10  Hvordan stemmer dette med det som står i       bøkene?

                                                                  Visst skulle man ville være seg selv,
                                                                   om man bare visste hvem det var.                                                                                           Magnus von Platen

                                                                  Min far er psykolog, bare ikke hjemme.
                                                                                          Liten jente i nabolaget
10.1 Hva sier bøkene?

Innledning

Psykologi er vitenskapen om atferd, opplevelse og mentale prosesser. Psykologi beskrives som en erkjennelsesvitenskap som innebærer at ulike fenomen kan forklares og forståes ulikt. Innen psykologien finnes derfor flere skoler eller hovedretninger: De tre som synes viktigst, er kort nevnt nedenfor. Men vi skal i det følgende også se nærmere på flere andre retninger.

Den psykoanalytiske/psykodynamiske retning
med psykoanalysen til Sigmund Freud (1856-1939) og individualpsykologien til Alfred Adler (1871-1938).

Den læringsteoretiske retning
med læringsteorien til J. Dollard og N.E. Miller (1950) m.fl., behavioristene B.F.Skinner (1904 - 1990) m.fl. og den sosiale læringsteorien til A. Bandura og Walters (1963) m.fl. Man undersøker særlig hvordan sansestimulering nedfelles i ferdigheter, vaner, erfaring og kunnskap.

Den humanistiske/eksistensialpsykologiske retning
Mens de to førstnevnte skolene ser på mennesket som forholdsvis passivt og reagerende, ser den humanistiske psykologi på mennesket som aktivt agerende og selv-bestemmende. Menneskets handlinger er ikke fullstendig årsaksbestemte, men kan bero på rasjonell tenkning og frie valg. Atferd er resultatet av individets målrettede forsøk på å tilfredsstille sine opplevde behov. Under denne prosessen utvikles det som kalles Selvet, hvor selv-aktualisering innebærer utfoldelse av egne iboende muligheter. Sentrale personer innen denne retningen har vært C. Rogers (1902-1987) og A. Maslow (1908-1970).

Tar vi utgangspunkt i hva psykologien er opptatt av, får vi følgende inndeling:

- Studiet av menneskets utvikling fra fødsel til død. (Utviklingspsykologi eller evolusjonspsykologi)
- Studiet av hvordan læring foregår, hva som skjer når vi lærer. (Læringspsykologi)
- Studiet av vår evne til å sanse, oppfatte, fortolke og gi hendelser mening. (Persepsjonspsykologi)
- Studiet av tenkeprosesser og bearbeidelse av informasjon, slik som sanseinntrykk, språk, hukommelse og    problemløsning. (Kognitiv psykologi)
- Studiet av synlig og registrerbar atferd. (Behaviorismen eller atferdspsykologi)
- Studiet av de ubevisste prosesser i personligheten, (Psykoanalyse)
- Studiet av subjektive opplevelser, vekst og verdier. (Humanistisk psykologi)
- Studiet av mennesket som del av et sosialt system (Sosialpsykologi)
- Studiet av sammenhenger mellom psykologiske prosesser og aktiviteter i nervesystemet (Biologisk psykologi)
- Studiet av hvordan og hvorfor vi blir de personene vi er (Personlighetspsykologi)

Som vi ser, er psykologien en ung og uferdig vitenskap med mange «skoler» og modeller. Den har dessuten et mangelfullt (uklart/ufullstendig) begrepsapparat, hvor det er mye uenighet om definisjoner og avgrensninger, men også om hvordan deler av den psykologiske virkeligheten «ser ut».

Psykologien som fag er ikke så oppsplittet som denne oversikten kan gi inntrykk av. For det eksisterer en rekke tverrforbindelser - tema - mellom disse studieområdene som også er gjenstand for undersøkelse. Slike tema er motivasjon, emosjoner og intelligens. Men det er likevel fare for at noe ved helheten mennesket går tapt som følge av denne oppsplittingen. Konsekvensen er at det innen psykologien ikke finnes noen helhetlig teori om mennesket. Vil man hente kunnskap om og/eller forklaringer av fenomen innen atferd og opplevelse, må man konsultere de ulike teoriene. Men kanskje skjer en langsom tilnærming. Bjarte Rekdal sier i Impuls 4/97: Egopsykologisk teori er nå alment tankegods i de fleste miljøene. Teorien om ego, id og superego, om forsvarsmekanismen, om de ulike psykoseksuelle stadier osv inngår stort sett i de fleste lærebøkene om psykologi.
     I det følgende skal vi se nærmere på de nevnte retninger innen psykologien som står med uthevet skrift ovenfor. Men først skal vi si litt om psykologiens omfattende faktagrunnlag.

Hva foreligger av fakta?

Store deler av psykologien er utviklet på grunnlag av psykologers erfaringer fra egen psykologisk praksis. Mye innen psykologien er utenfor rekkeviden til vanlig naturvitenskapelig forskning og dokumentasjon. Likevel foreligger et stort forskningsmateriale som det ikke er mulig å komme nærmere inn på her. Ofte er det basert på utforskning av mennesket som en slags input - output modell. Alt ialt må man likevel si at det på psykologiens område ikke foreligger så mye «fakta» i ordets strenge betydning. For å illustrere hva slags typer fakta som foreligger, følger her noen eksempler på vitenskapelige resultater fra ulike kilder:

-   Forsøk har vist at selv nyfødte barn kan lære - oppdage sammenhenger mellom hendelser - og at de lærer fort. Den motiverende faktor er de stadig skiftende oppgavene og det å lykkes. (Popousek 1969): Å lære kan utløse smil og er sin egen belønning. Barnet kommer også til verden med ganske avanserte perseptuelle ferdigheter.

-   Barnets sosiale og kognitive utvikling er ikke avhengig av motivasjon og styring utenfra. Barnet kommer til verden med en sosial og kognitiv kompetanse som det har behov for å gjøre bruk av. Tilstedeværelsen av udekkede behov som sult og tørst virker forstyrrende, ikke fremmende på sosial og kognitiv utvikling.

-   Man vet ikke om de forskjellige formene for læring - klassisk og instrumentell betinging, verbal læring, ferdighetslæring og begrepsdannelse i bunn og grunn er de samme eller forskjellige læringsformer. I førstnevnte tilfelle kan man anta at all læring er problemløsende atferd.

-   Det foreligger eksperimentelle studier av såkalt beskyttelsesmotivasjon. Er det f.eks. stor sannsynlighet for at sykdom skal inntreffe, og at personen har muligheter for å redusere risikoen vesentlig, da vil (ifølge Rogers) motivasjonen for å gjøre bruk av disse mulighetene være stor.

