8 HVORDAN STEMMER DETTE MED    KRISTENDOMMEN AV IDAG?

De [åndene] fikk til svar [av englene] at en tro som er atskilt fra kjærlighet og barmhjertighet ikke er noe i det hele tatt; fordi en tro kalles tro på grunn av kjærligheten og barmhjertigheten ... . Emanuel Swedenborg

All kjærlighet til denne verden er bygget på egenkjærlighet; har du sluppet den, har du sluppet hele verden.    Mester Eckehardt

8.1 Kristendom, hva er det?

Ser en på kristenheten av idag, kan man med rette spørre: Kristendom, hva er det? Kristenheten er splittet, særlig på grunnlag av forskjellige oppfatninger om den kristne lære. Dessverre er oppfatningene også ofte forbundet med sterke følelser som synes å ha den ene hensikten å forsvare egne meninger. Da jeg studerte NT i forbindelse med denne boken, ble jeg overrasket over hvor mye annerledes det Nye Testamentets kristendom er enn det jeg lærte på barneskolen. Ville man bare gå tilbake til det skriften virkelig sier, ville man komme nærmere både sannheten og hverandre. Det er mitt klare inntrykk nå.

8.2 Er skriften riktig oversatt? - Er skriften riktig       tolket?

Vi har sett at originalskriftene er gått tapt, og det samme gjelder avskrifter av originalskriftene. Per idag foreligger over 2500 ufullstendige "originalskrifter" av forskjellig omfang, alder og kvalitet. Og ikke minst: Innholdet stemmer ofte heller ikke overens. Derfor oppstår tvil - og strid - om (1) hvilket utvalg av tekster som skal danne grunnlaget for en moderne bibeloversettelse. Så kommer (2) selve oversettelsen som møter to problemstillinger: ett av språklig karakter, det andre gjelder tolkningen av innholdet som man ofte ikke kommer utenom.

Det språklige problem gjelder følgende: Enten kan ett gresk ord dekke forhold som vi på norsk har flere forskjellige ord for - de fleste skriftene foreligger på gresk. - Da må oversetteren, ut fra sammenhengen, gjette seg til hvilke norske ord som er mest dekkende for det den greske teksten sier. I andre tilfeller kan det hende at det greske språket har et mer presist uttrykk for noe som det norske språket bare har et samlebegrep for. Da kan man i en fotnote forklare mer presist hva som er ment.

De som oversetter, har som oftest en kristen tro i sitt bakhode. Selv om man ønsker å være så objektiv som mulig, vil denne troen påvirke resultatet, og da særlig på to punkter i prosessen: Ved utvalget av de tekstene en vil basere oversettelsen på. Det er et ganske vesentlig valg som ofte ikke engang kommenteres i bibeloversettelsen. Dessuten vil oversetterens tro påvirke resultatet i de tilfellene det er mulig på norsk å lese forskjellige meninger ut av den greske teksten. Dette har resultert i et stort og stadig stigende antall Ny-testamenter som alle avviker fra hverandre. I avsnitt 4.5 er vist at avvikene kan være vesentlige.
   De hadde det fint på det området, de første kristne som, ad paranormal vei - gjennom Talsmannen - mottok informasjon som - ifølge Jesus - lærte dem alt og minnet dem om alt han hadde sagt dem, (Joh.14.24).

Mange spør hva bibelen sier om Jesus,
men hva sa Jesus om bibelen?

Ingen prognose, ingen beskjed,                  Sannhetens ånd var den arv han gav.
Hvordan - mon - skal vi tolke det?               Hvor er den blitt av?

8.3 Supplerende beskrivelse av kristendommen

Siden kristendommen spiller en så sentral rolle i vår kultur, og fordi den er en ganske "komplisert" religion, skal vi her supplere den tidligere beskrivelsen på en rekke punkter.

Om kildene
Som nevnt, finnes ingen av originalskriftene til NT lenger. Det eldste bevarte bruddstykket - fra Joh.18 - stammer fra ca. år 120. De eldste skriftene som ligger til grunn for våre ny-testamenter, foreligger på forskjellige språk, og ble til i det første århundre etter vår tidsregning. Paulusbrevene ble samlet før år 100, og de fire evangeliene kom i alment bruk før år 150. NT forelå stort sett i sin nåværende form før år 180, men ble endelig avklaret henimot år 400. De eldste fullstendig bevarte håndskrifter på pergament (Vaticanus og Sinaiticus) stammer fra ca. år 350.

I løpet av århundrene er det også foretatt et utvalg av de skrifter som skulle bli "kanonisert", det vil si bli betraktet som hellige, og hvilke som ikke skulle være med i NT. Denne prosessen ble offisielt avsluttet i annen halvdel av det fjerde århundre. Men NT hadde allerede eksistert som skriftsamling, antagelig lenge før slutten av det andre århundre. Noen mener før slutten av det første århundre.

De forskjellige skriftene stemmer heller ikke helt overens i sitt innhold. Litt nyere skrifter inneholder ofte flere opplysninger enn eldre skrifter, et forhold som tyder på at noe er føyd til i løpet av tiden. Det hefter altså følgende typer mangler ved de oversettelsene vi har idag: Opplysninger mangler, fordi de ikke finnes i noen av de gamle skriftene. Konf. (Joh.20.30): "Jesus gjorde også mange andre tegn for disiplenes øyne, som det ikke er skrevet om i denne boken." Der innholdet er forskjellig, og der tekstene kan tolkes på ulike måter, må oversetteren foreta et valg. I våre dager er oversetterne blitt flinkere til - i fotnoter - å gjøre oppmerksom på usikkerheter, og hvordan en tekst også kan forstås annerledes enn den tolkningen som er valgt.

Enkelte steder kan man identifisere feil i NT, slik som her: (Joh.20.17): "Jesus sier til henne [Maria som hadde gjenkjent Herren etter hans oppstandelse]: 'Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke faret opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.'" Begrunnelsen for at hun ikke måtte røre ham, kan ikke stemme. For disiplene berørte han mange ganger før himmelfarten. Hva kan den reelle begrunnelsen være? (Her sier Jesus for øvrig rett ut at Faderen også er hans Gud, slik han er vår Gud). I (2.Tim.2.18) synes også noe ikke å stemme: "De [to navngitte personer] har forlatt sannheten og er kommet på avveier, for de sier at oppstandelsen allerede har funnet sted, og de bryter ned troen hos folk." Tar Paulus her feil? Er det feil i overleveringen? Jesu oppstandelse hadde jo funnet sted på det tidspunktet?

Og (Mat.27.52) om det som skjedde da Jesus døde på korset: "Jorden skalv og klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og mange hellige som var døde, sto legemlig opp. Efter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene og inn i den hellige by, hvor de viste seg for mange." Dette stemmer ikke overens med det NT ellers forteller, nemlig at Jesus var den første som sto opp fra de døde. At disse andre først viste seg etter Jesu oppstandelse, kan ikke spille noen rolle her. (Apg.26.22): "Men da Gud til denne dag har hjulpet meg, så vitner jeg nå for høy og lav, og jeg har ikke sagt annet enn det profetene og Moses sa skulle hende, at Messias skulle lide og være den første som sto opp fra de døde, og deretter skulle han forkynne lyset for folket og for hedningene (folkeslagene)."

Også et annet utsangn virker merkelig. (Mat.5.18): "Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte." Samtidig sier Gud at menneskene skal formere seg og fylle Jorden, (1.Mos.1.28). Kan mennesket etterleve påbudet om formering uten at mannen begjærer sin hustru? Og Gud krever vel ikke at mennesket skal gjøre noe som medfører synd? Det kan se ut som et lite ord har falt ut av den opprinnelige teksten, slik at det kanskje skal hete: Hvis du ser på en annen kvinne [enn din hustru] for å begjære henne osv. Med dette lille ordet forsvinner selvmotsigelsen i ovenstående. Gud kan umulig være imot sexuell omgang mellom ektefeller; Han har jo villet det slik. Bok (28) har følgende tekstvariant som virker mer logisk: "Enhver som ser på en gift kvinne for å begjære henne, har begått ekteskapsbrudd overfor henne i sitt hjerte." Men hva med en gift mann som ser på en ugift kvinne?

