Nedenfor finner du bl.a. følgende artikler: Når illusjoner har status - Hva vil det si at noe er nytt? - To glimt inn i vår kultur - Kan vitenskap og religion forenes? - Filosofisk småplukk - Finnes en virkelighet? - Filosofisk småplukk - Det sanne og det populære - Prisen for ikke å ville vite - Refleksjoner om tidenes morgen - Refleksjoner om tid - Et liv i pengenes tjeneste - Et bidrag til verdidebatten - Om kunstig intelligens og bevissthet - Finnes en objektiv virkelighet? - Styring eller tilfeldigheter? - Noen tanker om religion og vitenskap - Om å tro på autoriteter - Finnes kloke mennesker? - Hva er mulig? - Risiko - Behovet for forståelse av helhet - Idé og virkelighet - Refleksjoner på et sykehus - Fabelen om hvordan bevisstheten reflekterte over seg selv - Fabelen om tiden - Langs erkjennelsens grenseland - Mannjevning mellom tankene og sanseinntrykkene - Refleksjoner over logikk og kausalitet - Da emosjonene ransaket seg selv - Fabelen om ønskene som gjennomskuet seg selv - Hva er sannhet? - Da kunnskapene og forståelsen hadde mannjevning - Vår opplyste tid - Om å sammenligne - Teori og praksis - Filosofering over filosofien - Den skjulte harmoni - Alder, hva er det? - Mening og innsikt
************************************************************************
FORUM nr. 130


Når illusjoner har status

Klimaet truer med å gå av sporet, internasjonal kriminalitet griper om seg, vi overforbruker Jordens ressurser, og det er mange andre ugunstige trekk i utviklingen. Vi lever med andre ord farlig. Da skulle man tro at situasjonen kaller på realisme, behov for å møte utfordringene med oppmerksom saklighet. Men slik er det ikke. Ennå vil store deler av verdens mennesker ikke ta situasjonen inn over seg, enn si ta konsekvensene av situasjonens alvor.

Behagelige illusjoner har til alle tider tiltrukket seg menneskenes oppmerksomhet. Slik også i dag, på tross av situasjonens alvor. De mest sentrale illusjonsfabrikkene synes å være alle former for teatervirksomhet, film/dvd og lesning av "bøker" - underforstått romaner og annen underholdningslitteratur.

La oss se på det siste først og hopper over dem som skriver romaner. De er tross alt ikke så mange og har det antagelig godt med seg selv og de illusjonene de skaper. Men ved hjelp av forlagene og media blir svært mange mennesker trukket inn i forfatternes illusjonære verdener og gitt en oppmerksomhet som gir inntrykk av at det dreier seg om noe viktig. Det viktige med illusjoner er at de kan gjennomskues, men det blir de ikke. Skaperne av velformulerte illusjoner blir opphøyet med æresbevisninger, titler, røde løpere og oppmerksomhet i media. I disse kan en gruppe høyt kvalifiserte mennesker i fullt alvor diskutere en boks fantasipersoner, hvilke karakteregenskaper de har og ikke har, hvordan de føler, om de er bra fremstilt etc. Ofte blir da noen avsnitt fra boken lest høyt - avsnitt som virker trivielle og nærmest pinlige, selv om en må gå ut fra at det er en "godbit" som er valgt ut for høytlesning.

Bedre er det ikke på "teaterfronten". Å prøve å være en annen enn den man er, står høyt i kurs i disse miljøene. Da blir man en feiret "celebrity". Og gjennom film og TV får de en enorm utbredelse og beundrende oppmerksomhet av millioner av mennesker som i ekstreme tilfeller kan skape en slags kult rundt enkelte skuespillere eller artister. Sentralt i bedømmelsen er skuespillerjobben - ikke hvorvidt den informasjon og de holdninger man formidler på lerretet er høyverdig eller nedbrytende. Alt i alt dreier det seg om en enorm industri med sterke økonomiske interesser, slik at pengene styrer illusjonene som igjen styrer menneskene. Hvordan harmonerer dette med situasjonens alvor og dens behov for realisme?

                                                       ***


FORUM nr. 124

Hva vil det si at noe er nytt?
Hva slags mentale redskap har vi til å besvare et slikt spårsmål? Det "nye" oppfattes som nytt, fordi det ses i relasjon til det som sies å være gammelt eller kjent. Vi sammenligner og er i tankenes verden. Dermed er vi i tidens dimensjon med tanker om det som har skjedd og om det vi tror vil skje. Når vi sammenligner og ikke finner noe i vår fortid som "matscher", sier vi at det er nytt. Det som er nytt for meg eller nytt overhode, det har ikke vært kjent tidligere. Det har ingen fortid i vår bevissthet. Med det skjønner vi at også bevisstheten er involvert i problemstillingen - som det "sted" hvor den bevisste tankevirksomheten finner sted. 

Men bevisstheten, som det overordnete "sanseorgan", er også delaktig i det andre redskapet vi har til å skjønne hva det vil si å være ny. Sansene våre har den egenskapen at de alltid er til stede i nå'et. Forutsetningen er at vår sansning er "ren"; det vil si at sanseinntrykkene - det vi ser eller hører, eller smaker eller lukter etc. - ikke automatisk blir vurdert eller kommentert av en bevisst eller ubevisst tankevirksomhet. Opplever man en tilstand av ren sansning, slik de som driver ekstremsport eller meditasjon av og til gjør, da er man til stede i nå'et. Da er hvert øyeblikk nytt - hele tiden(!) - selv om man har gjort noe lignende mange ganger tidligere. Grunnen er at man ikke sammenligner, ikke tenker fortid, bare sanser og derfor lever i nå'et, hvor alt oppleves som nytt.

Det er blitt ganske vanlig i vår tid å snakke om å leve i nå'et. Men hvor mange har virkelig opplevd den tilstanden, hvor tankevirksomheten, og dermed tidens dimensjon, har falt til ro av seg selv? I vår tid, hvor så mange mennesker plages av tanker om og fra det de har opplevd tidligere, er det viktig å få frem at det er mulig å leve annerledes - uten fortidens dominans. Det er mulig å gjenoppdage tilstanden av her og nå som vi levde i da vi var små og fullstendig oppslukt av det vi holdt på med. 

I nå'et er opplevelsene genuint nye - får en annen kvalitet. Tanker om fortiden og dens forlengelse, fremtiden, henger ikke lenger på slep. Å gjenoppdage nå'et åpner for et annerledes liv - våkent, undrende, interessant. For livet finner sted i nå'et. Livet er strømmen av det som til enhver tid strømmer gjennom bevissthetens nå. Spørsmålet er om sanseinntrykk, som er nye, eller fortidens tanker skal prege denne strømmen.

I vår kultur gjør man bruk av nyhetsbegrepet på mange måter og da helst om "ting" som mennesker lager eller gjør. Moteverdenen kommer fx med en ny kolleksjon. Det vil si at noen har laget og viser frem mer eller mindre ukjente, og derfor nye kombinasjoner av kjente ting. Bokhøsten bringer mange nye bøker og kanskje en ny utgivelse av en eller annen "gammel-" det vil si tidligere utgitt bok.  Men også en ny bok er en ny kombinasjon av kjente ting. Så de fleste "ting" i vår kultur er kjent. Det nye finnes helst i kombinasjonene, som ikke alltid er nye de heller. 

De store oppdagelsers tid er forbi da man fant nytt land, nye øyer eller små samfunn etc. som man tidligere ikke hadde kjennskap til. Men fortsatt er det mulig å gjøre nye oppdagelser i naturens makrokosmos og mikrokosmos; organismer, gener, partikler etc. Eller man kan skape nye, hittil ukjente kombinasjoner som kan tjene nærmere bestemte formål. Oppfinnelsenes tid er heller ikke forbi - oppfinneslser som ofte er et resultat av nye oppdagelser og nye tanke-kombinasjoner.

For å oppsummere: Vi så først på det psykologiske grunnlaget for at vi oppfatter noe som nytt. Deretter fant vi ut at kulturen vår omgås begrepet på sin kommersielle og forfengelige måte. Så har vi forskerne som oppdager stadig nye ting i naturen, og oppfinnerne finner og skaper nye muligheter i denne forunderlige virkeligheten som synes uuttømmelig for områder og muligheter som er nye for oss. Én av dem gjorde vi spesielt oppmerksom på; muligheten for å leve livet der det finner sted uten å ha det kjente på slep hele tiden, nemlig i nå'et.*

* Konf. artikkelen "Indre vitenskap" på www.johanlem.no/forumjolem

                                                       ***


FORUM nr. 119

To glimt inn i vår kultur
Journalistenes språk gir av og til et glimt inn i spesielle sider ved vår kultur. To små eksempler skal illustrere hvordan journalister eksponerer sider ved vår kultur og samtidig bidrar til å opprettholde særegenhetene, da de har stor påvirkning i samfunnet.

Mennesker som nettopp har opplevd noe spesielt, en ulykke eller en usannsynlig redning etc. blir ofte oppsøkt av en journalist som da stiller standardspørsmålet: Hva tenkte du da det skjedde? Spørsmålet forutsetter stilltiende at man i slike situasjoner virkelig tenker. Dét er i tråd med vår kultur, som nærmest går ut fra som en selvfølge, at vi mennesker alltid tenker. Ja, mange synes å mene at tenker man ikke, da er man mer eller mindre bevisstløs. Så liten plass inntar selvinnsikt i vår kultur.

De aller fleste som opplever noe spesielt, tenker ikke i det hele tatt mens det skjer. Deres bevissthet er fylt av øyeblikkets sanseinntrykk og raske reaksjoner fra deres ubevisste psyke - det vil si fra egen fortid. Kanskje reagerer man i tillegg instinktivt med kroppen. Ikke noe av dette er tenkning. Tankene kommer eventuelt senere, hvor man begynner å spørre: hva skjedde? hvorfor? godt at det gikk som det gikk osv.

En annen journalist-spesialitet er slike spørsmål som: Hva er det beste, det verste, det største etc. du har spist, gjort eller opplevd? Hva vil du aller helst ikke oppleve igjen etc.? En del slike spørsmål blir stilt i uhøytidelige prate-intervjuer - det er greit. Men slett ikke alltid. Da vitner slike spørsmål om en endimensjonal tenkning som er betenkelig. Det er heldigvis ikke slik at vi mennesker innordner alt vi har opplevd langs en skala fra værst til best, etter at vi har sammenlignet det nye med det gamle og funnet opplevelsens rette plass på skalaen. Minnene om levd liv, for det er dét det dreier seg om, er ikke så endimensjonale som mmange journalister vil ha det til. Likevel: Det egentlige livet er langt viktigere enn minnene. Og dette livet, det egentlige, finner sted og kan oppleves i nå'et. I tillegg kan det jo være nokså likegyldig hva intervjuobjektet har å si til slike spørsmål.


                                                            ***

FORUM nr. 116

Kan vitenskap og religion forenes?
Spørsmålet rommer en rekke aspekter. La oss se: Har en person en tro som går inn på områder hvor vitenskapen også har et syn, da kan 1) troen overstyre vitenskapen, slik at fx skapelsesberetningen i Moseboken blir gjeldende. Men hos noen kan vitenskapens syn 2) sette Moseboken til side. Noen nedtoner kanskje spørsmålet og 3) lever med diskrepansen, mens andre igjen lager en personlig versjon av religionen og/eller justerer den offisielle vitenskapens syn, slik at de to stemmer overens.

På det kollektive plan er det noenlunde tilsvarende. Den gjeldende religionen og vitenskapen kan på en måte spille på hver sin banehalvdel uten å komme i veien for hverandre. Stort sett er det borgfred i verden på dette planet idag. Vitenskapen lar rreligion være religion og religionen lar vitenskap være vitenskap. Men det tenkende menneske får problemer med en vitenskap og en religion som ikke lar seg forene. For dem eksisterer virkeligheten som en udelt helhet, en realitet, hvor vitenskapen har sin plass og religionen sin plass.

For mange har vitenskapen erobret hele banen og henvist religionen til fantasiens verden. Det gjelder dem som har materialistiske og andre ateistiske livssyn. I andre - etter hvert sjeldnere - kulturer er det religionen som dominerer hele banen. Vanligst er det at vitenskapen og religionen konkurrerer på en del av midtbanen, slik at ethvert bevsisst menneske selv må ta stilling til hva man skal tro.

Men hvor er kontakten med virkeligheten? Ved nærmere undersøkelse viser det seg at både religionene og selv vitenskapen ikke alltid er like opptatt av at det de mener og sier, stemmer overens med virkeligheten. Da må man være klar over at alle oppfatninger som ikke er forankret i virkelighetens verden, er illusjoner. Det gjelder både religionene og vitenskapen. At vitenskapen kan ta feil, er en del av vitenskapen, så lenge den er rede til å finne og korrigere sine oppfatninger når observasjoner tilsier at noe er feil. Men slik er det ikke alltid, dessverre. For også i vitenskapen finnes mennesker med menneskelige svakheter som heller vil ha sine meninger bekreftet enn korrigert av andre- og mer realistiske syn. Vitenskapen er da blitt ideologi. Det betyr at i den grad vitenskapen og religionene nærmerer seg virkeligheten, hver på sin kant, nærmer de seg også hverandre. Derfor trer erkjennelse av virkeligheten frem her som den forløsende faktor. Der har begge en jobb å gjøre. I fotballspråket betyr det at både vitenskapen og religionen spiller på hele banen - og at det skjer i harmoni og fordragelighet med hverandre som deler av én og samme virkelighet.


