Hvordan barn kan lære om seg selv

Nedenfor vil du finne en rekke fortellinger om hvordan barn (og voksne) kan lære om seg selv - om sin egen psyke: 1 Ole og vennene hans oppdager sansene sine - 2 Med læreren i skogen - 3 Om å se, tenke og føle - 4 Barna lærer mer om sansene sine - 5 Da barna balanserte egg - 6 Ordene og virkeligheten - 7 Ekkoet i Undringsdalen - 8 Om å forstå - 9 Mannen som bar på fortiden - 10 Om å sammenligne - 11 Ole er igjen i Undringsdalen - 12 Virkeligheten og tidens dimensjon (kommer).

1 Ole og vennene hans oppdager sansene sine
Ole var en liten gutt som bodde i et rekkehus i skogkanten. Stort sett var han som alle andre, men på én måte var han annerledes. Han var så nysgjerrig og ville finne ut alt mulig - hvordan det var i hulene mellom de svære steinene i uren borti skogen, hvordan insektene hadde gjemt seg under sprekkene i barken på trærne, hvordan verden så ut fra toppen av det store treet der borte og mye, mye mer. Ja, når det gjalt å finne ut, var han umettelig.

En dag hadde han et rart påfunn. Han ville finne ut mere om sansene sine. Bestemor hadde en liten figur med tre små aper på bokhyllen som de hadde sett på sammen. Den ene apen holdt seg for øynene, den andre for ørene og den tredje for munnen. Og nå fikk Ole med seg lekekameratene sine - Peik, Skule, Åse og lille Agnes - for å gjøre som apene og se hva som skjedde.

Først holdt de seg for ørene og lyttet. Fuglesangen forsvant. Og det gjorde suset fra skogen også. Men det var ikke slik at de ikke hørte noen ting, slik de trodde til å begynne med. De hørte en rar susing. Og hørte de riktig godt etter, merket de hvordan hjertet banket i kroppen. Slik skjønte de at de ikke bare kunne lytte utover - til skogen og fuglene, men også innover - til det som skjer inne i dem.

Da de holdt for øynene, ble det ganske mørkt, og det var jo ikke så gøy. Men før de rakk å ta bort hendene fra øynene, hadde de lagt merke til at alle lydene som kom inn gjennom ørene virket sterkere, og de la også bedre merke til kroppen, at den satt på gresset og at solen varmet på de bare armene. Det var som om de andre sansene ble sterkere når de holdt for øynene og ikke kunne se.

Nå var turen kommet til munnen som de skulle holde igjen. Hva skjedde da, mon tro? Da kunne de ikke prate og le. Men det hadde de jo ikke gjort mens de hadde holdt for ørene og øynene heller, oppdaget de og undret seg. Det var fordi de hadde vært så opptatt av å finne ut hva sansene fortalte dem.

"Hva holder dere på med?" sa plutselig en mann som var kommet ut av skogen. "Det der var et morsomt påfunn som dere kan lære mye av, sa han. Hvis dere vil, kan vi sammen gjøre noen andre ting også." Og det ville de. "Vi har ikke bare sanser utover" sa mannen, "slik som syn, hørsel, lukt, smak og følelser. Vi har også sanser innover. Hvis dere gjør som jeg sier, skal vi oppdage én av de sansene som vi har inne i oss."

"Først lukker dere øynene, og så kan dere holde kroppen akkurat som dere vil. Dere kan ligge på maven, sitte på huk, stå oppreist med utstrakte armer, hva som helst, akkurat slik dere selv vil, men hele tiden uten å åpne øynene." Og det gjorde de. Ole, Peik og de andre så underlige ut der de sto, satt og lå med lukkede øyne i de underligste figurer på gressvollen.

Men det var det jo bare mannen som så - og så mor da - som var kommet for å se hva de holdt på med. "Nå kan først Peik fortelle hvilken stilling han har valgt", sa mannen, "men uten å åpne øynene". Og Peik sa ganske riktig at han satt på huk med utstrakte armer. Det så han selv også, for nå kunne han åpne øynene. Også de andre sa helt riktig hvilken stilling de hadde valgt for kroppen sin. Det kunne de se selv da de åpnet øynene. Og mor og mannen hadde jo også sett det. "Nå har dere lært noe om den sansen som sier oss hvordan vi holder kroppen vår", sa mannen. "Dere visste det gjennom denne sansen, og derfor var det ikke nødvendig å bruke øynene. Ved å prøve oss frem", sa mannen, "kan vi lære både det ene og det andre om oss selv."

"Hvordan tror dere astronautene føler det - de som svever oppe i verdensrommet," spurte mannen. "Jeg tror de føler seg veldig lette og frie. Litt av det samme kan dere også oppleve, hvis dere har gått med en tung ryggsekk lenge, og så tar den av. Det kan dere prøve en gang. Da blir dere veldig lette og føler nesten at dere svever. "Men", sa han "vi har flere sanser inne i oss. De vil dere oppdage etter hvert, hvis dere gir akt på dem og lytter innover."