Det finnes også apokryfe skrifter til NT1). De omfatter både apokryfe evangelier,
-apostelgjerninger, -brev og -åpenbaringer. Apokryfene til NT har aldri vært innlemmet i NT. Et tidligere studium av de apokryfe skriftene til NT har gitt forfatteren av denne boken inntrykk av at ikke mye er gått tapt ved å utelate dem fra bibelen. Koptisk-gnostiske skrifter fra de tre første århundrer synes heller ikke å kunne gi vesentlige bidrag til en bedre forståelse av Jesu liv og lære. Egyptiske skrifter skrevet med gresk alfabet kalles koptiske.

Avsnittet om apokryfene ovenfor viser at man i mange hundre år har regnet med at det var knyttet grader av hellighet til skriftene. Nå blir vel alle skriftene i NT vanligvis betraktet som like hellige. Men forfatteren av denne boken har lagt størst vekt på evangeliene, fordi disse har religionsstifteren i sentrum; det han sa og gjorde, og det som skjedde rundt ham. Selv om apostlene hadde god kontakt med Herren gjennom Den Hellige Ånd, så talte apostlene også av og til av seg selv, slik Paulus også åpent har gitt uttrykk for.

Hvilken rolle har Den Hellige Ånd spilt ved utformingen av tekstene? Og i hvilken form skjedde denne påvirkningen? Talte Jesus ut fra seg selv? Selv sa han at han bare sa det som hans Far i himmelen ønsket han skulle si. Jesus talte og handlet, han skrev ikke. Han kan heller ikke ha oppfordret sine disipler til å skrive. Hadde han gjort det, hadde utvilsomt NT blitt til på en annen og mer ryddig måte enn det gjorde. Nedtegningen av hendelsene og det som ble sagt, synes stort sett å ha skjedd på eget initiativ av de respektive forfatterne og ved å samle stoff hos vitner.

Jesus hadde en annen måte å formidle informasjon på: Den Hellige Ånd. Jesus sier til sine disipler i (Joh.14.24): "Og det ord dere hører er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt jeg har sagt dere." Likesom Herrens ord gjennom profetene stilnet blant jødene etter hjemkomsten fra Babylon, har Herrens ord gjennom Den Hellige Ånd stilnet i de aller fleste kristne menigheter av idag. De ufullkomne skriftene og de skriftlærde har overtatt.

Likevel kan man vanskelig tenke seg at deler av tekstene har kunnet oppstå uten medvirkning av Den Hellige Ånd, for eks. beretningen om Jesu fristelse i ørkenen, eller det Jesus gjorde da han var alene i Getsemane hage før pågripelsen, eller Jesu bønn i (Joh.17). Hvor skulle disse opplysningene ellers ha kommet fra?

Guds allvitenhet
Mange mennesker får problemer når kirken lærer at Gud er allvitende i den forstand at han kjenner hele fremtiden fullt og helt. Samtidig lærer man at det finnes et evig helvete med evig pine, selv om dette er tonet noe ned i våre dager. Hvorfor blir dette så vanskelig? Fordi Gud ut fra en slik lære skal ha skapt mennesker som han med sikkerhet visste ville havne i helvete til evig tid. Og så prøver man samtidig å la menneskene tro at det er en kjærlig Gud som gjør noe slikt! Er det rart at tenkende mennesker avviser dette?

Vi har vært inne på problemstillingen i avsnitt 4.5. Og vi har sett at Guds allvitenhet ikke kan være slik at han kjenner fremtiden med ufravikelig sikkerhet. Det ville utelukke frihet i viljen, ansvar og meningen med straff. Forhold som avhenger av skapningenes vilje, er da heller ikke - med ufavikelig sikkerhet - kjent på forhånd av Gud. Det viser skriften både i GT og NT. At Gud med stor grad av treffsikkerhet likevel kan si på forhånd hva den enkelte vil gjøre i en gitt situasjon, er en annen sak. Det er en prognose, som kan slå feil. All prøving av menneskene ville være et meningsløst narrespill, hvis det ikke var slik. Heldigvis sier også skriften forholdsvis klart at det er slik det er.

Forholdet mellom Gud og Kristus
Hvordan er forholdet mellom Gud og Kristus, mellom Faderen og Sønnen?
(Joh.5.19): "Men Jesus tok til orde og sa til dem: Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen. For Faderen elsker Sønnen og viser ham alt det han selv gjør. .... For liksom Faderen oppvekker de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende hvem han vil. Og Faderen dømmer ingen, men han har overgitt all dom til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen, slik de ærer Faderen. .... Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet."
   (Joh.4.34): "Men Jesus sa til dem: 'Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk." (Joh.10.29): "Min Far som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noen ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett." Og (Joh.10.24): "'Er du Messias, så si oss det rett ut!' Jesus svarte: 'Jeg har sagt dere det, men dere tror meg ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg.'"
   (Joh.14.28): "Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, hadde dere vært glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg." Og (Joh.14.6.): "Jesus sier: 'Jeg er veien [til?] sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.'"

(Joh.10.17): "Faderen elsker meg fordi jeg gir mitt liv, for siden å ta det tilbake. Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig, for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen. Dette er det oppdrag jeg har fått av min Far." (Joh.6.37): "Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort. For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil som har sendt meg. Og hans vilje er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag." (Mat.20.23): ".... hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre. Der må de sitte som min Far har bestemt til det."

Det fremgår altså ganske klart av skriften - på mange steder og i mange sammenhenger - at det er stor forskjell på Faderen og Sønnen. Faderen er den suverene - JEG ER - personen. Alt det Faderen er og har, det er og har han i kraft av Seg Selv. Alt det Sønnen er og har - og det er veldig mye - det har han fra Faderen.
   Dessuten: En far er nødvendigvis eldre enn sin sønn. Det betyr at Faderen har eksistert før sønnen ble til. Sønnen er altså skapt av Faderen. Kristus er ikke Gud. Mer om dette i neste avsnitt.

Treenigheten
Den såkalte treenigheten er en merkelig konstruksjon. Ordet finnes ikke i skriften. Som kjent går denne læren ut på at Faderen er Gud, Sønnen er Gud og Den Hellige Ånd er Gud. Likevel utgjør de ikke tre guder, men én Gud. Det er vanskelig å forstå hvorfor kirkens menn i tidligere tider har innført en slik lære. Og det er enda vanskeligere å forstå at den i vår tid blir opprettholdt. Grunnlaget i NT er tynt. Av avsnittet ovenfor, om forholdet mellom Faderen og Sønnen fremgår det klart at Jesus Kristus ikke er Gud, men Guds stattholder vis a vis det øvrige skaperverket og med full myndighet til å handle på Guds vegne, slik Josef var Faraos stattholder i Egypt og kunne handle på vegne av ham. Men også Kristi myndighet var og er en delegert myndighet - ikke en myndighet han har i kraft av seg selv. Slik myndighet har bare Gud Faderen. (Mat.28.18): "Meg er gitt all makt i himmel og på jord." Jesus har altså ikke denne makten ut fra egen evne. Han har fått den av Gud Faderen - Han som alene er Gud.

Hvordan kan treenighetslæren forenes med (Rom.16)?: "Ånden selv vitner sammen med vår ånd og sier at vi er Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, såsant vi lider med ham; ... " Enhver som leser NT med et åpent sinn, vil finne tallrike steder som viser hvor umulig treenighetslæren er. Hva med Getsemane, hvor Jesus av angst ber Faderen - om mulig - å la denne prøvelsens kalk gå ham forbi. Og ropet på korset: Min Far - hvorfor har du forlatt meg? Utsagnet innebærer at Jesus inntil da hadde hatt en nærmest kontinuerlig kontakt med Gud Fader. Denne kontakten var - i den ytterste nød - blitt borte uten at Jesus skjønte hvorfor. Hvordan kan dette forklares ut fra treenighetslæren? Også logisk sett er denne læren en umulighet. Hvorfor da skyve menneskene fra seg på denne måten?

