Nedenfor kan du bl.a. finne følgende artikler: DNA-nytt - Bevis og realiteter - Er evolusjonsteorien halve sannhetgen? - Har universets mørke masse forduftet? - Det som ikke stemmer - Manipulert liv - Vitenskapen, nå'et og tiden - En hyllest til den fantastiske virkeligheten - Vitenskapen i vår "opplyste" tid. - Usaklighet i vitenskapen - Hvor enestående er Jorden? - Hva vitenskapen overser - Vitenskapen og virkeligheten - Stilltiende forutsetninger - Ny kilde til fornyelse av fagmiljøer? - Produktutvikling på avveie? - Hemmer fagmiljøene utviklingen av eget fag? - Kan tid gå fortere eller langsommere? - Når naturvitenskap blir ideologi - Er vitenskapen for ukritisk til seg selv? - Mangel på kristsk journalistikk.
*******************************************************************************
FORUM nr. 134

DNA - nytt

Supplement til refleksjonen i FORUM nr. 127:
Naturen gir oss flere eksempler som kan illustrere forskjellen mellom liv og livsform. Her et eksempel: En larve som via puppestadiet blir til sommerfugl. Det er uten tvil det samme livet som eksisterer kontinuerlig gjennom de tre nevnte stadiene. Og at dette samme livet endrer form, er også åpenbart. Men hadde vi merket det om det var et nytt liv som hver gang ble "helt" inn i den nye livsformen? Muligheten er altså til stede. Og de ekjennelsesmessige forskjellene ville vært enorme, fordi det ville bety at liv og livsform ikke er det samme.

Styrer DNA livet eller livsformene?

Refleksjoner omkring nyere DNA-forskning
DNA spiller en rolle i en rekke av livets sammenhenger: Når kjønnsceller dannes i begge kjønn - ved befruktningen av egget - ved utviklingen av fosteret - ved utviklingen av barnet til voksaent menneske - ved vedlikeholdet av kroppens deler og funksjon - ved aldring og eventuelt død. Vi skal her se nærmere på utviklingen av fosteret.

Hva sier mainstream? - innvendinger mot mainstream
Tallproblemet
De i alt eksisterende 20.000 genene hos oss er per definisjon tilstrekkelig til å dekke DNAs formål - inklusive et betydelig antall styringsgener gener som fx styrer den porsesen som omdanner et befruktet egg til et fullt utviklet levende vesen i løpet av noen måneder, eller til å bestemme hvordan hjernens milliarder nevroner er koblet sammen til å fange og oppbevare erfaringer fra hele livet. Dette lave antall gener (for ikke mange år siden mente man at 100.000 gener ikke var tilstrekkelig) blir enda merkeligere når vi sammenligner med genomet til organismer som er langt mindre kompliserte enn oss. Fx har bakterier flere tusen gener og 17000 gener finnes i en makk på en millimeter eller en flue. Dette tilnærmet like antallet gener hos organismer med så ulik kompleksitet er i seg selv oppsiktsvekkende. Den offisielle modellen forklarer heller ikke det nyere forskning har vist, nemlig at styringsgenene er utvekselbare mellom artene. Dette kommer vi straks tilbake til.

Mainstream sier altså: Kilden til organismenes form og attributter, som er det som skiller levende vesener fra hverandre, ligger i genene. Nå viser det seg at det ikke finnes noe i oppbyggingen av menneskets (og alle andre arters gener) som gjør rede for at vi fx skal ha to armer, to ben eller vår spesielle hjerne. Det er klart at disse instruksjonene må eksistere. Ellers ville ikke mennesker bli mennesker og fluer fluer, for å si det enkelt. Men slik informasjon om form finnes altså ikke i DNA'et. Hvor finnes disse insruksjonene da?

Nye forskningsresultater om styrende geners rolle
Vi henter følgende opplysninger om mastergenene fra James Le Fanus artikkel i Network Review, Summer 2009.

Vi har sett at organismer som har svært ulik kompleksitet, har omtrent samme antall gener. De regulerende genene som styrer flere tusen gener - mastergenes, Pax 6 - er praktisk talt utvekselbare mellom arter, slik at de mastergenene, som styrer utviklingen av øynene i én art, vil utvikle øynene til alle arter, selv om øynene er forskjellig konstruert i de ulike artene! Kilden til organismenes ulike former kan ikke ligge i genene, stikk i strid med moderne biologis antagelser. Men slik informasjon må jo finnes, siden fluer avler fluer og mennesker mennesker. Hvor kommer denne styringsinformasjonen da fra, og hvordan blir den formidlet? Hvordan kan de samme styringsgenene styre de flere tusen genene, som er "underlagt" dem, til å produsere så ulike strukturer (men som har samme funksjoner) - strukturer med funksjoner som passer til de organismene som styringsgenene tilhører?

Drøftelse: Den tilførte, manglende informasjonen må konkretisere den instruksen som på generelt nivå ligger i mastergenene, og som ser ut til å dekke funksjoner. Ut fra "kunnskapen" om at her skal komme et øye (eller synsorgan) - det er mastergenet som forteller det - må den tilførte informasjonen "vite" hva slags organ som skal formes, slik at det er riktig informmasjon som tilføres, og dessuten tilføre den mer detaljerte informasjonen som mangler for å gjøre styringsinformasjonen komplett. Den detaljerte (manglende) informasjonen må altså for det første vite hvilket organ det dreier seg om, slik at de to delene av prosessen kan møtes. Og dessuten inneholde detaljene som bestemmer den aktuelle formen. Det kan se ut som mastergenet og tilleggsinformasjonen må ha samme struktur som gjør det mulig å passe sammen. Informassjon om den endelige formen følger så med strukturen.

Hever vi oss fra organ til organisme, som summen av organene, ser vi at det må eksistere en hel, "virtuell organisme" som leverandør av den manglende styrings- informasjonen. Den virtuelle organismen går på en måte inn i den materielle organismen, som er under dannelse, ved hjelp av den virtuelle organismens form-informasjon. Her åpnes kanskje et lite innblikk i hvordan reinkarnasjon eventuelt kan foregå på alle nivåer i den organiske verden ved at livet kan følge den virtuelle formen. I så fall dekker utviklingslæren bare en del av sannheten.

Ytre påvirkning av DNA
Nyere forskning har vist at ytre påvirkning av DNA kan forandre DNA på den måten at gener blir avslått (eller slått på?) uten ellers å bli forandret. Det spesielle ved denne oppdagelsen er at den påførte forandringen kan være varig og gå i arv. Den umiddelbare konsekvensen av denne oppdagelsen synes å være at mengden varianter som konkurrerer om overlevelse vil øke, slik at utviklingen vil kunne gå noe fortere enn tidligere antatt.

JL 09.2009

                                                                      ***



FORUM nr. 132

Bevis og realiteter

Følger vi noen debatter i media, får vi ofte inntrykk av at noen forskere mener at realiteter er avhengige av bevis - eller det de kaller bevis. Er noe ikke bevist, da er det liksom opplest og vedtatt at det ikke er slik som påstått. Påstander som ikke er "dokumentert", er liksom verdiløse og kan blåses bort. Men hva er et bevis? Og avhenger realiteter av bevis? Selvsagt ikke. Realiteter er som de er, om det finnes bevis eller ei. Det gjelder å erkjenne dem, og det kan man faktisk gjøre uten bevis. Det betyr at man kan ha et korrekt bilde av en del av virkeligheten, selv om det ikke er bevist. På den annen side behøver ikke en påstand som er bevist, å stemme. For enkelte bevis er så kompliserte at ingen kan være sikre på at de stemmer. Ja, hva skal til for at et bevis skal være et bevis? Det er dessverre et for stort spørsmål til at vi kan gå inn på det her. Men det viser at snakket om bevis ikke er uproblematisk.

Denne holdningen til det ubeviste har - innen visse vitenskapelige kretser - ført til at en rekke reelle, paranormale fenomen er avfeid og skjøvet under teppet i vår kultur, fordi de ikke lar seg bevise ut fra vitenskapens materialistiske kriterier. Men det betyr ikke at de ikke er reelle.

Det finnes mange realiteter som - offisielt - ikke blir anerkjent som realiteter, og som derfor ligger gjemt underr teppet. Noen av dissse realitetene er til og med bevist. Men fordi de er ubekvemme for innflytelsesrike instanser i samfunnet, ligger de fortsatt gjemt under teppet. Her følger noen av de realitetene som samfunnet ikke vil vite noe av: Klarsyn, psykometri (å se klart ved hjelp av en gjenstand som en person har hatt et nært forhold til), telepati, at det finnes en åndelig, eller finstofflig verden, at vi mennesker kan kommunisere i klartekst med den finstofflige verdenen etc. En bredere oversikt over denne prolemstillingen finnes i min bok "Langs erkjennelsens grenseland" på denne hjemmesiden.


                                                  ***


FORUM nr. 127

Er Darwins evolusjonsteori bare halve sannheten?
I disse Darwin-tider får vi ofte høre at Darwin har beskrevet læren om livets utvikling her på Jorden. Men har han det? Eller har han beskrevet hvordan livsformene kan ha utviklet seg her på Jorden? I så fall har vi to utviklinger, en utvikling av livsformene og en utvikling av livet. Det er ikke sikkert at det er det samme, selv om de to synes å henge nøye sammen. Livsformene kan vi forestille oss; slik vi kan med alle former. Men hva kan utvikling av livet bety, hvis det har en mening? Kanskje vi kan nærme oss det ved å forestille oss det som totalt sett utvikler seg og så trekke fra livsformene. Blir noe tilbake - noe som da er uten form? Og i tilfelle hva?

Hva finnes i oss mennesker og dyr som ikke er eller har form? Har følelseslivet form? tankevirksomheten? bevisstheten? Har altså hele det psykiske livet utviklet seg, selv om det ikke har form - bare har bolig i noe som har form, og som har utviklet seg som stadig mer avanserte former? Og hva med livet? Forskjellen mellom en død og en levende celle synes å være svært stor, selv om man ikke har forstått hva denne forskjellen består i.

Hva kan dette innebære? Samtidig med utviklingen av livets former kan det ha foregått en parallell utvikling av alle aspekter av organismenes psykiske og fysiske liv: fra nesten liv i virus til våknende og våkent bevisst liv i mennesket. Hva har drevet den prosessen, og hvordan er koblingen til livsformene? Er livsformene nettopp bare former som det formløse er fyllt opp i? Hva er relasjonen mellom formen og formens innhold? Skaper det formløse formen, eller gir formene form til sitt ellers formløse innhold? Her synes å ligge et interessant forskningsfelt basert på det forhold at utviklingen av livsformene ikke kan forklare helheten av den utvikling som har funnet sted.

Hvordan ser nå dette ut i relasjon til det vi vet om DNA? Det Darwin og hans etterkommere har beskrevet, er kanskje bare halve sannheten, nemlig det forhold at DNA i det lange løp styrer utviklingen av livsformene. Det skjer ved at det i en populasjon oppstår variasjoner i arvemassen fra individ til individ gjennom tilfeldige mutasjoner. Ved parring oppstår mer eller mindre gunstige DNA-kombinasjoner, som gjør at noen av avkommet klarer seg bedre i konkurransen om mat og make enn andre, og dermed fører de gunstigste DNA-kombinasjoner videre til avkom og etterfølgere.

