6 RESULTATER FRA PROSJEKTET
   "LANGS ERKJENNELSENS GRENSELAND"

Bare den som er rede til å oppgi en tilsynelatende godt fundert teori på grunn av en eneste kjennsgjerning som motsier den, tenker vitenskapelig.      Max Kemmerich

På naturvitenskapens område finnes bare en autoritet, erfaringen.  Rudolf Camerer

Først i dette kapitlet nevner vi det nødvendigste om analysen og bokprosjektet Langs Erkjennelsens Grenseland1) (LEG, bok 49). I avsnitt 6.2, vil vi sette sammen en mer helhetlig skisse av tilværelsen, slik den kan fortone seg på bakgrunn av undersøkelsene gjort i nevnte prosjekt. Men denne skissen vil ikke være så omfattende og nøye begrunnet som i LEG, som helst burde være kjent for leseren på forhånd. Til slutt, i avsnitt 6.3, følger en hypotese om bevissthetens natur, som er et "spin-off" fra prosjektet.

6.1 Om prosjektet
Dette private prosjektet hadde to formål: Å gå opp forskningsfronten på følgende fem områder: Den såkalte materielle verden fra mikrokosmos til makrokosmos - Livets opprinnelse og utvikling på Jorden - Menneskets psyke og hjernen - Menneskekroppen, som den mest avanserte biologiske maskin - og De såkalte paranormale fenomen, hvor det også foregår forskning. Den første hensikten var altså å finne ut hva vi mennesker vet, eller tror vi vet, på alle disse områdene. Den andre hensikten med dette vitenskapsfilosofiske arbeidet var å finne ut om vi kan forstå noe mer, hvis vi ser alt dette i sammenheng.
Det var forfatteren av denne boken som tok initiativ til- og gjennomførte prosjektet. En eller flere fagpersoner har gått igjennom og kommentert sine respektive fagfelt. Den gjennomgående metoden som er brukt kan kort karakteriseres slik: Fra "fakta", over logiske resonnementer til mulige konklusjoner. "Faktastoffet" er stort sett hentet fra bøker og vitenskapelige tidsskrifter. Hermetegnene betyr at det i dette stoffet også inngår vitenskapelige teorier, hypoteser og meninger som ofte motsier hverandre. Dessuten er benyttet godt dokumenterte observasjoner og erfaringer fra områder der bruken av vanlige vitenskapelige metoder er vanskelig eller umulig. Forfatterens resonnementer som fører frem til de mange, og til dels uvanlige konklusjoner, er dokumentert i boken, slik at leseren selv kan følge dem med kritisk blikk. Andre forskeres konklusjoner er - til sammenligning - også gjengitt i et betydelig omfang.

Den vitenskapelige metode sier i sin strengeste form at skal noe aksepteres som reelt, må det foreligge dokumentasjon fra eksperimenter som er bekreftet av andre, tilsvarende undersøkelser. Dette er greit på svært mange områder, men virker veldig innsnevrende, hvis prinsippet anvendes ukritisk og generelt. En påstand eller innsikt blir ikke først riktig gjennom slike eksperimenter. Men denne holdningen fører ofte til at dét man tror, antas å være riktig inntil det motsatte er bevist. Dette er ingen vitenskapelig holdning. Jorden var rund også dengang alle trodde den var flat. Men noen innså likevel at den var rund ut fra egen observasjon og logisk tenkning. Så lenge man ikke vet, må man si og mene: Vi vet ikke. Det vi har observert, kan tolkes slik, men også slik. Begge, eller alle synspunkter må stå likt, ha det samme press på seg til å underbygge sin riktighet. Man kan helle til den ene eller andre oppfatningen, men den ene er ikke mer "sannsynlig" enn den andre. Dette har nemlig i de fleste tilfeller ingenting med sannsynligheter å gjøre. Enten er det slik, eller så er det ikke slik.

Men også et annet forhold svekker autoriteten til denne form for vitenskapelig holdning. Er det sikkert at alt som eksisterer, kan fanges inn med våre (nåværende) måleinstrumenter? Ingen har sannsynliggjort at det er tilfelle. Det er også urimelig å anta noe slikt. Hva da med de realiteter som ikke kan fanges på denne måten? Skal de neglisjeres av vitenskapen? Skal man si at de ikke eksisterer eller i det minste er uinteressante, fordi de er "uvitenskapelige"? Vitenskapelig forskning kan ikke utelukke realiteter som uinteressante eller ikke-eksisterende. Det ville være uviten-skapelig. Derfor må oppmerksomheten rettes mot den vitenskapelige metode, og gjøre den mer i samsvar med de realiteter som det etter hvert blir mer aktuelt å forske på. Den såkalte bevissthetsforskning er et slikt område - også mange såkalte paranormale fenomen. Noen av disse kan være gjenstand for eksperimentell forskning, og det blir da også gjort. Men det er for lettvint, ja, uvitenskapelig å si at fenomen som i sin natur ikke er tilgjengelige for slik forskning, derfor ikke kan eksistere eller utforskes.

Deler av det vitenskelige miljø over hele verden har etter hvert innsett at man ikke kan utelukke deler av virkeligheten fra vitenskapelig forskning, bare fordi man har satt så snevre kriterier for det som skal aksepteres som vitenskapelig metode. Målet er da å bruke så vitenskapelige metoder som mulig. Dette er også bakgrunnen for å behandle spesielle bevissthetstilstander og en rekke paranormale fenomen på lik linje med (andre) naturvitenskapelige fenomen. Forutsetningen har vært at den foreliggende observasjon og erfaring tilsier at det dreier seg om reelle fenomen.




6.2 Hvilket syn på tilværelsen kan hentes ut av       prosjektet?

Vi lever i et univers som er annerledes enn det vi er opplært til å tro på. John E. Mack

Universet
Forskerne tror at universet er uten selvmotsigelser. Kosmologene regner med at det kan finnes andre univers i tillegg til "vårt". Det kan være ett som vårt univers er gått ut fra - et slags mor-univers. Men det kan også være søster-univers, eller kanskje datter-univers? Det sier matematikken, men det finnes ingen kosmologisk erfaring som underbygger en slik tanke. Derimot finnes parapsykologiske erfaringer som går i den retningen.

Alt som finnes i et univers, er del av universet. Og egenskapene til delene er samtidig universets egenskaper. Det gjelder også liv, bevissthet og intelligens. Disse egenskapene synes også å manifestere seg i den kosmiske, kollektive psyken som vi kommer tilbake til og som synes å være "i slekt med" våre tilsvarende egenskaper. Det er bakgrunnen for at menneskets bevissthet under visse forutsetninger kan tre i forbindelse med den kosmiske bevissthet. I tråd med dette har fysikerne, særlig gjennom kvanteteorien3) - gjennom partiklenes bølgeaspekt og nullpunktenergien i vakuum - også funnet ut at "alt i (det fysiske) universet henger sammen med alt". Det er også en logisk konsekvens av "Big Bang", kjempesmellet som man tror var universets opprinnelse for 10 til 20 milliarder år siden. Også de fenomen som av fysikerne kalles "ormehull" og "ikke-lokalitet", peker i samme retning. Dessuten synes intet å kunne frembringe noe som er vesensforskjellig fra en selv.

