2 Det er mulig - Brev til en venn

Hvorfor skriver jeg til deg om dette? Saken er den at jeg - gjennom store deler av livet - har gjort en så god erfaring med en form for meditasjon at jeg synes du bør få vite om denne formen for meditasjon og hva den innebærer. Impulsen kom fra den indiske tenker J. Krishnamurti. Resten har jeg stort sett gjort selv. Krishnamurti er derfor ingen "guru" eller autoritet for meg. Som du senere vil se, vil dette forhold fremstå som en selvfølgelighet.
     Det jeg skriver her, er et resultat av egen, skal jeg kalle det forskning, som er iakttakelse og logisk tenkning. Selv om jeg vil forsøke å skrive klart og enkelt om disse vanskelige forhold, venter jeg ikke å bli trodd. Ja, jeg må for all del ikke bli trodd.
     Selv om det jeg skriver her er iakttatt virkelighet i meg selv og derfor skulle stemme, så er det for deg som leser dette, en teori som i beste fall vil virke interessant og logisk. Men det nytter lite å være enig eller ikke enig. Det som betyr noe, er å se selv og derigjennom forstå umiddelbart. Derfor kan (og bør) disse linjene ikke være noe annet enn den impulsen som skal til for å vekke interessen og forskertrangen.
     Men hvis interessen vekkes, og du med den nødvendige seriøsitet begynner å lære deg selv å kjenne, slik du er, da vil du for det første gå inn i en meget interessant periode i ditt liv. Dessuten vil du erfare at denne utforskningen har bivirkninger som du i høy grad vil oppfatte som nyttige og befriende.

Vi skal etter hvert komme inn på alt dette. Men jeg vil allerede nå gjøre oppmerksom på et interessant og vesentlig forhold, som i første omgang ikke er så lett å innse. Griper man nemlig fatt i informasjonen om bieffektene, lar seg friste av disse og gjør dem til et mål man ønsker å oppnå, da har man gjort dem til hovedsak. Og den prosessen som hjernen da setter igang for å virkeliggjøre disse målene, er vesensforskjellig, jeg gjentar: vesensforskjellig fra den prosess vi skal behandle her.
     Som antydet allerede, gjelder mitt anliggende erkjennelse, forståelse av seg selv. Min egen forståelse av meg selv: At det er mulig; deri ligger impulsen. Hva denne forståelsen innebærer, og hvilke konsekvenser den har, skal vi behandle på det intellektuelle plan. Men det er ikke nok, ja ikke engang så vesentlig. Men så langt og ikke lenger kan vi nærme oss problemstillingen sammen.
     Vi beveger oss her nesten på jomfruelig mark, så lite har vår kultur å bidra med på dette sentrale feltet. Det kan medføre en rekke vanskeligheter blant annet i kommunikasjonen omkring disse spørsmålene. Det kan være vanskelig å finne ord som passer og som blir oppfattet på samme måte hos leseren som hos den som skriver. Dessuten tror vi ofte vi har langt større innsikt i slike spørsmål enn vi egentlig har. Vi kan m.a.o. ha fordommer. Er vi glad i våre meninger og fordommer, vil vi ikke komme langt. Det som er vesentlig, er at vi har en dyp interesse for realiteter, selv om de skulle være ubehagelige, og ikke velger å klamre oss til illusjoner, selv om de skulle være behagelige.

***

Har du noen gang spurt deg selv hva det er som utgjør vårt bevisste liv? Det må vel være det som til enhver tid befinner seg i vår bevissthet, ikke sant?

Og hva er så det?

