4   Hvordan forholder vi oss til det vi møter i livet?

I forrige kapittel har vi sett på noe av det som driver oss når vi agerer utad. I dette kapitlet vil vi se nærmere på hvordan vi forholder oss til noen av de ulike situasjonene vi møter i løpet av livet. Vi tenker i første rekke på situasjoner vi møter i dagliglivet med synsinntrykk, det vi hører og føler. Det er særlig gjennom de to førstnevnte sansene - syn og hørsel - vi møter våre omgivelser. Spørsmålet er hvordan vi møter alle disse ulike situasjonene. For gjennom måten vi møter dem på, kan vi lære ganske mye om oss selv.
     Vi kan handle rasjonelt og gi et svar som passer til situasjonen. Eller vi kan reagere emosjonelt, med sinne, irritasjon, oppgitthet eller overstadig begeistring. Vi kan reagere med håp og skuffelse, bli fornærmet eller hevngjerrige. Vi kan sammenligne vår situasjon med andres, synes synd på oss selv eller føle oss priviligert, alt etter utfallet av sammenligningen og våre indre egenskaper. For å få bedre forståelse av dette, vil vi ta for oss en rekke typiske situasjoner og hvordan vi kan forholde oss til dem.
     La oss først se på hva som skjer når vi møter situasjoner rasjonelt, når vi altså handler - og når vi reagerer emosjonelt - det vil si urasjonelt, eventuelt også med fordommer. Oftest vil vi vel også tenke før vi handler eller reagerer. Men av og til kan reaksjonen komme fort - før vi får tid til å tenke.

Når det gjelder rasjonell og irrasjonell tenkning, så dreier det seg ikke om to typer tenkning, men om en skala med disse to som endepunkter og med glidende overganger. For å få en oversikt over hva det dreier seg om, er det derfor tilstrekkelig å ta for seg endepunktene. Den rasjonelle tenkningen er saklig, logisk, realistisk. Tar emosjonene over - angst, antipati, egoisme, skyldfølelse etc. blir tanken følelsesladet. Det fører lett til at tanken blir usaklig, ulogisk hoppende til forutinntatte konklusjoner. Tenkningen skifter på en måte karakter, og river i sin ytterste konsekvens den som tenker med seg i et følelsesladet engasjement. Emosjonell tenkning har en tendens til å gå rundt og rundt. Emosjoner skaper tanker, og tanker skaper emosjoner. Derved kan emosjonene forsterkes, og man kan komme inn i en nevrotiseringsprosess.
     Vonde erfaringer som har satt sine spor i psyken fra tidlig barndom og oppover synes i høy grad å danne forutsetningen for irrasjonell tenkning. De virker som sår i psyken. Kanskje kan mangel på gode erfaringer av omsorg og trygghet også ha en lignende virkning. Men følelsesladet påvirkning fra omgivelsene i form av indoktrinering etc. kan også bidra til irrasjonell tenkning. Det kan også tenkes at noe kan ligge i våre gener.

Både rasjonell og irrasjonell tenkning fører ofte til at man foretar seg noe. Men den form for tankevirksomhet eller planlegging som finner sted i tidsrommet mellom impuls og handling er meget forskjellig i de to nevnte tilfellene. En rask og såkalt spontan handling kan være to vidt forskjellige ting. Den kan være det umiddelbare og adekvate svaret på en realistisk oppfattet situasjon. I så fall kan vi snakke om en spontan handling, en handling som er lite styrt av tanker. Men en tilsynelatende spontan handling kan også være emosjonenes raske svar på en ofte misoppfattet situasjon. Vi kaller det da reaksjon, fordi det her dreier seg om en nærmest mekanisk virkning som stammer fra vår bakgrunn eller fortid og ikke om et passende svar på den foreliggende situasjonen. Dette kan kanskje se ut som flisespikkeri, fordi det her dreier seg om to forhold som tilsynelatende er svært like. Ved nærmere ettersyn vil man kunne oppdage at forskjellen nesten er som svart og hvitt. Spontaniteten er intelligent - tilpasset den virkelige situasjonen. Reaksjonen er mer eller mindre blind og uintelligent og ikke tilpasset den aktuelle situasjonen.