Hvordan det onde kom inn i tilværelsen
Bibelen forteller at djevelen er en fallen engel, Lucifer, lysengelen. Hvordan kunne det skje? Det skjedde før verden ble til, mens hele skaperverket ennå bare omfattet finstofflige verdener. Ved at englene var skapt i Guds bilde, hadde de også fått den guddommelige egenskap å gjøre noe ut fra seg selv. Det innebar at de også kunne - og kan - sette seg opp mot Guds vilje. Det ser ut til at Lucifer med tiden ikke var tilfreds med å være den nest-høyeste i himlene, nest under Kristus. Han ville opphøye seg selv, noe Gud ikke tillot. Ydmyket hovmod forvandler seg til ondskap, og da ondskap ikke kunne tåles i himlene, ble han og de som støttet ham, utstødt fra livets rike, og sendt til dødens rike, som ble opprettet for dem som da levde i opposisjon til Gud.

Først noen sitater om syndefallet: (1.Tim.3.6): "Han [tilsynsmannen i menigheten] må ikke være nyomvendt, for da kan han bli innbilsk og komme under samme dom som djevelen." Her antydes at det var hovmod som felte Lucifer.
   (2.Pet.2.4): "For Gud skånte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i underverdenen (avgrunnen), hvor de holdes i varetekt i mørke huler inntil dommen."
   (Ju.6): "Og de engler som ikke bevarte sin verdighet (ikke tok vare på sine høye verv), men forlot sin egen bolig, dem holder han bundet i mørke med evige lenker til dommen på den store dag." Det er verd å merke seg at evig her ikke varer evig, men til dommens dag. Antagelig er det oversetteren som her har glemt at aeon også kan bety en svært lang tid.
   (Ef.2.1): "Dere var engang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av ... den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av dem og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, liksom de andre."2) Jordens mennesker var altså del av dødsriket før muligheten for frelse kom. Etter at muligheten for frelse oppsto, er den del av menneskeheten som vet om muligheten for frelse, delt i de som gjør bruk av muligheten her på Jorden, og de andre.


Den "andre siden"
Teksten ovenfor har allerede formidlet et visst inntrykk av hvordan det - ifølge NT - er på "den andre siden". (Mat.12.28): "Men er det ved Guds Ånd jeg [Jesus] driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere." Guds rike består av åndsvesener. Gud er ånd. Kristus er et åndsvesen. Engler er åndsvesener. Onde ånder er altså også åndsvesener. De tilhører dødsriket. Og i (Luk.17.20): sier Jesus: "Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: Se her er det, eller: Der er det. For Guds rike er iblant dere."
   (Mat.22.29): "Men Jesus svarte: 'Dere tar feil (farer vill), fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt.' For ved (etter) oppstandelsen tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen."
   (Heb.4.14): "Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!" Dette sitatet er tatt med for å vise at også bok (21) på dette stedet (unntaksvis) sier at det finnes flere himler.

Besettelse omtales ofte i NT. Den kan blant annet føre til stumhet: (Mat.9.32): "Med det samme de var gått, førte noen til ham [Jesus] en stum man som var besatt av en ond ånd. Så snart ånden var drevet ut, kunne den stumme tale." (Mat.8.28): "De [to besatte] var så fulle av ondskap (ville) at ingen kunne ta veien der forbi. De skrek ut: 'Hva har vi å gjøre med deg (du med oss å gjøre), du Guds Sønn? ...'"

Relasjoner mellom Jorden og det hinsidige
(Mat.8.21): "En annen, en av disiplene, sa til ham: 'Herre, la meg først gå hjem og begrave min far.' Men Jesus svarte: 'Følg du meg, og la de døde begrave sine døde.'" Hva mente Jesus med dette? Vi går ut fra at det ikke bare var en litt flåsete bemerkning. De døde kan selvsagt ikke begrave andre døde. Men vi har sett at det finnes to typer død: Den vanlige, jordiske død, og det å leve atskilt fra Gud, som er Livet Selv. Lever man atskilt fra livet, er man (åndelig) død. Mange levende mennesker levde og lever atskilt fra Gud. I bibelens terminologi er man da død. Slik sett, mente Jesus kanskje å si at mennesker som levde atskilt fra Gud, skulle foreta begravelsen av disipelens avdøde far. For disipelen var det viktigere å følge Ham som sa om seg selv at han var sannheten og livet.


Materialisasjon av åndsvesener, visjoner etc.
(Apg.10.19): "Peter tenkte fremdeles på synet da Ånden sa: 'Tre (to) menn spør etter deg. Skynd deg å gå ned; du skal følge med dem uten å betenke deg, for jeg har sendt dem.'" Brukes begrepene Ånd og engel om hverandre? I dette synet hadde Peter fått vite at dét Gud hadde sagt var rent, dét var rent, selv om det etter loven tidligere var ansett som urent av jødene.
   (Apg.12.6): Peter lå og sov mellom to soldater i Herodes' fengsel. "Han var bundet med to lenker, og fengselet ble bevoktet av vaktposter som sto utenfor døren. Med ett sto en Herrens engel der, og et lys strålte i rommet. Han vekket Peter med et puff i siden og sa: 'Skynd deg, stå opp!' Da falt lenkene av hendene hans, og engelen sa til ham: 'Ta på deg beltet og sandalene dine.' Da han hadde gjort det, sa engelen: 'Kast kappen om deg og følg etter meg.' Og han fulgte etter han ut. Han forsto ikke at engelen og det som hendte, var virkelig, men trodde det var et syn." Både blant fangevokterne og blant Peters venner ble det imidlertid stort oppstyr over den mirakuløse befrielsen som altså var reell nok.

Om dommen
Begrepet dommen og dommens dag synes å være brukt i forskjellig sammenheng, slik at det finnes flere dommens dager. Én dom skjedde i forbindelse med Jesu død og oppstandelse: I (Joh.12.31) sier Jesus da han talte om sin død: "Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg." Dommen besto i at verdens fyrste skulle kastes ut. Men det fremgår ikke hva dette innebærer. Han ble ikke kastet ut av verden, og heller ikke av dødsriket. For disse "alle" som Jesus skulle dra opp til seg, må det bety oppstandelse i tråd med dette Jesu utsagn i (Joh.5.24): "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått rett over fra døden til livet." Det Peter sier i (1.Pet.4.5) synes også å angå dette: "Men de skal få avlegge regnskap for ham som står klar til å dømme både levende og døde. Også for døde er jo evangeliet blitt forkynt, for at de ved Ånden skulle leve, likesom Gud lever, selv om de her i verden var kommet under den dom som rammer alle mennesker."

Frelse og oppstandelse synes å være synonyme begrep for menneskene. Å få lov til å stå opp, det vil si å unnslippe dødsriket - det være seg på Jorden eller i det hinsidige - og gå inn i en av Guds himler er ensbetydende med frelse. Om lys til de døde på jord og hinsides forteller (Mat.4.16): "Det folk som satt i mørke [nemlig hedningene i Galilea som Jesus besøkte], har sett et stort lys. Over dem som bor i dødens land og skygge, har lyset gått opp."

Det er en form for dom som synes å avgjøre om kriteriene for frelse (eller oppstandelse) er oppfylt. Dommen synes å skje ved forskjellige anledninger og kan være formalisert på forskjellig måte. Behovet for frelse oppsto gjennom syndefallet. Muligheten for frelse ble åpnet ved at Jesus gjennomførte Guds frelsesplan. (Rom.5.18): "Altså, likesom én manns fall [Adams] ble til fordømmelse for alle
mennesker, så fører én manns rettferdige gjerning til frifinnelse og liv til alle." Her blir syndefallet tilbakeført til Adam og ikke til Lucifer.
   De som ikke oppfyller disse kriteriene, vil da møte dommen. (Joh.5.28): "Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme frem, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom." Dommen over Israel som Peter snakker om i (1.Pet.4.17), henger antagelig også sammen med Jesu oppstandelse: "For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds eget folk."