-   Emosjoner uttrykkes noenlunde likt i ulike kulturer (Ekman/Friesen 1975-88)

-   Det foreligger en del studier av sammenhenger mellom emosjoner og fysiologiske forandringer - slik som hjertebank, klamme hender osv.

-   Også innen læringspsykologien foreligger det mye forskning.

I Impuls 1/98 s.76 sier Steinar Kvale: «Så vidt jeg har forstått, har den terapi-kritiske forskning vist at inngående og gjentatte samtaler fører til noen resultater, men at virkningene ikke er større om det er langvarig utdannete psykologer eller andre som er den ene samtalepartneren.»

Metoder

Som antydet, synes psykologiens kilder særlig å være: Terapeutisk praksis eller praktisk klinisk erfaring, selv-iakttagelse og laboratorieeksperimenter eller masseundersøkelser. Dessuten har ny teknologi gjort en kombinasjon av psykisk forskning og hjerneforskning mulig.
     Det har vært strid om forskningsmetodene, som stort sett har dreid seg om å studere mennesket utenfra. Men mange menneskelige fenomen kan vanskelig studeres utenfra, eventuelt av en forsker som ikke har erfart tilsvarende selv. Særlig humanistiske psykologer har hevdet at psykologien må komme mer «på talefot» med sitt studieobjekt, mennesket. Atferds- og laboratorieforskerne har etter de humanistiske psykologers mening lagt så stor vekt på objektivitet at forskningen mister kontakten med den menneskelige virkeligheten. I den psykologiske forskningen støtter man seg dessuten i betydelig grad på resultatene fra dyreforsøk; ja til og med på forsøk med insekter.
     Utviklingspsykologien synes å være opptatt av normale menneskers utvikling og psykologi, mens andre retninger fortrinnsvis studerer mennesker i syke, kritiske eller kunstig fremkalte tilstander.

Utgangspunktet for en undersøkelse er ofte teorier som allerede finnes på området. Ville det ikke være mer nærliggende og sikrere å ta utgansgpunkt i observert virkelighet, og så finne ut hva som kan ligge bak?

Psykoanalysen

Psykoanalysen studerer ubevisste prosesser, nemlig tanker, følelser, fortrengninger og ønsker og - ikke minst - drifter som vi ikke er klar over, men som likevel har stor innvirkning på vår atferd. Mye energi brukes også på å holde driftene i sjakk.
     Psykoanalysen ble grunnlagt av Sigmund Freud i begynnelsen av forrige århundre. Den ble utviklet i flere trinn. Vi henter noen tanker fra E. Hartmanns artikkel i Impuls 4/97: Freuds første teori var en enkel traumeteori fra 1895. På dette grunnlag ble den såkalte katarsismetoden utviklet. Den gikk ut på at pasienten måtte hjelpes til å gjenoppleve traumatiske hendelser og å gi uttrykk for de følelser som var forbundet med dem. Seksuelle overgrep i barndommen ble etter hvert sett på som bakgrunnen for nærmest alle nevroser. Senere mente han at det i stedet var pasientens egne fortrengninger av skyldbelagte seksuelle ønsker og fantasier som lå bak nevrosene. Tankene omkring fortrengningen av disse følelsene førte til teorien om de indre drivkreftenes seksuelle og følelsesmessige karakter (ødipuskomplekset og libido-teorien).
     Behandlingens mål var å gjøre den ubevisste fortrengningen bevisst. Innsikten i de infantile ønsker og behov skulle skape bedre løsninger på konfliktene i egen psyke. Hovedtanken var at man ved å assosiere fritt ut fra ord eller drømmer kunne få frem i bevisstheten fortrengte og ubevisste forestillinger, slik at de kunne bearbeides.
     Enda senere kom strukturmodellen med begrepene id, ego og superego. (Den ubevisste psyken tenkes delt i tre deler: id, ego og superego med hver sine egenskaper. Som "ødipal" betegnes den tanken at et barn tiltrekkes av den av foreldrene som har motsatt kjønn.) Hva som er bevisst og ubevisst ble ikke lenger sett på som viktigst for utviklingen av patologiske trekk, men - litt forenklet - hvordan ego mestrer konfliktene mellom superego og id og ditto i forhold til ytre realiteter. Det gjelder å behandle egos forsvarsmekanismer og motstand mot å erkjenne egne infantile - spesielt ødipale - følelser, fantasier og behov. Pasienten frigjør seg fra dette ved å nedkjempe motstanden mot slik erkjennelse.
    Mens hovedårsaken til nevrose tidligere var traumatiske opplevelser i barneårene, gikk teorien over til å betrakte psyke-interne konflikter som årsak til nevrotisk utvikling.
     Psykoanalysen er etter den tid utviklet videre, og er dessuten delt opp i flere retninger. En av to hovedretninger er den franske som har utviklet en psykologi i dialog med humanvitenskapene. Sentralt står subjektets status og forholdet til den andre. Den anglikanske psykoanalysen har på den annen side understreket forestillingen om det sterke, konfliktfrie og autonome egoet som ideal og målsetting for terapien. Det er tatt initiativ til å samle psykoanalytikere fra mange land til å gjøre opp status for psykoanalysen.

Det har oppstått flere motstrømninger mot psykoanalysen. En av dem er selvpsykologien som ble utviklet av Heinz Kohut på 70-tallet som kritikk av drifts- og egopsykologien. Den omtaler hvordan psykisk struktur utvikles, hvordan psykiske forstyrrelser oppstår og omfatter dessuten en ny motivasjonsteori. Selvet har her en overordnet status over id, ego og superego. Selvet har en iboende utviklingskraft som imidlertid er avhengig av en annen person som støtter opp om individets opplevelse av å ha et selv, en støtte som består i medfølelse og anerkjennelse. Også denne teorien er utviklet videre og er da blitt splittet opp, særlig i tre retninger.
     Andre kritiske røster mente det var feil å forlate traumeteorien, som imidlertid måtte utvides slik at traumet besto i en rekke enkelthendelser i forholdet til foreldrene og de nære omgivelser. Det patologe ligger derved i oppvekstmiljøet, ikke i barnet.
     På slutten av sitt liv skrev Freud: «Det vi leter etter, er et bilde av pasientens glemte år som er så sant og fullstendig som mulig.»
     Flere psykologer setter nå spørsmålstegn ved psykoanalysen bl.a. fordi dagens psykologi er sterkt påvirket av hjerne- og genforskningen.

