Nedenfor finner du bl.a. følgende artikler: Det offisielle Norges "sannheter" - Det norskeste - Er media partiske i livssynsprogrammer? - Det gode selskap - Brasil og Sveits - Vil demokratiene smuldre innenfra? - En gledelig utvikling - Nye faktorer i verdens utvikling - Systemforbedringenes muligheter - Målsettinger eller tiltak? - NRK-eksponent for ensretting av meninger - Rettferdig skattesystem - "Månelandingen" er viktig - Ytringsfrihet og vår nestes "ømme tær" - Hva vil det si å bli integrert? - Mangel på arbeidskraft? - Ytringsfrihet og saklighet - Fra gjensidig kontroll til empati - Når samfunnet har AIDS - Verdens dilemma - Vesten i revesaksen - Moderne beklagelser - Hvor fri er den frie pressen? - Hvor fri er ytringsfriheten? - Når dårlig kundeservice er lønnsomt. - Demokrati under press - Behandle symptomer eller fjerne årsaker? - Utfordringer i helsevesenet - Som kasteball i helsevesenet - Vil vi takle fremtiden? - Samfunn på feil kurs - På feil spor - Vårt ensrettede samfunn - Lydmakernes terror - Alkohol under svangerskapet - Kan økonomene jobben sin? - Hvor effektiv er effektiviteten? - Behov for reformasjon av den økonomiske tenkningen? - Vil vi bruke livet slik? - Innsamling til veldedige formål - Psykologi alt sammen? - Bak 11. september - Lokaldemokratiet - en illusjon? - Er samfunnet også for de gamle? - Når markedsliberalismen blir ideologi - En god eller dårlig sirkel? - Skilsmisse-boliger - Hvor intelligent fungerer storting og regjering? - Frihandelens fordeler og ulemper - Det nytter! - Vi og tiden vi lever i - Refleksjoner vedrørende Midtøsten - En takk til Arbeiderpartiet - Attac på hva? - Hvordan ta ut rasjonaliseringsgevinster? - Massekonsumet og kloke mennesker - Ustabilt økonomisk system - Makt uten ansvar - Psykologi bak det som skjer i samfunnet? - Hvor er filosofene? - Rettsvesen på avveie? - Gryende opprør mot dagens makroøkonomiske tenkning - Bør folkestyret fornyes? - Når myndighetene bryter lover - Må vi importere arbeidskraft? - Udemokratiske metoder i demokratier - I disse WTO-tider - Nye former for diskriminering - En verden i forandring - Hvor folkevalgt er de folkevalgte? - Økonomiens paradox - Helhetsforståelse - Hvordan oppdatere økonomene?
************************************************************************
FORUM nr. 139

Det offisielle Norges "sannheter"

Første del av denne artikkelen sto i forrige nummer (nr. 138)
Det siste punktet vi skal nevne her, henger sammen med fenomenet tid. Vitenskapen sier at tiden kan gå, ja den kan gå med ulike hastigheter. Begrunnelsen er at dét man måler tid med, uret, beveger seg med ulike hastigheter avhengig av de fysiske betingelser det fungerer under. Men hvorfor er tiden avhengig av det man måler tid med? Dette synet fører til et paradox, som man godtar. Og spørsmålene melder seg: Kan tid i det hele tatt gå - og det med variabel hastighet? Gjør man ikke da tid avhengig av tid? Har de forskerne rett som tar alder ut fra Big Bang (som tid null) som et mål på tid?

Vitenskapen sier at det er ulike tider på forskjellige steder i universet samtidig(!) Dette bør vitenskapen forklare. Fra et filosofisk synspunkt må det være slik, at alt som skjer, skjer nå - at det må være et felles nå i hele universet, som i tillegg har et felles utgangs-øyeblikk i Big Bang. Vil ikke alt i universet i bunn og grunn ha samme alder?

Forskere ved Dark Cosmology Centre, Niels Bohr Institutet i Købenavn mener å ha funnet bevis for at den mørke massen i universet er ufattelig mye eldre enn universet. Hvis det mørke stoffet og den mørke energien er så gammel og altså mye eldre enn universet, ville det bety at rom og tid eksisterte da universet oppsto. Det betyr også at det som eksisterer nå, består dels av noe meget gammelt og det "nye" som oppsto med Big Bang. Og det er nærliggende å spørre: Hvilken rolle spilte det "gamle" da det "nye" oppsto? Ble det "nye" til i det "gamle"? Og ved det "gamle"? Er "det mørke" genuint opprinnelig i den forstand at det eksisterer uten å være blitt til? Hva sier norske forskere og vitenskapsjournalister til at de må tenke nytt?

Også på samfunnets område finnes tema som ikke skal diskuteres. Vi skal nevne ett av dem, nemlig vår tids dilemma: Skal vårt økonomiske system fungere, må vi ha økonomisk vekst. Slik økonomien fungerer i dag, betyr det altfor store og økte utslipp av klimagasser og overforbruk av Jordens viktigste ressurser (vann, fisk og matjord). Prognosen for atmosfærens temperatur ligger nå på + 3,5 gr.C - et nivå som vil gi enorme konsekvenser for alt liv på Jorden. Da nytter det lite eller ingen ting at politikerne har en målsetting som går ut på å begrense temperaturøkningen til + 2 gr.C. Det er egnede tiltak som nytter, og slike er det mangel på. Temperaturen vil derfor fortsette å stige. I tillegg har vi altså overforbruket som øker i stedet for å avta. Det henger bl.a. sammen med den økte befolkningen på Jorden og det forhold at levestandarden og forbruket øker for kanskje 2 - 3 milliarder mennesker - noe som jo er positivt - men som Jorden ikke vil tåle. Hvor er diskusjonen om disse viktige spørsmålene?


                                                   ***

FORUM nr. 138

Det offisielle Norges "sannheter"
TV-programmet "Hjernevask" gjør oppmerksom på at det offisielle Norge bærer på noen "sannheter" som det ikke skal settes spørsmålstegn ved. Den som likevel prøver seg, blir gjerne tiet til taushet eller får en storm av protester mot seg, hvis vedkommende er for viktig til å bli tiet ihjel. Helseminister Hansen og advokat Cato Schiøtz er slike eksempler da de tillot seg å fortelle hva de hadde opplevd i forbindelse med "Snåsamannen". Taleføre materialistisk orienterte meningsdannere ga kraftig beskjed om at slike synspunkter var upassende i det opplyste Norge i 2009. Det som troverdige personer virkelig hadde oplevd, var uten betydning for disse mennneskene. Mediefolk synes å være sterkt representert i dette koret. Hvor er det blitt av den kritiske journalistikken?

Men de samme kreftene går også offensivt til verks. En av deres guruer, Richard Dawkins, fikk nylig rikelig TV - tid til å la utviklingslæren bli en ateistisk lære. Det skjedde uten debatt etterpå, og disse utsagnene ble stående som den endelige sannhet, uten kritiske merknader. Nå sendes programmet i reprise.

En representant for vitenskapen og NRKs Schrødingers katt var også på offensiven for ikke så mange måneder siden. De ville ha sin overbevisning bekreftet og demonstrert for all verden at ekte klarsyn ikke eksisterer. Til dette formål lokket de en intetanende klarsynt dame inn i en umulig testsituasjon. Damen, som i annen sammenheng hadde vist sine evner som klarsynt, feilet, måtte feile på grunn av testopplegget. Den stakkars damen ble tilsynelatende blottstilt mens NRK og "vitenskapen" triumferte åpenlyst: Klarsyn eksisterer ikke!

Nesten hver uke får vi demonstrert såkalte overnaturlige fenomen på TV. De blir annonsert som underholdning, antagelig for å unngå en storm av protester fra det offisielle Norge, som ikke vil ta inn over seg at det eksisterer reelle slike fenomen. Hvorfor er det så vanskelig? Det er vanskelig for den offisielle, materialistiske leiren fordi å anerkjenne slike fenomen som ekte, ville slå ben under mye av den tro de har identifisert seg med. For disse har også sin tro.

Det er også vanskelig for den religiøst troende leiren å akseptere paranormale fenomen, bl.a. fordi noen har fått dem til å tro at dette er overnaturlige ting som hører de onde makter til. Her er mao. stort behov for å sette et kritisk og saklig lys på vedtatte "sannheter" i begge leire - sannheter som favner langt videre enn det som er nevnt her. Jeg tenker bl.a. på forestillingen om Bibelen som Guds ord, sett i lys av hvordan de forskjellige bibelvariantene er blitt til. Hvorfor er den kritiske journalistikken taus?

Også de bibelforskerne som graver i jorden, lider åpenbart under den forestilling at de undere som Bibelen forteller om, er uttrykk for menneskelig fantasi. Også her hadde noen velplasserte kritiske spørsmål vært på sin plass. I det hele tatt synes en bedre forståelse av en rekke paranormale fenomen å være egnet til å hjelpe både religiøs lære og vitenskap videre fremover.

Ifølge den offisielle arvelighetsforskningen inneholder DNA gener som "koder" for produksjon av kroppens proteiner. Samtidig skal det samlede DNA inneholde den informasjonen som er nødvendig for å danne menneskekrroppen og de deler av psyken som styres av DNA. Ikke alle forskerne er enige i dette synet. Dessverre får motforestillingene ikke komme til orde i den offentlige debatt, selv om de har gode argumenter, som vi ikke kan komme inn på her. Her er altså påny en "sannhet" som burde testes gjennom kritisk journalistikk. Domineres media av journalister som identifiserer seg med den offisielle "sannheten"?

Det materialistiske synet på universet har til gode å svare på spørsmålet: Hvordan kan bevissthet oppstå av materie og energi? Før livet oppsto på Jorden, besto Jorden (og universet) av materie og energi. Det vil si at bevissthet, ifølge vitenskapen, via levende organismer, har oppstått ut fra materie og energi. Dette er en påstand som stilltiende er blitt en "sannhet" som ikke er verken begrunnet eller forklart.

Fortsettelse følger i neste nummer (nr. 139)


                                                   ***


FORUM nr. 137

Det "norskeste" man kan tenke seg
Det skjedde på et øyeblikk og var helt tilfeldig det bildet som oppsto som det norskeste man kan tenke seg. Det var en solfylt 17. mai. Vi kjørte oppover mot Vårli gård og så ned på det lille, typiske våningshuset til et småbruk i Ryfylke, som lå der på høyre hånd med flagg på stang. Da skjedde det. En svær mann, høy og bredskuldret, kom ut og stilte seg i bislaget som lå midt på langveggen av huset. Han hadde mørkblå uniform med gull og fylte hele døråpningen. "Guten var komen heim", han som var blitt admiral i det norske forsvaret var kommet hjem til sitt barndoms hjem i full "mundur" på den 17. mai. Her bodde søsken og foreldre slik de hadde levd i generasjoner. Ut av dette enkle miljøet var han kommet, han som var blitt en av samfunnets topper, men som likevel vedkjente seg sin herkomst - norsk på sitt beste. På den annen side et samfunn som gjør det mulig for den dyktige å nå høye posisjoner - typisk norsk det også. Dette glimtet av det norskeste man kan tenke seg, fikk vi i det tilfeldige øyeblikket vi kjørte forbi.

                                                  ***


FORUM nr. 135

Er media partiske i livssynsprogrammer?
Det er bra at media av og til ser kritisk på sitt eget arbeid, slik det skjedde i P2s Sånn er livet, den 02.04.09. Enda bedre hadde det antagelig blitt, hvis utenforstående hadde hatt styringen ved slike samtaler.

Et forhold vedrørende media som har virket påfallende for meg, har - såvidt vites - ikke blitt drøftet hittil. Det gjelder medias upartiskhet eller mangel på upartiskhet i samtaler om livssyn. Både når det gjelder valg av deltagere og samtalens innhold, får man inntrykk av at journalistenes personlige syn skinner sterkt igjennom - at journalisten fx har sterke sympatier med de såkalte humanetikerne. Deres taleføre representanter synes å ha klippekort til NRKs programmer og risikerer sjelden kritiske spørsmål. Jeg har hørt noen slike programmer. Og bare én(!) gang har jeg opplevd at vedkommende humanetiker ble fratatt rollen som dommer. Det skjedde i TV2, hvor Levi Fragell - som svar på journalistens spørsmål - måtte innrømme at det dreide seg om tro, og at de ikke visste mer enn andre.

Jeg har selv vært utsatt for tendensiøs journalistikk i "Verdibørsen". Programmet om paranormale fenomen, som jeg hadde foreslått, ble så ensidig i sin form og sitt innhold at NRK fant det riktig å ta hensyn til protestene og sende et nytt program om samme tema - et program som da ble noe mindre tendensiøst. Men det er det prinsipielle som er interessant. Hvordan unngå at journalistens personlige syn skal prege slike programmer. Det var derfor prisverdig at P2s Kristin Moksnes i sin samtale med kosmologen fikk frem at hans ateistiske syn ikke hadde en klar begrunnelse og derfor ikke var noe mer en tro.

Det må være jounalistens oppgave å avsløre, hvis vitenskapens prestisje brukes eller misbrukes til å "absolutisere" personlig tro, slik det bl.a. har skjedd i forbindelse med debatten om "Snåsamannen" og presentasjonen av utviklingslæren. Men det er klart at det blir vanskelig å avsløre hvis journalisten har de samme fordommene.

Målet for våre alles bestrebelser må være å komme nærmere erkjennelse av virkeligheten. Og det må være medias - og NRKs oppgave å bidra til det. Men da synes NRK å ha behov for en intern avklaring av sin holdning.

                                                   ***

FORUM nr. 133

Forandring
Ser vi på verden idag, springer det i øynene hvor mye nød og elendighet der er - på det pesonlige plan, sosialt og på statlig nivå. Og Change - ekkoet fra den amerikanske valgkampen har nådd ut til hele verden. Dette må forandres til det bedre. Men hvordan?

We are the world - vi er verden - er ikke bare et slagord, men virkelighet, hvordan? Det henger sammen med at vi preges av verden omkring oss fra vi var små. Verden har preget sine holdninger og prioriteringer inn i vår psyke, slik at det er blitt en del av oss - av det som er normalt - av vår kultur og livssyn eller religion. Og med denne ballasten i oss former vi verrden i vårt bilde, så og si.

I denne kulturen inngår også troen på at vi mennnesker bare har liten mulighet til å forandre oss selv. Skal vi forandre verden, må det derfor skje ved det som kan kalles systemforandringer - forandring av lover, avtaler, undervisning, ved å ta i bruk ny og bedre teknologi etc. Uten at vi har utviklet oss mye som harmoniske og empatiske mennesker, har vi fått tilgang til ressurser som kan ødelegge miljøet og klimaet på Jorden og påføre mennesker de største savn og lidelser. Slik sett er Jorden blitt farligre, det vil si at vi er blitt farligere for oss selv.

Av dette fremgår at vi må utvikle oss som mennesker, bli mer harmoniske i vårt indre, skal verden virkelig bli bedre. For vi er verden. Blir vi bedre, mer harmoniske, vil verden automatisk bli bedre. Spørsmålet blir da: Hvilke muligheter har vi mennesker for å forandre oss selv i harmonisk retning? Det finnes særlig to muligheter. Den ene som er ganske utbredt, går ut på å prøve å leve opp til et ideal, prøve hele tiden å være noe vi ikke er. Å disiplinere seg selv på denne måten er en strevsom øvelse, som de færreste klarer i lengden. Og stiller livet oss på prøve, har det gamle ego lett for å bryte frem igjen. Men erfaringen har vist, at i enkelte tilfeller kan en sterk religiøs opplevelse føre til en stor og varig forandring av sinnet i harmonisk retning.

Alternativet er å forandre oss slik at det vi tenker og gjør, blir automatisk annerledes, fordi vi har endret karakter - blitt mer harmoniske i vårt indre. Denne endringen kan skje og skjer gjennom selvinnsikt, som er beskrevet andre stederr på denne hjemmesiden. Noen synes dette virker skummelt - å begi seg inn i en prosess, hvor resultatet er ukjent, og hvor egenskaper, som en har identifisert seg med, kanskje oppløses og forsvinner. Det kan kreve mot å møte seg selv i en slik prosess. Men det er veldig interessant, og selv om det ligger i sakens natur at man ikke kan kjenne resultatet på forhånd, så vil forandringene skje i harmonisk retning. Man lever mer i fred med seg selv og kan glede seg over den roen som etter hvert melder seg, og som lar intelligensen realisere større deler av sitt potensiale.

Menneskene handler ikke i samsvar med denne innsikten - kanskje også fordi denne innsikten ikke er blitt allemannseie og del av vår kultur. Stort sett påvirkes barn og unge i ugunstig retning gjennom TV og internett etc. Vold er blitt underholdning, og så tror man at all denne voldelige og overfladiske action-påvirkningen ikke får konsekvenser i de unges psyke? Vi gambler.med vår fremtid. Konfliktfylte mennesker kan ikke skape harmoniske samfunn. Selvinnsikt er veien til indre harmoni.

                                                        ***

 


FORUM nr. 131

 Om å skape behov som man selv dekker
  
                                         Hvis de som skaper problemene, vil løse problemene, vil problemene bestå. Vil                                          de som skaper problemene, løse problemene, må de bare la være å skape dem.

Jeg har arbeidet i mange år i et land hvor det var (spissformulert) dekning for å si at næringslivets jurister skaper de problemene de selv lever av å løse. I dette landet "vrimlet" det av jurister i de store bedriftene - jurister som nærmest hele tiden mistenkeliggjorde sine motparter og økte konfliktnivået. Det har reist spørsmålet om noe tilsvarende finnes i andre yrkesgrupper? Og ser man etter, dukker det opp eksempler som i det minste peker i samme retning. La oss se:

Vi får fx høre at en kriminell person har rømt fra fengslet 18 ganger! Hver gang skal knappe politiressurser brukes for å gripe mannen igjen: Dessuten, får vi høre, at fengslene virker som skoler i kriminalitet. Og det må være tillatt å spørre: I hvilken grad skaper politi og fengselsvesen behov for sine egne tjenester?

Sykehusinfeksjoner er et tema fra tid til annen. Her brukes sykehusenes knappe ressurser til å ta seg av infeksjoner som sykehuset selv har skapt. Vi får høre at pasienterr blir syke av overmedisinnering. Og det må være tillatt å spørre: I hvilken grad skaper helsevesenet gjennom sykehusinfeksjoner, overmedisinering (og andre typer feil) behov for sine egne tjenester?

Det banker og finansinstitusjoner har stelt i stand er blitt tydelig i det aller siste. Det mest ekstreme i denne forbindelse er finansinstitutter som ga råd om lånefinansiert spekulasjon og altfor store lån basert på en forventet økning av boligprisene. I etterpåklokskapens lys har disse institusjonene levd stort på å dekke behov som de selv skapte. Og som til overmål førte til tap for klientene og dem selv. Hadde ikke politikerne grepet inn, hadde disse institusjonene dødd av sine egne feil.

Å love å lage et mer rettferdig skattesystem er en måte å bli populær på for politikere. Derfor er slike løfter en gjenganger ved de fleste valg. Ja, vi har hørt det i generasjoner. Hvorfor da ikke gjøre skattesystemet rettferdig? Ville man miste et godt argument?

Og hva med media? Skal den enorme satsningen på det populære skape den ettersørselen de selv har fordeel av? Da får det ikke hjelpe at uviktig blir gjort viktig og det som er viktig, blir uviktig.

                                                                         ***

Fine målsettinger eller tiltak?

Gjør det beste du kan og se etterpå om det var tilstrekkelig (Paul Hawken). Slik burde vi handle for å redde klimaet. Men hva skjer? Verdens ledere har nylig besøkt en jordskjelvrammet landsby i Italia og fattet følgende vedtak: Vi beslutter å begrense oppvarmingen av moder Jord til 2 grader C! Og tiltakene? Ingen! Har man ikke forstått at det er tiltak som skaper forandringer - målsettinger forandrer intet! Dette resultatet var man likevel ganske tilfreds med, selv om det ikke er sikkert at det overhode er mulig å begrense oppvarmingen til 2 gr.C, selv om man gjorde alt som er mulig å gjøre for å nå dette målet. Hva skal vi gjøre for å få bedre politikere? Må vi presse våre politkere til å gjøre jobben sin - til å lede? Det haster!


                                                      ***

FORUM nr. 129

Hvor lenge kan vi leve med selvmotsigelsene?

I vårt- og verdens nåværende økonomiske system blir det krise hvis det produseres og konsumeres mindre i år 2 enn i år 1. Kort fortalt henger det bl.a. sammen med at den internasjonale konkurransen hele tiden øker produktiviteten, slik at produksjonsapparatet frembringer ca. 3-5% større output i år 2 enn i år 1. For å unngå økt arbeidsledighet må konsumet derfor øke med ca. 3-5% i forhold til året før. I tillegg til konkurransepresset medfører produktivitetesøkningen også omstillinger og oppdateringer som er krevende for mange arbeidstagere. Mange tåler ikke presset og skyves ut. Det er der vi er nå. Konkurransepresset blir godtatt og opprettholdes. Det samme gjelder ønsket om økonomisk vekst. For å unngå negativ økonomisk vekst er regjeringene i alarmberedskap og treffer drastiske tiltak. Og resultatet? Rovdrift på Jordens ressurser og tilførsel av kjemikalier til miljøet med ukjente konsekvenser.

Konsumet må altså øke fra år til år for å opprettholde det økonomiske systemets funksjon, ikke primært for å dekke behov. Det viser også salgs- og reklameinnsatsen og søppelfyllingene som er blitt en "konsument" som i betydelig grad(?) hjelper det økonomiske systemet å fungere.

Det er viktig at vårt økonomiske system fungerer. Men er det ikke mulig å justere dette systemet slik at det fungerer bra uten å være avhengig av økonomisk vekst, at det blir et økonomisk system som dekker behov uten at vi må produsere så vi blir stresset og syke, og uten at vi må oppmuntres til å konsumere for å holde hjulene igang og unngå arbeidsledighet? Kan vi dessuten justere systemet slik at det fungerer bra uten å drive rovdrift på Jordens ressurser? Og da har vi ennå ikke nevnt klimaet som i høy grad ville ha godt av et økonomisk system som ikke er avhengig av økonomisk vekst for å fungere.


                                                        ***

FORUM nr. 128

Det gode selskap
Det gode selskap spiller en stor rolle i vår kultur, men hvordan? Det gode selskap har makt. Det bestemmer hva som er "sant". Bare det som er "sant" får lov av det gode selskap å komme til orde. Det som er "ikke sant", har tilsvarende problemer med å komme til orde. Det hindres ved å stenge tilgangen til media, ved å tie det ihjel, latterliggjøre det, utstøte det av det gode selskap eller bekjempe det; dette siste blir bare aktuelt, hvis det en sjelden gang skulle være personer med titler eller posisjoner som har forvillet seg over "på den gale siden", og som derfor på en måte må tas alvorlig. Og resultatet? Det gode selskap sørger for en ensretting av meningene i samfunnet, i det minste de som dominerer i det offentlige rom. Det gode selskap stenger seg selv ute fra riktig erkjennesle av virkeligheten.

Det er en kjent innsikt at det er de avvikene synspunktene, de som setter spørsmålstegn ved det etablerte, som bringer verden videre. Da det gode selskap nettopp legger lokk på mange av de avviknede synspunktene, betyr det at det gode selskap hemmer utvikling og nye innsikter på ulike områder i samfunnet. Det er bare mulig når det gode selskap ikke innser sin egen bremsende virkning, men tvert imot anser seg selv for å være på høyde med utviklingen.

Etter at media langt på vei lot seg styre av seer- og opplagstall, er det blitt hensiktsmessig for dem å unngå upopulær informasjon. Det gjelder å stå på god fot med det gode selskap. Ja det kan sågar være riktig å bli del av det gode selskap. De som savner kritisk journalistikk i media i dag, kan jo bare ties ihjel. Vår nære fortid har ved sine eksempler vist hvordan det gode selskap kan virke. La oss se på noen av dem i lys av vår innledende refleksjon.

Det har vært kjent lenge at stemningsbølger skapt av større menneskemengder kan gi utslag på en spesiell type måleinstrumenter. Denne effekten kom klart til syne i forbindelse med 9,11 - da tvillingtårnene i NY ble rammet. Måleinstrumentene som er plassert rundt omkring på kloden, ga utslag etter hvert som nyheten om den dramatiske hendelsen spredde seg verden rundt. Flere tidsskrifter rapporterte om dette fenomenet, blant annet Illustert Vitenskap. Resultatet var en strøm av protester til redaksjonen fra det gode selskap. At en stemningsbølge blant mennesker skulle gi utslag på et fysisk måleinstrument, var uforenlig med det gode selskaps syn på tilværelsen. Derfor var det feil å gi slik informasjon. Heldigvis var redaksjonen i Illustrert Vitenskap rakrygget og bekreftet riktighten av informasjonen: Virkeligheten er ganske enkelt slik, og det må vi selvsagt ta hensyn til.

Fenomenene rundt "Snåsamannen" har vært i media nylig. Det gode selskap, her representert ved media og personer med titler, kunne fortelle at det som skjedde, hvis det i det hele tatt skjedde noe spesielt, bare var ufarlig placebo etc., selv om det var uheldig at det i det hele tatt ble sagt at det skjedde noe. Denne "ufarliggjøingen" foretok de på bakgrunn av ideologi - uten noen form for undersøkelse av de ca. 40.000 enkelttilfellene. Det var også viktig for dem å få frem at det helseministeren hadde opplevd to ganger, bare kunne bero på tilfeldighet. Han ble også bebreidet for å ha sagt det han sa, selv om han - på spørsmål - bare hadde fortalt det som faktisk hadde skjedd. Ros til helseministeren for hans mot, åpenhet og ærlighet.

Darwins evolusjonsteori har fått stor oppmerksomhet i det siste, både av tilhengere og motstandere. Det siste har ikke vært til å unngå, selv om det gode selskap også her har hatt stor gjennomslagskraft i media - blant annet gjennom sin store guru Dawkins som har utvidet evolusjonsteorien til også å omfatte religionenes hovedspørsmål, nemlig om det finnes en Gud. Og det gjør det ikke, sier Dawkins, selv om heller ikke evolusjonsteorien har noe i seg som utelukker Guds eksistens. Men det var det ingen i media som fikk frem.

Mens verden fikk utvikle seg ganske fritt på finansens og økonomiens område i mange år, ble kritiske og advarende stemmer tiet ihjel av det gode selskap, ja mer enn det; de ble utelukket fra det gode selskap, selv om det i ettertid har vist seg at de hadde rett, og det gode selskap tok feil. Dette eksempelet viser med all tydelighet hvilke fatale konsekvenser det kan få når det gode selskap - på verdensbasis! - overser de kritiske røstene, i den grad de i det hele tatt får komme til orde.

Informasjon om det paranormale er uønsket i det gode, norske selskap, som er svært materialistisk orientert. Det paranormale kan man til nød lage useriøs underholdning av, men å antyde at det finnes reelle, paranormale fenomen - det ligger langt utenfor dét det gode norske selskap kan akseptere. Det ville slå beina under deres syn på tilværelsen. Det har TV Norge tatt konsekvensen av med sine "overnaturlige" programmer. Ved å presentere programmene som underholdning er de blitt tilstrekkelig "ufarlige" til å bli gjenstand for angrep fra det gode selskaps side. Dette gir en åpning for TV Norge til å orientere store deler av det norske folk om relle paranormale fenomen flere ganger om uken uten en storm av protester fra det gode selskap.

Etter denne lille rundreisen gjennom noen utvalgte eksempler er det nærliggende å spørre: Hvor godt er det gode selskap? Tenk om det gode selskap hadde vært mer glad i virkeligheten.


                                                      ***


FORUM nr. 123

Brasil og Sveits

I disse dager (febr. 09) finner to globale konferanser sted, en i Sveits, den andre i Brasil. De har ikke noe med hverandre å gjøre, bortsett fra at de samler mennesker som er opptatt av Jordens situasjon og dens fremtid. Men deres syn på Jordnes situasjon og fremtid avviker grunnleggende fra hverandre. Forsamlingen i Sveits har fokus på positive utviklingstrekk i verdensøkonomien, og hvordan kapitalismen og frihandelssystemet har ligget i bunnen for denne positive utviklingen. Mindre justeringer av dette systemet vil være tilstrekkelig for å unngå slike kriser som vi har nå, i fremtiden. Man har stor tro på teknologier som til dels ikke finnes ennå, og deres muligheter for å løse verdens store problemer: klima, sult, vann, ressurser etc. Økonomisk vekst skal fortsatt sørge for økt velferd for flest mulig mennesker.

I Brasil er man stort sett opptatt av de samme tema. Men løsningen på Jordens problemer krever noe mer enn justeringer av de eksisterende systemer som har ført oss inn i problemene. Verdens finanser og verdensøkonomien for øvrig må undelegges langt større myndighetskontroll, eventuelt på overstatlig nivå, for å tøyle privatøkonomiske utskjeielser og deres konsekvenser. Den internasjonale handelen søkes redusert ved større fokus på bruk av lokale ressurser. Man legger vekt på at Jordens miljø og ressurser ikke tåler en ubegrenset økonomisk vekst i tiår etter tiår.

Hva er de sterke og svake sidene til disse standpunktene?

Klimatrusselen ser ut til å melde seg fortere og med større tyngde enn man har regnet med i de miljøene som samles i Sveits. Dessuten lever de i et skisma. Skal det - litt justerte - økonomiske systemet fungere tilfredsstillende, må økonomiene i verden fortsatt vokse med noen prosent per år hele tiden. Kan Jorden tåle det? Man beveger seg ut på ganske tynn is når man forutsetter at til dels ukjent teknologi skal klare å gjøre denne veksten bærekraftig.

Den nye verdensorden som man har tanker om i Brasil, er foreløpig nettopp bare tanker. Det finnes ingen skisse av en teori. Og forutsetningen for å bli enige om noe, synes liten. Det finnes mange gode tanker om hva som er galt, og hva som burde være annerledes. Men veien til virkeliggjørelsen av disse tankene er ikke kjent og synes veldig lang.

Det begge miljøene ikke kan vite, og som man derfor ikke kan planlegge for, det er hvor- og hvor mange klimaflyktninger som vil skape konflikter når havet stiger, tørke eller oversvømmelser etc. ødelegger livsgrunnlagt og tvinger store menneskeskarer ut på vandring. Vi overser "føre var"-prinsippet og lever farlig!

                                                 * * *


FORUM nr. 119

Vil demokratiene smuldre innenfra?
Hva skjer når kriminaliteten i et land blir så omfattende at den overskrider politiets kapasitet? Hva skjer når myndigheter i et land beskytter kriminelle handlinger, slik som på Balkan og mange andre steder?.Ja, av og til lykkes det sågar kriminelle miljøer å innta myndighetsposisjon, slik det fx har skjedd i stater i Afrika og Asia.

Her skal vi se på politiets og demokratiets situasjon i stater der rettsvesenet fungerer. Vi står overfor en forholdsvis ny trussel - nemlig velorganisert, og teknologisk velutrustet internasjonal kriminalitet. Den har masse (illegale) penger, høy kompetanse og gjør hurtig bruk av de kriminelle mulighetene som ny teknologi åpner opp for. Dessuten har de en prinsipiell fordel ved at en liten gruppe med små, men avanserte midler, kan kreve omfattende, bredtvirkende og kostbar beredskap fra myndighetenes side for hele tiden og være beredt til å møte de kriminelles overraskende nålestikk, som hver for seg kan være ille nok. Det forhold at små kriminelle miljøer kan slå til hvor som helst og når som helst, krever altså store politiressurser for hele tiden å være forberedt overalt. Dette kan bety: Rettsapparatet kan bli for dyrt. Det kan bli vanskelig å rekruttere nok politi - ikke minst på de steder der politiet er blitt et foretrukket terrormål. Politiet har ikke folk til å rykke ut når det kommer mange hendelser på en gang. Opplysninger og bevis går tapt. Og kommer det til rettsak, kan det hende at rettsapparatets arbeid blir gjort vanskelig ved at vitner ikke tør vitne av frykt for represalier fra de kriminelles side.

For å forsvare demokratiet og uskadeliggjøre de kriminelle, kommer i tillegg at man etter hvert må bruke metoder som kan undergrave demokratiets prinsipper. Det kan være bruk av for lang varetektsfengsling, avlytting og overvåking etc. For å si det enkelt: Ved å forsvare demokratiet, blir man etter hvert nødt til å undergrave det. Blir viljen til kriminell handling for vanlig i samfunnet, slik at også politiet blir infiltrert, da er virkelig fare på ferde.

En gledelig utvikling
Etter hvert er det i den rike verden rike mennesker som er på søking etter mening med de årene som ligger foran dem. Når jeg har alt det som penger kan gi meg, og når jeg ser all nøden i verden som mine overflødige penger kunne bidra til å lindre, ja, da er det noen som lar tanke bli til handling. De oppretter et privat fond som har til formål å gi økonomisk støtte til igangværende utviklingsprosjekter eller de setter igang egne slike prosjekter. Den siste i rekken av kjente personligheter som avsetter deler av sin formue til slike formål, er Bill Gates - en av verdens aller rikeste menn. Han følger etter andre kjente personer, slik som Jimmy Carter, Bill Clinton, Al Gore, Kjell Magne Bondevik og for den saks skyld, Jostein Gaarder. Selv om de beløpene det her dreier seg om, er store, er de små i forhold til de beløpene som regjeringer i verden har til dispoissjon til slike formål. Men det er gunn til å tro at de private midlene forvaltes bedre og gir større resultater for hver krone enn regjeringenes innsats. Det er derfor løfterikt at stadig større beløp blir stilt til rådighet for slike formål etter hvert som stadig fler rike mennesker søker mening med sitt gjenværende liv og virke på denne måten.


                                                        ***

FORUM nr. 117

Nye faktorer i verdens utvikling
To næringspolitiske kommentarer

Det er mange store og små faktorer som sammen får verdenssystemet til å fungere. Her skal vi se på to "nye" faktorer, som er av global betydning, nemlig den høye oljeprisen og prisen på - eller knappheten på viktige matvarer. Hvorfor skjer dette, hvilke mekanismer gjelder? Hvilke konsekvenser vil det få, og hva kan gjøres?

Det er særlig tre grunnleggende faktorer som påvirker den langsiktige utviklingen av oljeprisen: De kjente reservene begynner å tømmes, samtidig med at nye muligheter blir stadig vanskeligere tilgjengelig og dermed dyrere. Dessuten øker etterspørselen etter olje på grunn av økt velstand blant en raskt voksende middelstand i en rekke ny-industrialiserte land, slik som India, Kina og Brasil. Den tredje faktoren gjelder bestrebelsene i verden i retning av å bli mindre avhengige av oljen som energikilde. Selv om de sistnevnte bestrebelsene idag demper veksten i oljeprisene noe, vil deres innflytelse antagelig øke sterkt i årene som kommer.

"Smitter" noen av disse tendensene over på matforsyningen - på pris og eventuell knapphet? Her er flere sammenhenger. Bak svært mange av matvareprisene finner vi kostnader for kunstgjødsel og transport - som begge påvirkes sterkt av oljeprisen. Men mengden av produsert mat blir derved ikke nødvendigvis resusert. Det kan og vil den derimot bli av en annen grunn. Åkerjorden har fått en ny og mer lønnsom bruksmåte. Den fortrenger matproduksjon til fordel for dyrking av råstoff til produksjon av bio-drrivstoff. Dette er en mektig konkurrent til matprodusjonen, og det av to grunner. Man gjør seg mindre avhengig av oljen som eventuelt må importeres fra politisk ustabile områder. Det er sterkt ønskelig i noen land. Dessuten reduseres CO 2 belastingen av atmosfæren da man her bare slipper ut igjen den CO 2'en som er fanget inn på forhånd gjennom dyrking av egnede vekster. Resultat: Det produseres mindre mat for verdens befolkning, som til overmål øker med ca. 70 millioner mennesker hvert år, og hvor stadig nye millioner har råd til å spise mer enn tidligere. Endret livsstil i mange i-land fører sågar til at overvekt er blitt et samfunnsproblem.

Det produseres altså mindre mat samtidig med at det blir dyrere å produsere og kjøpe den. Konsekvensene kom raskt og brutalt: Hundrevis av nye millioner fattige mennesker - ikke minst barn - får ikke dekket sine behov for mat.

Det finnes tiltak som i noen grad synes å kunne redusere mangelen på mat, men mens sulten melder seg allerede imorgen, så vil selv raske tiltak først virke om ett år eller to. Hva skjer i mellomtiden? Dessuten er det ikke gitt at de fattige noen gang vil få råd til å kjøpe den maten de trenger, selv om den skulle finnes.

Hva slags tiltak dreier det seg om? De fattige landene har mulighet for å øke avlingene fra jorden sin gjennom bedre metoder. Dessuten kan de øke de dyrkede arealene. Store dyrkbare arealer ligger dessuten brakk i mange i-land idag. Disse arealene er antagelig større - og har større produksjonspotensiale enn de arealene som går tapt på grunn av ørkenspredning og tørke etc. Men hvem dyrker og høster på disse nye områdene og bringer maten til de fattige? Det ser ut til at storstilte hjelpeprogrammer vil være nødvendige i mange år fremover. Spørsmålet er om den rike delen av verden - som også får dyrere mat, olje og energi - er rede til å stille opp til denne langvarige dugnaden?

Noen må tjene på dette systemet, slik det virker nå. Norge og de andre oljeeksporterende landene får bedre betalt for oljen og gassen og kan legge seg opp store formuer. Slik sett, er muligheten for å hjelpe tilstede. Men hvordan? Det er vanskelig å hjelpe ved å selge mat under markedspris. Hjelpen ville treffe skjevt og utkonkurrere lokale produsenter og derved også ramme mange som kunne ha klart seg uten hjelp. Å dele ut av mer-overskuddet synes derimot å være en mulighet, enten ved å subsidiere maten i de trengende områdene eller å kjøpe mat og dele ut mat direkte. Men også denne muligheten er vanskelig, blant annet på grunn av korrupsjon. På lengre sikt bør hjelpen dreie seg om å øke matproduksjonen i de fattige landene. Men hjelp i denne formen vil ikke nå frem i tide.

Men probelmstillingen gjelder ikke bare dem som eksporterer olje og som tjener stort på den høye oljeprisen. Omtrent tilsvarende gjelder for dem som eksporterer mat til høy pris. Her trengs både hjelp til å øke matproduksjonen og subsidiering av matprisene i de fattigste områdene. Men hvordan få det til på det praktiske plan?

Mens de som eier aksjer i olje og mat profiterer på de høye prisene som de også selv kan påvirke, må allmennheten - via skatteseddelen - stille opp for å hjelpe dem som blir hardest rammet av de høye prisene. Hvor langt og hvor lenge vi den samme allmennheten strekke seg for å hjelpe, en allmennhet som selv blir rammet av prisøkningen?

 


Lever vi av handel eller av det vi produserer?
Bestrebelsene innen WTO (World Trade Organisation) for å komme frem til en ny og verdensomspennende enighet om regler for verdenshandelen har nettopp brudt sammen. Det har vært kompliserte forhandlinger som vi ikke skal gå inn på her. Men det virker påfallende i hvor stor grad handel har vært i fokus og hvor lite vi har hørt om det faktum at vi tross alt lever av det vi produserer - om vi konsumerer det selv, eller om vi bruker noe av det til å bytte til oss varer og tjenester som andre har produsert, og som vi har bruk for. Alt i alt oppstår et enormt system for forflytning av varer - et system som de ulike myndigheter ønsker å innvirke på.

I bunnen ligger en felles og gjennomgående bestrebelse som går ut på å dekke viktige egne behov med landets egen produksjon. Er deler av denne produksjonen truet av billigere import fra utlandet, vil man beskytte seg ved hjelp av tollmurer eg/eller importkvoter som bidrar til å stenge (noe av) importen ute. På den annen side: Har et land gode forhold for å produsere mer av en vare enn de har behov for selv, ønsker landet å fremme eksport av denne varen - eventuelt med eksportsubsidier som letter varens tilgang til fremmede lands markeder. Dette er kjernen i den tautrekning som ikke førte frem til enighet i WTO nylig.

Forutsetning for forhandlingene har vært en felles forståelse av at såkalt fri - eller friere handel er noe alle vil ha fordel av. Slik har det stort sett vært hittil. Men gjelder det fortsatt på samme måte? En viktig medspiller har nemlig nylig meldt seg på arenaen. Det er "Global warming" - det forhold at transport av varer og mennesker yter et betydelig tilskudd til CO-2 utslippene til atmosfæren - og dermed til oppvarmingen av kloden. Det ser ikke ut til at menneskenes syn på handelens fortreffelighet er oppdatert på dette viktige punktet. Tenkningen synes mao å være foreldet. Landenes evne til å produsere for å dekke egne behov må komme mer i fokus. Når landene om forholdsvis kort tid påny kommer sammen for å se hva som kan reddes fra den sammenbrudte konferansen, er det påtrengende at tenkningen oppdateres på dette viktige punktet, slik at varetransportene og tilhørende CO-2 utslipp kan reduseres.


                                                    ***

FORUM nr. 116

Systemforbedringenes muligheter og begrensninger
Behov for en avklaring

Mennesket - det vil si menneskets psyke - står bak det aller meste som på godt og vondt skjer på alle nivåer i verden. Nå skulle man tro at tiltak for å rette på ugunstige forhold i samfunnet, var rettet mot menneskets psyke. Men det er de vanligvis ikke. Tiltakene består i de aller fleste tilfellene i det som kan kalles systemforbedringer - forbedringer av lover og regler, avtaler, organisasjon, budsjettrammer, bedre kontroll, bedre teknologi, større åpenhet, bedre informasjon og undervisning, mer og bedre hjelp etc. 

Jeg er klar over at samfunnspsykologi er et fag på mange universiteter, og at det som etterlyses her, kanskje finnes. I så fall lever det en for anonym tilværelse. For det burde bli bedre kjent hva ulike psykiske tilstander, slik som frykt, hat, hevn, egoisme, ønsket om gjenvalg, om et godt ettermæle, om ikke å tape ansikt, om å fylle sin bankkonto etc. kan føre til på ulike nivåer i samfunnet.

Spørsmålet er (1) Hva slags beslutninger eller handlinger eller utviklinger kan ulike psykiske tilstander hos beslutningstagere og grupper føre til? (2): Tas menneskets psykiske tilstand som en gitt størrelse? Hvor langt man kan forbedre et samfunn - eller verden - ved hjelp av systemforbedringer? Og (3): Vil de nye systemforbedringene som iverksettes for å motvirke en ugunstig utvikling, kunne undergrave andre verdier i samfunnet, slik vi allerede ser svake tendenser til ved at fx personvernet svekkes?

 

 

Ambisiøse målsettinger eller virksomme tiltak?

I den senere tid har politikere på flere nivåer hatt en tendens til å formulere målsettinger på ulike områder. Store debatter kan ligge forut for slike formuleringer som kan bli feiret med stort alvor - kanskje også med patos. Her følger noen ferske eksempler på slike målformuleringer: Vi skal bli CO2-nøytrale innen år 2050. Vi skal begrense den globale temperaturstigningen til 2 gr. C. Antallet sultende mennesker på Jorden skal halveres innen 2015. etc.

Det man synes å overse er, at slike mål ikke forandrer noen ting. Ofte er de også glemt etter noen tid - eller redusert eller omformulert. De er da også i mange tilfeller bare hentet rett ut av luften da de ble gittt. En realistisk vei til målet er ofte ikke skissert, bortsett fra å henvise til teknologier som ikke ennå finnes. Det burde være unødvendig å si det. Men det som bidrar til å oppnå det man ønsker, er tiltak, tiltak som settes igang raskt. Pompøse målformuleringer er derfor ikke nødvendige, ja ofte ikke engang egnet til å bringe saken videre. Derimot kan de avspore oppmerksomheten, og få folk til å tro at man har gjort en bragd, mens man i virkeligheten ikke har gjort noe som helst, selv om man kanskje tror det selv.

Moralen av dette må være å legge all energi i å finne så mange egnete tiltak som mulig og å gjennomføre dem raskt. Kanskje oppnår man på denne måten mer enn det målet man hentet ut av luften for X antall år siden.


                                                     ***

FORUM nr. 115

NRK - eksponent for ensretting av meninger

På hvilken måte? - NRK synes å unngå å drøfte fenomen som kan sette spørsmål ved det anstendige, men materialistiske verdensbilde som NRK formidler. Det gjelder også forskningsjournalistikken, hvor alt som kommer fra "mainstream" forskningshold stort sett formidles ukritisk, selv om kritiske spørsmål ofte hadde vært på sin plass.

Skal NRK bare være tilskuer når andre TV-stasjoner henter frem og betrakter ting som det offisielle Norge og NRK har gjemt under teppet? La meg nevne noen eksempler. TVN har to ganger sendt et utmerket norsk dokumentarprogram om de såkalte kornsirklene. Dette er et svært merkelig, men ekte fenomen som vanskelig kan forklares ut fra et materialistisk verdensbilde. NRK og det offisielle Norge reagerer med taushet. TVN har på en overbevisende måte også vist at det må finnes en 6. sans som vanskelig kan forklares ut fra et materialistisk verdensbilde. Discovery Channel yter også sine bidrag. Og senest for få uker siden måtte svensk TV4 motstrebende innrømme at de nå - gjennom sitt eksperiment - hadde demonstrert at telepati er et ekte fenomen. Til overmål har NRKs egne medarbeidere - bl.a. Øystein Rakkenes - opplevd merkelige ting i India. NRKs folk mente at et slags uforklarlig fusk måtte være den eneste mulige forklaringen på det aktuelle fenomenet - et åpenbart ekte fenomen som helst ikke burde eksistere, fordi det rokker ved det materialistiske verdensbildet som stort sett er opplest og vedtatt i det offisielle Norge idag, og som NRK dessverre er en del av.

Vil NRK fortsatt stenge seg selv og sitt publikum ute fra en spennende oppdagerferd inn i en ukjent, men reell, utvidet virkelighet - en virkelighet som har potensiale i seg til å forene religion og vitenskap?


                                                       ***

FORUM nr. 113

Rettferdig skattesystem

Skattetrykket er et tema i den politiske debatten før de fleste valg. Det er spørsmål om det totate skattetrykket og fordelingen av dette trykket på ulike grupper av befolkningen. Aktørene her er politikere og media. Innholdet følger et kjent mønster. Høyresiden vil ha mindre skatt - ikke minst for næringslivet som skaper arbeidsplasser, og som ikke må få en skattemessig grunn til å flytte virksomhet ut av landet. Venstresiden vil omfordele skattetrykket - da det ikke er så aktuelt lenger å øke det. Det betyr at de "rike" skal betale mer, de med lav inntekt skal betale mindre. I sum betyr det at man vil gjennomføre en mer rettferdig beskatning.

Uttrykket: "en mer rettferdig beskatning" er nesten blitt et mantra som gjentas med ujevne mellomrom. Og det er nærliggende å spørre: Hvorfor har man ikke skapt et rettferdig skattesystem for lenge siden når ulike regjeringer har snakket om det i flere generasjoner? Kaster politikerne på venstresiden blår i øynene på folk når de angivelig går inn for en mer rettferdig beskatning? Det har nemlig vist seg å være svært vanskelig å skattlegge høye inntekter og store formuer "rettferdig", fordi enkelte av mulightene for å slippe unna på lovlig måte er vanskelige å fjerne. Hvilket spillerom har politikerne i virkeligheten når det gjelder å forandre skattesystemet? Er dette et spill som media unnlater å avsløre? Med i problemstillingen er også det forhold at inflasjonen - om stor eller liten - hele tiden bidrar til en automatisk skatteskjerpelse, hvis beløpsgrensene i skattesystemet ikke justeres år for år. For media er tiden inne nå, i god tid før neste valg, til å drive folkeopplysning om dette temaet.
                                                                       
                                                                       ***

FORUM nr. 111

"Månelandingen" er viktig
et bidrag til klimadebatten av Johan Lem

Hvordan gjøre økonomisk aktivitet mindre skadelig for klimaet?
En oversikt og refleksjon over problemstillingen.

Ved denne korte analysen bruker vi følgende systematikk:
1) Hvordan vil klimaet reagere på fortsatt uhemmet økonomisk vekst, men med betydelige teknologiske forbedringer for å redusere skadene for klimaet.
2) Hvor mye kan skadelige utslipp reduseres gjennom redusert økonomisk vekst - nullvekst eller negativ vekst - uten teknologiske forbedringer
3) Hva kan oppnås for klimaet ved begge typer tiltak i kombinasjon - nullvekst eller negativ økonomisk aktivitet sammen med teknologiske forbedringer?

Analysen nedenfor har ført frem til følgende konklusjoner:
Lykkes vi i løpet av få år å fange all CO2 fra alle gamle og nye konvensjonelle kraftverk (kull, olje, gass) og føre gassen ned i jordskorpen for å la den bli der for alltid, så kan løsningen av klimaproblemet være innen rekkevidde, selv med fortsatt betydelig økonomisk vekst, og selv om overgangen til fornybare energikilder ville være beskjeden. Men den økonomiske virksomheten må antagelig få en øvre grense av andre grunner, og da særlig av mangel på vitale ressurser, slik som vann, fisk og åkerjord til en økende befolkning. Forutsetningen for denne konklusjonen er at størrelsen på Jordens totale, levende biomasse ikke reduseres, og at økningen av den globale temperaturen blir stanset på et nivå som hindrer at tundraene tiner.

Svikter disse forutsetningene, og lykkes vi ikke raskt nok med denne CO2-fangsten, slik at reduksjonen av CO2-utslipp må skje ved hjelp av en kombinasjon av (1) det tross alt begrensede antallet mulige "rene" energikilder i kombinasjon med energisparing og (2) en sterkt redusert økonomisk aktivitet (ikke bare redusert vekst), da står vi overfor en svært kritisk situasjon. Grunnen er at en så sterk reduksjon av den økonomiske aktiviteten, som vil være nødvendig for å oppnå tilnærmet null-utslipp, ville påføre menneskene i i- og u-land så store begrensninger i deres livsførsel at det kan oppstå sterke, ukontrollerte, psykiske reaksjoner som vil kunne redusere evnen til rasjonell tenkning og handling. For å takle en slik situasjon uten kaos vil en stor modenhet i befolkningen være nødvendig.

Spørsmålet er også om det eksisterer en praktikabel økonomisk teori som takler reduksjon av den økonomiske aktiviteten. Her er to bredtvirkende virkemidler for å redusere den økonomiske aktiviteten skissert: (2,1) Samkjørt og suksessiv reduksjon av arbeidstiden (under automatisk opprettholdelse av konkurranse og innovasjon) og (2,2) brensning av internasjonal transport av varer, tjenester og penger ved hjelp av gebyrer. Dette innebærer at man bremser drivkrefter i den økonomiske aktiviteten, særlig den internasjonale konkurransen, og reduserer konsekvensene av den økonomiske aktiviteten ved å redusere den økonomiske aktiviteten selv - nemlig ved å redusere den tillatte arbeidstiden globalt.

Analyse - oversikt
1) Vi gjør ikke noe med den uhemmede økonomiske veksten, som eksisterer idag, men gjør dens konsekvenser mindre skadelige for klimaet særlig ved hjelp av bedre teknologi på en rekke områder: Det kan (1a) gjøres ved å bedre energiproduksjons-teknologien på flere områder. Ved (1b) å gjøre teknologiene for produksjon og transport av produktene bedre. Ved (1c) å gjøre produktene teknologisk bedre og (1d) ved å gjøre forbruket mindre skadelig for klimaet gjennom teknologiske forbedringer.

Men før vi går videre, vil vi se litt på det vi har kalt den uhemmede økonomiske veksten. I vår globaliserte verden er veksten primært drevet frem av den internasjonale konkurransen som fører til en økt produktivitet på fra 3 - 7% per år. Skal dette ikke føre til økt arbeidsledighet, må konsumet økes tilsvarende: Vi får en økonomisk vekst på omtrent like mange % per år. Men mange steder er arbeidsledigheten likevel stor, slik at bestrebelsene i retning av økonomisk vekst øker ytterligere. På verdensbasis dreier det seg kanskje om en milliard mennesker eller mer som ikke har full sysselsetting. Det tallet vil øke fordi halve Jordens befolkning nå er under 25 år - mennesker som utålmodig vil se seg om etter arbeid i årene som kommer. Dessuten øker Jordens befolkning med ca. 70-80 millioner mennesker hvert år! - mennesker med behov og ønsker som også skal dekkes, og som gir et press i retning av mer økonomisk vekst. I tillegg finnes også andre og mindre viktige vekstfaktorer.