2 Med læreren i skogen
Ole og vennene hans hadde nettopp begynt å lære om bokstavene og hva forskjellige ting heter. En dag hadde læreren tatt dem med ut i skogen og fortalt hva plantene, blomstene, trærne og steinene het. Da var Ole våkent med, han som alltid ville lære og finne ut ting. Og her var noe nytt og spennende å legge merke til. Mens han før bare hadde sett blomstene slik de var, så hadde nå navnene skjøvet seg mellom blomstene og han. Navnet kom på en måte i veien for blomsten. Når han nå så på blomstene, var det straks noe i han som sa hva blomsten het, at den var blå eller gul eller rød, at den var pen, at den var stor eller liten. Det hadde Ole visst før og, men uten å tenke det. For blomsten hadde jo vært der, slik den var. Og som med blomstene var det med trærne og steinene og. Alle ordene som kom i tankene, skjøv seg imellom, slik at han mere tenkte på blomstene og steinene enn å se på dem.

Ole syntes det var underlig. Nå kunne han lettere snakke om det han så, fordi han kunne sette navn på det, og de andre kjente igjen navnene. Det mente han var fint. Men på samme tid hadde han ikke den samme kontakten med trærne, steinene og blomstene som tidligere, syntes han. For straks han så dem, så dukket disse navnene opp i tankene og alt det læreren hadde fortalt om dem. Ole visste ikke om det var bra eller leit, kanskje litt mer leit enn bra. For han syntes han hadde mistet noe og.

Men en dag oppdaget Ole at han av og til kunne se på blomstene slik som før, hvis han bare så på dem slik han hadde gjort tidligere, våkent og undrende. Da hadde han igjen den samme kontakten med blomstene, trærne og steinene uten at ordene skjøv seg imellom. Da var det ikke noe mellom han og blomstene, ingen tanker, ingen ord, ikke noe navn, og det syntes han var fint. Fargene ble liksom klarere da, og godlukten også. Og han bestemte seg for at det skulle han ta vare på. Da kunne han jo begge deler, både ordene, slik at han kunne snakke om alt. Og - hvis han ville - kunne han også se blomstene slik de virkelig var.

3 Barna lærer mer om sansene sine
Mor hadde lagt merke til hva mannen i den første fortellingen hadde sagt, og hun lurte på hvordan barna kunne finne ut mer om sansene sine. Det måtte være en lek de kunne ha det gøy med. Så slapp hun å vente til barna hadde vondt i magen eller øreverk eller slike vonde ting. For sånn kan en jo også lære noe om sansene.

En dag tok hun barna med seg ut på gressvolden og delte de opp slik at Åse og Ole skulle gjøre noe sammen og Agnes og Peik. Den ene av de to skulle sitte på bakken med øynene lukket. Og den andre skulle gjøre det mor hvisket til dem. De som satt med lukkede øyne visste da ikke hva som skulle skje før de merket det. Når de merket hva den andre gjorde med dem, skulle de si hva de kjente. Slik skulle de gjøre første gangen. Men de skulle forsøke flere ting. Og de andre gangene skulle de ikke si noe, bare legge merke til det de kjente eller følte. Det var ikke noe skummelt, syntes de - selv om de satt med lukkede øyne - for de visste at mor ville passe på at ingen gjorde noe leit, men litt spennende var det jo likevel.

Så satt hun der - Åse - med lukkede øyne, mens Ole sto bak henne. Og på samme måten satt Peik, mens Agnes sto bak han. Legg den ene hånden forsiktig på hodet, hvisket mor til Ole og Agnes, slik at de andre ikke hørte det. Og det gjorde de. "Han holder på hodet", ropte Åse og Peik i kor.

Så hvisket mor til Ole og Agnes at de skulle blåse den andre forsiktig på kinnet. Pfffffff, blåste Ole og Agnes, slik mor hadde sagt. Åse og Peik ville straks til å si hva de kjente, men husket hva mor hadde sagt og tok seg i det. I stedet la de merke til selve følelsen av blåsten på kinnet. Det var som det kilte litt, og kanskje var det litt kalt, og de kjente at følelsen ble sterkere og svakere og sterkere igjen, fordi Ole og Agnes ikke klarte å blåse jevnt hele tiden.

Etterpå skulle Ole og Agnes hviske noe bak ryggen på dem - ganske lavt. Det visste Åse og Peik heller ikke noe om. Men straks de merket det, spisset de ører og lyttet oppmerksomt for å høre hva som ble sagt. De lyttet og tiet, lyttet og tiet, og først etterpå sa de hva de hadde hørt.

