8 LIVETS OPPRINNELSE OG    UTVIKLING

   Organisasjon er blitt en disiplin sidestilt materie og energi.     L. J. Henderson

8.1 Informasjon

Da jeg begynte arbeidet med denne boken, var jeg klar over at temaet informasjon måtte berøres på en eller annen måte. Men etter hvert kom det frem at informasjon spiller en viktigere rolle enn først antatt, ja, at den kanskje fører rett inn i tilværelsens sentrum. Det er derfor nærliggende å gå noe nærmere inn på hva informasjon er, og hvilken rolle den spiller i biologien. Vi har vært inne på informasjon tidligere i forbindelse med supraledning, DNA, de forskjellige styringssystemene i menneske-kroppen, utviklingen av fosteret, menneskets psyke samt livets film og flere paranormale fenomen.

Informasjon, in-form-asjon, har en rekke aspekter - Fysisk form, slik som nøkkel i lås - Bevisst-ubevisst - Finstofflig-materiell - Aktivt formende - passiv. Vi kan bare berøre noen punkter som synes særlig sentrale i vår sammenheng, nemlig informasjon i forbindelse med livets opprinnelse og livets og artenes utvikling. I kapittel 9 kommer vi tilbake til temaet. Kilder: (10) og (87).

Informasjonens rolle og formidling
Hva er informasjon? I snever forstand synes informasjon å være mening formidlet til en bevissthet. Slik sett synes informasjon å være en forutsetning for intellektuell intelligens, men ikke for intelligens som persepsjon. La oss se på elementene i problemstillingen: Informasjon, mening, formidling og bevissthet.

Noe blir altså gitt en form, og denne formen representerer et informasjonsinnhold, en mening. Trykksverten i denne boken er den materielle bærer av informasjonen. Sverten har fått en form som representerer en mening. Formen er her et samlebegrep for bokstavkoder, ord og grammatikkens regler. Disse er alle grunnlagt på konvensjon. Det innebærer at det må stå en form for intelligens bak. Trykksverten har derved fått en orden på to nivåer. Det er for det første molekylærstrukturen til sverten basert på fysisk/kjemiske lover og dessuten den synlige formen på trykksverten som formidler mening gjennom språkets konvensjon. Informasjonens form og informasjonens innhold er altså to sider ved en og samme sak, som bare kan skilles tankemessig, men ikke i virkeligheten.

Ordet mening står sentralt, men trenger kommentar, også fordi ordet har hele tre forskjellige betydninger i det norske språket. Først har vi mening i betydningen synspunkt (engelsk opinion). Det er uinteressant her. Så har vi mening i betydningen betydning. Meningen med et ord, et fremmedord eller en glose, er at det har et bestemt informasjonsinnhold. Til slutt har vi mening i betydningen meningsfull (engelsk meaning), som også har et aspekt av verdi eller hensikt ved seg.
Bak det neste stikkordet, "formidler", ligger mange muligheter. Ordet antyder bevegelse, aktivitet. Det antyder også en sender og en mottaker, samt et formidler-medium. Båret av de elektromagnetiske bølgene til radio, TV og mobiltelefon farer en mengde informasjon usynlig og umerkelig gjennom rommet. Denne informasjonen kan kalles potensiell - der den ikke blir omgjort til sansbar informasjon vha. et egnet apparat - og aktuell der den blir fanget opp. Forsvinner bevegelsen, får vi lagret informasjon, som i en bok eller på et lydbånd. Overføring av informasjon kan selvsagt skje på mange forskjellige måter, rent teknisk; gjennom tanke/tale, kroppsspråk, lukter, dans, hormoner, gener, gitterstruktur i molekylene og så videre.

Slik blir bevisst oppfattelse en forutsetning for aktuell informasjon, men ikke for potensiell informasjon som altså også kan være aktiv. Hvor finner informasjonen i forbindelse med livets tilblivelse og utvikling sin plass i denne oversikten?

I begge disse problemstillinger synes informasjonen i DNA å spille en avgjø-rende rolle. De reiser særlig to spørsmål: Hvordan oppsto informasjonen i det første DNA? Og hvordan har den opprinnelige informasjonen i det opprinnelige DNA kunnet utvikle seg til den enormt kompliserte og avanserte informasjonen i f.eks. menneskets DNA? For å nærme oss disse problemstillingene er det nærliggende først å se på DNA'ets forhold til informasjon generelt.

DNA er et organisk molekyl. De virksomme delene synes stort sett å bestå av gener, DNA-biter, som kan styre produksjonen av proteiner vha. oppskrifter. Samme oppskrift lager (nesten) samme protein i alle kjente arter, og er derfor (nesten) universell. Hva er det som gjør at visse proteiner og nukleinsyrer, slik som DNA, kan være bærere av informasjon? De inneholder to typer struktur eller orden: Den rent kjemisk-fysikalske orden, som alle kjemikalier har. Dessuten inneholder de en orden, som ofte er kodet, og som derfor er bærer av informasjon. Denne sistnevnte orden ligger innenfor den første og har den første som basis. Ut fra denne orden skapes mekanisk aktivitet, som når proteiner fremstilles, eller lagring av informasjon, som i nukleinsyrer, (87).

Kjemiske stoffers farmakologiske og fysiologiske egenskaper beror på den første type orden. Den utløser altså en direkte fysisk virkning. Den første orden kan utbygges videre til å inneholde informasjon, som ikke direkte utløser en fysisk virkning. Men som gir informasjon til en instans som utfører det informasjonen tilsier. Og selv om også denne orden er innebygget i molekylets arkitektur, har informasjonen de ingredienser som informasjon har generelt, nemlig meningsfylte symboler (kode, vokabular) og grammatikk. Orden av type to kan aldri oppstå av orden av type én ved tilfeldighet, like lite som det er trykksvertemolekylenes struktur som gir teksten i denne boken mening. Dette ligger implisitt i den andre, termodynamiske hovedsetning, (87).

Vi bør vel her kort minne om hva slags informasjon som man tror DNA'et inneholder og formidler. Det er for det første oppskrifter på proteiner eller proteinproduksjon. For det annet finnes forskjellige former for styringsinformasjon som bl.a. kobler prosesser inn og ut, og som setter igang reparasjon av kopieringsfeil i DNA'et selv. Og for det tredje må DNA'et på en eller annen måte også inneholde (eller formidle?) organismens struktur og kanskje også form. I tråd med vår tidligere terminologi kan denne informasjonen også inndeles i informasjon til driftsfunksjonene og til vedlikeholds- og utviklingsfunksjonene i cellene, vevet, organene og organismen.

Det at DNA'et er aktivt innebærer at det gjør noe og får noe til å skje. Spørsmålet er om det er selve informasjonen som er aktiv, eller om det eksisterer noe som beveger seg i tråd med informasjonen. Er slik informasjon, som er basert på en slags språkkonvensjon, mulig uten en form for intelligens? Disse sentrale punktene synes ikke å være avklart. Men det er vanskelig å tenke seg at en symbolrekkefølge som innebærer en så stor økning av orden (entropireduksjon) kan oppstå "av seg selv", dvs. ved tilfeldighet, uten plan. Mer generelt kan man si at sammenhengen mellom informasjon, intelligens/bevissthet og aktiv mekanikk er uklar.

Denne uklarheten følger også med i laboratorieeksperimentene som går ut på å fremstille kunstig liv. Problemet med kunstig liv fremstilt i laboratoriet er at det ikke kan bero på tilfeldighet. Det beror på de rammebetingelsene som forskerne, dvs. intelligens, har lagt til rette for, og som er noe annet enn tilfeldighet. Dessuten bruker man enzymer som opprinnelig stammer fra en levende celles genetiske kode. Man tilfører altså til den presumptivt livskapende prosessen noe som allerede hører livet til: Enzymene, som former andre molekyler, og har sine fantastiske egenskaper fra livets genetiske kode som forsyner dem med know-how, (87).

Konklusjonen av dette er altså at selv om man lykkes med å fremstille liv kunstig på denne måten, så er det ikke bevist at liv ville oppstå uten dette tilskuddet av forskernes intelligens. Videre kan det se ut til at intelligens er en forutsetning for DNA som igjen er en forutsetning for liv. Hvis det er riktig, må det bety at intelligens fantes før livet oppsto på Jorden. På makroplanet spiller informasjonen også en rolle i plante- og dyreriket. Den må ligge i bunnen for all koordinert handling som mange arter har for å overleve som art, (IV.4.95).

8.2 Hvordan har livet på Jorden oppstått?

I dette avsnittet tar vi først for oss en rekke fenomen som kan belyse hvordan
livet kan ha oppstått på Jorden. Eksisterende teorier på dette området blir deretter gjennomgått. Og til slutt drøfter vi hvordan erkjennelsens grenseland ser ut på dette området, og hvilke momenter en oppdatert modell må inneholde.

8.2.1 Fenomen som kan belyse hvordan livet kan ha oppstått
I denne forbindelse ønsker vi svar på en rekke spørsmål. Når, hvor og hvordan har livet på Jorden oppstått? Har alt liv felles opprinnelse? Har det oppstått én eller flere ganger? Oppstår liv fremdeles? Hva er det kjemiske grunnlaget for at liv skal kunne oppstå?

Laboratorieforsøk
Kjemikere i mange land forsøker å skape prosesser som kan kaste lys over hvordan liv har oppstått på Jorden. Det første skrittet man kan tenke seg, er selvreproduserende kjemikalier av ett eller annet slag. Men det er ikke liv. Liv forutsetter et skille mellom liv og ikke liv, hvor yttersiden av et menbran danner dette skillet. Forskere arbeider nå med kjemikalier som under visse betingelser former membraner som kunne være del av en bakterie. Ved tilfeldighet kunne genetisk materiale inkorporeres i membranblæren og føre til dens videre formering, (N.8.9.94).

Amerikanske kjemikere har laget et protein som oppfører seg slik primitive enzymer gjorde da livet oppsto på Jorden. Proteinbiten består av to kjeder med 31 aminosyrer i hver. Den aktiviserer dem slik at de sågar arbeider synkront, selv om de ikke var direkte kjemisk forbundet, (IV.12.94).
Andre forskere forestiller seg at aminosyrer og de fire basene som er byggesteinene til RNA, ble dannet av stoffer som fantes da Jorden var ung. Basene setter seg så sammen til nakne RNA-biter som blir de første bærere av genetisk informasjon. Deretter tror man at RNA-strengene gjennom en ukjent prosess har kopiert seg selv og dannet den aller første form for primitivt liv, (IV.1.96). Vi minner til slutt om det som ble sagt om laboratorieforsøk i avsnitt 8.1.

Funn i verdensrommet og på Jorden
Har livet kommet til Jorden fra rommet utenfor oss? Vi bringer noen klipp fra viten-skapens verden. Forskerne oppdager stadig nye organiske molekyler i rommet, så tanken kan ikke helt avvises, (IV.7.95). Så sent som i juni 1994 oppdaget astronomer i Amerika molekyler av glycine langt ute i rommet, nær Melkeveiens sentrum. Glycine er den enkleste av de 20 aminosyrene som utgjør byggestenene i levende organismer. Det åpner muligheten for også å finne andre aminosyrer, inklusive de øvrige 19 som til sammen bygger opp alle organismer, (NS.10.9.94).

På Titan, en av Saturns måner, finnes i dypfrossen tilstand de samme organiske molekylene som må ha vært til stede på Jorden før det oppsto liv. Men man vet ikke hvor dette organiske stoffet er kommet fra, (IV.1.89). Wilson-kometen styrker teorien om at karbonet, som er utgangspunktet for alt jordisk liv, kom til oss fra rommet, (IV.1.88).

Ny forskning tyder på at planetene har "smittet" hverandre flere ganger i løpet av solsystemets historie. Da mikroorganismer tåler varme, stråling, og kan leve i lange tidsrom uten vann, kan det ikke utelukkes at enkelte av dem kan ha overlevd lange reiser i rommet. Det er ikke bare Jorden som har smittet sine naboplaneter. Man mener å vite at meteorer fra Mars også har truffet Jorden. Eventuelle mikrober på Mars kan da ha blitt overført til Jorden. Det er den enorme spruten fra store meteornedslag som kan bringe mikroorganismer med seg opp i rommet, (IV.3.95).

Det kan tenkes at organisk materiale fra rommet har gitt et avgjørene tilskudd til det kjemiske grunnlaget for livets begynnelse på Jorden. For tiden mottar Jorden 300 tonn organisk materiale per år i form av støv fra rommet. Da livet oppsto for ca. 3,7 milliarder år siden, kan denne mengden ha vært over hundre ganger så stor, (IV.6.92).

En liten, forstenet alge fra USA er den hittil første oksygenkrevende organismen som er funnet. Den levde for 2,1 milliarder år siden og krevde minst 1% av den nåværende oksygenkonsentrasjonen for å leve, (IV.4.93).

En mengde ukjente bakterier er i de senere år funnet dypt nede i jordskorpen, nesten tre kilometer nede i nærmere 230 millioner år gamle avleiringer. De inneholder et skattkammer av sjeldne gener, (IV.6.95).

Forutsetninger for liv
Går det an å si noe om hvilke forutsetninger som - ut fra nåværende kunnskap - må være oppfylt for at liv i de nå kjente former, skal kunne eksistere? Det er da nærliggende å anta at disse forutsetningene også må være til stede for at liv skal kunne oppstå.

Som vi har sett, er aminosyrer byggeklossene til proteinene, som igjen er de levende organismers byggeklosser. Aminosyrer kan dannes tilfeldig, hvis de kjemisk-fysiske betingelsene er til stede. Men de aminosyrene som dannes tilfeldig, kan ikke brukes til å bygge levende protoplasma. Det henger sammen med at i kjemisk like molekyler kan atomstrukturen være speilsymmetrisk. Dette fenomenet, som kalles kiralitet, spiller en stor rolle i organismene. Høyredreide varianter av aminosyrer vil danne andre proteiner enn venstredreide varianter av de samme aminosyrene, selv om de ordnes i samme rekkefølge. Tilsvarende gjelder for sammenkjeding av dels høyre-, dels venstredreide varianter av aminosyrer til proteiner, (87).

Nå viser det seg at proteiner som danner levende protoplasma, med svært få unntak er venstredreide, dannet av venstredreide aminosyrer. Høyredreide og blandete varianter er ikke egnet for livets stoffskifte. Enhver tilfeldig oppstått blanding av aminosyrer vil inneholde en blanding av høyre- og venstredreide varianter. En slik blanding kan derfor ikke danne grunnlag for organisk protein. Teoretisk kan man tenke seg at den tilfeldige blandingen ville inneholde nesten bare venstredreide varianter. Men det er så usannsynlig at man kan se bort fra det. Det kreves praktisk talt 100% optisk renhet av 20 aminosyrer for å danne liv. Disse livets byggeklosser kan ifølge (87) ikke være syntetisert ved hjelp av uorganiske, tilfeldige prosesser.

Det er ikke kjent hvorfor naturen har valgt den venstredreide varianten. Høyre-variantene blir imidlertid ikke helt forkastet i naturen, idet alle nukleinsyrene er høyredreid. En annen side ved kiraliteten er at antallet mulige proteiner derved øker enormt. En annen forutsetning for liv synes å være tilstedeværelsen av organiske molekyler.

Jordens sterke magnetfelt, som er 100 gr. sterkere enn det man skulle forvente hos en planet med Jordens størrelse og masse, beskytter jordskorpen mot forskjellige former for kosmisk stråling. Forskere mener at det har hatt stor betydning da livet oppsto på Jorden, fordi sterk kosmisk stråling ville virke hemmende på de kjemiske prosessene som kunne føre til liv.

8.2.2 Teorier om livets opprinnelse

"Ursuppen"
Jorden er ca. 4,6 milliarder år gammel. Før de første organismene dukket opp, har livets forløpere antagelig utviklet seg på molekylplanet. Det kan ha vært i form av et organisk og "vann-levende" molekyl med evne til ukjønnet formering. To forhold taler for at alt liv på Jorden har en felles opprinnelse: DNA-molekylenes oppbygging, som synes å være felles for alle organismer, og likheten mellom alle de grunnleggende biokjemiske reaksjonene. Men det er ikke kjent hvordan den levende cellen har oppstått, (IV.7.93).

Den dominerende teorien gjennom mange år er teorien om "ursuppen". Den sier at livet oppsto som følge av kjemisk-fysiske prosesser i en slags ursuppe, som er samlenavnet på de betingelser man antar var til stede i visse fuktige områder på Jorden for ca. 3,8 milliarder år siden.

