Behov for en ny reformasjon?

FOR DEN SOM IDENTIFISERER SEG MED EN ILLUSJON, VIL SANNHETEN FØLES SOM ET ANGREP

OG FORSVARET BLIR ET ANGREP PÅ SANNHETEN

Artikkelserie på 8 artikler v. JL.em - Tidligere publisert i FORUM for Debatt og Refleksjon 00 - 01.

Det er for tiden en slags religiøs lengsel i det norske folk med økt interesse for såkalte alternative livssyn, selvutvikling og mystikk etc. Men denne interessen har ikke gitt økt oppslutning om "kirken". Dette har ført til en rekke diskusjoner i media og en begynnende selvransakelse i "kirken", hvor det også er kommet frem en viss vilje til å undersøke om "kirken" eventuelt gjør feil som bør justeres. Og da sikter vi ikke bare til prosedyrer og ritualer etc. Men å se kritisk på seg selv i lærespørsmål er ikke enkelt.

I en artikkelserei skal derfor vi - som utenforstående - undersøke nærmere om det er grunnlag for kirkens lære av idag, eller om det er behov for en ny reformasjon.

Artiklene vil se på Det Nye Testamentet (NT) og hvordan det har oppstått. Vi skal drøfte om de første kristne hadde åpenbaringer fra Gud, og når de eventuelt forstummet. Og vi skal drøfte nærmere om det er behov for en ny reformasjon.

Er NT Guds uforfalskede ord?
Synet på dette spørsmålet varierer sterkt blant kirkens kvinner og menn, fra de bokstavtro til dem som stort sett bare ser på NT som et historisk dokument, hvor det meste ansees for å være legende - bortsett fra beretningen om Jesu død og oppstandelse. For utvannes også den, da bortfaller også kristendommens grunnlag.

Det synes klart at Jesus ikke kan ha gitt noen i oppdrag å forfatte skriftene i NT. Hadde han gjort det, ville NT ikke ha oppstått på en så tilfeldig måte som det åpenbart har gjort. Dessuten sier evangelisten Lukas noe om dette i sitt forord: "Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus, for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i."

Lukas skrev altså på eget initiativ, og samlet stoffet på en vanlig menneskelig måte. Mye tyder på at noe tilsvarende også gjelder de øvrige deler av NT - bortsett fra Johannes Åpenbaring. Det ser også ut til at Lukas har hatt en del skriftlig materiale som grunnlag for sin egen skriving. Men alt som kan kalles øyenvitneskildringer er borte, kanskje bortsett fra noen få og små fragmenter.

Det som foreligger idag som grunnlag for moderne utgaver av NT, er ca. 3000 tekstfragmenter, de fleste på gresk, som oppsto i det andre og tredje århundre, og som i beste fall er avskrifter av avskrifter av øyenvitneskidringer. Tekstene avviker fra hverandre på en rekke punkter. Ja, blant de større manuskriptene skal det ikke finnes to som stemmer helt overens med hverandre. De har dessuten mange overstrykninger og tilføyelser. I noen tilfeller innebærer dette at tekstens mening er forfalsket.

På dette grunnlaget har et stort antall moderne NT oppstått. Hvordan kan det forklares at alle sammen avviker fra de andre i større eller mindre grad? Det finnes flere grunner for det: De rettelsene og overstrykningene som er nevnt ovenfor, gjelder selvsagt bare det enkelte manuskript, slik at en del forskjeller mellom manuskriptene er oppstått på denne måten. Dessuten: det første valget alle oversetterne må gjøre, er hvilke manuskripter de særlig vil bygge oversettelsen på. Da de fleste oversetterne er kristne med en tilsvarende bakgrunn, vil oversetternes valg lett bli påvirket av deres egen bakgrunn.

I tillegg oppstår problemer ved oversettelsen. Eksempelvis kan det greske uttrykket forstås på flere måter på norsk. Da må oversetteren velge hvilken forståelse som skal brukes. Noen oversettere gjør i slike tilfeller - gjennom fotnoter - leseren oppmerksom på hvilke andre forståelser som også hadde vært mulig. Det virker ryddig og ærlig.

Det greske ordet "aeon" er et godt eksempel her. På norsk kan det bety (1) et langt tidsavsnitt, (2) fra tidens morgen til nå, (3) fra nå til evig tid, (4) fra tidens morgen til evig tid. Angir dette ordet lengden på en straff, kan vi på norsk enten få (1) en langvarig straff eller en evig straff, hvis alternativ (3) velges. Som vi ser, er forskjellen ganske stor! Og det virker påfallende at oversetterne ofte bruker versjon (3) uten å gjøre oppmerksom på at de - med samme rett - også kunne ha brukt versjon (1).

Også det andre tilfellet kan forekomme, at det greske språket på et område er rikere på nyanser enn norsk, slik at flere greske ord må oversettes med det samme norske ordet, hvis man da ikke vil omskrive teksten. Da går gjerne noe tapt, og det ville føre for langt å utdype dette gjennom fotnoter.

Vi kan av alt dette slutte at nesten hele NT oppsto på initiativ av mennesker, og at de moderne NT vi har idag, inneholder et ukjent antall mangler og feil. I neste artikkel vil vi prøve å finne ut hvorfor Jesus ikke ga mennesker i oppdrag å skrive en autentisk beretning.

MANGE SPØR HVA BIBELEN SIER OM JESUS, MEN HVA SA JESUS OM BIBELEN?

INGEN PROGNOSE, INGEN BESKJED. HVORDAN, MON - SKAL VI TOLKE DET?

SANNHETS ÅND VAR DEN ARV HAN GAV. HVOR ER DEN BLITT AV?

Hadde apostlene åpenbaringer fra Gud?

I forrige artikkel så vi at manuskripter og bøker har skjebner. De er gjenstand for endringer og forfalskninger, slik det har skjedd med manuskriptene til NT. Også en bok Jesus hadde gitt oppdrag til, ville rimeligvis ha opplevd slike "rettelser" i løpet av århundrene. En slik bok ville hatt en enorm autoritet på tross av - og inklusive - endringene. Derfor ville en slik fremgangsmåte vært svært risikabel, fordi Jesu autoritet også ville vært knyttet til forfalskningene. Det er derfor ikke overraskende at denne strategien ikke ble valgt når det gjaldt å spre kunnskap om evangeliet - om Jesu liv, oppdrag og lære.

Hvilken strategi ble så fulgt, og som førte til at de kunnskapene som en liten gruppe mennesker satt inne med for 2000 år siden, ble til en verdensomspennende religion av idag? Hva sier NT om dette? I flere sammenhenger omtaler NT denne strategien. En instans - kalt Talsmannen eller Sannhetens Ånd - skal stå denne lille gruppen mennesker bi i deres svært så menneskelige arbeid med å utbre budskapet og å etablere religionen. La oss se hva NT sier:

Jesus sier i Joh. 14,16: "Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid; Sannhetens Ånd."

Joh. 14,26: "Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om det jeg har sagt dere."

Joh. 15,26: "Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, Sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg."

Joh. 16,7: "Men jeg sier dere sannheten: det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, da kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom.

Joh. 16,12: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, Sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet."

Joh. 1. brev 4,1: "Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd som dere har hørt skal komme."

Talsmannen - Sannhetens Ånd - skulle altså være den vesentlige formidleren av sann informasjon - ikke bøker. Ovenfor er uthevet alt det Sannhetens Ånd skulle gjøre. NT gir også et klart kriterium for å skille mellom Sannhetens Ånd og nedrige ånder.

Det Jesus her lovet og forutsa, blir også bekreftet i Apg. og enkelte av brevene. For ting skjedde slik de ble lovet eller forutsagt. Det var gjennom åpenbaringer - Talsmannens budskap fra Gud - at informasjonen skulle formidles og også ble formidlet; og da selvsagt i sann utgave, en utgave som ikke engang kunne forfalskes, fordi den ble gitt mundtlig igjen og igjen. (Det forhindrer ikke at åpenbaringer fra Gud også ble gitt i andre former blant de første kristne.) At åpenbaringer som ble gitt på et senere tidspunkt, også ligger til grunn for noen av tekstene i NT, synes klart. Hvor skulle ellers beretningen om det som skjedde i Getsemane komme fra?

Hvilken form hadde disse åpenbaringene, hvis de virkelig fant sted? De må ha vært ganske konkrete, siden de bl.a. skulle lære dem alt, minne dem om det Jesus hadde sagt og veilede dem til den fulle sannhet. Også Apg. 15,28 og 13,2 gir et inntrykk av hvor konkret denne Talsmannen var: "Den Hellige Ånd og vi [nemlig apostlene og de eldste] har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting." Og: "En gang de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: 'Ta ut Barnabas og Saulus for meg så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.'"

NT beskriver én slik form, nemlig tungetalen, hvor to medier eller tungetalere er involvert. Det ene mediet formidler et budskap fra Talsmannen på et fremmed språk. Det andre mediet oversetter det fremmedspråklige budskapet ved Talsmannens formidling, slik at tilhørerne forstår det. Men det har også vært budskap fra Gud via Talsmannen på menighetenes eget språk - uten å gå veien om et fremmed språk. Det kaller Paulus "profetisk tale", (i 1.Kor. 14,1-2). Og ifølge (1.Kor. 14,5) foretrekker han klart profetisk tale fremfor tungetale (1.Kor. 14,5): "Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger, men jeg vil heller at dere taler profetisk." Slik profetisk tale kaller Paulus "åpenbaring", slik det bl.a. fremgår av 1.Kor. 14,29-30. At det er åndsvesener som taler her, fremgår av 1.Kor. 14,32: "Profeter har herredømme over ånder som taler i dem." Og i 1.Kor. 14,22 forklarer Paulus hensikten med de to formene: "Derfor er tungetalen et tegn, ikke for de troende, men for dem som ikke tror. Men den profetiske tale er et tegn for de troende, ikke for de vantro."

Her har kirken et stort problem. Hvordan skal den stille seg til dette? I vår kultur er slike fenomen henvist til psykiske anomaliteter som ikke kan tas alvorlig. Som følge av det finnes heller ikke store kunnskaper om slike fenomen. På den annen side kan man heller ikke si eller mene at Jesu løfte og apostlenes opplevelser var fantasier, feiltagelser eller forfalskninger.