Av det som er sagt tidligere, fremgår at reaksjonene våre stammer fra vår egen fortid; fra oppdragelsen, tidligere erfaringer og holdninger etc. som ligger lagret i sinnets dyp. Reaksjonene er altså fortidens svar på aktuelle situasjoner. Vi ser det aktuelle gjennom en "brille" som ubevisst er farget av vår fortid. Denne "brillen" bevirker at vi ubevisst sorterer og tolker det vi ser og hører. Denne fargete "brillen" hindrer oss i å se det som er slik det er. Reaksjonene er derfor lite tilpasset det den aktuelle situasjonen krever. I tillegg er disse svarene ofte koblet sammen med emosjonelle energier. Resultatet er usaklighet i tenkning og kommunikasjon, og det man gjør, er dårlig tilpasset situasjonen. En ikke uvesentlig del av kommunikasjonen mellom mennesker, grupper av mennesker - og også mellom stater - foregår på dette planet. Det kan man se i hjemmene, mellom naboer, på arbeidsplassen, mellom politiske partier og i internasjonal politikk.
     Det vi her kaller handling, skjer derimot ut fra forståelse av situasjonen. Det kan særlig skje når psyken ikke reagerer - man holder hodet kalt - og situasjonen er oppfattet på en realistisk måte. Svaret på situasjonen - det man gjør eller ikke gjør - er da diktert ut fra situasjonens krav, og ikke ut fra personens fortid. Det er derfor stor forskjell på reaksjon og handling, selv om de ofte kan se ganske like ut.

Da de emosjonelle reaksjonene både er mange og sterkt til stede i samfunnet, må vi gå litt nærmere inn på de viktigste av dem. Delvis vil det også skje i kapittel 5. Irritasjon er en type (emosjonell) reaksjon som vel alle mennesker kjenner, og som skaper masse problemer mellom mennesker i dagliglivet. Hva er det som skjer? Utgangspunktet er noe i meg som lar seg irritere - vanligvis av en lyd eller et synsinntrykk - altså et sanseinntrykk. Melder en slik lyd seg, vil jeg vanligvis tåle den - og irritasjonen den skaper - en stund uten at jeg agerer utad. Men etter hvert er det noe i meg som på en måte samler opp irritasjonen. Og på et visst punkt er mine toleransegrenser overskredet, og jeg reagerer utad - i form av sinne, med å holde for ørene etc. etc. Den energien som har bygget seg opp, slippes da ut med kraft. Men "irritasjonsfabrikken" - det i meg som lar seg irritere - er fortsatt til stede. Hensikten er å fjerne det sanseinntrykket utenfra som skaper den ubehagelige følelsen i meg som vi kalle irritasjon. Innen familien og på jobben fører et slikt irritert utbrudd ofte til at kilden til irritasjonen opphører. Bortsett fra misstemningen slikt skaper, er problemet tilsynelatende løst. Den ytre kilden til irritasjon er borte, slik at jeg ikke irriterer meg lenger. Men det i meg som lar seg irritere «irritasjonsfabrikken» er fortsatt til stede. Mennesker kan faktisk til en viss grad karakteriseres ut fra om de har vide eller snevre toleransegrenser og hvor sterkt de reagerer i slike situasjoner.

Spørsmålet er da: Er det mulig å løse problemet på en annen og bedre måte? Og svaret er ja! Skjønner jeg at irritasjonen i meg indikerer at jeg har et svakt punkt i min psyke som lar seg irritere, spør jeg ikke hvorfor, men iakttar det som skjer inne i meg mens irritasjonen vokser inne i meg mens jeg er irritert. Jeg får øye på selve irritasjonen - kanskje er den et sted i kroppen - det stedet som lar seg irritere. Jeg ser eventuelt hvordan et slags lager av irritasjonsenergi bygger seg opp inne i meg, og jeg ser når dette lageret er så stort at det bryter frem og vil sette igang en ukontrollert reaksjon. Og jeg fortsetter med å iaktta årvåkent det som skjer. Jeg ser - legger merke til - hvordan disse energiene kommer opp (som en erupsjon) mot mitt indre blikk, og som avreageres uten å sette igang sinte reaksjoner fra min side, hvis jeg holder stand i min våkenhet. Og er jeg riktig årvåken, kan det hende at jeg ikke bare ser denne energi-erupsjonen, men også det punktet i min psyke som lar seg irritere, og som produserer denne energien. Og jeg kan sågar oppleve å se med mitt indre blikk at det punktet som lar seg irritere løser seg opp. Forundret og glad kan jeg siden erfare at jeg ikke lenger lar meg irritere av det som tidligere var så irriterende. Et svakt punkt i min psyke er blitt helbredet. Og det uten noen form for analyse, uten søken etter årsaker eller hva i fortiden som skapte dette svake punktet.