For en utenforstående virker det merkelig at denne teorien har kunnet innta en så sentral posisjon så lenge. For den har åpenbare svakheter, og er da også imøtegått av flere mot-teorier. La oss se på noen av ursuppe-teoriens sterke og svake sider. Gjennom laboratorieforsøk er sannsynliggjort at aminosyrer, organismens byggesteiner, lett kunne bli dannet under de atmosfæriske, fysiske og kjemiske forhold som man lenge antok var til stede den gang da det første liv oppsto. Men som vi nettopp har sett, er slike tilfeldig dannete aminosyrer ikke egnet til å danne levende organismer. Men også av andre grunner er spranget fra disse aminosyrene til den første levende cellen stort. Og det er ikke kjent om, og eventuelt hvordan, en slik prosess kan ha funnet sted. Ny amerikansk forskning kan tvert imot tyde på at livet ikke kan ha oppstått på denne måten, fordi eksisterende aminosyrer, peptider og andre molekyler, som danner grunnlaget for liv, gikk i oppløsning under de betingelsene man antar var til stede da det første livet oppsto. Hvordan skulle de da være blitt dannet under disse forholdene?

Nyere forskning tyder på at de atmosfæriske betingelsene var annerledes for ca. 3,8 milliarder år siden enn man hittil har trodd, noe som kan skape ytterligere vansker for ursuppe-teorien. Man mener nå at livet på Jorden oppsto mindre enn 1 milliard år etter at Jorden ble dannet. Det er nær den tiden da Jorden fremdeles var innhyllet i den støvskyen, som antagelig har ligget høyt i atmosfæren og blokkert for sollyset, slik at drivhuseffekten ikke kunne varme opp den mørke og kalde planeten. Uten denne varmen er det enda vanskeligere å se hvordan noe så kompli-sert som en levende celle har kunnet oppstå av aminosyrer.

Noen forskere har også vært kritiske til ursuppe-teorien ut fra et annet forhold, idet levende organismer ikke ser ut til å kunne fungere uten bruk av de ca. 2000 enzymene som de nødvendigste proteinene er bygget opp av. Sannsynlighe-ten for at disse blir dannet tilfeldig, og på den riktige måten, eventuelt i en "ursuppe", motsvarer omtrent sannsynligheten for å kaste 50.000 6-ere på rad med en feilfri terning (37). På den annen side svekkes denne argumentasjonen av ny eksperimentell forskning som kan tyde på at enzymer kunne oppstå av uorganisk materiale under de forhold man tror var til stede for ca. 4 milliarder år siden. Enzymavhengige kjemiske prosesser kan altså ha forekommet lenge før den første cellen oppsto. Konklusjonen må være at ursuppe-teorien i sin nåværende form ikke har forklart hvordan livet oppsto på Jorden. Sterkere står heller ikke teoriene som sier at livet har oppstått i Jordens atmosfære eller i varme kilder på dypt vann, (IV1.96.33).

Mikrober fra verdensrommet
Noen forskere ser det som et reelt fenomen at mikrober har drysset, og fremdeles drysser fra verdensrommet (konf. neste avsnitt). Andre synes å bestride det. Hvis fenomenet er reelt, har da dette "drysset" av mikrober vært en forutsetning for dannelsen av liv her på Jorden, eller har liv også oppstått på annen måte? Fred Hoyle mener at livet på Jorden oppsto ved at organisk materiale og primitive organismer ble tilført fra verdensrommet. Støvet i galaksene og mellom galaksene kan nemlig i betydelig grad bestå av mikroorganismer. Flere ting tyder på det: Støvets kjemiske sammensetning, støvkornenes størrelse og form, (IV.85.86). Brytningsindeksen til lyset fra dem stemmer også svært godt (+/- 1%) med det som ut fra denne teorien kunne forventes. Det samme gjelder partikler fra komethaler. Og det er kometene som særlig er i fokus som mulige overbringere av mikroliv fra verdensrommet til Jorden. For ca. 4 milliarder år siden var Jordens atmosfære 10 - 20 ganger tettere enn nå, slik at en komet antagelig kunne lande i havet noenlunde uskadd.

Hvis de organiske kornene fra kometer inneholder virus eller bakterier, kan de også tenkes å ha innflytelse på tilværelsen vår idag. Mye tyder på at organiske korn er langt mer utbredt i rommet enn tidligere antatt. Ifølge denne teorien kan også egg og sperma fra insekter være kommet fra rommet. Genene skulle da ha blitt satt sammen på Jorden etter å ha kommet fra rommet. Teorien støtter seg på følgende observasjoner og overlegninger.

- Den første polymeren utenfor Jorden er funnet på Halleys komet. Men over 60 mer eller mindre kompliserte molekyler er påvist ute i verdensrommet. Hver gang denne kometen passerer Solen, synes den å sende ut store mengder organiske molekyler til alle sider. Kort etter solsystemets dannelse må det derfor ha regnet organiske molekyler ned over planetene.

- Høsten 1981 mener forskeren Hans Pflug å ha påvist forkullede eksemplarer av en bakterie i store mengder i en meteoritt, Murchison-meteoritten. Karbonet her inneholder også strukturer som har store likhetstrekk med mange jordiske virer.

- Man har også observert at en sterkt skadet bakterie har reparert seg selv(!). Det kan tyde på at de kan overleve i rommet (37).

En ny teori går ut på at livet oppsto i Jordens indre, da betigelsene for liv var bedre der enn på Jordens overflate for ca. 5 milliarder år siden. Bakterier som ikke trenger oksygen, trives ofte i svært varme miljøer. På Jordens overflate var det da sterk kosmisk stråling og stadige sammenstøt med asteroïder, (IV.2.93).

8.2.3 Drøftelse
Livet må ha oppstått i sine mest primitive former, bortsett fra virus. Det forteller fossilene som er en av de viktigste informasjonskildene. Og de kjemisk-fysiske forutsetningene for primitivt liv må ha vært til stede. Videre er det sannsynliggjort at urlivet må ha utviklet seg av venstredreide aminosyrer, som eksisterte før livet selv.

I utgangspunktet kan livet på Jorden ha oppstått på tre forskjellige måter.

(1) Det har oppstått som følge av kjemiske prosesser skapt av de forhold som hersket på Jorden dengang for ca. 3.5 - 4.0 milliarder år siden. Man mener jo å vite at blågrønne alger har eksistert i nesten 4 milliarder år. (2) Livet er kommet til Jorden fra universet. Og (3), det er kommet til Jorden gjennom en skaperakt, utført av en utenforstående intelligens.

Selv om den første teorien lenge har vært dominerende, synes den å ha så mange åpenbare svakheter at den må forkastes. Den forutsetter at en tilfeldig blanding av tilfeldig dannete aminosyrer kan danne livets byggeklosser. Alt tyder på at det ikke kan ha vært tilfelle. Og teorien har ingen rimelig forklaring på hvordan selv den enkleste cellen med sitt første DNA kan ha oppstått ved tilfeldighet. Men livet har altså oppstått. Bakteriemangfoldet og katastrofene kan sågar tyde på at liv kan ha oppstått flere ganger på Jorden. Og vi vet ikke hvordan.

.. siden de kom sist, var menneskene på en måte "yngre brødre" av andre livsformer.                                         Vine Deloria Jr., Prof. og indianer

8.3 Hvordan har livet utviklet seg?

I dette avsnittet skal vi se nærmere på hvordan livet på Jorden kan ha utviklet seg.
Først presenterer vi en rekke forhold som kan belyse hvordan artene kan ha utviklet seg. Deretter gir vi en grov oversikt over hvordan livet antas å ha utviklet seg på Jorden. Det er mulig at dette stoffet i for stor grad er preget av den mest utbredte teorien, neo-darwinismen. Det får vi ha i mente ved behandlingen av andre mulige forklaringer. Det er likevel gjort slik, fordi det er for vanskelig å skille fakta fra teori i dette tilfellet, ikke minst hva gjelder tidsangivelsene. Til slutt blir det hele drøftet, også med tanke på å få frem momenter til et oppdatert og mer helhetlig syn på livet, dets tilblivelse og utvikling.

8.3.1 Forhold som kan belyse hvordan artene kan ha utviklet seg
Her tar vi for oss en rekke forhold som eventuelt kan belyse hvordan livet har utviklet seg på Jorden. At en utvikling har funnet sted, tar vi for gitt, da svært mange forhold tyder på det, og ingen synes å betvile det. Men først ser vi kort på to forhold som er av mer generell betydning for forståelsen og bedømmelsen av livets utvikling på Jorden, nemlig hva utvikling innebærer og hvordan tidsrommene, som utviklingen har skjedd innenfor, blir bestemt.

Evolusjon synes å være summen av to ting, som man må skille mellom, nemlig (1) mikroevolusjon som er de små forbedringer av en art som gjør denne arten bedre skikket til å overleve. Det kan vises at denne form for evolusjon bidrar til at artsgrensene sementeres. Dessuten har vi (2) transformisme, som er en utvikling som innebærer overgang fra en art til en annen. Den innebærer en kvalitativ og kvantitativ økning av den eksisterende genetiske informasjonen.

Tidsbestemmelsene
Tidsbestemmelsene til fossiler og geologiske formasjoner og så videre spiller en stor rolle ved utforskningen av livets utvikling. Det gjelder både fenomeners relative alder som grunnlag for bestemmelse av rekkefølger og avhengigheter. Men også den absolutte alder er av betydning bl.a. fordi en av hovedteoriene, neo-darwinismen forutsetter lange tidsrom for å kunne sannsynliggjøre at de tilfeldige utviklings-mekanismene som inngår i teorien, har kunnet bevirke den foreliggende utviklingen.

Geologiske formasjoners alder bestemmes ut fra såkalte ledefossiler. Hvor kommer så ledefossilenes alder fra? Det finnes direkte metoder til å bestemme alderen. Dessuten kan man generelt si at geologisk alder og fysiologisk primitivitet stort sett går hånd i hånd. Men den praktiske bruken av dette prinsippet vanskeliggjøres av det forhold at primitive former lever fremdeles. Alderen kan også bestemmes ut fra det tidspunktet man mente en art døde ut. Men dette tidspunktet er ofte ikke kjent. Det har vist seg flere ganger at en art man trodde var utdødd forlengst, lever fremdeles. Derved kan tidsbestemmelsen være mange millioner år feil.
Den viktigste av de direkte tidsbestemmingsmetodene er den såkalte C-14 metoden, som er brukbar for tidsrom fra 60.000 til 10.000 år. Metoden forutsetter

a) at luftens C-14 radioaktivitet har vært konstant fra organismen døde til målingen fant sted. Måleresultatetene avhenger nemlig av den kosmiske strålingen, som antas å ha vært konstant, og av jordmagnetismen. Denne kan ha variert ganske sterkt, og har antagelig avtatt til en brøkdel av hva den var for ca. 10.000 år siden. Det innebærer at den kosmiske strålingen har økt i samme tidsrom, noe som medfører at fossiler kan bli datert eldre enn de i virkeligheten er.

b) at halveringstiden for radioaktiviteten i den døde organismen må være konstant, noe som ikke er sikkert under alle rådende forhold.

c) at forholdet mellom C-14 og C-12 i den døde organismen ikke har blitt påvirket av ytre omstendigheter frem til dateringstidspunktet.

Undersøkelser av Grønlands innlandsis kan bl.a. gi opplysninger om atmosfærens sammensetning og forurensning de seneste 150.000 år. Som vi ser, gir daterings-metodene som er basert på radioaktivitet, resultater som er beheftet med stor usikkerhet, selv innenfor det geologisk sett meget korte tidsrommet det kan anvendes. Alt i alt synes tidsangivelsene å være svært usikre.

Sprangvis eller gradvis utvikling?
Skjer utviklingen gradvis eller i rykk og napp, eller begge deler? Dette strides paleontologene om. Er det slik at millioner av år kan gå uten synlig endring i en slags likevekttilstand som plutselig blir brutt av en mer dramatisk utvikling, som kanskje kan føre til at en ny art utvikles? På den annen side tyder visse fossilrekker på at i det minste noen arter har utviklet seg gradvis. Således må utviklingen av trilobiter i Wales ha skjedd gradvis over en periode på ca. 3 millioner år, (IV.4.88).

Også gjennom eksperimenter har man påvist gradvis utvikling. I 1954 begynte noen forskere i USA å eksperimentere med biller. Av en populasjon på 1000 biller ble fra neste generasjon de 100 største og de 100 minste tatt ut for videre avl. Denne metoden er nå benyttet over 240 generasjoner. Under denne prosessen er de største blitt stadig større. De er nå ca. fem ganger normal størrelse (vekt), mutasjoner inntreffer fortsatt, og den nye generasjon blir fremdeles større enn den foregående. Billene på den andre utviklingslinjen er nå så små at de knapt kan sees, ca. en firedel av normalstørrelsen. Utviklingen synes å stoppe opp her, da det nesten ikke finnes noen genetisk variasjon tilbake, (NS.13.8.94).

På den annen side kan mangel på en kontinuerlig rekke av overgangsformer mellom to påfølgende arter tyde på at sprangvis utvikling også har funnet sted. Men endelige konklusjoner kan ikke trekkes blant annet fordi nye mellomformer fremdeles blir funnet. Den antatte overgangen fra vingeløse insekter til insekter med vinger er ennå ikke funnet. Det samme gjelder overgangen fra krypdyr til fugler. Den første fuglen man kjenner hadde fullt utviklede fjær. Mellomstadier som kan forklare fjærenes utvikling er ikke kjent, (IV.4.91), heller ikke mellomformer mellom virvelløse blekkspruter og ekte virveldyr. Lenge kjente man heller ingen mellomledd mellom hval og landpattedyr. Men nå er et slikt fossil funnet i Pakistan. Det dreier seg om et hvallignende landpattedyr som også kunne leve i sjøen. Man antar at det gikk til havs og utviklet seg til hval. Noen forskere mener at enkelte mellomformer ville hatt store problemer med å overleve, hvis de noengang skulle ha eksistert. Utviklingen av krysningsbarrierene er også interessant i denne forbindelse. Kan de komme gradvis?

Arter med manglende utvikling
Et annet interessant trekk ved den observerte utviklingen, slik den presenterer seg gjennom fossiler og levende arter, er at det finnes arter som har bibeholdt de samme karakteristika over hundrevis av millioner år. Det gjelder både primitive og mer avanserte arter. Eksempelvis har dolkhalen sett likedan ut i 500 millioner år. Hvorfor har ingen mutasjoner forandret den, utviklet den videre? Dolkhalen er antagelig det eneste dyr i verden med et immunsystem som ikke har endret seg på flere hundre millioner år. Hvordan det har kunnet skje, er ukjent. Et annet eksempel er edderkoppens geniale spinneteknikk som har vært uendret i over 100 millioner år, (IV3.90).

Og hvorfor har blågrønnbakteriene ikke utviklet seg med nye mutasjoner over flere milliarder år? Ville en mutasjon hen imot en ny art gjøre arten mindre motstandsdyktig, slik at den ble sortert ut? Innebærer dette at mutasjoner og utvalg er ansvarlig for den store stabiliteten innen en artgrense?
Dolkhalen gjemmer også en annen gåte. Det finnes nemlig 4 forskjellige dolkhale-arter, som etter alt å dømme har utviklet seg uavhengig av hverandre. Likevel har de en påfallende ensartet celleoppbygning. Det er en gåte for forskerne hvordan de 4 artene av dolkhaler har kunnet utvikle en så ensartet celleoppbygning uavhengig av hverandre, eller skal vi forsiktigvis si, tilsynelatende uavhengig av hverandre.

Degenerering av egenskaper
Hva skjer med arveegenskaper som ikke blir brukt? Degenererer de, og hvilke mekanismer er det som i tilfelle er virksomme? Hva gjør at gener forsvinner, hvis de forsvinner? Finnes grunner for at det som ikke blir brukt, svinner hen? Degenerering av egenskaper finnes både hos "høy" og "lav":

Utviklingshistorisk sett har menneskets luktesans gått tilbake, mens det har gått fremover på nesten alle andre områder, (IV.7.88). Også en rekke andre eksisterende arter har egenskaper som tyder på at de tidligere var bedre utrustet. Eksempelvis kan dyr som nå lever i fullstendig mørke i dype grotter, ha rester av øyne som kan tyde på at de har en degenerert utgave av øyne som tidligere har vært i funksjon.

Huskattens hjerne har skrumpet til ca. to tredeler av det antallet nerveceller villkatter hadde i Europa for 20.000 år siden. Man mener at forskjellen skyldes at fortidens villkatter jaktet om dagen og derfor hadde et mer utviklet syn.