                                                          ***

FORUM nr. 115

Filosofisk småplukk

En "ny" form for forståelse
Det er alltid mulig å oppdage noe nytt - å lære noe nytt - å forstå noe man ikke forsto tidligere. Forutsetningen er at man har- og tar imot med et åpent og våkent sinn. Vi har tidligere behandlet intellektuell og umiddelbar forståelse. Det "nye" aspektet gjelder forholdet mellom den forstående instans og det som skal forstås. Vanligvis vil det være en avstand mellom det eller den som forstår, og det som skal forstås - og det på den måten at den forstående kan betrakte det som skal forstås utenfra - selv om "man" går inn i det og betrakter dets indre - utenfra. Eksempelvis kan jeg "gå inn" i fordøyelessystemet og forstå hvordan det virker, sett utenfra.

Men hva skjer hvis den nevnte avstanden mellom det som forstår og det som skal forstås, reduseres? I et teoretisk grensetilfelle blir da avstanden lik null. Det vil si at oppgaven for den som forstår, blir å forstå seg selv. Basisspørsmålet synes da å være: Kan bevisstheten forstå seg selv? Hva innebærer denne prinsipielt endrede oppgaven, hvis den overhode er mulig? Intuitivt, sier noe meg at det å forstå går over til å være selve forståelsen og at forståelsen er noe geniunt opprinnelig som må ha to aspekter: det som forstår og samtidig det som blir forstått.

Hva er livet, og bruker vi det riktig?
Livet er tid - bevisst tid. Men hva er tid? Og hva er bevissthet? Livet er bevissthet og tid i kombinasjon. Hva med det innholdet vi gir tiden - og som er livet vårt? Så lenge vi er våkne, kan vi ikke la være å la tiden ha et innhold. Hva fyller vi tiden med? - gjør vi noe for å fylle tiden med innhold? Hva gjør vi med livet? Hva er livet?

Dette er vanskelig - kan vi komme et skritt nærmere? På en måte er livet det vi og ytre (og indre) omstendigheter fyller den bevisste tiden vår med. Men hva med den tiden som vi kan fylle livets innhold i? Enkelte ganger kan man oppleve at det eksisterer et forhold mellom to strømmer - strømmen av tid og strømmen av innhold. Mange pensjonister som har mye tid, kan oppleve at strømmen av innhold er for liten, slik at den ikke klarer å fylle strømmen av tid. Derfor kjeder man seg. Aktive mennesker derimot, kan oppleve det motsatte forhold - at strømmen av tid ikke er stor nok til å gi rom for alt innholdet som skal presses inn i den. Man lever derfor under en form for stress.

Dette kan tyde på at tid er noe som eksisterer i seg selv. På den annen side: I vår verden eksisterer ikke tid i seg selv; tid eksisterer gjennom bevegelse og konsekvenser av bevegelse! For tid kan ikke sanses på normal måte, bare på "microplan" gjennom en treghet i oppfattelsen som fx gjør at toner bindes sammen og oppleves som en melodi. Finnes noe annet (i vår verden) som - i likhet med tid - (kanskje) ikke eksisterer i seg selv, men bare gjennom sin konsekvens? Finnes en mer grunnleggende måte å se det på? Det finnes også liv i drømmeløs søvn, hvor bevisstheten bare potensielt er til stede - til stede som en mulighet. Er livet i drømmeløs søvn det mest grunnleggende - det som eksisterer uten å være blitt til?


                                                       ***

FORUM nr. 113

Finnes en virkelighet?
Hva vil det si at noe er virkelig? En skulle tro at det er et overflødig spørsmål. Men er det det? La oss se: Jeg går til butikken for å handle. Jeg gjør det jeg vil gjøre, jeg ser og opplever det som skjer. Det som skjer, det jeg gjør, er virkelig. Sansene mine forteller meg det. Jeg ser, hører og føler det jeg ut fra tidligere erfaring forventer skal skje. Jeg beveger meg i en sanset virkelighet. Vi kan kalle denne virkeligheten objektiv, fordi den på en måte eksisterer utenfor oss og uavhengig av oss, og fordi vi mennesker har en slags felles opplevelse av denne virkeligheten. Og det er sansene våre, de som er rettet utad, og de som er rettet innover i kroppen og psyken, som informerer oss - det vil si vår bevisshet - om denne virkeligheten.

Nå er det som kan sanses, utvidet enormt ved hjelp av den teknologiske utviklingen. Ved hjelp av ulike instrumenter gjør den det mulig å sanse utrolig små ting og utrolig store og fjerntliggende ting. Vår oppfattelse av virkeligheten utvides ytterligere ved at vi kan forstå ut over det vi kan sanse. Vi danner oss forestillinger om virkeligheten på grunnlag av den forståelsen som vår forstand og den sansede informasjon gir, og som favner videre enn denne informasjonen. Vi kan fx danne oss et bilde av hva som foregår inne i solen, et område som for alltid er utilgjengelig for sansenes observasjon. Men da melder et problem seg: nemlig usikkerhet. Hvor flinke er vi til å bruke tanken til å utvikle og bruke forestillinger om hvordan virkeligheten utenfor sansenes rekkevidde er? Her oppstår en gråsone med uklare grenser og eventuelt med alternative og konkurrerende forestillinger. I erkjennelsens grenseland er dette for mange forskere og for menneskeheten som helhet en aktuell problemstilling.

Men her er ytterligere tre forhold som kompliserer bildet. Det gjelder det forhold at selve observasjonen i visse tilfeller påvirker virkeligheten. Det interesserer forskere og vitenskapsfilosofer. Dessuten tolker vi bevisst eller ubevisst de inntrykkene vi mottar fra sansene. Det er en problemstilling som er aktuell for oss alle i dagliglivet. Et flagg kan for noen være et stykke farget tøy, for andre et symbol som fyller en med stolthet og for en tredje person være et hat-objekt som bør brennes eller trampes på. Det tredje punktet heter illusjon.

For bevissstheten mottar ikke bare informasjon fra sansene. Den får også en strøm av tanker fra hjernen - tanker med forskjellig innhold. Noe av dette tanke-innholdet stemmer overens med sanse-virkeligheten, men for de fleste av oss er det ikke alltid slik. Det hender at vi har et feilaktig bilde av virkeligheten uten at vi er klar over det. Vi sier at vi har en illusjon. Likevel er dette feilaktige bilde av den sansede og/eller tenkte virkeligheten, vår virkelighet der og da. Vi skjønner altså at det svært ofte også eksisterer en personlig virkelighet som er det vår bevisshet til enhver tid er fylt av. Denne vår virkelighet kan også være illusjonær, ha fordommer, fantasier, være usann!

Mange mennesker har opplevd situasjoner som de betegner som uvirkelige. De opplever da en slags uvirkelig virkelighet. Hva slags situasjon er dét? Slike situasjoner oppstår når den aktuelle sanseopplevelsen ikke stemmer overens med tilvant sanseopplevelse. Som eksempel kan nevnes en flodbølge som feier over et landskap og forandrer dette landskapets karakter fullstendig. Da vil den nye situasjonen kunne oppleves som uvirkelig av folk som har opplevd den store og raske forandringen.

Virkelighetsbegrepet dukker opp i enda en sammenheng. Da er vi inne på eksistensiell filosofi: Vi vet at noe eksisterer. Da noe ikke kan oppstå av intet, må det eksistere noe som eksisterer uten å være blitt til. Dette - det som eksisterer uten å være blitt til - kan da betegnes som det virkelig virkelige.

Også det som kort er beskrevet her, tilhører virkeligheten. Virkeligheten er fantastisk! Skjønner vi det, verdsetter vi den godt nok - virkeligheten?

                                                     ***

FORUM nr. 109

Filosofisk småplukk

Nye tanker om tid
Tiden er et stadig like forunderlig fenomen.
Er tid et punkt som beveger seg langs en tidsakse - eller strømmer tid ut av nå'et? Eller er tid begge deler, selv om de to synes uforenlige? Tid sett på den første måten, som bevegelse av et punkt langs en tidsskala, er en forestilling vedrørende tidsbegrepet som bare finnes som tanke i våre hoder. I det andre tilfellet har vi stanset opp, blir værende i nå'et med våre sanseer og ser - dvs sanser hva som skjer. Og det vi ser er at bevegelse, alt som skjer - dvs tid, strømmer ut av nå'et. Det første synes å være tankens tilnærming til tid. Det andre ser ut til å være sansenes tilnærming. Tanker og sanseinntrykk som synes uforenlige, lever side ved side i vår bevissthet uten å ligge i krig med hverandre.

Hva mener vi med bevissthet?
Å være seg bevisst er én måte å bruke bevissthetsbegrepet på. Med det mener vi at vi er klar over det eller det - at vi har forstått. Denne forståelsen befinner seg i vår bevissthet, men den er ikke selve bevisstheten. Bevisstheten er den "instans" som opplever, som har evnen til å forstå - instansen hvor livet finner sted.

Om å gjemme hodet i sanden eller å se sannheten i øynene
Menneskeheten har globale utfordringer på flere kanter. De viktigste synes å være: Klimapåvirkningen og dens konsekvenser, internasjonal kriminalitet og terror (inkl. plutonium), overforbruket av- og kampen om ressursene. særlig vann, fisk og åkerjord, den kjemiske forurensingen av miljøet og alt som lever (inkl. forplantningsevnen til dyr og mennesker).

Skal media også denne gangen vente med en mer seriøs behandling til det er for sent til å unngå alvorlige problemer, slik det nylig skjedde med klimaforandringene? Eller er trusselbildet allerde så skremmende at media ikke tør uroe befolkningen "unødig"? For i denne situasjonen flyter media over av underholdnig og sportens hundredels sekunder. Kunne ikke media - TV i beste sendetid - likevel bruke litt av sendetiden på alvoret i vår situasjon - fx i en programserie som tar for seg ett tema om gangen, og da med fokus på hva som kan gjøres. Erfaring tyder jo på at publikum tenker og handler mer rasjonelt enn mang en politiker. Det er ikke så lenge siden vi fikk høre fra en toppolitiker at folket måtte presse politikerne til å gjøre det som er rett! Det er fortsatt behov for en våken opinion som pressser opportunistiske politikere. Det har klimamøtet på Bali nettopp vist.


                                                       ***

FORUM nr. 105

Det sanne og det populære

Det sanne er ikke alltid populært, og det populære er ikke alltid sant. La oss se litt nærmere på disse to sentrale begrepene: det sanne og det populære.

Hva vil det si at et utsagn er sant? Utsagnet må beskrive en stor eller liten del av virkeligheten - av det som er eller har vært - på en så korrekt og fullstendig måte som mulig. Om dette utsagnet er populært eller ei, avhenger av hvilke reaksjoner utsagnet fremkaller blant de mange som mottar utsagnet, eller av deres tolkning av det. Oppfattes reaksjonene som behagelige, vil dette sanne utsagnet gjerne være populært. Oppfattes reaksjonene som ubehagelige, vil det sanne utsagnet stort sett være upopulært. Legger man større vekt på behaget enn på det sanne, kan det lett føre til at man avviser det sanne til fordel for det som er usant, men behagelig.

Det de mange liker, er altså populært - uansett om det er sant eller usant. Det som er populært, kan altså være sant, men behøver ikke å være det. For det er ikke noe i veien for at feilaktige utsagn kan være populære, hvis de er behagelige. Mens det sanne er knyttet til en objektiv virkelighet, er det populære knyttet til menneskenes emosjonelle følelser og reaksjoner - fx det man identifiserer seg med. Følgen av dette er at det sanne kan bli avvist, hvis det er upopulært, og illusjonen kan hilses velkommen fordi den er populær.

Eller sagt på annen måte: Det sanne kan være behagelig og kan da bli populært. Men er det sanne ubehagelig - blir det lett upopulært. Det populære er alltid behagelig og vil da alltid være "sant", om det virkelig er sant, eller usant. Hva skal vi la oss styre av - det sanne eller det behagelige?

Hva skiller så det sanne fra det populære?
Mens det populære er knyttet til de mange, behøver det sanne bare få - eller i ekstreme tilfeller bare en eneste person som i så fall har innsett at noe er sant. På denne måten oppstår et skjevt maktforhold mellom de få og de mange. Mens det sanne er som det er, så er det populære knyttet til det som finnes i mange menneskers psyke. Det innebærer at å følge det populære er ufarlig, mens det å si det sanne kan være farlig, fordi det kan vekke ubehag hos mange. Mens det sanne ikke kan kjøpes for penger, er ubestikkelig, så er det populære i høy grad påvirkbar av mennesker med jordiske ressurser - som i betydelig grad kan bestemme hva som stemmer - hva som er "sant". Hva er sterkest på lengre sikt, det sannes enorme slitestyrke, eller populariteten som må gå prøvingens og feilingens tornefulle vei?

Det er ikke vanskelig å finne ubehagelige sannheter i vår tid, sannheter som er så ubehagelige at de er godt gjemt under teppet. Og skulle en freidig person finne på å bringe frem et slikt tema, og klarer å trenge igjennom medias taushetsmur, da utsetter man seg for offentlig mobbing og latterliggjøring og risikerer sågar drapstrusler. Det er dette man kaller ytringsfrihet. Og man må spørre: Hvor ble det av den saklige meningsutvekslingen i det offentlige rom, en utveksling som ville øke vår erkjennelse og være vårt demokrati verdig? Er media for feige til å fylle denne, sin viktige rolle?

                                                          ***


FORUM nr. 103

Prisen for ikke å ville vite.
Er det ikke merkelig? I løpet av 2 til 3 år har store deler av verden våknet. Nå - mer eller mindre plutselig - skjønner de fleste at det skjer noe alvorlig galt med Jordens klima. Ja, det er så galt at vi allerede er for sent ute med tiltak som kunne forhindre en oppvarming med skjebnesvangre konsekvenser for millioner av mennesker. Selv med en plutselig stopp av CO2-utslipp nå - får vi høre - vil vi ikke kunne forhindre en temperaturstigning på ca. 2 gr.C. 