C.G. Jung

Jung synes ikke å ha en høy status i moderne psykologi. Han innførte imidlertid enkelte begrep og forestillinger som i noen grad fremdeles er levende innen enkelte fagmiljøer. Det gjelder forestillingen om de såkalte archetypene - nedarvede urbilder (eller forestillingsbaner) som særlig kommer til uttrykk i noen typer drømmer. Følgende sitater fra Jungs bok «Jeg'et og det ubevisste» (17) vil kort si noe om hans forestillinger om psyken:

-   Drømmen oppstår spontant og uavhengig av viljen. Den er et naturprodukt som gir indikasjoner på grunntendenser - den er et selvportrett av den psykiske livsprosess. Drømmene gjentar bevisstheten, uten den bevisste kritikk.
-   Den som går videre på denne vei til realisering av sitt ubevisste selv, fører med nødvendighet det personlig ubevisstes innhold over i bevisstheten, hvorved personlighetens omfang blir utvidet. (Utvidelsen angår særlig den moralske bevissthet, selverkjennelsen som oppstår når fortrengte ting blir ført over i bevisstheten.)
-   Men likesom det finnes et samfunn hinsides individet, finnes det hinsides vår personlige psyke en kollektiv psyke; det kollektivt ubevisste. Hjernens universelle likhet resulterer i en universell mulighet for en likeartet sjelsfunksjon. Denne funksjon er kollektivpsyken.
-   For personlighetens utvikling er altså streng atskillelse fra kollektivpsyken et ubetinget krav, for enhver mangelfull differensiering bevirker en øyeblikkelig oppløsning av det individuelle i det kollektive.
-   Den bevisste personlighet er et mer eller mindre vilkårlig utsnitt av kollektivpsyken. Den består av en sum av psykiske kjennsgjerninger som fornemmes som personlige. Det ofte med stort besvær tilveiebragte utsnitt av kollektivpsyken har jeg betegnet som persona.
-   Det individuelle er en maske som forespeiler individualitet, som får andre og en selv til å tro at man er individuell, og hvor det er kollektivpsyken som taler. Persona er kollektivpsykens maske. Med oppløsningen av persona skjer det en frigjøring av den uvilkårlige fantasi som tilsynelatende ikke er noe annet enn kollektivpsykens spesifikke virksomhet.
-   Derfor er hver enkelt når han er i samfunnet, ubevisst i en viss forstand et dårligere menneske enn når han handler på egen hånd. For han bæres av samfunnet og er i samme grad befridd fra sitt individuelle ansvar. En stor forsamling, bestående av lutter utmerkede mennesker, ligner hva moralitet og intelligens angår, et stort, dumt og farlig dyr.
-   Mennesket har en evne som er den aller nyttigste for kollektivformålet og den aller skadeligste for individuasjonen, nemlig evnen til å etterligne.
-   Individuasjonens mål er å fri selvet ut fra personas falske hylster og på den annen side ubevisste bilders suggestive makt.
-   De ubevisste prosesser kan man indirekte vite noe om ved at de undertiden dels maifesterer seg gjennom symptomer, dels gjennom handlinger, meninger, affekter, fantasier og drømmer.
-   Men jo mer man gjennom selverkjennelse og tilsvarende handling blir bevisst om seg selv, desto mer forsvinner dette sjikt av personlig ubevissthet som har lagret seg på det kollektive ubevisste. Derved oppstår en bevissthet som ikke lenger er hildet i en smålig og personlig sårbar jeg-verden, men som tar del i en større verden, i objektet. Denne større verden er ikke lenger den ømtålige, egoistiske sammenfiltring av personlige ønsker, engstelser, håp og ambisjoner, som må kompenseres og kanskje også korrigeres av ubevisste mottendenser. Men den er en med objektet-verden forbundet relasjonsfunksjon, som plasserer individet i et ubetinget, forpliktende og uoppløselig fellesskap med verden. De forviklinger som oppstår på dette trinn, er ikke lenger egoistiske ønskekonflikter, men vanskeligheter som angår både deg og meg og andre. Det dreier seg på dette trinn i siste instans om kollektive problemer som setter det kollektive ubevisste i bevegelse, fordi de behøver en kollektiv og ikke en personlig kompensasjon. Her kan vi nå oppleve at det ubevisste produserer innhold som har gyldighet ikke bare for den angjeldende enkelte, men også for andre, ja, endog for mange, og kanskje alle.
-   Man kan ganske sikkert ikke pådytte det ubevisste noen bevissthetspsykologi. Dets mentalitet er instinktiv. Det tenker ikke i den form vi forstår med «tenkning». Det skaper bare et bilde som svarer til bevissthetssituasjonen, et bilde som inneholder like meget idé som følelse og er alt annet enn et rasjonalistisk produkt av gjennomtenkning.
-   En fortløpende bevisstgjørelse av de ellers ubevisste fantasier med aktiv deltagelse av fantasihendelsene har den følge at - for det første - bevisstheten blir utvidet, at for det annet det ubevisstes dominerende innflytelse etterhånden reduseres, og for det tredje at en personlighetsforandring finner sted.
-   Hvis man tenker seg bevisstheten med jeg'et som sentrum, stilt overfor det ubevisste, og hvis man dertil forestiller seg den prosess som består i assimilasjonen av det ubevisste, så kan man tenke seg denne assimilasjonen som en slags tilnærmelse mellom bevisstheten og det ubevisste, hvorved sentrum for den totale personlighet ikke lenger faller sammen med jeg'et, men er et punkt midt mellom bevissthet og det ubevisste. (plumpt forsøk) Jeg taler her som psykolog, men med vitenskapelig samvittighet. Det dreier seg om bestemte psykiske fenomen som adlyder psykiske lover. Kommentar: Etter eget utsagn har Jung ingen teori om hva disse prosessene består av, men nøyer seg med å konstatere kjennsgjerninger.