Vi har her behandlet utviklingen av livsformene. Men hva med det som formene ikke dekker? Utviklingen av det livet som eksisterer i livsformene, og som kanskje sågar har utviklingens drivkraft i seg? Kan det være slik ved fødselen av et individ at liv på en måte "helles" inn i livsformene som ligger klare til å bli født? En slik prosess ville tilføre en ukjent mengde styringsinformasjon til utviklingen av det nye individet i tillegg til DNA'et som med sine 25000 gener vanskelig kan ivareta alle de kompliserte styringsoppgavene som utviklingen og "driften" av et nytt individ synes å kreve.

Nå er vår viten om DNA fremdeles i utvikling. Nylig er det blitt kjent at ytre påvirkning, uten å forandrre DNA, kan slå av et gen - og det på den måten at det avslåtte genet går i arv til neste generasjon. Ett og samme DNA kan altså opptre i to (eller flere?) varianter i samme organisasjon med forskjellige styringsegenskaper som kan arves - styringsvarianter som er påført utenfra. Virkningen av denne mekanismen vil antagelig være at variasjoner i arvematerialet vil kunne oppstå lettere og fortere.

Vi har antydet at DNA kanskje ikke gir oppskriften på utviklingen av livet som sådan, men av de former livet opptrer i. Men det er ikke entydig. Styrer DNA livsformene i minste detalj eller styrer DNA "bare" livsformenes strukturer? I så fall åpnes det for at det som karakteriserer livet i organismen, kan påvirke detaljer i organismens form. For kort å illustrere forskjellen mellom form og struktur sier vi at alle grantrær har samme struktur, men likevel forskjellig form.

Hva er DNA? - Oppskrift på livet? - Oppskrift på livsformene? - eller oppskrift på livsformenes strukturer? Hvis DNA bare leverer livets form, hvor kommer det andre fra, det som sammen med formen utgjør hele mennesket?


                                                                          * * *


FORUM nr. 120

Har universets "mørke masse" forduftet?
Forestillingen om universets "mørke" masse og energi bygger på en forestilling om hvordan galaksene er dannet. Slik man etter gjeldende modell har ment at galaksene ble (og blir) dannet, skaper den kjente massen og energien bare ca 4% av den massen som skal til for å danne galaksene. De "manglende" 96% har man definert til å være "mørk masse" - en masse som skaper den gravitasjonen som skal til for å tilfredsstille modellen. Samtidig har man konstatert at den "mørke massen" ikke har noen andre merkbare egenskaper enn gravitasjon som er til stede i galaksene, men ikke i rommet mellom galaksene.

Nå viser det seg at denne modellen for galaksenes dannelse kanskje ikke stemmer og må erstattes av en enklere modell, en modell som ikke har bruk for "mørk masse" i det hele tatt! Betyr det at den "mørke massen" ikke eksisterer og aldri har eksistert - at den ble oppfunnet for å få et galt regnestykke på grunnlag av en gal teori til å stemme? I etterpåklokskapens lys er det rart at man ikke tidligere ble skeptisk til en modell som måtte introdusere en enorm parameter, som bare hadde én merkbar egenskap, for å få renestykket til å stemme?

                                                             ***

FORUM nr. 113

Det som ikke stemmer

På de fleste fagfelt har utviklingen dels gått i "rykk og napp", dels ved en mer kontinuerlig prosess. Hvodan har den foregått? Vi tar utgangspunkt i en situasjon hvor et fagmiljø - gjerne på verdensbasis - er kommet frem til en viss forståelse. Teorier er formulert både konseptuelt, eventuelt også matematisk. Små observerte unøyaktigheter i forhold til teorien tilskrives målefeil og ignoreres. Autoriteter er etablert og lærebøker autorisert. Så dukker en person utenfor de sentrale miljøene opp og sier: Tenker vi annerledes, får vi en forståelse som favner videre enn det de fleste mener idag. Vi bør tenke sånn og sånn. Da blir det vi trodde var målefeil, til en naturlig del av en større helhetsforståelse.

Hvordan reagerer fagmiljøet på et utspill av denne karakter fra en person som ikke engang behøver å ha en høy akademisk tittel? Hvis vedkommende overhode blir tatt alvorlig og lyttet til, har reaksjonen en tendens til å bli avvisende. Tenk å utfordre autoritetene på en så respektløs måte. Men blant unge forskerne kan det være noen som bruker sin evne til å tenke friere, og som undersøker saken nærmere. Det kan etter hvert danne seg en liten gruppe som deler "urokråkens" syn. En artikkel som presenterer de nye taankene, kan etter hvert slippe til i et anerkjent magasin. Det finnes nå flere tidsskrifter som har skjønt hvilken rolle avvikende synspunkter har spilt i utviklingen av menneskets forståelse av seg selv og tilværelsen, og som derfor slipper til avvikende syn, hvis de er seriøse. De har skjønt at mange ganger, når det etablerte blir utfordret, så betyr det en mulighet for å komme videre. Da må det nye få medias hjelp til å overvinne den ofte massive motstanden fra de etablerte miljøene. Men disse tidsskriftene risikerer selv å bli utsatt for kritikk av dem som mener de har monopol på vitenskapelig tenkning.

Men motstanden mot det nye kan også oppstå på ideologisk grunnlag. Det materialistiske synet på tilværelsen dominerer i mange land idag - også i vitenskapen. Derfor finnes forskjellige ikke-tema som per definisjon ikke eksisterer, og som derfor ikke skal få forskningsmidler, selv om det foreligger erfaring og observasjon som tilsier at her "er det noe". Heldigvis har vi et ungt universitet i Tromsø som ennå ikke er nedstøvet og bundet av tradisjon. Der undersøker man nå om det kan være realiteter bak oppfatninger i folket som sier at det finnes "alternative" helbredelsesmetoder.
Det finnes en rekke observasjoner og erfaringe på ulike områder med potensiale i seg til å avdekke ny erkjennelse. Dessverre er disse erfarringene i stor grad sopt under teppet, og i vår kultur vil de vel ligge godt der til det kommer et ungt og saklig universitet som er interessert i å teste sin erkjennelse.

Men avdekkingen av et ekte fenomen er bare begynnelsen. Alle fenomen beror på noe - også de "nye". Hva kan det være som ligger bak det "nye" fenomenet og gjør det mulig? Her ligger en gullgruve og venter på den som er interessert i ny erkjennelse. Men slik det fungerer idag, bidrar den offisielle vitenskapens representanter ofte til at utviklingen går langsommere enn den ellers kunne ha gjort. Historien har eksempler på det.

Det er det som ikke stemmer med teorien som bringer oss videre, slik at vår forståelse stemmer bedre med virkeligheten enn den gjorde før. La oss gjennomskue prestisjen og de ideologiske bindingene. La oss ønske det som ikke stemmer, velkommen. Det er dét som brunger oss videre.

                                                                 ***

FORUM nr. 112

Manipulert liv
Igår, den 15.01.08 hørte jeg noe på P2s "Verdt å vite" som virket ganske oppsiktsvekkende. Man hadde rekonstruert et dødt rottehjerte som da etterpå og av seg selv begynte å slå. Fremgangsmåten var slik: Man hadde "vasket" bort alle cellene i det døde rottehjertet bortsett fra de cellene som utgjorde hjertets struktur eller bærende konstruksjon. Av stamceller fra rotten laget man hjertemuskelceller som man sprøytet inn i den tomme hjertestrukturen. I denne tomme strukturen inntok disse cellene etter hvert plassene til de tilsvarende muskelcellene som var vasket bort. Det samme skjedde med cellene til blodkarene i hjertet og nervecellene som da også var dyrket frem ved spesialisering av stamceller. Til slutt forelå et rekonstruert rottehjerte som hadde gamle strukturer, dessuten nylagede celler av de ulike typene som var nødvendig for igjen å få et "helt" rottehjerte. Det var livløst, men ville det få liv? Etter noen dager i næringsveske begynte noen av cellene å trekke seg rytmisk sammen av seg selv. Men de "slo" ikke i takt. Et lite elektrosjokk var dét som skulle til for å koordinere muskelcellenes rytmiske sammentrekninger. Det opprinnelig døde, men rekonstruerte hjertet slo!!!

Dette er meget interessant ut fra flere synsvinkler. Her skal vi bare se på ett fenomen, nemlig det forhold at stamcellene inntok de plassene i hjertets struktur som deres døde forgjenger hadde inntatt tidligere. Hva var det som ordnet den kaotiske strømmen av nye celler som ble sprøytet inn, slik at disse cellene inntok de "riktige" plassene i strukturen? Dette var plasser som de nye cellene ikke kunne ha "kjennskap" til - kanskje bortsett fra informasjon på grovt nivå fra DNA? Eller lå det et styrende prinsipp i den tomme strukturen som på en måte beskrev cellemønsteret, en slags usynlig form som de nye cellene kunne "lese" og som de fant sin rette plass i? Tilfellet fortjener en inngående analyse. Kanskje har dette tilfellet potensialet i seg til å avdekke en epokegjørendee ny erkjennelse i biologien.


                                                            ***

FORUM nr. 105

Vitenskapen, nå'et og tiden
                                                                                                                          Tiden blir til i nå'et

Nå'et er felles for alt og alle i hele universet. Slik må det være ut fra et filosofisk synspunkt, at alt i universet er forenet i et felles nå - hele tiden. Det samme sier også vitenskapen, indirekte. For det som skjer nå, fx på Solen, blir synlig for oss etter ca. 8,5 minutter; det er den tiden lyset - med den ønskede informasjonen fra Solen - trenger for å nå oss. Det betyr at Solen og vi hadde - og har - et felles nå. Da resonnementet gjelder uavhengig av avstand, må det bety at vi og det øvrige universet har et felles nå.

På den annen side sier vitenskapen - ut fra sitt tidsbegrep - at det finnes forskjellige tider på forskjellige steder i universet - samtidig! Dette lyder som en selvmotsigelse. Dessuten strider det mot tanken om et felles nå. Det er også uklart hvordan vitenskapen tenker seg overgangen fra den ene tiden ett sted i universet og til den andre tiden på et annet sted. Kanskje tenker man slik?:

Vitenskapens tidsbegrep er knyttet til måten tid måles på. Da tid er et abstrakt begrep som ikke kan måles direkte, knyttes tidsbegrepet til en nærmere bestemt fysisk bevegelse i et måleinstrument. Da fysiske bevegelser er underlagt fysiske lover, blir tidsbegrepet også underlagt de samme fysiske lovene. Da de fysiske betingelsene til vedkommende måleinstrumenter vil være forskjellige på ulike steder i universet på et gitt tidspunkt(!), vil tidene bli målt til å være forskjellige. Tidene på forskjellige steder i universet vil altså være forskjellige - samtidig!

