7 SKISSE AV ET RESULTERENDE HELHETSSYN PÅ TILVÆRELSEN
Den som vet det, sier det ikke; den som sier det, vet det ikke. Lao-Tse
Vi lever uten å forstå livet og dør uforberedt på døden. Fritt etter Sogyal Rinpoche
7.1 Innledning
Vi har nå beskrevet og diskutert en rekke
sentrale religioner og lagt frem de resultatene fra min vitenskapsfilosofiske
undersøkelse - Langs Erkjennelsens Grenseland (LEG) - som
kan være av interesse i vår sammenheng. Og vi spør:
Kan det finnes en vidtfavnende modell som på en måte
kan forene religionenes og vitenskapens utsagn? En samlet modell
ut fra hvilken både hovedtrekkene i religionene og i vitenskapens
syn per idag kan "forklares"? Å undersøke
dét er oppgaven vår i dette kapitlet. Og fremgangsmåten
er slik: Vi skisserer en modell, og på en rekke steder knytter
vi de forskjellige elementene i modellen til de religioner og
de steder i LEG som leverer input til vedkommende element. Så
kan leseren selv finne ut i hvilken grad denne modellen virker
logisk og klargjørende.
Vi må kunne gå ut fra at religionene og de resultatene
fra LEG vi har behandlet her, ønsker å uttale seg
om én stor, felles virkelighet. Det vi lett har kunnet
se er, at de legger vekt på forskjellige deler av denne
virkeligheten. Én kan eksempelvis legge vekt på hvordan
man skal leve her på Jorden på det praktiske plan
og i samfunnet. En annen religion kan legge større vekt
på personlig disiplinering og såkalt åndelig
utvikling osv. Og LEG uttaler seg om en rekke forskjellige ting,
slik det blant annet fremgår av kapittel 6. Hvordan skal
vi gå videre med all denne dels overlappende, dels supplerende
og dels sprikende informasjonen? La oss belyse vår problemstilling
med en analogi som i tillegg er følelsesmessig nøytral.
Lar jeg fem personer reise til en by jeg ikke kjenner, for at
de skal fortelle meg om den, kan jeg oppleve en rekke tilfeller.
Alle kan skrive en svær rapport om alle sider ved denne
byen. Har de iakttatt godt, prioritert klokt og skrevet klart,
vil jeg få langt på vei sammenfallende beskrivelser,
beskrivelser som da i betydelig grad vil gi meg et nyansert og
korrekt bilde av denne byen. Og jeg vil være klar over at
jeg er vel informert.
Men jeg kan også risikere at reporterne
går frem på forskjellig måte: De kan f.eks.
ta for seg hver sin bydel, eller de kan fortelle om det de selv
interesserer seg mest for: Den ene legger vekt på arkitekturen,
den andre beskriver menneskene og hvordan de lever, den tredje
hvordan det offentlige liv er organisert osv. Fordi en by er et
meget komplekst system, kan jeg altså få et stort
antall forskjellige beskrivelser. Men de kan likevel være
korrekte hver for seg. Og sammen kan de bidra til å gi et
riktig og mer nyansert bilde av hele byen.
I den grad beskrivelsene blir spesialisert, og de overlappende
deler av beskrivelsene reduseres, reduseres også mine muligheter
for å kontrollere riktigheten av det som blir sagt. Men
kvaliteten på mine reportere må være meget slett,
hvis jeg må konkludere med at deres beretninger overhode
ikke bidrar til å gi meg korrekt informasjon om denne byen.
Mens jeg i eksemplet ovenfor visste at mine
reportere informerte om samme by, er situasjonen vi her undersøker,
en annen. Spørsmålet er her: Tyder informasjonen
fra de forskjellige kildene på at informasjonen gjelder
samme "by"? I så fall blir overlegningene ovenfor
aktuelle og riktige. Eller har informasjonen en slik karakter
at en felles virkelighet som kilde synes umulig? Det disse kildene
beretter, er dels forskjellig, dels sammenfallende. De synes stort
sett ikke direkte å motsi hverandre. Det innebærer
at de eventuelt kan supplere hverandre, det vil si formidle informa-sjon
om en og samme "by", selv om de er forskjellige.
Med dette utgangspunkt kan man sammenholde beretningene og skissere
hvordan denne "byen" kan se ut på grunnlag av
fellestrekk fra beretningene. Spørsmålet blir altså:
Finnes en "by" - en virkelighet - som LEG har beskrevet
noe av på sin måte, som Buddha har beskrevet noe av
på sin måte, som Koranen har beskrevet noe av på
sin måte, som evangelistene osv.? Og som det går an
å "rekonstruere" på grunnlag av alle beskrivelsene?
I så fall, ville vi da ha en modell for tilværelsen
som vitenskapen og religionene kunne forklares ut ifra - en parallell
til fysikernes "teori for allting" - på det område
kjernespørsmålene våre dekker?
Nedenfor følger en skisse av den "byen"
man kan tenke seg på grunnlag av den gitte informasjonen.
Noen konklusjoner vil forfatteren ikke trekke her. Vi er underveis,
og famler oss fremdeles frem langs erkjennelsens grenseland.
7.2 Modell for utviklingen
i store trekk
Ur-energi med et aspekt
av potensiell bevissthet
Noe kan ikke oppstå av intet. Det synes å være
et innlysende og alment akseptert utgangspunkt. Av alt det som
eksisterer idag, må altså noe være genuint opprinnelig,
mens det øvrige må være blitt til som en følge
av det genuint opprinnelige. At noe er genuint opprinnelig, vil
si at det eksisterer uten å være blitt til. En tenkbar
mulighet er også at det genuint opprinnelige ikke eksisterer
lenger i sin opprinnelige form, at det endret tilstand i en irreversibel
prosess, og at denne nye tilstanden dannet utgangspuntet for en
ny prosess som frembragte det som ikke er genuint opprinnelig.
Man kan i utgangspunktet også tenke seg at alt som eksisterer
idag, er genuint opprinnelig, men all menneskelig erfaring tilsier
noe annet. Vi må nå anta at for ca. fire milliarder
år siden var Jorden uten det vi vanligvis kaller liv, og
at universet ble til for 10 - 20 milliarder år siden.
Av det som eksisterer idag, hva kan tenkes
å være genuint opprinnelig? Det er nærliggende
å tenke på følgende "kandidater":
En eller annen form for energi, en eller annen form for bevissthet
og informasjon og kanskje en eller annen form for rom og tid.
Før vi går videre, er det nødvendig å
stoppe litt ved disse begrepene. Tenker vi oss en genuint opprinnelig
tilstand og sammenligner den med dagens tilstand, så må
det ha skjedd noe som har frembragt den ene tilstanden av den
andre. At forandring skal kunne skje uten energi, er for oss utenkelig.
Av det slutter vi at en eller annen form for energi var genuint
opprinnelig. Om denne energiformen eksisterer idag, er et annet
spørsmål, selv om det er vanskelig å tenke
seg at genuint opprinnelig energi skal kunne forsvinne. Man mener
jo at ingen energi kan forsvinne, bare endre form.
Vi kan også slutte at det har funnet sted en forandring,
en bevegelse. Og bevegelse er naturens uttrykk for tid som i denne
form kan betraktes som energiens produkt. Alt dette må ha
funnet sted i en form for rom, som også synes å være
genuint opprinnelig. Bevegelse av hva? - av noe i noe, eventuelt
i en retning? Dette første "noe" synes å
måtte ha to aspekter, nemlig form og innhold. Vi har et
begrep som sammenfatter de to aspektene av innhold og form, nemlig
informasjon. Informasjon forutsetter bevissthet.
Ifølge overlegningene i LEG var det opprinnelige en ur-energi og en potensiell bevissthet (eventuelt også tid og rom). Ur-energien og den potensielle bevissthet synes å ha vært to sider ved én og samme sak. Gjennom en oppvåkningsprosess, hvor rudimentær - og etter hvert mer avansert - informasjon har spilt en sentral rolle, ble den potensielle bevissthet bevisst. Her er den (mest?) sentrale forbindelsen mellom det fysiske, nemlig energien, og det psykiske, nemlig bevissthet som må finnes i en helhetlig modell (og i virkeligheten). Da våre undersøkelser tyder på at det er knyttet visse egenskaper til bevisstheten, vil vi i fortsettelsen bruke begrepet "selvet" om bevisstheten med dens øvrige egenskaper. Det opprinnelige Selvet vil bli skrevet med stor S. Som resultat av denne oppvåkningsprosessen forelå en bevisst og sansende intelligens knyttet til ur-energien og som et aspekt av samme. Skal vi innføre en tidsregning, kan vi si at "begynnelsen" var det tidspunktet da det forelå en våken intelligens i et slags univers. Det kan også formuleres slik: I begynnelsen var informasjon. Informasjon var hos Selvet, og informasjon var Selvet.
To religioner uttaler seg om noe som ligner
ganske mye på dette, nemlig kristendommen i begynnelsen
av Johannes-evengeliet: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var
hos Gud, og Ordet var Gud." Og hinduismen sier blant annet:
"Vit at urnaturen og ånden [= selvet] begge er uten
begynnelse, og at både urnaturens forvandlinger og egenskaper
kommer fra urnaturen. Urnaturen som drivkraft kalles 'handling',
'redskap for handling' og 'det som handler', mens ånden
som drivkraft er 'det som opplever glede og lidelse'. For ånden
er hos urnaturen og opplever dens egenskaper."
