vesentlig eller uvesentlig. Det er å leve i nu'et - som det nå er så populært å snakke om, men som vel de færreste vet hva innebærer. For det innebærer bl.a. at man ikke akkumulerer inntrykk - ikke samler og drar med seg inntrykk fra fortiden - uavhengig om de er behagelige eller ubehagelige. Det betyr selvsagt ikke at man ikke husker det man har bruk for; det gjør man automatisk.
     Det innebærer også at man ikke gleder eller gruer seg til opplevelser som man tenker seg vil komme. Derimot opplever man det genuint nye og friske nu'et hele tiden med dét som det til enhver tid bringer. Det er i nu'et livet finner sted - hele tiden. Det er her vi møter virkeligheten! Den som fyller nu'et med behagelige eller ubehagelige tanker om fortid eller fremtid, lever delvis på et surrogat - enten noe man prøver å gjenoppleve gjennom å huske - eller ved å lage seg en behagelig eller ubehagelig forestilling om en ukjent fremtid som jo heller ikke eksisterer.
     Det blir antagelig klarere når vi eksemplifiserer og sier at sex og tanken på sex ikke er det samme. Sex er her den virkelige opplevelsen, mens tanken på sex er surrogatet. Forskjellen er stor, ikke sant - skal vi si: som solskinn og skinnet fra månen? Bytt så ut sex og tanken på sex med hva som helst; angst og tanken på angst, frihet og tanken på frihet, god mat og tanken på god mat etc. etc., og vi ser at det vi nettopp har sagt, gjelder helt generelt: Det er det som skjer i nu'et, som utgjør livet, det egentlige - ikke tanken på det som har skjedd eller som kan skje i fremtiden. Det gjelder også eldre mennesker som i så stor grad lever på minner, og som derved går glipp av å lære seg selv å kjenne ved å møte seg selv. På den måten kunne de nemlig gjøre noe langt mer verdifullt med sine siste leveår enn ved å fylle tiden og livet med minner fra fortiden.
     Den som er i det første alternativet "ødelegger" på en måte for seg selv etterpå - mens man er opptatt av minnet om opplevelsen - fordi man fratar seg selv muligheten for å oppleve det nye i de stadig nye øyeblikk som kommer. Men man "ødelegger" også noe mens man opplever. For søkingen etter motiver til kamera eller ønsket om å bevare eller å bruke på et senere tidspunkt forstyrrer selve opplevelsen. Det henger sammen med at opplevelsen primært består av sanseinntrykk, mens søkingen etter motiver etc. er tankevirksomhet. Slik tankevirksomhet er rettet mot fremtiden - mot å samle og vise frem etc. - og leder således bort fra nu'et, hvor jo all opplevelse finner sted - både den fullstendige og den ufullstendige, hvor tanker om fremtid tilslører (sanse-) opplevelsen av nåtid.
     Mennesker som tillegger minnene om opplevelsene stor betydning, finner den andre muligheten mildt sagt merkelig: - tenk! - det ikke å glede seg til noe! - det ikke å leve på gode minner - det må være skrekkelig! Men det man ikke kjenner, skaffer man seg dessverre ofte feil forestillinger om. For: - å leve i nu'et, det er en fantastisk måte å leve på. Er du nysgjerrig, går det jo an å utforske muligheten selv. Men la meg tilføye: Det ligger mye mer i denne problemstillingen enn det som har kommet frem i denne korte refleksjonen. Det å møte nu'et fullt ut har store og fine konsekvenser idet psyken harmoniseres - slik vi prøver å formidle det i denne boken.

Refleksjoner ved en aftentur

Det var mørkt, og en sval bris strøk over ansiktet. Månen var trekvart og voksende. Stjernene glitret. Som ung visste jeg en del om stjernehimmelen. Skulle jeg kjøpe en bok og friske opp kunnskapene om stjernene og stjernebildene, slik at jeg kunne lære navnene på dem igjen? Men noe gjorde meg tvilende. Var det så viktig å kjenne de navnene vi mennesker har satt på dem? Jeg så opp mot himmelen igjen og merket at jeg hadde et annet forhold til de stjernene jeg ikke kjente navnet på, enn til de andre. Her dukket navnene opp i bevisstheten når jeg betraktet dem. Menneskenes kultur var til stede sammen med sanseinntrykket. Betraktet jeg de andre stjernene, var jeg alene med dem, ingen navn, ingen ord, ingen tanker, bare sansning av det uendelige rommet, av mønsteret, av stjerneglansen mot nattehimmelen. Dette gikk tapt der jeg kjente navnet, som straks dukket opp når jeg så på dem, Orions belte, Sirius osv. Slik stiller kunnskapene seg i mellom. Når det skjer, blir det vanskeligere å oppleve «det som er».

Mannjevning mellom tankene og sanseinntrykkene

Tankene og sanseinntrykkene sto ikke alltid på god fot med hverandre. Riktignok levde de vanligvis i fred og fordragelighet side ved side i bevisstheten til menneskene. Men sanseinntrykkene syntes nok at tankene av og til virket svært dominerende - ja uoppdragne! Av og til støtte de da også sammen - som da det kom til denne mannjevningen. "Ikke vær så brautet" sa sanseinntrykkene til tankene en dag tankene hadde vært riktig så ubehagelige og skjøvet sanseinntrykkene helt bort i et hjørne av bevisstheten. "Dere skulle behandle oss med mye større respekt" sa sanseinntrykkene, "for dere kan takke oss for at dere i det hele tatt eksisterer!" "Au-da! - hørt slikt" sa tankene. "La oss få høre hvordan dere begrunner en slik tåpelig påstand."

"Alle brikkene dere setter sammen til tanker, har dere fått gjennom oss!" sa sanseinntrykkene. "Og som takk for denne fødselshjelpen skyver dere oss bort i dette hjørnet! Utakknemlige egoister - er dere blitt!" "Da dette mennesket som både vi og dere lever i, var et lite barn", sa sanseinntrykkene videre. "Da var dere også på barnestadiet, og dere kom til oss - sanseinntrykkene - for å hente alt det dere skulle tenke noe om. For på den tiden var vi våkne og svært aktive mens dere ennå var i halvsøvne. På en måte er det derfor vi som har lært dere opp," sa sanseinntrykkene til tankene "så dere har all grunn til å være takknemlige og ikke blåse dere opp, slik at dere helt tar luven fra oss."

Tankene hadde såvidt giddet høre på det som ble sagt der borte fra kroken av bevissthten. "Jo, jo - for mange år siden spilte dere en viss rolle. La oss innrømme det" Sa tankene nedlatende. "Men nå? Hva er dere mot oss? Vi som vel favner det forunderligste av alt: tiden - fortid og fremtid - det som var, og det som skal bli? Dessuten er vi aktive. Da blir det ganske puslete det dere driver med - hvis vi overhode kan bruke et slikt uttrykk - så passive som dere forholder dere. For dere gjør jo ingen ting, dere opplever jo bare, og dere opplever bare det som skjer nå - i øyeblikket. Og det er jo ingen ting målt med tidens dimensjon!"

"Det er her dere tar så skammelig feil," sa sanseinntrykkene i kor. "For alt det som skjer i virkeligheten, det skjer i nå'et. Forlater du nå'et, da forlater du virkeligheten! Og det er det dere gjør med denne "fine" tidsdimensjonen deres. Når dere lever i fortiden eller fremtiden - i det som var - eller i det som skal komme - eller i det som skulle ha vært - lever dere i verdener som ikke eksisterer - i tenkte verdener som bare finnes hos dere og ikke noe annet sted. Hvorfor skal vi ta det alvorlig? Stakkars mennesker som har hodet fullt av dere tanker og all aktiviteten deres!"

