9  Litt supplerende teori om psyken

I de foregående kapitlene har vi fått innblikk i psyken fra forskjellige innfallsvinkler. Her skal vi supplere dem med sider av psyken som hittil ikke har kommet så sterkt frem. En viss gjentagelse av ting som er sagt tidligere, vil ikke være til å unngå, men vil bli begrenset i størst mulig grad.
     Vi har alle gjort den erfaringen at vi har - eller er - en bevissthet, og at denne bevisstheten har et innhold hele tiden så lenge vi er våkne og når vi drømmer. Hva består dette innholdet av? Du som leser dette, får denne teksten til din bevissthet gjennom synssansen. Det er åpenbart. På lignende måte formidler de øvrige sansene inntrykk til bevisstheten. Det gjelder sanseinntrykk fra din omverden og fra kroppen.
    Men synsinntrykket av teksten formidler også en tankerekke med et innhold - en mening - til bevisstheten. Denne meningen tolkes åpenbart frem av din egen hjerne ut fra en konvensjon som hjernen din har felles med meg og alle andre som bruker samme språk, for språket er tankens primære form eller drakt. Språket består av symboler med mening. En og samme mening kan uttrykkes gjennom tanker på mange forskjellige språk. Det har alle som kan flere språk, skjønt. Egentlig har meningen to nivåer; ordenes mening og tekstens mening. Vi har vel alle erfaring fra disse to på den måten at vi har skjønt hva ordene betyr, men tekstens mening har vi likevel ikke fått tak i. På den annen side går det an å få tak i meningen til en tekst uten å skjønne meningen med alle ordene i teksten. Den som har lest en tekst på engelsk uten å kunne engelsk - eller et annet språk - altfor godt, har sikkert gjort den erfaringen.
     Vi har alle opplevd sorg, sinne, irritasjon og glede. Som nevnt, kaller vi denne typen følelser for emosjonelle følelser eller ganske enkelt for emosjoner. Det betyr at emosjoner også kan være til stede i bevisstheten. Det er altså den kontinuerlige strøm av tanker - helst med mening - sanseinntrykk og emosjoner som i stadig variasjon og kombinasjon i vår bevissthet stort sett utgjør vårt bevisste liv. Kanskje finnes også andre elementer. Det kommer vi tilbake til.
     Konvensjonene om språk og mening må finnes et sted i hjernen klar til bruk i påkommende tilfelle. Vi kaller dette stedet den ubevisste psyken. I den ubevisste psyken finnes også mye annet: Informasjonen som utgjør vår hukommelse. Den kan være knyttet til emosjoner - som da også befinner seg i den ubevisste psyken - eller være følelsesnøytral. Her finnes også «programvaren» for vår evne til å tenke, for våre ferdigheter og for vår evne til å forstå etc. - Vi vil nå se nærmere på tenkevirksomheten - og forskjellige sider ved det vi kaller bevisstheten.

9.1  Registrering og lagring

Det finnes en rekke registreringsfenomen i den ubevisste psyken, og de kan systematiseres på flere måter. Vi har registrering av inntrykk som kommer gjennom sansene: Synsinntrykk, tale, musikk eller andre lyder, lukter, smaker samt følelser fra kroppens overflate eller indre regioner. Visse registreringer av sanseinntrykk begynte vi allerede med på fosterstadiet. Dessuten kan egne tanker registreres i en intern prosess. Jeg kan for eksempel lage et dikt og lære det utenat. Registrering i den ubevisste psyken gjennom arv synes også å være tilfelle, og da særlig visse former for instinktiv angst knyttet til såkalte «artshistoriske trusler»; situasjoner som innebærer livsfare, mørke og høye steder samt blod. Hvis C.G. Jung har rett med sin teori om de såkalte arketypene - spesielle symboler i enkelte av våre drømmer som skal være et slags menneskehetens fellesgods - da finnes altså enda en kilde til det som er registrert i vår psyke.
     Vi har registreringer i korttidshukommelsen, i den mellomlange- og i langtidshukommelsen. I vår tidligste barndom dominerte den ordløse registreringen. Alle typer læring medfører registreringer i en eller annen form - også læring av ferdigheter. Er emosjoner aktive under registreringen, som ved opplevelser med irritasjon, angst eller sinne etc., vil emosjonelle energier være knyttet til registreringene. Men registreringene kan selvsagt også være «nøytrale», det vil si uten emosjonelle energier. Jeg husker ganske enkelt hvor saltkaret pleier stå.
     Det å forstå noe må også innebære registreringer. Har man forstått noe, har det foregått en (irreversibel) forandring i psyken, slik at man ikke kan gå tilbake til den tidligere tilstanden før man forsto.
     Endelig kan man oppleve og gjøre noe som ikke blir registrert. Vi har et folkelig uttrykk for dette fenomenet - at det gikk inn det ene øret og ut det andre. Det tyder på at interessen da har vært liten. Det kan også gjelde dagligdagse rutinehandlinger som å slukke lyset eller låse døren. Når det er gjort, er man like etterpå ikke sikker på om man gjorde det, og må kanskje kontrollere om det er gjort. Men også i andre tilfeller kan det skje at registrering ikke finner sted. Det kommer vi straks tilbake til.

Interessen spiller en stor rolle når vi skal lære noe. Det vet alle som har lest lekser som skulle huskes, det vil si registreres i den ubevisste psyken. Hvis interessen for det stoffet som skal inn i hodet er liten, blir læreprosessen tung. I motsatt fall vil stoffet «gli» mye lettere inn.
     Delegering er et aktuelt fenomen i forbindelse med læring av ferdigheter. Det består i at registreringer som ble til på det bevisste plan under lærings- og innøvingsprosessen, etter hvert automatiseres og delegeres til lavere nervesentre. Rutinerte sjåfører kan derfor tenke på andre ting mens de kjører, og pianisten hører bare inne i seg den musikken som fingrene automatisk skaper.

Vi ser av dette at det på en måte er enveiskjøring i psyken, slik at stadig mer registreringer samles opp uten at det foregår en nevneverdig sletting av registrerte inntrykk. Men i visse situasjoner kan avregistrering - eller «avprogrammering» - finne sted, eventuelt sammen med de emosjonelle energiene som måtte være knyttet til registreringene. Det har vi omtalt tidligere. Omprogrammering kan i visse tilfeller også finne sted ved at en tidligere registrering «overstyres» - som når man innser at noe man mente tidligere, var feil.
     Opplever man noe ved full oppmerksomhet og tilstedeværelse - eventuelt uten noen former for reaksjon fra den ubevisste psyken - kan man erfare at ingen registrering finne sted (i det minste ingen som ved senere anledning produserer reaksjoner, eller som er tilgjengelig for hukommelse ved vanlig dagsbevissthet). Jo ufullstendigere opplevelsen blir, desto større del av opplevelsen ser ut til å bli registreret og lagret i hjernen og som derved påvirker hjernens struktur og funksjon. Det må være slik «jeg'et» bygges opp og formes - med sine erfaringer, kunnskaper og emosjoner, med sine fortrengninger, sin betinging og sine holdninger som utgjør våre karakteregenskaper. Og slik dannes vår bakgrunn - den fargete «brillen» som vi etter hvert ser verden og oss selv igjennom. Fra denne posisjonen skapes det assosiasjoner og reaksjoner som svar på impulser fra omverdenen eller fra psyken selv.

9.2  Tenkevirksomheten                      Hvor mange tror det er viktig
                                                                         at det de tenker er riktig?

Vi moderne mennesker er fylt av tanker nesten hele tiden, dag etter dag, år etter år. Og de spiller en sentral rolle i livet til den enkelte og i samfunnet. Likevel er vi langt på vei fremmed overfor tankens natur. I det følgende skal vi prøve å komme tanken og dens vesen, dens muligheter og begrensninger litt nærmere.
     De fleste mennesker har følelsen av at det finnes en tenker i meg som fritt kan tenke hva den vil. Men både hjerneforskningen og introspektiv undersøkelse er kommet frem til at det må være en illusjon. Det finnes ingen tenker atskilt fra tanken. Det finnes bare en tenkeprosess i hjernen som frembringer tankerekker som projiseres til bevisstheten. Her melder det seg en rekke spørsmål. Hva består tanken av? Hva setter tenkeprosessene igang, og hva er det som organiserer tankens elementer, slik at meningsfulle tankerekker oppstår? Hvordan oppstår mening, og hvordan iklæs meningen en egnet språkdrakt?

Tankens elementer

Tanker er primært noe som finnes inne i hodene våre. Hva består så tankene av? Det er lett å se at de særlig består av ord, bilder og andre symboler med mening, også av musikk vi kan høre inne i oss. De kjemiske sansene, lukt1) og smak, spiller åpenbart ikke den samme rollen i dagliglivet som de visuelle og akustiske inntrykkene; heller ikke hudfølelsen. Av de nevnte elementene kan tenkeevnen - som er medfødt - skape en nærmest uendelig variasjon av tankerekker. Tankens elementer er åpenbart kommet inn i psyken gjennom de eksterne og interne sansene for så å bli registrert og lagret i hjernens langtidshukommelse.
     Mange av de erfaringene (sanseinntrykkene) som vi gjør eller mottar gjennom livet, bidrar til at disse tankerekkene ofte danner mer eller mindre faste mønstere som kan spille en stor rolle i livet til den enkelte. For eksempel kan den kulturen vi har vokset opp i, og som vi er preget av, gi oss slike tankemønstre. Noen av dem fortjener kanskje betegnelsen fordommer.
     Ved siden av at tanken kan gjelde så forskjellige ting som tekst, bilder, musikk og bevegelse, har tanken også en annen - skal vi si - dimensjon. En sekvens av ord som utvikler et meningsfylt tema, kan kalles éndimensjonal. Innholdet - meningen - kan likevel være avansert. Men vi kan også tenke i to dimensjoner i form av diagrammer og figurer, eller i tre- og fire dimensjoner, i tid og rom - idet vi for eksempel tenker oss en romlig figur som dreies rundt. Det er hele tiden vår ytre verden som avspeiler seg i tanken - eventuelt i sterkt bearbeidet form, slik som i matematisk tenkning. Tanken er ikke alltid konkret utformet, men kan foreligge i form av en anelse eller fornemmelse, slik vi har vært inne på.

Symbolene og virkeligheten

Tankene består av symboler. Tankeverdenen er en symbolverden. Og symbolene er ikke virkeligheten. Det finnes flere mulige relasjoner mellom disse symbolene og virkeligheten. Grovt sett oppstår språk ved at erkjent virkelighet blir gitt en betegnelse. Det gjelder både gjenstander - slik som bok, tre, person osv. -- karakteristikker - slik som høy, pen, gul osv.-- relasjoner - slik som over, under, etterpå -- samt hendelser - slik som sove, gå, eksplodere, kjøre osv. Symbolene kan også representere en kjent type virkelighet og blir da en abstraksjon. Ordet katt er en slik abstraksjon som står for alle de vesener som oppfyller kriteriene for å være en katt.
     At ordet eple ikke er det samme som selve eplet, er åpenbart. Men vi bruker også en rekke ord hvor det ikke er så lett å finne det motstykket i virkelighetens verden som ordet forespeiler å representere. Kjærlighet er et slikt ord, og angst, intelligens, tid, ønske, død, frihet med videre. Det kan likevel tenkes at ordet representerer noe reelt. Ordet «jeg» er mye brukt. Men er det klart hvilken virkelighet ordet representerer? Er det den jeg ser i speilet? Eller den eller det som føler sorg eller glede? Er det den fysiske personen eller den psykiske- eller bare tenkevirksomheten eller alt sammen? Ord kan altså ha en uklar betydning. Dessuten finnes selvsagt realiteter som ikke er oppdaget og satt ord på. I alle fall bør vi være oppmerksom på forskjellen mellom ord og virkelighet, og at det er virkeligheten som er vesentlig, det som er, det som eksisterer.

                      Tiden,                       Finn dem,
                       psykologisk sett,       fortid
                      er den ikke                fremtid,
                      tankens                     her og nå!
                      verk,
                      som har skapt            Du vil
                      en fortid                    lete
                      og en fremtid?           uten hell.