Mor hadde tatt med litt sjokolade. Da hun hadde sett at Ole og Agnes var rene på hendene, fikk de hver sin sjokoladebit som de puttet i munnen på Åse og Peik som satt der med lukkede øyne. Nå var det ikke så lett for Åse og Peik å si noe - med sjokoladebiten i munnen. I stedet la de merke til smaken i munnen og hvordan sjokoladebiten smeltet på tungen. Da de holdt på med dette, kom Ole til å tenke på bestefar som pleide å si: "har du smakt på det inni og?" når Ole hadde det travelt og bare slukte maten uten å tygge den skikkelig.

Da de var ferdige med sjokoladebiten, hjalp mor dem å tenke tilbake på det de hadde gjort, og det de hadde oppdaget. De hadde først lagt merke til følelsen øverst på hodet, den følelsen som kom da Ole og Agnes la hånden på hodet til Åse og Peik og så holdt den der etterpå. Så hadde de lagt merke til følelsen på kinnet. Og til slutt smaken av sjokolade på tungen.

Men de hadde også oppdaget at de kunne flytte oppmerksomheten. For de hadde flyttet oppmerksomheten fra følelsen øverst på hodet til følelsen på kinnet da de blåste, til det ørene hørte da de hvisket bak ryggen, og nå til slutt til smaken av sjokolade på tungen og i munnen. Så hadde de ikke bare oppdaget trykket og varmen av hånden på hodet, av blåsten på kinnet, men også sett hvordan de kunne flytte oppmerksomheten fra sans til sans alt etter hvor det var noe å legge merke til.

Nå måtte de bytte roller, slik at Agnes og Ole ble sittende med lukkede øyne. Og så hvisket mor hva Åse og Peik skulle gjøre; legge hendene på skuldrene deres, kile dem med et strå på hånden og tilslutt gi dem et sukkertøy i munnen å smake på. Da merket Agnes og Ole selve smaken og hvordan spyttet strømmet til, og kanskje noe annet også, som du kan finne ut selv, hvis du prøver.

4 Om å se, tenke og føle
Ole hadde allerede lært og funnet ut mye nå, syntes han. Han og vennene hans hadde lært om sansene sine, om hva som skjedde når de holdt seg for ørene eller øynene. Og de hadde sett at steinen og navnet på steinen ikke var det samme. Nå kunne han enten se på steinen slik den var, uten å tenke på hva den het. Han kunne se og tenke på steinen på samme tid. Og han kunne tenke på steinen uten å se den. På tre måter kunne han nå se og tenke på steinen. Det var rart. For tanken var inne i hodet og steinen var der ute.

En dag de var ute og lekte, lurte Ole på om det var slik med mennesker også, som det var med steinen. At han kunne se på lille Agnes uten å tenke på henne, om han kunne se og tenke på henne samtidig, og om han kunne tenke på henne uten å se henne. Nysgjerrig som han var, satte han igang med å prøve seg frem. Jo - det var akkurat det samme - nesten - for han hadde lagt merke til at det var kommet noe i tillegg. En ny og rar følelse hadde han så tydelig merket inne i seg. Den hadde kommet både når han så henne, og når han tenkte på henne uten å se henne. Han prøvde ikke å skyve den vekk, denne følelsen, men ville legge godt merke til den for å finne ut hva dette var for noe merkelig. Andre hadde ertet han og sagt at han var forelsket i lille Agnes. Var det denne følelsen som var forelskelse, undret han, og som gjorde at han gjerne ville leke med henne? Det måtte han finne mere ut om senere.

Men så mye hadde han allerede skjønt, at først var det sansene som fortalte noe til han om hvordan det var utenfor han, og hvordan det var inne i han. Det som var utenfor, var mor, far, bestemor, huset de bodde i, skogen, vennene hans og lille Agnes. Det som var inne i han, var ikke bare følelse av tyngde og hvordan han holdt kroppen sin. Men også om han var sulten eller mett, om han var varm eller kald og så videre. Dette kan du som hører denne fortellingen, undersøke selv, slik Ole hadde gjort. Og så var det tankene da, som var inne i hodet hans - kanskje tenkte Agnes litt på han også inne i hodet sitt? - Og kanskje hadde Agnes samme gode følelse for han også?

Tre forskjellige "ting" var det altså han opplevde inne i seg: Det sansene sa, det tankene sa og så den følelsen som kroppen meldte fra om. Kanskje var det flere slike følelser? Han husket at han hadde vært redd en gang, kanskje var det også en slik følelse fra kroppen? Her ville Ole være oppmerksom for å finne ut mer om dette. Og det kan du også gjøre.