Mange mennesker reagerer utad; med sinne, overstadig begeistring, eller de blir kanskje hevngjerrige. Noen reagerer med håp og skuffelse. Andre igjen kryper liksom inn i seg selv, blir engstelige, oppgitt, fornærmet eller selvbebreidende. I kapittel 5 "Hva har vi inne i oss?" tar vi for oss noe av dette, fordi det vi har inne i oss og hvordan vi reagerer utad henger så nøye sammen. Men først vil vi se på hva det vil si å sammenligne og sammenligningens rolle i livet. Grunnen er at sammenligninger ofte skaper eller forsterker emosjoner.

Min kropp her                    Nå er ditt indre armod bedre gjemt,
idealet der                          men angst for forfall dypest ikke glemt.

Vestens svar: Protese          La din bevissthets våkne lykt
Lår og bryst og nese           i stedet løse opp din frykt.

Da vi vanligvis ønsker å være aksepterte og respekterte mennesker, prøver vi å leve slik vi selv og våre omgivelser forventer av oss. Resultatet blir ofte at vi legger oss til en fasade i form av holdninger, atferd, klær og sminke som etter vårt skjønn stemmer overens med omgivelsenes og egne forventninger. Vi prøver å være slik vi (mener at vi) burde være, men som vi altså ikke er. Angst for ikke å bli akseptert kan også ligge bak. Ja, hos mange blir også meningene formet på denne måten, idet vi ukritisk overtar populære, aksepterte meninger. Problemet er bare at vi selv da kommer inn i et skisma, fordi det vi presenterer utad - vårt image - ikke lenger stemmer overens med det vi har inne i oss. Vi lever som fragmenterte eller delte mennesker. I samværet med andre mennesker må vi hele tiden prøve å være annerledes enn vi er. Store deler av vår tid lever vi i denne konflikten med oss selv. Ja, vi kan etter hvert identifisere oss så sterkt med vårt image, at vi helt mister kontakten med det vi virkelig er og har inne i oss. Vi kan sågar bli så fremmede overfor det vi har inne i oss, at vi blir redde for å møte det, fordi det bevisst eller ubevisst føles utilstrekkelig og ubehagelig.
     Det rollespillet som denne indre konflikten innebærer, er slitsomt og tærer på kreftene, noe som kan bidra til irritabilitet og økte konflikter, også med våre nære omgivelser. Situasjonen beror i betydelig grad på vårt ønske om trygghet i sosiale omgivelser og på en bevisst eller ubevisst sammenligning mellom det som (etter min mening) er og det som (etter min mening) burde være. Er ikke det som er, slik det burde være, oppstår ønsket om å rette på dette misforholdet. Jeg vil bli noe annet enn jeg er. Da vi mennesker har så liten innsikt i mulighetene for å forandre oss selv, griper vi til den kjente og vanlige metoden: jeg prøver ganske enkelt å være annerledes enn jeg er, nemlig slik jeg (mener jeg) burde være. Jeg prøver altså å disiplinere meg, og det gjør jeg gjennom en indre tvang som eventuelt også blir kombinert med en ytre fasade.

Skyldfølelse - som så mange mennesker er plaget av - beror også på sammenligning - denne gangen av noe fra fortiden. Jeg sammenligner det jeg (mener jeg) gjorde - med det jeg (mener jeg) burde ha gjort, eller burde ha unnlatt å gjøre. Ut fra dette vokser anger, følelse av mindreverd eller utilstrekkelighet, frykt for straff etc. - følelser som i sin tur gir næring til selvbebreidende tanker av typen "skulle ikke ha gjort". Det er viktig å innse at en slik runddans av tanker og emosjoner er destruktiv og ikke løser noesomhelst. Gjort er gjort; fortiden kan ikke endres. Har man muligheten for å rette opp, bør man selvsagt gjøre det. I det minste kan man lære av denne erfaringen. Dessuten har man muligheten for å løse opp emosjonene i tråd med det vi drøfter i denne boken.

