7  Hva kan vi ellers lære når vi studerer oss selv på denne måten?

Det vi kan lære om oss selv ligger på to forskjellige plan - (1) på opplevelsesplanet som ikke er så lett å kommunisere til mennesker som ikke har eller har hatt tilgang til den type opplevelser. (2) Dessuten kan vi lære mye om erfaringer som i utgangspunktet er tilgjengelige for alle. Og det er ingen skarp overgang mellom dem. Her følger først to eksempler av den første typen:

                                                                  For å dømme, må du forstå, og
                                                                  hvis du forstår, vil du ikke dømme

Hva vil det si å oppfatte?

Vi bruker ordet oppfatte i flere sammenhenger. Men hva betyr det egentlig å oppfatte? Ved nærmere ettersyn synes ordet oppfatte å bety noe så forskjellig som (1) å sanse (eller persipere), (2) å skjønne eller forstå og (3) å tolke. (Ordet må ikke forveksles med ordet oppfatning, som vel er synonymt med mening - engelsk: opinion.) I en gitt situasjon kan to av disse aspektene - eller alle tre - være til stede. Men vanligvis er vi ikke tilstrekkelig bevisste eller våkne til å skjønne hva som er hva. Her skal vi se på disse betydningene enkeltvis.
     Når det gjelder persiperingen, må det finnes (minst) tre tilstander (+ mellomstadier): (1a) Vanlig persipering gjennom det filteret vi har nevnt tidligere, «jeg'et». (1b) Persipering i årvåken tilstand, hvor tanken har falt til ro, men hvor det fremdeles persiperes ut fra et sentrum. Her vil inntrykkene fra de ytre - og eventuelt også fra de indre - sansene tre klarere frem, og (1c) persipering, hvor i tillegg kroppens impulser til bevisstheten har falt til ro (min tolkning av en opplevd tilstand), en tilstand som gir en ekstrem følelse av frihet, av å være det persiperte.
     Men å oppfatte kan ikke bare bety at vi har mottatt sanseinntrykket, men at vi også har forstått dets innhold eller mening (2). Vi er blitt oss det bevisst. Da sanseinntrykkene vi mottar, fremkaller reaksjoner i form av mer eller mindre sterke assosiasjoner og emosjoner, vil denne forståelsen bli gjenstand for automatisk tokning. Det å oppfatte kan altså også innbefatte tolkning.
     Det er klart at persipering, oppfattelse, forståelse osv. er en prosess, en prosess som går lynende fort. Og som kan inneholde alle de tre aspektene. Men det må likevel være en sekvensiell prosess.

Ved introspeksjon, som vi sier en del om i denne boken, er bare de to førstnevnte aspektene av det å oppfatte virksomme - å sanse og å forstå. Grunnen er at den årvåkne tilstanden som er en forutsetning for (ekte) introspeksjon, lar dette filteret fra vår bakgrunn - som filtrerer og fargelegger sanseinntrykkene - bli til et slags observerbart «objekt» i vårt indre før det raskt forsvinner av seg selv.

Hva er da forskjellen mellom denne «ekte» oppfattelsen og den «vanlige» hvor vi også tolker? Og hvilke relasjoner finnes mellom dem? Er det slik at den ekte ser det som er, slik det er når det er der? Blant det som er, er også våre reaksjoner i form av tanker, følelser og eventuelle impulser til å gjøre noe, og som stammer fra psykens fortid. Dette, sammen med det sansene formidler, er det den ekte oppfattelsen ser. Og det har de konsekvensene som vi har diskutert tidligere; det skaper orden, slipper ut emosjonelle energier uten å påføre skade osv. Anvendt på sanseinntrykk eller opplevelser utenfra vil en slik oppfattelse av en situasjon føre til handling i samsvar med det situasjonen krever, dvs. et adekvat fysisk svar, som altså ikke stammer fra ens egen fortid eller «programmering».
     Den vanlige oppfattelsen ser ikke, (og har vel aldri sett), reaksjonene fra vår psykiske bakgrunn eller fortid (selv om den kanskje har akseptert prosessen intellektuelt). Den har ikke oppdaget at det i meg som tenker og føler, ikke er det samme som det i meg som ser, nemlig den ekte oppfattelsen. Derfor tror den vanlige oppfattelsen at det finnes et jeg, en slags kjerne i meg, en tenker som tenker tanker etter egen «fri vilje».
     Det finnes også mellomstadier melleom ekte og vanlig oppfattelse. I denne tilstanden lar man bare tanken løpe, og har en slags observasjon av tenkevirksomheten, eller rettere, dens produkt, tankene. Men dette skjer vanligvis i en avskjermet situasjon, hvor det finnes få, eller ingen ytre impulser som kan fremkalle reaksjoner fra sinnets dyp. Og årvåkenheten er heller ikke sterk nok til å gi den virkning som er beskrevet.