5 Da barna balanserte egg
Har du prøvd å balansere et ukokt hønseegg på en bordplate, slik at det blir stående stille med den spisse enden ned? Det er nesten umulig. Men hvis du vender den butte enden ned, da kan du kanskje få det til. En dag tok mor alle barna med seg for å balansere egg på høykant. Hvert av barna fikk låne et egg av mor. Og mor viste dem hvordan de skulle prøve å balansere egget på trebordet som de satt rundt. Butt-enden måtte være nederst, ellers kunne de bare gi opp med én gang. Med venstre hånd skulle de sette egget på høykant med butt-enden ned. Så skulle de sette høyre pekefinger på toppen av egget, slippe venstre-hånden og prøve å finne den stillingen hvor egget ble stående på høykant ved forsiktig å bevege toppen av egget med pekefingeren.

Med iver gikk barna løs på oppgaven. Hvem ville få det til, og hvem kom først? Det var spennende. Åh - åh! Der sto det nesten av seg selv. Det var som det nølte litt - egget - før det trillet overende igjen. Lille Agnes var skuffet, men prøvde påny og påny inntil hun stolt kunne vise frem egget som sto på høykant helt av seg selv og helt til Peik rugget på bordet så det falt overende. Han hadde ikke gjort det med vilje. Han var bare klønet og var lei for det.

Men mor ville også noe annet med denne leken. Da alle hadde fått det til lite grann, og de fant at nå fikk det være nok, og alle eggene ennå var hele, spurte mor om de hadde lagt merke til noe. De tenkte seg om, men nei, ingen hadde lagt merke til noe. "Da prøver vi én gang til", sa mor, "og da må dere prøve å legge merke til om det skjer noe spesielt inne i dere, når dere prøver å få egget til å balansere." Hun hjalp dem litt på vei og sa de skulle legge merke til om de tenkte mens de prøvde å balansere. Og nå oppdaget de hva mor mente. Mens de var så opptatt med å balansere egget, hadde de nesten ikke tenkt. Det oppdaget de nå. De hadde bare sett og gjort, og tanken var nesten borte vekk, hadde falt til ro helt av seg selv, fordi de hadde vært så opptatt av å se og gjøre. Og så var tiden gått som en "røyk", mente de. Ikke før visste de ordet av det, hadde de holdt på i over en time.

"Nå har dere sett og opplevd det selv" sa mor "at det ikke alltid er tanker i hodene våre, og at det går an å ha det gøy likevel. Tankene faller til ro av seg selv når vi er så opptatt av å se og gjøre. Og når tankene har falt til ro, da merker vi ikke så godt at tiden går. Mange kunstnere har det også slik når de jobber." Og barna skjønte at de både hadde hatt det gøy, og at de hadde lært noe viktig.

6 Ordene og virkeligheten
En dag det regnet fortalte mor et rart eventyr: Oppe på loftet lå en kasse med gamle bøker. Noen av dem hadde mistet omslaget, og noen lå tilfeldig oppslått. Og støvet var de alle sammen. De hadde ligget så lenge at de var blitt lei av å ligge slik. Derfor hadde de etter hvert våknet, og ordene hadde begynt å se seg omkring. For det var jo ordene som var bøkene. Noen av ordene var større enn andre - skrevet med store og snirklete bokstaver - og de følte seg overlegne og mye finere. Det viste seg også da ordene begynte å snakke med hverandre. "Du kan jo ikke være mye tess" sa ordet som var skrevet med de store bokstavene til det svært alminnelige - for ikke å si simple - ordet som hadde våget å si noe, selv om det bare var skrevet med små bokstaver.

"Du skulle ikke være så høy på pæra" du, sa det "simple" ordet. "Det er ikke størrelsen på bokstavene det kommer an på, men hva ordet betyr. Eller om det betyr noe i det hele tatt. Jeg betyr noe, jeg - jeg står for noe virkelig. Men alle ordene til menneskene gjør jo ikke det. Vi må skjønne at vi bare er ord - og ordene er ikke virkeligheten. - Ordet "støv" er ikke det samme som selve støvet. Det må jo selv du kunne forstå! Nei stopp! Det kan du nok ikke, for du betyr jo ingen ting, du stakkar. Det er kanskje derfor du blåser deg opp, og legger slik vekt på bokstavene dine." Etter denne salven ble det "fine" ordet veldig fornærmet, det så overbærende på det "simple" ordet som hadde vært så storsnutet, og tidde helt stille til denne dag.

"Dette var et rart eventyr", mente Ole, da mor var ferdig. "Skal vi finne ut hva det kan fortelle oss", spurte mor. Og nå ble barna nysgjerrige. "Først sier eventyret at ordene ikke er virkeligheten. Det skjønner dere og - for det er ofte lett å se, som i eksemplet med støvet. Men det er ikke alltid så lett. Dere har sikkert vært utålmodige både én og flere ganger. Og dere har sikkert hørt at dere ikke må være så utålmodige. Så ordet er dere kjent med. Men har dere noen gang fått øye på selve utålmodigheten? Det er mulig å få det til, selv om det ikke er vanlig å gjøre det. Utålmodigheten sitter inne i oss. Og er dere riktig våkne og legger merke til hva som er inne i dere når dere er utålmodige, da kan dere få øye på selve utålmodigheten. Gjør dere det, da kjenner dere for det første ordet - dessuten at ordet står for noe virkelig, og for det tredje kjenner dere den virkeligheten dette ordet står for."