Tanke og tid

Vi har sett at alt som er og skjer, det er og skjer i nåtid. Begrepene fortid og fremtid eksisterer bare i våre hoder som tankens forestillinger om noe som ikke eksisterer. Likevel spiller tanken om fortid og fremtid en enorm rolle i vår tilværelse. Mens all sansning skjer i nåtid og skaper forbindelse til det som er og skjer i oss og omkring oss her og nå, så opererer tanken svært ofte i tidens dimensjon; og det på flere måter. Som vi (1) har sett, virker tanken i tidens dimensjon med sine begrep om igår og imorgen, om det som har vært og det som vil komme, om det jeg har gjort og det jeg skal gjøre, om det jeg var og det jeg skal bli, om kronologi. Det vi kaller fremtid er i realiteten en projeksjon av det vi kaller fortid. Fremtiden eksisterer ikke og er dessuten ukjent. Fortiden eksisterer heller ikke, men er likevel på en måte kjent, fordi fortiden - det vil si tidligere nåtid - har satt spor som vises igjen i nåtid. Dessuten (2) stammer hele psykens innhold - inklusive tankens elementer - fra fortiden, fra alt vi har lært, tenkt og samlet av inntrykk i tidligere nå-tider - det vil si fortid. Mens tanken - som altså alltid skjer i nåtid - også kan være uten et innhold som angår fortid og fremtid, så kan tanken aldri frigjøre seg fra det faktum at tankens elementer stammer fra fortiden. Men la oss understreke at selv om tanke og tid hører sammen, så kan tanken - selvsagt - også virke utenom forestillinger om fortid og fremtid. Det kan gjelde forhold som skjer eller er gyldige nå, om tidløse lovmessigheter etc.

Men tid er også knyttet til kausalitet - det vil si til logisk tenkning omkring årsak og virkning - at noe er en konsekvens av noe annet som altså har skjedd tidligere, for å si det enkelt. Tid er dessuten nær knyttet til bevegelse som vi kan oppfatte på to måter: For det første kan tanken bevege seg i fortid og fremtid - slik vi har sett. Dessuten har sansene - og da særlig synet og hørselen - evnen til å oppfatte bevegelse; vi ser og hører at bølgene skvulper, at bladene beveger seg i vinden, og at tonefølgen blir til en sammenhengende melodi. Det lyder som et paradoks at sansenes her og nå kan oppfatte tid gjennom å sanse bevegelse. Men det henger sammen med at det må være en slags treghet i sansningen eller i oppfattelsen av sanseinntrykkene, slik at vi gjennom det lille tidsintervallet som tregheten skaper, likevel oppfatter bevegelse og dermed tid i nå'et.
     Da tanker er svært dominerende i bevisstheten til oss moderne mennesker, lever vi nesten utelukkende i tidens dimensjon. Men den som lever i tidens dimensjon, kan ikke oppleve nå'et. Tidens dimensjon gir plass for nå'et når tanken faller til ro.

Tanken og det kjente

Vi skjønner av dette at tankens vesen er det kjente - det vi har hatt erfaring med tidligere. Den som aldri har sett farger, kan ikke tenke seg farger. Tanken kan konstruere ukjente ting når de kan oppstå gjennom nye kombinasjoner av kjente ting. Men det som ut over dette er ukjent, kan tanken ikke fatte. Dessverre tror vi ofte at vi kjenner mer enn vi virkelig gjør. For virkelig å kjenne noe må vi vanligvis komme utenfor det og ha en avstand til det, slik at vi kan anvende sansene våre på det. Men det finnes visse «ting» i livet som er vanskelige - til dels umulige - å komme utenfor. Det gjelder bevisstheten, rommet og tiden, og for de fleste mennesker gjelder det også tanken. Derfor blir tankens vesen ukjent for de fleste, selv om de kan være fulle av tanker til enhver tid. Og derfor - eller blant annet derfor, fordi det er umulig å komme utenfor - er det så vanskelig for oss mennesker også å fatte bevissthetens, rommets og tidens sanne natur. Men - som vi har sett - er det mulig å komme utenfor tanken og derved å få et helt annet forhold til den.

Kunnskap og forståelse                                 Løsningen av problemene
                                                               igger i forståelsen av problemene.
                                                                          Fritt etter J. Krishnamurti

Kunnskap og forståelse er ikke det samme. Noen mennesker lever fortrinnsvis ut fra sin hukommelse, sine kunnskaper, mens andre lever mer ut fra forståelse. I våre skoler skal barna tilegne seg kunnskaper og i noen grad utvikle ferdigheter. Og det er vel og bra. Men å utvikle evnen til å forstå må ikke forsømmes. Derfor må læring ikke bare oppfattes som oppsamling av kunnskaper, men i minst like stor grad som utvikling av evnen til å forstå. Forståelse skaper selvstendige mennesker som er mindre avhengige av autoriteter og av troen på dem. Forståelse utvikler større kreative evner og frihet i tenkningen. Forståelse skaper unge mennesker med større trygghet på seg selv og sin egen dømmekraft. Det er derfor all grunn til å legge vekt på utviklingen av barns evne til å forstå.
     Det finnes to typer forståelse, den intellektuelle og den umiddelbare. Kanskje finnes også en tredje - den intuitive - som imidlertid er vanskeligere å «få tak på». Den intellektuelle forståelsen beror på en tankemessig prosess, hvor tankens symboler etterligner - simulerer - det som skjer i virkeligheten. Den umiddelbare forståelsen formidles gjennom sanseinntrykk. Man ser - eller sanser - det som skjer mens det skjer, og samlet formidler disse sanseinntrykkene forståelse uten tankens mellomkomst. Tenkevirksomheten er ganske enkelt ikke til stede. Små barn er flinke til å sanse og øker ofte sin forståelse på den måten. Men de fleste mennesker mister denne evnen allerede i ung alder, fordi vår kultur legger så stor vekt på tenkevirksomheten og utvikling av intellektet. Voksne mennesker er derfor stort sett henvist til intellektuell forståelse. Men - som vi har sett - er muligheten for å gjenoppdage den umiddelbare forståelsen til stede uten at den intellektuelle derved går tapt.
     Intellektuell forståelse forutsetter forkunnskaper. Derimot synes umiddelbar forståelse langt på vei å være mulig uten kunnskaper. Umiddelbar forståelse kan etterpå gi grunnlag for intellektuell refleksjon og forståelse. Forståelse av begge opprinnelser synes å skape irreversible prosesser i hjernen. Sammenligner man nemlig de to hjerne-tilstandene før og etter forståelsen, ser man at det gjennom forståelsen har oppstått en forandring - som vel må være strukturell, uten registrering i vanlig forstand. Etter at man har forstått, er det nemlig ikke mulig å gjenopprette den tilstanden i hjernen, hvor man ikke forsto.

For å funksjonere normalt i livet og i samfunnet må man ha både informasjon og forståelse av hvordan ting henger sammen eller funksjonerer. Avhengig av bl.a. legning og påvirkning vil man basere seg på det ene eller det andre av de to i større eller mindre grad.
     Det er ikke det samme om man baserer sitt liv på kunnskap eller forståelse. Selvfølgelig kan man ikke basere seg bare på kunnskap eller bare på forståelse. Her er også en vekselvirkning tilstede mellom dem, slik at forståelse uten kunnskap og kunnskap uten forståelse bare i begrenset grad er mulig. Men ser man bort fra de mest ekstreme tilfellene, er likevel et vidt spektrum av kombinasjonsmuligheter tilbake.
     På den ene fløyen har man en kombinasjon av mest mulig forståelse og den informasjonen som er nødvendig i den forbindelse. På den andre fløyen finner vi kombinasjonen som består av meget informasjon og relativt lite forståelse som knytter informasjonen sammen eller ser bakgrunden for den.
     Ett eller annet sted på en skala mellom disse to ytterpunktene vil ethvert menneske bevisst eller ubevisst finne sin plass. Den som har god hukommelse, vil kanskje uvilkårlig satse på å klare seg i livet på grunnlag av meget kunnskap. Den som har lett for å forstå ting, vil i større grad satse på denne evnen. Men i noen grad har vi vel en viss mulighet for å påvirke hvor vi blir liggende på denne skalaen.
     Er det vesentlig kunnskap man satser på, må man være oppmerksom på at kunnskap foreldes. Det å holde seg oppdatert krever en stor innsats. Klarer man ikke å holde seg oppdatert, vil man fort bli foreldet, leve i fortiden og være opptatt av ting som ikke lenger er aktuelle. Kunnskap får man stort sett gjennom andre. Da er det viktig å ha kontakt med de rette kildene. Disse blir man avhengige av og man må stole på at den kunnskap de formidler, er riktig.
     Forståelse krever våkenhet og tankearbeid. I tillegg til en viss basiskunnskap bygger man opp et bilde av lovmessigheter, av hvordan «ting» henger sammen statisk og dynamisk. Derved blir man i større grad i stand til å tenke seg til løsninger og svar, til å skjønne hva som foregår bak det som er synlig. Ut fra forståelsen lager man mao. sin egen informasjon. Lovmessighetene blir ikke så lett foreldet, ja noen blir ikke foreldet i det hele tatt. Derved blir arbeidet med å holde seg oppdatert meget enklere, og man reduserer avhengigheten av informasjon fra andre.

Erfaring                 Erfaring                           Erfaring
gjennom innsikt      gjennom kunnskaper          gjennom emosjoner
gir frihet.               blir foreldet.                      gir ofte nevroser. -

                                                                    Hva med innsikt i                                                                     nevrosene?

9.3  Mannjevning mellom kunnskapen og forståelsen

Forståelsen satt inne i hodene på folk, og den var riktig stolt av det. Når den var ærlig - og det hadde den forstått at man burde være - så så den ned på kunnskapen. Riktignok satt kunnskapen også inne i hodene på folk. Men det behøvde den strengt tatt ikke å gjøre. For den kunne nøye seg med å være i bøker og nå også på disse nymotens greiene; harddisker og CD-plater og sånt. Så egentlig måtte kunnskapen slett ikke være i hodene på folk, mente forståelsen, og satte nesen i sky.

«Kom ikke der», sa kunnskapen. «Du tar helt feil. Du har ingen grunn til å være så «høy på pæra». For uten litt kunnskap kan du ikke forstå noen ting. Det må vel du ha forstått, du som liksom forstår så mye.» Kunnskapen følte seg riktig ovenpå etter denne fulltrefferen. «Og du - stakkar» - fortsatte den. «Du er jo låst inne i hodene på folk, du. Det er ingen bøker som vil ha deg! For en bok kan jo ikke forstå. Men når en kunnskap foreligger og er dokumentert, som det så fint heter, så er jeg - kunnskapen - tilgjengelig for alle som vil lese eller høre. Men du - stakkar. Du må bygges møysommelig opp i hvert enkelt hode. Det kan jo ikke være noe å skryte av.»

Forståelsen mente at nå kunne det være nok skittkasting fra denne veslevoksne kunnskapen - som ikke engang forsto hva det ville si å forstå. Men hvordan skulle han da bibringe kunnskapen hva han - forståelsen - var, og hva han drev på med?

Forståelsen funderte lenge over dette. Og mens han funderte, måtte han jo innrømme at helt uten kunnskaper kunne han ikke forstå noe som helst. Dessuten skjønte han etter hvert at forståelse kunne beskrives som kunnskap eller informasjon. Den som studerte slik kunnskap, kunne faktisk tilegne seg forståelse ved hjelp av kunnskap. Forståelsen likte slett ikke denne tanken. Den hadde likt å se på seg selv som høyt hevet over kunnskapen. Og så måtte den innse - og innsikt var jo dens eget vesen - at helt uten kunnskap kunne den ikke forstå, og dessuten kunne forståelse bli til kunnskap som igjen kunne bli til forståelse i et annet hode.

Forståelsen forsto nå at den måtte revidere sin holdning overfor kunnskapen. Den overvant seg selv, tok fornyet kontakt med kunnskapen og prøvde - så godt den kunne - å bibringe kunnskapen hva den hadde kommet frem til. Dessverre hadde jo kunnskapen bare begrensede muligheter for å forstå dette. Men det forsto den at forståelsen nå ville være venner med den. Og siden den - ærlig talt - hadde følt seg litt underlegen under forståelsen, så følte den seg beæret da forståelsen tilbød sitt vennskap. Slik gikk det til at kunnskapen og forståelsen - fra denne dag - begynte å tjene hverandre.

9.4 Mer om tenkeprosessen

                                                                        Hva slags tanke er det som vet hva du vil si
                                                      før du har sagt det?

Fysikeren og filosofen David Bohm kaller det «nødvendighetens kraft» dét i vår psyke som samler elementene som skal inngå i tanken, og som kjeder dem sammen til en tankerekke med mening.
     Det er et enormt organisatorisk arbeid som utføres i den ubevisste psyken for å frembringe meningsfylte tanker ut fra tankens elementer, og det i et lynraskt tempo. Hvordan dette skjer, er foreløpig en gåte. De nye tomografene som tillater innblikk i den levende hjernens funksjon, kan fortelle noe om hvilke områder av hjernen som er involvert i forskjellige mentale prosesser. Men det gir bare et grovt bilde. Heller ikke introspeksjonen kan hjelpe oss videre. De ubevisste psykiske prosessene som organiserer tenkearbeidet er nesten fullstendig skjult for det indre øye. Det betyr at vi vet svært lite om hvordan mening (i betydningen «meaning» - ikke «opinion») oppstår, og hvordan meningen iklæs en egnet språkdrakt.