Tanker er vi moderne mennesker fulle av, så tankene utgjør åpenbart en del av vårt bevisste liv. Ja, de fleste av oss er så fulle av tanker at vi knapt kjenner tilstander hvor tankene ikke er til stede.
     Så har vi sanseinntrykkene som til stadighet formidles til bevisstheten av våre forskjellige sanser. Jeg tenker da både på de fem sansene som primært formidler inntrykk fra våre nære og fjernere omgivelser: synssansen, luktesansen, hørsel, smak og hudfølelsen. Dessuten har vi sanseinntrykk fra mer interne sanser som formidler inntrykk av balanse, varme, tyngde, fysisk smerte osv. Det er ikke vanskelig å finne en hel rekke slike sanseinntrykk (og de sansene som formidler dem) fra våre omgivelser og vår kropp.
     Den siste store gruppen "ingredienser" som befinner seg i vår bevissthet og som skal nevnes her, er følelsene (hvor vi da utelukker de typer følelser som allerede er nevnt under sanseinntrykkene). Vi tenker på følelser som angst, lengsel, glede, sorg, irritasjon osv. som vi kaller emosjonelle følelser.
     Dette ser for meg ut til å være de vesentligste elementene som i stadig variasjon og vekslende "blandingforhold" i vår bevissthet, til enhver tid utgjør vårt liv. Vi skal ikke her gi oss inn på en analyse av alle tenkelige kombinasjonsmuligheter som er til stede, selv om det kunne vært interessant. Gjennom iakttakelse av seg selv og andre er det derimot lett å finne ut at alle disse tre gruppene: tanker, sanseinntrykk og emosjonelle følelser er til stede samtidig praktisk talt hele vårt bevisste liv, selv om de forskjellige gruppene kan skifte på å ha "overvekt".
     Forståelse av disse forhold må altså bidra til å forstå oss selv og livet vårt med alle dets utfordringer og problemer, med dets rutine og skaperglede, tilfredshet og fortvilelse etc.

I det følgende skal vi derfor gå nærmere inn på tanken og dens vesen, sanseinntrykkene og de emosjonelle følelsene og på samspillet mellom dem. Men aller først må vi oppholde oss litt ved begrepet forståelse, som allerede er brukt flere ganger, og som spiller en vesentlig rolle.

Forståelsen kan ligge på det intellektuelle plan. Man tenker seg det som blir forklart eller hva som skal til for å løse en oppgave og har dermed forstått hva det dreier seg om. Forståelsen blir her en tankemessig prosess. Tankens symboler etterligner (simulerer) noe som forventes å kunne skje i virkeligheten.
     Men forståelsen kan også være direkte, ved at man iakttar det som skjer mens det skjer og slik det skjer. Tanken er her ikke til stede. Det er virkeligheten formidlet gjennom sansene som presenterer seg slik den er. Derved oppstår umiddelbar forståelse.

Tenkevirksomheten og dens produkt tankene spiller - som du sikkert har erfart - en meget stor rolle i livet. Det gjelder både livet til den enkelte, deg og meg, og samværet, relasjonene mellom mennesker og grupper av mennesker. Og det er bemerkelsesverdig og beklagelig hvor liten vår forståelse er for denne så betydningsfulle siden av vårt liv.

Hva består så tanken av?

Ord, javel, men også av bilder og andre symboler, samt lyder som for eksempel musikk. Du er sikkert klar over hvordan språket er utviklet i oss fra vi var små; hvordan gjenstandene vi så og følte på fikk navn, og hvordan ting som skjedde, ble beskrevet gjennom setninger.

Men jeg tror det er nødvendig å si noe, som høres meget unødvendig ut: Ordene er ikke virkeligheten. Ordene er symboler, som i beste fall representerer en virkelighet.
     At ordet sjokoladeplate er noe annet enn selve sjokoladeplaten, er åpenbart. Men vårt, og alle andre sprog inneholder en rekke ofte brukte ord - dvs. symboler - hvor det kan være forbundet med vanskeligheter å finne den virkelighet ordet skulle representere. Skal vi forsøke med noen slike ord?: Det lille ordet "jeg" for eksempel, eller "tid", "kirken", "norsk skøytesport", "ønske", "død", "frihet", "angst". Disse eksemplene kan være en liten impuls til å søke den (eventuelle?) virkeligheten ordene står for.
     Det er både interessant og nyttig hele tiden å være oppmerksom på dette forhold. Hvis ikke ordenes mening er klar, hvordan kan det da bli meningsfylt det vi tenker og sier - og hører?

Kanskje det etter hvert blir klart for oss at det ikke er ordene, men virkeligheten som er vesentlig, det som er - som eksisterer. Er du observant på dette, vil du antagelig bli forbauset over hvor fanget vi er i ord og forestillinger - til og med i slike som ikke har et klart motstykke i virkeligheten. Det er meget mulig at en virkelighet, som motsvarer ordet eksisterer. Angst, f.eks. er et slikt ord. De fleste av oss har vel følt angsten og umiddelbart prøvd å flykte fra den eller skyve den til side. Men hvor mange av oss har ganske enkelt betraktet angsten i sitt eget indre og derved sett den slik den virkelig er?