Da noe ikke kan oppstå av intet, må noe i universet ha vært genuint opprinnelig. Med utgangspunkt i det genuint opprinnelige må en selvutviklende prosess ha ført til de tilstander som forelå tidligere, som foreligger idag og som vil foreligge i fremtiden. Konf. avsnitt 6.3.

Bevissthet fremstår som noe av det forunderligste som eksisterer. Da bevissthet finnes i universet, er bevissthet del av universet og en egenskap ved universet. Uten bevissthet ville det ikke finnes noe bevisst liv og ingen tankevirksomhet.

Bevissthet og informasjon ser ut til å ha noe vesentlig med hverandre å gjøre, både i forbindelse med universets selvutviklende prosess og der informasjon og bevissthet danner den individuelle eller kollektive psyken. En kollektiv psyke med to hovedaspekter synes nemlig å eksisere: en kollektiv bevissthet som observerer alt - eller mye av - det som skjer og en kollektiv hukommelse (som i LEG er kalt livets film) som registrerer det som er observert. Flere paranormale fenomen peker i denne retningen. Bevisstheten og dens natur synes å måtte innta en sentral plass i det helhetssynet som avtegner seg.

Da intet kan frembringe noe som er vesensforskjellig fra seg selv, må det eksistere et slektskap mellom universene. Av samme grunn må det være et slektskap mellom det som er genuint opprinnelig og alt som er blitt til med utgangspunkt i det opprinnelige. For det synes klart: Ikke alt som eksisterer idag, er like opprinnelig. Overlegningene i LEG fører frem til at bevissthet, informasjon og energi (og kanskje tid og rom) må antas å være det opprinnelige i universenes univers, det vil si i det mest opprinnelige univers. Det opprinnelige har da frembragt alt det som er blitt til. Og vi har derfor sluttet oss til at det må være et slektskap mellom dette og det opprinnelige.

Selv om universet på en måte er begrenset, er det vanskelig å få nærmere kjenskap til disse "grensene". Det gjelder også det som kalles vakuum - det absolutt tomme rom - som ikke kan eksistere, fordi kortlivede partikler da dannes. Bl.a. derfor tror man at universet "svømmer" på et "hav" av energi.

Materien
Materie er energi i en spesiell form. Den langt overveiende del av energien eller massen i vårt univers - kanskje så mye som 90 - 95% - er mer eller mindre ukjent. Man vet bare delvis hva den er og hvor den er. Det innebærer at det kan eksistere helt ukjente - eventuelt også eksotiske - "ting" i universet i store mengder. Men den totale energimengden i universet er antagelig nær en grenseverdi som gjør at man ikke vet om universet vil fortsette å ekspandere uten ende, eller om den nåværende ekspansjonen vil stanse opp, snu og føre til en gigantisk kollaps om ca. 100 milliarder år.

Det vi kaller materie, fortjener bare denne betegnelsen ned til atomnivå. For atomet, stoffets minste bestanddeler, er laget av "partikler" som består av forskjellige typer mini-bunter av svingende energi.    Materiens innerste vesen er "dansende energi", for å si det enkelt. Og kanskje er denne dansende energien heller ikke alltid med sikkerhet til stede. Det kan henge sammen med at vakuum-fenomen kan spille en rolle. Materiens minste deler har to aspekter, eller egenskaper, som ikke kan opptre samtidig.    Materien kan vise seg som partikler eller som bølger, hvor partikkelaspektet har en utrolig liten utbredelse, mens bølgeaspektet ikke har noen romlig begrensning i det hele tatt. Ifølge en ny teori kan det henge sammen med at partiklene kan være stående såkalte kvantebølger som ikke er av elektromagnetisk natur.
   De energibunter som danser i atomet, fyller bare en bitte liten del av det rommet atomet legger beslag på. Materien er derfor utrolig "luftig". Likevel oppfattes den av oss som massiv og fast.

I vanlig fysikalsk språkbruk sier man at elektronene, f.eks. ved oppvarming, hopper fra "skall" til "skall" i atomene, Forskjellene i energi er en kvant, den minste frie energimengde som man mener kan eksistere. Men denne forenklede språkbru-ken må ikke tildekke at elektronene kanskje ikke hopper. For hvis de hadde hoppet, hadde de underveis hatt deler av en kvant energi. Derfor oppfatter vi det slik at elektronene dematerialiseres og materialiseres igjen i sin nye bane. Man vet ikke engang om det er det samme elektronet som dukker opp igjen.

Undersøkelsene har vist at det er plass for det paranormale i vitenskapens fysiske modeller. Det finnes intet der som skulle tilsi at det paranormale ikke kan eksistere. På det menneskelige plan har bevisstheten og/eller tanken, under visse forutsetninger evnen til å påvirke materie utenfor kroppen.

Finstofflige verdener
Selv om en rekke paranormale fenomen ikke er dokumentert i vitenskapelig forstand - kanskje kan de av prinsipielle grunner heller ikke dokumenteres på denne måten - må de anses for å være ekte. Den rimeligste forklaringen på noen paranor-male fenomen innebærer at det - i tillegg til vårt materielle univers - eksisterer finstofflige verdener. Vesentlige egenskaper synes å være: At det finnes finstofflige, intelligente vesener som ligner svært på mennesker. Og at det finnes områder der som ligner svært på forhold her på Jorden. Observasjoner tyder på at også finstofflige dyr eksisterer.
   En noe annen form for forbindelse kan ligge i at det finnes lys i begge verdener. Sansning av lys synes å være svært lik i de to verdener. Det kan tyde på at fotonene og deres bølgeaspekt danner en slags forbindelse eller bro mellom de to verdener, den finstofflige og det materielle universet.

Det finnes en kommunikasjon mellom vår verden og finstofflige, men denne synes å være ensidig på flere måter. Informasjonen herfra og dit synes å være svært omfattende, kanskje 100%, slik at man "på den andre siden" vet mye - eller alt - om det som foregår på Jorden, mens bare noen få av Jordens borgere har mer eller mindre begrenset informasjon om hva som skjer i de finstofflige verdener. Hos noen mennesker er kontakten mellom den materielle kroppen og den finstofflige delen av mennesket "løsere" med den følge at vedkommende kan få spesielle egenskaper som kalles paranormale. Vi tenker på klarsyn, telepatiske eller mediale evner. Slike mennesker kan ha en mer eller mindre utviklet kontakt med den finstofflige verden. Ja, noen kan sågar kommunisere med finstofflige vesener. For oss alle betyr det at vi tilhører tre verdener av ulik subtilitet: den materielle, den finstofflige og den mest subtile, bevissthetens verden. I visse tilfeller kan menneskets bevissthet gå opp i noe som er beskrevet som "en allvitende og allkjærlig enhet", som antas å være det som er kalt den kollektive bevissthet. Dette kan tyde på at menneskets bevissthet er en individualisert "dråpe" av den kollektive bevissthet, en dråpe som vanligvis lever avsondret i en kropp, men som likevel har muligheten for å gå opp i - kanskje det er sin opprinnelse?