Man skulle tro at arvelige egenskaper, som ikke medførte ulempe ved endrede livsbetingelser, i utgangspunktet ville bestå. Mutasjoner av forskjellig slag kunne riktignok fjerne dem uten at arten tok notis av det. Men er det det som skjer, og så selektivt?

I en nyoppdaget helt mørk hule i Romania som hadde vært isolert i flere millioner år, fant man et interessant fenomen: Alle de ca. 30 artene der var albinos bortsett fra en igle som var svart.

Vår felles stammor
Mitokondrielt DNA (i morkaken) inneholder en slags kvinnelig familiesaga som ikke endres for hver generasjon, siden menn ikke har noen innflytelse på nedarvingen av det. Det mitokondrielle DNA fra moren og eventuelle mutasjonsforandringer går videre både til neste generasjons sønner og døtre. Men det føres altså bare videre av døtrene.

Mutasjonsanalyser på dette grunnlag har vist at folkene på Jorden er mer beslektet enn nesten alle andre virvel- eller pattedyr. Det faktum at de genetiske variasjonene er nesten usynlige, har fått forskerne til å oppgi begrepet rase, for de genetiske forskjellene og likhetene man kan måle idag, går ofte på kryss og tvers av landegrenser og forskjeller i utseendet. Forskerne vet ikke hvorfor folk fra forskjellige steder ser forskjellig ut.

Alle de analyserte babyers DNA-molekyler kunne i siste instans føres tilbake til en enkelt kvinne, som antagelig levde i Afrika for rundt regnet 200.000 år siden, og som populært kalles "Eva". Studiene av DNA-molekylene i cellekjernen ser også ut til å ende i Afrika. På et tidspunkt må alle kvinner med samme mitokondrielle DNA som Eva ha forsvunnet. Hvis de har eksistert, har de ikke født døtre som kunne føre dette DNA'et videre. Det er en gåte hvordan dette fenomenet skal kunne forklares. Året 200.000 er fremkommet ved å telle antall mutasjoner i DNA-molekylene hennes. Forskerne gikk ut fra at mutasjoner skjer regelmessig. Man kom frem til at 2 - 4 % av de mitokondrielle komponentene vil mutere i løpet av 1 millioner år. Tallet er meget usikkert.

Det har vært mye usikkerhet og diskusjon om hvor menneskets vugge sto, og hvordan våre forfedre har vandret på Jorden. Man har nemlig funnet skjelettdeler av homo erectus både i Kina og på Java. Men også annen forskning har vist at afrikanerne kom først, og at det kanskje var en liten gruppe på 1000 afrikanere som vandret ut og dannet grunnlaget for koloniseringen av de øvrige kontinentene, (IV.4.87). Det foreligger ikke fossiler som underbygger "Eva"-teorien, som er omstridt. En annen teori er kommet frem til at en gruppe på fra 1000 til 10.000 mennesker med felles genmateriale dannet grunnlaget for den utvandringen fra Afrika som fant sted for ca. 50.000 år siden, og som spredde seg over hele verden. Antagelig blandet de seg i noen grad med de homo erectus-stammene som allerede fantes i Europa, Afrika og Asia. Men de nyankomne ble dominerende og avløste disse populasjonene. Vi befinner oss i erkjennelsens grenseland.

Den lange barndommen
Menneskeartens lange barndom er et interessant fenomen, fordi den atskiller seg så sterkt fra våre nærmeste slektninger, primatene og de øvrige pattedyrene. Når kom forfedrene våre inn i fasen med den lange, hjelpeløse barndommen?

En del av forskningen viser et overraskende resultat. Den robuste australo-pitheciane hadde en tilsynelatende lang barndom, noe som virker rart, fordi arten regnes som en blindgate som dør ut, og grunnen antas å være følgende: Etter en forlenget ammeperiode som hadde tært på mors krefter, var det slutt på melken, og maten som måtte erstatte den, kunne barna ikke klare å fordøye. Arten fikk ikke noe igjen for å investere i en forlenget barndom. Hjernen deres ble ikke større, og de fikk ikke de fordypningene i hjernebarken som kjennetegner talesenteret og talegaver. Merkelig nok har homo habilis, som hadde en betydelig større hjerne enn australo-pitheciane, utviklet seg analogt apene med kort barndom. Den antatte koblingen mellom den lange barndommen og hjernens størrelse stemmer kanskje ikke?

8.3.2 Grov oversikt over utviklingen av artene
Dette er i store trekk slik den offisielle vitenskapen tenker seg at utviklingen har funnet sted. Jorden antas å være ca. 4,5 milliarder år gammel. Den hadde da en uratmosfære med mye hydrogen og helium som raskt blåste bort av solvinden og de mange meteornedslagene. I en overgangsperiode har den kanskje hatt en glødende gassatmosfære som ble til ved et sammenstøt med en annen planet. Gradvis oppsto så en atmosfære av vanndamp og karbondioksid skapt av vulkanske gasser. Denne varte kanskje i 100 millioner år, inntil Jorden ble så avkjølt at noe av vanndampen ble til vann og hav. Mye av karbondioksidet ble da oppløst i vannet og atmosfæren ble tilsvarende forandret.

De første tegn på liv (og DNA) på Jorden dateres til ca. 3.7 milliarder år tilbake. Det dreier seg om cyanobakterier, tidligere kalt blågrønnalger, som den-gang hadde gode vilkår, fordi de var de eneste levende vesener, og derfor uten fiender. (Cyanobakterier eksisterer fremdeles og ligner forbausende mye på sine slektninger fra urtiden.) Til å begynne med levde de antagelig av å spalte organiske molekyler som fantes i urhavet. Men for tre milliarder år siden utviklet de evnen til en spesiell fotosyntese basert på hydrogensulfid i stedet for vann, hvor svovel hadde den samme sentrale rollen i Jordens store kretsløp som oksygen har idag. Cirka en milliard år senere oppsto den nåværende oksygenproduserende fotosyntesen. De endrede livsbetingelsene medførte en sterk biologisk utskilling der mesteparten av de daværende bakteriene ikke klarte å overleve. Men liv basert på den oksygenproduserende fotosyntesen førte til en rik utvikling av bakteriesamfunn. Det tok flere hundre millioner år før oksygeninnholdet i atmosfæren ble 1%, for ca. 2 milliarder år siden. De første plankton oppsto ca. 500 millioner år senere, for ca. 1.3 til 1.5 milliarder år siden, (IV.6.92). Først for 500 millioner år siden ble oksygeninnholdet i atmosfæren tilstrekkelig for pattedyr å puste i.

Man har nylig funnet en "superbakterie" (en cyanobakterie) i en ørkensjø. Bakterien kan fremstille enten oksygen eller sulfat via fotosyntese alt etter hvordan forholdene er. Den kan skifte mellom de to formene i løpet av et døgn. Så snart hydrogensulfiden er brukt opp, anvender cyanobakterien vann i stedet og produserer oksygen. En lang rekke forhold tyder på at denne bakteriearten har æren for den største biokjemiske revolusjon i Jordens historie. For ca. 2 milliarder år siden fantes det for første gang bakterier som kunne omdanne vann og karbondioksid til oksygen. De tidligste bakteriene klarte seg ellers fint uten oksygen.

Man antar at det var en gigantisk miljøkatastrofe på Jorden for 2 milliarder år siden som dannet oksygenet på Jorden. Det ble frigjort fra Jordens indre. De nye livsbetingelsene dette skapte, førte til at de anaerobe bakterienes regime i havene, som hadde vart i 2,5 milliarder år, tok slutt. Tilstedeværelsen av oksygenet gjorde at det oppsto store mengder liv i havet, (IV.5.90).
Mange plante og dyrearter begynte å utvikle seg for ca. 500 millioner år siden, altså først ca. 1,5 milliarder år etter at oksygenet inntok Jordens atmosfære.

Nye spor etter verdens første dyr - 660 - 750 millioner år gamle fossiler - er nylig funnet i Wales. Det gjelder såkalte gopler og spor etter snegle- og ormlignende dyr. Av nervesystemet fremgår at det må ha eksistert dyr av samme art før dem. En teori går ut på at det økologiske systemet tidligere ikke var sammensatt nok for noen særlig utvikling, (IV.11.88).

Man mener nå å ha funnet stamfaren til insektene, et ca. 13 cm. langt dyr med 11 par ben. Det er ca. 420 millioner år gammelt. Verdens eldste kjente insekt, en børstehale, er ca. 375 millioner år. Det eldste kjente landdyret, en heksapode, er ca. 405 millioner år. Insektene gikk antagelig på land for 410 - 420 millioner år siden. De var høyt utviklet og må allerede den gang ha hatt en lang utviklingshistorie bak seg, (IV.4.89).

Den 80 millioner år gamle bien er forbløffende lik vår tids bier. Men den kunne ikke stikke. Man mener at den utviklet seg fra veps omtrent samtidig som de første blomsterplantene dukket opp. Bien hadde hår på bakbena, og det tyder på at den fraktet med seg pollen på samme måte som nå. Denne bien gjør det sannsynlig at både bier og blomster har utviklet seg langt tidligere enn man har trodd før. Biene som art må ha eksistert lenge før den ene bien, ellers ville den ikke ha rukket å utvikle seg så meget.

De første planter med blomster oppsto for ca. 220 millioner år siden. Merkelig nok mangler fossiler fra et tidsrom på hele 100 millioner år, (NS.29.1.94).

Fisk har eksistert i 500 millioner år, men utviklet seg dramatisk i krittiden, for 150 - 75 millioner år siden, og er blitt den dyregruppen med flest familier, (IV.7.87).

De første kjente pattedyrene oppsto for noe over 200 millioner år siden. Men pattedyrene ble først dominerende etter at dinosaurene døde ut for ca. 65 millioner år siden. Man vet ikke om de "moderne" pattedyrene nedstammer direkte fra de første, (IV11.97.26).

Australopitheciane var de tidligste forfedrene våre, de såkalte nærmenneskene, som begynte å utvikle seg i menneskelig retning kort tid etter at de hadde forlatt apelinjen for mellom 5 og 8 millioner år siden. For få år siden ble et 12-15 millioner år gammelt kranium fra apelinjen funnet i Namibia. De eldste nærmennesker som er funnet, gikk antagelig oppreist og levde i Etiopia for ca. 4,4 millioner år siden. Tilsvarende gjelder for "Lucy", som levde i Tanzania for ca. 3,6 millioner år siden. Forskerne synes etter hvert å ha blitt enige om at Lucy og slektningene hennes var én art, og derfor opphav til alle mennesketyper, (IV.11.94).

Den eldste og mest primitive av homoartene kalles homo habilis. Arten levde for ca. 2 millioner år siden og var antagelig det første vesenet som brukte redskaper. Det neste, homo erectus, som levde for 1.5-1.8 millioner år siden, var det første mennesket som forlot Afrika og spredte seg til Asia og Europa. Mellom dem finnes mange mellomarter, antagelig med glidende overganger. Hjernevolumet til homo erectus var 700 - 1250 ml. Verdens eldste utgravde bål er ca. 1,5 millioner år, (IV.5.89).

Homo erectus levde i Europa for ca. 500.000 år siden og pre-neandertalerne levde for 400.000 til 100.000 år siden. Samtidig med pre-neandertalenerne, for ca. 200.000(?) år siden, levde kanskje vår felles stammor "Eva" i Afrika. Neandertal-menneskene levde i Europa for ca. 150.000 - 40.000 år siden, før og under siste istid. De må ha hatt visse religiøse forestillinger. De betraktes som en sidegren som døde ut for ca. 30 - 40.000 år siden. (Kanskje finnes ennå noen etterkommere bortgjemt i Kaukasus? IV.3.94)

Det nåværende mennesket, homo sapiens, har vært enerådende i ca. 35.000 år, men man mener det har eksistert i ca. 50 - 100.000 år. Hjernevolumet er ca. 1400 ml. Har så utviklingen stoppet opp? Så sent som for ca. 9000 år siden mener man at mennesker på Sardinia utviklet særegne anatomiske trekk mens de var isolert fra omverdenen på øya, (IV.6.88).

Neocortex (storhjernen) oppsto i pattedyrenes tidligste evolusjonsfase. Den utviklet seg i den menneskelige art med en eksplosiv fart - noe helt enestående i evolusjonens historie - inntil den stabiliserte seg kanskje så sent som for ca. 50.000 år siden, (20).

Man mener ikke at utviklingen av livsformene har foregått jevnt og gradvis hele tiden. Flere forhold tyder på at store deler av artene har dødd ut i ujevne intervaller på ca. 50 - 100 millioner år. Det mest kjente spørsmålet her er hvorfor dinosaurene forsvant for ca. 65 millioner år siden. Kjempeøglene ser ut til å ha dødd ut i løpet en noen hundre tusen år. De overlot arenaen til mammutene og de øvrige pattedyrene, (IV.2.87).

Omtrent med den samme frekvensen, 50 - 100 millioner år, treffes Jorden av store meteorer fra rommet. Det er derfor nærliggende å sette massedøden av arter, inklusive dinosaurene, i forbindelse med slike naturkatastrofer. Man regner særlig med fem store katastrofer: For 440 millioner år siden ble 65% av alle dyrearter utryddet. - For 360 millioner år siden: Massedød i havet pga lavere temperatur. For 245 millioner år siden ble 96% av alle arter utryddet, alle i havet. For 210 millioner år siden ble over halvparten av alle arter på land og hav utryddet. For 65 millioner år siden antar man altså at dinosaurene ble utryddet ved et samspill mellom et meteor-nedslag og en rekke vulkaner som derved oppsto. Men det kan også tenkes at det var en [magnetisk] polvending som ble dinosaurenes skjebne, evt. sammen med et stort meteor-nedslag. Slike polvendinger skjer gjennomsnittlig hvert 500.000ende år, sist for 780.000 år siden, (IV4.97.72).

Vinnerne her var pattedyr og fisk, (IV10.96.46). Kommentar: Katastrofene innfører altså et nytt prinsipp for utviklingen som går på tvers av "the survival of the fittest", nemlig

Det er de heldigste som overlever - ikke de best tilpassede!

Da en komét falt ned på Jupiter i 1994, ble man klar over hvilken beskyttende rolle Jupiter og Månen har og har hatt for Jorden og utviklingen av livsformene her. Disse himmellegemene har kanskje gitt Jorden ro i tilstrekkelig lange perioder til at høyere former for liv har kunnet utvikle seg.

I løpet av de siste 600 millioner år har naturen anslagsvis produsert 4000 millioner forskjellige arter av dyr og planter. (I gjennomsnitt 6 - 7 nye arter pr. år.) Idag er bare et titalls millioner arter igjen, (IV.12.89). Men vi må gå ut fra ar nye arter oppstår fremdeles. Over 99% av alle artene som har levd på Jorden, har altså for lengst forsvunnet. Mange arter har dødd ut i overgangen mellom to geologiske perioder. Grovt sett klarer arter seg bedre hvis de er spredd over et stort område.

I nummer 3.95 informerer IV om "mystiske metallkuler" som rokker ved teorien om livets utvikling. Det er perfekt rillete og velformete og meget harde metallkuler som ser menneskeskapt ut. Problemet er bare at de finnes i et geologisk sjikt som er 2 800 millioner år gammelt. Foreløpig har man ingen forklaring.

8.3.3 Eksisterende teorier om livets utvikling
Det finnes helhetlige teorier og teorier på delområder. Nedenfor følger et sammendrag av de mest sentrale.

DNA'ets utvikling
Den moderne genforskningen har åpnet en ny metode for å utforske livets utvikling på Jorden. Man utforsker utviklingen av arvestoffet, arvemekanismene og informasjonen knyttet til arv. Det vil si: man beskriver hvilke mekanismer man tror har vært virksomme, og hva man tror de har ført til. Det er åpenbart at det har vært en utvikling mot større kompleksitet (selv om begrepet ikke er entydig definert). Men det finnes ingen teoretisk grunn for å forvente en slik utvikling, heller ikke noe empirisk bevis. Man kjenner to prinsipielt forskjellige veier til økt kompleksitet: Enheter på høyere utviklingsnivå kan enten være analoge, som i flercellede organismer, eller de kan samsvare med et "økosystem" av enheter på lavere utviklingsnivå. (N.16.3.95).