Dessuten finnes utslipp av klimagasser som ikke direkte henger sammen med økonomisk aktivitet og vekst, men med menneskenes angst og mistenksomhet. Vi tenker på rustningsindustrien, militærøvelser og kriger etc. som også bidrar til drivhuseffekten, men som vi ikke går nærmere inn på her.

Kan forbedringene av diverse teknologier akkurat kompensere for konsekvensene av den uhemmede økningen av den økonomiske aktiviteten? Hvis svaret er ja, da skader vi klimaet fortsatt like mye som før teknologiene ble forbedret. Hvis svaret er nei, da skader vi klimaet mer enn tidligere. Hvis teknologiforbedringene derimot kompenserer for mer enn den økonomiske veksten, vil vi få en noe bedret utvikling for klimaet enn vi ellers hadde fått.

2) Vi bekjemper skadene som påføres klimet ved å redusere den økonomiske aktiviteten, men uten å forbedre teknologiene. Hva kan oppnås ved denne typen tiltak? Vil det være tilstrekkelig til å stanse den ugunstige utviklingen av klimaet? Det synes klart allerede her at selv med null-vekst i økonomien vil vi ha en fortsatt omtrent like ugunstig påvirkning av klimaet som idag. Det ser ut til at vi vil måtte redusere den økonomiske aktiviteten betraktelig - ikke bare til null-vekst, men også til negativ vekst - for å få en reduksjon av den ugunstige påvirkningen av klimaet som monner. Spørsmålet er om vi har kunnskaper nok til å gjennomføre en krympende økonomisk politikk uten at det blir depresjon eller kaos i verdensøkonomien. Dette kommer vi tilbake til.

3) Hva kan oppnås ved å ta i bruk begge typer tiltak i kombinasjon - negativ økonomisk vekst eller null-vekst kombinert med teknologiske forbedringer?

Analyse
Vi går tilbake til 1) og undersøker hvilke teknologiforbedringer som kan utføres på de ulike områdene for å motvirke konsekvensene av den uhemmede økonomiske veksten.

1a) Bedret teknologi i energiproduksjonen
Her står en rekke muligheter til disposisjon. De kan deles i to grupper: Energiproduksjon kan flyttes til mindre belastende former for energiproduksjon, og eksisterende energiprodukson kan gjøres mindre belastende for klimaet.

Vi tar det første alternativet først: Mindre- eller ikke belastende former for energiproduksjon er nå særlig: vannkraft, vindkraft, bølgekraft, solenergi, varmepumper, jordvarme og atomkraft. Slike energiformer kan brukes til å dekke tilleggsbehovet for energi som følge av den økonomiske veksten; men også til å erstatte energi som idag belaster klimaet.

Vannkraft har ennå et betydelig potensiale i utviklingsland. Det gjelder også vindkraft og solenergi som sammen med varmepumper har et betydelig potensiale også i i-land. Atomkraften bygges videre ut i mange land og spiller en stor rolle i den totale energiforsyningen. På grunn av den vanskelige lagringen av radioaktivt avfall og slektskapet til atomvåpenproduksjonen vil denne energikilden ikke helt kunne erstatte konvensjonelle kraftverk. Andre prinsipper for utvinning av atomkraft er under utprøving, men de forventes ikke å kunne spille en vesentlig rolle i den aktuelle situasjonen.

Eksisterende teknologi for produksjon av energi kan særlig forbedres ved å gjøre konvensjonelle varmekraftverk (kull, olje, gass) fri for CO2-utslipp. Det gjøres ved at all CO2 skilles ut og føres ned i jordskorpen og holdes fanget der. Teknologien finnes ikke ennå i ferdig utprøvet stand. Et fullskalaprosjekt er under forberedelse i Norge. Tyskland har også fattet beslutninger i denne retningen. I Danmark finnes et testanlegg som fungerer. Men den valgte prosessen skal medføre at 25-30% av energien går tapt. Danskene har også undersøkt lagringsforholdene for CO2 i jordskorpen og funnet at mulighetene, bare i Danmark er enorme. Dette alternativet er svært lovende hvis man får teknologien til å fungere på en økonomisk tilfredsstillende måte. Men det er altså ikke sikkert. Dette alternativet er lovende, fordi det ville virke bra for klimaet, og fordi det ville kunne anvendes svært bredt og antagelig ganske fort i hele verden. Forutsetningen er at den lagrede CO2-en ikke siver ut i atmosfæren etter hvert. Der eksisterer også en liten usikkerhet.

Av de kjente forbedringsmulighetene synes den nevnte å ha det største potensialet. Men det finnes også andre muligheter. Ved produksjon av råolje og naturgass skal det også være mulig å redusere utslippene, men de tekniske løsningene kan vi ikke gå inn på her. Fører disse bestrebelsene frem til utslippfri produksjon av elektrisitet og fjernvarme i tilnærmet konvensjonelle kraftverk, står "ren" elektrisk energi til disposisjon i nærmest ubegrensede mengder. Gjennom fjernvarmeprosjekter blir spillenergi brukt til CO2-fri oppvarming.

Vi skal nå se på mulighetene for å forbedre teknologiene som idag blir benyttet når varer og tjenester skal produseres og transporteres - alternativ 1b) i inndelingen ovenfor. Vi står her overfor et mangslungent og uoversiktlig produksjonsapparat. Brukes elektrisitet, blir oppgaven å bruke mindre. Brukes fossile drivstoffer, gjelder det å bruke mindre eller helst å gå over til elektrisitet, der det er mulig. Sjøtransport bør ha mulighet for å gå over fra diesel til hydrogen som er fremstilt på en utslippfri måte, dvs vhja solenergi eller elektrisitet. Det samme gjelder transport med jernbane, som bør benyttes i størst mulig grad. For alternativet - trailertransport - har ikke de samme mulighetene. Biodrivstoff synes å være den beste løsningen for denne transporten. Men mengden av biodrivstoff er begrenset inntil man har teknologi for å bruke trevirke, halm og lignende som råstoff i produksjonen av biodrivstoff i stedet for mais og sukkerrør etc. som "tar" åkerjord fra ordinær matproduksjon. Når den nye teknologien foreligger, bør trevirke ikke brennes når man rydder plass for jordbruk, men brukes til produksjon av biodrivstoff.

Ved produksjon av tjenester er det flyreisene vi primært må se på. Det er mulig at flyene kan gjøres enda litt sparsommere i bruken av drivstoff. På lengre sikt synes hydrogen også å være en mulighet. Men gjennom økt bruk av elektronisk kommunikasjon til erstatning for personlige møter synes det å være et stort potensiale for reduksjon av utslippene av CO2 ved produksjon av tjenester.

Hva kan gjøres på teknologiens område for å gjøre produktene bedre hva angår utslipp av klimagasser - alternativ 1c) i vår inndeling ovenfor? Hva slags produkter snakker vi om? Det synes primært å være produkter med et slags maskineri, slik som produksjonsmaskiner og biler, busser etc, dessuten produksjon av kjøtt og drivhusprodukter. Vi ser på dem i tur og orden:

Produksjonsmaskiner dekker et enormt spekter av ulike maskintyper som har det til felles at de aller fleste stasjonære maskiner kan drives elektrisk - og da bør de også drives på den måten. Biler og busser med liten aksjonsradius kan og bør også drives elektrisk. For de øvrige synes en hybridløsning med elektrisitet og gjerrig bruk av biodrivstoff å være det mest nærliggende alternativet. Lenger fremme i tid ligger hydrogen som er produsert utslippfritt.

Kjøttproduksjon i store kvegfarmer belaster klimaet med utslipp av store mengder metangass som skal være 20 ganger verre for klimaet enn CO2. Det er ikke kjent at det eksisterer teknologi som kan gjøre denne produksjonen mer klimavennlig. På lengre sikt kan man kanskje tenke seg dyr som fordøyer fôret bedre eller utvikling av fôr som dyrene fordøyer bedre.

Dyrking av blomster og grønnsaker i drivhus er etter hvert blitt ganske energikrevende. Solenergi og elektrisitet synes å bli brukt noenlunde optimalt i denne produksjonen idag.

1d) Hvordan kan (det samme) forbruket gjøres bedre, dvs med mindre skader på klimaet? Det ser ut til å være mulig å gjøre deler av forbruket bedre uten å redusere det. Å erstatte kjøtt med planteføde er et virksomt midddel her. Avfallshåndteringen i kommunene kan gjøres mindre skadelig for klimaet ved å fange opp metangassen og uskadeliggjøre den. Man kan flytte etterspørsel fra produkter til tjenester. Man kan og bør bruke tog eller buss i stedet for bil eller fly. Det forutsetter at de offentlige transportmidler bygges ut. Man bruker lokale tresorter i stedet for eksotiske sorter som er transportert over store avstander. Man bruker lokal mat i stedet for matvarer fra fjerne strøk. Man isolerer boligene bedre. Man gjør større bruk av varmepumper etc.

Myndighetene må i større grad bruke "pisk og gulerot" i klimapolitikken. Den går ut på å gjøre klimagunstige ordninger attraktive og å avgiftsbelegge ugunstige ordninger: dyrere bruk av CO2-produserende biler - (eventuelt også bilfrie dager eller tider) - dyrere flyreiser og cruisreiser etc. En CO2-avgift på all internasjonal varetransport vil bremse konkurransen og transporten i takt med avgiftens størrelse. Mange transporter med marginal lønnsomhet vil da bortfalle, og mer av produksjonen vil foregå nærmere markedene for disse varene. En CO2-avgift på betalingsstrømmene knyttet til denne varehandelen ville virke på samme måte. Men i tillegg kan situasjonen bli så kritisk at visse aktiviteter må forbys, hvis de i den store sammenheng er lite viktige og samtidig forurenser mye, som fx privatfly, drivstoffslukende kjøretøyer, lystbåter samt romturisme!.

 

Konklusjon fra 1):
Den uhemmede økonomiske vekstens "bærekraft" står og faller med én teknologisk løsning, nemlig at CO2 kan utskilles av avgasssene fra konvensjonelle kraftverk og lagres dypt nede i jorden med endelig virkning. Svikter denne muligheten, må vi tenke nytt. Å redusere den økonomiske aktiviteten drastisk rykker da vesentlig nærmere. Kanskje må veksten begrenses av andre grunner enn hensynet til klimaet? Vi tenker da på knappe ressurser, slik som vann, fisk og åkerjord. Men nye teknologiske løsninger med nye muligheter ligger på den annen side i startgropen. Såkalte bio-membraner er kanskje en slik mulighet med stort potensiale. Slike membraner kan øke matproduksjonen på flere måter og samtidig reflektere en større del av sollyset, slik at de motvirker oppvarmingen av Jorden. I det hele skjer det mye på forskningsfronten nå som krever offentlig innsats for å bli testet og eventuelt satt ut i livet så fort som mulig.

Men det finnes enda en faktor i denne problemstillingen - noe som ikke er direkte styrt av den økonomiske aktiviteten vår. Enorme områder med permafrost begynner nå å tine fordi klimaet er blitt littt varmere. Etter hvert begynner tundraen å avgi metangass. Hva kan gjøres for å uskadeliggjøre eller motvirke tilsiget av denne farlige klimagassen? Her finnes ingen kjent teknologi. Kan noe av skaden kompenseres med skogplanting i stor skala på den opptinte tundraen - for derved å binde mer av den CO2-en som finnes i atmosfæren, i biomasse? Er man optimistisk, kan man kanskje tenke at metangassen fra tundraen kan samles opp og omformes til mat på følgende måte: Det finnes bakterier som lever av metan. Derved blir kjemisk materie omdannet til organisk stoff. Dette stoffet kan danne utgansgpunktet for produksjon av proteiner som kan inngå i dyrefor. Det kan sågar inngå i den næringsvesken som brukes for å produsere kunstig kjøtt basert på dyrking av stamceller som i sin tur er orientert mot dannelse av kjøttvev.

 

2) Hva kan oppnås ved å redusere den økonomiske veksten til null eller til å bli negativ? Første spørsmål blir da: Hvordan redusere veksten til null (2a) og hvordan redusere den økonomiske aktiviteten ytterligere (2b)? Og hvilke konsekvenser vil det ha for klimaet?

Den enkelte kan tjene mindre eller bruke mindre enn han/hun tjener og spare resten, hvilket innebærer oppsamling av fremtidig forbruk. Går mange inn for å tjene mindre og bruke tilsvarende mindre etter hvert som behovene er rimelig godt dekket, vil det bety en reduksjon av den økonomiske aktiviteten. På personplanet kan man kanskje regne med en viss reduksjon av bruk og kast-mentaliteten og av annet forbruk som ikke innvirker vesentlig på livskvaliteten. Det finnes et stort forbruk som har til hensikt å dekke psykiske behov. Men den forbruksreduksjonen man kan forvente i i-land vil være langt mindre enn den veksten som vil måtte komme i utviklingsland. Skal man få en reduksjon av den økonomiske aktiviteten som monner, må tiltak settes i verk på nasjonalt og globalt nivå. Da er det ett tiltak som peker seg ut, og som vi allerede har antydet:

Den økonomiske veksten er nå drevet frem av internasjonal konkurranse som gir en vekst på 3 -7% per år eller mer. For å unngå arbeidsledighet må denne veksten konsumeres. Veksten tas mao ut i form av økt levestandard. Man kunne også tatt den ut i form av en tilsvarende redusert arbeidstid, slik man har gjort det i flere trinn tidligere. Gjorde man det etter internasjonale avtaler, ville den økonomiske veksten stoppe opp uten at de drivende kreftene i det økonomiske systemet ville bli lammet. Ønsket om å forbedre produkter og prosesser ville beså. Det samme gjelder bedriftenes ønske om å overleve i en internasjonal konkurranse. Det økonomiske systemet ville altså fortsatt fungere som før. Det samme systemet kunne videreføres og også virke etter hensikten med en planlagt negativ vekst, fordi lovmessighetene er de samme.

Når arbeidstiden på denne måten blir gradvis redusert,vil menneskene få mer fritid. Hva kan den tiden brukes til uten at det går ut over klimaet? Aktuelle stikkord her er: Pleie av et stigende antall gamle mennesker, multimedia-aktiviteter, meditasjon og andre av alternativbevegelsens tjenester, plastisk kirurgi(?), Store og populære, men CO2-genererende arrangementer må man på den annen side antagelig se bort fra eller redusere betraktelig, slike som olympiader og en rekke andre kultur- og sportsarrangementer på internasjonalt, nasjonalt og delvis også på regionalt nivå.

Til slutt vil vi nevne investeringer som settes i verk av gammel vane, som om en alvorlig klimakrise ikke ligger foran oss - investeringer som konsekvensene av klimaforandringene om få ti-år med stor sannsynlighet vil gjøre uaktuelle. Slike tiltak kan med fordel droppes. På den annen side kan vi forvente økt økonomisk aktivitet for å takle konsekvensene av klimaforandringene: økt havnivå, nye strømmer av klimaflyktninger etc.

Dette var refleksjoner knyttet til en økonomisk vekst ned mot null. Men det ser ut til at en rekke av disse tankene vil være gyldige også ved en negativ økonomisk vekst. Reduseres arbeidstiden mer enn det som skal til for å kompenseree for den årlige økonomiske veksten, vil man få en negativ økonomisk vekst, dvs en krympet økonomi, hvor drivkreftene fortsatt ville være til stede og virksomme som ved vekst-økonomien. Man ville fortsatt konkurrere, fortsatt øke produktiviteten, fortsatt utvikle nye teknologier. Gevinsten ville man ta ut i form av mer fritid. Oppgaven vil da bli å gjøre fritiden attraktiv og fritidsaktivitetene lite skadelige for klimaet.

 

3) Kombinasjonen av 1) og 2)
Selv om denne lille analysen bare er kvalitativ, synes det allerede klart at det er teknologiforbedringer som primært må gjøre den økonomiske aktiviteten "spiselig" for klimaet samtidig med at man går over til mer klimavennlige varianter av produkter og prosesser, der slike foreligger. Skulle den økonomiske aktiviteten reduseres så mye som synes nødvsndig ut fra hensynet til klimaet, ville det hele stå i fare for å bli ukontrollerbart og i verste fall kaotisk. Det hele står og faller med CO2-rensingen av konvensjonelle kraftverk. Lykkes ikke det, må vi tenke nytt og inkludere ganske drastiske tiltak.

Det finnes også 4-5 helt spesielle tiltak på globalt nivå, som er vist på TV, og som ville bety en ytterligere eksperimentering med klimaet på Jorden. Selv de enkelte forslagsstillerne vil bare anbefale sine tiltak i ekstremt kritiske situasjoner. De er derfor ikke drøftet her.

Med blikk på dagens situasjon: Hva vil vi mennesker - menneskeheten - kunne få til for å redde klimaet på Jorden? Det ser ut til at CO2-rensing av Jordens konvensjonelle kraftverk ikke kan komme på mange år ennå. De virkemidlene som står til disposisjon i mellomtiden, er småskala reduksjoner av CO2 (og andre drivhusgasser), CO2-fri produksjon av elektrisistet (sol, vind, vannkraft etc.) og negativ økonomisk vekst (planlagt reduksjon av produksjon og forbruk), hvor to sentrale virkemidler er nevnt: Generell arbeidstidsreduksjon og skattlegging av internasjonal handel. Men vil dette være tilstrekkelig

                                                                      ***


 FORUM nr. 110 RELIGIONSFRIHET
ER BLANT ANNET
FORELDRENES RETT
TIL Å STENGE
BARNA INNE
I SINE ILLUSJONERS
FENGSEL 

 

 

 

Ytringsfrihet og vår

nestes "ømme tær"


I den senere tid er vi blitt konfrontert med situasjoner som har

forundret oss og av og til skremt oss. Vi har sett at noen reagerer

så kraftig på visse ytringer eller hendelser at vi

ikke riktig skjønner sammenhengen; hvorfor er en situasjon

så spesiell at den utløser reaksjoner, og hvorfor

reagerer noen så kraftig?

 

 

 

Hva slags situasjoner snakker vi om? Muhammedkarikaturene i

diverse media eksponerte problemstillingen påny og minnet

oss bl.a. om Salmon Rushdie-saken. I Tyskland ble et teaterstykke

tatt av plakaten fordi det inneholdt noe som kunne skape sterke

reaksjonner. Dette kalles selvsensur. Nylig vakte bildet av en

gris som hang på en barneavdeling på et sykehus, reaksjoner

hos noen med krav om at bildet skulle fjernes. Midtøsten-eksperten

Sissel Wold er blitt utsatt for trusler fordi hun i sin forskning

har funnet og gitt uttrykk for opplysninger som noen fundamentalistiske

Israel-venner i Norge finner ubehagelige. I Tallin er det store,

folkelige demonstrasjoner mot at et minnesmerke skal flyttes til

en mindre dominerende plass i byen.

 

 

 

Hva kan ligge bak disse til dels voldsomme reaksjonene? For

å forstå mekanismene, må vi se hva som er felles

for de nevnte tilfellene: Jeg reagerer fordi en ytring, handling

eller situasjon har skapt et ubehag i mitt indre. Ubehaget oppstår

fordi jeg identifiserer men med det som blir vanæret eller

satt spørsmålstegn ved. Ved at noe jeg identifiserer

meg med, og som jeg har latt bli en del av meg, blir kritisert,

føles det slik at også jeg blir kritisert. Reaksjonens

hensikt er å fjerne mitt ubehag ved å fjerne den ytre

årsaken til det. Slik forholder det seg med enkeltpersoner

og med grupper av mennesker som identifiserer seg med det samme.

Reaksjonenes styrke avhenger av hvor sterkt ubehaget føles,

og hvor sterke man føler seg som provosert gruppe. Reaksjonenes

form avhenger mye av oppdragelse og kultur. La oss se på

noen eksempler:

 

 

 

Religionen som man identifiserer seg med, gjør det forbudt

å avbilde religionens profet. Den som likevel gjør

det, forgår seg mot noe jeg identifiserer meg med og dermed

også mot meg som person. Såkalte Israelvenner har

ment at norsk Midtøsten-politikk i for stor grad har tatt

hensyn til palestinerne. Og så kommer Sissel Wold og sier

at Oslo-avtalen i stor grad skjedde på Israels premisser.

Det skaper ubehag hos ekstreme Israel-venner - et ubehag som man

søker å fjerne ved å true den som har kommet

med den ubehagelige opplysningen. Den russiske del av befolkningen

i Tallin ser i det aktuelle monumentet russernes heltemodige kamp

mot- og seier over Nazi-Tyskland. Da de fortsatt føler

seg som russsere, var dette også deres kamp og deres seier.

For den baltiske del av befolkningen minner derimot monumentet

om tiden da de var okkupert av Sovjetunionen. Derfor vil de detronisere

monumentet, selv om de tråkker på følelsene

til russerne i deres egen befolkning.

 

 

 

Her følger to lignende tilfeller. De er tatt med her,

fordi det også her dreier seg om at min frihet begrenses

av hensynet til andres ubehagelige følelser: I rettssalen

møter vi nå oftere vitner som ikke vil uttale seg

av frykt for represalier. Mange kriminelle miljøer er nå

blitt så hardbarket - reagerer så voldsomt - at de

kan gripe til drastiske represalier overfor den som ved sitt vitneutsagn

kan skade dem. Av frykt for konsekvensene, velger vitnene ikke

å fortelle det de vet. Dette gjør politiets arbeid

ofte vanskelig.

 

 

 

Et ungt menneske som støter foreldrene ved ikke å

ville gifte seg med den de ønsker, kan i visse miljøer

nå risikere å miste livet. Dette kalles æresdrap.

Derved er også psykologien i fenomenet antydet. Foreldrene

identifiserer seg med sin kulturelt betingede rett til å

bestemme hvem barna skal gifte seg med. Deres slekt og venner

forventer at dette fortsatt skal gjelde. Bryter det gifteferdige

barnet ut av denne kulturen, skaper det et ubehag hos foreldrene

som kan bli så sterkt at barnet skal fryses ut av familien

eller til og med drepes, hvis det er det som skal til for å

gjenopprette foreldrenes såkalte ære, dvs anerkjennelse

i det miljøet de tilhører.

 

 

 

De fleste setter pris på eller drømmer om frihet.

Likevel skaper vi en vegg rundt oss som begrenser oss - veggen

som skiller mellom det sosialt aksepterte og det sosialt upassende.

Trår vi utenfor det sosialt aksepterte området, risikerer

vi å tråkke på ømme tær. Dette

har i utgangspunktet intet med saklighet å gjøre.

Saklighet kjenner ingen slike usynlige grenser, selv om slike

dessverre også finnes i vitenskapen. De usynlige og begrensende

veggene er produkt av kultur og religion. Og følelsene

som er knyttet til det som ligger innenfor og utenfor, oppstår

fordi man forlater sakligheten og knytter prestisje, selvfølelse

og ære til det som er innenfor - og motsatte emosjonelle

følelser til det som ligger utenfor. Det er dette som kalles

identifikasjon.

 

 

 

Hvor langt skal vi la oss begrense av

andres følelser?

Er det våre nestes stadig ømmere tær som skal

være styrende rammer om det vi sier og gjør? Hvor

langt skal vi la oss begrense av andres ømme tær?

Når skal vi kjempe for en kompromissløs ytringsfrihet.

Og når - og i hvilken grad - skal vi vise respektfullt hensyn

overfor andres sarte eller aggressive følelser? Er selvsensur

- det å unnlate å gjøre noe som kan vekke harme

hos voldelige mennesker - feighet eller redsel for å unngå

de mulige ubehagelighetene eller farene som ellers ville være

knyttet til ytringen?

 

 

 

Når makthavere har ømme

tær

Hva skjer når myndigheter og andre makthavere - media, kapitalister,

forskningsmiljøer etc. - har ømme tær? Vi

ser da bort fra de reaksjonene som er begrunnet i lovverket, og

spør: Finnes ytringer eller informasjon som effektivt holdes

til bake av makthavere, tabu-informasjon som hindres i å

komme frem, fordi det ville være for ubehagelig for de samme

makthaverne, eller kanskje fordi folket angivelig ikke ville ha

godt av å høre det? Her følger noen eksempler

som kan tyde på det:

 

 

 

Det synes å være et uavklart spørsmål

om myndighetene i USA sitter på hemmelig UFO-informasjon.

Det virker merkelig at den utmerkede norske dokumentaren om Kornsirklene

som ble vist to ganger på TVN ikke førte til debatt.

Hvem hadde mulighet og myndighet til å hindre det?


Det samme kan man si om de verdensomspennende ukjente, men målbare

felt som kan påvirkes av stemningsbølger i folkemasser,

og som minst to seriøse tidsskrifter rapporterte om. Hvem

har makt og myndighet til å legge lokke på - hindre

at et tema i det hele tatt blir tatt opp? Hvem har muligheten

for å øve innflytelse direkte, eller ved hjelp av

bevisstløse, feige eller likesinnede media. Hvem kan innføre

opplysninger om utviklingslæren og vitenskapens standardmodell

i skolebøkene som om dette var endelig kunnskap? Hvorfor

blir det fortiet at mange forskere ikke er enige i alt det som

i Norge og andre steder er definert til å være sant?

 

 

 

Verden er stort sett blitt oppmerksom på farene knyttet

til ensretting og diktatur. Likevel kan åpne eller mer skjulte

maktmennesker på delområder legge en klam hånd

over ytringsfriheten på det området de behersker,

slik eksemplene ovenfor kan tyde på. Hvem med makt er det

som ikke vil vite? Virkemidlene er særlig å fortie,

bringe i vanry eller latterliggjøre. Her spiller media

en viktig rolle som sannhetssøker, en rolle som ikke alltid

blir godt nok ivaretatt.

 

 

 

Utviklingstendenser

Hvilke utviklingstendenser ser vi i samfunnet? Vi ser en økende

vilje til å ta hensyn. Færrest mulige skal føle

seg støtt, bli påført skyldfølelse

etc. Samtidig ser vi en tendens til økende aggresjon. Hvordan

skal det gå når ingen skal utfordres slik at de føler

seg støtt, samtidig med at vi tåler stadig mindre

før vi føler oss støtt? Konsekvensene av

å støte noen synes enkelte ganger å være

mye kraftigere enn tidligere. Vi kan jo ikke la nevrotikerne overta

styringen (av oss andre)?

 

 

 

Denne situasjonen har utviklet en ny type unnskyldning - en

unnskyldning som - i mangel av noe bedre - nølende blir

akseptert. Man beklager ikke det man har gjort og som førte

til at noen følte seg støtt. Man beklager at (eller

hvis) noen følte seg støtt, for det var ikke meningen.

 

 

 

Har vi lært noe av dette?

Når jeg hører noe som jeg misliker fordi det setter

spørsmål ved noe jeg identifiserer meg med, da har

jeg to muligheter; jeg kan gå til angrep på kilden

for denne ytringen for på den måten å fjerne

det ubehaget jeg føler, eller jeg kan fjerne dét

i mitt indre som lar seg irritere. Går jeg til angrep for

å fjerne den ytre kilden til irritasjon, skaper det ofte

vold, eller trusler om vold, slik Salmon Rushdi, ambassader og

Sissel Wold har opplevd det. Det andre alternativet omfatter en

intern og fredelig prosess i mitt indre. Den går ut på

å oppdage, bli værende i- og derved oppløse

det som lar seg irritere. Langsomt kommer også psykologene

til at dette alternativet er mulig.


                                                       ***


FORUM nr. 109


Hva vil det si å

bli integrert?

 

 

 

Det er mye snakk om integrasjon for tiden i forbindelse med

våre nye landsmenn. Men hva mener vi med dette begrepet.

Og mener vi og våre nye landsmenn det samme?

 

 

 

La oss først se på hva tradisjonelle normenn kan

mene med begrepet. Man forventer at de nye landsmenn lærer

seg språket og får seg en jobb, slik at de kan klare

seg selv økonomisk. Videre forventes at de nye innretter

seg etter norske lover og forskrifter, og at de oppfører

seg som "folk flest". Noen vil nok også forvente

en respekt for vår måte å leve på og takk

for at landet har gitt dem sikkerhet og tilgang til våre

utbygde ordninger. I siste instans forventes vel også en

loyalitet - at de skal føle seg som borgere av dette landet

med de rettigheter og plikter det innebærer. Dét

kommer ikke minst til syne gjennom hvordan de påvirker sine

barn, slik at de kan vokse seg inn i det nye samfunnet uten større

motsetninger. Myndighetene gjør det de finner nødvendig

for å oppnå en slik integrering. Om dise forventningene

blir skuffet eller innfridd avhenger langt på vei av hvordan

de nye landsmenn selv ser på det å bli integrert i

sitt nye hjemland.

Hvordan ser innvandreren på denne problemstillingen? Mye

vil nok være sammenfallende - jobb, lovlydighet etc. - mens

oppfatningene på andre områder kan divergere. Det

gjelder ikke minst på områder som er regulert av innvandrerens

religion og kultur. På slike områder vil innvandreren

ha større problemer med å tipasse seg. Han vil delvis

se på integrasjon som deres egen justering av det norske

samfunnet, slik at samfunnet tar hensyn til deres tradisjon. Slike

forskjeller, som lett blir verdiforskjeller, kan føre til

motsetninger og nedsettende holdninger begge veier. Vi kjenner

eksempler både på bilder og klæsplagg som kan

skape slike motsetninger. For vertslandet blir det et spørsmål

hvor langt man skal strekke seg når det gjelder å

etterkomme slike krav. Slike spørsmål vurderes nå

i hele Europa. Å være for imøtekommende kan

skape anti-holdninger i den "gamle" befolkningen overfor

de nye. Er man for lite imøtekommende, oppstår lett

konflikt med de nye som - ut fra et religiøst perspektiv

- også kan se på enkelte sider ved det norske samfunnet

som mindreverdig. Slike innvandrere ønsker ikke å

bli integrert, slik vertslandet forstår begrepet. Noen land

har satt klare grenser for imøtekommenheten ved å

forby oppviglervirksomhet og organisert hets mot vertslandet.



                                                          ***


FORUM nr. 108


Mangel på arbeidskraft?

eller mangel på kritisk journalistikk?

 

 

 

Er det mangel på arbeidskrft når man sløser

med arbeidskraften? Under den siste krigen var det ofte mangel

på mat. Det man hadde, ble utnyttet på best mulig

måte. Ingen tenkte på å sløse med maten.

Mangelen på mat var reell. Hvordan er det nå?

 

 

 

Har vi virkelig mangel på arbeidskraft, slik vi stadig

blir fortalt

 

 

 

- når vi bruker ca. 15.000 årsverk på telefonsalg

som de fleste helst vil være foruten?

 

 

 

- når nye 10.000er årsverk produserer alle former

for reklame med oppfordring til å kjøpe, dvs. legge

beslag på enda mer arbeidskraft? Å produsere, distribuere

og resirkulere alt papiret krever ytterligere arbeidskraft.

 

 

 

- når nye tusener av årsverk arbeider med mote

og trender som skal gjøre det vi har umoderne - gjøre

det ubrukelig av psykologiske grunner? Man er det man har

og må følge med i tiden, får vi høre.

 

 

 

- når vi bygger og drifter kjøpesentre store nok

til å betjene en tre ganger så stor befolkning?

 

 

 

- når vi bygger hytter og feriepalass i hopetall som

kanskje blir brukt noen uker hvert år?

 

 

 

- når vi bygger og kjøper lystbåter som

vi bruker en uke eller to om sommeren?

 

 

 

- når vi kaster fullt brukbare, ja ofte pene og lite

brukte møbler og klær etc. som aldri før,

slik at vi kan skape plass for alt det nye vi kjøper, og

som vi kjøper for å dekke ønsker, ikke behov?

 

 

 

Når tilgangen på naturressurser i et land skaper

kjøpekraft ut over det normale, åpnes muligheten

for å ville gjøre mer enn det befolkningen kan gjøre

selv. Man får såkalt mangel på arbeidskraft,

fordi man vil gjøre for mye. "Problemet" løses

ved import av arbeidskraft. Derved blir problemet mindre i en

overgangsfase. Men snart følger de utenlandske familiene

etter og skaper nye behov for flere boliger, større skoler,

sykehus og alt det øvrige. Derved oppstår ytterligere

behov for arbeidskraft, behov som slik sett er reele, og som fører

til øanske om ytterligere import av arbeidskraft.

 

 

 

På grunn av demografiske skjevheter kan det midlertidig

oppstå reelle behov for begrenset import av arbeidskraft

på enkelte områder. Men det er klart at har befolkningen

fått en viss størrelse, så kan den i det lange

løp leve godt av det den skaper selv og eventuelt bytter

til seg fra andre land. Forutsetningen er at den primært

bruker sin arbeidskraft til å dekke sine reelle behov. Porblemstillingen

er riktignok mer omfattende enn det som er kommet frem her. Bl.a.

blir visse (lavtlønnede) yrker dominert av importert arbeidskraft,

slik at man tilsynelatende blir helt avhengig av denne arbeidskraften.

Men uten disse arbeiderene ville landet hatt arbeidskraft til

å dekke dette behovet likevel, hadde man prioritert riktig

 

 

 

I den modellen som praktiseres nå, får importlandene

utført arbeid som ellers ikke ville blitt dekket. Det blir

dekket på tross av at man sløser med egen arbeidskraft,

og det er imorten som dekker det. Fordelen for importlandet er

begrenset og midlertidig. For de land og familier som eksporterer

arbeidskraft, innebærer dette systemet i det lange løp

store fordeler, selv om overgangsfasen kan være vanskelig

for den enkelte. Familiene øker raskt sin levestandard,

og eksportlandenes økonomi bedres generelt. Slik sett,

fra et empatisk synspunkt kan man si ja til gjeldende praksis.

Men så lenge vi til de grader sløser med egen arbeidskraft,

har vi egentlig ikke behov for en import i dette omfanget. Derfor:

I den grad modellen markedsføres med den begrunnelsen at

vi har behov for denne arbeidskraften, skjer importen langt på

vei på feil premisser.

 

 

 

Hensikten med dette korte notatet er å gjøre oppmerksom

på behovet for å drøfte denne problemstillingen

i media.


                                                      ***



FORUM nr. 107


Om ytringsfrihet og saklighet

i samfunn og forskning.

Skal ubehagelig informasjon stanses? Skal eksemplet som ikke passer

i modellen, skyves under teppet - eller føre til ny innsikt?

 

 

 

Den naturvitenskapelige forskningens historie har tallrike

eksempler på at pionerer har kommet frem til riktige resultater

som deres kolleger ikke har vært modne for å akseptere,

enn si aplaudere. Vi er vel tilbøyelige til å tenke

at slik var det den gang, men ikke nå. Men stemmer det?

 

 

 

Media kan fortelle om eksempler fra de siste generasjoner,

hvor pionerer har kommet med riktige løsinger som er blitt

dårlig mottatt av kollegene, bl.a. fordi det de kom med,

brøt for sterkt med aksepterte forestillinger. Det bør

være et poeng å få frem hva som ble gjort for

å slippe å ta den uønskede informasjonen inn

over seg, og hvem (typer instanser) som gjorde det. Spørsmålet

er om det fortsatt finnes fenomen som vi ikke vil vite av, og

som vi skyver under teppet? Finnes fortsatt begrunnede meninger

og innsikter som er uønsket? Og hva blir eventuelt gjort

i dagens samfunn for å hindre at slike ytringer blir mottatt

med saklighet?

 

 

 

Men saken har flere sider. Når samfunnet er avvisende

til informasjon som bryter med aksepterte forestillinger, fører

det lett til at forskning ikke blir utført der forskeren

står i fare for å komme til resultater som kan føre

til avvisning og i verste fall utstøtning fra fagmiljøet.

Særlig alvorlig blir det når også media bruker

"gapestokken" og blir del av ensrettingen i samfunnet.

Det er faktisk mulig å hente frem slike forskningsoppgaver

som nå ligger gjemt under teppet.

 

 

 

Har vi lagt usakligheten bak oss? Har vi noe å lære?

Vil vi lære? Tør vi lære?

 

 

 


Historien om indianeren og

den hvite mann.

En indianer og en hvit mann bodde i hver sin hytte et stykke fra

hverandre. Det led mot høst og vinteren pleide å

være kald på disse kanter. Den hvite mannen stakk

innom indianeren en dag og la merke til all veden han hadde skaffet

seg. Han syntes det var ganske mye og tenkte at han selv måtte

skaffe seg noe mer ved, siden indianeren jo kjente klimaet her

oppe i nord. Som tenkt, så gjort. Han skaffet seg noe mer

ved og følte seg trygg. Da indianeren kom innom en dag

og så all veden som den hvite mann hadde stablet opp, tenkte

han at det måtte bli en veldig kald vinter, siden den hvite

mann, som hadde så god tilgang på informasjon, hadde

lagret så mye ved. Så gikk han hjem og skaffet seg

mer ved. Det må bli en skrekkelig kald vinter, tenkte den

hvite mann da han påny kom innom indianeren en dag. For

indianeren - som hadde en slik teft på naturen - ville vel

ellers ikke ha skaffet seg så mye ved. Og så gikk

han hjem og skaffet seg mer ved .....

 

 

 

Foregår noe tilsvarende når det gjelder forholdet

mellom media og publikum?

For å tjene mest mulig reklame- og abonnementspenger tilpasser

media tilbudet til publikums smak, det som "de mange"

- ifølge markedsundersøkelser - vil ha. Kvaliteten

av medias tilbud blir deretter: underholdning, eventuelt med spenning,

men likevel overfladisk stoff som ikke setter store krav til leseren

eller seeren. Konkurransen media imellom forsterker denne tendensen.

Da media - som trendsettere - i det lange løp påvirker

hva publikum ønsker, kan markedsundersøkelsene vise

en utvikling av publikums preferanser i retning av enda lavere

intellektuelle og moralske krav. Dette kan igjen bli styrende

for utviklingen av programtilbudet, slik at det oppstår

en tilbakekoblingsmekanisme i negativ retning, på lignende

måte som veden til indianeren og den hvite mann. Er det

en slik utvikling vi er inne i uten helt å være klar

over det? Reklamen for NRKs nye kanal peker i alle fall ikke i

motsatt retning. Men vi kan jo håpe på en motreaksjon.



                                                                               ***


FORUM nr. 104


Den som slår seg frem,

er ikke god nok til å være fremme; den som er god

nok til å være fremme, slår seg ikke frem. Den

som bør være fremme - han og hun - bør løftes

frem av andre. Er det slik det skjer i våre dager? Kan demokratiets

modenhet måles ut fra dette kriteriet?

 

 

 


Fra gjensidig kontroll til empati

Det som skjer i samfunnet, er et speilbilde av det

som finnes i vår - i menneskenes - ubevisste psyke. På

den annen side er det som finnes i våre ubevisste psyker

et speilbilde av det samfunnet vi vokser opp i. Ser vi på

verdessamfunnet av idag, med alle dens svakheter, som til syvende

og sist kan tilbakeføres til svakheter eller manglende

harmoni i menneskers ubevisste psyke, så kan vi slutte at

vår egen psyke inneholder et variert sortiment av svakheter.

I erkjennelsen av dette, har samfunnet utviklet styring og styringsprinsipper

for likevel å skape levelige vilkår for befolkningen.

 

 

 

Et grunnleggende slikt prinsipp er maktfordeling, et annet

er åpenhet og gjensidig kontroll. Dissee prinsippene ligger

i bunnen for vårt demokrati og for vår rettsorden;

folket delegerer makt - som også omfatter makt over folket

- mens folket krever åpenhet og beholder makten over dem

som har fått makt. Og rettsapparatet fungerer i åpenhet,

slik at folket, særlig gjennom media, kan kontrollere at

det utøver sin makt i samsvar med forutsetningene.

 

 

 

Denne åpenheten og kontrollen har vist at dette systemet

ikke er bedre enn menneskene som inngår i dette systemet.

Ulike menneskelige svakheter blir nesten løpende avdekket

med den følge at man prøver å forbedre systemene

for å unngå de samme svakhetene i fremtiden. Spørsmålet

er hvilket spor man gjennom denne fremgangsmåten er inne

på, og hvorhen det fører oss? Er dette en vei til

forbedring av samfunnet, en vei som i sin tur fører til

en forbedring av menneskenes ubevisste psyke, og som i sin tur

gjør samfunnet varig og stabilt bedre? Eller fører

denne praksisen også til nye svakheter i samfunnet og psyken,

slik at det i beste fall blir et "på stedet hvil"?

Er det spor vi, det vil si samfunnet, er inne på mao. en

utvikling fra gjensidig kontroll og videre fremover mot et samfunn

basert på tillit og empati? Finnes overhode en slik utviklingsvei?

 

 

 

Et blikk på verden viser oss at den demokratiske utviklingen

som har funnet sted i mange land, har skapt bedre livskvalitet

for store deler av befolkningen i disse landene. Men den tyder

også på at en utvikling i motsatt retning vinner terreng.

Den økonomiske handlefriheten og den høyere utdannelsen

som store folkegrupper har fått tilgang til gjennom den

skisserte utviklingen, har også åpnet for en frihet

for den enkeltes ego til å utvikle seg. Det behøver

ikke føre til direkte lovbrudd, men heller til utnyttelse

av lovens gråsoner som en hær av advokater er blitt

spesialister på. Jo mer komplisert samfunnet blir, desto

større mulighet er det for dem, som vil tøye grenser,

å "fronte" denne utviklingen - og med myndighetene

ufullkomment halsende etter.

 

 

 

Hele denne prosessen skjer slik, fordi man hele tiden stilltiende

forutsetter at det voksne menneskets psyke er som den er, uten

å kunne forandres. At barns psyke kan påvirkes, er

akseptert, uten at man har tatt konsekvensene av det - konf.bl.a.

vold som underholdning - men voksne? Denne vidt utbredte oppfatning

om at det voksne menneske ikke kan forandre seg, er feil. Den

er antagelig basert på den gjentatte erfaring at såkalte

holdningskampanjer stort sett har vært mislykket. Men den

forandringen vi snakker om her, og som er mulig, er basert på

et helt annet prinsipp. Det vesentligste "virkemidlet"

er selvinnsikt - innsikt i egen psyke, primært gjennon observasjon,

ikke gjennom tenkning - ikke gjennom disiplinering - ikke ved

å prøve å være annerledes enn man er.

Den umiddelbare, direkte forståelsen som oppstår på

denne måten, skaper forandring: Fordommer og fastlåste

tankemønstere gjennomskues og løses opp, de emosjonelle

energiene bak aggresjonen slippes ut uten å volde skade

etc. Man begynner å leve i harmoni med seg selv. Slik selvinnsikt

må bli del av vår kultur. Da - kanskje - vil det finnes

en utvikling i samfunnet fra åpenhet og gjensidig kontroll

til tillit og empati.

 

 

 

Om muligheten for slik selvinnsikt, se bl.a. boken "Lær

deg selv å kjenne" på denne hjemmesiden. (www.johanlem.no)


                                                        ***


FORUM nr. 103


Når samfunnet har

AIDS

Naturen har den fantastiske egenskapen at den til en viss grad

kan rense seg selv, hvis den er blitt forurenset. Slik er det

også med kroppen vår. Når noe truer dens gode

funksjon, trer immunforsvarets forskjellige motkrefter i aksjon

for å gjenopprette den sunne tilstanden. Det som er karakteristsk

for sykdommen AIDS er at den angriper immunforsvaret.

 

 

 

Ethvert komplisert system synes å trenge en slik selvrensende

mulighet; slik er det også for samfunnet. Hvor finner vi

samfunnets immunforsvar? Det synes å ha tre sentrale elementer.

Rettsvesenet må være én del av det. Det prøver

å lokalisere feilfunksjon på delområder, uskadeliggjøre

angrepet og å gjenopprette normal funksjon ved å tilbakeføre

den dømte personen til samfunnet igjen. Media utøver

den andre viktige delen av samfunnets immunforsvar ved å

avdekke små og store angrep på samfunnets gode funksjon

og å påskynde de prosesser som skal gjenopprette sunn

tilstand. Den tredje, viktige faktor i samfunnets immunforsvar

ligger i selve demokratiet som gjør samfunnet robust mot

tungtveiende angrep på dets gode funksjon. Vi skal også

kort se på den selvrensende effekten på to viktige

delområder i samfunnet; vitenskap og religion.

 

 

 

Som nevnt, foreligger AIDS når kroppens immunforsvar

er angrepet. Nå kan også samfunnets immunforsvar bli

angrepet. Vi skal se nærmere på hvordan de nevnte

delene av samfunnets immunforsvar kan bli angrepet med fare for

utvikling av samfunns - AIDS.

 

 

 

Privatetterforsker Tore Sandbergs kamp for å påvise

en rekke justismord, som er begått her i landet, har avdekket

AIDS-lignende forhold innenfor rettsapparatet. At mennesker kan

gjøre feil, må vi regne med. Det er menneskelig å

feile. Men når feilene blir systematiske og egnet til å

beskytte makthaverne innenfor rettsapparatet - politi, påtalemyndighet

og dommere - slik Sandberg har påvist, da blir det alvorlig.

Og enda alvorligere blir det når nær sagt alle store

media godtar det som skjer, eller blir gjort, og lar være

å oppdage eller ta hensyn til de systematiske og tendensiøse

feilene som politi og påtalemyndighet har gjort. På

toppen av dette har det norske demokratiet mangelfulle bestemmelser

om åpen tilgang til sakens dokumenter - bestemmelser som

favoriserer myndighetene på bekostning av tiltalte. Men

sin fantastiske innsats har Sandberg ikke bare hjulpet uskyldig

dømte personer. Han har også påvist svakheter

ved alle tre hoveddelene av vårt samfunns immunforsvar:

Rettsapparatet, media og demokratiet har svakheter som svekker

immunforsvaret. Får vi gjort noe med dette før vårt

samfunn utvikler AIDS?

 

 

 

Hvordan er tilstanden til demokratiets selvrensende funksjon?

Det vi har diskutert hittil, angår selvsagt også demokratiet.

Finnes i tillegg fenomen som truer demokratiet som sådant

- angrep utenfra og innenfra? Det finnes. Vi vil nevne forholdet

mellom sentrale myndigheter og media - og det på to forskjellige

måter: I Italia - og nå også i Frankrike - finnes

en kobling mellom statsmakt og sentrale massemedia gjennom eierskap.

Dette eierskapet åpner mulighet for å manipulere massenes

meninger og preferanser på en betenkelig måte. At

manipulering av massene er en fare for demokratiet, sier seg selv.

Det italienske folket sørget for at dette systemet ble

gjenvalgt! I USA har media vært brukt - eller misbrukt -

av pengesterke interesser til å sette igang krig - mer konkret

den første Golfkrigen. At penger til media også kan

påvirke hvem som stiller til valg og hvem som blir valgt,

er åpenbart. Hvor er den selvrensende effekten, hvis den

finnes? Er HIV på vei til å bli AIDS?

 

 

 

Kampen mot - eller de forebyggende tiltakene mot terrorangrep

- tvinger demokratiene til tiltak som går på bekostning

av demokratiske funksjoner og rettigheter. Det gjelder særlig

telefonavlytting av mistenkte og videoåvervåking av

det offentlige rom. Det betyr at tiltak for å beskytte demokratiet

bidrar til å undegrave demokratiet. Det synes ikke å

eksistere HIV-medisiner mot dette.

 

 

 

Vi har gjentatte ganger kommet tilbake til medias rolle. Det

indikerer medias sentrale funksjon i samfunnets immunforsvar å

ulike områder. Men media er nå også utstt for

direkte angrep på medias gode funksjon, og hvor medias evne

til selvrensing synes svak. Det gjelder pengenes økende

styring av hva massemedia skal brukes til. Stikkordet er medienes

reklameinntekter. Skal de bli store, må man bringe stoff

som de store massene vil se/lese/høre - det publikum som

er potensielle kjøpere for varene det reklameres for. Media

må bringe det som mange liker, og fremfor alt må de

unngå det som kan virke støtende på mange.

Derfor skal det mye til før media

presenterer ubehagelige sannheter. Som et aktuelt eksempel

kan nevnes at det tok mint 10-15 år før media våget

å sette den ubehagelige klimatrusselen skikkelig på

dagsorden. Det ble først gjort da det ikke var mulig lenger

å komme utenom.

 

 

 

Konklusjon: Media fyller sin funksjon mangelfullt på

forskjellige områder samtidig med at den selvrensende effekten

innen media selv er svak. Medias kritikk av media har lenge vært

fraværende, men er nå blitt noe bedre. På den

annen side er den selvrensende effekten innen media kanskje på

vikende front etter hvert som pengene overtar fjernstyringen av

media mer og mer.

 

 

 

Men problemstillingen favner videre enn dette. Innenfor vitenskapen

skulle man tro at den selvrensende effekten - immunforsvaret -

ville virke uten problemer. Det skulle vel ligge i sakens natur?

Vitenskpens representanter er intelligente, rasjonelle mennesker

som søker sannhet! Men slik er det nok ikke. Den selvrensende

effekten innen vitenskap er nok til stede i noen grad. Men dessverre

er "vitenskap" på enkelte områder og i enkelte,

offisielle miljøer blitt ideologi. Da har den selvrensende

effekten i form av kritiske spørsmål og påpekning

av mangler og inkonsistens i de offisielle tankemodellene etc.

vanskelige kår. Også her svikter media. Journalistene

har for lav kompetanse og en for underdanig holdning overfor ekspertene

til å gjøre annet enn ukritisk å formidle videre

det de hører ekspertene si. Samtidig holdes uoffisielle

motforestillinger borte. Å opptre

slik er enkelt og uten stor risiko for media. Minste motstands

vei er virksom også her. Men på denne måten

strupes den selvrensende effekten - immunforsvaret - innenfor

de aktuelle vitenskapsgrener.

 

 

 

Hva med den selvrensende effekten innen religionen? Her renser

man ikke med henblikk på størst mulig sannhet. Målet

for immunforsvaret er her å beskytte en tro så langt

det går, og ellers tilpasse den og dens ytre former til

det som er populært i tiden. Også her holder media

seg borte med kritiske spørsmål og begrenser seg

til å formidle videre det religionens autoriteter sier.

Immunforsvarets opprinnelige, selvrensende funksjon er på

det nærmeste lagt død.

 

 

 

Hva må vi gjøre for å unngå utbrudd

av samfunns - AIDS?


                                                       ***



FORUM nr. 101


Alle ønsker økonomisk vekst, men Jorden sier

plutselig: Ikke Mulig! Hva gjør man da?

 

 

 

Verdens dilemma

Alle ønsker økonomisk vekst; enkeltmennesker, økonomer,

organisasjoner, regjeringer. Som før, skal den økonomiske

veksten gi milioner av fattige mennesker bedre levekår,

slik det bl.a. skjer i stor stil i India, Brasil og Kina. Hundrevis

av millioner fattige mennesker vet nå hvordan de velstående

lever. De ønsker å oppleve det samme. Nye hundretalls

millioner mennesker er på kort tid blitt middelklasse-mennesker,

der de før var fattige. Men også middelklasse-mennenskene

i hele verden ønsker å tjene mer, kunne kjøpe

mer, kunne leve bedre, i det minste materielt. Og de rike står

heller ikke tilbake. Her står stadig oftere privatfly på

ønskelisten. For menneskene i de ulike bedrifters styrer

er "nok" et nærmest ukjent begrep. Der heter det

"mest mulig" - tjene mest mulig. Det forlanger også

de millioner av små og store aksjeeiere som ønsker

å forbedre sin økonomi på denne måten.

Dessuten presser en enorm reklameindustri uopphørlig på

for å øke folks forbruk. Verden har fått et

slags religiøst forhold til den økonomiske veksten

som i noen generasjoner har gitt så mye til så mange.