Behaviorismen

Behaviorismen er psykologien som særlig studerer atferd - det eneste som kan studeres direkte: Atferden viser seg som en serie av responser (R) på de stimuli (S) personen utsettes for. Det finnes enkelte S-R - forbindelser som er innebygget i nervesystemet (refleksene), men de fleste blir dannet ved læring. Studiet av læring er derfor sentralt for atferdsforskerne. Og man er opptatt av at læringen først er vellykket når den har ført til den ønskede atferden.
    Senere forskere innen denne skolen har i større grad også interessert seg for det som ligger mellom S(timuli) og R(esponser) - det som foregår inne i psyken, og som bl.a. påvirkes av tidligere erfaringer, evner, behov, hvordan S blir oppfattet, og hva R ventes å føre til (28,24). Moderne atferdsanalyse er altså også opptatt av de betingelser som frembringer forskjellige former for atferd; tenkning, emosjoner, hensikter og mening.
     Merkelig nok synes ikke forståelse å stå sentralt ved den læringsteoretiske retning. Det finnes også en retning innen behaviorismen - den radikale behaviorismen - som heller leter etter miljømessige hendelser som forklaring på den atferden man studerer. Tilhengerne av denne retningen betrakter behaviorismen som en objektiv naturvitenskap, fordi det er åpen, registrerbar atferd som er gjenstand for undersøkelsene. Det som foregår skjult inne i psyken - tanker, følelser og indre opplevelser - er mindre interessant, fordi det ikke er objektivt tilgjengelig for andre. Denne retningen har også benyttet dyreforsøk i forskningen. Behaviorismen har bidradd til å gjøre den psykologiske vitenskapen mer objektiv - mer i tråd med naturvitenskapen for øvrig. Det kanskje mest sentrale navn her er J.B. Watson (1878 - 1958).

Den humanistiske psykologien

Psykologien bør studere det genuint menneskelige, enkeltindividets opplevelse av seg selv i de forskjellige situasjoner og ta opp tema som meninger, frihet og ansvar, isolasjon og kontakt (28,26). Her ser man på det enkelte mennesket som et unikt individ som opplever verden på sin spesielle måte bl.a. fordi vi har forskjellig fortid som har preget oss på ulike måter. Man benytter seg derfor av en mer filosofisk tilnærming, hvor det vitenskapelige av nærliggende grunner trer tilbake. Mennesket blir gjerne betraktet i relasjon til- og i motsetning til dyr. For mennesket har en selvoppfatning og frihet til å gjøre valg. Mennesket blir sett på som en aktiv aktør som streber mot det positive og for å virkeliggjøre egne iboende muligheter.
     Denne psykologien vil studere det felles menneskelige - studiet av hele individet. Personlighetspsykologien undersøker personens vesentlige evner, behov og reaksjonsmønstre (affekter og følelsesliv) og relasjonene mellom disse. Hva aktualiserer atferden, gir den retning og energi? Dette er spørsmål man her søker svar på. Sentrale begrep innen den humanistiske psykologien er motivasjon og emosjon. Emosjonene er klassifisert etter tre akser: Behag-ubehag; rolig-opphisset; og avslappet-anspent. Andre inndelinger finnes også, f.eks. ut fra hvilket alderstrinn emosjonen først kommer til syne. Emosjonsbegrepet er vanskelig å avgrense. Denne retningen har hatt problemer med å etablere en egen forskning og teori. Differensialpsykologien undersøker hvordan forskjellige mennesker vil tenke, føle og handle i samme situasjon.

Evolusjonspsykologien

I utviklingspsykologien studerer man både den intellektuelle, den følelsesmessige og sosiale utviklingen fra barn til voksen. Utviklingen er både påvirket av medfødte faktorer og av omgivelsene. Utviklingen av barns første leveår står sentralt innen denne psykologien. Den favner bredt fordi både grunnlaget for språk og annen kommunikasjon, tilknytningen til foreldrene, en realistisk oppfattelse av verden og de forskjellige former for tenkning etc. utvikles i denne fasen av livet.
     For at normal utvikling skal finne sted, må barnet få de rette impulsene til rett tid - slik at «læringsvinduene» blir brukt. Dette er tidsavsnitt som er spesielt egnet for de forskjellige typer læring. Gjør man ikke bruk av disse «vinduene» og unnlater å gi barnet de rette impulser, har man i noen grad forspilt en enestående sjanse i barnets liv. Og barnet kan få en annen utvikling enn normalt eller optimalt.
     Det er ikke klart hvorvidt aldringen også kan betraktes som en utviklingsprosess. Man er derfor stort sett enige om at psykologisk utvikling er noe som først og fremst hører hjemme i barne- og ungdomsårene (28,254). Hva innebærer den psykologiske modenheten som inntreffer i voksen alder? Større erfaringsmengde - mer lagret informasjon - større evne til å behandle mye informasjon raskt. Dette innebærer at det dreier seg om kvantitative forskjeller mellom barn og voksen, ikke kvalitative. Men finnes også kvalitative forskjeller mellom barn og voksne? Ja, mente J. Piaget som har hatt en stor innflytelse på kognitiv utviklingspsykologi og pedagogikk. Han hevdet bl.a.: At barn ikke har samme evne til å se et fenomen fra andre synsvinkler enn sitt eget. Og de tror at alle tenker som de selv.
     Fra Impuls 2.98,91 siterer vi Solveig A. Wahl: «Vi kan ikke forandre vår fortid, skadene som er påført oss i barndommen kan ikke gjøres ugjort. Men vi kan forandre oss, reparere oss. Vi kan finne sannheten om vår unike historie med hjelp av emosjonene - gjenoppdage og ta alvorlig våre primære behov. (Miller, 1996). Målet må være å gjenvinne vår primære integritet, så vi endelig kan forholde oss til omverden på en selvbeskyttende måte, uten å angripe, skade eller manipulere andre, - heller ikke våre egne barn (Stettbacher, 1991).»

Kognitiv psykologi

Her er man opptatt av de indre mentale prosesser med å tenke, løse problemer og foreta ulike vurderinger, og man søker å forklare ulike sider ved ytre atferd ut fra disse mentale prosessene. Man søker å forstå hvordan vi behandler, fortolker og gir mening til den informasjonen vi mottar fra omverdenen; særlig gjelder det prosessene som er involvert i persepsjon, hukommelse, språk og problemløsning, (Gestaltpsykologi). Man er også opptatt av «Hvem er jeg?» og identitetsbegrepet.
     Den kognitive psykologien og den kognitive neuropsykologien som tok seg opp på slutten av 1950-tallet, støtter seg på naturvitenskapen og gjør bl.a. bruk av datasimuleringer og eksperimenter. Den opererer stort sett på et forklaringsnivå som verken er nevrobiologisk eller erfaringsbasert, og antar at alle våre aktiviteter kan reduseres ned til formelle prosesser og strukturer. Mennesket inter-agerer med verden gjennom sinnet som betraktes som et generelt symbolprosesserende system. Kognisjonsvitenskapen mener at det både er legitimt og nødvendig å postulere et eget analysenivå, som kan kalles «representasjonsnivået». Teorien hevder at persepsjon er indirekte og styres av begrepsdrevne prosesser. Persepsjon oppstår som sluttprodukt fra påvirkningskilder slik som interne hypoteser, forventninger, kunnskaper og faktorer som emosjoner og motivasjon. (I,2.97.4-5). I gitte tilfeller kan dette gi uoverensstemmelse mellom et gitt materiale og den perseptuelle erfaringen.