Tenkeprosessens «kvalitet»

Begynnelsen på tenkeprosessen synes å være mening, vagt uttrykt i tanken i form av bevegelse i strukturer, former og relasjoner. Senere i denne hurtige prosessen iklæs meningen ord, eventuelt sågar i alternative språk. Dette er en prosess som nesten i sin helhet foregår i den ubevisste psyken. Hva denne «nødvendighetens kraft» er, og som - i en velorganisert hjerne - fungerer så raskt og intelligent, er fullstendig ukjent.
     Dessverre er ikke alle psyker så velorganisert. Som vi har sett, finnes tenkeprosesser som ikke er rasjonelle, logiske, saklige. En rekke faktorer kan innvirke ugunstig på tenkeprosessen og på produktet, tanken. Emosjoner, slik som angst, prestisje, aggresjon, med videre samt ideologiske- og andre faste tankemønstre skaper en annen type tenkning som kanskje er drevet av en noe annerledes nødvendighetens kraft? Det er åpenbart at det er denne type tenkning som nå dominerer i de fleste mennesker og i menneskeheten. Tenkeprosessene påvirkes altså ikke bare av elementenes tilgjengelighet, men av hvordan hele psyken er organisert, dens struktur - hvis man kan bruke et slikt uttrykk - av blokkeringer og indre spenninger. Alt vi har i vår psyke kan påvirke vår tenkning uten at vi vet at- eller hvordan det eventuelt skjer.

De fleste mennesker kan ikke «skru» tenkevirksomheten av og på etter eget ønske. Tvert imot er tankene blitt et problem for mange, fordi tenkeprosessen ikke fungerer bra. Den er blitt springende og uklar. Eller den kretser stadig omkring de samme - såre eller berusende - temaer. Svært mange mennesker har opplevd at tenkevirksomheten deres på en måte løper løpsk. Den stopper ikke, blir «aldri» ferdig, surrer og surrer omkring samme behagelige eller ubehagelige tema uten å komme videre. Ja, mange kjenner knapt en tilstand hvor tenkevirksomheten ikke er til stede. I ekstreme tilfeller synes det å være visse former for nevroser som påvirker tenkeprosessen på denne måten. Er jeg f.eks. nærtagende og blir ydmyket, vil det kunne opprettholde en tenkeprosess omkring denne ene saken i lange tider. Andre typer nevroser kan føre til at tenkeprosessen blir treg eller oppstykket.
     Hva kan så ligge bak begrepet velorganisert psyke? Først og fremst fravær av det som er nevnt ovenfor - emosjoner, ideologi osv. Dessuten: Tilstedeværelse av innsikt i egen psyke, hvor det nevnte fraværet og denne innsikten er to sider av samme sak, slik vi har sett i kapittel 6. Innsikt skaper fravær av emosjoner etc., og fraværet av emosjoner øker innsikten. Den rasjonelle tenkning er da slik at er et svar funnet, vil tenkevirksomheten falle til ro av seg selv.

Ikke alle registrerte opplysninger er like tilgjengelige når hjernen - respektive den ubevisste psyken - former tankene. Noe er tilgjengelig på den måten at det står til disposisjon for hukommelsen til enhver tid. Noe blir først tilgjengelig gjennom assosiasjoner, og noe - kanskje svært mye - er ikke tilgjengelig for bruk i dagliglivet i det hele tatt.
     Tilgjengeligheten påvirkes av hvor lenge det er siden registreringen fant sted, om det er knyttet følelser av ubehag eller behag til registreringen, eller om registreringen er fortrengt og blitt vanskelig tilgjengelig av den grunn. Tilgjengeligheten påvirkes også av hvor sterk den impulsen er som fremkaller registreringen eller assosiasjonen. Fortrengningen og dens mekanismer virker på det ubevisste plan. Slik må det jo være. Men fortrengninger går det under visse forutsetninger an å få øye på (med det indre øye) slik at de kan løses opp, slik det er beskrevet tidligere. En presset psykisk situasjon kan for noen gi den motivasjon som skal til for å ville møte sitt eget indre.

Drivkreftene i tenkeprosessen

La oss se nærmere på den kraften som driver og former tanken (og eventuelt andre prosesser). Det synes mulig å skjelne mellom følgende elementer i prosessen: (1) Det er noe som utløser den. (2) Det er noe som driver den fremover, og noe som stopper den og (3); det må være noe som former den, som gir innholdet en form og formen et innhold. Vi tar for oss disse punktene i tur og orden.

Hva er det (1) som setter tenkeprosessen igang? Et spørsmål kan åpenbart være den impulsen som setter tenkeprosessen igang. Det har vi alle opplevd. Spørsmålet kan komme utenfra. Men spørsmålet kan også komme innenfra - fra min egen psyke. I så fall er det en interesse som på en måte ligger bak og skaper tanker i form av spørsmål som den egne tenkevirksomheten igjen besvarer. Bak det opprinnelige spørsmålet er altså en tenkeprosess som igjen utløser den tenkeprosessen som vil besvare spørsmålet. Og hva var det som utløste den opprinnelige tenkeprosessen som stilte spørsmålet? Er det undring, nysgjerrighet, forskertrang - det vil si ønsket om å finne ut? Den impulsen som formulerte spørsmålet - undringen - synes å være mer «genuin» enn impulsen i form av spørsmålet som krever et svar. Trangen til å formulere undringsspørsmål må ha noe med personens legning å gjøre. Kan det være et aspekt ved bevissthetens individualitet? Men også en situasjon kan "kreve" av meg at jeg tenker, skriver eller sier noe. Alle som har vært oppe til eksamen, vet det. Dette tyder altså på at undring, spørsmål og visse situasjoner kan utløse prosessen med å forme tanker. Men tenkevirksomheten kan også settes igang av andre grunner.
     Vi har sett at ønsker er et samspill av tanker og følelser. Og ønsker har vi mange av. Men ønskene setter i sin tur igang en tenkevirksomhet med henblikk på å konkretisere ønsket og å få det oppfylt. Når det før eller siden er gjort, vil man ofte oppleve at tenkevirksomheten i forbindelse med vedkommende sak opphører. Et sinn som er såret, setter også lett tenkevirksomhet i gang hver gang man på en eller annen måte blir minnet om det vonde punktet. Også når man gleder seg til noe, settes ofte tenkevirksomhet i gang.
     Gjennom assosiasjoner settes enkle tenkeprosesser igang. Med dette menes det forhold at syns- hørsels- eller andre sanseinntrykk fremkaller et slags enkelt, «ferdig» svar fra informasjonslagrene i hjernen. Den informasjonen som hentes frem på denne måten, kan eventuelt også være tilgjengelig med viljen. Men informasjon som ellers ikke er tilgjengelig for viljen, kan også komme frem på denne måten. Som vi har sett, åpner dette en mulighet for å «fiske» i egen psyke. Psykoanalysen gjør også utstrakt bruk av dette prinsippet.

Hva driver tenkeprosessen fremover, finnes noe som påvirker hastigheten, og er det noe som kan stoppe prosessen? Det er vel å stile for høyt å prøve å finne ut hvordan denne prosessen forløper, rent «teknisk», ja, for den må vel ha en teknisk/fysisk side også? Og i tillegg må den antagelig ha en psykisk side. Derfor spør vi altså: Kjenner vi noe som påvirker prosessens hastighet?
     De fleste mennesker har vel opplevd at ytre press - det å måtte bli ferdig fort eller innen en tidsfrist - kan påskynde tenkeprosessen. Det kan altså tyde på at viljen kan påvirke tenkeprosessens hastighet - og kanskje også resultatets kvalitet.
     Vi har vel alle vært i den situasjonen at vi ikke har giddet eller orket å tenke. Det kan tyde på at latskap, tretthet og manglende interesse også kan gjøre tenkeprosessen treg. Samtidig har vi altså opplevd at bevisstheten av å måtte kan mobilisere en vilje som driver tenkeprosessen frem likevel.
     Tenkeprosessen må også ha et energiaspekt. Hvordan tilføres energien, og hvor kommer den fra? Vi har sett at årvåkenhet stopper tenkeprosessen. Stopper den eventuelt fordi årvåkenheten stopper tilførselen av energi? Men spesielle situasjoner kan også påvirke den kraften som driver tenkeprosessen frem. En person som er kommet i en uventet og vanskelig situasjon kan bli «perpleks». Tilstanden medfører at vedkommende ikke vet hva han eller hun skal si. Tenkeprosessen streiker på en måte. Kan dette være en årvåkenlignende, sansedominert tilstand, hvor de samme tankedempende mekanismene er virksomme som ved årvåkenhet generelt?

Er det meningsfylt å snakke? Hvis ja, virker det fremmende på tenkeprosessen, hvis nei, hemmende: Et interessert publikum virker inspirerende på den som snakker. Når man ikke frem med sitt budskap, kan man komme dit hen at man gir opp. Videre forklaring har ingen hensikt - er uten mening.
     Når det gjelder punkt (3) - tankens innhold - så er det en speiling av vår personlige verden, slik den fremstår som resultat av vår fortid og aktuelle sanseinntrykk. Tankens innhold består av det som er kjent for oss - enten direkte, som nye kombinasjoner av kjente ting eller som anelse. Dette er ikke så begrensende som man umiddelbart kan få inntrykk av. For (intellektuell og perseptuell) forståelse åpner store muligheter. Det henger sammen med at forståelse skaper sin egen informasjon. Derfor er det så viktig å forstå, ikke bare å samle kunnskaper, som til overmål har en tendens til fort å bli foreldet.

Forskning kan tyde på at det finnes en «tom», medfødt tenkeprosess i hjernen som takler alle språk. Er det den vi har en vag kontakt med når vi har en slags ordløs tanke som kan formuleres i ett av de språkene vi behersker - og som gjør at vi vet hva vi vil si før vi har formet tanken i ord?

Kan tanken forstå tanken?

                           De fleste mennesker gjør den feil at de tenker med sitt håp,
                           sin frykt eller sine ønsker istedenfor med sin forstand.
                                                                                         Willy Durant

For å forstå noe må man vanligvis studere det utenfra. Men det er ikke alltid mulig, fordi man ikke kan komme i en posisjon, hvor man kan observere utenfra. Erfaringen har vist at det til en viss grad likevel er mulig å studere «ting» man ikke kan observere utenfra. I mangel av bedre mulighet studerer man det innenfra. Men strengt tatt vet man vel ikke hva man derved mangler eller går glipp av. Hvordan forholder det seg med tanken? Tanken kan tenke om tanken, men hvor realistiske eller fullstendige kan slike tanker være? Det må avhenge av om man har studert tanken utenfra eller ei.
     Som vi har vært inne på tidligere: Det finnes en slik begrenset mulighet for å studere tanken utenfra. I en tilstand av årvåken oppmerksomhet kan man oppleve at tenkevirksomheten faller til ro av seg selv. Jeg er utenfor tanken og tidens psykologiske dimensjon og kan i noen øyeblikk se restene av en pågående tenkevirksomhet som «visner» hen. Da blir man klar over at det i meg som iakttar, opplever eller legger merke til - ikke er det samme som det i meg som tenker.
Med en slik erfaringsbakgrunn, kan tanken forstå tanken noe bedre. Likevel er tenkevirksomheten gåtefull.
     Som vi har sett, finnes det to typer forståelse; den intellektuelle og den umiddelbare som «ser» det som skjer mens det skjer og slik det skjer uten tankens mellomkomst. Det er en slik forståelse av tanken som oppstår når man er i en tilstand av årvåken oppmerksomhet. Da svært mange mennesker i vår kultur mangler denne errfaringen, har tenkevirksomheten fått en svært dominerende plass, hvor det ofte forekommer at tanken synes å overvurdere seg selv.

Om barns behov

Jeg har lagt merke til at barn får mye ferdige leker idag. Det er mye annet å si om barns leker også, og hvor mange de har. Men her skal vi ha fokus på at svært mange leker er ferdige. De er ikke egnet til at barna lager noe med dem, de er bare egnet til å bli brukt av barnet - å bli kjørt fremover eller bakover, til å blinke eller ikke blinke osv.
     Jeg har ment at leker skulle bidra til å utvikle barns fantasi og kreative evner. Derfor kjøpte jeg en hel pose byggeklosser av mange forskjellige former, farger og størrelser til en lilten gutt jeg kjenner. Meningen var at slike leker ville være langt bedre egnet til å utvikle barnas evner enn disse ferdige lekene.
     Resultatet var overraskende og litt skremmende. Byggeklossene ble nesten ikke brukt. Jeg fikk sågar spørsmål tilbake om hvordan byggeklossene skulle brukes! Hvorfor hadde ikke barna initiativ til å skape egne byggverk med klossene for så å leke med dem? Kan det være så ille at alle de ferdige lekene allerede har dempet utviklingen av de kreative evnene, slik at barna av den grunn ikke vet hva de skal gjøre med byggeklossene?