Det er helt usannsynlig at de tre kompliserte strukturene - DNA, RNA og "ryggraden" [i dobbeltspiralen] - kan ha oppstått helt tilfeldig på samme tid og sted. Kanskje besto de første formene for liv bare av RNA som både kan lagre genetisk informasjon og fungere som enzymer. Problemet er at RNA er ustabilt, og man har ikke klart å fremstille deler av det kunstig. Man antar derfor at byggeklossene til et stabilt, PNA-lignende stoff har vært til stede i ursuppen. (PNA er et syntetisk DNA). Det er videre påvist at PNA kan danne RNA og omvendt. PNA-forsøkene støtter dermed teorien om at nåværende system er basert på et eldre RNA-basert system. Dessuten er påvist at overgangen fra et system til et annet kan skje uten tap av informasjon, (IV10.96.62).

Man kan nå analysere arvematerialet til flere ti-talls millioner år gamle plante- og dyrefossiler, hvis de er godt bevart. Det er ikke mye genmateriale som skal til, for man kan duplisere opp bitte små funn så mye man ønsker. Ved å sammenligne fossilet med nålevende slektninger kan metoden også si noe om hastigheten som DNA'et forandrer seg med. Denne forskningen leverer foreløpig bare bruddstykker til - og skisse av - en DNA-basert teori. Men det foreligger en rekke interessante enkeltresultater.

Man tenker seg en rekke sprang i utviklingen som må være koblet med en økning av det genetiske materialet og dets informasjonsinnhold. Særlig tre hovedmekanismer fører til at mengden av det genetiske materialet øker: (1) Duplisering fulgt av diversifisering. Både mengden av- og informasjonsinnholdet til det genetiske materialet øker. (2) Symbiose, hvor det genetiske materialet til to eller flere enheter forenes til ett felles genetisk materiale i en felles "kropp" gjennom en prosess med flere trinn. (3) Epigenese, hvor forskjellige nakne gener grupperer seg til kromosomer. (I noen celler finnes fortsatt litt frittflytende DNA som ikke er del av kromosomer.)

Denne forskningen har funnet ut at det må være de samme genene som styrer utviklingen av øynene hos mennesker, virveldyr og innsekter, selv om insektene har fasettøyner som er sammensatt av flere tusen små øyne, (IV.8.95). Man har nå funnet det lysømfintlige stoffet på øyets netthinne, rhodopsin, som nesten øyeblikkelig forandrer lys til elektriske nervesignaler. Ett foton(!) synes å være nok for å utløse en reaksjon i et molekyl, og forandre dets struktur. Den store hastigheten setter spørsmålstegn ved gjeldende teori om fotokjemiske reaksjoner. I forbindelse med våre refleksjoner om sansning og bevissthet er det av interesse at lysømfintlighet oppsto tidlig i evolusjonen. Og nå har man oppdaget at selv encellede dyr har et lite, lysømfintlig organ, (IV.5.92).

Både dette og andre funn tyder på at den prinsipielle oppbygningen av DNA er den samme. Eksempelvis styrer gener til høyre i genkomplekset utviklingen av kroppen fremre deler, mens genene til venstre er aktive i bakkroppen. Det kan tyde på, mener forskerne, at de styrende genene er gått i arv fra flatormer, som levde for ca. 600 millioner år siden, til insekter og virveldyr. Det opprinnelige genkomplekset kan ha blitt delt og kopiert under utviklingen, i takt med at dyrene er blitt mer avanserte, (IV.3.92). Ja, selve systemet synes å være lite endret i løpet av de siste 700 millioner år. I den primitive verden for 700 milliner år siden oppsto altså et system med kapasitet til å utvikle mennesker!

Enkeltresultatene fra denne forskningen er satt sammen til et såkalt genetisk utviklingstre, et slags stamtre basert på hvilke trinn DNA antas å ha utviklet seg i. Utgangspunktet var en urbakterie uten cellekjerne. Fra dette stadiet har først planter, deretter sopp og til sist dyr oppstått. Men teorien kan ikke si noe om når de nye artene oppsto, (IV.12.93). Denne metoden brukes ikke bare på primitive organismer. Den kan også si noe om hvordan mennesket har utviklet seg og vandret på Jorden de siste 200.000 år. Det viser seg da at det genetiske treet og språktreet passer godt sammen, (IV.10.92). Men mye gjenstår ennå før brikkene i dette puslespillet er på plass.

Neo-darwinismen
Som nevnt, har neo-darwinismen vært den dominerende teorien i en årrekke når det gjelder å forklare hvordan livet har utviklet seg på Jorden. Den går i korthet ut på følgende: Ut fra det opprinnelige, primitive livet har drivkraften i den videre utvik-lingen vært mutasjoner i den eksisterende arvemassen og naturens utvalg gjennom artenes kamp for å overleve. De mutasjoner som gir fordeler i denne kampen, gir vedkommende muterte individ muligheten for å vinne i kampen for å overleve. Det gunstige arveanlegget blir derved videreført til de kommende generasjonene, som i tidenes løp samler opp gunstige arveannlegg og utvikler seg videre. De som får mutasjoner som medfører en ulempe i kampen for tilværelsen, er dømt til å gå til grunne.

Utvides begrepet "det naturlige utvalg" til også å omfatte psykiske preferanser, kan dette være forklaringen på en rekke synlige variasjoner i arvemassen både hos mennesker og dyr. Blant fugler kan det føre til at hunnene foretrekker hanner med den mest imponerende fjærdrakten. For at den seksuelle utvelgelse skal virke, må to endringer skje samtidig. Det ene kjønnet må utvikle et trekk som det annet utvikler en tiltrekning til. Seksuell utvelgelse kan nesten føre til hva som helst, bare det ikke virker inn på evnen til å overleve.

Kommentar: To forskere (Cremo og Thompson) har brukt 8 år på å katalogisere praktisk talt alle fossilfunn av mennesker. Målt mot gjeldende offisielle teori (neo-darwinismen) beskriver denne omfattende katalogen mange anomaliteter. Det vil si at teorien ikke kan forklare en hel rekke av de fossilfunn som er samlet og beskrevet. En anmelder av boken mener den må få store konsekvenser for gjeldende forestillinger om menneskets tilblivelse, (SM.55.94). Men det finnes også andre spørsmål som neo-darwinismen ikke gir svar på, blant andre disse (37):

- Hvordan kan man forklare utviklingen av evner man ikke har bruk for på Jorden, bl.a. at mennesket kan leve i vektløs tilstand, at bare en brøkdel av hjernens kapasitet er utnyttet, og at DNA inneholder så mange uvirksomme gener? (37.93, 117, 227 ). Og hvordan kan det forklares at hjernen utviklet kapasitet for språk, når kroppen ikke hadde forutsetninger for å bruke denne hjernekapasiteten?

- Hvor stammer bakteriers ujordiske hardførhet fra? (37.98).

- Hvordan kan det ha seg at virus er artsegen overfor verten og vertens forfedre i 100 millioner år,   uten å ha inngått noen form for symbiose? (37.115).

- Hva er forklaringen når en art har oppstått brått? (37/124).

- Hvordan forklarer man evner med liten betydning i kampen for å overleve, slik som   kunstneriske evner? (37.228, 230).

Denne teorien har så store svakheter at den ikke kan godtas i sin nåværende form. Den kan ikke underbygge deler av det den hevder, og forsøk tyder på at noe av det den hevder, ikke kan være tilfelle. Biologisk evolusjon, som neo-darwinismen forutsetter, innebærer tre aspekter: (1) Materiens påståtte selvorganisasjon opp til en orden som er istand til å bære liv. (2) Den påståtte biologiske selvorganiseringen innebærer en oppadgående utvikling fra primitive organismer til dagens arter i løpet av millioner av år. Og (3), både den kjemiske og den organiske selvorganisasjon skal være en konsekvens av tilfeldighet og naturlover, uten noen form for plan eller styring utenfra. Ingen av disse forutsetningene synes å være oppfylt fra naturens side, (87).

Theory of formative causation
Sentralt i denne Sheldrakes teori står spørsmålet: Hvorfor inntar organismene sine respektive former? Vitenskapen har ikke noe fullgodt svar på dette spørsmålet. Tilfeldige genetiske forandringer og naturlig utvalg spiller en rolle. Men teorien antyder at livet kan bli styrt av andre ting enn fysiske lover. Organismene kan "ta inn" sine forfedres egenskaper.

Både kjemien og DNA'et (som også er kjemi) er like i et ben og i en arm. Likevel er armen forskjellig fra benet. Altså kan ikke kjemien alene forklare formen. Usynlige såkalte morfogenetiske felt er nødvendig for å forklare utviklingen. Dette er ingen ny tanke. Ny er derimot påstanden om at organismene avleder sin struktur fra fortiden, en struktur som er registrert i det morfogenetiske feltet. DNA's rolle er å innstille seg på det riktige feltet. Små forandringer i DNA, f.eks. ved mutasjon, vil få DNA til å justere sin innstilling til det morfogenetiske feltet tilsvarende. Dette forklarer forandringene fra generasjon til generasjon. Også tilegnete egenskaper kan videreføres på denne måten.

Men hva med de store forandringene? Hvis et tilstrekkelig antall av arten lærer den nye oppførselen eller inntar den nye formen, vil de skape et nytt morfogenetisk felt, som gjør det lettere for andre å følge etter. (Ved eksperimenter skal det være vist at dyr lærer lettere det som andre av arten allerede kan.) De såkalte naturlovene er mer å betrakte som vaner. De avhenger av det som allerede har hendt, og utvikler seg sammen med universet.

Kommentar: Hva er teoriens sterke og svake sider? Spredning av kunnskap gjennom et såkalt morfogenetisk felt synes å være forholdsvis godt underbygget med forskningsresultater. Disse resultatene kan også gi en viss støtte til teorien om arketypene. Såvidt vi har kunnet se, finnes det ikke på samme måte et observasjons-materiale til støtte for det syn at et slikt informasjonsfelt skal være ansvarlig for styringen av DNA'et.

Hoyle
Fred Hoyle har utviklet en teori om hvordan livet på Jorden har utviklet seg sammen med utviklingen av oksygenet i atmosfæren. Hovedelementene i teorien går ut på at virer som kom og fremdeles kommer fra verdensrommet, spiller en stor rolle i utviklingen av nytt genmateriale, i noen grad til fortrengsel for mutasjonenes betydning. Dette, sier han, er også bakgrunnen for at så store deler av arvematerialet er uvirksomt.

Teorien gir også en forklaring på hvorfor ett og samme gen finnes og er aktivt i vidt forskjellige arter, hvor de gir den samme egenskapen, for eksempel den samme fargen. Den kan også forklare hvorfor ett og samme gen kan være aktivt i en art og passivt i en annen. DNA'et av en viss type som "drysser" ned på Jorden fra rommet, kan uten plan bli bygget inn i forskjellige arters DNA, hvor det kan få en aktiv eller en passiv rolle. Det felles prinsippet som ligger til grunn for utformingen av øynene til insekter, blekkspruter og mennesker, kan f.eks. være kommet ved tilførsel av samme DNA fra rommet. Den genmanipulering mennesket nylig har lært seg, har naturen drevet med i årmillioner. De aller fleste genforandringer vil gi nøytrale eller ugunstige egenskaper hos vertsindividet. De ugunstige sorteres ut ved det naturlige utvalg. Men de sjeldne og gunstige gentilskudd kan ifølge teorien fremdeles ikke forklare tilkomsten av nye og mer avanserte arter.

Teorien utvider altså spørsmålet om livets opprinnelse til å gjelde hele universet. Men selv i kosmisk målestokk er det usannsynlig, sier Hoyle, at liv oppsto av ikke-levende stoff. I den materielle verden er det slik at ikke-levende prosesser har en tendens til å skape uorden. Den intelligente styringen er derimot egnet til å lage orden av kaos. Ja, orden kan betraktes som en manifestasjon av intelligens. På grunnlag av en rekke slike overveielser kommer han da til at universet må være intelligent.

Wilder-Smith
Wilder-Smith har satt spørsmålstegn ved flere sider av neo-darwinismen, og samtidig utviklet en annen modell med følgende hovedtrekk: Han godtar utviklingen av artene som sådan, stort sett også artenes rekkefølge i utviklingen, selv om han henviser til fossilfunn som kan tyde på at mennesket og dinosaurene har levd samtidig. Men han mener at de store tidsrommene man regner med, ikke er tilstrekkelig begrunnet, og at utviklingen kan ha foregått mye fortere.

Hovedpoenget i hans modell synes å være at det må ha vært en utenforstående intelligens bak hele utviklingsprosessen. Begrunnelsen er særlig den at den kodete informasjonen i DNA'et ikke kan ha oppstått av seg selv, ved tilfeldighet, dvs. uten plan. Det strider mot moderne informasjonsteori. Språket i DNA og dannelsen av ny genetisk informasjon krever konsept, plan, intelligens. Denne intelligensen må ha kommet utenfra. Dessuten kan heller ikke DNA'et bygge seg opp til stadig større omfang og kompleksitet ved tilfeldighet. At en selvgående prosess, basert på tilfeldighet og naturlig utvalg, skal kunne frembringe et så ekstremt avansert produkt som menneskehjernen, med utgangspunkt i den første cellen, det strider mot den andre termodynamiske lov. Utviklingen kan derfor ikke ha foregått på den måten. På dette grunnlag er det selvsagt forholdsvis lett å forklare de forskjellige fenomenene som er påvist.

Diverse teorier
Utviklingsteorien kalt Serial Endosymbiotic Theory (utvikling ved symbiose) går ut på at de første encellede organismene, som både hadde kjerne og spesialiserte organeller, oppsto ved at organismene ble i stand til å inngå i symbiose med f.eks. bakteriearter som var spesialister på energi. De encellede organismene bygget bakterien inn i sin organisme som spesialorganelle. Eksempelvis mener man at plantenes grønnkorn er kommet inn i plantecellen på denne måten. Planten inngikk i symbiose i stedet for å fordøye bakterien. Elysien-sneglen, som vi har beskrevet tidligere, tas også til inntekt for denne teorien, (IV.6.88).


Teorien om punktert "likevekt" sier: Siden overgangsformene ofte mangler, har utviklingen for det meste gått rykkvis. På grunnlag av materialet fra Burgess Shale, et område i Canada som ble utsatt for en katastrofe for ca. 500 millioner år siden, og som utslettet tre firedeler av alle livsformene i området, mener han at livet ikke har utviklet seg fra få til mange arter og former. Tvert imot har det utviklet seg fra mange til ganske få. Dessuten har livet utviklet seg i sprang og ved tilfeldigheter. Et stort antall former oppsto i "den kambriske eksplosjon" i løpet av få millioner år for 570 millioner år siden. De inneholdt så og si alle hovedgruppene til nålevende dyr, (IV.13.95).

Systemteorier. Det finnes også en såkalt systemteori som bl.a. uttaler seg om utviklingen av livet på Jorden. Den er basert på lovmessigheter i selvorganisernde systemer og de to komplementære tendenser som er aktive der. Dette synes å være en teori under utvikling, hvor mange forskere og disipliner, bl.a. kaosteori, er involvert, og hvor mye ennå ikke er forstått. Den opererer med noe så subtilt som kreativitet som en av drivkreftene i utviklingen, ved siden av tilpasning, som den andre tendensen. Kreativiteten skal være begrunnelsen for en utvikling i retning av stadig større kompleksitet. Et selvorganiserende systems evne til, så å si å svinge seg opp på et høyere nivå, skal henge sammen med ustabiliteter som kan inntreffe på grunn av fluktuasjoner innen et stabilt område. Slike fluktuasjoner kan ved tilfeldige eller kreative(?) sammentreff bli ekstreme og danne en slags "hundreårsbølge" som svinger seg opp på et mer avansert og stabilt nivå.

Det finnes også en teori for livets utvikling på Jorden basert på egenskaper ved elektromagnetisk informasjon. De grunnleggende egenskaper ved alt liv er evnen til organisasjon, til å behandle informasjon, til selvreparasjon og til rytmisk aktivitet. Alle disse egenskapene, sier teorien, finner man i uorganiske(!) halvleder-krystaller. Livet skal da ha utviklet seg fra halvlederkrystaller, som var til stede på et tidlig uorganisk stadium, over halvlederplasma med informasjonsbærende og organiserende egenskaper til et virkelig levende system.

Alle levende organismer består angivelig enten av høyre- eller venstredreide molekyler. Ifølge teorien er dette avhengig av om organismen har utviklet seg på den nordlige eller sydlige halvkulen. Denne biofysiske teorien gjør informasjon til selve den grunnleggende faktor i livet, den indre drivfjæren i livets utvikling. Den gir også en forklaring på hvordan livet angivelig har kunnet utvikle seg i strid med den annen termodynamiske lov, (74).