Resultatet er en svært uklar tale fra kirkens kvinner og menn den ene gangen i året hvor de er nødt til å uttale seg om dette, nemlig i pinsen. Slik unngår man å ta stilling til det som skjedde dengang, og hvordan det skjedde. Man unngår å ta stilling til hvorfor Talsmannens virke tilsynelatende opphørte etter få ti-år. Og man unngår å ta stilling til om Talsmannen kan snakke til menigheter i klartekst også idag, i tråd med Jesu løfte om at Talsmannen alltid skal bli hos menneskene.

Hvor er det blitt av denne form for kommunikasjon med Guds verden gjennom Talsmannen? Er løftet som gikk ut på alltid å bli hos menneskene, brutt? Eller er det menneskene som har brutt kontakten? Det spørsmålet skal vi komme tilbake til i neste artikkel.

I DIN UVITENHET TROR DU DET ER OVERTRO. I REALITETEN ER DET VITEN

Er den lovede Talsmannen virksom også idag?
Artikkel 3

Den som leter på internett og i biblioteker for å få svar på dette spørsmålet, vil antagelig bli overrasket. Riktignok er "kanalisering" blitt et moderne begrep som en del mennesker har et forhold til. Men de offisielle religionene og vitenskapen er fremdeles helt avvisende - uten å ha undersøkt - eller de velger å overse fenomenet. Likevel finner den som søker svært mye som gjør krav på å være budskap fra det hinsidige gjennom såkalte medier. Og noe av dette gjør også krav på å være meddelelser fra Guds verden.

Hva er det i virkeligheten? Er det juks? Er det feiltolkning av utgydelser fra medienes ubevisste psyke? Eller er det dét som det utgir seg for å være? Det finnes uten tvil mye juks på dette området, men at noe er avslørt som juks, betyr selvsagt ikke at alt er juks. Hva så med medienes ubevisste psyke? Ja, også den kan skape informasjon som kan mistolkes til å være noe helt annet. Men noe blir tilbake som ikke kan sorteres ut ut fra disse kriteriene. Det fører for langt å gå inn på dette i detalj. Men det finnes eksempler på at informasjon er fremkommet som umulig kan stamme fra mediets egen psyke eller fra menneskene som deltar i slike seanser.

Det er da man må minnes hva Bibelen sier om Talsmannen, og som vi beskrev ovenfor. Men det er enda en sortering som må gjøres ut fra Bibelens anbefaling i Joh. 1. brev 4,1. Gjør man det - sorterer man altså ut fra Bibelens kriterium - blir man stående igjen med noen få tilfeller som ikke kan oppfattes annerledes enn at det er Bibelens Talsmann som har talt i verbal form på tilhørernes eget språk, og hvis utsagn er gjengitt uten fortolkning.

Hva dreier det seg om? Følgende åpenbaringer - eller meddelelser fra Guds verden - er med i den undersøkelsen jeg har foretatt. Men først vil vi gjøre oppmerksom på at disse åpenbaringene er gitt på forskjellige måter; gjennom medier, eller "profeter" i "henrykket tilstand" dvs. i trance - gjennom skrivemedier eller inspirasjonsmedier - gjennom visjoner eller på annen måte. (Dessverre vet man lite om slike forhold i vår kultur.) Her følger en kort oversikt over de som er med i undersøkelsen:

ES        Emanuel Swedenborg (1688-1772) "Heaven and its Wonders and Hell"*
             ES var sønn av en prest i den lutherske kirken i Sverige. Han var en mangesidig begavelse, og fikk tidlig høye stillinger i samfunnet. I en alder av 55 år og i de følgende årene fikk han en rekke paranormale opplevelser - visjoner og drømmer etc. - som innebar en slags «guidet oppdagelsesreise» i den hinsidige verden. Opplevelsene og den innsikten de formidlet, har han dokumentert i flere verk, bl.a. i den nevnte boken som bare utgjør en liten del av Swedenborgs publikasjoner. Den tas med her, fordi den omhandler mye av det evangeliene også handler om.

JL         Jakob Lorber (1800 - 1864)                Das "Grosse Evangelium Johannes" er bare en av Lorbers mange publikasjoner som ialt omfatter over 12.000 sider. Men med sine 10 bind er evangeliet et av hans viktigste verk - hvis man da kan si at verket er hans. For han oppfattet seg selv som én som bare skrev ned det som - gjennom 24 år - ble diktert ham gjennom "det indre ord". Selv kalte han seg "Gottes Schreibknecht" (Guds skrivende tjener).

AV        Adelma von Vay (1840 - 1921?)        Boken «Geist, Kraft, Stoff»
              ble mottat av AV som skrivemedium (1869): Den handler om skapelsen, syndefallet, materien, utvikling, Kristi frelsesgjerning og hva menneskene må gjøre selv, om karma og reinkarnasjon. Og at alt føres tilbake til Gud.

EG        Emmy von Gumpenberg,                  "Das Buch Emanuel"*, (2 bind på tilsammen over 1000 sider) ble formidlet av EG som trancemedium (skrivemedium) i årene 1890 - 1897, mens Bernhard Forsboom var den som samtalte med ånden Emanuel og fikk utgitt bøkene, som bl.a. har følgende innhold: Skapelsen, Ånd, Ånd og materie, Den Kristne Spiritualismen, Den Rene Kristne Læren.

JG         Johannes Greber (1874 - 1944)          "Der Verkehr mit der Geisterwelt"*
             JG var en katolsk prest som - uten å ha søkt det - kom i kontakt med åpenbaringer som fant sted i de private andaktene som fant sted i en liten gruppe i Tyskland i mellomkrigstiden. Hans stenografiske dokumentasjon av meddelelsene er utgitt i boken "Der Verkehr mit der Geisterwelt - seine Gesetze und sein Zweck" (Samkvemmet med åndeverdenen - dets lover og dets hensikt - en bok på over 425 sider fra 1937). En stor del av denne boken kommenterer, utdyper og korrigerer deler av Det Gamle- og særlig Det Nye Testamentet.

WM       Winifred Moyes ( ? - 1957)                Åpenbaringer 1924 - 1957
               WM var et trancemedium som formidlet alle de budskapene som ble mottatt i løpet av gudstjenestene til «Greater World» i England.

GW        Gabriele von Witteck (født 1933)        Das Evangelium Jesu 1975 - ?
               GW er et inspirasjonsmedium med katolsk bakgrunn som har formidlet «Das Evangelium Jesu» - et verk på over 1100 sider. Det er bygget opp som Jesu kommentarer, rettelser og utdypninger til et evangelium på arameisk «Det fullkomne livs evangelium»* som skal være et av de eldste og fullstendigste fragmenter fra tidlig kristentid. Det ble angivelig funnet i Tibet i 1881 av en irsk prest ved navn G.J.R. Ousely som fikk en kopi av det, og som også oversatte det til engelsk.

Grov analyse

Nedenfor følger en grov analyse av hva de forskjellige åpenbaringene sier om sentrale religiøse spørsmål. Og hvor følgende uttrykk benyttes:

«ja»   = vedkommende åpenbaring synes å være enig i dette utsagnet. En av grunnene til denne noe vage formuleringen ligger i at det ser ut til å finnes flere nivåer av sannhet, avhengig av tilhørernes evne til å forstå. Dessuten varierer selvsagt formuleringene og også innfallsvinklene.

«nei» = vedkommende åpenbaring synes å være uenig i dette utsagnet.

« »       betyr at åpenbaringen - sålangt undertegnede har kunnet se - ikke uttaler seg om dette forholdet. Da analysen i stor grad er basert på sammendrag av de omfattende verkene, vil et mer inngående studium av dem kunne gi flere "ja" eller "nei". Forfatteren er takknemlig for saklige innspill om dette, hvis leseren kan bidra med mer avklarende informasjon.

En * betyr at selve verket foreligger som grunnlag for analysen. Ellers finnes det meste av denne informasjonen på internett - også som sammendrag - hvor man kan søke på de navnene som er oppgitt.

1           Bare Gud Fader er Gud
             ES         JL        AV        EG        JG       WM       GW
             ja           ja          ja           ja           ja          ja           ja

2           Kristus var den første skapningen i den finstofflige eller åndelige verden som Gud opprinnelig skapte.
             ES         JL        AV        EG        JG       WM        GW
                           ja                        ja

3           Vi ble opprinnelig skapt av Gud som rene åndsvesener (dualer, dvs. et par av mann og kvinne som er ideelt tilpasset hverandre) - før den materielle verden ble til.
             ES         JL        AV        EG        JG        WM      GW
             nei          ja          ja           ja           ja           ja           ja

4           Kristus ble av Gud innsatt som øverste leder av hele skaperverket.
             ES         JL         AV       EG        JG        WM      GW
             ja                                                   ja                        ja

5           Det onde i tilværelsen oppsto gjennom et syndefall i den opprinnelige finstofflige verden, før det materielle universet ble til.
             ES         JL         AV       EG        JG        WM      GW
                           ja           ja          ja           ja           ja          ja

6           Syndefallet omfattet store deler av skapningene og hadde sin bakgrunn i egoisme.
             ES         JL         AV       EG        JG        WM       GW
                           ja           ja          ja           ja

7           Hensikten med det materielle universet er å tilbakeføre den falne del av skapelsen til Guds rike.
             ES         JL         AV       EG        JG        WM      GW
                           ja                        ja           ja                        ja

8           Veien går gjennom mineral- plante- og dyreverdenen og til menneskestadiet som det høyeste i den materielle verden.
             ES         JL         AV       EG        JG        WM      GW
                           ja                        ja           ja           ja?