En annen dom er knyttet til Kristi gjenkomst på Herrens dag, den siste dag eller dommens dag som antas å være det samme. (2.Pet.3.10): "Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme frem i lyset." Og (Joh.12.48): "Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ord jeg har talt, skal dømme han på den siste dag."
   Det er vanskeligere å forstå hva som er ment med (2.Tes.2.3): "La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse." Om det samme uttaler antagelig også (1.Joh.2.18) seg: "Dere har hørt at Antikrist skal komme, og mange antikrister har alt stått frem. Derfor vet vi at den siste tid er kommet." Dette henger kanskje sammen med den todelte dommen i Johannes Åpenbaring som vi kommer tilbake til.

Men egentlig dømmer man seg selv gjennom det man gjør. (2.Pet.2.3): "De [falske profeter] er ute etter penger og farer med dikt og bedrag for å slå mynt på dere. Men alt lenge har de hatt dommen hengende over seg, og fortapelsen venter på dem." Og (Esek.18.20): "..., og den som gjør ondt, skal rammes av sin ondskap."

Man kan - og må - gjøre noe selv for å ta del i oppstandelsen. (Rom.6.5): "Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi også være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. ... For synden har ikke lenger noen rett over den som er død." Hva kan dette bety? Er det slik å forstå?: Har vi vokst sammen med Kristus i en [jordisk] død som er lik hans, skal vi også være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. ... For synden har ikke lenger noen rett over den som er [jordisk] død [i troen på Kristus].
   (Mat.13.11): "Han svarte: 'Dere er det gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. For den som har, den skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.'" Hvordan kan dette forstås? Den som har kommet dithen at han har kjennskep til himmelrikets hemmeligheter, den vil gjøre det som er rett, og derved ha rikelig tilgang på det himmelen har å by på. Den derimot som ikke har skjønt og mottatt himlenes hemmeligheter, den vil ikke på samme måte gjøre det som er rett, og derfor lett komme inn i en spiral som peker nedover?

Det synes også å komme en dommens dag i fremtiden. Den blir også kalt Kristi gjenkomst. (Mat.24.24): "For falske messiaser og falske profeter skal stå frem og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre vill selv de utvalgte. .... som lynet begynner i øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. .... Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen og himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen.... og de skal se Menneskesøn-nen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vinder (verdenshjørner), fra himmelens ene ende til den andre." (Mat.25.45): "Men han [Herren] skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en ev disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv."

Opplysningene om evig straff stemmer ikke overens med at Gud vil at alle skal bli frelst. Får Gud ikke til det han vil? Eller er det bruken av ordet evig som er feil? I avsnitt 4.54 gjorde vi oppmerksom på at det greske ordet aeon oftest blir til evig i oversettelsene, mens det også kan bety et lengre tidsavsnitt. Det er ingen grunn til at aeon her skal oversettes med evig. Så teksten ovenfor kunne like godt, eller bedre(?) bli oversatt til "Og disse skal gå bort til en langvarig straff, men de rettferdige til evig liv."

(Mat.13.40): "Og likesom ugresset blir sanket sammen og brent på ilden, slik skal det gå ved verdens ende: Menneskesønnen skal sende sine engler ut, og de skal sanke sammen og ta bort fra hans rike alle (alt) som er til ergrelse og som handler mot loven (som fører til fall, og alle som gjør urett)." De himmelske hærskarer som synes å utgjøre Guds rike, må ut fra dette i det minste delvis bestå av engler.
(1.Kor.1.13): "... Dommens dag skal gjøre det klart [hva slags arbeid den enkelte har gjort], for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. Om det noen har bygd, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom hans verk brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild." Og (2.Pet.2.9): "Herren vet altså å utfri de gudfryktige av prøvelser, men å holde de onde i forvaring inntil straffen på dommens dag, først og fremst dem som følger sitt urene, sanselige begjær og forakter den myndighet som er over dem." Det som andre steder er betegnet som Kristi gjenkomst, synes å være det samme som denne fremtidige dommens dag.
   Og (Heb.9.27): "Likeså visst som det er menneskets lodd å dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å ta bort manges synder, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham." Dette synes å være knyttet til en dom over dem som ikke venter på ham. Kanskje passer følgende sitater til denne situasjonen?    (Mat.25.34): "Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det riket i eie, som er gjort istand til dere fra verdens grunnleggelse." Og (Mat.25.41): "Deretter skal han si til dem på venstre side: 'Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som min Far har (er) gjort istand for djevelen og hans engler!" Her brukes altså også begrepet engel. Og stedet disse oppholder seg, er også gjort istand av Gud. Guds makt hviler også over helvete.

Ifølge Johannes Åpenbaring kap. 20 skal de døde som etter en dom oppfyller visse kriterier, bli levende igjen og herske sammen med Kristus i tusen år. Det kalles den første oppstandelse. I denne tiden skal djevelen være innesperret. De som ikke fikk del i den første oppstandelse, led den annen død: "Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått." Den første død er kanskje syndefallet?

De første kristne trodde at dommens dag - da Jesus skulle komme igjen, var nær forestående. (1.Tes.4.15): "Dette sier vi dere med et ord fra Herren [som ikke finnes i evengeliene]: Vi som nå lever og blir tilbake til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn." Og (1.Tim.6.14): "Ta vare på ditt oppdrag så det holdes rent og uangripelig helt til vår Herre Jesus Kristus kommer i herlighet." Dessuten (Heb.1.1): "Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Men (nå,) ved slutten av disse dager (da de siste tider er kommet), har han talt til oss gjennom Sønnen." Og (Jak.5.8): "Så må også dere være tålmodige og ved godt mot, for Herrens gjenkomst er nær." (1.Joh.2.18): "Mine barn, nå er den siste tid. Dere har hørt at Antikrist skal komme, og mange antikrister har alt stått frem. Derfor vet vi at den siste tid er kommet."
   Men Peter synes å være skeptisk til denne forventningen: (2.Pet.3.8): "Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag."

Men (lenge?) etter dommens dag kommer enden, da det opprinnelige er gjenopprettet. (1.Kor.15.24): "Så kommer enden, når han overgir sin kongemakt til Gud, Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt, myndighet og velde. For han skal herske som konge inntil Gud 'har lagt alle fiender under hans føtter.' Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden. For 'alt la han under hans føtter.' Når det heter alt, er det klart at Gud selv er unntatt fra dette. For han er jo den som har lagt alt under ham. Og når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle."
   Her står det veldig mye. Hvem er den siste fiende? Det finnes ingen annen fiende enn døden. Og tilintetgjørelsen av døden begynte med den første oppstandelsen. Så må det antagelig være dødsfyrsten som er ment, og det ville være rimelig at han er den som aller sist "tilintetgjøres", dvs. overgir seg til Gud igjen, siden det var han som opprinnelig forårsaket hele syndefallet.    Dermed kan Sønnen underlegge Gud alt det Gud opprinnelig underla Sønnen. Her gjøres også en klar distinksjon mellom Faderen og Sønnen.
   Like lite som Guds opprinnelige rike, vil det fremtidige, gjenopprettede Guds rike, være av materiell karakter: (1.Kor.15.50): "Og det sier jeg [Paulus], brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet." Kjøtt og blod er forgjengelig, og det forgjengelige hører ikke Guds rike til. (2.Pet.3.13): "Men vi ser frem til det han har lovet: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor." Derimot vil denne verden forgå: (1.Joh.2.17): "Og verden forgår med (alt) sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid."

8.4 Noen spesifikt kristne tilleggs-spørsmål

Jeg tenkte forleden ved en viss anledning at hvis Gud ikke ville som jeg, så ville jeg dog som Han!                       Mester Eckehardt

Kirkens kvinner og menn kan ikke gjøre noe på vegne av Gud overfor menigheten. Men de kan gjøre noe overfor Gud på vegne av menigheten.

Vi skal her se på noen av de spørsmålene som splitter kristenheten, og som ofte skaper problemer og tvil hos både troende og søkende mennesker.

Hva vil det si å være ett?
Hva betyr dette uttrykket som brukes så ofte i NT?: (Joh.17.11): "Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, liksom vi er ett." Og: (Joh.17.21): "Jeg ber at de alle må være ett, liksom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, liksom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett." (Joh.14.20): "Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere."