Sier vi at ordet er et enkelt uttrykk for informasjon, og at Selvet
er et annet ord for Gud, så sier LEG og kristendommen omtrent
det samme. Hinduismen bruker også begrepene urnaturen som
handlende instans, og det minner mye om vårt energi-begrep.
Og ånden - eller Selvet - som opplever glede og lidelse,
er knyttet til - det vil si "er hos" - urnaturen. Dette
kan grovt illustreres slik:
Det agerende- og Det
opplevende aspekt
som
også har egenskaper
energi/informasjon = in-formasjon
= bevissthet
noe som er aktivt agerende -
kjærlighet
-
barmhjertighet
-
medfølelse
"Oppå" denne gudegnisten finnes nå i menneskesinnet "jeg'et" - den egoistiske psyken, inklusive deler av den ubevisste psyken, som dekker til gudegnisten uten å innsnevre bevissthetens funksjon helt (konf. avsnitt 7.3).
Som nevnt, har fysikerne nå to begrep
som de kaller "ikke-lokalitet" og "ormehull".
Begrepene skal dekke to merkelige fenomen ved universet, som bare
er satt navn på, men ikke forklart. Det karakteristiske
ved ikke-lokale forbindelser, er at de på en måte
er allesteds nærværende. Og med ormehull mener man
forbindelser mellom to vilkårlige punkter i universet som
opprettes ved "å gå ut av" universet i det
ene punktet og "komme inn igjen" i universet i det andre
punktet. Slike forbindelser kan skje uten bruk av tid, og dét
uavhengig av avstanden mellom punktene i universet!
Her synes visse berøringspunkter å foreligge til
religionenes forestillinger om Guds allesteds nærværelse.
Dessuten har vi i LEG kommet frem til at det må foreligge
en slags kollektiv bevissthet som mennesket under visse forutsetninger
kan "gå opp i". Det minner om noen av religionenes
forskjellige uttrykk for å bli forenet med Gud. Vi kom i
LEG også frem til at det egentlig må dreie seg om
en kollektiv psyke, som inneholder registreringene i livets film.
Dette minner om religionenes forestillinger om Guds allvitenhet,
og at alt står skrevet i livets bok, noe som - innen islam
og kristendommen - særlig skal brukes i forbindelse med
en dommens dag. Eksempelvis sier (Matt 10.26) at ingen ting er
skjult.
Skaper og skaperverk
Alle som har evner, liker å bruke dem. Etter at Selvet var
blitt klar over seg selv, sine egenskaper og evner, ville også
Selvet bruke dem. Til disposisjon sto urnaturen - ur-energien
- som var et aspekt av Selvet, det mest subtile som finnes (og
kan finnes?). Selvets kreative evner må ha sett at mulighetene
var mange og begrensningene var få.
Da Selvet visste hva det ville skape, skred det til verket. Det
ville kanskje samtidig gjøre slutt på ensomheten
- hvis man kan bruke et så menneskelig begrep - og gjøre
tilværelsen mer interessant? Selvet skapte det første
intelligente vesen så nær opp til sine egne egenskaper
som mulig. Og ut fra dette vesen oppsto en stor slekt skapt som
dualer, par av mannlige og kvinnelige vesen som passet perfekt
til hverandre. Var dette en forutsetning for harmoni og stabilitet
i et enormt samfunn? Alle disse vesener levde i en finstofflig
verden. En materiell verden eksisterte ennå ikke. Harmonien
var fullkommen, fordi det lå i sakens natur. Intet eller
ingen, heller ikke Selvet, kunne og kan skape noe som er vesensforskjellig
fra seg selv. Et annet navn på denne opprinnelige harmonien
er kjærlighet. Derfor var det opprinnelige livet i denne
opprinnelige, finstofflige verden preget av harmoni og kjærlighet.
NT sier at Kristus var den første-skapte, skapt av Gud
selv. Og hele dette skaperverket ble av Gud eller Selvet underlagt
ham - Kristus - i en form for organisatorisk orden, hvor ledelse
innebar å tjene.
Syndefall
Alt det skapte var opprinnelig subtilt, finstofflig, så
nær opp til opprinnelsen som mulig. Slik var det den gang,
for uminnelige tider siden. Men slik er det ikke idag. Ser vi
rundt oss i denne bitte lille verden, så er den fylt av
vold, svik og ondskap. Det er et faktum som vitenskapen bare har
nærmet seg ut fra en psykologisk synsvinkel. Spørsmålet
blir da: Når og hvordan kom så ondskapen inn i tilværelsen?
Bare noen av religionene uttaler seg om det. Bibelens skrifter
sier noe om et opprør i himmelen. Den nest høyeste,
Lucifer, likte ikke å være nest høyest. Han
ville være høyest. Og mange mente det var et rimelig
ønske. Men Gud tillot det ikke. Dette skal være bakgrunnen
for opprøret og for den utrenskning som fant sted med Guds
makt. De som var kommet i motsetning til Kristus og Gud, ble utstøtt
fra Guds rike og henvist til "dødsriket" som
ble oppholdssted for et enormt antall frafalne. For siden alt
liv i harmoni med Gud er "liv", så er alt liv
i opposisjon til Gud = "død". Det er én
av de to måter som NT bruker dødsbegrepet på.
Da ydmyket hovmod resulterer i innbitt ondskap, ble dødsriket
også ondskapens rike, og det ble helt atskilt fra Guds rike
som nå omfattet alle de som ikke hadde vært med på
opprøret. Det er særlig bibelen - og noen kristne
mystikere - som uttaler seg mer eller mindre klart om hvordan
det onde er kommet inn i tilværelsen. Det fremgår
av dette at syndefallet må ha foregått i to trinn;
først fallet til Lucifer og hans tilhengere. Dessuten taler
bibelen om et annet syndefall som noe senere skal ha foregått
i Paradisets hage. Dette er uklart. Men det kan se ut til at Adam
og Eva representerte alle medløperne som kan ha fått
en sjanse til av Gud, siden de - medløperne - ikke pådro
seg like mye skyld som de som ledet an i opprøret. Det
onde eksisterte jo allerede i Edens hage i form av fristeren til
ulydighet. Men opplysningene er sparsomme. Det fremgår av
skriften at Paradisets hage ikke lå på Jorden eller
på det materielle plan. For alt dette skjedde i finstofflige
verdener før det materielle univers ble til.
Hvordan kunne slikt skje? Var skaperverket ikke fullkomment? Da
alle Guds skapninger hadde fått så mye av Guds egenskaper
som mulig - de var skapt i Guds bilde - hadde de også fått
frihet til å handle ut fra seg selv, eventuelt sågar
mot Guds vilje. Muligheten for uenighet var altså skapt
på grunn av den guddommelige egenskap av frihet som skapningene
hadde fått, og som vel var en forutsetning for at skaperverket
skulle ha en mening. Uten denne frihet ville skaperverket bare
blitt et slags avansert og forutsigbart mekano og antagelig ganske
uinteressant for en Skaper med slike egenskaper.
Både GT og NT antyder at Guds allvitenhet ikke er å
forstå dithen at alt er forutbestemt, slik det ville ha
vært, hvis Gud hadde kjent all fremtid med 100% sikkerhet.
Da skapningene fikk en fri vilje, ga Gud samtidig avkall på
å kjenne fremtiden med ufravikelig sikkerhet. Det utelukker
ikke at han ut fra sitt inngående kjennskap til sine skapninger
kjenner fremtiden med stor grad av sannsynlighet, men altså
ikke 100%. Som følge av dette syndefallet var det finstofflige
skaperverket delt i to.
Frelsesplan
Hva gjør et superintelligent og kjærlig vesen som
ser sitt skaperverk plettet ved at deler av det har havnet i ondskap
og andre former for motsetning til seg selv? Vi kan bare gjette
at det bruker sine evner til å re-etablere den opprinnelige
orden. Å tilbakeføre alt til sin opprinnelige tilstand,
eventuelt i en mer stabil form? Bibelen forteller da også
at det var noe slikt som skjedde.
Gud må ha hatt medlidenhet med sine falne skapninger. En
- ut fra menneskets perspektiv - gigantisk plan ble derfor utarbeidet
for å føre de falne tilbake til Guds rike. Frelsesplanen
besto av flere faser. Det skulle opprettes et materielt univers.
På en bitte liten, men spesiell klode, kalt Jorden, skulle
liv oppstå og utvikle seg fra det mest primitive liv og
til mennesket, som på mange måter skulle være
en materiell utgave av de hinsidige vesener. Denne Jorden skulle
i første omgang være del av dødsriket. Når
menneskene hadde nådd et visst utviklingsnivå, sosialt
og teknologisk, skulle det etableres et samfunn som skulle forberedes
til å motta inkarnasjonen av Kristus som menneske. Dette
samfunnet måtte skilles ut fra de omkringliggende samfunn,
fordi disse samfunn på forskjellige måter kommuniserte
med "dødsrikets" innbyggere, og noen mennesker
tilba dem til og med som guder. I stedet skulle dette atskilte
samfunn - jødenes samfunn - kommunisere med Gud og hans
engler, og la seg styre av dem.