9            Dette innebærer reinkarnasjon til et utviklingstrinn hvor gjenfødelse på Jorden (eller andre tilværelser) ikke lenger er nødvendig.
              ES        JL        AV        EG        JG        WM      GW
                           ja          ja           ja           ja           ja?         ja

10          Kristus ble inkarnert som menneske for å åpne veien til Guds rike for alle de falne som vil vende tilbake og ble derved Frelseren.
             ES         JL        AV        EG        JG        WM      GW
             ja           ja          ja           ja           ja           ja           ja

11          Menneskene må selv gå denne veien.
              ES        JL        AV        EG        JG        WM      GW
              ja          ja          ja           ja           ja           ja?         ja

12          Veien går gjennom forskjellige utviklingstrinn eller verdener av avtagende tetthet eller tiltagende subtilitet.
              ES        JL        AV        EG        JG         WM     GW
                           ja                        ja           ja                        ja

13          Hensikten med Guds plan er å gjenforene alle skapningene i Guds rike.
              ES        JL        AV        EG        JG       WM       GW
              ja          ja          ja           ja           ja           ja           ja

Den betydelige overensstemmelen mellom disse 7 skriftene er påfallende. De stemmer overens på de nevnte punktene selv om de har oppstått gjennom forskjellige medier eller "profeter" av forskjellig konfesjon i forskjellige land og til forskjellige tider. Det er jo i seg selv oppsiktsvekkende når vi ser på hvor splittet kristenheten er idag, selv om de har et felles grunnlag i de bibelfragmentene som er tilgjengelige.

Ses enigheten mellom de 7 kildene ovenfor i relasjon til den uenigheten som hersker innen den kristne verden idag, er det nærliggende å spørre. Hvordan kan det ha seg at disse syv skriftene, som gjør krav på å være åpenbaringer, stemmer så bra overens på tross av at de har oppstått på så ulik måte og på så forskellige steder og tider? Hva har koordinert dem - for overensstemmelsene kan jo ikke være tilfeldige? Kan det være at de har hatt kontakt med den samme virkeligheten, og at det er den som da automatisk har stått for koordineringen?

Hva kan vi ellers lese ut av denne lille analysen som altså er basert på de kriterier NT stiller opp for Talsmannen? Det skal vi se nærmere på i de 2 følgende artiklene.

For noen er en ny erkjennelse - selv om den er ubehagelig - langt viktigere enn jakten på den gode opplevelsen	Når sakligheten blir ukonvensjonell, da seirer konvensjonen over sakligheten

Hva sier Talsmannen og Bibelen? (1)
Artikkel 4

I de tre foregående artiklene i denne serien har vi sett at NT umulig kan være Guds uforfalskede ord, og at i det minste store deler av det er blitt til på menneskelig initiativ og menneskelig måte. NT forteller at apostlene - gjennom den lovede Talsmannen - hadde meget konkrete åpenbaringer fra Guds verden, og at det i første rekke var Talsmannen som skulle informere og undervise menneskene om "alt" - ikke bøker. NT viser at Jesus innfridde sitt løfte om å sende Talsmannen. Foreliggende informasjon og dokumentasjon viser at Jesus står ved sitt løfte også idag, slik det framgår av den foregående artikkelen. Men vi har flere spørsmål:

Vi har sett at meddelelsene fra de syv kildene som er omtalt ovenfor, stort sett stemmer overens innbyrdes og oppfyller Bibelens forutsetninger for at det er Talsmannen som taler. Men hva sies her? Hvordan stemmer det som blir sagt overens med Bibelens utsagn? Og hvordan stemmer det med den offisielle kristendommen av idag? Avtegner dette et behov for en ny reformasjon, og hva skulle den i så fall gå ut på? Vi tar spørsmålene i tur og orden i denne- og de følgende artiklene i denne serien:

                         Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste som sendes ut
                         for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?" (Heb 1,14).

Hva Talsmannen sier oss
Hva er det Talsmannen sier oss gjennom alle disse budskapene? På overordnet nivå gir han oss et bilde av:

En nådig Gud: Det finnes ingen evig fordømmelse. Alle vil med tiden finne veien til Guds rike. Gud gir oss flere sjanser gjennom loven om reinkarnasjon - gjenfødelse på Jorden eller i andre tilværelser. Men Jesu frelsergjerning er vi alle likevel avhengige av. Det ligger også en stor nåde i at vi som mennesker har glemt våre tidligere liv og gjerninger, slik at vi på en måte kan begynne livet påny og med blanke ark.

En religion som er logisk og uten selvmotsigelser: Den forklarer hvordan ondskap og villfarelse er kommet inn i tilværelsen, hvordan deler av Guds skaperverk kom i opposisjon til Gud og ble utelukket fra Guds rike, og hvorfor vi har behov for frelse. Vår nåværende tilstand er et resultat av vår fortid i denne eller i andre verdener og tilstander som omfatter millioner, ja, milliarder av år. Jesu frelsergjerning besto i at han åpnet veien til Guds rike, for alle som vil gjøre bruk av den. Den ulogiske treenighetskonstruksjonen er borte.

En religion som harmonerer med våre begreper om rettferdighet og moral: Den gir et grunnlag for å forstå at Gud er kjærlig og rettferdig på tross av at han tillater all ondskapen og urettferdigheten i verden. Ingen blir straffet for andres overtredelser. Guds åndelige lover er slik at vi mennesker må smake konsekvensene av det vi selv gjør eller unnlater å gjøre.

En tilværelse som åpner for samsvar mellom religion og vitenskap - universets opprinnelse, utviklingslæren og den kristne læren i sin opprinnelige form: Utviklingen av artene på Jorden er et ledd i en utvikling som har et motstykke i en finstofflig eller åndelig tilværelse.

Hva meddeles oss på et mer detaljert nivå, og hvordan stemmer det med Bibelens utsagn?

Gud og Guds allvitenhet
Gjennom Talsmannen får vi vite at Gud er ånd, og at bare Gud Fader er Gud - Han som ER og handler i kraft av SEG SELV. Alle andre levende vesener i denne og de hinsidige verdener - inklusive Kristus - er skapt; de har kommet inn i tilværelsen og har en begynnelse.

Bibelen sier en del om Guds allvitenhet, men begrepet "Guds allvitenhet" finnes ikke i Bibelen! Ut fra et menneskelig synspunkt er Gud allvitende. Men er Han allvitende i den betydningen at alt er forutbestemt? En rekke bibelsteder i GT og NT kan tyde på at det ikke er tilfelle. GT forteller på flere steder at Gud har angret og endret sine planer, slik som her:

(1 Mos 6,6): "Da angret Herren at han hadde skapt menneskene på jorden...." Og (1 Sam 15,11): "Da kom Herrens ord til Samuel: 'Jeg angrer at jeg gjorde Saul til konge; for han har vendt seg bort fra meg og ikke gjort etter mitt ord.'" Dessuten (Jer 26,13): "Nå må dere forbedre deres atferd og gjerninger og adlyde Herren, deres Gud. Så vil Herren endre sitt forsett og spare dere for den ulykken han har truet dere med." Og (Jona 3,10): "De vendte om fra sin onde ferd, og da Gud så det, endret han sin plan og gjorde ikke alvor av å sende den ulykken han hadde varslet." Og (Am 7,3): "Da endret Herren sitt forsett. 'Det skal ikke skje,' sa Herren." Kommentar: En allvitende Gud som kjenner fremtiden i minste detalj, gjør vel ikke ting han angrer på?

Men også NT peker i samme retning. Eksempelvis forbød Jesus på et tidspunkt disiplene å si at han var Messias, (Mat.16.20): "Og han forbød disiplene strengt å si til noen at han var Messias." Kunne det ha gitt hendelsene et forløp i strid med planen - en plan som altså ikke automatisk ville blitt oppfylt, men som måtte ha hjelp av Jesus ved å holde tilbake informasjon? Og (Mat.16.22), sier - etter at Jesus hadde fortalt disiplene at han skulle lide, dø og oppstå: "Da tok Peter ham til side og gav seg til å irettesette ham:'Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.' Men Jesus snudde seg og sa til Peter:'Bort fra meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det Gud vil, bare for det som mennesker vil.'" Dermed sier Jesus at det også kunne ha gått galt, og dermed får begrep som fri vilje, ansvar, synd, straff og frelse en mening.

Talsmannen sier oss at da Gud ga sine skapninger fri vilje, fratok han seg selv muligheten til med ufravikelig sikkerhet å kunne forutsi hva hans skapninger ville gjøre i fremtiden. Det ene utelukker nemlig det andre: Hvis Gud kjenner alt om fremtiden med ufravikelig sikkerhet, da finnes ingen plass for en fri vilje hos skapningene. Da ligger hendelsesforløpet fast på forhånd. Slik er det ikke, sier Talsmannen. Derimot vet Gud med en stor grad av sannsynlighet hva skapningene hans vil komme til å gjøre ut fra hans inngående kjennskap til dem. Men av og til vet han det ikke godt nok. Hensikten med de prøver eller prøvelser som Gud i visse tilfeller setter mennesker på, og som Bibelen forteller om, er å finne ut hvordan de vil forholde seg i utsatte situasjoner - om de vil være sterke nok til å bli betrodd det oppdraget Gud har forutsatt. Det samme gjaldt også Jesu prøvelse i ørkenen. Denne usikkerheten fremgår også av (Mat 22,14): "Mange er kallet, men få er utvalgt". Hvorfor skulle Gud kalle en person, hvis han på forhånd visste at denne personen ville svikte?

Hvordan bruker så Bibelen gudsbegrepet? Det fremgår bl.a. av følgende skriftsteder: (Joh.10.34): "Jesus svarte:'Står det ikke skrevet i deres egen lov: Jeg har sagt: Dere er guder? De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft. Hvorfor sier dere da til ham som Gud har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?'"

Kommentar: Her sier altså Jesus at gudsbegrepet blir brukt i to meninger; om Gud Fader, og i en mer generell forstand om dem som Guds ord kom til. Følgende skriftsted sier også indirekte at gudsbegrepet kan bli brukt i andre sammenhenger (1.Kor.8.5): "Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på Jorden; det er jo mange 'guder' og mange 'herrer'." Det forekom altså at også Guds engler kunne bli kalt guder. Men det finnes også falske guder: (1.Joh.5.21): "Mine barn, vær på vakt mot de falske guder!"

At Kristus og engler i én betydning av gudsbegrepet kan sies å være guder, fremgår av ovenstående. Men at det kun finnes én egentlig gud - nemlig Gud Fader - fremgår av Bibelen med all tydelighet - blant annet av følgende:

Forholdet mellom Gud Fader og Kristus
Jesus sa ikke om seg selv at han var gud. Tvert imot fremhever han gjentatte ganger sin underlegenhet overfor Gud Fader og sin avhengighet av ham. Det fremgår av NT at Jesus Kristus på en måte er Guds stattholder eller øverste leder vis a vis det øvrige skaperverket og har fått full myndighet til å handle på Guds vegne. Joh. 5,26: "For likesom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv, og han har gitt ham myndighet til å holde dom, fordi han er Menneskesønnen." [Uthevningene ovenfor og nedenfor er gjort av forfatteren.]