Som du sikkert vil oppdage, eksisterer på den annen side en rekke viktige ord uten motstykke i virkeligheten i det hele tatt. Det vil overraske de fleste å oppdage at "fortid" og "fremtid" er slike ord. Det eksisterer ingen fortid og fremtid. Begrepene er produkter av tanken og eksisterer ingen andre steder enn i menneskenes hoder som forestillinger om noe som ikke eksisterer.
     Det som eksisterer hele tiden er nåtid. Virkeligheten er umiddelbart tilstede her og nå, hele tiden. Og det er våre sanser som formidler kontakten med virkeligheten. Tankens vesen derimot, er fortid, eller fortidens projeksjon som kalles fremtid.
     De inntrykkene vi mottar gjennom sansene fra vår tidligste barndom og gjennom oppveksten blir til de elementer som i samme- eller i bearbeidet form utgjør tankene senere i livet. Ikke alle sanser bidrar i samme grad. Det er lett å se at det er syn og hørsel som i særlig grad bidrar med inntrykk som blir til tankens byggeklosser.
     Herav fremgår også at tankens vesen er det kjente. Den som aldri har sett farger, kan ikke tenke seg farger. Tanken kan konstruere ukjente ting som kan oppstå gjennom kombinasjon og variasjon av kjente ting. Men det som ut over dette er ukjent, kan tanken ikke fatte.

Dette innebærer at man ikke kan definere seg til ny erkjennelse. Mange definisjoner er dessverre oppstått på den måten at man har tatt utgangspunkt i et ord, og med en rekke setninger forklares hva dette ordet skal bety. Kommunikasjonen kan nok bli lettere på denne måten. Men man har ingen garanti for at det man kommuniserer om, er reelt. En definisjon bør derfor ta utgangspunkt i et stykke erkjent virkelighet, som avgrenses, beskrives og gis en betegnelse. Å erkjenne er å se virkeligheten slik den er.
     De fleste av oss lever med den forestillingen at det er jeg som tenker, og at jeg kan tenke hva jeg vil. Jeg'et i meg er m.a.o. tenkeren som tenker tanker. Det er vel best om du selv finner ut - dvs. oppdager - hvoran dette egentlig forholder seg. Men vær forberedt på overraskelser. Hadde vår interesse vært noe mer rettet mot livet vårt, hadde vi vel forlengst stilt et spørsmålstegn ved denne forestillingen. Men på dette viktige felt av vårt liv er vi i villrede. Og vi aner knapt hvor viktig det ville være å ha et begrepsapparat som er realistisk, å ha modellforestillinger som gjenspeiler lovmesslighetene eller avhengighetene i den virkelige verden, og å skjønne tankens begrensning og de kreftene som driver den.

Disse mangelfulle forestillingene går i arv fra generasjon til generasjon. Meget må forandres i påvirkningen av de unge for å komme ut av denne onde sirkelen.

***
Vi moderne mennesker er oppdradd til å bruke tanken, intellektet, mens bruken av sansene er tilsvarende forsømt. Gjennom tenkevirksomheten trekkes fortiden inn i vår bevissthet. Da tenkevirksomheten fyller en stor del av livet vårt, innebærer dette at livet i stor grad er fylt av fortiden. Iaktta samtaler mellom mennesker, og du vil se i hvor stor grad den dreier seg om fortiden og fortidens forlengelse, fremtiden.
     Sanseinntrykk vi mottar og mye av det vi opplever, fremkaller bevisst eller ubevisst en mengde assosiasjoner i form av tanker og eventuelle emosjonelle følelser som alle stammer fra vår egen fortid. Disse assosiasjonene påvirker sanseinntrykkene slik at vi så å si ser virkeligheten gjennom en brille, tilslipt og farget av vår egen fortid. Påvirkningen kan ligge på flere plan. Eksempelvis kan følelser bringes inn, slik at vi ser på noe med sympati eller antipati. Inntrykkene kan også bli silt, slik at vi fortrinnsvis ser alt det som ikke er slik det etter vårt skjønn burde være. Kanskje ser vi bare deler av helheten, tolker inntrykkene i den ene eller andre retning eller sammenligner med tidligere inntrykk eller normer.