Man kan også gripe inn i jordiske forhold fra den andre siden, uten at det omvendte forhold synes mulig. Det kan tyde på at i det minste deler av den finstofflige verden er overordnet vår verden, og rimeligvis mer opprinnelig.

Den rimeligste forklaringen på noen paranormale fenomen innebærer at det må finnes en løpende registrering av alt som skjer i en tredimensjonal universell "fargefilm" som også inneholder stemninger. Denne registreringen synes å skje ved at alt som skjer "speiles" i et slags universelt "speil" som kanskje er det samme som den universelle bevissthet som enkelte mennesker i visse situasjoner synes å komme i kontakt med. I så fall kan man snakke om en universell, kollektiv psyke med bevissthet og hukommelse.
"Livets film"synes å være del av en finstofflig verden. Den inneholder også registreringer av alt som har skjedd i fortiden. Og det finnes indikasjoner på at den inneholder detaljert informasjon om fremtiden. Denne synes ikke å være bindende, men en god prognose, som mennesket har muligheten for å avvike fra. Viljen til å gjøre det, er ikke "fri", men begrenset. Det kan tenkes at det mennesket gjør og har gjort, er grunnlaget (helt eller delvis) for denne prognosen. Man påvirker sin egen fremtid. I så fall er et rettferdighetsprinsipp innebygget i naturen.

Det finnes pre-eksistens; dvs. at et menneske har levd i en finstofflig verden før det kommer til Jorden. Et menneske på Jorden oppstår altså når et finstofflig menneske fra den finstofflige verden forenes med fosteret før fødselen. Når et menneske dør, forlater det finstofflige mennesket i det jordiske mennesket den materielle kroppen og går over i en finstofflig verden. Også forestillingen om reinkarnasjon støttes av såpass mange erfaringer at vi regner med at det er et reelt fenomen. Det betyr at det nyfødte barnet har en fortid i en finstofflig verden før livet her på Jorden begynte (pre-eksistens), eventuelt også i en materiell verden før det igjen. Det innebærer at vi kan fødes igjen på Jorden til et nytt liv etter dette.

Det betyr også at fosteret må være et materielt "skall" som et lite, finstofflig barn inkarneres i før eller ved fødselen. Det man tror idag, at hele mennesket og psyken bare er et produkt av arv og miljø, kan ikke være holdbart. Mennesket må være et produkt av arv, miljø og i tillegg det som det lille, finstofflige barnet bringer med seg når det blir inkarnert i fosteret. Det kan også forklare hvor den "nedarvete" programvaren i hjernen, nemlig arketypene, angst for blod, evne til språk, vidunderbarn, etc. kommer fra.

Livets opprinnelse og utvikling
Ut fra det vi vet idag, må livet på Jorden enten være kommet fra universets enorme rom eller gjennom en skaperakt, eller begge deler. Det er hittil ikke sannsynliggjort at livet har oppstått gjennom kjemiske reaksjoner i en ursuppe, slik den offisielle versjonen sier. Tvert imot synes det svært usannsynlig at noe slikt har kunnet skje. Det er mest nærliggende å anta at den utviklingen av artene som kan påvises her på Jorden, dels har skjedd gjennom forskjellige forandringer av arvestoffet i kombinasjon med naturlig utvalg, dels ved en materialisering av de første individene av en ny, og mer avansert art.
   Det første liv besto av éncellede organismer som formerte seg ved deling. Slike eksisterer også idag. De representerer på en måte "evig" liv uten død. Slike organismer kan selvsagt gå til grunne, men de har ingen naturlig aldring og død. Livet går videre i de nye individene som oppstår ved delingen.

Ut fra dette kan vi tenke oss livets utvikling gjennom utviklingen av artene slik: Med utgangspunkt i materien på den opprinnelig sterile Jord, ble den første, primitive organiske maskinen skapt gjennom materialisering av en tilsvarende finstofflig organisme. Denne var gitt liv av en nesten sovende, kollektiv bevissthet. Formering og differensiering av arvestoffet skjedde i samsvar med de nevnte mekanismene.    Store sprang mellom arter i utviklingskjeden ble overvunnet ved at et nytt par av den nye arten ble skapt gjennom materialisering av en allerede eksisterende finstofflig utgave av arten. På et visst punkt i utviklingsrekken hadde en art for første gang en individuell, men lite våken bevissthet. (Kanskje var det da individuell fødsel og død ble introdusert?) Med dette utgangspunktet og med de samme mekanismene kan utviklingen ha fortsatt til og med mennesket.

Alt som kan sanse, har bevissthet. Det er sanseinntrykkenes klarhet som bestemmer bevissthetens våkenhet. Bevissthet er i siste instans det egentlige sanseorgan.
   Også dyr har preeksistens og er underlagt reinkarnasjon. Det innebærer at det på det finstofflige plan foregår en utvikling av livsformene som er parallel til utviklingen på Jorden. Utviklingen av livet på Jorden er derfor bare den synlige delen av en dobbeltprosess, hvor de to delprosessene henger nøye sammen.

Menneskefosterets utvikling gjenskaper på en måte utviklingen av artene på Jorden. De første dagene etter befruktningen foreligger en liten klump uspesifiserte celler som formerer seg ved deling. Etter noen dager inntreffer en dramatisk forandring, hvor celleklumpen tildeles et "opp og ned"og et "foran og bak". Den videre utviklingen av cellene er fra nå av til en viss grad spesialisert. Denne hendelsen motsvarer på en måte det man mener skjedde for over en milliard år siden, da overgangen fra kollektivt liv av celler som formerte seg ved deling (og som altså representerer en form for "evig" liv) - til et individuelt liv med fødsel og individuell død fant sted for første gang. Videre ser fosteret ut til å gjennomløpe et fiskelignende utviklingstrinn med gjeller. Også den gradvise utviklingen av fosterets hjerne gjenspeiler på en måte utviklingen av hjernen, slik man tror det har skjedd gjennom hundrevis av millioner år på Jorden.

Det er en fantastisk intelligens innebygget i organismene, ikke minst i menneskehjernen. Hvor kommer denne intelligensen og kompleksiteten fra? Spørsmålet er om DNA er tilstrekkelig til å styre frem alt det et menneske består av i fødselsøyeblikket. DNA virker tilfeldig og ulogisk i sin oppbygning. Likevel fungerer styringsmekanismene med stor presisjon. Forskerne strides, og spørsmålet er uavklart. Men senere forskning synes å gi dem som mener DNA-informasjonen ikke er tilstrekkelig, flere kort på hånden. Det henger sammen med to forhold. Bananfluen utvikler hodet på riktig sted selv om det tilhørende DNA-et er fjernet. Dessuten er DNA'et så "uryddig og usystematisk" at det er vanskelig å skjønne hvordan det skal være istand til å styre utviklingen av organismer så presist som det faktisk skjer.