Faderen gir og Sønnen mottar! Kristi svært store myndighet er en delegert myndighet - ikke en myndighet han har i kraft av seg selv. Slik myndighet har bare Gud Fader, slik det fremgår av (Mat.28.18): "Meg er gitt all makt i himmel og på jord." Jesus har altså ikke denne makten ut fra egen evne. Han har fått den av Gud Faderen - Han som alene er Gud. Ifølge Joh. 20,17 skal Jesus ha sagt til Maria: ".... Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud." Her sier altså Jesus at Gud Fader også er hans Gud. Og i Joh. 17,3 sier Jesus: "Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud og ham du har utsendt, Jesus Kristus." Og i Joh. 6,57, sier Jesus at han har liv ved Faderen. Er ikke dette ganske entydig?

I de følgende artiklene vil vi fortsette med å spørre hva Talsmannen har å si oss idag på en rekke felter, hvordan dette stemmer overens med Bibelen og med den offisielle kristne læren av idag.

Kjærlighet er langt viktigere enn den rette lære.

Hva sier Talsmannen og Bibelen? (2)
Artikkel 5

Etter en drøftelse av forholdet mellom Gud Fader og Sønnen i forrige artille vil vi nå begynne med spørsmålet om Gud kan være rettferdig? Som tidligere, begynner vi med det Talsmannen sier for deretter å sammenligne med det Bibelen sier.

Kan Gud være rettferdig?
Talsmannen sier at Gud er rettferdig. Det innebærer blant annet at vi har ansvar for våre egne handlinger, og at ingen blir holdt ansvarlig for gjerninger andre har gjort. Åndelige lover sørger for at vi selv må ta konsekvensene av det vi gjør eller unnlater å gjøre. Guds nåde kommer blant annet til uttrykk ved at disse konsekvensene kan bli mildnet eller kanskje falle helt bort.

Og hva sier Bibelen? Rettferdighetsbegrepet i Bibelen gjelder vanligvis mennesker. Det ser ut til at Bibelen kaller de menneskene for rettferdige som i troen på Jesus Kristus angrer den uretten de har gjort, som søker forsoning ved konflikter og motsetninger, som arbeider iherdig for å komme bort fra gjerninger som er imot Guds vilje, som er rause, tilgivende og medfølende overfor andre.

Men utsagn om at Gud er rettferdig, finnes også: (Jes 45,21): "... Det finnes ingen Gud foruten meg, ingen annen rettferdig og frelsende Gud." (Jer 11,20): "Herre, Allhærs Gud, du rettferdige dommer som gransker hjerter og nyrer..." (Rom 1,17): "For i det [nemlig evangeliet] åpenbares Guds rettferdighet, ...." (Rom 3,5): "Men dersom vår urett bare fremhever Guds rettferdighet. ..." (Rom 3,21): "Men nå er Guds rettferdighet åpenbart uavhengig av loven." (Mat 6,33): "Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg." Og (2 Tess 1,6): "For dette er rettferdig i Guds øyne: Dem som volder dere trengsler, skal han gi trengsler til gjengjeld, og dere som lider trengsler, skal han gi lindring sammen med oss."

Dessuten (Rom 3,26): "Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus." I denne korte setningen blir rettferdighetsbegrepet brukt i begge de nevnte betydninger, nemlig om mennesker som kalles rettferdige og om Guds rettferdighet.

Spørsmålet om Guds rettferdighet står sentralt i forbindelse med den såkalte arvesynden og om hvordan det kan ha seg at noen barn kommer vellykket til verden, mens andre har en meget ublid skjebne. Arvesynden kommer vi tilbake til i en senere artikkel. Og barns ulike skjebner kommer vi tilbake til under behandlingen av pre-eksistens i denne artikkelen.

Pre-eksistens
Talsmannen sier at vårt behov for frelse henger sammen med det vi har gjort i en tidligere tilværelse - før dette livet på Jorden. Vi kommer ikke nyskapt til Jorden når vi blir født. Vi har en langvarig fortid som nå - i vår jordiske tilstand - er skjult for oss.

Hva sier Bibelen om dette? Pre-eksistens innebærer altså at vi har eksistert i en annen tilværelse før dette livet på Jorden. Preeksistens fremgår allerede av GT. I Jeremia 1.5 heter det: "Allerede før Jeg skapte deg i mors liv, har Jeg valgt deg." Også (Joh.17.12) peker i den retning: "Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten den ene, som hørte fortapelsen til."

Her sier Jesus at Judas hørte fortapelsen til. Det kan vel ikke bety annet enn at han var et inkarnert vesen fra fortapelsens rike? I (Joh.6.70) er han kanskje enda tydeligere: "Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og én av dere er en djevel." Før Jesus ble tatt til fange, ba han for alle sine, (Joh.17.6 og 16): "De var dine, og du gav meg dem, og de har holdt fast på ditt ord." Og "De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden."

Her sier Jesus at de menneskene Gud hadde gitt ham, ikke var av denne verden, slik Jesus heller ikke var av denne verden. Det kan bety at de øvrige disiplene, i likhet med Jesus, var inkarnerte Guds engler. I (Salm. 58.4) heter det: "Frafalne er de gudløse [allerede] fra morslivet, og løynerne går feil fra fødselen av." Det kan vel ikke gjelde barn uten en fortid? Det heter også i (Ef.1.4) at de - antagelig apostlene og noen til - ble utvalgt før verden ble til. Og i (2. Tes.2.13): "Gud utvalgte dere [brødre som er elsket av Herren] fra begynnelsen av til å bli frelst."

I (Joh.8.23) står følgende: "Han [Jesus] sa til dem: 'Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden. .... " Her sier Jesus at det finnes to verdener, og at menneskene på Jorden tilhører den verden som er kalt "nedenfra". Han kommer fra den verden som her er kalt "ovenfra" og som må være synonymt med Guds rike. Han bekrefter altså det som er sagt på mange andre steder i NT, at han eksisterte i en annen tilværelse før livet hans på Jorden, og at han ble inkarnert og født her på vanlig måte. Sier ikke Jesus her at de han snakker til, også har levet før i "nedenfra-verdenen"? Av dette fremgår også at de ovenfra og de nedenfra er atskilt i det hinsidige, og at menneskene på Jorden er blandet på den måten at noen - antagelig ganske få - deriblant Jesus - kommer ovenfra, mens de øvrige - eller vi andre - kommer nedenfra? Dette er helt i tråd med Talsmannens opplysninger.

Kristenheten har "godtatt" at Jesus eksisterte før verden ble til, og at han dessuten ble menneske i ett og alt. "Godtar" man preeksistens mer generelt, vil det bli mulig å forklare arvesynden, barns forskjellige utrustning og skjebne samt noe så sentralt som frelsen - uten å måtte tillegge Gud og hans lover egenskaper som virker urimelige og frastøtende på søkende mennesker. Dessuten finnes en rekke godt dokumenterte hendelser som tyder på at preeksistens - også ut fra erfaringene til mennesker av vår tid - er et ekte fenomen.

Om den opprinnelige skapelsen
Talsmannen sier at vi opprinnelig ble skapt som rene åndsvesener i en finstofflig og fullkommen verden under utvikling - før den materielle verden ble til. Som nevnt tidligere, var Kristus det åndsvesen som Gud skapte først. Det er bakgrunnen for uttrykket: Guds enbårne sønn. Videre er Kristus den som Gud innsatte som øverste leder for hele skaperverket.

Hva sier Bibelen om dette? "Meg er gitt all makt i himmel og på Jord." (Mat 28,18). "Når han [Gud] så skal føre sin førstefødte inn i verden igjen, sier han: Alle Guds engler skal tilbe ham." (Heb 1,6). Og: "Ham [Sønnen] har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden." (Heb 1,2).

(Joh 17.5): "Og nå ber jeg at du, Far, gir meg den herrlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til." (Se også Joh 17.24). Dessuten (1. Pet 1,20): "Han var bestemt til dette før verden ble skapt ...." Og (Joh 1.10): "Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke."

Ut fra dette eksisterte Jesus (i en finstofflig eller åndelig verden) før den materielle verden ble til. Han ble bestemt for sin frelsergjerning før verden ble skapt. Og (utstyrt med Guds kraft) ble verden sågar til ved ham. Dette innebærer at behovet for frelse oppsto før verden ble til. Og behovet oppsto i og med et syndefall.

Et syndefall
Talsmannen opplyser om dette: I den opprinnelige åndelige og fullkomne Guds verden, som var hierakisk oppbygget med Kristus som øverste leder, oppsto hos Lucifer og noen andre høytstående åndsvesener ønsket om mer. Det var mulig ut fra den guddommelige gave til skapningene som kalles fri vilje. Ønsket materialiserte seg til sist i et opprør mot Guds orden og mot Kristus som øverste leder. Resultatet av dette opprøret ble at de som opponerte mot Guds orden og deres tallrike medløpere, ble utelukket fra "himmelen". Medløperne fikk en fornyet sjanse i den åndelige sfæren som kalles "Paradiset" - en sjanse som de misbrukte.

Styrtet hovmod fører til ondskap. Da ondskap ikke kunne tåles i himlene, ble Lucifer og alle de som støttet ham, utstødt fra Guds eller livets rike og sendt til dødens rike, som ble opprettet for dem som da levde i opposisjon til Gud og derfor utenfor Guds lys. Slik oppsto det onde i tilværelsen, og slik oppsto "dødsriket" - stedet og/eller tilstanden til dem som lever atskilt fra Gud. Syndefallet omfattet store deler av Guds skapninger.