"Men så sier det "simple" ordet at det "fine" ordet ikke er så fint likevel, fordi det ikke betyr noe i det hele tatt. Hva tror dere om dette, da", spør mor. "Kan dere finne ord som ikke betyr noe virkelig, og se om det "simple" ordet har rett?" "Glede", sa Ole spørrende. "Er det et slikt ord?" Men han tok seg straks i det, for han hadde skjønt at det var på samme måten med gleden som med utålmodigheten. At den var noe inne i oss som vi kunne legge merke til. Derfor måtte Ole og de andre ut på ny jakt etter ord som ikke betydde noe virkelig.


7 Ekkoet i Undringsdalen
Ole var ofte hos bestemor. Hun satt gjerne i godstolen og fortalte om fortiden, om slik det hadde vært i gamle dager, da hun var barn. Og Ole satt med spissede ører og slukte alt det bestemor fortalte.

Men Ole hadde også lagt merke til at voksne ofte spurte han om hva han skulle bli når han ble stor. Og når mor og far fikk besøk av venner, så spurte de hvordan de hadde det. Det var ingen som spurte han om hvordan han hadde det, bare om hva han skulle bli når han ble stor.

Mor og far ble altså spurt om hvordan de hadde det nå. Bestemor var opptatt av fortiden. Og Ole selv skulle vite hva han skulle gjøre i fremtiden. Han skjønte ikke dette. Fortid og fremtid - hva var det for noe rart? Gikk det an å finne fortiden og fremtiden noe sted og undersøke dem nærmere?

Dette gikk Ole og lurte på en dag han gikk oppover dalen som strakte seg innover fra der han og de andre barna bodde. Undringsdalen kalte de den, for øverst oppe endte dalen i et stort, bratt fjell som hadde et merkelig ekko.

Vanligvis kaster fjellet tilbake de ordene en roper til fjellet. Det er det vi kaller ekko. Roper en "Haaa det braaa!" så sier ekkoet et noe svakere "haaa det braaa" tilbake. Men ekkoet fra dette fjellet var av og til helt annerledes. Fjellet kastet ikke de samme ordene tilbake som et vanlig ekko, men ga et slags svar på de ordene som folk ropte til det.

Da Ole kom frem til fjellet, lurte han på hva ekkoet ville si, hvis han ropte fortid og fremtid. Som tenkt, så gjort. Først ropte Ole "fooortiiid", og ventet spent. "Det finnes ingen fortid" sa ekkoet. "Dette var da merkelig," tenkte Ole. Så ropte han "freeemtiiid", og lyttet spent igjen. "Det finnes ingen fremtid", sa ekkoet.

Nå hadde Ole virkelig fått noe å tenke på. Bestemor snakket om fortiden. De voksne ville vite hva han skulle gjøre i fremtiden. Og så sa ekkoet at fortid og fremtid, de fantes ikke! Ole hadde så mange tanker i hodet da han gikk hjemover at han snaut la merke til blomstene og fuglesangen der han fulgte stien langs bekken nedover dalen.

Mor forsto at Ole hadde noe viktig å tenke på da han kom hjem. Og snart fikk hun hele historien. "Ja, Ole" sa mor, "jeg tror ekkoet mente det slik: Vi mennesker er veldig opptatt av fortiden og fremtiden. Men det vi kaller fortid og fremtid finnes bare som tanker i hodene våre. Ute i naturen og i byene, på havet og i luften finnes ingen fortid og fremtid. Fortiden og fremtiden finnes ikke noen andre steder enn som tanker i hodene våre. I virkelighetens verden - bortsett fra tankene altså - finnes bare et nå."

Dette skjønte ikke Ole, så mor måtte forklare det bedre. "Husker du?" spurte mor, "at du falt og slo deg i trappen for fjorten dager siden." Joda, det husket Ole veldig godt. "Du husker det", sa mor. "Det betyr at du har det inne i hodet ditt, det som skjedde for fjorten dager siden, altså i fortiden. Det gjorde vondt da det skjedde - det husker du sikkert også - men nå gjør det ikke vondt lenger. Sansene dine sier altså hvordan det er nå, og at det ikke gjør vondt lenger."

"Men sansene dine opplever en ting til. For ser du på kneet ditt nå, ser du skorpen på såret du fikk da du falt. Selv om det som skjedde, er forbi og tilhører fortiden, så ser du med øynene - som er en av sansene - et resultat av det som skjedde den gangen - nemlig skorpen på såret. Følgene av det som skjedde tidligere, det finnes nå, det sier sansene våre, men fortiden kan vi bare tenke oss."