Resonnementene i Langs Erkjennelsens Grenseland førte oss frem til det syn at det må finnes en cellestruktur i mennesket som en referanseramme eller grunnform for den enorme utskiftningen av celler i kroppen som finner sted. Denne cellestrukturen må selv være underlagt en mye langsommere utvikling fra fødsel, gjennom vekst, modning og alderdom. Cellestrukturen kan stamme fra det finstofflige mennesket som ble inkarnert og som - sammen med DNA - gir kroppen dens form og øvrige "arvelige" egenskaper. For 700 millioner år siden ble et system introdusert på Jorden som innebar muligheten for å utvikle et så fantastisk vesen som mennesket!

Hva er liv?
Vi vender tilbake til hvordan en modell for liv bør være: Liv på vårt nivå synes å være bevissthet med psykisk liv i en kropp, i en organisk maskin. Og livet til denne organiske maskinen synes igjen å være betinget av tilknytningen til bevissthet. Hos mennesket (og høyerestående dyr) vil denne bevisstheten kunne fluktuere mellom mer eller mindre våkne- og ned til bevisstløse tilstander. Hos lavere organismer kan bevisstheten mer eller mindre permanent være i en tilstand av døsing. Forlater bevisstheten organismen med endelig virkning - dør med andre ord organismen - er en kropp tilbake med den form for rudimentær bevissthet som er karakteristisk for materie.

Denne modellen for liv avtegner altså et liv i tre dimensjoner. Den første form for liv er knyttet til materiens rudimentære bevissthet. Denne form for liv finnes både i all uorganisk materie, i alt dødt organisk materiale og dessuten i all organisk materie i alle organiske maskiner. For at disse organiske maskinene skal være levende, må i tillegg en kollektiv eller individuell bevissthet av en eller annen våkenhetsgrad være knyttet til dem.
   Denne bevisstheten representerer den andre dimensjonen. Ut av denne form for liv vokste gradvis psykisk liv, som representerer den tredje dimensjonen. Og det var bevissthetens oppvåkning som var kjernen i veksten av det psykiske livet, en oppvåkning som igjen hang sammen med hjernens utvikling og dens mulighet for å formidle forskjellige typer informasjon til bevisstheten. Våken bevissthet må være det nærmeste vi kommer livets essens eller innerste vesen.

Hvor enkelt dette psykiske livet kan være i primitive organismer, er lite utforsket. Det er grunn til å tro at man vil finne langt flere menneskelige trekk enn det som er vanlig oppfatning idag. Den andre (foreløpige?) enden av skalaen kjenner vi bedre til; vår egen våkne hverdag. Men det er verd å legge merke til at graden av våkenhet kan variere sterkt fra person til person. Vi har også stilt spørsmålet om det ikke her ligger et utviklingspotensiale av stor betydning for den enkelte og for menneskeheten.
   Vi har også spurt om det er samme type bevissthet som går igjen i alle disse tilfellene, eller om det finnes forskjellige typer bevissthet. Selv om våre refleksjoner omkring dette spørsmålet ikke ga noen holdepunkter, synes en helhetsvurdering å tale for at det hele tiden må dreie seg om varianter av samme type bevissthet, eller bare bevissthet. Det kan også se ut til at bevissthet som sådan ikke er underlagt utvikling.

Vi gikk fort forbi en problemstilling ovenfor. De organiske maskinene er bolig for enda en form for liv, livet i det finstofflige legemet som inkarneres i den materielle, organiske maskinen. Det gjelder, har vi sett, ikke bare mennesket, men også dyrearter til langt nedover på utviklingsstigen. Den organiske maskinen har altså sin finstofflige utgave, som må ha sin form for liv. Hvis vi også her kan si at i naturen er funksjon = hensikt, kan da hensikten med de organiske maskinene være å være bolig for finstofflige vesener under deres liv her på Jorden? Og kan det være en hensikt derved å avgrense mennesket fra de finstofflige verdener? Men, bevissthet kan påvirke materie. Dette åpner kanskje for at bevissthet kan fri seg fra materiens begrensning?

Overgangene fra liv til ikke-liv
Kan studiene i Langs Erkjennelsens Grensland også si noe om grenselandet mellom liv og ikke-liv? Hovedinntrykket er at det er diffust, uten klare overganger. Et oksygenmolekyl blir for det første ikke "levende" i det øyeblikk det inkorporeres i en celle. Og CO2-gassen "dør" ikke i det øyeblikk den slippes ut av cellen. Alle entydig levende organismer inneholder både organiske og uorganiske forbindelser. Visse organiske stoffer er nå fremstilt kunstig og med helt lik kjemisk oppbygning. Interessant er det da at organismer likevel kan merke forskjell på det naturlige og det kunstig fremstilte stoffet og behandle dem noe forskjellig.

DNA-molekylet er et kjemisk stoff, og i denne egenskap tilhører det ikke-liv. Men samtidig utgjør det kjernen i alle levende celler. Encellede skapninger tilfredsstiller alle kriterier for å være levende. De har fordøyelse, formering, reagerer på stimuli etc. Men slike celler kan gå i en dvaletilstand og overleve, tilsynelatende livløse, i tusener av år. Hva slags form for liv er det? Og hva med kjemikernes jakt i grenselandet mellom kjemi og liv. De finner eller lager proteiner som virker som kunstige enzymer og selvorganiserende(?) repliserende kjemikalier. De nylig oppdagete prionene er eggehvitemolekyler med visse egenskaper som minner om liv. Virene kan formere seg, men bare ved hjelp av en levende vertcelle osv. og oppfyller derfor bare delvis kravene til å være levende. Kunstig fremstilte kjemikalier fungerer ikke alltid helt likt kjemisk helt like, men naturlig forekommende stoffer.

Man har også problemer med å bestemme kriteriene for når et menneske ikke lenger er i live. Og det synes å være en gradvis overgang fra varig bevisstløs tilstand til våken, og derfor levende bevissthet.

Livets "tekniske" og psykologiske side
Ser vi på oss selv, mennesket, er det klart at vi under drømmeløs søvn fremdeles er levende, selv om vårt psykiske liv midlertidig er ute av funksjon. Kroppen lever som en organisk maskin. At denne er lagdelt og består av et finstofflig legeme i et materielt legeme, synes i denne sammenhengen sekundært. Det psykologiske livet er knyttet til en bevissthet som ikke er bevisstløs, selv om den kan være mer eller mindre våken. Det må gjelde helt ned til forholdsvis primitive livsformer. Samtidig er kroppen, som bevisstheten befinner seg i, en organisk maskin med sin egen form for liv. Livets tekniske aspekt består da stort sett i to ting; den organiske maskinen med sin form for liv, som skaper rammebetingelser for sitt samvirke med en bevissthet som, med flytende overganger, skifter mellom våkne og bevisstløse tilstander. Overgangene er slik at man ikke opplever sin egen innsovning, og det ser ut til at de fleste heller ikke opplever sin egen død. Er en kropp av ett eller annet slag en forutsetning for liv? Eller kan våken bevissthet eksistere uten kropp, uten en form?

Med dette er en rekke elementer til en modell for livet presentert, slik det fremgår av boken Langs Erkjennelsens Grenseland.