Hva sier Bibelen om dette? I GT finner vi følgende steder som omhandler opprør mot Herren og Gud: (Jes 59,13): "Vi har gjort opprør mot Herren, har fornektet ham og gjort opprør mot Gud." Og: (Jer 2,29): "Hvorfor er dere i strid med meg? Dere har alle gjort opprør mot meg." Dessuten: (Jer 3,13) og (Hos 10,9) - Alle disse bibelstedene synes å referere seg til Israel den gangen, og sier intet om det opprinnelige opprøret. Det står heller ikke mye om dette i NT, men antydninger om syndefallet finnes i noen sitater:

(1.Tim .3.6): "Han [tilsynsmannen i menigheten] må ikke være nyomvendt, for da kan han bli innbilsk og komme under samme dom som djevelen." Her antydes at det var hovmod som felte Lucifer. Og (2.Pet .2.4): "For Gud skånte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i underverdenen (eller avgrunnen), hvor de holdes i varetekt i mørke huler inntil dommen." Og (Ju. 6): "Og de engler som ikke bevarte sin verdighet (eller ikke tok vare på sine høye verv), men forlot sin egen bolig, dem holder han bundet i mørke med evige lenker til dommen på den store dag." Kommentar: Det er verd å merke seg at "evig" her ikke varer evig, men til dommens dag. Antagelig er det oversetteren som her har glemt at det greske ordet "aeon" også kan bety en svært lang tid.

(Ef 2.1): "Dere var engang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av ... den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av dem og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, liksom de andre."

Kommentar: Jordens mennesker var altså del av dødsriket før muligheten for frelse kom. Etter at muligheten for frelse oppsto, er den del av menneskeheten som vet om muligheten for frelse, delt i de som gjør bruk av muligheten her på Jorden, og de andre.



Hva sier Talsmannen og Bibelen? (3)
Artikkel 6

Vi fortsetter her Talsmannens syn på en rekke forhold, og det Bibelen har å si til de samme forholdene.

Om Guds frelsesplan
Ifølge Talsmannen er hensikten med Guds frelsesplan å tilbakeføre den falne delen av skapelsen til Guds rike. I denne planen står det materielle universet sentralt. For sjelene går veien - ved reinkarnasjon - gjennom mineral- plante- og dyreverdenen til menneskestadiet som det høyeste i den materielle verden.

Kristus ble inkarnert som menneske for å åpne veien til Guds rike for alle de falne - de som etter syndefallet var stengt ute fra himmelen - og som av eget valg vil vende tilbake fra "dødsriket" og til "livets rike". Veien er nå åpen, men vi mennesker må selv gå den, noe som kan føre gjennom flere liv her på Jorden.

Hva sier Bibelen om dette? Bibelen omtaler Guds frelsesplan på en rekke steder, slik som i (Ef 1,8-10): "Slik ga han oss all visdom og innsikt, da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, den frie beslutning han hadde fattet om å fullføre sin frelsesplan når tiden var inne: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord [uthevet av forfatteren]." Og i (Ef 3,9): "... og bringe Guds frelsesplan frem i lyset, den hemmelighet som fra evighet av har vært skjult hos Gud, han som skapte alt." Guds plan blir også omtalt i: (1 Tim 1,4) -(Job 38,2) - (Sal 33,11) - (Jes 14,26) - (Åp 10,7) etc.

Talsmannen sier videre at det vi kaller "himmelen" er et komplekst system av åndelige verdener. Disse verdener motsvarer sinnelaget - eller det åndelige utviklingsstadiet - til dem som bor i disse verdener, og hvor Kristus befinner seg øverst i Guds fulle lys.

Bibelen sier om dette: I min Fars hus er det mange rom." (Joh 14,2), mens (Heb 4,14) uttrykker det annerledes: "Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus - Guds sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!" Legg merke til flertallsformen som er uthevet av forfatteren. En annen bibeloversettelse enn de norske bruker flertallsformen oftere, nemlig "Zürcherbibelen" der det i "Fader vår" heter: "Fader vår, du som er i himlene." (Mat 6,9). I 2. Kor. 12.2 fortelles det dessuten at en person ble rykket opp i den trdje himmel.

Ifølge Talsmannen innebærer Jesu frelsergjerning at han åpnet en bro over den uovervinnelige kløften som skilte dødsrikets falne vesener fra Guds rike, en kløft som oppsto ved syndefallet.

Og hva sier Bibelen? Kløften beskrives slik i (Luk 16,26): "Og dessuten er det en dyp kløft mellom oss og dere, slik at ingen kan kommer herfra og over til dere, om de så ville, og ingen fra dere til oss." Og i (Rom 6,10) antydes at det var syndefallets synd Jesus gjorde opp for: "Gjennom sin død gjorde han opp for synden én gang for alle." I (Joh 14,6) uttaler Jesus seg om sin gjerning: "Jeg er veien, sannheten og livet." Kanskje kunne det også ha stått: Veien til sannheten og livet - nemlig veien til Guds rike som han åpnet for alle som vil gå over den?

Frelse synes å bety at man - enten på Jorden eller i det hinsidige - har gått over den broen til Guds rike som Kristus har åpnet. Til det synes troens forutsetninger alene å være tilstrekkelig. Kanskje kan det sies slik at man har åpnet seg for Kristi kjærlighet? Men det betyr ikke at vedkommende er fri for all skyld eller er fullkommen, slik siktemålet er for alle: (Mat 5,48): "Vær da fullkommen, slik som deres himmelske Far er fullkommen." Og (Fil 3,12): "Jeg mener ikke at jeg .... allerede er fullkommen, men jeg jager frem mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus." Frelse synes bare å bety at man har begitt seg over broen på veien til fullkommenheten.

Selv om man altså har begitt seg på veien tilbake til Guds rike, kan veien til fullkommenhet være lang og vanskelig og omfatte nye liv på Jorden. I (Heb 6,9) omtales frelsen som en vei vi må gå: "Men når det gjelder dere, kjære venner, er vi overbevist om at det står bedre til, og at dere er på frelsens vei, selv om vi taler som vi gjør." - Det må vel være den veien som Kristus for alltid og for alle åpnet ved sin frelsergjerning?

Ingen evig fordømmelse
Talsmannen sier at det ikke finnes en evig fordømmelse. Alle falne sjeler vil før eller siden - av egen fri vilje - finne veien tilbake til Gud. Hva sier så Bibelen om dette? Vi siterer to steder:

Først (Tit 2,11): "For Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker." Og: (1 Kor 15,22): "For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver og en i sin orden: Kristus er den første, deretter følger de som hører Kristus til, når han kommer. Så kommer enden, når han overgir sin kongemakt til Gud, Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt, myndighet og velde. For han skal herske som konge inntil Gud 'har lagt alle fiender under hans føtter'. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden. For 'alt la han under hans føtter'. Når det heter alt, er det klart at Gud selv er unntatt fra dette. For han er jo den som har lagt alt under ham. Og når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal værer alt i alle."

Her står ganske mye - også om to forhold som vi har behandlet tidligere, nemlig forholdet mellom Gud Fader og Sønnen. Også her sies det at alt det Kristus har, det har han fått av Faderen som også Kristus selv er underlagt. Ved at Gud skal være alt i alle, sidestilles Kristus på en måte med Guds øvrige skapninger.

Før Gud kan være alt i alle, skal alt - det vil si alle bortsett fra Gud selv - være underlagt Gud, inkludert "døden" som i denne forbindelse må bety Satan, men han skal være den siste som etter en lang, lang vei er blitt fullkommen. Det finnes intet evig helvete - ingen evig fordømmelse ifølge Talsmannen og Bibelen.

Den hellige Ånd
Hva sier Talsmannen om dette sentrale begrepet? Gud er en hellig ånd. Kristus er en hellig ånd. Guds engler er hellige åndsvesener. De himmelske hærskarer består av hellige åndsvesener. De Guds engler som ifølge Bibelen i sjeldne tilfeller har spilt en konkret rolle her på Jorden, er hellige åndsvesener. Talsmannen bruker ikke begrepet Den hellige Ånd i det hele tatt. Dette begrepet gir inntrykk av at det bare finnes én hellig ånd, mens det finnes utallige.

Og hva sier Bibelen? For det første sier Bibelen noe om Talsmannen. Vi gjentar her det vi har sagt tidligere i annen sammenheng, fordi det er så viktig: I (Joh.14.26) gir Jesus disiplene løfte om bistand: "Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere." Og (Joh.15.26): "Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg." Dessuten: (Joh.16.12): "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet." Og: (Joh.16.7): "... Det er godt (det beste) for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom: Synden er at de ikke tror på meg, retten får jeg fordi jeg går til Faderen så dere ikke lenger ser meg, dommen er at denne verdens fyrste er dømt." Og til slutt (Heb 1,14): "Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?" I (Joh. 14.24) omtales Den Hellige Ånd som "han" og ikke som "den". Av alt dette fremgår at med "Talsmannen, sannhetens ånd" betegner Bibelen engler i Guds tjeneste som sendes ut for å hjelpe menneskene på veien tilbake til Guds rike.

Hva vil det si å oppstå fra de døde?
Ifølge Talsmannen betyr det ikke å våkne opp fra den jordiske død. Ut fra Talsmannens opplysninger betyr dette uttrykket å forlate dødsriket - Lucifers rike som også Jorden er en del av: (Joh 14,30): "Jeg [Jesus] skal ikke si mye til dere etter dette, for denne verdens fyrste kommer." Jesus var den første som forlot dødsriket etter å ha beseiret Lucifer i hans eget rike, men uten noengang å ha tilhørt dette dødsriket. "For ned til dødsriket - oppsto fra de døde tredje dag - ...." heter det i trosbekjennelsen. Med sin frelserdåd åpnet Jesus veien tilbake til Guds rike for alle falne sjeler. Å oppstå fra de døde var fra dette tidspunkt mulig, og det betyr å forlate dødsriket over den broen Jesus med sin frelsergjerning bygget over den kløften vi har nevnt tidligere, en kløft som hittil hadde vært uoverstigelig.

I Bibelen synes begrepene frelse og oppstandelse nesten å bli brukt som synonyme begrep. Og det er naturlig. For å oppstå fra de døde innebærer å gå over broen Jesus bygget ved sin frelsergjerning. Og det er også hva det vil si å bli eller å være frelst. Et Guds barn blir både den som er frelst og den som har fått del i oppstandelsen fra de døde: (Luk 20,34): "Jesus svarte dem: '......Men de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, de tar ikke til ekte og tas ikke til ekte. ..... og fordi de har fått del i oppstandelsen, er de Guds barn."