Det merkelige er at innsiktsfulle mennesker har skjønt dette lenge, i minst 12 til 15 år. Men de som skjønte det, ble - i den grad de fikk slippe til i media - avfeid med uttrykk som "skremselspropaganda", "ikke dokumentert" og lignende. 

Kan vi lære noe av dette? Det kan være risikabelt ikke å ville vite, slik menneskeheten nå har gjort, Det er av stor verdi å ta virkeligheten inn over seg i tide, selv om den skulle være ubehagelig i øyeblikket. Det gjelder ikke bare de menneskeskapte klimaforandringene. . . . . 

                                                     ***

FORUM nr. 96

Alt - inklusiv bevissthet og rommet - er i tiden  - bare tiden er ikke i tiden. Alt - inklusiv tid og bevissthet - er i rommet, - bare rommet er ikke i rommet. Alt - inklusiv tiden og rommet - er i bevissthet - men er også bevissthet i bevissthet?

Eller er det heller slik? Alt - inklusiv bevissthet og rommet - er i nå'et - bare nå'et er ikke i nå'et. Alt - inklusiv nå'et og bevissthet - er i rommet, - bare rommet er ikke i rommet. Alt - inklusiv nå'et og rommet - er i bevissthet - men er også bevissthet i bevissthet?

Vår forståelse av tiden, rommet og bevissthet kan bare skje innenfra, hvor det som forstår, er del av det som skal forstås. Deri ligger en begrensning for den intellektuelle forståelsen som vi ikke kommer utenom, men samtidig kanskje også en mulighet? Muligheten for å være det vi er del av, være tiden, være rommet, være bevissthet. Finnes en sammenheng når noen mener å ha opplevd en tilstand hvor den personlige bevisstheten går opp i en større "kosmisk" bevissthet som også favner rom og tid?

Refleksjoner om Tidenes Morgen

1   Tidenes morgen
Jeg eksisterer - altså finnes det noe som eksisterer. Da noe ikke kan oppstå av intet, må det finnes noe som eksisterer uten å være blitt til - noe som er Originalt i ordets egentlige betydning. Hva kan så det være? Materie eller urstoff? - energi? - liv? - bevissthet? - informasjon? - intelligens? - tid? - rom? - naturlovene? Dette er vel de mest aktuelle kandidatene. Alt dette eksisterer nå. Som vi har sett, må i det minste noe av dette eksistere uten å være blitt til. Spørsmålet er om alt som eksisterer, eksisterer uten å være blitt til. Eller om noe av det som eksisterer, er blitt til, mens noe annet eksisterer uten å være blitt til? I så fall må det som er blitt til - som har en begynnelse - være fremgått av det som eksisterer uten å være blitt til.

For å være litt mer konkret: Det synes å være på det rene at vårt univers har hatt en begynnelse. Da intet - heller ikke universet - kan frembringe seg selv, må av alt som eksisterer - i eller utenfor det kjente universet - noe være opprinnelig i den forstand at det eksisterer uten å være blitt til. Vi kaller det Det Genuint Opprinnelige (DGO). Og alt annet, som har en begynnelse - inklusiv vårt univers - må være en følge av det opprinnelige.

Det Genuint Opprinnelige (DGO)
En egenskap ved Det Genuint Opprinnelige (DGO) må altså være at det har frembragt det som ikke er genuint opprinnelig - deriblant vårt univers - som, ifølge én av vitenskapens teorier har hatt en begynnelse. Det som har eksistert opprinnelig, må i så fall ha gått inn i en prosess som må ha vært selvutviklende, fordi intet utenfra har kunnet innvirke på det, da noe utenfor per definisjon ikke finnes. En annen egenskap ved DGO er rimeligvis også at det ikke kan gå til grunne. Det betyr at DGO også finnes blant - eller som del av - det som eksisterer idag. Det kan likevel tenkes at DGO har vært underlagt en form for utvikling, slik at DGO ikke er helt det samme idag som ved "tidenes morgen". Vi synes også å skimte en annen av DGO's egenskaper, et forhold av betydning for den nevnte utviklingen, en egenskap vi straks kommer til.

Med den nevnte forutsetningen at vårt univers er blitt til - og da som en følge av noe utenfor dette universet - har det åpenbart vært en utvikling av altet - av summen av DGO og det DGO har frembragt. All vår erfaring tyder på at det har vært - og fortsatt er - en utvikling, en forandring. Vår logiske sans sier oss da, at det alltid har vært bevegelse, forandring. For forandring kan ikke oppstå ut fra et statisk system - uten energi i en eller annen form. Energi må derfor være del av det som eksisterer uten å være blitt til - del av "The Origin". Men forandring er ikke bare knyttet til energi, men også til det vi kaller tid. Varighet er en egenskap ved bevegelse eller forandring. Og varighet er tid. På denne måten, via bevegelse, er tid - som varig bevegelse - og energi - som bevegelsesenergi - knyttet sammen.

Finnes i tillegg til DGO's energi - ur-energien - også "laget" energi - energi som er frembragt av DGO ved å spalte "intet" i like store kvanta positiv og negativ energi - uten at "oppskriften" på en slik energifremstilling er kjent? Vi lar spørsmålet ligge, for det vesentlige for oss her må være at det finnes en ur-energi som inngår som del av DGO. Om de forskjellige former for materie vi kjenner, er fortettede utgaver av den ene eller andre energiformen er heller ikke vesentlig for våre resonnementer. Stemmer Big Bang - teorien, slik vi har forutsatt, har materien en begynnelse. Materie kan derfor ikke være genuint opprinnelig. Det synes klart at materie er en form for fortettet energi.

Hva med rommet? Vi befinner oss i et tredimensjonalt rom, hvor "tid" eller bevegelse i rommet ansees for å være en fjerde, ikke likeverdig dimensjon. Rommets natur er ikke forstått. Har rommet en grense? Hva finnes i så fall utenfor? Finnes rom med flere dimensjoner? Finnes flere rom inni hverandre, som en slags kinesiske esker med innhold av forskjellige fortetningsgrader? Men uansett synes bevegelse som tid og som energi å være forbundet med en form for rom av (minst) tre dimensjoner. Det samme gjelder liv. En to-dimensjonal livsform synes umulig.

Naturlovene har styrende funksjon. Er de del av DGO, eller har de en begynnelse? I så fall er de frembragt av Det genuint opprinnelige. I tillegg er det nærliggende å anta at de i så fall oppsto før eller senest samtidig med dét disse lovene styrer.

Fysikernes naturlover, tid og rom, slik vi kjenner dem, skal ha oppstått sammen med vårt univers. De synes derfor ikke å være genuint opprinnelige. Det synes ikke å forhindre at det kan eksistere overordnete naturlover og andre former for tid og rom som kan ha vært genuint opprinnelige. Å si at tid oppsto samtidig med det store smellet, synes å innebære en selvmotsigelse. For det må jo være tillatt å spørre om det fantes noe før smellet, slik noen forskere nå også gjør. En slik gigantisk hendelse kan jo ikke bare skje uten årsak og ut av intet? Og fantes det noe før smellet, så antyder ordet "før" at en form for tid også synes å ha eksistert før smellet.

Vi har nå vurdert energi, tid, rom og naturlovene Tilbake står vi med liv, bevissthet og informasjon. Liv, bevissthet og intelligens hører sammen. Med bevissthet mener vi da ikke å være seg bevisst i betydningen være klar over. Med bevissthet mener vi det som opplever livet, "stedet" der livet finner sted. Av disse tre - liv, bevissthet og intelligens - fremstår derfor bevissthet som den sentrale intans; intansen hvor intelligens er en egenskap, og hvor livet finner sted. Bevissthet er en egenskap ved universet bl.a. fordi vi mennesker med vår bevissthet er del av universet.

Men før vi går videre til informasjon, må vi se nærmere på forholdet mellom bevissthet, energi og materie. Grunnen er at den "offisielle" (main stream) vitenskapen sier at bevissthet er et resultat av de prosessene på energiens og materiens område som har funnet sted på Jorden - og dermed i universet - før noe som kan kalles bevissthet kunne konstateres her på Jorden eller andre steder.

Det sentrale spørsmålet blir derfor: Er materien et resultat fremgått av bevissthet. Eller er bevissthet et resultat av materiens prosesser, slik vitenskapen sier? I bunnen ligger hele tiden energi som det helt grunnleggende. I de to alternativene er det altså tale om hvorvidt materien er et resultat av energi og bevissthet, eller om bevissthet er et resultat av energi og materie. I det førstnevnte tilfellet ville bevissthet være et kosmisk fenomen. I det sistnevnte tilfellet ville bevissthet være et jordisk fenomen.

Hva vet vi om relasjonene mellom bevissthet og materie? Vi vet at bevissthet med sin intelligens har vært i stand til å forstå ganske mye av materiens sammensetning og natur. Ja - så mye at mennesket nå kan frigjøre materiens innebygde energi i kontrollerte former. Hva innebærer dette? Det betyr at det angivelige produktet av energiens- og materiens prosesser - nemlig bevisstheten - tar en viss kontroll over de materielle prosessene som har frembragt den, nemlig bevissheten. At produktet tar kontroll over den prosessen som frembringer produktet, er enestående - og utenfor all menneskelig erfaring. Prosessen er heller ikke redegjort for og virker mer som tro enn som vitenskap.

Dessuten: Gjennom kvantemekanikkens teori og eksperimenter vet vi nå at bevissthet under visse forutsetninger innvirker umiddelbart på materien. Det indikerer en støtte til det alternativet som sier at energi og bevissthet er det grunnleggende i tilværelsen - det som har frembragt materien som et resultat.

Går det an å gå enda lenger tilbake i tid og spørre: Hva skjedde før Big Bang - fra tidenes morgen og frem til det store smellet? Før vi går inn på dette, vil vi se litt nærmere på hva vi mener å vite om bevissthet - siden vi har sett at bevissthet synes å ha en sentral plass i denne problemstilingen. Det gjør vi ved å henvise til min Hypotese om Bevissthetens Natur på denne hjemmesiden og ved å ta med en utvidet utgave av ingressen:

Kort om Bevissthetens Natur
På tross av metodiske vanskeligheter synes det mulig å skjelne visse hovedtrekk ved bevissthetens natur. Bevissthet er et slags subtilt "stoff" med energiaspekter. Bevisstheten er sitt innhold. Informasjon gjør potensiell bevissthet bevisst. Derved er informasjon knyttet til bevissthet. Men hva er informasjon? Forskjellige typer informasjon; sanseinntrykk og tanker etc., ledes til bevisstheten gjennom "kanaler". Avhengig av informasjonsinnholdet oppstår ulike bevissthetstilstander. Ulikt informasjonsinnhold hensetter således den samme bevisstheten i ulike bevissthetstilstander. Dyr og mennesker med paranormale evner kan derfor ha bevissthetstilstander som er ukjent for de fleste av oss. Er innholdet "dagligdags", snakker vi om dagsbevissthet.

Bevissthet som sådan synes også å ha egenskaper. Bevisstheten synes å foreta en slags "evaluering" av de mottatte inntrykkene. Denne evnen skiller mellom typer inntrykk, slik som farger og former. Og den synes å ordne inntrykkene ut fra et slags behagelighets-kriterium, fra smerte over nøytral til velbehag. Dette er persepsjon, og slike egenskaper er genuint knyttet til bevisstheten som er det ultimate sanseorgan. Dessuten synes bevisstheten å kunne sette seg selv i forskjellige grader av våkenhet eller oppmerksomhet. Bevissthetens persepsjonsevne innebærer å "se" det som er, slik det er. Det er en form for intelligens, ved siden- og uavhengig av den intellektuelle - tankens intelligens. Det synes dessuten mulig å erkjenne en slags vilje, og en slags kreativitet som egenskaper ved bevisstheten.

Mennesker og dyr har essensielt samme bevissthet. I den grad dyr har organer som formidler sanseinntrykk, har de også bevissthet, inklusiv bevissthet av grader av smerte og glede. Menneskets bevissthet har ubrukte potensialer. Organismenes bevissthet er begrenset av de kanalene vedkommende organisme har, og som leder informasjon til organismens bevissthet.

Den potensielle bevisstheten er blitt - og blir - bevisst gjennom en oppvåkningsprosess. Alt som er blitt til, har aspekter av den opprinnelige bevissthet i seg. Det er blitt til gjennom en kreativ handling. Ikke-lokalitet er en egenskap ved bevissthet. Så langt notatet om bevissthet.

2   Er DGO blitt til?
Vi har sett at allerede før universet ble til, eksisterte Det Genuint Opprinnelige og eventuelle eksistenser som DGO hadde frembragt før deenne hendelsen.

Vi har også sett at DGO må ha hatt en rekke egenskaper da dette hendte.
Og spørsmålet melder seg: Har noe så avansert som DGO hatt en utvikling bak seg, en utvikling basert på omforming av "enklere og mer grunnleggende ingredienser"? Vi tenker oss en omforming av det som helt opprinnelig eksisterte uten å være blitt til - en nyskaping var per definisjon ikke mulig. Vi tenker oss en prosess som ikke var drevet av vilje, men blant annet av tilfeldige mønstere i den foreliggende energien. På grunnlag av ovenstående og vårt kjennskap til egen bevissthet er følgende hypotese for denne fasen i tilværelsens utvikling skissert:

Ved tidenes morgen eksisterte bevissthet bare som en mulighet - den var bare potensielt til stede. Potensiell bevissthet var en egenskap ved det opprinnelige "tomme" rom. Hva skulle så til for å realisere dette potensialet - for å gjøre den potensielle bevisstheten bevisst? Det samme dengang som nå. Drømmeløs søvn er en bevisstløs tilstand, hvor bevisstheten bare er potensielt til stede, det vil si til stede som en mulighet. Når vi våkner fra en drømmeløs søvn, da skjer det fordi bevissthetens "speil" fylles med informasjon av en eller annen kvalitet, styrke og kilde. Og det er denne informasjonen som gjør at vi våkner - som gjør den potensielle bevisstheten bevisst. Slik er det nå - og slik var det dengang da dette skjedde første gang, selv om omstendighetene dengang må ha vært ganske annerledes.