Når tiden var moden, skulle Kristus bli født inn
i dette samfunnet som mennesket Jesus fra Nasaret. Her skulle
han for det første lære menneskene om Guds rike,
som nå - gjennom han - var kommet til dødsrikets
anneks - Jorden - og dessuten om den frelse som nå nærmet
seg for menneskene. Som ledd i denne oppgaven skulle han prøves
ved å lide en smertefull jordisk død uten å
ta avstand fra Gud. Hadde han bestått denne prøven,
skulle han - utstyrt med Guds kraft - dra ned til dødsriket
og løse ut de sjeler som var villige å vende tilbake
til Guds rike. Dermed var veien tilbake til Guds rike åpnet
både for de mennesker og de falne, finstofflige vesener
som ville begi seg på vei.
Denne planen ble ifølge NT utarbeidet før det materielle
univers ble til. Og det er bare kristendommen som uttaler seg
om denne fasen i utviklingshistorien. Det kan se ut til at Mening
(med stor M) er knyttet til alt det som bidrar til å realisere
denne planen som har som mål å gjenopprette tilstanden
fra før syndefallet.
Det materielle univers
Det materielle univers skapes altså av Gud som ledd i frelsesplanen.
Det materielle univers er et resultat av intelligent skaperkraft
(selv om "vitenskapen" - uten begrunnelse - tror det
er omvendt, nemlig at materie har frembragt intelligens og bevissthet).
Slik sett kan teorien om "Big Bang" passe inn i dette
bildet. Men det kan også andre av de fremsatte hypoteser
for universets opprinnelse. Gjennom sine teorier om mor- og datter-univers
og om alt det ukjente stoffet i universet åpner kosmologene
på en måte opp for flere verdener. I vår modell
vil noen av dem være finstofflige og en én verden
være materiell.
Kjernefysikken har vist oss at materien på
en måte er fortettet energi. Det synes å innebære
at materien har et aspekt av potensiell bevissthet. Det mener faktisk
enkelte fysikere ut fra deres vitenskapelige bakgrunn. Og NT sier
det slik, at Herren kan la barn av Abraham oppstå av steinene
(Matt 3.9).
Vår modell sier at universet har utviklet seg omtrent i samsvar med naturvitenska-pens syn. Religionene uttaler seg nesten ikke om dette enormt lange tidsavsnittet i universets utvikling. Vi vil likevel minne om Buddhas realistiske forestilling om universets form og størrelse. Det materielle univers synes å være slik laget at man ut fra det ikke kan slutte seg til noe om - eller i - hinsidige verdener. Likevel finnes noen egenskaper ved universet som virker påfallende, og som ikke gjør det vanskelig å mene at det står intelligens bak. Det fører for langt å gå i dybden på dette her, men la oss nevne tre sentrale forhold og ellers henvise til LEG: Hvis den elektriske ladningen i elektronet bare hadde vært lite grann annerledes, ville stjernene ikke ha laget de stoffene vi er bygget opp av. Vann har den spesielle egenskap at den spesifikke vekt er størst ved + 4 gr.C. Uten denne egenskap ville verdenshavene vært bunnfrosset, og intet høyere liv på Jorden vært mulig. Kjempe-planetene Saturn og Jupiter har avskjermet Jorden mot hyppige nedslag av kometer og andre farlige himmellegemer. Uten disse planetene ville Jorden antagelig blitt truffet så ofte at høyere liv vanskelig kunne ha utviklet seg.
Det første liv og
utviklingen av livet på Jorden
Det første livet på Jorden kom enten dalende som
mikroorganismer fra universets rom, eller det oppsto gjennom en
skaperakt. Vitenskapens teori om "ursuppen" som skal
ha frembragt det første liv, er ifølge LEG foreløpig
ren spekulasjon.
Utviklingen av livet på Jorden har særlig
hatt to drivkrefter, konferer LEG. De store sprang skjedde ved
materialisering av et par - en hann og en hunn - av den nye arten.
(Om materialisering se under avsnittet om paranormale fenomen
nedenfor). De små sprang har skjedd gjennom diversifisering
av arvematerialet og det naturlige utvalg som automatisk skjer
i kampen for å overleve. For livet på Jorden er grusomt
- alle lever av å fortrenge, drepe og spise hverandre, for
å si det enkelt - selv om Jorden på en annen måte
kan være paradisisk.
LEG har også et resonnement som fører
frem til at det i den finstofflige verden foregår en parallel
utvikling av artene. Dette innebærer i første omgang
pre-eksistens. Et finstofflig vesen av en art inkarneres i et
dyrefoster av samme art eller av arten til den nye og høyere
arten vesenet skal inkarneres i. Det innebærer at et finstofflig
vesen mellom to inkarnasjoner kan skifte fra sin nåværende
til neste høyerestående art. Her snakker vi altså
om reinkarnasjon som ledd i utvikling av artene på Jorden,
og parallelt til dét - i det hinsidige. Buddhismen nevner
noe om dette ved å beskrive en dyrenes "himmel"
under Jordens sfære. Og flere mystikere nevner forhold i
denne retning. I GT finner vi følgende i Forkynneren. Først
sies at Gud har laget det slik at menneskebarna ser at de ikke
er mer enn dyrene. Og det fortsetter i (Fork.3.19): "For
menneskebarnas skjebne er lik dyrets skjebne. Én skjebne
har de begge. Slik som dette dør, så dør også
hint, og én ånde har de alle. Mennesket har ingen
forrang foran dyret. For alle går til ett sted; alle er
blitt til av støv, og alle blir igjen til støv.
Hvem vet om menneskebarnas ånde stiger oppover, mens dyrets
ånde farer ned til Jorden?"
De første mennesker og menneskelignende vesener, slik som
neandertalerne, levde kanskje forholdsvis fredelig; Det var plass
nok, og Jorden var rik. Likevel var Jorden et anneks av "dødsriket".
Og fra et visst tidspunkt kom menneskene under påvirkning
av åndsvesener fra det hinsidige av mer eller mindre tvilsom
kvalitet, slik særlig GT beskriver det. Blant dem kunne
være avdøde slektninger, men også direkte ondsinnede,
finstofflige vesener. Det utelukker ikke at også Guds rike
søkte kontakt med menneskene, kanskje i form av de tidlige
Buddhaer?
Israels folk
Hvordan var så situasjonen da Israels folk skulle etableres
for ca. 3'300 år siden? Til dette bildet bidrar særlig
GT og kapitlet om parapsykologi i LEG, noe vi kommer tilbake til
nedenfor. De to verdener - den gode og den onde - var atskilt
i det hinsidige. Jorden var del av "dødsriket".
Det fantes en parallell utvikling av artene på Jorden og
i den hinsidige del av "dødsriket".
Det skjedde noe vesentlig da Gud åpenbarte seg for Abraham:
Guds rike hadde etablert direkte kommunikasjon med Jorden, dødsrikets
"anneks", for å fortsette frelsesverket i samsvar
med planen. Ut fra de foreliggende skrifter fortsatte denne kommunikasjonen
i over 1000 år. Hovedkontakter her var de øvrige
patriarkene, Moses, kongene og profetene i Israel.
Alt levende på Jorden var falne engler
på langsom utvikling tilbake til den fullkomne, opprinnelige
tilstanden. Men foreløpig var deres hinsidige tilværelse
atskilt fra de gode verdener, himlene, av en uovervinnelig kløft.
De nedenfra kunne ikke overvinne denne kløften. Men Guds
engler kunne overvinne kløften blant annet på den
måten, at de kunne bli inkarnert som menneske på Jorden,
og her virke blant menneskene.
Det skjedde ved etableringen og utviklingen av jødefolket.
Moses må f.eks. ha vært en slik inkarnert engel på
Jorden. Det forteller NT indirekte om. Moses ble født og
døde som et vanlig menneske. Men da han døde, vendte
han ikke tilbake til en av sfærene i dødsriket, slik
menneskene gjorde på den tiden, før Jesu frelsesverk
var fullbyrdet. Han viste seg for Jesu disipler på berget
sammen med Jesus og Elias. Det ville ikke vært mulig for
en fallen engel. Av dette fremgår at Moses, i likhet med
Elias og andre av jødenes profeter og ledere var inkarnerte
engler fra Guds rike. Og det var også Jesus. Det forteller
NT klart, og det er også "akseptert" av alle kristne.
Pre-eksistens og reinkarnasjon
Men noe tilsvarende skjedde også andre steder på Jorden
før frelsen. Buddha må ha vært en inkarnert
Guds engel som hadde den misjon på Jorden å vise menneskene
at det fantes en fullkommenhet, og at menneskene også selv
kunne og måtte gjøre mye for å utvikle seg
i den retningen. Det samme må ha vært tilfelle for
Buddhas forgjengere og for flere av hans disipler. Den opprinnelige
hinduismen, som har mye til felles med den opprinnelige buddhismen,
hadde samme mål og hensikt. Vi må anta at bare de
som var kommet ovenfra, hadde mulighet for å vende tilbake
til Guds rike, slik Moses og Elias gjorde. Men å utvikle
seg som menneske - slik de andre religionene som eksisterte på
den tiden, oppfordret til - ville ha gunstige konsekvenser i det
hinsidige, selv om det - før frelsen - ikke var mulig for
dem å vende tilbake til opprinnelsen.