 

 

 

Landenes økonomiske politikk har samme mål: Den

økonomiske veksten i landet skal bekrefte politikkens kvalitet,

gi tilfredse velgere og gjenvalg for politikerne. På verdensbasis

er "Globalisering" det nye vekstbegrepet som bl.a. innebærer

fri handel og internasjonal konkurranse. Dessuten er økonomisk

vekst det verdensomspennende virkemidlet for å øke

sysselsettingen og bekjempe arbeidsledigheten. Det henger stort

sett sammen med at internasjonal konkurranse fremelsker en effektivisering

av næringslivet i de fleste land på ca. 3% per år

eller mer. Det innebærer at 97% av de sysselsatte kan skape

den samme mengden varer og tjenester som alle de sysselsatte gjorde

året før. For å unngå at de 3 prosentene

skal bli skjøvet ut i arbeidsledighet hvert år, må

konsumet øke med (minst) 3%. Dessuten øker folketallet

på kloden med flere millioner hvert år. Altså

er svaret også her: økonomisk vekst. Denne tenkningen

er så innarbeidet i politiske og fag-økonomiske kretser

at det knapt finnes teoretiske modeller for andre økonomier

enn vekst-økonomier.

 

 

 

Økonomisk vekst, hva nå?

Så skjer det noe. I løpet av noen få år

går det opp for verden - det noen har forstått lenge

- at vår kjære, fantastiske klode ikke tåler

all denne økonomiske veksten. Vi begynner å skjønne

at våre bestrebelsers hovedmål - økonomisk

vekst - er farlig for klodens helse og vår eksistens. Er

vi mennesker modne for å takle denne beklemmende situasjonen

på en rasjonell måte? Har vi kunnskapene? Har vi viljen?

Har vi moralen?

 

 

 

Noen bortforklarer symptomene, noen bagatelliserer, noen setter

sin lit til "bærekraftig vekst" uten å kunne

si om noe slikt finnes. Andre skaffer seg kunnskaper for å

gi saklig informasjon. Menneskene krever tiltak fra myndighetenes

side. Myndighetene tar kanskje noen enkle grep, knytter håp

til ny teknologi, som ikke foreligger, og forteller hva hver av

oss kan bidra med. Utviklngslandene skylder på industrilandene,

mens industrilandene vil hjelpe u-landene med penger og ny teknologi,

slik at deres enorme økonomiske vekst kan bli mer "bærekraftig".

Mye tyder på at alle disse tiltakene ikke er tilstrekkelige.

 

 

 

Det er en klar sammenheng mellom verdensøkonomiens størrelse

og vekst og overbelastningen av Jorden, og slik vil det fortsatt

være i mange år - uansett teknologisk utvikling. Likevel

setter (nesten) ingen spørsmålstegn ved den økonomiske

veksten, enda det er åpenbart at verdensøkonomien

ikke kan vokse videre uten grenser, hvis Jorden skal reddes, selv

ikke med bedre teknologi. Tør man ikke sette spørsmålstegn

ved den populære, økonomiske veksten? Er det kunnskap

det skorter på eller vilje eller mot? Den mest verdifulle

og presserende kunnskapen som mangler idag, synes å være

svaret på tre spørsmål: Hvordan ser den økonomiske

teorien ut som opprettholder ordnede sosiale og politiske forhold

uten økonomisk vekst? Hvordan skal man foreta overgangen

fra vekst til en "bærekraftig" nesten-ikke-vekst?

Og hvilke organisatoriske grep må gjøres for å

få det til?



                                                         ***



FORUM nr. 100


Vesten i revesaksen

Vesten har i de senere årene

manøvrert seg inn i nesten selvmotsigende situasjoner i

en rekke land. I prinsippet dreier det seg om dette: Autoritære

islamistiske regimer bekjemper vestlige verdier med brutalitet,

kvinneundertrykking og sharialover etc. Men samtidig opprettholder

de en form for orden og sosial velferd i de områdene de

behersker - et forhold som gir dem en viss støtte i befolkningen.

Dette mønsteret finner vi stort sett i Palestina/Gaza,

Afganistan og nå også i Mosambique.

 

 

 

I disse områdene finnes også en

mer sekulær, politisk myndighet som støttes av Vesten

som prøver å eliminere islamistenes innflytelse.

Disse myndighetene er stort sett svake, udugelige og korrupte

uten vesentlig evne til å bedre befolkningens kår

- noe ulike opprørsgrupper også bidrar ril. Det gjelder

i prinsippet for alle de tre nevnte områdene. Med pengestøtte,

eventuelt også militær støtte, søker

Vesten likevel (halvhjertet) å bedre regimenes mulighet

for å bekjempe islamistene og å bedre befolkningens

kår.

 

 

 

Hva blir resultatet av dette? Ved å motarbeide

islamistene og støtte de offisielle regimene motarbeider

Vesten også islamistenes sosiale orden, fremmer kaos og

taper sympati i befolkningen. Innfører islamistene geriljakrig

eventuelt med bruk av selvmordsbombere, reduseres mulighetene

for å oppnå stabil fred ved hjelp av støtte

til Vestens offisielle samarbeidspartnere ytterligere. Vesten

sitter i saksen. Det synes å bli galt uansett hva man gjør.

Og gjør man det halvhjertet, blir det enda verre. Her er

gode råd virkelig dyre.

 

 

 

                                                                      *******

 

 

 

Moderne beklagelser

I den seneste tid har enkeltpersoner

gjort ting som har skapt sterke reaksjoner i verden. Jeg tenker

blant annet på trykkingen av Muhammedkarikaturen og pavens

siterte uttalelse om profeten Muhammed. Men det finnes også

aktuelle, mer lokale eksempler. Mennesker som identifiserer seg

med Muhammed og hans lære, og som på dette grunnlaget

følte seg såret, krevde en uforbeholden unnskyldning

av den som etter deres mening hadde trådt over streken og

fornærmet eller såret dem. For å dempe reaksjonene,

og for å imøtekomme dette kravet, kom uttalelser

som ga seg ut for å være unnskyldninger; men var de

det? Hva får vi i disse og lignende tilfeller høre?

 

 

 

Vi hører beklagelser over det som har

skjedd - ikke over det jeg har gjort. Derved distanserer man seg

fra handlingen og gjør den upersonlig. Eller man beklager

at den andre er blitt såret. Her beklager man heller ikke

det man har gjort. "Feilen" skyves på en måte

over på den som føler seg støtt, siden han

eller hun har latt seg såre. Av og til dreier man det også

dit at den andre har "oppfattet" feil - feilen er altså

hos den andre - selv om utsagnet var entydig, og det for en nøytral

observatør ikke var rom for feiloppfattelse. Man åpner

heller ikke for at man har uttrykt seg klønet. Det hele

ender ofte med en uforløst diskusjon om beklagelsen var

god nok. På en måte har den som tråkket over

streken, oppnådd det han eller hun ville: Man fikk sagt

det man ville, og fikk dempet reaksjonene uten å "tape

ansikt".



                                                     ***

 

 

 

FORUM nr. 99


Hvor fri er den frie pressen/radio/TV?


Mediebedriftene er stort sett blitt vanlige bedrifter med økonomisk

målsetting fordi eierne nå forlanger tilfredsstillende

avkastning av investert kapital. Inntektene kommer fra reklamen

og - for avisenes vadkommende - også fra løssalg

og abonnement. Reklamen er avhengig av opplag, lytter- og seertall.

Selv lisensfinansierte NRK er i noen grad trukket med i dette

dragsuget; man frykter her at folket ikke vil akseptere lisensen

hvis NRKs oppslutning i folket blir for liten. Derfor er seertallene

også viktige for NRK. Det betyr at alle mediene må

oppføre seg slik at de tekkes de mange. Men ikke bare det;

de må søke å unngå det som er upopulært

og kontroversielt for ikke å støte større

grupper fra seg. Det innebærer risikoen for at viktive-,

men upopulære tema ikke blir behandlet skikkelig, eller

ikke blir satt på dagsorden i det hele tatt.

 

 

 

Er denne tendensen reell, og kommer den allerede til syne?

Det er da nærliggende å spørre: Hva er populært,

og finnes viktige, men upopulære eller kontroversielle tema?

Og finnes mye av det populære og lite av det viktige, men

kontroversielle i media?

 

 

 

Hva er populært og ufarlig for media? Sport melder seg

her med stor tyngde og entusiasme.; sport for sommer og vinter,

vår og høst, nasjonalt og internasjonalt, inne og

ute. Hundredels sekunder og centimeter tillegges en betydning

for nasjonens prestisje som sprenger enhver fornuftig ramme. Selv

ellers fornuftige sportjournalister viser det mange vil kalle

nasjonal sjåvinisme. Den kritiske journalistikken overlates

til klovnene som kan snakke sant uten å bli tatt alvorlig.

På denne måten økes ikke bare seertallene,

men - som omkostning - også den overdrevne nasjonalfølelsen

blant gammel og ung samt en forvrengt oppfatning om hva som er

viktig.

 

 

 

Men sporten er ikke alene. En annen - for etermedia - ufarlig

og populær sektor som skal nevnes her, er populærmusikk.

Det er utrolig hvor lav terskelen er, og hvilken plass populærmusikken

i alle variasjoner får; enten i egne programmer eller som

innslag i andre. Tungvektere eller lettvektere som har laget en

"låt" eller "sluppet et album", blir

fx presentert i "ukens artist" og får tildelt

5x0,5 = 2,5 timer sendetid to ganger hver av disse dagene - dvs.

5 timer + reprise senere. De få tungvekterne kunne gjerne

fylt mer tid med interessant innhold, mens andre har så

lite å fare med at det blir pinlig.

 

 

 

Etter disse to mest sentrale eksemplene, er det på tide

å spørre hva som er viktig, men upopulært,

og som derfor blir nedprioritert eller fullstendig oversett i

media. Klimadebatten har vært nedprioritert lenge, men nå

- plutselig - kan den ikke overses lenger. Men bare nølende

blir følgene av den globale oppvarmingen presentert. Her

har media politikerne på sin side. De foretrekker også

det som er populært blant de mange, slik at viktige, men

upopulære forhold blir nedprioritert og skjøvet ut

i tid. Resultatet er at folk ikke har tatt inn over seg at de

gryende klimaendringene bør få konsekvenser for oss

alle - konsekvenser i form av tiltak som kan begrense oss, og

som kan bli ganske ubehagelige, men som er nødvendige for

å unngå det som er enda mye verre.

 

 

 

På to viktige områder er kritisk journalistikk

nærmest fraværende. Det gjelder naturvitenskap og

religion. Det autoritetene på disse feltene kommer med,

blir bare formidlet videre, ikke kommentert, og slett ikke kritisk

kommentert. Hvorfor? Det ser ut til at naturvitenskep er blitt

en slags ny, ufeilbarlig religion for de fleste media. Det er

litt merkelig, for i historisk perspektiv har mye innen naturvitenskapen

vist seg å være en rekke feiltagelser, som riktignok

er forbedret i årenes løp. Men intet tyder på

at naturvitenskapen er ved veis ende. Det er fremdeles stor uenighet

blant forskerne om vesentlige spørsmål - et forhold

som ikke kommer frem i "mainstream"- orienterte media.

 

 

 

Og hva med religionene? Media syness å ha godtatt at

religionene ikke behøver være konsistente i sin lære

og heller ikke være i samsvar med virkeligheten og derfor

heller ikke i overensstemmelse med hverandre. De organiserte religionene

er blitt et sted hvor man søker trøst og en følelse

av tilhørighet og sikkerhet, men hvor kravene til realisme

nærmest er fraværende. Noe av dette formidles videre

av media uten kritiske spørsmål. Det er populært

blant noen grupper av mennesker og det kontroversielle blir ikke

eksponert.

 

 

 

Refleksjon er et fremmedord i vår mediekultur. Og hvis

noe slikt skulle eksistere, så får det stort sett

holde seg i det private rom. Vi ser da bort fra professorene som

av og til får uttale seg om "vanskelige ting"

i media. Da er man også sikret mot upopulære ytringer,

slik at alt er lite kontroversielt og under betryggende kontroll.

Alt som finnes av fornuftig refleksjon på det private plan

får liten eller ingen mulighet til å presentere seg.

Samtidig blir samfunnet fratatt muligheten fra å motta impulsene

fra slike oppegående, private miljøer. Kanskje disse

miljøene bør lære seg å klimpre på

gitar og presentere sine gullkorn til slikt akkompagnement? For

gitaren synes å ha en forunderlig evne til å redusere

terskelen for tilgang til media. Det er da man virkelig må

spørre: Hvor fri er egentlig media?



                                                       ***


FORUM nr. 91


Hvor fri er ytringsfriheten?


At ytringsfriheten er mer eller mindre fraværende i mange

land, skal vi la ligge her. Men hvordan er det i vår opplyste

del av verden? Noen hendelser i den senere tid har gjort det nærliggende

å stille overskriftens spørsmålet også

her. Jeg tenker da i første rekke på de såkalte

Muhammed-tegningene og de voldsomme reaksjomnene de utløste.

Fra tidligere husker vi fatwaen mot Salmon Ruschdi og hans bok

"Sataniske Vers", og engelskmannen som mistet jobben,

fordi han antydet at en navngitt persons egenskaper kunne være

en følge av det vedkommende hadde gjort i et tidligere

liv. Av helt ny dato er Carl I. Hagens spørsmål om

det er greit at en utenlandsk statsborger bekler høye lederstillinger

i statsforvaltningen. Selv vår ellers så sindige utenriksminister

rykket ut med en overraskende sterk, irettesettende reaksjon.

Slikt sier man ikke ustraffet i Norge.

 

 

 

En frihet kan begrenses eller gå tapt på mange

forskjellige måter. Det gjelder også ytringsfriheten.

Selvsensur er en av måtene. Man unnlater å ytre seg

for å unngå ubehag eller fare forårsaket av

noen som ville føle seg tråkket på av ytringen.

Det kan lett skje hvis man identifiserer seg med det eller den

som ytringen går ut over og derfor reagerer sterkt mot den

som ytret seg. I den senere tiden er det blitt et problem for

rettsvesenet at vitner ikke tør vite av frykt for represalier.

De underlegger seg mao selvsensur og begrenser sin ytringsfrihet

- "frivillig". Men noen i samfunet trosser mobbingen;

de ytrer seg likevel og tar de sterke reaksjonene med på

kjøpet. Carl I. Hagen og anti-abortprestene kan nevnes

som eksempler her.

 

 

 

I et samfunn som er så ensrettet som det norske, og som

reagerer så nevrotisk på det som går ut over

"normen", er det mange som har noe på hjertet,

men som ikke tør å "stikke hodet frem"

av frykt for den massive reaksjonen man kan forvente, og som kan

medføre arbeid og ubehag. Men før dét skal

man i mange tilfeller gjennom redaktørens eller forleggerens

sensur - en sensur som begrenser ytringsfriheten ytterligere for

mange.

 

 

 

Internett er blitt et "pustehull" for mange som ellers

har støtt på hindringer for sin ytringsfrihet. Internett

er blitt vår tids elektroniske "Hyde Park Corner".

Den nye oppgaven er å gjøre sine tanker kjent i dette

enorme Internett-markedet. Men myndighetene i mange land har etter

hvert sikret seg mulighten for å forby visse typer ytringer

også her. Det er bra så lenge det praktiseres med

lempe. Men for totalitære regimer åpner det påny

muligheten for mer omfattende begrensning av ytringsfriheten til

den enkelte.




                                                   ***



FORUM nr. 88


Når dårlig

kundeservice er lønnsomt

 

 

 

Tast to, tast fem, tast seks - vi kjenner dette nye systemet,

hvor det er blitt så vanskelig å få snakke med

et menneske i den andre enden av tråden. Hvis vi er heldige,

og har tastet oss gjennom store deler av menyen, får vi

faktisk snakke med et levende menneske. Men før vi er så

langt, kommer ventetiden - ventetiden - ikke legg på - ny

ventetid med en bråket musikk som sørger for at vi

ikke får ro til å gjøre noe annet i denne tiden.

 

 

 

Teleselskapene danner ikke noe unntak. Jo dårligere

service, desto mer ventetid og desto fler tellerskritt. Så

tar selskapet både i pose og sekk. Sparte lønnskostnader

pga for lav bemanning i kundebehandlingen og økte inntekter

pga økte tellerskritt. Bedre kan det ikke gjøres.

Et stabilt og godt system - for dem. Bør myndighetene gripe

inn og i det minste forlange at det dukker opp et fornuftig menneske

å snakke med når alle andre automatiske muligheter

feiler? Så heldig er man ikke alltid nå.


                                                  ***


FORUM nr. 87


Demokrati under press

 

 

 

Er samfunnet i økonomisk vekst, er demokratiet

- som en grunnleggende verdi - under press av pengemakten - eventuelt

også via media, da media kan bli behersket av pengemakten.

Konf. Italia og USA. 

 

 

 

Dette er en kjent problemstilling, selv om

den ikke er løst. Men en annen problemstilling som trenger

seg på, er ikke kjent - og slett ikke løst. Hvordan

overlever demokratiet når økonomien - av hensyn til

miljø og Jordens ressurser - må strupes i de overforbrukende

vestlige land? Så vidt jeg har kunnet se, har økonomene

ikke engang en teori for den økonomiske delen av denne

problemstillingen. 



                                                 ***


FORUM nr. 85 og tidligere


Behandle symptomer eller

fjerne årsaker?

 

 

 

Stadig må vi slå fast at vi behandler symptomer

i stedet for å fjerne årsakene. Det skjer på

en rekke felter: medisin, kriminalitet, alkoholmisbruk, krigsfare,

osv. Hva er konsekvensene av dette, hvorfor gjør vi det,

og hvordan skal vi komme bort fra det, hvis det skulle være

ønskelig? Men la oss først anskueliggjøre

hva vi snakker om.

 

 

 

Det må være fler nivåer i symptombekjempelsen.

Får jeg feber, tar jeg kanskje medisiner som demper feberen.

Men årsaken til feberen kan fremdeles være til stede.

Jeg kan finne frem til sykdommen som ga meg feber og bekjempe

den. Men hvorfor fikk jeg denne sykdommen? Er jeg kanskje spesielt

mottakelig, og går det an å gjøre noe med det,

eller har jeg et levesett, eller spisevaner som har spilt en ugunstig

rolle?

 

 

 

Kinesiske medisinere mener det er en svakhet ved Vestens medisin,

at man i for stor grad søker å helbrede et sykt organ,

mens kinesiske leger spør hvorfor organet ble sykt og innretter

behandlingen mot "balansen" i hele kroppen og kroppens

motstandskraft.

 

 

 

Kriminaliteten bekjempes gjennom pågripelse og forskjellige

former for straffer. Å fjerne årsakene til kriminaliteten

er i dagens samfunn lite aktuell politikk. Det er ikke blitt slik

man trodde for noen ti-år siden, at de fleste problemene

ville falle bort av seg selv med høyere levestandard og

velferdsstatens goder. I dagens samfunn er det fare for at kriminalitetens

årsaker heller har tiltatt enn avtatt uten at man har sett

sammenhengene eller tatt konsekvensen av det. Medias utstrakte

bruk av vold som underholdning må på lengre sikt yte

et vesentlig bidrag til volden i samfunnet.

 

 

 

Alkohol og narkotiske stoffer er et stort samfunnsproblem.

De tidligere virkemidlene mot alkoholismen er idag nærmest

lagt til side. Og man går ikke nærmere inn på

hvorfor "Jeppe drikker". Tilgangen på narkotika

søker man å begrense. Men årsakene til at mennesker

griper til slike stoffer synes å ha liten oppmerksomhet.

 

 

 

Krigsfaren ble tidligere bekjempet ved å fjerne raketter

og atomvåpen, dels ved å gjøre statene mer

avhengig av hverandre, slik det skjedde da EU ble dannet. Internasjonal

terror fremstår nå som en større fare enn fortidens

kriger. Såvidt er man begynt å undersøke terrorens

årsaker. Men hovedtyngden legges ennå på å

bekjempe terroren med statenes maktmidler. Dessverre kan da enkelte

stater komme i skade for selv å utøve terror i bekjempelsen

av terror.

 

 

 

Å redusere våpenarsenaler og bekjempe terror er

symptombehandling. Så lenge krigenes og terrorens årsaker

fortsatt er tilstede, og eventuelt også skapes i mennesket

gjennom måter vi oppdras eller påvirkes på,

vil vepnede konflikter oppstå i en eller annen form. Krigens

årsak ligger i mennesket - i menneksinnet - i form av ambisjoner,

frykt og hat.

 

 

 

Symptombekjempelsen vil alltid komme på etterskudd, mens

bekjempelsen av årsaken(e) kan komme på forskudd.

Det ideelle ville være å erkjenne problemene på

forhånd, dvs. se dem som potensielle muligheter før

de har oppstått, ta sine forholdsregler og derved unngå

å få disse problemene. Det nest beste ville være

å vente med å gjøre noe inntil symptomene er

til stede, for så å fjerne årsakene og bli kvitt

problemene. I svært mange tilfeller ser det altså

ut til at vi velger det minst gunstige alternativet. Vi venter

på problemene til symptomene melder seg, for så å

bekjempe symptomene, mens årsakene får være

mer eller mindre i fred.

 

 

 

Konsekvensene er nødt til å være ugunstige.

Det er fare for at vi skyver noe foran oss som blir stadig større

og mer uoverkommelig. Dette fordi årsakene fremdeles får

virke. Ja kanskje øker vi årsakenes styrke fordi

vi ikke interesserer oss for årsaks-sammenhengene og fortsetter

å gjøre ting med uheldige konsekvenser uten fullt

ut å være klar over det.

 

 

 

Vi bruker også våre begrensede midler til å

fjerne symptomer i stedet for å fjerne årsakene. Det

kan altså lett oppstå et økonomisk konkurranseforhold

mellom symptombehandlingen og årsaksfjerningen. I en overgangsperiode

vil det pga. et etterslep være behov for å gjøre

begge deler, og dette sprenger de økonomiske rammene, selv

om man virkelig ønsket å gå over til å

fjerne årsakene. Dette må være en av grunnene

til at det er så vanskelig å komme ut av den onde

sirkelen.

 

 

 

Behovet for å komme vekk fra symptombehandlingen og over

til et handlingsmønster hvor årsaker fjernes, synes

stort og påtrengende. Problemene på det medisinske,

psykologiske og kriminologiske området vil ellers kunne

vokse oss over hodet. Men hvordan? Vi må finne ut av de

forskjellige årsakssammenhenger. Når det er blitt

tilstrekkelig klart, kan neste skritt bestemmes.



                              ***


Utfordringer i helsevesenet

Refleksjoner fra en som har vært pårørende

gjenom mange år.

 

 

 

Det skjer mye samtidig i helsevesenet for tiden, og dette påvirker

den daglige driften på ulike måter. Det gjelder bl.a.

etterdønningene etter den store omstruktureringen av sykehusene.

Dessuten tvinger knappe ressurser - dvs. økonomi - personalet

på ulike nivåer til å disponere annerledes enn

tidligere. Og forløpere for den kommende "eldrebølgen"

bærer bud om nye utfordringer. Mer konkret vil vi her sette

fokus på 2 forhold som i denne situasjonen fortjener fornyet

oppmerksomhet. Det gjelder den utstrakte bruken av deltid, og

"eldrebølgens" strukturelle krav til systemet.

 

 

 

Det er mangel på sykepleiere. Samtidig har sykehusene

mange sykepleiere som arbeider deltid, og som gjerne ville arbeide

mer. Dette noe paradoxale forhold begrunnes med turnusordningene

som ellers ikke ville gå opp. Dette systemet virker også

dyrt, og i tillegg har det flere ulemper - ikke minst for pasientene

som stadig får nye pleiere å forholde seg til. Dessuten

er dette systemet risikabelt. Sykepleie består bl.a. i å

utføre en rekke detaljerte oppgaver. For mange av disse

oppgavene har pleieren behov for informasjon fra pårørende,

lege eller andre pleiere, skal de utføres riktig. Det er

mye å passe på skal hver pasient få den ønskede

pleien, noe de aller fleste sykepleiere uten tvil prøver

på så godt de kan. Og selv om mange av oppgavene er

enkle og rutinepreget, kan det være av livsviktig betydning

at de utføres korrekt. Når det gjelder tildeling

av medisiner, er dette åpenbart for alle.

 

 

 

Når så mye enkel informasjon - per pasient og totalt

- skal overføres til neste mannskap ved skiftveksel - og

også ellers - kan problemer lett oppstå. Min erfaring

viser at de også oppstår og oppstår ganske ofte.

Da er de pasientne heldige - veldig heldige - som selv, eller

gjennom våkne pårørende, kan ivareta sine interesser.

 

 

 

Av og til undres man over at det går såpass bra

som det gjør. Er det nødvendig å drive sykehusene

så risikofylt? I pasientens - i befolkningens interesse

- bør dette systemet endres. For en utenforstående,

tidligere bedriftsrådgiver synes det mulig både å

drive billigere og bedre.

 

 

 

Et annet forhold jeg har observert, gjør det enda viktigere

å ha våkne pårørende. Etter hvert som

"eldrebølgen" ruller videre, vil stadig flere

eldre mennesker ha bruk for sykehusenes tjenenster. Nå har

gamle ofte mange svakheter eller sykdommer som trenger behandling

hver for seg, samtidig med at man ikke må glemme helheten

- det pleietrengende mennesket

 

 

 

Hvilke krav setter dette til sykehuset? Idag møter slike

pasienter et sykehus som er spesialisert på fag. Spesialavdelingene

vet ikke alltid om andre typer svakheter som pasienten har - eller

de mangler tilstrekkelig kompetanse på området. Det

er heller ikke alltid sikkert at fx en kirurg finner behov for

å konsultere en medisiner når pasienten bruker medisinser

mot flere sykdommer. Det kan se ut til at enkelte spesialister

tror de er flinkere som generalister enn de virkelig er. Dessuten

er legene redde for å tråkke i hverandres bed.

 

 

 

Hvilken lege skal da ha ansvar for helheten - for det pleietrengende

mennesket? Er det fastlegen? Etter noen tid med behandling på

sykehus synes ikke fastlegen å være tilstrekkelig

oppdatert til å ivareta den oppgaven. Den privatpraktiserende

fastlegen har ikke tilgang til sykehusets database. Fastlegen

har heller ingen myndighet over sykehusavdelingene. Løsningen

blir igjen at pårørende - i den grad de finnes og

har evnen - må påta seg denne oppgaven. Men pårørende

oppfattes ennå av noen leger som "hår i suppen",

så oppgaven er ikke enkel.

 

 

 

Vi står ved begynnelsen av "eldrebølgen".

Sykehusene - eller helsevesenet totalt sett - må finne en

bedre måte å ivareta pleiebehovene til mennesker med

flere sykdommer - mennesker med et stort antall medikamenter som

kanskje(?) kan tas samtidig uten ugunstige virkninger. Systemet

kan ikke lenger basere sin virksomhet på at pårørende

skal ivareta helheten.



                               ***

 

 

 


Som kasteball i helsevesenet

 

 

 

Vi skal her gjøre oppmerksom på en systemfeil

som rammer enkelte pasienter. Saken illusteres med et eksempel.

Pasient A er på sykehus, hvor han blant annet får

intravenøs tilførsel av vann, næring og salter.

Hensikten er at pasienten - etter endt behandling - skal klare

seg uten slik intravenøs tilførsel. Men - av ukjent

grunn (kanskje plassmangel eller økonomi?) må pasienten

skrives ut før man har oppnådd denne tilstanden.

 

 

 

Transporten fra sykehuset ender da på et sykehjem eller

tilsvarende. Selv om det er et utmerket sted å komme til,

oppstår et problem. Sykehjemmet kan nemlig ikke tilby intravenøs

behandling. Utstyret, og eventuelt også kompetansen, mangler.

Hva skjer da med pasienten? Den bedrede og nesten stabile tilstanden

som ble oppnådd på sykehuset, tæres gradvis

bort uten den intravenøse behandlingen. Pasientens helbredelsesprosess

bremses opp, og pasientens livskvalitet forringes gradvis. Dette

skjer på grunn av mangelfull behandling(!) Etter noen dager

eller uker er tilstanden blitt så kritisk at tilsynslegen

på hjemmet må sende pasienten tilbake til sykehusets

akuttmottak. Her er de nødt til å ta imot pasienten.

På sykehuset begynner nå en ny behandling som skal

reparere det som tidligere gikk tapt. Og risikoen for påny

å bli utskrevet før tiden er til stede hele tiden.

 

 

 

Slik blir pasienten en kasteball mellom sykehus og sykehjem

- mellom offentlig helseforetak og kommune. Sykehuset har ikke

alltid plass for slike pasienter, som da må vike til fordel

for mer akutte tilfeller. Det er forståelig. Og kommunen

har så langt ikke prioritert å ruste opp sykehjemmet

tilsvarende. Situasjonen er da slik:

 

 

 

Den instansen som kan hjelpe denne pasienten, nemlig sykehuset,

vil ikke, fordi de må prioritere annerledes. Og de som gjerne

vil hjelpe, nemlig sykehjemmet, kan ikke, fordi de ikke er utstyrt

for å gi denne pleien på en fullgod måte.

 

 

 

Vi som følger dette som pårørende, lider

med pasienten. Vi kan ikke ha det slik. Det er hjerteløst

og uverdig å la pasienten bli en kasteball mellom institusjonene

på denne måten. Og i tillegg må det være

unødvendig dyrt. Kommunene må ruste opp sykehjemmene,

slik at de kan gi en fullgod pleie til alle de pasientene sykehusene

skriver ut, og som ikke kan være hjemme. På mange

sykehjem vil kompetansen allerede være til stede gjennom

sykepleiere som tidligere har arbeidet på sykehus. Og investeringene

er i alle tilfeller beskjedne. Derved vil også presset på

sykehusene avta noe. Det vil derfor være en billig måte

å utvide sykehusenes kapasitet på. På lengre

sikt må helsevesenet få større kapasitet for

å ta imot eldrebølgen på en verdig måte.

Det haster.



                                ***


Vil vi takle fremtiden?

- Hovedtendenser i vår tid

 

 

 

De første bildene av Jorden som ble tatt fra satelittene

gjorde oss - menneskeheten - bevisst på hvilken fantastisk

klode Jorden vår er. I verdensrommets svarte, golde og kalde

klima finnes altså en klode med blått vann, med atmosfære

med behagelige temperaturer, med et utall av levende organismer

og med lys og farger! Denne kloden er på en måte vår

- menneskehetens.

 

 

 

Rykker vi nærmere og retter kikkerten mot dennne kloden,

hva ser vi da? Der nede lever vi - omtrent 6 milliarder bitte

små mennesker - som med større eller mindre hell

prøver å forbedre sine levekår; noen ved å

skaffe seg mer makt og gods og gull - andre ved å ha noe

å spise i morgen. Dette skjer med mye personlig strev, men

også med samarbeid, konflikter og kriger. Noen utbytter

- moen blir utnyttet, andre igjen prøver å hjelpe.

De fleste tenker på seg selv. Noen har et bra materielt

utgangspunkt. Andre starter i dypeste fattigdom og en nød

som bare noen få klarer å arbeide seg ut av.

 

 

 

Hva er det som egentlig skjer - og hvorfor skjer det? Det finnes

ingen overordnet myndighet, ingen overordnet styring, ingen overordnet

plan - bare en enorm påvirkningsprosess. Men langsomt ser

man behovet for styrende innretninger, og langsomt setter man

igang tiltak som skal dekke dette behovet. Men da det heller ikke

finnes felles mål blant de mektige - de som har mulighet

for å påvirke de store systemer og sammenhenger -

og da det heller ikke finnes tilstrekkelig kunnskap om sammenhengene

mellom mål og midler, blir utviklingen - forandingene i

verden - en prosess med varierende fremdrift i mange retninger,

men også med mange tilbakeslag.

 

 

 

Prøver vi å få øye på de faktorene

som betyr mest i den store sammenhengen, er det særlig følgende

forhold som melder seg:

 

 

 

Den såkalte befolkningseksplosjonen - det at Jordens

befolkning øker med ca. 80 millioner mennesker hvert år.

Nye, store helseproblemer - AIDS, tuberkolose, malaria

og resistente bakterier som tar mange liv - kan etter hvert dempe

denne veksten.

 

 

 

Det forhold at menneskeheten for første gang i Jordens

lange historie påvirker klimaet på Jorden -

og det på en måte som kan få store og ugunstige

konsekvenser. På tross av sterke interessemotsetninger tvinger

denne felles skjebne menneskene til et globalt samarbeid som såvidt

er kommet igang. Klarer vi denne utfordringen i tide?

 

 

 

Store mengder radioaktivt materiale er kommet på

avveie. Samtidig nærer grupper av mennesker et stort hat

mot hverandre. Faren er at terror-organisasjoner skal bli i stand

til å bruke slikt materiale i sin destruktive virksomhet.

 

 

 

Et stadig stigende antall mennesker lever etter hvert i (mer

eller mindre velfungerende) demokratier. Samtidig unndras

flere funksjoner demokratisk kontroll til fordel for de såkalte

«markedskreftene» - hva nå de måtte

bestå i. I den forbindelse er det viktig å merke seg

at de store og mektige i verdenssamfunnet blir større

og mektigere - uten derved å øke i innsikt og moral.

 

 

 

Selv om de såkalte menneskerettene har stått

på den internasjonale dagsorden i flere ti-år, foretar

myndighetene i over 100 land systematisk tortur. I tillegg vil

nå enkelte land uthule disse rettighetene for å skaffe

seg et bedre rettsgrunnlag for å bekjempe den internasjonale

terrorismen. Det virker jo ganske paradoxalt?

 

 

 

Frihandel og konkurranse er honnørordene til

dem som primært ser at verden forbedres gjennom bedre tilgang

på materielle goder for menneskene. Det skaper en verden

som i stadig større grad preges av internasjonal konkurranse,

flytting av produksjon til lavkostland, arbeidsledighet

i de land som mister slike arbeidsplasser, økende transporter

over store avstander med tilsvarende utslipp av klimagasser, dårlig

behandling av dyr og stress for dem som produserer.

 

 

 

Med den økende levestandard i mange utviklingsland øker

forbruket av kjøtt sterkt. Følgen er at stadig

større jordbruksarealer blir brukt til å produsere

kjøtt. Følgene er bl.a.: Mer klimagasser, mer usundt

levesett og mindre jordbruksjord til dem som ikke har råd

til kjøtt. Å mette et menneske med kjøtt krever

5 ganger så mye jord som å mette et menneske med planteføde.

 

 

 

Den internasjonale konkurransen presser frem en kontinuerlig

rasjonalisering, slik at færre mennesker enn tidligere

(med samme arbeidtid) kan skape de samme verdiene. Skal arbeidsledighet

unngås, tilstrebes derfor en årlig såkalt økonomisk

vekst på (minst) 3% - og det uavhengig om de med

kjøpekraft har behov for denne mer-produksjonen eller ei

og uten at de fattige nødvendigvis får det bedre.

Det må finnes mer direkte måter å fjerne fattigdom

på.

 

 

 

To betenkelige trender må også nevnes her; patent

på organismer (såkorn) og privatisering av

vann. De er betenkelige fordi private selskaper får

rettigheter til ressurser som fratas lokalbefolkningen, slik at

fattige blir enda fattigere og biologisk mangfold forsvinner.

 

 

 

Det finnes mye nytt på teknologiens område

- internett, bioteknologi, nanoteknologi, romteknologi etc. De

vil bidra til å omforme samfunnene på måter

vi ennå ikke ser konturene av.

 

 

 

En stadig større del av Jordens voksende befolkning

lever i byer som etter hvert vokser mer eller mindre ukontrollert

og uten nødvendig infrastruktur. De største teller

nå over 20 millioner mennesker. Og det blir stadig flere

av dem. Forsyning av strøm og vann er allerede problematisk

flere steder. Hva gjør dette by-livet fjernt fra naturen

med menneskene?

 

 

 

En annen vikrig trend i tiden er strømmen av (økonomiske)

flyktninger av mennesker fra økonomisk tilbakestående

områder til den industrialiserte verden.

 

 

 

Det er en generell tendens i tiden å behandle symptomer

i stedet for å fjerne årsaker.

 

 

 

Visse tegn i tiden kan tyde på at menneskenes psyke

ikke er dimensjonert for denne måten å leve på.

Hva hjelper det da at en rekke varer blir billigere og levestandarden

bedres når de psykiske problemene i befolkningen øker

i foruroligende grad?

 

 

 

Blant dem som i rikelig grad har tilfredsstilt sine primære

behov, synes det nå å være et stigende antall

mennesker som er på jakt etter mening. Det er for

dem ikke nok å ha noe å leve av - de søker

også noe å leve for.

 

 

 

Et stigende antall unge mennesker ser sin egen og sine barns

fremtid truet av utviklingstrendene i tiden, og finner det meningfylt

å organisere motkrefter mot de mektiges «globalisering».

Et sentralt slagord her er «menneskemakt - ikke pengemakt».

 

 

 

Verdenssamfunnet er blitt svært omfattende og komplekst.

Har vi mennesker nok intelligens og har vi tilstrekkelig moral

til å takle disse problemene før de eventuelt vokser

oss over hodet? Kanskje er vi mennesker hovedproblemet? For ser

vi nøyere etter, er de aller fleste problemene i listen

ovenfor skapt av oss selv. Kanskje må vi forstå oss

selv - vår egen psyke - bedre, slik at vi skaper færre-

og løser flere problemet på en bra måte?

 

 

 


                                                                    ***


Samfunn på feil kurs

 

 

 

Ser en på samfunnet - verdenssamfunnet - i fugleperspektiv,

oppdager man at det er utvikling på svært mange områder

- utvikling i betydningen forandring, ikke nødvendigvis

forbedring. Denne hjemmesiden har i en årrekke prøvd

å sette et kritisk lys på utviklingen på en

rekke sentrale områder i samfunnet og for det enkelte menneske.

Er det mulig - på dette grunnlaget - å se hvor det

er at samfunnet særlig beveger seg i feil retning?

 

 

 

Vi lever på en fantastisk klode - Jorden - en juvel i

det uendelige kosmos' ødemark - behagelig, rik på

ressurser og vakker. Men vi behandler den nå så dårlig

at den er begynt å melde fra - og da særlig ved at

klimaet har begynt å oppføre seg annerledes enn vanlig,

med stigende temperaturer og mer ekstremt vær. Noe slikt

har riktignok hendt før også. Men det som nå

skjer, er likevel helt i tråd med det vi - ut fra nye datasimuleringer

- må forvente som en konsekvens av menneskelig aktivitet.

Dessuten bruker vi opp Jordens rike ressurser på fisk, olje

og tropisk tømmer. Og vi sløser med dens forekomster

av rent vann som nå er blitt en knapp ressurs i mange områder.

Til overmål forurenser vi den - dvs. vårt livsmiljø

- ved å tilføre skadelige kjemikalier og radioaktive

stoffer som vil være nærmest uforandret til stede

i naturen i hundrevis, ja tusenvis av år. Hvorfor gjør

vi alt dette?

 

 

 

For å si det kort, det er tre grunner: (1) Vi tror ikke

det er så ille - forskerne strides, slik at føre

var-prinsippet er uaktuelt. (2) Økonomene har bare kunnskaper

og en brukbar teori for en økonomi som vokser. Og det er

den teorien alle regjeringer derfor prøver å følge

- med sterk økonomisk vekst i verdensøkonomien som

resultat. Dessuten (3) vil de aller fleste av oss mennesker ha

det bedre materielt - selv vi i Vesten, som allerede har det meget

bra materielt - og som derfor synes det er fint med økonomisk

vekst.

 

 

 

At økonomisk vekst skal løse problemer for de

fattige, er vel og bra. Men det må skje på en måte

Jorden kan tåle - ikke ved å overføre vestlig

forbruk til nye 3 milliarder mennesker. Da må vi i Vest

redusere vårt (over)forbruk og gjøre vårt økonomiske

system langt mer bærekraftig, slik at et slikt system kan

overføres til de ny-industrialiserte landene, ikke det

systemet vi har i Vesten idag.

 

 

 

Og her er vi ved det neste punktet: Klarer demokratiene våre

å takle disse utfordringene før det er for sent?

Vi må være klar over at det er vi mennesker som utgjør

samfunnet. Våre menneskelige svakheter og tilbøyeligheter

preger derfor samfunnene - slik de er bygget opp, og slik de fungerer.

Samfunnene i Vest - og etter hvert også i Øst - er

teknologisk ganske avanserte, men vi mennesker, som utgjør

disse samfunnene, fungerer psykisk stort sett slik vi gjorde for

hundrevis av år siden. Det kan bety at vi er blitt en fare

for oss selv. Kan vi gjøre noe med dette misforholdet?

 

 

 

Vi mennesker prøver å forbedre samfunnet hele

tiden. Det skjer primært ved å forbedre samfunnets

systemer; dets skoler, dets lover og regler. Samtidig skjer en

utvikling i oss, fordi vi i noen grad er blitt kloke av skade,

for å si det enkelt. Vi - de fleste av oss og våre

samfunn - er ikke lenger så raske til å gripe til

vold for å løse konflikter. Man prøver i stedet

å etablere internasjonal lov gjennom FN-systemet og den

internasjonale domstolen i Haag. Og EU prøver å gjøre

det på sin måte. Men er det nok?

 

 

 

Ser vi på utviklingen i verden idag, må vi vel

innrømme at der er positive og negative tendenser. Stadig

flere barn får utdannelse. Stadig flere mennesker får

en bedre levestandard osv. Men det er fortsatt mye vold, sykdom

og sult, arbeidsledighet og fattigdom, barnearbeid, slavearbeid

og menneskehandel osv. i tilleg til det vi nevnte innledningsvis.

Mye tyder på at de forbedringene som settes i verk, ikke

er tilstrekkelige til å møte vår tids utfordringer

raskt nok og sterkt nok. Hva gjør vi da?

 

 

 

Vi må for det første innse at systemforbedringene

har sin begrensning, selv om vi kan gjøre mer på

dette feltet. Og vi må innse at det er vi mennesker som

utgjør samfunnet: Egoistiske og konfliktfylte mennesker

kan ikke utgjøre harmoniske og rasjonelt handlende samfunn

- selv ikke med de beste systemer. Dette må vi ta konsekvensene

av. Det gjelder mao å skape harmoni i menneskenes - og særlig

i barns - psyke. Dessverre handler vi ikke i tråd med denne

innsikten. Selv om den verden barn og unge vokser opp i, på

enkelte områder er mindre voldelig enn tidligere, så

utsettes de nå for en voldelig påvirkning som er både

mer direkte og mer omfattende enn tidligere. Det skjer gjennom

spekulative dataspill, TV og andre media, slik at vi på

det området får en utvikling i stikk motsatt retning

enn den vi burde ha. De mange skilsmissene og konfliktene i den

forbindelse gjør ikke barns utvikling til harmoniske mennesker

lettere. Det finnes så mye psykiske problemer i verden idag

- også blant unge - at psykologenes behandlingskapasitet

er overbelastet.

 

 

 

Det finnes en utvikling i sin spede begynnelse i verden idag

som kan bli en motvekt til den fremherskende utviklingen. Stadig

flere mennesker blir klar over at det er mulig - ved selvinnsikt

- å hjelpe seg selv til et harmonisk indre. Denne muligheten

er beskrevet i min bok «Lær deg selv å kjenne»

som også finnes på denne hjemmesiden. Det er et håp

at denne utviklingen vil bli så omfattende at den etter

hvert vil kunne sette sitt preg på den politiske utviklingen

i verden.

 

 

 

De menneskelige svakhetene skinner igjennom på flere

måter - utrolig nok også i vitenskapen som er ideologisk

delt i «skoler» eller retninger. Den forskningen som

er anerkjent av samfunnet - og som på engelsk kalles «mainstream»

- har satt opp så snevre kriterier for hva som skal anerkjennes

som vitenskap at de er kommet i skade for å utelukke deler

av virkeligheten fra sin interesse. Og det virker jo ikke særlig

vitenskapelig. Samtidig blir de forskningsmiljøene som

ser hele virkeligheten som aktuelle forskningsområder, sett

på som for lite vitenskapelige. Disse interesserer seg altså

også for forskningsområder som ikke tilfredsstiller

de kriteriene som - nokså tilfeldig - er satt opp. Man er

interessert i å forstå mest mulig av helheten i det

som eksisterer.

 

 

 

Bak dette skillet ligger også et forskjellig ideologisk

syn på tilværelsen, da «mainstream» synes

å utelukke eksistensen av ikke-materielle fenomen - og det

uten å ha noe vitenskapelig belegg for dette synet. Ja dette

usaklige synet er så fastlåst ideologisk i sentrale

vitenskapelige kretser at man nekter å anerkjenne undersøkelser

som bekrefter eksistensen av ikke-materielle fenomen, selv om

de fremgår fra undersøkelser som faktisk tilfredsstiller

vitenskapens snevre krav til vitenskapelighet.

 

 

 

Verden er blitt svært komplisert. Få eller ingen

synes å ha oversikten - heller ikke filosofene. De kan antakelig

for lite naturvitenskap og samfunnsøkonomi til å

kunne følge med og ha en berettiget mening? Og religonene,

som tidligere spilte en så stor rolle i samfunnet? Religionene

har i betydelig grad kappet båndene til sitt opphav og sine

kilder og blitt verdslige organisasjoner med alle de menneskelige

problemene som er knyttet til dem.

 

 

 

Vi må til slutt komme inn på to maktfaktorer vi

ennå ikke har nevnt. De store, flernasjonele selskapene

og media. Noen av de internasjonale selskapene er nå blitt

så store og uoversiktlige at ingen vet hvilken rolle de

egentlig spiller. Men drivkraften er stort sett mest mulig penger

og makt - ofte med bruk av hensynsløse metoder. Og med

disse virkemidlene skaffer flere av dem seg stor innflytelse -

også i land med en demokratisk styreform. Og følgene?

Forurensende produksjon flyttes til u-land. Produksjon flyttes

også til land hvor arbeidstakerne er uten rettigheter. Dessuten

er privatisering av vannressurser, patent på liv og monopol

på frø og såkorn relativt nye og ugunstige

følger av dette systemet. Ja, i enkelte tilfeller synes

slike selskaper å ha makt til å påvirke om det

skal bli krig eller fred. Det er åpenbart at denne utviklingen

ikke er i folks interesse. Demoratiet uthules ved at penger og

makt kan skaffe seg illegitim «demokratisk» innflytelse.

Spørsmålet er derfor: Hva må gjøres

for at folket - før det er for sent - skal bruke sin makt

til å gjenopprette velfungerende demokratier?

 

 

 

Hva med media? - At de spiller en stor rolle er hevet over

tvil. I en verden hvor den høyeste lykke er å få

oppmerksomhet, sitter media med nøkkelen. De kan stenge

eller slippe igjennom. De kan sverte eller rose. De kan sette

spørsmålstegn eller vise tillit. De kan velge hva

som skal være viktig eller uvesentlig. Her er masse makt

- men det er langt på vei en makt uten ansvar.

 

 

 

Bak alle disse problemene og svakhetene ligger kvalitetene

i menneskenes psyke. Som vi sa - konfliktfylte og aggressive mennesker

kan ikke skape harmoniske samfunn. Her må derfor også

løsningen av problemene ligge. Grunnen er at harmoniske

mennesker vil alltid kunne danne harmoniske samfunn. Det finnes

nå en gryende utvikling som motvekt til de nevnte ugunstige

tendensene. Men foreløpig er bare få mennesker involvert.

Disse menneskene er opptatt av transformasjon av menneskesinnet

gjennom selvinnsikt. Ved at menneskene på dette grunnlag

vil bli mer harmoniske i sitt indre, kan det bli mulig å

skape et bærekraftig verdenssamfunn og en saklig kommunikasjon,

konfliktløsning og forskning.



                               ***


På feil spor

 

 

 

Ser vi tilbake, har menneskene - særlig

i den vestlige verden - vært inne i en utviklingsprosess

hvor siktemålet har vært å bedre menneskenes

livskvalitet gjennom forbedret levestandard. Alt har vært

tilrettelagt for dette: materielt, økonomisk og psykisk.

Nå er de materielle behovene i den vestlige verden etter

hvert blitt dekket, og økningen av livskvaliteten på

dette grunnlaget finner ikke sted i samme grad som før.

Ja, man kan sågar skimte ugunstige konsekvenser både

psykisk og for miljøet.

 

 

 

Likevel kjører dette systemet videre

i kraft av sin egen dynamikk. Selv om noen ser behovet for endring,

vet man ikke hvordan man skal komme ut av denne prosessen. Hva

gjør man da? Man gjør særlig to ting: Man

skaper behov med den følge at man kjører videre

et system som langt på vei har overlevd seg selv, men som

vi ikke kommer ut av. Dessuten hjelper man seg selv ved å

eksportere sitt system til de folkerike NIC-statene Kina, India,

Indonesia, Brasil og de fleste andre statene i Amerika, Afrika

og Asia.

 

 

 

Blendet av suksessen til Vestens system er

man - med Vestens hjelp - på full fart inn i et system som

Jorden om noen 10-år ikke vil tåle. Systemet vil uten

tvil hjelpe mange 100 millioner mennesker og skade noen færre

millioner. Men miljøet vil ikke tåle det. Og det

finnes ikke tilstrekkelig ressurser til et stort og stadig stigende

forbruk. Resultat? Vi - dvs. resten av menneskeheten er nå

- med Vesten i førersetet - på full fart inn i feil

system.

 

 

 

Klarer vi å omstille oss før det

er for sent?



                                 ***


Vårt ensrettede samfunn

 

 

 

Helbredelsespredikanter har ingen høy status her i landet.

Svein Magne Pedersen fra Vennesla informerer i sitt tidskrift

"Legedom" om merkelige helbredelser som skal ha skjedd

i tilknytning til forbønn. Personer står frem og

forteller hva som har hendt og henviser av og til også til

at leger ikke skjønner hva som har skjedd. Også blant

"folk flest" verserer historier om mirakuløse

helbredelser. Vitmespyrd om helbbredelse ved forbønn har

også vært vist på TV. Samfunnets svar på

slikt er dels taushet, dels aggressivitet fra kirkelig hold ut

fra begrunnelsen om at ikke alle blir helbredet, slik det etter

deres mening bør skje, fordi Bibelen sier at Jesus helbredet

alle.

 

 

 

Det er en lykke for landet at Tromsø Universitet eksisterer.

Der oppe i nord og i det forholdsvis unge universitetsmiljøet

ser man mer fordomsfritt på ulike saker. Så har man

satt igang et forskningsprosjekt som skal undersøke hva

som kan ligge bak uventede helbredelser. Vi imøteser resultatene

med spenning.

 

 

 

TV-Norge hadde nylig noen programmer med psykolog Rune Amundsen,

hvor han hynotiserte en person til å oppleve sin fortid.

Programmene måtte tas opp i Sverige(!) fordi det ikke er

lovlig å foreta slik hypnose i Norge. De hynotiserte personene

gjorde det av egen fri vilje. De snakket om opplevelsene etterpå,

og det var intet som tydet på at de hadde lidd noen form

for overlast. I noen land(?) brukes denne metoden til å

behandle visse psykiske problemer. Metoden kalles da regresjonsterapi.

 

 

 

For en del 10-år tilbake levde en lege ved navn Nitter.

Han skapte en kur som ble kalt Nitter-kuren, og som hadde til

hensikt å styrke kreftpasientens eget immunforsvar. Dette

var dengang ikke god faglig latin, og Nitter ble frosset ut av

sitt fagmiljø. For ca. 10(?) år siden var det en

internasjonal legekonferanse i Tromsø. Dens tema var styrking

av kreftpasienters immunforsvar. Nitter som da var en meget gammel

mann, ble ikke invitert. Og han er heller aldri blitt rehabilitert.

 

 

 

Jeg har i en årrekke arbeidet for å gjøre

Krishnamurtis tanker om innsikt i sin egen psyke bedre kjent i

Norge. På den tid hadde legetidsskriftet en redaktør

som var åpen for å informere om andre forhold enn

de skolemedisinske- om forhold som kunne være av betydning

for mennekers fysiske og mentale helse. Jeg hadde en avtale med

denne redaktøren om å skrive en artikkel om Krishnamurti

og hans tanker, fordi selvinnsikt kan ha stor netydninge for både

den mentale og den fysiske helsen. Jeg skrev en detaljert disposisjon

for artikkelen og fikk godtatt den. Jeg skrev artikkelen i samsvar

med disposisjonen, men høre ingen ting. Etter - var det

2 år? - tok jeg kontakt med redaktøren. Av sine overordnede

hadde han fått beskjed om å føre tidsskriftet

videre uten slike eksperimenter. Artikkelen ble derfor aldri publisert.