Ved den observasjon det er tale om her, er spørsmålet om avstand ikke lett, verken å forstå eller å kommunisere. Men la meg gjøre et forsøk. For å kunne se må det være en avstand mellom det som ser og det som blir sett. Det er en dagligdags erfaring. Og den gjelder også for det man ser med det indre øye: Her kan man f.eks. tenke seg et hus og betrakte det med det indre øyet, også mens tanken dreier det og viser det frem for det indre øyet fra alle retninger. Uten en slik avstand kan antagelig en slik indre betraktning ikke finne sted.
     Også «filteret» kan på lignende måte bli sett av det indre øye. Men forsvinner «filteret» av seg selv, slik det gjør ved den introspeksjonen vi snakker om, da ser man det som kommer til syne når filteret forsvinner. Og det «ser» man da ikke lenger, det «er» man. Eller: man «ser» det ved å «være» det. Dette - tror jeg - må oppleves for å bli forstått. Eller skal vi forsøke å si det annerledes?
     Ved - og i - vanlig oppfattelse finnes et senter som alt som blir sett, blir sett ut fra. Dette skaper en følelse av avstand mellom det i meg som ser, og det som blir sett. Ved det vi har kalt ekte oppfattelse er dette senteret ikke til stede. Den samme følelse av avstand er derfor heller ikke til stede. Jeg er det jeg ser, selv om forutsetningen for å se ellers, er avstand. I denne tilstanden ser jeg ved å være.

Vi har hittil - naturlig nok - bare snakket om sanseinntrykk som oppfattes bevisst og hvis innhold også oppfattes bevisst. Men det ser også ut til at svært mange sanseinntrykk formidles til hjernen uten å bli bevisste. Det kommer vi straks til. Dessuten kan vi oppfatte meningsfylte sanseinntrykk uten å oppfatte - eller forstå - deres mening. Jeg kan f.eks. oppfatte ord som blir sagt, og kan eventuelt gjenta dem, hvis de er registrert i hukommelsen. Men jeg forstår likevel ikke ordenes budskap, fordi jeg av en eller annen grunn ikke har de nødvendige kunnskaper eller intelligensmessige forutsetninger. Det som oppfattes bevisst, kan altså bli forstått eller ikke bli forstått.
     At noe kan oppfattes ubevisst, har jeg sluttet meg til ut fra en erfaring jeg ofte har gjort: Når jeg kjører bil, ser jeg sjelden på kilometer-telleren. Men av og til trekkes øynene dit, og det viser seg da at telleverket påfallende ofte viser helt spesielle tall, slik som 64646, 30303 el.l. Dette lille fenomenet har jeg tolket dithen at de mer perifere deler av øyet mottar synsinntrykk fra telleverket hele tiden. Disse må stå i forbindelse med ubevisste deler av hjernen. Når noe i min ubevisste psyke oppfatter noe som spesielt, gis signal til det bevisste plan som da fører til at jeg bevisst ser på telleverket når et spesielt tall er der. Ut fra dette er det mulig å persipere uten å oppfatte, og - som vi så ovenfor - er det mulig å oppfatte uten å forstå.