James J. Gibson har utviklet en persepsjonsteori som vi henter noen klipp fra: Persepsjon er noe som skjer direkte, uten mellomliggende variabler. Dette i sterk kontrast til tidligere oppfatninger. Persepsjon kan forstås som vår første tilgang til objektene. Persepsjon er noe annet enn slutninger, analyser og tenkning.
     Gibson mener at perseptuell erfaring avhenger av at inntrykket har struktur. Ser vi på et allestedsnærværende lys uten struktur er det vanskelig å si at en har en persepsjon av lys. Persepsjon foregår ved at observatøren plukker opp strukturer og forholdet mellom disse fra sin omverden.
     Persepsjonen er en aktivitet og ikke en respons, noe passivt mottagende. Gibson sier - her i motsetning til den kognitive psykologien - at informasjonen vi plukker opp gjennom sansene ikke avhenger av flere mentale handlinger.

Kommentar: Persepsjonen må både være en respons og noe passivt mottagende. Det foregår en intern ubevisst prosessering av (minst) to typer; Én er nødvendig, nemlig den som gir det stereoskopiske synet. Den andre kan unngås. Den består av vår psykologiske bakgrunn, «fortidens brille» som - ubemerket - allerede har filtrert og «farget» sanseinntrykkene når de ankommer bevisstheten. Persepsjonen er ikke bare visuell! Det visuelle er bare en viktig del av det totale persepsjonssystemet.
     Dette er mer i tråd med en annen persepsjonsmodell innen kognitiv psykologi som sier: Vi persiperer ikke direkte et objekt i verden. Men persepsjonen skjer fra en flat netthinne. Dessuten antar man at det mellom sansestimuli og erfaring er en serie kognitive prosesser.
     Gibson mener at persepsjon impliserer bevegelse, og at den informasjon vi plukker opp fra miljøet kontrollerer våre bevegelser. Det gjenstår [merkelig nok!] forskning på forholdet mellom persepsjon og bevegelse.
     Ifølge Rogers vil vi evaluere enhver erfaring i lys av vår selvforståelse. Selvet fungerer som et «filter» overfor omgivelsene. (13,120). Kommentar: Er dette bare noe Rogers mener, eller er det et faktum? Hvorfor kalle dette filteret for «selvet»? Er det en bevisst evaluering - eller er det en ubevisst siling og tolkning av mottatt sanseinformasjon?
     Følgende eksempler viser at det også finnes andre relasjoner mellom hjernen og psyken som er gjenstand for studier. H.M. Eysenck sier at en splittet hjerne gir to hjerner med hver sin bevissthet. Ifølge L.F. Brudal har undersøkelser vist at den smertereduserende effekten til hypnosen ikke skyldes kroppens eget morfin, men andre mekanismer som man ikke har oversikt over. Disse to eksemplene kommer vi tilbake til. Hjerneforskerne undrer seg fortsatt over den gåten det er at hjernen klarer å oversette signaler fra netthinnen til en persepsjon av den virkelige verden. (Fra bok 10).

Sosialpsykologien

Sosialpsykologien tar opp mennesket som gruppe- og samfunnsvesen og viser hvordan forholdet til andre mennesker og omgivelsene forøvrig kan påvirke atferden. Barnets utvikling blir her sett på som læring. Og virkemidlene i den sosiale læringen er de forskjelligste former for belønning og straff, inklusiv skolekarakterer. Rollemodeller skal vise hvordan man bør oppføre seg.
    Barnet fødes inn i familien og de grupperinger familien tilhører. Siden får barnet også andre gruppetilhørigheter. Tilknytningene skaper grobunn for sosial og kulturell påvirkning begge veier, slik at de etter hvert blir en del av individets personlighet. Sosiale faktorer virker altså både utenfra og innenfra. Tilstedeværelsen av andre mennesker kan - etter uskrevne lover - virke hemmende eller fremmende på en person. Den arbeidsdeling som finner sted i grupper, vil ofte være et resultat av om man er aktiv eller passiv.
     Deltagelsen i en gruppe kan tilfredsstille vidt forskjellige behov eller ønsker, slik som trygghet og akseptering, status og prestisje etc. Men gruppen kan også utøve et ubehagelig press for å utføre gratis funksjoner eller overta fremmede holdninger og synspunkter som er rådende i gruppen og derved skape indre konflikt hos den enkelte og konformitet i gruppens holdninger utad.
     Verken Piaget, Freud eller behavioristene legger vekt på individuelle egenskaper hos barnet som en faktor i utviklingen av psykologiske prosesser (28,257).

Andre retninger innen psykologien

Andre retninger innen psykologien er: Individualismen og Relasjonell psykologi eller selvpsykologi. Essensialismen og «postmodernismens relasjonelle selv» er andre begrep som benyttes. Dessuten har vi den akademiske psykologien. Den professjonelle psykologien har gjort liten bruk av kunnskapsproduksjonen til den akademiske psykologien. Den terapeutisk frembragte viten finner større interesse i samfunnet!
     Bjørnar Olsen sier i Impuls 1.98 s. 63: «Et relasjonelt syn på selvet bryter med en lang tradisjon i den vestlige verden... [som kan kalles individualismen]. Her ses individet som senter for tanker, følelser og atferd. Det antas at det er ett eller annet inne i meg som er den bevirkende kraft for mine gjøremål - og dette «ett eller annet inne i meg» er hva psykologien har søkt å oppdage gjennom stadig mer raffinerte metoder. .... Dette selvet ses av Bruner (1990) som å ha opphav i essensialismen. Her antar man at det finnes noe «der inne» å oppdage; en essens å observere uavhengig av de ord vi bruker for å beskrive dette selvet.» Her lager man en sirkel rundt selvet og markerer skillet mot de andre. I denne psykologien blir kulturen noe tilfeldig og lokalt.
     Tverrkulturelle og historiske studier har vist at selvet ikke er gitt som en essens som kan oppdages.... Alt hva psykologien beskriver er i seg selv et produkt av kulturen - inkl. observatøren.... Dermed blir selvet et produkt av de situasjoner det opererer i, og ikke et resultat av unike, indre egenskaper slik store deler av psykologien (og vår kultur) antar. Dette synes å være kjernen i den relasjonelle psykologien.

