7 SKISSE AV ET RESULTERENDE HELHETSSYN    PÅ TILVÆRELSEN

Den som vet det, sier det ikke; den som sier det, vet det ikke.  Lao-Tse

Vi lever uten å forstå livet og dør uforberedt på døden.  Fritt etter Sogyal Rinpoche


7.1 Innledning

Vi har nå beskrevet og diskutert en rekke sentrale religioner og lagt frem de resultatene fra min vitenskapsfilosofiske undersøkelse - Langs Erkjennelsens Grenseland (LEG) - som kan være av interesse i vår sammenheng. Og vi spør: Kan det finnes en vidtfavnende modell som på en måte kan forene religionenes og vitenskapens utsagn? En samlet modell ut fra hvilken både hovedtrekkene i religionene og i vitenskapens syn per idag kan "forklares"? Å undersøke dét er oppgaven vår i dette kapitlet. Og fremgangsmåten er slik: Vi skisserer en modell, og på en rekke steder knytter vi de forskjellige elementene i modellen til de religioner og de steder i LEG som leverer input til vedkommende element. Så kan leseren selv finne ut i hvilken grad denne modellen virker logisk og klargjørende.

Vi må kunne gå ut fra at religionene og de resultatene fra LEG vi har behandlet her, ønsker å uttale seg om én stor, felles virkelighet. Det vi lett har kunnet se er, at de legger vekt på forskjellige deler av denne virkeligheten. Én kan eksempelvis legge vekt på hvordan man skal leve her på Jorden på det praktiske plan og i samfunnet. En annen religion kan legge større vekt på personlig disiplinering og såkalt åndelig utvikling osv. Og LEG uttaler seg om en rekke forskjellige ting, slik det blant annet fremgår av kapittel 6. Hvordan skal vi gå videre med all denne dels overlappende, dels supplerende og dels sprikende informasjonen? La oss belyse vår problemstilling med en analogi som i tillegg er følelsesmessig nøytral.
Lar jeg fem personer reise til en by jeg ikke kjenner, for at de skal fortelle meg om den, kan jeg oppleve en rekke tilfeller. Alle kan skrive en svær rapport om alle sider ved denne byen. Har de iakttatt godt, prioritert klokt og skrevet klart, vil jeg få langt på vei sammenfallende beskrivelser, beskrivelser som da i betydelig grad vil gi meg et nyansert og korrekt bilde av denne byen. Og jeg vil være klar over at jeg er vel informert.

Men jeg kan også risikere at reporterne går frem på forskjellig måte: De kan f.eks. ta for seg hver sin bydel, eller de kan fortelle om det de selv interesserer seg mest for: Den ene legger vekt på arkitekturen, den andre beskriver menneskene og hvordan de lever, den tredje hvordan det offentlige liv er organisert osv. Fordi en by er et meget komplekst system, kan jeg altså få et stort antall forskjellige beskrivelser. Men de kan likevel være korrekte hver for seg. Og sammen kan de bidra til å gi et riktig og mer nyansert bilde av hele byen.

I den grad beskrivelsene blir spesialisert, og de overlappende deler av beskrivelsene reduseres, reduseres også mine muligheter for å kontrollere riktigheten av det som blir sagt. Men kvaliteten på mine reportere må være meget slett, hvis jeg må konkludere med at deres beretninger overhode ikke bidrar til å gi meg korrekt informasjon om denne byen.

Mens jeg i eksemplet ovenfor visste at mine reportere informerte om samme by, er situasjonen vi her undersøker, en annen. Spørsmålet er her: Tyder informasjonen fra de forskjellige kildene på at informasjonen gjelder samme "by"? I så fall blir overlegningene ovenfor aktuelle og riktige. Eller har informasjonen en slik karakter at en felles virkelighet som kilde synes umulig? Det disse kildene beretter, er dels forskjellig, dels sammenfallende. De synes stort sett ikke direkte å motsi hverandre. Det innebærer at de eventuelt kan supplere hverandre, det vil si formidle informa-sjon om en og samme "by", selv om de er forskjellige.

Med dette utgangspunkt kan man sammenholde beretningene og skissere hvordan denne "byen" kan se ut på grunnlag av fellestrekk fra beretningene. Spørsmålet blir altså: Finnes en "by" - en virkelighet - som LEG har beskrevet noe av på sin måte, som Buddha har beskrevet noe av på sin måte, som Koranen har beskrevet noe av på sin måte, som evangelistene osv.? Og som det går an å "rekonstruere" på grunnlag av alle beskrivelsene? I så fall, ville vi da ha en modell for tilværelsen som vitenskapen og religionene kunne forklares ut ifra - en parallell til fysikernes "teori for allting" - på det område kjernespørsmålene våre dekker?
   Nedenfor følger en skisse av den "byen" man kan tenke seg på grunnlag av den gitte informasjonen. Noen konklusjoner vil forfatteren ikke trekke her. Vi er underveis, og famler oss fremdeles frem langs erkjennelsens grenseland.

 



7.2 Modell for utviklingen i store trekk

Ur-energi med et aspekt av potensiell bevissthet

Noe kan ikke oppstå av intet. Det synes å være et innlysende og alment akseptert utgangspunkt. Av alt det som eksisterer idag, må altså noe være genuint opprinnelig, mens det øvrige må være blitt til som en følge av det genuint opprinnelige. At noe er genuint opprinnelig, vil si at det eksisterer uten å være blitt til. En tenkbar mulighet er også at det genuint opprinnelige ikke eksisterer lenger i sin opprinnelige form, at det endret tilstand i en irreversibel prosess, og at denne nye tilstanden dannet utgangspuntet for en ny prosess som frembragte det som ikke er genuint opprinnelig. Man kan i utgangspunktet også tenke seg at alt som eksisterer idag, er genuint opprinnelig, men all menneskelig erfaring tilsier noe annet. Vi må nå anta at for ca. fire milliarder år siden var Jorden uten det vi vanligvis kaller liv, og at universet ble til for 10 - 20 milliarder år siden.

Av det som eksisterer idag, hva kan tenkes å være genuint opprinnelig? Det er nærliggende å tenke på følgende "kandidater": En eller annen form for energi, en eller annen form for bevissthet og informasjon og kanskje en eller annen form for rom og tid.

Før vi går videre, er det nødvendig å stoppe litt ved disse begrepene. Tenker vi oss en genuint opprinnelig tilstand og sammenligner den med dagens tilstand, så må det ha skjedd noe som har frembragt den ene tilstanden av den andre. At forandring skal kunne skje uten energi, er for oss utenkelig. Av det slutter vi at en eller annen form for energi var genuint opprinnelig. Om denne energiformen eksisterer idag, er et annet spørsmål, selv om det er vanskelig å tenke seg at genuint opprinnelig energi skal kunne forsvinne. Man mener jo at ingen energi kan forsvinne, bare endre form.

Vi kan også slutte at det har funnet sted en forandring, en bevegelse. Og bevegelse er naturens uttrykk for tid som i denne form kan betraktes som energiens produkt. Alt dette må ha funnet sted i en form for rom, som også synes å være genuint opprinnelig. Bevegelse av hva? - av noe i noe, eventuelt i en retning? Dette første "noe" synes å måtte ha to aspekter, nemlig form og innhold. Vi har et begrep som sammenfatter de to aspektene av innhold og form, nemlig informasjon. Informasjon forutsetter bevissthet.

Ifølge overlegningene i LEG var det opprinnelige en ur-energi og en potensiell bevissthet (eventuelt også tid og rom). Ur-energien og den potensielle bevissthet synes å ha vært to sider ved én og samme sak. Gjennom en oppvåkningsprosess, hvor rudimentær - og etter hvert mer avansert - informasjon har spilt en sentral rolle, ble den potensielle bevissthet bevisst. Her er den (mest?) sentrale forbindelsen mellom det fysiske, nemlig energien, og det psykiske, nemlig bevissthet som må finnes i en helhetlig modell (og i virkeligheten). Da våre undersøkelser tyder på at det er knyttet visse egenskaper til bevisstheten, vil vi i fortsettelsen bruke begrepet "selvet" om bevisstheten med dens øvrige egenskaper. Det opprinnelige Selvet vil bli skrevet med stor S. Som resultat av denne oppvåkningsprosessen forelå en bevisst og sansende intelligens knyttet til ur-energien og som et aspekt av samme. Skal vi innføre en tidsregning, kan vi si at "begynnelsen" var det tidspunktet da det forelå en våken intelligens i et slags univers. Det kan også formuleres slik: I begynnelsen var informasjon. Informasjon var hos Selvet, og informasjon var Selvet.

To religioner uttaler seg om noe som ligner ganske mye på dette, nemlig kristendommen i begynnelsen av Johannes-evengeliet: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud." Og hinduismen sier blant annet: "Vit at urnaturen og ånden [= selvet] begge er uten begynnelse, og at både urnaturens forvandlinger og egenskaper kommer fra urnaturen. Urnaturen som drivkraft kalles 'handling', 'redskap for handling' og 'det som handler', mens ånden som drivkraft er 'det som opplever glede og lidelse'. For ånden er hos urnaturen og opplever dens egenskaper."