Når vi snakker om barn og leker, vil vi se litt nærmere på standardspørsmålet som barn ofte blir mødt med når de treffer voksne: Hva skal du bli når du blir stor? Et naturlig og harmløst spørsmål, ikke sant? Men hva innebærer det? Stilltiende sier vi til barnet: Du er ikke noe nå - du er først noe når du har blitt det du vil bli. Er det rart hvis barnet føler seg lite?
     Spørsmålet synes å springe ut av de fleste voksnes manglende innsikt i hva det vil si å være. Barn lærer gjennom erfaringer som skjer her og nå - gjennom det de sanser når de er opptatt, oppslukt av lekene sine. Bare sansene kan bringe oss i kontakt med det virkelige livet - det å være; for voksne et dét nesten et fremmedord. De fleste av oss vet knapt hva det vil si å være, fordi vi så sjelden opplever det. Og grunnen er at vi voksne til de grader er fulle av tanker - særlig om det som var, og tanker om det som skal komme - om å bli.
     Av dette ser - innser - vi at sansene formidler det som skjer her og nå, mens tankevirksomheten bringer tidsdimensjonen inn i vår bevisste opplevelse. Det er en fundamental forskjell mellom barn og voksne: Barns liv er mye mer fylt av sanseinntrykk - av det som skjer her og nå - og livet skjer alltid her og nå - mens vi voksne, som er så dominert av tankevirksomheten vår, er mest opptatt av det som tilhører fortiden, det som var - det som skjedde dengang - eller det som skal skje, som vil bli.
     Vi voksne har mye å lære av barn på dette punktet. I stedet for å trekke dem bort fra sin sansebaserte her-og-nå-verden med å spørre «hva skal det bli?» kan vi prøve å møte barnet i dets sanseverden: Hva holder du på med nå? Da kan vi kanskje få istand en kommunikasjon på et grunnlaget som trekker oss ut av tankens tidsdimensjon og får oss til å gjenoppdage det vi kunne som barn, nemlig virkelig å leve i nu-et. Det er noe helt annet enn å snakke om å leve i nu-et, slik det er blitt så trendy å gjøre nå.

Fra nyere barneforskning

Nyere forskning har vist at barn som snakker med barn uten innblanding fra voksne er langt mer utforskende enn man hittil har trodd. De er åpne mot verden, og prøver å forstå den. De hjelper hverandre og prøver å kommunisere omkring denne verden de befinner seg i. Der de mangler ord, kan det hende at de skaper nye ord som hjelper dem videre.
     Man har også funnet at større barn mangler mye av denne mottagende holdningen som de da tydeligvis må ha mistet. Det ser altså ut til at barn mister sin evne til å iaktta etter hvert som tenkevirksomheten og emosjonene legger beslag på bevisstheten. Spørsmålet er i hvilken grad de voksnes påvirkning bidrar til at barn mister den undrende og forskende holdningen til fordel for å agere utad og gi uttrykk for sin egen tenkevirksomhet som til og med kan være selvsentrert?

9.5 Bevissthet

Metodeproblemer
Det meste av naturvitenskapelig forskning foregår slik at forskeren står utenfor det som skal utforskes. Slik blir forskningsobjektet tilgjengelig for observasjon, enten direkte eller ved hjelp av instrumenter som forlenger og forstørrer forskernes sanser.
     Når det gjelder rommet, tiden og bevisstheten er det umulig å få en avstand, slik at forskningsobjektet ikke kan studeres på vanlig måte. I det ligger en prinsipiell metodisk vanskelighet man ikke kan komme utenom. Hvordan kan bevisstheten da erkjenne seg selv? Det ser ut til at en del av et system i det minste i noen grad kan erkjenne det systemet som delen tilhører. På dette grunnlaget utforsker vitenskapen universet. Ved å betrakte bevisstheten innenfra og noen av dens konsekvenser utenfra synes det mulig å si noe om hva bevissthet er og hva den ikke er.
     Den som vil utforske bevisstheten har i utgansgpunktet tre forskjellige forhold til sitt forskningsobjekt. Jeg kan (1) utforske bevisstheten til andre personer. I min vanlige dagsbevissthet kan jeg (2) prøve å utforske min egen bevissthet, og jeg kan (3) prøve det samme ut fra en tilstand av introspeksjon og eventuelt andre opplevde bevissthetstilstander. Det synes bare mulig å se bevisstheten i relasjon til psyken, ikke «frittstående». Det synes mao å være psyken som gjør bevisstheten bevisst.
     Hva vet vi, og hva kan vi slutte oss til? Vi vet at de bevisste synsinntrykk kommer gjennom øynene og formidles videre gjennom synsnervene til bevisstheten.
     Et stykke på vei er det også mulig å følge de tilhørende nervebanene i hjernen, inntil de spres og fortaper seg i hjernens mylder av koblinger. På tilsvarende måte forholder det seg med andre sanseinntrykk. Det finnes ingen «billedskjerm» i hjernen, hvor sanseinntrykk og bevissthet kan lokaliseres. Det vet vi også. Likevel synes det meningsfylt å snakke om «kanaler» som formidler sanseinntrykk til bevisstheten, selv om vi bare kjenner de ytre deler av noen av disse kanalene.

Bevisstheten og den ubevisste psyken
Ordet psyke vil vi her benytte som et samlebegrep for (1) det som til enhver tid befinner seg i bevisstheten, (og som kan grupperes i bevissthetstilstander), og (2) det vi kaller den ubevisste psyke. Den ubevisste psyken omfatter det som er lagret i hjernen og nervesystemet av informasjon, ferdigheter, forståelses-strukturer og tilhørende energier, inklusive prosedyrer for lagring og gjenbruk av informasjon og energier, dannelse av setninger, bilder osv. Det er dette som foregår ubevisst i hjernen, og som enten går forut for, eller følger etter bevisste psykiske prosesser i våken tilstand, eller når vi sover og drømmer. Psyken i vid forstand er et samlebegrep for psyken og bevisstheten. Den «rene» bevisstheten er den egentlige bevisstheten som i det følgende bare vil bli kalt bevissthet. Bevisstheten er «stedet» der våre liv utspiller seg. Å forstå noe av bevissthetens vesen er å forstå noe vesentlig om oss selv. Går det an å finne ut noe om bevissthetens egenskaper?

Bevisstheten er sitt innhold. Uten innhold, ingen bevissthet, og uten å være i bevisstheten, dvs. være del av innholdet, er intet bevisst. Men dette kan likevel bare være en del av sannheten. Ser jeg først i en retning og så i en annen retning, så skifter bevisstheten innhold, men selve bevisstheten er vel den samme? Det kan lette forståelsen og den videre tenkningen å lage seg en modell av ovenstående. Og speilet peker seg da ut som et egnet bilde. Speilet er vanligvis sitt innhold. Det er speilbildet som gjør speilet til speil, uavhengig av hvordan speilbildet skifter. Uten speilbilde - dvs. i fullstendig mørke - opphører speilet å være speil, fordi intet speiler seg i det. Speilet befinner seg i «drømmeløs søvn». Men det er likevel fysisk til stede, og har evnen til igjen å være speil straks lys slipper til, og noe speiler seg i det.

På lignende måte gjør bevissthetens innhold (den potensielle) bevisstheten bevisst, og på lignende måte inntar bevisstheten tilstanden av drømmeløs søvn straks all informasjon som kan gjøre den bevisst, holdes borte fra den. Å være i drømmeløs søvn innebærer for bevisstheten å være i den potensielle tilstanden.
     Vi tar vel ikke mye feil, hvis vi antar at det er den samme bevisstheten som sovnet om kvelden, som igjen våkner om morgenen. Bevisstheten er altså sitt innhold, men likevel noe mer. Og innholdet fyller bevisstheten helt ut til enhver tid. Men innholdet skaper ikke bevisstheten fullt ut.

«Vitenskapen» synes å være av den oppfatning at bevisstheten «bare» er resultatet av en komplisert fysisk - kjemisk prosess i hjernen. Ut fra dette synet er ikke bevisstheten noe i seg selv, ikke noe subtilt «stoff». Bevisstheten kommer som resultatet av de nevnte prosesser og opphører å eksistere når prosessene opphører. Det har ikke vært mulig å finne en tilfredsstillende begrunnelse for dette synet.
     Det synes (minst?) like godt begrunnet at bevisstheten er et slags subtilt «stoff» som vi kaller den potensielle bevisstheten, og som blir bevisst ved at egnet informasjon blir projisert inn i den. Informasjon gjør den potensielle bevisstheten bevisst. Informasjonen i bevisstheten kan bestå av forskjellige typer i forskjellig «blandingsforhold». Og dette blandingsforholdet gir grunnlaget for å snakke om forskjellige bevissthetstilstander.

Vanligvis kommer informasjonen til bevisstheten gjennom sansene som formidler inntrykk fra den ytre verden og fra kroppen. Som vi har sett, formidler dessuten hjernen informasjon til bevisstheten i form av tanker og emosjonelle følelser, slik som angst, lengsel, forakt osv. Bevisstheten er således det ultimate sanseorgan - i siste instans også for tanker og emosjoner, selv om det vanligvis ikke oppleves slik.

Men før informasjonen kommer til bevisstheten, foregår det en rekke ubevisste informasjonsprosesser i hjernen. Lagret informasjon hentes frem og settes sammen til en tankerekke som kommer til bevisstheten. Selve prosessen som skaper tankene og de eventuelle energiene som er knyttet til dem, foregår stort sett ubevisst. Men også sanseinntrykk kan ubevisst bearbeides av hjernen før resultatet kommer til bevisstheten. (Vi ser da (1) bort fra den tekniske bearbeidelse av sanseinntrykkene som hjernen ubevisst foretar, og som bl.a. fører til det stereoskopiske synet og (2) en rasjonalisering av hjernens funksjoner). Alt dette som finnes og foregår i hjernen (og kanskje i kroppen) på det ubevisste plan, kaller vi altså den ubevisste psyken. Den bevisste psyken er dét som foregår i bevisstheten, og som utgjør livet vårt.
     En god del av innholdet synes å være nøytralt i den betydningen at det «glir» igjennom bevissthetens «vindu» uten å påkalle oppmerksomhet, verken av behagelig eller ubehagelig karakter. Dermed er også antydet at bevisstheten må ha den egenskap at den kan «føle» grader av behag og ubehag. Det må være en meget sentral egenskap som er av vesentlig betydning for måten vi lever på.
     Av dette fremgår også at bevisstheten kan være mer eller mindre bevisst. Alt innhold er åpenbart ikke til stede med samme styrke eller bevissthetsgrad. Til enhver tid vil det som er i bevissthetens sentrum, være mer bevisst enn det som befinner seg i periferien. Inntrykk med en viss intensitet, f.eks. smerte, vil dessuten ha evnen til å påkalle bevissthetens oppmerksomhet, slik at den kommer i bevissthetens sentrum. Dette åpner muligheten for en slags konkurranse om å være i bevissthetens sentrum. På den måten kan eksempelvis en behagelig følelse med stor påkallingseffekt skyve en følelse av smerte helt eller delvis ut av bevisstheten. Dette kan man gjøre bruk av i dagliglivet. Når det gjelder konkurransen om «plassen» i bevissthetens oppmerksomhet ser det ut til at det enten kan dreie seg om en psykologisk- eller en fysiologisk konkurranse, eller sågar om begge deler.
     Men også graden av bevissthet kan åpenbart variere over tid. De fleste kjenner en viss form for gradvis overgang til full bevissthet når man våkner om morgenen. Men denne form for variasjon forekommer selvsagt også i andre sammenhenger. F.eks. skjerper interesse våkenheten. Bevisstheten kan altså variere fra sløvhet til årvåkenhet. Det vi her har kalt årvåkenhet går i den psykologiske litteraturen også under betegnelsen (full) tilstedeværelse.

Rettes den årvåkne bevissthet mot det som foregår i psyken og i kroppen, vil man kunne oppdage at bevisstheten, i denne passive tilstanden, automatisk bevirker noe uten å «ville» det eller uten å «gjøre» noe aktivt. Har man eksempelvis sittet anspent og så retter oppmerksomheten mot de anspente musklene, bevirker det at anspentheten avslappes. Det er en erfaring de fleste mennesker har gjort. Den samme egenskapen har den årvåkne bevisstheten, hvis den rettes mot fortrengningsmekanismene i psyken, eller hvis den bare er årvåken, uten retning.