Kirken er alene om å tro på kjødets oppstandelse. Denne forestillingen er antagelig knyttet til (Mat 27,53): "Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene og inn i den hellige by, hvor de viste seg for mange." Dette merkelige utsagnet betyr at noen avdøde mennesker angivelig sto legemlig opp fra gravene sine da gravene deres åpnet seg ved jordskjelvet etter Jesu død på Golgata.

Dette skjedde på langfredag, men først etter Jesu oppstandelse - dvs på søndag - gikk de ut av gravene og viste seg for andre! De sto altså legemlig opp på fredag, men kom først ut av gravene på søndag! Utsagnet er ulogisk , og det kan tyde på at det i denne formen er en forfalskning. Det er også påfallende at denne angivelige hendelsen - som ville vært svært oppsiktsvekkende, hadde den virkelig funnet sted - ikke er nevnt i de andre evangeliene.

I (1. Kor 15,44) sies noe om forholdet mellom det materielle legemet og det finstofflige (eller åndelige) legemet som tilhører de hinsidige verdener: "Det blir sådd et legeme som hadde sjel, men et åndens legeme står opp. For så sant det finnes et legeme med sjel, så finnes det også et åndelig legeme." Og lenger oppe står det: "Det som blir sådd [nemlig det jordiske legemet], er forgjengelig, men det som står opp [nemlig det åndelige legemet], er uforgjengelig."

Guds allmakt
Talsmannen sier at Gud er allmektig. Men det betyr ikke at Gud kan gjøre det som i seg selv er umulig. Også for Gud er 2 + 2 = 4, verken mer eller mindre. Han kan ikke endre på det. Vi har også sett at skapningenes frie vilje begrenser Guds allvitenhet. Hans allmakt kan heller ikke endre på dette, fordi det er en umulighet i seg selv: Det ene utelukker nødvendigvis det andre. Som behandlet tidligere, er grunnen den at hvis Gud hadde visst med ufravikelig sikkerhet hva en person vil gjøre i fremtiden, da er vedkommende selvsagt bundet til å gjøre det Gud vet på forhånd. Hvor er da viljens frihet?

Gud bruker heller ikke alltid sin allmakt. Således kunne han tvinge sine skapninger til å leve mer i samsvar med hans vilje. Grunnen til at Gud ikke gjør det, sier Talsmannen, er at Gud aldri griper inn i de enkelte skapningenes frie beslutninger. Derfor lar han så mye skje, selv om det skjer mot hans vilje. På samme måte lar han skapningene selv velge veien tilbake til Guds rike. Gud tvinger ingen tilbake.

Hva sier så Bibelen om dette? Bibelen betegner Gud som den Allmektige, men utdyper ikke hvordan allmakten skal forstås. Begrepet "Guds allmakt" finnes ikke i Bibelen.



"Kirkens" lære i lys av ovenstående (1)
    Artikkel 7

På en rekke områder har vi nå sett hva Talsmannen sier, og i hvilken grad det stemmer overens med Bibelens utsagn. Vi skal nå ta for oss de samme områdene, se hva "kirken" lærer og sammenligne det med det ovenstående.

Treenighetslæren og forholdet mellom Gud Fader og Sønnen
Mens Talsmannen og Bibelen lærer at bare Gud Fader er gud, har kirken læren om Den treenige Gud. Treenigheten er en kirkelig konstruksjon som har medført mye diskusjon. Begrepet finnes ikke i Bibelen(!), og man kan spørre hvorfor det er innført. Som kjent går treenighetslæren ut på at Faderen er Gud, Sønnen er Gud og Den Hellige Ånd er Gud. Likevel utgjør de ikke tre guder, men én Gud. Det er vanskelig å forstå hvorfor kirkens menn i tidligere tider har innført en slik lære. Og det er enda vanskeligere å forstå at den i vår tid blir opprettholdt. For det finnes ikke noe godt grunnlag i Bibelen for å innføre og å opprettholde denne læren. Den bekreftes heller ikke av Talsmannen.

Hvordan kan treenighetslæren forenes med (Rom.16)?: "Ånden selv vitner sammen med vår ånd og sier at vi er Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, såsant vi lider med ham; ..." Enhver som leser NT med et åpent sinn, vil finne mange steder som viser at bare Gud er gud. Hva med Getsemane, hvor Jesus av angst ber Faderen - om mulig - å la denne prøvelsens kalk gå ham forbi. Og ropet på korset: Min Far - hvorfor har du forlatt meg? Utsagnet innebærer at Jesus inntil da hadde hatt en nærmest kontinuerlig kontakt med Gud Fader. Denne kontakten var - i den ytterste nød - blitt borte uten at Jesus skjønte hvorfor. Hvordan kan dette forklares ut fra treenighetslæren? Også logisk sett er denne læren en umulighet fordi 1+1+1 ikke = 1, men 3.

Begrunnelsen for læren om treenigheten må antagelig være Jesu gjentatte utsagn om at Han og Faderen er ett. (Joh.17.11): "Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, liksom vi er ett." Og: (Joh.17.21): "Jeg ber at de alle må være ett, liksom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, liksom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett." Ifølge (Joh.14.20) sa Jesus til disiplene: "Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere."

Men han sier også at han på samme måte er ett med dem som kommer til tro på ham, (Joh.17.20): "Jeg ber ikke bare for dem [disiplene], men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg. Jeg ber at de alle skal være ett, liksom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg."

Det å være ett, er altså ikke bare et forhold mellom Far og Sønn. Det favner også disiplene og de mennesker som gjennom disiplenes arbeid kommer til å tro på Jesus. Andre skriftsteder peker i samme retning, slik som: (Joh.14.11 og 14.20). Som vi ser, favner begrepet "å være ett" langt videre enn forholdet mellom Gud og Kristus, og kan derfor ikke begrunne en treenighetslære. Alt dette er i tråd med det Talsmannen meddeler.

Guds opprinnelige skapning
Talsmannen lærer at alt Gud skaper er fullkomment. Det forhold at det eksisterer så mye nød og så mange ufullkommenheter og urettferdigheter i verden idag henger sammen med at vi har en fortid før dette livet på Jorden, og at vår tilstand og skjebne i betydelig grad er en følge av vårt tidligere liv før dette livet på Jorden - en skjebne i form av noe vi må gå igjennom eller har valgt å påta oss. Vårt behov for frelse henger sammen med vår deltagelse i det nevnte syndefallet for uminnelige tider siden - slik det er beskrevet tidligere. Vi bærer bare ansvaret for våre egne handlinger.

Hva sier kirken til dette? Vi kommer nyskapt til verden - uten en fortid. All uretten og urettferdigheten tilbakeføres til den såkalte arvesynden. Den innebærer at noen må lide for det andre har gjort eller har unnlatt å gjøre. Etter menneskelige begreper er dette urettferdig. Likevel er det en angivelig rettferdig og kjærlig Gud som gjør det. For mange mennesker er dette en selvmotsigelse og derfor en umulighet. - Lenger nede skal vi diskutere Guds frelsesplan, men før vi gjør det, vil vi se nærmere på:

De to dødsbegrep
Det nye testamentet (NT) bruker dødsbegrepet i to sammenhenger, og det er viktig å holde dem fra hverandre de tallrike stedene i NT det er aktuelt. I Johannes Åpenbaring (Å.2.10) finner vi: "... Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets krone. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død." Her brukes begge dødsbegrep. For å holde dem fra hverandre bruker teksten uttrykket "den annen død".

Den førstnevnte døden er åpenbart den jordiske død som alle mennesker skal igjennom. Er man trofast mot Gud helt inn i (den) døden, unngår man den annen død. Den består da åpenbart i å være utro mot Gud, bevisst å vende Gud ryggen, å komme i opposisjon til Ham. Da har man begått "dødssynden" - da har man plassert seg selv i dødsriket. Ved troskap oppnår man derimot livets krone i det hinsidige: Man lever om man enn dør (Joh. 11,25). Man lever et bevisst liv i livets - det vil si Guds rike. I motsatt fall dør man til den del av det hinsidige som er kalt dødsriket. Man er død i dobbelt forstand, fysisk og åndelig. Men det er også mulig å leve på Jorden i opposisjon til Gud. Da er man (åndelig) død, selv om man (fysisk) lever på Jorden. (Mat. 8,22): "Men Jesus svarte: Følg du meg, og la de døde begrave sine døde."

Mens NT bruker to dødsbegrep, eksisterer hele tre begrep for å leve. Alle tre blir belyst av ovenstående: Det første gjelder det vanlige (fysiske) livet her på Jorden. Men som nevnt, kan man samtidig være åndelig død, fordi man er i opposisjon til Gud. Dessuten lever man åndelig, hvis man lever i Guds lys. (1.Joh. 3,14): "Vi vet jo at vi er gått over fra døden til livet, vi som elsker brødrene. Den som ikke elsker, er fremdeles i døden." og (Rom. 6,13): ".... Dere var jo døde og har fått liv!" Da lever man altså i dobbelt forstand, både fysisk og åndelig. Det tredje livsbegrepet henger sammen med at livet er bevisst. I alle tilfellene dreier det seg om bevisste vesener. Selv de som både er fysisk og åndelig døde, som altså oppholder seg i dødsriket, lever i den betydningen at de er bevisste vesener med evne til å tenke og å oppleve den gru som er beskrevet så mange steder i NT. I mange prekener blir ikke disse begrepene holdt godt nok fra hverandre med den følge at budskapet blir uklart.

Guds frelsesplan
Ifølge Talsmannen tar Guds frelsesplan sikte på å tilbakeføre alle de falne skapningene både i den materielle verden og i det hinsidige til sitt rike, slik at den opprinnelige, fullkomne tilstanden blir gjenopprettet. Det kan ta veldig lang tid, for Gud overlater det til den enkeltes frie vilje å begi seg på vegen tilbake til sitt opprinnelige, himmelske hjem - over den broen Kristus har bygget ved sin frelsergjerning.

Ved denne frelsergjerningen ble den ene synden - "dødssynden" eller synden til døden - tilgitt, slik det også fremgår av (Rom 3,22): "Dette er Guds rettferdighet som blit gitt ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Jesus Kristus."