Skal man kunne svare på et spørsmål, må det altså både være oppfattet og forstått. I enkelte tilfeller kan forståelsen sågar ligge på flere plan, i og med at man også skjønner hva saken i sin videre konsekvens innebærer. Min bakgrunn kan medføre at det persiperte spørsmålet oppfattes på en spesiell måte, dvs. tolkes, slik at det f.eks. ikke kan forstås på rett måte. Vi skal straks si noe mer om hvordan min egen bakgrunn innvirker på persipering og oppfattelse. Vi har heller ikke sagt noe om de øvrige kanalene for persepsjon og heller ikke noe om registreringsfunksjonen i de forskjellige tilfellene. La oss ta det første først.
     Da persiperingen - definert på denne måten - er en passiv, fysisk-organisk prosess, kan jeg ikke se at den blir påvirket av min bakgrunn. Derimot blir den påvirket av sansenes evne til å formidle inntrykkene, av god hørsel osv. Min oppfattelse av det sansene har sluppet inn, vil derimot kunne bli påvirket. Påvirkningen kan bestå i en prioritering: Jeg ser det jeg ønsker å se og overser det andre. Den kan bestå i en følelsesmessig tilknytning osv. I tillegg - og det er ganske viktig - vil min bakgrunn kunne påvirke mer eller mindre sterkt hva mine sanser blir rettet mot, og hva de altså skal slippe inn.

Alt dette bevirker at jeg tolker, at jeg ikke ser det som er, slik det er. Den oppfattelse som til syvende og sist befinner seg i min bevissthet, er en «blanding» av objektive sanseinntrykk (persepsjon) og subjektiv modifiseing og supplering (filtrering og tolkning) av persepsjonen. At hjernen dessuten har noen tekniske knep som (1) går ut på å skape et stereoskopisk syn og (2) å komponere fullstendige sanseinntrykk der bare fragmenter foreligger osv, kommer i tillegg. Men jeg har oppfattet, eller forstått forskningen slik at dette ikke blir påvirket av min emosjonelle bakgrunn.
     Vil jeg se det som er, slik det er, må jeg oppdage dét av min bakgrunn som påvirker persepsjonen. Oppdage betyr vel her å persipere for første gang. For å kunne oppdage det i meg som påvirker persepsjonen, må det være en avstand mellom det i meg som oppfatter og det i meg som skal oppfattes. Det er den årvåkne tilstanden som tilveiebringer denne avstanden. Den gjør det mulig å oppfatte, å «se» de reaksjonene fra mitt eget indre som melder seg som svar på det persiperte. De kan ses som et «objekt» atskilt fra persepsjonen. I tillegg blir det persiperte oppfattet uten påvirkning av mitt indre. Jeg ser det som er, slik det er. Dette fortjener vel den nærliggende betegnelsen innsikt, inn-sikt. I denne tilstanden oppstår en tendens til å avprogrammere hjernen. Og registreringsfunksjonen nærmer seg null.

Frihet

Frihet er et mye brukt ord. Men hva er frihet? Det vi kjenner godt er mangel på frihet og det ubehaget det innebærer. Da blir frihet et begrep vi knytter noe behagelig til, men som vi ikke har eller kjenner, og som vi derfor lengter etter. I mangel av selve friheten - det å være fri - bruker vi ordet. I fengslene er det mye tanke på frihet. Og det er den ytre friheten som særlig er i fokus. Den som er fri, tenker lite på frihet.      Det finnes mange frihetsbegrensninger. Ytre begrensninger satt av naturens og samfunnets lover. Kroppens fysiske- og hjernens psykiske begrensninger osv. Har vi lært oss å godta disse begrensningene - kanskje sett det meningsfylte i (noen av) dem - da føles de ikke som frihetsbegrensende lenger. Verre blir det når andre mennesker begrenser vår frihet; det fører lett til konflikt og vold.