Mens alle religionene synes å være
enige om at pre-eksistens er et reelt fenomen, er man uenige om
hvorvidt re-inkarnasjon er det. Buddhismen og hinduismen og de
fleste av de små religionene sier at fenomenet er reelt.
Det nærmeste kristendommen kommer, er å si at én
og samme person, nemlig Elias, har levd på Jorden to ganger.
Men siden han fôr opp til himmelen første gangen
uten å dø en jordisk død, er dette ikke reinkarnasjon
i ordets egentlige betydning. Derimot synes det å fremgå
av disiplenes diskusjon med Jesus om hvem han var, at de var fortrolige
med reinkarna-sjonstanken, og Jesus irettesatte dem ikke av den
grunn. Og dessuten: flere steder i bibelen blir først mulige
å forstå i lys av reinkarnasjonen. Det dreier seg
blant annet om (1.Mos.9.6): "Når noen utøser
menneskeblod, skal hans blod bli utøst av mennesker."
Og (Mat.26.52): "'Stikk sverdet på plass igjen' sa
Jesus til ham [Peter]. 'For den som griper til sverd, skal falle
for sverd. ... '" Vanligvis vil dette ikke kunne skje i samme
liv. Den katolske kirken stemplet reinkarnasjonslæren som
feil lære så sent som i år 553.
Imidlertid finnes så mange dokumenterte fenomen av nyere
dato som peker i den retning, at LEG har måttet godkjenne
fenomenet som ekte. Den offisielle kristendom av idag ville kvitte
seg med flere problemer, hvis man ville innse og ta konsekvensen
av at reinkarnasjon eksisterer. Det kommer vi tilbake til i kapittel
8. Her vil vi bare nevne at det også er en akt av barmhjertighet
av Gud å gi mennes-kene mer enn én sjanse. De nevnte
religionene (buddhismen og hinduismen etc,) sier altså at
det mennesket som ikke blir tilstrekkelig fullkomment i løpet
av ett jordeliv, har flere muligheter.
Paranormale fenomen
Det spesielle ved LEG er at den tar hensyn til en rekke såkalte
paranormale fenomen, som må anses å være ekte,
og ser dem i relasjon til andre naturvitenska-pelige fenomen.
Som vi har sett, har dessuten paranormale fenomen betydning for
alle religionene i større eller mindre grad. Alle åpenbaringer
er i seg selv paranor-male. Noen religionstiftere hadde behov
for å bevise sitt mandat med paranormale fenomen. Dessuten
kan paranormale evner oppstå som resultat av de meditative
øvelsene til buddhismen, hinduismen og andre. Det kan også
skje blant mystikere med annen bakgrunn - inklusive kristne -
og sjamaner. Noen av disse synes å ha den sjeldne evnen
aktivt å kunne utføre paranormale handlinger.
Det forhold at paranormale fenomen kommer inn
fra begge sider, både fra den vitenskapelige og den religiøse,
gjør dem spesielt interessante. Selv om den offisielle
naturvitenskap velger å overse slike fenomen, forandres
derved ingen realiteter. Noen fenomen er faktisk påvist
gjennom metodiske laboratorieforsøk. Telepati har vært
gjenstand for systematisk forskning som tilsier at det er et reelt
fenomen, selv om man ikke kjenner mekanismene ennå. Den
kommunikasjonen som Jesus, Buddha og andre opplyste personer hadde
med Gud, ser ut til å ha vært en form for telepati.
Klarsyn er også godt dokumentert. Det samme gjelder kanalisering,
særlig det fenomen som kalles krysskorrespondanse og som
er nærmere beskrevet i LEG.
Det vi må gjøre når overbevisende observasjoner
ikke foreligger, er å ta utgangspunkt i at vi - inklusive
vitenskapen - ikke vet. Vil vi likevel erstatte manglende viten
med en mening eller antagelse, så må vi mene det som
den foreliggende informasjon danner best grunnlag for å
mene. I dette tilfelle betyr det at vi må regne en rekke
paranormale fenomen som reelle. Det har vi gjort her. Å
neglisjere ubekvemme fenomen er uvitenskapelig. Vitenskapen har
ikke lov til å si at vi ikke vil vite. Mye av det som eksisterer,
er ikke bevist. Det tillater seg å eksistere likevel! Det
er også verd å merke seg at moderne fysikk ikke har
noe i seg som skulle tilsi at disse og andre paranormale fenomen
ikke er mulig. Også dette er drøftet i LEG.
Historien til jødefolket er historien om en kamp mellom de gode krefter i det hinsidige, som ved Guds hjelp ville etablere en enklave i de onde makters verden her på Jorden og de onde makter som motsatte seg dette. Også de to andre store religionene som eksisterte på den tiden - buddhismen og hinduismen - har mer eller mindre tydelige beretninger om en slik kamp. Den nevnte enklaven skulle i sin tid være den nødvendige omverden til Jesu liv og virke på Jorden, som var det avgjørende ledd i frelsesplanen.
Denne kampen omfattet ikke bare inkarnering
av Guds engler i sentrale posisjoner i jødefolket. Den
omfattet også en nesten løpende kommunikasjon med
jødefolket gjennom profeter og andre former for tegn og
åpenbaringer. Jødefolkets historie omfatter beretninger
om et meget stort antall av de forskjelligste paranormale fenomen.
Man må være ganske godt kjent med de paranormale fenomen
av idag for å skjønne hva som foregikk i jødefolket
fra begynnelsen og til og med de første kristne. I motsatt
fall vil man lett avfeie det hele som uforståelig tankespinn.
Men det er det ikke. Vi kan her ikke gjenta det som er skrevet
og resonert omkring paranormale fenomen i LEG, men bare henvise
til det. Uten den bakgrunnen vil det være vanskelig å
skjønne hva som egentlig foregikk i jødefolket og
for øvrig også blant hedningene - det vil si ikke-jødene
- på den tiden, og å ha utbytte av følgende:
Jødefolket levde i en verden som var behersket av avgudsdyrkelse
og kommunikasjon med underverdenens åndsvesener. Selv om
planen var å holde jødefolket atskilt fra disse gjennom
nær kontakt med Gud og gjennom svært strenge regler
nedfelt i moseloven, så ble jødene igjen og igjen
tiltrukket av avgudene og det de oppfordret til. Vi må anta
at dét disse sa, var langt mer behagelig og pirrende i
øyeblikket, enn det Israels Gud foreskrev, og at det derfor
hadde en stor tiltrekningskraft på menneskene. Det er likevel
nesten utrolig hvordan jødefolket stort sett vendte sin
Gud ryggen, tatt i betraktning de mektige og til dels håndfaste
gjerninger Gud hadde vist med hele, eller store deler av folket
som vitne; og det ikke bare én gang, men gang på
gang, ja til tider nesten løpende gjennom en lang rekke
av år. Profetene advarte, og Gud straffet, nesten på
løpende bånd, gjennom hele deres historie, slik den
er nedtegnet i GT.
Hvilke paranormale fenomen er det særlig
tale om? Stort sett er det hele det store registeret av fenomen
som er behandlet i LEG, ja, flere andre kommer i tillegg. Her
skal vi bare se litt nærmere på noen av dem, nemlig
klarsyn eller klarsansning, meddelelser gjennom inspirasjonsmedier
og trance-medier samt materialisasjoner, telepati og bilokasjon.
Klarsyn (eller klarsansning) formidler mange slags sanseinntrykk.
De mest aktuelle i vår sammenheng er sanseinntrykk av hinsidige
vesener som meddeler noe til en klarsynt person eller til en eller
flere personer som for anledningen har fått klarsyn. Englenes
budskap til hyrdene på marken om Jesu fødsel kan
forklares på den måten. Det samme gjelder disiplenes
syn av Moses og Elias på berget sammen med Jesus. Men den
klarsynte personen kan også føre en samtale med hinsidige
vesener. Jesu samtale med Satan i ørkenen må forstås
i dette lys. Både Buddha og Jesus kunne lese andres tanker
(f.eks.Matt 9.4). Og vi har sett at en form for klarsyn ble utløst
hos en av Ramakrishnas disipler da Ramakrishna berørte
han.
Meddelelser gjennom inspirasjon til mediale personer, eller
personer som for anledningen er gjort mottagelige for slik informasjon,
skjedde ifølge NT i stor grad til Jesu apostler og Paulus
den første tiden etter Jesu himmelfart. Matt 10,20 forteller
at det skulle bli gitt dem, hva de skulle si i kritiske situasjoner.
Men også mange av jødefolkets profeter må ha
mottatt informasjon av Gud eller et Guds sendebud på denne
måten.