Sier vi at ordet er et enkelt uttrykk for informasjon, og at Selvet er et annet ord for Gud, så sier LEG og kristendommen omtrent det samme. Hinduismen bruker også begrepene urnaturen som handlende instans, og det minner mye om vårt energi-begrep. Og ånden - eller Selvet - som opplever glede og lidelse, er knyttet til - det vil si "er hos" - urnaturen. Dette kan grovt illustreres slik:

 

Det agerende- og                          Det opplevende           aspekt
                                              som også har egenskaper

energi/informasjon = in-formasjon =                bevissthet
noe som er aktivt agerende                         - kjærlighet
                                               - barmhjertighet
                                               - medfølelse

"Oppå" denne gudegnisten finnes nå i menneskesinnet "jeg'et" - den egoistiske psyken, inklusive deler av den ubevisste psyken, som dekker til gudegnisten uten å innsnevre bevissthetens funksjon helt (konf. avsnitt 7.3).

Som nevnt, har fysikerne nå to begrep som de kaller "ikke-lokalitet" og "ormehull". Begrepene skal dekke to merkelige fenomen ved universet, som bare er satt navn på, men ikke forklart. Det karakteristiske ved ikke-lokale forbindelser, er at de på en måte er allesteds nærværende. Og med ormehull mener man forbindelser mellom to vilkårlige punkter i universet som opprettes ved "å gå ut av" universet i det ene punktet og "komme inn igjen" i universet i det andre punktet. Slike forbindelser kan skje uten bruk av tid, og dét uavhengig av avstanden mellom punktene i universet!

Her synes visse berøringspunkter å foreligge til religionenes forestillinger om Guds allesteds nærværelse. Dessuten har vi i LEG kommet frem til at det må foreligge en slags kollektiv bevissthet som mennesket under visse forutsetninger kan "gå opp i". Det minner om noen av religionenes forskjellige uttrykk for å bli forenet med Gud. Vi kom i LEG også frem til at det egentlig må dreie seg om en kollektiv psyke, som inneholder registreringene i livets film. Dette minner om religionenes forestillinger om Guds allvitenhet, og at alt står skrevet i livets bok, noe som - innen islam og kristendommen - særlig skal brukes i forbindelse med en dommens dag. Eksempelvis sier (Matt 10.26) at ingen ting er skjult.


Skaper og skaperverk

Alle som har evner, liker å bruke dem. Etter at Selvet var blitt klar over seg selv, sine egenskaper og evner, ville også Selvet bruke dem. Til disposisjon sto urnaturen - ur-energien - som var et aspekt av Selvet, det mest subtile som finnes (og kan finnes?). Selvets kreative evner må ha sett at mulighetene var mange og begrensningene var få.

Da Selvet visste hva det ville skape, skred det til verket. Det ville kanskje samtidig gjøre slutt på ensomheten - hvis man kan bruke et så menneskelig begrep - og gjøre tilværelsen mer interessant? Selvet skapte det første intelligente vesen så nær opp til sine egne egenskaper som mulig. Og ut fra dette vesen oppsto en stor slekt skapt som dualer, par av mannlige og kvinnelige vesen som passet perfekt til hverandre. Var dette en forutsetning for harmoni og stabilitet i et enormt samfunn? Alle disse vesener levde i en finstofflig verden. En materiell verden eksisterte ennå ikke. Harmonien var fullkommen, fordi det lå i sakens natur. Intet eller ingen, heller ikke Selvet, kunne og kan skape noe som er vesensforskjellig fra seg selv. Et annet navn på denne opprinnelige harmonien er kjærlighet. Derfor var det opprinnelige livet i denne opprinnelige, finstofflige verden preget av harmoni og kjærlighet. NT sier at Kristus var den første-skapte, skapt av Gud selv. Og hele dette skaperverket ble av Gud eller Selvet underlagt ham - Kristus - i en form for organisatorisk orden, hvor ledelse innebar å tjene.


Syndefall

Alt det skapte var opprinnelig subtilt, finstofflig, så nær opp til opprinnelsen som mulig. Slik var det den gang, for uminnelige tider siden. Men slik er det ikke idag. Ser vi rundt oss i denne bitte lille verden, så er den fylt av vold, svik og ondskap. Det er et faktum som vitenskapen bare har nærmet seg ut fra en psykologisk synsvinkel. Spørsmålet blir da: Når og hvordan kom så ondskapen inn i tilværelsen? Bare noen av religionene uttaler seg om det. Bibelens skrifter sier noe om et opprør i himmelen. Den nest høyeste, Lucifer, likte ikke å være nest høyest. Han ville være høyest. Og mange mente det var et rimelig ønske. Men Gud tillot det ikke. Dette skal være bakgrunnen for opprøret og for den utrenskning som fant sted med Guds makt. De som var kommet i motsetning til Kristus og Gud, ble utstøtt fra Guds rike og henvist til "dødsriket" som ble oppholdssted for et enormt antall frafalne. For siden alt liv i harmoni med Gud er "liv", så er alt liv i opposisjon til Gud = "død". Det er én av de to måter som NT bruker dødsbegrepet på.

Da ydmyket hovmod resulterer i innbitt ondskap, ble dødsriket også ondskapens rike, og det ble helt atskilt fra Guds rike som nå omfattet alle de som ikke hadde vært med på opprøret. Det er særlig bibelen - og noen kristne mystikere - som uttaler seg mer eller mindre klart om hvordan det onde er kommet inn i tilværelsen. Det fremgår av dette at syndefallet må ha foregått i to trinn; først fallet til Lucifer og hans tilhengere. Dessuten taler bibelen om et annet syndefall som noe senere skal ha foregått i Paradisets hage. Dette er uklart. Men det kan se ut til at Adam og Eva representerte alle medløperne som kan ha fått en sjanse til av Gud, siden de - medløperne - ikke pådro seg like mye skyld som de som ledet an i opprøret. Det onde eksisterte jo allerede i Edens hage i form av fristeren til ulydighet. Men opplysningene er sparsomme. Det fremgår av skriften at Paradisets hage ikke lå på Jorden eller på det materielle plan. For alt dette skjedde i finstofflige verdener før det materielle univers ble til.

Hvordan kunne slikt skje? Var skaperverket ikke fullkomment? Da alle Guds skapninger hadde fått så mye av Guds egenskaper som mulig - de var skapt i Guds bilde - hadde de også fått frihet til å handle ut fra seg selv, eventuelt sågar mot Guds vilje. Muligheten for uenighet var altså skapt på grunn av den guddommelige egenskap av frihet som skapningene hadde fått, og som vel var en forutsetning for at skaperverket skulle ha en mening. Uten denne frihet ville skaperverket bare blitt et slags avansert og forutsigbart mekano og antagelig ganske uinteressant for en Skaper med slike egenskaper.

Både GT og NT antyder at Guds allvitenhet ikke er å forstå dithen at alt er forutbestemt, slik det ville ha vært, hvis Gud hadde kjent all fremtid med 100% sikkerhet. Da skapningene fikk en fri vilje, ga Gud samtidig avkall på å kjenne fremtiden med ufravikelig sikkerhet. Det utelukker ikke at han ut fra sitt inngående kjennskap til sine skapninger kjenner fremtiden med stor grad av sannsynlighet, men altså ikke 100%. Som følge av dette syndefallet var det finstofflige skaperverket delt i to.


Frelsesplan

Hva gjør et superintelligent og kjærlig vesen som ser sitt skaperverk plettet ved at deler av det har havnet i ondskap og andre former for motsetning til seg selv? Vi kan bare gjette at det bruker sine evner til å re-etablere den opprinnelige orden. Å tilbakeføre alt til sin opprinnelige tilstand, eventuelt i en mer stabil form? Bibelen forteller da også at det var noe slikt som skjedde.

Gud må ha hatt medlidenhet med sine falne skapninger. En - ut fra menneskets perspektiv - gigantisk plan ble derfor utarbeidet for å føre de falne tilbake til Guds rike. Frelsesplanen besto av flere faser. Det skulle opprettes et materielt univers. På en bitte liten, men spesiell klode, kalt Jorden, skulle liv oppstå og utvikle seg fra det mest primitive liv og til mennesket, som på mange måter skulle være en materiell utgave av de hinsidige vesener. Denne Jorden skulle i første omgang være del av dødsriket. Når menneskene hadde nådd et visst utviklingsnivå, sosialt og teknologisk, skulle det etableres et samfunn som skulle forberedes til å motta inkarnasjonen av Kristus som menneske. Dette samfunnet måtte skilles ut fra de omkringliggende samfunn, fordi disse samfunn på forskjellige måter kommuniserte med "dødsrikets" innbyggere, og noen mennesker tilba dem til og med som guder. I stedet skulle dette atskilte samfunn - jødenes samfunn - kommunisere med Gud og hans engler, og la seg styre av dem.