Mennesket
Det som er sagt ovenfor innebærer, at mennesket og dyr er sammensatte vesener. Noen egenskaper er tilpasset den materielle verden vi lever i, mens visse andre egenskaper synes å ha tilknytning til en finstofflig verden. Mer konkret betyr det at mennesket ikke bare har den materielle kroppen vi alle kjenner, men også en finstofflig kropp av omtrent samme størrelse og form. Den finstofflige kroppen er den egentlige bærer av bevisstheten og psyken. Vi snakker derfor om det finstofflige mennesket. I visse tilfeller kan den finstofflige kroppen, inklusive psyken - dvs. det finstofflige mennesket - forlate den materielle kroppen. De to vil da være forbundet med et svært elastisk finstofflig bånd. Det ser ut til at det finstofflige mennesket har evnen til å leve i den finstofflige verden. Det kan skje midlertidig eller permanent. Brytes det elastiske båndet, er man permanent i den finstofflige verden. På Jorden sier man da at mennesket dør. Det finstofflige mennesket kan "gli" gjennom vegger og lukkede dører.

Det finnes flere parapsykologiske fenomen som gir inntrykk av at en person, som befinner seg i en medial tilstand, kan være splittet, det vil si, kan inneholde flere jeg'er. Eksempelvis vil et medium, som mange forskjellige vesener eller stemmer taler gjennom, kunne oppfattes som splittet. Det samme gjelder et skrivemedium som samtidig skriver to forskjellige tekster med høyre og venstre hånd, og med forskjel-lige håndskrifter. Er dette den samme form for splittethet som den ikke-mediale, patologiske formen, som i sin mest utrerte form kan gi inntrykk av at det finnes flere uavhengige personligheter i en og samme person? Nyere forskning har vist at de forskjellige personlighetene kan påvirke kroppen så sterkt at de kan ha forskjellige håndskrifter, ha forskjellig puls og blodtrykk, være allergisk eller ikke mot et stoff, være høyre- eller venstrehendt, homofil eller heterofil etc.

Den patologisk splittede psyken forklarer modellen slik at hjernen er feilprogrammert med den følge at det løper flere forskjellige "det tenker i meg"4) programmer parallelt, programmer som konkurrerer om plass i bevisstheten for sine respektive produkter, som er tanker og emosjonelle følelser. En egnet psykologisk behandling medfører en omforming av hjernens programvare, slik at "det tenker i meg" programmene forenes til ett program, slik det finnes i mennesker uten denne psykiske anormaliteten. En slik behandling tar tid, men er mulig. Observasjoner kan imidlertid tyde på at det ved slik personlighetsspaltning i sjeldne tilfeller kan dreie seg om besettelse, hvor et finstofflig vesen i perioder tiltvinger seg herredømmet over kroppen til en (medial) person.

Har de nevnte typer medier denne form for splittethet, eller beror disse fenomenene på noe helt annet? Hvis det var samme type splittethet, måtte man samtidig si at splittetheten forsvinner i samme øyeblikk som den mediale tilstanden opphører. Og den ville være tilbake i samme øyeblikk den mediale tilstanden påny inntreffer. Det er liten grunn til å anta at den ovenfor nevnte patologiske splittetheten skulle oppføre seg på den måten. Den neste mulige forklaringen ville da bestå i at det er forskjellige finstofflige vesener som betjener seg av mediets kropp, mens mediets egen psyke er i en hel eller delvis ut-av-kroppen tilstand. Vesentlig er at det hele skjer i ordnete former. Denne forklaringen passer inn i modellen, og det er vanskelig å finne bedre forklaringer.

"Vanlig" automatisk skrift, hvor hånden skriver meningsfylte tekster, som bevisst-heten enten ikke kjenner til, eller først får kjenskap til ved å lese det som blir skrevet, kan forklares på samme måten som ovenfor. Ja, den må vel nesten forklares slik, hvis teksten inneholder opplysninger som mediet og de tilstedeværende ikke kan ha kjennskap til. Kunne mediet derimot ha skrevet teksten ut fra egen bakgrunn, ville fenomenet kunne forklares slik at "det tenker i meg" - prosessen får direkte kontroll over skrivefunksjonene. Det blir omtrent som et tilfelle jeg har opplevd og beskrevet i Langs Erkjennelsens Grensland, hvor fingrene spilte et musikkstykke jeg hadde glemt. Det er også godt dokumentert at man gjennom automatisk skrift kan bli belært om noe som strider mot egne meninger. Våre modellforestillinger dekker her begge de mulige forklaringene. Enten er det en fortrengt del av egen psyke som på denne måten får komme til orde gjennom en skrivende "det tenker i meg" - prosess. Eller så er det en fremmed intelligens som meddeler seg med mediet som skrive-redskap.

Hvordan kan fenomenet "blindsyn" forklares? Man er altså blind. Men samtidig finnes noe i hjernen som oppfatter synsinntrykk, uten at det skjer bevisst, og som sørger for at hjernen utløser en riktig reaksjon. Nå har mennesket laget mange innretninger som reagerer på samme måte. En dør som åpner seg når en lysstråle brytes, eller en avansert robot, som går rundt og klarer å unngå sammenstøt med tilfeldige gjenstander i rommet. Kan det hjelpe oss med å forstå fenomenet? Døren reagerer riktig uten å se bevisst. Det må finnes noe i kroppen som i prinsippet virker på samme måte. Synsimpulsene som går inn gjennom øynene, når ikke bevisstheten. Man er jo blind. Likevel må disse synsimpulsene nå andre områder i hjernen som er istand til å vurdere deres innhold og reagere riktig på dem. Det må altså skje i den ubevisste psyken og i de tilhørende områdene av den fysiske hjernen. Er det den samme mekanismen som er virksom når en person går i søvne med åpne øyne? Betyr det at det i utgangspunktet er to veier gjennom hjernen til riktig reaksjon på en ytre impuls; den som går via bevisstheten på vanlig våken måte, og den som bruker blindsynet?

Dette er i store trekk tilfanget til vår oppgave fra den vitenskapsfilosofiske siden. Som vi har sett, har diskusjonene i "Langs Erkjennelsens Grenseland" ført frem til del-hypoteser på forskjellige områder. Disse vil danne input til en omfattende modell i kapittel 7, sammen med input fra det religiøse området. Dette helhetssyn vil også inkludere så "vanskelige" begrep som mening, fri vilje, kjærlighet og nåde.

6.3 Hypotese om bevissthetens natur

Den som har gjort seg til Ett med Altet, han er Ett med Altet i Alt.   Lao-Tse

Mennesket er ikke Jordens herre, men barn av kosmos.    John E. Mack

I tilknytning til - og som et biprodukt fra "Langs Erkjennelsens Grenseland" oppsto en hypotese om bevissthetens natur. Hovedtrekkene i denne hypotesen følger nedenfor.