Bevissthetens årvåkne iakttagelse av f.eks. angsten i ens eget indre - mens den er der - bevirker at angsten gjennomskues. Den løser seg opp i den (eventuelle) tankemessige forestillingen som var bakgrunnen for angsten og en fysisk følelse, slik at de to komponentene faller fra hverandre og forsvinner. Dette er en viktig erfaring som skaper et nytt og annerledes forhold til angst. Man har innsett at angst er ufarlig, og at man kan ha et slags herredømme over den - uten bruk av viljen.
     Tilsvarende bevirker bevissthetens årvåkenhet at tenkevirksomheten faller til ro av seg selv, uten noen form for indre tvang eller disiplinering. Man har da gjort den viktige oppdagelsen i seg selv, at det i meg som «ser», ikke er det samme som det i meg som tenker og føler. Da både muskelspenninger og tenkevirksomheten er materielle prosesser, innebærer dette at bevisstheten - som kanskje er noe immaterielt/finstofflig(?) - gjennom sin tilstedeværelse kan påvirke visse materielle prosesser og forandre deres struktur. I slike årvåkne situasjoner «ser» bevisstheten det som skjer mens det skjer uten at tanken er virksom. Og den forstår umiddelbart hva som skjer og sammenhengene i det som skjer. Denne form for forståelse og intelligens må altså også være en egenskap ved bevisstheten.
     Bevisstheten har også den egenskapen at den kan gis retning. Når bevisstheten rettes mot noe eller vekk fra noe, gjør den det da selv, eller er det noe annet som bestemmer dens retning? Impulser utenfra kan åpenbart påkalle bevissthetens oppmerksomhet, f.eks. ved at noe beveger seg. At viljen også kan gi bevisstheten retning, synes klart. Det som dessuten gir bevisstheten retning, synes enten å ligge i våre gener (f.eks. interessen for det annet kjønn og for det vi har anlegg for) eller i den pregning miljøet har forårsaket i vår psyke, f.eks. angst eller et ønske. I begge tilfeller må det være psyken som er aktiv, og altså ikke bevisstheten selv.
     Bevisstheten synes dessuten å ordne inntrykkene ut fra et behagelighetskriterium, fra smerte over nøytral til velbehag. Det gjelder både persepsjon fra omgivelsene, og den indre persepsjon - persepsjon fra kroppens og psykens indre - selv om denne type inntrykk er langt mindre bevisst hos de fleste mennesker. Dens virkning her er at den erkjenner det som er slik det er og til syvende og sist erkjenner det sanne som sant. Den har evnen til umiddelbar forståelse av sanseinntrykkenes og tankenes informasjonsinnhold uavhengig av tankenes symboler. I dette ligger også en form for intelligens. At bevisstheten i tillegg er et slags passivt «projeksjonslerret» for tenkevirksomhetens produkter - nemlig strømmen av tanker - og for de emosjonelle energiene som ofte følger tankene, er kjent for oss alle. For alt dette er - som vi har sett - bevisstheten vårt ultimate sanseorgan. På en måte sanser den altså også våre tanker og emosjoner.
     Ved (introspektivt) å se det som er slik det er, bevirker bevisstheten i tillegg helt automatisk indre prosesser som løser opp spenninger og misforståelser etc., slik vi har beskrevet tidligere.

Sammenfattende kan vi kanskje si at det er informasjon - inntrykkene som ledes til bevissthetens speil - som gjør potensiell bevissthet bevisst. Slik kan vi tenke oss at bevissthet oppstår. Men bevisstheten synes altså også å gjøre noe, slik som å evaluere og skille mellom typer inntrykk, slik som farger og former. Å se det røde som rødt og det runde som rundt - uten å si det eller tenke det - må være en egenskap ved bevisstheten. Bevisstheten har dessuten evnen til å innstille grader av våkenhet. Men bevisstheten kan under visse forutsetninger også bevirke noe eller få noe til å skje. Er bevisstheten ekstremt våken, vil den virke som et slags "sort hull". Opplevelsen er fullstendig, noe som bevirker - det vil si har som konsekvens - at de løpende registreringene i hjernens vanlige lagre - langtids og korttidshukommelsen - svekkes og nærmer seg null. Det må være denne egenskapen som gjør at f.eks. komponister - når de er ferdige med en komposisjon - virkelig er ferdig med den i den betydning at den er borte fra bevisstheten som igjen er "tom" og klar for å skape nye komposisjoner. Den samme bevissthetens egenskap kan også virke i motsatt retning - det vil si: bevirke at eksisterende emosjonelle registreringer i psyken avprogrammeres.

Fabelen om hvordan bevisstheten reflekterte over seg selv

Jeg -  bevissthet - er intet «jeg», for jeg er væren. Men selv om menneskene har noe av meg i seg, er de fjernt fra min værens virkelighet. Derfor er de fjernt fra å forstå meg, og derfor er de fjernt fra å forstå sitt eget vesen.

Hvilke kvaliteter finnes i «min» væren? Min væren har to aspekter; et passivt opplevende og et aktivt agerende - som får noe til å skje. Det passivt opplevende aspekt blir opplevende gjennom det aktive aspekts innvirkning på det opplevende. Og det aktive aspekt blir gitt retning gjennom det opplevende aspekts vilje. Det aktive aspekt er informasjonsenergi. Det passive, opplevende aspekt er livets essens - for menneskene også det ultimate sanseorgan.

Min væren er sitt innhold. Det er innholdet som virkeliggjør min bevisste væren - et innhold som er uten grenser, og hvis vesen er informasjon. Men selv om min væren er sitt innhold, så er min væren også noe mer - det agerende aspekts genuine energi. I den grad dette aspekt er bærer av informasjon, er det opplevende aspekt bevisst. I motsatt fall eksisterer det opplevende aspekt kun som en mulighet. Muligheten virkeliggjøres ved at den genuine energien former seg til informasjon.

Slik det aktive aspekt kan fremstå på forskjellige måter og danne forskjellige former for informasjon, så har det opplevende aspekt andre kvaliteter ved siden av vilje: det opplever rødt som rødt - vel og merke uten at tanken er tilstede, uten ordet rødt. Det opplever det runde som rundt, det frie som fritt, smerte som smerte osv. Alt dette gjør at min værens virkelighet er genuint ren, kjærlig, intelligent, uten grenser, kraftfull og fri. Min værens virkelighet er universets største mysterium, og på dette nivået JEG ER - virkeligheten.

Hvorfor er - som det ble nevnt - menneskene fjerne fra min værens virkelighet, selv om de har noe av min værens virkelighet i seg - og som gir dem liv? Selviskhetens mørke sky har lagt seg over menneskene, og de er iklædd materiens hylster. Derfor er menneskene fjerne fra min værens virkelighet og sine egne iboende muligheter. Disse vil komme til syne i den grad menneskene oppløser selviskhetens mørke sky i sinnets dyp. Og her vil min værens egenskap hjelpe dem - selv i den svake form min værens virkelighet fremdelses er virksom i det egosentrisk formørkede mennesket. For i lyset av dette mitt værens blikk, kan intet urent, intet usant bestå. Det er en egenskap ved min værens vesen. Og den er fremdeles virksom i det mennesket som klarer å gjøre bruk av denne egenskapen. I dette lyset erkjennes også det sanne som sant og det usanne som usant. Slik kan mennesket - i sitt eget indre - bli passivt, men årvåkent vitne til at selviskheten - utelukkende ved hjelp av min værens virkelighet - blir oppløst, slik at min værens virkelighet i mennesket igjen kan slå ut i full blomst.

9.6 Bevissthetstilstander

Som nevnt, er det bevissthetens innhold som her ligger til grunn for å skille mellom forskjellige bevissthetstilstander; et begrep vi allerede har brukt, og som vi nå skal se nærmere på. Vi knytter begrepet til tilstedeværelsen av de tidligere nevnte elementene i bevisstheten, sanseinntrykk, tanker osv. eller rettere - til deres «blandingsforhold». De dagligdagse blandingene av dette innholdet gir oss den bevissthetstilstanden som vi har kalt dagsbevisstheten. Er bevissthetens innhold preget av uvanlige blandingsforhold mellom de nevnte «ingredienser», slik som ved ren sansning, overveiende tenkevirksomhet eller overveiende emosjoner, oppstår andre bevissthetstilstander.

I tillegg kan ytterligere bevissthetstilstander oppstå ved at nye «kanaler» formidler nye inntrykk til bevisstheten, eller at eksisterende kanaler helt eller delvis dempes eller blokkeres midlertidig - eller med endelig virkning - slik at de ikke lenger sender inntrykk til bevisstheten. Dette skjer eksempelvis når en person blir blind. Disse bevissthetstilstandene oppstår altså ved strukturelle forandringer av bevissthetsinnholdet.

De nevnte variasjonene ovenfor gjelder bevissthetens innhold. Men tilstander som (antagelig) må knyttes til bevisstheten selv, bringer ytterligere kombinasjoner inn som grunnlag for enda flere bevissthetstilstander. Vi tenker her særlig på bevissthetens evne til å være mer eller mindre oppmerksom, fra sløv til årvåken. Men det er ikke lett å skille endringer i tilstanden til de kanalene som formidler inntrykk til bevisstheten fra eventuelle endringer i selve bevissthetens tilstand. Alt i alt åpner dette for et meget stort spektrum av bevissthetstilstander basert på ulike kombinasjoner av de forskjellige elementene. Overgangene er ofte gradvise og ikke sprangvise. Dette gir en tilsvarende økning av mulighetene for variasjoner i bevissthetstilstandene. Nedenfor kan derfor bare et svært begrenset antall av de mange mulige bevissthetstilstander behandles.
     Spesielle bevissthetstilstander kan også frembringes kunstig - enten kjemisk eller maskinelt. Hvordan det kan føles, fremgår av følgende kommentar fra én som hadde prøvd en såkalt lys- og lydmaskin: «Jeg vet hvordan disse tingene virker. Du kan ikke tenke når de er på. De vakre bildene legger beslag på sinnet, så du kan la det fare og koble av.» (New Scientist .3.9.94).

Bevissthetstilstander basert på «blanding» av inntrykk fra kjente kanaler

Dagsbevisstheten er den bevissthetstilstanden alle kjenner. Det er lett å innse at innholdet i vår vanlige dagsbevissthet i det alt vesentlige består av (1) sanseinntrykk fra de fem eksterne sansene, det stereoskopiske syn som hjernen skaper, inntrykkene fra kroppens indre sanser, slik som sult, tørst, trang, vekt, balanse, kroppens stilling, romfølelse, eventuelle kroppslige smerter og en rekke andre (vage) følelser, dessuten (2) av mer eller mindre konkrete - eller klart utformete - tanker og anelser fra egen psyke samt (3) av emosjonelle følelser, slik som angst, lengsel, gleder og sorger osv. Vi har vanligvis (4) også en slags ordløs kunnskap om at vi har vår dagsbevissthet, eller mer generelt uttrykt: vi har bevisstheten om vår aktuelle bevissthetstilstand, at vi er våkne, og vi vet om vårt kjønn. Dessuten har vi en form for tidsbevissthet, en viss ordløs følelse av tid. Det må (5) også finnes en tredje gruppe følelser - ved siden av sansede følelser og de emosjonelle - og som vi har vært inne på i avsnittet "Om kjærlighet". Om det vi kaller stemninger, er dekket av ovenstående, er uklart. Hvis ikke, kommer de inn som en sjette type «ingrediens» eller inntrykk i dagsbevissthetens innhold.
     «Blandingsforholdet» må også kort kommenteres, fordi det er tale om forskjellige typer blandinger. Inntrykk som ikke har noe med hverandre å gjøre kan være til stede i bevisstheten samtidig, og danner således én form for blanding. Eksempelvis kan jeg gå på gaten, se og høre omgivelsene og samtidig tenke på noe helt annet. Men forskjellige typer inntrykk kan også være til stede i bevisstheten samtidig, fordi de har noe med hverandre å gjøre - de danner komplekse inntrykk. Som eksempler kan nevnes ønsker og emosjonelle reaksjoner.