Da de fysiske betingelser måleinstrumentene brukes under, vil variere kontinuerlig, vil overgangen fra tid 1 til tid 2 også være kontinuerlig og problemfri. Et lignende resonnement kan kanskje også forklare et annet forhold som vitenskapen står overfor, nemlig dét at hele universets "klokke" åpenbart gikk i takt ved selve Big Bang - og umiddelbart etter, slik at forskjellighetene må ha oppstått senere. Selv om overgangene på en måte kan forklares på denne måten, består altså samtidigheten - det felles nå - også her som et element som forstyrrer logikken. Vitenskapens tidsbegrep klarer seg ikke uten nå'et, ser det ut til.

Også for vitenskapen må det være slik at alt som skjer - og det er jo det vitenskapen er opptatt av - det skjer eller gjøres nå - det vil si i nå'et. Utenfor nå'et skjer eller gjøres intet! Alle hendelser er uløselig knyttet til nå'et i hele universet. Kan vitenskapens relative tid være "underlagt" vitenskapens og filosofiens felles forestillinger om nå'et? Hvem kan bringe klarhet i dette?


                                                                 ***

FORUM nr. 89

En hyllest til den fantastiske virkeligheten

                                                                                                Alt beror på noe, bortsett fra dét alt beror på

Den teknologiske utviklingen det siste hundre året har vært enorm. La oss illustrere det med noen stikkord: Den moderne bilen - luftfart - telefon - radio og TV - matematikk - romforskning og romteknologi - robotteknologi - atomteknologi - mobiltelefoni - satellitnavigasjon - meteorologi - genforskning og genteknologi - utforskning av menneskekroppen og medisisnsk vitenskap - datateknologi og internett - bredbånd - nanoteknologi - utforskningen av materiens natur, av solsystemet og universet, av det minste og det største. I tillegg kommer de tallrike anvendelsene på stort sett alle disse områdene.

Det er virkelig imponerende det vi mennesker har oppnådd på de ulike teknologiske områdene i løpet av bare ca. hundre år. Og utviklingen går videre med stor fart. Nye erkjennelser oppstår fremdeles, og nye muligheter åpner seg. Utforskningen av det såkalt paranormale har bare såvidt begynt. En ende på utviklingen er ikke å se.

Mens menneskeheten er stolt over sine bragder, har en annen viktig side ved denne saken fått liten oppmerksomhet: Nemlig den fantastiske virkeligheten som vi er en del av, og som gjør alt dette - og mere til - mulig. Er det ikke nesten uforståelig at virkeligheten er så mangfoldig og lovmessig at den åpner opp for så mange muligheter? En er fristet til å spørre: Hvordan kan det ha seg at det overhode finnes en slik virkelighet som i tillegg til det teknologiske har frembragt liv, bevissthet og intelliens - det som synes å være det mest uutgrunneligge i tilværelsen?


                                                            ***


FORUM nr. 57

Vitenskapen i «vår opplyste tid»

Media kaster av og til et blikk tilbake på utviklingen av vitenskapen. Det kan være informasjon om hva man trodde den gangen. Eller det kan være opplysninger om hva mang en pioner hadde å kjempe mot i de vitenskapelige miljøer som dengang var dominerende. For nye tanker har ikke alltid blitt mottatt med takk i vitenskapelige miljøer, særlig ikke hvis de nye tankene var for «radikale» - dvs at de avvek for sterkt fra aksepterte oppfatninger.

Det er klart at mange teorier som ble lansert, kunne være svært langt fra virkeligheten - og derfor hadde problemer med å bli tatt alvorlig. Men man ser nå at mange tanker som siden har vist seg å være riktige - eller bedre enn det man trodde før - likevel har møtt en avvisende holdning i de rette fora da de ble lansert. Det må vel bety at den vitenskapelige redeligheten ikke har vært på topp? At uvitenskapelige faktorer, slik som prestisje og misunnelse etc. har spilt en rolle?

De som forteller oss om dette, lar det skinne igjennom at det var noe som hendte dengang da man ikke var så opplyst som nå. Og det virker påfallende at man sjelden - eller aldri - kommer på den tanken at det kan være slik fremdeles; at nye tanker om hvordan virkeligheten er, kan ha like store vanskeligheter for å bli anerkjent i de aktuelle vitenskapelige miljøer idag som tidligere. Men har vi - i «vår opplyste tid» - virkelig lagt dette bak oss? Er det ikke på sin plass å spørre hvilke saklige grunner det er for å avvise de forskjellige nye tankene som - hvis de er heldige - i det hele tatt får komme til orde?

Hva vil kommende generasjoner si om vår tids holdning til opplysninger og tanker som bryter med det aksepterte? Vil man la det skinne igjennom at det var noe som hendte dengang da man ikke var så opplyst som nå?

Som et lite eksempel på hva jeg mener, nevner jeg en opplysning fra Illustrert Vitenskap nr. 1/2003: Det sto bl.a.: «Terrorangrepet på WTC utløste kollektive følelser som ble registrert av en gruppe forskere ved Princeton University. Fenomenet tyder på at vi alle er mentalt forbundet med hverandre på en hittil ukjent måte.» Og senere: «Overalt var det mennesker som følte seg sterkt berørt av den grusomme terrorhandlingen. Sjokk, sinne og avmakt var utbredt. Det viser seg nå at disse kollektive følelsene kunne registreres av forskerne. Små tilfeldighetsgeneratorer som er satt opp over hele verden, begynte plutselig å gi utslag 11. sept. Resultatene tyder på at det finnes et globalt bevissthetsfelt som vi alle har del i gjennom tankene våre.»

Artikkelen utdyper og begrunner dette ytterligere. Men poenget her var å nevne at Illustrert Vitenskap mottok en rekke protester fordi de hadde trykket denne artikkelen. En godt dokumentert vitenskapelig opplysning skulle forties - åpenbart fordi den bryter med det fysisk orienterte verdensbilde som har etablert seg så sterk i vår kultur. Heldigvis har vi fremdeles vitenskapelige tidsskrifter som bevarer sin vitenskapelige integritet.



                                     ***


FORUM nr. 48

ORTODOKS SKOLEMEDISIN HVA HJELPER DET NÅR DET SOM SKULLE HJELPE IKKE HJELPER, OG DET SOM IKKE HJELPER HJALP.

SKOLEMEDISIN-LOGIKK, SLIK SKAL PASIENTNØD LINDRES: TILLAT DEN SOM IKKE KAN OG DEN SOM KAN, SKAL HINDRES. TA KVAKKSALVERIETS SKALP!

Usaklighet i vitenskapen

Informasjon gjennom bøker og media gjennom mange år har gjort meg oppmerksom på et viktig fenomen innen vitenskapen som fortjener å bli nærmere belyst. Det gjelder det som kan kalles vitenskapelig saklighet eller rettere: usaklighet. Mange av dem som driver såkalt vitenskapelig arbeid, ser ut til å være knyttet til miljøer som har sluttet å sette spørsmålstegn ved visse forhold, som derved er blitt autorisert til "sannheter". Hvis en forsker likevel skulle driste seg til å tvile på disse sannhetene, risikerer vedkommende å bli uglesett av sine forskerkolleger. Ja, nye erkjennelser på et slikt grunnlag kan risikere å bli tiet ihjel, latterliggjort eller bekjempet på andre måter.

Historien kan berette om en rekke tilfeller der nye tanker og innsikter, som siden har vist seg å være riktige, har møtt en avvisende holdning hos samtidens toneangivende vitenskapsmenn. Og fenomenet ser ut til å eksistere fremdeles. Eksempelvis kan visse sider ved kampen mellom den såkalte skolemedisinen og naturmedisinen vanskelig oppfattes på annen måte. Til å begynne med ble akupunktur fullstendig avvist, mens en rekke (særlig yngre?) "skolemedisinere" nå henviser pasienter til akupunkturbehandling, en behandling som i mellomtiden har fått sin vitenskapelige forklaring, i det minste hva angår den smertestillende virkningen.

Andre eksempler på vitenskapelig usaklighet vil kunne hentes fra psykologien, teoretisk fysikk, parapsykologien med videre. Interessante spørsmål i denne forbindelse synes å være: Hva er det som fører til denne form for usaklighet, hva fører den til, og hvordan kan man bli kvitt den? Hva er det som karakteriserer en ekte vitenskapelig holdning?

Vi har ikke mye vitenskapelig journalistikk her i landet. Men den vi har, synes også ofte å være preget av mangel på saklighet i den forstand at man aksepterer vitenskapens «sannheter» selv om teoriene deres inneholder forhold som ikke kan stemme.



                                    ***


FORUM nr. 37

Hvor enestående er Jorden?
Opplysningene i denne artikkelen er hentet fra diverse årganger og nummer av «Illustrert Vitenskap».

Ser vi rundt oss i vårt eget solsystem, finner vi en glødende sol og ugjestmilde naboplaneter som - sålangt vi nå vet - ikke har noen former for liv. Og hvordan er det i det kolde og mørke universet utenfor vårt solsystem? Skulle liv finnes i universet, måtte det finnes på planeter. Inntil for få år siden visste vi ikke om det fantes planeter i andre solsystem i det hele tatt. Nå er over 50 planeter påvist i andre solsystemer, og stadig flere oppdages. Men kunnskapene om dem er små, fordi de er så langt borte, og fordi de delvis bare er påvist indirekte. Det store spørsmålet er: Finnes intelligent liv på noen av disse planetene - eller finnes i det minste forutsetninger for intelligent liv? man regner da med at vann må være til stede og en rimelig temperatur mellom 0 og 100 gr. C. Dessuten må antagelig en «tilfredsstillende» form for atmosfære være til stede.

For å lære mer om disse forutsetningene kan vi se nøyere på de betingelsene på Jorden som har gjort utviklingen av høyerestående liv mulig. Hvor lett eller vanskelig vil det være å oppfylle disse betingelsene? Og hvordan forholder de påviste planetene seg til disse betingelsene?

La oss begynne med den gunstige avstanden til en egnet sol som gir oss gunstige temperaturer over store deler av Jordens overflate. Avstanden til Solen «vår» skulle ikke ha vært mye annerledes, og forholdene på Jorden hadde blitt vesentlig forverret. Dessuten: Ikke alle soler eller stjerner er «passende» slik «vår» sol er - med en lang og stabil levetid.

Utviklingen av liv krever stabile livsbetingelser over store tidsrom. Man antar minst 50 millioner år. Det har Jorden hatt. Klimaet på Jorden har holdt seg påfallende stabilt i ca. 4 milliarder år - den tiden man antar at det har vært liv her på Jorden. Dette har skjedd på tross av at bestrålingen fra Solen har økt med minst 30%. Men samtidig har det skjedd en forandring i atmosfæren som i betydelig grad har kompensert for denne mer-strålingen.