Et paranormalt fenomen, som idag kalles kanalisering, må ha blitt flittig brukt av Moses og hans etterfølgere i forbindelse med åpenbaringene i det aller helligste i åpenbaringsteltet. For her snakket Moses med Herren "ansikt til ansikt", slik man kan når et finstofflig vesen snakker gjennom et dyptrance-medium. Det er kjent at unge mennesker egner seg bra for formålet; blant annet fordi deres psykologiske bakgrunn ennå inneholder så lite at man vanskelig kan si at det de meddeler, kan komme av dem selv, fra deres egen ubevisste psyke. Dette må være bakgrunnen, når GT uttaler seg i (2.Mos.33.9): "Og når Moses var kommet inn i teltet, senket skystøtten seg og ble stående foran teltdøren, og Herren talte med Moses. .... Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, som en mann taler til en annen. Siden gikk Moses tilbake til leiren. Men hans tjener, en ung gutt som hette Josva, Nuns sønn, holdt stadig til i teltet."
Denne form for kommunikasjon med det hinsidige synes også å ha vært kjent for hedningefolkene som israelittene møtte i Kanaens land. Ellers hadde deres avgudsdyrkelse neppe vært så tiltrekkende. Men de vesener man der kommuniserte med fra det hinsidige, tilhørte åpenbart dødsriket. Det fremgår av Guds kommentarer til deres avgudsdyrkelse, slik disse kommentarene ble formidlet gjennom profetene. Besettelse som ofte nevnes i NT, inntreffer når et vesen fra dødsriket får varig kontroll over et menneske.
At man skulle holde seg langt borte fra kommunikasjon med representanter fra dødsriket, visste også apostelen Johannes, slik det fremgår av (1.Joh.4.1): "Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. Guds ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, ... "
Materialisasjoner
forekommer også ofte i bibelens beretninger, både
i GT og NT. Den nevnte skystøtten må ha vært
en form for materialisasjon. Antagelig skulle den vise hele jødefolket
at noe spesielt foregikk i teltet når Gud snakket med Moses,
og det gjorde det da også! Vi må gå ut fra at
Moses satte stor pris på dette synlige tegnet fra Gud, for
ellers ville folket jo lett kunne tro at det i virkeligheten kom
fra ham, det han sa kom fra Gud.
Da Jesus var oppstått fra de døde, viste han seg
mange ganger for disiplene og andre. Det skjedde blant annet på
den måten at han dukket opp, eventuelt bak lukkede dører.
Og han kunne forsvinne for dem igjen. At det ikke dreide seg om
klarsyn, fremgår av at han ved visse anledninger materialiserte
seg slik at de kunne ta og føle på han, og slik at
han sågar kunne innta et måltid sammen med dem. Når
Jesus sier i (Joh.20.17) at Maria ikke måtte røre
ham, så kan begrunnelsen ikke være den som er angitt,
nemlig at han ennå ikke hadde faret opp til Faderen. Kanskje
var den egentlige grunnen den, at kroppen hans ennå ikke
var ferdig materialisert?
Jesu himmelfart bør også nevnes
i denne forbindelse. Det er rimelig å anta at det ikke var
en vanlig sky på himmelen som Jesus forsvant bak, men at
det var en sky som hang sammen med at hans legeme ble dematerialisert
for disiplenes øyne.
Også Buddha kunne gå "uhindret gjennom vegger
og murer som om de skulle være luft". Dessuten kunne
han gå på vannet "som om det var fast grunn"
og han behersket det fenomen som kalles bilokasjon.
Ved bilokasjon kan en person være to, eller endog
flere steder samtidig. Dette fantastiske fenomenet er godt bevitnet.
Buddha hadde denne evnen. Den kristne mystiker ved navn Pater
Pio, som levde i Italia så sent som til september 1968,
hadde denne evnen. Og det har også den merkelige, nålevende
inderen ved navn Sai Baba. De paranormale fenomen følger
naturlover som også er gyldige i vår tid.
Hvordan er situasjonen
idag?
Ved siden av den materielle verden, med universet, Jorden og oss
mennesker, eksisterer en annen, immateriell verden. I denne eksisterer
noe som er opprinnelsen til alt annet som eksisterer. Opprinnelsen,
det som eksisterer uten å være blitt til, er av immateriell
- noen vil si åndelig - natur. Det opprinneliges vesen gjennomsyrer
alt som det opprinnelige har latt oppstå. Derfor finnes
dette immaterielle både i mennesket, i organismene og i
det materielle.
Opprinnelsens immaterielle vesen har noen karakteristiske egenskaper
eller aspekter: Frihet, intelligens - visdom, skaperevne og kjærlighet.
Disse egenskapene karakteriserer også det opprinnelsen har
latt oppstå - det "skapte" - eller det som er
blitt til. Den disharmoni og ondskap som eksisterer her og i visse
hinsidige verdener er ikke skapt av opprinnelsen. Den frihet som
de skapte immaterielle eller finstofflige vesener hadde fått,
innebar også muligheten for misbruk av denne friheten. Ønsket
om å bli noe mer enn det man opprinnelig var, førte
i sin tur til egoismen og alt den ondskapen den har ført
med seg.
Hensikten med den materielle verden og mange hinsidige verdener
er å tilbakeføre til den fullkomne tilstand de deler
av skaperverket som ved misbruk av sin opprinnelige frihet har
fjernet seg eller kommet i opposisjon til sin opprinnelse. Jesus
Kristus har gjennomført sin andel av frelsesplanen til
punkt og prikke gjennom sitt liv, sin død i trofasthet
til Gud og gjennom sin oppstandelse. Derved er veien tilbake til
Guds rike åpnet for alle de falne.
Men hver enkelt må gå denne lange og vanskelige veien
tilbake til den fullkomne tilstand, en tilstand som omfatter egen
fullkommenhet, slik den opprin-nelig var, og som på en måte
automatisk innebærer et liv i fullkomne omgivelser. Livet
der innebærer en slags gjenforening med opprinnelsen, uten
at ens individu-alitet går tapt. Universet er på en
måte opprinnelsens materielle legeme. I tråd med dette
er universet ikke styrt av fortiden, men er kreativt, skapende.
Gjenforening med opprinnelsen - som også kan skje på
Jorden - innebærer en tilgang til det materielle universet
og dets enkelte deler fra en immateriell dimensjon.
Mennesket har banet seg vei fra det materielle
plan, gjennom dyrelivet og videre. Det har gjennomlevet utallige
former for liv i løpet av millioner av år. Også
menneskets nåværende liv på Jorden er et ledd
i denne utviklingen. Livet er en skole og en eksamen. Består
man eksamen, kan det - etter en tid i en finstofflig verden -
bety et nytt liv på Jorden i "neste klasse". Men
det kan også bety at man fortsetter livet på et plan
i den finstofflige verden som ligger over gjenfødelsens
eller reinkarnasjonens lov. Den videre veien til fullkommenhet
skjer da i nye finstofflige verdener eller utviklingstrinn.
Høyere utviklingtrinn representerer innsikt, lys, skjønnhet,
harmoni. Beveger man seg - som observatør - nedover, vil
disse verdier gradvis forsvinne og bli erstattet av uvitenhet,
mørke, hesslighet, disharmoni. Ordet frekvens kan kanskje
brukes for å karakterisere utviklingstrinnene, hvor de lyse,
høye, finstofflige sfærer har en høy frekvens.
Livet i de (høyere?) finstofflige verdener atskiller seg på mange måter fra livet på Jorden. Kroppen synes å bestå av bare sanser. Man kommuniserer gjennom tanken. Alt er åpent, intet er skjult. Tanken er også en skapende kraft. Man forflytter seg ved hjelp av viljens kraft og med tankens hast. (Psykologisk) tid i vår forstand finnes ikke. Alt er som et Nå. For dem som oppholder seg der, er den immaterielle verden like reell som omgivelsene her på Jorden er for oss. For dem er livet på Jorden illusjonært.
Kontakten mellom den jordiske og de finstofflige
verdener er ikke helt brutt. Naturlovene i den materielle verden
er av immateriell karakter i likhet med de naturlovene som gjelder
i de finstofflige verdener. Innenfor rammen av disse lovene kan
vesener fra finstofflige verdener innvirke på det som skjer
på Jorden. Og mennesker kan, under visse forutsetninger
komme i kontakt med og motta informasjon fra disse verdener. De
mennesker eller menneskelignende finstofflige vesener som er kommet
lenger på denne veien til fullkommenhet, hjelper dem som
ikke er kommet så langt. Det synes å gjelde på
Jorden, i de finstofflige verdener og mellom de finstofflige og
den materielle verden.
Loven om årsak og virkning er en gjennomgripende naturlov.
Gjennom den skaper vi selv vår fremtidige skjebne eller
karma. Denne loven virker også i de finstofflige utviklingsverdener.
Gjennom denne loven gir vi oss selv en rettferdig dom. Men Gud
kan - av nåde - gripe inn i karmaloven og dempe dens virkning.