Slik det finnes en ytre frihet og ufrihet, finnes også en indre frihet og ufrihet. Det kan være en indre tvang i oss som gjør oss avhengige av stimulerende eller sløvende stoffer, av autoriteter, av samvær med andre etc. Også ubehagelige tanker som surrer og surrer i hodet er for mange mennesker en tvang de gjerne skulle vært foruten.
     Frihet oppstår når ufrihet er borte. Frihet skapes derfor ikke ved å lengte seg bort fra ufrihet, heller ikke den indre ufriheten. Da vender man seg bare bort fra ufriheten uten å fjerne den. Å flykte fra fienden fjerner ikke fienden. Skal man bekjempe en fiende, må man møte ham «ansikt til ansikt». Den «fienden» det er tale om her - den indre ufriheten - er noe i vår egen psyke som det går an å «få øye på» med vårt indre øye - noe vi kan legge merke til når ufriheten eksponerer seg. Og ufriheten tåler dårlig å bli gjennomskuet.

Vi skal nå se på følgende eksempler av den andre typen som ikke forutsetter spesielle erfaringer, nemlig: Følsomhet og ømfintlighet - Ro og selvbeherskelse - Mening og innsikt - Opplevelse av tid og bevegelse - Om å tilgi

Følsomhet og ømfintlighet

Vi har tidligere sett at det er mulig å tømme en rekke følelser - eller emosjoner - ut av psyken. Spørsmålet vil lett melde seg om man da ikke blir følelsesløs. Et virkelig gyldig svar på dette får man bare ved å undersøke selv. Kanskje får man noe av svaret ved å spørre tilbake: Er man følelsesløs når man ikke er engstelig, når man ikke er irritert etc.? Men spørsmålet kan bedre belyses ved en analog problemstilling på det fysiske plan.
     Huden er følsom. Blir huden skadet, blir den sår og ømfindtlig. Vi reagerer sterkt, hvis noe kommer borti. Men huden har evnen til å helbrede seg selv. Da forsvinner ømfintligheten, og følsomheten kommer tilbake. Også i psyken finnes en følsomhet. Når det såre og ømfintlige i psyken - gjennom tømming - reduseres eller forsvinner, kommer følsomheten bedre frem. Denne tilstanden er ikke følelsesløs og heller ikke egosentrisk.

Ro og selvbeherskelse

Bak et rolig ytre kan det skjule seg to vidt forskjellige tilstander. Det rolige ytre kan gjenspeile et rolig indre til et menneske som lever i harmoni med seg selv. Men det kan også være en maske som en person med et problemfylt indre legger seg til for å leve opp til egne og andres forventninger. En slik person lever i konstant spenning; på den ene siden selvdisiplinen og på den annen side angsten for å miste masken i pressede situasjoner - en maske som vel faktisk kan være en slags støtte for ikke å miste fotfestet i livet. For utenforstående er det ikke alltid så lett å gjennomskue dette. Det har mange unge mennesker erfart som bandt seg til en person de kjente så altfor dårlig.

Stillhet

Stillhet er for svært mange moderne mennesker bare blitt et ord uten kjent innhold. Over alt gjør vår kultur hva den kan for å bryte den ytre stillheten: Storbyens trafikkstøy, snakk, radio, TV, video, walkman, bakgrunnsmusikk, diskotek osv. Og den indre stillheten er det ikke mange mennesker som snakker om.
     Det reiser seg mange interessante spørsmål i den forbindelse. Hvorfor all denne lyden? Hva fører den til, og var det noe som gikk tapt på denne måten? Men her var det først og fremst meningen å se nærmere på hva vi mener med stillhet, og hva slags «stillheter» som finnes.
     En type stillhet er fravær av lydinntrykk fra omverdenen. Ute i naturen kan man enkelte steder og på stille dager oppleve en stor grad av stillhet og ytre ro. Det mange mennesker da vil oppleve, er den mangel på stillhet som er i mitt indre, og som kommer til «syne» pga den ytre stillheten. Mange føler det ubehagelig å møte seg selv - sin egen indre støy - på denne måten. Det er vel en av forklaringene på kulturens mange lydtilbud.
     Hva er det så den indre mangel på stillhet består av? For meg ser det ut til å være to «ting»: Impulser fra jeg'et i form av emosjonelle følelser og tanker, samt impulser fra kroppen i form av forskjellige kroppslige følelser.
     Jeg'ets impulser kan disiplineres med viljen eller mediteres til en slags stillhet på overflaten. Men det finnes en annen form for disiplinering, en disiplinering uten tvang. Gjennom årvåken, men avslappet iakttakelse uten valgt retning oppstår slik disiplin. Denne disiplinen kan bevirke den indre stillhet som oppstår når impulsene fra jeg'et faller til ro uten tvang.
     Hvis i tillegg impulsene fra kroppen faller til ro i sin helhet, en tilstand som kan komme hvis man ikke søker den, oppstår en ekstrem følelse av stillhet og frihet. Denne stillheten er ikke avhengig av en ytre stillhet.