Alt i alt blir virkningen den, at vi ikke ser det som er. Dessverre er det ofte slik at vi ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på dette forhold og tror at dette fargete og fordreide bilde som vi lager oss, er korrekt. Dette gjelder ikke bare de visuelle inntrykkene, men i høy grad grad også det vi hører. Konsekvensene kan bli at vi blir hengende med våre urealistiske eller ensidige synspunkter. Saklighet og nøkternhet må vike. Og misforståelser og konflikter har lett for å oppstå.
     Små barn har ennå en tenkevirksomhet som ikke er fullt utviklet. Derimot er de gjerne flinke til å iaktta. Disse to forhold henger tydeligvis nær sammen. Voksne menneskers tenkevirksomhet er ofte intens. For mange er tanken sågar blitt et problem som det er vanskelig å bli kvitt. Dette reduserer evnen til å iaktta, da tanken legger beslag på oppmerksomheten, og assosiasjonene som er knyttet til det vi ser og hører, blir mange. Gjenoppdager man sin evne til ren sansing, ren iakttakelse, får man en fornyet mulighet til å leve i nå'et, utenfor tankens, dvs. utenfor tidens dimensjon.
     Ofte blir altså tanker og følelser knyttet til vår fortid kalt frem på et mer eller mindre bevisst plan som assosiasjoner til sanseinntrykk. Men det eksisterer også et annet forhold mellom tanker og emosjonelle følelser. Du har sikkert - som de fleste mennesker - vært i den situasjonen at du har gruet deg for noe. Det som skjer er, at man tenker med gru eller angst på noe som skal eller kan skje i fremtiden, og til dette "noe" er knyttet forestillingen om et forventet ubehag eller fare. Tanken skaper her angsten på grunnlag av egen eller andres erfaring fra fortiden.
     Men likesom tanken kan skape emosjonelle følelser, kan slike følelser skape tanker. Opplever vi noe som føles behagelig, oppstår gjerne ønsket om gjentagelse. Er opplevelsen ubehagelig, ønsker vi det motsatte. Tankens oppgave blir det da å finne ut hvordan vi skal få det behagelige til å gjenta seg, respektive nye ubehageligheter til å utebli. På denne ytterst overfladiske måten styrer vi mennesker stort sett livet vårt. Dette er noe av grunnlaget for den nevrotiseringsprosess som så mange mennesker er inne i.
     Ved å skape angst (ubehag) og love belønning bruker eller misbruker autoriteter våre primitive styringsmekanismer til å påvirke eller beherske oss innenfra. Det skjer på en måte de fleste av oss ikke har oversikt over og ikke aner konsekvensene av.

***

Ser vi nærmere etter hvordan menneskene har det i verden idag, så ser det for meg ut til å være et påtrengende behov for å lære mer om oss selv. Er det noe feil med en sykkel, undersøker vi den. Feilen blir funnet og rettet på.
     Er det noe feil med oss på den måten at vi har psykiske problemer av en eller annen art, forholder vi oss helt annerledes. I stedet for å iaktta problemet og forstå det, skyver vi det fra oss og fortrenger det og det ubehaget som følger med. Store deler av vår kultur er rettet mot vårt behov for å fortrenge og drømme oss bort fra en ubehagelig virkelighet.
     Hvorfor ikke gjøre som nevnt ovenfor i forbindelse med sykkelen, undersøke, dvs. iaktta problemet? Bare jeg selv kan iaktta mine problemer, likesom bare du kan iaktta dine. Spør ikke hvordan man skal iaktta. Gjør det. Vi kan det alle sammen. Iaktta angsten der den er slik den er mens den er der. Å tenke på angsten er ikke det samme som å "se" eller "iaktta" den. Ordet angst er ikke det samme som selve angsten, og angsten og angstens årsak er heller ikke det samme. Vi moderne mennesker har så lett for å verbalisere i stedet for å stille oss "ansikt til ansikt" med selve fenomenet angst i vårt eget bryst. Har du gjort dette, har du så og si "sett angsten i hvitøyet", har du fått en første direkte - umiddelbar - forståelse av hva angst er. Og du vil se om ikke angstens bestanddeler faller fra hverandre og denne angsten derved mister sin makt over deg. Angsten er ufarlig, og har man iakttatt angsten umiddelbart, skjønner man dens vesen og at den er ufarlig. Dermed er dens makt brutt.