Den potensielle bevisstheten ble bevisst gjennom informasjon som var tilfeldig dannet av den opprinnelige, vibrerende energien. Langsomt, nesten uendelig langsomt våknet den potensielle bevissthet til bevissthet ved at det, ved ur-energiens vibrasjon, oppsto spor av informasjon som bidro til å gjøre den potensielle bevisstheten bitte lite grann bevisst. Dette førte i sin tur til nye spor av informasjon som bidro til å gjøre den langsomt oppvåknende bevisstheten lite grann mer bevisst osv. Slik kan rudimentær informasjon over enorme tidsrom ha frembragt rudimentær bevissthet. Og slik kan det tenkes at rudimentær bevissthet har frembragt spor av ny informasjon, slik at bevisstheten ble litt mindre rudimentær.

Slik ble den potensielle bevissthet som en (opprinnelig) egenskap ved det opprinnelige, "tomme" rom, seg bevisst. Bevisstheten ble bevisst gjennom en slags selvbefruktende oppvåkningsprosess som til å begynne med var meget langsom, men som foregikk stadig fortere - frem til full våkenhet.
Derved ble det "tomme" rommet fylt av oppvåknende bevissthet med alle dens egenskaper, samt informasjon. Det opprinnelig tomme rommet med sine opprinnelige egenskaper ble fylt av alt dette i en irreversibel prosess. Med tiltagende bevissthet oppsto muligheten for bevisst, villet initiativ i tillegg til det fysiske "initiativ" knyttet til den opprinnelige energien. Mot denne bakgrunn kan man si:

I begynnelsen var informasjon, og informasjon var hos bevissthet. Og informasjon var bevissthet.

Ser vi litt nærmere - og generelt - på dette, synes det klart at ethvert selvutviklende system - og det er dét det er tale om her - ved begynnelsen må ha minst to aspekter som innvirker på hverandre for at en felles utvikling skal kunne finne sted. Prosessen involverer informasjon og energi. Den antydete utviklingen før universets tilblivelse passer inn i denne generelle modellen, der det er ur-energi som driver prosessen. Den potensielle bevisstheten var altså dét som energien - gjennom sin informasjonsgenererende virksomhet - kunne innvirke på for å skape bevegelse eller utvikling.

Av de to aspektene - informasjon og potensiell bevissthet - er det informasjonen som omgjør den potensielle bevissthet til aktuell-, det vil si til oppvåknende eller våken bevissthet. Og prosessen innebærer en oppvåkning av bevissthet med alle dens egenskaper samt skaping av informasjon. Det er ikke kjent at det eksisterer andre dualiteter med et tilsvarende utviklingspotensiale. Modellen innebærer et felles utgangspunkt for materie og ånd.

Altså: Det som opprinnelig eksisterte uten å være blitt til var: Urenergi med dens ulike aspekter: potensiell bevissthet, bevegelse som favner tid og rom, og som kan skape (tilfeldig) informasjon som gjør potensiell bevissthet bevisst.

Det som forelå etter at den potensielle bevisstheten var blitt bevisst: Bevegelsesenergi som favner tid og rom, bevissthet med intelligens og vilje.

I vår modell er antydet en utvikling som kan ha funnet sted i uminnelige tider, en utvikling mot stadig våknere bevissthet, hvor bevissthet og informasjon befrukter hverandre gjensidig i en oppvåkningsprosess. Er den prosessen, hvis den virkelig har funnet sted, avsluttet, eller pågår den ennå etter samme mønster, eventuelt med et utviklingspotensiale uten ende? Det kan i så fall bety at bevissthet ikke har noen form for kapasitetsbegrensning, verken når det gjelder type informasjonsbærer, mengden informasjon eller dens kompleksitet.

Kan bevissthet være bevisst på seg selv, og er nå'et og bevissthet to sider av samme sak? Bevissthet er alltid i nå'et. De to synes også forenet ved at tid oppstår i nå'et, og tid - via bevegelse - er koblet med energi som er et aspekt ved bevissthet? Er kjernen i dette: bevissthet med to aspekter: energi og nå? Ved at bevissthet alltid er nå, kan dette komprimeres ytterligere til bevissthet og energi eller rettere, bevissthet er en form for energi i nå'et.

Men bevissthet er ikke helt oppeinnelig. Den er blitt til ved at potensiell bevissthet (til stede i drømmeløs søvn) er blitt vekket av tilførsel av informasjon. Dengang eksisterte intet nå. Genuint opprinnelig var således subtil energi med et aspekt av potensiell bevissthet som kunne bli- og ble vekket opp ved at energien tilfeldig - gjennom sine bevegelser - skapte informasjon som lot den potensielle bevisstheten våkne. Ved at den potensielle bevisstheten ble bevisst, eller ved at energien våknet til bevissthet, ble den i stand til å utøve intelligent vilje. Ved at bevissthet alltid er i nå'et, oppsto nå'et sammen med bevisshet, og slik oppsto skaperkraft..

3   DGO's egenskaper og bruken av dem
Det Genuint Opprinnelige har bevissthet - er bevisst! Tillater vi oss å tilskrive denne universelle bevisstheten de egenskapene som vi har analysert oss frem til for vår egen bevissthets vedkommende, får det en rekke konsekvenser. Denne antagelsen er ikke helt ubegrunnet, siden vår bevissthet nødvendigvis må være nær beslektet med den opprinnelige, fordi vår bevissthet må være utgått av den opprinnelige. Dette har vi beskrevet ovenfor.

Vi så at tid er et aspekt av energi. Grunnen er at energi er bevegelse - som antas å være energiens grunnform(?) - og gjennom bevegelse møter energien tid, da bevegelse er tidens vesen. I bunnen av alt - og dermed som en egenskap ved DGO - ligger altså bevegelse som på den ene siden er en form for energi, og på den annen side tid, fordi tid også er et aspekt av bevegelse. Men her synes å være flere sammenhenger: Vi så at gjennom bevegelse er energi knyttet til tid. Gjennom energi - ur-energien - synes bevegelse å ha enda ett aspekt, nemlig potensiell bevisstehet, hvor informasjon - som et mønster i energien - er dét som er i stand til å gjøre potensiell bevissthet bevisst. Dette kan (kanskje) tjene som definisjon på informasjon?

Ut fra dette er DGO blitt til som følge av en selvutviklende oppvåkningsprosess som hadde sitt utgangspunkt i en form for rom og en ur-energi i form av en potensiell bevissthet. Som resultat av denne oppvåkningsprosessen oppsto DGO, som er to-spannet informasjon og bevissthet - bevissthet som en form for ur-energi, hvis andre aspekt var bevegelse og dermed tid - alt dette fantes i en form for rom. Alt annet som eksisterer, synes å være en følge av Det Genuint Opprinnelige.

Dermed vender vi tilbake til spørsmålet: Hva skjedde før Big Bang - men etter at DGO var blitt dannet ved oppvåkning?

Det viste seg altså at bevisstheten hadde en rekke egenskaper, særlig intelligens og vilje som begge var skjulte aspekter ved den opprinnelige potensielle bevisstheten. Men samtidig hadde bevissthetens vilje energien i sin makt, slik at det var makt bak viljen. Slik var DGO etter oppvåkningen, Derfor vil DGO heretter bli kalt Den Mektige Intelligens (DMI) som - sett på en annen måte - også besto av alt det genuint opprinnelige som fysisk eksisterte. DMI forente altså i seg selv alt det fysiske og alt det psykiske og dermed det hele - alt som eksisterte uten å være blitt til. DMI ble etter hvert klar over sine store evner og skaperkraft. Det vi med rimelighet kanskje kan anta, er at den opprinnelige bevissthet med sin intelligens og kreative evner måtte ha et slags genuint ønske om å bli klar over seg selv og sine muligheter og å gjøre bruk av sine evner. Det ser da også ut til å ha skjedd.

DMI må ha vært kjærlig overfor alt den skapte. Det henger sammen med at intet - heller ikke DMI - kunne og kan frembringe noe som er vesensforskjellig fra seg selv. Og intet kan i utgangspunktet være i motsetning til sitt genuine opphav. Det skapte må på en måte svinge i takt med Skaperen. Og kjærlighetens vesen kan - noe forenklet - betraktes som harmoniske svingninger. Alt det DMI frembragte eller skapte, svingte altså ut fra sin natur i harmoni med DMI selv. Men kjærlighet oppsto selvsagt først da DMI ut fra sin kraft og intelligens hadde skapt noe som svingte i takt - noe å være forbundet med i kjærlighet. Alt dette skjedde i en subtil, finstofflig tilværelse lenge før det materielle universet oppsto gjennom et "Big Bang". Det som forelå, kan i knappe ordelag formuleres til å være: et (mor)-univers fylt av liv, intelligens, kreativitet og harmoni.

At DMI begynte å skape noe, henger sammen med at DMI ville bruke sine enorme evner som DMI etter hvert var blitt klar over. DMI ville skape et ordnet samfunn av skapninger som i prinsippet var så like DMI som mulig - skapninger som samtidig kunne leve lykkelig som frie og selvstendige individer i et harmonisk og stabilt samfunn. Først skapte DMI de grunnleggende naturlovene og de finstofflige verdener som skapningene skulle leve og utvikle seg i. Deretter innhyllet DMI seg selv i et legeme som var svært likt det legemet DMI hadde tenkt ut for skapningene sine. Disse delene av skaperverket ble skapt ved å tenke det og så å ville det.

Slik ble skapningene skapt i DMI's bilde. I samsvar med DMI's enorme evner var skapningene fullkomne av form, renhet og muligheter - muligheter som skapningene selv kunne fylle med innhold. For også de var lykkelige over å kunne bruke og utvikle sine evner.

For skapningene oppsto på denne måten en utvendig relasjon til Skaperen - ved at Skaperen og skapningene fremsto som atskilte vesener. Dessuten fantes en indre relasjon ved at DMI hadde festet en personlig utformet "gnist" av Seg Selv på "bunnen" av psyken til hver enkelt skapning. Det var denne gnisten som ga skapningene liv og bevissthet. På denne måten hadde hver skapning to relasjoner til sin Skaper; en ytre og en indre. Da alle skapte vesener - ja, alt det skapte - hadde slike relasjoner, fikk også hver skapning to relasjoner til sine medskapninger - en ytre og en indre.

Ved dette hadde hver skapning - ved siden av andre egenskaper - også fått vilje til å handle selvstendig og derved fått ansvar for hva de gjorde eller unnlot å gjøre. Ansvaret besto i å tåle konsekvensene av handlingene eller unnlatelsene; for - som nevnt - hadde DMI skapt lover som regulerte og skapte orden og forutsigbarhet innen den finstofflig-fysiske verden som eksisterte dengang.

Dette innebar at dét fremtiden ville bringe, ikke i alle deler var gitt på forhånd - heller ikke for DMI. Det som avhang av skapningenes frie beslutninger, kunne selv DMI ikke vite på forhånd, selv om DMI - ut fra sitt inngående kjennskap til sine skapninger - med stor grad av treffsikkerhet kunne tenke seg hva den enkelte ville gjøre i en gitt situasjon. Bare slik kunne et skaperverk oppstå som var interessant for DMI. Alternativet hadde vært et enormt mekanisk system som - for DMI - ville forløpe på kjent måte og i kjente baner til evig tid - og derfor være fullstendig uinteressant for DMI.

Men ved at skapningene hadde fått en selvstendig vilje, oppsto også den muligheten at noe kunne gå galt - at noen av skapningene kunne komme i opposisjon til sin Skaper. Men om det skjedde og hvilke konsekvenser det fikk, går disse refleksjonene ikke nærmere inn på.

Hele dette resonnementet åpner for tilstedeværelsen av andre verdener utenfor vårt univers., men går ikke nærmere inn på at det faktisk synes å eksistere slike - såvidt vi vet finstofflige - verdener. Mange psranormale fenomen peker i den retning, selv om de ikke er like iøynefallende som fenomenene i vår såkalt materielle verden. DGO's egenskaper virker også ganske immaterielle eller finstofflige. Da naturlovene har styrende funksjoner i vår materielle verden, drister vi oss til å antyde at det finstofflige kan være mer opprinnelig enn det materielle. Kan det bety at et eventuelt mor-univers var og er finstofflig?

Det genuint opprinnelige i tilværelsen må selvsagt også være genuint opprinnelig for en eventuell finstofflig verden. Vår materielle verden og en eventuell, finstofflig må altså ha samme opprinnelse. DGO må også ha vært genuint opprinnelig for en finstofflig verden. Det erfaringsmaterialet som finnes på dette området må ved videre bearbeidelse av slike refleksjoner tas hensyn til.

                                                                        ***



FORUM nr. 95

Nye refleksjoner om tid

Om Nå'et

Det er ikke mulig å nærme seg tid uten å se på Nå'et. Alt som skjer, og alt som gjøres, det skjer og gjøres Nå. Det betyr at all forandring, all bevegelse skjer Nå. Da tid er knyttet til bevegelse, ja, da tid = bevegelse, betyr det at tid oppstår i Nå'et - i det forunderlige Nå'et.

Men selv om Nå'et er forunderlig, så kan det på en måte oppleves. Ja, alle opplevelser skjer i Nå'et. Vi opplever Nå'ets innhold. Det betyr ikke at vi opplever det tomme Nå'et. Dessverre er vi i vår kultur lite oppmerksomme på dette - lite bevisste. Men selv om alle opplevelser - i vid forstand - skjer i Nå'et, kan det være stor forskjell på hvordan vi opplever opplevelsene. Er vi i en tilstand av ren sansning, opplever vi opplevelsene mer intenst enn hvis vi i våre tanker er opptatt av det vi kaller fortid og fremtid. Spørsmålet er om det også er mulig å oppleve det tomme Nå'et - Nå uten innhold?