 

 

 

En skal ikke stikke hodet frem her i landet: Hvis man ikke

blir oversett og tiet ihjel, risikerer man å bli "kjeppjaget"

av sensasjonshungrige journalister og uglesett i de familjøer

man måtte tilhøre. Har man studert på egen

hånd, men står utenfor det eller de aktuelle fagmiljøene,

er sjansene for å bli hørt meget små. Hvordan

kan nytenkning og tverrfaglig utvikling trives under slike forhold?

 

 

 



                                                        ***


Lydmakernes terror

 

 

 

Lydmakerne har gyldne tider for tiden. De slipper til nærmest

over alt, ikke bare der de naturlig hører hjemme; på

konserter, festivaler og lignende. Men de har erobret områder

som for en generasjon siden var utenkelig. Nå skal nyhetsoverskriftene

på TV overdøves av lyder eller ulyder, slik at det

blir vanskelig å forstå det som blir sagt. Samtaleprogrammer

blir forstyrret av lyder - noen vil kanskje kalle det musikk.

Ja til og med dokumentarprogrammer på TV blir "akkompanjert"

av forstyrrende lyder. At mange snakker en utydelig dialekt gjør

kommunikasjonen ikke lettere. I radioen gjøres det ofte

slik at det egentlige programmet avbrytes eller omkranses av en

eller annen "låt" fra en eller annen "superstar".

 

 

 

At lydmakerne liker å lage lyd, er forståelig.

Men hvem er det som slipper dem til? Sover de, eller har de meldt

seg ut av samfunnet, når de lar dette uvesenet fortsette?

Nei - de vet nok dessverre hva de gjør. For uvesenet finnes

i mange land og på mange TV-kanaler og programmer. Det må

åpenbart være noen - bortsett fra lydmakerne - som

liker det. Ellers hadde det vel ikke skjedd på så

bred basis. Men hvorfor skjer det?

 

 

 

Jeg har en teori hvorfor lydene har erobret store deler av

verden. Menneskene i vår oppjagede, vestlige kultur er blitt

så nevrotiske at de - eller vi - har problemer med å

konsentrere oss. I sitt indre er menneskene blitt så urolige

at det er blitt vanskelig å møte stillhet. Stillhet

er for mange blitt en trussel, noe ubehagelig som det gjelder

å unngå. Man vil unngå å møte seg

selv, slik det gjerne skjer i stillhet. Derfor lokkes folk til

byene der "det skjer" - der ikke engang nettene er stille.

Derfor går særlig unge mennesker med "walkman"

- både på reise og i naturen. Derfor blir det også

vanskelig å konsentrere seg, og derfor blir det vanskelig

å bli værende ved et tema mer enn en kort stund. I

utviklingsland brukes ofte lyd og bilde til å drømme

seg bort fra en trist hverdag.

 

 

 

Jeg har tilbragt sommerkvelder i Roma. De som elsker stillhet

- hvis de ennå finnes - har ikke mye de skulle ha sagt der.

Full "guffe" til langt på natt - med folk hengende

ut av vinduene og fullsatte fortaugsrestauranter.

 

 

 

Lydnivået er et kapittel for seg. Også her er det

lydmakerne som behersker feltet. Resultatet er at svært

mange - særlig unge - har nedsatt hørsel. For høyt

lydnivå over for lang tid har skadet den fine høre-sansen

i øret. Skal de høre godt, må lydnivået

tilsvarende opp for å kompensere for den skadede hørselen.

Kritisk blir det når lydmakerne selv har nedsatt hørsel

- og det har de sikkert ofte.... Da strømmer decibelene

ut! De som ennå har hørselen intakt, må enten

krype i dekning eller risikere å få hørselen

skadet, de også. Hva om vi lærte oss å bli glade

i stillheten? Skal vi nå dit, må vi vende oppmerksomheten

innover.



                                ***


Alkohol under svangerskapet

- og et samfunn med tabuer

 

 

 

Nå har vi fått bekreftet det våkne mennesker

ante for tre generasjoner siden, og som vel ble til viten for

én generasjon siden: nemlig at alkohol under svangerskapet

med stor sannsynlighet vil skade fosteret. Hvert år kommer

ca 600 barn med slike skader til verden her i landet.

 

 

 

Hvordan kan det forklares at helsepersonell først nå

står frem og forteller om det de lenge har observert - først

nå, etter at tusenvis av skadde barn er født og tusenvis

av familier er blitt ulykkelige. Særlig to forhold synes

å ha ansvaret for dette:

 

 

 

For det første har vi kvinnebevegelsen som med kraft

har hevdet at fosteret er en del av kvinnens kropp som bare kvinnen

selv skal bestemme over, og som har ført til den abortloven

vi har idag - en lov som gir fosteret lav beskyttelse.

 

 

 

Dessuten finnes en liten gruppe journalister her i landet som

skaper et "hylekor" som fra tid til annen definerer

hva som er rett mening på et område, og som driver

en slags "heksejakt" på dem som mener noe annet.

På denne måten er Norge blitt et ensrettet samfunn

med tabu-forestillinger på flere områder. Det skal

mot og kraft til for å stå imot den mediestormen man

kan bli utsatt for, hvis man mener feil ting - hvis man da i det

hele tatt får komme til orde i media. Det som hendte på

den psykiatriske anstalten Reitgjærdet for en del år

tilbake, var et slikt tilfelle, hvor mediestormen førte

til at politikerne la ned institusjonen i all hast uten at noe

var forberedt for å ta imot pasientene som ble fratatt sine

institusjonsplasser. Et annet eksempel fra senere tid gjelder

flyktning- og asylpolitikken, hvor alle motforestillinger til

den svært imøtekommende politikken - for å

si det pent - ble stemplet som rasisme. Det tok mange år

og mange ugunstige erfaringer før det ble mulig for alternative

meninger å bli hørt.

 

 

 

I den aller seneste tiden har "krefter" forsøkt

stoppe TV Norges programmer om synske personers muligheter i kriminalsaker,

om åndsveseners innvirkning på det jordiske og erindringer

fra tidligere liv. Heldigvis er TV Norge såpass uavhengig

at ensretterne ikke har nådd frem. Spørsmålet

er om de ikke hadde lykkes med å stoppe disse programmene

hvis seertallene hadde vært mindre?

 

 

 

Ved siden av den svake meningstoleransen her i landet vil også

det materialistiske tenkesettet gjennom flere sosialdemokratiske

generasjoner,, som har satt sitt preg på det offisielle

Norge - inklusiv statskirken - ha spilt en rolle i denne ensrettingen.

Et lite lyspunkt synes universitetet i Tromsø å være

som uten tyngende akademiske tradisjoner åpner for fordomsfritt

å undersøke områder som det offisielle Norge

ikke vil vite noe av, men som har aksept i store deler av folket

og i andre land. Jeg tenker her i første rekke på

NAFKAM som er et nasjonalt forskningssenter innen komplementær

og alternativ medisin. Her skal man - endelig - prøve å

finne ut årsaken til sykdomsforløp som - ut fra skolemedisinens

syn - var uventet.

 

 

 

Vi sier: Look to Tromsø! Kanskje kan det etter hvert

bli flere ny-opprettede organisasjoner og grupper og dessuten

enkeltpersoner her i landet som i større grad får

rom for å tenke og kommunisere fordomsfritt om realiteter.

 

 

 


                              ***


Kan økonomene jobben

sin?


Vi prøver å skape et menneske som er tilpasset den

internasjonale økonomien

i stedet for å skape en internasjonal økonomi som

er tilpasset mennesket

 

 

 

Om systemet

Ser vi rundt oss idag, finner vi et broget bilde av en verden

i rask forandring, en verden med mange fasetter og spesiliteter

som kankje innvirker på hverandre på en måte

vi ennå ikke skjønner godt nok? Er det likevel mulig

å finne noen hovedtrekk?

 

 

 

Frihandel og internasjonal konkurranse har nå erobret

verden - ut fra den troen at menneskene da vil få fortere

og billigere tilgang til produkter og tjenester som i sin tur

vil dekke deres behov og tilfredsstille deres ønsker. Dette

systemet medfører blant mye annet overføring av

arbeidsplasser fra i-land til u-land, særlig for produksjon

som ikke krever avansert utdannelse.

 

 

 

Tanken er også at menneskene i i-landene - som i det

store og hele får høyere utdannelse enn folk i u-landene

- skal skape nye og mer avanserte arbeidsplasser til erstatning

for de som gikk tapt. Disse arbeidsplassene skal så gi grunnlag

for ny eksport og høyere lønninger. I noen grad

har denne filosofien holdt stikk. Men ikke helt. Eksporten av

arbeidsplasser har gått fortere enn nyskapningen. Derved

har masse-arbeidsledighet oppstått på varig basis

i mange i-land. For å møte denne situasjonen reduseres

nå velferdsstatens ytelser i mange land.

 

 

 

Alt i alt har det likevel vært en enorm økonomisk

vekst i verden som helhet, særlig i de ny-industrialiserte

landene, slik som Kina, India, Indonesia og Brasil. I tillegg

til konkurransen mellom bedrifter finner det sted en slags konkurranse

mellom den økonomiske veksten og den produktivitetsforbedringen

som konkurransen tvinger frem. Er produktivitetsforbedringen i

% større enn den økonomiske veksten i %, da kan

det oppstå problemer. La oss se på et eksempel:

 

 

 

Eksempelvis skaper konkurransen en vekst i produktiviteten

på ca. 3% per år. Det vil si at dersom alle som har

arbeid, fortsatt skal ha arbeid, må menneskene konsumere

3% mer per år for å holde unna - eller «svelge»

- alt det som nå produseres. Den økonomiske veskten

må mao være på minst 3%. Klarer ikke folk -

med det eksisterende omfordelingssystemet vi stort sett har idag

- å «svelge» unna det som skapes - er altså

den økonomiske veksten mindre enn 3% - vil det oppstå

arbeidsledighet. Det finnes riktigbok en annen måte å

gjøre det på, nemlig ved å redusere arbeidstiden

med tilsvarende reduksjon av produksjonen. Men da folk ikke godvillig

vil gå litt ned i lønn, må den reduserte verdiskapningen

bære de samme lønnskostnadene. Og da kan man lett

ligge under i den internasjonale konkurransen. I det aller siste

er denne konkurransen blitt så hård i enkelte bransjer

at medarbeiderne nå godtar til dels betydelige reduksjoner

i lønningene for å redde arbeidsplassene.

 

 

 


Hvordan systemet tilpasser menneskene til sine behov

Resultatet av disse prosessene er at de som har arbeid må

arbeide mye, og eventuelt gå ned i lønn for å

overleve i denne internasjonale konkurransen. På den annen

side har vi de arbeidsledige, som har små sjanser for å

komme i arbeid igjen, særlig hvis man er over ca. 50 år.

Slik er det i de fleste i-landene. I utviklingslandene skapes

mange arbeidsplasser i dette systemet, fordi fabrikker og andre

virksomheter overføres fra i-land, virksomheter som vil

nyte godt av u-landenes billige arbeidskraft og etter hvert økte

kjøpekraft. For etter hvert skapes også en intern

etterspørsel i u-landene som gir grunnlag for opprettelse

av nye arbeidsplasser.

 

 

 

Hvordan prøver dette systemet å forme menneskene,

slik at de passer inn i det? I i-landene skyves først og

frest de eldre - dvs. arbeidstagere over la oss si 50 år

- ut av produktivt arbeid. Tilbake i arbeidslivet er de som klarer

arbeidspresset, omstillingene som gjerne følger med - og

omskoleringene. Men også yngre arbeidstakere skvises ut

fordi de ikke tåler dette arbeidsklimaet. Systemet har fått

det slik det ønsket.

 

 

 

Og de psykiske følgene? De som har arbeid, må

ofte prioritere arbeidet på bekostning av hjem og barn.

Derfor må staten i stigende grad ta seg av barna - dvs.

av de barna som ennå blir født. For fertiliteten

går nedover og er allerede nå nesten nede på

ca. ett barn per kvinne i fertil alder i enkelte land. Skal folketallet

og aldersstrukturen opprettholdes, må hver kvinne i snitt

få ca 2,1 barn. At de som ikke har arbeid i tillegg får

en stor psykisk belastning, er åpenbart. I i-landene skaper

dette systemet altså problemer for begge grupper, både

de med og de uten arbeid.

 

 

 

Hvordan er det så i u-landene? De som i utgangspunktet

lider under masse-arbeidsledighet, vil selvsagt få avhjulpet

noe av nøden når nye arbeidsplasser blir skapt. Men

de arbeidsbetingelsene de er nødt til å arbeide under,

gjør dem mer til slavearbeidere enn til vanlige ansatte

etter vestlige forhold. Men poenget her er å vise at systemet

også her former menneskene etter sine behov - behov som

kan være alt annet enn optimale for menneskene i dette systemet.

 

 

 

Denne høyst overfladiske analysen (vi har bl.a. ikke

snakket om hvordan klimaet påvirkes ugunstig av den økonomiske

veksten) tyder på at det økonomiske systemet med

åpen internasjonal konkurranse sorterer og tilpasser menneskene

til sine behov. Og at systemets behov ofte går på

tvers av menneskenes behov.

 

 

 

Det er da vi må spørre: Ser ikke økonomene

behovet for å skape et annet system - et system som er tilpasset

menneskenes behov? Eller får de det ikke til, selv om de

ser behovet? Har de ikke lagt merke til at etter hvert som de

materielle behovene blir dekket, er stadig flere villige til å

prioritere bedre livskvalitet for seg og sine barn fremfor økt

levestandard?



                                ***


Hvor effektiv er effektiviteten?

 

 

 

For å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen

ute og hjemme må man være effektiv. Man rasjonaliserer,

omorganiserer og fusjonerer i stor stil, for man må være

stor for å kunne konkurrere med de som er enda mye større

ute i verden. Maskiner skal overta, kundene skal via intenett

og på andre måter betjene seg selv. Slik henger man

med i kappløpet. Ofte flagger man ut til lavkostland eller

til land med andre konkurransefortrinn.

 

 

 

Dette kan i første omgang se vel og bra ut. Men hva

skjer i kjølvannet av denne prosessen? Mange mister jobben

- særlig eldre arbeidstagere som har problemer med tempoet

og med å lære nye rutiner og ny teknologi. For mange

av dem som får beholde arbeidet, vil arbeidspresset, usikkerheten

og omstillingene ofte føre til stress, overbelastning,

utbrenthet etc. som i sin tur lett kan føre til helseproblemer

med sykefravær og eventuell uføretrygd som følge.

Næringslivet sitter på denne måten igjen med

den arbeidskraften som tåler den nye tids krav. Bare på

denne måten kan man overleve i et internasjonalt konkurranseklima.

 

 

 

Ved at den effektive - dvs. den virkelige pensjonsalderen reduseres

til mellom 58 og 60 år av disse og lignende grunner, påføres

samfunnet store kostnader. Kostnadene består særlig

i utgifter til økte gratis helsetjenester og dessuten av

tapte skatteinntekter. Hvem er så dette samfunnet som skal

betale disse kostnadene? Det er selvsagt skattebetalerne som grovt

sett består av private skattytere og næringslivets

bedrifter. Men de pengene de private skattyterne betaler, tar

de fra lønningene som næringslivet betaler for deres

arbeidsinnsats. Det gjelder også offentlig ansatte, selv

om pengene der gjør en ekstra sløyfe som vi ikke

behøver komme inn på her. Til syvende og sist er

det altså næringslivet som på denne indirekte

måten betaler det de selv sparer ved å presse arbeidstagerne

på de nevnte måtene.

 

 

 

Det er da man kan spørre: Hvor effektiv er effektiviteten?

 

 

 

Vi må riktignok ikke underslå den utjevnende effekten

dette systemet antagelig har i næringslivet - et system

som hjelper svake bedrifter til å overleve. For svake bedrifter

vil det de sparer ved å drive effektivet antagelig(?) være

mer enn det de må betale som andel av samfunnets påførte

kostnader. For sterke bedrifter vil det motsatte antagelig være

tilfellet.

 

 

 

Men kunne man tenke seg en løsning der arbeidstagerne

kunne leve med mindre stress og mindre sykefravær og mindre

tidligpensjonering etc.? Det ville innebære mindre utbetalinger

for samfunnet, mindre behov for å innkreve skatt og lavere

skatter for private og bedrifter. Alle lønnstagere kunne

da - med samme netto inntekt - klare seg like godt med noe lavere

lønninger og bedriftene med noe lavere lønnsutbetalinger

- noe som igjen ville opprettholde deres konkurranseevne med mindre

stress og sykefravær? Dette kunne gi dobbelt gevinst - dvs.

gevinst på to fronter: Større livskvalitet for arbeidstagerne

og dessuten større verdiskapning ved at det ytes flere

årsverk fordi reduksjonen av sykefravært og tidligpensjoneringen

ville kompensere for arbeidstidsreduksjonen. Snakker vi her om

6-timers dagen, slik enkelte private bedrifter i Finland har innført

med suksess?



                              ***


Behov for en reformasjon

av den økonomiske tenkningen?

 

 

 

Vi - menneskeheten - befinner oss i en ny situasjon, men har

vi skjønt det? Hvis svaret er nei, kan vi heller ikke ta

konsekvensene. Hva består den nye situasjonen i? Lenge har

all økonomisk styring vært rettet mot å øke

folks levestandard. Det har i vår kultur blant annet innebåret

økonomisk vekst, frihandel og internasjonal konkurranse.

Denne tenkningen dominerer all overordnet politikk fremdeles,

selv om man i stigende grad blir oppmerksom på visse ugunstige

konsekvenser - (som at vi belaster miljøet og produserer

altfor mye for søppelfyllingene).

 

 

 

Det vi mennesker streber etter, er god eller bedre livskvalitet.

Å øke levestandarden har i generasjoner vært

et middel for å øke livskvaliteten, og det har den

da også gjort. Og det gjør den fremdeles i områder

med lav levestandard. Men for stadig større deler av Jordens

befolkning gjelder dette forholdet ikke på samme måte

lenger.

 

 

 

Har det konsekvenser for måten samfunnet styres på?

Er målet å øke levestandarden, er fokus rettet

mot to indikatorer eller målparametre, nemlig (1) brutto-nasjonalproduktet

(BNP) som er et mål for landets samlede produksjon av varer

og tjenester, og (2) hvordan denne verdien er fordelt i befolkningen.

Da det tidligere har vært en nokså entydig sammenheng

mellom levestandarden og livskvaliteten, har man med dette også

hatt indirekte fokus på livskvaliteten og dens utvikling.

Men når denne sammenhengen etter hvert er blitt mindre entydig,

hva skal man da ha fokus på? Og hvor galt kan man styre,

hvis man ikke endrer fokus - det vil si endrer styringssystemet,

slik at alle tiltak er rettet mot å bedre livskvaliteten

i stedet for å øke levestandarden? Hvor gjennomgripende

er den nytenkningen som skal til? Og er økonomene overhode

i stand til å gjennomføre den mentale snu-operasjonen

som antagelig vil være nødvendig, når vi vet

hvor vanskelig en slik tankemessig reformasjon er?

 

 

 

Hvilke målparametre kan brukes i et styringssystem som

har livskvalitet i fokus? Levealder? Friskhet målt ved sykelighet?

Psykisk helse målt ved registrert mangel på psykisk

helse? Kriminalitet? Uten å konkludere blir det likevel

klart at styringsinformasjonen i det nye systemet som har fokus

på livskvalitet i stedet for på levestandard, vil

bli ganske mye annerledes. Det samme gjelder de beslutningene

som skal fattes. Overgangen fra det ene til det andre kan selvsagt

ikke skje over natten. I en overgangsperiode må begge systemene

kjøres parllelt. Visse tegn på en slik parallelkjøring

er vel til stede på nasjonalt nivå. Også internasjonalt

er det visse positive tendenser ved at man undersøker hvilke

land det er best å leve i. Men samtidig skjer en forsterkning

av levestandardtenkningen og dens konsekvenser på globalt

nivå. Og mye tyder på at denne utviklingen på

et senere tidspunkt sågar kan skade livskvaliteten til unge

mennesker og fremtidige generasjoner i betydelig grad, særlig

ved at klimaet kommer i ubalanse og at ikke fornybare ressurser

brukes opp. Det er derfor påtrengende nødvendig å

utvikle og ta i bruk en ny tenkning med tilsvarende system som

så fort som mulig har fokus på menneskenes livskvalitet.

Antagelig må økonomene få hjelp av kompetente

mennesker utenfor deres eget miljø for å få

det til. Og myndighetene må sørge for at så

skjer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Er det slik vi bør

bruke livet?

 

 

 

Det er snart ikke grenser for hva forbrukerne må være

oppmerksomme på og verne seg mot. - ofte i tillegg til stressende

jobb, trafikk-køer, leteing etter parkeringsplass, henting

og bringing etc.

 

 

 

Vi skal nå vite hvilke fiskeslag som ikke bør

kjøpes, vi bør kjenne dem igjen i fiskebutikken

og så la være å kjøpe. Vi må ha

kunnskap om tropisk tømmer og hvor det brukes, og så

la være å kjøpe slike møbler og båter.

Vi må ha greie på hvilke tekstiler som er produsert

av barn og så la være å kjøpe det. Her

har myndighetene «hjulpet til» ved å gjøre

det vanskelig eller umulig å identifisere opprinnelseslandet.

I tillegg skal vi til enhver tid vite hvilken størmleverandør,

bank og forsikring, hvilket teleselskap eller flyselskap som er

gunstigst og så skifte, skifte, skifte........ Til "hjelp"

i denne skiftingen av leverandører ser det ut til at prisene

og tjenestene blir forandret og gjort mere avanserte flere ganger

per år, slik at det nesten blir umulig å sammenligne

priser og tjenseter og å holde seg a'jour.

 

 

 

Slik fanger den komersielle delen av livet en stadig større

del av tiden og oppmerksomheten for den som har dårlig råd

eller vil leve økonomisk "optimalt". Dette er

det myndighetene som langt på vei har stelt i stand. Men

er det virkelig slik vi ønsker å ha det? Skal denne

detaljerte pengetenkningen virkelig ta så mye tid og oppmerksomhet?

Er ikke livet mere verd enn som så? Mange har gitt opp å

gjøre bruk av alle disse reelle eller tilsynelatende gode

tilbudene. Det tjener leverandørene på - og det er

vel det som er meningen.




                             ***


Innsamling til veldedige

formål i utviklingsland.

 

 

 

I den seneste tid har jeg undersøkt «u-hjelps-markedet»

- dvs. hvilke organisasjoner som driver slik virksomhet i utviklingsland

og i noen grad hvordan de gjør det.

 

 

 

Det finnes svært mange slike organisasjoner i Norge -

store og små, internasjonale og lokale. Noen har avtaler

med NORAD slik at UD/NORAD sper på organisasjonens innsamlede

midler med inntil 800 - 900% slik at f.eks. 100 000,- kr innsamlet

gir 900 000,- i tilskudd fra myndighetene. Resultat: Jo flinkere

organisasjonen er til å samle inn midler, desto mer penger

får de fra staten!

 

 

 

Jeg skulle tro at det finnes et langt bedre prinsipp for å

tildele offentlige midler: Jo flinkere de er til å oppnå

bra resultater i «bushen» for beskjedne midler, desto

lettere bør de få tilført midler - selv om

dette prinsippet også må anvendes med forsiktighet.

Men det må være feil å premiere evnen til å

samle inn penger på denne måten.

 

 

 

Da jeg har hatt langvarig fadderkontakt med SOS Barnebyer,

tok jeg en telefon til dem for å finne ut hva de skulle

ha for å finansiere et barnebyhus i et utviklingsland. Svaret

var 100 000,- US$ (!). Etter dette er jeg blitt skeptisk de store

organisasjonene. Det finnes små og veletablerte organisasjoner

som har fokus på å være flinke til å oppnå

bra resultater for beskjedne midler.

 

 

 

Takket være fbi i NRK-TV er det kommet frem hvordan store

organisasjoner samler inn midler via private innsamlingsfirmaer

som tar en vesentlig del (kanskje langt over halvparten) av de

innsamlede midlene i provisjon uten at dette kommer klart frem

i den veldedige organisasjonens regnskaper. Hvorfor har ikke de

aktuelle myndighetene reagert på dette for lenge siden?

 

 

 

De som gir penger er - som rimelig kan være - opptatt

av hvor store administrasjonskostnadene til vedkommende veldedige

organisasjon er. Man vil jo at en størst mulig andel av

det man gir, skal komme de fattige eller nødlidende til

gode. For de veldedige organisasjonene gjelder det derfor å

fremstå med en så lav administrasjonskostnad som mulig.

Det kan gjøres på forskjellige måter. Kostnadene

for å samle inn pengene - inklusiv provisjonen til innsamlingsfirmaene

- holdes utenom administrasjonskostnadene. Og de organisasjonene

som - uten store ekstra administrasjonskostnader - får tildelt

8 til 9 ganger så store beløp fra UD/NORAD som de

samler inn selv, regner sine administrasjonskostnader i % av hele

beløpet - ikke i % av det de samler inn selv. På

denne måten fremstår administrasjonskostnadene som

svært lave. I realiteten sier de svært lite om hvor

effektiv organisasjonen er. I tillegg kommer kostnader for en

eventuell prosjektadministrasjon som heller ikke ser ut til å

inngå i de offisielle administrasjonskostnadene.

 

 

 

Alt dette indikerer at det er behov for en bedre oppfølging

av særlig de store veldedige organisasjonene, hvordan de

samler inn penger, og hvordan de markedsfører sine administrasjonskostnader.

Det ser også ut til å være behov for bedre retningslinjer

for hvordan administrasjonskostnadene skal redegjøres for.

Store beløp er involvert her i landet. Kan det gå

litt «stokk over stein»? Er det viktigere å

presse ca. 15 milliarder kroner gjennom systemet hvert år

enn å anvende midlene godt? Et historisk tilbakeblikk på

u-hjelpsvirksomheten kan tyde på det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

PSYKOLOGI ALT SAMMEN ?

 

 

 

Det er meget som går skjevt her i verden. Lister en det

opp, blir en antagelig betraktet som "dommedagsprofet",

som da selvsagt ikke behøver å bli tatt alvorlig.

Hensikten med disse tankene er da heller ikke å klage over

alt som er galt, og eventuelt komme med forslag til tiltak, men

å se på årsakene til tingenes tilstand.

 

 

 

Mitt inntrykk er at man i for liten grad har søkt etter

de dypereliggende årsakene til at situasjonen er slik den

er. Uten å kjenne disse kan man umulig treffe de riktige

tiltakene. Skal vi forsøke å se litt nærmere

på hvorfor så meget går skjevt?

 

 

 

Det kan da kanskje være hensiktsmessig å skille

mellom vårt, menneskenes, forhold til Jorden vår og

Jordens ressurser på den ene siden, og forholdet oss mennesker

imellom på den annen side. Hva er det som tyder på

at vårt forhold til vår Jord og Jordens ressurser

ikke er som det burde være? La oss bare i stikkord minne

om noen aktuelle og velkjente stikkord:

 

 

 

Ozonlaget, atomsøppelet i nord og andre steder, "drivhuseffekten"

med oppvarmingen av havvannet og avsmeltningen av isen på

Grønland, Antarktis og andre steder som vil få havoverflaten

til å stige med opptil en meter(?) i løpet av få

generasjoner. Ikke å forglemme nedhuggingen av regnskogene.

 

 

 

Likevel blir det ikke gjort noe som virkelig monner. Hva kommer

det av? - De som kunne gjøre noe, er utvilsomt politikerne

i alle land. Å gjøre noe ville imidlertid kreve tiltak

som ville være svært upopulære både i

opinionen og hos mektige organisasjoner.

 

 

 

Ja bare å begynne å drøfte behovene for

slike tiltak vil være meget risikabelt for den politiske

fremtid for vedkommende politiker og for partiet, hvis det skulle

våge å være "dommedagsprofet". Selv

om det kan være gode grunner for å være det?

 

 

 

For meg ser det ut til at politikerne svikter ut fra kortsiktige,

selviske motiver og det samme gjør opinionen. Den amerikanske

presidentens ønsker om gjenvalg påvirker nå

hvordan USA oppfører seg i Irak(!) Å ta bedre vare

på giftavfall, ville f.eks. medføre økte kostnader

og sette konkurranseutsatt industri og deres arbeidsplasser i

fare. Internasjonale avtaler inngås etter hvert og hjelper

noe i den grad de blir overholdt, men veien er lang, og de tekniske

mulighetene ennå utilstrekkelige.

 

 

 

Å gi avkall på uhemmet bruk av fossile brennstoffer

er nærmest utenkelig: I mange land er eksempelvis bilen

blitt menneskets viktigste symbol på status og verdighet.

Så er vi alle medansvarlige. Regningen vil måtte betales

av mange generasjoner, og den vil sannsynligvis bli høy.

Men «optimistene» som mener at ny teknologi - som

ennå ikke finnes - vil løse problemene, kan etter

hvert innkassere noen små seire. Det må vi innrømme

dem.

 

 

 

Forholdet mellom menneskene er heller ikke alltid det

beste. Et blikk på situasjonen i verden er nok til å

vise det. At rustningskappløpet mellom stormaktene har

noe med tillit å gjøre, er nå erkjent,

og man prøver i en møysommelig prosess - med mange

tilbakeslag - å gjøre noe med det. Men tillit krever

åpenhet, og det er ikke alltid like lett å være

åpen når det kan gå ut over ens (formentlige)

sikkerhet eller prestisje. (Ord med fet skrift

antyder at det her dreier seg om psykologi)

 

 

 

At kriger ofte er en følge av gruppedannelser basert

på ideologi har vi vært inne på i annen

sammenheng. Også her ligger altså menneskets psyke

i bunnen. Det samme gjelder åpenbart politistatens forfølgelse

av opposisjonelle og aksjonene til terroristgrupper.

 

 

 

Korrupsjon og likegyldighet er en viktig årsak

til at svært mange mennesker lever i nød og fattigdom.

Mange av de såkalte "fattige land" er land rike

på ressurser, men med mange fattige mennesker. Det gjelder

bare å bygge ut landet på en fornuftig måte.

Men når makthaverne lever i overflod og ikke bekymrer seg

for de fattige; hvor er da incitamentet? Kanskje er sågar

de fattige mindre farlige enn de som er kommet over eksistensminimum?

 

 

 

Det ser altså ut til at de aller fleste tungtveiene problemene

vi mennesker strir med her på jorden kan tilbakeføres

til egenskaper i vårt eget sinn: grådighet og

selviskhet med tilhørende mangel på hensyn, behovet

for å føle seg trygg med angst og eller aggresjon

som mulig følge, såret selvfølelse med ønske

om revansj osv.

 

 

 

Forutsetningen for å fjerne virkningen, er at man kjenner

årsaken. Dette skulle innebære at vi må lære

mer om oss selv, slik at vi kan finne muligheter for å fjerne

alle de problemskapende egenskapene i vårt indre samt å

unngå at våre barn blir fanget i de samme vanskelighetene.

Det er også behov for at vi alminnelige mennesker velger

ledere som har de rette psykiske forutsetninger for å gå

inn for det som er rett og nødvendig selv om det skulle

være vanskelig.




                             ***



BAK 11. SEPTEMBER

 

 

 

Det som hendte i USA den 11. september for 2 år siden,

er på mange måter blitt utgangspunkt for en ny tidsregning

- før og etter den 11. september. Med dette som utgangspunkt

satte USA igang en storstilt kampanje mot internasjonal terrorisme

- en kampanje som også åpnet for såkalt forebyggende

krig og med oppfordring til - eller press på andre land

til å støtte USA i denne kampen. Siktemålet

var å hindre at terrorister eller deres nettverk påny

skulle bli i stand til å gjennomføre slike eller

lignende terrorhandlinger. De som var i stand til å tenke

ut, organisere, finansiere og fysisk gjennomføre slike

aksjoner skulle finnes og uskadeliggjøres.

 

 

 

Den psykologiske siden av denne problemstillingen har på

den annen side vært lite i fokus. Og det er beklagelig.

For det finnes åpenbart en annen tilnærming til dette

problemet i tillegg til den valgte; nemlig å finne årsakene

til fiendskapet og prøve å fjerne dem. Som antydet,

ligger disse årsakene på det psykologiske plan. Det

henger sammen med at all planlagt virksomhet har et motiv - et

ønske om å oppnå noe. Og både motivet,

beslutningen og planleggingen foregår i hodet på mennesker.

Spørsmålet er da: Hvilke sentrale psykologiske faktorer

kan være involvert?

 

 

 

Et brennende hat mot den vestlige verden og mot USA i særdeleshet

synes å stå sentralt. Det synes å være

til stede i alle ledd - fra planleggerne til de som gjennomfører.

At hat gjør ufølsom overfor hatets ofre er vel kjent.

For dem som gjennomfører og ofrer sitt eget liv, må

i tillegg også en ideologisk pregning være til stede

- en pregning som kanskje forespeiler et ærefylt ettermæle

blant deres egne og et paradisisk liv i det hinsidige?

 

 

 

Men hvor kommer hatet fra? Rent generelt oppstår hat

som følge av ydmykelse; hvis jeg blir sett ned på,

tråkket på, vanæret på en eller annen

måte. Dessuten kan hat bli rettet mot den eller de som hindrer

meg i å oppnå noe jeg gjerne vil oppnå. Kan

vi på et slikt grunnlag finne ut mer om hvorfor slike terrorhandlinger

oppstår? Og på denne måten redusere faren for

dem ved å redusere eller fjerne det hatet de springer ut

av?

 

 

 

Bør den vestlige verden - og USA i særdeleshet

- spørre seg selv om de/vi har ydmyket noen - om vi har

sett ned på noen - om vi har tråkket på eller

vanæret noen. Det er i all fall grunn til å etterlyse

en slik analyse av hele terrorsituasjonen. Blir den ikke foretatt

- og blir ikke årsakene fjernet, vil det bli svært

vanskelig å fjerne terrortrusselen eller legge lokk på

den, så lite som skal til for i det minste å gjennomføre

«småskala» terrorhandlinger og opprettholde

frykten hos store deler av befolkningen.

 

 

 

 

 

 

 

Lokaldemokratiet - en illusjon?

 

 

 

Vi står foran et lokalvalg. Det skal bekrefte demokratiet

på lokalt nivå. Men gjør det det? Hvilken handlefrihet

har kommunestyrene til å lage alternativer som velgerne

kan velge mellom? La oss først se på hva som begrenser

deres handlefrihet, og hvilke friheter de har.

 

 

 

-    De er pålagt en rekke oppgaver,

slik som skole i forskjellige varianter, helse, tekniske tjenester

etc. De       er altså pålagt

å organisere seg for å ivareta disse funksjonene på

en tilfredsstillende måte.

 

 

 

-    Dessuten styres kommunene gjennom

diverse retningslinjer fra de overordnede departementene.

-    De settes under sterkt press for å

ta imot flyktninger

-    De tekniske tjenestene skal faktureres

til selvkost.

-    De får tildelt midler som stort

sett er tilpasset de nevnte oppgavene. Ut fra det media formidler,

er de       midlene kommunene disponerer

fritt, begrenset til noen få % av budsjettet.

-    Kommunen kan riktignok øke sine

inntekter lite grann ved å innføre eiendomsskatt.

 

 

 

Sentraldirigeringen levner mao. kommunene minimalt spillerom.

Dette spillerommet snevres ytterligere inn ved at Fylkesmannen

- en byråkrat(!) i visse saker er overordnet kommunestyret.

Skal vi tro media, består beslutningene i kommunene ofte

i å velge hvilke lover som skal etterleves og hvilke

som skal brytes. Å oppfylle alle er ikke mulig lenger. Så

trange er de økonomiske rammene.

 

 

 

I forsøket på å komme ut av denne knipen

tar de ofte opp lån og lever på den måten på

forskudd - det er dyrt - eller de selger «arvesølvet».

Siste virkemiddel fra sentralt hold er å tvinge kommunene

til «frivillig» sammenslåing i den tro at stort

er billig.

 

 

 

Hvordan er så forholdet ellers mellom kommunene og departementene?

Skolepolitikerne sentralt vil få kommunene til å

gjennomføre det de lover. Og det skal de gjøre

ved å prioritere skole.

 

 

 

Helsepolitikerne sentralt vil få kommunene til

å gjennomføre det de lover. Og det skal de

gjøre ved å prioritere helse. Tilsvarende gjelder

for andre områder. Når dette regnestykket ikke går

opp, er det kommunepolitikerne som svikter - tilsynelatende. I

realiteten er dette en snedig og bekvem ansvarsfraskrivelse for

sentralpolitikerne.

 

 

 

Etter denne korte gjennomgangen er det virkelig på sin

plass å spørre: Er lokaldemokratiet en illusjon?

Sentrale myndigheter vil ikke innrømme det - til det er

den eksisterende ordningen for bekvem for dem. Men mange borgere

synes mer eller mindre bevisst å mene nettopp det. Hvilken

hensikt har det da å stemme? Skal vi bidra til å opprettholde

en illusjon?




                              ***


Verdienes livsløp

Som liten -
trygghet og tilhørighet.

Som ungdom -
kjæreste og venner
og få lære det vi evner. 

Som voksen -
penger, status, karriere
og sammen med familien være.

Som gammel -
gir vi helsen mer verdi
og tiden, etter hvert som livet glir forbi -

Ja, tiden
fremstår som særdeles viktig.
Ga vi tiden mening -
brukte vi den riktig?



 

 

 

Er samfunnet også

for de gamle?

 

 

 

Mange gamle - eller "godt voksne" som det nå

heter - føler at de blir skjøvet ut av samfunnet.

Hva er det som skjer?

 

 

 

Ny teknologi setter store krav til alle som vil holde seg oppdatert,

og som vil være med i samfunnsutviklingen. Det gjelder selvbetjening

på en rekke områder med bruk av forskjellige typer

kort. Det gjelder PC med stadige oppdateringer og internett med

e-mail og chat, mobiltelfon og interntelefon, begge med et utall

av muligheter og mer eller mindre gunstige abonnementer for å

dekke behov man aldri har hatt. Og det gjelder SMS som nærmest

krever bruken av et helt nytt språk.

 

 

 

Men selv om man har kommet seg på nettet, møter

man nye vanskeligheter: Mye av teksten på internett er skrevet

med så liten skrift at man skal ha svært gode øyne

for å tyde innholdet. Også dårlig kontrast mellom

skrift og bakgrunn (f.eks. hvit skrift på lysblå bakgrunn)

gjør lesningen vanskelig.

 

 

 

Noen nye vaner (eller uvaner) på TV tar lite hensyn til

eldre mennesker. Det tekniske og kreative er tilsynelatende blitt

så viktig at produsenten må vise hvor flink han eller

hun er ved å pøse på med flest mulig inntrykk

samtidig. Det må være grunnen til at selv rene taleprogrammer

nå blir forstyrret av til dels høy musikk i bakgrunnen.

Dette gjelder også enkelte radioprogrammer.

 

 

 

Tekstingen på TV er et kapittel for seg. Her må

man ofte skumlese fort, hvis man vil få med seg det meste

av innholdet. Denne hasten er forståelig hvis de som snakker,

snakker fort. Men også i de tilfellene det er tid nok, forsvinner

teksten så fort at svært mange ikke får tid

til å lese den skikkelig. Siste nytt på "utviklingen"

er at billedflaten blir delt opp i felter; ett billedfelt og ett

eller to tekstfelter med liten skrift som til dels rulles fort

over skjermen. Har de som bestemmer i denne bransjen glemt hva

det vil si å kommunisere, og at radio og TV er kommunikasjon?

Det er heller ikke slik at alle eldre forstår engelsk. Det

er derfor ikke godt nok å snakke engelsk med en person i

flere minutter og så hoppe over oversettelsen.

 

 

 

Media har også andre «svin på skogen».

Programmet "Eldrebølgen" kan ikke dekke over

det. Hvorfor må f.eks. alderen oppgis i leserinnlegg til

eldre mennesker? Det er også en kjent sak at det knapt finnes

progamledere på TV over en viss alder.

 

 

 

På enkelte felter er de eldre organisert ut av samfunnet.

Er man over 70 år, kan man ikke bli meddommer eller jurymedlem.

Og i praksis blir man heller ikke nominert til kommune- og stortingsvalgene.

Slik blir en stor og voksende del av landets befolkning utelukket

fra demokratiske rettigheter og funksjoner. Kanskje går

landet også glipp av noe?

 

 

 

Næringsmiddelbransjen diskriminerer også - på

sin måte. Hvordan skal eldre mennesker klare å åpne

syltetøyglass uten fremmed hjelp? Og hvordan skal det være

mulig å lese skriften på emballasjen som nå

er blitt svært liten etter at stadig mer informasjon - helst

på flere språk - skal presses inn på begrenset

plass?

 

 

 

«Utviklingen» tar mad andre ord lite hensyn til

eldre og gamle, selv om disse utgjør en stor og voksende

del av befolkningen. Og - bortsett fra enkelte «eldreopprør»

ser de eldre ut til å resignere og å godta tingenes

tilstand. Det stemmer nok at mange eldre er blitt «fossiler»

målt med de oppdatertes målestokk. Den tekniske utviklingen

går for fort. Det stemmer nok at altfor mange av de eldre

identifiserer seg med sin fortid - med erfaringer som forlengst

er foreldet. Det stemmer nok også at mange ikke takler prosessen

med å eldes med verdighet. Noen prøver sågar

å flykte fra den tiltagende alderen med kjemiske farger

i hår og ansikt og operasjoner både her og der? Er

det slik at man vil pynte på alderdommen ved å bli

"godt voksne" i stedet for å bli gamle?

 

 

 

Den erfaringen mange eldre før anså som en ressurs

å gi til de unge, den duger enda mindre nå enn tidligere.

Men eldre med innsikt i livets mangfoldigheter, finnes de ikke

lenger, eller har man definert dem bort? Finnes det ikke kloke

gamle mennesker lenger som det er verd å lytte til? Er samfunnet

blitt så fullt av fordommer overfor eldre at man også

overser de kloke blant dem?




                                ***


Når markedsliberalismen

blir ideologi

Hva kraftkrisen har lært oss.

 

 

 

Markedet må fungere - ikke grip inn i

markedsmekanismene! Markedet virker jo bra! Det er hovedbudskapet

til politikere og fagøkonomer i forbindelse med den aktuelle

kraftkrisen og også i annen sammenheng tidligere. Hva sier

oppskriften? Når det oppstår knapphet, stiger prisene.

Økte priser demper etterspørselen, slik at det igjen

blir balanse mellom tilbud og etterspøsel i markedet. Prisene

vil da normaliseres. I forbindelse med kraftkrisen fungerer dette

helt etter boken, sier de. Det er markedet - prismekanismen -

som kan og skal løse kraftkrisen - som ikke er en krise

i det hele tatt.

 

 

 

Likevel kommer det uklare og motstridende uttalelser

fra politisk hold. Hvorfor? Denne politikken har ført til

dødsfall. Og det er en pris politikerne ikke kan forsvare

å betale. Deres vedtatte sannheter har hatt konsekvenser

som ikke står i oppskriften, og som de ikke hadde regnet

med. Derfor kommer motstridende signaler som sier at man skal

spare på strømmen, men samtidig skru opp ovnene og

ha det godt og varmt i stuen! Ikke vær redd for å

bruke strøm - staten skal betale regningen! Dette sies

fra ansvarlig politisk hold uten at man bevilger tilstrekkelig

med penger og uten å si hvordan dette rent prakstisk skal

kunne gjennomføres.

 

 

 

Slik kan det gå når et system -

i dette tilfellet markedsliberalismen - er blitt til ideologi

med de kjennetegn som følger slike ideologier. Systemet

er viktig - ikke menneskene. Tidligere advarsler har ikke

nyttet. Ideologi gjør blind for tanker som avviker fra

den kanoniserte oppskriften, selv om politikerne hadde kunnet

avverge farer og løse problemer på en praktisk -

pragmatisk måte.

 

 

 

Dessverre er store deler av vårt politiske

miljø infisert av markedsliberalismen. På en rekke

områder har man i løpet av de siste årene fjernet

egne styringsmuligheter og overlatt styringen til markedet og

dets luner. Slik har politikerne forenklet sin egen jobb og redusert

sitt eget direkte ansvar. Mens det gamle Televerket skulle tjene

befolkningen, skal Telenor nå tjene (mest mulig) penger

på befolkningens bekostning. Når de utnytter sin tidligere

monopolsituasjon maksimalt og store overskudd vitner om at de

krever for mye betaling av folket for sine tjenester, så

mener myndighetene at Telenor er dyktig ledet og "gjør

det godt". Tilsvarende gjelder for kraftsektoren. Det er

å håpe at motkreftene mot dette systemet blir sterke

nok og kommer tids nok til å forhindre at utenlandske selskaper

får styringen over vår kraftsituasjon.



                              ***


En god eller dårlig

sirkel?

Noen samfunnspsykologiske refleksjoner.

 

 

 

Det blir ofte diskutert hvordan samfunnet - også verdenssamfunnet

- utvikler seg. Temaet er viktig, men komplekst og vanskelig.

Likevel er et forhold som vil kunne bidra til å belyse temaet,

kommet lite frem. Den verden vi ser og opplever rundt oss, er

skapt av oss mennesker. Den er et resultat av våre kunnskaper,

vår forståelse - eller mangel på sådan

- og av våre karakteregenskaper i vid forstand; det vil

si av det vi har inne i oss, av vår psyke. Spissformulert

kan vi si at vi er verden. Det betyr blant mye annet at

konfliktfylte og egoistiske mennesker ikke kan skape harmoniske

samfunn uansett hvor gode lover og systemer for øvrig man

måtte klare å etablere og langt på vei uavhengig

av den teknologiske utviklingen.

 

 

 

Eller sagt på en annen måte: Samfunnet, samfunnene

og verden blir - på godt og vondt - utformet av mennesker

og er således et resultat av det som foregikk og foregår

i menneskers psyke - i folkenes og ledernes psyke. Av samme grunn

vil den langsiktige og basale utviklingen i verden fremover gjenspeile

utviklingen i vår - dvs. menneskehetens psyke. Og hvordan

er den, og hvordan vil den bli fremover?

 

 

 

Betydningen av sammenhengen mellom samfunn og psyke understrekes

av det forhold at de nye generasjonene i sin oppvekst blir preget

av den verden de vokser opp i. Når disse blir voksne og

former samfunnet ut fra det de har i sin psyke, vil de i sin tur

skape samfunn og rammebetingelser som vil prege psyken til den

nye generasjonen osv. Her foreligger mao. det styringsteknisk

gunstige eller ugunstige forhold at verden preger menneskets psyke

som i sin tur preger verden. Vi har altså en utvikling som

- populært sagt - "biter seg selv i halen". Spørsmålet

blir da: Befinner vi oss i en utviklingsspiral som peker oppover

- mot stadig bedre samfunn og mer harmoniske mennesker? Eller

det motsatte? Hvilke kriterier skiller den ene utviklingen fra

den andre? Og hva kan vi gjøre for å komme inn i

en gunstig utvikling? Dette er et spørsmål som knapt

ofres mer enn sporadisk oppmerksomhet, slik som i den aller seneste

tid, hvor det er nevnt som en mulighet at den store og tiltagende

depresjonen blant verdens mennesker kan skyldes samfunnsutviklingen.

 

 

 

Mer konkret er altså spørsmålet nå:

Hvordan påvirker dagens samfunn barn og unge? Vil dagens

barn og unge - når tiden er moden - bli istand til å

forme samfunn som er bedre for den oppvoksende slekt enn det samfunn

de selv vokste opp i?

 

 

 

For å nærme oss et svar på slike spørsmål,

må vi se nærmere på hva vi mener med et bedre

samfunn. Er det et samfunn med større materiell velstand?

Et med større fysisk trygghet? Et med like muligheter for

alle? Et samfunn hvor menneskene har større indre harmoni

og færre psykiske problemer? Et samfunn med færre

konflikter og mindre vold?

 

 

 

Som en arbeidshypotese svarer jeg "ja" på alle

disse spørsmålene: Forbedring på alle disse

områdene vil bidra til et bedre samfunn.

 

 

 

Hvordan er så situasjonen og utviklingstendensene i dagens

situasjon i verden? La oss på grovt nivå vurdere punkt

for punkt:

 

 

 

Det synes åpenbart at den materielle situasjonen er på

bedringens vei for den største delen av Jordens befolkning,

selv om det for noen går feil vei. Det gjelder alle dem

som lider under følgene av kriger og større konflikter.

Alle dem som lider under følgene av naturkatastrofer, feilslåtte

avlinger og vanstyre. Alle dem som i Vesten, Kina og andre steder

lider under nyfattigdom - som i betydelig grad er en følge

av valgt økonomisk politikk.

 

 

 

Hvordan er situasjonen for den fysiske tryggheten? Øker

den for de fleste menneskene eller avtar den? Hva er det som særlig

påvirker den fysiske tryggheten? På overordnet nivå

er det nærliggende å nevne: Kriger, naturkatastrofer

(slik som tørke, oversvømmelser og andre former

for ekstremt vær, som også skaper flyktninger), terrorvirksomhet

(med bruk av kjemiske, bakteriologiske eller nukleære våpen),

brutale regimer (som blant annet skaper internflyktninger), og

kriminalitet.

 

 

 

Men den fysiske tryggheten påvirkes også av sykdom

og epidemier, hvor noen er på fremmarsj, slik som AIDS og

tuberkolose, andre på tilbakegang. Den fysiske tryggheten

påvirkes også av menneskenes egen livsstil og evnen

til å bekjempe eller behandle sykdommene. Stikkord her er

resistente bakterier og fattige menneskers manglende evne til

å betale for dyr behandling.

 

 

 

Kan vi si noe om prognosene for alt dette? Bare på enkelte

områder synes det mulig å se entydige utviklingstendenser:

Det er fare for at det ekstreme været vil tilta. Det samme

gjelder kriminaliteten, AIDS og trusselen fra resistente bakterier.

Livsstilsykdommene vil vel også øke i takt med økningen

av den materielle velstanden. Informasjon om farene synes ikke

å virke særlig sterkt, og det er jo et interessant

psykisk fenomen. Vi ser på den annen side ingen klare indikasjoner

på at noen av de andre faktorene vil avta med det første.

 

 

 

Er vi på vei mot et samfunn hvor menneskene har større

indre harmoni og færre psykiske problemer? Et samfunn med

færre konflikter og mindre vold? I utviklingsland vil den

økte materielle velstanden nok redusere mange psykiske

problemer. Men hva har foreldregenerasjonen i i-land gitt de unge

av idag som skal sette dem i stand til å skape et bedre

samfunn? Konkurranse, videovold, mobbing, psykiske problemer også

blant unge, dårlig læringsmiljø i mange skoleklasser,

skilsmisser i mange hjem og ofte dårlig kontakt med besteforeldrene.

På den annen side vil kravene som en komplisert verden stiller

den nye generasjonen antagelig være større enn tidligere.

Deres muligheter for å mestre situasjonen og å forbedre

den synes derfor å være svært små, for

å si det forsiktig. Er disse omgivelsene egnet til å

skape en ny generasjon som i sin tur vil kunne gi deres barn evnen

til å skape et bedre samfunn?

 

 

 

I mange generasjoner har forbedringene i samfunnet skjedd gjennom

systemforbedringer - i vid forstand. Og mye er oppnådd.

Men man trodde tidligere at samfunn som ble forbedret på

den måten, ville skape lykkelige mennesker. Det har ikke

slått til. Dessverre har man ikke tatt lærdom av denne

erfaringen. Man har ikke engang analysert årsaksforholdene

grundig. Derfor har man heller ikke lært, men satser fortsatt

ensidig på systemforbedringer og symptombehandling.