Alt i alt viser disse eksemplene at det foreliggende faktamaterialet har ført til mange forskjellige teorier. Men det er også tydelig at man heller ikke er enige om faktagrunnlaget.

8.3.4 Drøftelse

Drivkreftene i utviklingen
Det som følger nedenfor om drivkreftene i utviklingen er av praktiske grunner en blanding av realiteter og teori. Det synes godtgjort at mutasjoner, dvs. tilfeldige endringer i kjønnscellenes arveegenskaper, i kombinasjon med det naturlige utvalg er en reell og vesentlig drivkraft i utviklingen. Og lenge mente man det var den eneste drivkraften. Men i den senere tid er det blitt klart at også andre forhold kan spille en rolle i utviklingen av en art og av nye arter. Noen av disse synes å være reelle, noen teori. Det skal vi se nærmere på .

Mutasjoner og naturlig utvalg, fysisk og psykisk
Tilfeldige mutasjoner, dvs. de små kjemiske forandringene i (det eksisterende?) DNA som kan skje med visse mellomrom i den genetiske kodes grunnstruktur, er en av drivkreftene bak den organiske evolusjonen. Mutasjoner kan bl.a. oppstå når DNA dupliseres ved celledelingen, når det blir utsatt for radioaktiv stråling eller enkelte kjemiske stoffer. Til dette kan man bemerke at kopieringen av DNA synes å være bemerkelsesverdig nøyaktig. Og man kan spørre: Er det DNA som påvirkes, eller det det som styrer DNA, hvis det er noe som styrer det? Kan nye gener oppstå gjennom mutasjon (vi har sett at det kan skje gjennom duplisering), eller kan mutasjon bare endre eksisterende gener?

Under visse forutsetninger vil tilfeldige forandringer i de eksisterende genene, kombinert med et naturlig utvalg, gjøre at de best tilpassede individene overlever i kampen for tilværelsen. Det som ifølge denne teorien skjer, er at en mutasjon treffer en kjønnscelle til et individ av en art, en kjønnscelle som tilfeldigvis gjennom befruktning blir til et nytt og da litt annerledes individ av arten. Tilfeldige forandringer av et komplisert system vil oftest gjøre systemet dårligere. De fleste slike individer vil derfor klare seg dårligere i kampen for tilværelsen og bli sjaltet ut, uten at de nye arveegenskapene vinner innpass i nye generasjoner. Men slike mutasjoner kan føre til at noen få unger vil bli flinkere til å overleve. Derved vil det endrete genet vinne innpass i bestanden og bli en del av artens nye, og litt forbedrete arvemasse. Forutsetningen er at forandringen ikke er større enn at det "forbedrete" individet fremdeles kan få unger sammen med de vanlige eksemplarene av arten, at forandringen mao. ikke sprenger krysningsbarrieren. I motsatt fall kreves det to individer av motsatt kjønn med omtrent samme forbedring for å dra nytte av den gunstige mutasjonen. Og det synes svært usannsynlig.

En utvikling kan også finne sted fordi det finnes en variasjon i arvematerialet. Gjennom gunstige kombinasjoner av gunstige varianter kan individer oppstå som blir foretrukket av artens annet kjønn eller som er flinkere til å overleve under endrede livsbetingelser. Bakteriers resistens mot antibiotika kan eventuelt tilbakeføres til denne mekanismen i enkelte tilfeller. Denne form for akklimatisering kan gjøre arter veltilpasset utenom den vanlige mutasjonsmekanismen til "the survival of the fittest".

Mutasjoner oppstår tilfeldig og i tilfeldige gener. Likevel tror de fleste biologene i dag at ikke alle mutasjoner får sjansen til å vise hva de eventuelt duger til. Naturen utprøver bare et utvalg som "ser lovende" ut. Teorien fører ut i grenselandet mellom orden og kaos, (IV11.96.54). Vi er i erkjennelsens grenseland.

Plasmider o.l., overføring av DNA mellom artene
Som beskrevet i avsnitt 3.2 har man i den seneste tid oppdaget at DNA-biter i plasmider, virus og så videre kan overføres fra ett individ til et annet innen samme art og sågar på tvers av artsgrenser. Denne overføringen av gener kan ha hatt stor betydning for utviklingen av artene. Særlig kan evolusjonen ha skjedd mye raskere enn man tidligere har trodd.

Fenomenet ovenfor blir spesielt interessant i kombinasjon med teorien om at virus og mikroorganismer hele tiden kan ha "regnet" fra verdensrommet. Det kunne bety at DNA som er kommet til Jorden på den måten, kan ha blitt innebygget i eksisterende celler på et stort antall måter.

Vi har tidligere sett at DNA'et ikke er så stabilt som man lenge har antatt, at gen-biter kan "hoppe" i molekylet og at det kan duplisere seg selv. Det synes klart at dette åpner opp for dannelse av nye og varige varianter i arvemassen og en hurtigere forandring av arvemassen..

Theory of formative causation innfører et annet prinsipp som en mulig drivkraft i utviklingen av livet på Jorden. Hittil har man ment at alle nye egenskaper er kommet til de eksisterende artene gjennom DNA'et. Nevnte teori sier derimot at det finnes en annen informasjonskilde av betydning for artenes utvikling, en kilde som dels virker gjennom DNA'et, dels ved en mer direkte påvirkning av de mentale ferdighetene til en art. Og det skjer på en slik måte at det som påvirker DNA'et i sin tur blir påvirket av de utviklede mentale ferdighetene. På denne måten finnes en selvutviklende, sluttet kjede av prosesser.

Skaperakt/materialisering
Jeg er klar over at en skaperakt bevirket av en utenforstående intelligens, f.eks. gjennom materialisering av en ny art, er et ikke-alternativ i vide kretser. Men så lenge det motsatte ikke er påvist eller sannsynliggjort - og det er det ikke - må dette alternativet tas med på linje med de øvrige. Her ligger selvsagt en mulig drivkraft av dimensjoner.

Kan tillærte egenskaper videreføres?
Hittil har forskerne vært enig om at tillærte egenskaper ikke kan videreføres til neste generasjon uten gjennom opplæring av avkommet. Dyrs atferd betraktes som summen av nedarvete instinkter mottatt gjennom genene og opplæring av foreldrene. Alt tyder på at DNA-spiralen er et enveis system. Mens en endring av dyrets genetiske struktur kan endre dyrets kroppslige egenskaper, skjer ikke det motsatte. Ingen av dyrets erfaringer vil kunne finne veien baklengs inn i den detaljrike strukturen til DNA-molkylets doble spiral og påvirke den genetiske informasjonen som oppbevares der, (37). Det mener mange forskere.

Men nå hevder altså noen forskere at tillærte egenskaper både kan spres til andre eksemplarer av arten og viderføres til kommende generasjoner gjennom usynlige informasjonsfelt. Hvis arketypene er ekte og stammer fra en fjern fortid, synes det å bety at vi alle fremdeles bidrar til dette fellesgodset. Finnes en strøm fra oss alle til arketyphavet og tilbake til hver enkelt av oss, og i så fall, hvordan?

Vi har tidligere sett at bakterier kan gjøre seg selv resistente mot nye giftstoffer ved å stokke om på sitt eget DNA. Det må i sum bety at DNA'et blir varig påvirket av bakteriens omgivelser, slik at det forandrete DNA'et også overføres til bakteriens etterkommere. Men det var jo nettopp det man har vært enige om ikke kan forekomme; at egenskaper ved omgivelsene påvirker arveegenskapene.

Drivkreftene i utviklingen er altså mer enn bare mutasjoner og naturlig utvalg. Men det naturlige utvalg - på fysisk og psykisk grunnlag - vil likevel virke på bred basis hele tiden. Dessuten kan to andre og kraftfulle drivkrefter være virksomme; usynlige informasjonsfelt og en skapende intelligens. Men det er verken påvist eller avkreftet ennå.

Det synes klart at de nye oppdagelsene bærer bud om en forandringsprosess gjennom DNA-forandringer i kombinasjon med naturens utvalg, som kan gi langt flere varianter langt fortere enn man tidligere har antatt. På den annen side har man også gjort oppdagelser som trekker i motsatt retning: Eksempelvis stemmer det ikke uten videre at rovdyr fanger de svakeste eksemplarene av de artene de jakter på, (IV.1.90). Dessuten har man funnet ut at DNA har en viss evne til å reparere seg selv. DNA-forandringer som kunne ha gitt opphav til nye varianter, kan derved bli eliminert. Akklimatisering - som ikke er det samme som genetisk forandring - reduserer også behovet for genetisk utvikling. Den genetiske utviklingen må nemlig overskride nytten av akklimatiseringen for å kunne bidra til større overlevelse.

At forandringer i dyrs atferd kan skje på kort tid, er den europeiske spurvefuglen munk et bevis på. I løpet av bare 40 år har denne fuglen skiftet overvintringssted. Mens fugler som tilbringer sommeren i Mellomeuropa før fløy til middelhavskysten for å overvintre, flyr de nå til den sørvestlige delen av England. Unger som ikke hadde noen til å vise vei, satte kursen mot England. Det tolkes slik at det genetiske kartet som forteller dem hvor de skal fly når vinteren nærmer seg, var forandret, og at det hadde skjedd i løpet av bare 40 år, (IV.7.93).

Dyrs og andre organismers bevissthet
Det har i mange tiår vært et stridsspørsmål blandt forskere om dyr har bevissthet. Og ennå er man ikke blitt enige om det. Delvis kan det henge sammen med at forskerne også er uenige om hva menneskets bevissthet er. Da det heller ikke foreligger noe bevis som sier at dyr ikke har bevissthet, må vi støtte oss til de observasjoner og den logikk som gir størst støtte til det ene eller det andre syn.

Ut fra det som er sagt om bevissthet tidligere, synes det derfor klart for oss at alle dyr som har sanseorganer, også har bevissthet. Bevissthet er ikke avhengig av tanke. Det innebærer at bevisstheten heller ikke er avhengig av en såkalt jeg-bevissthet. I den forbindelse reiser det seg flere spørsmål: Finnes flere typer bevissthet eller bare bevissthet? Finnes en grense mellom de organismer som har bevissthet og de uten? Og hvis ja, hvor går denne grensen?

Enkelte dyr og fugler kan oppleve magnetisme fordi de har en sans som formidler slike inntrykk til bevisstheten gjennom de tilhørende "kanaler". Vi som ikke har en kanal som formidler slike sanseinntrykk, er bevisstløse på dette punktet. Det er dette "ikke noe" som bevirker bevisstløsheten, som også innebærer at vi heller ikke har noe savn ved ikke å ha. Ja, vi har ingen forutsetning for å kunne forestille oss hvordan det ville være å ha en slik sans for å oppfatte magnetisme. Fører vi resonnementet videre og trinnvis eliminerer sans for sans og erstatter med det samme "ikke noe", kommer vi til slutt til potensiell bevissthet. Den må være tilstede under drømmeløs søvn, også hos dyr.

Interessant er det i denne forbindelse å nevne at bio-feedback er påvist hos forsøkspattedyr. Det må vel innebære at disse dyrene også kan rette sin oppmerksomhet - eller bevissthetens speil - mot bevegelser i sitt eget indre, knytte vilje til de nyoppdagete virkemidlene, gjøre erfaringer med dem og bruke dem slik at de får tilfredsstilt sitt ønske om velsmakende mat? Ganske oppsiktsvekkende, ikke sant?

Vi har tidligere diskutert spørsmålet om det finnes to typer bevissthet, kollektiv- og individuell bevissthet, eller bare bevissthet. Et grunnlag for en ytterligere typifisering av menneskets bevissthet har vi ikke støtt på. Vi ser heller ingen konkret grunn til å si at dyrs bevissthet skulle være av en annen type enn menneskets. At organismer med primitive sanseorganer viser at det også i dyreriket finnes grader av bevissthet, skulle ikke bringe noe nytt. Kanskje melder problemstillingen kollektiv - individuell bevissthet seg også her? Men det er ikke gitt at det i tilfelle er samme form for kollektiv bevissthet. For mennesket betyr dette begrepet at man med sin bevissthet går opp i en større enhet, et forhold som skulle tyde på at individuell og kollektiv bevissthet er "laget" av samme "stoff". Begrepet kollektiv bevissthet i dyreriket vil heller være navnet på et overordnet, styrende prinsipp, eller felt, som koordinerer enkeltindivider i et kollektiv, slik det synes å være tilfelle blant koraller, eventuelt også i en fiskestim.

Hvis bevisstheten er lokalisert til et sted i hjernen, er det nærliggende å anta at den må sitte i de deler av hjernen som både dyr og mennesker har, altså i de primitive deler av hjernen, og ikke i storhjernen og hjernebarken.

Hjernens utvikling
Dyrs hjerne er bygget opp med mange likhetstrekk til menneskets hjerne. Grovt sagt kan primitive dyrs (reptilers) hjerne sammenlignes med R-komplekset i menneskets hjerne. Føyes det limbiske system til, får man en hjerne som i sin struktur, men ikke i størrelse minner om hjernen til lavtstående pattedyr. Større og mer utviklede patte-dyr får etter hvert også en større neocortex eller storhjerne. Nest etter mennesket, er det delfiner og hvaler som har den mest avanserte neocortex.
Man regner med at neocortex fantes i enkel utgave allerede for flere titalls millioner år siden. Men de største forandringene må ha skjedd i løpet av en så kort tid som de siste 2-3 millioner årene og da særlig i tiden fra 1,3 - 0,3 millioner år tilbake. Man snakker om en eksplosiv utvikling av hjerneanatomien. Spørsmålene om hvorfor det plutselig skjedde og hvordan det skjedde har ikke fått en rimelig forklaring ennå. Det virker også merkelig at det skjedde sett i lys av at hjernekapasiteten jo heller ikke i dagens samfunn på langt nær er utnyttet.

Det foreligger teorier om hvorfor hjernen har vokst ved å bli tilføyd nye lag. Men et endelig svar synes ikke å foreligge. Det samme gjelder forklaringen på det faktum at utviklingen av menneskefosterets hjerne i store trekk følger den utviklingen man antar hjernen har fulgt i historisk perspektiv. Hvorfor har menneskefos-teret bl.a. et fiskestadium med gjellespalter, spalter som synes fullstendig unyttige for fosteret, som jo får sin næring gjennom navlestrengen? (69).
Hvordan kan denne påfallende paralleliteten forklares? Det virker lite rimelig at den parallelle utviklingen er tilfeldig. På en eller annen måte må den være koordinert. Teoretisk må det da være tre muligheter. (1) Utviklingen av fosteret har løpt forut og påvirket utviklingen av artene. (2) Utviklingen av artene har løpt forut og påvirket utviklingen av fosteret. Eller (3) begge utviklinger er to sider av en og samme prosess, som da automatisk sørger for koordineringen.

Har utviklingen av artene skjedd gjennom utviklingen av fosteret på den måten at en ny art er blitt introdusert gjennom et "forbedret" foster, og hvor forbedringen har skjedd gjennom "påbygning" av den hjernen som fosterets foreldre allerede hadde? Forbedringen, eller summen av mange småforbedringer, må ha vært dominant(e), siden den fikk gjennomslag arveteknisk, og samtidig egnet til å bedre evnen til å overleve.

Men hvordan kan krysningsbarrieren tillate en slik prosess, og hvordan kan en slik mer avansert orden oppstå ved tilfeldighet? Dette synes ikke å være tilfredsstillende forklart. Og hva med de to sistnevnte alternativene? Kan de tenkes å virke uten tilstedeværelsen av en plan?

Hvorfor behøvde mennesket en så stor hjerne?
Mange forskere har studert på hvorfor mennesket behøvde en stor hjerne. Den engelske forskeren Michael Crawford sier at spørsmålet er misvisende. Mennesket ved Afrikas kyster behøvde slett ikke en stor hjerne. Den utviklet seg ganske automatisk fordi ernæringen var allsidig med forskjellige typer fettstoffer, som ga hjernen næring til den ekstraordinære veksten. Mennesket hadde ikke bruk for intellektet for å klare seg i konkurransen med andre arter, (IV.2.88).

En annen hypotese går ut på at mennesket, i likhet med det apene gjør nå, søkte spesiell føde. De spiste seg ikke mette på god mat selv om tilgangen var rikelig. De søkte variert kost som også var gavnlig for utvikling av hjernen, samtidig med at hjernen ble brukt til å samle erfaringer om planter og kosthold, (SA.8.93).