Men vi kan også oppleve Nå'et selv om tanker er til stede i bevisstheten. Avhengig av situasjonen, kan det skje med ulik grad av intensitet. De fleste av oss har vel opplevd (kreative) situasjoner hvor vi har vært fordypet i tanker som hensetter oss til Nå'et, om vi vil løse en teoretisk oppgave eller er opptatt med å snekre en krakk. Ved nærmere ettersyn finner vi et stort spektrum av ulike bevissthetstilstander som i varierende grad hensetter oss til Nå'et, og som vi ikke kan gå nærmere inn på her. Mer om dette finnes i min bok Langs Erkjennelsens Grenseland på denne hjemmesiden.

Energi kan ikke skapes eller forsvinne. Det betyr at bevegelsens energi resirkuleres i Nå'et - men samtidig omdannes den entropisk, dvs. mot stigende entropi eller uorden. Samtidig er bevegelsens tidsaspekt alltid nytt. Ut av Nå'et strømmer mao ny, ubrukt tid og resirkulert energi - så å si side ved side - hele tiden. Altså: Gjennom bevegelse knyttes energi og tid sammen, hvor i tillegg tiden er ny og energien er resirkulert. Hvordan kan koblingen mellom tid og energi være - så forskjellige som de to synes å være ut fra dagliglivets erfaring?

Og hva vil det si at tidsaspektet er nytt - at ny og ubrukt tid, tid uten innhold, uten informasjon - strømmer til oss kontinuerlig - uten at vi kan stanse den, bremse eller påskynde den - eller i det hele skjønne hva som skjer? Denne strømmen av ubrukt tid fylles med innhold hos alt med bevissthet - om sløv eller våken - og utgjør da livet til den det gjelder. Her - er jeg "redd" - støter vi på enda ett av tilværelsens store mysterier.

I våre tanker har fortid og fremtid varighet med åpen ende. Vi kan tenke fremover så langt vi vil og ditto tilbake. Fortid og fremtid ligger på en måte symmetrisk på begge sider av et Nå, som (nesten) er uten varighet. Men, som vi skal se, er begrepene ikke symmetriske. Det som skjer i Nå'et, blir i vår tanke straks etter til fortid. Det som skjedde i Nå'et, fryses på en måte, og blir uforanderlig, straks det har skjedd. Uansett om det ligger lagret som nær eller fjern fortid, så ligger det fast (i Nå'et), en gang for alle - uten noen form for slingringsmonn.

Slik er det ikke med fremtiden. Fortiden har en fortid som hendelse i nåtid, en hendelse som fantes i den objektive virkeligheten eller i tankeverdenen, som jo også er den del av den objektive virkeligheten. Det samme gjelder også tankene om fremtiden. Men tankene om fremtiden - og noe annet enn tanker finnes ikke om det vi kaller fremtid - tankene om fremtiden har altså også en fortid i nåtid straks de er tenkt. Fremtidens fortid i nåtid(!) ligger i tankemessige forestillinger om noe som ikke har funnet sted, men som vi mener vil komme når det riktige Nå foreligger.

Det innebærer at fremtiden - eller våre forestillinger om den - er preget av usikkerhet - uansett om vi snakker om prognoser eller planer, håp eller frykt. En kan nesten si det så sterkt som at det eneste som er sikkert om fremtiden - eller våre forestillinger om den - er at de ikke er sikre. Men vi er jo også klar over at Jorden vil fortsette sin rotasjon rundt Solen og seg selv også imorgen, så alt er ikke like usikkert.

De nevnte stikkordene ovenfor antyder at fremtiden melder seg i vår bevissthet gjennom mange forskjellige ord eller begreper. Prognosene prøver å si oss hva som vil skje, hvis ikke noe blir gjort - eller skjer - for å endre utviklingen. Værmeldingen er den best kjente form for prognose. Her blir også usikkerheten demonstrert. En plan tar sikte på å endre noe i fremtiden - noe vi har en mer konkret forestilling om og kontroll over. Egentlig vil en plan si hva som skal gjøres i fremtididg nåtid, slik at en ønsket tilstand oppnås i en enda senere fremtidig nåtid. Ved håp og frykt etc. er emosjonelle følelser knyttet til prognosene, som kan være mer eller mindre realistiske.

Det betyr at også forestillingene om fremtiden blir til i Nå'et. Og straks de er blitt til i Nå'et, fryses de, som alt annet som skjer (og da selvsagt i Nå'et) og blir til fastfrossen fortid - denne gangen som forestillinger om fremtid. Det forhindrer ikke at alle typer tanker om fremtiden kan oppdateres. Det skjer i så fall i nye Nå.

Alt som skjer og alt som gjøres, det skjer og gjøres i Nå'et. Det gjelder også tankevirksomheten - inklusiv det som tenkes om fremtiden. Og har det skjedd, og er det gjort, så er det forbi - det er blitt fortid. Det gjelder også tankene om fremtiden. Men det som skjer, har - eller kan ha - egenskaper; nemlig i form av kronologi eller konsekvens, om det skjer i tankene eller i den fysiske verden. Fortiden er preget av disse egenskapene, slik at hendelsenes rekkefølge og eventuelle kausaliteter kan leses ut av den. Fortid inneholder efaringer og kan rekonstrueres.

Men hva med fremtiden? Som vi har sett, er fremtiden en del av fortidens tanker - og bare det. Det betyr at alt som skjer, og alt som gjøres, ikke har noen fremtid, bare fortid - eller rettere: fremtiden ligger i fortiden(!) Alle former for rekkefølge og konsekvens er her knyttet til tankene om fremtiden og er begrenset på den måten. For en fysisk konsekvens - om lovmessig eller ei - er ikke mulig. Fremtiden kan ikke rekonstrueres. Fremtiden kan bare eksistere - hvis man kan bruke et slikt uttrykk - i form av tanker eller forestillinger om noe man forventer, håper, eller frykter vil komme. Fremtiden er en slags projeksjon av fortiden.

Ved hele tiden å være i Nå'et søker og forsker historikere i det som er frosset - uansett om man kaller det fortid - registreringer av det som har skjedd eller registreringer av noe man trodde ville hende - plan eller prognose - og som man den gang registreringen fant sted, kalte fremtid.

Det er tidens innhold i vår individuelle bevissthet som utgjør livet vårt. Det vil si at innholdet ser ut til å være felles både for tiden og bevisstheten, slik at det er det felles innhold i tiden og den individuelle bevisstheten som utgjør livet. Eller sagt på annen måte: Det er strømmen av innholdet gjennom bevisstheten over tid som utgjør livet vårt. Dermed er også informasjon - i vid betydning av ordet - knyttet til bevissthet og tid, og dermed også til energi. Er bevissthet, informasjon og bevegelse - i form av tid og energi - det mest sentrale i tilværelsen? Det er i det minste interessant at de er knyttet sammen, slik de synes å være.

Er Nå'et bevissthetens essens?

Fra sanseinntrykk til lagret informasjon - fra Nå til fortid

All sansning skjer i Nå'et i bevisstheten, slik at den sansede informasjonen forsvinner etter et kort opphold i bevisstheten. Da vi i de fleste tilfeller etterpå vet hva vi har sanset - dvs. har sett eller hørt - må den samme - eller omtrent den samme - informasjonen etterpå finnes som lagret informasjon i hjernen. Hva er det som skjer i den korte tiden hvor sanset informasjon mottas i bevisstheten og så forsvinner, mens hjernen mottar, registrerer og lagrer tilsvarende informasjon?

Når går en kontinuerlig strøm av informasjon - lyder og/eller bilder - over fra å være bevisste sanseinntrykk til å bli (ubevisst) registrert og lagret informasjon? Det dreier seg her om en informasjon som eventuelt kan hentes frem til bevisst hukommelse eller tanke, en tanke som i sin tur kan - men som ikke behøver - være en tankemessig simulering av den tiligere sansede bevegelsen. Jeg kan fx se for meg fuglens flukt eller gjenta som tanke den iørefallende melodistumpen jeg tidligere, eller nettopp, har hørt, dvs sanset.

Det forhold at vi kan simulere en tidligere sanset (enkel) opplevelse, tyder på at hele bevegelsesfenomenet blir automatisk og løpende forsøkt registrert i hjernen, hvis forutsetningene for å lykkes er noenlunde til stede. Et utsagn jeg ikke kan forstå, vil ikke automatisk bli registrert og lagret. Det betyr at den tregheten i oppfattelsen som gjør at vi oppfatter- at vi "ser" og "hører" bevegelse, i utgangspunktet kan tilbakeføres enten til dét sansene har oppfattet, eller til den løpende registreringen i hjernen som synes å foregå parallelt med sansningen. Det er som et stafettløp med diffus overlevering av "pinnen" - dvs. informasjonen - fra sansene til hjernen som tar imot og oppbevarer på mer varig basis - og med muligheten for senere å gjenskape eller huske.

Slik synes det å fungere når vi ikke er kjent med den informasjonen som kommer. Hvordan er det hvis vi kjenner den melodien vi hører - det vil si. sanser? Kan vi unngå å huske melodien samtidig med at vi sanser den? Vil vi på en måte løpende ha en dobbeltinformasjon i bevisstheten, hvor den ene informasjonen høres - dvs sanses - og den andre, sammenfallende informasjonen stammer fra hukommelsen? Mye tyder på det, for hvis de to informasjonene ikke er helt sammenfallende - det nye ikke er helt som det gamle - vil vi straks merke det. Det må vel bety at vi løpende sammenligner ubevisst, hvilket igjen må bety at begge er til stede hele tiden.

Verbale tanker (som også kan inneholde figurer etc.) er interessante her, fordi de bærer muligheten i seg til å formidle mening. Det synes klart at sanseinntrykk bare i en del spesielle situasjoner kan formidle mening. Altså er mening vanligvis hjernens, dvs. tankens verk. Det betyr igjen at den diffuse overleveringen av "pinnen" må foregå slik at hjernen hele tiden er a'jour med det sansene oppfatter. Overleveringen foregår i bevisstheten, og den ser ut til å begynne med én gang.

Er da tanken om at sansene oppfatter med en viss treghet, feil? De levende bildene på kinolerretet og et lite tankeeksperiment - basert på en egen opplevelse - tyder på at den nevnte tregheten likevel er reell: En liten gutt svingte et gnistrende "stjerneskudd" i raske sirkelbevegelser en mørk vinternatt. Hva så jeg, som iakttager? Det jeg så, var en stasjonær, lysende sluttet sirkel. Og hva betyr det? Hver stilling det gnistrende lyset inntok i sirkelbevegelsen, sendte en lysstråle til mitt øye som i min bevisstehet varte til lyset var på samme stedet etter en ny runde i sirkelen, og hvor det opprettholdt det tidligere lysinntrykket. (Her hadde det vært mulig å måle tregheten og dens grense - tiden sirkelbevegelsen ville ta i det øyeblikk den stasjonære sirkelen kollapset.)

Det kompliserer forståelsen at tanken ikke behøver å være endimensjonal. Man kan "se for seg" et konglomerat av samhørige tanker samtidig, hvor ikke alt hele tiden behøver å være like klart. Derved oppstår et indre "forståelsesrom" som kanskje også kan henge sammen med den nevnte tregheten. Dette har tydeligvis med (en av formene for) intelligens å gjøre.

Finnes tid bare som begrep i tanken, eller er det noe reelt ved tidsbegrepet?

Alt som skjer, det skjer i Nå'et. Nå'et synes derfor å være bevegelsenes kilde (eller kankjse operasjonsfelt?) Bevegelser er reelle, men hva med tid? Tidsbegrepet er en følge av opplevd bevegelse og finnes i utgangspunktet bare som en forestilling i hjernen. Men kan noe av det reelle ved bevegelser likevel være overført til tidsbegrepet?

Bevegelser er varige ut over det som kan sanses i form av treghet i oppfattelsen, og som er drøftet ovenfor. At det er reelt, skjønner vi ut fra konsekvensene av varige bevegelser. Vi har fx reist lenge og befinner oss derfor - som en konsekvens - på et sted som er fjernt fra utgangspunktet. Det har skjedd som en varig bevegelse uten at vi har sanset tid.

Det ser ut til å bety at det finnes realiteter som av prinsipp ikke kan sanses, og at disse realiteter (særlig?) er knyttet til varige bevegelser. I dette tilfellet dreier det seg om tid. Tiden kan ikke sanses, fordi den ikke er sansbar. Men tidens varighet er likevel reell, fordi bevegelsers varighet er reelle - det sier blant annet konsekvensene av bevegelsers varighet oss.



                                                      ***

Det forunderlige NÅ Ut av Nå'et strømmer tiden, ut av Nå'et strømmer livet, som bevissthet over tid. Er det på den andre siden bevisstheten som skaper både Nå og tiden? På et vis utstrømmer, Nå'et varig av seg selv.

Alt som er, det er det Nå. Alt som skjer, skjer alltid Nå, Nå'et har forandrings kraft. Slik forenes universet i det felles Nå. Nå'et favner evigheten, men er for tanken null, punktet der fortiden blir til. Har du opplevd Nå'et, vet du hva det er å være.

FORUM nr. 90

Refleksjoner om tid

Fortid og fremtid er begrep skapt av tanken. Fortid og fremtid finnes også bare der. De finnes ikke i virkeligheten. Men selv om de ofte omtales sammen, er de ikke symmetriske omkring et nullpunkt - nå'et. Hva er deres egenart, og hvor er forskjellene mellom dem - fortid og fremtid?