 

 

 

Det er derfor jeg har skrevet til Sånn er livet - redaksjonen

i NRK P2 og sier; Tenk om... dette viktige tema endelig ville

bli satt på dagsorden. Tenk om sammenhengen mellom utviklingen

i menneskenes psyke og utviklingen i samfunnet ville bli fokusert

i vårt samfunn. Tenk om vi kunne finne svar på spørsmålet

om vårt samfunn skaper harmoniske barn og unge som i sin

tur kan skape harmoniske samfunn?




                               ***


SKILSMISSE-BOLIGER

 

 

 

Sosialsjefen i en liten kommune fortalte meg nylig at den sterke

økningen i kommunenes utbetalinger over sosialbudsjettet

i betydelig grad var knyttet til boutgifter i forbindelse med

skilsmisser. Før skilsmissen hadde familien etablert seg

i en bra bolig med store forpliktelser til å betale renter

og avdrag. Selv om budsjettet kunne bli stramt, var det økonomiske

grunnlaget likevel til stede. Det dreide seg i utgangspunktet

om mennesker som ikke hadde annet i tankene enn å greie

seg selv.

 

 

 

Når skilsmissen var et faktum, ble vanligvis moren og

barna igjen i boligen uten muligheter for å klare bo-kostnadene

med de inntektene som nå var til stede. Da boligen ikke

var laget med henblikk på utleie av større deler

av arealet, bisto kommunen økonomisk for å unngå

tvangsauksjon av boligen.

 

 

 

Resultatet er altså at det offentlige subsidierer en

rekke halve familier, slik at de fortsatt kan bo i en bolig, som

nå er blitt for stor og for dyr. Grunnen er ofte at boliger

som ville passe for halve familier i størrelse, standard

og innredning, nesten ikke er å finne på boligmarkedet.

 

 

 

Dette betyr at boligmarkedet ikke i tilstrekkelig grad har

tilpasset seg vårt "skilsmisse-samfunn". Tilpasningen

synes nødvendig på to måter. For det første

bør større nye boliger være slik at de uten

store kostnader kan deles opp i to deler, hvorav den ene kan leies

ut til en annen halv familie i påkommende tilfelle. Dessuten

er der tydeligvis et behov for boliger tilpasset den økonomiske

situasjonen til halve familier.

 

 

 

Det er antagelig særlig små kommuner som føler

slike problemer sterkest. Gjennom sin mangesidige kontakt med

boligmarkedet bør kommunene ha mulighet for å påvirke

utformingen av nye boliger i ønsket retning, i det minste

noen av dem. En løsning bør iallfall søkes,

da kommunenes knappe midler bør brukes til noe bedre enn

å hjelpe noen til å bo unødvendig bra.




                                  ***


Hvor intelligent fungerer

storting og regjering?

 

 

 

Når vi hører hva topp-politikerne sier om hverandres

politikk, så er det all grunn til å stusse. Nesten

uansett hva som blir gjort, er det en opposisjon som er sterkt

imot, og som sier at det som blir gjort, får svært

ugunstige konsekvenser. Likevel "humper og går"

dette samfunnet videre på en måte som jo ikke er så

ille, særlig hvis vi sammenligner med det som skjer i mange

andre land. Men av og til treffes tiltak som kan få oss

til å spørre hvor intelligent storting og regjering

egentlig fungerer.

 

 

 

I den aller seneste tid har vi for eksempel fått høre

av vår finansminister og fungerende statsminister Per Kristian

Foss at handelslekasjen mot Sverige skal reduseres ved å

øke kjøttkvotene fra 3 til 10 kg.! Forstå

det den som kan.

 

 

 

Og administrasjonsminister Viktor Normann er like logisk når

han vil øke importen av ufaglært arbeidskraft i en

situasjon hvor det er en betydelig arbeidsledighet her i landet

blant slik arbeidskraft. Resonnementet er slik at den langsiktige

trenden forutser et underskudd på slik arbeidskraft. Da

får det ikke hjelpe at de arbeidsledige får konkurranse

av importerte arbeidere uten yrkesutdanning! I tillegg - dvs.

for å øke overkapasiteten ytterligere - vil man arbeide

for å holde folk lenger i arbeid og å redusere sykefraværet.

Hadde prognosene alltid vært til å stole på,

kunne vi til nød forstått det - men det er de jo

ikke. Meget tyder derfor på at myndighetene gambler med

de arbeidslediges mulighet for å komme i arbeid.

 

 

 

Når myndighetene ønsker import også av ufaglært

arbeidskraft, hvor intelligent er det da å sende ufaglærte

asylsøkere ut av landet, til dels med stor dramatikk og

kostnader? Er dette også noe man vil, eller er det bare

slik at den høyre håned ikke vet hva den venstre

gjør? Tillitvekkende virker det iallfall ikke.

 

 

 

En gjenganger går ut på at sentrale myndigheter

pålegger kommunene oppgaver som de ikke får penger

til å gjennomføre fullt ut eller i tide. Det ryktes

at hensikten nå er å få kommunene til selv å

slå seg sammen for å drive mer rasjonelt. Men resultatet

er at kommunene nå står overfor valget mellom hvilke

lover og pålegg de skal bryte. De kar ikke midler til å

oppfylle alle. For kommuner kan bryte lover uten at det får

konsekvenser for noen andre enn de det går ut over og for

folks tillit til «systemet». Og dessuten: Hvorfor

skal jeg være lovlydig når myndighetene selv ikke

tar det så nøye?

 

 

 

Når det oppstår kapasitetsproblemer, og de vedvarer

i en årrekke, da må det være noe galt med prioriteringene

i de statlige organene. Denne problemstilingen er aktuell i sykehusvesenet,

i rettsvesenet og i fengselsvesenet. Hvorfor skjer det? Er det

mangel på forutseenhet eller på intelligens? For vond

vilje kan det vel ikke være?

 

 

 

Noen eksempler fra psykiatrien viser at spørsmålet

er berettiget. For en del år tilbake var de tyngste pasientene

i en stor institusjon som het Reitgjærdet. Plutselig ble

institusjoner upopulære blant politikerne. Reitgjærdet

skulle nedlegges og pasientene overføres til ders nærmiljø

i kommunene. Som sagt så gjort. Reitgjærdet og andre

institusjoner ble nedlagt i en fart - og lenge før det

var bygget opp et apparat i kommunene som kunne ta imot pasientene.

 

 

 

Men etter hvert ble det bygget opp forskjellige typer bo-enheter

i den såkalte HVPU-reformen. Men heller ikke her hadde man

tenkt godt nok, selv om mange har fått et mye bedre liv

i egne boliger, hvor de helt eller delvis kan stelle seg selv.

Men noen er blitt ensomme i sine fine boliger og lengter tilbake

til stellet og fellesskapet i de institusjonene de var i. Andre

kan ikke på noen måte nyttiggjøre seg det -

for samfunnet svært dyre bo- og pleietilbudet de har fått.

Dette er ikke etterpåklokskap; for mange ristet oppgitt

på hodet av det so ble gjort dengang det ble gjort. Men

når noe er "in" her i landet, da har motforestillinger

vanskelig for å komme til orde - dessverre.

 

 

 

 

 

 

 

Frihandelens fordeler og

ulemper

 

 

 

Den nylig avholdte forskerkonferansen i Oslo med fokus på

verdens fattige og den økonomiske utviklingen i utviklingsland

har aktualisert debatten om denne problemstillingen. Debatten

har avdekket en ikke liten grad av usaklighet. Det offisielle

Norge - myndighetene med finansminister og bistandsminister i

spissen - har ensidig fokusert på fordelene ved en økt

handel med u-landene, og at Verdensbanken nå har blitt mye

bedre - uten å begrunne det nærmere. Mens demonstrantene

- i den grad de har kommet til orde - ensidig har fremhevet ulempene

ved Verdensbankens og Det Internasjonale Pengefondets arbeid i

u-land. Et nærmere studium av saken viser at begge parter

har noe rett, hvilket blant annet innebærer at økt

handel både har fordeler og ulemper. La oss se på

de viktigste:

 

 

 

Den fordelen som fremheves mest, er den økonomiske veksten

i u-landene som påviselig - ifølge statistikken -

følger i frihandelens fotspor. Og i denne form for tenkning

er økonomisk vekst = fremskritt.

 

 

 

Det som da ikke kommer frem, er at den økonomiske veksten

er svært ujevnt fordelt i u-landets befolkning. Noen har

fordeler, mens andre forblir uberørt eller får det

verre - til dels betydelig verre. Men her er flere ulemper. Det

forhold at ønskene til det pengesterke Vesten styrer mye

av utviklingen i u-landene, fører blant annet til at en

andel av dyrket mark og knappe vannressurser blir brukt til feil

produkter. Det dreier seg blant annet om produksjon av luksusgoder

for Vestens forbrukere i stedet for å dekke basale behov

i egen befolkning. Fremmed valuta til import av vestlige varer

til over- og middelklassen i byene er viktigere enn å dekke

basale behov i egen befolkning. Men mer handel betyr også

større energiforbruk og forurensing av miljøet på

grunn av mer transport av varer.

 

 

 

I-landene blir også berørt på en rekke måter.

Frihandelen åpner for en storstilt flytting av arbeidsplasser,

særlig industriarbeidsplasser fra Vesten til forskjellige

utviklingsland. Det skaper billigere varer for mange og store

fortjenester for noen. Men det skaper også arbeidsledighet

og andre omstillingsproblemer i de i-landene som taper disse arbeidsplassene,

og som taper i konkurransen med billig arbeidskraft i utviklingslandene.

Også miljøet taper ofte i denne prosessen, fordi

forurensende industri nå kan søke tilflukt i land

med svakere miljøforskrifter. Den store og nærmest

permanente arbeidsledigheten i mange i-land kan for en stor del

tilbakeføres til den økte frihandelen.

 

 

 

Frihandelen har altså både fordeler og ulemper.

Et tilleggsproblem består i at forandringene skjer svært

fort. I denne situasjonen må det være mulig å

finne modeller som reduserer ulempene både i u-land og i-land

og som øker fordelene begge steder. Dessverre er de tunge

og altfor mektige aktørene i dette markedet lite villige

til å tenke i nye baner, og det kan vedvare så lenge

de store, multinasjonale selskapene, de internasjonale bankene

og myndighetene i mange land styrer sin tenkning og sine tiltak

ut fra en så unyansert indikator som økonomisk vekst.

 

 

 

 

 

 

 

Det nytter!

Om positive trekk i utviklingen i verden, og om grasrotbevegelsenes

andel

 

 

 

Skal man forbedre noe, vil fokus være rettet mot det

som ikke er bra og som bør forbedres. Det er riktig og

nødvendig. Men det har en ulempe: Det ugunstige får

for mye oppmerksomhet; vi får et skjevt og for grått

bilde av virkeligheten. Det kan urettmessig føre til motløshet.

Slik er det også med det inntrykket vi får av verden,

slik den presenteres for oss idag: Konflikter, svik, korrupsjon,

urettferdighet, fattigdom og lidelse.

 

 

 

Men hever vi oss litt over enkelthendelsene og ser på

det som har skjedd i et litt lengre perspektiv, blir bildet noe

annerledes. Det finnes en rekke positive trekk i utviklingen.

Og vi får inntrykk av at det nytter! Det nytter alt det

som skjer på "grassrotnivå", med deg og

meg. For verden er oss, oss enkeltmennesker, selv om ikke alle

har like stor innflytelse. Og jo mer demokrati vi får i

verden, desto større innflytelse får det vi på

vårt nivå gjør.

 

 

 

Ser vi tilbake, så får vi faktisk mer demokrati

i verden, selv om det går svært langsomt og med mange

tilbakeslag. Stadig flere land får demokrati, og stadig

flere land utvikler seg i retning av mer demokrati. Det

som skjedde i EU-parlamentet for noen år siden, viser også

den samme tendensen. Som kjent tok det fatt i korrupsjonen og

maktmisbruket i EU-kommisjonen og ryddet opp. "Oppstanden"

i Belgia nylig førte også til at prominente personer

havnet i retten på grunn av korrupsjon og maktmisbruk. Det

lover godt - som en god begynnelse.

 

 

 

FN's sikkerhetsråd beveger seg langsomt i retning av

en internasjonal regjering som i gitte tilfeller vil motvirke

urett i land og konflikter mellom land. Verdenssamfunnet

lukker ikke lenger øynene for de verste overgrepene som

skjer inne i et land, slik som tidligere. Vi kan si at et nytt

prinsipp dermed er innført. Fører ikke tålmodig

mekling frem, er det visse regimer som dessverre bare forstår

ett språk: makt. I verste fall er verdenssamfunnet nå

rede til å være politi.

 

 

 

Den kalde krigen er over. Atomvåpnene spiller ikke den

samme rollen som før, dels fordi en del er tilintetgjort,

dels fordi svært mange - også på høyeste

politiske nivå - har skjønt galskapen. Det finnes

fremdeles nok av problemer i denne forbindelse, men de står

ikke i fokus denne gangen.

 

 

 

Den internasjonale menneskerettsdomstolen spiller også

en større rolle enn før. I det minste blir noen

av verstingene nå trukket til ansvar. Det kan få potensielle

verstinger til å tenke seg om to ganger før de gjør

det de helst ville gjøre.

 

 

 

Det er enorme ressurser som nå står parat for å

hjelpe mennesker i nød på grunn av kriger, konflikter

og naturkatastrofer.

 

 

 

Hensynet til det globale miljøet er nå hevet opp

på regjeringsnivå og på internasjonalt nivå.

Her må grasrotbevegelser ha spilt en vesentlig rolle.

 

 

 

Den økonomiske krisen som særlig for noen år

siden rammet Det fjerne Østen har begynt å åpne

øynene på en del mennesker. Fagøkonomer og

andre begynner nå å se behovet for større begrensninger

på den elektroniske pengeflyttingen. Og aksepterte økonomiske

teorier blir justert. Disse teoriene har riktignok bidradd til

mye velstand, men de har etter hvert også vist så

mange ulemper at de bør revideres.

 

 

 

Kanskje ser vi også tendenser til at husdyrenes trivsel

får økt oppmerksomhet, slik at de får bedre

behandling?

 

 

 

Etter hvert som stadig flere mennesker får oppfylt sine

materielle behov, er det noen - og kanskje stadig flere - som

spør etter mening, mening med det de gjør eller

ikke gjør, mening med det hele, med livet. Denne undrende

holdningen synes mere innstilt på å løse- enn

å skape problemer.

 

 

 

Det skjer altså mye bra. Selv om alt dette ennå

er høyst ufullkomment, så innebærer det alt

i alt mange nye og positive trekk i utviklingen. Deler av denne

utviklingen er dels utløst av grasrotbevegelser, dels fremskyndet

av slike. Si derfor ikke at det ikke nytter. Er det ikke derfor

vi holder på - alle sammen? Ja, stadig flere synes å

slutte seg til. Særlig positivt er det at så mange

unge i mange land engasjerer seg.

 

 

 

Men vi er ikke uten utfordringer!: Konfliktfylte og egoistiske

mennesker kan ikke skape harmoniske samfunn, verken på lokalt

eller globalt nivå. Derfor er det som foregår i menneskesinnet

så viktig. Og derfor fortjener det vår oppmerksomhet.

 

 

 

Vår tids krise er nemlig to-delt: Det er en erkjenneseskrise,

fordi vi ikke vet nok for å løse problemene. Men

det er også en moralkrise, fordi vi - vi alle - ikke gjør

det vi tross alt har kunnskaper nok til å gjøre.

Vår fredelige "krig" bør derfor føres

på to fronter: Vi må arbeide for å forbedre

systemer, organisering og samarbeid nasjonalt og internasjonalt,

slik vi har gjort hele tiden. Men vi må også gå

igang med å forstå oss selv. Der ligger roten til-

og løsningen på den moralske krisen.




                               ***


Vi og tiden vi lever i

 

 

 

Vi - de fleste av oss - lever i vår daglige

rutine som gir oss lite overskudd til å tenke over det som

skjer i verden, over livet og oss selv. Men hvis vi unnet oss

litt tid til refleksjon, måtte vi for eksempel spørre:

Når vi lever på denne måten, bruker vi da livet

vårt - denne enestående "ressursen" - på

en riktig måte, på det som er vesentlig? Hvordan kan

vi overhode vite hva som er vesentlig? Ut fra hvilke kriterier

skal vi sortere og prioritere? Er det det som er behagelig i øyeblikket,

som er vesentlig? Er det det som er "nyttig" for meg,

for noen andre eller for samfunnet? Er det det som gir oss prestisje

og anerkjennelse? Det som gir oss fred i sinnet, eller det som

synes "riktig" i en større sammenheng?

 

 

 

I vår kultur stilles sjelden slike spørsmål.

Derfor er vi ikke vant til å søke steder og tider

- utsiktspunkter - som gir oss mulighet til å stille slike

spørsmål og til å se det livet vi lever i lys

av dem. Og skjedde det en sjelden gang, hva ville resultatet være?

En bevissthet om at vi lever på en feilaktig måte,

- men samtidig en frustrerende klarhet over at vi knapt makter

å gjøre noe med det, så fastspent som vi er

i vanens makt, i ønsket om sikkerhet og i hensynet til

andre.

 

 

 

Og hva er det vi da ser, hvis vi stopper opp

litt og ser oss omkring i verden. Vi ser tegn på at klimaet

som vi alle er så avhengige av, begynner å oppføre

seg merkelig. Det har det gjort før også, men nå

er det grunn til å tro at endringene er skapt av oss mennesker.

For det klimaet nå gjør, stemmer bra overens med

det klimamodellene sier oss. Likevel - på tross av denne

alarmerende utviklingen - stikker mange av verdens ledende politikere

hodet i sanden, nekter å se hva som skjer og fortsetter

stort sett som før.

 

 

 

Bekjempelse av internasjonal terror står

i fokus nå. Og det har vist seg å være viktig.

Oppskriften er blant annet å kartlegge mistenkelige personer

og å hindre dem i å slå til. Spørsmålet

er bare hvor langt dette kan drives uten å skade demokratiets

fundament. Vanligvis, når problemer skal løses, spør

man etter problemets årsaker. Men ikke her. Her skal symptomene

bekjempes uten at man retter oppmerksomheten mot hatet som ligger

bak og hatets årsaker. Hvor fører det hen når

"storebror" vil se - og får se stadig mer, og

når denne storebroren samtidig er så ufullkommen -

ja korrupt - som den ofte er. Er det overhode mulig å bekjempe

slik terror uten også å fjerne årsakene?

 

 

 

Næringsliv i stor skala har mange sider

- gode og betenkelige. To av de betenkelige skal nevnes her. Havet

tømmes for fisk. Den havgående fiskeflåten

er blitt så stor og effektiv at fiskenes sjanse til å

slippe unna fangstredskapene blir for liten. Her har politikerne

en hastejobb med å få istand internasjonale konvensjoner

som regulerer fisket utenfor de nasjonale sonene. Hvis dette ikke

kommer istand i tide, vil det store sultproblemet i deler av verden

bli ytterligere forsterket. Dette sultproblemet er dels et fordelingsproblem,

dels et knapphetsproblem som igjen delvis henger sammen med at

det er for lite ferskvann i deler av verden til dyrking av mat.

 

 

 

På helsefronten finnes to truende skyer.

Det gjelder utbredelsen av AIDS, særlig i Afrika, men nå

også i det folkerike Asia, dessuten i Syd-Amerika og Øst-Europa.

I noen regioner i Afrika er store deler av den arbeidsføre

befolkningen allerede borte. Barna, som også til dels er

rammet av AIDS, lever i beste fall hos besteforeldrene i stor

fattigdom. Det er denne utviklingen som også kan komme i

Asia og andre steder. Hva slags sår i psyken vil de barna

få som opplever så mye vondt. Og hvordan vil dette

gi seg uttrykk når barna blir voksne?

 

 

 

Den andre mørke skyen heter resistente

bakterier. Problemet er allerede merkbart i norske sykehus, selv

om det ikke er akutt. Det merkes ved at noen antibiotikatyper

ikke lenger har den samme virkningen på visse bakterier.

Man må gripe til sterkere doser og eller nyere former for

antibiotika, som bakteriene ikke har kunnet tilpasse seg ennå.

Selv om man er blitt mer restriktive med å bruke antibiotika

- også i landbruk og fiskeoppdrett - så er denne truende

utviklingen på langt nær avverget.

 

 

 

Å ta patent på liv er den upresise

betegnelsen på et problemkompleks under sterk utvikling,

og som vi knapt forstår konsekvensene av. Blant mye annet

innebærer denne problemstillingen at bedrifter med stor

forskningsinnsats på dette området i noen land kan

ta patent på deler av virkeligheten. Og de presser på

for at denne muligheten skal gjelde generelt. Problemstillingen

er prinsipielt ny. Hittil har man tatt patent på oppfinnelser

og metoder frem til oppfinnelsen. Nå vil man kunne ta patent

på oppdagelser og metodene frem til denne oppdagelsen.

For å si det enkelt er begrunnelsen den at oppdagelsen er

så innfiltret i oppfinnelsen at den er blitt en del av oppfinnelsen.

 

 

 

Det vi fikk se fra utsikten vår, var

nedslående. Derfor forlater vi utsikten og glemmer det overblikket

vi fikk. Det var for ubehagelig. Og det gjør vi best ved

å fortsette i vår rutine og å slappe av med

vårt personlige utvalg av den underholdningen vår

kultur så rikelig forsyner oss med. At underholdningens

virkemidler stadig blir sterkere for å overdøve støyen

i vårt indre og derved bidrar til ytterligere å forurense

vår psyke - det får vi ta med på kjøpet.

 

 

 

Så får vi stole på at politikerne

gjør jobben sin, selv om de har skuffet oss så mange

ganger før - og håpe at frustrasjonen over maktesløsheten

tross alt blir til å leve med. Men har vi lov til å

reagere slik? Bør vi ikke ta utfordringene i stedet for

å flykte unna? Heldigvis finnes det organiserte motkrefter

man kan slutte seg til.




                                                                         ***


Refleksjoner vedrørende

Midtøsten

 

 

 

En ny terrorbombe hadde eksplodert, og Israel har gått

enda mer massivt inn i de okkuperte palestinske områdene

enn tidligere. Voldsspiralen har tatt enda en ny og alvorlig omdreining.

Selv for USA syntes målet nå å være fullt.

Presset på USA fra verden forøvrig var også

stort. Alle visste at USA - og bare USA - kunne få slutt

på volden. Endelig hadde president G. W. Bush forlangt at

Israel straks skulle trekke seg ut fra de okkuperte områdene,

og Powel skulle reise dit for å få istand en våpenhvile.

FN, EU og Russland støttet opp med resolusjoner om tilbaketrekning

og våpenhvile.

 

 

 

Men hva skjer? Israel ignorerer alle krav og henstilllinger

- også fra "gode venner" av Israel. I stedet for

å sette makt bak kravene gjør USA en verbal tilbaketrekning

ved at kravene dempes og til slutt blir til en oppfordring til

"begge parter" om å vise tilbakeholdenhet. Mens

Powels skytteldiplomati pågår, gjennomfører

Israel de verste grusomheter på Vestbredden som har skjedd

siden serbernes herjinger i Kossovo. Ved at USA ikke protesterer,

legitimerer Powels tilstedeværelse disse grusomhetene. USA

som var forventet å være en sivilisert og mektig dommer

i denne konflikten, viser seg å være partisk - på

parti med den sterke okkupasjonsmakten. Grunnen til det kommer

vi tilbake til.

 

 

 

Bush og verden trodde USA kunne styre Israel. Det har vist

seg at det langt på vei er Israel som styrer USA i slike

saker. Ustraffet ser Israel bort fra verdensopinionens krav som

også var USA's opprinnelige krav - men som nå, for

USA's vedkommende, er dempet ned for ikke å la det åpenbare

prestisjenederlaget bli for stort. I stedet gjør Israel

som de vil og fortsetter sin grusomme fremferd under Powels stilltiende

godkjennelse.

 

 

 

Slik overlater USA og verdenssamfunnet det palestinske folket

på Vestbredden til sin skjebne under Israels nådeløse

jernhæl. Med grønt lys fra verdenssamfunnet vil Israel

antagelig videreføre aksjonen i Gasa etter det samme mønster

som på Vestbredden. Mens verden for øvrig er opptatt

av å finne ut hva Israel har gjort på de forskjellige

stedene - vel å merke når Israel tillater det - fortsetter

Israel å "aksjonere" i by etter by - fri fra ubehagelig

innblanding eller innsyn fra verdenssamfunnet. Slik blir et undertrykket

folk forrådt. Sist gang noe slikt skjedde i våre nærområder

var antagelig da Chamberlain ga oss "pease for our time"

etter å ha ofret Tsjekoslovakia for å få fred

selv.

 

 

 

FN har nå vedtatt å sende en delegasjon til Vestbredden

for å granske det som skjedde der. Arafat er for. Israel

er imot, slik landet hele tiden har motsatt seg utenforstående

observatører. Hvorfor? Rød-Larsen ble forferdet

over det han så i Jenin. Representanten fra Røde

Kors har vært uvanlig tydelig. Det samme gjelder representanten

for Amnesty International. Og en nylig ankommet representant fra

EU har snakket om krigsforbrytelse. Israel likter åpenbart

ikke denne medieoppmerksomheten. En vel plassert lekkasje om en

2-3 år gammel sak hadde tre gunstige konsekvenser for den

som lekket: (1) Posisjonen til Rød-Larsen ble svekket.

Det har "haukene" i Israel ønsket lenge. (2)

Verdens oppmerksomhet ble tatt noe bort fra det Israel hadde gjort

og fortsatt gjorde på Vestbredden. Dessuten ble (3) Simon

Peres' posisjon svekket. Verdenssamfunnet er nå opptatt

av å granske det som har skjedd, mens fokuset på

det som skjer nå er kommet i bakgrunnen; de "aksjonene"

som Israel nå gjennomfører på jakt etter terrorister.

Den behandlingen de hundrevis av palestinske fangene får

av Israel hører vi heller ikke noe om. Det at Arafat nå

skal få slippe ut av sitt fangenskap kan også ses

på som et trekk for å avlede verdens oppmerksomhet

fra det Israel gjør i området og fra den treneringen

Israel foretok for å unngå en internasjonal granskning.

 

 

 

I denne forbindelse er det nærliggende å spørre:

Terrorisme, hva er det? At selvbomberne utfører terrorhandlinger

er åpenbart. Men man glemmer ofte å spørre

hvorfor de gjør det. At dette utløser frykt i Israel,

er også åpenbart - og kravet om å få en

slutt på det er også berettiget. Det avtegner seg

da to veier fremover: Enten å redusere årsakene til

bombeterroren, slik at den etter hvert forsvinner av den grunn.

Eller å prøve å innføre et aksjonspreget

okkupasjonsregime som er så hardt at selv ikke små

grupper kan få tak i sprengstoff og detonere selvmordsbomber.

Grunnen til at okkupasjonsregimet vil være aksjonspreget

ligger i at Israel derved behendig unngår et forvalteransvar

for de områdene de har ødelagt infrastrukturen til

og forvaltningen av. En tredje - og foreløpig fjern - mulighet

som spøker i hodet på noen Israelitter, går

ut på å fordrive hele den palestinske befolkningen

over til Jordan.

 

 

 

I strid med de unisone rådene fra verdenssamfunnet har

Israel valgt den nestsiste veien. Om den fører frem er

et annet spørsmål. Det er lite trolig at selv Israel

skal kunne underkue et helt folk så sterkt på varig

basis at man kan unngå selvmordsbombene. Dessverre har denne

veien ført Israel inn på en vei som kan kalles statsterrorisme.

For Israels herjinger på de palestinske områdene vitner

om at Israel har villet noe mer enn bare å uskadeliggjøre

palestinske terrorister. Man finner eller bekjemper ikke terroriester

ved å ødelegge et lands administrasjon og infrastruktur.

 

 

 

Hele den palstinske administrasjonen er ødelagt; bygninger

og inventar: Alt det verdenssamfunnet hadde hjulpet palestinerne

med å bygge opp. Og fra tidligere er politistasjonene systematisk

ødelagt. På den måten ble det etter hvert umulig

for de palestinske myndighetene å gjøre det Israel

og verdenssamfunnet forlangte av dem, nemlig å arrestere

de som organiserte selvmordsbomberne. Var de siste terrorbombene

en velkommen hendelse som gjorde det mulig for Israel å

gjøre det de nå har gjort på Vestbredden?

 

 

 

Det er mulig at Arafat kunne ha gjort mer for å stanse

selvmordsbomberne - eller noen av dem. Men det er ikke vanskelig

å finne grunner til at det i så fall ikke ble gjort.

Hatet mot Israel i den palestinske befolkningen er så stort,

og mulighetene for å komme ut av sin pressede situasjon

så små at slike terrorhandlinger er blitt den eneste

muligheten for å få utløp for hatet deres.

De som sto bak denne virksomheten ble til folkets helter - og

folkets helter er det ikke så lett å arrestere. Det

var Arafats situasjon i et nøtteskall.

 

 

 

Det som har skjedd de siste ukene har åpenbart ikke redusert

hatet i den palestinske befolkningen, selv om mulighetene for

å gi hatet utløp foreløpig er sterkt begrenset.

En skal ikke være mye psykolog for å skjønne

at slik behandling bare gir hatet ny næring. Verdenssamfunnet

skal nå påny finansiere etableringen av en palestinsk

administrasjon uten at Israel er avkrevd et vesentlig bidrag til

denne gjenopprettelsen. Og uten at Israel vil garantere at de

ikke påny vil ødelegge den, For Israel har utrolig

mange venner. Og det leder oss over til spørsmålet

hvorfor Israel har denne posisjonen i så mange land og hos

så mange mennesker?

 

 

 

Viktigst er USA som flere ganger har nedlagt veto i Sikkerhetsrådet

for å blokkere vedtak mot Israel. Som kjent gir USA dessuten

en årlig støtte på ca 22 mia kr. vesentlig

i form av militært utstyr. Hvorfor kan Israel ustraffet

tillate seg å trosse USAs krav om tilbaketrekning fra de

okkuperte områdene. De følgende tre grunnene synes

å være vesentlige: (1) USA ønsker en sterk

alliert makt i Midtøsten. (2) Svært mange kristne

miljøer i USA er svært Israel-vennlige, slik det

også er tilfelle i mange andre vestlige land. Dessuten har

(3) USA en jødisk minoritet som både er rik, aktiv

og dyktig. Den utgjør bare ca. 2% av befolkningen, men

er likevel en maktfaktor som de må regne med de som vil

bli valgt til politiske posisjoner i USA. Dette er Israel klar

over og vet å utnytte. Og derfor har det ikke vært

aktuelt for USA å snakke om sanksjoner overfor Israel -

og det vil heller ikke bli aktuelt i fremtiden.

 

 

 

Hva kan det bety for FNs fremtidige rolle i verden at Israel

ustraffet kan neglisjere Sikkerhetsrådets vedtak fullstendig?

Kofi Annan har oppløst den kommisjonen som skulle granske

hendelsene i Jenin. For Israel vil ikke ha en slik granskning,

og det oppnår de ved å sette betingelser som gjør

hele granskningen illusorisk. Hva gjør USA i denne situasjonen?

Ville USA hjelpe Israels statsterrorisme ut av denne klemmen ved

å nedlegge veto, slik Israel håpet på? Det ble

ikke nødvendig. For Kofi Annan ga veldig fort opp forsøket.

Var det på grunn av en avtale om å frigi Arafat mot

å droppe granskningen? I alle tilfeller har hele verdenssamfunnet

lidt et alvorlig nederlag. Og USA gjorde ikke det verdens demokratiske

krefter forventet av dem, nemlig å tvinge igjennom en reell

granskning av disse hendelsene?

 

 

 

Det er fristende her å minne om et utsagn fra president

Bush etter den 11. september 2001: De stater som hjelper terroistene,

vil selv bli betraktet som terroriester og bli bekjempet som sådanne.

Utsagnet kan lett omskrives og vil da treffe Bush selv som en

bumerang: De stater som hjelper statsterrorisme, vil selv bli

betraktet som statsterrorister.

 

 

 

Media er gjentatte ganger blitt beskylt for å formidle

et ubalansert bilde av hendelsene i Midtøsten. Spørsmålet

er da om de som sier dette, har bedre informasjon enn de korrespondentene

som har oppholdt seg i området i årevis og har det

som sin profesjon å kjenne forholdene. Det viser seg at

mange av dem som sier dette, har hentet sin informasjon fra Israel

- hvis de har besøkt området - eller de støtter

seg på noen kristne aviser som vanskelig kan beskyldes for

å gi et "balansert bilde" av hendelsene. Ja -

av og til ser man sågar tendenser til å sette likhetstegn

mellom palestineres bombetrror og Bin Ladens virksomhet - to størrelser

som selvsagt ikke er likeverdige eller har noe med hverandre å

gjøre i det hele tatt.

 

 

 

Det er vanskelig å se hvorfor så mange kristne

kritkkløst støtter Israel. Er det troen på

at det som skjer nå er et ledd i Guds plan som de da ønsker

å støtte? Er det tanken på holokost, eller

er det noe annet? Det nye testamentet er etter det jeg vet de

kristnes bok. Og der står det: Her er ikke jøde eller

greker, ikke mann eller kvinne, ikke træl eller fri - for

de er alle ett i Jesus Kristus. Og dessuten: du skal elske din

neste som deg selv. Har disse Israel-vennene glemt sin kristendom?

 

 

 

Men frykt for en oppblussing av antisemittisme kan for noen

kristne også ligge bak deres holdning. Den fryketn har de

felles med de fleste. Spørsmålet er om en neglisjering

av vanlige moralske standarder når det gjelder Israels oppførsel,

vil virke gunstig i så måte. Er det ikke heller slik

at en særbehandling av Israel kan virke mot sin hensikt?

 

 

 

Også mange jøder utenfor Israel er med rette redd

for en ny bølge av antisemittisme. Men her kan de selv

gjøre noe for å motvirke: De kan som gruppe prøve

å påvirke Israels ledelse til å bremse Israels

fremferd mot palestinerne og å få deres politikk overfor

palestinerne inn på et akseptabelt spor. For å motvirke

antisemittisme må jødene i utlandet være meget

interessert i at Israel blir oppfattet som en sivilisert stat

som respekterer menneskerettighetene. Motsetningene og hatet må

reduseres - ikke økes. Uten det blir det ingen fred - verken

for israelittene eller palestinerne. Om man liker det eller ikke

- på den måte dreier det seg om et skjebnefellesskap.



                                 ***


En takk til Arbeiderpartiet

 

 

 

Arbeiderpartiets oppslutning på meningsmålingene

er nesten blitt halvert på kort tid. Mange innen Arbeiderpartiet

oppfatter dette som en krise, og man er iferd med å analysere

årsaker og tiltak. For en utenforstående virker dét

som er blitt kjent om denne analysen, merkelig. "Vi har ikke

fått budskapet vårt godt nok frem" sier noen

i ledelsen, og dermed sier de også at det ikke er noe i

veien med budskapet eller politikken. Andre har hentet frem igjen

"stø kurs" slagordet for å vise partiets

stabilitet og ansvarlighet. Andre igjen kan ikke se at de kunne

eller burde ha handlet annerledes. Men noen har etter hvert tatt

mot til seg og hevder at det må være noe feil med

politikken, og at den må endres, hvis partiet skal bli stort

igjen. Spørsmålet er om disse er nærmere sannheten?

 

 

 

Hva er situasjonen? Et parti som har hatt stor innflytelse

i lang tid, vil nødvendigvis oppleve at betydelige deler

av dets langsiktige program er blitt gjennomført. Partiet

har da gitt store deler av velgermassen det de ville oppnå

gjennom sin støtte til dette partiet. Slik sett arbeider

partiet hele tiden for å overflødiggjøre seg

selv. Partiet vil da oppleve at deler av velgermassen etter hvert

får andre prefereanser. For mange av velgerne har fått

sine behov tilfredsstilt som følge av partiets politikk.

Nå ser de seg om etter partier som kan dekke deres nye behov.

Som følge av Arbeiderpartiets politikk har altså

den tradisjonelle velgermassen etter hvert glidd fra hverandre:

noen mener fortsatt å ha behov for Arbeiderpartiet, mens

andre ikke har det. Spørsmålet for partiet blir da:

Skal partiet forsøke å holde på alle og ri

to hester. Skal det være et parti for den ene gruppen som

fremdeles passer til partiets opprinnelige politikk og filosofi,

eller for dem som nå vil ha andre ønsker oppfylt?

 

 

 

For meg ser det ut til at Arbeiderpartiet i flere ti-år

har forsøkt å ri to hester samtidig. Og lenge gikk

det av forskjellige årsaker noenlunde bra. Mange av dem

som i de senere årene ikke har kjent det gamle Arbeiderpartiet

igjen, har stemt Arbeiderpartiet likevel - av lojalitet til foreldrene

og partiet. Men det nokså plutselige raset på meningsmålingene

tyder på at indre spenninger i velgermassen må ha

bygget seg opp og ligget der lenge; I tilbakeblikkets lys er det

merkelig at reaksjonen ikke har kommet før. For partiets

politikk har ført til ny-fattigdom blant private og kommuner

samtidig med at privat kapital er blitt favorisert og statlig

ansvar og styring er redusert. Det måtte jo skape reaksjoner

blant velgerne.

 

 

 

Hvor realistisk er da håpet om å komme tilbake

igjen som et stort parti? Såvidt jeg kan se, finnes det

liten "ledig misnøye" blant velgerne som kan

danne grunnlag for et stort Arbeiderparti igjen. Selv om det finnes

mye misnøye, er det lite ledig misnøye, fordi de

andre partiene allerede er godt innarbeidet når det gjelder

å komme denne misnøyen imøte. Langt på

vei som følge av Arbeiderpariets egen politikk finnes dessuten

de største velgergruppene nå på høyresiden.

 

 

 

Tilbake finner vi et sterkt partiapparat uten et definert innhold,

men med mange ambisiøse og skuffede mennesker som så

partiet som et egnet virkemiddel til å klatre oppover på

den sosiale rangstigen, og som eventuelt kunne ført dem

helt inn i regjeringskontorene.

 

 

 

Det blir tungt å fylle partiet med nytt innhold. Kanskje

har landet heller ikke bruk for et slikt parti. Er det da ikke

bedre å betrakte Arbeiderpartiet som et prosjekt som nå

takker for seg etter velgjort jobb? Arbeiderpartiet var arbeiderklassens

store prosjekt. Stort sett var prosjektets hensikt å løfte

arbeiderklassen opp til innflytelse og materiell velstand. Det

er nå stort sett gjort og vel så det.

 

 

 

Det nye politiske prosjektet - som det nå ser ut til

å være behov for - bør ha som mål å

løfte store folkegrupper opp til psykisk velvære,

For det ble ikke slik man trodde for noen generasjoner siden,

at materiell velstand også ville løse de fleste psykiske

problemene. Utviklingen av befolkningens psykiske tilstand er

tvert imot ganske betenkelig på tross av den høye

levestandarden. Hvilket nytt prosjekt som skal gå inn for

den oppgaven, er ikke kjent. Det materialistisk orienterte Arbeiderpartiet

har vel ikke de rette forutsetningene?


                                  ***


   

 VÅR ALLES JORD

VI ØDELEGGER JORDEN VÅR
SELV UTEN KJERNEKRIG:
GIFTER, KLIMA
BEQUEREL, OZON,
TROPESKOG,
OG KONGEØRN,
OG PANDABJØRN

DE SOM ER ANSVARLIG:
VIS MEG FØRST AT DET ER FARLIG.
FORSKERNE ER USIKRE PÅ RISIKO'N

ØKONOMISK KRISE
KREVER FRIHANDEL
OG KONKURRANSE:
ØKONOMISK VEKST,
SOM GIR MER AV SAMME VANDEL
 
SLIK OPPTRER DE FULLSTENDIG
UANSVARLIG
I SITT GIGANTISK OG STUPIDE POKERSPILL

UTEN AT VI VIL,
SÅ KAN VI NÅ,
SÅ HAR VI NÅDD??
THE POINT OF NO RETURN



Attac på hva?

 

 

 

Hva slags fenomen er Attac, en bevegelse som

på få år har vokset seg fra ingenting til å

være nesten verdensomspennende? Bevegelsen er nå etablert

i over 30 lannd, og stadig nye land kommer til. Samfunnsengasjerte

mennesker i hopetall ser her tydeligvis et verktøy for

å påvirke samfunnsutviklingen i en annen retning.

Disse menneskene ser tydeligvis behov i verden som de forskjellige

former for demokratiske systemer som finnes i disse landene, ikke

fanger opp på en tilfredsstillende måte.

 

 

 

Hva er det Attac har som demokratiene mangler?

Er det sakene, er det påvirkningsmuligheten eller noe annet?

Ser vi på Attacs målsettinger, synes det klar at sakene

spiller en rolle. Det finnes noen store, verdensomspennende saker

som berører svært mange mennesker, som etter manges

mening ikke ivaretas godt nok av våre politiske systemer.

Det som populært kalles "markedskreftene" er en

slik sak. I den senere tid har de demokratisk valgte myndigheter

i mage land i stadig større grad overlatt den styringen

de hadde selv, til de samme markedskreftene. Det gjelder særlig

internasjonal handel med mer vekt på deregulering av handelshindringer

og såkalt fri, internasjonal konkurranse, de verdensomspennende

finanstransaksjonene som kan destabilisere verdensøkonomien

og den mangelfulle kontrollen av de internasjonale gigantselskapene.

Men det gjelder også den økonomiske politikken som

Verdensbanken og det Internasjonale Pengefondet påtvinger

mange land som er kommet i avhengighet til disse institusjonene.

 

 

 

Andre store saker er sletting av u-landgjelden

og miljøet. Svært mange samfunnsengasjerte mennesker

er av den oppfatning at de demokratisk valgte myndighetene deres

ikke gjør jobben sin på disse områdene. Særlig

alvorlig er den lettfeldige måten klimaforskernes advarsler

blir behandlet på. Selv om de sannsynlige konsekvensene

av unnfallenheten nå er kjent, så blir bare brøkdeler

gjort av det som er nødvendig for å unngå å

skade store deler av jordens produktivitet og millioner av menneskers

liv og eiendom på lengre sikt.

 

 

 

Hvordan forholder samfunnsengasjerte mennesker

seg til dette? Stikkordene her er avmakt og handling - ikke større

engasjement gjennom de etablerte demokratiske kanaler! Hvorfor?

Antagelig fordi det synes fullstendig håpløst å

gå inn i et politisk system - som virker så tilfreds

med seg selv - for å påvirke på den måten.

Avmakten kommer til uttrykk gjennom lav valgdeltagelse. Dessverre

tolkes dette feil. Det er antagelig ikke uttrykk for likegyldighet.

Det kan like godt være et sunnhetstegn, fordi det sier oss

at det er politikken og politikerne det er noe feil med, ikke

velgerne. Å innføre stemmeplikt - som noen har vært

inne på - må innebære en fullsyendig feiltolkning

av de signalene en lav valgdeltagelse gir.

 

 

 

I denne situasjonen dukker Attac opp som et

virkemilldel til å påvirke - til å sette et

helt annet press på vanepolitikerne våre enn "sofavelgere"

kan gjøre. De som slutter seg til Attac, godtar ikke det

regjeringene har godtatt - nemlig at utviklingen bare går

sin gang; det gjelder bare å tilpasse seg. Det er å

håpe at Attac utvikler seg til å bli et ansvarlig,

intelligent og verdensomspennende verktøy for alle dem

som ønsker å kjempe fredelig for at nålevende

og fremtidens mennesker skal få leve i en verden som er

bedre særlig på det økonomiske og miljømessige

området.

 

 

 

Hva så med påvirkningsmulighetene?

Det kommer vi eventuelt tilbake til i et senere nummer av FORUM

for Debatt og Refleksjon.




Hvordan ta ut rasjonliseringsgevinster?

 

 

 

Vår nåværende velstand beror

på relativt få faktorer. Av disse nevner vi tre som

synes helt sentrale: At vi har fått en produktivitetsøkning

som dels er tatt ut i form av økt lønn, dels i form

av mer fritid. Dessuten spiller oljeinntektene en økende

rolle.

 

 

 

Etter hvert som den materielle velstanden har

økt, er behov blitt dekket og ønsker tilfredsstilt.

Samtidig fortsetter produktivitetsøkningen hele tiden,

fordi konkurranse og ambisjoner tar i bruk mer effektiv teknologi

og organisasjonsformer. Spørsmålet blir da: Hva gjør

vi nå med gevinstene fra den økte produktiviteten?

 

 

 

Noe av gevinsten tar vi fremdeles ut i form

av økt fritid. Men det skjer ikke primært i form

av redusert arbeidstid - som tidligere, men i form av tidligpensjonering

- for å si det enkelt. Vi arbeider ikke til fylte 67 år

lenger, men slutter kanskje 4 - 6 år tidligere i arbeidslivet.

Årsakene til det kan være flere: Arbeidslivets krav

til raske omstillinger som eldre arbeidstagere har problemer med.

Flere blir utslitt på grunn av stressende arbeid over lengre

tid etc. Dessuten har det vel vært en del fordommer mot

å ansette eldre arbeidstagere som er "fristilt"

ved rasjonalisering. Mange ønsker seg nå også

en lang pensjonisttilværelse og presser på for å

få det til. Det økte sykefraværet hører

også hjemme her - som en måte å ta ut fritid

på.

 

 

 

En annen del av gevinsten går med til

å dekke de økte materielle behovene som har oppstått

ved at så mange familier er blitt mindre på grunn

av alle skilsmissene, og fordi gamle mennesker nå lever

lenger. Det gjelder behovet for flere boliger, mer oppvarming,

mat og klær etc. Og det gjelder ikke minst det økte

behovet for helsetjenester.

 

 

 

Selv om den delen av befolkningen som skaper

de verdiene som måles i penger, fortsatt får øke

sin materielle velstand noe, brukes nå store deler av produktivitetsgevinstene

på de øvrige befolkningsgruppene - barn, gamle og

syke samt økt byråkrati. Dessuten synes stadig mer

å havne som fyll på loft og i kjellerboder og som

fullt brukbare gjenstander på søppelfyllingene. Og

hvor mange promille av alt reklamemateriellet brukes før

det blir til avfall?

 

 

 

Ser vi nøyere etter hvordan hele dette

systemet fungerer, ser vi at en del av produktivitetsgevinsten

brukes til å bøte på ulemper som det produktivitetsdrivende

systemet vi nå har, selv skaper. Det skaper "tapsposter"

som det selv må betale for. Og det skaper produkter som

bare brukes litt før det blir en negativ ressurs. Spørsmålet

blir da: Hvor stor andel av gevinsten går tapt - og når

blir tapet så stort at det må settes spørsmål

ved hele systemet?

 

 

 

Inntil videre fortsetter systemet i sine gamle

spor ut fra systemets egne behov som er konkurranse, stadig

større produktivitet og økonomisk vekst. Er veksten

for liten, ansees det sågar for å være kritisk,

selv om produksjonen gir grunnlag for å ha det like godt

iår som ifjor - som jo var et godt år. Dette skjer

selv om menneskenes behov har endret seg ganske mye. Vi

fortsetter med et system som er tilpasset behovet for økt

levestandard, fordi økt levestandard tidligere også

betydde økt livskvalitet. Det er ikke tilfelle lenger i

samme grad. Etter hvert som behov er blitt dekket, blir stadig

flere mennesker opptatt av å finne noe å leve for,

fordi de allerede har det de trenger for å leve bra. På

en måte stemmer ikke kartet med terrenget lenger. Derfor

må vi komme ut av det foreldete sporet som har som sitt

primære mål å øke levestandarden ytterligere,

og som fører til slike ulemper. I stedet må vi finne

frem til et økonomisk regime som ivaretar behovet for økt

livskvalitet ved å legge mer vekt på å ha noe

å leve for. Vil nasjonaløkonomene våre

som har hodene fulle av det gamle regimet, være istand til

å tenke så mange nye tanker?



                                                                          ***


MASSEKONSUMET og KLOKE

MENNESKER


Vi lever i mediesamfunnet. Den offentlige debatten foregår

i media. Det er politikere og mediefolk som idag behersker den

offentlige debatten - to yrkesgrupper med lav tillit i befolkningen.

Er det noe betenkelig ved det? Å beherske den offentlige

debatten betyr bl.a. å sette dagsorden, å bestemme

hvem som skal få komme til orde og i noen grad hva som skal

få lov å bli sagt. Men det betyr også uskrevne

normer for hva som er viktig og uvesentlig, hva slags kommunikasjonsformer

som skal gjelde i samfunnet - om den skal være saklig eller

opphetet, respektfull eller nedlatende og arrogant etc.

 

 

 

De som behersker den offentlige debatten, styres i sin tur

i stigende grad av markedet - dvs. av massenes ønsker.

Massenes behov og ønsker la i tidligere tider grunnlaget

for en industriell revolusjon med massekonsumet og en enorm økning

av levestandarden som resultat. Dette skjedde på det materielle

plan. Mye av det som foregår nå, foregår også

på det psykiske plan. Hva er massekonsum på det psykiske

plan? Hva er det som blir etterspurt av de mange, slik at produksjonen

kan gi størst mulig lønnsomhet? For lønnsomhet

er ikke nok. Kravet i styrerommene er størst mulig lønnsomhet.

Og hva kan slikt massekonsum føre til?

 

 

 

Gamle og nye yrker prøver å finne svar på

noe av dette: trendforskere og fremtidsforskere, dessuten reklamefolk.

Og det de kommer fem til, preger vår hverdag: Massekonsumet

søker det som underholder, det som virker behagelig eller

spennende: Fotballkamper og andre idrettsarrangementer, pengespill,

action-filmer, kriminal-, vold- og sex-filmer og tilsvarende på

internett, video og TV. Etter en stresset hverdag er det slike

ting som i stor grad blir etterspurt, og som skal fylle menneskenes

bevissthet.

 

 

 

De offentlige budsjettene er presset; mange vil ikke betale

så mye for de offentlige tjenestene. Da er det enkelt å

rope på reklamefinansiering. Reklamefinansiering av sykehusplasser,

av skolebøker, av aviser, idrett, radio og TV.

 

 

 

Reklamefinansiering forutsetter reklame som blir sett av mange,

slik at den kan påvirke mange og gi uttelling for reklamekostnadene

gjennom økt salg. Dessuten må reklamen i seg selv

være underholdende og ha mye av nevnte elemeter i seg, slik

at den blir oppfattet som positiv. Skal massemediene få

mye reklameinntekter, må de sørge for at innholdet

forøvrig fører til at reklamen blir sett og eller

lest av mange. Og hva er det som blir sett av mange, og som massemediene

derfor foretrekker? Det må være det som stiller små

krav til mottageren, og som for øvrig har de nevnte elemeter

i seg - underholdning, spenning etc.

 

 

 

Og hva med reklamefinansieringens konsekvenser? Det som ikke

ses av de mange - "smale programmer" - blir nedprioritert.

Barn blir indoktrinert med reklame fra sine første leveår.

Produkter som ikke kan bære store reklamekostnader, skvises

ut av markedet - slik at dette markedet i enda større grad

blir behersket av de få og store produsentene og produktene.

Blir konkurransen i markedet redusert av denne og eventuelle andre

grunner, kryper prisene oppover igjen med den følge at

konsumentene blir tvunget til å finansiere en utvikling

de i det lange løp slett ikke har fordel av.

 

 

 

Ser vi tilbake i historien, var det enerne som skapte mye av

utviklingen; det var enerne som skapte retts-staten og velferdssamfunnet,

enerne som hadde de gode idéene og enerne som satte idéene

ut i livet som masseproduksjon til beste for brede folkegrupper.

 

 

 

Hvem er vår tids enere, og hvilken rolle spiller disse

enerne idag? Enere innen kunst og vitenskap har vi også

idag. Men hvor mange enere har vi innen statsmannskunst og klok,

helhetlig tenkning? Idag ser vi dessuten noen nye områder

som er flinke til å eksponere sine enere, slik som fotomodeller

og unge og veldreide syngedamer og menn. Ut fra den oppmerksomhet

de får, skulle man tro at dette var betydningsfulle enere

i samfunnet. På en måte er de det jo også, fordi

de har en sterk virkning på mange unge menneskers interesser,

holdninger og prioriteringer. Virkningene ligger altså på

det psykiske plan hos titusener av unge mennesker. Men hva har

de ytet, disse enerne? Hvorfor er de blitt enere?