Når tiden var moden, skulle Kristus bli født inn i dette samfunnet som mennesket Jesus fra Nasaret. Her skulle han for det første lære menneskene om Guds rike, som nå - gjennom han - var kommet til dødsrikets anneks - Jorden - og dessuten om den frelse som nå nærmet seg for menneskene. Som ledd i denne oppgaven skulle han prøves ved å lide en smertefull jordisk død uten å ta avstand fra Gud. Hadde han bestått denne prøven, skulle han - utstyrt med Guds kraft - dra ned til dødsriket og løse ut de sjeler som var villige å vende tilbake til Guds rike. Dermed var veien tilbake til Guds rike åpnet både for de mennesker og de falne, finstofflige vesener som ville begi seg på vei.

Denne planen ble ifølge NT utarbeidet før det materielle univers ble til. Og det er bare kristendommen som uttaler seg om denne fasen i utviklingshistorien. Det kan se ut til at Mening (med stor M) er knyttet til alt det som bidrar til å realisere denne planen som har som mål å gjenopprette tilstanden fra før syndefallet.


Det materielle univers

Det materielle univers skapes altså av Gud som ledd i frelsesplanen. Det materielle univers er et resultat av intelligent skaperkraft (selv om "vitenskapen" - uten begrunnelse - tror det er omvendt, nemlig at materie har frembragt intelligens og bevissthet). Slik sett kan teorien om "Big Bang" passe inn i dette bildet. Men det kan også andre av de fremsatte hypoteser for universets opprinnelse. Gjennom sine teorier om mor- og datter-univers og om alt det ukjente stoffet i universet åpner kosmologene på en måte opp for flere verdener. I vår modell vil noen av dem være finstofflige og en én verden være materiell.
   Kjernefysikken har vist oss at materien på en måte er fortettet energi. Det synes å innebære at materien har et aspekt av potensiell bevissthet. Det mener faktisk enkelte fysikere ut fra deres vitenskapelige bakgrunn. Og NT sier det slik, at Herren kan la barn av Abraham oppstå av steinene (Matt 3.9).

Vår modell sier at universet har utviklet seg omtrent i samsvar med naturvitenska-pens syn. Religionene uttaler seg nesten ikke om dette enormt lange tidsavsnittet i universets utvikling. Vi vil likevel minne om Buddhas realistiske forestilling om universets form og størrelse. Det materielle univers synes å være slik laget at man ut fra det ikke kan slutte seg til noe om - eller i - hinsidige verdener. Likevel finnes noen egenskaper ved universet som virker påfallende, og som ikke gjør det vanskelig å mene at det står intelligens bak. Det fører for langt å gå i dybden på dette her, men la oss nevne tre sentrale forhold og ellers henvise til LEG: Hvis den elektriske ladningen i elektronet bare hadde vært lite grann annerledes, ville stjernene ikke ha laget de stoffene vi er bygget opp av. Vann har den spesielle egenskap at den spesifikke vekt er størst ved + 4 gr.C. Uten denne egenskap ville verdenshavene vært bunnfrosset, og intet høyere liv på Jorden vært mulig. Kjempe-planetene Saturn og Jupiter har avskjermet Jorden mot hyppige nedslag av kometer og andre farlige himmellegemer. Uten disse planetene ville Jorden antagelig blitt truffet så ofte at høyere liv vanskelig kunne ha utviklet seg.


Det første liv og utviklingen av livet på Jorden

Det første livet på Jorden kom enten dalende som mikroorganismer fra universets rom, eller det oppsto gjennom en skaperakt. Vitenskapens teori om "ursuppen" som skal ha frembragt det første liv, er ifølge LEG foreløpig ren spekulasjon.
   Utviklingen av livet på Jorden har særlig hatt to drivkrefter, konferer LEG. De store sprang skjedde ved materialisering av et par - en hann og en hunn - av den nye arten. (Om materialisering se under avsnittet om paranormale fenomen nedenfor). De små sprang har skjedd gjennom diversifisering av arvematerialet og det naturlige utvalg som automatisk skjer i kampen for å overleve. For livet på Jorden er grusomt - alle lever av å fortrenge, drepe og spise hverandre, for å si det enkelt - selv om Jorden på en annen måte kan være paradisisk.

LEG har også et resonnement som fører frem til at det i den finstofflige verden foregår en parallel utvikling av artene. Dette innebærer i første omgang pre-eksistens. Et finstofflig vesen av en art inkarneres i et dyrefoster av samme art eller av arten til den nye og høyere arten vesenet skal inkarneres i. Det innebærer at et finstofflig vesen mellom to inkarnasjoner kan skifte fra sin nåværende til neste høyerestående art. Her snakker vi altså om reinkarnasjon som ledd i utvikling av artene på Jorden, og parallelt til dét - i det hinsidige. Buddhismen nevner noe om dette ved å beskrive en dyrenes "himmel" under Jordens sfære. Og flere mystikere nevner forhold i denne retning. I GT finner vi følgende i Forkynneren. Først sies at Gud har laget det slik at menneskebarna ser at de ikke er mer enn dyrene. Og det fortsetter i (Fork.3.19): "For menneskebarnas skjebne er lik dyrets skjebne. Én skjebne har de begge. Slik som dette dør, så dør også hint, og én ånde har de alle. Mennesket har ingen forrang foran dyret. For alle går til ett sted; alle er blitt til av støv, og alle blir igjen til støv. Hvem vet om menneskebarnas ånde stiger oppover, mens dyrets ånde farer ned til Jorden?"

De første mennesker og menneskelignende vesener, slik som neandertalerne, levde kanskje forholdsvis fredelig; Det var plass nok, og Jorden var rik. Likevel var Jorden et anneks av "dødsriket". Og fra et visst tidspunkt kom menneskene under påvirkning av åndsvesener fra det hinsidige av mer eller mindre tvilsom kvalitet, slik særlig GT beskriver det. Blant dem kunne være avdøde slektninger, men også direkte ondsinnede, finstofflige vesener. Det utelukker ikke at også Guds rike søkte kontakt med menneskene, kanskje i form av de tidlige Buddhaer?


Israels folk

Hvordan var så situasjonen da Israels folk skulle etableres for ca. 3'300 år siden? Til dette bildet bidrar særlig GT og kapitlet om parapsykologi i LEG, noe vi kommer tilbake til nedenfor. De to verdener - den gode og den onde - var atskilt i det hinsidige. Jorden var del av "dødsriket". Det fantes en parallell utvikling av artene på Jorden og i den hinsidige del av "dødsriket".

Det skjedde noe vesentlig da Gud åpenbarte seg for Abraham: Guds rike hadde etablert direkte kommunikasjon med Jorden, dødsrikets "anneks", for å fortsette frelsesverket i samsvar med planen. Ut fra de foreliggende skrifter fortsatte denne kommunikasjonen i over 1000 år. Hovedkontakter her var de øvrige patriarkene, Moses, kongene og profetene i Israel.

Alt levende på Jorden var falne engler på langsom utvikling tilbake til den fullkomne, opprinnelige tilstanden. Men foreløpig var deres hinsidige tilværelse atskilt fra de gode verdener, himlene, av en uovervinnelig kløft. De nedenfra kunne ikke overvinne denne kløften. Men Guds engler kunne overvinne kløften blant annet på den måten, at de kunne bli inkarnert som menneske på Jorden, og her virke blant menneskene.

Det skjedde ved etableringen og utviklingen av jødefolket. Moses må f.eks. ha vært en slik inkarnert engel på Jorden. Det forteller NT indirekte om. Moses ble født og døde som et vanlig menneske. Men da han døde, vendte han ikke tilbake til en av sfærene i dødsriket, slik menneskene gjorde på den tiden, før Jesu frelsesverk var fullbyrdet. Han viste seg for Jesu disipler på berget sammen med Jesus og Elias. Det ville ikke vært mulig for en fallen engel. Av dette fremgår at Moses, i likhet med Elias og andre av jødenes profeter og ledere var inkarnerte engler fra Guds rike. Og det var også Jesus. Det forteller NT klart, og det er også "akseptert" av alle kristne.


Pre-eksistens og reinkarnasjon
Men noe tilsvarende skjedde også andre steder på Jorden før frelsen. Buddha må ha vært en inkarnert Guds engel som hadde den misjon på Jorden å vise menneskene at det fantes en fullkommenhet, og at menneskene også selv kunne og måtte gjøre mye for å utvikle seg i den retningen. Det samme må ha vært tilfelle for Buddhas forgjengere og for flere av hans disipler. Den opprinnelige hinduismen, som har mye til felles med den opprinnelige buddhismen, hadde samme mål og hensikt. Vi må anta at bare de som var kommet ovenfra, hadde mulighet for å vende tilbake til Guds rike, slik Moses og Elias gjorde. Men å utvikle seg som menneske - slik de andre religionene som eksisterte på den tiden, oppfordret til - ville ha gunstige konsekvenser i det hinsidige, selv om det - før frelsen - ikke var mulig for dem å vende tilbake til opprinnelsen.