Fremtiden fremstår som en strøm av tanker om hendelser som man tror, frykter eller forventer vil komme. Vi kaller slike tanker prognoser, forventninger eller planer, avhengig av hvor delaktige vi er i utformingen av det som vil skje, hvor sikre vi er, og hvor følelsesmessig angasjerte vi er. Det er i ethvert tilfelle knyttet usikkerhet til våre forestillinger om fremtidige hendelser. Derfor kan vi snakke om alternative prognoser, om kriseplaner og lignende.

I vår forestilling ligger nåtid som et lite punkt mellom fremtid og fortid selv om nå'et på en måte varer hele tiden. I nå'et genereres alt som skjer. Alt som skjer, det skjer i nå'et. Utenom nå'et skjer intet. Nå'et gjør alle typer hendelser mulig - uten selv å ta del i dem. Det vi kaller fortiden, er registreringer av det som skjer i nå'et. Fortiden - det som skjedde ved tidligere nå - ligger fast og kan ikke endres. Gjort er gjort. Skjedd er skjedd. Her er intet slingringsmonn - ingen alternative hendelser. Vi kan likevel - av mangel på informasjon - måtte regne med alternative hendelser. Men av fremtidens mulige hendelser har én - og bare én - materialisert seg som det som virkelig skjedde - om vi har tilstrekkelig kunnskap om det eller ikke.

Men - vi befinner oss altså alltid i nå'et, selv om vi mentalt - i våre tanker - er opptatt av fortid eller fremtid. Nå'et er som en umerkelig strøm av noe vi ikke får tak på, og som vi heller ikke kommer unna så lenge vi er bevisste. Det er en strøm som vi likevel forholder oss til på den ene eller andre måteen. Vi fyller denne strømmen med former for aktivitet hele tiden. Har vi lite å fylle denne strømmen med, kan det hende at følelsen av kjedsomhet dukker opp. Store deler av vår kultur dekker behovet for å fjerne ubehaget knyttet til kjedsomhet.

Dessverre er vi lite oppmerksomme på at kjedsomhet kan bli interessant, hvis vi undersøker dens vesen - ikke ved å tenke, men ved å observere. Vi er ikke flinke til å observere i vår kultur. Tankevirksomheten er for dominerende til det. All observasjon finner sted i nå'et - også observasjonen av oss selv. Er vi årvåkne i vår observasjon, faller tankevirksomheten til ro av seg selv, uten tvang. Dermed er tidens dimensjon borte fra vår bevissthet. Vi har kontakt med nå'et i oss selv - det som skjer i oss selv mens det skjer og derfor også slik det skjer. Vi har mao en unik mulighet til å lære om oss selv.

Har vi på den annen side svært mye å fylle denne strømmen med, har vi det travelt. Vi kan bli stresset og utålmodige, hvis vi er avhengige av andre. Få mest mulig ut av livet, sier noen som er i aktivitet hele tiden - og aner ikke hva de går glipp av i sitt jag etter noe de kanskje ikke engang vet hva er. Det gjelder derfor å bli bevisste på hva som skjer og hva vi gjør - bevisste ved å observere. Årvåken observasjon knytter oss til nå'et - virkeligheten. På et visst plan kan tanken hjelpe oss til å være bevisste. Men tanken kan aldri fatte en tilstand der tankevirksomheten ikke er til stedee - og heller ikke de interessante mulightene denne tilstanden - nå'ets tilstand - åpner.

                                                                       ***

FORUM nr. 85

Et liv i pengenes tjeneste

Nesten hver uke kommer brev i posten som vil ha meg til å forandre på noe; Det kan være at de leverandørene jeg har for strøm, fosikring, internett og telefoner har funnet på noe nytt som jeg kan nyte godt av, og som jeg eventuelt vil bli straffet for med gebyr, hvis jeg ikke vil nyte godt av «tilbudet». Eller det kan være leverandører jeg ikke har, som mener de kan levere de tjenestene jeg trenger på en bedre og billigere måte enn den konkurrenten jeg nå benytter.

Jeg kan fx bytte bank eller flytte forsikringen mine og oppnå noen små fordeler. Jeg bør skifte strømleverandør - får jeg vite - og spare mye penger - eller bruke avtalegiro eller e-faktura for å unngå straffegebyr. Firma X sier jeg bør bruke dem som internettleverandør hvis jeg vil unngå unødige kostnader. Og så har vi vanlig telefon og mobiltelefon som alle koster unødig mye, hvis jeg ikke bruker timer på å finne ut hvor det er billigst. Har jeg kabelfjernsyn eller andre spesialiteter, finnes nye muligheter for å spare penger eller unngå gebyrer. Skal jeg skifte kortselskap, kjøpe i butikken eller over internett Og hva med bredbånd eller bredbånd «light»? Er dette noe jeg kan ha bruk for - og hva koster det? Hva skal til for å installere og bruke det på mitt utstyr?

Store deler av det norske folk må ha meldt seg ut av denne karusellen. Det blir for komplisert, tar for mye tid, og lønnen for strevet er ofte ikke så stor. For noen stiller også spørsmålet seg: Skal virkelig jakten på små besparelser bli en vesentlig del av livet mitt?

Jeg har nylig vært med å tømme to hus som tilhørte to dødsbo. Erfaringene her har pekt på en annen relasjon mellom liv og penger. Et hus som noen har bodd i lenge, inneholder utrolig mye - møbler, tepper, store og små gjenstander som har samlet seg i løpet av et langt liv - et liv som var vant til å spare, ikke å kaste; man kunne jo en gang for bruk for....

Den kastingen som den eldre generasjonen vegret seg for, tas kraftfullt igjen av deres voksne barn. Mye av det man tidligere hadde skrapt sammen penger for å kunne kjøpe, og som man har tatt vare på i årevis; - i løpet av timer blir alt dette til verdiløst søppel som havner i kontaineren.

Vil den eldre generasjonen prøve å redde unna noe som synes for godt til å bli kastet, vender man seg forhåpningsfullt til Frelesarmeen eller en annen veldedig organsisasjon som tidligere tok imot brukte ting for gjenbruk blant mennesker med dårlig råd. Men nei! Den muligheten er nesten ikke til stede lenger. Input'en av alt mulig fra dødsbo og husholdninger er blitt mye større enn output'en. De blir ikke kvitt varene. Man kan til og med risikere at de veldedige organisasjonene skal ha penger for å ta imot de gode tingene som den avdøde og arvingene ikke har bruk for lenger!

Er det ikke merkelig? På den ene siden skal vi bruke mye tid og krefter på å spare noen kroner. På den annen side kaster vi gode og nyttige bruksgjenstander som det har kostet både slit og penger å anskaffe. Finnes en forklaring? Vil vi virkeliggjøre oss selv gjennom å være moderne? Bruke den mest moderne teknologien og de bruksgjenstandene som for øyeblikket er «in»? Er det dette som skal til for å holde økonomien i gang, slik økonomenes nåværende teorier tilsier? Bare sørgelig at Jorden i lengden ikke tåler det økonomene sier er bra.


                              ***

FORUM nr. 84

Et bidrag til verdidebatten.
Uten å gå inn på en akademisk diskusjon må det - som et eksempel - kunne sies at sannferdighet er en sentral verdi som blant annet innebærer

- å være interessert i realiteter,
- å ta konsekvensen av realiteter,
- å være sannferdig, formidle sann (og fullstendig) informasjon.
- å tåle å høre informasjon om realiteter

Hvordan forholder dette seg i vårt samfunn? I Politikken?, Næringslivet? I Kirken?, Vitenskapen?, La oss kort se på dette i tur og orden.

Politikken: Vi ser da bort fra de få tilfellene hvor politikerne er nødt til å lyve - ofte fordi media - mer eller mindre unødvendig - setter dem i en slik situasjon. To forhold synes å være sentrale her. Det gjelder for det første avviket mellom (1) det man sier man vil gå inn for før et valg og (2) det man gjør etter valget. I politikken er det dessuten slik at flertallet i gruppen bestemmer hva man skal mene. Det betyr at noen må hevde meninger de ikke har. Ikke alle kan leve med en slik uærlighet og holder seg heller borte fra politikken.

I den aktuelle budsjettsituasjonen virker det også forvirrende hvordan politikere krangler om busjettposter - om de er gått opp eller eller ned. Det henger sammen med at det foreligger to budsjetter - ett fra den avgåtte- og ett fra den nye regjeringen. Senest i det øyeblikk den nye regjeringens budsjett foreligger, er den avgåtte regjeringens budsjettforslag helt uinteressant for publikum. Det er et uforbindtlig budsjett uten mulighet for å bli gjennomført - et budsjett sågar med «snubletråder». Likevel sammenligner tidligere statsråder det nye budsjettet med sitt eget, istedenfor å sammenligne det med det som gjelder i inneværende år. Slik får man fx en reell økning til å se ut som en reduksjon. Denne formen for argumentasjon bidrar til politikerforakten, virker uærlig, forvirrende og burde ikke forkomme.

Her noen verdispørsmål fra næringslivet: Hvor sann er den informasjonen som blir gitt til kunder gjennom reklamen? Spørsmålet gjelder ikke bare noen postordreforretninger og salg av hus i Spanien. Også presumptivt seriøse norske storselskaper informerer av og til tendensiøst - ved fx å nevne produktets fordeler i reklamen og tie om ulempene. Korrupsjon har vært et tema i det siste. Dessuten har vel skattemyndighetene en del erfaringer vedrørende næringslivets sannferdighet..

Hva med kirken? Hvor interessert er den i realiteter? Nå er det selvsagt mye som er uvisst på de områdene kirkens lære omfatter. Men også her finnes realiteter som man i utgangspunktet måtte være interesserrt i. Spørsmålet er om man søker bekreftelse på det man tror, eller om man - der det er mulig - søker sannhet ved å sjekke om det man tror og hevder, stemmer. Slik kontroll kan enkelte ganger være mulig - og det på to måter; ved å sjekke mot menneskelige og vitenskapelige erfaringer og mot det Bibelen sier. Dessverre gjøres lite av dette. Resultatet er at deler av læren er uten tilstrekkelig grunnlag i Bibelen. Dessuten unnlater man å gjøre bruk av informasjon som kunne gjøre læren mer i samsvar med realitetene. Jeg tenker her primært på visse godt dokumenterte paranormale fenomen. Det er dessverre lenge mellom hver gang media stiller kritiske spørsmål på dette området.

Vitenskapen?: Den må vel være interessert i realiteter - i sannhet? I utgangspunktet - ja. Men merkelig nok har den offisielle (norske mfl.) vitenskapen stilltiende definert deler av virkeligheten som uinteressant. Det gjelder ikke bare de nevnte paranormale fenomenene. Men det finnes også godt dokumenterte lysfenomen i Selbu-traktene i Trøndelag som ikke er forstått, og som ser ut til å interessere italienske forskere mer enn norske. Også her - og i vitenskapen for øvrig - synes media å være fraværende med kritisk journalistikk.

Sannhet - realisme - er et verdispørsmål som venter utålmodig på å bli behandlet. Men problemstillingene i tilknytning til verdi favner selvsagt mye videre.

                               ***

FORUM nr. 82

Om kunstig intelligens og bevissthet

Begrepet kunstig intelligens møter oss ganske ofte nå for tiden. Mange blir engstelige og føler seg truet, eller tror at roboter vil overta styringsfunksjoner i samfunnet. Slike forestillinger må springe ut av vår manglende forståelse av oss selv og livet vårt. La oss derfor se litt nærmere på saken.

Maskiner har alltid økt menneskets evner. Det er derfor vi har maskinene. Det gjelder både våre fysiske- og våre mentale evner. Regnemaskinen er fx. et gammelt hjelpemiddel. Og steintavler har for flere tusen år siden vært brukt til å lagre informasjon.

Hvorfor snakker vi nå om kunstig intelligens? Det må være fordi datamaskiner kan utføre nye, mentale funksjoner. Men hva er intelligens? Vitenskapen regner for tiden med flere typer intelligens; praktisk intelligens, intellektuell intelligens, kreativ intelligens osv. Her skal vi skjelne mellom (1) umiddelbar intelligens, (2) tankemessig intelligens. Dette synes å være to prinsipielt forskjellige former for intelligens som eksisterer i virkeligheten, og som derfor ikke beror på definisjoner som er basert på ullne avgrensninger.

Den umiddelbare intelligensen foregår i bevisstheten: Vi ser og skjønner det som skjer mens det skjer. Denne form for intelligens er basert på bevissthetens direkte oppfattelse av sanseinntrykk. Det er åpenbart at maskiner ikke kan ha en slik form for intelligens, av den enkle grunn at maskiner ikke har bevissthet. 

Den intellektuelle intelligensen er basert på tankesimulering i bevisstheten. Med en grov forenkling kan vi si at tanken består av symboler som (stort sett) representerer noe virkelig. Med disse symbolene skaper tanken prosesser og produkter i bevisstheten som motsvarer prosesser og produkter i virkeligheten. Vi sier at tanken simulerer virkeligheten. Også denne form for intelligens finner sted i bevisstheten og finnes derfor ikke i maskiner. Men ved denne prosessen foregår også noe i menneskets ubevisste psyke - en ubevisst prosess som skaper den bevisste tenkeprosessen.  

Det som forgår i den ubevisste psyken, kan kanskje på en måte etterlignes av maskiner. Slik den ubevisste psyken simulerer utenfor bevisstheten, slik kan også maskiner i prinsippet simulere - dvs foreta ubevisst tenkning - og komme frem til riktige resultater. Men - som nevnt, er dette ikke noe nytt. 