"Og det er en mangel til ved dere." Sanseinntrykkene hadde nå fått blod på tann. "Dere har så altfor ofte slått dere sammen med disse forferdelige emosjonene - angst, lengsel, skyldfølelse, aggresjon og så videre - som også opptar plass i bevisstheten og til tider klemmer oss enda lenger ut i periferien. Ja, ofte er det til og med disse simple emosjonene som former og skaper dere. Dere burde skamme dere!"

Sanseinntrykkene var svært tilfredse med denne fulltrefferen som faktisk bragte tankene til taushet for en stund. Ja, tankene glemte til og med å si at sanseinntrykkene ikke skulle kaste sten når de satt i glasshus, fordi den emosjonen som kaltes irritasjon faktisk var koplet med et sanseinntrykk og ikke med en tanke. Og dette gode argumentet hadde altså tankene - i sin forfjamselse - helt glemt.

Tankene likte seg ikke når de var tause. Det minnet dem om en annen tilstand som de heller ikke likte. Det var når bevisstheten til mennesket var riktig årvåken. Da kunne ikke tankene utfolde seg i bevisstheten, slik de vanligvis gjorde. De mistet på en måte livskraften - eller "peppen" - for å si det populært. Ja - de visnet simpelt hen bort. "Nyydelig!" sa sanseinntrykkene da i begeistring. "Nå kan vi endelig komme til vår rett igjen, slik vi husker fra tidligere!" Og når sanseinntrykkene sa dette, mente de både de sanseinntrykkene som stammer fra den ytre verden, de fra kroppen og de fra psyken, hvor jo også emosjonene holder til og stikker hodene frem fra når mennesket reagerer på noe.

Sanseinntrykkeene likte seg så godt i denne tilstanden, fordi de nå var enerådende i bevisstheten. Det hang også sammen med at de hadde fått en slags ny kollega og utvidet sitt virkefelt på den måten. For i denne bevisstehetens årvåkne tilstand var eventuelle emosjoner blitt til en slags sanseinntrykk. Og det var faktisk også tankene det korte øyeblikket før de visnet hen. I denne tilstanden bevirket selve sansningen - gjennom bevisstheten, som det ultimate sanseorgan - at ble det ryddet opp i menneskets psyke. Og det var sanseinntrykkene veldig stolte av.

Heldigvis var tankene ikke bare opptatt av fortid og fremtid og hvordan virkeligheten hadde vært, hvis den hadde vært annerledes enn den virkelig var. (Dessverre var ikke tanken alltid klar over hvor urealistiske og problemfylte slike tanker var.) Men av og til var tankene også opptatt av virkeligheten, slik den virkelig var, og var tilstede i det som skjedde akkurat nå. Da kunne sanseinntrykkene og tankene samarbeide, for da var de opptatt av de samme tingene og med å forstå virkeligheten bedre. Riktignok forsto de på hver sin måte: Sanseinntrykkene forsto umiddelbart, mens tankene forsto intellektuelt. Men dette samarbeidet - mente sanseinntrykkene - forekom så altfor sjelden, for begge måtene å forstå på supplerte hverandre og var like viktige.

Slik oppsto en slags forståelse mellom sanseinntrykkene og tankene. Gjennom denne mannjevningen skjønte tankene at de både var kommet til verden med sanseinntrykkene som fødelshjelpere. Dessuten hadde tankene merket at sanseinntrykkene - gjennom bevissthetens årvåkne iakttagelse - hadde bidradd til å gjøre dem - tankene - mer rasjonelle og problemfri, uten emosjoner i sitt følge.

Sanseinntrykkene hadde også et poeng når de fortalte om sin unike kontakt med virkeligheten. Det var derfor all grunn til å dempe sin nedlatende holdning og gi sanseinntrykkene den langt bedre plassen de fortjente. Og sanseinntrykkene skjønte på sin side at uten tankene hadde det ikke vært mulig å komme frem til den gjensidige forståelsen som ble resultatet av denne mannjevningen. Så fikk tankene heller være litt selvgode av og til.

Og du som leser dette? Dersom du - som i tråd med denne fabelen - årvåkent iakttar ditt indre i samspill med det som skjer i det ytre, vil du kunne oppdage at ikke bare faller tanken til ro av seg selv - uten tvang, men at de sansede emosjonene i tillegg etter hvert tømmer ut sitt energiinnhold, slik at de ikke lenger skaper urasjonelle tanker og andre problemer i din psyke.

Fabelen om speilet som "spiste opp" deler av speilbildet

Speiler du deg i et vanlig speil, får du se hvordan du ser ut utenpå. Det speilet denne fabelen handler om, er ganske annerledes; for det er et speil som kan se dypt inn i menneskesinnet. Men speilet har et problem, og det er at menneskesinnet ofte er lukket. Og da kan ikke speilet se så mye, bare det som er på overflaten. Speilet er heller ikke alltid like blankt. Og er det ikke blankt, kan det ikke speile. Derfor virker speilet ofte ikke slik det kunne; både fordi sinnet er lukket og holder fast på sine hemmeligheter, og fordi speilet ikke er blankt.

På en måte kan speilet selv sørge for at det er blankt. Det må bare våkne skikkelig og bli årvåkent. Jo våknere speilet er, desto blankere blir det. Likevel hjelper det ikke så mye, så lenge menneskesinnet er så lukket som det er. Men speilet er nysgjerrig og vil gjerne titte inn i menneskesinnet. Det hadde prøvd å analysere, bruke tanken, men det dugde ikke. For ingen kan titte med tanken. Og det kan ikke dette speilet heller. For dét må være klart, at å titte er én ting, å tenke "hvordan få det til" er noe helt annet. Det var først når speilet tittet, at det som var inne i menneskesinnet, kunne speile seg. Men for å titte måtte speilet være årvåkent og blankt. Hvordan da - få dét som er inne i menneskesinnet til å speile seg? Det var spørsmålet som speilet stilte seg.

Etter hvert hadde speilet funnet to tilfeller eller situasjoner hvor det kunne titte inn i menneskesinnet. Speilet hadde lagt merke til at menneskesinnet ofte reagerte på ett eller annet. Hvis mennesket en stund måtte tåle noe det ikke likte, da kunne det reagere med irritasjon eller sinne. Mennesket kunne også synes synd på seg selv, hvis det hadde vært uheldig eller mente seg urettferdig behandlet. Eller det kunne reagere med angst, med sorg, glede eller forakt - alt etter hva menneskesinnet opplevde og hadde inne i seg. For det er særlig når mennesket opplever noe sammen med andre mennesker, med dyr og ting eller med naturen at det reagerer.

Titter speilet inn i reaksjonen, da ser speilet ikke bare det som velter frem fra sinnets dyp, men det ser også langt inn i menneskesinnet. Og det som velter frem, er følelser av angst eller av sinne eller noe av det andre vi sa. Du har sikkert lagt merke til det: Følelsene kan komme med stor kraft eller energi. Ofte fører reaksjonene til at mennesket blir uvennlig eller trist, eller at det til og med slår og sparker. Jo kraftigere reaksjonene er, desto mer energi er det i dem. Når speilet titter inn i reaksjonene, kan det derfor "blåse" ganske kraftig, slik at speilet ofte må holde seg skikkelig fast for ikke å blåse overende. Og speilet holder seg fast på den måten at det standhaftig og årvåkent titter inn i reaksjonen som kommer fra sinnets dyp. Da blir det ikke vippet av pinnen av "utblåsningen".