Angsten ble trukket frem her som et viktig eksempel. Men alle de andre følelsene som plager oss mennesker kan iakttas på samme måte. Jeg tenker på følelser som utålmodighet, irritasjon, sinne, sjalusi, ensomhet og hat, ja hele det kompliserte reaksjonsmønster som hver av oss legger for dagen i form av tanker, følelser, ansiktsuttrykk, kroppsbevegelser og holdninger kan iakttas i samspillet med våre omgivelser. Men vi må bare iaktta, uten å dømme, rettferdiggjøre, unnskylde eller kommentere.
     Er vi interessert i å lære oss selv å kjenne på denne måten, er muligheten til stede. Men det krever et engasjement i form av intensitet, utholdenhet og skal vi si mot. For på en måte skal det mot til å møte eller se seg selv slik man er, å se grådigheten, selvmedlidenheten, angsten og sluheten osv. i sitt eget sinn. Man kan da med rette spørre: Hvorfor i all verden skal jeg da utsette meg for dette ubehaget? Grunnen gjelder ikke bare at det er interessant. Men det har også positive bivirkninger som vi snart kommer tilbake til.
     Ved siden av denne direkte forståelsen - som i likhet med all forståelse har sin gjennomgripende virkning - kommer selvsagt også en forståelse på det intellektuelle plan. Denne bidrar bl.a. til å klargjøre ordene og deres mening og til å gjennomskue tankeklisjeer, meninger og holdninger som er preget inn i sinnet gjennom påvirkning av omgivelsenes autoritet.

Men svært meget av det som preger vår karakter, ligger gjemt dypt nede i sinnet, utilgjengelig for iakttakelse og direkte forståelse. Vi har ikke evnen til å lete det frem av vårt eget sinn. Men våre reaksjoner bærer deler av vårt indre til overflaten i det øyeblikk de finner sted, og ved å iaktta reaksjonene får vi samtidig innblikk i de sider av vårt indre som står i direkte kontakt med dem. Reaksjonene mine betyr m.a.o. en anledning til å lære om meg selv. Læringen skjer på en så passiv måte som våkent å legge merke til, til våkent å se med vårt indre øye: Ved bare å se, uten å dømme, unnskylde eller tolke.
     Gjennom denne passive, årvåkne iakttakelsen skjer noe av stor betydning, utenom selve forståelsen. De energier av emosjonell karakter som ligger bak reaksjonene, får komme til overflaten og bli avreagert eller tømt. Et ømfintlig punkt i mitt følelsesliv er derved blitt helt eller delvis helbredet.

Det er kanskje vanskelig for et menneske i vår del av verden å forstå dette. Vi er så vant til å sette mål og å virkeliggjøre disse målene gjennom aktiv innsats. Som følge av denne holdningen prøver vi å "rydde opp" i vårt eget indre. Vi prøver å disiplinere oss til å være det andre og vi selv forventer av oss. Slik prøver vi nesten hele tiden å være det vi ikke er, og lever i en stadig kamp med oss selv. Men denne måten å forholde seg på er helt i tråd med vår manglende forståelse av menneskets vesen og de lovmessigheter som gjelder i vårt indre. Mange klarer å holde fasaden. Men for stadig flere mennesker - også mennesker i ung alder - ser det ut til at problemene blir så store at de slår igjennom. Det holder på å bli normalt å ha psykiske problemer, og man er i villrede om hvordan psykiske problemer i slikt omfang skal behandles. Da dét i meg som vil "rydde opp", er det samme som dét i meg som skal ryddes opp i, duger ikke denne metoden. Det er det viktig å innse, slik at man helt slutter å bruke tid og krefter på denne metoden. Hva gjør man da?
     Har du noen gang sittet med anspente muskler, og iakttatt hvordan musklene ble avslappet i det øyeblikk du ble oppmerksom på at de var anspent? På lignende måte virker den våkne iakttagelsen på fortrengningsmekanismene i menneskesinnet. Får du øye på en slik i ditt indre, og blir værende i denne årvåkne observsjonen, kan det hende at fortrengningen åpner seg og slipper ut det den holder innestengt. Bak de fleste små bevegelser som man kan oppdage i sitt indre, er en slik innelukket spenning. Å være oppmerksom på slike små bevegelser i sitt indre er ikke å være selvopptatt. Selvopptatthet er egosentrisk tankevirksomhet. I den tilstanden vi snakker om her, er iakttagelse - og tanken er knapt nok til stede.