Det kan ikke bety at vi derved forvandles tilbake til den opprinnelige, fullkomne tilstanden. Vi må selv gå den smale og vanskelige veien tilbake. Frelsen fritar oss ikke fra det, men vi får Guds hjelpende hånd på veien. Til dette sier (Mat 7,13): "Gå gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den." Ifølge Talsmannen har Jesus ikke tatt på seg alle våre synder, slik kirken lærer - bare "dødssynden" som vi bærer på fra syndefallets dager.

Jesus har altså gjennom sin frelsergjerning ikke tatt på seg all vår skyld/synd - bare den ene: han har befridd oss fra dødssynden, slik at det nå finnes en vei for oss tilbake til Guds rike. Alle de andre overtredelser og feiltrinn som vi gjør på vår vei, må vi svare for selv. I Bibelen finner vi også utsagn som peker i samme retning (1 Joh 5,17): "All urett er synd; men all synd fører ikke til død." Også bønnen "Fader Vår" hjelper oss å forstå dette - (Matt 6,12): "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere." Her forbinder Jesus vår tilgivelse av dem som står i gjeld til oss med Guds tilgivelse av vår skyld overfor Ham.

Hva sier så Bibelen ellers om frelsen? (Ef 2,5) sier: "For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, slik at ingen skal rose seg." Dessuten (Apg 2,21): "Og hver den som påkaller herrens navn skal bli frelst." Og: (Rom 10,9): "For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er herre og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst." Og (Tit 3,5): "Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig; ..."

Men ifølge noen bibelsteder kreves også en innsats, at vi må gå frelsens vei: (Hebr 6,9): "Men når det gjelder dere, kjære venner, er vi overbevist at det står bedre til, og at dere er på frelsens vei ... For Gud er ikke urettferdig, så han glemmer det dere har gjort og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å gi hjelp til de kristne, nå som før." Og: (Fil 2,12): "Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer når jeg er borte, og arbeid på deres frelse med frykt og beven." Dessuten (Mat 10,22): "Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld, men den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst." (1 Pet 2,2): "Som nyfødte barn skal dere lengte etter den ekte, åndelige melk, så dere kan vokse ved den til frelsen er nådd."

Andre steder legges det mer vekt på gjerninger: (2. Pet. 1,5): "Derfor må dere sette alt inn på at troen viser seg i rett liv ..." Og: (1.Joh.3.10): "Den som ikke lever rett og elsker sin bror, han er ikke av Gud." Og (1.Pet.1.17): "Dere påkaller Gud som far, han som uten å gjøre forskjell dømmer enhver etter hans gjerninger." Dessuten (Jak 2,14): "Mine brødre, hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? ... Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død." Og litt senere (20): "Vet du ikke, du uforstandige menneske, at tro er til ingen nytte uten gjerninger." Og (24): "Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro. Og (26): "For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger." Det finnes også en rekke andre bibelsteder om dette, slik som (Joh.5.24 og .3.36) - (Mat.7,24 og 18.3) - (Luk. 3,8 og 10.27) - (Kol.3.5) etc.

Også Jesus uttaler seg på en rekke steder om hvem som vil bli frelst, det vil si hvilke forutsetninger som vil være tilstrekkelige for å oppnå frelse. At det er en sammenheng mellom tro og gjerninger, fremgår også av (Mat.16.27): "For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort." Og til slutt (Mat. 19,17): Jesus sa til den rike mannen: "Men vil du gå inn til livet, så hold budene."

Selv om dette siste synes ganske entydig, gir Bibelens utsagn totalt sett på dette området et noe uklart bilde. Det ser ut til at de som har skrevet og/eller har oversatt tekstene, ikke har holdt to forhold godt nok fra hverandre. Det første gjelder frelse i den betydning at man har gått over den broen Jesus laget i og med sin frelsergjerning - broen over den tidligere uovervinnelige kløften som omtales i (Luk 16,26): "Og dessuten er det en dyp kløft mellom oss og dere, slik at ingen kan kommer herfra og over til dere, om de så ville, og ingen fra dere over til oss."

Den andre betydningen gjelder veien derfra og til fullkommenhet. For å oppnå frelse i den første betydningen kreves troen på Jesus Kristus. For å oppnå frelse i den andre betydningen, må man gå den smale vei i lydighet og med gjerninger i samsvar med troen. Dette forutsetter en himmel med svært mange "boliger", slik Talsmannen sier at det er.

Hva sier kirken? Spørsmålet om man blir frelst ved troen alene har vært et stridstema fra reformasjonens tid og kanskje før det. Men det ser ut til at man idag er blitt stående ved det syn at man blir frelst ved troen alene. Samtidig mener man at den som er frelst kommer til himmelen - underforstått himmelens lyse og lykkelige sfærer når man dør. Mange finner det svært urettferdig og nærmest utrolig at mennesker som f.eks. har levd et kriminelt liv, skal bli frelst og likestilt med et gudfryktig menneske hvis han bare omvender seg på dødsleiet.

Talsmannen sier da også, at slik er det ikke. Med bakgrunn i ovenstående bibelsitater kan det heller ikke være grunnlag i NT for å si at "troen alene" frelser. Gjerningene er en del av troen. En tro uten gjerninger, er ingen tro. Ifølge Talsmannen må også den frelste bære konsekvensen av sine gjerninger, bortsett fra den ene "dødssynden". Vi står alle under Guds rettferdighet, men også under hans nåde.




"Kirkens" lære i lys av ovenstående (2)

Siste artikkel (nr. 8)

Ingen evig fordømmelse - alle vil med tiden finne veien tilbake
Hva bygger kirken sitt syn på, når den lærer at det finnes et evig helvete? Våre bibeloversettelser har flere steder som peker i den retningen, slik som: (Mat 25,41): "Deretter skal han si til dem på venstre side: 'Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort istand for djevelen og hans engler." Og (Mat 25,46): "Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv." Og (2. Tes 1,9): "Deres straff blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt." Dessuten: (Jud 6): "Og de engler som ikke tok vare på sitt høye verv, men forlot sin egen bolig, dem holder han bundet i mørke med evige lenker til dommen på den store dag."

Her spiller oversettelsen av det greske ordet aeon en sentral rolle. Ordet oversettes ikke alltid med evig. Men i forbindelse med straff og helvete blir det oversatt med evig - selv om aeon også kan bety et langt, men avgrenset tidsavsnitt, slik det fremgår av det siste eksempelet, hvor de "evige" lenkene bare varer til "den store dag". På dette grunnlag forteller våre NT-oversettelser om et evig helvete, om en evig straff. Som vist ovenfor, kommer man på denne måten i konflikt med Bibelens og Talsmannens utsagn om at alt vil bli tilbakeført til Gud. Det finnes ikke et evig helvete.

Preeksistens - reinkarnasjon
Talsmannen sier at pre-eksistens og reinkarnasjon - eller gjenfødelse på Jorden - er to ekte fenomen. Pre-eksistens betyr at vi har levd som individer i en åndelig sfære før vi ble inkarnert som menneske her på Jorden. Pre-eksistens var til å begynne med del av den kristne lære, inntil den ble avskaffet på konsilet i Konstantinopel så sent som i år 553.

Også enkelte erfaringer i moderne tid tilsier at reinkarnasjon - og dermed også pre-eksistens - er reelle fenomen. Selv den katolske pater Olav Müller må i et notat på internett innrømme at det finnes enkelte tilfeller som "verken lar seg forklare eller bortforklare" som han uttrykker det. Men denne paterens forestilling om reinkarnasjonen stemmer ikke helt overens med Talsmannens. Det er ikke slik at "sjelen" kaster kroppens hylster av seg ved den jordiske døden, for deretter straks å gå inn i en ny barnekropp ved et barns fødsel. Etter døden kan "sjelen" - eller det finstofflige mennesket - oppholde seg i hinsidige sfærer i kortere eller lengre tid før det igjen går inn i en ny inkarnasjon.

Bibelen sier bare indirekte noe om dette. Men reinkarnasjonen kan gi en rekke utsagn i Bibelen menig: (Mat 7,13): "Gå gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den." Ved at vi får flere muligheter gjennom flere liv vil likevel alle med tiden finne hjem slik hensikten med frelsesplanen er. Og (Mat 26,52): "Stikk sverdet på plass igjen, sa Jesus til ham [Peter]. For den som griper til sverd, skal falle for sverd...." Vanligvis vil dette ikke skje i samme liv, slik at flere liv må til for at utsagnet skal kunne oppfylles.

Hva ligger bak de kristne kirkers innbitte kamp mot at reinkarnasjon skal være et reelt fenomen? Det er klart at reinkarnasjonen både utfordrer kirkens makt og flere sider ved kirkens lære, og dette er vel noe av bakgrunnen for kirkens motstand. Den søkes begrunnet i Bibelen, særlig gjennom (Heb 9,27): "Og like så visst som det er menneskets lodd å dø en eneste gang og deretter bli dømt, så er også Kristus blitt ofret én gang for alle ..."

Det kan her være tvil om hva som er riktig oversettelse eller utvalg av tekstfragment. Blir det lille ordet "er" satt i sin fortidsform i den første setningen, blir teksten som følger: "Og like så visst som det var menneskets lodd å dø en eneste gang og deretter bli dømt, så er også Kristus blitt ofret én gang for alle ..." Denne teksten sier at det var menneskets lodd å dø den ene gangen ved syndefallet, og så ta dommen - nemlig atskillelsen fra Gud med alle dens følger. Deretter: For å gjenåpne veien til Guds rike for de falne, ble så Kristus ofret én gang. Denne teksten får da en klar mening som ikke har noe å gjøre med ja eller nei til reinkarnasjon.

På en måte er kirkens motstand mot reinkarnasjonen likevel litt merkelig - for reinkarnasjonen får flere vanskelige punkter i kirkens lære til å falle bedre på plass. Det gjelder hvorfor mange (nyskapte) barn er godt utrustet, mens andre er svake, noen får det godt, mens andre må lide osv. - et forhold vi straks kommer tilbake til. Det samme gjelder også arvesynden. Og hvorfor ha noe imot reinkarnasjonen som i det lange perspektiv og av Guds store nåde gir oss flere muligheter?