En annen naturlov regulerer omdanning av materie til finstoff
(tysk = Od, indisk = prana?) og omvendt gjennom dematerialisering
og materialisering. Noen yogier og sjamamer har oppnådd
en viss innsikt i de universelle lovene, slik at de i noen grad
behersker sin kropp og materien. Forenklet sagt lever mennesket
i grenselandet mellom to tilværelser: (1) den materielle
verden med sine 4 dimensjoner. Og (2) den finstofflige verden
med til dels andre lover og dimensjoner, men likevel med 3-dimensjonale
vesener. Nesten alle mennesker lever utelukkende på den
ene - den materielle - siden av grensen (som de ikke engang vet
om).
Når det gjelder det som er sagt i kapittel 6 om livets speil
og livets film, så overtar modellen dette i sin helhet.
Konferer (Mat.10.26): "Vær ikke redde for dem! For
ingen ting er gjemt uten at det skal komme frem, ingen ting skjult
uten at det skal bli kjent." Det kan altså - også
ifølge NT - finnes en registrering av alt som har skjedd.
Om fremtiden
Hva sier modellen vår om fremtiden? Vi skjelner da mellom
fremtiden til det enkelte mennesket og til menneskeheten.
Det enkelte menneske
Er fremtiden til det enkelte mennesket forutbestemt? I betydelig
grad, ja, men ikke helt. Det forutsetter at Gud heller ikke kjenner
fremtiden med ufravikelig sikkerhet, i samsvar med både
GT og NT. Det innebærer at det enkelte menneske har valg
og ansvar, som igjen er vilkåret for at straff skal ha mening.
På den annen side forestiller vi oss at Gud kjenner fremtiden
til den enkelte med stor sannsynlighet ut fra sitt inngående
kjennskap til hver enkelt. Usikkerheten ligger i at ingen på
forhånd med ufravikelig sikkerhet kan vite hvordan mennesket
vil forholde seg i fremtidige situasjoner.
Både LEG og de undersøkte religionene sier at menneskets
fremtid påvirkes av hvordan det lever og forholder seg nå.
Men detaljeringsgraden i fremstillingen er svært forskjellig.
Observerte fenomen tyder på at fremtiden er beskrevet med
mange detaljer, men at disse detaljene ikke er ufravikelige. LEG
resonerer seg frem til et slags rettferdighetsprinsipp, som ligner
svært på karmalæren. Dette åpner også
for en viss forståelse av straffens vesen. Gjennom loven
om årsak og virkning også på dette området,
skaper mennesket sin egen fremtidige skjebne. Det betyr også
at det vi utsettes for nå, i stor grad er en følge
av vår egen fortid.
Spørsmålet blir da: Kan man påvirke nåtiden,
slik at ugunstige hendelser som ligger i programmet for vårt
nåværende liv (som stammer fra fortiden), kan mildnes
eller avverges? Og kan vi gjøre noe nå, slik at fremtidig
liv i det hinsidige og på Jorden kan avvikles i samsvar
med et gunstig(ere) program? For begge spørsmål synes
tre muligheter å være til stede: (1) Man lever slik
man bør, (2) andre ber for en, slik at Gud - av nåde
- oppfyller bønnen helt eller delvis, eller gjør
noe som er bedre enn det man har bedt om. Den tredje muligheten
består i å "tømme ut" fortiden av
sin egen psyke. Det kommer vi tilbake til i avsnitt 7.3. I den
grad man kvitter seg med sin fortid, gjør man fremtiden
mindre forutbestemt, fordi fremtiden i sine hovedtrekk er beskrevet
av fortiden.
Etter at Jesus åpnet veien til Guds rike for menneskene,
har mennesket muligheten for å gå denne veien, som
ifølge NT er smal, det vil si krevende. Jo bedre og fortere
man oppfyller betingelsene, desto fortere kommer man ut av gjenfødelsens
kretsløp.
Om menneskehetens fremtid
Alle de store religionene uttaler seg om fremtiden, men ikke like
mye. Buddhismen sier nesten ingen ting. Kristendommen sier svært
mye. Hinduismen, islam(?) og kristendommen sier at alt skal tilbakeføres
til Gud og den opprinnelige tilstand gjenopprettes. Jødenes
forventning til fremtiden gjelder et rike (på Jorden?) under
Messias' herredømme. Hva som skal skje med alle som ikke
er jøder, synes uklart.
NT sier mye om fremtiden og dommens dag. Men bildet er uklart;
det synes å være flere dommens dager. Vitenskapens
syn på fremtiden har det helt lange perspektiv, over 50
milliarder år. Hvis universets ekspansjon stanser opp, og
energien i sine forskjellige former begynner å trekke seg
sammen igjen, vil det oppstå et big crach - et enormt sammenbrudd.
Om det vil skje, vet man altså ikke. Men Solen og dermed
Jorden skal ha en langt kortere levetid, noen milliarder år.
Hva menneskeheten har gjort med Jorden innen den tid, er et annet
spørsmål. Det kan også tenkes at en komét
eller en asteroïde har snudd opp-ned på det meste på
Jorden innen den tid.
Det offisielle syn i Norge nå er at det bare finnes én
dommedag, den som omhandles i (Mat.24.27). Det som omhandles i
(1.Pet.3.19-20), hvor Kristus åpnet portene til dødsriket,
betraktes ikke som en dommens dag. Dobbeltavslutningen i Johannes
Åpenbaring, hvor Satans makt begrenses i 1000 år og
med en dommens dag både før og etter, betraktes som
en jødisk konstruksjon som ikke er tatt inn i den kristne
tro.
Mot denne bakgrunn avstår vi fra å bygge noe fremtidsperspektiv
inn i modellen, bortsett fra at alt i en fjern fremtid vil bli
tilbakeført til Gud, og at den opprinnelige tilstanden
igjen vil bli opprettet. For den enkelte er muligheten for å
vende tilbake nå til stede. Men veien må vi gå
selv, med den hjelpen vi kan gi hverandre, og den hjelpen vi kan
få fra Guds rike. Selvets bevissthet er overordnet all materie.
Når den materielle verden har tjent sitt formål, vil
den av Selvet bli oppløst eller demateriali-sert med endelig
virkning.
7.3 Supplerende tilstandsbeskrivelser og forklaringer
Derfor elsker Gud alle mennesker uten forskjell, for hver av dem er en individuell gnist av Hans Væren. Paramahansa Yogananda
Den sanne himmel, hvor Gud dveler, er overalt, alle vegne, om det så er midt i Jorden. Intet er utenfor Gud, for der hvor Han var før Jordens skapelse, der er Han ennå, i seg selv og selv alt vesens vesen. Jacob Böhme
Menneskets vesen
Om bevissthet
Dét som til enhver tid befinner seg i vår bevissthet,
utgjør livet vårt. Modellens syn på bevissthet
hentes nesten i sin helhet fra kapittel 6. Det skal ikke gjentas
her. Men kontakten med religionene har fått oss til å
foreta en liten justering. I LEG snakket vi om bevissthet som
i tillegg til det å være bevisst, også hadde
noen andre egenskaper (konf. Forslag vedrørende bevissthetens
egenskaper i avsnitt 6.3). Vi foretrekker nå å kalle
bevisstheten med sine øvrige egenskaper for "selvet"
(med liten s). Selvet har da visse egenskaper, hvor det å
være bevisst, er selvets hoved-egenskap. Derved får
vi frem koblingen til Selvet (med stor S). Da bevissthet synes
å være noe essensielt i tilværelsen, må
vi oppholde oss litt til ved denne forunderlige "tingen",
da en økt innsikt om bevisstheten kan vise seg å
være helt sentral for et mer helhetlig syn på tilværelsen.
At mennesket og høyere dyr har bevissthet, er hevet over
tvil. Bevissthten er det ultimate sanseorgan, som ikke må
forveksles med evnen til å tenke. Ser vi på de persiperende
egenskapene til laverestående og primitive dyr, er det nærliggende
å slutte at selv den enkleste form for sansning bare er
mulig hvis en tilsvarende enkel eller svak form for bevissthet
er til stede. Også visse fenomen i planter kan tyde på
at plantene har en form for bevissthet. Vi konkluderte altså
i LEG og avsnitt 6.3 bl.a. med at alle levende vesener har bevissthet
i den grad de kan sanse.
Det er interessant at også ifølge
(80) - Buddhas samtaler, side 70 - har alle sansende vesener bevissthet.
"God i begynnelsen har sitt utspring i bevisstheten
om at vi og alle sansende vesener fundamentalt sett har buddhanaturen
som vårt innerste vesen, og at å erkjenne den betyr
å bli kvitt uvitenheten og endelig gjøre en slutt
på lidelse." Buddhanaturen må da være buddhistenes
navn på det vi har kalt selvet, Gud i meg eller den guddommelige
gnist. Kristendommen sier "skapt i Guds bilde". Dessuten
uttaler NT seg mer konkret om dette i (1.Kor.6.19): "Vet
dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd
som er i dere, og som dere har fått av Gud?" Som vi
har sett, uttaler flere av de "små" religionene
seg i samme retning. Og LEG sier at noe av det opprinnelige (nødvendigvis?)
må finnes i dét som er blitt til ved det opprinnelige.
Gud har altså plantet noe av seg selv i oss. Det betyr at
på "bunnen" av vår psyke finnes noe guddommelig,
rent og uplettet som verken kan drepes eller forurenses, og som
er i harmoni med alt.
Hvordan er vi?