Denne tilstanden bevirker altså en prosess som medfører tømming av sinnet - tømming av emosjonelle energier, av illusjoner og rigide tankemønstere. Etter hvert som psykens øvre "lag" tømmes, kan det hende at dypereliggende lag får komme til overflaten. Inntrykk og opplevelser fra tidligere år, fra ungdoms- og barneårene kan komme til overflaten, og du kan erkjenne - og kanskje gjenoppleve - ikke bare de hendelser som ga deg hemninger, angst og følelse av urettferdig behandling osv, men også selve disse følelsene. I denne prosessen er du helt henvist til deg selv.

Det må være åpenbart at denne form for bevisstgjøring virker befriende.

Dette høres enkelt ut, så enkelt at det virker utrolig. For mange vil det også være så enkelt at det blir vanskelig. Det som gjerne skjer, er at tanken griper fatt i utfordringen og søker en metode. Vi har så vanskelig for å forstå at det vi ønsker å oppnå kan oppnås som biprodukt i en prosess der tanken ikke er aktiv; ved at vi lar noe skje. Kunsten består i å tillate det å skje som skjer når man ikke gjør noe annet enn våkent å iaktta.
     Det jeg kan si til dette er at det er mulig. Men en metode, en oppskrift som man kan følge, finnes ikke. Virkemidlene her er årvåken iakttagelse og umiddelbar forståelse. Men iakttakelse er ingen metode, og forståelse er heller ingen metode. Metoden er tankens domene. I denne form for iakttakelse og forståelse er tanken knapt til stede. Så lenge du bruker tanken til å søke, vil du ikke finne. Det det gjelder å "finne" her, kan ikke finnes, bare oppdages.

***

Jeg er vel nødt til å si noe om konsekvensene, selv om det kan lede på villspor: Konsekvensene er nemlig av stor betydning, og det som lett kan skje er at tanken griper fatt i disse konsekvensene og ønsker å oppnå dem. Men det som virkelig er av betydning, er forståelsen, den umiddelbare forståelsen av det som foregår i deg i samspill med dine omgivelser. Alt annet er bivirkning, bivirkninger som bare kan komme på den måten, og aldri som resultat av et ønske.
     Svært mange mennesker har et problematisk forhold til sine følelser. Mennesket er i konflikt med seg selv, spaltet i en del som gjerne vil og i en del som sier "jeg tør ikke" eller "du får ikke lov". På begge sider i disse interne konfliktene er ikke bare ord, men i høy grad også følelser. Det finnes mange typer følelser som skaper problemer for enkeltmennesker og for samværet mellom større eller mindre grupperinger av mennesker. Her er rikelig anledning i dagliglivet til å se og å lære.
Det ser ut til å bli mer eller mindre oversett at konflikter mellom mennesker, organisasjoner og nasjoner er et psykologisk fenomen med bakgrunn i konflikter i de enkelte menneskers sinn. Fred er ikke mulig mellom konfliktfylte mennesker. Ønske om fred og nedrustning nytter lite sålenge man ikke ser årsaksforholdene og handler ut fra det.
     Å se uordenen i sitt eget sinn skaper orden. Forandringene er gjennomgripemde og varige. De omfatter følelseslivet i deg selv og følelsene i dine relasjoner til andre mennesker, til autoriteter, ting og ideologier.
     Forandringene på det følelsesmessige plan kan også få virkninger på det fysiologiske plan. Det skulle være nok å minne om hvordan angst skaper svette. Reduseres angsten, vil dette også få følger for slik svette, klamme hender og føtter.

Også drømmene kan bli forandret, både i antall og innhold.