Det som kommer frem i reaksjonene, det kommer fra sinnets dyp, fra de stedene som ofte har gjemt seg veldig godt. Det kommer fra alt det mennesket har samlet opp gjennom hele livet, fra sinnets tidligere erfaringer og opplevelser, fra sinnets fortid. Og det kommer helt uten kontroll - og med usensurert innhold - slik at det som da speiler seg, er noe som virkelig finnes i sinnets dyp. For reaksjonene kaller frem sinnets sanne jeg. Slik viser sinnet hva det bærer inne i seg, viser seg slik det virkelig er. Her kan menneskesinnet ikke på noen måte pynte på seg selv, slik det så ofte gjør ellers, for at det skal se penere ut enn det er. Titter speilet inn i reaksjonen, da ser speilet menneskesinnet slik det virkelig er. Her hadde speilet funnet en åpning inn til menneskets ubevisste psyke.

Er speilet veldig våkent, kan det også få øye på dørene og dørlåsene som sperrer inne alt det menneskesinnet helst ville glemme; alt det som skulle vært ugjort, alt det det skammet seg over, alle nederlagene og mye, mye mer. Det er den andre "åpningen" som speilet har funnet inn til menneskesinnet - en åpning som foreløpig er lukket, men som kan gi seg til kjenne gjennom små - kanskje ørsmå bevegelser av disse dørene som vil gjemme noe. Derfor måtte speilet være ytterst våkent og blankt skulle det få øye på dem, slik at disse dørene og de ørsmå bevegelsene deres kunne speile seg i speilet.

Speilet vi snakker om, er ikke bare spesielt på den måten at det kan se inn i menneskesinnet. Det er også merkelig, fordi det skjer noe med dét i sinnet som speiler seg i speilet. Det merkelige med speilet er, at straks reaksjonen får speile seg i speilet, da løser speilet opp hele reaksjonen. Speilet "spiser" reaksjonen på en måte opp, slik at menneskesinnet ikke skjenner eller slår eller plages av angst eller synes synd på seg selv. Selve speilingen i speilet er dét som har denne virkningen - og bare den. Det nytter lite for mennesket etterpå å tenke på reaksjonen, eller å lete etter årsaken eller å analysere på annen måte.

Hva skjer så med det vi kalte den andre åpningen som speilet hadde funnet inn i menneskesinnet? Jo - straks døren og låsen speiler seg i speilet, løser speilet på en måte opp låsen, slik at døren springer opp, og ut kommer det som døren og låsen har sperret inne. Og det kan ikke gå annerledes med dét, enn det gikk med låsen. Speilet løser opp alle de spenningene som kommer ut - når døren springer opp - straks speilet får øye på dem, og de speiler seg i det våkne og blanke speilet. Da er det lille stedet i menneskesinnet som reagerte - og som speilte seg - befridd for sine vonde følelser. Det som viste seg, er ikke lenger slik det var, etter at speilet har løst opp de vonde følelsene. Speilet har forandret menneskesinnet i samme øyeblikk som
reaksjonen speilte seg i det blankpussete speilet. For det som var, og som speilet har løst opp, det er ikke lenger.

Sinnet hadde ikke villet det, ikke analysert, ikke spurt hvordan, ikke ønsket å oppnå noe, ikke gjort noe som helst, bare latt speilet speile. Med umettelig appetitt hadde speilet "spist opp" de vonde følelsene som speilte seg, slik at det som tidligere var, nå var borte. Slik fortsatte det blankpussede speilet å løse opp alle de vonde følelsene som speilte seg i speilet. - Etter hvert som speilet fikk øye på alle de store og små reaksjonene og de gjenlåste dørene, og det som var låst inne, ble menneskesinnet tømt for sin fortid. Og mennesket følte seg fritt, våkent og i stand til å møte hverdagen med et åpent sinn.

Og menneskesinnet som modig og ærlig vil møte seg selv slik det er, er ditt og mitt sinn, og det blankpussede speilet er den årvåkne bevissthetens under i oss selv.

Hvordan barn kan lære om seg selv

Her følger 12 fortellinger om hvordan barn (og voksne) kan lære om psyken:
Ole og vennene hans oppdager sansene - Med læreren i skogen - Om å se, tenke og føle - Barna lærer mer om sansene sine - Da barna balanserte egg - Ordene og virkeligheten - Ekkoet i Undringsdalen - Om å forstå - Mannen som bar på fortiden - Om å sammenligne - Ole er igjen i Undringsdalen - Virkeligheten og tidens dimensjon.

1 Ole og vennene hans oppdager sansene
Ole var en liten gutt som bodde i et rekkehus i skogkanten. Stort sett var han som alle andre, men på én måte var han annerledes. Han var så nysgjerrig og ville finne ut alt mulig - hvordan det var i hulene mellom de svære steinene i uren borti skogen, hvordan insektene hadde gjemt seg under sprekkene i barken på trærne, hvordan verden så ut fra toppen av det store treet der borte og mye, mye mer. Ja, når det gjalt å finne ut, var han umettelig.
     En dag hadde han et rart påfunn. Han ville finne ut mere om sansene sine. Bestemor hadde en liten figur med tre små aper på bokhyllen som de hadde sett på sammen. Den ene apen holdt seg for øynene, den andre for ørene og den tredje for munnen. Og nå fikk Ole med seg lekekameratene sine - Peik, Skule, Åse og lille Agnes - for å gjøre som apene og se hva som skjedde.

Først holdt de seg for ørene og lyttet. Fuglesangen forsvant. Og det gjorde suset fra skogen også. Men det var ikke slik at de ikke hørte noen ting, slik de trodde til å begynne med. De hørte en rar susing. Og hørte de riktig godt etter, merket de hvordan hjertet banket i kroppen. Slik skjønte de at de ikke bare kunne lytte utover - til skogen og fuglene, men også innover - til det som skjer inne i dem.
     Da de holdt for øynene, ble det ganske mørkt, og det var jo ikke så gøy. Men før de rakk å ta bort hendene fra øynene, hadde de lagt merke til at alle lydene som kom inn gjennom ørene virket sterkere, og de la også bedre merke til kroppen, at den satt på gresset og at solen varmet på de bare armene. Det var som om de andre sansene ble sterkere når de holdt for øynene og ikke kunne se.
     Nå var turen kommet til munnen som de skulle holde igjen. Hva skjedde da, mon tro? Da kunne de ikke prate og le. Men det hadde de jo ikke gjort mens de hadde holdt for ørene og øynene heller, oppdaget de og undret seg. Det var fordi de hadde vært så opptatt av å finne ut hva sansene fortalte dem.