Ren tenkevirksomhet, eller en tilstand hvor tenkevirksomheten dominerer helt, er kjent for mange mennesker, og det i flere former. Man kan være helt oppslukt av en intellektuell oppgave. Da er alt annet perifert. Det gjelder også en som går i sine egne tanker, og som av andre gjerne blir betegnet som distré.
     Å gå i barndommen kan også kalles en bevissthetstilstand: Oppdateringen fra de reelle omgivelsene avtar (blant annet på grunn av svekkede sanser og færre impulser fra omgivelsene). Lagrede inntrykk fra fortiden får dominere bevisstheten i form av billed- og lyd-erindringer og i form av verbale tanker.
     Forutsetningen for såkalt ren sansning er at tenkevirksomheten og de emosjonelle følelsene er borte fra bevisstheten. Denne tilstanden kan - i mer eller mindre «ren» utgave - oppstå under ulike omstendigheter. Sterk smerte eller sexuell orgasme kan f.eks. bevirke tilstander av tilnærmet ren sansning. Meditasjon basert på årvåken iakttagelse - også i dagliglivet - bevirker som nevnt, at tenkevirksomheten og emosjonene faller til ro. Man opplever mer eller mindre en tilstand av ren sansning, opplever nå'et her og nå.
     En tilstand av forholdsvis ren sansning kan også tilveiebringes kunstig, f.eks. ved strikkhopping og på diskoteker, ved at sterk musikk på en måte slår tanken «ihjel». En noe spesiell årsak til mer eller mindre ren sansning forligger når innholdet i dagsbevisstheten plutselig blir totalt forandret f.eks. gjennom en ulykke, et jordskjelv eller en flodbølge. Evnen til å tenke og handle er i betydelig grad satt ut av spill av de dramatiske opplevelsene. Man sier at man opplever det hele som uvirkelig. Bevisstheten er fyllt av de uvanlige sanseinntrykkene og den psykiske smerten.

Smerte som bevissthetstilstand har lenge vært et tema i bevissthetsforskningen. Smerte er ikke et entydig begrep. Vi har fysisk smerte, som synes nokså kjent og entydig som sansefenomen. Men hva med den såkalte psykiske smerten; sorgen, sjalusien, selvmedlidenheten osv.? Forskning kan tyde på at vi ikke differensierer på smertens kvalitet, bare på kvantiteten. Den psykiske smerten synes vanligvis å være en side ved emosjonene. Men å se andres nød gjør også vondt for den barmhjertige.

Også emosjonelle følelser kan bli så dominerende i bevisstheten at vi kan snakke om ren emosjon som en bevissthetstilstand. Det kan gjelde angst, sorg, sinne, deprimerthet osv. I disse tilstandene er bevisstheten dominert av følelser som psyken selv har laget og eventuelt av de tilhørende tankene. Det er en psyke-intern prosess som ofte kan ha en tendens til å forsterke seg. De sanseinntrykkene man ennå «slipper innpå seg», blir sterkt farget av emosjonene i denne tilstanden, og rasjonell tenkning blir skadelidende.
     Emosjonelle bevissthetstilstander kan også oppstå på en annen måte. De kan være forårsaket av en hjerne som er presset av skjulte eller åpne ønsker. Den kan da projisere i bevisstheten noe som tilfredsstiller ønskene. På emosjonelt grunnlag har psyken på en måte tilfredsstilt seg selv.

Lykke er en tilstand de fleste mennesker streber etter, men likevel er så langt ifra. Det foreligger nå noen forskningsresultater som blant annet sier at lykke er en tilstand av subjektivt velvære. Penger og god helse spiller en rolle. Men unødvendig mye penger er ingen garanti for lykke. Viktigere er kjærlighet og nærhet samt ens holdning til livet. Noen har det så travelt med å oppnå suksess at de glemmer å være lykkelige. For mange betyr avveksling og fornyelse mye. Det å mestre livet, å lykkes med det man holder på med vil for mange være et vesentlig element av det å være lykkelig. Noen få ganger i livet har forfatteren opplevd at det har jublet inne i han, og det må jo være en følelse av stor lykke? I det ene tilfellet hadde jeg tatt et vanskelig, men riktig valg med tilhørende handling ut av en ugunstig utvikling. I et annet befant jeg meg plutselig ved innledningen til en lovende utvikling.

Svimmelhet og andre sanseinntrykk. Svimmelhet er ikke så interessant i denne forbindelse. Vi nevner den likevel for å minne om at det finnes en rekke sanser, som vi i det daglige ikke regner som sanser, men som «teknisk», dvs. i forholdet til bevisstheten, er sanser på linje med alle andre. De melder seg i spesielle tilfeller, og gir da årsak til spesielle bevissthetstilstander. Kroppens tyngde melder seg også i bevisstheten hele tiden, men på en så diskret måte at vi ikke merker den. Først når impulsene til bevisstheten fra denne «sansen» uteblir, melder det seg en helt spesiell bevissthetstilstand av vektløs frihet.
     En annen lite påaktet sans er dét i meg som merker seg bevissthetens tilstand, og som gir beskjed til bevisstheten om nettopp dette. Det er denne sansen som gjør at jeg vet at jeg er våken, når jeg er våken. Antagelig er det den samme sansen, eller en tilsvarende, som gjør at jeg en sjelden gang vet at jeg drømmer når jeg drømmer. Uttrykt generelt sørger denne sansen for at bevisstheten (over det meste av sin bevisste tilstand) er seg sin tilstand bevisst. Man må være ganske bevisst for å ha nytte og glede av denne sansen. Den som ikke er klar over sin nåværende bevissthetstilstand vil vanskelig bli klar over litt endrede bevissthetstilstander.
     På en eller annen måte må kroppen og/eller psyken være utstyrt med en slags tid-sans, en tid-sans som er mer eller mindre sterkt knyttet til vanlig klokketid. Og det må være reduksjonen eller bortfallet av impulsene til bevisstheten fra denne klokkesansen som (bl.a.?) åpner muligheten for opplevelse av tilstander med helt andre subjektive tids-forhold bl.a. under meditasjon. Men også under mer «normale» forhold kan tidsansen spille oss et puss. Mange som maler bilder eller på annen måte er oppslukt med sansene av noe som er interessant, har opplevd at det som måler tid, er dempet eller nesten borte. Overrasket oppdager man at klokken er blitt mange. Når tidsbegrepet er borte fra bevisstheten, kan man ikke snakke om at tiden har gått fort eller langsomt. Det er en mer eller mindre tidløs tilstand. Tidsbevisstheten «sover» på en måte.
     Med de tre siste eksemplene er vi kanskje allerede over i neste gruppe, som omhandler bevissthetstilstander basert på strukturforandringer. Det samme gjelder drømmene som vi først skal se på.

Drømmer og hva de kan fortelle

Temaet har fylt bøker, men vi må fatte oss i korthet. For det første: Hva er en drøm? En bevisst opplevelse i sovende tilstand. Drømmens innhold stammer fra egen psyke. Det synes man stort sett å være enige om. Men enkelte hendelser kan tyde på at drømmen en sjelden gang kan få sitt innhold fra paranormal kilde. Mye tyder på at også dyr drømmer, selv dyr som bare har den såkalte reptilhjernen. Det er derfor vanskelig å tro at drømmefunksjonen ikke har en mening, men man vet ikke sikkert hvilken. Det kan tenkes at drømmene bidrar til å redusere psykiske spenninger.

Men drømmer kan i enkelte tilfeller også formidle et budskap. Og forstår man hva drømmene sier, kan de si noe om drømmerens psykiske tilstand og utvikling. Og det kan være både interessant og nyttig. Forutsetningen er selvsagt at man får drømmens innhold med seg til våken tilstand. Å beskjeftige seg med drømmer kan øke denne muligheten.
     Alt man kan oppleve i våken tilstand, kan drømmes. Drømmenes innhold er derfor legio. Vi skal her ikke begi oss inn på drømmetydningens tvilsomme kunst, men bare si litt om den stemningen som drømmer kan formidle. Ut fra forfatterens egen erfaring kan drømmer si noe om ens psykiske tilstand og om ens psykiske utvikling. Stemningen i drømmen synes å være vesentlig: Om drømmen er i lyse farger eller i mørkt sort-hvitt. Også bevegelsesretningen kan si noe, om man beveger seg oppover eller nedover, om man føler seg beklemt, eller om det er plass og utsyn rundt en. Men selve handlingen kan selvsagt også si noe. Drømmer man at man fjerner et tykt lag av kitt fra pannen, så kan det si noe om ens psykiske utvikling.

Går man inn på drømmenes bruk av symboler blir det straks vanskeligere. Men drømmen bruker gjerne et - eller noen få - symbol(er) for drømmeren. Det kan være et hus, en bil eller en båt etc. Da kan det bety noe om det er et handelsfartøy eller et krigsskip eller en lystbåt etc. Eller om huset står i brann eller blir pusset opp. Drømmefunksjonen bruker sterke symboler. Det er normalt, slik at man ikke bør bli skremt av det. Løsningen på et problem kan komme i en drøm. Drømmen - eller psyken - er da kreativ.
     Hva er drømmens drivkraft, drømmens psykologiske årsak? Er det spenninger i psyken? Mye tyder på det. Men drivkraften kan kanskje også variere, avhengig av hva slags drøm det dreier seg om? Noen har f.eks. opplevd at løsningen på et problem har kommet i en drøm. Selv om vi sier, «jeg drømte i natt», er det klart at det å drømme er en passiv prosess, slik at det i virkeligheten drømmer i meg. Selv om man ikke kjenner drømmens funksjon, må den innebære en slags lindring, for det kan medføre alvorlige forstyrrelser hvis en person over lengre tid blir forhindret i å drømme. Menneskene drømmer ikke like mye. Det ser ut til at mennesker med et harmonisk indre drømmer mindre enn personer med mange uløste problemer og som har mange såre punkter i sin ubevisste psyke.

9.7 Bevisstgjøring

Bevisstgjøring er et ofte brukt ord. Hva er så det? Det ser ut til å eksistere flere typer bevisstgjøring. (1) Å se eller oppdage noe som har eksistert hele tiden. Avhengig av hva det dreier seg om, ser vi to mulige typer konsekvenser: (1a) Å få kontroll over «nye» muskler eller sogar hjerne- eller bevissthetstilstander, og (1b) å oppløse spenninger i psyken og/eller kroppen. Dessuten (2), bevisstgjøring i betydningen skjønne, forstå eller innse noe, intellektuelt eller umiddelbart som en ikke var oppmerksom på tidligere. En tredje form for bevisstgjøring gjorde bl.a. de Nacht- und Nebel fangene bruk av som etter krigen skrev detaljerte beretninger om sine skrekkopplevelser og på denne måten gjenopplevde og i noen grad frigjorde seg fra inntrykkene fra det de hadde gått igjennom.
     Med bevisstgjøring skal vi her forstå aktiviteter som fører til at bevisstheten «får øye på» nerveimpulser som den ikke før har «sett», lagt merke til, eller vært seg bevisst, altså type (1). Slik bevisstgjøring er også forutsetning for å betjene, dvs. knytte vilje til nye, og hittil ubrukte virkemidler i kroppen og sågar i psyken. Disse nye virkemidlene kan brukes til å utføre nye funksjoner. For å konkretisere det som er ment, vil vi vise til den første, (og for mange kanskje den siste(?) oppdagelsen av denne typen) som alle mennesker har gjort. Ja, for det dreier seg om å oppdage. Og det vi alle har oppdaget som små barn gjennom bevisstgjøring, er hvordan vi skal holde på vannet, foreta vannlatningen i kontrollerte former.
     Det viser seg at et ukjent antall slike virkemidler i kroppen og psyken kan oppdages og gjøres bruk av. Personer som har mistet førligheten i hendene, må ofte gjennom en hard bevisstgjøringsprosess for å trene føttene opp til å arbeide. I vår tid er bevisstgjøring gjennom bio-feedback kjent. Teknikken beror på at usynlige tilstander eller funksjoner i kroppen blir synliggjort ad teknisk vei. Med viljen kan man da forsøke å påvirke det synliggjorte bildet. Gjennom slik trening kan man lære seg å kontrollere både kropps- og hjernefunksjoner som vanligvis er ukontrollerbare. Det er ikke forstått hvordan det skjer. Skal man lykkes, må man - interessant nok - komme i en tilstand av passiv oppmerksomhet. Det synes å være en avslappet, lekende- og ikke en innbitt vilje som får det til.

9.8 Intelligens, kreativitet og vilje

Intelligens
Intelligens er et begrep med mange sider. Dette gjør at vår begrepsdannelse er uklar og vår tale om emnet ofte upresis. Da begrepet brukes i forskjellig sammenheng, må det finnes forskjellige typer intelligens, også én som synes å være knyttet til selve bevisstheten - at den umiddelbare, persiperende forståelse er en egenskap ved selve bevisstheten. Det synes altså å eksistere en intellektuell intelligens ved siden av andre former for intelligens både ut fra bevissthetens innhold og kanskje også ut fra en egenskap ved selve bevisstheten. I det følgende vil vi se nærmere på de forskjellige intelligenstypene, prøve å finne ut hva intelligens er, og se på hva i omgivelsene som fremmer, respektive hemmer utviklingen av en persons intelligens.

Hva karakteriserer de forskjellige typer intelligens?
-   Praktisk intelligens foreligger når en person utfører praktisk, ikke-rutinepreget arbeid hensiktsmessig og derfor raskt, med bra resultat og uten unødige ulemper.