Sammendrag
I den resulterende skissen av et mer helhetlig syn på tilværelsen spiller bevissthet en sentral rolle. På tross av metodiske vanskeligheter synes det mulig å skjelne visse hovedtrekk: Bevissthet er et slags subtilt "stoff". Bevisstheten er sitt innhold. Informasjon gjør potensiell bevissthet bevisst. Forskjellige typer informasjon, sanseinntrykk og tanker, ledes til bevisstheten gjennom "kanaler". Det finnes ingen tenker atskilt fra tanken. Bevissthet som sådan har også egenskaper. Mennesker og dyr har essensielt samme bevissthet. Menneskets bevissthet har ubrukte potensialer. Bevisstheten er begrenset av eksisterende kanaler. Potensiell bevissthet var en egenskap ved det opprinnelige "tomme" rom. Den er blitt bevisst gjennom en oppvåkningsprosess. Alt som er blitt til, har aspekter av den opprinnelige bevissthet. Det er blitt til gjennom en kreativ handling. Ikke-lokalitet er en egenskap ved bevissthet.

Tre vanskeligheter
Tre vanskeligheter melder seg når bevisstheten skal utforskes, og når resultatene skal kommuniseres. I vanlig forskning er det en avstand mellom forskerens bevissthet og det som skal utforskes. Da bevissthet ikke fremstår som et objekt som kan utforskes utenfra, gjenstår bare den mulighet at forskerens bevissthet utforsker seg selv. Derved bortfaller muligheten for en rent objektiv måling og registrering.
Dessuten er vi i vår kultur lite kjent med vår egen psyke. Vår tredje vanskelighet er en konsekvens av dette. Vi har ikke engang et realistisk og alment akseptert begrepsapparat på dette området. Derved blir kommunikasjonen vanskelig. På vår vei gjennom teksten må vi derfor foreta noen begrepsavklaringer.

Hovedtrekkene i hypotesen
Bevisstheten er, psykologisk sett, sitt innhold. Fjernes alt innhold fra bevisstheten, blir bevisstheten bevisstløs eller potensiell. Denne tilstanden foreligger f.eks. i drømmeløs søvn.
   Bevissthetens innhold består av forskjellige former for inntrykk eller informasjon, slik som sanseinntrykk fra omverdenen eller fra kroppen, slik som smerte, balanse og tyngde. Andre eksempler er de emosjonelle følelsene, slik som angst, lengsel, irritasjon osv.; dessuten tankerekkene som projiseres fra hjernen til bevisstheten. Avhengig av hvordan bevissthetens innhold er sammensatt, kan man snakke om forskjellige bevissthetstilstander.
   Forskerne strides om bevisstheten er et subtilt "stoff" eller et resultat av kjemisk-fysiske prosesser i hjernen. Ingen av disse synspunktene er vitenskapelig begrunnet, (så langt jeg har kunnet se.) Under arbeidet med LEG ble det klart, at det er nærliggende å gå ut fra at bevissthet er et slags subtilt "stoff".

Vår "bevisste psyke" er betegnelsen på den potensielle bevissthet, (det subtile stoffet) med sitt innhold. Innholdet har gjort den potensielle bevisstheten bevisst. Er innholdet "dagligdags", vil vi kalle det dagsbevissthet.
   For at bevisstheten skal få et innhold, må hjernen gjøre et stort og komplisert arbeid på det ubevisste plan. Det gjelder både sanseinntrykkene, tankene og de emosjonelle følelsene. Disse prosessene og de lagrede inntrykkene og energiene i nervesystemet som tjener disse prosessene, kaller vi den "ubevisste psyken".

Informasjonskanalene
De forskjellige inntrykkene formidles til bevisstheten gjennom egnete "kanaler". Noen av disse er lette å få øye på, rent fysisk. Synsinntrykkene kommer gjennom øynene og synsnervene. Tilsvarende gjelder for andre sanser. Vi kjenner kanalenes begynnelse. Hvor og hvordan de "tømmer" den formidlete informasjonen i bevisstheten, er derimot en gåte. Men vi vet altså tilstrekkelig til å anta at kanaler kan være en realistisk forestilling, selv om ikke alle kanalene og alt ved dem er kjent.

Speil-analogien
Vi kan danne oss et mer konkret bilde av dette gjennom en analogi: Speilet repre-senterer bevisstheten. Vi vet at et speil bare er istand til å speile ved å la det speile noe. Slik speilbildet, dvs. speilets innhold, gjør speilet til speil, slik gjør bevissthetens innhold den potensielle bevisstheten bevisst. Derfor sier vi at bevisstheten er sitt innhold. Også speilet er sitt innhold, slik bevisstheten er sitt. Det fortsetter å være slik selv om innholdet er minimalt. Men i fullstendig mørke opphører speilet å være speil. Det befinner seg i "drømmeløs søvn". Det fysiske speilet er likevel til stede. Det er et "potensielt" speil, slik som bevisstheten er potensiell når innholdet er borte. Slik speilet beholder evnen til å speile straks lys slipper til, slik beholder den potensielle bevissthet evnen til å bli og være bevisst, straks informasjonsinntrykk formidles til den gjennom en egnet kanal.

Forslag vedrørende bevissthetens egenskaper
En egenskap ved den potensielle bevisstheten er altså at informasjonsinntrykk gjør den bevisst. Har den potensielle bevisstheten og bevisstheten andre egenskaper? Vi sier at den har: Bevisstheten synes å foreta en slags "evaluering" av de mottatte inntrykkene. Det må være denne evnen som skiller mellom typer inntrykk, slik som farger og former. Og den synes å ordne inntrykkene ut fra et slags behagelighets-kriterium, fra smerte over nøytral til velbehag. Dette er persepsjon, og slike egenskaper er genuint knyttet til bevisstheten som er det ultimate sanseorgan. Dessuten synes bevisstheten å kunne sette seg selv i forskjellige grader av våkenhet eller oppmerksomhet. Går man nærmere inn på bevissthetens egenskaper, synes det mulig å erkjenne ytterligere noen egenskaper, slik som en slags intelligens. Bevissthetens persepsjonsevne innebærer å "se" det som er slik det er. Og det er en form for intelligens, hvor tanken ikke er til stede. Vi sier dessuten at det synes mulig å erkjenne en slags vilje, en slags kreativitet og kanskje til og med en slags individualitet atskilt fra den individualitet tanken identifiserer seg med.

Bevissthet og tanke
Det er åpenbart at bevisstheten er helt sentral i livet: Uten bevissthet, intet bevisst liv. Livet vårt er det vekslende innholdet i bevisstheten. Og det bevisste "jeg" er særlig resultatet av det som projiseres til bevisstheten via interne kanaler i form av tanker og følelser. Dette innebærer at det ikke finnes en tenker atskilt fra tanken, men bare en tenkeprosess i hjernen som frembringer tanker. Både moderne hjerneforskning og introspektiv observasjon er kommet frem til dette resultatet. Ordet "jeg" blir da et ord i tankerekken omtrent på linje med mange andre ord. Dette er noe enhver kan oppdage i seg selv gjennom årvåken og passiv iakttagelse av sine egne reaksjoner.