«Hva holder dere på med?» sa plutselig en mann som var kommet ut av skogen. «Det der var et morsomt påfunn som dere kan lære mye av, sa han. Hvis dere vil, kan vi sammen gjøre noen andre ting også.» Og det ville de. «Vi har ikke bare sanser utover» sa mannen, «slik som syn, hørsel, lukt, smak og følelser. Vi har også sanser innover. Hvis dere gjør som jeg sier, skal vi oppdage én av de sansene som vi har inne i oss.»
     «Først lukker dere øynene, og så kan dere holde kroppen akkurat som dere vil. Dere kan ligge på maven, sitte på huk, stå oppreist med utstrakte armer, hva som helst, akkurat slik dere selv vil, men hele tiden uten å åpne øynene.» Og det gjorde de. Ole, Peik og de andre så underlige ut der de sto, satt og lå med lukkede øyne i de underligste figurer på gressvollen.
     Men det var det jo bare mannen som så - og så mor da - som var kommet for å se hva de holdt på med. «Nå kan først Peik fortelle hvilken stilling han har valgt», sa mannen, «men uten å åpne øynene». Og Peik sa ganske riktig at han satt på huk med utstrakte armer. Det så han selv også, for nå kunne han åpne øynene. Også de andre sa helt riktig hvilken stilling de hadde valgt for kroppen sin. Det kunne de se selv da de åpnet øynene. Og mor og mannen hadde jo også sett det. «Nå har dere lært noe om den sansen som sier oss hvordan vi holder kroppen vår», sa mannen. «Dere visste det gjennom denne sansen, og derfor var det ikke nødvendig å bruke øynene. Ved å prøve oss frem», sa mannen, «kan vi lære både det ene og det andre om oss selv.»

«Hvordan tror dere astronautene føler det - de som svever oppe i verdensrommet,» spurte mannen. «Jeg tror de føler seg veldig lette og frie. Litt av det samme kan dere også oppleve, hvis dere har gått med en tung ryggsekk lenge, og så tar den av. Det kan dere prøve en gang. Da blir dere veldig lette og føler nesten at dere svever. Men», sa han «vi har flere sanser inne i oss. De vil dere oppdage etter hvert, hvis dere gir akt på dem og lytter innover.»

2 Med læreren i skogen
Ole og vennene hans hadde nettopp begynt å lære om bokstavene og hva forskjellige ting heter. En dag hadde læreren tatt dem med ut i skogen og fortalt hva plantene, blomstene, trærne og steinene het. Da var Ole våkent med, han som alltid ville lære og finne ut ting. Og her var noe nytt og spennende. Mens han før bare hadde sett blomstene slik de var, så hadde nå navnene skjøvet seg mellom blomstene og han. Navnet kom på en måte i veien for blomsten. Når han nå så på blomstene, var det straks noe i han som sa hva blomsten het, at den var blå eller gul eller rød, at den var pen, at den var stor eller liten. Det hadde Ole visst før og, men uten å tenke det. For blomsten hadde jo vært der, slik den var. Og som med blomstene var det med trærne og steinene og. Alle ordene som kom i tankene, skjøv seg imellom, slik at han mere tenkte på blomstene og steinene enn å se på dem.
     Ole syntes det var underlig. Nå kunne han lettere snakke om det han så, fordi han kunne sette navn på det, og de andre kjente igjen navnene. Det mente han var fint. Men på samme tid hadde han ikke den samme kontakten med trærne, steinene og blomstene som tidligere, syntes han. For straks han så dem, så dukket disse navnene opp i tankene og alt det læreren hadde fortalt om dem. Ole visste ikke om det var bra eller leit, kanskje litt mer leit enn bra. For han syntes han hadde mistet noe og.
     Men en dag oppdaget Ole at han av og til kunne se på blomstene slik som før, hvis han bare så på dem slik han hadde gjort tidligere, våkent og undrende. Da hadde han igjen den samme kontakten med blomstene, trærne og steinene uten at ordene skjøv seg imellom. Da var det ikke noe mellom han og blomstene, ingen tanker, ingen ord, ikke noe navn, og det syntes han var fint. Fargene ble liksom klarere da, og godlukten også. Og han bestemte seg for at det skulle han ta vare på. Da kunne han jo begge deler, både ordene, slik at han kunne snakke om alt. Og - hvis han ville - kunne han også se blomstene slik de virkelig var.

3 Barna lærer mer om sansene sine
Mor hadde lagt merke til hva mannen tidligere hadde sagt, og lurte på hvordan barna kunne finne ut mer om sansene sine. Det måtte være en lek de kunne ha det gøy med. Så slapp hun å vente til barna hadde vondt i magen eller øreverk eller slike vonde ting. For sånn kan en jo også lære noe om sansene.
     En dag tok hun barna med seg ut på gressvolden og delte de opp slik at Åse og Ole skulle gjøre noe sammen og Agnes og Peik. Den ene av de to skulle sitte på bakken med øynene lukket. Og den andre skulle gjøre det mor hvisket til dem. De som satt med lukkede øyne visste da ikke hva som skulle skje før de merket det. Når de merket hva den andre gjorde med dem, skulle de si hva de kjente. Slik skulle de gjøre første gangen. Men de skulle forsøke flere ting. Og de andre gangene skulle de ikke si noe, bare legge merke til det de kjente eller følte. Det var ikke noe skummelt, syntes de - selv om de satt med lukkede øyne - for de visste at mor ville passe på at ingen gjorde noe leit, men litt spennende var det jo.

Så satt hun der - Åse - med lukkede øyne, mens Ole sto bak henne. Og på samme måten satt Peik, mens Agnes sto bak han. Legg den ene hånden forsiktig på hodet, hvisket mor til Ole og Agnes, slik at de andre ikke hørte det. Og det gjorde de. «Han holder på hodet», ropte Åse og Peik i kor.
     Så hvisket mor til Ole og Agnes at de skulle blåse den andre forsiktig på kinnet. Pfffffff, blåste Ole og Agnes, slik mor hadde sagt. Åse og Peik ville straks til å si hva de kjente, men husket hva mor hadde sagt og tok seg i det. I stedet la de merke til selve følelsen av blåsten på kinnet. Det var som det kilte litt, og kanskje var det litt kalt, og de kjente at følelsen ble sterkere og svakere og sterkere igjen, fordi Ole og Agnes ikke klarte å blåse jevnt hele tiden.
     Etterpå skulle Ole og Agnes hviske noe bak ryggen på dem - ganske lavt. Det visste Åse og Peik heller ikke noe om. Men straks de merket det, spisset de ører og lyttet oppmerksomt for å høre hva som ble sagt. De lyttet og tiet, lyttet og tiet, og først etterpå sa de hva de hadde hørt.

Mor hadde tatt med litt sjokolade. Da hun hadde sett at Ole og Agnes var rene på hendene, fikk de hver sin sjokoladebit som de puttet i munnen på Åse og Peik som satt der med lukkede øyne. Nå var det ikke så lett for Åse og Peik å si noe - med sjokoladebiten i munnen. I stedet la de merke til smaken i munnen og hvordan sjokoladebiten smeltet på tungen. Da de holdt på med dette, kom Ole til å tenke på bestefar som pleide å si: «Har du smakt på det inni og?» når Ole hadde det travelt og bare slukte maten uten å tygge den skikkelig.

Da de var ferdige med sjokoladebiten, hjalp mor dem å tenke tilbake på det de hadde gjort, og det de hadde oppdaget. De hadde først lagt merke til følelsen øverst på hodet, den følelsen som kom da Ole og Agnes la hånden på hodet til Åse og Peik og så holdt den der etterpå. Så hadde de lagt merke til følelsen på kinnet. Og til slutt smaken av sjokolade på tungen.
     Men de hadde også oppdaget at de kunne flytte oppmerksomheten. For de hadde flyttet oppmerksomheten fra følelsen øverst på hodet til følelsen på kinnet da de blåste, til det ørene hørte da de hvisket bak ryggen, og nå til slutt til smaken av sjokolade på tungen og i munnen. Så hadde de ikke bare oppdaget trykket og varmen av hånden på hodet, av blåsten på kinnet, men også sett hvordan de kunne flytte oppmerksomheten fra sans til sans alt etter hvor det var noe å legge merke til.
     Nå måtte de bytte roller, slik at Agnes og Ole ble sittende med lukkede øyne. Og så hvisket mor hva Åse og Peik skulle gjøre; legge hendene på skuldrene deres, kile dem med et strå på hånden og tilslutt gi dem et sukkertøy i munnen å smake på. Da merket Agnes og Ole selve smaken og hvordan spyttet strømte til, og kanskje noe annet også, som du kan finne ut selv, hvis du prøver.