De to store ytre planetene - Jupiter og Saturn - har også bidradd til forholdsvis stabile forhold på Jorden over perioder på ca. 50 - 100 millioner år. Grunnen er at de har trukket til seg kometer og asteroïder og fanget dem inn, slik at slike farlige og omstreifende himmellegemer ikke så ofte har falt ned på Jorden og skapt katastrofer og sterkt endrede forhold for alt - og særlig for høyerestående - liv. Dette har også ført til at det nå er langt færre slike legemer som kan true livsbetingelsene på Jorden. (IV.5.93). Det er ingen selvfølge i universets solystemer - ser det ut til - å ha to slike kjempeplaneter i stabile sirkelbaner så langt fra Solen. Hadde de ikke ligget så langt utenfor Jorden, ville de ikke hatt den samme beskyttende virkningen. Og hadde de ikke hatt så stabile sirkelbaner, ville de ha bragt kaos i solsystemet med uante følger for Jordens eksistens.

Jordens rotasjonsakse står som kjent på skrå i forhold til det planet Jorden beveger seg i rundt Solen, og dette forhold bestemmer forskjellene på årstidene. Hadde aksens helning vært 40 gr. i stedet for 23,5 gr. ville store deler av Jorden vært ubeboelige. Selv små avvik i helningen ville fått alvorlige følger for klimaet, (IV.6.92).

Heldigvis er aksens helning så stabil at vi ikke merker de svært små avvikene som finnes. Denne stabiliteten kan vi takke Månen for. Uten denne stabiliserende virkningen fra Månens side, ville Jorden ikke vært beboelig for oss.

Månen spiller også en stor rolle for klimaet - og derved for livet - på Jorden. Det henger sammen med det man nylig har oppdaget og forstått, nemlig at det er Månen som langt på vei driver havstrømmene på Jorden som jo igjen påvirker klimaet i betydelig grad.

Når Månen spiller en så tor rolle for klimaet og derved for livet på Jorden, er det interessant å se hvordan denne dobbeltplaneten Jord - Måne har oppstått. Ut fra det man vet idag, skjedde det gjennom en høyst usannsynlig hendelse for noen milliarder år siden. Man mener nemlig at de to oppsto som resultatet av en kollisjon mellom to planeter, hvor Jorden fikk den tunge kjernen til begge planetene, og Månen ble dannet av de lettere delene som rev seg løs fra den ene planeten. Forat dette for oss så gunstige resultatet skulle oppstå, måtte kollisjonen skje på en helt spesiell måte, hvilket den da også (antagelig) gjorde. Men hvor ofte skjer slikt? Alt ialt må dette altså ha vært en ytterst sjelden hendelse - og enda sjeldnere må det være at en slik hendelse skjer akkurat i den «riktige» avstanden fra en «riktig» sol.

Jordens store kjerne og Månens påvirkning av den antas å forårsake Jordens sterke magnetfelt som beskytter livet på Jorden mot strålingen fra rommet.

Er Jorden enestående - eller er planeter som ligner Jorden, ytterst sjeldne, hvis de finnes? Det kan se slik ut. Det ser faktisk ut til at solsystemet vårt er et sjeldent tilfelle i vår galakse. Man har ikke funnet solsystem som ligner «vårt». Det ser dessuten ut til at det ligger flere usannsynlige hendelser bak de gunstige livsbetingelsene som finnes her på Jorden. Og man har ikke oppdaget en eneste planet som ligner på Jorden.


                                     ***

FORUM nr. 35

Hva vitenskapen overser

I naturvitenskapen generelt og særlig i to av dens grener - nemlig «artenes utvikling på Jorden» og «hvordan vi er styrt av kroppens hormoner» - forutsettes stilltiende at det er materie, fysikk og kjemi som er aktørene i problemstillingen - de og intet annet. Kan dette stemme, eller finnes flere faktorer i problemstillingen? Har vitenskapen gitt en holdbar begrunnelse for hvorfor bare disse to er i fokus?

På den annen side kan man spørre om det finnes indikasjoner på at noe som burde vært vurdert, ikke er med? Svaret på dette siste spørsmålet er ja. Her er noen eksempler:

Det finnes en rekke godt dokumenterte såkalte paranormale fenomen blant mennesker og dyr. Det bilde av tilværelsen som vitenskapen har presentert for verden av idag som sitt bilde, har ikke plass for slike fenomen. I vitenskapens bilde er disse fenomenene oversett - neglisjert - som ikke-eksisterende.

Det finnes klare indikasjoner på at vi ikke er utlevert til «lunene» til kroppens hormoner - slik vitenskapen vil ha oss til å tro - uten mulighet for å påvirke situasjonen psykisk. Visse meditative prosesser indikerer at psyken - under visse forutsetninger - kan innvirke på kroppens fysiske prosesser. Her ligger et stort og viktig forskningsfelt som vitenskapen hittil ikke har vært interessert i. Likevel forskutterer vitenskapen resultatet av slik forskning - nemlig ved å si at mennesket bare er fysikk - og det sier man altså uten å ha undersøkt.

Vitenskapen har heller ikke svart på hvordan bevissthet og intelligens kan oppstå av materie, slik den indirekte hevder i sin nåværende beskrivelse av hvordan artene på Jorden har utviklet seg. Den har heller ikke prøvd å finne det ut - bare oversett problemstillingen.

Psykiatrien arbeider også ut fra den samme vitenskapelige hypotesen om mennesket, selv om visse paranormale fenomen som er iakttatt i mange land gjennom hundrevis av år, tyder på at det finnes en åndelig - eller finstofflig - verden med intelligente vesener som kan innvirke på vår psyke og på vår materielle verden for øvrig.

Vitenskapens nåværende bilde av tilværelsen har altså den mangel at den ikke har plass for godt dokumenterte fenomen, særlig visse paranormale fenomen, men også så dagligdagse «ting» som bevissthetens natur og intelligens. Hvis det skulle vise seg at en villet psykisk aktivitet har en fysisk konsekvens, vil det utvilsomt får følger for vitenskapens bilde av mennesket, eventuelt også av forholdet mellom enkelte av psykens egenskaper og materien. Det er altså mulig at vitenskapen må ta i betraktning at bevissthet og intelligens kan ligge på et ikke-materielt plan. Fra et filosofisk ståsted virker det jo ganske naturlig; for det er jo merkelig at materie har kunnet frembringe noe som til de grade behersker nettopp det som har frembragt dem, nemlig materien og være den sågar svært overlegen.

Av dette må vi kunne slutte at vitenskapen fremdeles har en lang vei å gå, og at det bilde den presenterer for oss idag må være mye lenger borte fra «sannheten» enn vitenskapen selv tror. Det må også være tillatt å spørre hvorfor vitenskapen lukker øynene for visse realiteter, bare fordi disse realitetene ikke kan utforskes med de anerkjente metodene. Og når den har tenkt å slutte med denne usakligheten?

Når vi snakker om «vitenskapen» tenker vi i første rekke på den offisielle vitenskapen i Norge og de skandinaviske land. Deler av den offisielle vitenskapen i flere andre land har et åpnere forhold til virkeligheten. I neste nummer av FORUM for Debatt og Refleksjon skal vi komme nærmere inn på en rekke utenlandske vitenskapsmenns og -kvinners forhold til paranormale fenomen.

                             ***

FORUM nr. 30

Vitenskapen og virkeligheten - Del 2
Første del av denne artikkelen sto i FORUM nr. 29

Alt beror på noe, bortsett fra dét alt beror på

Mere om den vitenskapelige metoden
Her må vi først si litt mer om disse metodene, og hva de innebærer: Kjernen i den vitenskapelige metoden, slik den er anerkjent i den offisielle vitenskapen i hele verden, har tre sentrale elementer: De to første er målbarhet og reproduserbarhet. Med dette er ment at resultatene fra et eksperiment skal være målbare - kvantitative - og reproduserbare på den måten at samme forsøksanordning og samme fremgangsmåte skal gi samme målbare resultat, uavhengig av hvem som utfører, og hvor eller når det blir gjort. Dette prinsippet kan ikke håndheves like stringent over alt i vitenskapen. Eksempelvis hender det i astronomien at målinger ved spesielle, sjeldne konstellasjoner kan underbygge eller falsifisere en teori. Og slike konstellasjoner står ikke alltid til disposisjon for reproduksjon av målinger. Et kjent eksempel er relativitetsteoriens forutsigelse av et kosmisk fenomen som først kunne observeres - og ble observert - 60-70 år senere.

Et hovedsiktemål ved denne måten å definere den vitenskapelige metoden på er å utelukke subjektivitet. Man kan spørre hvilket grunnlag denne definisjonen av den vitenskapelige metode hviler på, og om den ivaretar den stilltiende forutsetning at hensikten med vitenskapen er å utforske hele virkeligheten. Dette synes å være et svakt punkt. For hvor er begrunnelsen for at hele virkeligheten - nå og i fremtiden - skal være tilgjengelig for den eller de metodene som er definert som vitenskapelige? Her finner vi også utgangspunktet for den splittelsen som idag hersker innenfor det vitenskapelige miljøet, og som vi kommer tilbake til.

I forbindelse med metode-diskusjonen må vi må også se litt nærmere på den vitenskapelige torien - som kan betraktes som det tredje elemet i den vitenskapelige metoden - og dens rolle. Først: Hva er en teori? Kort sagt er en teori et forsøk på å beskrive virkeligheten statisk og dynamisk innenfor et mer eller mindre avgrenset område på grunnlag av alle de observasjoner av virkeligheten som foreligger innenfor teoriens gyldighetsområde. Fokus er her på alle observasjoner, fordi enhver korrekt observasjon som står i strid med teoriens utsagn, falsifiserer - eller avsanner - teorien. Det dreier seg altså her om å beskrive virkelighetens forskjellige deler eller aspekter og hvordan de virker sammen i et dynamisk hele. Et sentralt krav til den vitenskapelige teorien gjelder dens evne til å forutsi hendelser. Med dette er ment at teorien skal kunne forutsi - dvs. beskrive og/eller forklare - en nærmere beskrevet hendelse som enten vil kunne observeres i naturen en gang i fremtiden, eller som skal komme ut av et nærmere beskrevet eksperiment som man eventuelt ennå ikke har utført, kanskje av mangel på nødvendig teknologi.

Før vi går videre, vil vi her kort gjøre oppmerksom på forholdet mellom foreliggende observasjoner versus alle mulige observasjoner som grunnlag for en teori. Det er selvsagt bare foreliggende observasjoner som kan ligge til grunn for en teori. Men hvor langt rekker de? Finnes andre, ugjorte observasjoner og/eller andre typer observasjoner som ikke vil støtte teorien - observasjoner man idag ikke har eller ikke kan ha? Her ligger en prinsipiell svakhet ved all teoribygging.

I den praktiske vitenskapelige virkeligheten håndteres ikke falsifiseringsprinsippet så stringent som man skulle ønske. Det mest kjente eksempelet her er diskrepansen mellom relativitetsteorien og kvanteteorien som viser at noe ikke stemmer med den ene eller den andre, eller med begge teoriene. Likevel er det utenkelig å falsifisere dem. Og likevel stoler man i betydelig grad på begge, både fordi de synes å gjelde bra innefor sine respektive gyldighetsområder, og fordi det er de beste forklaringsmodellene - eller teoriene - man har per idag. Men man skal ikke se bort fra at visse psykologiske forhold også kan spille en rolle. Autoriteter innen sine respektive fagområder har knyttet sin prestisje til disse teoriene, og da er det ikke så enkelt, verken for andre eller dem selv å komme videre i retning av en overordnet modell ut fra hvilken både de makrokosmiske og de mikrokosmiske fenomenene kan forklares.