"På lignende måte er det med fremtiden," sa mor. "Du kan tenke på at du skal til tannlegen om noen dager og at det kan gjøre vondt. Men nå er du her og ikke hos tannlegen. Det sier sansene dine, og de sier også at det ikke er noe som gjør vondt nå."

"Hvorfor skal vi tenke på det som skjedde igår, og det som kanskje vil skje imorgen når vi kan ta inn "hele verden" gjennom sansene våre her og nå?" "Da må det være et "nå" som varer hele tiden", svarte Ole. "Ja, hvert øyeblikk er nytt og friskt", sa mor. "Det er en kunst å oppleve hvert øyeblikk som nytt og friskt, og nå'et opplever vi gjennom sansene våre, for sansene er vinduene våre mot virkeligheten, og opplevelsen av virkeligheten er alltid ny."

Det var klart at Ole trodde det mor sa, men han skjønte det ikke helt likevel. For én ting var å tro, en annen ting var å oppleve og skjønne selv. Men nå skulle han være på vakt og se etter om sansene alltid sa han hvordan det var nå, og om tankene ble brukt til å si noe om fortiden og fremtiden.

8   Om å forstå
En dag hadde Ole sett noe han undret seg over. Lillebror Pelle hadde kommet til far og spurt hvor mye klokken var. Far ville vise hvordan Pelle kunne finne det ut selv, ved å se på klokken. Men Pelle var nok for liten, for han ville ikke høre på hva far sa. Så måtte far nøye seg med å fortelle Pelle hvor mye klokken var. Og stolt gikk Pelle rundt og fortalte alle hvor mye klokken var. Til slutt var det en som sa til Pelle at det ikke stemte, det han sa, for nå var klokken blitt mye mer.

Ole så hvordan Pelle tvilte; stemte det ikke det faren hadde sagt? Pelle syntes det var så leit at han begynte å småsutre. Ole løp til - ikke for å trøste, men for å få Pelle til å forstå at det far hadde sagt, var helt riktig da han sa det. For da var klokken så mye som far hadde sagt. Men mens han - Pelle - hadde skrytt av hva han visste, så hadde klokken gått videre. Klokken går alltid videre. Så etter en stund stemte det ikke lenger det han gikk rundt og fortalte. Sånn kan det gå når vi må tro på det andre sier. Selv om det skulle stemme til å begynne med, så stemmer det kanskje ikke lenger etter en stund. Derfor er det så viktig å skjønne selv.

Pelle sluttet å snufse; han syntes nok det var bra at far hadde snakket sant, og at han fortsatt kunne stole på far. "Hadde du hørt på hva far ville forklare", sa Ole, "så hadde du forstått dette selv. Og så hadde du skjønt at klokken forandrer seg hele tiden. Lærer du deg å forstå selv, da blir du ikke avhengig av andres
meninger." Ole var litt stolt over denne belæringen, som nok gikk over hodet på Pelle.

Til gjengjeld hadde Ole lært noe om å forstå. Nylig hadde han vært oppe i det store treet som sto bak huset. Han hadde vært høyere oppe enn noen gang før, der grenene begynte å gynge faretruende under han. Da hadde han forstått at grenene kunne brekke, og at han kunne falle ned med et brak. Og så mye hadde han også forstått, at da kunne han slå seg stygt. Derfor hadde han stoppet i tide, fordi han hadde sett hva som ville skje før det skjedde. Det var dette de voksne kalte å forstå. Det hadde han forstått nå! Og så hadde han tatt hensyn til det han hadde forstått, og det var jo ikke så dumt det heller.



9 Mannen som bar på fortiden
En dag samlet mor barna rundt seg for å fortelle et eventyr: Det var engang en mann som samlet erfaringene sine - alt han hadde opplevd - i en skreppe som han bar på ryggen. Etter hvert som årene gikk, ble skreppen tyngre og tyngre. Han trodde han var veldig rik som hadde samlet så mange erfaringer og inntrykk. Det trodde de fleste som så han også. Og mange beundret han for det. Etter hvert ble han så opptatt av sekken og det som var i den, og alle dem som så opp til han, at han helt glemte å se seg om. Derfor kom han i skade for å overse både blomstene på marken om sommeren og småfuglene som sultet i sneen om vinteren.

Etter hvert ble skreppen så tung at han knapt orket bære den lenger. "Men rikdom kan være tung å bære", tenkte han og satte seg på en stubbe for å hvile. Like ved satt en gammel mann som begynte å snakke til han. "Du bærer tungt", sa mannen. "Ja, jeg har samlet erfaringer gjennom et langt liv, og nå er jeg veldig rik."