-   Intellektuell intelligens er tankesymbolenes intelligens. I korthet er rask tanke med korrekt resultat, også ved komplekse problemstillinger, den intellektuelle intelligensens kjennetegn. Forutsetningen er at de symbolene tanken håndterer, representerer noe reelt. Skjer denne håndteringen innenfor naturens lovmessigheter, blir resultatet en riktig beskrivelse av hva som ville komme ut av den tilsvarende prosessen, hvis den virkelig hadde blitt utført. Man har forstått konsekvensene av et tiltak eller en prosess, forstått det på det intellektuelle plan. Intellektuell intelligens forutsettes altså her å virke på det rasjonelle plan. Dessverre finnes også en intellektualitet som ikke er rasjonell, og som derfor heller ikke er intelligent.

-   Intuitiv intelligens. Mennesker som har evnen til stadig å ane det riktige, uten riktig å vite hvorfor, har intuitiv intelligens. Forskere og politiets etterforskere gjør ofte bruk av denne form for intelligens.

-   Umiddelbar forståelse. Vi har også det som kan kalles umiddelbar intelligens, den intelligens som oppstår ved direkte innblikk i det som eksisterer eller skjer, og som ikke arbeider med virkelighetens substitutter, symbolene. Jeg kan iaktta direkte og skjønne det som i øyeblikket holder på å skje, og eventuelt handle i samsvar med det. Dette er innsikt i betydningen inn-sikt - bevissthetens intelligens. Men intellektuell forståelse er selvsagt også en form for innsikt. Umiddelbar forståelse oppstår ved persepsjon av det som er.

-   Innebygget intelligens, Intelligensbegrepet kan også brukes på andre måter. Studerer vi f.eks. naturen eller en komplisert maskin, får vi inntrykk av at begge deler fungerer på en intelligent måte. Vi kan snakke om innebygget intelligens, og det uten å ta stilling til om produktet er skapt av et intelligent vesen eller om det er blitt slik som resultat av en prosess regulert av naturlover. Med innebygget intelligens menes da grovt uttrykt at produktet har «fikse» og optimale løsninger. Kroppen er uten tvil et slikt intelligent «produkt». Det samme gjelder dyrs instinkter.

-   Atferdsmessig intelligens kommer til uttrykk gjennom sosialt samvær. Dessuten finner vi slik intelligens i dyreriket. Eksempelvis finner biene rett vei til honningen selv ved omplassering av kubene.

Men intelligens er også å se virkeligheten, det som er, slik det er, uten at synet er farget av min bakgrunn, uten at «brilleglasset» som jeg ser igjennom, er farget av selvmedlidenhet og angst, ønsker og begjær, sympatier og antipatier. Derved blir man i stand til å forstå en situasjon, sammenhenger mellom faktorer osv. Man blir i stand til å handle selvstendig, uavhengig av autoriteter. Man kan føle seg på sikker grunn uten å spørre andre. Dette er en form for frihet.
       Intelligens er også evnen til å tenke fort og riktig. Dette innebærer at man rekker over så mye mer enn det man ellers ville ha gjort, og at kvaliteten på det man gjør er bra. Det innebærer også at man selv vet mer om hvilken kvalitet det er på det arbeidet man har gjort.
     Intelligens er dessuten evnen til å se konsekvensen av det man vil gjøre, før det blir gjort. Derved unngår man å gjøre alle de smertelige erfaringene som man ellers måtte ha kjempet seg igjennom.

Intelligens kan også inndeles etter et annet kriterium: mottagende intelligens, som forstår ut fra de inntrykkene som passivt mottas, og skapende eller produserende intelligens. Sistnevnte finner gode løsninger eller skaper intelligente kunstverk, eller finner eller lager intelligente teorier: en kreativ intelligens som anvender en form for vilje i sin utøvelse. På grunnlag av tester synes kreativitet (forskerflinkhet) og skoleflinkhet å være temmelig uavhengig av hverandre.

Hva i miljøet fremmer, eller hemmer utviklingen av intelligens?
Intelligens er i noen grad arvelig, men det utelukker ikke at miljøet også spiller en rolle. Vi kan forestille oss det slik at vi kommer til verden med et intelligens-potensiale som kan realiseres i større eller mindre grad gjennom omgivelsenes påvirkning - en påvirkning som dels kan virke fremmende og dels hemmende på realiseringen av potensialet.
     Forskning har vist at hovedfaktorer i miljøet er (1) kvaliteten på den følelsesmessige og intellektuelle stimuleringen og (2) den type reaksjoner som gis på barnets intellektuelle atferd. Dessuten spiller (3) det emosjonelle klima, om barnet møter harmoni eller det er mye angst, og ønsker om suksess etc., Det er liten tvil om at også 4) helse og ernæring spiller en rolle og at et ufornuftig levesett kan hemme realiseringen av intelligens-potensialet. Jeg tenker da på bruk av alkohol, tobakk og mat som på lengre sikt forkalker blodtilførselen til hjernen. Underernæring og kanskje også mangel på søvn vil virke i samme retning.
     Det er med andre ord de samme faktorene som - riktig anvendt - kan virke fremmende og i motsatt fall hemmende på utviklingen av barns intelligens. Også (5) ukorrekt informasjon, dvs. feil forestillinger om årsak og virkning - og (6) manglende kritisk «sans» kan skade utviklingen av intelligensen. Ideologisk påvirkning som leder tanken i spesielle, urealistiske baner, hører med her. Tvil - sunn skepsis - kan utvilsomt ses på som del av intelligensen i den forstand at den hjelper personen med å komme nærmere realistiske forestillinger og løsninger.

Det er altså omgivelsenes store oppgave å realisere det intelligenspotensialet som er til stede i barnet når det kommer til verden. Forskningsfronten synes å ligge ganske langt fremme på dette området. Men avstanden til det nivået mange småbarnsforeldre og samfunnet som helhet befinner seg på, synes unødig stort. Slik intelligens blir målt nå, ser det ut til at unge er mer intelligente enn sine foreldre. Psykologene må derfor gjøre testene stadig vanskeligere for at gjennomsnittet skal
bli værende på IQ 100 (IQ = intelligenskvotient). Man vet ikke helt årsaken til denne utviklingen, IV.8.95.
     Hvordan er det så med mulighetene for å realisere intelligens-potensialer, som ikke ble realisert i barne- og ungdomsårene? Og hva med den tapte intelligensen? Tidligere kapitler i denne boken prøver å gi svar på dette spørsmålet.

Bevissthet og intelligens
Den intelligensen vi snakker om, er alltid bevisst uansett om den er høy eller svak, om den er av den ene eller andre typen. Slik sett, er sammenhengen mellom bevissthet og intelligens entydig. Tanken har sin form for intelligens, den intellektuelle - symbolenes intelligens. Som antydet ovenfor, har den våkne bevisstheten dessuten sin intelligens; en umiddelbar, persiperende intelligens. Eller sagt på en annen måte: Uansett om det er sanset informasjon - inntrykk formidlet av sansene - eller informasjon formidlet av tenkeprosesser som når bevisstheten, så oppfatter bevisstheten - gjennom sin intelligens - innholdet i den informasjonen som formidles.
     Bevissthet uten intellektuell intelligens er derfor mulig. Den er mulig hos dyr, og den er mulig hos mennesker i en tilstand av årvåken oppmerksomhet, hvor tenkevirksomheten, og dermed også intellektet, har falt til ro. Den umiddelbare intelligensen som derved oppstår, synes i tillegg blant annet å være avhengig av bevissthetens grad av våkenhet. Dette gjør at (lite våken) bevissthet, som et grensetilfelle, er mulig uten intelligens, mens altså intelligens ikke er mulig uten bevissthet.

All erfaring tilsier at intelligensen kan dempes ned av ideologi og emosjoner. De fleste mennesker vil ha lagt merke til - eller opplevd(?) - at emosjonelle følelser - eventuelt i kombinasjon med fastlåste meninger - svekker tankens klarhet og dermed intelligensen. Angst er ingen god rådgiver, sier man ofte. Som vi nettopp har sett, innebærer det at bevissthet med lav, eller kanskje sågar uten intelligens eventuelt kan finnes - i det minste hos dyr? Aldringsprosesser kan også ha samme virkning, selv om de individuelle forskjellene er svært store.

Intelligens og rasjonalitet
Å diskutere rasjonalitet kan være aktuelt i flere situasjoner. Her skal vi se på sammenhengen mellom et ønske og de handlinger som skal føre til at ønsket blir oppfylt. For det første dreier det seg om tenkevirksomhet og ikke spontanitet. Og denne tenkevirksomheten simulerer - tenker igjennom - forløpet av handlinger som skal føre frem til det ønskede resultatet. Skal denne tankerekken virkelig - via tilsvarende handlinger - føre frem til målet, ser det ut til at visse forutsetninger må være tilstede: Den nødvendige informasjon om situasjonen må være til stede og oppfattet. Dessuten må vedkommende ha modellforestillinger som gir et tilstrekkelig realistisk bilde av sammenhengene mellom mål og midler, eller rettere: delmål og delmidler i riktig rekkefølge.

Poenget med å komme inn på denne problemstillingen er å få belyst hvilken rolle emosjonene kan spille i denne forbindelse. Emosjonene kan (1) føre til at uintelligente mål blir gjennomført på en formålstjenlig måte. Men de kan (2) også føre til at intelligente mål blir gjennomført på en uintelligent måte. For å si det enkelt: Jo sterkere emosjonene er, desto lettere vil realismen i modellforestillingene kunne lide. Og omvendt: Jo svakere emosjonene er, desto større mulighet har man for å handle rasjonelt. Det at handlingen er rasjonell behøver ikke å bety at ønskene er rasjonelle. Et såkalt irrasjonelt ønske som for eksempel er styrt av aversjon el.l., kan også føre til rasjonell handling, hvis den indre disiplinen klarer å holde styr på emosjonene. I bunn og grunn vil alt som skjer i psyken være rasjonelt i betydningen lovmessig, bortsett fra det som måtte være igjen av viljens frihet. Også emosjonene og det såkalt irrasjonelle må være styrt av lover, selv om vi ikke kjenner disse lovmessighetene.

Kreativitet

I kreative prosesser skapes nye kunstverk, nye kunnskaper, ny forståelse og nye tanker, som ikke behøver bestå av ord, men også av musikkens elementer, bilder etc. Det «produktet» den kreative prosessen skaper, kan være genuint nytt - nytt for den som skaper det, eller nytt for menneskeheten. Eller det kan være nytt på den måten at det har oppstått gjennom ny kombinasjon av kjente ting. Slike kreative prosesser kan altså bestå av systematikk.

Er kreativitet en egenskap ved intelligensen? Er det én «ting» eller mange forskjellige? Kjernen i kreativ virksomhet må være (1) å skape noe som er nytt i sin form, i sitt innhold eller funksjon. Det kan være et kunstverk, en teknisk oppfinnelse, en hypotese som forklarer sammenhenger, men (2) også en erkjennelse av en ny, realistisk mulighet.
     Hva vil det så si at noe er «nytt»? Vi har sett at det kan være en ny kombinasjon av kjente ting. Men det forklarer ikke alt, slik at kreativitet må være noe ut over det. Noe av «intet»? Er kreativitet å se originalen, «the origin», å se det som er, slik det er for første gang, hvilket vil si å oppdage og eventuelt skape nye ting og kombinasjoner ut fra dette? Er det å se ny virkelighet med nye muligheter? Dette indikerer at det finnes en kreativ intelligens som er aktiv, skapende og dessuten en persiperende, oppdagende, innseende kreativ intelligens som er passiv.
     På det praktiske plan kan den førstnevnte bety løsning på problemer. Den sistnevnte formen for kreativitet melder seg som løsningsglimt som stiger opp fra sinnets dyp. Dens vesen er plutselig å se større helhet ved at «brikker faller på plass».
     Men kreativitet kan også inndeles etter et annet kriterium, på tvers av inndelingen ovenfor, nemlig ut fra tilstanden til den kreative psyken. Mange kreative mennesker har en psyke i ubalanse, og denne ubalansen synes å spille en sentral rolle for kreativiteten. I ekstreme tilfeller får vi høre av dem det gjelder at den kreative utfoldelsen er nødvendig for å kunne fungere noenlunde normalt i samfunnet. Og mange sier at det er psykisk helse i å kunne skrive, male, spille osv.
     Men det finnes også en ganske forskjellig sinnstilstand som også er kreativ. Et sinn som er harmonisk, våkent og fritt for indre konflikter kan også i høy grad ha kimen i seg til å være kreativt. Og det er da nærliggende å spørre: Bærer kreasjonen - det kreative produktet - bud om hvilken av de to sinnstilstandene det har sprunget ut av? Og betyr det noe for omverdenens forhold til kreasjonen?