Men den guddommelige gnisten nevnt ovenfor er mer eller mindre
tildekket av noe vi har skaffet oss selv en gang i den fjerne
fortiden. Vi er de falne engler. Mens det gode i oss, som er av
Gud - gudsgnisten - er kjærlighet, barmhjertighet, innsikt
og kreativitet, ja, selve livet, så er det som er vårt
eget bidrag, kilden til egoisme, angst, aggressionen, uforstand
osv. Det er det som skaper våre egne problemer og problemer
i samværet med andre mennesker og naturen. Dette er et syn
som går igjen i de fleste religioner, og som skjematisk
er illustrert på side 154.
Spørsmålet blir da: Hvordan kan det i oss som ikke er så bra, oppløses? Dette er det religionene søker svar på. Og hvilke svar får vi? Bortsett fra få unntak, er hensikten med den materielle verden å tilbakeføre til Gud alt som ble utstøtt, slik at den opprinnelige, fullkomne tilstand gjenopprettes. Kristendommen sier det slik. "Derfor skal dere være fullkomne likesom deres himmelske Far er fullkommen." (Mat.5.48).1) Buddhismen og hinduismen snakker om forening med guddommen. Og de kaldeiske orakler, gnostisismen og sufismen snakker om å frigjøre gudegnisten fra det som tildekker den. Livet på Jorden er en skole. Og skolens oppgave er å fjerne alt av egoisme og andre negative ting fra menneskenes psyke, slik at det rene, guddommelige selvet på "bunnen" av psyken vår kan utfolde seg i harmoni med sin opprinnelse og alle medskapninger.
Hva religionene sier om veiene til dette målet, har vært gjenstand for drøftelse i denne boken. Hva modellen vår sier om dette, kommer vi til.
Ved begynnelsen av livet på Jorden, eller
inkarnasjonen, blir "sjelen", eller det finstofflige
vesen - før fødselen - knyttet til fosteret i morslivet
med en "sølvtråd".
Etter hvert som vi vokser til, hvordan møter vi oss selv
i dagliglivet? Vi ser kroppen. Stort sett kjenner vi tankene våre,
og noen følelser, gjerne knyttet til spesielle situasjoner.
Og så vet vi at vi er bevisste når vi ikke sover,
det vil si at vi har en bevissthet, uten at de fleste av oss har
reflektert nærmere over det. Selv om de fleste mennesker
har mange flere detaljer i forestillingene om seg selv, lever
vi i en kultur med svært liten selvforståelse.
Nærmere studier fører frem til at mennesket er et
sammensatt vesen, med to (kanskje flere) legemer i hverandre som
omslutter denne gnisten av opprinnelsens eget vesen. Det "tetteste"
legemet er det materielle legemet som mennesket legger av seg
når det dør. Men vi har også i oss et finstofflig
legeme. Iklædd dette finstofflige legeme kan enkelte mennesker
forlate sitt materielle legeme. Det blir liggende bevisstløst
tilbake, mens jeg-bevisstheten - ikledd det finstofflige legeme
- går inn i en finstofflig verden. Dette vesen er forbundet
med det fysiske legemet gjennom det nevnte, finstofflige, elastiske
båndet, kalt "sølvtråden".
I modellen vår inntreffer døden når sølvtråden brytes. Å dø vil si å gå over i en finstofflig verden, en verden som passer for vedkommende persons utviklingstrinn. Her lever mennesket videre som et bevisst, finstofflig vesen med et finstofflig legeme som motsvarer dets åndelige utvikling, dvs. der det nå står på veien til fullkommenhet. Kortere eller lengre tid etter døden ser den avdøde sitt livs film. Denne danner grunnlaget for hans eller hennes karma, eller fremtidige skjebne, i henhold til loven om årsak og virkning. Dette er én form for dom. Det kan finnes flere.
Hvor har modellen dette fra? Både LEG
og religionene lærer oss at vi egentlig er et finstofflig
vesen i en materiell kropp. Religionene kaller dette finstofflige
vesenet for "sjel". Den materielle kroppen går
til grunne når vi dør, mens vi lever videre som finstofflige
vesener i en eller annen finstofflig verden. Bevisstheten og psyken
er del av det finstofflige vesen og overlever den materielle kroppens
død. Selv om vi ikke kan ta med oss noe når vi dør,
så tar vi med oss selv, vår egen psyke. I tillegg
har det finstofflige vesen en finstofflig kropp. Vi har altså
en fremtid i en finstofflig verden når vi dør.
Men vi hadde også en fortid i en finstofflig verden før
vi ble inkarnert i fosteret i mors liv en gang før fødselen.
Dessuten har vi en fortid fra tidligere liv her på Jorden.
Vårt jordiske liv når vi fødes på Jorden
og vårt hinsidige liv når vi dør etter endt
jordeliv, avhenger av vår fortid - av det vi har gjort tidligere
- og av det vi er; dvs. det som befinner seg i vår psyke,
og som også avhenger av vår fortid.
Hvorfor et materielt univers?
Hvilken rolle spiller det materielle univers for menneskets utvikling?
Da mennesket er på Jorden, og Jorden er bitte, bitte liten
i det store univers, kan man være fristet til å si
at dette er størrelser som ikke har noe med hverandre å
gjøre. Men hva vet vi om det? Det står i skriften
(1.Mos.22.17 og Jer.33.22) at Abrahams slekt skal bli tallrik
som stjernene på himmelen og sanden på havets bunn.
Det kan tyde på at frelsesverket omfatter langt flere enn
noen milliarder mennesker som lever ett eller flere liv på
Jorden.
Mye tyder på at i naturen er funksjon = hensikt. Det er derfor nærliggende å spørre hva den materielle "drakten" gjør med oss, hvilke funksjoner den har. Noe har vi nevnt ovenfor. Dessuten begrenser den tilfanget av informasjon. Derfor tror de fleste av oss at hvert liv på Jorden er nytt. Og selv om vi ikke tror det, så er informasjonen om fortiden stort sett ikke tilgjengelig. Da vi mennesker har stor tilbøyelighet til å dvele ved fortiden, synes det vesentlig for vår videre utvikling at vi slipper informasjon om vår antagelig svært lite hyggelige fortid. Buddhismen nevner i den forbindelse noe om at livet på Jorden skaper de beste forutsetninger for å utvikle seg helt til nirvana.
Menneskenes muligheter for å se inn i finstofflige verdener begrenses også, mens de på "den andre siden" synes å ha gode muligheter for innsyn i det som skjer på Jorden. Materien virker som en slags enveis-speil. Og det kan kanskje være "praktisk" for det hjelpearbeidet som Guds rike utfører på Jorden. Kanskje ville menneskene prøve å finne veien tilbake av opportunistiske grunner, hvis alt var åpent? Det ville kanskje bety å gå inn i en vranglås og derfor være en lite brukbar tilnærming. Åpenhet ville dessuten legge et utillatelig(?) press på menneskene. Skal det opprinnelige gjenopprettes, må det kanskje finne sted en renselsesprosess innenfra, fra menneskesinnets dyp, som er total og altomfattende? Og ikke minst; det ser ut til at motivasjonen skal komme innenfra - i frihet - ikke utenfra.
Retningslinjer ved gjennomføringen
av frelsen
Det viste seg å være ånder som var stivnet av
kulde. Det ble sagt meg at de var slike som hadde levd i verden
helt uten kjenskap til Gud. .... Englene hadde omsorgen for å
inngyde liv i dem. .... Dette arbeidet som ble utført av Herren gjennom englene, pågikk
hele natten, og deretter ble de forberedt til å kunne delta
i visse fellesskap, hvor de i løpet av lang tid ble mer
fullkomne. De var nemlig mottagelige for livet, fordi de ikke
hadde noe å forsvare (unlearn), slik som de som hadde befestet
seg i falske lærer som stred mot sannheten. Emanuel
Swedenborg
Det er mange ting vi mennesker har vanskelig for å forstå. Og ett spørsmål som stadig går igjen er dette: Hvorfor griper ikke Gud inn for å hindre at det han er imot, skjer? Hvis vi mennesker ser noe skje som vi ikke liker, så griper vi inn og hindrer det, hvis vi kan. Men Gud gjør ikke det. Hvorfor? Er det fordi han ikke eksisterer? Er det fordi han ikke er så allmektig som man vil ha det til? Eller finnes andre grunner?
Følger Gud noen prinsipper, som vi kanskje
kan få en anelse om? Det ser ut til at Gud ikke vil tvinge
menneskene til å vende tilbake til Hans rike. Vi må
finne veien på eget initiativ, og så velge å
gå den selv. Himmelriket er et tilbud vi kan gjøre
bruk av eller vrake. Begge deler kan være problemfylte.
Å gjøre bruk av tilbudet innebærer et disiplinert
liv i samsvar med Guds bud, eventuelt med forsakelser og anfektelser.
I denne prosessen kan mennesket lett snuble. Men prosessen forutsetter
at man ikke gir opp eller vender om. Et slikt menneske kan forvente
hjelp til å komme videre. Både buddhismen, hinduismen,
islam og kristendommen sier noe om dette.