Begrunnelsen for læren om treenigheten må antagelig være Jesu gjentatte utsagn om at Han og Faderen er ett. Men han sier også at Han på samme måte er ett med dem som kommer til tro på ham, (Joh.17.20): "Jeg ber ikke bare for dem [disiplene], men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg. Jeg ber at de alle skal være ett, liksom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." Det å være ett, er altså ikke bare et forhold mellom Far og Sønn. Det favner også disiplene og de mennesker som gjennom disiplenes arbeid kommer til å tro på Jesus. Andre skriftsteder peker i samme retning, slik som: (Joh.14.11 og 14.20).

Hva innebærer frelsen?
Den forutsetter et behov for frelse. Behovet består i at mennesker og avdøde og falne engler på den "andre siden" ikke oppfyller kravene til å kunne leve i Guds nærhet i himlene. Derfor er de utelukket fra disse himlene. Hvordan det onde kom inn i tilværelsen er antydet tidligere, og at Gud ville gjøre noe med dette. I samsvar med sin plan skapte Han den materielle verden. Hvordan den utviklet seg over uminnelige tider, forteller bibelen ikke mye om. Etter at mennesket hadde vært en tid på Jorden, var tiden kommet da den neste delen av frelsesgjerningen skulle gjennomføres. Den skulle bestå i to ledd.

Det første besto i at Guds førstefødte, Kristus, skulle komme til Jorden som menneske for å fortelle om Guds rike og for å vise sin troskap mot Gud i alle situasjoner, også ved til slutt å dø på korset uten å oppgi troskapen til Gud. Men før det kunne gjennomføres, måtte det skapes ytre omgivelser som dette kunne skje innenfor. Hensikten med jødefolket fra Abraham til og med Jesus var tydeligvis å skape slike betingelser.

Da Jesus døde på korset med utbruddet: "Det er fullbragt" (Joh.19.30), hadde han gjennomført det første leddet, ved å vise Gud sin troskap til siste slutt. Det ga ham retten til å gjennomføre det andre leddet som besto i å åpne dødsrikets porter og forkynne evangeliet for dem som var der. Derfor fôr han ned til dødsriket og oppsto - som den første - fra de døde tredje dag.

Jesu oppstandelse fra de døde betydde altså to ting. For det første: Å komme ut av dødsriket, hvilket ingen før han hadde kunnet. Det var den viktige del av frelsesgjerningen. Åpningen hadde han selv skaffet tilveie. Retten til å gjøre det hadde han opparbeidet seg, fordi han hadde holdt stand mot alle fristelser under livet på Jorden og forblitt trofast mot Gud i alt han tenkte, sa og gjode. Dessuten innebar oppstandelsen å vise seg på Jorden igjen i materialisert form.

Porten var åpnet og veien til Guds rike var lagt for de syndige på Jorden og i det hinsidige. Frelsens andre ledd gjelder hvert enkelt menneske, om det vil gå den veien som nå var åpnet. De som vil gå veien, vil snuble underveis. De vil få hjelp og bli tilgitt. Hjelpen skulle blant annet bestå i utsendelsen av det som er kalt Den Hellige Ånd. Men det det ikke finnes tilgivelse for er dødssynden, det å vende ryggen til Guds rike og bevisst å gå ondskapens vei.

En rekke steder i skriften uttaler seg om denne frelsesplanen: (Joh.8.58): "Jesus svarte: 'Før Abraham var, er jeg.'" Ja, Kristus er ifølge (Joh.17.5) mye eldre enn som så: "Og nå ber jeg at du, Far, vil gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til." Og (Joh.17.24): "Far, jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg, så de får se min herlighet, som du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnleggelse."

(Joh.5.25): "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den tid kommer, ja den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve." Her sikter Jesus antagelig til at han skal fare ned til dødsriket og ta med seg til livet, dvs. til Guds rike, de som hører og vil følge ham - når han - på den tredje dag - drar tilbake til sitt og Guds rike. Og han drar over den bro som han - ved sin frelsesgjerning - hadde lagt over kløften mellom dødsriket og Guds rike. For hør videre, vers 28: "Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer, da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme frem, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom." Her nevnes to kriterier for frelse: At man hører hans røst der og da, og at man tidligere har gjort det gode. I (Pet.3.19) sies det også hvem Jesus skal forkynne for i fangenskapet. ".. og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap. Det var de som på Noahs tid hadde vært ulydige, da Gud i sitt tålmod ventet mens arken ble bygd."

Hvorfor besto frelsesgjerningen i to ledd? Guds rettferdighet, som også gjelder Lucifer, må antagelig ha vært bakgrunnen for det. For å tillate dem som angret, å forlate Lucifers rike, måtte Kristus gjøre seg fortjent til å få dem tilbake i sitt rike; de hadde tross alt frivillig valgt side i den store striden. Det skulle skje ved at Jesus tålte alle angrep under livet sitt på Jorden. Det var den vanskeligste oppgaven. Og dessuten skulle han beseire Lucifer i hans eget rike, dødsriket. For det var vel det han gjorde i løpet av de tre dagene mellom døden på korset og oppstandelsen? En rekke av sitatene i det følgende vil støtte opp under dette synet.

(Luk.19.9): "Da sa Jesus: 'Idag er frelse kommet til dette hus. For også han [Sakkeus] er en Abrahams sønn, og Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.'" Menneskeheten er altså fortapt og avhengig av frelse. Samtidig gir Jesus frelse til noen før hans frelsesgjerning er fullbyrdet. Det må vel forståes som et løfte om frelse, når frelsesgjerningen er gjort. Det må vel også bety at frelse ikke er avhengig av at man er fullkommen. Løftet til røveren på korset og andre beretninger tyder også på det. Det kan også tyde på at det gjenstår en vei å gå til fullkommenhet. For først da er det gjenopprettet som engang var, slik målet med hele det gigantiske prosjektet er.
(Mark.1.4): "Slik sto døperen Johannes frem i ødemarken og forkynte at folk skulle vende om og bli døpt og få tilgivelse for sine synder." Dette var før frelsesplanen var gjennomført. Hva kunne dette innebære? At man fikk bedre vilkår der man var, for ut av dødens rike kunne man jo ikke komme? Også ut fra dette kan man få inntrykk av at det også i dødsriket var flere sfærer av forskjellig kvalitet.

(1.Joh.3.8): "... Og det var for å ødelegge (gjøre ende på) djevelens gjerninger at Guds sønn åpenbarte seg." Dessuten (1.Pet.1.20): "Han var bestemt til dette [å gjennomføre frelsesplanen] før verden ble skapt, og for deres skyld er han blitt åpenbart nå ved tidenes ende."

Avsnittene ovenfor handler om Jesu oppgaver i forbindelse med påsken. Men disse dramatiske begivenheter var planlagt. Ifølge Paulus i (Ef.1.4/8) var detaljene i denne planen ferdige allerede på et meget tidlig tidspunkt: "I Kristus har han utvalgt oss [apostlene og de første kristne?] før verden ble skapt. ... Slik gav han oss all visdom og innsikt, da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, den frie beslutning han hadde fattet om å fullføre sin frelsesplan når tiden var inne: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord."

(Luk.1.30): "Men engelen sa til henne: 'Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme."
   (Joh.3.17): "Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn." Og (Mark.10.45): "For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange." Dessuten (Joh.12.50): "Og jeg [Jesus] vet at det han [Faderen] vil med sitt oppdrag (sin befaling), er evig liv." (Mat.18.14): "Slik vil heller ikke den himmelske Far at en eneste av disse små skal gå tapt." Og (Joh.6.39): "Og hans vilje er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men oppvekke dem (reise dem opp) på den siste dag. For dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal oppvekke ham (reise ham opp) på den siste dag."