Da maskiner ikke har bevissthet, kan maskiner heller ikke føle. Men en maskin kan programmeres til å oppføre seg som om den følte noe. Og den kan programmeres til å reagere slik vi vanligvis reagerer etter at vi har følt noe. Det betyr at maskiner kan lages slik at de oppfører seg svært likt mennesker, at de tilsynelatende blir svært like mennesker. Det forhold at maskiner også kan lære og samle erfaringer på forskjellige måter, endrer ikke på dette. For likevel finnes en uovervinnelig kløft mellom menneske og maskin, som gjør at maskin er og blir maskin. 

Dette blir klarere for oss i den grad vi lærer oss selv bedre å kjenne. Dessverre er selverkjennelse nærmest et fremmedord i vår kultur. Derfor kan vi ha problemer med å se våre egne- og maskinenes muligheter og begrensninger. Så lenge maskinen ikke har bevissthet, kan den ikke overta styringen, er den ingen konkurrent om menneskeverdet. Bevisstheten er en stor og uløst gåte fremdeles, og intet tyder på at en maskin noen gang skal bli bevisst.



                                   ***

FORUM nr. 78

Finnes en objektiv virkelighet?

Det finnes en virkelighet som er tilpasset våre sanser og sanseforlengende instrumenter. Kanskje finnes oså en annen virkelighet, og at våre sanseinntrykk ser illusjonære ut ut fra det ståstedet. Enkelte fenomen - som kalles paranormale - kan tyde på at det er slik.

Men så har vi - ut over dette - en subjektiv virkelighet. Den er dannet ut fra måten vi tolker sanseinntrykkene fra den objektive virkeligheten på. Hva består denne tolkningen i? Vi mennesker tolker sanseinntrykkene vi mottar på et nærmest ubegrenset antall måter som fx disse: Noe ser det lyse og positive, mulighetene. Andre ser det mørke og negative, vanskelighetene. Noen lager grupper eller «båser» og putter mennesker inn i dem, selv om man bare kjenner dem overfladisk. Alle i samme bås har de og de egenskapene. Og de må behandles deretter!

Når vi her snakket om subjektiv virkelighet, var det ut fra ståstedet til en utenforstående. For den som opplever, blir den subjektive virkeligheten innholdet i vedkommendes liv. Glede, smerte og tanker blir levd liv - og dermed objektiv virkelighet for vedkommende. Alle skjønner at smerten er virkelig. Den er objektiv i relasjon til vedkommendes opplevelse.

Noen synes å blande sammen disse virkelighetene og mener at hvert menneske har sin virkelighet, og at alle virkelighetsforståelsene er like berettigede. Det er åpenbart at slik kan det ikke være. De er like berettiget på den måten at alle har «rett» til å skape sine egne illusjoner. Men de er ikke like berettiget på den måten at de i like stor grad representerer objektiv virkelighet. En kan ikke opphøye illusjon til å bli virklighet på den måten, slik noen synes å ville gjøre.

Det er sansene som informerer oss om virkeligheten ved å motta sanseinntrykk, vel å merke sanseinntrykk som ikke blir tolket av psyken. Nå er det slik at noen mottar såkalt paranormale sanseinntrykk. Betyr det at det finnes en paranormal virkelighet som kilde for disse sanseinntrykkene? Godt dokumentert forskning tyder på det.

Noen er også av den oppfatning at tanken umiddelbart skaper - eller kan skape - objektive realiteter. Bakgrunnen for denne oppfatningen er vanskelig å få tak i. Overvurderer de tankens kraft og derfor tankens muligheter til å skape i vår materielle verden?

Hva er det vi innledningsvis har kalt objektive realiteter? Hvor har vi det fra? Ved nærmere ettersyn finner vi ut at vår erfaring med dem finnes i våre hoder - og bare der. Alt vi tenker, alle våre forestillinger, alt vi husker finnes i våre hoder - og bare der. Likevel, når vi i denne sammenhengen snakker om objektiv virkelighet, så er det fordi vi har forskjellige typer sanseinntrykk fra den samme kilden, inntrykk som gjensidig støtter og bekrefter hverandre. Det gjelder ikke bare syn og hørsel etc., men også de interne sansene knyttet til motorikken eller bevegelsene våre.

Hvor er vitenskapens plass i dette bildet? Vitenskapens oppgave er jo å utforske virkeligheten. Men hvilken virkelighet - vi har sett at det finnes flere? Det må vel være den vi innledningsvis har kalt den objektive virkeligheten. Men den finnes også bare som forestillinger i hodene våre. Hvor objektiv kan den da være? Her må vitenskapen gripe til de samme hjelpemidler som menigmann; inntrykkene gjennom de forskjellige sansene - og sanseforlengende hjelpemidlene som vitenskapen rår over - supplerer og støtter hverandre. Men det gjør de ikke alltid - et forhold som indikerer at vitenskapens forstillinger om den objektive virkeligheten ennå ikke har funnet sin «endelige» form.


                                  ***

FORUM nr. 71

Styring eller tilfeldigheter?

Av og til i løpet av livet opplever man hendelser som kan virke merkelige. Og mange spør seg: Er det en styring bak, eller beror det hele på tilfeldigheter? Både i samlivet med D., og særlig etter at jeg traff A., har spørsmålet også dukket opp for meg. Har noen merkelige hendelser i livet mitt berodd på tilfeldigheter, eller sto det en form for styring og mening bak?

Det har fått meg til å se bakover for å samle opp relevante hendelser, for å se hva det dreier seg om. På dette grunnlaget har jeg forsøkt å stille opp noen kriterier for å komme nærmere et svar på spørsmålet om styring eller tilfeldighet.

Hva mener jeg med litt merkelige hendelser? Hva må foreligge for at hendelsen reiser spørsmålet? Hvilke kriterier må være oppfylt? Det må etter mitt skjønn være at

-     hendelsen er sjelden og at
-     hendelsen er av en viss betydning målt ut fra hendelsens konsekvenser i livet

Særlig påfallende synes en hendelse å være når 2 enestående tilfeller faller sammen i én opplevelse som får en vesentlig konsekvens i livet. Slike "tilfeldigheter" kan innebære at dører stenges inntil tiden er inne, eller at dører åpnes når tiden er inne. Kanskje det også vil være nyttig for deg som leser dette å tenke tilbake på de merkelige hendelsene i livet ditt og se dem i lys av disse kriteriene?


                              ***

FORUM nr. 68

Noen tanker om religion og vitenskap

Jeg ser det slik at alt som finnes - og det er ufattelig stort og komplekst - danner en udelt helhet. Noe av dette er gripbart gjennom tradisjonell «mainstream» vitenskap - og noe er det ikke. Det som kvalifiserer til betegnelsen religion finnes etter mine begreper begge steder. En religion som ikke finner sin plass i den totale virkeligheten, er illusjonær. For meg finnes det derfor ingen motsetning mellom sann vitenskap og sann religion. De er begge del av den samme totale virkeligheten. Den er uten selvmotsigelser. Dessverre støter både vitenskapen og religionene mot dette prinsippet. Det skjer idag, og det har vel skjedd til alle tider.

Vitenskapens «brøde» består i at den utelukker deler av virkeligheten som ikke lar seg utforske med aksepterte vitenskapelige metoder. Ja, den vender seg sågar bort fra eksisterende forskningsresultater som ikke passer inn i de aksepterte modellene. Og de organiserte religionene er heller ikke så interessert i å knytte det de lærer opp mot erkjennbar virkelighet - for å si det pent. Kristendommens organisasjoner danner dessverre intet unntak her. Det er mindre enn 50 år siden Den katolske kirken «godtok» at Jorden er rund! Men slike forhold gjelder ikke bare Den katolske kirken. Og en må spørre seg hvor lang tid det skal ta før alle selvmotsigelsene og urimelighetene i kirkenes lære blir fjernet. Saklig sett burde det ikke være så vanskelig, siden grunnlaget i Bibelen for mye av dette synes å være ganske tynt.

For å komme vår tids søkende mennesker i møte diskuteres nå endringer i bruken av kirkerommet og små liturgiske(?) forandringer etc. Men kan det være nok? Slik jeg ser det, er det behov for en ny reformasjon for å bringe både læren (og kanskje også livet?) mer i overensstemmelse både med virkeligheten, «sunn fornuft» (dvs uten selvmotsigelser og urimeligheter) og Bibelen. Heldigvis synes det å være mulig - hvis da ikke psykologiske stengsler hadde stått i veien.


                                 ***

FORUM nr. 65

Om å tro på autoriteter

Det hender at mennesker som ønsker å orientere seg i livet, kommer sammen for å utveksle synspunkter om de store livsspørsmål og om erfaringer de har gjort i livet og med livet. Men svært lett skjer da dette: Alle kommer etter tur med sin egen bakgrunn og sine oppfatninger. Ofte har de søkt og funnet autoriteter som de ønsker å tro på - og hvis synspunkter de bevisst eller ubevisst identifiserer seg med. I stedet for å observere realiteter - det som eksisterer - så vender man seg til det deres utvalgte autoriteter har sagt, og siterer mer elle mindre korrekt det de har sagt, slik at de andre i gruppen skal få del i innsikten til den utvalgte autoriteten.

Tilhørerne på sin side prøver å følge med i denne fremmede måten å tenke på, og ser det de hører i lys av det de har lært av sine egne utvalgte autoriteter. På denne måten oppfatter man ikke det som blir sagt, men tolker det i lys av sin egen bakgrunn. Når ordet går på rundgang fører dette til at dårlig siterte autoriteter står mot andre dårlig siterte autoriteter. Det er selvsagt lite fruktbart. Og hvor ble det av kontakten med virkeligheten? For det finnes jo en virkelighet som det gjelder å forstå, selv om det kan være vanskelig?

Hvorfor griper vi så lett til det autoriteter har sagt - og som gjør det så vanskelig å «face facts»? Er det fordi vi tror at det er for vanskelig - at vi ikke kan fordi vi er blitt opplært til å tro på vår egen utilstrekkelighet og til å ty til autoriteter?

Hvordan velger vi så våre autoriteter? Er det de som er flinke til å snakke og skrive? - De som er anerkjent av mange? - De som betrakter seg selv som store lærere? Eller er det de som på en måte bekrefter dét jeg i mitt stille sinn har ment eller trodd? Man kan bli autoritet på mange forskjellige grunnlag.

Men det er også flere måter å bruke autoriteter på. Man kan bli disippel i betydningern beundrer. Man kan la autoriteten bli impulsgiver eller veileder. Det er ikke likegyldig hvordan man bruker autoriteter. Det kan sågar være risikabelt, hvis man ikke er seg bevisst hvordan man bruker dem.

Et krav til «min» autoritet er at han eller hun må ha den nødvendige kontakt med virkeligheten innenfor det aktuelle området. Men hvordan skal jeg kunne kontrollere det, jeg som ikke har denne kontakten? Mitt svar er at min autoritet må gi meg det jeg trenger for selv å oppnå denne kontakten med virkeligheten og dermed gjøre meg uavhengig av vedkommende - ja av alle autoriteter - fordi virkeligheten - det som er - er blitt min nye autoritet. Nøkkelen er altså å oppnå kontakt med virkeligheten - og den autoriteten som åpner denne veien for meg, og som derved gjør seg selv overflødig - tilfredsstiller mine krav til en autoritet.


                                ***

FORUM nr. 60

En etterlysning: Kloke mennesker - finnes de?

Vi er inne i en brytningstid hvor store forandringer skjer raskt. Det gjelder forandringer på mange områder slik som, verdenssamfunnet, forskningen og dens resultater i form av innsikt og teknologi, menneskets psyke som følge av en rekke forhold, slik som den såkalte frigjøringen, informasjonsmengden, urbaniseringen, befolkningseksplosjonen, arbeidsledigheten, levestandardutviklingen, konkurransejaget og reklamen, forholdet til autoriteter, interessen for «alternativer» osv.

Hvor bærer det hen alt dette store som skjer med en slik fart? Finnes det noen som har oversikt? Og hvis oversikten fantes, ville vi innrette oss deretter? Politikernes horisont er preget av valgperioder og løpende oppgaver. Så de har ikke denne oversikten, selv om de vel burde ha den i større grad enn det som er tilfelle nå. Hva med kirkens kvinner og menn - er de opptatt av de store linjene her på Jorden? På meg virker de påfallende tyste. Kanskje det henger sammen med at de er så uenige i visse spørsmål? Og filosofene? Har de overblikk, og kan de uttrykke seg slik at de blir forstått? Jeg lytter forgjeves. Ville media i så fall være behjelpelige med å formidle et vanskelig budskap?

Alt dette er en stor problemstilling som bør undersøkes nærmere. Her vil jeg bare trekke frem to forhold som synes viktige, men som har vært lite fremme i den offentlige debatten. Det gjelder
- tendensene til at sex etter hvert utvikler seg til å bli meningen med livet og
- det forhold at det blir mindre og mindre fokus på at den enkelte bærer ansvar for den han eller hun gjør eller unnlater å gjøre.

La oss se litt nærmere på dette:
Et TV-program på «Discovery» nylig viste hva som utvikler seg på sex-fronten. Med piller skal det oppnås at orgasmen varer i timevis. Men ser for seg en nær fremtid hvor sex med kunstige midler blir enda mer frikoblet fra kjærlighet og reproduksjon. Hvor sexuell nytelse så og si blir meningen med livet.

En annen trend tilskriver arvestoffet DNA stadig mer av menneskets egenskaper, svakheter og sykdommer. Hvis DNA har skylden, da har jeg en arvelig sykdom, og arvelige sykdommer kan man jo ikke gjøre så mye med. Følgelig blir det en sak for det offentlige helsevesenet.

Siste skudd på denne stammen gjelder fedme. Man har funnet et gen som disponerer for å bli tykk. Dermed er fedme blitt en sykdom som samfunnet må ta seg av. Og det forhold at mange nå blir for tykke gjør at fedme er blitt en «epidemi».