Sammenligning spiller altså en stor rolle i livet vårt - i måten vi møter forskjellige situasjoner i livet på - antagelig spiller sammenligning en langt større rolle enn de fleste er klar over. La oss derfor undersøke dette fenomenet noe nærmere: Hva vil det si å sammenligne, i hvilke forbindelser praktiserer vi sammenligning bevisst og ubevisst, og hva medfører denne sammenligningen?
     Å sammenligne vil for det første si å sidestille to størrelser som forutsettes å være "sammenlignbare". Det kan dreie seg om to personer, gjenstander, land etc. Men det kan også dreie seg om egenskaper til en person, eller et handlingsforløp som holdes opp mot kravspesifikasjoner, eller "normer" som er satt opp av personer eller av samfunnet - det som burde være. Den ene av de to størrelsene er tenkt, og representerer det som skulle ha vært, eller som vi eventuelt skal bli en gang i fremtiden, hvis vi anstrenger oss tilstrekkelig eller er heldige. Den andre av de to kan være det som eksisterer nå, eller min forestilling eller oppfattelse av det som eksisterer nå.
     Avhengig av hva man finner og hvorfor man sammenlignet vil man reagere med egnede tiltak og/eller emosjonelle følelser som avsky, skuffelse, oppgitthet, skyldfølelse og fordømmelse, håp, tilfredshet eller glede osv. Dette er ikke del av, men en konsekvens av sammenligningen.
     Ovenstående antyder samtidig at det å sammenligne ikke alltid behøver være en uskyldig eller harmløs foreteelse. Gir sammenligningen som resultat at kandidaten ikke har bestått prøven eller eksamen, kan det eksempelvis bety at en person for resten av livet er avskåret fra muligheten til å utøve det yrket han eller hun hadde lyst til. For den som oppfyller kravene åpnes da mulighetene tilsvarende. En kan med rette spørre om det kan være riktig at en slik eksamenssituasjon skal være så avgjørende for hele livet. Sammenligningen i rettssalen mellom det du blir beskylt for, og det staten tillater, kan også bety år i fengsel. På tilsvarende grunnlag kan du bli utstøtt av gruppen, bli kritisert eller rost av foreldre og lærere.

Sammenligning er selvsagt nødvendig i en hel rekke sammenhenger, når flygeren går igjennom sine sjekklister, når bedriftens økonomiske utvikling kontrolleres mot budsjett, når et produkt går igjennom produktkontrollen osv. Dette er aktiviteter som ikke er knyttet til emosjonelle følelser, og som derfor ikke medfører problemer.
     I sportens verden er dette noe annerledes. Her er sammenligning drevet til sin ytterste konsekvens samtidig med at emosjonelle reaksjoner i stor grad kan være involvert. Tidsforbruket for øvelser måles helt ned til hundredeler av ett sekund, ja i en sportsgren måler man tider ned til tusenedeler av ett sekund(!) for å kunne sammenligne og finne ut hvem som var "best". Hva hadde et TV-overført skøytemesterskap vært uten måling og sammenligning av rundetider?
     I tillegg til disse åpenbare anvendelser av sammenligning finnes flere som virker mer i det skjulte, uten at betydningen behøver å være mindre av den grunn. La oss se på noen eksempler.
     Å sammenligne barn er ikke uvanlig. Du må ta deg sammen, se på han, han får det til, eller hun er snill og du er slem osv. Her blir det kanskje klarere enn ellers hva sammenligning innebærer: at det man ser, nemlig barnet - det ser man ikke direkte, men i lys av noe annet - nemlig det eller den man sammenligner med. Det barnet har behov for, er å bli forstått ut fra sine egne forutsetninger. Og det er noe helt annet enn å bli sammenlignet ut fra den tro, at barnet kan bli noe annet enn det det er, ved å prøve å tilpasse seg et mønster eller forbilde eller såkalt rollefigur. Brutalt må det virke på barnet å bli misforstått og nedvurdert på denne måten. Blant annet slik skapes grunnlaget for emosjonelle reaksjoner senere i livet.
     I denne forbindelsen vil vi minne om det vanlige spørsmålet voksne stiller til barn: Hva vil du bli når du blir stor? Spørsmålet er malplassert. Barnet lever i en er-verden og ikke en bli-verden. Barn skal leve i er-verdenen. Det er der forutsetningene for å lære og å utvikle seg er til stede. Ved stadig å få spørsmål om de voksnes bli-verden nedvurderes barnets er-verden og dermed barnet selv. De voksnes oppgave kan ikke være å rive barnet ut av sin er-verden, men tvert imot å prøve å forstå barnet under dets egne forutsetninger i dets er-verden. Da har vi voksne kanskje muligheten for å gjenoppdage den er-verden som engang også var vår. Og vi kunne kanskje oppdage at vi derved vant noe svært verdifullt både i forholdet til våre barn, men også for vår egen del.