Frelsen gjalt altså ikke bare jødefolket. I (Mat.8.10) sier Jesus noe om ikke-jødiske folkeslag og jøder: "Jesus undret seg da han hørte dette [fra den ikke-jødiske offiseren] og sa til dem som fulgte ham: 'Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det skal dere vite: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelriket. Men arvingene til riket skal kastes ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner."
   Ja, frelsen gjaldt også de som befant seg i dødsriket: (1.Pet.4.6): "Også for døde er jo evangeliet blitt forkynt, for at de ved Ånden skulle leve, likesom Gud lever, selv om de her i verden var kommet under den dom som rammer alle mennesker." Dette må vel forstås slik? De døde som nevnes her, synes å være avdøde mennesker som levde i dødsriket da Jesus døde på korset. Og da Jesus fôr ned til dødsriket, fikk de høre om evangeliet for at også de skulle få en mulighet for frelse, slik vi har vært inne på tidligere.
(Luk.13.23): "Da var det en som spurte: 'Herre, er det få som blir frelset?' Han sa til dem: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det." Og (Mat.19.24): "Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike. ..... For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig." - Kanskje ved et nytt liv på Jorden?

Hva omfatter frelsen?
Om dette har diskusjonen gått høyt. De fleste kristne trossamfunn er vel kommet til at frelsen er en soning for alle våre synder; de fra fortiden og de vi vil gjøre i fremtiden. Kan det ut fra NT stemme? For det første skiller NT mellom to typer synd. Den ene kalles dødssynd. Den andre typen synes ikke å ha et spesielt navn, kanskje fordi det dreier seg om de feiltrinn vi som svakelige mennesker gjør, selv om vi bestreber oss på å leve i samsvar med Guds vilje. (1.Joh.5.(16)-17): "All urett er synd; men ikke all synd fører til død."

Dette er vanskelig å forstå sålenge man tror at mennesket kommer til verden nylagd og uten en fortid. Til dette synet knytter det seg flere problemer som vi kommer tilbake til. Men vi mennesker har en fortid, ja, en enorm fortid. Det fremgår også av Skriften. Grunnen til at vi lever på Jorden - som NT betrakter som tilhørende dødsfyrstens rike (konf. Joh.14.30) - er at vi er falne engler. I hin fjerne fortid begikk vi dødssynden ved - som medløpere - å komme i motsetning til Gud og Kristus. Først da Jesus fullbragte sin frelsesgjerning, ble veien tilbake til Guds rike åpnet for de falne engler som ønsket å vende tilbake. Denne synden - som var en dødssynd, en synd til døden - var dermed tilgitt.

Vi har sett at Kristi gjerning besto av to ledd. Å forbli trofast mot Gud til siste slutt på korset. Og dessuten åpne veien fra dødsriket for dem som ville vende tilbake til Guds rike. (1.Pet.3.18): "For Kristus selv led døden for syndens skyld, én gang for alle. Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere frem for Gud. Han døde legemlig, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap."

Her står ganske mye. Kristus led den jordiske døden på grunn av den ene synden - syndefallet. Det var en engangsforeteelse. Og hensikten var å føre "dere" - det vil si de som mottok Peters første brev (og alle andre mennesker) - frem til Gud. Dette betyr vel også at Kristus var død i den forstand at han befant seg i dødsriket en kort stund. Og hensikten var to-sidig. Som vi har sett, forkynte han det glade budskap for åndene som var i fangenskap. Og dessuten: (2.Tim:1.10): "... Han har tilintetgjort døden og ført liv og udødelighet frem i lyset ved evangeliet;" Men ved Ånden ble Kristus igjen gjort levende, det vil si at Han (påskemorgen) forlot dødsriket - dvs. Lucifers rike - igjen av egen kraft, noe ingen før eller siden har gjort.

Omtrent det samme sies vel her? (Efes.4.8): "Derfor står det: Han steg opp i det høye og førte fanger bort, og menneskene gav han gaver. At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned i Jordens dyp." Han steg opp som seierherre: (Joh.åp.1.18): "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket."
   Dette var allerede tidligere forutsagt: (Joh.5.28): ".... den time kommer da alle som er i gravene skal høre hans røst. De skal komme frem, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom."

Det var mange som ventet: (Rom.8.19-24): "Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herrlighet. For det som er skapt, ble lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men fordi Gud gjorde det slik. Likevel var det håp, for det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten." Med forgjengeligheten menes her antagelig både det forgjengelige, materielle univers og dødsriket.

Den praktiske konsekvens av frelsen var at veien tilbake til Guds rike var åpnet. Men vi må gå veien selv! I den betydning frelser de seg selv, de som velger å gå den veien. Og den er - ifølge Jesu eget utsagn - smal og vanskelig å gå. Heller ikke idag finnes noe som tyder på at veien er enkel. Ikke noe i NT tilsier at vi underveis ikke må ta konsekvensene av våre feiltrinn selv. I dette lys smuldrer den uforståelige læren om stedfortredende soning hen.
   En annen følge av frelsen er at vi mennesker nå har fått en hjelper fra det hinsidige - Talsmannen - som i apostolisk tid også fikk lov til å hjelpe, antagelig fordi hjelpen ble mottatt i ydmykhet, lydighet og takknemlighet.

Frelse ved troen alene?
Det er i dette lys spørsmålet om "frelse ved troen alene" må ses; et spørsmål som har vært et stridstema allerede fra reformasjonens tid. Hva sier NT om dette? Jesus uttaler seg på en rekke steder om hvem som vil bli frelst, det vil si hvilke forutsetninger som vil være tilstrekkelige for å oppnå frelse. Frelse må vel her forstås som minst å være kommet over kløften, det vil si ut av dødsriket og innenfor "porten" til en av himlene i Guds rike.

Hva sier Jesus? Vi gjentar ikke tidligere sitater her, men henviser bare til dem: Joh.5.24 - Joh.3.36 - Mat.18.3 - Luk.10.27 - Mat.19.16 - Matt 7.24 - Luk.3.8 - Kol.3.5 - Jak.1.21 - Jak.2.24 med flere. Selv om noen av disse ikke fremhever gjerningene, så kan det ikke være grunnlag i NT for å si at "troen alene" frelser. Det er nemlig en sammenheng mellom tro og gjerninger, slik det fremgår av Jak.2.24: "... For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger." Og (Mat.16.27) er enda klarere: "For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort." Og vi supplerer med (1.Joh.3.10): "Den som ikke lever rett og elsker sin bror, han er ikke av Gud." Og (1.Pet.1.17): "Dere påkaller Gud som far, han som uten å gjøre forskjell dømmer enhver etter hans gjerninger." Og (Jak.2.14): "Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger?"

Både GT og NT bruker begrepet den eller de rettferdige. De er motsetningene til de syndige og de onde, slik det for eksempel fremgår av (Mat.9.13 og 13.49). Det fremgår ikke klart hva som skal til for å bli rettferdig i bibelens forstand. Men det synes klart at både sinnelag og gjerninger må spille en vesentlig rolle. I (Tim.1.9) sies det for eksempel at "loven ikke er gitt for de rettferdige, men for lovbrytere." Og (Mat.25.46) sier: "... men de rettferdige (skal gå bort) til evig liv."

I påsken 1997 kunne vi lese i en avis: "Halleluja! Vi skyldfrie er! Halleluja! Vår Jesus er her!" Er det så enkelt? Dette synet kan lett forlede noen til å "leve livet" og vente med å tenke på Gud til de blir gamle. Selvsagt er det bedre å vende seg til Gud sent enn aldri. Men det vi gjør, må vi stå til rette for, og å forandre sinnelaget krever vanligvis langvarig arbeid med seg selv. Det er ingen grunn til å tro at vi kommer utenom det.

Men frelsen omfatter mer enn dette. Frelsesverket er først fullført når alt er tilbakeført til Gud. Ifølge (Efes.1.9-10) - og mange andre steder i NT - innebar frelsesplanen, når tiden var inne: "å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på Jord." Det finnes et langvarig, men intet evig helvete. Det finnes bare et evig liv forutsatt at det ikke oppstår et nytt syndefall en gang i fremtiden.