4 Om å se, tenke og føle
Ole hadde allerede lært og funnet ut mye nå, syntes han. Han og vennene hans hadde lært om sansene sine, om hva som skjedde når de holdt seg for ørene eller øynene. Og de hadde sett at steinen og navnet på steinen ikke var det samme. Nå kunne han enten se på steinen slik den var, uten å tenke på hva den het. Han kunne se og tenke på steinen på samme tid. Og han kunne tenke på steinen uten å se den. På tre måter kunne han nå se og tenke på steinen. Det var rart. For tanken var inne i hodet og steinen var der ute.
     En dag de var ute og lekte, lurte Ole på om det var slik med mennesker også, som det var med steinen. At han kunne se på lille Agnes uten å tenke på henne, om han kunne se og tenke på henne samtidig, og om han kunne tenke på henne uten å se henne. Nysgjerrig som han var, satte han igang med å prøve seg frem. Jo - det var akkurat det samme - nesten - for han hadde lagt merke til at det var kommet noe i tillegg. En ny og rar følelse hadde han så tydelig merket inne i seg. Den hadde kommet både når han så henne, og når han tenkte på henne uten å se henne. Han prøvde ikke å skyve den vekk, denne følelsen, men ville legge godt merke til den for å finne ut hva dette var for noe merkelig. Andre hadde ertet han og sagt at han var forelsket i lille Agnes. Var det denne følelsen som var forelskelse, undret han, og som gjorde at han gjerne ville leke med henne? Det måtte han finne mere ut om senere.
     Men så mye hadde han allerede skjønt, at først var det sansene som fortalte noe til han om hvordan det var utenfor han, og hvordan det var inne i han. Det som var utenfor, var mor, far, bestemor, huset de bodde i, skogen, vennene hans og lille Agnes. Det som var inne i han, var ikke bare følelse av tyngde og hvordan han holdt kroppen sin. Men også om han var sulten eller mett, om han var varm eller kald og så videre. Dette kan du som hører denne fortellingen, undersøke selv, slik Ole hadde gjort. Og så var det tankene da, som var inne i hodet hans - kanskje tenkte Agnes litt på han også inne i hodet sitt? - Og kanskje hadde Agnes samme gode følelse for han også?

Tre forskjellige «ting» var det altså han opplevde inne i seg: Det sansene sa, det tankene sa og så den følelsen som kroppen meldte fra om. Kanskje var det flere slike følelser? Han husket at han hadde vært redd en gang, kanskje var det også en slik følelse fra kroppen? Her ville Ole være oppmerksom for å finne ut mer om dette. Og det kan du også gjøre.

5 Da barna balanserte egg
Har du prøvd å balansere et ukokt hønseegg på en bordplate, slik at det blir stående stille med den spisse enden ned? Det er nesten umulig. Men hvis du vender den butte enden ned, da kan du kanskje få det til. En dag tok mor alle barna med seg for å balansere egg på høykant. Hvert av barna fikk låne et egg av mor. Og mor viste dem hvordan de skulle prøve å balansere egget på trebordet som de satt rundt. Butt-enden måtte være nederst, ellers kunne de bare gi opp med én gang. Med venstre hånd skulle de sette egget på høykant med butt-enden ned. Så skulle de sette høyre pekefinger på toppen av egget, slippe venstre-hånden og prøve å finne den stillingen hvor egget ble stående på høykant ved forsiktig å bevege toppen av egget med pekefingeren.
     Med iver gikk barna løs på oppgaven. Hvem ville få det til, og hvem kom først? Det var spennende. Åh - åh! Der sto det nesten av seg selv. Det var som det nølte litt - egget - før det trillet overende igjen. Lille Agnes var skuffet, men prøvde påny og påny inntil hun stolt kunne vise frem egget som sto på høykant helt av seg selv og helt til Peik rugget på bordet så det falt overende. Han hadde ikke gjort det med vilje. Han var bare klønet og var lei for det.

Men mor ville også noe annet med denne leken. Da alle hadde fått det til lite grann, og de fant at nå fikk det være nok, og alle eggene ennå var hele, spurte mor om de hadde lagt merke til noe. De tenkte seg om, men nei, ingen hadde lagt merke til noe. «Da prøver vi én gang til», sa mor, «og da må dere prøve å legge merke til om det skjer noe spesielt inne i dere, når dere prøver å få egget til å balansere.» Hun hjalp dem litt på vei og sa de skulle legge merke til om de tenkte mens de prøvde å balansere. Og nå oppdaget de hva mor mente. Mens de var så opptatt med å balansere egget, hadde de nesten ikke tenkt. Det oppdaget de nå. De hadde bare sett og gjort, og tanken var nesten borte vekk, hadde falt til ro helt av seg selv, fordi de hadde vært så opptatt av å se og gjøre. Og så var tiden gått som en «røyk», mente de. Ikke før visste de ordet av det, hadde de holdt på i over en time.

«Nå har dere sett og opplevd det selv» sa mor «at det ikke alltid er tanker i hodene våre, og at det går an å ha det gøy likevel. Tankene faller til ro av seg selv når vi er så opptatt av å se og gjøre. Og når tankene har falt til ro, da merker vi ikke så godt at tiden går. Mange kunstnere har det også slik når de jobber.» Og barna skjønte at de både hadde hatt det gøy, og at de hadde lært noe viktig.

6 Ordene og virkeligheten
En dag det regnet fortalte mor et rart eventyr: Oppe på loftet lå en kasse med gamle bøker. Noen av dem hadde mistet omslaget, og noen lå tilfeldig oppslått. Og støvet var de alle sammen. De hadde ligget så lenge at de var blitt lei av å ligge slik. Derfor hadde de etter hvert våknet, og ordene hadde begynt å se seg omkring. For det var jo ordene som var bøkene. Noen av ordene var større enn andre - skrevet med store og snirklete bokstaver - og de følte seg overlegne og mye finere. Det viste seg også da ordene begynte å snakke med hverandre. «Du kan jo ikke være mye tess» sa ordet som var skrevet med de store bokstavene til det svært alminnelige - for ikke å si simple - ordet som hadde våget å si noe, selv om det bare var skrevet med små bokstaver.

«Du skulle ikke være så høy på pæra» du, sa det «simple» ordet. «Det er ikke størrelsen på bokstavene det kommer an på, men hva ordet betyr. Eller om det betyr noe i det hele tatt. Jeg betyr noe, jeg - jeg står for noe virkelig. Men alle ordene til menneskene gjør jo ikke det. Vi må skjønne at vi bare er ord - og ordene er ikke virkeligheten. - Ordet «støv» er ikke det samme som selve støvet. Det må jo selv du kunne forstå! Nei stopp! Det kan du nok ikke, for du betyr jo ingen ting, du stakkar. Det er kanskje derfor du blåser deg opp, og legger slik vekt på bokstavene dine.» Etter denne salven ble det «fine» ordet veldig fornærmet, det så overbærende på det "simple" ordet som hadde vært så storsnutet, og tidde helt stille til denne dag.