Hvorfor vokste hjernen med utrolig fart i tiden fra 1,3 - 0,3 millioner år tilbake? Utviklingen av redskaper gikk ikke tilnærmelsesvis så raskt at den kan forklare den voldsomme veksten i hjerneomfanget. Den intelligensen som jakten krevde, synes heller ikke å ha vært avgjørende, da mennesket var langt mer avhengig av planteføde enn av evnene som jegere, (IV.4.87). Dette har ført til en hypotese om at menneskets intelligens er en tilfeldighet. Menneskets intellektuelle evner kan ha vært en bieffekt ved hjernens utvikling. Andre mener at klimaendringer som ga et barskere klima, medførte at bare de mest intelligente av menneskets forfedre overlevde. Andre mener at utviklingen av hjernen skyldes sosiale regler i flokker som kommuniserer med andre flokker.

Man mener at de fysiske forutsetningene for at mennesket kunne snakke først ble ferdig utviklet for ca. 40.000 år siden! Men for å kunne snakke må visse forutsetninger også være til stede i hjernen. Forskerne mener å ha funnet ut at hjernens forutsetninger for språk var til stede allerede for 300.000 år siden. Spørsmålet blir da hvorfor hjernen utviklet evnen til språk når mennesket ikke kunne gjøre bruk av denne evnen, (IV.8.94).

Kommentar
En rekke forskere setter nå et spørsmålstegn ved riktigheten av neo-darwinismens postulat om at tilfeldige mutasjoner og det naturlige utvalg har vært hoveddrivkraf-ten i utviklingen av livet på Jorden. De spør seg om ikke organismen kan generere mutasjoner i arvemassen som en direkte "planlagt" følge av ytre påkjenninger. På den måten kan organismen mye raskere tilpasse seg forandringer i omverdenen. I den aller seneste tid er eksperimenter utført som kan tyde på at en slik tilpasning faktisk kan finne sted. Noen forskere mener sågar at langt flere stoffer i lavere konsentrasjoner kan fremkalle arvelige tilpasningsmutasjoner enn det man trodde tidligere. Også forskjellige former for stress kan øke mutsjonshyppigheten. Dette åpner for et slags system for systematisk mutasjon som kan være av stor betydning for den utviklingen som har vært og som kanskje ligger foran oss. Hvis dette er reelt, reiser det et nytt spørsmål: Hvilke "baklengs"-mekanismer forandrer DNA'et slik at organismen fort og "planlagt" tilpasser seg de forandrete omgivelsene?

Man har funnet ut at det kan stå mange gener bak hver egenskap, og at genene kan ha forskjellig konsekvens i forskjellige omgivelser. Dessuten er individuell utvikling ikke dekket av nåværende evolusjonsteori. På en eller annen måte er organismer i stand til å konstruere nesten identiske fenomen på grunnlag av svært forskjellige genkomplekser og omvendt.
Selv om mennesket og sjimpansen er svært forskjellige, er den genetiske forskjellen bare 1-2%. Det er altså mulig å konstruere meget forskjellige organismer på grunnlag av svært like gener.
Genene kontrollerer ikke, sier noen forskere. De forsyner bare cellen eller organismen med et viktig protein. Styringen av samordningen av disse proteinene finnes ikke i DNA. Den må finnes andre steder i cellen og avhenger av et stort tilfang informasjon som kommer fra mange av organismens sektorer. Utviklingen er ikke styrt av en enkel, lineær genetisk lovmessighet. Den synes å bero på en kompleks, ikke-lineær lovmessighet som kan ligge nærmere kaosteori enn genetisk teori. Mange forsøk har vist at en organisme kan leve videre uten det man trodde var avgjørende gener. Når et gen mangler, finner organismen andre måter å bruke det store antallet gjenværende gener til å produsere det samme eller nesten det samme (!), (FP.4.1).

Seattle Institute for the Life Sciences har en liste på over 250 alvorlige problemer og selvmotsigelser i den konvensjonelle biologien. Vi skal nevne noen få: Partikkel-bølge-dualiteten kan eksistere på molekylært nivå i biologien. Hva innebærer det? Hvorfor reagerer biologiske vev på magnetiske felt? Hvorfor "puster" strenger av DNA flere ganger per sekund, og hvorfor svinger de i resonans med visse elektromagnetiske bølger? Hvorfor har alle levende vev emissjon av fotoner? Hvorfor er bare 20 aminosyrer spesifisert i den genetiske kode av de over 140 som er funnet i proteiner? (FP.4.2).

Når både virer og levende celler rommer arvestoff, og hvis DNA er koden for liv, hvorfor gir ikke denne koden viren et "vanlig" liv? Er arvestoffet koden for liv eller koden for livets form? Finnes i tillegg en form for liv som styrer arbeidet til DNA og som samtidig gir livsformen liv?
Arvelig betingede psykiske lidelser finnes i alle samfunn og kulturer. Det synes merkelig fordi arveanlegg som bare medfører ulemper, ifølge anerkjent teori gradvis vil forsvinne under evolusjonen. La oss derfor være klar over at svært mye ennå ikke er avklart på tross av anerkjente teorier.

8.4 Nytt lys på hvordan livet kan ha oppstått?

8.4.1 Hva må modellen inneholde?
Ut fra ovenstående blir det klart at vi ikke kan være fornøyd med noen av de skisserte teoriene, slik at vi må utvikle vår egen. I to avsnitt vil vi derfor se på hvilke spørsmål modellen bør besvare.

Når og hvordan oppsto sentrale fenomen?
Først vil vi spørre om det er noe vesentlig de eksisterende teoriene ikke tar hensyn til. Såvidt jeg har kunnet se, overser de mer eller mindre utviklingen av psyken, av bevisstheten og bevissthetstilstandene, slik de kan observeres idag. Det samme gjelder parapsykologiske fenomen. Alle disse fenomenene må jo ha meldt seg for første gang i utviklingshistorien - på ett eller annet tidspunkt. De må ha hatt sine forutsetninger og sine konsekvenser. Det må vår modell ta hensyn til, og derfor spør vi: Når oppsto de prinsipielt forskjellige egenskapene som eksisterer idag, og hvordan kan de ha oppstått? Vi skal se på noen av dem.


Kontinuerlig liv uten individets naturlige død
Encellede organismer antas å ha vært det første liv på Jorden, og slike oganismer lever fremdeles. Karakteristisk for dem er at neste generasjon oppstår ved at cellen deler seg og blir til to nye celler med de samme egenskaper som den opprinnelige. Cellen dør altså ikke, men lever på en måte videre i de to nye cellene. Slike encellede organismer kan selvsagt gå til grunne og dø hvis livsbetingelsene ikke lenger er til stede. Men bortsett fra det, representerer de et kontinuerlig liv uten død. De encellede organismer som lever idag, kan se tilbake på en enestående "anerekke" som faktisk må gå tilbake til den første cellen (av denne typen?) som oppsto for hundrevis av millioner-, kanskje milliarder av år siden. Det må være billioner av generasjoner som ligger forut for de nåværende eksemplarene. På en måte er de langt de eldste levende vesener som eksisterer idag. Med så mange delinger og med et så langt liv, hvordan har disse encellede organismene kunnet unngå en utvikling utover dette stadiet?

Videreføring av liv uten død er interessant i flere sammenhenger. Det må ha vært en revolusjon i utviklingen da individets naturlige fødsel og død ble introdusert for ca. en milliard år siden. Hvordan kan denne overgangen ha skjedd? Vi må gå ut fra at det den gang bare eksisterte kontinuerlig, encellet liv. Vi går videre ut fra at den nye livsformen som for første gang introduserte den naturlige døden på Jorden, var så enkel som mulig. Hva nytt skulle samtidig til for at overgangen skulle klaffe? Organismen måtte for det første sørge for avkom i en eller annen form, etter et eller annet formeringsprinsipp. Dette avkommet måtte kunne eksistere samtidig med, og uavhengig av mor-organismen. Samtidig måtte alt som henger sammen med aldring og naturlig død introduseres.

Måtte det skje samtidig? Hvis aldring og død kom før formeringsfunksjonene forelå, ville arten raskt dø ut. Hvis formeringen var sikret før den naturlige døden var introdusert, ville det oppstå en eksplosjonsartet utbredelse av arten. Det kan tenkes å fungere over en kortere tid. Men det er ikke kjent at man har støtt på indisier i denne retningen.

Liv - død syklusen
Hvordan ser de enkleste livsformene med en naturlig død ut idag? Liv-død syklusen synes å måtte opptre straks organismen er flercellet, fordi videreføring av arten ved celledeling ikke lenger er mulig(?). Det innebærer også at organismens celler blir spesialisert. Er det spesialiseringen som fører til aldring og død? Man har nå funnet ut at antallet celledelinger er begrenset i mer avanserte organismer. Dessuten er antallet delinger karakteristisk for arten og forskjellig fra art til art. Det virker merkelig at cellenes spesialisering skal føre til at et "evig" liv med billioner av celledelinger av den grunn må vike plassen for et meget begrenset antall celledelinger før døden inntreffer. På tross av den nevnte forhistorien synes nåværende encellede organismer ikke å være degenerert av den grunn. De har mao. tålt det enormt store antallet celledelinger meget godt. Litteraturen synes ikke å interessere seg for dette spørsmålet.

Overgangen til spesialisering og individuell død forutsetter altså en koordinert og markert utvidelse av DNA. DNA'et skal nå også takle spesialisering av celler og plassering av dem i en ny romlig orden og gjensidig funksjonell avhengighet. Dessuten skal DNA-utvidelsen takle den nye formeringen. Og døden? Oppsto den ved at de spesialiserte cellene tilfeldigvis ikke var så levedyktige, eller er aldring og død plutselig også til stede som noe som blir styrt av DNA? Den individuelle, naturlige døden kan da ikke ha kommet gradvis?

Hvordan kan dette spranget i utviklingen ha funnet sted? Det synes å være to muligheter: Enten tilfeldig, ved mutasjon eller annen form for gen-formering, og naturlig utvalg, samt ved en plan. Vi forutsetter da at genformering kan finne sted gjennom en form for mutasjon, noe som nå synes å være påvist.

Egenskapene til DNA/RNA
DNA/RNA har mange forunderlige egenskaper. Som eksempel vil vi her bare spørre: Hvordan kom den oppsiktsvekkende egenskapen istand at RNA kan rense seg selv for alle de delene som ikke koder for proteiner?

Kjønnet formering
Pussig nok kan forskerne ikke si med endelig virkning hvorfor kjønn eksisterer. Men det eksisterer altså en rekke former for kjønnet formering. Det er da nærliggende å spørre. Hva forelå da kjønnet formering oppsto første gang, og hva skulle til for på dette grunnlaget å iverksette overgangen? Prøver man å dukke ned i dette spørsmålet, oppdager man at det er et stort antall kompliserte prosesser som skal oppstå samtidig for at kjønnet formering skal kunne oppstå og fungere. Her skal vi bare ta for oss den formering som skjer ved at det finnes to typer individer innen en art, som frembringer hver sin type kjønnsceller. Disse i forening danner da grunn-laget for det nye individet. Dette innebærer befruktning som medfører en dobling av DNA i den resulterende cellen. Det forutsetter en prosess som i to forskjellige individer lager kjønnsceller med halvparten av det vanlige DNA.

Hva oppsto først, og hva forelå av livs- og formeringsformer da det oppsto? Her kan man tenke seg en forløper, et dyr som er tokjønnet, og hvor to slike dyr kan befrukte hverandre. Fra dette stadiet er overgangen til spesialiserte hann- og hunn-individer kanskje ikke så stor?

Nye arter med prinsipielt nye egenskaper
Et trekk ved de tallrike fossilfunnene er at noen arter viser nærmest kontinuerlige overganger fra en form til en annen innenfor en art, og kanskje også fra en art til en annen, men nær beslektet art. Men i mange tilfeller mangler også mellomformer mellom to arter i rekken av fossiler. Hvorfor finnes ikke kontinuerlige overganger? Kan de ha eksistert, men er utdødd? Fossilene bekrefter ikke det. Kan de manglende fossilene eksistere uten at man har funnet dem? Det kan selvsagt tenkes, men det kan vanskelig forklare hele fenomenet. Kan DNA'et ha gjort slike sprang i sin utvikling? Og hvis ja, kan det ha skjedd tilfeldig eller ifølge en plan?

Bevissthet og psyke
Hvor går grensen mellom organismer med bevissthet og slike uten, hvis en slik grense finnes? Det skulle være lett å se at mange organismer har bevissthet. De kan gi uttrykk for smerte, sorg og glede, kan løse enkle intelligensoppgaver, kommunisere med signaler på mer raffinerte måter og bruke verktøy. Det er ikke på langt nær så lett å si at de som ikke ser ut til å ha bevissthet, ikke har det. Det henger sammen med at bevisstheten, slik vi har sett tidligere, kan friste en ganske anonym tilværelse, og likevel være til stede, som under søvn eller i dvale.

Hva slags organismer er kandidater til å ligge på en eventuell grense? Det må antagelig være organismer som hverken har sanser eller noen form for mentale evner. De må være organiske maskiner som ikke kan føle hverken sult eller smerte, og som bare reagerer mekanisk på stimuli fra omverdenen. De må heller ikke være underlagt noen form for kollektiv styring eller koordinering. Det er vanskelig eller umulig å danne seg et korrekt bilde av det som skjer i primitive organismers eventuelle psyke. Hvordan kan man f.eks. finne ut om en reaksjon er med eller uten smerte? Vi må vel akseptere at vi også her befinner oss i erkjennelsens grenseland. Men det innebærer at vi heller ikke kan si at primitive organismer ikke har en form for bevissthet.

Kanskje har bevisstheten én av følgende to roller i spekteret av organismer, fra de mest primitive og til mennesket. Alternativ 1: Spekteret av organismer er inndelt i tre områder: Organismer uten bevissthet, organismer med kollektiv bevisst-het og organismer med individuell bevissthet. Eller alternativ 2: Alle organismene har bevissthet, enten kollektiv eller individuell bevissthet. I det første tilfellet melder det seg et vanskelig spørsmål: Når oppsto i så fall bevissthet i organismene og hvordan? Bevisstheten, det mest gåtefulle og sentrale ved livet, kan vel ikke bare oppstå plutselig og av seg selv? I det andre tilfellet vil det være tale om en gradvis bevisstgjøring eller oppvåkning av en bevissthet som har vært til stede hele tiden, der det har vært liv.

Men også her er problemer. Overgangen mellom primitivt liv og molekylær materie er uten noe skarpt skille. Kan det bety at en sovende kollektiv bevissthet på en eller annen måte også er knyttet til materien? Som vi har sett i kapittel 2 er seriøse fysikere inne på slike tanker.

Når oppsto bevissthet første gang i utviklingskjeden? På hvilket grunnlag skjedde det, og hvilke forandringer innebar det? Med utgangspunkt i det vi har diskutert tidligere, vil vi minne om at bevissthet kan eksistere uten psyke. Bevissthet er ingen evne i vanlig forstand. Den er evnen til å oppleve sanseinntrykk og psykens produkter etc. Denne evnen til å oppleve synes å være til stede straks primitive sanseorganer kan formidle et slags inntrykk fra og om omverdenen og fra egen organisme. Bevissthet synes derfor å ha vært et tidlig prinsipp i utviklingskjeden.

Går det an å si noe om hvordan psyke har utviklet seg? Når begynte det, hvordan og hvorfor? Vi vet en del om menneskets psyke, og vi har utviklet en delmodell om den. Det er påvist sentre i hjernen som synes å ha et spesielt forhold til enkelte psykiske trekk. Det kan være en indikasjon på at utviklingen av psyken har en parallel i utviklingen av hjernen. På grunnlag av vår forståelse av menneskets psyke kan man kanskje slutte seg til egenskaper ved andre organismers psyke ut fra deres atferd. Dessuten kan man eksperimentere, særlig med dyr.

På grunn av dyrs instinkter må vi gå ut fra at en rekke arter har en medfødt psyke. Hvordan har instinktene oppstått? Kan man helt utelukke at erfaring finner veien tilbake til genene? Er instinktene en slags kollektiv erfaring som kan komme inn i dyrs psyke på annen måte enn gjennom genene? Til slutt vil vi spørre når og hvordan språkevnen, en følelse som barmhjertighet og en egenskap som kreativitet kan ha oppstått i utviklingshistorien?