Ble frelse mulig fordi Jesus døde på korset?
Ofte kan man høre at vi mennesker nå kan bli frelst fordi Jesus døde på korset, og bragte et såkalt syndoffer, hvor han påtok seg verdens synd. Kan det stemme? Hadde Jesus ikke holdt stand i sluttfasen av sin lidelsesgang, og vendt seg bort fra Gud, hadde han da bragt frelse, selv om han døde på korset? Da hadde han ikke kunnet si "Det er fullbragt!" (Joh.19.30). Og "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!" (Luk.23.46). Derfor må det være feil å si at vi fikk muligheten for frelse fordi Jesus døde på korset. Frelsen ble fullbyrdet fordi Jesus forble trofast mot Gud på tross av alle lidelsene, inklusive døden på korset. Og det selv om Gud i den kritiske sluttfasen sågar forlot Jesus, kuttet den løpende forbindelsen Jesus hadde hatt med Gud under sitt virke her på Jorden, og lot Jesus fullstendig alene i hans ytterste psykiske og fysiske nød.

Kan Gud være rettferdig?
Som nevnt, skaper forestillingen om at vi kommer "nylaget" til Jorden, flere problemer. Hvordan kan det ha seg at noen er begavet, noen kommer med svake evner, noen med sykdommer og skader. Kan det være rettferdig? Og Gud skulle jo være rettferdig? Hvordan kan man forklare de mange tragiske barneskjebner, hvis man mener at hvert barn kommer nyskapt til verden for aller første gang?
Den såkalte arvesynden blir også problematisk hvis man tror at mennesket ikke har en fortid i andre tilværelser når det kommer til Jorden. Arvesynden leses blant annet ut av følgende tekster i GT, (Mos.5.9): Herren sier til Moses på Sinai: "Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud." Og i NT: (Mat.23.36): "Sannelig, jeg sier dere: Alt dette skal ramme denne slekt." Man får inntrykk av at barna skal lide for fedrenes synder, og det i flere slektsledd. Gud må jo være urimelig og urettferdig når han gjør slikt?

Men barna lider ikke for fedrenes synder. De lider for sine egne synder fra sin egen fortid. (Esek.18.17): "Han skal ikke dø fordi hans far har syndet. ... Dere vil kanskje spørre 'Hvorfor skal ikke sønnen bære farens skyld?' Jo, sønnen har gjort det som er rett og rettferdig; han har holdt mine forskrifter og levd etter dem. Derfor skal han beholde livet. Den som synder, han skal dø. Men en sønn skal ikke bære farens skyld, og en far skal ikke bære sønnens skyld."

Vi må vel forstå det slik at foreldrenes straff består i at de får barn som vil måtte lide som følge av sin egen fortid. Men det kan også tenkes at et foreldrepar har påtatt seg en slik oppgave frivillig. Foreldrenes gener påvirker nok barnets legeme i betydelig grad. Men hvilket finstofflige barn som skal inkarneres i dette barnefosteret, bestemmes av andre instanser, slik at den såkalte arvesynden blir et ledd i Guds plan for gjenforeningen med menneskene.

Pre-eksistens
Vi har sagt at vi har en fortid før livet på Jorden. Pre-eksistens fremgår allerede av GT. I Jeremia 1.5 heter det: "Allerede før Jeg skapte deg i mors liv, har Jeg valgt deg." - og eksempler fra NT har vi nevnt tidligere. Også (Joh.17.12) peker i den retning: "Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten den ene, som hørte fortapelsen til." Her sier Jesus at Judas hørte fortapelsen til. Det kan vel ikke bety annet enn at han var et inkarnert vesen fra fortapelsens rike? I (Joh.6.70) er han kanskje enda tydeligere: "Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og én av dere er en djevel." Før Jesus ble tatt til fange, ba han for alle sine, (Joh.17.6 og 16): "De var dine, og du gav meg dem, og de har holdt fast på ditt ord." Og "De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden." Her sier Jesus at de mennesker Gud hadde gitt ham, ikke var av denne verden, slik Jesus heller ikke var av denne verden. Det kan bety at de øvrige disiplene, i likhet med Jesus, var inkarnerte Guds engler. I (Salm.58.4) heter det: "Frafalne er de gudløse [allerede] fra morslivet, og løynerne går feil fra fødselen av." Dette kan vel ikke gjelde barn uten en fortid? Det heter også i (Ef.1.4) at de - antagelig apostlene og noen til - ble utvalgt før verden ble til. Og i (2Tes.2.13): "Gud utvalgte dere [brødre som er elsket av Herren] fra begynnelsen av til å bli frelst."
   Dessuten er pre-eksistens en naturlig del av buddhismen, hinduismen og LEG. Men det er verd å understreke at det forhold at vår skjebne er påvirket av vår egen fortid, ikke gir oss noen som helst rett til å dømme eller å la være å hjelpe vår neste.

Re-inkarnasjon (gjenfødelse) er noe svakere antydet i NT. Men en rekke utsagn peker i den retning, slik vi har beskrevet tidligere. Derimot er fenomenet så godt begrunnet gjennom observerte fenomen i nyere tid, konferer LEG, at vi må gå ut fra at det er ekte, og ta konsekvensen av det. På en måte kan de kristne kirkers forhold til re-inkarnasjonsfenomenet sammenlignes med kirkens forhold til Jordens form i middelalderen. Men Jorden var rund, selv om kirken tviholdt på at den skulle være flat. Det er mindre enn 50 år siden den katolske kirken "godtok" at Jorden er rund. Det er å håpe at de kristne kirkene ikke bruker så lang tid denne gangen til å "godta" at reinkarnasjonsfenomenet er ekte. Straks det er godtatt, vil det bli mulig å forklare arvesynden, barns forskjellige utrustnig og skjebne samt noe så sentralt som frelsen uten å måtte tillegge Gud egenskaper som virker urimelige og frastøtende på søkende mennesker.

Finnes engler?
I de tidsrom NT omhandler, fantes engler, og disse spilte en viktig rolle i forskjellige sammenheng, både i forbindelse med Jesu liv på Jorden og ikke minst ved arbeidet til de første kristne. Dette synes å være nesten borte nå. Finnes ikke engler lenger? Tror ikke kirkens kvinner og menn at engler finnes? Det er i det minste vanskelig å se at de spiller en rolle lenger i de kristne samfunn. De dukker opp i fortellingene til jul og påske. Men hvor er de resten av året? Hva hadde kirken gjort hvis en engel plutselig hadde materialisert seg i vår midte, slik det av og til skjedde for 2000 år siden?

Fortsatt ber kristenheten "Ditt rike komme til oss". Men hva betyr det? Består ikke Guds rike av engler, rene, finstofflige vesener? Man ber altså Gud om at de skal komme, men ønsker man virkelig at de skal komme? Ville man ta imot dem med glede? Ville man følge deres råd, hvis de snakket til dem "ansikt til ansikt" slik det skjedde i Moses' tid? Ville det være en behagelig eller ubehagelig tanke for kirkelederne å ha en slik håndgripelig (og absolutt) overordnet, kjærlig instans?

Hvem eller hva er Den Hellige Ånd?
Den tredje person i den såkalte treenigheten er Den Hellige Ånd. Hvem eller hva er det? Er det en person? En kraft? Eller noe annet? Gud er et hellig åndsvesen, også Kristus er det. Men Gud og Kristus kan ikke være ment. Guds engler er også hellige åndsvesener. Er uttrykket "Den Hellige Ånd" et annet uttrykk for den bestemte form av ordet engel, altså engelen? I (Joh.14.24) omtales Den Hellige Ånd som "han" og ikke som "den". Det tyder på at det dreier seg om en person og ikke en kraft. NT's bruk av begrepet gir riktignok inntrykk av at det bare finnes én slik ånd, siden den bestemte formen stadig blir brukt. Ut over det gir skriften ikke mye informasjon som kan belyse hva eller hvem "Den Hellige Ånd" er. Men noe finnes likevel.

Det er blitt hevdet at uttrykket "Den Hellige Ånd" er resultatet av en systematisk feil-oversettelse. I mange greske tekster skal det nemlig stå "en hellig ånd". Det ville stemme overens med Joh.14.24. Det ville også knytte begrepet sammen med englenes virke og gi leseren mulighet for å forestille seg noe mer konkret i den forbindelse. (Heb.1.14) sier det i klartekst: "Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut til hjelp for dem som skal få frelsen?" Johannes første brev (kap. 4.1) understøtter dette synet og virker ganske avklarende: "Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud."