 

 

 

Der enere med innsikt og moral mangler eller taper terreng,

der vil massenes ønsker påvirke utviklingen i stigende

grad. Det skjer blant annet ved at media og andre organisasjoner

i stigende grad lar seg styre av reklame- eller sponsorinntekter

som man får ved å bringe stoff og ytelser som blir

likt av mange. Og journalistene kjører safe - det gjelder

ikke å si eller gjøre noe som kan gå ut over

egen yrkeskarriære. Massenes ønsker er det altså

som i stigende grad styrer det media formidler, fordi det er det

som bringer medias reklameinntekter. Det synes altså å

være massenes ønsker - ikke enerne som i stigende

grad overtar styringen av utviklingen. Men dette er jo bra - dette

er jo demokratisk. Spørsmålet er bare om det nå

i stigende grad også finnes mennesker som styrer massenes

ønsker?

 

 

 

Hvordan møter denne utviklingen menneskenes virkelige

behov? De materielle behovene er i vår del av verden stort

sett rimelig bra dekket - også retts-sikkerheten. Men det

synes klart at det vokser frem et økende behov for ett

eller annet på det psykiske plan, noe som kan møte

menneskenes voksende psykiske problemer av forskjellig slag -

eller kanskje noe som kan hindre denne ugunstige utviklingen i

å fortsette. Finnes enere som kan gjøre noe for disse

menneskene? Internett kan umulig være løsningen.

Hvor er de kloke menneskene - hvis de finnes? Eller finnes de

ikke? Eller er de bare gjemt og glemt i vårt heseblæsende

og overfladiske samfunn? Noen av oss hadde visse forhåpninger

til Verdikommisjonen. Ble den bekreftelsen på at vi ikke

har kloke mennesker lenger?



 

 

 

                                ***


Ustabilt økonomisk

system

Aksjemarkedet har ikke utviklet seg

slik ekspertene forutsa, og mange store investorer og småsparere

har tapt mange penger. Hva gikk galt? For det første har

mange av ekspertene en egen økonomisk interesse av at deres

råd blir fulgt. Hva skulle fondsforvalterne leve av, hvis

man ikke ville kjøpe fondsandeler? Selv når kursene

går nedover, skal man ikke selge, men ha «is i magen»

og tenke langsiktig - får vi høre. For på lengre

sikt ville kursene gå opp igjen. Ja, vi fikk vite at det

ikke var så viktig om man gikk inn i dette markedet ved

høye eller lave kurser - bare man tenkte langsiktig nok.

For om noen år ville kursene - nærmest med nødvendighet

- stige igjen. Nå vet vi at det for mange hadde vært

mere lønnsomt å ha pengene i banken.

 

 

 

Hva slags marked er dette aksje-markedet som

spiller en så stor rolle for så mange mennesker i

hele verden? Er det et vanlig marked?

 

 

 

Hvordan fungerer det?

 

 

 

Vil mange kjøpe aksjer, stiger aksjekursene,

dvs. prisen på de etterspurte aksjene øker. Det forhold

at aksjekursene øker, virker forlokkende på mange

med disponibel kapital. Kursene stiger ytterligere. De som lever

av å forvalte andres penger eller gir råd om pengeplassering,

lokker kundene med de stigende kursene og om den forventede kursstigningen.

Små og store kapitalforvaltere og -eiere lar seg lokke,

slik at stadig nye midler etterspør aksjer. Kursene stiger

ytterligere.

 

 

 

Profetien blir selvoppfyllende sålenge

stadig nye midler lar seg lokke.

 

 

 

Den samlede verdi av de børsnoterte

selskapene har økt med så og så mange milliarder

kroner, får vi høre. Alt ser bra ut. Men i den grad

betydningen av de økonomiske realiteter reduseres til fordel

for tro, forventninger og psykologi, taper hele systemet stabilitet,

og angst kan føre til panikksalg og gi store utslag på

kursene og på hele det økonomiske systemet i verden.

Så viktig er det.

 

 

 

Kan det være riktig at et slags pengespill

skal ha så store og ugunstige virkninger på det økonomiske

systemet?

 

 

 

Sammenligner vi aksjemarkedet med et vanlig

varemarked, finner vi en vesentlig forskjell. Mens stigende priser

i et vanlig marked med tiden fører til økt produksjon

som igjen presser prisene, er denne mekanismen nesten ikke til

stede i aksjemarkedet.

 

 

 

Av all aksjehandel utgjør ny-emisjonene

i Norge ca. 10-15%, og de styres ikke primært av forhold

i aksjemarkedet, men av forhold i bedriftene og deres markeder.

Jo mindre andelen ny-emisjoner er, desto mer får aksjemarkedet

karakter av å være en slags auksjon av en begrenset

varemengde hvor høystbydende får tilslaget.

 

 

 

Budene var etter hvert blitt ganske høye,

blant annet på grunn av den generelle velstandsøkningen

og den enorme konsentrasjonen av kapital som finner sted inter-nasjonalt,

og som søker profittmuligheter i aksjemarkedet.

 

 

 

Dette bidrar til å redusere stabiliteten,

fordi så mange reagerer likt med store beløp. I tillegg

kommer - utrolig nok - myndighetenes tiltak for å øke

sparing i aksjer. Dessuten har vi nå et «oljefond»

på noen hundre milliarder kroner som skaper ekstra etterspørsel

i aksjemarkedet.

 

 

 

Også media er med på karusellen.

Her finnes knapt noe som kan kalles kritisk journalistikk og som

stiller spørsmål ved det som skjer. Ja, NRK har sågar

sett det som sin oppgave å lære opp folk flest til

å bli aksjespekulanter.

 

 

 

Det virker absurd at landenes økonomier

har gjort seg avhengige av et slikt system.

 

 

 


 

 

 

Makt uten ansvar

 

 

 

Det er bra at vi nå ser en større

tendens innen media til å diskutere medie-etikk. Men det

virker påfallende at det - bortsett fra få unntak

- er mediefolk som diskuterer seg selv. Vi lever nå i medie-samfunnet,

hvor mediene ikke bare informerer om det som skjer, men hvor de

i høy grad er blitt medaktører som innvirker

på mange forhold i samfunnet. Journalister og redaktører

har glidd inn i denne maktposisjonen uten at det - av nærliggende

grunner - har vært drøftet, og uten at det har fått

vesentlige konsekvenser for deres roller. Riktignok er PFU (Pressens

Faglige Utvalg) opprettet. Men her er det også stort sett

mediefolk som passer på mediefolk, et forhold som på

andre samfunnsområder ville blitt avvist av de samme media

som bukken som passer havresekken.

 

 

 

Selv om PFU kan komme med visse korreksjoner,

dreier det seg om et forholdsvis tannløst organ. Det behandler

bare klager, og har ingen sanksjonsmidler. Blant annet bør

PFU kunne ta opp saker på eget initiativ. Dessuten burde

PFU kunne kreve at PFU's kjennelser offentliggjøres på

samme sted og med samme overskriftene som de utsagn som er påklaget

og "dømt".

 

 

 

Å tie ihjel er ett av medias maktmidler

som unndrar seg PFU's bedømmelse - å la innlegg man

ikke liker havne i papirkurven. At det også kan dreie seg

om sensur, kan det ikke være tvil om. I en artikkel som

ble antatt, hadde sensuren kuttet ut enkelte setninger i teksten

som innebar kritikk mot media. At redaktøren forbeholder

seg retten til å korte ned innlegg, er forståelig.

Men det må ikke skje slik at redaktøren plukker vekk

enkeltsetninger som han eller hun ikke liker. Det virker litt

underlig når vi ser hvor ytterst ømfindtlig media

selv reagerer, hvis noen vil kritisere eller regulere deres rett

til å ytre seg.

 

 

 

Hovedhensikten med dette innlegget er å

gjøre oppmerksom på at redaktører kan utøve

en form for sensur overfor enkeltpersoner - som verken har kjendisstatus

eller en organisasjon i ryggen - og som vil delta i samfunnsdebatten

med synspunkter som redaktøren ikke liker. Slik maktbruk

- eller misbruk - skjer i det stille og ligger utenfor den svake

etiske korreksjon som PFU tross alt kan utøve overfor andre

typer overgrep.




                               ***


Psykologi bak det som skjer

i samfunnet?

 

 

 

Noen har for lenge siden innsett hvilken rolle menneskenes

psyke spiller i samfunnet. Men offisielt har det vært liten

oppmerksomhet knyttet til dette sentrale forhold - inntil den

forferdelige hendelsen i USA som skaket opp hele verden den 11.

september.

 

 

 

Man var straks klar over at verden ikke ville bli den samme

etter denne terrorhandlingen. Terror hadde skapt et veiskille

i verden, og bak terroren sto hat. Med ett var det kommet

til overflaten: Forhold i menneskers psyke sto bak noe som ville

forandre verden. Det faget som tidligere er blitt etterlyst her

i FORUM for Debatt og Refleksjon - nemlig samfunnspsykologi

sto frem som et påtrengende behov.

 

 

 

Reaksjonene på hendelsen har naturlig nok være

mange. Her skal vi kort se på to sentrale forhold: De som

ropte "krig" og satte igang et stort maktapparat for

å bekjempe terrorismen og utrydde den så og si engang

for alle - og de som spurte "Hvordan kunne slikt hat oppstå?

Hvordan kan hat føre til slike handlinger? Hva er terrorens

årsaker - og hvordan kan vi fjerne årsakene?"

 

 

 

Utviklingen på den krigerske siden blir fulgt tett opp

av media. Den siden lar vi derfor ligge her. Heldigvis har den

etter hvert moderert seg noe, selv om krigshandlingene er igang.

Vi interesserer oss her for de nevnte spørsmålene

som ble reist av noen med svak røst, og som har fått

så liten oppmerksomhet i media. Hvordan oppstår hat?

Uten å gjøre krav på fullstendighet, vil vi

her se nærmere på noen situasjoner som lett kan føre

til hat og den volden som lett følger i hatets kjølvann.

 

 

 

Ydmykelse synes viktig. Den som er ydmyket, vil lett

føle motvilje mot den som ydmyker. Særlig kritisk

kan det bli hvis den ydmykede har hatt store tanker om seg selv

og/eller sine evner. Motviljen kan bli til hat. I samfunn kan

dette ta mange former. Å bli behandlet som mindreverdig

er noe mange fattige land og mange minoritetsgrupper har fått

føle - å bli sett ovenfra og ned på. Også

i bedrifter forekommer dessverre slikt, ikke minst i omstillingstider

- når ledelsen behandler medarbeiderne som en slags brikker

i et pengespill. Det føles av mange som svært ydmykende.

 

 

 

Hat kan også oppstå når jeg vil oppnå

noe, men hvor en eller flere andre står i veien for meg,

slik at jeg ikke får det jeg vil ha. Hatet blir da rettet

mot det eller den som står i veien. Sjalusi avler er slik

form for hat. En annen mann eller kvinne står i veien for

det jeg vil oppnå. I de skillsmissetider vi har nå,

finner vi mange slike eksempler. Men også blant ambisiøse

mennesker oppstår ofte slike situasjoner - i politikken,

idretten, næringslivet osv. Fra Zug i Sveits har vi nylig

sett et drastisk eksempel på hat og vold med et slikt utspring.

Myndighetene satte en stopper for det han ønsket seg. Hatet

mot disse myndighetene skapte en dramatisk voldelig handling i

delstatsparlamentet.

 

 

 

Langvarig undertrykkelse kan også føre

til hat og vold i form av opprør i større eller

mindre skala når de undertrykte vil befri seg fra åket.

Mange revolusjoner har oppstått på denne måten

og fått et slikt forløp, selv om revolusjonene i

Øst-Europa - særlig takket være Gorbatsjow(?)

- forgikk på en oppsiktsvekkende fredelig måte.

 

 

 

Hat på ideologisk grunnlag synes dessverre å

være på fremmarsj i verden idag. Inndelingen i «vi»

og «de andre» er ytterst farlig når det knyttes

sterke emosjoner til slik identifikasjon. Bekjempelsen av terror

må ikke bli til en konflikt mellom Islams tilhengere og

annnerledes troende - særlig i Vesten. Vil USA takle denne

balansegangen på en tilfredsstillende måte?

 

 

 

Når slike og andre hatsituasjoner likevel sjelden fører

til offentlig kjent vold - det gjelder da også hat og vold

som foregår i det skjulte - så henger det sammen med

at vel (nesten) alle mennesker har indre bremser som setter grenser

for hvilke virkemidler vedkommende er villig til å bruke

for å få viljen sin. Disse grensene henger bl.a. sammen

med den oppdragelsen vi har fått og hvilke lover og normer

som gjelder i det samfunnet vi lever. Det er spørsmål

om ikke forhold i samfunnet og i familiene nå fører

til at disse indre grensene i oss blir mer tolerante overfor selvhevdelse

og vold - og at dette aspektet også er del av årsaken

til den økende volden i samfunnet.

 

 

 

Når de indre gensene smuldrer bort av personlige, kulturelle

eller religiøse grunner, og hatet er tilstrekkelig stort,

blir resultatet lett vold - i den private sfære i det skjulte

eller i det offentlige rom, slik det drastisk ble demonstrert

den 11. september 2001.

 

 

 

Noen kjente personer var - dessverre - svært snare med

å si at fattigdom er terrorens årsak. Det kan nok

stemme i noen grad, men er det hele sannheten - eller kanskje

bare en liten del av den, slik tankene ovenfor antyder? Men også

på dette området vet vi for lite, og forstår

vi for lite. Her åpner seg et behov for nærmere undersøkelser

på flere områder før man kan konkludere. Det

gjelder ikke bare hatets rolle som drivkraft for terror. For det

meste av det som skjer i samfunnet, kan tilbakeføres til

noe som skjer i menneskers psyke, slik det bl.a. fremgår

av forfatterens bok Verden Hvorhen? som er lagt ut i sin helhet

på denne hjemmesiden.

 

 

 

 

 

 

 

Politikk er bl.a. å

prioritere

I kampen om offentlige kroner hører vi ofte

at svake grupper ikke må settes opp mot hverandre. Nei -

ikke nødvendigvis, men det bør kanskje ikke unngås

for enhver pris heller. Men hva vil det si å prioritere

og hvordan foregår prioriteringene i dagens samfunn?

 

 

 

For det første: Stortingsvalgene er folkets mulighet

for å prioritere mellom politiske programmer. Med den

sterke personfokuseringen kommer dette viktige aspektet dessverre

noe i bakgrunnen. Det sterke behovet for kompromisser som Stortingets

sammensetning nå fremtvinger, er en naturlig konsekvens

av at de forskjellige deler av folket prioriterer i mange forskjellige

retninger - (ofte, men ikke alltid til fordel for dem selv). Prioriteringenes

endelige resultat kan derfor både virke - og også

bli - tilfeldige i den forstand at de blir resultatet av forhandlinger

- av et gi og ta - i en uforutsigbar og personavhengig prosess,

hvor politisk makt, hell og forhandlingsdyktighet etc. kan være

vesentlige faktorer.

 

 

 

Økonomisk politikk er bl.a. å prioritere.

For hver krone - eller for hver million - må man spørre:

hvor blir disse midlene best anvendt? Spurte politikerne virkelig

slik, da kan det hende at de som har de sterkeste organisasjonene

og de beste forbindelsene til maktens korridorer, måtte

stille seg bak noen svake grupper i køen. Men det kunne

også hende at en svak gruppe måtte vike plass for

en annen svak gruppe.

 

 

 

Så saklig foregår nok ikke prioriteringene, dessverre.

Lobbyvirksomheten som har vokset seg stor og sterk de senere årene,

taler sitt tydelige språk. Det som er oppe i media - det

som er "in" - synes også å spille en rolle

- dvs. det man blir populær på å prioritere.

Og selvsagt - la oss ikke glemme at åpenbare behov fremdeles

blir tilgodesett, selv om pengene kan komme i seneste laget; såpass

bra fungerer heldigvis samfunnssystemet vårt.

 

 

 

Men politikere bør være meget varsomme med å

blande sammen begrepene. Det er jobben deres å prioritere.

Og da må de ikke la det se ut som om det å prioritere

må innebære at svake grupper settes opp mot hverandre.




                                                                        ***


FORUM nr. 34 

Det er det som skjer, som forandrer verden.
Det er det som skjer i oss som forandrer oss.

Vi er verden.
Det som forandrer oss, forandrer verden. 



 

 

 

Økonomisk styrke

som politisk brekkstang

 

 

 

Vi ser det gjentatte ganger i media. Vestens økonomiske

styrke blir brukt som brekkstang for å oppnå forandringer

i såkalt mindre utviklede land. Man stiller krav på

en rekke områder for å gi lån, for å gi

bistand, for å stryke gjeld, for å innvilge medlemskap

i EU og NATO etc. Kravene kan gjelde den økonomiske politikken

i vedkommende land, eller rettsprinsipper, slik som nærmere

spesifiserte menneskeretter, bruk av dødsstraff etc. eller

andre forhold.

 

 

 

Vesten utøver altså her en form for økonomisk

imperialisme med konsekvenser på flere områder. Den

har ført til store økonomiske problemer for fattige

folk i mange land i øst - Russland og andre land i det

tidligere Sovjet-Unionen, i Øst-Europa - og i utviklingsland

i sør. På den annen side har det også påskyndet

en utvikling i en retning som vi i den vestlige verden vil se

som positiv. Interessant er i alle fall å se hvordan økonomisk

styrke gir mulighet for å påvirke utviklingen på

ganske mange områder i andre land som ønsker å

oppnå noe hos de økonomisk sterke - og ikke minst

hvordan denne økonomiske styrken virkelig blir brukt. Det

er knyttet stort ansvar til slik makt og slik påvirkning.




                                                                       ***


FORUM nr. 33  DET ER
PÅ FORVENTNINGENS
JORD
AT SKUFFELSER
GROR 



Hvorfor skal vi stemme ved

stortingsvalget?

 

 

 

Foran valget 2001

Valgkampen er igang med stor innsats fra dem som vil bli valgt

og deres tilhengere, og med stor mediedekning. Hva er det som

egentlig foregår? Politikerne uttaler seg ofte svært

negativt om de andres politikk. Hva skal vi da tro? Skal vi tro

det de sier om hverandres politikk, må det være en

bedrøvelig samling dårlige politikker som blir servert,

og som vi velgere da må velge imellom. Det er da nærliggende

å spørre hva slags personer det kan være som

snekrer sammen denne politikken? Er det grunn til å ha tillit

til dem som har hodene sine fulle av så dårlig politikk?

Faktum er at vi blir stadig rikere, men vi har ikke lenger råd

til mye av det vi tidligere hadde råd til. Hvordan kan det

henge sammen? Er det bekreftelsen på all den dårlige

politikken politikerne selv sier de går inn for?

 

 

 

Familieministeren har sagt følgende: Det er politikkens

vesen å fremheve de gode sidene ved seg selv og det negative

ved de politiske motstanderne. Dette innebærer at politikkens

vesen er usaklig - ja, nærmest ukristelig. Hvordan kan da

et såkalt Kristelig Folkeparti være med i politikken

når politikkens vesen er såpass ukristelig?

 

 

 

For å bøte på mistilliten - som alle vet

er til stede - og på politikken, eller mulighetene for gjenvalg,

kommer det i kampens hete nye løfter til velgerne. Plutselig

er man for det man for noen måneder siden var imot.

Plutselig tåler landets økonomi den økte utgiftsposten

på noen milliarder kroner som det var helt utenkelig - ja

uansvarlig å foreslå da et annet parti gjorde

det for bare 1/2 år siden.

 

 

 

Når vi - etter politikernes eget utsagn - får servert

så mye dårlig politikk av mennesker som ikke lager

noe som er bedre, hvorfor skal vi da stemme? Og på hvem?

Rikspolitikerne vil forplikte oss til å stemme på

dem! Sofavelgere kalles de noe nedsettende, de som ikke stemmer.

Å stemme er en borgerplikt, sies det. I enkelte land har

politikerne innført en slags stemmeplikt. Hvorfor? Vil

de unngå at mistilliten kommer for dagen i form av stemmenekt.

Demokratiet er i fare, sier de. Men er det ikke en demokratisk

rett å protestere mot hele det uverdige sirkuset som valgkampen

er blitt, ved å la være å stemme? Folket er

blitt såpass opplyst nå at opportunistiske løfter

i valgkampen bare virker useriøst og negativt.

 

 

 

Faktum er at det i betydelig grad er bestemt på forhånd

hvem som vil komme på Stortinget. Selv om bare 50% av folket

ville stemme, ville resultatet stort sett blitt det samme. Valgprosedyren

med påtrykk for å stemme, har i betyrdelig grad til

hensikt å legitimere valget - å hindre at folkets

mistillit og tilhørende likegyldighet blir synlig gjennom

lav valgdeltagelse.

 

 

 

Et parlament er et sted hvor de forskjellige egoismene kjemper

mot hverandre. I betydelig grad gir man - gjennom løfter

- til sine velgere for å opprettholde posisjonene for seg

selv. Når tidene forandrer seg, forandrer holdningene seg.

Før ga Arbeiderpartiet til arbeiderne, nå gir de

til de velståemde, for der er deres velgergrunnlag nå.

Og her er ikke Arbeiderpartiet alene.

 

 

 

Likevel - vi har det godt i dette landet, de aller fleste av

oss. Og ser vi rundt oss til andre land, skjønner vi at

resultatet som dette høyst ufullkomne systemet frembringer,

kanskje ikke er så verst - tross alt!





                                                                      ***

 

 

 

Hvor er filosofene?

 

 

 

Filosofenes oppgave er å forstå, se ting i sammenheng,

se årsaker og virkninger, ha overblikk basert på realiteter.

Vi lever i en tid med et ekstremt behov for forståelse,

bl.a. fordi systemene i verden - økonomi, politkk etc.

er blitt mer integrert, sammenfiltret så og si. Derved er

nye avhengigheter oppstått, årsaker og virkninger.

Og vanskelighetene med å forstå helheten har økt

ytterligere.

 

 

 

På den annen side finnes ugunstige utviklingstrekk i

verden som kan virke truende på lengre sikt. Skal disse

møtes på en adekvat måte, må tiltakene

skje ut fra forståelse. Prøve- og feile-metoden kan

være for risikabel. Alt i alt er altså behovet for

forståelse påtrengende, samtidig som det er vanskeligere

enn noen gang å oppnå slik forståelse. Det er

i denne situasjonen vi spør: Hvor er filosofene?

 

 

 

Det tenkes mye i verden idag! Men den tenkningen som betyr

noe i den store sammenhengen, er svært ofte styrt av interesser,

hvor det gjelder å oppnå noe for meg, mitt politiske

parti eller for min organisasjon. Da er man ikke sannhetssøkende

lenger, da søker man argumenter for å få det

som man vil. Det gjelder politikk, økonomi-finans, til

en viss grad også psykologi og vitenskap. Det er gunnen

til at vi savner et tungt innspill av dem som har tenkning og

forståelse som professjon - og som derfor forventes å

tenke rasjonelt, saklig og modig!

 

 

 

Det vi ser behov for, er et filosofisk manifest som på

maks. 25 A4-sider beskriver de vesentligste sammenhengene i verden

idag - de økonomiske, teknologiske, vitenskapelige, psykologiske,

evt. parapsykologiske og økologiske. På grunnlag

av denne forståelsen skisseres - på nye maks. 10 sider

- relevante og begrunnede tiltak. Manifestet bør utarbeides

av en liten gruppe filosofer og undertegnes av langt flere. Skal

vi gi dem ett år fra nå?

 

 

 

Filosofer - tar dere utfordringen?

 

 

 

 

 

 

 

Mannen som for få

uker siden endret verdenshistorien.


Vi tenker selvsagt på den amerikanske senatoren som meldte

seg ut av det republikanske partiet for å bli uavhengig.

Som kjent, skapte det en liten revolusjon i amerikansk politikk,

og derved også i verdenspolitikken. Én mann! - som

tenkte selv og tok konsekvensene. Hva sier det om demokratiet?

Tilfeldigvis og paradoksalt nok gjorde dette en-manns-showet det

amerikanske valget mer demokratisk. For Bush-administrasjonen

har som kjent ikke noe oppdrag fra det amerikanske folket til

å drive ekstrem konservativ politikk, slik de har lagt opp

til, men som de heldigvis ikke kan følge opp på samme

måte nå - takket være én peson som tok

belastningen med å stå alene for å gjøre

det han mente var rett å gjøre.




Rettsvesen på avveier?


Rettsvesenet lever på en måte et liv for seg selv

i samfunnet. Stort sett stoler vi på at det fungerer som

det skal. Men av og til oppstår forhold som får oss

til å stusse og tvile. Her følger noen viktige tilfeller

som er blitt kjent gjennom media den siste tiden.

 

 

 

Folk med bransjekunnskap tror at det sitter mange uskyldig

dømte i våre fenglser. Det er skremmende. Vi kan

knapt forestille oss hva uskyldig dømte og deres familier

gjennomlever. På den annen side har det vært svært

vanskelig å få saker gjenopptatt her i landet, (men

nå skal det angivelig være blitt noe bedre). Ofte

har det bare vært mulig takket være sterkt engasjement

fra ressurssterke privatpersoner, fordi deler av rettsapparatet

har vært avvisende - Og det er kanskje ikke så merkelig,

så lenge det er de samme personene som eventuelt skal overprøve

sitt eget arbeid. Å innrømme feil er vanskelig, særlig

for dem som er vant til å bli betraktet som autoriteter.

 

 

 

En underlig sak er nylig blitt offentlig kjent. Det er nemlig

mulig å bli tiltalt og frikjent for drap, men likevel bli

dømt til å betale erstatning til fornærmede!

Hvor er logikken, og hvor er fornuften? En må være

jurist for ikke å skjønne urimelighetene i

en slik ordning. Og til overmål: vedkommende tilkjennes

eventuelt erstatning fra staten for varetekt og tort og svie!

Formaljussen har her tydeligvis fjernet seg for mye fra folks

rettsfølelse.

 

 

 

Bruken av varetekt er så stor her i landet at menneskeretts-instanser

i utlandet har kritisert oss for det. Det er ikke bra. Antagelig

henger denne praksisen sammen med for liten etterforskningskapasitet

i politiet. Av og til fører det også til at farlige

mennesker lever på frifot blant oss andre i påvente

av en rettssak.

 

 

 

Men noen blir dømt, og hva skjer med dem? Av mangel

på plass i fengselet kan vedkommende i visse tilfeller fortsatt

leve på frifot som før - inntil det blir en plass

ledig i fengselet, og han eller hun kan begynne soningen.

 

 

 

Det er et sympatisk trekk ved det norske samfunn at man har

vært opptatt av å føre dømte tilbake

til samfunnet etter soning. Det har ført til en ganske

liberal praksis, med fri soning og permisjoner etc. for en rekke

domfelte, også for farlig kriminelle.

 

 

 

Domstolene har - i tråd med denne tradisjonen - lagt

seg på den "snille" delen av politikernes strafferammer.

Også det er vel og bra, hvis resultatet av denne liberale

praksisen ville bekrefte dens berettigelse. Men det er tvilsomt,

for hele praksisen synes mere basert på god vilje enn psykologisk

innikt i hva som kan oppnås på denne måten.

Tilbakefallsprosentene er da også ganske store. Dessuten

mangler vi oversikter over hva samfunnet og ofrene ellers taper

på denne praksisen.

 

 

 

Det er all grunn til at utenforståemde engasjerer seg

i disse spørsmålene. Juristene må ikke få

lov å drive juridisk innavl i rettsvesenet. Like lite som

leger, økonomer, journalister og politikere må få

gjøre det innenfor sine respektive disipliner.


                      

***


Statlig eierskap i forandring

 

 

 

Statlige virksomheter ble i sin tid opprettet

for å tilfredsstille folks behov - for å produsere

varer og tjenester som de fleste av oss hadde og fortsatt har

behov for. Å produsere slike tjenester krevde vanligvis

så store investeringer at bare staten kunne gjennomføre

dem. Det gjalt særlig transport, post, telefon og telegraf,

samt elektrisitetsforsyningen, men også enkelte andre virksomheter.

 

 

 

Det statlige eierskapet er nå i støpesjeen.

Statlige virksomheter skal "privatiseres" eller delprivatiseres.

Men ved nåværende diskusjon synes de nevnte hensyn

å være glemt. Det som står i fokus er å

skape mer lønnsomme bedrifter, ikke å tilfredsstille

folks behov. Staten skal helt eller delvis selge sine eierinteresser,

men ikke på grunn av pengene. For penger har staten nok

av. Staten har sågar behov for å plassere store deler

av oljeformuen i verdipapirer fra nær sagt hele verden -

et forhold som skaper visse moralske problemer. Likevel selger

altså staten verdipapirer knyttet til livsnødvendig

virksomhet her i landet, slik at den langt på vei gir fra

seg styringsretten, og slik at statens behov for å plassere

penger økes ytterligere. Hvorfor skjer dette?

 

 

 

Staten er en dårlig eier, sier man -

og tenker primært på den bedriftsøkonomiske

lønnsomheten og bedriftenes strategiske plassering i det

markedet som nå er åpnet for (internasjonal) konkurranse.

Derfor må nye eiere inn. Så i stedet for å gjøre

staten til en bedre eier, skal den overlate de utøvende

eierinteressene til private investorer, slik at de tidligere heleide

statsbedriftene skal bli mere lønnsomme og kunne konkurrere

med de store utenlandske selskapene.

 

 

 

Dermed har et nytt styringsmål overtatt;

størst mulig fortjeneste for eierne - ikke tilfredsstillelse

av folks behov. Hensynet til et godt tjenestetilbud til folk flest

- uavhengig av hvor de bor her i landet - er blitt et sekundært

mål etter en eventuell privatisering av statlig virksomhet.

For å bøte på dette kan staten eventuelt betale

ekstra for at ulønnsomme deler av virksomheten skal opprettholdes.

Men hvor lenge vil staten gjøre dette, og hvor mye av "vinningen

går da opp i spinningen?" Eksempler på ulik behandling

av geografiske områder som følge av denne politikken

finnes allerede. Som rike har vi ikke råd lenger til å

opprettholde den standard vi hadde råd til som fattige.

Er det endringer i samfunnsmoralen som ligger bak dette paradokset?

 

 

 

Skal vi godta den forskjellsbehandlingen som

følger i markedsliberalismens kjølvann? Skal vi

godta tendensene til ytterligere sentralisering med alle dens

ulemper? Vil man fortsatt overse den voksende motstanden fra våkne

mennesker og føre løpet videre på ideologisk

grunnlag? Er det ikke på tide - også på det

politiske plan - å stanse opp og spørre seg hvor

all denne markedsliberalismen fører hen?


                       ***



 Samfunnspsykologi JEG VIL
HA STADIG MER,
SÅ ALLE
MÅ VISE
MÅTEHOLD 


I en interessant kronikk i Aftenposten for noen

uker siden ble de omfattende psykologiske konsekvensene

av den såkalte globaliseringen drøftet. Det som manglet

i denne kronikken var en drøftelse av de psykologiske årsakene

til denne samme globaliseringen. En slik drøftelse

måtte nødvendigvis gå et hakk dypere inn i

to kompelse materier: Samfunnet som funksjonelt system i samspill

med menneskets psyke.

 

 

 

Problemstillingen avdekker en mangel og et

savn og behovet for et nytt yrke - samfunnspsykologen - som både

skjønner samfunnsmekanismene og de psykologiske faktorene

og drivkreftene som ligger bak. Mangelen på kunnskaper og

innsikt når det gjelder disse sammenhengene er åpnebar.

Det kommer ikke minst til syne ved de store konferansene som har

internasjonalisering og globalisering som tema, og hvor tilhengere

og motstandere av denne utviklingen tørner sammen på

et følelsmessig grunnlag. Engasjement er bra, men det bør

være rasjonelt og ikke emosjonelt. Og det gjelder begge

sider.

 

 

 

Godag mann økseskaft - replikkordskifte

i Stortinget

Hva er hensikten med replikkordskiftet i Stortinget? Man skulle

tro det var å gi svar på spørsmål, slik

at sider ved en sak blir bedre belyst. Men fungerer det slik?

(Dessverre stilles også spørsmål som tydeligvis

har til hensikt å kaste et skjevt lys på andre. Det

ser vi bort fra her.) Ofte gjør det selvsagt det. Men av

og til benytter svarerne tiden til å si noe de ikke fikk

sagt tidligere, og da uten å svare på spørsmålet,

og av og til svarer de på noe helt annet enn det de ble

spurt om.

 

 

 

Det er da eventyret "Godag mann økseskaft"

dukker opp fra mitt og kanskje andre TV-titteres bakhode. Hvorfor

skjer dette? Er det mangel på intelligens? Vil de skjule

noe? Eller er det noe annet?



                                                                           ***



IDEOLOGIER
LAGER SKILLER
MELLOM MENNESKER,
SKAPER MOTSETNINGER
MELLOM GRUPPENE,
 		 ER ILLUSJONÆRE,
FREMMER EMOSJONENE OG
SVEKKER INTELLIGENSEN.
IDEOLOGI ER FARLIG!
ROP IKKE
PÅ MER IDEOLOGI



                                                                       ***


Gryende opprør mot

dagens makroøkonomiske tenkning

Flere ganger nå, har vi sett store demonstrasjoner i forbindelse

med toppmøtene til de store internasjonale organisasjonene

som i betydelig grad styres av makorøkonomisk tenkning.

Det dreier seg om IMF (Det Internasjonale Pengefondet), Verdensbanken

og WTO (World Trade Organisation) - organisasjoner med en betydelig

økonomisk og politisk innflytelse i svært mange utviklingsland.

Titusenvis av mennesker fra mange land - særlig unge - engasjerer

seg i demonstrasjoner mot disse organisasjonene. Hvorfor?

 

 

 

Hovedankepunktene gjelder den stadige utvidelsen av kløften

mellom fattig og rik, som disse organisasjonene angivelig skal

bidra til - hvor de fattige i utviklingslandene forblir i fattigdom,

sult, sykdom og avhengighet, mens de rikeste blir rikere og mektigere

gjennom sin rikdom. Den makroøkonomiske pengetenkningen

tar for lite hensyn til mennesket og menneskets behov og rettigheter.

Dens termer er økonomisk vekst, gjennomsnittlige økonomiske

størrelser og statistikk. Erfaringen har vist at denne

form for tenkning ikke tar tilstrekkelig hensyn til de svake i

samfunnene og deres behov. Dessuten gir disse organisasjonene

- gjennom sin virksomhet - indirekte støtte til udugelige

og korrupte regimer i mange utviklingsland.

 

 

 

Også i Norge har vi i den aller seneste tiden sett symptomer

på motstand mot denne tenkningen, slik den særlig

kommer til uttrykk i Norges Bank, Finansdepartementet og Statsministerens

kontor. Ganske mange synes etter hvert det må være

feil at Norges Bank - ut fra en ren makroøkonomisk tenkning

- skal kunne gripe så sterkt inn i folks hverdag ved å

sette opp renten - uten noen form for politisk eller offentlig

behandling. Det må være slik statistisk gjennomsnittsbetraktning

som ligger bak Norges Bank's noe merkelige uttalelse om at familiene

vil kunne tåle også den siste økning av lånerenten.

Det er også et spørsmål om ikke statsministerens

svake popularitet henger sammen med at han stadig synes å

prioritere makroøkonomiske størrelser fremfor menneskers

behov.

 

 

 

En tidligere bastion på dette området - Statistisk

Sentralbyrå - har i den aller seneste tid vist en noe mer

fleksibel holdning ved å antyde at noe mer av inntektene

fra oljevirksomheten kan brukes til å dekke påtrengende

behov. Og det er gledelig. For makroøkonomien er som kjent

ingen eksakt vitenskap, slik vi har vært inne på i

FORUM tidligere. Dessuten synes nå mange - og kanskje stadig

flere - at makroøkonomien i større grad skal tjene

menneskene og ikke omvendt.





BØR FOLKESTYRET FORNYES?

Av Knut Heier

 

 

 

Den 15. september deltok undertegnede på seminaret «Direkte

demokrati - bør folkestyret fornyes?», i vitenskapsakademiet,

og etter er å ha vært med både her og på

andre møter som har trukket vårt nåværende

demokrati i tvil, er det kanskje ikke så underlig å

registrere at det er de godt voksne med posisjoner høyt

opp i systemet som forsvarer det med nebb og klør. Ved

press får man stadig høre at det demokratiske system

er så komplisert og finjustert at folk egentlig ikke skjønner

det helt. Vi får den litt arrogante vi-og-de-andre- holdningen,

der «vi» vet best hva som fungerer, og at det følgelig

ikke er behov for justeringer.

 

 

 

Det merkelige er imidlertid at man i år 2000 fortsatt

kan argumentere uten et snev av vilje til å erkjenne at

ikke alt er like demokratisk som speilbildet deres viser.

 

 

 

Jeg blir stadig mer bestyrket i troen på at våre

politikere har en speilhorisont der de ser det bildet de selv

vil se og derfor blir fjernere fra sine velgere.

 

 

 

Litt ondt fortalt, er det som situasjonen for to kompiser som

sitter og drikker i en gammel kafe. Den ene veggen i lokalet er

et speil, og plutselig sier den ene: «Du, det sitter to

stykker der borte og hermer etter oss». Den andre gløtter

opp og repliserer: «Ja så sannelig, du får gå

bort å snakke til dem». Den første reiser seg

og går et par skritt, men snur seg så og kommer tilbake.

«Du», sier han, «det er helt unødvendig,

en av dem er på vei hitover».

 

 

 

Hadde politikerlivet vist bare en anelse av tvil til det som

gjøres, og litt nysgjerrighet på andres tanker, ville

det skape større spenning og interesse for deltakelse i

det politiske liv. Slik systemet virker, er det faktisk kun noen

få som bestemmer her i landet, og bare viten om at det er

slik, skulle rope etter en revitalisering.

 

 

 

Hverdagen viser at demokratiet har dårlige kår,

og at det eneste som kan sette skrekk i det etablerte, offentlige

rom nettopp er initiativ fra folk.


En utvidet adgang til folkeavstemninger vil ikke se dagens lys

uten press. Svaret på Even Lynnes innlegg «Trenger

Norge en ny demokratibevegelse?» bør derfor bli et

sterkt JA! Både han og Tom Nørbech er viktige aktører

i dette organisasjonsarbeidet som mange sikkert er interessert

å bidra praktisk til.




                                                                         ***


Når myndighetene

bryter lover

Mediene forteller ofte at myndighetene bryter en eller annen lov.

Det er på en måte blitt "normalt". Selv

om det ennå finnes mennesker som reagerer, så skjer

som oftest ingen ting - ingen blir trukket til ansvar eller straffet.

Både statlige og kommunale myndigheter bryter lover.

 

 

 

Primærkommunenene ser ut til å bryte lover oftest.

Som kjent, blir kommunene pålagt å gjennomføre

en rekke vedtak fra Storting og regjering uten at de får

nok penger til å løse oppgavene. Derved blir de nødt

til å bryte en eller flere lover. De må da velge

hvilke lover de vil bryte og søker da vanligvis det

lovbruddet som gjør minst skade.


Men det finnes også andre typer lovbrudd. Som eksempel kunne

Aftenposten den 6.3.00 fortelle følgende: 800 pasienter

ligger til enhver tid på norske sykehus pga sykehusinfeksjoner.

(Kostnad per år: ca 1 milliard - 60.000 personer rammes

årlig.) Men bare 5 av landets 60 sykehus meldte fra,

slik de er pålagt. Brudd på brannforskrifter,

smittevernregler og standarder for inneklima i skolene er andre

eksempler.

 

 

 

Når blir staten lovovertreder? Det kan skje vis a vis

egen befolkning - konf. "ventelistegarantiene!" og vis

a vis det internasjonale samfunn. Et aktuelt eksempel på

det er en forpliktelse inngått i Kyoto til fordel for miljøet.

Staten har forpliktet Norge til å redusere CO2 - utslippene

med 23% innen 2010. Med den mangel på tiltak som kjennetegner

Storting og regjering vil denne forpliktelsen aldri kunne innfris.

 

 

 

I én og samme tilfeldig valgt avis - Aftenposten 2.3.00

- finner vi følgende: "Mulig lovstridige metoder"

brukt ved lokaliseringen av Gardermoen. Børsstyret risikerer

å bli gransket. Nåværende og forrige riksadvokat

får skylden for at Stortinget ble villedet.

 

 

 

Skal vi slå oss til ro med at det er minst like ille

i andre land - eller skal vi ikke heller opprettholde kravene?

Følgende eksempler fra diverse utland som er sakset fra

media, skal vel ikke være retningsgivende for oss?

 

 

 

Danmark: Regjeringen skal ha pyntet på statsbudsjettene

med "kreative regnskaper"

 

 

 

Sverige: Det offisielle glansbilde av innvandringen stemte

ikke.

 

 

 

Sveits: 54000 "holocaust-konti" avdekket i Sveits.

Utvalget har funnet "bevis på at enkelte banker har

håndtert ofrenes konti på tvisomt og til dels svikefullt

vis." I tusenvis av tilfeller ble kontiene spist opp av gebyrer,

eller pengene ble satt på kollektive, ikke rentebærende

konti. I flere tilfeller tok banken selv pengene.

 

 

 

Russland: Fusk og fordekt spill preger russisk valgkamp. Primakov:

Kreml kjøper kandidater. Putin settes i bås med Stalin.

 

 

 

Utvikligsland: Korrupsjon er u-landenes hovedfiende - bistandsministeren

sier at korrupsjon skyldes grådighet.

 

 

 

Er det feil personer som kommer i samfunnenes nøkkelposisjoner?

 

 

 



                                                                        ***

 

 

 

HVORDAN PENGENE BLIR MINDRE

For to-tre generasjoner siden var hundrekronerseddelen stor og

rød, omtrent dobbelt så stor som den hundrekroningen

vi har idag. Og vi hadde sedler verd femti kroner, ti og fem kroner.

Da fantes også en mynt som kaltes femogtyve-øring,

og en ti-øring, fem-øring, to-øring og ett-øring.

En tusenkroneseddel var det bare få som visste hvordan så

ut. For en fem-øring fikk du den minste sjokoladen i butikken.

Og timelønnen for en arbeidsmann lå på 3-4

kroner.

 

 

 

En sammenligning med idag viser at pengene har hatt "tæring".

Først forsvant ett-øringen og to-øringen.

Så fem-øringen, ti-øringen og femogtyve-øringen.

De eneste myntene som har holdt stand er kronen og femtiøringen.

Men disse myntene har fått frender på den andre siden

av seg; fem-kronen, ti-kronen og tyve-kronen.

 

 

 

Bak denne lett synlige utviklingen ligger tre tendenser: inflasjon,

omfordeling av verdier og kanskje også velstandsutvikling.

Ved inflasjonen reduseres pengenes verdi, slik utviklingen ovenfor

illustrerer. Det som er mindre synlig er hvordan inflasjonen har

redusert verdiene til dem som hadde plassert penger i banken og

andre steder til fordel for dem som hadde lån og såkalte

realverdier, fast eiendom etc. Det har dreid - og dreier seg til

dels ennå - om store omplasseringer, hvor ti milliarder

av dagens kroner blir småpenger. Poenget med denne lille

påminnelsen er å gjøre oppmerksom på

de store ting som har skjedd usynlig - bak den synlige reduksjonen

av kroneverdien.




                                                                        ***



 FORUM nr. 20  NÅR ANSVARLIG MYNDIGHET
GJØR FEIL,
ER ANSVAR BORTE.
DEN LILLE MANN
FÅR KONSEKVENSEN  


HVA ELLER HVEM STYRER POLITIKERNE? 

For noen år siden hadde vi en topp-politiker

som oppfordret folk til å presse dem - politikerne - til

å gjøre det som var fornuftig. Denne lille hendelsen

gir et blikk inn i tittelens problemstilling. Folket skulle vite

hva som var fornuftig - ikke politikerne - og så skulle

folket presse frem denne politikken. Da kunne nemlig politikerne

unngå å gå inn for upopulære tiltak som

ville gjøre det vanskelig å bli gjenvalgt. Etter

en slik filosofi må folket forstå, ta ansvar og handle

vis a vis politikerne, slik at de - i sin tur - kan treffe tiltak

som både er fornuftige og ukontroversielle - og som derfor

ikke tærer på oppslutningen. Trenger vi et slikt lederskap

- hvis det fortjener en slik betegnelse?

 

 

 

Mange samfunnsbevisste mennesker utenfor det

politiske miljø ser med undring på noe av det som

skjer i verden idag; globaliseringen på det økonomiske

området, den tiltagende liberaliseringen av verdenshandelen,

den utilstrekkelige bekjempelsen av drivhuseffekten, fusjoneringen

av gigantbedrifter til enda større enheter som snautt er

underlagt demokratisk kontroll, ropet på ytterligere økonomisk

vekst for å bekjempe arbeidsledigheten. Dette er en utvikling

som før eller siden må føre til alvorlige

problemer. Men den skjer bare likevel. Er det noen som vil denne

utviklingen? Og i tilfelle hvem? Og ut fra hvilke motiver?

 

 

 

Situasjonen skriker etter fornuftig og ansvarlig

politisk styring - en politisk styring på overnasjonalt

nivå - en styring som nesten ikke finnes, og som idag åpenbart

kommer til kort overfor mektige interesser som allerede er etablert

på internasjonalt nivå. På dette nivået

må nasjonalstatenes politikere erkjenne sin oppgave og sitt

ansvar. Selv om "grassrota" kan gjøre en del

på nasjonalt nivå, så er styringsfilosofien

ovenfor nødt til å komme til kort på den internasjonale

arena.

 

 

 

Vi trenger politikere som ser og gjør

det som er nødvendig, ikke bare det som er populært

blant noen velgere. Da må vi gjøre noe med det politiske

systemet, slik at vi får politikere som er oppgaven voksen.

Men får vi det når det er de samme politikerne som

skaper rammevilkårene for seg selv?



 

 

 

                                                                           ***



Hvorfor kan ikke "oljepengene"

brukes?

Dette vanskelige spørsmålet diskuteres sterkt for

tiden, og det blir klart at heller ikke fagfolkene er enige. Hvordan

skal de brede lag av folket da danne seg en begrunnet mening?

Det vil nemlig svært menge gjøre, fordi det berører

oss alle, og politikerne bør ha bred støtte i folket

for det de her gjør. La derfor dette være et innlegg

i folkeopplysningens tjeneste.

 

 

 

Takket være inntektene fra Nordsjøen øker

statens formue til de store høyder. Likevel kan disse pengene

ikke brukes - blant annet til å bedre komunenes dårlige

økonomi, skaffe bedre hjemmehjelp, flere sykehjemsplasser

og bedre skoler etc. Den oppgitte grunnen er at det ville skape

inflasjon, høyere rente, tapt konkurranseevne og ny arbeidsledighet.

Dette er vanskelig å forstå for de fleste, så

her har politikerne og sosialøkonomene et forklaringsproblem.

Hvordan henger det sammen? Er det mulig å fremstille dette

i en så forenklet, men samtidig realistisk form at det går

an å forstå det for oss vanlige mennesker?

 

 

 

Det er en sammenheng mellom på den ene siden pengeflyten

(pengemengden i omløp og omløpshastigheten) og flyten

av varer og tjenester på den måten at disse (motgående)

strømmene hele tiden søker å motsvare hverandre.

Øker pengeflyten mens flyten av varer og tjenester er konstant,

betyr det at prisene øker. Vi får inflasjonspress.

Øker flyten av varer og tjenester mens pengeflyten er konstant,

får vi prispress (som i visse tilfeller kan føre

til deflasjon).

 

 

 

Vitenskapen som forklarer disse sammenhengene er ikke eksakt.

Derfor kan ingen si nøyaktig når økt bruk

av statens penger vil føre til inflasjon. I tråd

med dette spriker meningene blant fagkunnskapen ganske mye. Hver

høst har politikerne sterke diskusjoner om balansen i statsbudsjettet

- om forholdet mellom statens inntekter og utgifter - med bakgrunn

i faren for inflasjonen og dens konsekvenser. Tanken er at det

virker inflasjonsdrivende hvis staten bruker mye penger, for å

si det enkelt. Ofte dreier diskusjonen seg om noen få milliarder

kroner (eller mindre), noe som tilsvarer mindre enn én

prosent av hele statsbudsjettet! Selv om man må sette en

grense et sted, gir slike diskusjoner et feilaktig bilde av virkeligheten.

Det fremgår også av det forhold at statens utgifter

ifjor i hht. det reviderte statsbudsjettet ble ca. 13 milliarder

kroner større enn det budsjettet som ble vedtatt om høsten

et halvt år tidligere - altså mange ganger større

enn de få milliardene man var uenige om - uten at det av

den grunn oppsto inflasjon!

 

 

 

På den annen side kan det hende at en så stor utgiftsøkning

under budsjettbehandlingen høsten 1998 ville fått

en noe ugunstigere virkning enn de mer anonyme overskridelsene

i løpet av året. Det henger sammen med hvordan spekulantene

reagerer. Valutaspekulantene har nå fått en betydelig

makt. Får de inntrykk av at politikken i Norge (eller et

annet land) vil føre til økte priser, respektive

til redusert verdi av kronen, vil de kvitte seg med kronene sine

og kjøpe andre valutaer i stedet, valutaer som de tror

vil øke i verdi eller beholde sin verdi bedre. For ikke

å gi valutaspekulantene grunn til å reagere på

den måten, er man meget nøye med budsjettbehandlingen

om høsten, da denne prosessen er i fokus internasjonalt.

Hva som skjer mer i det skjulte i løpet av året,

virker ikke på samme måten påfallende og ser

heller ikke ut til å føre til de store reaksjonene

fra spekulantenes side. Det kan altså se ut til at mengden

av penger som "pumpes" inn i økonomien, betyr

mindre for stabiliteten i økonomien enn om det blir gjort

på en måte som fremkaller sterke reaksjoner fra spekulantenes

side.

 

 

 

Er man først kommet så langt at spekulantene reagerer

med å selge kroner, vil Norges Bank søke å

motvirke det ved i første omgang å kjøpe de

kronene spekulantene vil kvitte seg med, for derved å holde

kronekursen oppe, og i annen omgang å sette opp renten.

Hensikten er å skape stabile bytteforhold mellom valutaene,

da det anses som fordelaktig for eksportbedriftene, som da får

mer forutsigbare betingelser for sin virksomhet.

 

 

 

Ved at kronen er blitt mindre verd, blir importerte varer dyrere

og norske varer billigere i utlandet. Begge forhold ville virke

ugunstig i den situasjonen som da ville oppstå. Dyrere inportvarer

i kombinasjon med høyere rente ville øke prisene

i Norge - med press for å øke lønningene som

kompensasjon for dette. Og ved at norske varer blir billigere

i utlandet, øker produksjonen og etterspørselen

etter arbeidskraft i en situasjon hvor arbeidsmarkedet er "stramt"

og privat sektor henter arbeidskraft fra offentlig sektor, med

de ulempene det får der. Dette øker kostnadene både

for arbeidskraft og kapital med den følge at det i sin

tur kan oppstå tap av konkurranseevne overfor utlandet med

etterfølgende arbeidsledighet.

 

 

 

Men det er ikke bare statens bruk av penger og økte

lønninger som kan føre til inflasjon og arbeidsledighet.

Lignende virkning har også næringslivets investeringer,

luksusinvesteringer og luksusforbruk hos de etter hvert mange

nyrike menneskene her i landet, lånefinansierte private

investeringer i hus, bil, båt og hytte etc. Det kan derfor

ikke være riktig ensidig å fokusere på vanlige

menneskers lønninger, selv om de er en vesentlig faktor.

 

 

 

Hvordan er det da med kjøp i utlandet av PC'er til skolene

og medisinsk utstyr til sykehusene etc? Kan sentrale behov dekkes

på denne måten uten at økonomien vil bli skadelidende?