Hvilken rolle spiller bevisene i denne forbindelse? Først: Bevis skaper ingen virkelighet. Bak beviset ligger en innsikt i - eller en mistanke om hvordan «ting» er eller henger sammen. Bevis synes å dreie seg om et forhold mellom vår forestilling eller modell og den virkeligheten den foregir å beskrive; om vår tiltro til riktigheten av en modell, eller til et aspekt av en modell. Bevis er en slags bekreftelse på at vår modell er riktig eller realistisk på det punktet beviset omhandler.

Det synes nå å være vanskelig å skaffe bevis i vitenskapelig forstand. For det første synes all bevisførsel å bero på uttalte eller stilltiende forutsetninger. Dessuten er teoriene og resonnementene etter hvert blitt så kompliserte og omfattemde at det av den grunn er blitt vanskelig å godta en bevisførsel som bevis. Man tør ikke gå god for riktigheten! Kvanteteoriens usikkerhetsrelasjon har innenfor sitt gyldighetsområde komplisert bevisførsler ytterligere. Dessuten er forskerne uenige om hvor langt ned i detaljene lovmessighetene rekker. Det er altså spørsmål om hvor de kausale lovmessigheter må overlate arenaen til de statistiske lovene.

Om forholdet mellom vitenskapen og virkeligheten
Skal vi prøve å lage en grov oversikt over forholdet mellom vitenskapen og virkeligheten? Lar vi en stiplet sirkelflate representere alt som eksisterer fra naturens side, inklusive mennesket, så kan vi avgrense et lite område «A» som representerer det vitenskapen mer eller mindre har erkjent per idag. Grenseområdet er "ullent" fordi forskningsfronten er uklar; det er ikke klart hva som er erkjent virkelighet, og hva som er eventuelt mangelfulle teorier. I tillegg finnes et område «B», hvor mennesket har erkjent - selv om det erkjente ikke er påvist vitenskapelig. På det psykologiske plan finnes en rekke subjektive opplevelser og erfaringer som får et visst erkjennelsespreg, fordi mange mennesker har hatt parallelle erfaringer - de forteller likt om subjektive opplevelser, evt. under like betingelser.

Her kommer forholdet mellom objektive og subjektive "sannheter" til syne. Hva er forskjellen mellom dem? Er vitenskapen - under visse forutsetninger - nødt til å akseptere subjektive sannheter som objektive? Hvordan kan man ellers utforske bevisstheten, psyken og visse sider ved det paranormale - områder hvor det vanligvis ikke er mulig å måle og registrere? I noen tilfeller kan subjektive opplevelser knyttes til objektive indikatorer, slik som elektriske svingninger i hjernen. Her venter et stort forskningsfelt på å komme videre.

Hvordan vil område «A» utvikle seg i løpet av - la oss si 100 år? Vi må gå ut fra at «A» har tapt noe av sin størrelse ved at vitenskapen nå har skjønt at noe av det man trodde tidligere, var feil. På den annen side har man sikkert utvidet området ved å opparbeide nye innsikter, bl.a. regner vi med at noe av område «B» nå er blitt påvist vitenskapelig. Hvor mye vi ikke vet, aner vi antagelig fortsatt ingen ting om - heller ikke hva og hvor mye som aldri vil bli forstått, fordi vår hjernes kapasitet ikke rekker. Det er derfor all grunn til å være åpen for mulige mangler ved det vi tror vi vet og for nye innsikter.

Organiseringen av det vitenskapelige arbeidet
Som antydet ovenfor, er det idag et skisma innenfor vitenskapen. En del forskere i mange land som har sett svakhetene ved den vitenskapelige metoden, slik den er definert idag, har tatt konsekvensen av det. De godtar ikke at deler av virkeligheten skal bli utelukket fra systematiske undersølekser ut fra det nevnte metode-kriteriet, som krever målbarhet og reproduserbarhet . De finner det dårlig begrunnet og i sin konsekvens uvitenskapelig at de deler av virkeligheten som ikke han utforskes på denne måten, skal utelukkes fra vitenskapelige undersøkelser. Resultatet er en to-delt vitenskap: "Mainstream" og "Frontier" science, hvor mainstream representerer "hovedstrømmen" av den "offisielle" vitenskapen, mens frontier science [den vitenskapen som løper foran?] prøver å se en videre helhet - ja, hele virkeligheten - som gjenstand for vitenskapens undersøkelser - med de følger det nødvendighvis må ha for det som skal kunne betraktes som en vitenskapelig metode.

Svakheten ved den ene - mainstream - er altså at deler av virkeligheten - med svak begrunnelse - utelukkes fra vitenskapelig tilnærming, og derved har en tendens til å bli oversett. Det gjelder de deler av virkeligheten som ikke nås av den vitenskapelige metoden - slik den snevert er definert. Svakheten ved den andre - frontier science - er at realismen i resultatene kan bli skadelidende, fordi de tillatte metodene får lov å bevege seg innenfor noe videre rammer. Motsetningsforholdet og den gjensidige skepsis etc, som vokser ut av dette forholdet, er åpenbart skadelig både for forskningen og derved for erkjenneslen av virkeligheten.

Hvis vi utelukker prestisje og lignende uvitenskapelige ingredienser, så synes det klart at de to leire har samme mål: Å forstå og beskrive virkelighetens deler og helhet bedre. Utfordringen er knyttet til metodene og hvilke krav som må eller bør settes til dem, slik at de både skal kunne kalles vitenskapelige uten samtidig å utelukke deler av virkeligheten fra vitenskapelig tilnærming. Spørsmålet er altså: Hvordan organisere det vitenskapelige arbeidet for bedre å nærme seg hele virkeligheten på en realistisk måte? Hvilke kriterier skal settes opp for de metodene som skal aksepteres innen (natur)vitenskapelig forskning - hvor natur må forstås i videste betydning?

Det som ikke bør skje er at frontier science - som den maktpolitisk underlegne part - legger bånd på seg selv av frykt for kritikk fra mainstream og aksepterer at mainstream science definerer hva som er vitenskapelig og hva som ikke er det. Frontier science - som nå er løselig organisert i verdensomspennende nettverk - bør invitere til dialog, hvor innvendingene man har mot hverandres syn eksponeres på en konkret og saklig måte. Det er vanskelig å se at ideologien kan fjernes fra vitenskapen på en bedre måte.

***


FORUM nr. 29

Å SPØRRE ER SOM Å ÅPNE VINDUET MOT EN NY DEL AV VERDEN.  SE, LYTT, PUST DYPT INN.

SVARET LIGGER I DET DU MOTTAR. VINDUER UTEN TALL VENTER PÅ Å BLI ÅPNET.

ÅPNE VINDUER ! SE, LÆR, LEV !

Vitenskapen og virkeligheten - del 1

Del 1: Om vitenskap og den vitenskapelige metode - Om virkeligheten - Del 2: Mere om den vitenskapelige metoden - Om forholdet mellom vitenskapen og virkeligheten - Organiseringen av det vitenskapelige arbeidet

Innledning
Vitenskapen har i all tid forsøkt å beskrive og forklare virkeligheten, men vitenskapen er ikke det samme som virkeligheten. Likevel må de ha noe med hverandre å gjøre. Spørsmålet er da: Hvilke relasjoner består mellom vitenskapen og virkeligheten? Da må vi først finne svar på spørsmålene: Hva er vitenskap, og hva mener vi med virkeligheten?

Om vitenskap og den vitenskapelige metode
Hva er vitenskap? Vitenskap synes i første omgang å være en prosess som har til hensikt å finne ut hvordan virkeligheten er. Den skal altså prøve å skape en så realistisk forestilling som mulig i vår bevissthet om hvordan virkeligheten er. Til dette kreves metoder - som er bruk av virkemidler. I utgangspunktet har vi våre egne virkemidler, og blant dem nevner vi først sansene. Det er åpenbart at det er gjennom våre ytre og indre sanser at vi - eller vår bevissthet - mottar direke informasjon om virkeligheten - virkeligheten i oss selv og i våre nære og fjerne omgivelser.

Men sansene rekker ikke særlig langt. Derfor prøver vi å utvide sansenes muligheter. Og det gjør vi særlig på to måter: Vi utvider sansenes virkefelt med forskjellige instrumenter, slik som mikroskop, radioteleskop, kjernefysiske akselleratorer etc. dvs. med et stort antall forskjellige instrumenter som gjennom vår betjening kan måle og registrere virkelighet på utvalgte områder. Derved utvider vi sansenes virkefelt enormt, både i bredden - ved å "sanse" ting vi ellers ikke ville kunne oppfatte med våre sanser - og i dybden - ved å forstørre og - i noen tilfeller - ved å skape oversikt ved å forminske det våre vanlige sanser oppfatter. Det vi på denne måten sanser, er øyeblikksbilder eller -tilstander, men også dynamikk - bevegelse - forandring.

I tillegg til sansene gjør vi dessuten bruk av vår evne til logisk tenkning. Også her står instrumenter til disposisjon som utvider vår kapasitet enormt. Virksomme hjelpemidler her er forskjellige typer matematikk og databehandling som gjør det mulig å behandle datamengder (og datatyper) som tidligere var uhåndterbare og problemstillinger som før var utilgjengelige.

Ofte kombineres disse to mulighetene - et forhold som åpner opp for indirekte observasjon med etterfølgende tolkning eller logisk bearbeidelse av observasjonene, slik det bl.a. gjøres - og må gjøres - i kjernefysikken, og som bl.a. også gjør det mulig å si noe om hva som foregår i Solens og andre stjerners indre.

Men vitenskap er ikke bare prosessen med å finne ut; vitenskap er også resultatene - det man tror man har funnet ut: Forestillingene eller tankemodellene vi danner oss av den virkeligheten vi har prøvd å utforske. For det er klart: Det primære resultatet av alt det vitenskapen finner ut, er tankemodeller av hvordan virkeligheten er, ikke virkeligheten selv. I tillegg kommer selvsagt alle de teknologiske nyvinningene som skapes i kjølvannet av den nye innsikten i virkeligheten, og som vi ikke skal komme nærmere inn på her.

Etter hvert som utviklingen av de forskjellige metodene skrider frem, oppstår stadig nye og presumptivt bedre bilder av virkelighetens forskjellige aspekter. Virkelighetsbeskrivelser som var opplest og vedtatt, har gjentatte ganger vist seg ikke å være riktige. Ofte har hovedtrekkene ved modellen likevel blitt stående, men av og til har nye resultater på delområder ført til at "historien måtte skrives om".