Guds rettferdighet og allvitenhet
Forestillingen om at vi kommer "nylagd" til verden, skaper lett problemer for tenkende mennesker. Hvordan kan det ha seg at Gud skaper noe som ofte er svært ufullkomment? Hvordan kan det ha seg at noen barn er begavet, noen kommer med svake evner, noen med sykdommer og skader. Noen kommer til gode foreldre, andre til dårlige. Kan det være rettferdig? Og Gud skulle jo være rettferdig? Hvordan kan man forklare de mange tragiske barneskjebner, hvis man mener at hvert barn kommer nyskapt til verden for aller første gang?

Mange mennesker får også problemer når kirken lærer at Gud er allvitende i den forstand at han kjenner hele fremtiden fullt og helt. Samtidig lærer man at det finnes et evig helvete med evig pine, selv om dette er tonet noe ned i våre dager. Hvorfor blir dette så vanskelig? Fordi Gud ut fra en slik lære skal ha skapt mennesker som han med sikkerhet visste ville havne i helvete til evig tid. Og så prøver man samtidig å la menneskene tro at det er en kjærlig Gud som gjør noe slikt! Er det rart at tenkende mennesker avviser dette?

Men dette synet skaper enda flere problemer: Selv om vi kommer "nylagd" så og si fra Guds hånd, så skal vi angivelig ha behov for å bli døpt som barn for ikke å gå fortapt, hvis vi dør tidlig. Dette innebærer at Gud skaper noe som er dømt til fortapelse, hvis foreldrene ikke får barnet døpt. Da Gud er allvitende, vet han om de barn som ikke blir døpt. Likevel skaper han dem, selv om han angivelig skulle vite at de vil gå evig fortapt. Hvor er her Guds kjærlighet? Og hvor er Guds rettferdighet, når han angivelig dømmer små barn så hardt, fordi foreldrene har latt være å døpe dem? Hvordan kan dette synet på Guds allvitenhet kombineres med menneskenes fri vilje, deres ansvar, skyld og straff? Dette gjør det enda vanskeligere å se at dette kan henge sammen.

Den såkalte arvesynden blir også problematisk, hvis man tror at mennesket ikke har en fortid i andre tilværelser når det kommer til Jorden. Arvesynden leses blant annet ut av følgende tekster i GT, (Mos.5.9): Herren sier til Moses på Sinai: "Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud." Og (Mat.23.36): "Sannelig, jeg sier dere: Alt dette skal ramme denne slekt." Man får inntrykk av at barna skal lide for fedrenes synder, og det i flere slektsledd. Gud må jo være urimelig og urettferdig når - eller hvis - han gjør slikt?

Men Bibelen sier også at barna ikke lider for fedrenes synder. (Esek.18.17): "Han skal ikke dø fordi hans far har syndet. ... Dere vil kanskje spørre: Hvorfor skal ikke sønnen bære farens skyld?' Jo, sønnen har gjort det som er rett og rettferdig; han har holdt mine forskrifter og levd etter dem. Derfor skal han beholde livet. Den som synder, han skal dø. Men en sønn skal ikke bære farens skyld, og en far skal ikke bære sønnens skyld."

Når de ikke lider for fedrenes synder, hvorfor lider de da? Det betyr kanskje at de lider for sine egne synder fra sin egen fortid, slik at foreldrenes straff består i at de får barn som vil måtte lide som følge av sin egen fortid. Men det kan også tenkes at et foreldrepar har påtatt seg en slik oppgave frivillig før de kom til Jorden. Men dette forutsetter preeksistens. Foreldrenes gener påvirker nok barnets legeme i betydelig grad. Men hvilket finstofflig barn som skal inkarneres i dette barne-fosteret, bestemmes av andre instanser. Det finnes ingen arvesynd på den måten flere kristne kirkesamfunn hevder. Vi bærer bare ansvaret for egne handlinger ifølge Guds plan for menneskenes gjenforening med Ham Selv.

Det oppleves også som urettferdig at mennesker som har mye på samvittigheten, skal bli frelst på linje med dem som har trodd på Gud og levd i samsvar med Kristi lære et helt liv, hvis de kort tid før sin død bekjenner seg til Kristus. Denne del av kirkens lære får da heller ikke Talsmannens tilslutning i denne formen, slik vi har vært inne på tidligere.

Guds allvitenhet kan altså ikke være slik at han kjenner fremtiden med ufravikelig sikkerhet. Det ville utelukke frihet i viljen, ansvar og meningen med straff og frelse. Forhold som avhenger av skapningenes vilje, kan da heller ikke - med ufavikelig sikkerhet - være kjent på forhånd av Gud. Det viser skriften både i GT og NT. At Gud med stor grad av treffsikkerhet likevel kan si på forhånd hva den enkelte vil gjøre i en gitt situasjon, er en annen sak. Det er en prognose, som kan slå feil. All prøving av menneskene ville være meningsløs, hvis det ikke var slik. Heldigvis sier også skriften forholdsvis klart at det er slik det må oppfattes.

Guds allmakt
En gutt spurte engang religionslæreren om Gud kunne lage en stein som var så stor at han selv ikke kunne løfte den? Spørsmålet illustrerer kirkens dilemma når det gjelder Guds allmakt som formidles uten den forklaring Talsmannen gir. Problemer oppstår også når menneskene ikke får vite at Gud ikke griper inn i den enkelte skapnings avgjørelser. Det er også bakgrunnen for at syndefallet kunne oppstå.

Mange spør seg da: Kan det virkelig eksistere en kjærlig og allmektig Gud når det skjer så mye vondt i verden? Hvorfor griper han ikke inn og rydder opp? Hvorfor han gjør det slik, kan man ha private meninger om. Men at han gjør det slik, forklarer ikke hvorfor det som skjer, får skje. Det er lett å overføre våre menneskelige tanker på denne langt større problemstillingen. For vi tenker lett: Har jeg makt til å forhindre noe jeg ikke liker, så forhindrer jeg det. Men - ifølge Talsmannen gjør Gud det annerledes - slik vi lett kan og har kunnet observere det i verden til alle tider.

Finnes engler?
Engler dukker opp i kirken i forbindelse med jul og påske. Men hvor er de i ellers, og hva gjør de? Har kirken vendt seg bort fra englene, eller sågar "avskaffet" dem? På den annen side ber vi fortsatt "La ditt rike komme til oss." Er det ikke englene som utgjør Guds rike - de himmelske hærskarer - som vi ber skal komme til oss?

En norsk biskop ble nylig spurt av en journalist om han trodde at det finnes engler. Behendig unngikk han å svare ja eller nei på spørsmålet. Hva skal man da tro? Når en biskop ikke tror at engler finnes, hvilken tillit kan han da ha til bibelens utsagn, hvor det finnes så mange beretninger om engler - både i GT og NT? Men Talsmannen bekrefter englenes eksistens og forteller om deres utrettelige virke til hjelp og støtte for dem som ber om det.

Hva med de som aldri fikk høre om frelsen ved Jesus Kristus?
Også her har kirken et problem. Ut fra deres lære vil disse gå fortapt. Med det sier man at Gud skaper en mengde mennesker bare for - ved deres død - å sende dem i fortapelsen. Hvordan kan menneskene opprettholde bildet av en kjærlig, vis og rettferdig Gud når kirken lærer dem dette?

Talsmannen - som ifølge Jesu ord skulle fortelle mye som menneskene dengang ikke kunne bære (Joh 16,12) - gir et helt annet bilde av hvordan Gud har ordnet dette. Det finnes nye muligheter og også opplæring i det hinsidige.

Alt i alt finner vi at "kirkens" kristendom avviker fra Bibelens og Talsmannens kristendom på en rekke vesentlige punkter. Talsmannens lære er en kristendom uten de urimelighetene og selvmotsigelsene som kirkens lære sliter med. Talsmammens lære er kjennetegnet av klarhet og kjærlighet.

Behov for en ny reformasjon
Denne artikkelserien tyder på at det er behov for en ny reformasjon. Dessuten finnes det mange tegn på at kristendommen her i landet befinner seg i en krise. Volden tiltar, normer oppløses, og kirken synes etter hvert å spille en mindre rolle i samfunnet. Kirkene blir lite besøkt, på tross av at den religiøse søkningen i samfunnet synes stor. Uenigheten om visse lærespørsmål går helt opp til bispekollegiet. Det går også et skille mellom dem som gir bibelens tekster prioritet, mens andre relativiserer; søker å forklare Bibelen ut fra det som skjedde i Midtøstens kultur dengang for lenge siden. For dem blir historikernes og naturvitenskapens utsagn tungtveiende. På den annen side finnes visse bestrebelser i retning av å forene en splittet kristenhet. Men de går bare langsomt fremover, og det man er blitt enige om, tolkes gjerne forskjellig av de forskjellige gruppene straks man er blitt enige om formuleringene.

I forfjor høst ble en rapport fra kirkelig hold offentliggjort som reflekterer over denne situasjonen og hva som eventuelt bør gjøres. (Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid. Betenkning til Kirkemøtet 1999,) En av konklusjonene går ut på at kirken må være mer åpen for å se på hva den eventuelt gjør feil. Og da tenker man ikke på å få mer rytmer og ungdomskultur inn i kirkene, men på mer grunnleggende forhold. "For at nytt liv skal vokse frem, må noe dø. Forandring og nytt liv blir ikke til uten smerte, bot og vanskelige valg. Guds skapende ånd kan ikke komme inn der det allerede er fullt. Kanskje er det viktigste spørsmål for vår kirke ved inngangen til et nytt årtusen: Hva må vi gi avkall på, hva må vi slippe fra oss for at det kan skapes en kirke som lever ved og av kilden?"

Det kunne i første omgang tyde på at de reformerte nå kan være mer moden for en ny reformasjon, og at de - etter den ene reformasjonen - ikke er like stivnet som den kirken de gikk ut fra. Den nevnte rapport kunne tyde på at man ikke tror man er ufeilbarlig, og at man bør diskutere vanskelige spørsmål mer åpent. men nærmere undersøkelser har vist at de forandringer man kan være innstilt på, ligger på et langt mer overfladisk plan. Jeg er klar over at en slik fri resonering som er foretatt i denne artikkelserien, ikke er vanlig og kan vekke følelser hos noen. Men må man ikke godta slik tenkning knyttet til bibelens utsagn og ånd for å komme ut av den bakevjen kirken er kommet inn i? Og må man ikke nå godta - med takk og glede(!) - at Guds Talsmann også vil tale til oss idag?


                                           ***


Tilbake til hovedsiden