All strebing beror på sammenligning mellom den plass eller posisjon jeg har og den jeg har uttenkt som passende for meg selv i den nære eller fjernere fremtid. Også bruken av virkemidler i denne prosessen beror på sammenligning mellom de virkemidler som står til disposisjon og de jeg ut fra normer inne i meg vil, eller ikke vil bruke, dvs. i hvilken grad jeg vil bruke mine spisse albuer eller andre tvilsomme metoder.
     Selvmedlidenhet, ensomhetsfølelse og lengsel etc. er også emosjonelle reaksjoner som beror også på sammenligning. Jeg synes synd på meg selv, fordi jeg ser meg selv i lys av den (bedre) tilstand andre befinner seg i, eller den tilstand jeg kunne ha befunnet meg i hvis.... Det er bemerkelsesverdig at enkelte personer med meget alvorlige handicap ikke synes synd på seg selv, selv om de mer enn de fleste skulle ha grunn til det. Hva kan årsaken være? Slik jeg har oppfattet deres uttalelser, henger det sammen med at de ikke sammenligner. De har i sinnets dyp innsett hvor destruktiv en slik sammenligning er, med den følge at trangen til å sammenligne ikke er til stede, uten å være fortrengt.
     Sammenligning er tankevirksomhet. Og - som vi har sett - er den ofte koblet med emosjonelle følelser som stammer fra fortiden. Tilstedeværelsen av denne fortiden i vår bevissthet hindrer oss i å møte øyeblikket direkte, uten fordommer og ferdige meninger. Man kan undres på hvorfor vi gjør bruk av all denne sammenligningen. Har den sitt utspring i selviskhet og trangen til psykologisk trygghet? Så lenge vi sammenligner på den måten, lever vi i tidens dimensjon.

Store og små opplevelser og egne tanker fremkaller ofte en mengde assosiasjoner i form av tanker og emosjonelle følelser fra vår ubevisste psyke. Det er en form for automatiske svar som alle stammer fra vår fortid. Og svaret består i noe som ble lagret i den ubevisste psyken en gang i fortiden. Slike assosiasjoner setter ofte igang tankevirksomhet ut fra eksisterende tankemønstre, eventuelt i kombinasjon med emosjonelle energier. Disse vil i så fall bidra til å prege tankenes innhold, form og styrke.
     Assosiasjonene påvirker i sin tur oppfattelsen av sanseinntrykkene vi mottar, slik at vi ser virkeligheten gjennom den brillen vi nevnte, og som er tilslipt og farget av vår egen fortid. Påvirkningen kan ligge på flere plan. Vi kan knytte følelser til sanseinntrykkene og se på noe med sympati eller motvilje. Inntrykkene kan dessuten bli "silt", slik at vi bare ser det vi bevisst eller ubevisst ønsker å se. Vi kan også sammenligne med slik det var tidligere, eller slik det etter vårt skjønn burde være osv. Alt i alt blir virkningen den at vi ikke ser det som er. Vi ser det gjennom det filteret som er dannet av vår bakgrunn, vår fortid. Som vi har vært inne på, er vi ofte ikke oppmerksomme på dette forholdet og tror at det fargete og fordreide bilde som oppstår i vår bevissthet, er korrekt.
     Assosiasjoner kan unyansert ses på som trinn 2 i en 3-trinns "rakett", hvor 1. trinn er å huske, og trinn 3 er å gjenoppleve. Noe informasjon kan vi altså hente frem med viljen. Og noe av det som finnes i den ubevisste psyken, kan bli bevisst gjennom assosiasjoner. Det er delvis det samme som kan huskes. Å gjenoppleve er en tredje mulighet hvor informasjon fra fortiden blir bevisst.

Samfunnet setter en rekke krav til oss, og vi møter andre menneskers ønsker og rettigheter. Det vi stilles overfor i livets forskjellige faser må vi lære å forholde oss til - eventuelt med grader av lyst eller ulyst. Det gjør at vi må lære gjennom hele livet ikke bare på skolen. Dels lærer vi fordi vi har lyst til å lære, dels fordi samfunnet og andre krever det av oss og dels fordi vi kommer i situasjoner som gir oss anledning - eller tvinger oss til å lære.
     Vi lærer på forskjellige måter, ikke bare ved å huske eller forstå. Her spiller interesse, konsentrasjon og oppmerksomhet en rolle. Ferdigheter - slik som sykling, svømming og strikking lærer vi derimot gjennom å gjøre ting, gjennom erfaringer med våre indre og ytre sanser. I slik læring kan både emosjoner og forståelse være involvert.
     Hvordan møter vi så alle de situasjonene som gir oss anledning til å lære? Å lære gjennom (presumptivt dårlig) erfaring er ofte en lite hensiktsmessig vei å gå, og det av to grunner. For det første har mye av erfaringen en tendens til å bli foreldet. For det annet er den ofte dyrekjøpt. Likevel er det mange mennesker som lærer på denne måten. En våken, fremtidsrettet og realistisk, emosjonsfattig tenkning kan ofte være et utmerket substitutt for læring gjennom erfaring. Man tenker seg på forhånd hvilke ugunstige hendelser som kan skje og søker en fremgangsmåte som styrer unna slike dyrekjøpte erfaringer. Forutsetningen er altså at ikke emosjoner hindrer en slik fremgangsmåte. Man skjønner eksempelvis at røyking er skadelig i lengden og unngår derfor å gjøre det.
     Slik tenkning behøver ikke nødvendigvis skje med ord, den kan også skje ved en tankemessig gjenskapning av sanseinntrykk. En slik form for tenkning foreligger eksempelvis når jeg må foreta en uvanlig manøver med bilen for å unngå en kollisjon. Jeg skjønner umiddelbart fordi jeg "ser" hva som kommer til å skje hvis situasjonen får utvikle seg uten tiltak. Derfor handler jeg deretter. Alt dette skjer uten verbal tenkning. Også dyr har denne evnen.