Søvn
Når oppsto søvn og hvorfor? Søvn er antagelig et gammelt fenomen, da elektro- encefalogrammer tyder på at også krypdyr sover (og drømmer). Noen forskere tenker seg at søvnens opprinnelse henger sammen med biorytmene rent generelt, som da må være et enda eldre fenomen. Men vi vet ikke hvorfor vi og dyrene sover. Forsøk tyder på at søvn i betydelig grad beror på kjemi. Er vi for lenge oppe, øker mengden av visse stoffer i blodet, slik at vi med tiden tvinges i søvn. Behovet for søvn varierer sterkt fra art til art og innen en art. Da dyr og mennesker er sårbare under søvn, skulle man tro at de som trenger lite søvn, hadde en fordel i kampen for å overleve. Det ville i sin tur ha ført til at behovet for søvn etter hvert ville bli sortert ut og latt individer uten dette behovet bli resultatet av utviklingsprosessen. Behovet for søvn synes nemlig å være arvelig. Hvorfor har det ikke virket på denne måten? Var det fordi søvnen var en beskyttelse mer enn en risiko? Noen forskere mener det, fordi hver enkelt organismes sovestil synes å være nøye tilpasset dyrets økologi. Eller foreligger andre grunner for at dyr sover?

Sidespesialiseringen i hjernen
Sidespesialisering i hjernen er en del av hjernens utvikling. Den synes å være enestående for mennesket og knyttet til utviklingen av selve språket. Det finnes ingen holdepunkter for at hemisfærene hos andre primater er like spesialiserte, selv om forskere antar at det foreligger evolusjonsmessige forløpere for menneskets hemisfæriske symmetri. Hva slags mutasjoner og naturlig utvalg kan ha bevirket denne epokegjørende forandringen av hjernen i løpet av bare få millioner år og frem til dagens situasjon? Man har nå påvist at det nyfødte barnet har en latent evne i hjernen til å bruke språk, et språk som man altså ennå ikke har. Vi er altså født med en språksans, som setter oss i stand til å gjøre bruk av et hvilket som helst språk, tilsynelatende uten noen språklig erfaring. Hvordan kan det ha oppstått?

Reinkarnasjon
I kapittel 6 sa vi at reinkarnasjon må være et reelt fenomen hos mennesket ut fra de fenomen vi har måttet godta. Følgende spørsmål reiser seg da: Når oppsto reinkar-nasjon utviklingsmessig, hvordan og hvorfor? Reinkarnerer også dyr, og hvis ja, ned til hvilket utviklingstrinn? Reinkarnasjon er knyttet til eksistensen av et finstofflig legeme inne i det materielle legemet, til en individuell død og fødsel. Muligheten for reinkarnasjon faller derfor bort for de primitive organismer som lever videre ved å dele seg. Vi ser at en rimelig forklaring på hvordan en helt ny art har oppstått, er at det første paret er skapt av en utenforstående instans, eventuelt ved materialisering av et finstofflig legeme som allerede var til stede i den finstofflige verden. Det ligger da nær å anta at arter som er oppstått på den måten, har alle forutsetninger for reinkarnasjon. Og det er ikke noe som tyder på at det på et så sentralt punkt skulle være noen prinsipiell forskjell mellom artene.

Immunsystemet
Man tenker seg utviklingen av immunsystemet som følger: Naturen konstruerte sine første forsvarsmekanismer for flere titalls millioner år siden. Det oppsto celler som var i stand til å fjerne fremmed materiale som trengte seg inn i kroppen. Kontrollmeka-nismer fantes ikke. Meget senere oppsto celler som kunne gjenkjenne og angripe alt fremmed som kom inn i kroppen. Deretter kom kontrollmekanismene.

Dwyer skriver i (25): Kroppens forsvarsverker er utviklet over millioner av år. Enkle former som metemark og primitive maneter var allerede igang med den nitide utprøvingen som ligger til grunn for de nødvendige forsvarsverkene. Immunsystemet var meget avansert allerede for 40-50.000 år siden da mennesket begynte sin kamp mot parasitter og andre fiender. [Hvorfor ikke mye tidligere?]

Det er da nærliggende å spørre: På hvilket grunnlag ble immunsystemet avansert når det ble utviklet før angrepene begynte? [Det skal (i sitt DNA?) ha informasjon om og forsvar mot ca. en million antistoffer.] Var det for å dekke fremtidige behov? Ifølge (25) skal også kapasiteten til den genetiske informasjonen være den faktor som setter grenser for utviklingen av et enda bedre immunsystem. Hvordan harmonerer det med at bare en brøkdel av den genetiske informasjonen blir benyttet?

Dette er bare noen eksempler på prinsippforskjeller som har oppstått under utvik-lingen av artene. Det finnes en rekke andre, som f.eks. når og hvordan oppsto det første varmblodige dyret og det første pattedyret med morkake? Når og hvordan oppsto gråt? Og stadig er spørsmålene like aktuelle: Hva skal til av genetisk forandring for å kunne introdusere en slik prinsipielt ny egenskap, og hvordan kan en slik genetisk forandring ha oppstått? Her ligger en lang rekke interessante forskningsoppgaver og venter. (IV.2.87).

Andre spørsmål som bør besvares
Skal vi utvikle vår egen modell, må vi dessuten ivareta momenter fra våre tidligere delmodeller. Hvilke hovedmomenter må ivaretas?

1 Momenter fra kapittel 8, Livets opprinnelse og utvikling:
- Hvordan livet antagelig har oppstått.
- Utvikling av en art vha. kjente drivkrefter.
- Hvordan det første individpar har oppstått ved større, sprangvise arts- overganger, der hvor   fossiler mangler, selv om de burde ha vært funnet, hvis de hadde eksistert.

2 Momenter fra tidligere delmodeller:
- Dyrs bevissthet og psyke, og hvordan bevissthet og psyke har utviklet seg i et lengre perspektiv   frem til menneskets bevissthet og psyke.
- Livets film (LF) og dens eventuelle rolle i utviklingen av livet på Jorden.
- Reinkarnasjonens plass i utviklingsbildet.

8.4.2 Skisse av en modell for livets tilblivelse og utvikling
Vi vil nå prøve å se i sammenheng det vi har lært om livet. Søker vi rammene for livet, ser vi ingen klar overgang mellom liv og ikke-liv. Vi må derfor forfølge tankene helt til den ikke levende materien. Livet på Jorden synes å ligge mellom en diffus grense mot ikke-liv og det mest avanserte liv på Jorden som vel er mennesket. Dessuten har vi sett at liv også kan eksistere utenfor den materielle dimensjon, i den finstofflige. Den ene enden av denne skalaen, den materielle, kjenner vi. Hvor den andre ender, hvis den ender, vet vi ikke. Vi vet bare at en dimensjon i den retningen eksisterer. Det er innenfor denne "rammen" vi vil prøve å skape en så realistisk orden som mulig i vår tankeverden.

Livets tilblivelse og utvikling
Vi har tidligere kommet frem til at livet på Jorden "sannsynligvis" må ha oppstått ved overføring av primitivt liv fra verdensrommet eller ved en eller flere skaperakter, eventuelt ved begge deler i kombinasjon. Men selv om vi i vår teori ikke har grunnlag for å utelukke overføring av primitivt liv fra verdensrommet, så er det skaperakten som får flest "brikker" til å falle på plass. For svært mye peker i retning av at det har skjedd en rekke skaperakter i forbindelse med utviklingen av livet på Jorden, nemlig hver gang et (større?) artssprang i utviklingen har funnet sted. Og da er det jo nærliggende å tenke seg at det også var en skaperakt som sørget for livets begynnelse på Jorden?

Dette første livet var et liv uten individuell død eller fødsel, et "evig" liv, som på en måte må ha vært kollektivt. Hvis det hadde en form for bevissthet, må det ha vært en kollektiv, potensiell bevissthet, i den betydningen vi har brukt tidligere. Slikt liv eksisterer fremdeles. Denne og de senere skaperakter kan ha skjedd gjennom materialisering av en finstofflig utgave av det første individet, eller individparet, i tilfelle arten har individer av begge kjønn. Det faktagrunnlag vi har, peker i det minste i den retningen. Disse finstofflige utgavene må da ha foreligget i den finstofflige verden før de forelå her på Jorden i materiell form. Gjenspeiler utviklingen av livet på Jorden bare en utvikling som har skjedd og skjer parallelt i den finstofflige verden, eller er det to sider av én og samme utviklingsprosess?

Kanskje reinkarnasjonsfenomenet kan kaste mer lys over dette spørsmålet? Reinkarnasjon hos arten homo sapiens forutsetter et finstofflig vesen, f-mennesket, som knyttes til et foster før fødselen. Under livet på Jorden lever mennesket med sin finstofflige- og sin materielle kropp, vanligvis uten å merke noe til to-delingen. Ved døden skiller kroppene lag. Den materielle går til grunne, mens den finstofflige, som bærer av psyke og bevissthet, lever videre i en finstofflig verden. Hvis reinkarnasjonen skal ha noen mening, må den være ledd i en utvikling. Hvilken utvikling? Er det den samme utviklingen som artenes utvikling, og med den samme mening? Hva ville det innebære?

Det ville blant annet innebære at dyr også har et finstofflig legeme som inkarneres i en dyrekropp, og som frigjøres fra den materielle kroppen når dyret dør. Vi har allerede sett at dyr må ha hatt et finstofflig legeme før skaperakten av det første dyreparet av arten fant sted ved materialisering. Denne nødvendige forutsetning synes altså å ligge til rette for reinkarnasjon også hos disse artene. Og vi må regne med at det gjelder hele, eller store deler av rekken av arter, da intet tyder på at det skulle finnes en slik prinsipiell forskjell mellom artene. Vi ser da bort fra andre former for kollektivt liv som vi straks kommer til. Videre ville det rimeligvis innebære at ett og samme individ, psyke eller individuell bevissthet, utvikler seg sammen med- og gjennom artenes utvikling.

Et sentralt punkt i denne hypotesen går altså ut på at det finnes utenforstående intelligens som i enkelte sammenhenger griper inn i livet på Jorden. Hvilke fenomen ligger til grunn for dette synet? Jeg vil særlig fremheve følgende punkter: (1) Det forhold at det må finnes en kollektiv bevissthet, og at det er mulig for et menneskes bevissthet å gå opp i den kollektive bevissthet. (2) DNA'ets (nærmest) universelle språk. (3) DNA'ets utvikling mot en fantastisk kompleks orden. (4) Hvordan sprangene i utviklingen av artene har oppstått. (5) Ut-av-kroppen fenomen og andre paranormale fenomen, blandt annet kryss-korrespondanse. Det er vanskelig å se hvordan alt dette skal kunne forklares på annen måte enn gjennom en utenforstående intelligens. Gjennom flere generasjoner har man da også forsøkt med en "uintelligent" forklaring uten å lykkes. Tilstedeværelsen av en utenforstående intelligens gjør det nærliggende å anta en mening med utviklingen.

Modellen går også ut fra at det er individualiteten som er nøkkelen ved overgangen fra "evig", kollektivt liv til liv med individuell, naturlig død, da individualitet synes å være en forutsetning for den naturlige døden. Det er da nærliggende å spørre: Er individuell død begynnelsen på reinkarnasjon som fenomen? Det ville innebære begynnelsen på et finstofflig legeme inkarnert i et materielt legeme på et meget tidlig stadium av utviklingen.

Men utviklingen har ikke skjedd bare ved at nye arter er skapt. Modellen regner med at det har funnet sted to typer utvikling: Innen en art, og kanskje innen en gruppe av nært beslektede arter, har en utvikling funnet sted ved mutasjoner og andre DNA-forandrende mekanismer, dette i kombinasjon med det naturlige utvalg. Det forklarer bl.a. at arter har holdt seg stabile i mange millioner år. Denne form for utvikling medfører nemlig at arten blir bedre egnet til å overleve som art innenfor den nisjen arten har etablert seg.

Den andre type utvikling innebærer sprangvise forandringer med etablering av nye arter og med nytt, og mer avansert genmateriale. At det nye DNA på mange forskjellige områder (kjønnslighet, fjærdrakt, det å legge egg osv.) skulle kunne oppstå samtidig ved tilfeldighet, dvs. uten plan, er helt usannsynlig. Og ingen har heller klart å sannsynliggjøre det, heller ikke den teorien som tar DNA-dryss fra verdensrommet til hjelp.

Modellen sier videre at det finnes en gradvis overgang fra full, våken, individuell bevissthet hos mennesket til en nesten sovende, individuell bevissthet et sted blant primitive arter. Et sted ved den nedre grensen ser det ut til å finnes en overgang til kollektiv bevissthet, og da også hos arter som er karakterisert ved ansamlinger av mange individer med en kollektiv opptreden innen arten, og hos arter som formerer seg ved deling. Her synes enhver rest av jeg-bevissthet å være borte. Det vil si at enhver form for individuell psyke er borte. Derimot regner vi med at både den individuelle og den kollektive bevisstheten i de enkleste artene kan nå ned til stadiet av potensiell bevissthet.
Vi har tidligere kommet frem til at persepsjon er en egenskap ved bevisstheten, og at persepsjonen er en form for intelligens, som da blir en egenskap ved selve bevisstheten. Stemmer dette bildet hva angår høyerestående dyr? De har uten tvil en våken, persiperende bevissthet. Men gir den intelligens på samme måte som hos mennesket? Det er vanskelig å anta det, selv om vi ikke har grunnlag for å utelukke det helt.

Spørsmålet er altså om bevissthet som er fylt av sanseinntrykk fra den ytre verden, uten emosjoner og tankevirksomhet, alltid er like intelligent? Vi har sett at bevisstheten kan tilføres informasjons- og følelsesinnhold gjennom egnete kanaler. Men kan bevisstheten også midlertidig eller varig fratas egenskaper, f.eks. intelligens, gjennom egnete blokkeringer? Det ville innebære at "ren" bevissthet, som i sitt vesen er intelligent, likevel ikke alltid behøver å fremstå som intelligent, da den intelligente egenskapen kan være helt eller delvis blokkert? Det er den jo i høy grad hos mennesker med en ideologisk og/eller emosjonell tankevirksomhet. Men kan det være tilfelle hos dyr, som ikke har en slik tankevirksomhet? Finnes observasjoner som kan underbygge en slik tanke? Kan dyrehjernenes utforming innebære en slik begrensning?

Ikke bare mennesket har psyke. Også mer primitive arter har en psyke som da er enklere. Det synes å henge nøye sammen. Hvordan reduseres de psykiske egenskapene når vi beveger oss nedover til enklere arter. Og når opphører enhver form for psyke, hvis den overhode opphører helt? En enkel form for psyke synes i det minste å gå langt nedover. Læring ved omprogrammering eller overstyring av medfødte programmer synes å være påvist helt ned til edderkoppnivå.

Hukommelse og gjenkjennelse er enkle former for tenkning, som både fugler og små pattedyr behersker. Denne form for tenkning innebærer registrering, fremhenting av informasjon, og sammenligning av denne informasjonen med et tilstedeværende sanseinntrykk. Som hos mennesker, kan også emosjoner være knyttet til slik erindring hos dyr, som jo kan vise både aggresjon og glede. Det synes åpenbart at "det tenker i meg" også gjelder pattedyr og alle enklere former for organismer som har en form for tenkning. Modellen vår fra mennesket, med bevissthet og psyke, info-kanaler til bevisstheten fra sanseorganene og psyken, potensiell bevissthet osv. synes også å fungere for hele spekteret av organismer med individuell død, i det minste til langt ned på utviklingsskalaen.

Som vi har kommet frem til tidligere, må livets film (LF) være en del av den finstoff-lige verden, som i detalj gjenspeiler det som har skjedd på Jorden. Hvor langt tilbake går denne registreringen? Den eldste påviste registreringen gjelder psykisk arkeologi, hvor en psykometriker har kunnet se hvordan forholdene var for flere tusen år siden. Det synes ikke å foreligge noe som begrenser gode psykometrikeres horisont bakover i tiden. Det er ingen grunn til å anta at denne registreringen begynte med mennesket, da registrering er påvist uten at mennesker har vært involvert. Kan vi våge den tanken at hele utviklingen av livet på Jorden er registrert i LF? LF kunne da gi forklaringen på at det er lettere å lære det som allerede er gjort av andre, selv om en direkte overføring av informasjonen ikke finner sted. LF ville altså dekke en av funksjonene til det såkalte morfogenetiske feltet, som en del forskere har snakket om i lengre tid.