Mens alle religionene synes å være enige om at pre-eksistens er et reelt fenomen, er man uenige om hvorvidt re-inkarnasjon er det. Buddhismen og hinduismen og de fleste av de små religionene sier at fenomenet er reelt. Det nærmeste kristendommen kommer, er å si at én og samme person, nemlig Elias, har levd på Jorden to ganger. Men siden han fôr opp til himmelen første gangen uten å dø en jordisk død, er dette ikke reinkarnasjon i ordets egentlige betydning. Derimot synes det å fremgå av disiplenes diskusjon med Jesus om hvem han var, at de var fortrolige med reinkarna-sjonstanken, og Jesus irettesatte dem ikke av den grunn. Og dessuten: flere steder i bibelen blir først mulige å forstå i lys av reinkarnasjonen. Det dreier seg blant annet om (1.Mos.9.6): "Når noen utøser menneskeblod, skal hans blod bli utøst av mennesker." Og (Mat.26.52): "'Stikk sverdet på plass igjen' sa Jesus til ham [Peter]. 'For den som griper til sverd, skal falle for sverd. ... '" Vanligvis vil dette ikke kunne skje i samme liv. Den katolske kirken stemplet reinkarnasjonslæren som feil lære så sent som i år 553.

Imidlertid finnes så mange dokumenterte fenomen av nyere dato som peker i den retning, at LEG har måttet godkjenne fenomenet som ekte. Den offisielle kristendom av idag ville kvitte seg med flere problemer, hvis man ville innse og ta konsekvensen av at reinkarnasjon eksisterer. Det kommer vi tilbake til i kapittel 8. Her vil vi bare nevne at det også er en akt av barmhjertighet av Gud å gi mennes-kene mer enn én sjanse. De nevnte religionene (buddhismen og hinduismen etc,) sier altså at det mennesket som ikke blir tilstrekkelig fullkomment i løpet av ett jordeliv, har flere muligheter.


Paranormale fenomen

Det spesielle ved LEG er at den tar hensyn til en rekke såkalte paranormale fenomen, som må anses å være ekte, og ser dem i relasjon til andre naturvitenska-pelige fenomen. Som vi har sett, har dessuten paranormale fenomen betydning for alle religionene i større eller mindre grad. Alle åpenbaringer er i seg selv paranor-male. Noen religionstiftere hadde behov for å bevise sitt mandat med paranormale fenomen. Dessuten kan paranormale evner oppstå som resultat av de meditative øvelsene til buddhismen, hinduismen og andre. Det kan også skje blant mystikere med annen bakgrunn - inklusive kristne - og sjamaner. Noen av disse synes å ha den sjeldne evnen aktivt å kunne utføre paranormale handlinger.

Det forhold at paranormale fenomen kommer inn fra begge sider, både fra den vitenskapelige og den religiøse, gjør dem spesielt interessante. Selv om den offisielle naturvitenskap velger å overse slike fenomen, forandres derved ingen realiteter. Noen fenomen er faktisk påvist gjennom metodiske laboratorieforsøk. Telepati har vært gjenstand for systematisk forskning som tilsier at det er et reelt fenomen, selv om man ikke kjenner mekanismene ennå. Den kommunikasjonen som Jesus, Buddha og andre opplyste personer hadde med Gud, ser ut til å ha vært en form for telepati. Klarsyn er også godt dokumentert. Det samme gjelder kanalisering, særlig det fenomen som kalles krysskorrespondanse og som er nærmere beskrevet i LEG.

Det vi må gjøre når overbevisende observasjoner ikke foreligger, er å ta utgangspunkt i at vi - inklusive vitenskapen - ikke vet. Vil vi likevel erstatte manglende viten med en mening eller antagelse, så må vi mene det som den foreliggende informasjon danner best grunnlag for å mene. I dette tilfelle betyr det at vi må regne en rekke paranormale fenomen som reelle. Det har vi gjort her. Å neglisjere ubekvemme fenomen er uvitenskapelig. Vitenskapen har ikke lov til å si at vi ikke vil vite. Mye av det som eksisterer, er ikke bevist. Det tillater seg å eksistere likevel! Det er også verd å merke seg at moderne fysikk ikke har noe i seg som skulle tilsi at disse og andre paranormale fenomen ikke er mulig. Også dette er drøftet i LEG.

Historien til jødefolket er historien om en kamp mellom de gode krefter i det hinsidige, som ved Guds hjelp ville etablere en enklave i de onde makters verden her på Jorden og de onde makter som motsatte seg dette. Også de to andre store religionene som eksisterte på den tiden - buddhismen og hinduismen - har mer eller mindre tydelige beretninger om en slik kamp. Den nevnte enklaven skulle i sin tid være den nødvendige omverden til Jesu liv og virke på Jorden, som var det avgjørende ledd i frelsesplanen.

Denne kampen omfattet ikke bare inkarnering av Guds engler i sentrale posisjoner i jødefolket. Den omfattet også en nesten løpende kommunikasjon med jødefolket gjennom profeter og andre former for tegn og åpenbaringer. Jødefolkets historie omfatter beretninger om et meget stort antall av de forskjelligste paranormale fenomen.

Man må være ganske godt kjent med de paranormale fenomen av idag for å skjønne hva som foregikk i jødefolket fra begynnelsen og til og med de første kristne. I motsatt fall vil man lett avfeie det hele som uforståelig tankespinn. Men det er det ikke. Vi kan her ikke gjenta det som er skrevet og resonert omkring paranormale fenomen i LEG, men bare henvise til det. Uten den bakgrunnen vil det være vanskelig å skjønne hva som egentlig foregikk i jødefolket og for øvrig også blant hedningene - det vil si ikke-jødene - på den tiden, og å ha utbytte av følgende:

Jødefolket levde i en verden som var behersket av avgudsdyrkelse og kommunikasjon med underverdenens åndsvesener. Selv om planen var å holde jødefolket atskilt fra disse gjennom nær kontakt med Gud og gjennom svært strenge regler nedfelt i moseloven, så ble jødene igjen og igjen tiltrukket av avgudene og det de oppfordret til. Vi må anta at dét disse sa, var langt mer behagelig og pirrende i øyeblikket, enn det Israels Gud foreskrev, og at det derfor hadde en stor tiltrekningskraft på menneskene. Det er likevel nesten utrolig hvordan jødefolket stort sett vendte sin Gud ryggen, tatt i betraktning de mektige og til dels håndfaste gjerninger Gud hadde vist med hele, eller store deler av folket som vitne; og det ikke bare én gang, men gang på gang, ja til tider nesten løpende gjennom en lang rekke av år. Profetene advarte, og Gud straffet, nesten på løpende bånd, gjennom hele deres historie, slik den er nedtegnet i GT.

Hvilke paranormale fenomen er det særlig tale om? Stort sett er det hele det store registeret av fenomen som er behandlet i LEG, ja, flere andre kommer i tillegg. Her skal vi bare se litt nærmere på noen av dem, nemlig klarsyn eller klarsansning, meddelelser gjennom inspirasjonsmedier og trance-medier samt materialisasjoner, telepati og bilokasjon.

Klarsyn (eller klarsansning) formidler mange slags sanseinntrykk. De mest aktuelle i vår sammenheng er sanseinntrykk av hinsidige vesener som meddeler noe til en klarsynt person eller til en eller flere personer som for anledningen har fått klarsyn. Englenes budskap til hyrdene på marken om Jesu fødsel kan forklares på den måten. Det samme gjelder disiplenes syn av Moses og Elias på berget sammen med Jesus. Men den klarsynte personen kan også føre en samtale med hinsidige vesener. Jesu samtale med Satan i ørkenen må forstås i dette lys. Både Buddha og Jesus kunne lese andres tanker (f.eks.Matt 9.4). Og vi har sett at en form for klarsyn ble utløst hos en av Ramakrishnas disipler da Ramakrishna berørte han.

Meddelelser gjennom inspirasjon til mediale personer, eller personer som for anledningen er gjort mottagelige for slik informasjon, skjedde ifølge NT i stor grad til Jesu apostler og Paulus den første tiden etter Jesu himmelfart. Matt 10,20 forteller at det skulle bli gitt dem, hva de skulle si i kritiske situasjoner. Men også mange av jødefolkets profeter må ha mottatt informasjon av Gud eller et Guds sendebud på denne måten.