Hos små barn er tankevirksomheten ennå lite utviklet. Likevel lærer de raskt - antagelig fordi de er flinke til å iaktta og bruke sansene sine. Disse to forhold ser ut til å henge sammen. Voksne menneskers tankevirksomhet er ofte intens. Hos mange er den blitt så dominerende at den er blitt et problem både for dem selv og eventuelt også for deres nære omgivelser. Evnen til å iaktta og å motta andre sanseinntrykk blir da redusert, fordi tanken på en måte legger beslag på oppmerksomheten. Tilsvarende blir denne (barnets) måte å lære på redusert. Gjenoppdager man sin evne til ren sansning, ren iakttagelse, får man en fornyet mulighet til å leve her og nå - utenfor tankens, dvs tidens dimensjon, og å lære på det grunnlaget.
     Læringen i vår tid er mye basert på å huske det læreren eller lærebokforfatteren har sagt. Oftest dreier det seg om å tilegne seg kunnskaper. Forståelse av sammenhenger er tilsvarende nedprioritert. Og elevenes behov for å forstå seg selv blir i vår kultur nesten fullstendig oversett.
     Du kjenner sikkert til at vi ofte må konsentrere oss når vi skal lære noe. Hvorfor - hva er det som skjer? Vil vi rette oppmerksomheten mot noe, vil tankene ofte gå andre veier, utenom det valgte tema. For likevel å bli værende ved temaet, må vi konsentrere oss. Konsentrasjonen består i at vi avskjermer et område i vårt indre for det vi vil holde på med. Denne avskjermingen er nødvendig, fordi andre impulser stadig prøver å bryte igjennom baskyttelsen og lede oppmerksomheten bort fra det vi har satt oss fore å holde på med. Jo flere og jo sterkere impulsene er, som avleder oppmerksomheten fra temaet, desto sterkere må vi konsentrere oss. Impulsene kan komme utenfra, i form av støy. Det er forholdsvis trivielt. Det er derfor særlig impulsene i vårt indre - fra en slags indre uro - som interesserer oss her. Men det ene kan ikke alltid betraktes løsrevet fra det andre.
     Konsentrasjon er anstrengende. Og konsentrasjonen kan faktisk også stjele en del av den oppmerksomheten den har til oppgave å verne om. Men er konsentrasjonen nødvendig? Er interessen for det vi holder på med stor, kan behovet for konsentrasjon reduseres betraktelig. Men ofte må vi gjøre noe vi ikke finner så interessant. Spørsmåler blir da om det finnes andre løsninger? Behovet for konsentrasjon faller åpenbart bort hvis psyken utenfor det avskjermede området er rolig, og derfor lar være å sende forstyrrende impulser over "grensen". I et samfunn med behov for livslang læring vil dette ha praktisk betydning for mange mennesker.

Hva er det som gjør konsentrasjonen nødvendig? Det må være en virksomhet i hjernen utenfor det valgte tema, en virksomhet som foregår på eget initiativ i vår ubevisste psyke og utenfor bevisst kontroll. Denne virksomheten kan bli så sterk at den bryter igjennom konsentrasjonens barriære, slik at den likevel forstyrrer meg i det jeg ønsker å holde på med. Særlig ille kan det altså bli, hvis jeg synes at det jeg konsentrerer meg om, er uinteressant. Da kan jeg lett få problemer med å samle min oppmerksomhet om det valgte tema.
     Er hjernen uten slik ukontrollert virksomhet - noe som er en intelligent måte å fungere på - og er jeg noenlunde interessert i temaet, er oppmerksomhet mulig uten konsentrasjon. Det er en helt annen form for opplevelse. En lignende form for konfliktløs opplevelse, men ikke like intelligent, ser ut til å være mulig, hvis man så og si følger sine innfall fra minutt til minutt. Utenfor kunstens verden kan man vel knapt fungere i samfunnet på den måten.
     Ofte overvurderer vi de ytre og undervurderer vi de indre forstyrrelsene. Dette kan medføre at vi tror det var den ytre forstyrrelsen, lyden eller støyen, som avledet oppmerksomheten vår fra temaet. Men følger du nøye med på det som skjer, kan du kanskje oppdage i deg selv at det ikke var støyen utenfra, men din ergerlige reaksjon på støyen som avledet oppmerksomheten og virket forstyrrende. Det kan bli en viktig oppdagelse, en oppdagelse - som anvendt på den rette måten - sågar kan føre til en ny utvikling i livet ditt (slik det har gjort for forfatteren), og at behovet for konsentrasjon etter hvert reduseres eller faller helt bort.