«Dette var et rart eventyr», mente Ole, da mor var ferdig. «Skal vi finne ut hva det kan fortelle oss», spurte mor. Og nå ble barna nysgjerrige. «Først sier eventyret at ordene ikke er virkeligheten. Det skjønner dere og - for det er ofte lett å se, som i eksemplet med støvet. Men det er ikke alltid så lett. Dere har sikkert vært utålmodige både én og flere ganger. Og dere har sikkert hørt at dere ikke må være så utålmodige. Så ordet er dere kjent med. Men har dere noen gang fått øye på selve utålmodigheten? Det er mulig å få det til, selv om det ikke er vanlig å gjøre det. Utålmodigheten sitter inne i oss. Og er dere riktig våkne og legger merke til hva som er inne i dere når dere er utålmodige, da kan dere få øye på selve utålmodigheten. Gjør dere det, da kjenner dere for det første ordet - dessuten at ordet står for noe virkelig, og for det tredje kjenner dere den virkeligheten dette ordet står for.»

«Men så sier det «simple» ordet at det «fine» ordet ikke er så fint likevel, fordi det ikke betyr noe i det hele tatt. Hva tror dere om dette, da», spør mor. «Kan dere finne ord som ikke betyr noe virkelig, og se om det «simple» ordet har rett?» «Glede», sa Ole spørrende. «Er det et slikt ord?» Men han tok seg straks i det, for han hadde skjønt at det var på samme måten med gleden som med utålmodigheten. At den var noe inne i oss som vi kunne legge merke til. Derfor måtte Ole og de andre ut på ny jakt etter ord som ikke betydde noe virkelig.

7 Ekkoet i Undringsdalen
Ole var ofte hos bestemor. Hun satt gjerne i godstolen og fortalte om fortiden, om slik det hadde vært i gamle dager, da hun var barn. Og Ole satt med spissede ører og slukte alt det bestemor fortalte.
     Men Ole hadde også lagt merke til at voksne ofte spurte han om hva han skulle bli når han ble stor. Og når mor og far fikk besøk av venner, så spurte de hvordan de hadde det. Det var ingen som spurte han om hvordan han hadde det, bare om hva han skulle bli når han ble stor.
     Mor og far ble altså spurt om hvordan de hadde det nå. Bestemor var opptatt av fortiden. Og Ole selv skulle vite hva han skulle gjøre i fremtiden. Han skjønte ikke dette. Fortid og fremtid - hva var det for noe rart? Gikk det an å finne fortiden og fremtiden noe sted og undersøke dem nærmere?

Dette gikk Ole og lurte på en dag han gikk oppover dalen som strakte seg innover fra der han og de andre barna bodde. Undringsdalen kalte de den, for øverst oppe endte dalen i et stort, bratt fjell som hadde et merkelig ekko.
     Vanligvis kaster fjellet tilbake de ordene en roper til fjellet. Det er det vi kaller ekko. Roper en «Haaa det braaa!» så sier ekkoet et noe svakere «haaa det braaa» tilbake. Men ekkoet fra dette fjellet var av og til helt annerledes. Fjellet kastet ikke de samme ordene tilbake som et vanlig ekko, men ga et slags svar på de ordene som folk ropte til det.
     Da Ole kom frem til fjellet, lurte han på hva ekkoet ville si, hvis han ropte fortid og fremtid. Som tenkt, så gjort. Først ropte Ole «fooortiiid», og ventet spent. «Det finnes ingen fortid» sa ekkoet. «Dette var da merkelig,» tenkte Ole. Så ropte han «freeemtiiid», og lyttet spent igjen. «Det finnes ingen fremtid», sa ekkoet.
     Nå hadde Ole virkelig fått noe å tenke på. Bestemor snakket om fortiden. De voksne ville vite hva han skulle gjøre i fremtiden. Og så sa ekkoet at fortid og fremtid, de fantes ikke! Ole hadde så mange tanker i hodet da han gikk hjemover at han snaut la merke til blomstene og fuglesangen der han fulgte stien langs bekken nedover dalen.

Mor forsto at Ole hadde noe viktig å tenke på da han kom hjem. Og snart fikk hun hele historien. «Ja, Ole» sa mor, «jeg tror ekkoet mente det slik: Vi mennesker er veldig opptatt av fortiden og fremtiden. Men det vi kaller fortid og fremtid finnes bare som tanker i hodene våre. Ute i naturen og i byene, på havet og i luften finnes ingen fortid og fremtid. Fortiden og fremtiden finnes ikke noen andre steder enn som tanker i hodene våre. I virkelighetens verden - bortsett fra tankene altså - finnes bare et nå.»
     Dette skjønte ikke Ole, så mor måtte forklare det bedre. «Husker du?» spurte mor, «at du falt og slo deg i trappen for fjorten dager siden.» Joda, det husket Ole veldig godt. «Du husker det», sa mor. «Det betyr at du har det inne i hodet ditt, det som skjedde for fjorten dager siden, altså i fortiden. Det gjorde vondt da det skjedde - det husker du sikkert også - men nå gjør det ikke vondt lenger. Sansene dine sier altså hvordan det er nå, og at det ikke gjør vondt lenger.»

«Men sansene dine opplever en ting til. For ser du på kneet ditt nå, ser du skorpen på såret du fikk da du falt. Selv om det som skjedde, er forbi og tilhører fortiden, så ser du med øynene - som er en av sansene - et resultat av det som skjedde den gangen - nemlig skorpen på såret. Følgene av det som skjedde tidligere, det finnes nå, det sier sansene våre, men fortiden kan vi bare tenke oss.»
     «På lignende måte er det med fremtiden,» sa mor. «Du kan tenke på at du skal til tannlegen om noen dager og at det kan gjøre vondt. Men nå er du her og ikke hos tannlegen. Det sier sansene dine, og de sier også at det ikke er noe som gjør vondt nå.»
     «Hvorfor skal vi tenke på det som skjedde igår, og det som kanskje vil skje imorgen når vi kan ta inn «hele verden» gjennom sansene våre her og nå?» «Da må det være et «nå» som varer hele tiden», svarte Ole. «Ja, hvert øyeblikk er nytt og friskt», sa mor. «Det er en kunst å oppleve hvert øyeblikk som nytt og friskt, og nå'et opplever vi gjennom sansene våre, for sansene er vinduene våre mot virkeligheten, og opplevelsen av virkeligheten er alltid ny.»

Det var klart at Ole trodde det mor sa, men han skjønte det ikke helt likevel. For én ting var å tro, en annen ting var å oppleve og skjønne selv. Men nå skulle han være på vakt og se etter om sansene alltid sa han hvordan det var nå, og om tankene ble brukt til å si noe om fortiden og fremtiden.