                                                   På det ideologiske området velger vi de                                                    autoritetene som støtter våre meninger.

Mening og innsikt

Det å tale ut fra innsikt er noe helt annet enn en meningsytring. Problemet er at det ikke alltid er så lett å se forskjellen. Når oppstår en mening? Er det når man av en eller annen grunn ønsker å erstatte manglende kunnskap og/eller innsikt med ett eller annent, som da blir til en mening? (Her kan vi spøkefullt spørre: Er dette en mening om mening, eller innsikt i hvordan en mening oppstår?)
     Vår kultur utsetter menneskene for et betydelig press i retning av å være informert om mange ting, og ha meninger om både det ene og det andre. Kommer man til kort i en slik situasjon, føles det ofte ubehagelig. Det er derfor lett å gripe til en eller annen mening for å fylle dette tomrommet. Med meninger kan man vinne anerkjennelse og plassere seg i sentrum av oppmerksomheten. Det er «fint» å ha egne meninger.
     Har man først gjort seg opp en mening, identifiserer man seg gjerne med den, forsvarer den eller blir fornærmet eller såret på dens vegne. Her ligger ofte en kime til lonflikt eller vold. En mening blir ikke til innsikt, selv om man opphøyer den til «overbevisning». Når man ser hvor lettvint meninger oppstår, og hvor hardt man ofte holder fast på dem, er det all grunn til å advare mot meninger, og da kanskje best ved å formidle innsikt i meningenes natur og konsekvenser.
     Innsikt betyr inn-sikt eller innsyn, og det kan man bare ha i realiteter. Innsikt formidler således (1) direkte-, eller (2) intellektuell kontakt med det som eksisterer. Innsikt er å se etter selv og skjønne det som er eller det som skjer. Innsikt skaper grunnlag for uavhengighet i tanke og handling. Samfunnet setter ikke alltid like stor pris på slik uavhengighet. Det har historien vist. Men det var ofte den uavhengige tanken som levde videre, og som eventuelt bragte verden fremover.
     Den som har innsikt, vet også at han eller hun har det. Han kan derfor virke meget påståelig overfor den som ikke ser forskjell på mening og innsikt, (det gjør bare de med innsikt), og som på «demokratisk» vis mener at alle meninger er like berettigede. På denne måten kan ønsket om å argumentere seg til å «få rett» oppstå. Går man inn på en slik argumentasjon, kan meningen få rett uten å ha rett. Andre krefter enn innsikt vil avgjøre det. Men det som er, er selvsagt slik det er helt uavhengig av dine og mine tanker og argumenter. Det gjelder bare å erkjenne det.

En annen form for ordveksling enn argumentasjon for å få rett kan derimot føre til at den med mening får innsikt (og kanskje at den som trodde han hadde innsikt, innser at det bare var en mening). Slike anledninger kan med fordel benyttes. Da må man kunne lytte, og det er ofte vanskelig for den som er full av meninger - meninger som eventuelt skal forsvares eller markedsføres. Å øke sin innsikt er en seier, selv om man «mister» en illusjonær mening som man identifiserte seg med, og som derved var blitt en del av jeg'et. Den som tror (dvs. innbiller seg) at han vet, har avskåret seg muligheten for å finne ut. Altfor mange blir mentalt gamle altfor tidlig på denne måten.