Som vi har antydet tidligere, henger følelseslivet og tenkevirksomheten nær sammen. Det er derfor lett å forstå at denne tømningsprosessen også virker inn på det intellektuelle plan. Du har sikkert lagt merke til hvordan en diskusjon, også blandt intelligente mennesker, kan bli usaklig når følelser av antipati eller prestisje blander seg inn.
     Kanskje har du også opplevd hvordan dine egne tanker skifter fra det ene tema til det andre uten å komme riktig videre. Vil du tenke videre på det ene, blir oppmerksomheten avledet av andre tanker som dukker opp. I begge tilfeller fungerer ikke hjernen så intelligent som den kunne ha gjort. Både den større roen som oppstår i sinnet, og klargjøringen av begrepene på det intellektuelle plan virker i samme retning. Faktorer som hindrer deg i å leve opp til din intellektuelle yteevne, blir redusert.

Alt dette kan man danne seg et noenlunde realistisk bilde av, fordi det innebærer gradsforskjeller sammenlignet med det hver av oss er eller har idag. Men her oppstår også noe nytt, en helt ny erfaring, som derfor ikke kan kommuniseres. Det henger sammen med ditt forhold til tanken og sansene.
     Som nevnt tidligere, kjenner de fleste av oss knapt til noen annen tilstand enn den hvor tanker, sanseinntrykk og følelser samtidig er til stede. Iakttar du årvåkent - slik vi har snakket om det - kan du oppleve at tanken faller til ro av seg selv, uten tvang. Dette er frihet fra tankens plage, fra tidens dimensjon. I denne tilstand har sinnet mulighet for å tømme seg. Dette kan skje mens du sitter eller ligger, går på gaten, kjører bil eller flyr.

Etter hvert som sinnet tømmer seg, oppstår ro og orden, og splittelsen i det som vil og det som ikke tillater, svekkes eller opphører. Et slikt sinn er et våkent sinn som lever i fred med seg selv. Tanken er ikke lenger i stadig virksomhet. Er der en utfordring, en oppgave, setter tanken seg i bevegelse. Er oppgaven løst, faller tanken til ro.
     Tanken kan ikke forestille seg en tilstand der tanken ikke er til stede. I mangel av denne innsikt prøver den likevel. Resultatet blir feil. Det oppstår verken skremmende tomhet eller fare. Sinnet blir fylt av sanseinntrykk. Du lever i nå'et. Dette er en ny erfaring, å kunne leve uten tidens dimensjon. I denne tilstanden er der stor frihet.
     Får tømningsprosessen virke lenge nok og dypt nok, kan den også innvirke direkte på nervesystemet i kroppen, slik at forkrampninger løser seg og kroppsfunksjoner normaliseres.

***

Det var stort sett dette jeg syntes jeg måtte fortelle deg. Formen er med hensikt knapp. Det er ikke behov for lange utredninger. Derimot ser det for meg ut å være påtrengende nødvendig for svært mange å iaktta, å finne ut, å begi seg på denne oppdagelsesreisen selv.
     Jeg håper jeg har klart å formidle et inntrykk av at denne reisen kan være både interessant og givende. Intet i min mangeårige "praksis" tyder på at den skulle være farlig. Det er også feil å tro at den innebærer løssluppenhet eller hemningsløshet. I selve iakttakelsen ligger en stor disiplin, en disiplin som er uten tvang. Dette er også en ny erfaring.
     Spørsmålet er om vi er seriøse nok, eller om vi sier oss tilfreds med autoritetenes svar på grunnleggende spørsmål, om vi er villige til å erstatte manglende innsikt med en eller annen forestilling eller tro som gir følelse av trygghet, om vi fortsatt vil styre vårt liv mot det behagelige uten å skjønne hva som skjer i og omkring oss, uten å skjønne hva vi egentlig er med på.

***

Som jeg har nevnt tidligere, har tanker og den tankemessige kommunikasjonen sin begrensning. Det er det kjente man kan tenke og fortelle om. Det som er ukjent for mottakeren kan man fortelle om. Men man kan ikke nå frem, og faren for misforståelse er stor hvis kommunikasjonsformen er konvensjonell og presis. Misforståelsen har lett for å sette seg fast, fordi man tror man har forstått, idet man overser at forutsetningen for forståelse slett ikke er til stede. De manglende forutsetninger er også knyttet til at begrepsapparatet er utilstrekkelig.
     Skal kommunikasjonen tøyes et lite stykke videre, må den presise formen vike plass. Det er her fabelen kommer til sin rett. For det første åpner den for et vidt spektrum av virkemidler til å fortelle om det uvanlige. Dessuten er kravet til presisjon og forbindtlighet borte, slik at ingen kan mene å vinne presis og gyldig forståelse på denne måten. Men en anelse kan man kanskje få med seg?
     Hensikten med de to følgende fablene er således å formidle en anelse av utvalgte deler av de ukjente ting som er nevnt tidligere, og å kaste et skjær av lys over noe av det som ikke kan forklares på vanlig måte.