La oss stanse litt ved dette punktet, fordi det idag er en utbredt forestilling blant vestens mennesker at det finnes en tenker i deg og meg som er atskilt fra tanken; en tenker som mer eller mindre "fritt" kan tenke tanker. Denne forestillingen må altså være en illusjon. Denne illusjonen har også ført til den utbredte oppfatning at bevissthetens eksistens er avhengig av evnen til å tenke. Men en person mister ikke bevisstheten selv om tankevirksomheten faller til ro. Da vil bevisstheten være fylt av inntrykkene som de øvrige kanalene formidler. Problemet er at få mennesker kjenner tilstander hvor tankevirksomheten har falt til ro. Fordi vi moderne mennesker ikke kjenner slike tilstander, lager vi urealistiske forestillinger om dem.

Bevissthet i dyr og ellers i naturen
Vi sier derfor at dyr har bevissthet, dvs. at de kan føle lyst, smerte og ha mer nøytrale følelser. Ja, at dette også gjelder for dyr som ikke har noen mulighet for tankevirk-somhet. Gjeldende oppfatninger går i retning av at også dyrs bevissthet er knyttet til tenkeevnen. Det er på tide å revidere slike oppfatninger, fordi de i høy grad påvirker våre holdninger og handlinger overfor dyr. Selvsagt finnes en rekke forskjeller mellom dyrs og menneskers psyke. Den mest iøynefallende synes å være at dyrs reduserte tenkekapasitet i noen grad er erstattet av programmer i hjernen. Men vi sier altså at i den grad dyr har organer som formidler sanseinntrykk, har de også bevissthet inklusive bevissthet av smerte og glede. I likhet med oss har de "subtilt bevissthets-stoff", potensiell bevissthet.

Dermed er vi over på spørsmålet om hvor vi ellers finner bevissthet i det som eksisterer fra naturens side, og hvordan slik bevissthet harmonerer med den foreliggende hypotesen. Da livet på Jorden stort sett har utviklet seg fra primitive til stadig mer avanserte livsformer eller arter, må vi gå ut fra at det må være samme type bevissthet som finnes overalt der bevissthet finnes. Det som forandres i løpet av utviklingen, er informasjonstilfanget som gjør (den potensielle) bevisstheten bevisst: Det bestemmes av hvilke sanseorganer som har vært til stede og hvor avanserte de er, samt av hjernens evne til å tenke og føle. Med andre ord: Hvilke kanaler som formidler informasjon til dyrs bevissthet, og vilken type informasjon de formidler.

Utviklingen synes å ha foregått gradvis eller i små trinn. Det er derfor vanskelig å si på hvilket utviklingstrinn prosessen som omfatter bevissthet begynte. Kanskje eksisterer ingen begynnelse i det hele tatt? Kanskje er en nesten sovende bevissthet til stede selv i de mest primitive formene for liv? Et slikt syn ville harmonere med det vi ellers har sagt om bevissthetens egenskper, at den kan være sovende med alle overganger til "full" våkenhet. Dessuten finnes idag fysikere som sier at det sågar kan eksistere en form for rudimentær bevissthet i all materie. Uten å kunne gå nærmere inn på det her, kan vi si at dette syn er avledet av materiens oppførsel i supraledende tilstand.

Det er interessant at enkelte dyr har sanser som mennesket ikke har, f.eks. evnen til å "se" magnetiske felt. I vår terminologi innebærer dette at en ny type kanal leder en ny type informasjon til den samme bevisstheten. Derved er en ny side ved den potensielle bevisstheten gjort bevisst. Dette innebærer at bevisstheten generelt er begrenset av de antall og typer kanaler som leder inntrykk til den. Stemmer dette, vil det bety at bevissthet i mennesket (og dyr) kan ha et ubrukt potensiale for bevisst opplevelse som kan gå langt utover de vanlige bevissthetstilstander. Dette kan åpne for en bedre forståelse av noen av de paranormale fenomen. De kan forklares ved at noen mennesker, og kanskje noen dyr, kan ha "paranormale" kanaler i operativ funksjon, kanaler som fører "paranormal" informasjon til bevisstheten. Videre undersøkelser har vist at det må finnes et stort antall ulike bevissthetstilstander. Undersøkelsene i tilknytning til LEG har gjort rede for en rekke slike tilstander.

Informasjon og bevissthet
Det virker påfallende at informasjon og bevissthet opptrer sammen på mange plan og i mange varianter. Informasjon gjør potensiell bevissthet bevisst. Og gjennom årvåken iakttagelse gjør bevissthet lagret informasjon fra den ubevisste psyken bevisst. Denne dualiteten kan kanskje også bli funnet i informasjonsfelt i materie, i levende organismer av mange slag og kanskje også i universet.

Bevissthet og rom
Et sentralt spørsmål melder seg gjerne for den som er opptatt av bevissthetens natur: Har bevissthet blitt til, eller er bevissthet opprinnelig i betydningen genuin? Noe må ha vært opprinnelig. Særlig er det nærliggende å spørre: Har materie og energi frembragt bevissthet og intelligens, eller har bevissthet med sin umiddelbare, perseptuelle intelligens frembragt materie? At bevissthet og intelligens er del av universet idag, er generelt akseptert, fordi mennesket er del av universet. Mye tyder også på at materie har en alder, dvs. en begynnelse. (Mange vitenskapsmenn sier at materie og energi har frembragt bevissthet og intelligens, selv om det ikke foreligger noen vitenskapelig begrunnelse for det.)

Universet må ha utviklet seg fra det opprinnelige til dagens tilstand, og det er fremdeles under utvikling. Ingen bestrider det. Da per definisjon intet eksisterer som kan påvirke universet utenfra, må utviklingen hele tiden ha vært en selvutviklende prosess, og det må den være fremdeles. Det er vanskelig å tenke seg en selvutvik-lende prosess uten i det minste følgende egenskaper: En viss form for energi må være til stede. Uten energi, ingen bevegelse, ingen forandring, utvikling. Og det som eksisterer, må ha minst to aspekter forat en selvutvikling skal kunne begynne og opprettholdes, aspekter som innvirker gjensidig på hverandre. Bare en dualitet (eller noe med flere enn to aspekter) synes å kunne gjennomføre en slik prosess. Kan vi finne en slik dualitet?

I samsvar med disse generelle betraktningene gir vår hypotese følgende beskrivelse: Det opprinnelige "tomme" rom var, i samsvar med moderne kosmologers syn, ikke uten egenskaper. Vi sier at potensiell bevissthet var en egenskap ved dette opprinnelige rommet, og at potensiell bevissthet også var en form for "nullpunkt-energi". Denne nullpunkt-energien påvirket sitt andre aspekt - den potensielle bevissthet - slik at en meget langsom oppvåkningsprosess ble satt igang. Den ekstremt svake starten kan ha berodd på en tilfeldighet ved at energien skapte en form for informasjon. Derved ble den potensielle bevissthet ørlite grann bevisst. Dette kan ha summert seg langsomt over enorme tidsrom inntil den sakte oppvåk-nende bevissthet var blitt så bevisst at den selv kunne frembringe ny informasjon. Fra da av må den oppvåknende prosessen ha gått raskt og stadig raskere. (Det må her tas forbehold vedrørende riktigheten av å bruke våre begreper om tid. Ut fra enkelte vitenskapelige teorier er det "tidens vugge" vi behandler her. Det kan derfor neppe være slik tid som idag "måles" med vitenskapens instrumenter.)