Oppfattelse av tid og bevegelse

Tid er noe dagligdags for oss. Vi har ikke tid, sier vi. Vi treffes da og da osv. Men ved nærmere ettersyn ser vi at tid er noe merkelig, så merkelig at ingen kjenner dens natur. Det henger kanskje sammen med at vi aldri får en avstand til tiden, slik at vi kan studere den. Men noe kan vi likevel finne ut. Vi måler tid med klokken, og denne form for kronologisk tid regulerer døgnrymen for oss og for samfunnet. Men vi har også sett hvordan vi oppfatter tid gjennom tanken, at tanken skaper en tidsdimensjon gjennom forestillingene om fortid og fremtid. Det er den psykologiske form for tid. Dessuten har vi antydet at tankens innhold er et resultat av vår fortid. Til overmål har vi også tiden inne i oss - i psyken: Vi har en slags biologisk klokke i oss som vanligvis setter oss istand til - så noenlunde - å si hvor mange klokken er. Dessuten finnes et stort antall såkalte biologiske rytmer i kroppen og psyken som sørger for at tiden styrer en rekke kropslige og faktisk også psykiske funksjoner i oss. På denne måten har tiden grepet på oss også innenfra.
     Men vi opplever også tid gjennom (noen av) sansene våre. Vi opplever tid som bevegelse, bevegelse som skjer her og nå - hele tiden, så å si. Det har vi antagelig felles med høyerestående dyr. Lar vi tankene falle til ro av seg selv, vil også den psykologiske tidsdimensjonen bli borte sammen med den. Er den borte - det kan for eksempel skje når vi er sterkt opptatt av det vi holder på med - kan timene rulle uten at vi legger merke til det. Den biologiske klokken er mer eller mindre satt ut av funksjon. «Evigheten» ligger på en måte i nå'et, som vi da får en umiddelbar opplevelse av når tankene har falt til ro. Men dette nå'et ser likevel ut til å ha en viss liten varighet. Denne varigheten gjør at en følge av toner oppfattes som melodi, og at en følge av ord oppfattes som informasjon med mening.

Det er altså en prinsipiell forskjell mellom vår oppfattelse av tid gjennom tanken og gjennom sansene, selv om vi er oss det lite bevisst. Tankens forestillinger om tid omfatter ønsker, angst knyttet til tanker om mulig ubehag i fremtiden, om å bli noe etc. Opplevelse av tid gjennom sanset bevegelse innebærer å være til stede i nå'et der livet foregår. Nåtid er det eneste som eksisterer i virkelighetens verden til enhver tid. Da all tenkning skjer i nå'et, fyller tanken nå'et med fortid, og hindrer oss i å oppleve nå'et - det vil si livet - som her og nå, fri for fortiden, fri fra det som er kjent.

Om å tilgi

Hva vil det si å tilgi? Også dette samlebegrepet dekker forskjellige ting. Noen mener at det ikke er aktuelt å tilgi uten at den andre har bedt om tilgivelse. I så fall kan man riktignok si at man tilgir, men man vil likevel tenke og snakke om hendelsen. En slik tilgivelse stikker derfor ikke dypt. Men selv om man lar være å snakke om hendelsen, kan tankene likevel fortsetter å kretse omkring det som urettmessig ble gjort mot meg.
     Tilgitt har man først når man har frikoblet seg fullstendig fra den sårende hendelsen. Å tilgi er å frigjøre seg selv fra selvmedlidenheten, fra den sårede stoltheten, fra alle former for hevntanker eller revansj knyttet til vedkommende hendelse. Det er å fri seg fra alle ønsker om at den andre skal innrømme uretten og be om unnskyldning eller tilgivelse. Er man kommet dit, er det uaktuelt å snakke om eller å tenke på hendelsen. Dette må vel være den psykologiske bakgrunnen for Jesu utsagn om at man ikke bare skal tilgi 7 ganger, men sytti ganger syv ganger, det vil i praksis si hver gang. For det er like viktig hver gang å være fri for selvmedlidenhet, såret stolthet og tanker om hevn. Den som tilgir på denne måten, har også selv fordel av tilgivelsen.