Et paranormalt fenomen, som idag kalles kanalisering, må ha blitt flittig brukt av Moses og hans etterfølgere i forbindelse med åpenbaringene i det aller helligste i åpenbaringsteltet. For her snakket Moses med Herren "ansikt til ansikt", slik man kan når et finstofflig vesen snakker gjennom et dyptrance-medium. Det er kjent at unge mennesker egner seg bra for formålet; blant annet fordi deres psykologiske bakgrunn ennå inneholder så lite at man vanskelig kan si at det de meddeler, kan komme av dem selv, fra deres egen ubevisste psyke. Dette må være bakgrunnen, når GT uttaler seg i (2.Mos.33.9): "Og når Moses var kommet inn i teltet, senket skystøtten seg og ble stående foran teltdøren, og Herren talte med Moses. .... Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, som en mann taler til en annen. Siden gikk Moses tilbake til leiren. Men hans tjener, en ung gutt som hette Josva, Nuns sønn, holdt stadig til i teltet."

Denne form for kommunikasjon med det hinsidige synes også å ha vært kjent for hedningefolkene som israelittene møtte i Kanaens land. Ellers hadde deres avgudsdyrkelse neppe vært så tiltrekkende. Men de vesener man der kommuniserte med fra det hinsidige, tilhørte åpenbart dødsriket. Det fremgår av Guds kommentarer til deres avgudsdyrkelse, slik disse kommentarene ble formidlet gjennom profetene. Besettelse som ofte nevnes i NT, inntreffer når et vesen fra dødsriket får varig kontroll over et menneske.

At man skulle holde seg langt borte fra kommunikasjon med representanter fra dødsriket, visste også apostelen Johannes, slik det fremgår av (1.Joh.4.1): "Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. Guds ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, ... "

Materialisasjoner forekommer også ofte i bibelens beretninger, både i GT og NT. Den nevnte skystøtten må ha vært en form for materialisasjon. Antagelig skulle den vise hele jødefolket at noe spesielt foregikk i teltet når Gud snakket med Moses, og det gjorde det da også! Vi må gå ut fra at Moses satte stor pris på dette synlige tegnet fra Gud, for ellers ville folket jo lett kunne tro at det i virkeligheten kom fra ham, det han sa kom fra Gud.

Da Jesus var oppstått fra de døde, viste han seg mange ganger for disiplene og andre. Det skjedde blant annet på den måten at han dukket opp, eventuelt bak lukkede dører. Og han kunne forsvinne for dem igjen. At det ikke dreide seg om klarsyn, fremgår av at han ved visse anledninger materialiserte seg slik at de kunne ta og føle på han, og slik at han sågar kunne innta et måltid sammen med dem. Når Jesus sier i (Joh.20.17) at Maria ikke måtte røre ham, så kan begrunnelsen ikke være den som er angitt, nemlig at han ennå ikke hadde faret opp til Faderen. Kanskje var den egentlige grunnen den, at kroppen hans ennå ikke var ferdig materialisert?

Jesu himmelfart bør også nevnes i denne forbindelse. Det er rimelig å anta at det ikke var en vanlig sky på himmelen som Jesus forsvant bak, men at det var en sky som hang sammen med at hans legeme ble dematerialisert for disiplenes øyne.

Også Buddha kunne gå "uhindret gjennom vegger og murer som om de skulle være luft". Dessuten kunne han gå på vannet "som om det var fast grunn" og han behersket det fenomen som kalles bilokasjon.

Ved bilokasjon kan en person være to, eller endog flere steder samtidig. Dette fantastiske fenomenet er godt bevitnet. Buddha hadde denne evnen. Den kristne mystiker ved navn Pater Pio, som levde i Italia så sent som til september 1968, hadde denne evnen. Og det har også den merkelige, nålevende inderen ved navn Sai Baba. De paranormale fenomen følger naturlover som også er gyldige i vår tid.


Hvordan er situasjonen idag?

Ved siden av den materielle verden, med universet, Jorden og oss mennesker, eksisterer en annen, immateriell verden. I denne eksisterer noe som er opprinnelsen til alt annet som eksisterer. Opprinnelsen, det som eksisterer uten å være blitt til, er av immateriell - noen vil si åndelig - natur. Det opprinneliges vesen gjennomsyrer alt som det opprinnelige har latt oppstå. Derfor finnes dette immaterielle både i mennesket, i organismene og i det materielle.

Opprinnelsens immaterielle vesen har noen karakteristiske egenskaper eller aspekter: Frihet, intelligens - visdom, skaperevne og kjærlighet. Disse egenskapene karakteriserer også det opprinnelsen har latt oppstå - det "skapte" - eller det som er blitt til. Den disharmoni og ondskap som eksisterer her og i visse hinsidige verdener er ikke skapt av opprinnelsen. Den frihet som de skapte immaterielle eller finstofflige vesener hadde fått, innebar også muligheten for misbruk av denne friheten. Ønsket om å bli noe mer enn det man opprinnelig var, førte i sin tur til egoismen og alt den ondskapen den har ført med seg.

Hensikten med den materielle verden og mange hinsidige verdener er å tilbakeføre til den fullkomne tilstand de deler av skaperverket som ved misbruk av sin opprinnelige frihet har fjernet seg eller kommet i opposisjon til sin opprinnelse. Jesus Kristus har gjennomført sin andel av frelsesplanen til punkt og prikke gjennom sitt liv, sin død i trofasthet til Gud og gjennom sin oppstandelse. Derved er veien tilbake til Guds rike åpnet for alle de falne.

Men hver enkelt må gå denne lange og vanskelige veien tilbake til den fullkomne tilstand, en tilstand som omfatter egen fullkommenhet, slik den opprin-nelig var, og som på en måte automatisk innebærer et liv i fullkomne omgivelser. Livet der innebærer en slags gjenforening med opprinnelsen, uten at ens individu-alitet går tapt. Universet er på en måte opprinnelsens materielle legeme. I tråd med dette er universet ikke styrt av fortiden, men er kreativt, skapende. Gjenforening med opprinnelsen - som også kan skje på Jorden - innebærer en tilgang til det materielle universet og dets enkelte deler fra en immateriell dimensjon.

Mennesket har banet seg vei fra det materielle plan, gjennom dyrelivet og videre. Det har gjennomlevet utallige former for liv i løpet av millioner av år. Også menneskets nåværende liv på Jorden er et ledd i denne utviklingen. Livet er en skole og en eksamen. Består man eksamen, kan det - etter en tid i en finstofflig verden - bety et nytt liv på Jorden i "neste klasse". Men det kan også bety at man fortsetter livet på et plan i den finstofflige verden som ligger over gjenfødelsens eller reinkarnasjonens lov. Den videre veien til fullkommenhet skjer da i nye finstofflige verdener eller utviklingstrinn.

Høyere utviklingtrinn representerer innsikt, lys, skjønnhet, harmoni. Beveger man seg - som observatør - nedover, vil disse verdier gradvis forsvinne og bli erstattet av uvitenhet, mørke, hesslighet, disharmoni. Ordet frekvens kan kanskje brukes for å karakterisere utviklingstrinnene, hvor de lyse, høye, finstofflige sfærer har en høy frekvens.

Livet i de (høyere?) finstofflige verdener atskiller seg på mange måter fra livet på Jorden. Kroppen synes å bestå av bare sanser. Man kommuniserer gjennom tanken. Alt er åpent, intet er skjult. Tanken er også en skapende kraft. Man forflytter seg ved hjelp av viljens kraft og med tankens hast. (Psykologisk) tid i vår forstand finnes ikke. Alt er som et Nå. For dem som oppholder seg der, er den immaterielle verden like reell som omgivelsene her på Jorden er for oss. For dem er livet på Jorden illusjonært.

Kontakten mellom den jordiske og de finstofflige verdener er ikke helt brutt. Naturlovene i den materielle verden er av immateriell karakter i likhet med de naturlovene som gjelder i de finstofflige verdener. Innenfor rammen av disse lovene kan vesener fra finstofflige verdener innvirke på det som skjer på Jorden. Og mennesker kan, under visse forutsetninger komme i kontakt med og motta informasjon fra disse verdener. De mennesker eller menneskelignende finstofflige vesener som er kommet lenger på denne veien til fullkommenhet, hjelper dem som ikke er kommet så langt. Det synes å gjelde på Jorden, i de finstofflige verdener og mellom de finstofflige og den materielle verden.
Loven om årsak og virkning er en gjennomgripende naturlov. Gjennom den skaper vi selv vår fremtidige skjebne eller karma. Denne loven virker også i de finstofflige utviklingsverdener. Gjennom denne loven gir vi oss selv en rettferdig dom. Men Gud kan - av nåde - gripe inn i karmaloven og dempe dens virkning.

En annen naturlov regulerer omdanning av materie til finstoff (tysk = Od, indisk = prana?) og omvendt gjennom dematerialisering og materialisering. Noen yogier og sjamamer har oppnådd en viss innsikt i de universelle lovene, slik at de i noen grad behersker sin kropp og materien. Forenklet sagt lever mennesket i grenselandet mellom to tilværelser: (1) den materielle verden med sine 4 dimensjoner. Og (2) den finstofflige verden med til dels andre lover og dimensjoner, men likevel med 3-dimensjonale vesener. Nesten alle mennesker lever utelukkende på den ene - den materielle - siden av grensen (som de ikke engang vet om).