Kommentar

Vi spurte: Hva sier bøkene? De sier mye og selvsagt mye riktig og interessant. Men de gir et forvirrende og uferdig bilde av menneskets psyke som vitner om en ung og splittet vitenskap, hvor de enkelte fraksjonene sågar kan være ganske kritiske overfor hverandre. Det er vanskelig - for ikke å si umulig - å finne ut hva psykologien av idag er kommet frem til. Man har ikke engang en felles struktur på faget med et felles begrepsapparat; det noen f.eks. kaller kognitiv psykologi, kaller en annen biologisk psykologi.
    Bakgrunnen for dette uavklarte bildet ligger selvsagt i kompleksiteten i menneskets psyke, og det faktum at utenforstående ikke kan se - direkte eller indirekte - hva som foregår i menneskets psyke. De metodeproblemer som derved oppstår, må være en medvirkende årsak til mangfoldet. Svært mye av beskrivelsene er basert på terapeutisk erfaring. Den som vet, forteller til den som ikke vet, slik det er vanlig også innenfor andre fag. Det innebærer at det er terapeuten som beskriver og forstår, ikke det vanlige mennesket; det eksisterer bare som pasient i denne problemstillingen. Det innebærer også at det er psyker med problemer som danner grunnlag for mye av beskrivelsene. Og det innebærer at det er enkeltskjebner som er i fokus, og som sammen med andre enkeltskjebner må danne grunnlag for ekspertens mer generelle beskrivelser og modellforestillinger. De inneholder altså opplysninger om personer eller psyker sett utenfra - ikke innenfra - slik at vi kunne kjent oss bedre igjen.
     Dette er kanskje bakgrunnen for det påfallende forhold at nær sagt ingen synes å være sikre på noe. Nesten ikke noe er slik, fordi alle har skjønt det. Man henviser stadig til en eller annen forfatter eller ekspert eller teori som hevder det ene eller det andre. Dette gjelder sågar forhold som leseren kan finne ut av selv ved å observere eller eksperimentere med seg selv. Det er da nærliggende å spørre: Finnes ikke fakta som alle teoriene er enige om, og som kan ligge til grunn for en felles forståelse av i det minste noen vesentlige aspekter av menneskets psyke? Denne frykten for fakta - hvis man unyansert kan si det slik - fører ofte til at man i beskrivelsene «går rundt grøten» i stedet for å gå inn i det som er og det som skjer. I stedet får leseren vite at noen sier det, andre noe annet, noen reagerer slik andre slik osv. Og da er man ikke blitt så mye klokere.
     Når faget er så oppsplittet i delteorier, er det nærliggende å spørre hvordan tilknytningen til virkeligheten er. Virkeligheten må jo være hel og udelt. Er det ideologier som vanskeliggjør dannelsen av en helhetlig virkelighetsoppfatning? Dette har også noe med begrepsdannelsen å gjøre. Man synes ofte å ta utgangspunkt i et begrep som man etterpå prøver å definere ved å konstruere en virkelighet bak. Det fører av og til til strid om definisjoner. Som vi har sett tidligere, bør en definisjon derimot ta utgangspunkt i et avgrenset stykke erkjent virkelighet som man så setter et navn på. Da er kontakten med virkeligheten sikret.

Per idag finnes det altså ingen enhetlig psykologi. Mennesket kan betraktes som mer eller mindre fritt, som biologisk produkt og som samfunnsvesen etc. Psykologene synes å godta at det kan drives psykologi på flere måter. Mangfoldet er dels en følge av spesialisering, men også en følge av forskjellige innfallsvinkler og vektlegging. Det finnes heller ikke en helhetlig forståelse. På en måte har man dessuten kompromisset seg frem til at de fleste psykologiske faktorene er påvirket av både arv og miljø. Ett og samme miljø kan ha ulik innvirkning på ulike mennesker. Og én og samme person vil utvikle seg forskjellig i forskjellige omgivelser.
     Studiet av litteraturen har vist at man er svært opptatt av fortiden. Psykologi = hva mange fremtredende psykologer mente og mener. Man gjentar også ofte tidligere forskeres feilaktige oppfatninger. Psykologien er full av meninger, men har lite fakta. Troen på autoriteters uriktige meninger må ha hemmet - og hemmer kanskje fortsatt? - utviklingen av faget.

Den naturvitenskapelige tenkningen synes nå å ligge i bunnen av psykologien. Vanligvis er forskningens formål å forstå. I psykologien synes også effektivitetstenkningen å være sentral. Man er på jakt etter metoder for å oppnå noe på det praktiske plan, i terapien og andre steder. Å forbedre problemløsning og hukommelse synes for noen å være sentrale mål for psykologien.
     Forskerne fra de ulike retningene har stort sett sine egne teorisystemer, ofte med svak tilknytning til observasjon. Likevel utøves psykologi i stor skala på det praktiste plan i form av rådgivning, klinisk virksomhet og i skolen. Samtidig går forskningen langsomt videre fremover på den enormt vanskelige veien til dypere forståelse av menneskesinnet - for bedre å skjønne hvordan mennesker oppfatter, tenker, lærer, føler og handler (28,27).
     Den psykologiske litteraturen forteller mye om forhold som er uten betydning for dagliglivet. Om forskningsmetoder - finurlige tilfeller, definisjoner - skoler etc. Psykologien er flyttet fra dagliglivet til skrivebordet og laboratoriet - som undersøker kunstige situasjoner som er lite aktuelle i dagliglivet til de fleste. Ofte mangler eksempler som illustrerer og konkretiserer det generelle på en slik måte at leseren kjenner seg igjen.
     Det finnes også psykologibøker som søker å løsrive seg fra de forskjellige skolenes innfallsvinkler og som gir stoffet en inndeling som stort sett stemmer overens med inndelingen i denne boken.