Da emosjonene ransaket seg selv

Nede i menneskesinnet lå noen emosjoner og "koste" seg. Det var for det første angsten, men også selvmedlidenheten og misunnelsen, begjæret og alle de andre emosjonene som vanligvis har slått seg ned i menneskets psyke. Stort sett holdt de seg rolige, selv om de på en måte påvirket psyken hele tiden, og gjorde den ømfindtlig overfor visse påkjenninger, eller preget deler av dens tankevirksomhet.

Så hendte det en gang at disse emosjonene kom i prat med hverandre. De syntes nok det var blitt litt ensomt og kjedelig i lengden å ligge der de lå, mer eller mindre glemt eller fortrengt og innelåst i hver sin avkrok i psyken. Tid hadde de jo nok av, så hvorfor ikke stikke hodet fram fra avlukket sitt og se hvordan de andre emosjonene hadde det - og høre hvordan de tenkte? - Som tenkt, så gjort.

"Hvordan er du kommet hit", spurte angsten selvmedlidenheten. "Jeg ble urettferdig behandlet" sa selvmedlidenheten. "Og det opplevde jeg med en slik styrke og motstand at det satte seg fast som selvmedlidenhet. Når det passer, sender jeg opp tanker som sammenligner, og som viser at andre har det bedre, eller at alt kunne ha gått så mye, mye bedre enn det gikk. Slik opprettholder og forsterker jeg meg selv. Og slik setter jeg mitt preg på psyken til dette mennesket, slik at det ofte synes synd på seg selv."

"Da har vi kanskje noe med hverandre å gjøre", sa angsten. "For er du blitt en del av personligheten som mennesket identifiserer seg med, så er det lite villig - ja ofte engstelig for å miste denne delen av seg selv. Ellers har jeg en spesiell evne til å sende opp tanker om hvor galt ting kan gå i fremtiden. Det skaper en herlig angst i mennesket, slik at jeg kan vedlikeholde meg selv. Og er jeg riktig ivrig, kan jeg til og med forsterke meg selv."

"Du - kjære angst - spiller nok en rolle her hos meg også", sa begjæret, som hadde hørt på samtalen uten å si noe. "Det du begjærer, det vil du nemlig eie. Og alt du eier med begjær, det er du engstelig for å miste." "Takk for denne gledelige opplysningen" sa angsten, som så sitt virkefelt og sin betydning forstørret langt ut over det den hadde tenkt seg.

Nå meldte aggressjonen seg på banen. "For jeg blir aktiv" sa den "når noen vil ta eller skade det begjæret vil eie - eller det mennesket identifiserer seg med. Da setter jeg opp skumle tanker om forsvar og motangrep. Og hvis menneskesinnet da ikke har noen grenser i seg fra oppdragelsen, som holder meg i tømme, da får jeg fritt spillerom til å gjøre hva jeg vil. Da er jeg ikke til å spøke med! Da kan jeg til og med gripe til vold." - sa aggresjonen med ettertrykk og så riktig truende ut.

Slik snakket emosjonene frem og tilbake om hvordan de var blitt til, hvordan de ble opprettholdt og forsterket, og hvordan de innvirket på hverandre. Her var tankene også til god hjelp. Det virket ganske enkelt slik at emosjonene ofte laget tanker, og at disse tankene i sin tur laget emosjoner i en evig runddans som det stakkars mennesket hadde problemer med å komme ut av. Det var tanker om hva som skulle ha vært gjort, hvor mye bedre alt hadde blitt, hvis alt hadde vært annerledens enn det virkelig var, om hvordan de gruet seg for noe som skulle skje i fremtiden og mye, mye mer.

I løpet av denne samtalen var det naturlig at de også kom inn på noe de alle hadde lagt merke til i det siste. Noen av deres emosjons-kolleger hadde rett og slett forsvunnet. Og det fant de svært foruroligende. Hva var det som skjedde? De som forsvant, forsvant så fort og så overraskende at de ikke fikk gitt lyd fra seg engang. Plutselig var de borte! Derfor hadde de bare rykter å holde seg til. Men de var alarmerende nok. De gikk nemlig ut på at hvis de - emosjonene - ble utsatt for noe som kaltes bevissthetens speil - menneskets indre årvåkne blikk - så gikk de rett og slett i oppløsning på et øyeblikk! De forsvant som dugg for solen, og det uten et anstendig ettermæle! Det skjedde med dem som med trollet i eventyret som sprakk da solen randt. Var det rart at selv angsten ble engstelig?