Selv om slike innkjøp ikke kan komme i operativ drift uten

en viss innsats av norske personalressurser, skal det godt gjøres

å påstå at slike anskaffelser - innen rimelighetens

grenser - vil virke inflasjonsdrivende. Men før eller siden

vil norske kroner komme tilbake til Norge og inn i den norske

økonomien igjen, så helt uten virkning vil slike

innkjøp i kroner ikke være. Derimot har Norge store

valutareserver i US$ som kan brukes til slike innkjøp og

til utviklingshjelp. Slike innkjøp vil bare ha virkning

på landets økonomi i den grad det kreves personalressurser

for å få investeringene i operativ drift og til vedlikehold.

På den annen side kan de også gi rasjonaliseringsgevinster

som kan frigjøre arbeidskraft.

 

 

 

Gjennom salg av aksjer i Kredittkassen og Telenor og eventuelt

Statoil vil staten få store inntekter. I den grad kjøperne

kjøper i norske kroner, trekker staten inn kjøpekraft

som ellers ville sirkulert og i noen grad skapt etterspørsel.

Her har staten en mulighet for å motvirke inflasjonstendenser

hvis den unnlater å sende disse midlene ut i sirkulasjon

igjen.

 

 

 

Vi har altså sett at staten må vise en viss forsiktighet

med å kanalisere oljepenger inn i den vanlige økonomien.

Men at betydelige innkjøp i US$ i utlandet vil kunne gjøres

uten å skape inflasjonsproblemer, fordi belastningen på

personalressursene vil være marginal.

 

 

 

Dette var noe om pengestrømmen. Kan man også gjøre

noe annet? Hvordan ser ressursstrømmen ut? I utgangspunktet

har vi en gitt mengde mennesker som skal skape de verdiene vi

forbruker. Når det er mangel på helsepersonell og

lærere etc. så må slike overføres fra

andre steder, skal behovet dekkes - enten fra andre sektorer her

i landet eller gjennom import av arbeidskraft. For: Det "kommer

ikke sykepleiere og lærere opp av Nordsjøen".

Import av kvalifisert arbeidskraft er et alternativ som kan brukes

i en krisesituasjon. Men intet utviklet land kan basere seg på

import av kvalifisert arbeidskraft i lengden.

 

 

 

Da presser det ubehagelige spørsmålet seg frem:

Hvordan bruker vi arbeidskraften her i landet? Utgangspunktet

er at vi vil opprettholde konkurranseutsatt næringsvirksomhet

omtrent på dagens nivå. Derfor kan vi ikke hente mer

arbeidskrsft fra privat sektor for overføring til offentlig

sektor. Om dette er et riktig standpunkt, er en annen diskusjon.

 

 

 

Ja, hvordan har vi brukt, og hvordan bruker vi arbeidslraften?

I den forbindelse er det interessant blant annet å påpeke

følgende, som kan være utgangspunkt for en annen

og mye vanskeligere diskusjon om hvordan vi skal bruke våre

personalressurser bedre:

 

 

 

- at vi har en handelsnæring som er stor nok for minst

9 millioner mennesker.

- at vi har boliger for minst 10 millioner mennesker og

- hundretusenvis av hytter som brukes under 10 % av året.


- Dessuten har vi - en befolkning lik en fjerdedel av de største

byene i verden - tre

forvaltningsnivåer og i tillegg

- en dobbeltdekning av en rekke funksjoner på fylkeskommunalt

nivå.

- Vi produserer og distribuerer i tillegg reklame for ca. 18 milliarder

kr. per år,

hvor mesteparten er uønsket og blir til søppel uten

å være sette på.

- Dessuten er ca. 10.000 personer beskjeftiget med telefonsalg

som er uønsket av de

fleste

- Og kirurgene bruker bare en liten del av sin tid til å

operere.

 

 

 

Ofte sløser vi enormt med ressursene, konferer Rikshospitalet,

Gardermoen, konserthuset i Oslo etc. og diverse veiprosjekter

som inneholder en rekke unødvendige kostnader og unødvendig

ressursforbruk, selv om ikke alle overskridelsene kan forklares

slik.

 

 

 

I tillegg er en uforholdsmessig andel av befolkningen førtidspensjonert

eller uføretrygdet. Er det rart at vi ikke kan dekke behovene

for arbeidskraft i de nevnte sektorene når vi bruker personalressursene

våre så tankeløst som vi gjør? Det

er ikke nødvendig at det kommer sykepleiere og lærere

opp av Nordsjøen. Vi har menneskene allrede. Vi må

bare la dem produsere det vi har behov for. Det bør nå

diskuterers hvilke økonomiske virkemidler som bør

brukres for å få det til.




                                                                         ***



Kan vi sette spesielle

krav til våre rikspolitikere?

 

 

 

POLITIKERNE
BER OM
TILLIT.
SKAL MAN TRO
DET DE SIER
OM HVERANDRE,
FORTJENER
INGEN AV DEM
TILLIT. 		 SKAL MAN
IKKE TRO
DET DE SIER
OM HVERANDRE,
HVORDAN
KAN DE DA
FORTJENE
VÅR TILLIT? 



Det er stortingsrepresentantene, statsrådene og statssekretærene

som utgjør våre rikspolitikere - ca. 200 - 250 personer.

Stortingsrepresentantene er såkalt "folkevalgt",

statsrådene er utpekt av statsministeren og noen få

personer til, mens statssekretærene er utpekt av regjeringspartienes

ledelse. Av disse rikspolitikerne møter vi igjen og igjen

et lite fåtall på kanskje 20-25 stykker. De øvrige

synes å friste en utrolig anonym tilværelse.

 

 

 

Hvilket inntrykk sitter vi igjen med av de få vi "kjenner"?

Det er de få som utgjør makteliten. De er flinke

til å snakke. Der ligger de nok langt over landsgjennomsnittet.

Men deres evne til å snakke fornuftig sammen synes å

være svært begrenset og langt under det som skulle

være ønskelig og kanskje også nødvendig.

Den kranglingen som debatter ofte utarter til, er intet mindre

enn pinlig, og vi må spørre: Kan vi ikke sette noen

minimumskrav til våre rikspolitikere? Krav som sikrer et

minimumsnivå hva angår saklighet, konsistens, gjensidig

respekt og anstendig behandling av kolleger som tenker annerledes?

Hvilken hensikt kan det ha å debattere, når man ikke

hører på hverandre, og når standpunktene er

fastlåst på forhånd?

 

 

 

Nedenfor følger en liste over hva vi bør kunne

forvente av våre rikspolitikere. Kan de nåværende

ikke leve opp til dette, går impulsen til nominasjonskommiteene.

Det er ikke godt nok å nominere personer som man tror vil

sanke mange stemmer i valgkretsen. Vi forventer

 

 

 

-     at tiden primært blir

brukt til de viktigste sakene

 

 

 

-     at forebyggende tiltak får

langt større oppmerksomhet enn reparasjon av skader som

allerede har       skjedd

 

 

 

-     at saklighet prioriteres fremfor

ideologi og såkalt prestisje

 

 

 

-     at hensynet til partiet og egen

karriære og ambisjon dempes til fordel for land og folk

 

 

 

-     at du aldri stemmer mot din

egen overbevisning om hva som er rett å gjøre

 

 

 

-     at misbruk av folkets midler

unngås

 

 

 

-     at du ikke går inn i politikken

uten å ha godt kjennskap til det livet vanlige mennesker

lever

 

 

 

-     at du etter maks tre perioder

trekker deg ut av politikken og blir del av folket igjen




                                                                      ***



Må vi importere arbeidskraft?

Fra forskjellige kanter har vi i den seneste tiden fått

høre at Norge må importere arbeidskraft, fordi vi

ikke har nok selv. Og det er her ikke bare tale om ufaglært

arbeidskraft, men også import av utdannet arbeidskraft,

eventuelt også fra utviklingsland. I den forbindelse møter

vi en rekke spørsmål.

 

 

 

Hva gjør vi med den arbeidskraften vi har? Gjør

vi tilstrekkelig bruk av den? Og brukes den til det den bør

brukes til? Er det riktig av oss å tappe andre land, evt.

utviklingsland for utdannet arbeidskraft - arbeidskraft som de

trenger selv i sin økonomiske utvikling?

 

 

 

Og: Hva er hensikten med næringslivet og offentlig virksomhet?

Er det ikke primært å dekke menneskenes behov for

materielle goder og nødvendige tjenester? Er menneskene

til for næringslivet eller er næringslivet

til for menneskene? Det synes åpenbart at næringslivet

og offentlig virksomhet er til for menneskene. Det kan ikke være

slik at mennesket er til for næringslivet. Det må

derfor i utgangspunktet være feil problemstilling å

si at vi må importere arbeidskraft, fordi vi har for lite.

Vi må likevel ta et visst forbehold for eventuelle aldersmessige

skjevfordelinger i befolkningen, slik at det blir få i yrkesaktiv

alder til å bære kostnadene til hele befolkningen

- for å si det enkelt.

 

 

 

Men først må vi undersøke om vi gjør

tilstrekkelig bruk av den arbeidskraften vi har. Og det gjør

vi åpenbart ikke. Mye tyder på at altfor mange er

trygdet, selv om de kunne - og kanskje også ville - gjøre

en viss, redusert innsats i arbeidslivet. En rekke enkelttilfeller

som vi ikke skal gå inn på her, tyder på at

det er mye å rydde opp i på dette området. Systemene

har heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at de fleste eldre

nå er friske lenger enn tidligere, og at noen også

gjerne vil fortsette i arbeidslivet etter fylte 67 eller sågar

70 år.

 

 

 

Også på "input-siden" bør noe

kunne gjøres. Mange praktisk orienterte ungdommer blir

tvunget til en for lang skolegang som i tillegg er for teoretisk

- både for ungdommene og for samfunnet. For det ser jo faktisk

ut til å bli mangel på håndtverkere i nær

fremtid. Ved å redusere skoletiden for disse ungdommene,

og gjøre den mer praktisk kan altså ny og nyttig

arbeidskraft tilføres samtidig med at ungdommene får

en utdannelse som er mer i samsvar med deres interesser og evner.

 

 

 

Til slutt vil vi vurdere om arbeidskraften blir brukt til det

den helst bør brukes til. Ut fra mangelen på lærere

og helsepersonell kan vi med et visst forbehold si at det gjør

den ikke. Men da må vi også se på en eventuell

unødvendig bruk av arbeidskraft. Vi antar et en systematisk

undersøkelse vil avdekke langt flere muligheter enn noen

få som er åpenbare, og som skal nevnes her:

 

 

 

- Norge har en befolkning på ca. 4,5 mio. innbyggere,

mens detaljhandelen er dimensjonert for 8-9 mio. mennesker!

 

 

 

- Denne detaljhandelen pøser en flom av dyr reklame

ut over alle husstandene i dette landet. Skal vi tippe at over

90% av all denne trykte reklamen går rett i papirkurven?



- I landets fylker finnes en dobbeltadministrasjon knyttet til

fylkeskommunen og til fylkesmannen. Da fylkesmannembetet ble opprettet

i hvert fylke, var tanken at staben skulle omfatte 7-15 personer.

Nå dreier det seg om flere hundre!

 

 

 

- Ja, store deler av det administrasjonsnivået som fylkeskommunene

representerer, synes å være overflødig.

 

 

 

Å rette på slike skjevheter er en primær

oppgave for politikerne før det bør bli aktuelt

å importere arbeidskraft.

 

 

 

 

 

 

 

Sektorinflasjon

Grovt sett, vil det alltid være et gitt forhold

mellom den samlede flyten (F) av varer og tjenester og pengemengden

i omløp (Geldschöpfumg (G)). Dette forholdet kommer

til syne i prisene. Øker pengemengden G i forhold til F,

vil prisnivået stige. Vi får generell inflasjon. Men

inflasjonen behøver ikke være generell, den kan være

sektoriell - et forhold som vi hører svært lite om.

Det avhenger særlig av forholdet mellom tilbud og etterspørsel

på delområder eller sektorer. To aktuelle eksempler

er boligprisene i Oslo. De har steget - og stiger fortsatt - pga

manglende balanse mellom F1 og G1 i dette markedet. Også

når aksjekursene stadig stiger på børsen, reflekterer

det en ubalanse mellom F2 og G2 i dette markedet. Ved at prisene

stiger "skapes" verdier. Samtidig åpner den sektorvise

inflasjonen for å realisere verdier, dvs. å flytte

penger over fra inflaterte sektorer til ikke-inflaterte sektorer.

For de som gjør det, frigjøres inflaterte kroner

til fri bruk i ikke-inflaterte sektorer eller markeder, hvor det

økte antattet kroner selvsagt for en tilsvarende høyere

kjøpekraft.

 

 

 

Hva skjer med dem som av en eller annen grunn gjør det

motsatte? Forutsetningen for at noen får gevinst, som beskrevet

ovenfor, må være at det er noen som selger i det ikke-inflaterte

markedet og kjøper i det inflaterte. De frigjør

mao. kroner med høy kjøpekraft til bruk i et marked

hvor de samme kronene har lav kjøpekraft. Vil man handle

økonomisk, unngår man å komme i en slik situasjon.

 

 

 

 

 

 

 

Å BENEKTE

TAKTIKKEN

ER EN DEL

AV TAKTIKKEN

 

 

 

Udemokratiske metoder i

demokratier

 

 

 

Skal pengene overta her også?

Det finnes mange former for demokrati, og alle er ikke like demokratiske.

Her skal vi ved noen eksempler kort minne om den rollen pengene

spiller i demokratiske prosesser i mange demokratier.

 

 

 

Det mest ekstreme eksemplet finner vi i USA, Det er påny

og med all tydelighet demonstrert for oss i disse dager. For det

første er enorme beløp involvert i nominasjonsprosessen

på begge - eller alle - sider. Dessuten er pengene svært

skjevt fordelt. Resultatet har hittil vært entydig: De som

har pengene i ryggen, har en stor fordel - en fordel som i de

fleste tilfeller fører til at "pengene vinner".

Det henger ikke minst sammen med at det er mulig å kjøpe

seg TV-dekning og den store gjennomslagskraften slik påvirkning

har.

 

 

 

Men det finnes også mindre ekstreme og nærmere

eksempler, slik som folkeavstemningen om svensk EU-medlemskap

for noen år siden. Kort tid før avstemningen viste

meningsmålingene et knapt nei-flertall. Og forholdsvis kort

tid etter avstemningen viste meningsmålingene også

et nei-flertall. Den massive - og pengesterke - påvirkningen

som ble mobilisert fra ja-siden uken før avstemningen gjorde

antagelig utslaget.

 

 

 

Det er dessverre grunn til å tro at pengene kommer til

å spille en stadig større rolle i de demokratiske

prosessene her i landet også i fremtiden, hvis ikke folket

våkner og protesterer. Det henger ikke minst sammen med

den store konsentrasjonen av kapital på få hender

som nå finner sted. Dessuten finnes miljøer innen

politikken som ønsker politisk reklame i etermediene.

 

 

 

Til slutt: Det hører med til historien fra Sverige at

to ja-regjeringer - ved en taktisk manøver på forhånd

sikret seg at avstemningen i Norge ble gjennomført etter

avstemningen i Sverige. "Faren" for et nei var større

i Norge enn i Sverige, samtidig som et ja i Sverige kunne medvirke

til et ja-flertall i Norge. Det demokratiske alternativet - at

avstemningen ble gjennomført samtidig i begge landene -

ble avvist uten gode begrunnelser. Demokratiene står også

i fare for å bli uthulet av mangel på demokratisk

sinnelag hos makthaverne.

 

 

 

VI KAN MOTSI
HØYLYDT
MISBRUK
AV POLITISK MAKT. 		 MEN VI
I VÅRT PARTI
GODTAR DET
ALLIKEVEL. 		 VI KJENNER JO
IGJEN
OSS SELV
 

 

 

 



                                                                     ***


I DISSE WHO-TIDER - del

3


Del 1 og 2 sto i de to foregående nummer.

 

 

 


Miljøbelastningene i tilknytning

til frihandelen


Logikken tilsier at miljøbelastningene øker

omtrent proporsjonalt med den økonomiske aktiviteten, hvis

denne er av konstant kvalitet. Men det er også klart at

kvaliteten av den økonomiske aktiviteten, sett ut fra et

miljøstandpunkt kan bedres ved bedret teknologi. Hvor mye

den kan bedres med kjent teknologi, er vanskelig å si. Hva

eventuell ny teknologi kan bidra med, vet selvsagt ingen. Men

det foreligger pr. idag ikke kunskap som tilsier at bedret teknologi

alene vil kunne gjøre fortsatt (uregulert) økonomisk

vekst "bærekraftig".

 

 

 

Det vi også vet er, at myndighetene i de fleste land

er sterkt opptatt av å få til en økonomisk

vekst. Denne veksten skal særlig bekjempe arbeidsledigheten,

danne grunnlag for nye arbeidsplasser både i i-land og u-land,

samt øke den materielle velstand, som er særlig påtrengende

for de fattige i u-landene. Dessuten vet vi at Jordens folketall

øker med ca. 85 millioner mennesker hvert år, eller

ca. 10´000 hoder hver time. Disse har også krav på

materielle goder og et anstendig liv. Vi må dele Jorden

med dem, om vi liker det eller ei.

 

 

 

Det som nå skjer er, at de folkerike landene i Det fjerne

Østen og andre steder har en betydelig økonomisk

vekst som er basert (1) på vestlig teknologi som bare i

liten grad er miljøtilpasset, som (2) i stor grad er basert

på vestlig kapital, (3) på et vestlig forbruksmønster

og (4) på handel med i-land. Både u-landenes situasjon

og forholdet mellom u-land og i-land har vært del av analysen.

(Verden Hvorhen?)

 

 

 

 

 

 

 

Andre sammenhenger


På lignende måte går analysen inn

på konsentrasjonen av mennesker i storbyer og tett befolkede

områder, hva som fremmer og motvirker slik konsentrasjon

og hvilke konsekvenser den har for barn og voksnes livsvilkår.

Det er ikke minst barn og unge som har vært i fokus i denne

analysen, fordi det er de som må bære konsekvensene

av den utviklingen vi nå er inne i. Derfor har analysene

gått systematisk gjennom de forhold som påvirker barn

og unges oppvekstvilkår i i-land og u-land, deres fysiske

og psykiske helse.

 

 

 

Dannelsen og konsentrasjonen av kapital er også vesentlige

faktorer for det økonomiske systemet og for menneskenes

livsvilkår, blandt annet ved at arbeidsledigheten påvirkes.

Stabiliteten i det økonomiske systemet blir også

påvirket, en stabilitet som i sin tur også påvirker

menneskers livsvilkår. Renten er en sentral faktor i det

økonomiske systemet og spiller en rekke roller der, både

som betaling for leid kapital, som forsvarer av kursen på

pressede valutaer og som verdifastsetter. Alle disse tilfellene

blir drøftet, og det blir vist hvordan en forandring av

rentens størrelse i en rolle smitter over på

renten i dens andre roller. Dette er en av de "dominoeffekter"

som er virksomme i det økonomiske systemet, og som blir

drøftet i rapporten, sammen med deres vesentlig ugunstige

konsekvenser.

 

 

 

 

 

 

 

Strategi for en bedre utvikling


Som nevnt, er den overordnete konklusjonen av analysene at verdens

krise er todelt. Den er dels en erkjennelseskrise, dels en moralsk

krise. Tiltakene må altså rettes inn mot disse to.

Hvilke typer erkjennelse er det som må forbedres? Analysene

peker særlig på tre: Vi må forstå verden

som system langt bedre. Vi må ta inn over oss at verden

det er oss. Det er vi mennesker som langt på vei utgjør

det vi kaller verden. Og for det tredje: Det er god livskvalitet

vi egentlig søker. Alt dette peker på behovet for

bedre selverkjennelse. Dette er grunnleggende fordi: Vi kan ikke

forstå samfunnet som system uten å forstå oss

selv. Grunnen er at vi mennesker er en sentral del av samfunnssystemet,

hvor vi spiller en rekke forskjellige roller. Også det må

vi skjønne bedre. Og livskvalitet? Det er hvordan vi har

det inne i oss.

Her er også selverkjennelse sentral.

 

 

 

Hvordan angripe den moralske krisen? Her må i første

omgang opinionen presse nåværende politikere til bedre

handling. Det forutsetter at media blir seg sitt store ansvar

mer bevisst. På lengre sikt må mer egnede personer

kanaliseres inn i samfunnenes nøkkelstillinger på

alle nivåer. Også det har analysen gått nærmere

inn på. Slik kan makt, innsikt og moral forenes.

Og da kan vi få en politisk vilje til rett handling. Med

rett handling mener vi da en handling som gir: En økonomi

som naturen tåler på varig basis - Bra livskvalitet

for alle mennesker - Gode oppvekstvilkår for barn og unge

- Og at det biologiske mangfold i verden er ivaretatt.

 

 

 

 

 

 

 

Behov for tiltak


På alle de nevnte feltene har analysen dukket ned i en rekke

detaljer. Hvordan opinionen og media kan påvirkes i gunstig

retning, hvilke virkemidler som kan bedre livskvaliteten til menneskene

i i-land og u-land. Noe vil komme automatisk som følge

av justeringer av det økonomiske systemet, men andre tiltak

vil også være nødvendige. Som eksempel kan

nevnes tiltak for å forebygge vold innenfra og utenfra,

og tiltak for å bekjempe volden.

 

 

 

Som eksempel fra den økonomiske siden av problemstillingen

skal vi komme tilbake til frihandelen og de reguleringer som synes

nødvendige i den forbindelse, hvis våre barn og barnebarn

ikke skal oppleve alvorlige problemer. Disse reguleringene bør

bl.a. ta sikte på (1) å redusere det enorme presset

i retning av økonomisk vekst. (2) Å bedre kvaliteten

på vår økonomiske virksomhet gjennom bedret

teknologi og organisasjon. (3) Å sørge for at den

økonomiske veksten i u-landene skjer med miljøtilpasset

teknologi. Det er kanskje det viktigste hurtigvirkende tiltaket,

som dessuten bør kunne settes iverk relativt fort. Dessuten

bør (4) reguleringene dempe de skadelige følgene

av frihandelen ved å dempe frihandelen selv. Reguleringene

bør altså ta sikte på å justere frihandelssystemet

slik at konkurransen, rasjonaliseringen og den internasjonale

handelen i i-landene dempes. Dessuten bør (5) tiltak settes

iverk for å redusere de skadelige følgene

av den frihandelen som vil være til stede etter at den er

dempet. Som nærmere begrunnet i analysen, vil dette, sammen

med en rekke andre tiltak ha gunstig virkning ikke bare på

mijløet, men også på arbeidsledigheten, barn

og unges oppvekstvilkår og på livskvaliteten for de

fleste.




                                                                        ***


Nye former for diskriminering


Forskjellige grupper har i tidligere tider vært utsatt for

diskriminering i samfunnet. Det gjelder vel i første rekke

samene, "de reisende" og kvinnene. Etter hvert er dette

erkjent, og vi er nå på vei bort fra slik diskriminering.

Men den som tror vi er ferdige med diskriminering som sådan,

tar nok feil. For nye former for diskriminering dukker opp. Vi

skal se på noen av dem:

 

 

 

I disse konkurransetider gjelder det for TV-kanalene å

tiltrekke seg seere. Det gjelder også NRK. Ett av virkemidlene

er å bruke programlederne som er unge og pene. Eldre programledere

som i en årrekke har gjort jobben sin bra - og som gjør

det fremdeles - skiftes ut med yngre med et utseende som "selger"

bedre. Slik risikerer eldre og dyktige medarbeidere å bli

diskriminert - ofret på konkurransens alter.

 

 

 

Året 1999 var FN's eldreår - hva nå det måtte

bety. Her i landet ble dette året bl.a. benyttet til å

diskriminere eldre på flere felter. At eldre mennesker er

skjøvet nesten helt ut av rikspolitikken, har vi sett lenge.

Men forholdet blir stadig mer uholdbart etter hvert som andelen

av eldre i befolkningen øker, og den fysiske og mentale

tilstanden til de eldre blir stadig bedre. For flere generasjoner

siden var de fleste mennesker gamle før de var 70 år.

Dessverre har det ennå ikke gått opp for de fleste

yrkesaktive at det ikke gjelder lenger. De eldre blir mye senere

gamle nå enn for bare en generasjon siden. Og det bør

få konsekvenser - både av hensyn til de eldres demokratiske

rettigheter og av hensyn til samfunnet. Stortinget styrer ikke

landet så perfekt at de eldre ikke kan bidra positivt.

 

 

 

Å sette ubrukelighets-stempelet på alle mennesker

over 70 år er en form for diskriminering som ikke burde

forekomme. Men det er nå foreslått brukt ved utnevnelse

av legdommere. Begrunnelsen skal være at det har forekommet

at noen eldre har sovnet under rettsforhandlingene. Det bør

selvsagt ikke forekomme. Men det har også forekommet at

yrkesaktive har sovnet på møter og studenter under

forelesningen, så ingen aldersgruppe kan si seg fri. Det

vesentlige er at legdommerne er egnet for oppgaven. Da må

man få et system som sikrer at uegnete personer ikke velges.

Alderen til de som er egnet og blir valgt er da uten interesse.


 

 

 

 

 

 

 

I DISSE WHO-TIDER - del 2

Del 1 sto i forrige nummer. Siste del kommer i neste nummer

 

 

 

Menneske - økonomi - natur

Dette er hovedelementene i vår problemstilling.

Mennesket påvirker økonomien og naturen. Og økonomien

og naturen påvirker igjen menneskets livsvilkår. Det

økonomiske systemet gir oss materielle goder. Men det gir

også stress, arbeidsledighet og psykiske problemer. Og det

har ikke kunnet fjerne fattigdommen i utviklingslandene. Naturen

blir tilført miljøbelastninger som i sin tur kan

innvirke ugunstig på menneskenes livsvilkår. Men naturen

gir også menneskene livsgrunnlag og naturopplevelser. Skritt

for skritt kan man dukke ned i de forskjellige områdene,

se hva de inneholder og hvilke relasjoner som eksisterer mellom

dem.

 

 

 

Dømt til arbeidsledighet?

På neste detaljeringsnivå skal vi, som

eksempel, se på arbeidsledigheten i et i-land. Den har en

tendens til å øke ved at arbeidsplasser tapes

og ved at flere melder seg på arbeidsmarkedet. Tapet av

arbeidsplasser kan blant mye annet skyldes effektivisering, tap

av eksport, billig import, myndighetenes disposisjoner og "utflagging".

Arbeidsledigheten reduseres eller motvirkes ved at nye

arbeidsplasser opprettes, at produktivitetsgevinster tas ut i

form av fritid, og ved at det blir færre på arbeidsmarkedet.

Også her finnes en rekke underpunkter med nye aspekter og

avhengigheter.

 

 

 

I dagens situasjon har vi fremdeles stor arbeidsledighet i

mange land kombinert med frihandel og en viss overkapasitet i

store deler av det internasjonale markedet. Det kan derfor være

av interesse å se litt nærmere på dette punktet.

Frihandel fører generelt sett til internasjonal konkurranse

og effektivisering på alle plan i bedriftene. De rasjonaliserer

for å øke sine markedsandeler, sin fortjeneste, eller

for å overleve.

 

 

 

Denne rasjonaliseringen fører til at den verdiskapningen

som 100 personer sto for tidligere, nå kan utføres

av 90, 70 eller kanskje bare 30 personer. Finnes ubrukt kjøpekraft

i markedet, som også er villig til å kjøpe,

kan produksjonen økes tilsvarende. Vi får økonomisk

vekst, flere tilfredsstilte ønsker og behov, spredning

av materiell velstand og en begrenset arbeidsledighet knyttet

til etterutdannelse og bytte av

stilling med videre. Dette er stort sett de positive sidene ved

frihandelen, som den industrialiserte del av verden har nydt godt

av i noen generasjoner, og som stadig flere mennesker i u-landene

også får ta del i. Spørmålet er bare

om dette mønsteret kan videreføres til fortsatt

gavn for dem som har udekkede behov og som er uten jobb? Eller

er store grupper av arbeidssøkende dømt til varig

arbeidsledighet?

 

 

 

I resonnementet ovenfor forutsatte vi at det fantes ubrukt

kjøpekraft i markedet, en kjøpekraft som også

var villig til å kjøpe det som kunne produseres.

Det ga grunnlag for flere tilfredsstilte ønsker, økt

produksjon og flere arbeidsplasser. I dagens situasjon er det

åpenbart ikke tilfelle. Derfor har frihandelen ikke den

samme gunstige virkningen som før. Det finnes enorme mengder

kjøpekraft, men store deler av den etterspør ikke

de produkter som kunne vært produsert med eksisterende produksjonsapparat.

Det er mao. overkapasitet i store deler av produksjonsmarkedet.

Samtidig finnes arbeidsledighet og store behov som forblir udekket,

fordi de som har behovene, ikke har kjøpekraft til å

dekke dem.

 

 

 

Det oppstår altså andre virkninger enn de vi nevnte

først, når det er utstrakt overkapasitet i markedet.

Rasjonaliseringen presses frem med enda større kraft, fordi

kampen om kundene blir større, noe kundene på alle

nivåer også vet å utnytte. Deres prisbevissthet

bidrar til rasjonaliseringen. Men de stillingene som blir rasjonalisert

bort, blir i denne situasjonen ikke så lett erstattet av

ny produksjon, fordi markedene for de kjente produktene er mettet.

De er ikke mettet fordi alle behov for disse produktene er dekket,

men fordi de som har behov, ikke har penger å kjøpe

for. Prosessen skaper altså arbeidsledige. Og disse arbeidsledige

bidrar i sin tur til at etterspørselen etter produkter

i markedet reduseres ytterligere. Med trygd som inntekt kan man

ikke kjøpe så mye som tidligere. Dessuten er man

forsiktigere med å bruke oppsparte midler, fordi man ikke

kan vite hva fremtiden vil bringe. I denne situasjonen er vi altså

inne i en ugunstig, nedadgående sirkel, som henger sammen

med frihandel i kombinasjon med overkapasitet i markedet. Dessuten

med hvordan den totale kjøpekraften er fordelt på

personer med og uten udekkede behov.

 

 

 

Skal ubrukt kjøpekraft bli til etterspørsel og

nye arbeidsplasser, må eierne av denne kjøpekraften

bli fristet av nye produkter til å kjøpe for eget

konsum. Eller det må foreligge investeringsprosjekter som

virker mer interessante (dvs. mer sikre og lønnsomme) enn

å kjøpe statsobligasjoner med høy rente eller

å arbeide med valuta eller aksjer på børsen.

 

 

 

Ingen av disse forutsetningene har vist seg lette å oppfylle.

Det er vanligvis grenser for hvor mye penger rike mennesker kan

bruke til eget konsum. Med det produkttilfang som foreligger idag,

er svært mange behov allerede dekket. Det er da heller ikke

så lett å finne nye produkter som vil kunne skape

grunnlag for ny produksjon og nye arbeidsplasser, produkter som

ikke bare erstatter eksisterende produkter, men som skaper økt

forbruk. Det har erfaringen ganske enkelt vist. Enorme summer

blir idag brukt på å utvikle nye produkter. Men den

nyskapningen det fører til, kan ikke forhindre at antallet

arbeidsledige er stort i mange land. Med den økonomiske

politikken myndighetene i mange land fører, virker det

for mange kapitaleiere mer attraktivt å spekulere eller

å kjøpe statsobligasjoner og derved bidra til å

finansiere myndigheters (over)forbruk av penger.

 

 

 

En side ved frihandelen omfatter også flytting av produksjon

fra høykost- til lavkostland. Det gjør det enda

vanskeligere å bekjempe arbeidsledigheten i i-landene. Hvorfor

arbeidsplasser tapes, oghvorfor det skapes for få arbeidsplasser

i i-land og u-land blir nærmere drøftet i boken VERDEN

HVORHEN? som finnes på     www.johanlem.no

 

 

 

Det er altså ikke selvsagt lenger at frihandel vil virke

så gunstig i fremtiden som den har gjort hittil. Det henger

også, og ikke minst, sammen med en helt ny faktor, som ikke

har vært med i "beregningen" tidligere, og som

mange personer har problemer med å ta inn over seg. Den

økonomiske aktiviteten på Jorden har nå fått

et slikt omfang og en slik kvalitet at tilfanget av visse sentrale

ressurser kan bli knapt, for eksempel mat og vann. Dessuten tilføres

vann, jord og luft så mye avfallsstoffer at jordbruksområder

og vannkilder blir ubrukelige, og klimaet kan bli endret på

en uforutsigbar måte. Jeg skal her bare si litt om:

 

 

 

Tredje og siste del følger i neste nummer




                                                                            ***



NY TEKNIKK
BILDE, LYD
OG DATA,
EN VERDEN
SÅ FANTASTISK
I FUNKSJON
OG FORM,
 		 FYLLES OPP
MED VÅR KULTUR,
MED STRØMMEN FRA VÅRT INDRE
OG LAGER BRÅK OG VOLD
OG ILLUSJON.
SÅ FINT ET VERK
FORTJENTE BEDRE SKJEBNE 

 

 

 

 

 

 

 

EN VERDEN I FORANDRING



REFLEKSJONER VED ÅRTUSENSKIFTET

 

 

 

Verden er i forandring. Hva er det som skjer? Hva er det vi

står overfor, og hva krever det av oss? Vi har en klar følelse

av at noe utvikler seg i en retning vi ikke ønsker. Det

skjer så mye i verden idag at det er vanskelig å beholde

oversikten og se sammenhengene, å skille det vesentlige

fra det uvesentlige, å se de store og viktige trekkene i

utviklingen. Men la oss prøve likevel.

 

 

 

Vi erkjenner at det skjer en rekke positive ting. Det går

langsomt mot fred og demokrati i noen konfliktfylte områder.

Medisinsk forskning gjør nye landevinninger osv. Men det

er selvsagt de negative som bekymrer oss. Befolkningseksplosjonen

må her være et vesentlig trekk, at Jordens befolkning

øker med ca. 80 millioner mennesker per år, eller

nesten 10'000 per time. Den overveiende del av alle disse nye

jordboere vil leve i Afrika, India og det fjerne Østen

inklusive Kina. Hvilke konsekvenser vil det få for den politiske

utviklingen i verden, den økonomiske og den økologiske?

Hva slags liv vil alle disse menneskene leve? Et liv i fattigdom,

nedverdigelse og uvitenhet? Vil det være mat nok, vann nok?

 

 

 

Knapphet på visse ressurser på verdensbasis vil

være et vesentlig trekk i tiden vi nå går inn

i. Det gjelder særlig mat og tømmer. Men også

regionale knappheter kan prege verdensbildet. Det gjelder ikke

minst mangelen på vann som kan begrense jordbruksproduksjonen

og føre til alvorlige regionale konflikter. Som eksempel

kan nevnes at Egypt begynner å bli bekymret for vannforsyningene

til sin raskt økende befolkning. Da Egypt er det siste

landet Nilen renner igjennom, er landet helt avhengig av at de

ovenforliggende landene ikke bruker for mye av vannet.

 

 

 

Vi møter altså begrensninger på Jorden som

tvinger oss til to ting: Å ta mer hensyn til hverandre og

til å sanksjonere mot dem som ikke vil vise slikt hensyn.

Vi må ta mer hensyn til hverandre når det gjelder

bruken av visse, knappe ressurser, og når det gjelder å

tilføre skadelige stoffer til jord, vann og luft. Visse

stoffer er nå så farlige at de burde være under

kontinuerlig kontroll av verdenssamfunnet. Det gjelder plutonium

og nukleære sprenglegemer og visse andre stoffer.

 

 

 

Dessuten må vi - det vil si det internasjonale samfunn

- reagere når stater oppfører seg uansvarlig overfor

nabostater og verdenssamfunnet. I stadig mindre grad vil verdenssamfunnet

også godta at despotiske regimer forbryter seg mot de primære

menneskeretter til egen befolkning. Den utviklingen er så

smått kommet igang.

 

 

 

En "gammel" type konflikter har igjen aktualisert

seg, en type konflikter som kan prege deler av verden i ti-år

fremover. Det gjelder hva som skal ligge til grunn for en statsdannelse.

Er det de menneskene som lever innenfor et avgrenset geografisk

område som skal utgjøre en nasjonalstat? Eller skal

enhver (større) gruppe basert på ideologi, språk

eller etnisk tilhørighet ha sitt eget landområde

og stat? I så fall vil konfliktene stå i kø.

 

 

 

Internasjonalisering eller globalisering er et annet trekk

i tiden. Det gjelder handel, informasjon, turisme og organisasjon.

Teknologi har gjort Jorden mye mindre, og denne utviklingen fortsetter.

Varer og mennesker transporteres fra den ene siden av Jorden til

den andre. Ufattelige mengder informasjon går med lysets

hastighet via sattelitt, trådløst eller via kabel

"fra alle til alle". Bio- og genteknologien gir oss

stadig nye etiske utfordringer, som vi knapt klarer å holde

tritt med. Og multinasjonale selskaper og andre organisasjoner

spenner sitt nett rundt hele kloden. Illevarslende forandringer

av det globale klimaet begynner å melde seg.


Hvorfor skjer det som skjer? Hva eller hvem setter ting igang

og hvorfor? Drivkraften bak nesten all denne virksomheten er en

egoisme preget av materialisme. Mer penger og materielle verdier

og mer makt til oss og til meg. Det gjelder i store deler av politikken

og i det private næringslivet. De som har, vil ha mer, nesten

uten grense. Vårt økonomiske og i noen grad vårt

politiske system er formet ut fra denne tenkningen.

 

 

 

Resultatet, slik det foreligger idag på godt og vondt,

er en følge av denne tenkningen, som har ført oss

frem til velstand og fattigdom, til overforbruk, til rike utviklingsmuligheter

og til å leve under tidspress. Vi begynner å skjønne

at slik går det ikke lenger. Jorden tåler det ikke.

Og vi begynner å lide under det selv i form av stress og

psykiske problemer, arbeidsledighet, ny-fattigdom, kriminalitet

og folkevandringer.

 

 

 

Er det ikke på tide å stanse litt opp for å

få oversikt over hva som holder på å skje med

oss og med verden? Verden er et speilbilde av oss og vi av verden.

Det er vi som former verden, og det er vi mennesker som utgjør

verden. For å forstå verden, må vi forstå

oss selv. Uten slik forståelse vil det ikke være mulig

å treffe de riktige tiltakene for å snu utviklingen.

Det vi egentlig har behov for, men som vi har oversett i vår

streben etter enda høyere levestandard, er økt livskvalitet.

For oss velstående kan økt livskvalitet oppnås

uten økt forbruk. Det gir en åpning for en videre

utvikling av vår livskvalitet uten å komme i konflikt

med Jordens begrensninger.

 

 

 

Spørsmålet er om vi har tatt inn over oss hva

vi nå står overfor, og hva vi bør gjøre?

Har vi evnen til å møte utfordringene? En samfunnsanalyse har vist at vår krise

er en moralsk krise og en erkjennelseskrise. Det er en erkjennelseskrise,

fordi vi ikke godt nok skjønner hva som skjer, og hva som

bør gjøres. Og det er en moralsk krise, fordi vi

ikke handler i samsvar med det vi tross alt vet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I DISSE WHO-TIDER - del

1

Del 2 følger i neste nummer.

 

 

 

Det er en rekke ugunstige trekk ved utviklingen i verden idag.

Og myndighetenes tiltak synes utilstrekkelige. Mangel på

helhetlig forståelse er åpenbart en av årsakene.

Skal man enes om tiltak som virker på lengre sikt, må

de springe ut av en felles forståelse av årsaksforholdene.

Det er hensikten med følgende analyse av nå-situasjonen.

På grunnlag av den økte forståelsen analysen

har gitt, skisseres dessuten en strategi for en bedre utvikling.

 

 

 

Vår situasjon

Det våkne, samfunnsbevisste menneske vil forlengst ha lagt

merke til at det er mange ugunstige trekk ved utviklingen i verden

idag: Fattigdommen, den såkalte befolkningseksplosjonen,

de økonomiske og økologiske flyktningene, miljøbelastningene,

kriminaliteten, arbeidsledigheten og de tiltagende psykiske problemene.

Hvorfor skjer alt dette, og hvorfor er det så vanskelig

å få bedret forholdene? En del blir gjort, men tiltakene

synes utilstrekkelige. Dessuten er politikerne i villrede. Dette

fører til uenighet om hvilke tiltak som bør settes

iverk. Eksempelvis vil noen bekjempe arbeidsledigheten ved å

øke de offentlige utgiftene, andre vil oppnå det

samme ved å redusere de samme utgiftene og derved gi den

private sektor bedre vilkår. De former for demokrati som

vi har, har også den svakhet at langsiktige behov lider

til fordel for oppgaver som kan løses innenfor en valgperiode.

Politikerne har oftest en partipolitisk vinkling på mange

problemstillinger som gjør at sakligheten lider. Impulser

som kommer utenfor de politiske miljøer synes derfor nødvendige.

 

 

 

Utfordringene

Dette må være en utfordring for oss alle.

Mange prøver da også å gi et svar, men fremdeles

er meningene fragmentariske og ofte dårlig begrunnet. Denne

situasjonen er også bakgrunnen for samfunnsanalysen VERDERDEN

HVORHEN? hvor stoffet til denne artikkelen er hentet fra. Og man

kan spørre: Hvorfor enda en analyse? Bringer den noe nytt?

 

 

 

Har vi et realistisk syn på

verden og oss selv?

Det er behov for en mer helhetlig forståelse

av det som skjer i veren idag. Tiltakene som skal justere utviklingen,

må springe ut av en integrert forståelse av verden

som system, hvor økonomien, naturens begrensninger, teknologien

og menneskets forskjellige roller må ses i sammenheng.

 

 

 

Samfunnet, det er vi. Deltagerne i samfunnsdebatten snakker

ofte som om samfunnet er et system atskilt fra oss mennesker.

Dette fører til troen på at vi kan forbedre samfunnet

ved hjelp av systemforbedringer, nær sagt uten grenser,

og uten hensyn til egenskapene til menneskene i dette samfunnet.

Det som lett går tapt ved dette synet, er den enkle kjennsgjerning

at det er vi mennesker som er samfunnet. Vi mennesker er

også verdenssamfunnet. Det finnes intet samfunn atskilt

fra oss. Alle våre mangler og kvaliteter er samtidig også

mangler og kvaliteter ved samfunnet, særlig hvis det er

egenskaper mange av oss har. På denne måten har det

oppstått et misforhold mellom våre fantastiske tekniske

fremskritt og det forhold at vi psykologisk henger etter i vår

utvikling. Vi har lært å påvirke verden, hverandre

og det fysiske miljøet uten å forstå oss selv.

Spørsmålet blir da: Hvor bra kan et samfunn bli ved

hjelp av systemendringer, og når må menneskene bli

bedre for at samfunnet skal bli bedre?

 

 

 

En konsekvens av vårt systemtekniske syn på samfunnet

er at tiltakene blir for "tekniske" og for lite dyptpløyende.

Det er mennesker som er aktørene, og det står psykologi

bak alt det mennesker foretar seg. Vil vi forstå det som

skjer i samfunnet, må vi derfor forfølge årsakskjedene

helt inn til det psykologiske plan. Vi må forstå oss

selv, vår egen psyke bedre og hvilken rolle den spiller

i det som skjer i verden.

 

 

 

Hva er det som skjer? Analyse av nå-situasjonen

I samfunnsanalysen VERDEN HVORHEN? finnes to typer

konklusjoner: Konklusjonene fra analyse-delen forteller i store

trekk hva som skjer i verden idag, hvordan og hvorfor.

Senere følger konklusjoner om hva som bør gjøres

for å bringe utviklingen inn på et bedre spor.

 

 

 

En overordnet konklusjon fra analysen er at verdens krise er

to-delt. Det er en erkjennelseskrise, fordi vi ikke ser

klart nok hva som bør gjøres for effektivt å

bekjempe fattidommen, arbeidsledigheten osv. Men det er også

en moralsk krise, fordi politikerne og de fleste av oss

ikke gjør det som vi tross alt har kunnskaper nok til å

gjøre. Det økonomiske aspekt av krisen synes i tillegg

å være strukturell, ikke bare et konjunkturfenomen.

 

 

 

Behovet for bedre å forstå sammenhengene

i verden synes å være påtrengende. Denne forståelsen

må langt på vei bli allemannseie. Uten en slik almen

forståelse vil politikerne neppe treffe de upopulære

tiltak som vil være nødvendige av hensyn til kommende

generasjoner.

 

 

 

Analysene har altså vist at opinionen må spille

en pådriverrolle for å dreie utviklingen i en

bedre retning. Det vil ikke være mulig uten at media blir

seg sitt store ansvar mer bevisst. Det er behov for mer folkeopplysning

og en mer bevisst opinion. Det er grunn til å tro at en

mer opplyst opinion også vil ha den ansvarlighet som skal

til for å akseptere at nødvendige tiltak blir satt

iverk, selv om det skulle bety en overføring av levestandard

fra oss voksne til våre barn og barnebarn.

 

 

 

En nærmere undersøkelse av forholdet mellom levestandard

og livskvalitet kan tyde på at vi har behov for å

kvitte oss med noen foreldete forestillinger. Vi har i de senere

generasjoner med rette vært vant til å sette likhetstegn

mellom levestandard og livskvalitet. For dem som har lite, er

det også slik, at økt levestandard gir økt

livskvalitet. Blir velstanden vesentlig høyere, er sammenhengene

mellom de to begrepene ikke så entydige lenger. Flere materielle

goder vil ikke uten videre gi oss bedret livskvalitet. Vi er for

lite bevisste at levestandarden står i livskvalitetens

tjeneste, ikke omvendt! Det er altså mulig for oss velstående

å bedre vår livskvalitet uten å forbruke mer.

Det bør vi ta inn over oss etter hvert som vi blir klar

over at forbruket - av hensyn til naturen, ressursene og våre

barn og barnebarn - ikke kan økes mer og mer.

 

 

 

Del 2 kommer i neste nummer.



                                                                         ***



Hvor folkevalgt er de folkevalgte?


Kommunevalget er forbi, og det er tid for å spørre

om noe bør forandres før neste stortingsvalg om

to år. Spørsmålet er om vi - velgerne - er

fornøyd med måten vi er gitt innflytelse på

i samfunnet?


Under nominasjonsprosessen til stortingsvalget blir det bestemt

hvem som skal stå på "sikker plass". Og

det er partienes nominasjonskomiteer som bestemmer det. Dette

er blitt rutine i forbindelse med hvert stortingsvalg, og de fleste

reflekterer ikke over det. Men hva betyr det egentlig? Kan det

bety annet enn at disse, la oss si noe over halvparten av stortingsrepresentantene

er valgt på forhånd, av partiene selv? Og da kan de

jo ikke være valgt av folket? De blir bekreftet, ja - det

ligger i valgsystemet, men det betyr ikke at de er valgt. Forutsetningen

for valg er at man kan velge bort. Og det kan velgerne ikke. Det

har de største politiske partiene sørget for. Her

passer bukken havresekken uten at det blir påtalt. Rikspolitikerne

har sørget for at kandidater kan velges bort ved kommunevalgene,

selv om det nå er blitt vanskeligere. Men å ha et

slikt demokratisk element på riksplan, det vil de samme

politikerne ikke vite noe av.


Det velgerne velger, er altså i beste fall noe under halvparten

av stortingsrepresentantene, nemlig de som ikke er på «sikker

plass». De kan i utgangspunktet også velges bort ved

at partiet ikke får stemmer til flere mandater enn de sikre.

Men de nominerte kandidatene skal likevel fylle de resterende

taburettene i den rekkefølge partiene har bestemt, uavhengig

av hva velgerne ønsker. Det ligger også i valgordningen.

Vi ser da bort fra usikkerhetene knyttet til utjevningsmandatene.

Å velge dem bort er altså meget vanskelig.

 

 

 

Har det forhold at politikerne har laget sine egne rammebetingelser,

ført til andre finurligheter?

 

 

 

Småpartiene skal holdes borte fra stortinget for å

gjøre styringen av landet lettere. Derfor har man en sperregrense

på fire prosent. Ligger partiets samlede stemmetall på

landsbasis under denne grensen, blir partiet ikke representert.

Slik var det tenkt. Men det virker ikke helt på den måten.

For hvis et lite parti har klart å erobre et mandat på

ordinær måte i et fylke, får partiet beholde

dette mandatet. Det lille partiet blir altså representert

på stortinget på tross av at det ligger under sperregrensen.

Og det kan i visse situasjoner sågar bli tungen på

vektskålen. På stortinget har vi som kjent ett slikt

partier nå, nemlig Kystpartiet med Bastesen. I forrige periode

gjaldt det Venstre og Rød Valgallianse. Det logiske ville

da være at et slikt parti - når det først er

på stortinget og hensikten med sperregrensen for dette partiets

vedkommende er borte - ville få delta i fordelingen av utjevningsmandatene

på lik linje med de øvrige partiene. Da ville det

ligge nærmere sannheten når partiene før valget

sier at «hver stemme teller».

 

 

 

Men hver stemme teller altså ikke.

 

 

 

Ganske mange, det kan være over 150 tusen stemmer - motsvarende

ca. 10 mandater - teller ikke. De er avgitt forgjeves på

tross av at «hver stemme teller». Like mange mennesker

har her gjort sin borgerplikt, men virkningen er den samme som

sofavelgerens, nemlig lik null. Og det er jo ikke videre motiverende?

Men det er også slik at de stemmene som teller, heller

ikke teller like mye. Og det har to aspekter. Det ene har

riktignok blitt noe bedre ved at antallet utjevningsmandater ble

økt. Men fremdeles er det slik at det kreves betydelig

flere stemmer f.eks. i Oslo og Rogaland for å erobre et

mandat, enn i Finnmark.

 

 

 

Det andre aspektet henger sammen med at de store partiene har

laget det slik for seg selv at de blir litt overrepresentert i

forhold til mellomstore og mindre partier. Den offisielle begrunnelsen

for dette «styringstillegget» er at det da blir lettere

å danne styringsdyktige regjeringer. Men det er åpenbart

at de store partiene også har egoistiske interesser knyttet

til dette systemet. For det hadde ikke vært vanskelig å

finne en annen løsning som var mer demokratisk, og som

samtidig ivaretok hensynet til en mer stabil styring. Eksempelvis

kunne mandatene fordeles mellom alle de representerte partiene

i forhold til stemmetallet på landsbasis, samtidig med at

den til enhver tid sittende regjering kunne få et visst

antall tilleggs-stemmer til eventuell bruk ved kritiske avstemninger

på stortinget. Da ventelig intet parti i fremtiden vil ha

flertall på stortinget, vil en nytenkning her trenge seg

på. På denne måten ville det være lettere

å etablere alternativer til en sittende regjering, og regjeringene

ville lettere gjenspeile folkeviljen uten å gi fordeler

til enkelte partier gjennom valgordningen.

 

 

 


Hvem eller hva blir så valgt?


Er det personer eller parti-representanter? Systemet gir ikke

alltid et klart svar på dette spørsmålet. Men

vanligvis er det parti-representanter vi velger. Og da blir spørsmålet:

Er det folk som vil være gode stemmesankere på lokalplanet

som blir nominert, eller folk som har helhetsforståelse

nasjonalt og internasjonalt? Og er det mennesker som forener innsikt

med moral? Politikernes tillitsbarometer sier noe om velgernes

syn på dette spørsmålet. Det forekommer også

at politikere velger seg selv. For ikke så lenge siden presset

en politiker seg inn på sikker plass i en fremmed kommune,

fordi han ikke hadde blitt valgt i den fylkeskommunen han bodde.

Slikt bør ikke være mulig.

 

 

 

Rikspolitikk som levebrød er et annet interessant tema.

Skal representanetene bli oppfattet som folkets representanter,

må de komme fra folket og gå tilbake til folket. Hvordan

kan de ellers representere folket, en klan som har gjort rikspolitikk

til levebrød? Innflytelsen til de «faste» representantene

vil også være større enn den til vanlige representanter,

som lett kan bli annen rangs representanter sammenlignet

med de etablerte. Dessverre er andelen yrkespolitikere økende.

Tre sammenhengende perioder burde være øvre grense

for en representant.

 

 

 


Hvor representativt er så

stortinget?