"Får jeg se hva du har i skreppen din?" sa gamlingen. Mannen nølte litt, men så begynte han å pakke ut. Alt det han hadde opplevd av godt og vondt og alt han hadde tenkt, strevet for, skammet seg over, vært sint for, og mye, mye mer. ..... "Jeg mener det er fortiden din du går og bærer på", sa den gamle mannen etter en stund. "Hvorfor samler du på den?" "Når jeg ikke vet hva jeg skal tenke, si, eller gjøre, da leter jeg etter svaret i skreppen min", svarte han.

"Min gode mann", sa gamlingen. "Verden forandrer seg. Den er alltid ny. Hvordan kan du møte det nye når du er full av det gamle, det som er forbi?" Så fortsatte de å pakke ut skreppen, og frem kom hele fortiden hans, helt tilbake til ungdoms- og barneårene. Alt han hadde grått og ledd, vært sint og sjalu og lei seg, og all den urett han hadde gjort og lidd kom for en dag. Uten å vite det var det alt dette som hadde vært hans "rikdom", og som hadde gitt han svarene på det han hadde spurt seg om. Dette var det som hadde opptatt han og gitt han beundring og gjort han selvopptatt, slik at han rent hadde glemt å se seg omkring.

Full av takknemlighet til den gamle mannen dro han videre med den tomme skreppen sin. For nå følte han seg lettet og fri. Fortiden hadde han lagt igjen der de pakket ut skreppen. Nå kunne han påny åpne seg for alt det som fantes: Alt han så og hørte omkring seg og alt som rørte seg inne i han. Og han la merke til at da fylte ikke skreppen seg påny. Han gledet seg over vennene sine, over solen, skyene og himmelen. Han kunne høre suset i trærne, se fuglene og det grønne gresset med alle blomstene. Og han kunne glede seg over freden og friheten som han følte inne i seg. Hadde alle de voksne som var så opptatt av fortiden, glemt å tømme "skreppen" sin, undret Ole.

10 Om å sammenligne
Åse hadde hatt problemer i det siste. De som kjente henne kunne se at hun ikke helt var som før. Men hva kunne være i veien, tro? Når barna fikk noe godt, ristet hun bare på hodet og ville ikke ha. Og ikke var hun med i leken heller på samme måte som før. Ole måtte finne ut hva som var i veien. Han var nå mere sammen med Åse, og etter en stund hadde han funnet ut hvorfor hun hadde problemer: Det var broren hennes som ertet henne. Han sa hun var for tjukk, at hun var like brei som høy, og at hun like godt kunne trille i stedet for å gå. Derfor var Åse utilfreds med seg selv og ville prøve å slanke seg. Og derfor var hun så lei seg at hun ikke ville være med, slik som før.

Ole lurte på om han kunne gjøre noe med dette. Skulle han snakke med broren? Eller skulle han få Åse til å blåse i hva broren sa og godta seg selv slik hun var? Problemet var at hun sammenlignet seg slik hun var - hun var jo litt lubben - med slik hun ønsket å være forat broren skulle slutte å erte henne. Skulle hun godta seg selv, måtte hun altså slutte å sammenligne. Kanskje kunne hun løse problemet ved å slutte å sammenligne? Så enkelt var det nok ikke, men Ole følte at han var kommet et skritt nærmere.

Men samtidig hadde Ole lært noe. Han hadde sett at ikke bare Åse, men mange mennesker, både barn og voksne prøver å være annerledes enn de er. Han så enkle mennesker som prøvde å være intelligente. Noen prøvde å være snille og gode; likevel var de sinte over den minste ting. Noen behersker seg, og det er jo bra. Men de som hele tiden prøver å være noe de ikke er, de kan vel ikke ha det så bra inne i seg?

For Ole hadde nå et nytt problem dukket opp. Lille Agnes var plutselig blitt så rar. Ole trodde han skjønte hvorfor. Han hadde vært mer sammen med Åse nå enn tidligere. Han ville jo prøve å hjelpe henne, og da hadde de snakket mye sammen. Men det hadde lille Agnes ikke skjønt. Hun trodde Ole hadde fått Åse som kjæreste, og det likte hun slett ikke. Hun snufset og syntes skrekkelig synd på seg selv, for også hun sammenlignet og fikk et problem med det. Hun trodde at Ole og Åse var kjærester. Det sammenlignet hun med det hun ønsket, at Ole og hun skulle være kjærester. Ole hadde mye strev med å overbevise henne om at Åse og han ikke var kjærester. Han måtte jo snakke med Åse skulle han hjelpe henne. Å sammenligne skal en være forsiktig med, tenkte han. Og så kom han til å huske på noe mor hadde sagt en gang: "Vi eier ikke de vi er glad i" sa hun, og mor var en klok dame.