Bevisst å vrake tilbudet kan åpne muligheten for det
søte liv på Jorden i øyeblikket, men konsekvensene
på litt lengre sikt vil være ille. Man har da i større
eller mindre grad begått det som kalles dødssynden.
Her kommer smerteprinsippet til anvendelse for å få
vedkommende til å vende om. Alle religionene legger vekt
på det.
Et annet prinsipp er rettferdighetsprinsippet: Vi skaper på
en måte vår egen fremtid gjennom loven om årsak
og virkning. Den kan gjelde både i stort og i smått.
Den som handler mot det som er meningen med livet, dømmer
seg selv. Men hva er rettferdighet? Er det slik å forstå,
at det vi påfører andre, det - eller tilsvarende
- skal vi i sin tid få erfare selv?
Men Gud er ikke bare en rettferdig Gud, men også en nådig Gud. Hva innebærer det? I vår modell innebærer det to ting. For det første er nåde innebygget i skapelsen og frelsesverket, og i den hjelpen som blir gitt fra Guds rike. La ditt rike komme til oss, heter det i Fader Vår. På denne måten har Jesus oppfordret oss til å be om besøk - og hjelp - fra Guds engler. Nåde er dessuten virksom ved at man fra den gode verden griper inn og mildner virkningene av rettferdighetens lov (karma), når forutsetningene for det er til stede. Men selv idag, to tusen år etter Jesu død og oppstandelse, er menneskenes iver etter å finne veien tilbake til sin opprinnelse ikke særlig stor. Da kommer lidelses-prinsippet til anvendelse. Å tilbakeføre skapningene til Gud er åpenbart en vanskelig og enormt tidkrevende prosess ut fra menneskets perspektiv. Men for Gud er 1000 år som én dag.
Når målet er å gjenopprette
den opprinnelige tilstanden, hvilke veier står åpne
for menneskene? Når Gud har satt iverk en slik frelsesplan,
så må vi gå ut fra at det er for å lykkes.
Det må innebære at de anvendte virkemidler har i seg
et "sug" (gradient) henimot tilbakeføringen av
de falne. Hvilke veier eller virkemidler er det vi snakker om?
Det ser ut til å eksistere flere muligheter for å
komme videre på veien til Guds rike, og da tenker vi ikke
primært på flere muligheter gjennom flere liv. I utgangspunktet
dreier det seg om å kvitte seg med sin fortid. Og det finnes
to "typer" fortid: Tidligere i dette liv, og tidligere
liv.
Mye tyder på at det er sinnelaget det kommer an på
- hvor ærlig, trofast, tålmodig, tilgivende og barmhjertig
man er - ikke hvilke tankemessige forestillinger man gjør
seg. Det man er og gjør, er det vesentlige, ikke
hva man innbiller seg, ikke hvilken konfessionell tro man har.
Men det man tror kan selvsagt innvirke på det man gjør
og på utviklingen av sinnelaget. Salige er de tålsomme,
de som tørster etter rettferdighet, de barmhjertige, de
rene av hjertet og de som skaper fred, sier Jesus blant annet
i bergprekenen. Andre religioner legger stor vekt på det
samme. Forestillingen om at "troen alene" frelser, har
liten forankring i NT. Men det som synes klart er, at troen på-
og anerkjennelsen av Kristus - som frelseren - før eller
siden vil være nøkkelen for alle de falne til å
gjenforenes i Guds rike.
Ikke det som går inn gjennom munnen,
gjør mennesket urent, men det som går ut av munnen.
Disiplinert og rettskaffen livsførsel i troen på
Gud er derfor én vei å gå. Dette kan intensiveres
helt til en asketisk selvdisiplinering, eventuelt under ledelse
av en opplyst guru. Denne utviklingen kan ha hovedvekt på
et yoga-teknisk aspekt, eller det er selv-innsikt som kan stå
i sentrum.
Da "sjelen" kan belastes gjennom det som skjer på
det materielle plan, må den omvendte prosessen også
være mulig. At "sjelen" avlastes gjennom noe som
kan skje på det materielle plan: Å "tømme
sinnet" gjennom den selv-innsikt som full gjenopplevelse
gir, må også bringe en videre. Slik avprogrammering
av psyken kan være vanskelig, men synes altså å
gi mulighet for en form for gjenfødelse eller frelse allerede
som menneske. Dessuten gir reinkarnasjonen muligheten for å
begynne påny, å få en ny sjanse, hvor reinkarnasjonen
forutsetter et materielt univers. I alt dette ligger en form for
nåde som vi kommer tilbake til nedenfor. Nåden er
den tredje muligheten vi vil nevne. Den fjerde er lidelsesprinsippet.
I samsvar med en åpenbaring gitt til
den katolske presten Johannes Greber kreves ingen menneskelig
innretning for å vende tilbake til Guds rike, ingen kirkeorganisasjon,
ingen prester fra de organiserte religionene. Den som er kommet
på avveie, kan når som helst - i sitt indre - sette
seg i forbindelse med Gud, sin Far, og får av ham - uten
menneskelige mellomledd - tilgivelse og kraft til å leve
etter Guds vilje. Så langt denne åpenbaringen. Et
menneske som ikke har hørt om frelsen her på Jorden,
men har et godt sinnelag, vil få muligheten i det hinsidige
- etter den jordiske død - å utvikle seg videre og
ta imot frelsen der.
7.4 Kommentar
Vi satte oss fore i dette kapitlet å
undersøke om det var mulig å finne en modell ut fra
hvilken både LEG's syn på tilværelsen og religionene
kunne forklares. Har vi med dette funnet en slik modell? I store
trekk kan vel det bekreftes. LEG og religionene behandler bare
delvis de samme tema. Der de overlapper hverandre, synes de ikke
å komme i konflikt med hverandre. Og der de supplerer hverandre,
synes heller ikke vesentlige problemer å oppstå. Hvor
realistisk er da denne ganske uvanlige modellen? Til det spørsmålet
har forfatteren denne holdningen: Inntil ny og bedre informasjon
foreligger - informasjon som tilsier noe annet - satser jeg på
at denne modellen per idag er den beste beskrivelsen av virkeligheten
på de områdene den beskriver. Men vi skulle gjerne
hatt bedre informasjon på en rekke områder. Får
vi det, må vi være rede til å oppdatere modellen
tilsvarende eller forkaste den til fordel for en helt annen som
på det tidspunktet vil være den mest troverdige.
Jeg sier altså ikke at virkeligheten er
slik, bare at "alle" brikkene faller på plass
i denne modellen. Sålangt jeg kan se, finnes det dessuten
ikke noe - bortsett fra fordommer mot uvanlige tanker - som tilsier
at denne modellen ikke er mulig.
Det er grunn til å spørre: Er Jorden så enestående? Vi må regne med at det finnes former for liv knyttet til materie mange steder i universet. Men kan det virkelig være slik at personen Jesus, som ifølge skriften har hatt - og har - en slik enorm rolle i universet, valgte å komme til denne bitte lille planeten Jorden? Til det sier vi at enten er det slik, eller så er det ikke slik. Å snakke om "sannsynligheter" er meningsløst. Å snakke om sannsynligheter er aktuelt der de store talls lov gjelder. Dessuten kan selv det minst sannsynlige finne sted. Men her har vi brukt hermetegn, fordi det synes å ligge en plan bak, slik at ingen store hendelser beror på tilfeldighet.
Alt har en teknisk side, en side som også
kan være finstofflig-teknisk, og det på flere nivåer.
På øverste, det mest subtile nivå, synes det
tekniske aspekt og det bevissthetsmessige nødvendigvis
å være nær hverandre, ja, beslektet. I vår
modell er det nettopp tilfelle på det mest subtile plan,
hvor ur-energien og bevissthet ses på som to sider av samme
"sak" - det handlende og det opplevende aspekt. I det
opprinnelige finnes de egentlige broer mellom religion og vitenskap,
slik det logisk sett også må være.
Jo mer fortettet nivået blir, desto større
blir avstanden mellom den tekniske siden, dvs. den som manifesterer
seg, og den bevissthetsmessige. Avstanden kan bli så stor
at det må opprettes mellomnivå(er) for å opprettholde
bevissthetens - det vil si livets - "kontroll" med det
manifesterte aspekt som hører til nivået. Som følge
av dette må det fysiske og det originalt psykiske ha tilknytningspunkter
på alle nivåer mellom ytterpunktene, nemlig: (1) Opprinnelsen,
som må ha hatt et fysisk og et psykisk aspekt, konferer
avsnitt 6.3. Og (2) det materielle skaperverket, som også
må ha et fysisk og et psykisk aspekt. Og mellom disse ytterpunktene
finnes (stabile) fysiske mellomnivåer i alle grader av finstofflighet
med et tilhørende psykisk aspekt.
Meningen med livet Og
har du gjort meningen med livet,
er å finne er
meningen med livet
meningen med livet. å
være meningen med livet.
Har du funnet Kan
den som ikke er rede
meningen med livet, til
å være meningen med livet,
er meningen med livet noen
gang oppnå
å gjøre meningen med livet. å
finne meningen med livet?
Til hovedsiden | Til Innholdsfortegnelsen | Til 8 Hvordan stemmer dette med kristendommen av idag? |