Når det gjelder det som er sagt i kapittel 6 om livets speil og livets film, så overtar modellen dette i sin helhet. Konferer (Mat.10.26): "Vær ikke redde for dem! For ingen ting er gjemt uten at det skal komme frem, ingen ting skjult uten at det skal bli kjent." Det kan altså - også ifølge NT - finnes en registrering av alt som har skjedd.


Om fremtiden

Hva sier modellen vår om fremtiden? Vi skjelner da mellom fremtiden til det enkelte mennesket og til menneskeheten.

Det enkelte menneske
Er fremtiden til det enkelte mennesket forutbestemt? I betydelig grad, ja, men ikke helt. Det forutsetter at Gud heller ikke kjenner fremtiden med ufravikelig sikkerhet, i samsvar med både GT og NT. Det innebærer at det enkelte menneske har valg og ansvar, som igjen er vilkåret for at straff skal ha mening. På den annen side forestiller vi oss at Gud kjenner fremtiden til den enkelte med stor sannsynlighet ut fra sitt inngående kjennskap til hver enkelt. Usikkerheten ligger i at ingen på forhånd med ufravikelig sikkerhet kan vite hvordan mennesket vil forholde seg i fremtidige situasjoner.

Både LEG og de undersøkte religionene sier at menneskets fremtid påvirkes av hvordan det lever og forholder seg nå. Men detaljeringsgraden i fremstillingen er svært forskjellig. Observerte fenomen tyder på at fremtiden er beskrevet med mange detaljer, men at disse detaljene ikke er ufravikelige. LEG resonerer seg frem til et slags rettferdighetsprinsipp, som ligner svært på karmalæren. Dette åpner også for en viss forståelse av straffens vesen. Gjennom loven om årsak og virkning også på dette området, skaper mennesket sin egen fremtidige skjebne. Det betyr også at det vi utsettes for nå, i stor grad er en følge av vår egen fortid.

Spørsmålet blir da: Kan man påvirke nåtiden, slik at ugunstige hendelser som ligger i programmet for vårt nåværende liv (som stammer fra fortiden), kan mildnes eller avverges? Og kan vi gjøre noe nå, slik at fremtidig liv i det hinsidige og på Jorden kan avvikles i samsvar med et gunstig(ere) program? For begge spørsmål synes tre muligheter å være til stede: (1) Man lever slik man bør, (2) andre ber for en, slik at Gud - av nåde - oppfyller bønnen helt eller delvis, eller gjør noe som er bedre enn det man har bedt om. Den tredje muligheten består i å "tømme ut" fortiden av sin egen psyke. Det kommer vi tilbake til i avsnitt 7.3. I den grad man kvitter seg med sin fortid, gjør man fremtiden mindre forutbestemt, fordi fremtiden i sine hovedtrekk er beskrevet av fortiden.

Etter at Jesus åpnet veien til Guds rike for menneskene, har mennesket muligheten for å gå denne veien, som ifølge NT er smal, det vil si krevende. Jo bedre og fortere man oppfyller betingelsene, desto fortere kommer man ut av gjenfødelsens kretsløp.

Om menneskehetens fremtid
Alle de store religionene uttaler seg om fremtiden, men ikke like mye. Buddhismen sier nesten ingen ting. Kristendommen sier svært mye. Hinduismen, islam(?) og kristendommen sier at alt skal tilbakeføres til Gud og den opprinnelige tilstand gjenopprettes. Jødenes forventning til fremtiden gjelder et rike (på Jorden?) under Messias' herredømme. Hva som skal skje med alle som ikke er jøder, synes uklart.
NT sier mye om fremtiden og dommens dag. Men bildet er uklart; det synes å være flere dommens dager. Vitenskapens syn på fremtiden har det helt lange perspektiv, over 50 milliarder år. Hvis universets ekspansjon stanser opp, og energien i sine forskjellige former begynner å trekke seg sammen igjen, vil det oppstå et big crach - et enormt sammenbrudd. Om det vil skje, vet man altså ikke. Men Solen og dermed Jorden skal ha en langt kortere levetid, noen milliarder år. Hva menneskeheten har gjort med Jorden innen den tid, er et annet spørsmål. Det kan også tenkes at en komét eller en asteroïde har snudd opp-ned på det meste på Jorden innen den tid.

Det offisielle syn i Norge nå er at det bare finnes én dommedag, den som omhandles i (Mat.24.27). Det som omhandles i (1.Pet.3.19-20), hvor Kristus åpnet portene til dødsriket, betraktes ikke som en dommens dag. Dobbeltavslutningen i Johannes Åpenbaring, hvor Satans makt begrenses i 1000 år og med en dommens dag både før og etter, betraktes som en jødisk konstruksjon som ikke er tatt inn i den kristne tro.

Mot denne bakgrunn avstår vi fra å bygge noe fremtidsperspektiv inn i modellen, bortsett fra at alt i en fjern fremtid vil bli tilbakeført til Gud, og at den opprinnelige tilstanden igjen vil bli opprettet. For den enkelte er muligheten for å vende tilbake nå til stede. Men veien må vi gå selv, med den hjelpen vi kan gi hverandre, og den hjelpen vi kan få fra Guds rike. Selvets bevissthet er overordnet all materie. Når den materielle verden har tjent sitt formål, vil den av Selvet bli oppløst eller demateriali-sert med endelig virkning.

 

 

 

7.3 Supplerende tilstandsbeskrivelser og       forklaringer

Derfor elsker Gud alle mennesker uten forskjell, for hver av dem er en individuell gnist av Hans Væren.   Paramahansa Yogananda

Den sanne himmel, hvor Gud dveler, er overalt, alle vegne, om det så er midt i Jorden. Intet er utenfor Gud, for der hvor Han var før Jordens skapelse, der er Han ennå, i seg selv og selv alt vesens vesen.   Jacob Böhme


Menneskets vesen
Om bevissthet

Dét som til enhver tid befinner seg i vår bevissthet, utgjør livet vårt. Modellens syn på bevissthet hentes nesten i sin helhet fra kapittel 6. Det skal ikke gjentas her. Men kontakten med religionene har fått oss til å foreta en liten justering. I LEG snakket vi om bevissthet som i tillegg til det å være bevisst, også hadde noen andre egenskaper (konf. Forslag vedrørende bevissthetens egenskaper i avsnitt 6.3). Vi foretrekker nå å kalle bevisstheten med sine øvrige egenskaper for "selvet" (med liten s). Selvet har da visse egenskaper, hvor det å være bevisst, er selvets hoved-egenskap. Derved får vi frem koblingen til Selvet (med stor S). Da bevissthet synes å være noe essensielt i tilværelsen, må vi oppholde oss litt til ved denne forunderlige "tingen", da en økt innsikt om bevisstheten kan vise seg å være helt sentral for et mer helhetlig syn på tilværelsen.

At mennesket og høyere dyr har bevissthet, er hevet over tvil. Bevissthten er det ultimate sanseorgan, som ikke må forveksles med evnen til å tenke. Ser vi på de persiperende egenskapene til laverestående og primitive dyr, er det nærliggende å slutte at selv den enkleste form for sansning bare er mulig hvis en tilsvarende enkel eller svak form for bevissthet er til stede. Også visse fenomen i planter kan tyde på at plantene har en form for bevissthet. Vi konkluderte altså i LEG og avsnitt 6.3 bl.a. med at alle levende vesener har bevissthet i den grad de kan sanse.

Det er interessant at også ifølge (80) - Buddhas samtaler, side 70 - har alle sansende vesener bevissthet. "God i begynnelsen har sitt utspring i bevisstheten om at vi og alle sansende vesener fundamentalt sett har buddhanaturen som vårt innerste vesen, og at å erkjenne den betyr å bli kvitt uvitenheten og endelig gjøre en slutt på lidelse." Buddhanaturen må da være buddhistenes navn på det vi har kalt selvet, Gud i meg eller den guddommelige gnist. Kristendommen sier "skapt i Guds bilde". Dessuten uttaler NT seg mer konkret om dette i (1.Kor.6.19): "Vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd som er i dere, og som dere har fått av Gud?" Som vi har sett, uttaler flere av de "små" religionene seg i samme retning. Og LEG sier at noe av det opprinnelige (nødvendigvis?) må finnes i dét som er blitt til ved det opprinnelige.

Gud har altså plantet noe av seg selv i oss. Det betyr at på "bunnen" av vår psyke finnes noe guddommelig, rent og uplettet som verken kan drepes eller forurenses, og som er i harmoni med alt.