Det synes påvist at dyr kan gjøre bruk av dette feltet i sin læring. Det samme kan gjelde mennesker. Det må innebære at informasjon, eller "kunnskap" i dette feltet på en måte "siver" inn i dyrs og menneskers ubevisste psyke. Virkningen kan sågar registreres på det bevisste plan, mens "inntaket" og veien virkningen går, er ubevisst. Kanskje er dette mekanismen som ligger bak arketypene og den "nedarvete" angsten for blod og visse situasjoner, som vi har nevnt? Kanskje kan instinktenes tilblivelse og utvikling også, helt eller delvis, forklares på denne måten?
Hva så med den funksjonen som av noen forskere tillegges det morfogenetiske feltet, nemlig at DNA'et styres fra dette feltet, fordi DNA'et ikke inneholder nok informasjon (om organismens form og funksjon) til å forestå den styringen den offisielle modellen har tiltenkt DNA'et? Ut fra det som er drøftet, foreligger en mulig forklaring som synes mer nærliggende: At DNA'et styres av det finstofflige legemet til det finstofflige vesen som skal inkarneres i fosteret. Det gjelder mennesket. Og på samme måte gjelder det dyr som er underlagt reinkarnasjonens lov. Skal dette virke, må forbindelsen mellom f-mennesket, som skal inkarneres, og fosteret skje på et tidlig stadium, kanskje sågar når embryoet går over fra å være et kollektiv av celler til en klump av celler som ut fra sin plass i orienteringen allerede er spesialisert.

Dette kunne for det første forklare hvor den nødvendige informasjonen kommer fra som skal til for å gi kroppen - inklusive hjernen - sin form og funksjon. Dessuten ville det åpne for en forbindelse mellom kroppens form (i vid forstand) og f-legemets psykiske fortid; enkelte ikke-godkjente fenomen kan tyde på at en slik forbindelse kan eksistere.

Kanskje åpner dette for en forklaring på at en antatt genetisk defekt (Brocqs sykdom) er blitt helbredet ved å rette oppmerksomheten mot de syke stedene under innvirkning av suggesjon? (23). Vi har tidligere sett at bevisstheten kan innvirke på materie. I dette tilfellet synes den å kunne innvirke på materie tilsynelatende på tvers av DNA'ets instruksjoner. Men er det sikkert at denne sykdommen er et resultat av DNA? Det kunne jo tenkes at det var f-menneskets psykiske fortid som hadde ført til denne "genetiske" defekten, og at en slik form for meditasjon kan løse opp følgene av en slik psykisk fortid på lignende måte som den kan løse opp følgene av psykiske erfaringer tidligere i dette livet. Regressionshypnose til såkalt tidligere liv kan dessuten vise til resultater i tråd med ovenstående.

Dette reiser spørsmålet i hvilken form psykiske spenninger lagres i kroppen. Lagres de i kjemisk eller elektrisk form, eller finnes spenningene på et finstofflig plan, i det finstofflige legemet? Kan de psykiske spenningene lagres på flere av disse måtene? Her må ligge mange utfordrende forskningsoppgaver. Da vi tydeligvis er innhyllet i et usynlig informasjonsfelt (LF) som inneholder informasjon om vår fortid og fremtid, er det også spørsmål om dette informasjonsfeltet direkte eller indirekte kan påvirke de kreftene som gir kroppen form og hva vi er, rent psykisk.

Har dyr paranormale evner, eller kan de i det minste ha det? Enkelte indikasjoner på det siste foreligger. Også her ligger et stort og interessant forskningfelt og venter. Det vi kan si nå, er at det forhold at dyr synes å ha et f-legeme, i prinsippet må gi dem samme forutsetning for paranormale evner som mennesker. I så fall kan slike evner ha eksistert meget lenge.

Å skille bevissthet fra psyken er en fiksjon til hjelp for tanken og for kommunikasjonen. I virkeligheten synes det å være to sider av én og samme sak. Ifølge vår modell er det informasjon i en eller annen form som gjør potensiell bevissthet bevisst. Hva kan det bety for vårt syn på forholdet mellom livets speil (LS), LF og det vi har kalt den kollektive bevissthet? Følgende tanke ligger nær: Forholdet mellom LS og LF synes å være analogt forholdet mellom selve bevisstheten og bevissthetstilstanden i menneskets psyke, det vi har kalt psyke i vid forstand. LS og LF utgjør da til sammen det vi kunne kalle den kollektive psyke, som er en kollektiv bevissthet som "vet alt". En slik modell ville dekke logikken i vår tankerekke og favne de fenomen vi har kunnet observere som reelle. Modellen blir også "vakker" ved sin analogi mellom det individuelle og det kollektive. At en løsning er "vakker" er ingen dårlig indikasjon på at den kan ha noe for seg.

Når vi ovenfor har snakket om LF og dens kontakt med vår ubevisste psyke, er det egentlig den kollektive psykes kontakt med vår ubevisste psyke det er tale om, noe som gjør det lettere å se hvordan angst for visse ukjente ting kan dukke opp i vår bevissthet som resultat av en kollektiv erfaring fra tidligere tider. Tilsvarende må antas å gjelde for i det minste visse dyrearter. Hvor bredt og dypt dette virker er antagelig ikke undersøkt verken hos mennesker eller dyr. Er det her tale om en telepatisk forbindelse mellom den kollektive- og den individuelle psyken?

Det som er sagt ovenfor, må innebære at en avregistrering i menneskets individuelle psyke, ved innsikt, tømming av sinnet og så videre, vil medføre en tilsvarende avregistrering i den kollektive psyken, en avregistrering som primært synes å være virksom for emosjonelle spenninger og energier. Dette, som synes ganske godt underbygget, åpner faktisk for at et menneske som helbreder sin psyke på denne måten, ikke bare hjelper seg selv, men virker på et langt bredere plan via den kollektive psyken, hvis kvaliteter ubevisst trenger inn i den ubevisste psyken til hele menneskeheten! Har yogien som mediterer i sitt lønnkammer ut fra dette noe reelt å tilby verden?

Hvor er selve livet i dette bildet? Vi har snakket om individuelt liv i flere sammen-henger og om kollektivt liv bl.a. i forbindelse med den befruktede eggcellens første delinger. Dessuten har vi sett at liv kan være bevisst liv, og at organismer med potensiell bevissthet, enten primitive organismer eller mer utviklede organismer i drømmeløs søvn, også er levende. Er det slik at skalaen av bevissthetstilstander, fra våken, intelligent bevissthet til potensiell bevissthet brukes av naturen på forskjel-lige måter, at det finnes en form for bevissthet i alle tilstander som er liv, og som gir liv?
Hva er det ellers vi vet, eller tror vi vet om selve livet? Overgangen fra liv til livløst, slik det blir demonstrert av viruset, synes å være uklar, kanskje gradvis. Den encellede organismen eller den spesialiserte cellen i en kompleks organisme, som ut fra den foreliggende forskningen "bare" er kjemi og fysikk, forandrer visse egenskaper ved overgangen fra liv til død; fremfor alt forsvinner alle organiserende og funksjonelle egenskaper.

Hva er kollektivt liv? Dekker det overhode en realitet? Det som ut fra vår bruk av begrepet karakteriserer det kollektive livet er at en gruppe sideordnete og ikke-spesialiserte celler bærer i seg potensialet til en spesialisering ut fra lokalisering og funksjon, og at dette potensialet realiserer seg varig eller midlertidig når forutsetningene for det er til stede. Det gjelder bl.a. celleklumpen i embryo, som ved det rette antallet celler blir til individ gjennom den dramatiske forandringen vi har beskrevet. Men det gjelder også den "blomsten" som boken (23) forteller om, og som er hentet fra R. Ardreys bok African Genesis. Her fortelles om en flokk insekter som holder sammen og beskytter seg ved i fellesskap å imitere en hyasint-lignende blomst når de slår seg ned på en kvist. De kravler på kryss og tvers til de finner sin rette plass, hvor de blir "sittende urørlig som en perfekt blomst, med de fargede vingene mer eller mindre sammenfoldet ettersom de representerer knopper eller utsprungne blomsterblad."

Betyr det at vi først har et bevisstløst liv som "stoff", deretter et høyere stadium, hvor liv som stoff bærer potensialet til individualitet i seg, og som kalles kollektivt liv så lenge potensialet til individualitet ikke er realisert. Ett skritt høyere på utviklingsstigen finner vi bevisstløst individuelt liv, en organisk maskin med mer eller mindre bevisstløs eller sovende bevissthet. Langsomt, med utviklingen av sanseorganene og den informasjonen de formidler, blir bevisstheten mer og mer bevisst eller våken. Tilsvarende skjer med utviklingen av et nervesystem og en psyke, frem til menneskehjernen med evnen til språk, abstrakt tenkning og til å forstå seg selv. Utviklede organismer er i sin materielle kropp også kollektivt liv, hvor det store antallet celler er spesialisert på varig basis, eller rettere, så lenge individet lever. For med den varige spesialiseringen introduseres også individets fødsel og død, fra den enkelte celle til hele organismen.

Dette innebærer en bevissthet på flere nivåer i en og samme utviklede organisme f.eks. en potensiell bevissthet i den "organiske maskin" nemlig kroppen, dessuten psyke og bevissthet. Det betyr igjen at utviklingen av livet må ha skjedd i en dimensjon til, ved at organismen har fått flere "lag" i "dybden", slik mennesket nå fremstår med en materiell kropp, et finstofflig legeme med en psyke og bevissthet. Visse fenomen tyder sågar på at det finnes flere slike "lag", som vi imidlertid ikke har funnet tilstrekkelig grunnlag for å gå nærmere inn på.

Hva kan arves og hvordan?
Studiene våre har ikke overbevist oss om at DNA alene er tilstrekkelig for å forme mennesket med kropp og psyke. DNA koder for proteiner, det vil si det inneholder oppskrifter på hvordan forskjellige proteiner skal produseres i kroppens celler. Dessuten gir DNA - gjennom sine styrende gener - proteinproduksjonen en avansert (hierarkisk) struktur under fosterets utvikling. Men struktur er ikke det samme som form, og ikke det samme som funksjonelt program i form av ubevisste kroppsfunksjoner og instinkter. Oppfattet slik, er det lettere å forstå at menneskets og sjimpansens DNA bare atskiller seg noen få prosent fra hverandre. Strukturene i kroppene er jo svært like. Men formene er likevel ganske forskjellige.

Vi er så vant til å betrakte oss selv som et resultat av arv og miljø, at vi ikke har et brukbart begrepsapparat for noe annet. Men vi har sett at det kan det være behov for likevel. La oss ta utgangspunkt i "produktene", mennesket og de forskjellige artene. Hva består vi av, hvor stammer det fra det vi består av, og hvordan overføres det og blir en del av oss?

Dels stammer vi fra den maten vi tar til oss, og som danner kroppen. Det er trivielt. Kroppens form og egenskaper synes dessuten å være påvirket fra to kilder: (1) Foreldrenes DNA og (2) det vi selv brakte med oss da vi som f-menneske ble inkarnert. Dette åpner for at kroppens utforming kan bli påvirket av vår egen psyke, slik psyken forelå da kontakten mellom f-mennesket og fosteret ble etablert.

På den annen side må vår psyke som menneske være påvirket av vår psyke som f-menneske og av kroppens tilbakevirkende innflytelse på psyken. Slik blir det igjen indikert hvordan psyke og kropp fremstår som to sider av samme sak. I tillegg har vi sett at vår psyke ubevisst blir påvirket av den kollektive psyken som igjen blir påvirket av oss alle. Så sammensatt kan det faktisk se ut til å være det vi har kalt arv. I tillegg kommer selvsagt miljøets innvirkning på oss fra det tidligste fosterstadium og til vi dør.

Er dyrs instinkter kunnskap fra LF, den kollektive psyken, som igjen har samlet på tidligere generasjoners erfaring? Eller er instinktet et program som ble gitt arten da den ble skapt? I det første tilfellet vil informasjonen og trangen komme gjennom deres ubevisste psyke. I det andre tilfellet vil programmet være formidlet via DNA'et. Jeg kan ikke se at det er saklig grunnlag for å forkaste noen av disse mulighetene eller en kombinasjon av dem, selv om det er påvist at instinkter kan omprogrammeres (konf. munkefuglen).

Forskjeller mellom dyr og menneske
Ut fra det vi har diskutert oss frem til ovenfor, blir forskjellene mellom mennesket og høyerestående dyr ikke så stor. Vi ser da selvsagt bort fra formen. Forskjellene synes primært å ligge i psykens kapasitet, og da også i den tilhørende hjernens kapasitet, hvor det er evnen til språk og abstrakt tenkning med tilhørende økning i intelligensen som er det mest fremtredende. Det å forstå seg selv, som mennesket har evnen til, men gjør så liten bruk av, hører vel også med her. Bortsett fra dette, synes psykens egenskaper bare å vise gradsforskjeller. Kanskje er enkelte dyrearter overlegne på snevre områder. Bevissthet har vi alle, evnen til å føle sorg, glede og smerte samt evnen til kommunikasjon, for også dyr har avanserte kommunikasjonssystemer. Ja, sågar muligheten for bio-feedback har vi felles med noen dyr. Og kanskje er vi alle underlagt reinkarnasjonens lov.



8.4.3 Test av modellen mot fenomen som ikke er benyttet i      utviklingen av den
Hvorfor er superintelligens (og det motsatte) hos mennesket ikke arvelig? Evolusjonsteorien vil ha problemer med å finne en rimelig forklaring på dette. Intelligens er jo, mener man, nedfelt i genene, og samtidig må jo intelligens være et egnet verktøy i kampen for å overleve. Alt skulle altså ligge til rette for en fremelsking av intelligens. Men det stemmer altså ikke bra overens med de faktiske forhold. I modellen ovenfor blir barnets intelligens i betydelig grad påvirket av intelligensen til det f-mennesket som inkarneres. Det kan gi en forklaring på hvorfor intelligens ikke kan avles frem, og hvorfor intelligens (og kreative begavelser) plutselig kan dukke opp i familier som ikke kan oppvise maken tidligere.

Ett og samme gen kan være aktivt i én art og passivt i en annen. Hva bestemmer om et gen skal være virksomt eller uvirksomt? I vår modell er det det finstofflige legemet som bestemmer det, slik at nevnte fenomen blir en selvfølge.

I sluttfasen av arbeidet med boken har forfatteren fått nye opplysninger om fossilfunn. De vitner om en utvikling som gir den aksepterte utviklingslæren ytterligere problemer. Det dreier seg om utdødde arter som ikke passer inn i noen kjent utviklingsrekke. Dessuten tyder fossilbildet på at nye arter kan ha oppstått i løpet av noen få tusen år, altså i løpet av et tidsrom som synes altfor kort til å kunne bero på mutasjoner og natulig utvalg. Derimot har modellen vår i avsnitt 8.4.2 ingen problemer med å dekke disse fenomenene.

En annen opplysning gjelder personer som føler at de er kommet til verden med feil kjønn. Ved operasjoner søker man å gi vedkommende en kropp som passer til psyken. Eksempelvis søkes en kvinnekropp omdannet til en mannskropp fordi personen i denne kvinnekroppen føler seg som mann. Det er omtrent like mange operasjoner i begge retninger. Slike personer kan uttrykke seg slik at de er "født i feil kropp", dvs. i en kropp med feil kjønn. Man synes ikke å ha noen forklaring på dette fenomenet. Men det er åpenbart at fenomenet uten videre finner sin plass i den modellen vi har utviklet ovenfor. Men hvorfor en kvinnepsyke skulle bli inkarnert i en mannskropp, er selvsagt et åpent spørsmål fremdeles.

Mye av det vi har behandlet ovenfor sier indirekte at dyr kan ha paranormale egenskaper, og at enkelte fenomen blant dyr kan forklares på den måten. Ja, enkelte fenomen kan vanskelig forklares på annen måte. Vi har også kommet frem til at hovedforutsetningen for slike egenskaper synes å være til stede, nemlig at også dyr har et finstofflig legeme med bevissthet og psyke som synes å kunne sanse etter andre lover enn de fysiske. Nedenfor følger tre fenomen som kan tenkes å bli forklart gjennom dyrs paranormale evner: (1) Hvordan finner terner veien 2x 18.000 km pr. år mellom Antarktis og Svalbard? Kan dyr og fugler bruke LF til å navigere? (2) Navigerer delfiner etter Jordens magnetfeltet? Så lenge man ikke har funnet sanseorganer for en magnetfeltnavigering, er det lite trolig. Det er derfor nærliggende å spørre om LF også er tilstede i vann, slik at delfinen kan navigere etter den? (3) Har bien i kuben som i flere timer danser i riktig vinkel til solen, vel å merke uten å se den, en form for klarsyn som gjør dette mulig? Biene dreier altså dansen i takt med solens dreining på himmelen. Her ligger et stort felt og venter på forskning!

Til LEG - Innhold

Til LEG - kapittel 9

Til hovedside