Det finnes forskjellige såkalte kreative metoder: Frie assosiasjoner eller brainstorming, kombinasjons-systematikk og analogier, prøve og feilemetoden med videre. Men teorier og matematiske modeller oppstår ikke på den måten. Kilden til den type ny informasjon er ikke kjent. Vi befinner oss i et grenseland der det er tvil om hva som er oppfinnelse, og hva som er oppdagelse. Hva som er hjernens produkt, og hva som er oppdaget av et stille sinn som åpnet seg for at «the origin» - det som eksisterer som en mulighet - kan presentere seg for bevisstheten. Det kreative mennesket synes i sitt arbeid å være styrt av en indre motivasjon som også er sterk nok til å motstå presset fra omgivelsene til å gjøre som de fleste andre gjør, (Ill. Vitenskap. 3.93).

Men kreativiteten - som i seg selv kan være positiv - kan også ha bivirkninger. Knyttes selvfølelse og prestisje til jobben, synes faren for blokkeringer og feilslutninger å øke betraktelig. Det å finne ut, vitenskapen, kreativiteten, blir da bare et virkemiddel for å tilfredsstille selvfølelsen, en selvfølelse som ønsker å presse frem resultater som kan gi anerkjennelse. Det finnes flere eksempler på at slikt har hendt, og at det fører galt avsted. Forskere kan stjele idéer, bløffe, forfalske datagrunnlaget etc. En viktig forutsetning for kreativitet må vel være interesse, nysgjerrighet, gleden ved å finne ut, uten noen form for indre press til å oppnå økt anseelse. Andre forutsetninger synes å være at rigide tankestrukturer i hjernen er fraværende, slik at tanken kan leke fritt. Interesse, nysgjerrighet eller ytre press synes også å kunne fremme enkelte former for kreativitet.

Vilje

Hva er vilje? Vi forutsetter at vilje fører til handling, inklusive bevisst mangel på handling - f.eks. ved streik - fordi vilje uten handling snaut fortjener betegnelsen vilje. Å ville er bevisst å gjøre.
     Vilje synes å ha tre komponenter: (1) Impuls til å sette igang, den gir (2) innsatsen en retning samt (3) energi og utholdenhet til å overvinne motstand. (Vi ser her bort fra den eventuelle viljen som er knyttet til bevisstheten, og som er behandlet ovenfor.) Vår kultur inneholder forestillingen om en såkalt fri vilje. Men det er ikke vanskelig å se at viljen ofte ikke kan være helt fri - hva nå det måtte bety - men at den også beror på noe. Eksempelvis må komponent nr. 2 bero på mer eller mindre bevisste ønsker. Disse vil i sin tur igjen bero på noe, f.eks. på smart markedsføring av produkter, mors instinktive vilje til å beskytte sine barn eller primære behov som skal dekkes.

Behovene og ønskene gir altså viljen retning. Og gevinstens (subjektive) størrelse gir viljen styrke og utholdenhet innenfor de grenser som fysisk (og psykisk?) er til stede. Det som gir næring til energien bak viljen, kan være så forskjellige ting som temperament, selvoppholdelsesdrift, nevrose eller innsikt etc. Hvor fri er da den «frie» viljen? Å føle seg fri er ikke det samme som å være fri. Å være fri vil si å skape en handling av intet, som er lik kreativitet i ordets egentlige betydning. Men i de fleste situasjoner er vi alle bundet av våre begrensninger og forutsetninger.
     Viljen har også en teknisk side, uavhengig om man bruker den til å konsentrere tanken om et tema, til å lykkes med et prosjekt, eller om man vil angripe nabolandet. Det må være en ubrudt kjede av virkemidler fra det stedet i min psyke som vil, til det leddet som utøver viljen. Ved den nevnte konsentrasjonen befinner også det utførende leddet seg i min egen psyke. Skal diktatoren derimot angripe nabolandet, befinner det siste leddet seg i hans divisjoner.
     Ved bevisstgjøring, som vi drøfter lenger nede, får viljen nye interne virkemidler til sin disposisjon. På denne måten kan en som har skadet sin høyre arm, lære seg å skrive med venstre. Viljen står hele tiden bak bevisst bruk av virkemidler for å oppnå noe. Ved hypnose og trance gir man opp viljen, den bevisste styringen av egne, interne virkemidler.

Motivasjon og vilje er ikke det samme, selv om de på en måte er beslektet og ofte blir brukt om hverandre. Begge er knyttet til det å få noe gjort. Motivasjon er knyttet til lyst. Dét er ikke vilje på samme måte. Man kan ville gjøre noe fordi man må - uten at det er lystbetont. Vi forutsetter da at det å ville = å gjøre - ut fra den tanken at en vilje som ikke fører til handling, ikke fortjener betegnelsen vilje. Man er altså ikke alltid motivert for det man vil. Men er motivasjonen til stede, og ingen hindringer er i veien, da fører motivasjonen til en handling man vil.
     I tidligere tider - før motivasjonsbegrepet var oppfunnet - var man opptatt av vilje på en annen måte enn idag. Er jeg ikke motivert, så er det i vår kultur nesten blitt OK ikke å gjøre noe. Da er det kanskje andres oppgave å motivere meg. Vi hører ikke så ofte nå at da må du bruke viljen din, slik at det blir gjort likevel.
     Energien som setter prosesser igang springer enten ut av lyst - dvs. motivasjon. Eller den springer ut av vilje. Begge deler kan stanses av manglende mulighet. Men er muligheten til stede, kan handling skje fordi man vil med bakgrunn i at man må, eller fordi man vil med bakgrunn i at man er motivert.  

Både fri vilje og kreativitet skulle egentlig innebære at noe oppstår uten årsak. Det innebærer også alternative fremtider. Men det er vanskelig å se at noe skal kunne oppstå uten årsak. Den orden vi kan iaktta overalt i naturen vitner nettopp om orden, ikke om kaos. Ja, selv kaoset må være kausalt. Det er bare så komplisert at vi ikke gjennomskuer hvordan lovene virker.

Så kan vi kanskje si at det i beste fall må være ytterst lite rom for en fri vilje i menneskesinnet. Men, i det minste en del av det som begrenser viljens frihet kan, med økende selverkjennelse, reduseres og fjernes. Det som da vokser frem, synes å inneholde et visst rom for frihet fra alt det som gjør psyken ufri.
     Men vilje er ikke bare knyttet til det kreative, som kan frembringe hva man «skal» ville. En annen viktig side ved viljen er kraften og/eller utholdenheten som skal til for å gjennomføre, til å overvinne motstand. Der har vi lite å holde oss til. Å si at vi vil ville har selvsagt ingen mening.

9.9 Refleksjoner over tid

Vi støter på tidsbegrepet i mange sammenhenger. Og enda har vi problemer med å skjønne hva tid er, og hvilken rolle tiden spiller. Kanskje henger det nettopp sammen med at tiden er så tett innpå oss uten den avstanden som skal til for å «se» hva tid er? Det er et stort spørsmål om tid overhode eksisterer i virkelighetens verden, eller om det bare er bevegelse som eksisterer? Antagelig er våre tidsbegreper avledet av våre opplevelser av bevegelsene i naturen inklusive oss selv.
     I hvilke sammenhenger dukker tidsbegrepet så opp? Fra tidenes morgen har dyr og mennesker vært utsatt for naturens rytme både i smått og i stort. At dag fulgte natt og omvendt, at måltidet fjernet sulten osv, gjorde mennesket fortrolig med den kronologiske siden av tiden. Noe følger etter det andre, ofte i en kausal rekke. Ordet mål-tid synes interessant i så måte. Det kan kanskje bety at tiden måles med måltidene? Denne kontakten med naturens rytmer har antagelig ført til at en rekke rytmer, biorytmene, er bygget inn i kroppens forskjellige deler, og vel et stykke inn i psyken?

Ved siden av tidens kronologiske side spiller vel den psykologiske størst rolle i dagliglivet. Og den synes å ha to aspekter: Det første gjelder vår umiddelbare opplevelse av bevegelse. Vi ser fuglen fly, grenene svaie i vinden, og vi opplever hvordan en tonefølge blir til en melodi. Det andre aspektet gjelder begrepene fortid, nåtid og fremtid, som vi har diskutert tidligere.
     Overgangen mellom nåtid og fortid/fremtid skjer ved å koble tanken og dens tidsdimensjon av og på, hvor nå-tilstanden ikke helt blir kvitt tidsdimensjonen som er knyttet til observert bevegelse. I denne forbindelse må vi ikke overse at tanken også kan tenke slik bevegelse og dermed tid - uten at fortid og fremtid er involvert. Tanken er altså istand til å tenke tid gjennom simulering av bevegelse og forandring for det indre øyet. Selv om tanken mestrer begge former for tidsoppfattelse - simulering av bevegelse og fortid/fremtid - og begge former synes å gå om hverandre i vår hverdagsbevissthet(!), så må de i sitt vesen være forskjellige.

Forholdet til fremtiden synes likevel å være noe annerledes enn til fortiden. At tanken projiserer fortiden i modifisert form til å bli fremtid, er én side av saken. Er projeksjonen en prognose, prøver ingen å virkeliggjøre den. (Jeg ser da bort fra de sjeldne tilfellene av selvoppfyllende prognoser). En prognose er et forsøk på å beskrive en realitet som ennå ikke foreligger. Men realiteten er, når den kommer, uavhengig av prognosen. Den er på en måte genuin, selv om den har årsak.
     Er denne tankens projeksjon inn i fremtiden derimot en plan, prøver mennesket å virkeliggjøre den, vanligvis uten å lykkes helt. Den nye realiteten som er skapt mer eller mindre i samsvar med planen, er dét som til enhver tid oppfattes i nå'et. Alt i alt kan vi kanskje si: Mens fremtid er tanke i form av plan eller prognose, er nå'et, som danner utgangspunkt for fremtidstanken, en realitet - en realitet som først må sanses og eventuelt registreres i hjernen før den kan absorberes av tanken.

En fabel om tiden

Tiden svevet over vannene og så på alt det som skjedde på Jorden og i universet. Tiden favnet alt og alle. Men fordi ingen kunne unnslippe tiden, strevde menneskene med å skjønne hva tid var. For ingen kunne få øye på tiden, ikke luktet eller smakte den heller. Og å ta og føle på den kunne de jo slett ikke. Hvordan visste da menneskene at tiden fantes? Tiden selv hadde ikke gitt et pip fra seg. Den så på alt dette og moret seg litt over hvordan menneskene bar seg at. Tiden var meget klar over seg selv. Så når noen - som var blant de klokeste hos menneskene - mente at tiden gikk, da måtte den protestere. Ja noen sa sågar at tiden ikke gikk like fort hele tiden! Har du hørt slikt tøv. Jeg - tiden - skulle gå med en hastiget som ikke engang var den samme! Tiden syntes de måtte skjønne at det var en umulighet!

Hvordan hadde menneskene funnet ut dette? Jo, det gjorde de ved å måle bevegelse i noen instrumenter som de kalte ur eller klokker. Slik ble bevegelsens størrelse et mål på tid. Og når bevegelsens hastighet endret seg i klokken - og det gjorde den i visse tilfeller, hadde de funnet ut - da endret tidens hastighet seg også! Slik tenkte de og laget store og lærde teorier om det.

Tiden så også med en viss sympati på menneskene, slik de prøvde å forstå dens natur. Det at urene deres gikk langsommere betydde jo ikke at tiden gikk langsommere. Tiden var høyt hevet over urene deres, og hvordan de oppførte seg under forskjellige fysiske betingelser. Men hvordan skulle han gjøre det klart for dem at han - tiden - ikke gikk med en viss hastighet?

Det var bare det som var underlagt tiden, som gikk. Og når det går, da går det med en hastighet. Men tiden var jo ikke underlagt tiden, så tiden kunne ikke «gå». Tidens vesen var å være! Men menneskene vet ikke hva det vil si å være. De er alltid opptatt med å tenke, med å komme videre, med å bli noe annet enn det de er. Og når tiden ikke kunne gå - men bare være - da hadde den heller ingen hastighet, og derfor var der heller ingen hastighet som kunne endre seg. Hvordan skulle tiden få sagt dette til menneskene, slik at de kunne forstå det? Se - dette grubler tiden over fremdeles.

Jeg - tiden - har inspirert denne fabelen, og sender den - via min tjener Fabiolus - til de vitenskapsmenn og kvinner som mener at jeg - tiden - er avhengig av hvordan urene deres oppfører seg under forskjellige fysiske betingelser. De overser at deres teori fører til at A er eldre enn B og at samtidig B er eldre enn A - hvilket er en logisk umulighet. De overser også at jeg - tiden umulig kan «gå» - for går jeg, da går jeg med en hastighet, og det gjør meg avhengig av meg selv. Og det er også en logisk umulighet.


Til hovedsiden                                 Til innholdsfortegnelsen                    Til kapittel 10