Gjenspeiler sammensetningen folket? Kvinne-andelen er nå

blitt slik at andre grupper bør kommer mer i fokus. De

middelaldrende er sterkt overrepresentert til fortrengsel for

de yngre og den stadig stigende andel eldre i befolkningen, som

nesten er spilt ut over sidelinjen. De offentlig ansatte er også

overrepresentert, med over førti prosent av mandatene.

Det er kanskje spesielt ugunstig, fordi både storting og

offentlig forvaltning da fjerner seg for mye fra den private sfære

som størstedelen av folket fremdels lever i.

 

 

 

Og så tilbake til usikkerheten i det innledende spørsmålet:

Hvem eller hva blir så valgt? Det hender nemlig at representanter

i løpet av stortingsperioden melder seg ut av det partiet

de ble valgt for. Men de fortsetter på stortinget likevel!

De kan da stå alene, danne et nytt parti eller melde

seg inn i et annet parti. Denne ordningen virker merkelig, ulogisk

og udemokratisk. Velgerne har jo valgt representatnter som går

inn for et partiprogram. Fra et velgersynspunkt burde det være

slik at en valgt representant, som ikke vil representere vedkommende

parti lenger, trer tilbake og overlater plassen til en vararepresentant.

Med vår nåværende ordning har vi jo ikke valgt

personer, men talerør for et program. Det bør praktiseres

konsekvent sålenge vi har denne ordningen. Om den er den

beste, er en annen diskusjon.

 

 

 

Politikernes forpliktelse på et partiprogram er en forpliktelse

som mange bra mennesker ikke kan tenke seg. Dermed er de utelukket

fra aktiv deltagelse i politikken. Hvorfor kan dette være

så vanskelig for dem? Fordi man kan oppleve å måtte

handle mot det man synes er rett: Det kan være en følge

av at man ikke er fullt ut enig i programmet, eller fordi man

må være lojal mot partiledelsen eller flertallet i

stortingsgruppen. Å høre representanter krampaktig

argumentere for noe som åpenbart er tvilsomt for dem selv,

er en situasjon mange ikke kan tenke seg å komme i. Det

øker også lett folks misnøye både med

systemet og representanten. På stortinget kan det sågar

- i et ekstremt tilfelle - føre til det lite demokratiske

tilfellet at litt over 25% av representantene bestemmer hva hele

stortinget skal mene; og det ut fra følgende resonnement:

Et parti som har litt over 50% av mandatene, har avstemning i

stortingsgruppen, hvor et lite flertall vinner og binder det store

mindretallet. I stortinget skjer da det samme med den følge

at litt over 25% av representantene vinner en avstemning som kanskje

opptil 65-70 % av representantene kan være imot.

 

 

 

Lav valgdeltagelse bekymrer politikere og andre. Politikerne

forklarer ofte problemet slik at botemidlet blir å gjøre

velgerne mer motivert for å «komme ut av godstolen»

valgdagen. Men - er det velgerne eller politikerne og systemet

deres det bør gjøres noe med? Noe av det vanskeligste

i politikken er å forandre et system som de store partiene

har formet til fordel for seg selv. Ett av fundamentene i landet

vårt er demokratiet. Men kan demokratiet leve lenge med

politikere som har så lav tillit i folket? Utfordringene

i vår tid trenger utvilsomt utradisjonell tenkning. Men

kan vi forvente slik tenkning av gjengangerne på stortinget?

De kanalene som fører mennesker inn i rikspolitikken, er

åpenbart ikke gode nok. De bør revideres, og det

er ikke rikspolitikerne som bør gjøre det. Kompetente

mennesker utenfor systemet må utrede og foreslå, og

en folkeavstemning må bestemme, slik at ikke politikerne

igjen blir «bukkene» som passer sin egen «havresekk».


 

 

 

                                                                      ***



FORUM nr. 11   SÅ LENGE
DE SOM SKAPER
PROBLEMENE
VIL LØSE
PROBLEMENE,
VIL PROBLEMENE
BESTÅ.
  VIL DE SOM
SKAPER PROBLEMENE,
LØSE PROBLEMENE,
MÅ DE BARE
LA VÆRE
Å SKAPE DEM. 


TANKER OM OPPLØSNINGSRETT


Norge skal angivelig ha en vanskelig parlamentarisk situasjon,

særlig fordi det ikke har vært mulig å danne

regjeringer med et parlamentarisk flertall bak seg. Og slik velgerne

er orientert nå, ser det ut til at det også i den

nære fremtid fortsatt vil være slik. Som følge

av dette er Arbeiderpartiet nå inne på tanker om at

oppløsningsrett kanskje er løningen. Oppløsningsretten

innebærer som kjent at regjeringen kan oppløse stortinget

og skrive ut nyvalg, hvis den har for store problemer med å

få igjennom sin politikk. Hvordan ser dette ut for en observatør

fra "grassrota"?

 

 

 

Første spørsmål som melder seg er: Er det

så ugunstig for landet når den parlamentariske situasjonen

er såkalt vanskelig? Hva skjer i praksis? Det blir mer kompromisser

i stortinget, kompromisser som i det store og hele vil ligge nokså

nær sentrum i det politiske landskapet. Partipolitiske profiler

blir da mer diffuse. At stortinget kan ta initiativ i enkelte

saker og dirigere regjeringen i den retningen flertallet vil,

og mot regjeringens primære ønsker, kan være

frustrerende for en eventuelt prestisjeorientert regjering, særlig

når media fyrer opp under prestisjen. Men er det ugunstig

for land og folk? Fører det til dårlige vedtak?

 

 

 

Det er vanskelig å se at det har vært tilfelle.

Landet er sikret mot ekstreme vedtak, og det er bra. På

den annen side vil landet i enkelte tilfelle måtte leve

med en litt "vinglet" politikk, og det er ikke så

bra. Men en slik politikk vil som oftest bare skape ulemper for

enkelte sektorer i samfunnet, og således vil ulempene være

begrenset.

 

 

 

Hva så med oppløsningsretten? Hva vil den kunne

skape av fordeler og eventuelle ulemper for landet? La oss kaste

et blikk til land som har erfaring med dette instituttet, Italia

og India. Oppløsningsretten er blitt brukt flittig, og

det har ført til at disse landene har hatt et stort antall

såkalte regjeringskriser, nyvalg og regjeringer. Det henger

sammen med flere forhold. Fordi politikerne ikke har en tvang

på seg til å finne løsninger, lar de løsningene

ligge og skriver i stedet ut nyvalg. Men den parlamentariske situasjonen

etter nyvalget blir vanligvis ikke stort annerledes enn tidligere.

Så fort beveger ikke velgerne seg. Dessuten er det stort

sett de samme politikerne som folket tvinges til å velge

påny - de politikerne som ikke klarte å gjøre

jobben sin. Hadde det i det minste vært slik at de politikerne

som hadde sviktet sin oppgave med å finne gode løsninger

i enhver situasjon, var utelukket fra å stille til valg

til det nye parlamentet, i det minste partienes ledergruppe. Men

slik er det jo ikke; politikerne skaper dessverre sine egne rammebetingelser,

de er bukkene som passer sine egene havresekker. Det er klart

at disse landene har lidd under stadige valg og skiftende regjeringer.

 

 

 

I stedet for å se sitt ansvar for landet og finne løsninger,

er det fare for at partipolitisk prestisje og taktikk gis nye

muligheter gjennom oppløsningsretten. Mye tyder på

at oppløsningsretten er et institutt som tjener partipolitikken

og politikerne på bekostning av landets interesser. De valgte

rikspolitikerne har plikt på seg til å finne løsninger.

Klarer de ikke det, bør lederne kanskje stille sine plasser

til disposisjon og overlate dem til vararepresentantene? Kan dette

være noe å drøfte som et alternativ til oppløsningsretten?

 

 

 

I alle fall er det politikernes jobb å sette landets

interesser foran partienes interesser. Det som kan være

frustrerende for partiledere, behøver ikke være ugunstig

for landet. Lite tyder på at oppløsningsretten vil

være en god ting for Norge.

 

 

 

 

 

 

 

ET PARADOX


Forbrukerne opplever nå en gradvis reduksjon av offentlig

service på en rekke felter, Vi hører om egenandeler

som økes, posten kommer ikke til husveggen lenger, søppelet

må den enkelte transportere frem til vei. Brannvesenet sentraliseres

og fjerner seg fra brukerne. Det samme skjer med legevakten. Dessuten

kommer de første signaler om at vi nå må arbeide

mer. De nye løsningene er ikke verre enn at det stort sett

går an å leve med dem. Men hvorfor skjer det? Det

virker jo paradoksalt at dette skjer nå, etter å ha

rasjonalisert i årevis og blitt så effektive og så

rike. Her har myndighetene et betydelig informasjonsarbeid å

gjøre.

 

 

 

 

 

 

 

Hvem undergraver lokaldemokratiet?


Kommunevalget ble gjennomført med rekordlav valgdeltagelse.

Om mange i det politiske miljø sa de var bekymret. Likevel

opplever vi at politikerne ennå diskuterer (eller krangler?)

om hvem som skal bli ordfører i kommunen, og hvordan de

forskjellige posisjonene skal fordeles. Og hva ser vi? Arbeiderpartiet

gjorde sitt dåligste valg på 60-70 år. Likevel

får Arbeiderpartiet denne gangen 20 flere ordførere

enn ved siste valg! Enkelte steder går taperne sammen -

får vi høre - overstyrer vinnerne av valget og fordeler

de viktige hvervene seg imellom. Slik ivaretar altså politikerne

folkemeningen. Er det rart at valgdeltagelsen blir lav?




                                                                              ***


Tilbakeblikk på kommunevalget


Så fikk vi da i siste liten løsrevet oss fra rikspolitikerne

og TV-showene, og kastet et flyktig blikk på lokalpolitikken

i egen kommune og egen lokalavis før valgdagen. Vi bør

jo stemme, får vi høre - for det er en borgerplikt

- og den måten det verdifulle lokaldemokratiet fungerer

på. Men hvor reel er min og andres påvirkning av det

som gjøres i kommunen?

 

 

 

Så langt jeg fulgte med, fikk bare tre - 3 - lokalpolitikere

komme skikkelig til orde i all TV-debatten. Og hovedinntrykket

er at lokalpolitikerne med rette føler seg fjernstyrt fra

Oslo gjennom påbud, lover, retningslinjer, økonomiske

rammer etc. I det lille handlingsrommet som blir igjen, kan kommunepolitikerne

prioritere. At prioriteringene i de forskjellige kommunene blir

noe forskjellig, er naturlig. Men straks forskjellene mellom kommunenes

prioriteringer og tjenestetilbud - etter rikspolitikernes mening

- blir "for store", blir flere av midlene øremerket

for igjen å utjevne forskjellene. Påny er lokaldemokratiet

innsnevret. Likhetstanken lar seg ikke forene med et reelt

lokaldemokrati. Er det rart at det er vanskelig å få

kompetente mennesker til å engasjere seg i kommunepolitikken?

Og er det rart at valgdeltagelsen blir lav? Det er også

nærliggende å spørre om vi her er inne i en

ond sirkel: Jo lavere kompetansen blir til de som vil være

lokalpolitikere innenfor dette systemet, desto større blir

behovet for sentral styring. Tatt i betraktning at en del rikspolitikere

rekrutteres fra lokalpolitikken, må dette være en

ugunstig utvikling.

 

 

 

I stedet for å drive menneskene til valgurnene - og derved

opprettholde fasaden til dette lokaldemokratiske spillet - skulle

man ta konsekvensen av den svake interessen og drøfte andre

former for lokalt styre, hvor det tilsynelatende - fasaden - stemmer

bedre overens med virkeligheten. Alternativet kan eventuelt være

å avvikle det.

 

 

 

At de store mediene også har misbrukt sin makt, synes

klart. Rikspolitikken - begrenset til noen få saker - og

rikspolitikerne har stått i fokus. For ikke å snakke

om hetsen mot Jagland. Seertallene blir nok bra når valgene

blir misbrukt av etermediene på denne måten. Da gjør

det kanskje ikke så mye at det går på bekostning

av lokaldemokratiet? Hvor ble det av den kritiske journalistikken?

Hvorfor forspilte man sjansen til å belyse (også med

tall) det problematiske forholdet mellom den lokale og den sentrale

politikken, og mellom kommunestyret og «Oslos» representant

i fylkeskommunen, kalt fylkesmannen? Hvor mye verdt er det lokale

selvstyret når de politisk valgte i en kommune kan bli overstyrt

av en byråkrat?!

 

 

 

 

 

 

 

Valgdeltagelsen

 

 

 

Mange ser på den lave valgdeltagelsen som et alvorlig

faresignal for lokaldemokratiet. Og rikspolitikere og mediefolk

har allerede antydet at det må gjøres mer for å

«mobilisere» velgerne. Men er det den riktige medisinen?

 

 

 

Den lave valgdeltagelsen kan også oppfattes som et sunnhetstegn,

som tegn på at mange mennesker etter hvert har oppdaget

hvor liten betydning deres stemme har i slike valg. Hvilken hensikt

har det å stemme på kommunepolitikere og partier når

 

 

 

- rikspolitikerne allerede har bestemt det meste,

- når en byråkrat - fylkesmannen - kan sette kommunepolitiske

vedtak til side(!)

- når de politiske partiene på kommunenivå langt

på vei er enige om de fleste sakene

- når de kompromissene som kommer ut av de politiske prosessene

på kommunalt

nivå blir omtrent like, uavhengig av hvordan kommunestyret

er satt sammen

- når man oppdager at politikere ikke holder det de lovet

før valget?

 

 

 

I stedet for å mobilisere velgerne og prøve å

presse dem til å gjøre sin «borgerplikt»,

skulle rikspolitikerne og mediene se kritisk på det de selv

gjør. Dessverre er disse to - rikspolitikerne og mediene

- svært lite villige og flinke til å gjøre

nettopp det. I stedet kommer slike lettvinte og overfladiske mobiliserings-forslag.

 

 

 

Mye tyder på at politikerne og mediene trenger hjelp

til sin selvransakelse - en hjelp fra en utenforstående

instans - for eks. en slags legmannsjury - som kan holde den sterke

egeninteressen til disse to instansene litt i tømme. Det

er antagelig forutsetningen for at folkets interesser i større

grad kan bli retningsgivende for den nyordning som bør

bli konsekvensen av en slik prosess. Det ville tjene demokratiet

- folkestyret. Men her ligger nok den største vanskeligheten,

for folkets interesser kan lett komme i et motsetningsforhold

til politikernes interesser ..... Derfor blir nok ikke en slik

tanke realisert. Så demokratiske er nok ikke de fleste

av dem som forvalter demokratiet vårt.

 

 

 

 

 

 

 


Er økonomisk makt blitt

sterkere enn militærmakt?


Av og til skjer det ting i verden som gjør dette spørsmålet

berettiget. Og det synes å skje på to plan. For det

første hører vi at Verdensbanken eller Det Internasjonale

Pengefondet i forhandlinger med regjeringer setter betingelser

- naturlig nok - for å innvilge lån. Er et land avhengig

av å få lån - og det forekommer fra tid til

annen - har Verdensbanken stor makt. Ja denne makten kan bli så

stor at betingelsene mer eller mindre kan dikteres, slik at landet

nesten kan sies å være satt under administrasjon av

banken. På en fredelig måte oppnår den økonomiske

makten en innflytelse, som man ellers måtte bruke militærmakt

for å oppnå. Men - hvor egnet er ledelsen i disse

bankene til å utøve en klok innflytelse i disse landene?

 

 

 

Dette spørsmålet er også aktuelt når

det gjelder Russland. For selv et så stort land som Russland

har vært - og er antagelig fortsatt - avhengig av slike

lån. Det fører jo ikke til at landet blir satt under

administrasjon av Verdensbanken, selv om deler av disse midlene

er kommet på avveie. Men det kan føre til at Russland

vokter seg for - politisk - å utfordre de land som står

bak Verdensbanken. Den økonomiske avhengigheten medfører

mao. at man går stillere i dørene. Uten denne avhengigheten

er det et stort spørsmål om Russland hadde vært

så medgjørlig i løsningen av Kosovo-problemene

som landet faktisk har vært, og som det ikke hadde vært

mulig å tvinge dem til. Ja, det er grunn til å tro

at Russlands hjelp hadde vært utenkelig uten denne økonomiske

avhengigheten, en avhengighet og en derav følgende medgjørlighet

som de militære ledere hadde problemer med å svelge.

 

 

 

Når den økonomiske makten er så

stor - setter vi de riktige kravene til dem som utøver

denne makten?




***

 

 

 


 

 

 

FORUM nr. 9

POLITIKER'N
ER IDEALIST
OG VIL DERFOR
GANSKE VISST
BARE FOLKETS VEL. 

STEMMER DERFOR
NÅ SOM SIST,
PÅ SEG SELV...

 

 

 

 

 

 

 


HJELP TIL HVEM?

 

 

 

Mange organisasjoner samler inn penger til forskjellige gode

formål, og mange brev kom også til meg. Det kom etter

hvert så mange sendinger i postkassen, at jeg ville se litt

nærmere på saken. I l¢pet av et års tid

har jeg samlet alle sendingene. Det ble en bunke med trykksaker

på over tre kilo. I alt 70(!) sendinger fra 15 organisasjoner.

Seks organisasjoner bidro med ialt 61 sendinger, det vil si over

10 sendinger i gjennomsnitt pr. organisasjon. Fra den ivrigste

organisasjonen, som driver hjelpearbeid i utviklingsland, mottok

jeg hele 17 sendinger i posten. Mange av sendingene var enkle

brev med innbetalingsblankett. Men ganske mange inneholdt til

dels uts¢kte fargetrykksaker på 20-30 sider.

 

 

 

Egentlig burde jeg ha fått enda mer slik post, fordi

jeg tidligere hadde kuttet ut en av disse organisasjonene. Jeg

skrev at jeg ikke ville gi bidrag til en organisasjon som brukte

så mye penger på dyr markedsf¢ring. Siden har

jeg ikke mottatt brev fra dem.

 

 

 

Hvor mye måtte jeg betale disse organisasjonene for bare

å dekke deres kostnader med å sende all denne posten

til meg? Jeg kan ikke tro at 1000,- kroner ville være tilstrekkelig.

Og da hadde altså det gode formål enda ikke fått

en eneste krone.

 

 

 

Det må være noe galt med hele dette innsamlingssystemet.

Hvis jeg hadde vært villig til å betale ialt 1000,-

kroner fordelt på diverse tilsendte innbetalingsblanketter,

hadde jeg betalt 1000,- kroner til administrasjonen av disse organisasjonene,

til trykkeriene og Postverket og ikke noe til de stakkars sultende

barna på trykksakene, som skal få oss til å

betale. Det virker ikke bra, verken moralsk eller i lys av markedsf¢ringsloven.

 

 

 

Det er meget prisverdig at noen vil hjelpe de fattige og n¢dlidende.

Og mange blir tydeligvis også hjulpet. Men det er et sp¢rsmål

om ikke mange flere kunne fått hjelp med et bedre system

for innsamling av pengene. Er det rasjonelt med så mange

forskjellige organisasjoner i et lite land som Norge? Er det n¢dvendig

å bruke så mye penger på så fine trykksaker?

Det må vel være tilstrekkelig å sende to-tre

enkle brev til hver adresse per år? Jeg savner en utredning

som belyser den samlede virksomheten til disse organisasjonene.

For egen del har jeg lyst til å skrive til flere og si at

jeg har kuttet dem ut, fordi de åpenbart bruker for mye

penger på å samle inn pengene.

 

 

 

 

 

 

 

De sukkersøte stemmene

 

 

 

I denne forbindelse er det også nærliggende å

nevne de sukkersøte stemmene som fra tid til annen melder

seg i telefonen. Du kjenner dem sikkert, de - som mot betaling

- samler inn penger til veldedige organisasjoner eller andre gode

formål - og som det - etter den søte stemmens mening

- er all grunn til å støtte. Det vi ikke får

vite, er hvor stor andel av den eventuelle gaven som vil gå

til det gode formålet, og hvor mye som forsvinner i omkostninger

underveis. Det er kanskje et spørsmål å stille

dem når de ikke tar et nei for et nei?


 

 

 

***



MORAL I VANRY?

 

 

 

I dette landet skal man ikke si "fy - dette er uakseptabelt!"

Pekefingeren må man ikke bruke - det er å moralisere

- og det må man slett ikke gjøre! - Moral derimot

er OK. Moral må man ha, selv om det kan være vanskelig

å si hva man mener med det. Men moralisere? Nei!

 

 

 

Det komiske i dette er at de som sier at "moralisere,

det må man ikke, det er fy fy!" De moraliserer jo når

de sier det!

 

 

 

Saken hadde ikke vært annet enn komisk hvis den ikke

hadde hatt andre konsekvenser. For det synes klart at når

det ikke er tillatt å si "fy - fy!" eller at noe

er uakseptabet, så åpner man opp for å ta seg

til rette. Det er kanskje det som holder på å skje

på flere områder i samfunnet nå?

 

 

 

***

 

 

 

 

FORUM nr. 6 

 

 

 

Gjengangerne


Fra tid til annen får vi gjennom media oversikt over alle

de private og offentlige tillitsverv som enkelte personer har

samlet på sin hånd. Senest i forbindelse med utskiftningen

av styret i Statoil ble vi minnet om dette. Det reiser en rekke

spørsmål:

 

 

 

Spørsmål 1: Kan samme person gjøre en god

jobb på så mange felter? Og strekker kunnskapene og

arbeidskapasiteten til?

 

 

 

Spørsmål 2: Er det riktig - i et demokrati - å

samle så mye utenomparlamentarisk makt på så

få hender?

 

 

 

Spørsmål 3: Er det så få dyktige personer

her i landet at det er nødvendig å bruke noen få

til "alle mulige" formål? Da svaret på dette

spørsmålet åpenbart er nei, kommer:

 

 

 

Spørsmål 4: Hvorfor har vi da noen personer som

går igjen i en rekke styrende funksjoner, og som gjentatte

ganger kommer i habilitetsvansker av den grunn?

 

 

 

Er det kameraderi? Er det slik at de som er i den posisjonen

at de kan plassere andre mennesker i slike funksjoner, ønsker

lojale mennesker som gjør som forventet? Her ligger en

utredningsoppgave og venter. Systemet virker usundt og sikrer

åpenbart ikke at landets kognitive og materielle ressurser

blir brukt på en optimal måte.

 

 

 

Hva er en overskridelse?


Det har vært stor diskusjon i media og i det politiske miljø

om såkalte budsjettoverskridelser på store prosjekter

i Nordsjøen og på land. Siste eksempel her er Rikshospitalet.

Debatten er delvis preget av manglende kunnskaper om hva det dreier

seg om, og vi skal derfor se litt nærmere på problemstillingen.

 

 

 

Det som vanligvis skjer er i store trekk følgende: Det

utarbeides en prosjektplan med en teknisk/organisatorisk beskrivelse

av etablering og drift - og en økonomisk side som omfatter

etableringskostnadene og de forventede inntekter og kostnader

i driftsfasen.

 

 

 

På dette grunnlaget blir vedtak fattet og arbeidene satt

igang. I de fleste større prosjekter er alle data i beslutningsunderlaget

beheftet med usikkerhet. Jo større og mer nyskapende prosjektet

er, desto større er usikkerheten. For å ta et visst

hensyn til dette inneholder kostnadsanslaget en post for uforutsette

hendelser.

 

 

 

Etter hvert som prosjektet skrider frem, oppstår forhold

man ikke hadde regnet med, og man må ta av posten "uforutsett".

Dessuten kommer byggherren med mer eller mindre berettigete ønsker

som ikke var eksplisit med i beslutningsunderlaget. Det kan være

ønsker man burde ha kommet med før, behov som er

dukket opp som følge av forandringer i omverdenen, eller

andre ønsker. Disse ønskene fører til forandringer

som ofte blir tatt inn i prosjektplanene utenom vanlige prosedyrer.

"Uforutsett-posten" blir etter hvert brukt opp, og man

får de såkalte overskridelsene med tilhørende

diskusjoner, særlig hvis ikke budsjettet blir oppdatert

i samsvar med endringene.

 

 

 

De to spørsmål som ofte ikke blir stilt

er følgende: (1) Får man det ferdige prosjektet man

burde få? Og (2): Blir det overlevert uten unødige

kostnader? Mer kan man nemlig ikke forlange.

 

 

 

Det er de unødvendige kostnadene man må være

på jakt etter. Det er de kostnadene som man må ut

med ut over det som hadde vært nødvendig ved en optimal

gjennomføring av prosjektet.

 

 

 

De virkelige kostnadene minus tilsvarende kostnader ved en

optimal gjennomføring av prosjektet er de virkelige overskridelsene

og motsvarer de unødvendige kostnadene. Og de samsvarer

vanligvis ikke med budsjettoverskridelsene som man har

så mye fokus på. De unødvendige kostnadene

kan være mye større, eller de kan være mye

mindre enn budsjettoverskridelsene.

 

 

 

De unødvendige kostnadene blir mye større

enn budsjettoverskridelsene, hvis de budsjetterte kostnadene allerede

i utgangspunktet var for store. Man hadde mao budsjettert med

en viss pengesløsing, og i tillegg sløste man bort

overskridelsen. (Det forutsettes her at prosjektet ikke er endret.)

 

 

 

De unødvendige kostnadenen blir på den annen side

mindre enn budsjettoverskridelsene, hvis prosjektet var

underbudsjettert, og det ikke ville vært mulig å gjennomføre

prosjektet innen rammen av busjettet. Det ser ut til at det ofte

kan foreligge en systematisk underbudsjettering av prosjekter

for å få dem vedtatt. Det betyr i så fall at

de unødvendige kostnadene er mindre enn budsjettoverskridelsen,

men det kan også bety at man gjennomfører feil prosjekter.


Det er ikke uinteressant å diskutere budsjettoverskridelsene,

men det er minst like interessant - om enn mye vanskeligere -

å diskutere de unødvendige kostnadene.

 

 

 

***

 

 

 

---------------------------------------------------------------------------------------------------

Siv.ing. Johan Lem                                                                                            Lillesand

den, 08.04.99

Boks 111, N - 4791 Lillesand - Fagertunv. 12

Tlf.: + 47 - 372 72 175 Fax: + 47 - 372 73 442

e-mail:


www.johanlem.no

Utgir FORUM for debatt og refleksjon:

www.johanlem.no/forumjolem

 

 

 

 

 

 

 

Brev om MEDIA til Verdikommisjonens

medlemmer

 

 

 

Misforholdet er skrikende mellom virkeligheten og den utmerkede

normen i journalistenes

egne presse-etiske regler.      G. F.

Rieber-Mohn

 

 

 

Media skal passe på alle, men hvem skal passe på

media? Fritt etter Willi Hauglin

 

 

 

Tenk om vi kunne oppleve redaktører som tok ansvar.

Ikke bare servere halvhjertede

kommentarer med mikroskopisk selvkritikk, emballert i olje, for

deretter å gå i skyttergravene

og skylde på andre.               Kommunalråd

O. E. Rambøl

 

 

 

 

 

 

 

Sammendrag

Det er viktig at media blir diskutert på grunn av medias

sentrale rolle i samfunnet. Dessverre blokkerer media ofte for

en saklig debatt om media. Som ingen annen har Verdikommisjonen

muligheten til å diskutere dette viktige spørsmålet.

Det må være en debatt som denne gangen ikke skjer

på medias premisser. Med dette går oppfordringen til

Verdikommisjonen.

 

 

 

Begrunnelse og utdypning av påstandene ovenfor

Vi lever i mediesamfunnet, fordi mediene spiller en til dels ny,

og dessuten en mye kraftigere rolle i samfunnet og den enkeltes

liv enn tidligere. Stikkord her er TV og TV-reklame, endrede eier-

og lojalitetsforhold, internasjonalisering etc.

 

 

 

Konsekvensen er at media påvirker mye av det som har

verdi for samfunnet og den enkelte, f.eks. dette:

 

 

 

- Media setter langt på vei dagsorden for samfunnsdebatten.

- Ved å vektlegge det ene eller det andre påvirker

media menneskenes - og særlig barn og

   unges - oppfatning av hva som er viktig.

-  Ved egne artikler, kommentarer og programmer og gjennom

utvalget av stoff påvirker

   mediefolkene i stor grad hva som skal være

"rett" tenkning og hva som skal være "feil"

   tenkning og holdninger i samfunnet.

- Media bestemmer hvem som skal få komme til orde og i noen

grad hva som skal bli sagt.

- Ja, media kan i noen grad bestemme hvem som skal være

populær, hvem som skal være

   upopulær, og hvem som skal "ties

ihjel".

 

 

 

Det er derfor grunn til å spørre: Hvordan fyller

media sin rolle i samfunnet? Er de oppgaven voksen? Holder de

mål moralsk? At journalister ligger langt nede på

folks tillitsbarometer, sier noe om Karis og Olas syn på

disse spørsmålene. Med den rollen media spiller -

og må spille - i dagens samfunn, må det være

av stor verdi at medias rolle settes på dagsorden.

 

 

 

Dette behovet er til stede fordi media - etter undertegnedes

skjønn - blokkerer for en saklig debatt om media. En viss

kritkk av media forekommer av og til i media likevel. Det kan

f.eks. være et innlegg fra en kjent person som ikke så

lett kan kastes i papirkurven. Medias vanligste reaksjon på

slik kritikk kan ofte karakteriseres slik: Ned i skyttergravene

- innrøm intet - pass på å få det siste

ordet. Media vil være dommer i egen sak, og med sin kontroll

av samfunnsdebatten klarer de det også langt på vei.

 

 

 

Kritikk kan også føre til en klage for PFU (Pressens

Faglige Utvalg). Eller mediefolk diskuterer saken det gjelder

forsiktig seg i mellom. Det kan riktignok forekomme at utenforstående

får delta i debatten. Men når media en sjelden gang

diskuteres offentlig, er det mediefolk som styrer debatten og

legger premissene, og det er nesten bare mediefolk som debatterer.

Slik blokkerer media for en saklig debatt om media.

 

 

 

Som ingen annen instans har Verdikommisjonen mulighet for å

diskutere dette viktige spørsmålet på egne

premisser. Politikerne er mer eller mindre handlingslammet vis

a vis media, og bra er det; av prinsipielle grunner skal jo media

- i et demokrati - være uavhengige av politikerne. Men i

mediesamfunnet er politikerne blitt helt avhengige av media -

skal de ha håp om å bli valgt - og det vil jo de fleste.

Og den man er avhengig av, skal man ikke kritisere for mye...

Enkeltpersoner kan lett bli sensurert bort, hvis man sier ting

de ansvarlige mediefolkene ikke liker, eller det skjer av "plasshensyn",

hvis man da blir funnet verdig et svar.

 

 

 

Derfor har Verdikommisjonen en enestående mulighet

til å sette igang denne viktige debatten. Selv de mektige

journalistene og redaktørene vil ikke kunne forpurre en

slik debatt i regi av Verdikommisjonen.

 

 

 

Her følger noen saker som bør drøftes:

 

 

 

-   Medias mange positive og negative sider med særlig

vekt på det som bør forbedres.

 

 

 

- Medias makt i dagens samfunn. Kan det være riktig at

noen få private næringsdrivende skal

  ha den innflytelsen i samfunnet som de ser ut til

å ha?

 

 

 

- Er journalistutdannelsen på høyde med tidens

faglige og etiske krav til media? Og har

   journalistene ellers de forutsetninger som skal

kvalifisere dem for deres viktige rolle?

 

 

 

- Er dagens utgave av PFU egnet til å sikre våkne,

intelligente og anstendige media? Og

  hvem tar vare på ytringsfriheten for alle?

 

 

 

- Er det rett at redaktørene - altså mer eller

mindre tilfeldige næringsdrivende - nesten daglig

  lufter sine personlige meninger i den såkalte

"lederen" og gjennom andre artikler, og utøver

  en innflytelse i samfunnet som minst må være

på høyde med demokratisk valgte personers

  innflytelse?

 

 

 

- Hvilke kriterier bruker mediefolkene når de velger

og vraker stoff?

 

 

 

- Anmeldere av kultur-produkter har stor makt. Har de de nødvendige

forutsetningene for sin

  funksjon?

 

 

 

- Hva bør gjøres for å unngå at media

opptrer som dommer i egen sak?

 

 

 

- Hvordan kan man motvirke at media misbruker sin makt overfor

enkeltpersoner?

 

 

 

Forslag til oppfølging

Det opprettes et delprosjekt med en prosjektgruppe som skal

initiere en debatt om disse spørsmålene på

landsbasis. Som ett av virkemidlene kan en diskusjonsgruppe på

Internet opprettes.

 

 

 

Jeg håper dette forslaget ikke blir sensurert bort av

de av Verdikommisjonens medlemmer som kommer fra media.

 

 

 

Med vennlig hilsen,

Johan Lem

 

 

 

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

 

 

 Lokaldemokratiets dilemma DET ER OFTE DET
SOM ER
DÅRLIG NOK
TIL Å
INTERESSERE
MANGE,
SOM SPRES
I STORE
MENGDER 

 

 

 

Vi står foran et kommunevalg, og partienes nominasjoner

er avsluttet. Det viste seg da at det var vanskelig å få

egnede folk til å stille til valg. Noen er overrasket over

dette og ser det som en fare for lokaldemokratiet. Men er det

grunn til overraskelse? Er det rart at det politiske arbeidet

i kommunene er blitt lite attraktivt? For det første har

vi selvmotsigelsen på sentralt hold som går ut på

at det kommunale selvstyret skal være reelt. Samtidig ønsker

man å opprettholde lik behandling av menneskene i dette

landet på en rekke områder uavhengig av hvilken kommune

man bor i. Det skal ikke mye ettertanke til for å skjønne

at det ene ikke lar seg forene med det andre:

 

 

 

Den ene gangen kommer signaler fra sentralt hold som skal gi

kommunene større selvstyre. Når dette selvstyret

har fått virke, og man ser ulikhetene vokse frem, kommer

forskrifter og øremerkede midler fra sentralt hold som

skal motvirke ulikhetene igjen.

 

 

 

Følgen av dette er at det kommunale selvstyret knapt

fortjener denne betegnelsen. Kommunepolitikerne blir fjernstyrt

fra sentralt hold. Ofte får de urimelige arbeidsbetingelser,

fordi de blir pålagt oppgaver de ikke får midler til

å gjennomføre. Ja, mange kommuner er nå i den

situasjonen at de må velge hvilke lover de skal bryte. Å

oppfylle alle krav er blitt en umulighet. Så blir kommunepolitikerne

sittende med ansvaret for forhold de har liten innflytelse over.

Slik utfører de sentrale politkerne politikken, og lokalpolitikerne

må ta ansvaret. Til overmål har lokalpolitikerne også

en byråkrat - fylkesmannen - som overordnet instans i en

rekke saker. Det virker ikke mye demokratisk!

 

 

 

Er det noen som har en løsning på dette problemet?

 

 

 

***

 

 

 

 

 

 

 

HVORFOR SKJER DET IKKE?


Med ujevne mellomrom avdekker media urimeligheter i samfunnets

mange og kompliserte systemer. Urimeligheter som utilsiktet treffer

spesielle og helst små grupper mennesker. Det kan gjelde

skatter, pensjoner eller noe annet. Det merkelige er at slike

urimeligheter opprettholdes i årevis inntil en eller annen

journalist støter på forholdet og slår det

opp som en «sak» i samfunnsdebatten.

 

 

 

Det synes åpenbart at de som forvalter systemene - saksbehandlerne

og deres overordnete byråkrater - kjenner til urimelighetene.

Likevel fortsetter de å praktisere urimelighetene

år etter år uten å melde fra, med det resultat

at forholdene ikke blir rettet. Hvorfor skjer dette? Hvorfor er

de så passive? Hva i systemet er det som gjør at

systemets selvrensende funksjon ikke fungerer bedre? Dette burde

være en viktig oppgave for den instans i Staten som skal

effektivisere forvaltningen.


 

 

 

***

 

 

 

Super-populister  ILLUSJONEN
ER FORTSATT
ILLUSJON,
SELV OM
DEN BLIR
AKSEPTERT
SOM VIRKELIGHET
AV ALLE 
Herr redaktør!


Jeg er en av disse flisespikkere som hevder at den korrekte dato

for den

første dagen i det tredje årtusen er mandag 1. januar

2001. At jeg har rett

har jeg faktisk også fått bekreftet i et svarbrev

fra Det Kongelige

Kulturdepartement (KD), sitat: "Tar man utgangspunkt i at

det aldri har vært et

år 0, vil det matematisk korrekte være å feire

tusenårsskiftet nyttårsaften

2000". Mer om min korrespondanse med Kulturdepartementet

kan dere finne på

http://home.sol.no/~selode/2000.html og tilknyttede undersider.

 

 

 

Jeg har imidlertid bitt meg merke i en annen del av svaret

fra KD, hvor de

begrunner den for tidlige årtusenfeiringen med sitat: "Det

er besluttet at

den norske feiringen av tusenårsskiftet skal skje i 1999/2000.

Det vil

antakelig bli mye oppmerksomhet omkring dette i mediene og på

annen måte.

Det er derfor ønskelig at markeringene i Norge skjer fra

dette tidspunktet".

 

 

 

Begrunnelsen fra KD er altså i gaten: "vi gir blaffen

i det korrekte så

lenge vi kan sole oss i glansen fra mediene". For meg er

dette en

bekreftelse på en litt skremmende trend i dagens politiske

hverdag: Det

korrekte må ofte vike for det som blir blåst opp i

massemedia. Vi ser det

nesten hver dag: Straks en sak tas opp i "TV2 hjelper deg",

bøyer

politikere og myndigheter av og gjør om tidligere vedtak.

 

 

 

Selvsagt kan det være et sunnhetstegn at politikere og

myndigheter er

lydhøre ovenfor samfunnet rundt dem. Noen ganger er det

innlysende at

bokstav-tolkninger av regelverket kan være motstridende

til de vedtatte

lovers "ånd". Hvis politikerne derimot som i denne

saken snur kappen etter

vinden allerede før vinden begynner å blåse

("det vil antagelig bli mye

oppmerksomhet"), vitner dette om politikere som er mer opptatt

av

medietekke enn av det som er rett og riktig. Dette er slett ikke

et

sunnhetstegn etter min mening.

 

 

 

At medienes journalister stadig begår brølere

når det gjelder det

vitenskaplige og det korrekte er Martin Ystenes side "Sprøytvarsleren"

http://www.chembio.ntnu.no/users/ystenes/sproyt/index.html et

godt eksempel

på (anbefales). Derfor er det ekstra beklagelig at norske

politikere er så

opptatt av mediene framfor det korrekte. Kulturminister Lahnstein

uttalte i

et radioinnslag i NRK Hedmark i 1997 om denne saken at "det

er en

følelsessak hvorvidt år 2000 er det siste i dette

årtusen eller det første

i neste". Hvis jeg skulle videreføre dette kunne jeg

si at "det er en

følelsessak hvorvidt to pluss to er fire eller fem".

Hadde jeg hevdet noe

slikt ville jeg selvsagt straks bli irettesatt både av medier

og andre

for-stå-seg-påere.

 

 

 

Jeg lanserer hermed uttrykket "super-populister".

Det er de som forutser

hvordan medievinden vil komme til å blåse og retter

seg inn på forhånd.

Kanskje er kulturministeren i denne saken en representant for

denne

politikertypen? Riktignok ble planene for årtusenskiftefeiringen

påbegynt

under Arbeiderpartiregjeringen, men feilen er ikke forsøkt

rettet av

Sentrumsregjeringen. Er det slik at "super-populister"

er en trend, er de

unntakene, eller eksisterer de slett ikke? Er populisme bare negativt?

 

 

 

Legg merke til at jeg ikke ønsker å dra i gang

en diskusjon om

årtusenskiftet denne gangen. Denne diskusjonen handler om

hvor makt-sentrum

i det moderne norske samfunnet egentlig ligger, hos politikerne

eller hos

media? Er det det korrekte som gjelder, eller er det det populære?

 

 

 

Svein Erling Lode

epost: selode@online.no


 

 

 

***

 

 

 

 

 

 

 

Øko-økonomi  Det som er populært, er ikke alltid riktig.
Det som er riktig, er ikke alltid populært.
                                           Ukjent kilde. 
Artikkelen «Hvordan oppdatere økonomene?»

i FORUM nr. 1 har utløst tanken om at det er behov for

en ny utdannelse og et nytt yrke, nemlig Øko-økonom.

Som navnet sier, gjelder det å utvikle en ny økonomisk

teori som tar hensyn til naturens begrensninger; en øko-økonomi.

En slik teori må også ivareta behovet for inntektsgivende

arbeid for alle de som ønsker å skape de verdiene

de selv og deres familier lever av. Teorien må også

inneholde de virkemidler som skal til for å forhindre

utillatelig store ustabiliteter i det økonomiske systemet.

 

 

 

 

 

 

 

Økonomiens paradoks


Hvis produktiviteten øker hele tiden uten at den totale

arbeidstiden blir redusert (enten i form av redusert arbeidstid

eller ved økt arbeidsledighet) så vil det totale

produksjonsvolum øke. Det er lett å forstå.

Tilsvarende vil det totale forbruk øke, da vi mennesker

stort sett forbruker det vi produserer. Vi får med andre

ord økonomisk vekst. Er det en vekst av konvensjonell type,

vil naturen antagelig ikke tåle den, slik at vi blant annet

kan få uønskede klimatiske følger.

     Skal vi unngå det, har vi

to muligheter: Vi kan (1) gjøre den økonomiske

veksten - eller rettere - hele økonomien «bærekraftig».

Eller vi må (2) stoppe den økonomiske veksten. Selvsagt

kan de to også kombineres. For å favne det hele ser

vi her på de to nevnte tilfellene. Da vil alle kombinasjonsløsninger

ligge mellom disse.

     Skal den økonomiske veksten

bli «bærekraftig», må både den totale

produksjonen og det totale forbruket bli «bærekraftig».

Det vil være en meget vanskelig oppgave, og per idag er

det ikke noe som tyder på at menneskeheten skal klare det.

Hvis det er noen som ikke har innsett det ennå, kan dette

synet - om nødvendig - lett underbygges.

     Da gjenstår den andre muligheten.

Å redusere det totale produksjonsvolumet og det totale konsumet.

Hvordan skal det være mulig? Med gitt produktivitet kan

det gjøres ved å redusere arbeidstiden. Med økt

produktivitet må arbeidstiden reduseres ytterligere.

 

 

 

Det vi har mulighet for, er altså å ha mer

fritid med samme gode levestandard.

 

 

 

I stedet for å redusere arbeidstiden for alle - slik

det er gjort i generasjoner nå - stresser vi videre og overlater

«fritiden» til de arbeidsledige. Ikke særlig

intelligent? Hvorfor er det så vanskelig - det som egentlig

er en forlokkende mulighet?

 

 

 

Det er et faktum at produktiviteten øker hele tiden,

drevet frem særlig av tre faktorer: bedre organisasjon og

teknologi - internasjonal konkurranse - og bedriftenes (ledernes,

eiernes og de ansattes) ønske om å vokse eller overleve

i det internasjonale konkurransemarkedet. Hva kan man gjøre

med disse tre faktorene?

     Teknologien lar seg ikke tøyle.

Det er lett å innse. Det er også et faktum at den

samme internasjonale konkurransen gjør det vanskelig eller

umulig for den enkelte bedrift - eller det enkelte land - å

redusere arbeidstiden lokalt. Skal det fungere, må det skje

gjennom brede internasjonale avtaler. Det er i dagens verdenssamfunn

svært vanskelig. Og at menneskene ønsker å

sikre sin egen arbeidsplass og sitt eget utkomme er jo også

forståelig og legitimt.

     Så er vi altså låst

i et internasjonalt system som krever økonomisk vekst også

i den industrialiserte verden, ikke primært fordi vi har

behov for produktene, men fordi det er den eneste praktikable

måten å motvirke massearbeidsledigheten på.

Er det slik, at da får heller hensynet til naturen og de

kommende generasjoner vike?


Vi har ikke lov til å tenke slik. Det skylder vi fremtidige

generasjoner. Og da teknologien ikke kan styres, og bedriftene

er fanget i det økonomiske verdenssystemet, er det dette

verdenssystemet vi må gjøre noe med. Det er heller

ikke lett bl.a. fordi frihandel og internasjonal konkurranse har

bragt oss mennesker mange materielle goder og bl.a. derfor er

blitt en slags «hellig ku». Og fortsatt bringer dette

systemet nødvendige materielle goder til nye millioner

av mennesker i den tredje verden som etter hvert får bedret

sin levestandard.

 

 

 

Men de mange millioner arbeidsledige og de ny-fattige

i den industrialiserte verden må betale en unødvendig

høy pris.

 

 

 

For det finnes andre måter å gjøre det på,

måter som er skissert i samfunnsanalysen «Verden Hvorhen?»

 

 

 


 

 

 

***

 

 

 

KARNEVAL
av JL

DAGLIGLIVETS MASKE
SKAL SKJULE
FOR DEG SELV
OG ANDRE
HVEM DU ER 

HVOR BEFRIENDE DET ER
EN GANG I ÅRET
VED HJELP AV
KARNEVALETS MASKE
Å KASTE MASKEN.

NÅR ER KARNEVAL? 

 

 

 

 

 

 

 

HELHETSFORSTÅELSE

 

 

 

Arbeidsledighet, fattigdom, kriminalitet, psykiske

problemer, overbelastning av miljøet og naturen. Vi får

det nesten daglig inn i stuene våre. Hvorfor skjer alt dette?

Hvorfor blir ikke problemene løst? Analyser har vist at

vår tids krise er to-delt. Den er en erkjennelseskrise,

fordi vi ikke ser klart nok hvilke tiltak som vil løse

problemene. Og det er en moralsk krise, fordi vi, politikerne

og de fleste av oss, ikke gjør det vi tross alt har kunnskaper

nok til å gjøre.

Skal vi løse problemene, må altså tiltakene

springe ut av en dypere forståelse av hvordan hele det

kompliserte samfunnssystemet virker. Da vil tiltakene kunne

få den ønskede virkningen. Slik helhetsforståelse

er mangelvare. Det vi må forstå bedre, er samspillet

mellom (1) oss selv og de vilkår vi mennesker arbeider og

lever under, (2) det økonomiske systemet i verden, (3)

de begrensninger naturen og miljøet setter, samt (4) teknologien.

Verdenssystemet er ikke noe utenfor oss. Vi må innse at

vi - menneskene - er en sentral del av dette verdenssystemet.

Derfor:

 

 

 

Skal vi forstå verdenssystemet,

må vi forstå oss selv.

 

 

 

Det er en stor utfordring for samfunn - slik

som vårt - hvor selverkjennelse ikke er en del av kulturen.

Analyser har vist at selverkjennelse også er et egnet virkemiddel

til å motvirke den moralske krisen. Vi har derfor all grunn

til å arbeide for at selverkjennelse skal bli del av vår

kultur og av barnas oppdragelse.

Den høye levestandard og gode livskvalitet som svært

mange i den vestlige verden nå nyter godt av, er stort sett

resultatet av system- og teknologiforbedringer, privat og politisk

initiativ gjennom generasjoner. Ytterligere forbedringer kan sikkert

oppnås på denne måten. Men det ble ikke slik

som mange trodde for noen generasjoner siden, at materiell velstand

ville løse alle problemer og føre til et godt og

harmonisk samfunn. De ugunstige bivirkninger som ble nevnt innledningsvis,

er kommet mer eller mindre overraskende, og samfunnet står

delvis uforstående overfor dem. Man prøver å

bekjempe symptomene, men skjønner ikke sammenhengene og

hvorfor problemene oppstår.

Mye tyder på at vi er kommet til et punkt hvor systemforbedringer

alene ikke er nok for å komme videre på en god måte.

Vi må også rette blikket mot oss selv, fordi vi er

del av problemet: Ikke for å bebreide, men for å forstå.

Det er én av vår tids store utfordringer. JL

 

 

 

 

 

 

 

 ***

 

 

 

 FORUM nr. 1

SÅ LENGE
DE STERKE
SKAFFER SEG MAKT
VED Å LOVE HJELP
TIL DE SVAKE,
VIL DER FORTSATT
VÆRE SVAKE

 

 

 

 

 

 

 

HVORDAN OPPDATERE ØKONOMENE?

 

 

 

Etter siste verdenkrig har landene i den industrialiserte

verden og deler av utviklingslandene opplevd en eventyrlig økonomisk

vekst som har gitt menneskene store materielle goder. Bak denne

utviklingen ligger en riktig økonomisk tenkning og politiske

system - demokratiske og autoritære - som har gjort bruk

av denne tenkningen. Var man sikker i sin sak før, så

ble denne selvsikkerhet ytterliger styrket da sammenbruddet av

Sovjetunionen tillot innblikk i de enorme svakheter det konkurrerende

økonomiske systemet - planøkonomien - hadde.

     I årene som fulgte, fikk derfor

denne tenkningen utvidet anvendelse, både i de "gamle"

områdene og i den tredje verden. Handelshindringer er bygget

ned og kapitalen har fått større armslag. Teknologien

har også fremmet denne utviklingen. Entusiasmen overfor

dette systemet har vært så stor at man bare nølende

har begynt å ta inn over seg at det i kjølvannet

av dette systemet - slik det nå praktiseres - også

oppstår betydelige ulemper.

     La oss se på tre sentrale

forhold: At enorme beløp forvaltes av relativt få

personer som med elektronisk fart kan flytte disse summene til

et hvilketsomhelst sted på Jorden, har - sammen med andre

faktorer - bidradd til at det økonomiske systemet er blitt

mindre stabilt. De ugunstige konsekvensene av dette er

kjent. Mens systemet har bidradd til reduksjon av arbeidsledigheten

i mange utviklingsland, har på den annen side dette systemet

- på ulikt grunnlag - bidradd til økt massearbeidsledighet

i gamle i-land og i Kina. Den tredje ulempen henger sammen med

at fortsatt økonomisk vekst er systemets vesentligste virkemiddel

både for å øke menneskens levestandard og for

å redusere arbeidsledig-heten. Det som har vært en

selvfølgelig og riktig tenkning i flere generasjoner, støter

nå på en ny og hittil ukjent hindring, siden

det ikke er gitt på forhånd at naturen på

samme måte vil tåle fortsatt uhemmet økonomisk

vekst.

 

 

 

Å tenke nytt er vanskelig, særlig

for dem som både har makt og suksess. Men behovet for nytenkning

er likevel påtrengende. Heldigvis synes våkne personer

både innenfor og utenfor økonomenes rekker å

se behovet for nytenkning. De er ikke villige til å gamble

med sine barnebarns fremtid og bare overlate til en fremtidig

teknologi å løse problemene, en teknologi som kanskje

ikke vil kunne utvikles.

 

 

 

Derfor er økonomenes største

utfordring idag å justere sine teorier slik at ulempene

til det nåværende systemet reduseres mens fordelene

i størst mulig grad bibeholdes. Det ideelle siktemålet

må være å skape et noenlunde stabilt system

som gir arbeid og et brukbart materielt utkomme til alle uten

at naturen blir overbelastet. Her må alle som føler

seg kallet kunne hjelpe økonomene til å tenke nytt.

Og derfor må vi ønske Forum for systemdebatt og alle

andre ny-tenkere velkommen. Det er å håpe at økonomene

på sin side innser at de har behov for å oppdatere

sine teorier, og at de kan ha bruk for impulser utenfra.

 

 

 

 

 

 

 


FORUM INVITERER til

debatt og refleksjon

De materielle goder i industrilandene har ikke løst menneskenes

problemer, slik mange trodde for noen ti-år siden. Mange

typer problemer er riktignok sterkt redusert eller forsvunnet,

men noen eksisterer fortsatt, og nye har dukket opp. Livsstilsykdommer,

astma og allergier - og på det psykiske plan: Depresjoner

og andre psykiske problemer, kriminalitet og konflikter som i

sin tur kan skape kimen til nye problemer i neste generasjon.

Samfunnets reaksjon er stort sett å behandle og bekjempe

symptomene. Men det er åpenbart ikke nok. FORUM for debatt

og refleksjon inviterer derfor til drøftelse av årsakene

til de nevnte forhold.

 

 


 



 

Alt innhold © 1999-2009 Johan Lem.

www.johanlem.no