Det henger bl.a. sammen med at metoder åpner vinduer, evt. nye vinduer mot virkeligheten og tilsvarende nye måter å spørre på. For måten vi spør på er medbestemmende for hvilke svar vi får - hvilke delbilder vi får av virkeligheten, og hvor skarpe de er. Men: Alt vi kan danne oss er altså tankemodeller av virkeligheten eventuelt manifestert i datamaskinprogrammer eller matematiske ligningssystemer. Og skal vi ha tillit til dem, må de være uten selvmotsigelser.

Om virkeligheten
Hva da med selve virkeligheten som vitenskapen lager tankemodeller av, og som vi altså ikke må forveksle med tankemodellene? Kan vi si noe om den ut over det bildet vitenskapen gir oss? Her hviler vitenskapen på noen mer eller mindre stilltiende forutsetninger om denne samme virkeligheten: For det første: At det eksisterer en såkalt objektiv virkelighet, dvs. en virkelighet uavhengig av måten vi forsker på. Dessuten: At denne virkeligheten er uten selvmotsigelser. Og: At hele virkeligheten kan utforskes ut fra de forskningsmetoder eller prinsipper som er definert til å være - eller til å kalles - vitenskapelige.

La oss først se nærmere på disse forutsetningene og spørre: Finnes erfaringer som tyder på at det ikke eksisterer en objektiv virkelighet? Svaret synes i helt spesielle tilfeller faktisk å være ja: Enkelte eksperimenter kan nemlig tyde på at selve iakttagelsen - dvs. om det finnes iakttagelse eller ei - påvirker selve virkeligheten, ikke bare observasjonen av den. Iakttagerens bevissthet synes her å være en aktiv medspiller i eksperimentet på den måten at den påvirker virkeligheten. Om dette er et fenomen av generell gyldighet, vites ikke per idag. (Dette fenomenet må selvsagt ikke forveksles med det elementære forhold at svaret et eksperiment gir, avhenger av bevisstheten til den som spør - at virkeligheten eksponerer seg i samsvar med måten vi spør på.)

Det andre prinsippet innebærer at logisk tenkning - på grunnlag av observasjoner - vil være istand til å føre frem til en realistisk virkelighetsbeskrivelse - dvs. til en god tankemodell. Om det forhold at bevisstheten kan være medspiller, påvirker dette andre prinsippet - nemlig at virkeligheten er uten selvmotsigelser - er vanskelig å si. Er bevisstheten medspiller, blir jo den logiske håndteringen av disse spørsmålene vanskeliggjort. Forfatteren er ikke kjent med at dette forholdet er utredet eller avklaret. Hva så med hele virkeligheten - kan den utforskes med de metodene eller prinsippene som er definert som vitenskapelige?

Artikkelens del 2 kommer i neste nr. av FORUM - nr. 30



                                                                                       ***

FORUM nr. 14
VITENSKAPSMENN ER IKKE ALLTID INTERESSERT I ERKJENNELSE FOR ERKJENNELSENS SKYLD. DE ER INTERESSERT I DEN ERKJENNELSEN SOM TJENER KARRIEREN	NÅR KARRIEREN ER MÅLET OG ERKJENNELSEN MIDLET... LAR ERKJENNELSEN SEG MISBRUKE PÅ DENNE MÅTEN? FORSVINNER DEN UMERKELIG TIL FORDEL FOR EN MENING?

I hvilken grad er «medisin» en vitenskap?
Dette skrev fire forskere ved «Folkehelsa» i en kronikk i Aftenposten den 4.01.00:
«.... Fortsatt tilbys medisinsk undersøkelse og behandling som dokumentert mangler effekt. Samtidig finnes det effektive og rimelige behandlingsformer som ikke benyttes tilstrekkelig.....»

«Vitenskapen» oppgir ursuppeteorien
Det har nærmest vært opplest og vedtatt de siste ti-år at livet på Jorden har oppstått slik «ursuppe-teorien» sier: At det første primitive livet har oppstått i strandsonen under de klimatiske forhold og den havkvalitet som hersket dengang for ca. 3,5 milliarder år siden.

Nå har denne teorien fått noen skudd for bauen. For det første er det nå påvist at livet oppsto mye tidligere enn man har antatt hittil, på en tid da temperaturen på Jordens overflate antagelig var mye høyere. Dessuten har man oppdaget primitivt liv på de store havdyp, fjernt fra sollys og oksygen. Hvordan kan det ha oppstått? Oppstår liv mye lettere enn tidligere antatt? Har det oppstått mange steder?

Man har også sett at liv kan overleve opphold i verdensrommet. Det henger sammen med at mikrober medbragt til månen fra Jorden har overlevd der i flere år. Det leder tanken hen på muligheten av at liv er kommet til Jorden fra kosmos, evt. fra Mars eller fra et annet sted, eventuelt bragt til vår atmosfære av en komet eller meteor?

Alt dette innebærer at manglene til ursuppe-teorien nå er blitt enda mere åpenbare, og man er tydeligvis nå på jakt etter en ny og bedre forklaring på hvordan livet har oppstått på Jorden.

                                                                                   ***

FORUM nr. 13

Stilltiende forutsetninger

All forskning beror på mer eller mindre stilltiende forutsetninger. Det man vet, eller tror man vet, er påvirket av slike. Et eksempel: Sålenge man observerte under den stilltiende forutsetning at Jorden var flat, bekreftet resultatene innen et visst geografisk område denne antagelsen. Først når observasjonene og målingene ble mer nøyaktige eller strakte seg ut over det tilvante gyldighetsområdet, fant man avvik. Også vår samtid har sine stilltiende forutsetninger. De kan vise seg å være interessante punkter i relasjon til forskningsresultater. Kanskje er de ikke så godt begrunnet som man har trodd? Kanskje åpnes nye forklaringsmuligheter når man rokker ved noen av disse stilltiende forutsetningene?
     At universet styres av fortiden, er en stilltiende forutsetning som preger tenkningen om universet. Man mener at universet ble til ved et kjempesmell, "The Big Bang" for ca. 15 milliarder år siden. Alt som har skjedd siden, antas å være en konsekvens av de betingelsene som var til stede den gangen. Det er vanskelig å se det annerledes enn at dette synet springer ut av et mekanistisk verdensbilde. Ikke alle forskere deler dette syn.
     Det finnes fire naturkrefter som man mener vedrører all materie. Dessuten har man en tro på at det finnes en altomfattende lov som forener disse fire lovene. Med denne stilltiende forutsetning har man eliminert, eller rettere, blokkert sin egen tilgang til eventuelle immaterielle "ting". Men man kan vel ikke se bort fra eksistensen av forskernes egen intelligente bevissthet, som til syvende og sist er det instrumentet de selv forsker med?
     Mange hjerneforskere synes stilltiende å forutsette at alt som foregår i hjernen, foregår på det materielle plan, dvs. kjemisk-elektrisk-mekanisk-hydraulisk. Som følge av dette skal hjerneprosessene forårsake bevissthet. Er dette holdbart?

Man får inntrykk av at mange biologer betrakter organismen som en mekanisk maskin, en maskin som består av atskilte deler som griper inn i hverandre. Men er det en holdbar tankemodell? Også her tar man det tilsynelatende for gitt at bevisstheten er en del av den organiske maskinen, og at parapsykologiske fenomen ikke eksisterer, verken hos dyr eller mennesker. Biologene synes også stilltiende å forutsette at organismen ikke kan påvirkes av noe usynlig utenfor kroppen. Enkelte forskere er nå tvilende til dette.
     I medisinen antar man stilltiende - dvs. man tar det vanligvis for gitt uten at det er bevist - at større doser av medisiner alltid fremkaller kraftigere virkning enn mindre doser. Praktiserende homøopater setter derimot et spørsmålstegn ved dette.
     Tanken om at den som eksperimenterer står utenfor eksperimentet, uten å være en del av det, synes fremdeles å prege den vitenskapelige tenkningen i betydelig grad. Dette til tross for at det grunnleggende trekk ved kvanteteorien er at den som eksperimenterer, er nødvendig både for å observere egenskaper ved de atomære fenomener og for å frembringe disse egenskapene.

Ved utforskningen av mikrokosmos forutsettes det stilltiende at når materien analyseres i stadig mindre deler, vil disse bli stadig enklere. Ikke alle fysikere er så sikre lenger på at det som er fysisk lite, nødvendigvis må være enklere.

Videre forutsetter vi stilltiende at våre tilvante begreper og tenkemåter kan beskrive det reelle realistisk. Dessuten forutsetter vi at tilværelsen er kausal, at den kan "forstås" vha. observasjon og logisk tenkning. Ved at forskerne forsker ved hjelp av matematiske teorier, forutsetter de også former for lovmessigheter som favner hele universet. Har man tilstrekkelig "vitenskapelig" belegg for å opprettholde disse forutsetningene? Mye tyder på at tanken om en i videste forstand objektiv beskrivelse av naturen, må oppgis.


                                                                                    ***

FORUM nr. 11
FOR DE ETABLERTE, FASTLÅST I SIN POSISJON OG TRO, VIL DEN SOM SNAKKER SANT, SE UT SOM OPPVIGLER TIL URO, KVERULANT.	INN I REKKEN ELLER BORT! MED DENNE VANTE REAKSJON FORBLIR MAN I SIN ILLUSJON. SJANSEN TIL FORBEDRING KOM PÅNY TIL KORT.

Ny kilde til fornyelse av fagmiljøer?

I FORUM nr 7 var vi inne på at fagmiljøene kan ha en tendens til å hindre sin egen utvikling. Impulser utenfra ser ut til å prelle av. I den seneste tid har jeg kommet i kontakt med en ny og hittil ukjent kilde til fornyelse av fagmiljøer. Vi skal se på to eksempler:

I en samtale med en psykologistudent nylig spurte jeg om parapsykologiske fenomen nå hadde fått innpass i studiet. Det hadde de ikke. Men det fantes studenter som nå presset på for at denne delen av psykologien ikke skulle forties lenger. Denne gledelige trend må være en følge av at studentene i vår tid er langt mer bevisste enn tidligere, slik at de ikke har den samme ukritiske og underdanige holdningen til professorer og læreplan. De har kjennskap til mye før de begynner studiet, og har en langt mer åpen holdning til «nye» ting. Det er derfor et håp og en mulighet at tabubelagte områder innen vitenskapen - det lyder paradoksalt - skal forsvinne etter hvert som studentene bringer nye impulser med seg inn i fagmiljøene.

En nær venninne av meg er kilden til det andre tilfellet. På toget kom hun i samtale med en ukjent journalist-student i Kristiansand som mente at journalistene hadde altfor stor makt(!) Min venninne fortalte om en bok som Fædrelandsvennen tross gjentatte henvendelser avslo å gi en omtale. Spontant bemerket da journaliststudenten; «Uttaler boken seg kritisk om media?» Og slik er det. Vedkommende bok - Verden Hvorhen? som også er lagt ut på redaktørens hjemmeside - uttaler seg blant mye annet ganske kritisk om media, og hvordan media fyller sin rolle. Men det interessante var at denne journaliststudenten straks antok at det var bokens kritikk av media som var grunnen til at avisen ikke ville uttale seg. Er det ikke å tie ihjel dette kalles?

FORUM nr. 9

Produktutvikling på avveie?