11 Ole er igjen i Undringsdalen
Ole hadde igjen fått noe å lure på. Hva var det som var i hodet hans hele tiden - og i hodene til alle andre? Det han så, hørte, luktet og smakte, og det han følte på huden sin, var der jo nesten alltid. På denne måten fortalte sansene han hvordan verden omkring han var akkurat her og nå. Det hadde han forstått. Men det var også sanser inne i kroppen, for det var derfor barna kunne si hvilken stilling kroppen hadde uten å se etter. Men alt det der fikk ligge så lenge.

Så kom Ole til å tenke på den rare følelsen han hadde når han tenkte på lille Agnes, når han lengtet etter henne. Dessuten hadde han mange ganger vært redd og glad og sint. Det var følelser som jo ikke hadde noe å gjøre med sansene, og det de fortalte. For de dukket liksom opp inne i han selv når han opplevde forskjellige ting, ja disse følelsene ble en del av opplevelsen.

Og så var det tankene, da. De dukket også opp inne i han. Han hadde jo snakket med mor om tankene som så ofte var opptatt av fortiden og fremtiden, selv om fortid og fremtid ikke fantes. Men hvor kom tankene fra? Det var det store spørsmålet Ole var opptatt av nå. Var det kanskje noe inne i han - en slags tenker som tenkte tankene? Han lurte på om han skulle gå til Undringsdalen igjen. Kanskje fikk han svar der, slik han hadde fått svar da han spurte om fortid og fremtid?

Det var sol og sommer ute da Ole bega seg innover Undringsdalen. Ole hadde spørsmålet klart, da han gikk innover, så han behøvde ikke tenke på det. I stedet kunne han åpne alle sansene og ta inn i seg duftene og lydene fra fuglene, skogen og bekken og se og føle hele naturen slik den var. Som han gikk, glemte han på en måte seg selv og ble del av naturen.

Om en stund var Ole fremme ved fjellet øverst oppe i Undringsdalen. "Finnes en tenker som tenker tanker?" ropte Ole mot fjellet. Det ble stille - ikke noe ekko, og ikke noe svar. Var det for vanskelig for Undringsfjellet også, eller trengte det bare tid til å tenke seg om? --- "Det finnes ingen tenker atskilt fra tanken" lød det endelig tilbake fra Undringsfjellet. Dette var merkelig, syntes Ole. Tankene var jo der. Og de måtte komme fra et sted; de kunne jo ikke lage seg selv. Skulle han prøve igjen?

"Hvor kommer tankene fra?" ropte han så det gjallet mot fjellet. Denne gangen trengte ikke Undringsfjellet så lang tid før det svarte: "Det finnes bare en tenkeprosess" lød det tilbake. "En tenkeprosess?" undret Ole, "hva kunne det bety?" Det var som om fjellet kunne lese tankene hans, eller hadde det ikke snakket ferdig? For plutselig forsatte det: "Og det kan du oppdage i deg selv, hvis du er riktig våken." Så ble det stille, og det var ikke mulig å få mer ut av fjellet, enda han gjerne skulle hatt svar på både det ene og det andre.

På veien hjemover gikk Ole i dype tanker så han ikke enset noe omkring seg, ikke skogen, ikke fuglene og ikke engang bekken som klukket så livlig. Han kom til å tenke på drømmene sine. For det var jo også en slags tanker. Var det han som drømte, eller drømte det i han? Var det en drømmer i han som drømte, eller var det bare en drømmeprosess, slik fjellet hadde sagt om tankene? Ole skjønte fort at når det gjalt drømmene, så måtte det være slik fjellet hadde sagt. Selv om alle sa "Jeg har drømt i natt" så kunne det ikke være et "jeg" - eller en drømmer - som drømte drømmer, men bare en drømmeprosess som laget drømmer. Var det slik med tankene også, slik fjellet hadde sagt? Det måtte han snakke med mor om.

Han løp straks inn til henne da han kom hjem. Og mor skjønte at nå måtte hun legge alt annet til side, for Ole hadde noe viktig på hjertet. Da Ole hadde fortalt alt sammen, kunne mor bare si seg enig med Undringsfjellet som nok hadde skjønt det som så mange voksne ikke hadde skjønt. "Det finnes ingen tenker i oss atskilt fra tanken", sa mor, "bare en tenkeprosess som lager tanker. Men hvordan det foregår, er fortsatt et stort og uløst mysterium for oss mennesker."

"Likevel behøver du ikke bare tro det fjellet og mor sier, selv om vi kan hjelpe deg. For dette kan du oppdage i deg selv, hvis du er veldig våken og legger nøye merke til det som foregår inne i deg - sa mor. Og har du gjort det, behøver du ikke spørre andre mer. For da har du spurt virkeligheten, og den kan ikke snakke annet enn sant. Den kan ikke vise seg annerledes enn den virkelig er. Derfor er det så viktig å stå på god fot med virkeligheten" - sa mor videre. Nå hadde Ole virkelig fått noe å tenke på, selv om det var i det vanskeligste laget. Kanskje har du også fått noe å tenke på og å prøve ut?