Hvordan er vi?
Men den guddommelige gnisten nevnt ovenfor er mer eller mindre tildekket av noe vi har skaffet oss selv en gang i den fjerne fortiden. Vi er de falne engler. Mens det gode i oss, som er av Gud - gudsgnisten - er kjærlighet, barmhjertighet, innsikt og kreativitet, ja, selve livet, så er det som er vårt eget bidrag, kilden til egoisme, angst, aggressionen, uforstand osv. Det er det som skaper våre egne problemer og problemer i samværet med andre mennesker og naturen. Dette er et syn som går igjen i de fleste religioner, og som skjematisk er illustrert på side 154.

Spørsmålet blir da: Hvordan kan det i oss som ikke er så bra, oppløses? Dette er det religionene søker svar på. Og hvilke svar får vi? Bortsett fra få unntak, er hensikten med den materielle verden å tilbakeføre til Gud alt som ble utstøtt, slik at den opprinnelige, fullkomne tilstand gjenopprettes. Kristendommen sier det slik. "Derfor skal dere være fullkomne likesom deres himmelske Far er fullkommen." (Mat.5.48).1) Buddhismen og hinduismen snakker om forening med guddommen. Og de kaldeiske orakler, gnostisismen og sufismen snakker om å frigjøre gudegnisten fra det som tildekker den. Livet på Jorden er en skole. Og skolens oppgave er å fjerne alt av egoisme og andre negative ting fra menneskenes psyke, slik at det rene, guddommelige selvet på "bunnen" av psyken vår kan utfolde seg i harmoni med sin opprinnelse og alle medskapninger.

Hva religionene sier om veiene til dette målet, har vært gjenstand for drøftelse i denne boken. Hva modellen vår sier om dette, kommer vi til.

Ved begynnelsen av livet på Jorden, eller inkarnasjonen, blir "sjelen", eller det finstofflige vesen - før fødselen - knyttet til fosteret i morslivet med en "sølvtråd".

Etter hvert som vi vokser til, hvordan møter vi oss selv i dagliglivet? Vi ser kroppen. Stort sett kjenner vi tankene våre, og noen følelser, gjerne knyttet til spesielle situasjoner. Og så vet vi at vi er bevisste når vi ikke sover, det vil si at vi har en bevissthet, uten at de fleste av oss har reflektert nærmere over det. Selv om de fleste mennesker har mange flere detaljer i forestillingene om seg selv, lever vi i en kultur med svært liten selvforståelse.

Nærmere studier fører frem til at mennesket er et sammensatt vesen, med to (kanskje flere) legemer i hverandre som omslutter denne gnisten av opprinnelsens eget vesen. Det "tetteste" legemet er det materielle legemet som mennesket legger av seg når det dør. Men vi har også i oss et finstofflig legeme. Iklædd dette finstofflige legeme kan enkelte mennesker forlate sitt materielle legeme. Det blir liggende bevisstløst tilbake, mens jeg-bevisstheten - ikledd det finstofflige legeme - går inn i en finstofflig verden. Dette vesen er forbundet med det fysiske legemet gjennom det nevnte, finstofflige, elastiske båndet, kalt "sølvtråden".

I modellen vår inntreffer døden når sølvtråden brytes. Å dø vil si å gå over i en finstofflig verden, en verden som passer for vedkommende persons utviklingstrinn. Her lever mennesket videre som et bevisst, finstofflig vesen med et finstofflig legeme som motsvarer dets åndelige utvikling, dvs. der det nå står på veien til fullkommenhet. Kortere eller lengre tid etter døden ser den avdøde sitt livs film. Denne danner grunnlaget for hans eller hennes karma, eller fremtidige skjebne, i henhold til loven om årsak og virkning. Dette er én form for dom. Det kan finnes flere.

Hvor har modellen dette fra? Både LEG og religionene lærer oss at vi egentlig er et finstofflig vesen i en materiell kropp. Religionene kaller dette finstofflige vesenet for "sjel". Den materielle kroppen går til grunne når vi dør, mens vi lever videre som finstofflige vesener i en eller annen finstofflig verden. Bevisstheten og psyken er del av det finstofflige vesen og overlever den materielle kroppens død. Selv om vi ikke kan ta med oss noe når vi dør, så tar vi med oss selv, vår egen psyke. I tillegg har det finstofflige vesen en finstofflig kropp. Vi har altså en fremtid i en finstofflig verden når vi dør.

Men vi hadde også en fortid i en finstofflig verden før vi ble inkarnert i fosteret i mors liv en gang før fødselen. Dessuten har vi en fortid fra tidligere liv her på Jorden. Vårt jordiske liv når vi fødes på Jorden og vårt hinsidige liv når vi dør etter endt jordeliv, avhenger av vår fortid - av det vi har gjort tidligere - og av det vi er; dvs. det som befinner seg i vår psyke, og som også avhenger av vår fortid.


Hvorfor et materielt univers?

Hvilken rolle spiller det materielle univers for menneskets utvikling? Da mennesket er på Jorden, og Jorden er bitte, bitte liten i det store univers, kan man være fristet til å si at dette er størrelser som ikke har noe med hverandre å gjøre. Men hva vet vi om det? Det står i skriften (1.Mos.22.17 og Jer.33.22) at Abrahams slekt skal bli tallrik som stjernene på himmelen og sanden på havets bunn. Det kan tyde på at frelsesverket omfatter langt flere enn noen milliarder mennesker som lever ett eller flere liv på Jorden.

Mye tyder på at i naturen er funksjon = hensikt. Det er derfor nærliggende å spørre hva den materielle "drakten" gjør med oss, hvilke funksjoner den har. Noe har vi nevnt ovenfor. Dessuten begrenser den tilfanget av informasjon. Derfor tror de fleste av oss at hvert liv på Jorden er nytt. Og selv om vi ikke tror det, så er informasjonen om fortiden stort sett ikke tilgjengelig. Da vi mennesker har stor tilbøyelighet til å dvele ved fortiden, synes det vesentlig for vår videre utvikling at vi slipper informasjon om vår antagelig svært lite hyggelige fortid. Buddhismen nevner i den forbindelse noe om at livet på Jorden skaper de beste forutsetninger for å utvikle seg helt til nirvana.

Menneskenes muligheter for å se inn i finstofflige verdener begrenses også, mens de på "den andre siden" synes å ha gode muligheter for innsyn i det som skjer på Jorden. Materien virker som en slags enveis-speil. Og det kan kanskje være "praktisk" for det hjelpearbeidet som Guds rike utfører på Jorden. Kanskje ville menneskene prøve å finne veien tilbake av opportunistiske grunner, hvis alt var åpent? Det ville kanskje bety å gå inn i en vranglås og derfor være en lite brukbar tilnærming. Åpenhet ville dessuten legge et utillatelig(?) press på menneskene. Skal det opprinnelige gjenopprettes, må det kanskje finne sted en renselsesprosess innenfra, fra menneskesinnets dyp, som er total og altomfattende? Og ikke minst; det ser ut til at motivasjonen skal komme innenfra - i frihet - ikke utenfra.

 

Retningslinjer ved gjennomføringen av frelsen

Det viste seg å være ånder som var stivnet av kulde. Det ble sagt meg at de var slike som hadde levd i verden helt uten kjenskap til Gud. .... Englene hadde omsorgen for å inngyde liv i dem. .... Dette arbeidet som ble utført
av Herren gjennom englene, pågikk hele natten, og deretter ble de forberedt til å kunne delta i visse fellesskap, hvor de i løpet av lang tid ble mer fullkomne. De var nemlig mottagelige for livet, fordi de ikke hadde noe å forsvare (unlearn), slik som de som hadde befestet seg i falske lærer som stred mot sannheten.                               Emanuel Swedenborg

Det er mange ting vi mennesker har vanskelig for å forstå. Og ett spørsmål som stadig går igjen er dette: Hvorfor griper ikke Gud inn for å hindre at det han er imot, skjer? Hvis vi mennesker ser noe skje som vi ikke liker, så griper vi inn og hindrer det, hvis vi kan. Men Gud gjør ikke det. Hvorfor? Er det fordi han ikke eksisterer? Er det fordi han ikke er så allmektig som man vil ha det til? Eller finnes andre grunner?

Følger Gud noen prinsipper, som vi kanskje kan få en anelse om? Det ser ut til at Gud ikke vil tvinge menneskene til å vende tilbake til Hans rike. Vi må finne veien på eget initiativ, og så velge å gå den selv. Himmelriket er et tilbud vi kan gjøre bruk av eller vrake. Begge deler kan være problemfylte. Å gjøre bruk av tilbudet innebærer et disiplinert liv i samsvar med Guds bud, eventuelt med forsakelser og anfektelser. I denne prosessen kan mennesket lett snuble. Men prosessen forutsetter at man ikke gir opp eller vender om. Et slikt menneske kan forvente hjelp til å komme videre. Både buddhismen, hinduismen, islam og kristendommen sier noe om dette.

Bevisst å vrake tilbudet kan åpne muligheten for det søte liv på Jorden i øyeblikket, men konsekvensene på litt lengre sikt vil være ille. Man har da i større eller mindre grad begått det som kalles dødssynden. Her kommer smerteprinsippet til anvendelse for å få vedkommende til å vende om. Alle religionene legger vekt på det.