Produktutvikling ble introdusert som funksjon for noen ti-år siden. Og den har frembragt en mengde funksjonelle og vakre produkter på nær sagt alle områder. Det var nærmest et skred som fant sted, fordi denne form for systematisk tenkning viste oss så mange forbedringsmuligheter. Det er fortsatt mulig å forbedre produkter, men siden mye er allerede gjort, er det ikke så enkelt lenger som tidligere å finne reelle forbedringer.

At dette ikke er så bra for produktutviklerne, er åpenbart. De har for lite å gjøre. Og for deres oppdragsgivere - produsentene - ga forbedrede produkter konkurransefortrinn. De er derfor fortsatt interessert i forbedrede produkter. Da forbrukerne var blitt vant til at forandring var det samme som forbedring, kunne man jo fortsette med produktforandring, selv om det ikke betydde en produktforbedring. På enkelte områder har vi sett og ser vi tendenser til produktforandringer for forandringenes skyld, uten forbedringer. Slik brer moter seg til flere produktgrupper enn tidligere. De innebærer også økt salg - ikke fordi det «gamle» produktet er utslitt eller uhensiktsmessig, eller at bedre produkter foreligger - men fordi produktet ikke er moderne lenger.

Hemmer fagmiljøene utviklingen av eget fag?

Dette er et spørsmål som har vært aktuelt lenge. Allerede Leonardo da Vinci måtte dokumentere deler av sine studier i speilskrift for ikke å bli forfulgt. Albert Eistein uttalte en gang i begynnelsen av dette århundre: «Husker du hvordan man lo av elektriske og usette bølger?» Og C.G.Jung skrev i sin bok Minner, Drømmer, Tanker (Gyldendal 1992), s.137: «Da jeg ble kjent med verket hans (Freuds) lå en akademisk løpebane foran meg, og jeg sto foran avslutningen av et arbeid som skulle bringe meg fremover ved universitetet. Men Freud var en avgjort persona non grata i den akademiske verden på den tid, og en forbindelse med ham var derfor skadelig for ethvert vitenskapelig rykte. De personene som 'betydde noe' nevnte ham i høyden i smug, og på kongressene ble han bare diskutert i korridorene, aldri i plenum.»

Er spørsmålet aktuelt fremdeles? Dessverre er det ingen ting som tyder på at det har skjedd en vesentlig forandring på dette forholdet.

Den såkalte Nitter-kuren til dr. Nitter ble diskutert mye for 30-40 år siden. Tanken bak denne kuren var å styrke immunsystemet til kreftpasienter for å bedre pasientens sjanse til å overleve. Nitter ble i sin tid sterkt motarbeidet av fagmiljøet for dette. Nå er styrking av immunforsvaret i kreftbehandlingen blitt "stuerent". For få år siden var det sågar en konferanse i Tromsø om dette temaet. Likevel er Nitter ikke blitt rehabilitert.

Det var politikerne som måtte gjøre akupunkturbehandling stuerent mot fagmiljøenes protester.

Selv om legene har begrensede kunnskaper om ryggsøylen, har mange av dem nektet å samarbeide med terapeuter med lang spesialutdannelse på dette området, nemlig kiropraktorene. Jeg har selv på nært hold sett hvordan dette har gått ut over en pasient, nemlig min kone. Legen der vi bodde var en typisk representant for det miljøet som ikke ville samarbeide med kiropraktorer. I stedet skulle hun få behandling av fysioterapeut. Resultatet av denne behandlingen var en påkastet smerte i ryggen som var så intens at hun bare såvidt klarte å bevege seg i krumbøyd tilstand. Vi fikk en øyeblikkelig hjelp behandling hos en kiropraktor hun hadde hatt gode erfaringer med før. Etter få minutter kom min kone ut igjen fra denne behandlingen, smertefri og strålende fornøyd, fordi hun også kunne bevege seg normalt.

I Aftenposten kunne vi den 12.05.99 lese at: Ryggoperasjon i Sverige gir bra resultater for pasientene, men er omstridt i Norge «Det har lenge vært strid om hvorvidt de mest plagede ryggpasientene, som norsk helsevesen har lite å tilby, skulle få dekket utgiftene til avstivningsoperasjoner utført i Sverige eller andre land, etter at norsk fagekspertise har sagt nei til slik behandling. I Norge har store deler av fagmiljøet uttrykt skepsis til effekten av slik behandling, og har derfor ikke anbefalt hverken operasjon eller dekning av kostnader. En evalueringsrapport utarbeidet på oppdrag av Helse- og Sosialdepartementet konkluderer bl.a.: Støtte bør gis til avstivningsoperasjoner etter strenge faglige kriterier. En pasient sier det slik: Norsk helsevesen tar ikke pasientene på alvor. Det er fortvilet å møte arrogante leger som ikke aksepterer enkelte fakta. Det var også i dette tilfellet et politisk initiativ som skulle til for å utvikle fagmiljøet videre.

Hva viser disse og lignende eksempler? Fagmiljøer kan faktisk hemme utviklingen av eget fag. Fagmiljøet - og dermed faget selv - beherskes av noen som «betyr noe» som Jung uttrykte det. Andre, som vil gjøre karriere innen faget, må ikke skade sitt rykte ved å være enige med noe som de som «betyr noe» ikke likte. Først når de som «betyr noe» faller fra, er veien åpnet til nye impulser som ikke har oppstått innenfor de indre sirkler.

Konsekvensen av dette må være at intanser utenfor miljøene i større grad må få anledning til å få et kritisk innblikk i det som foregår der. Derfor er det spesielt beklagelig at den kritiske journalistikken så ofte er fraværende vis a vis fagekspertene. Det ser ut til at journalistene har et merkverdig underdaning forhold til de faglige autoritetene. Har de ikke satt seg godt nok inn i problemstillingene selv? Har de gjort seg avhengige av disse ekspertene? Eller er de redde for å dumme seg ut på bekostning av egen karriere?

FORUM nr. 5

______________________________________________________________________________________________

TID, ROM, BEVISSTHET Alt er i tiden, bare ikke tiden er i tiden. Alt er i rommet, bare ikke rommet er i rommet. Alt er i bevissthet, Bare ikke bevissthet er i bevissthet.

Er rommet i tiden? Er bevissthet i tiden? Er tiden i rommet? Er bevissthet i rommet? Er tiden i bevissthet? Er rommet i bevissthet? Har disse tre, tiden, rommet og bevissthet noe felles ut over det at vi ikke kan komme utenfor?

Kan tid gå fortere eller langsommere?

Relativitetsfysikere forteller oss at tiden går fortere eller langsommere avhengig av masse og akselerasjon. Det skal - i samsvar med teorien - være påvist ved eksperimenter at tiden går langsommere når et legeme tilføres bevegelsesenergi.

Men - er det tiden som går langsommere, eller er det bare det man måler tiden med - dvs. bevegelsene - som går langsommere? Kan tid overhode «gå» - med en hastighet? Ville ikke det innebære at tid ble uttrykt med tid?

Henger dette sammen med noen forskeres skepsis til den spesielle relativitetsteorien som sier at hvis to ur er i relativ bevegelse til hverandre, vil hvert av dem oppfatte at det andre går for sent. Og det er en logisk umulighet? Kan noen gi svar på dette?

FORUM nr. 4

NÅR NATURVITENSKAP BLIR IDEOLOGI

Viser du meg at jeg tar feil, vil jeg bli glad og takknemlig,  for da har du bragt meg et skritt nærmere sannheten.

Redaktørens artikkel "Er vitenskapen for ukritisk til seg selv?" under Vitenskap og teknologi i FORUM nr. 3 har utløst noen reaksjoner som det er grunn til å reflektere litt over. De kan nemlig tyde på at det finnes mennesker som har gjort naturvitenskapen og dens resultater til ideologi. Og hva skjer da? Ved nærmere ettersyn skjer stort sett det som skjer i forbindelse med andre ideologier. Noen tar det ikke så nøye, mens andre får fundamentalistsike tendenser. Og hva skjer da? La oss se på noen sentrale karakteristika:

- Det som kommer fra autoritetene, fra de som "vet", godtas uten spørsmål.
- Personens søkende og kritiske holdning er borte: Man tror jo at man vet, hvorfor da være søkende og kritisk?
- Man identifiserer seg med det man tror man vet, og knytter dermed emosjoner til det: Informasjonen er blitt til "min" tro, "min" mening.
- Resultatet blir at man ikke lenger søker sannhet, men bekreftelse av egne meninger. Man vil påvise riktigheten
av det man mener i stedet for å undersøke hva som kan være tilfellet.
- Argumentasjon for å få rett erstatter samtale for å øke samtalepartnernes innsikt.
- Den som setter spørsmålstegn ved denne troen blir da en motstander av den troende.
- Slike motstandere og deres eventuelle konkurrerende meninger gjelder det å motarbeide; ved å tie "ihjel",
ved skjellsord, ved å latterliggjøre, ved å argumentere til taushet osv.

Anvendt på naturvitenskap betyr dette at det som foregår i de troendes hjerner har lite med naturvitenskap å gjøre, selv om det ofte kan være vanskelig å se forskjellen. Men søker man bekreftelse på egene meninger i stedet for sannhet, har det skjedd noe vesentlig.

Den som søker sannhet har en åpen holdning, rede til å ta imot nye inmpulser. Han kan lytte til det andre har å si, fordi han ikke har et ferdig syn som han identifiserer seg med, og som det gjelder å forsvare. Han er tvert imot glad når han - ved egen eller andres hjelp - kan gjennomskue en vrangforestilling og derved få et mere realistisk - et sannere - syn.

Den som søker bekreftelse av egne meninger, benekter eller unngår alt som kan sette spørsmål ved, eller avsløre disse meningene som illusjoner. Man fanges i et rigid tankemønster som bare slipper igjennom impulser fra de godtatte autoritetene. Overfor andre er man på vakt for å forsvare det man tror på. Den naturvitenskapelige gunnholdningen er borte. Vil man samtidig misjonere for sitt syn, kan aggressionen lett skape konflikter med omgivelsene.

Det finnes noen som ser ut til å føle et visst ubehag ved denne situasjonen. For å vise seg selv og andre at de tross alt er interessert i sannhet, sier de om seg selv at de er skeptikere. Spørsmålet er om de seiler under falskt flagg. En slik skeptiker fikk engang spørsmålet hva som skulle til for å legge vekk skepsisen og godta et (fornektet) fenomen som ekte. Det fikk journalisten ikke et fornuftig svar på.

FORUM nr. 3

Alle sannheter gjennomgår tre faser: Først blir de latterliggjort. Så motarbeides de voldsomt. Deretter godtas de som selvfølgeligheter. Arthur Schopenhauer

Fritt etter Schopenhauer: Alle sannheter gjennomgår fire faser: Først blir de forsøkt tiet ihjel. Etterpå blir de latterliggjort. Så motarbeides de voldsomt. Deretter godtas de som selvfølgeligheter.

Er vitenskapen for ukritisk til seg selv?