Her sier Johannes at det finnes mange åndsvesener i det hinsidige. Av disse er noen av Gud, mens andre ikke er av Gud. Kriteriet for å skille de gode fra de onde er slik: Guds åndsvesener bekjenner at Jesus Kristus er kommet til Jorden som menneske. De som tilhører Antikrist, kan ikke gjøre det. Videre fremgår at både Guds ånder og de onde åndene kunne kommunisere med menneskene i klartekst, slik at menneskene - med det oppgitte kriteriet - kunne teste ut hvor det aktuelle åndsvesenet kom fra. Johannes oppfordret mennekene i menigheten til å gjøre bruk av denne testen, slik at de kunne "skjelne mellom sannhetens ånd og villfarelsens ånd." (1.Joh.4.6).

I (1. Kor. 14) informerer Paulus om tungetale og profetisk tale, hvor profetisk tale også omtales som åpenbaring som kan få mennesker til å bekjenne at "Gud er sannelig blant dere." Lenger nede, i vers 32, heter det videre: "Profeter har herre-dømme over åndene som taler i dem." Og i vers 39: "Dere skal legge vinn på å tale profetisk..." Her sier også Paulus at ved profetisk tale - som de skulle legge vinn på - er det (Guds) ånder som taler i dem. Konferer det som er sagt tidligere om paranor-male fenomen. Hvorfor man nesten konsekvent har brukt den bestemte formen "Den Hellige Ånd" i den offisielle teksten, er uvisst.

Det er verd å legge merke til at selv om englene har en omfattende viten og innsikt, så er de ikke allvitende, heller ikke Kristus. (Mark.13.32): "Men den dag eller time [da himmel og Jord skal forgå] kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen." Og (1.Pet.1.12): "... Dette er ting selv engler gjerne vil se inn i."

Kirkelederne i vår tid er blitt så "rasjonelle", så påvirket av naturvitenskpen, at de står mer eller mindre uforstående til alle de paranormale fenomen som bibelen samt kristne og indiske mystikere vitner om. Og uten forståelse av disse fenomenene er det for det første lett å bli fanget av naturvitenskapens til dels ideologisk pregete tankegods. Dessuten er det svært vanskelig å skjønne de paranormale fenomen bibelen forteller om både i GT og NT. Vår tids mennesker er såpass opplyste og selvstedig tenkende at det ikke nytter å opptre som autoritet og forlange at man skal tro på urimeligheter og selvmotsigelser. Da viker folk unna for å søke noe annet. Det er spørsmål om det ikke er nettopp det som skjer i våre dager. Store folkgrupper er idag på leting etter noe som kan gi livet mening. Slik kirken er idag, finner menneskene ikke det de søker i kirken.

Svaret kan ikke være mer naturvitenskapelig ideologi eller flere populære innslag i kirkelivet. Svaret må være mer sannhet! Kirken bør inn i en ny reformasjon, en ny ydmyk søken som kan fjerne urimeligheter og selvmotsigelser. Det er ikke nok å innbille seg en eller annen lære, kanskje er det ikke engang så viktig. NT viser med all tydelighet at Gud ønsker hele mennesket, mennesker som er rene av hjertet. Til hjelp i den prosessen må kirken igjen få kontakt med den Talsmannen som Jesus sendte, han som skulle lære oss alt og minne oss om det Jesus hadde sagt mens han var på Jorden.

Sakramentene
Mitt leksikon sier at et sakrament er en hellig kirkelig handling som formidler den guddommelige nåde fra Gud til mennesker. Det gjelder særlig barnedåp og nattverd, men den katolske kirke har også konfirmasjon, ekteskap, skriftemål, ordinasjon og den siste olje som sakramenter. Vi skal her bare se på barnedåp og nattverd, og hvilket grunnlag skriften gir for disse sakramentene.

Første spørsmål er: Kan en kirke formidle guddommelig nåde fra Gud til mennesker? Kan en kirke på en måte gjøre noe på Guds vegne? Det man støtter seg til når man mener det, er særlig følgende bibelsteder: (Mat.18.18): "Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen." Og Mat.16.19): "Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen." Etter jødisk språkbruk skal "binde" og "løse" bety henholdsvis å "erklære for forbudt" og "erklære for tillatt".

Dessuten (Joh.20,23): "Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere ikke tilgir dem deres synder, er de ikke tilgitt (fastholder dem for noen, da er de fastholdt)." Eller ordrett: "hvis dere noen fastholder, er de holdt fast." Som også kan tolkes slik: Hvis dere fastholder (eller ikke tilgir) noen deres skyld mot dere, så vil heller ikke deres skyld bli tilgitt [av Gud]. Dette utsagnet får da samme mening som - Forlat oss vår skyld, liksom vi har tilgitt våre skyldnere - i bønnen Fader vår og flere andre steder i NT, slik som (Mat.6.14).

Man leter forgjeves, hvis man vil finne barnedåp omtalt i skriften. Derimot sier Jesus om små - udøpte - barn at de hører himmelriket til, (Mat.19.14). Og i (Mat.18.10) sier Jesus at små - udøpte - barn har høytstående engler i himlene til å passe på seg. Vi har sett tidligere at dåps-begrepet blir brukt i forskjellig sammenheng. Det fremgår også av (Apg.1.5): "For Johannes døpte med vann, men dere skal om få dager døpes med Den Hellige Ånd."

Når det gjelder nattverden, så oppfordret Jesus disiplene å gjenta måltidet han hadde med disiplene skjærtorsdag. De skulle gjøre det "til minne om meg", sa Jesus. (Luk.22.19). Evangelisten Johannes nevner ikke sekvensen med vinen og brødet. Og Paulus skriver: (1.Kor.11.23): "I den natt Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: 'Dette er mitt legeme som er for dere. Gjør dette til minne om meg!' Likeså tok han kalken etter måltidet og sa: 'Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg!'" Men den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens legeme, spiser og drikker seg selv til dom. Det å spise av det samme brødet, skulle ifølge (1.Kor.10.17) symbolisere at de var ett legeme og derfor hadde del i Kristi legeme. Det var en symbolsk handling, ikke et sakrament. Men det var en symbolsk handling man skulle omgås med stor forsiktighet og ærefrykt.

Kjødets oppstandelse
Av jord skal du igjen oppstå, heter det i begravelsesritualet her i landet. Og i trosbekjennelsen heter det blant annet at man tror på kjødets oppstandelse. Dette kan vel ikke bety annet enn at man tror at alle som er døde her på Jorden på et visst fremtidig tidspunkt, ved dommens dag(?) skal stå opp fra de døde på den måten at man skal komme ut av gravene i sine materielle legemer? Hvor stammer dette synet fra? Det kan vanskelig stamme fra noe annet sted enn (Mat.27.52) som vi har kommentert i avsnitt 4.53, og hvor vi påviste at noe ikke kan stemme. Ingen av de tre andre evangeliene nevner noe om denne angivelige hendelsen, som jo hadde vært vel verd å nevne, hadde den virkelig hendt. Når målet med frelsesplanen er å gjenforene alle falne skapninger med Gud, slik alt var før den materielle verden ble til, hvordan kan en så materiell hendelse som kjødets oppstandelse forenes med dette høyst åndelige eller finstofflige perspektiv?

På samme måte som englene har finstofflige legemer, slik vil også alle som dør en jordisk død få et finstofflig legeme i det hinsidige. Dette sier Paulus noe om i (1.Kor.15.40 og 49): "Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer, og de himmelske legemer har én glans, de jordiske en annen." Og "For likesom vi har båret den jordiskes bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde. Og det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og forgjengelighet skal ikke arve uforgjengelighet." I (Fil.3.21) sier Paulus dessuten: "Han [Kristus] skal forvandle vårt svake og forgjengelige legeme så det blir likt det legeme han har i herligheten." Troen på at kjødet skal oppstå, virker alt i alt tynt begrunnet og bidrar ikke til å forklare noe. Derimot virker den nærmest grotesk og absurd på dagens mennesker.

Til hovedsiden

Til Innholdsfortegnelsen

Til  9  Etterord