Angst

Mange mennesker møter ulike situasjoner i hverdagen med angst. Og da mener vi ikke den frykten man føler når der er en akutt fare. Vi skal se nærmere på den angsten som plager menneskesinnet uten at noen akutt fare er til stede. Vi har angst for ikke å strekke til, angst for å miste det vi har kjært eller setter pris på. Noen er engstelige for å bli syke, og de fleste føler angst for døden. Andre satser og er engstelige for ikke å lykkes. Vi kan i tillegg ha angst for en hel rekke andre ting; for å gå til tannlegen, for å fly, for å kjøre videre, hvis en svart katt har krysset veien osv. Og mange har rett og slett angst for angstens kvaler.
     Ekspertene har viet saken stor oppmerksomhet. Men det er likevel mangel på brukbare løsninger, og interessen er derfor delvis overført til spørsmålet om hvordan vi skal klare å leve med angsten. I noen grad blir angsten sågar forsvart, som noe naturlig og nyttig, noe som sporer til spesiell ytelse.
     De som på den annen side lider under angst, tar initiativ i forskjellige retninger dels for å bli kvitt, dels for bedre å kunne leve med angsten. De søker eksperthjelp, snakker ut, tar piller, søker å fortrenge angsten eller flykte fra den. I noen begrensede tilfeller søker man å overvinne angsten ved å konfrontere seg med det som utløser angsten:
     Har man fx angst for edderkopper, tvinger man seg langsomt til å være nær, se på og tilslutt ta på slike insekter. Derved overvinnes eller fjernes angsten fullstendig eller i betydelig grad.
     Angsten har en årsak, enten man kjenner den eller ei. I de fleste tilfeller er angstens årsak lett å erkjenne. Angsten er knyttet til tanker om en hendelse i fremtiden, en hendelse som kan utvikle seg mer eller mindre ille, og som i fantasien også blir ille. Man tenker seg kjæresten sammen med en annen, at flyet faller ned eller at bilen havner i grøften på det glatte føret osv. Slike tanker skaper denne ubehagelige følelsen vi kaller angst. Uten slike tanker - ingen slike følelser av angst.
     Vi ser da bort fra det andre tilfellet, nemlig at angsten stammer fra en eller flere hendelser i fortiden, hendelser som er fullstendig glemt og fortrengt, slik at årsaken ikke på noen måte er kjent. Her kan det virke befriende hvis disse fortrengte hendelsene - eller de sporene de har satt i sinnets dyp - ved egnede tiltak får komme til overflaten til bevisst gjenopplevelse, til å bli forstått og avreagert.
     Men hva med den første gruppen? Kan jeg få tanken til å la være å tenke slike ubehagelige tanker om hva som kan hende i fremtiden? Da ville problemet vært løst. Men vi vet alle av erfaring at tanken ikke er så lett å regjere. For det i meg som vil regjere tanken, er jo også del av tanken, ikke sant? Det vil si at problemet ikke kan løses på det tankemessige plan, og at det heller ikke nytter særlig meget å skjønne sammenhengene intellektuelt.
     Angsten og angstens årsak er to vidt forskjellige "ting". Det som heller ikke må forveksles er ordet "angst" og selve angsten. De har like lite med hverandre å gjøre som ordet "appelsinen" med selve appelsinen.

Hvordan reagerer vi vanligvis på angsten? Vi legger merke til at tanken tenker om og omigjen det (formentlig) vonde som kan hende. Tilslutt holder vi det ikke ut lenger. Vi prøver å flykte fra det på en eller annen måte. Og vår tid har et stort antall virkemidler til disposisjon, fra arbeidsnarkomani til kulturtilbud, reiser, alkohol og det som verre er.
     Hvorfor ser vi ikke angsten i øynene, men flykter fra den? Hvorfor ser vi ikke på selve angsten, følelsen angst i kroppen vår, omtrent på samme måte som vi så på edderkoppen? Det går an å "se" på angsten med sitt indre øye. Virkningen er også sammenlignbar. Ved å rette oppmerksomheten fullt og helt mot angsten der den er og mens den er der, får vi "se" den slik den er. Det man da kan oppdage, gjør, at angsten mister helt sin makt.

Til hovedsiden                            Til innholdsfortegnelsen                                Til kapittel 5