Dualiteten - potensiell bevissthet og informasjon - hadde altså evnen til å påvirke hverandre gjensidig i en nesten uendelig langsom prosess, som etter hvert skapte større våkenhet og mer informasjon. Prosessen økte i hastighet etterhvert. Den var og er irreversibel. Kanskje pågår den fremdeles, eventuelt med redusert hastighet, hvis det finnes en grense for våkenhet som den genuine bevissthet nærmer seg asymptotisk. Men det kan også tenkes at nye inntrykk kan skape større bevissthet som igjen skaper nye inntrykk osv. i en utviklingsprosess uten ende. Det er ikke kjent om det eksisterer andre dualiteter med et tilsvarende utviklingspotensiale. I tillegg til den opprinnelige energien kan energi - slik vi kjenner den - være blitt laget ved å spalte intet i positiv og negativ energi. Den positive energien er den potensielle energien til massene i universet. Den negative energien er energien som er bundet i materien og strålingen etc. i universet.

Den kreative akt
Det som ut fra dette kan ha skjedd, er at den oppvåknende bevissthet ble seg selv og sine egenskaper bevisst. I tråd med det vi vet om menneskets bevissthet, må disse egenskapene ha hatt et enormt potensiale for innsikt og skaperkraft, samt et slags ønske om å bruke sine evner. Ved begynnelsen av den kreative akt - før det materielle universet ble til - kan man derfor si, som en moderne utgave av et meget kjent utsagn: I begynnelsen var informasjon, og informasjon var hos bevissthet, og informasjon var bevissthet. På dette punktet avtegner det seg altså en mulig forbindelse mellom vitenskapsfilosofisk og religiøs forestillingsverden.

Da intet kan frembringe noe som er helt vesensforskjellig fra seg selv, kan man si at alt som kom og kommer ut av den kreative akt, har noe av den opprinnelige bevissthet i seg. Og at mennesket i sin opprinnelige form på en måte ble skapt i den opprinnelige bevissthets bilde. Dette innebærer at også materie må ha et bevissthets-aspekt som åpner en mulighet for at materie kan påvirkes av bevissthet "innenfra", slik visse paranormale fenomen kan tyde på.

To spesielle fenomen
Det første fenomenet er det som er kalt "å bli ett med den universelle bevissthet". Hvis fenomenet er ekte, rent "objektivt" - ikke bare subjektivt psykologisk, så kan det innebære at denne tilstanden oppstår ved at ukjente kanaler i menneskesinnet åpner seg mot den opprinnelige bevissthet. Derved får menneskets bevissthet direkte kontakt med noe av sin opprinnelse. Den fraskilte og individualiserte "dråpe" av menneskelig bevissthet går midlertidig opp i det store bevissthetshav som er "fylt" av informasjon.

La oss også se på et annet fenomen i lys av denne hypotesen: "Ikke-lokalitet" er et begrep i moderne fysikk. Det innebærer at det finnes forbindelser mellom fenomen uavhengig av avstand. Og det mer spekulative begrepet "ormehull" går ut på at "man" kan "slippe ut av" universet og dukke opp på et fjernt sted uten bruk av tid. Har bevissthet noe å gjøre med disse fenomenene? En slags evne til å være overalt eller hvorsomhelst samtidig synes å være felles for bevissthet og disse fenomenene, og det kan indikere en slags forbindelse. Er ikke-lokalitet en egenskap ved bevissthet, og er ikke-lokalitet den "tekniske løsningen" på bevissthetens speil-lignende egenskaper? Jeg fremkaster tanken at det er, og at man, som en konsekvens kan si - uten å innføre et paradoks - at bevissthet er ikke-lokalitetens lokalisering. Det vil si at ikke-lokalitet er bevissthetens natur, at ikke-lokaliteten finnes i bevisstheten(?). Kan det være en medvirkende årsak til at det har vært umulig å lokalisere bevisstheten i mennesket?

Kan det tenkes at det er gjennom denne egenskapen bevisstheten får sine tilsynelatende speilende egenskaper som kommer til syne i visse paranormale fenomen, gjennom en slags ikke-lokal projeksjon? Bildet av det som speiles, forlater det materielle universet, inngår i bevissthetsspeilets ikke-lokalitet og blir ad ikke-lokal "overføring" generelt tilgjengelig. (Gjennom psykometrien ser det ut til at en "fargefilm" av alle hendelser på Jorden (eller i det materielle universet?) forlater den materielle verden for å bli registrert på et finstofflig plan. På denne måten blir (ikke-lokal) bevissthet "allvitende".) Da må det antagelig være mottagerens beredskap som avgjør hvor det ikke-lokalt tilgjengelige bildet "materialiserer" seg i den materielle verden. Å gå opp i den kosmiske bevissthet ville da for bevisstheten til et menneske innebære å gå opp i ikke-lokaliteten, som i sitt vesen har tilgang til alt.

Er ikke-lokalitet en egenskap ved bevissthet, kan man omvendt tenke seg at der hvor ikke-lokalitet er til stede, der er også bevissthet. Det er bevissthetens ikke-lokale natur som gir bevisstheten dens speilende egenskaper. Ikke-lokaliteten er selve speilet.

Ut fra dette avtegner det seg et bilde av i det minste tre subtilitetsnivåer: Den materielle verden, finstofflige verdener samt bevissthet med sin ikke-lokalitet, som også "favner" den finstofflige og den materielle verden - eventuelt gjennom den finstofflige. Vi bruker her subtilitet på samme måte som David Bohm gjør i sin teori om den innfoldete orden. Men vi sier at det finnes "trinn" på den kontinuerlig tiltagende subtiliteten. Trinnene sørger for stabile former innen "trinnet" eller den tilværelsen som utspiller seg på dette subtilitetsnivået. Kontinuiteten sørger for at alt henger sammen, og at det finnes overganger fra trinn til trinn, hvis forutsetningene for det ellers er til stede.

6.4 Kommentar

Dette er resultatene fra den vitenskapsfilosofiske analysen "Langs Erkjennelsens Grenseland" som kan være av interesse her. Fremgangsmåten har vært fra "facts" til mulige konklusjoner. Men det vi tror vi vet, kan inneholde selvmotsigelser, eller vi kan overse faktisk forekommene fenomen. Med endelig virkning vet vi antagelig ikke så mye, forskningsfronten er i bevegelse, og fundamentalt nye ting kan ennå dukke opp og kullkaste mye av det vi idag tror vi vet. Våre modeller kan derfor bli svært mye annerledes i fremtiden. Det henger ikke minst sammen med de stilltiende forutsetningene som alltid ligger til grunn for vår tenkning. Derfor må vi - på vår oppdagerferd - alltid være villige til å oppdatere modellen straks ny og tilstrekkelig pålitelig inputinformasjon foreligger. Men foreløpig må vi nøye oss med dette. Det betyr at det helhetssyn som skisseres i neste avsnitt er befengt med de samme usikkerheter som inputinformasjonen.

Til hovedsiden

Til Innholdsfortegnelsen

Til  7 Skisse av et resulterende helhetssyn på tilværelsen