8 Om å forstå
En dag hadde Ole sett noe han undret seg over. Lillebror Pelle hadde kommet til far og spurt hvor mye klokken var. Far ville vise hvordan Pelle kunne finne det ut selv, ved å se på klokken. Men Pelle var nok for liten, for han ville ikke høre på hva far sa. Så måtte far nøye seg med å fortelle Pelle hvor mye klokken var. Og stolt gikk Pelle rundt og fortalte alle hvor mye klokken var. Til slutt var det en som sa til Pelle at det ikke stemte, det han sa, for nå var klokken blitt mye mer.
     Ole så hvordan Pelle tvilte; stemte det ikke det faren hadde sagt? Pelle syntes det var så leit at han begynte å småsutre. Ole løp til - ikke for å trøste, men for å få Pelle til å forstå at det far hadde sagt, var helt riktig da han sa det. For da var klokken så mye som far hadde sagt. Men mens han - Pelle - hadde skrytt av hva han visste, så hadde klokken gått videre. Klokken går alltid videre. Så etter en stund stemte det ikke lenger det han gikk rundt og fortalte. Sånn kan det gå når vi må tro på det andre sier. Selv om det skulle stemme til å begynne med, så stemmer det kanskje ikke lenger etter en stund. Derfor er det så viktig å skjønne selv.
     Pelle sluttet å snufse; han syntes nok det var bra at far hadde snakket sant, og at han fortsatt kunne stole på far. «Hadde du hørt på hva far ville forklare», sa Ole, «så hadde du forstått dette selv. Og så hadde du skjønt at klokken forandrer seg hele tiden. Lærer du deg å forstå selv, da blir du ikke avhengig av andres meninger.» Ole var litt stolt over denne belæringen, som nok gikk over hodet på Pelle.
     Til gjengjeld hadde Ole lært noe om å forstå. Nylig hadde han vært oppe i det store treet som sto bak huset. Han hadde vært høyere oppe enn noen gang før, der grenene begynte å gynge faretruende under han. Da hadde han forstått at grenene kunne brekke, og at han kunne falle ned med et brak. Og så mye hadde han også forstått, at da kunne han slå seg stygt. Derfor hadde han stoppet i tide, fordi han hadde sett hva som ville skje før det skjedde. Det var dette de voksne kalte å forstå. Det hadde han forstått nå! Og så hadde han tatt hensyn til det han hadde forstått, og det var jo ikke så dumt det heller.

9 Mannen som bar på fortiden
En dag samlet mor barna rundt seg for å fortelle et eventyr: Det var engang en mann som samlet erfaringene sine - alt han hadde opplevd - i en skreppe som han bar på ryggen. Etter hvert som årene gikk, ble skreppen tyngre og tyngre. Han trodde han var veldig rik som hadde samlet så mange erfaringer og inntrykk. Det trodde de fleste som så han også. Og mange beundret han for det. Etter hvert ble han så opptatt av sekken og det som var i den, og alle dem som så opp til han, at han helt glemte å se seg om. Derfor kom han i skade for å overse både blomstene på marken om sommeren og småfuglene som sultet i sneen om vinteren.
     Etter hvert ble skreppen så tung at han knapt orket bære den lenger. «Men rikdom kan være tung å bære», tenkte han og satte seg på en stubbe for å hvile. Like ved satt en gammel mann som begynte å snakke til han. «Du bærer tungt», sa mannen. «Ja, jeg har samlet erfaringer gjennom et langt liv, og nå er jeg veldig rik.»
     «Får jeg se hva du har i skreppen din?» sa gamlingen. Mannen nølte litt, men så begynte han å pakke ut. Alt det han hadde opplevd av godt og vondt og alt han hadde tenkt, strevet for, skammet seg over, vært sint for, og mye, mye mer. ..... «Jeg mener det er fortiden din du går og bærer på», sa den gamle mannen etter en stund. «Hvorfor samler du på den?» «Når jeg ikke vet hva jeg skal tenke, si, eller gjøre, da leter jeg etter svaret i skreppen min», svarte han.
     «Min gode mann», sa gamlingen. «Verden forandrer seg. Den er alltid ny. Hvordan kan du møte det nye når du er full av det gamle, det som er forbi?» Så fortsatte de å pakke ut skreppen, og frem kom hele fortiden hans, helt tilbake til ungdoms- og barneårene. Alt han hadde grått og ledd, vært sint og sjalu og lei seg, og all den urett han hadde gjort og lidd kom for en dag. Uten å vite det var det alt dette som hadde vært hans «rikdom», og som hadde gitt han svarene på det han hadde spurt seg om. Dette var det som hadde opptatt han og gitt han beundring og gjort han selvopptatt, slik at han rent hadde glemt å se seg omkring.
     Full av takknemlighet til den gamle mannen dro han videre med den tomme skreppen sin. For nå følte han seg lettet og fri. Fortiden hadde han lagt igjen der de pakket ut skreppen. Nå kunne han påny åpne seg for alt det som fantes: Alt han så og hørte omkring seg og alt som rørte seg inne i han. Og han la merke til at da fylte ikke skreppen seg påny. Han gledet seg over vennene sine, over solen, skyene og himmelen. Han kunne høre suset i trærne, se fuglene og det grønne gresset med alle blomstene. Og han kunne glede seg over freden og friheten som han følte inne i seg. Hadde alle de voksne som var så opptatt av fortiden, glemt å tømme «skreppen» sin, undret Ole.

10 Om å sammenligne
Åse hadde hatt problemer i det siste. De som kjente henne kunne se at hun ikke helt var som før. Men hva kunne være i veien, tro? Når barna fikk noe godt, ristet hun bare på hodet og ville ikke ha. Og ikke var hun med i leken heller på samme måte som før. Ole måtte finne ut hva som var i veien. Han var nå mere sammen med Åse, og etter en stund hadde han funnet ut hvorfor hun hadde problemer: Det var broren hennes som ertet henne. Han sa hun var for tjukk, at hun var like brei som høy, og at hun like godt kunne trille i stedet for å gå. Derfor var Åse utilfreds med seg selv og ville prøve å slanke seg. Og derfor var hun så lei seg at hun ikke ville være med, slik som før.
     Ole lurte på om han kunne gjøre noe med dette. Skulle han snakke med broren? Eller skulle han få Åse til å blåse i hva broren sa og godta seg selv slik hun var? Problemet var at hun sammenlignet seg slik hun var - hun var jo litt lubben - med slik hun ønsket å være forat broren skulle slutte å erte henne. Skulle hun godta seg selv, måtte hun altså slutte å sammenligne. Kanskje kunne hun løse problemet ved å slutte å sammenligne? Så enkelt var det nok ikke, men Ole følte at han var kommet et skritt nærmere.
     Men samtidig hadde Ole lært noe. Han hadde sett at ikke bare Åse, men mange mennesker, både barn og voksne prøver å være annerledes enn de er. Han så enkle mennesker som prøvde å være intelligente. Noen prøvde å være snille og gode; likevel var de sinte over den minste ting. Noen behersker seg, og det er jo bra. Men de som hele tiden prøver å være noe de ikke er, de kan vel ikke ha det så bra inne i seg?
     For Ole hadde nå et nytt problem dukket opp. Lille Agnes var plutselig blitt så rar. Ole trodde han skjønte hvorfor. Han hadde vært mer sammen med Åse nå enn tidligere. Han ville jo prøve å hjelpe henne, og da hadde de snakket mye sammen. Men det hadde lille Agnes ikke skjønt. Hun trodde Ole hadde fått Åse som kjæreste, og det likte hun slett ikke. Hun snufset og syntes skrekkelig synd på seg selv, for også hun sammenlignet og fikk et problem med det. Hun trodde at Ole og Åse var kjærester. Det sammenlignet hun med det hun ønsket, at Ole og hun skulle være kjærester. Ole hadde mye strev med å overbevise henne om at Åse og han ikke var kjærester. Han måtte jo snakke med Åse skulle han hjelpe henne. Å sammenligne skal en være forsiktig med, tenkte han. Og så kom han til å huske på noe mor hadde sagt en gang: «Vi eier ikke de vi er glad i» sa hun, og mor var en klok dame.