Vår tids oppdagelsesreiser

Det er en vanlig oppfatning at de store oppdagelsenes epoke nå er forbi. Det finnes ingen hvite flekker på kartet mer. Men ser vi nøyere etter, fortsetter oppdagelsene likevel - eventuelt i nye former og på nye områder i vår tid. Geografien er blitt til økologi, hvor forskerne er ute på sine former for oppdagelsesreiser. Utforskningen av rommet fortsetter osv. Nå utforskes også sosiale forhold i større grad enn tidligere - minoriteters og «glemte» gruppers kår. For ikke å snakke om utforskningen av det såkalte genomet - arvestoffet i mennesker og andre organismer. Og i tillegg til slike «reiser» er forsøk i full gang i mange miljøer på å oppdage oss selv. Mens de fleste av de nevnte oppdagelsesreisene stort sett foregår med vitenskapelig edruelighet, så er det vanskelig å si det samme om alle de guruer og systemer som angivelig skal være egnet til å lede mennesker på deres oppdagerferd innover i seg selv.
     Går det an å gjøre noe med det? Er det mulig å skille klinten fra hveten, hvis det i det hele finnes «hvete» blant tilbudene? Hvilke muligheter har mennesket for å utforske og oppdage seg selv? La oss se litt nærmere på det og spørre: Hvilke instrumenter har vi som mennesker til å oppdage? Har vi noe annet enn sansene våre - alle sansene som dels er rettet utover mot vår omverden i form av syn, hørsel osv, og dels innover i form av følelse av sult, tørst, velvære, smerte, balanse osv.? Er det ikke de som formidler direkte kontakt med virkeligheten omkring oss og i oss, slik den fremstår i hvert øyeblikk?
     Dessverre er vi i vår kultur lite oppmerksomme på de indre sansene som sender en rekke forskjellige informasjoner eller signaler til vår bevissthet. Å bli mer oppmerksom på alle disse inntrykkene fra våre indre sanser er en sentral måte å komme i kontakt med vårt indre på. Ja - du har rett, det dreier seg primært om kroppens indre. Men er du tilstrekkelig våken, vil du kunne oppdage at mye av det som skjer i kroppen - og som kroppens indre sanser sender bud om - henger sammen med psyken og det som skjer der. Det betyr at sanse-informasjonen fra kroppen også kan fortelle noe om psykens tilstand i øyeblikket.
     Merker jeg eksempelvis at sinne stiger opp i meg, så er det ikke bare noe som skjer i kroppen, men i høy grad også i psyken. Lignende eksempler finnes det mange av. Legger vi f.eks. merke til hvordan angsten i visse situasjoner stiger opp i oss, så ser vi at ved siden av angsten, som skjer i psyken, skjer det også noe i kroppen. Følger vi slike prosesser i vårt indre med våken interesse, og lar det skje som skjer mens vi iakttar det som skjer, uten å gjøre noe med det, eller kommentere det med tankene, da har vi åpnet en reell vei til utforskning av vårt indre vesen, slik vi har prøvd å fremstille det i denne boken. Vi forstår umiddelbart det som skjer mens det skjer. Og i likhet med all forståelse virker slik umiddelbar forståelse avklarende, harmoniserende, befriende.
     I samme retning virker den andre typen forståelse som vi mennesker er utrustet med, nemlig den intellektuelle - den tankemessige forståelsen. Mens vi har god bruk for den klarhet som den umiddelbare forståelsen gir når vi årvåkent ser det som skjer mens det skjer - så må vi ty til den intellektuelle forståelsen når vi etterpå vil tenke på det vi har sett og oppdaget, og når vi vil kommunisere våre erfaringer til andre. Slik kan vi oppdage vårt indre uten å være avhengige av «guruer» og uten å måtte tro på ukontrollerbare påstander og systemer. Prøv - så skal du se!


Til hovedsiden                                   Til innholdsfortegnelsen                               Til kapittel 8