Psykologien synes å være i en slags brytningstid. For tiden synes den kognitive psykologien å tiltrekke seg stor interesse og å være det sentrale forskningsfeltet innen den akademiske psykologien. (I-2/97 s.2). Det er overraskende at man fremdeles diskuterer noe så fundamentalt som persepsjon. Det finnes en konflikt mellom Marr og Gibson som har å gjøre med to vidt forskjellige måter å forstå persepsjonen på. Marr vektlegger subjektets bearbeiding av den informasjonen vi får projisert på netthinnen. Det er et klart skille mellom subjekt og objekt. Verden er i utgangspunktet meningsløs (uten mening?) inntil subjektene - gjennom en mental bearbeiding - tillegger den mening. Gibson vektlegger individets møte med omgivelsene og dets meningsgenererende ferdigheter. Skillet mellom subjekt og objekt er avledet av refleksjonen tingliggjøringen av verden. Her følger noen små innblikk i forholdet mellom forskjellige retninger innen psykologien:

-   Er kognitiv psykologi og psykoanalyse uforenlig? Det oppstår konseptuelle og metodologiske problemer når man vil forsøke å bringe eksperimentell psykologi og psykoanalyse sammen (I-2/97 s.43). Der den kognitive vitenskapen byr på en kausal forklaring på et fenomen, har psykoanalysen til hensikt å gjøre fenomenet meningsfylt for individet.
-   Trenden har vært at psykoanalysen har vendt seg mot kognitivpsykologien for å få vitenskapelig legitimasjon for en del av sine teoretiseringer.

Olav Nyttingnes sier i I-2/97 s.55 bl.a.: Psykologisk teori forholder seg ikke eksplisitt til mange viktige spørsmål. ... Hver teoretisk retning synes å ha et begrenset sett av doméner der den passer, og integreringen med andre teorier og empiri innen andre doméner er begrenset. Psykologien og samfunnsvitenskapene ser ut til å mangle store integrerende teorier. I stedet finnes miniteorier på begrensede områder som ikke er eksplisitt forenlige eller som er et spesialtilfelle innen et større paradigme.

Her følger noen spørsmål som ifølge Nyttingnes ikke er besvart av psykologien:

-   Hvorfor er vår og mange dyrs mentale fungering slik at det er en selvfølge at gitte situasjonskarakteristika er så umiddelbart knyttet sammen med gitte atferdstyper og responser?
-   Hvorfor er sinne og ikke glede, sexlyst, vennskap eller sorg den naturlige reaksjonen på manglende behovstilfredsstillelse?
-   Hvorfor er man ikke like gjerne snillere, mer gavmild og tolerant dess mer forskjellig man er?
-   Hvorfor finnes ikke en god teoretisk begrunnelse for at kognitiv terapi skal gi høyere aktivitet, bedre appetitt og mindre selvmord.
-   Hvorfor er vi så motivert til å utføre responser for å oppnå mat, unngå smerte, skaffe oss en partner osv, og hvorfor blir vi nedstemt når vi viser oss fra en dårlig side eller mister en god venn?

10.2 Hvordan stemmer de to overens?

I dette avsnittet skal vi sammenligne innholdet i denne boken med psykologien i fagbøkene. Når den offisielle psykologien er så mangforldig og lite homogen, blir det ikke lett å sammenligne. Men på grovt nivå kan vi straks slå fast hva sammenligningen viser: ulik innfallsvinkel - ulik hensikt - ulik metode - ulik beskrivelse, dels på grunn av at forskjellige ting beskrives, dels på grunn av forskjellige virkelighetsoppfatninger - samt ulikt begrepsapparat. Vi skal nå se på de vesentligste ulikhetene.

Ulik innfallsvinkel

Mens bøkenes psykologi er et fag for spesialisten og behandleren - ikke for det vanlige mennesket - er innholdet i denne boken innrettet mot at leseren bedre skal forstå og derved mestre sitt eget liv. Den offisielle psykologien må sies å være vevd dårlig inn i det vanlige menneskets daglige liv. Mens fagbøkene i psykologi bruker mange faguttrykk som det vanlige mennesket ikke forstår så mye av, unngår denne boken vanskelige ord. I det ene tilfellet dreier det seg altså om fremtidige terapeuters lærebøker - ikke lærebøker i selvforståelse. I det andre tilfellet er det nettopp det siste det dreier seg om.

Ulik hensikt

Det dreier seg her på den ene siden om en psykologi for psykologene; på den annen side om en psykologi for Ola og Kari - det vil si for vanlige mennesker. På den ene siden er man på jakt etter forskernes intellektuelle forståelse av menneskesinnet. Man lager teorier og modeller særlig med henblikk på anvendelse i et yrke. På den annen side dreier det seg om det enkelte menneskes mulighet for å forstå seg selv - intellektuelt og umiddelbart - med de positive følgene det har for evnen til å mestre sitt eget liv. Ved å forstå seg selv, har man bedre grunnlag for å forstå de aller fleste mennesker. Dette er en ny og direkte tilnærming. Gjennom (årvåkent) møte med omverdenen lærer man seg selv å kjenne. Derved forandrer man seg - sin "identitet" - i en prosess hvor veien blir til mens man går.

Ulik metode

Psykologi dreier seg hele tiden om psykens undersøkelse av seg selv. Det finnes da to muligheter; utenfra og innenfra. Man kan kanskje noe unyansert si at lærebøkene undersøker psyken utenfra, mens denne boken vil hjelpe leseren med å undersøke innenfra. Nøkkelen her er årvåken introspeksjon. Introspeksjonsbegrepet finnes også i litteraturen, men er ikke det samme som i kapittel 6 i denne boken. I den psykologiske litteraturen finner vi også begrepet introspektiv metode. Ved slike forsøk skulle forsøkspersonene rapportere innholdet i sin tenkeprosess ved løsningen av oppgaver. (Metoden er i denne form droppet som uvitenskapelig.) Dessuten brukes begrepet introspektiv psykologi om en tidlig eksperimentell observasjonsmetode, hvor man søkte å finne (det som kalles)
bevissthetens strukturelle enheter - følelser, sanseinntrykk og tankemessige forestillinger - som man mente ble kjedet sammen gjennom assosiasjon.
     Introspeksjon i denne bokens betydning er - som vi har sett - en årvåken tilstand, hvor den årvåkne «ser» inn i sin egen psyke og blir vitne til det som foregår der i samspillet med impulsene fra omverdenen. I stedet for å «se» kunne vi også si «legge merke til» uten noen form for kommentar. Den årvåkne tilstanden gjør at tankevirksomheten faller til ro av seg selv - uten tvang, og at «filteret» - min egen bakgrunn og kulturens gjenskinn av seg selv i meg - svakt kan observeres som et slags indre objekt.