Fabelen om fiskeren og garnet.

Havet er stort, og selv om det er begrenset, er det uten ende. Og selv om det er uten ende, ender det langs alle kyster.

Fiskeren har et garn, og garnet er merkelig. Jo mer fisk som går i garnet, desto mindre blir maskene. Når fisken går i garnet, blir det en vase der fisken står, samtidig som maskevidden blir lite grann mindre. Jo mindre maskene blir, desto mer fisk går i garnet, og fisken garnet tar blir stadig mindre.

Med tiden var det fare for at også småfisk skulle bli hengende, og garnet bli en eneste stor vase full av store og små fisk. De som nylig var gått i garnet sprellet sterkt, mens de som hadde stått der lenge, bare gispet. Fisken går i garnet fra begge sider. Ofte er det slik at går det en fisk i garnet utenfra, så kommer det en innenfra også, som er minst like stor.

Fiskesortene utenfra var særlig maktsabb, hånfisk, frekkas og kulding. Noen torsker var der også, og mange, mange andre sorter. Fiskene innenfra var skylding, prestisjelaks, angstspord, hatflabb og mange fler.

Fiskeren så på garnet sitt og la merke til at fisken som var gått i det, ikke var til å få ut igjen. Og da var garnet og fisken til liten nytte, snarere tvert imot. Her måtte noe gjøres.

Så satte han seg på et sted hvor han hadde god utsikt over havet, garnet og fisken som gikk i det fra begge sider. Han ville først se hva som foregikk, og så ville han finne ut hva som burde gjøres.
Der kom det allerede en stor fisk utenfra som nærmet seg garnet, og tror du ikke det var en på vei innenfra også. Det så ut som denne fisken kom fordi den andre hadde kommet. Dette ser ut til å gå gale veien med dobbelt fart, tenkte fiskeren. Han holdt på å sukke tungt da han måtte sperre øynene opp. For enten du tror det eller ei, så svømte først fisken utenfra rett igjennom garnet uten å bli sittende fast. Og sannelig gjorde den andre fisken det samme.

Fiskeren trodde ikke sine egne øyne. Men det kom en fisk til utenfra, og akkurat det samme gjentok seg. Fiskeren satt og så og så, og stadig så han det samme skje. Men ikke bare det. De fiskene som allerede satt i garnet hans, fant også veien ut av garnet mens han satt og så på.

Litt etter litt la fiskeren også merke til at garnet hans begynte å få større masker, slik at småfisken ikke lengre ble sittende fast. De gamle garnvasene rettet seg også ut etter hvert. Fiskeren fortsatte med å se, og skjønte at han ikke behøvde gjøre noe annet, slik han hadde trodd til å begynne med.

Slik tømtes garnet for fisk, også den gamle fisken, og maskene ble større og større.

Og garnet var fiskerens sinn, og sinnet gikk opp i havet.

Vi er alle fiskere.

***

Fabelen om solen som smeltet sneen den "gale" veien

Kulden holdt landskapet i sin favn, og elver, bekker og vann var frosset. Vanligvis smelter isen nede i dalen først. Men i dette landskapet var det omvendt. Først strålte solen på toppene, og sne og is fordampet og ble borte. Etterhvert kom turen til liene, og der sne og is smeltet og telen gikk av jorden, begynte nytt liv å gro. Bekkene gikk i alle stryk.

I bunnen av dalen ble det masse vann. Men villheten i strykene var mindre, og aller nederst var strømmen enda stillere, men floden enda mektigere, og det begynte å gro nytt liv overalt.

Solen som skinte var den stille, intense, våkne oppmerksomheten, og landskapet var sjelens indre, som opplevde våren.

***

Til hovedsiden                                Til innholdsfortegnelsen                         Til kapittel 3