11 Ole er igjen i Undringsdalen
Ole hadde igjen fått noe å lure på. Hva var det som var i hodet hans hele tiden - og i hodene til alle andre? Det han så, hørte, luktet og smakte, og det han følte på huden sin, var der jo nesten alltid. På denne måten fortalte sansene han hvordan verden omkring han var akkurat her og nå. Det hadde han forstått. Men det var også sanser inne i kroppen, for det var derfor barna kunne si hvilken stilling kroppen hadde uten å se etter. Men alt det der fikk ligge så lenge.
     Så kom Ole til å tenke på den rare følelsen han hadde når han tenkte på lille Agnes, når han lengtet etter henne. Dessuten hadde han mange ganger vært redd og glad og sint. Det var følelser som jo ikke hadde noe å gjøre med sansene, og det de fortalte. For de dukket liksom opp inne i han selv når han opplevde forskjellige ting, ja disse følelsene ble en del av opplevelsen.
     Og så var det tankene, da. De dukket også opp inne i han. Han hadde jo snakket med mor om tankene som så ofte var opptatt av fortiden og fremtiden, selv om fortid og fremtid ikke fantes. Men hvor kom tankene fra? Det var det store spørsmålet Ole var opptatt av nå. Var det kanskje noe inne i han - en slags tenker som tenkte tankene? Han lurte på om han skulle gå til Undringsdalen igjen. Kanskje fikk han svar der, slik han hadde fått svar da han spurte om fortid og fremtid?

Det var sol og sommer ute da Ole bega seg innover Undringsdalen. Ole hadde spørsmålet klart, da han gikk innover, så han behøvde ikke tenke på det. I stedet kunne han åpne alle sansene og ta inn i seg duftene og lydene fra fuglene, skogen og bekken og se og føle hele naturen slik den var. Som han gikk, glemte han på en måte seg selv og ble del av naturen.
     Om en stund var Ole fremme ved fjellet øverst oppe i Undringsdalen. «Finnes en tenker som tenker tanker?» ropte Ole mot fjellet. Det ble stille - ikke noe ekko, og ikke noe svar. Var det for vanskelig for Undringsfjellet også, eller trengte det bare tid til å tenke seg om? --- «Det finnes ingen tenker atskilt fra tanken» lød det endelig tilbake fra Undringsfjellet. Dette var merkelig, syntes Ole. Tankene var jo der. Og de måtte komme fra et sted; de kunne jo ikke lage seg selv. Skulle han prøve igjen?
     «Hvor kommer tankene fra?» ropte han så det gjallet mot fjellet. Denne gangen trengte ikke Undringsfjellet så lang tid før det svarte: «Det finnes bare en tenkeprosess» lød det tilbake. «En tenkeprosess?» undret Ole, «hva kunne det bety?» Det var som om fjellet kunne lese tankene hans, eller hadde det ikke snakket ferdig? For plutselig forsatte det: «Og det kan du oppdage i deg selv, hvis du er riktig våken.» Så ble det stille, og det var ikke mulig å få mer ut av fjellet, enda han gjerne skulle hatt svar på både det ene og det andre.

På veien hjemover gikk Ole i dype tanker så han ikke enset noe omkring seg, ikke skogen, ikke fuglene og ikke engang bekken som klukket så livlig. Han kom til å tenke på drømmene sine. For det var jo også en slags tanker. Var det han som drømte, eller drømte det i han? Var det en drømmer i han som drømte, eller var det bare en drømmeprosess, slik fjellet hadde sagt om tankene? Ole skjønte fort at når det gjalt drømmene, så måtte det være slik fjellet hadde sagt. Selv om alle sa «Jeg har drømt i natt» så kunne det ikke være et «jeg» - eller en drømmer - som drømte drømmer, men bare en drømmeprosess som lagde drømmer. Var det slik med tankene også, slik fjellet hadde sagt? Det måtte han snakke med mor om.
     Han løp straks inn til henne da han kom hjem. Og mor skjønte at nå måtte hun legge alt annet til side, for Ole hadde noe viktig på hjertet. Da Ole hadde fortalt alt sammen, kunne mor bare si seg enig med Undringsfjellet som nok hadde skjønt det som så mange voksne ikke hadde skjønt. «Det finnes ingen tenker i oss atskilt fra tanken», sa mor, «bare en tenkeprosess som lager tanker. Men hvordan det foregår, er fortsatt et stort og uløst mysterium for oss mennesker.»
     «Likevel behøver du ikke bare tro det fjellet og mor sier, selv om vi kan hjelpe deg. For dette kan du oppdage i deg selv, hvis du er veldig våken og legger nøye merke til det som foregår inne i deg. Og har du gjort det, behøver du ikke spørre andre mer. For da har du spurt virkeligheten, og den kan ikke snakke annet enn sant. Den kan ikke vise seg annerledes enn den virkelig er. Derfor er det så viktig å stå på god fot med virkeligheten» - sa mor. Nå hadde Ole virkelig fått noe å tenke på, selv om det var i det vanskeligste laget. Kanskje har du også fått noe å tenke på og å prøve ut?

12 Virkeligheten og tidens dimensjon
En dag Ole gikk ute i skogen, la han merke til noe han ikke hadde lagt merke til før. Da han gikk hjemmefra, hadde han fundert på det mor hadde sagt om fortid og fremtid. Hvordan stemte det med at voksne stadig spurte han om hva han skulle bli når han ble stor? Selv var han jo ikke så opptatt av det, men han skjønte nå at mange voksne var det. De mente at nå var han liten, og så skulle han bli noe når han ble stor. Det var altså ikke nok å bli stor. Det skjedde liksom av seg selv, bare han fikk mat hver dag - og det fikk han jo. De ville vite om han skulle bli brannmann eller politi eller datamann eller noe annet. Det var det de kalte å bli noe. Nå skjønte han det mor hadde forklart, at når de tenkte på noe som skal skje i fremtiden - eller på å bli til noe - da fantes det bare som tanker inne i hodene på dem og bare der, fordi fremtiden ikke finnes noe annet sted.
     Og mens han gikk slik og tenkte, skjønte han at også hans tanker gjalt fortid - det mor hadde sagt igår - og fremtid og det han skulle bli og derfor bare fantes inne i hodet hans.
     Kvitringen til en sjelden fugl - pittety - pittety - hentet ham ut av funderingene hans. Alle sansene var med ett våkne og åpne, og han så, hørte, luktet og følte skogen og alle lydene og duftene i den. Overgangen var så brå at han måtte legge merke til den. Nå var han våkent til stede og opplevde skogen med sansene sine, slik den var her og nå. Og øyeblikket før hadde han vært langt inne i tankenes verden og fundert over fortid og fremtid. Han hadde knapt lagt merke til noen ting rundt seg mens han tenkte slik, så oppslukt hadde han vært av tankene sine. Men nå var det omtrent omvendt! Nå gikk han nesten i ett med skogen - for inntrykkene fra skogen fylte hele hans oppmerksomhet - og tankene hans var som blåst bort.

Var det alltid slik, undret han, at skogen på en måte bleknet hen når han var opptatt med tankene sine, og omvendt. Når han åpnet sansene mot trærne, suset fra tretoppene, vinden mot huden, fuglesangen og alle de andre inntrykkene han mottok gjennom sansene - da falt liksom tankene til ro av seg selv? Det var som om tankens fortid og fremtid ikke gikk sammen med sansenes opplevelse av virkeligheten her og nå. Det virket jo ganske rimelig at det var sånn, at nå'et ikke gikk sammen med fortid og fremtid. Han skjønte at han til og med kunne eksperimentere med det - flytte oppmerksomheten fra det ene til det andre. Det ville han prøve ut etter hvert, for han ante at her var han på sporet av noe som både var spennende og viktig. Og det kan du som leser dette, også gjøre.


Til hovedsiden                                 Til innholdsfortegnelsen                        Til kapittel 7