Ulik beskrivelse

Psykologien beskrives ulikt i de to tilnærmingene, dels på grunn av at forskjellige «ting» beskrives, dels på grunn av forskjellige virkelighetsoppfatninger. Dette er et omfattende tema som vi bare kan komme inn på i korte trekk.
     I stikkordregisteret til en omfattende psykologibok på over 400 sider mangler ord som står sentralt i denne boken, slik som: tenkevirksomheten, ønsker, styring av livet, forståelse, konsentrasjon, disiplinering og identifikasjon. Andre forhold som har en sentral plass i denne boken er: Muligheten for å lære seg selv å kjenne ut fra introspeksjon - Bevissthet og bevissthetstilstander - Tankens vesen - Den viktige oppdagelsen at «det tenker i meg»; at det ikke finnes en tenker atskilt fra tanken som tenker tanker etc. Men de fleste av disse stikkordene finnes i det nevnte registeret. På det mer detaljerte plan finnes i tillegg en rekke forskjeller, slik de utvalgte eksemplene nedenfor viser:
     Når det gjelder spørsmål i forbindelse med bevisstheten kommer grunnleggende avvik til syne, slik det fremgår av følgende sitat fra ukjent kilde: «Å bli bevisst på noe innebærer at vi gjør fortolkninger og gir mening til de sanseinntrykkene vi mottar.» Den som har lest om bevisstheten i denne boken og dessuten observert seg selv, vil lett finne avviket.

Vi er i denne boken meget tvilende til om empati er en emosjonell reaksjon, slik det hevdes i en sentral bok. Eller at vi i så sterk grad lar oss styre av våre holdninger. Vi har også funnet noe avvikende syn innen persepsjon og tolkning, modning og læring samt gjenkalling, hvor man ikke skiller mellom villet og assosiativ gjenkalling. Man skiller heller ikke mellom intellektuell og umiddelbar forståelse respektive innsikt. Og er vi mennesker virkelig så bevisste og rasjonelt reflekterende som noen bøker gir uttrykk for?
     I motsetning til evolusjonspsykologiens oppfatning blir det klart for oss at psykologisk utvikling - under visse forutsetninger - er mulig hele livet.
    Vi har lest om H.M. Eysencks mening om at en splittet hjerne gir to hjerner med hver sin bevissthet. Dette er han tydeligvis kommet frem til, fordi han knytter bevissthet sammen med språkevnen som skal finnes i den venstre hjernehalvdelen. I vår modell ser dette annerledes ut. Bevissthet er (selvsagt) ikke avhengig av språk. Ved at hjernen blir delt i to, oppstår det to jeg'er, to psyker. Disse to jeg'ene sender avvekslende sine produkter til en og samme bevissthet. På den annen side spiller bevisstgjøring en sentral rolle i begge leire, selv om bevisstgjøringen ikke alltid skjer på samme måte.

Det kan virke hovmodig å si at introspeksjonen - slik den er definert her - åpner for en forståelse av menneskets psyke som mennesker uten denne erfaringen ikke kan ha. Men det er slik likevel. Man må oppdage at det i meg som tenker og føler emosjonelt, ikke er det samme som det i meg som sanser - legger merke til - oppfatter. Man må oppdage i seg selv at det ikke finnes en tenker atskilt fra tanken, men bare en tenkeprosess som skaper tanker. Bevisstheten er det ultimate sanseorgan, slik at også tankene til syvende og sist sanses - før den årvåkne bevissthetstilstanden bevirker at tenkevirksomheten faller til ro av seg selv. Slik de ytre sansene bringer oss - dvs. det ultimate sanseorgan - i kontakt med den ytre virkeligheten der og da, slik bringer det ultimate sanseorgan oss i kontakt med den indre virkeligheten; det de indre sanser bærer bud om - også når tenkevirksomheten ikke er til stede. Det er her de som ikke har denne erfaringen, har et problem: For - uten denne erfaringen - kan tanken vanskelig forestille seg en tilstand hvor tenkevirksomheten ikke er til stede. Derfor overvurderer tanken seg selv - særlig i våre vestlige kulturer, slik at noen sågar mener at bevisstheten som sådan er avhengig av tenkevirksomheten, hvilket den ikke på noen måte er.

Ulikt begrepsapparat

Forskjellige begrepsapparater kan gjøre en sammenligning vanskelig, særlig tatt i betraktning at de forskjellige «ismene» innen psykologien også bruker begreper ulikt. Vi har sett at man i psykologien av og til definerer begrep ut fra ord som man konstruerer en (antatt) virkelighet bak. Da blir psykologien langt på vei et resultat av kulturen. Som vi har sett, tar en virkelig definisjon utgangspunkt i en erkjent og avgrenset del av virkeligheten. Denne beskriver man og denne gir man et navn. Da vil psykologiens vitenskapelighet og bruken av vitenskapelige metoder innen psykologien kunne øke, fordi det man da snakker om, er nært knyttet opp til virkeligheten.
Bok (13) uttaler seg slik om emosjoner på s. 137: «Emosjoner - følelser - er et av de mest sentrale begrep innen psykologien. ... Emosjoner er en kompleks reaksjon med to vesentlige komponenter: en rekke fysiologiske forandringer som ledsager eller ligger til grunn for emosjonen og en subjektiv opplevelse, erfaring eller «følelse». Vi er alltid i en emosjonell tilstand som påvirker atferd og opplevelse. De har en sentral plass innen psykopatologien. Emosjoner kan både være et resultat av og ligge til grunn for psykiske lidelser.»
     I denne boken skiller vi mellom tre typer følelser: (1) Følelser som egentlig er sanseinntrykk, (2) emosjonelle følelser eller emosjoner. De har den egenskapen at de ikke bare kan påføres, men også kan «avprogrammeres». I den grad man gjør det, gjør en tredje gruppe følelser seg mer og mer gjeldende; kjærlighet, barmhjertighet, medfølelse, følelse av frihet, følelse av ansvar.

Fagbøkene skiller dårlig mellom det å oppfatte og å registrere. Det er mulig å oppfatte uten å registrere. Og det synes i visse tilfeller faktisk også å være mulig å registrere uten å oppfatte. Det er derfor all grunn til å se og ta hensyn til forskjellen mellom å oppfatte og å registrere. Som påpekt tidligere, har vi unngått å bruke det misvisende begrepet underbevissthet. I stedet har vi brukt den ubevisste psyken som da omfatter alt i psyken som ikke er bevisst.


Til hovedsiden                                    Til innholdsfortegnelsen                           Til tillegget