Et annet prinsipp er rettferdighetsprinsippet: Vi skaper på en måte vår egen fremtid gjennom loven om årsak og virkning. Den kan gjelde både i stort og i smått. Den som handler mot det som er meningen med livet, dømmer seg selv. Men hva er rettferdighet? Er det slik å forstå, at det vi påfører andre, det - eller tilsvarende - skal vi i sin tid få erfare selv?

Men Gud er ikke bare en rettferdig Gud, men også en nådig Gud. Hva innebærer det? I vår modell innebærer det to ting. For det første er nåde innebygget i skapelsen og frelsesverket, og i den hjelpen som blir gitt fra Guds rike. La ditt rike komme til oss, heter det i Fader Vår. På denne måten har Jesus oppfordret oss til å be om besøk - og hjelp - fra Guds engler. Nåde er dessuten virksom ved at man fra den gode verden griper inn og mildner virkningene av rettferdighetens lov (karma), når forutsetningene for det er til stede. Men selv idag, to tusen år etter Jesu død og oppstandelse, er menneskenes iver etter å finne veien tilbake til sin opprinnelse ikke særlig stor. Da kommer lidelses-prinsippet til anvendelse. Å tilbakeføre skapningene til Gud er åpenbart en vanskelig og enormt tidkrevende prosess ut fra menneskets perspektiv. Men for Gud er 1000 år som én dag.

Når målet er å gjenopprette den opprinnelige tilstanden, hvilke veier står åpne for menneskene? Når Gud har satt iverk en slik frelsesplan, så må vi gå ut fra at det er for å lykkes. Det må innebære at de anvendte virkemidler har i seg et "sug" (gradient) henimot tilbakeføringen av de falne. Hvilke veier eller virkemidler er det vi snakker om?

Det ser ut til å eksistere flere muligheter for å komme videre på veien til Guds rike, og da tenker vi ikke primært på flere muligheter gjennom flere liv. I utgangspunktet dreier det seg om å kvitte seg med sin fortid. Og det finnes to "typer" fortid: Tidligere i dette liv, og tidligere liv.

Mye tyder på at det er sinnelaget det kommer an på - hvor ærlig, trofast, tålmodig, tilgivende og barmhjertig man er - ikke hvilke tankemessige forestillinger man gjør seg. Det man er og gjør, er det vesentlige, ikke hva man innbiller seg, ikke hvilken konfessionell tro man har. Men det man tror kan selvsagt innvirke på det man gjør og på utviklingen av sinnelaget. Salige er de tålsomme, de som tørster etter rettferdighet, de barmhjertige, de rene av hjertet og de som skaper fred, sier Jesus blant annet i bergprekenen. Andre religioner legger stor vekt på det samme. Forestillingen om at "troen alene" frelser, har liten forankring i NT. Men det som synes klart er, at troen på- og anerkjennelsen av Kristus - som frelseren - før eller siden vil være nøkkelen for alle de falne til å gjenforenes i Guds rike.

Ikke det som går inn gjennom munnen, gjør mennesket urent, men det som går ut av munnen. Disiplinert og rettskaffen livsførsel i troen på Gud er derfor én vei å gå. Dette kan intensiveres helt til en asketisk selvdisiplinering, eventuelt under ledelse av en opplyst guru. Denne utviklingen kan ha hovedvekt på et yoga-teknisk aspekt, eller det er selv-innsikt som kan stå i sentrum.

Da "sjelen" kan belastes gjennom det som skjer på det materielle plan, må den omvendte prosessen også være mulig. At "sjelen" avlastes gjennom noe som kan skje på det materielle plan: Å "tømme sinnet" gjennom den selv-innsikt som full gjenopplevelse gir, må også bringe en videre. Slik avprogrammering av psyken kan være vanskelig, men synes altså å gi mulighet for en form for gjenfødelse eller frelse allerede som menneske. Dessuten gir reinkarnasjonen muligheten for å begynne påny, å få en ny sjanse, hvor reinkarnasjonen forutsetter et materielt univers. I alt dette ligger en form for nåde som vi kommer tilbake til nedenfor. Nåden er den tredje muligheten vi vil nevne. Den fjerde er lidelsesprinsippet.

I samsvar med en åpenbaring gitt til den katolske presten Johannes Greber kreves ingen menneskelig innretning for å vende tilbake til Guds rike, ingen kirkeorganisasjon, ingen prester fra de organiserte religionene. Den som er kommet på avveie, kan når som helst - i sitt indre - sette seg i forbindelse med Gud, sin Far, og får av ham - uten menneskelige mellomledd - tilgivelse og kraft til å leve etter Guds vilje. Så langt denne åpenbaringen. Et menneske som ikke har hørt om frelsen her på Jorden, men har et godt sinnelag, vil få muligheten i det hinsidige - etter den jordiske død - å utvikle seg videre og ta imot frelsen der.



7.4 Kommentar

Vi satte oss fore i dette kapitlet å undersøke om det var mulig å finne en modell ut fra hvilken både LEG's syn på tilværelsen og religionene kunne forklares. Har vi med dette funnet en slik modell? I store trekk kan vel det bekreftes. LEG og religionene behandler bare delvis de samme tema. Der de overlapper hverandre, synes de ikke å komme i konflikt med hverandre. Og der de supplerer hverandre, synes heller ikke vesentlige problemer å oppstå. Hvor realistisk er da denne ganske uvanlige modellen? Til det spørsmålet har forfatteren denne holdningen: Inntil ny og bedre informasjon foreligger - informasjon som tilsier noe annet - satser jeg på at denne modellen per idag er den beste beskrivelsen av virkeligheten på de områdene den beskriver. Men vi skulle gjerne hatt bedre informasjon på en rekke områder. Får vi det, må vi være rede til å oppdatere modellen tilsvarende eller forkaste den til fordel for en helt annen som på det tidspunktet vil være den mest troverdige.
   Jeg sier altså ikke at virkeligheten er slik, bare at "alle" brikkene faller på plass i denne modellen. Sålangt jeg kan se, finnes det dessuten ikke noe - bortsett fra fordommer mot uvanlige tanker - som tilsier at denne modellen ikke er mulig.

Det er grunn til å spørre: Er Jorden så enestående? Vi må regne med at det finnes former for liv knyttet til materie mange steder i universet. Men kan det virkelig være slik at personen Jesus, som ifølge skriften har hatt - og har - en slik enorm rolle i universet, valgte å komme til denne bitte lille planeten Jorden? Til det sier vi at enten er det slik, eller så er det ikke slik. Å snakke om "sannsynligheter" er meningsløst. Å snakke om sannsynligheter er aktuelt der de store talls lov gjelder. Dessuten kan selv det minst sannsynlige finne sted. Men her har vi brukt hermetegn, fordi det synes å ligge en plan bak, slik at ingen store hendelser beror på tilfeldighet.

Alt har en teknisk side, en side som også kan være finstofflig-teknisk, og det på flere nivåer. På øverste, det mest subtile nivå, synes det tekniske aspekt og det bevissthetsmessige nødvendigvis å være nær hverandre, ja, beslektet. I vår modell er det nettopp tilfelle på det mest subtile plan, hvor ur-energien og bevissthet ses på som to sider av samme "sak" - det handlende og det opplevende aspekt. I det opprinnelige finnes de egentlige broer mellom religion og vitenskap, slik det logisk sett også må være.
   Jo mer fortettet nivået blir, desto større blir avstanden mellom den tekniske siden, dvs. den som manifesterer seg, og den bevissthetsmessige. Avstanden kan bli så stor at det må opprettes mellomnivå(er) for å opprettholde bevissthetens - det vil si livets - "kontroll" med det manifesterte aspekt som hører til nivået. Som følge av dette må det fysiske og det originalt psykiske ha tilknytningspunkter på alle nivåer mellom ytterpunktene, nemlig: (1) Opprinnelsen, som må ha hatt et fysisk og et psykisk aspekt, konferer avsnitt 6.3. Og (2) det materielle skaperverket, som også må ha et fysisk og et psykisk aspekt. Og mellom disse ytterpunktene finnes (stabile) fysiske mellomnivåer i alle grader av finstofflighet med et tilhørende psykisk aspekt.

 

 

Meningen med livet                                 Og har du gjort meningen med livet,
er å finne          
                               er meningen med livet
meningen med livet.                                 å være meningen med livet.

Har du funnet                                      Kan den som ikke er rede
meningen med livet,                                 til å være meningen med livet,
er meningen med livet                               noen gang oppnå
å gjøre meningen med livet.                          å finne meningen med livet?



 Til hovedsiden Til  Innholdsfortegnelsen   Til  8  Hvordan stemmer dette med kristendommen av idag?



Alt innhold © 1999-2009 Johan Lem.
www.johanlem.no