Det finnes uoverensstemmelser i vitenskapens resultater som gjør det klart at noe ikke kan stemme. Ja, det kan ikke utelukkes at noe grunnleggende kan være feil. Som eksempel på en slik uoverensstemmelse gjengis det relativitetsfysiker Øynind Grønn sa i Flux nr. 10: "Noe annet er om det finnes vakuumenergi som vi må ta hensyn til i dagens fysikk. Her treffer vi fysikkens største uoverensstemmelse mellom beregning og empiri. Beregninger viser en vakuumenergi av størrelsesorden 10 i 127ganger den øvre grense vi får gjennom observasjoner." Dette er en ufattelig stor uoverensstemmelse. Dessuten finnes flere fenomen som ikke kan forklares ut fra de anerkjente teoriene.
     Mange kjente vitenskapsmenn og -kvinner er ganske fantasifulle i sin forskning. De opererer blant annet med tidsreiser tilbake i tid, et forhold som innebærer at man kan påvirke fortiden! De sier også at både rommet, universet og dets innhold ble til gjennom det store smellet - "Big Bang" - som skapte universet. "Big Bang" var altså ikke et kjempesmell som fant sted i et eksisterende tredimensjonalt rom. Smellet skapte også rommet. Slike forestillinger hentes ut av forskernes matematiske modeller. Men forskerne kan like lite som oss andre forestille seg dette. Og vi må spørre: Hvor sanne er slike aksepterte utsagn, som også enkelte forskere er skeptiske til?

For det tredje overser naturvitenskapen forskningsfelt og -resultater som ikke passer inn i dens verdensbilde. Jeg sikter til en viss parapsykologisk forskning som kan vise til statistisk signifikante resultater. Naturvitenskapen har satt opp så strenge kriterier for det som kan kalles vitenskapelig forskning, at deler av naturens virkelighet faller utenfor. Blant annet faller noe så sentralt som menneskets bevissthet utenfor den forskning som - ut fra gjeldende kriterier - kalles vitenskapelig, fordi det ikke er mulig å utforske bevisstheten med slike kvantitative metoder. Visse kvantemekaniske fenomen som viser en merkelig forbindelse mellom fysiske fenomen og bevissthet, gjør det på den annen side stadig vanskeligere å utelukke bevissthet som forskningsobjekt. Det finnes ikke noe grunnlag for å si at det som ikke kan utforskes med de aksepterte vitenskapelige metoder, ikke kan eksistere. En slik holdning er i seg selv uvitenskapelig, fordi den innebærer at det kan finnes noe fra naturens side som man ikke vil utforske eller vite noe om.
     For det fjerde eksisterer seriøse forskere knyttet til universiteter og institutter over hele verden som har innsett begrensningene til "mainstream science" (forskningens hovedstrøm) og tatt konsekvensen av det. Fordi de stort sett har hatt trange kår i konvensjonelle forskningsmiljøer, har de sluttet seg sammen i verdensomspennende nettverk med egne publikasjoner. Et av de mest kjente nettverk - Center for Frontier Sciences - er tilknyttet Temple University i Philadelphia USA og utgir tidsskriftet Frontier Perspectives (http://www.temple.edu/CFS).

Av dette fremgår at den kritiske journalistikken har en stor oppgave å ta fatt på vis a vis naturvitenskapen.

FORUM nr. 2

MANGEL PÅ KRITISK JOURNALISTIKK

Den godtroende tror ikke godt, men dårlig

Jeg hører ofte på P2's populærvitenskapelige program «Verdt å vite», og finner mye av interesse der. Men det virker påfallende for meg hvor ukritisk programlederne formidler videre det vitenskapen har kommet frem til. Mangelen på kritisk holdning gjelder flere forhold, og vi skal se på tre. For det første hvilke områder man bringer forskningsresultater fra, eller hvilke man konsekvent unnlater å rapportere forskningsresultater fra. Så langt jeg har kunnet se, har man aldri formidlet informasjon om parapsykologisk forskning og de resultater som foreligger på dette området. Gjennom den omfattende kartlegging av vitenskapelige forskningsresultater på svært mange områder som jeg har foretatt i forbindelse med prosjektet «Langs Erkjennelsens Grenseland» (og som min hjemmeside informerer nærmere om, konf. «Redaksjonelt og diverse») har jeg et visst kjennskap til forskningsfronten også på parapsykologiens område. Her har P2 noe å lære av vitenskapelige tidsskrifter som synes å ha en åpnere holdning til forskningsresultater som ikke passer inn i «standardmodellens» ramme. Her blir det synlig om man søker realiteter eller bekreftelsen på egne, forutinntatte meninger.

For det annet ser det ut til at programlederne uten videre godtar de resultatene som presenteres, som om de skulle representere en endelig sannhet. Hypotesen om «ursuppen» som skal ha frembragt det første primitive livet på Jorden, er en slik «sannhet». Faktum er at ingen idag kan fortelle hvordan kjemi og fysikk er blitt til den første levende cellen.
     Programlederne er sikkert kjent med at forskerne også strever med uoverensstemmelser i fysikkens fundamentale teorier, uoverensstemmelser som ikke engang kan utelukke at det er noe fundamentalt galt med nåværende forestillinger. Så langt jeg har sett, har dette ikke vært diskutert. Jeg går ut fra at P2 er kjent med at det finnes vitenskapsmenn og -kvinner fra universiteter og institutter i mange land som finner «mainstream science» for dogmatisk, og som har sluttet seg sammen i internasjonale nettverk. De sier med rette at det ikke finnes grunnlag for å si at alt som ikke kan utfoskes med de aksepterte vitenskapelige metoder, ikke kan eksistere. Og vi er vel enige om at vitenskapens oppgave er å utforske alt som eksisterer fra naturens side?

Det tredje punktet jeg vil nevne, er forskernes bruk av begrep som verken de eller andre kan forestille seg noe konkret ved. Jeg tenker for eksempel på utsagn som at man kan påvirke fortiden! Slike utsagn er et resultat av manipulasjon med matematiske ligninger, og burde vel også være et egnet utgangspunkt for kritisk journalistikk? JL

VITENSKAPELIG BEVIS  FORUM nr. 1 Meget er sant uten å være vitenskapelig påvist. Meget er sant uten å være vitenskapelig forklart. Og meget er usant selv om det er vitenskapelig akseptert.            OVER STOKK OG STEIN

          Teknologiske nyvinninger feier over oss i et tempo som aldri før, ikke minst innen informasjons- og datateknologien. Hva er det som skjer? Det går nå så fort at de fleste mennesker, samfunnet og lovgiverne snautt makter å følge med. Erfaringer blir ubrukelige og mennesker blir faglig akterutseilt lenge før alderdommen. Ja, forandringene griper så fort og sterkt inn i samfunnet at mange også føler seg akterutseilt som samfunnsborgere. Blir vi styrt og kanksje utnyttet av dem som behersker teknologiene? Hvilke konsekvanser har det? Bør vi gjøre noe, og i tilfelle hva?

    På IT-området krever nye og mer avanserte systemer større datamaskiner, og større datamaskiner inviterer til utvikling av større og mer avanserte systemer. Alt skal gå fortere, bli bedre og mere avansert. Og et kjøpesterkt publikum med tilstrekkelig fritid finansierer det hele, selv om de aller fleste ikke gjør bruk av mer enn en brøkdel av systemenes muligheter. Følger du ikke med, blir du avlegs om få år, og dine systemer kan ikke lenger kommunisere med andre.

    Skoleverket, offentlig forvaltning og det private næringslivet henger heseblesende med; investerer store summer i nytt utstyr, opplæring og plunder og heft. For det er åpenbart at nyvinningene i denne teknologien strømmer ut til almen benyttelse før den er helt moden for det. De store overskridelsene på slike prosjekter og de ofte mangelfulle brukerveiledningene taler her sitt tydelige språk. Er brukerne helt prisgitt «utviklingen»? Eller går det an å gjøre noe med det, slik at brukerne ikke blir pådyttet langt mer avanserte - og sårbare - produkter enn de har behov for, og slik at lovgiverne klarer å følge med?

ISDN-advarsel
ISDN er det nye på dataoverføringens område. Såkalte analoge telefonsignaler digitaliseres, dvs. de gjøres om til 1-tall og 0-er. Derved skal Internet fungere mye raskere, og du får to telefonnummer der du før hadde ett. Ja, et helt hus kan nå nærmest fylles med telefoner og elektronisk utstyr. Slik lyder i det minste reklamen til Telenor og: Å installere ISDN er så enkelt at du kan gjøre det selv.

Dessverre er dette bare delvis sant. ISDN kan nok være enkel å montere. Det dreier seg bare om en boks på veggen uten bevegelige deler. Men det nye opplegget skulle jo også helst virke. Første problem oppstår når du merker at det ikke fungerer og må søke hjelp. Har du telefaxen og PC'en på étt av numrene og den nye ISDN-telefonen med analogt biapparat på det andre nummeret, er fire leverandører + Telenor med telefonlinjen og ISDN-boksen involvert. Det innebærer at ingen av de fem har ansvar for at hele opplegget fungerer. Telenor henviser til butikken som har solgt ISDN-apparatet. To av butikkens fagfolk henviser til feil sted i bruksanvisningen, en veiledning som fortjener et kapittel for seg. For å gjøre bruk av en ISDN-telefon med analog utgang for biapparat kreves nemlig en bruksanvisning på over 50(!) sider. Men det er en veiledning som er så klønet formulert at verken butikkens fagfolk eller Telenors montører kan bruke den. Ja, den inneholder sjargonguttrykk, skal vi tro en av butikkens fagfolk.

Min historie skal gjøres kort. Jeg hadde etter tur tre montører fra Telenor. Den første monterte ISDN-boksen. Han turde ikke røre ISDN-apparatet, som han aldri hadde sett før, selv om det er en Telenor-telefon. Den andre fikk det til å fungere i øyeblikket etter å ha arbeidet sammen med meg i 1,5 timer. Den tredje hadde mer utstyr, fant én feil i Telenors sentral og 4 feil på linjene i og utenfor huset. Alt syntes endelig å være i orden.

Nå blir det klart at ISDN ikke bare har fordeler, men også er forbundet med ulemper, selv etter at det fungerer. Men det sier markedsføringen ingen ting om. Tar jeg imot en telefonsamtale på det analoge biapparatet, kan jeg ikke - som tidligere - la røret ligge og fange samme samtale opp på hovedapparatet som står i et annet rom. Og når jeg snakker ut fra hovedapparatet, og det kommer inn en ny samtale, da får denne innringeren ikke opptattsignal, men biapparatet ringer! Dessverre kan jeg ikke være to steder samtidig. Det har ikke lykkes å fange opp denne samtalen ved å løfte på røret verken til hoved- eller biapparatet. Hva er den neste overraskelsen som dukker opp?

Det er beklagelig og grenser til det useriøse når Telenor selger ISDN på denne måten. Flere av Telenors medarbeidere jeg har hatt kontakt med i forbindelse med denne saken har beklaget at Telenor oppfører seg på denne måten. Hva sier Telenors ledelse? Har den glemt de små ting til fordel for ekspansjon i den store verden?