Tidligere var epidemiske sykdommer sykdommer man kunne bli smittet av ved å ferdes på normal måte blant andre mennesker. Man ble smittet uforskyldt. Slik er det ikke lenger - helt i tråd med tendensene til ansvarsfraskrivelse. Vi har lenge hørt at HIV er en epidemi ,og kanskje vennet oss til utsagnet. Men er HIV virkelig en epidemi? Får man HIV uforskyldt? En sjelden gang kan det faktisk være tilfellet - ellers ikke.

Er vi bare et viljeløst produkt av vårt DNA? Kan vi ikke gjøre noe selv? Har vi ikke ansvar for noe lenger? Hvilke konsekvenser vil det få for samfunnet, hvis dette blir allment akseptert? Hele vårt samfunn er basert på personlig ansvar. Og uten forestillingen om personlig ansvar ville også grunnlaget for religiøs virksomhet og tro falle bort.

For å vende tilbake til begynnelsen: Finnes ikke kloke mennesker her i landet som kan sette alle disse tingene i perspektiv - som ser, skjønner, formulerer og sier ifra?

                              ***

FORUM nr. 47

HVA ER MULIG?

At noe er mulig, blir åpenbart for alle i det øyeblikket beviset foreligger. Men muligheten har eksistert som en realitet hele tiden før beviset forelå.

Den første måneferden viste for alle at det var mulig for mennesket å reise til månen. Men muligheten var til stede før dette tidspunktet, bare det at ingen inntil da hadde gjort bruk av denne muligheten. Ja, for noen årtier tilbake var det ingen, bortsett fra science fiction forfattere, som hadde tenkt på denne muligheten, som da også ble betraktet som urealistisk. Det var den også på det tidspunktet, fordi de teknologiske og økonomiske forutsetningene ikke var til stede. Men kanskje forutså disse forfatterne at disse forutsetningene en dag i fremtiden ville foreligge?

Så lever vi i en verden full av realistiske muligheter. Noen vil kunne realiseres nå, andre først når forutsetningene er til stede. Vi aner ikke engang omfanget på denne mulighetenes verden, og den er heller ikke synlig. Det må være grunnen til at så mange ikke regner med dens eksistens. Disse mulighetene har det potensialet i seg at de kan rokke ved våre nåværende forestillinger om nær sagt alt. Kanskje er det grunnen til at mennesker som gjør oppmersom på nye muligheter, møter så mye motbør. For vi mennesker er jo ikke alltid så saklige. Vi knytter noe av oss selv, prestisje, selvfølelse, såkalt identitet mv. til våre forestillinger, til det vi tror vi vet. Det gjør det mye vanskeligere å innse at noe av det vi tror vi vet, er feil, straks det går an å innse det. Og det blir vanskelig å skifte det ut med et mer realistisk syn.

Den verden av muligheter som eksisterer, omfatter ikke bare det mennesket kan gjøre når forutsetningene for det er til stede. Den omfatter også det som eksisterer, men som ennå ikke er oppdaget og/eller erkjent som en mulig oppdagelse. Verdenen av muligheter er spennende for den som har skaperevne og skaperglede. Det er en verden som kanskje er så stor og rik at den for den menneskelige intelligens vil være uuttømmelig.

Så har vi erkjent at det ikke er beviset som skaper realiteter. Realitetene, det som er, er slik det er uavhengig av om noen har erkjent det, oppdaget det eller bevist det. Hva er for øvrig et bevis? Det er kanskje ikke så entydig som mange tror. Det at noe ikke kan bevises, betyr heller ikke at det ikke er tilfelle. Jeg kan ikke bevise at jeg ikke har vært i Westminster Abby i London. Men det er likevel tilfelle.

Det såkalte vitenskapelige beviset krever at et fenomen, for å bli ansett som reelt, skal kunne repeteres under de samme forutsetningene, og da gi de samme resultatene. Ved å postulere dette må en rekke realiteter bli ubevisbare, og det var vel ikke meningen? Bevisets oppgave skulle vel være å skille mellom reelt og ureelt. Nå anerkjennes bare en del av det reelle som reelt. Og det som utelukkes kan være både reelt og ureelt. Jordskjelvet i Leninakan kan ikke repeteres. Men det er vel en realitet likevel?




FABELEN om TIDENES MORGEN

Dette er fabelen om hvordan "alt" er, og hvordan "alt" er blitt til. Jeg - fortellern av denne fabelen - er også fabel-aktig; for jeg er en virtuell iakttager - en ikke-eksisterende flue på veggen, så og si - som har iakttatt det hele siden tidenes morgen. Jeg forteller dette for at dere små mennesker bedre skal forstå den tilværlsen dere er en del av, og slik at dere kan innrette dere mer fornuftig.

At noe eksisterer nå, det vet alle. Men uansett hvor langt tilbake i tid jeg skuer, så ser jeg at noe eksisterte. Og det er naturlig, for noe kan ikke oppstå av intet; det som eksisterer nå, kan ikke ha oppstått av intet. I tidenes morgen eksisterte det derfor noe som ikke var blitt til - som var og er uten begynnelse, og det eksisterer fremdeles, selv om det nå kan ha en annen form.

Hva var det så som eksisterte uten å være blitt til? Siden det har skjedd en utvikling fra den opprinnelige tilstanden og frem til idag, må energi ha vært til stede i en eller annen vibrerende form. For uten energi - ingen bevegelse eller forandring, ingen utvikling. Dessuten måtte energien ha noe å innvirke på - noe som i sin tur kunne innvirke på energien igjen. Uten en slik to-sidighet kan utvikling ikke finne sted.

Forandring innebærer tid, men dengang fantes ingen eller intet som kunne oppfatte verken bevegelse eller tid. Bevissthet eksisterte dengang bare som en potensiell mulighet - som potensiell bevissthet. Hva skulle så til for å realisere dette potensialet - for å gjøre den potensielle bevisstheten bevisst? Det samme dengang som nå. Når dere mennesker våkner fra en drømmeløs søvn - som er en bevisstløs tilstand, hvor bevisstheten bare er potensiell - fylles bevissthetens "speil" med forskjellige typer informasjon. Og det er denne informasjonen som gjør den potensielle bevisstheten bevisst. Slik er det nå - og slik var det dengang da dette skjedde første gang. Denne potensielle bevisstheten ble bevisst gjennom informasjon som var tilfeldig dannet av den opprinnelige, vibrerende energien. Den ble bevisst gjennom en slags oppvåkningsprosess som til å begynne med var meget langsom, men som foregikk stadig fortere frem til full våkenhet. Den potensielle bevisstheten var altså dette "noe" som energien kunne innvirke på for å skape bevegelse eller utvikling. Mot denne bakgrunn kan man si:

I begynnelsen var informasjon, og informasjon var hos bevissthet. Og informasjon var bevissthet.

Det viste seg da at bevisstheten hadde egenskaper, særlig intelligens og vilje som begge var aspekter ved den opprinnelige energien, men samtidig hadde bevisstheten energien i sin makt. Slik oppsto Den Mektige Intelligens (DMI) som - sett på en annen måte - også besto av alt det genuint opprinnelige som fysisk eksisterte. DMI forente altså i seg selv alt det fysiske og alt det psykiske.

At DMI også var kjærlig henger sammen med at slik måtte den være. Intet kan nemlig frembringe noe som er vesensforskjellig fra seg selv. Det skapte må på en måte svinge i takt med Skaperen. Og kjærlighetens vesen kan - noe forenklet - betraktes som harmoniske svingninger. Alt DMI frembragte eller skapte, svingte altså ut fra sin natur i harmoni med DMI selv. Men kjærlighet oppsto selvsagt først da DMI ut fra sin kraft og intelligens hadde skapt noe som svingte i takt - noe å være forbundet med i kjærlighet. Dette skjedde i en subtil, finstofflig tilværelse lenge før det materielle universet oppsto gjennom et "Big Bang".

At DMI begynte å skape noe, henger sammen med at DMI ville bruke sine enorme evner som DMI etter hvert var blitt klar over. DMI ville skape et ordnet samfunn av skapninger som i prinsippet var så like DMI som mulig - skapninger som samtidig kunne leve lykkelig som frie og selvstendige individer i et harmonisk og stabilt samfunn. Først innhyllet DMI seg selv i et legeme som var svært likt det legemet DMI hadde tenkt ut for skapningene sine. Deretter skapte DMI de grunnleggende naturlovene og de finstofflige verdener som skapningene skulle leve og utvikle seg i. Denne delen av skaperverket ble skapt ved å tenke det og så å ville det.

Slik ble skapningene skapt i DMI's bilde. I samsvar med DMI's enorme evner var skapningene fullkomne av form, renhet og muligheter - muligheter som skapningene selv kunne fylle med innhold. For også de var lykkelige over å kunne bruke og utvikle sine evner.

For skapningene oppsto på denne måten en utvendig relasjon til Skaperen. Dessuten fantes en indre relasjon ved at DMI hadde festet en personlig utformet "gnist" av Seg Selv i psyken til hver enkelt skapning. Ved dette hadde hver skapning blant annet fått vilje til å handle selvstendig. Samtidig hadde skapningene fått selve livet - blitt levende - og dessuten fått ansvar for hva de gjorde eller unnlot å gjøre. Ansvaret besto i å tåle konsekvensene av handlingene eller unnlatelsene; for - som nevnt - hadde DMI skapt lover som regulerte og skapte orden og forutsigbarhet innen den finstofflig-fysiske verden som eksisterte dengang.

Dette innebar at det fremtiden ville bringe, ikke i alle deler var gitt på forhånd - heller ikke for DMI. Det som avhang av skapningenes frie beslutninger, kunne selv DMI ikke vite på forhånd, selv om DMI med stor grad av treffsikkerhet kunne tenke seg hva den enkelte ville gjøre. Bare slik kunne et skaperverk oppstå som var verdig DMI. Alternativet var et enormt mekanisk system som ville forløpe på kjent måte og i kjente baner til evig tid - og derfor være fullstendig uinteressant for DMI.




                               ***

FORUM nr. 46

RISIKO

Alle gjør risikofylte ting, bevisst eller ubevisst. Det gjelder privatpersoner, bedrifter og myndigheter. Men selv om vi lever i nær kontakt med risiki, har vi et lite bevisst forhold til hva risiko er, hvordan vi gjør bruk av risikofylte handlinger, eller søker å unngå risikofylte situasjoner. La oss først foreta en liten teoretisk gjennomgang.

Forholdet mellom innsats og mulig gevinst må påvirke risikoen. Også sjansene for gevinst og det vi har råd til å tape. Risikofylte tiltak har en gevinstside og en innsats-side. La oss først se på gevinstsiden, hvor vi grovt kan skjelne mellom 4 tilfeller: (1) Stor gevinst kombinert med stor sjanse for å vinne. (2) Stor gevinst, med liten sjanse for å vinne. (3) Liten gevinst og stor sjanse for å vinne, (4) Liten gevinst kombinert med liten sjanse for å vinne.

For hvert av disse tilfellene skal vi så se på innsats-siden, som samtidig illustrerer muligheten for tap.

Tilfelle (1) "Stor gevinst og stor sjanse for å vinne" er meget gunstig, særlig hvis innsatsen er liten. Tilfellet blir mindre gunstig etter hvert som innsatsen stiger i forhold til gevinsten. Går innsatsen ut over det jeg i det lange løp har råd til å tape, da gambler jeg.

Pengelotteriet kan kanskje brukes som illustrasjon på tilfelle (2) "Stor gevinst, med liten sjanse for å vinne". Man satser småbeløp og har minimale sjanser til å vinne de store gevinstene. Å satse beløp jeg ikke har råd til å tape, ville også her være å gamble.

Med liten innsats i forhold til gevinsten er tilfelle (3) "Liten gevinst og stor sjanse for å vinne" ufarlig. Men det kan utarte til gambling, hvis innsatsen er stor. En spesiell form for gambling passer inn her, nemlig russisk rulett, hvor sjansen til å vinne kanskje er 6:1. Gevinsten ligger i å kunne imponere noen få mennesker. Innsatsen er eget liv.

Selv med stor innsats blir tilfelle (3) ufarlig, hvis sjansen for gevinst er svært stor. Det er denne form for risiko vi alle nesten daglig løper når vi flyr, går over gaten eller kjører bil. Vi ser da bort fra den form for kjøring som blir så risikofylt at sjansen for gevinst - å komme frem til målet - reduseres vesentlig, i visse tilfeller så vesentlig at kjøringen blir til en slags russisk rullett.

For vanlige folk er tilfelle (4) uinteressant. Men også her kan man gamble i form av russisk rullett, men da med flere enn en kule i magasinet.

Vi har snakket om sjanse. Ordet brukes ved manglende informasjon om utfallet, men hvor utfallet kan forutsies men en viss sannsynlighet på grunnlag av "de store talls lov". Mangler også denne informasjonen, rykker grensen for gambling nærmere, og vi vet ikke hvor nær den kommer. Vil man i slike tilfeller redusere risikoen, må man skaffe seg mer informasjon. Det er denne situasjonen bedrifter som vil satse, befinner seg i. De store talls lov gjelder ikke. Men selv med godt informasjonsunderlag blir risikoen til gambling, hvis man satser beløp man ikke har råd til å tape.

Internasjonalisering er blitt et påtrengende behov for mange, selv for små bedrifter med produkter innenfor en smal og spesialisert nisje. Internasjonalisering krever satsning på flere måter. Man må skaffe seg informasjon om markeder, myndigheter, kulturer osv. Det koster penger. I tillegg kommer selve fremstøtet i form av etablering, markedføring osv.

Dette krever kapital, kapital som man må ha råd til å tape. Kravet stilles ofte til bedrifter som har en uvanlig lav egenkapitalandel eller soliditet sammenlignet med bedrifter i mange andre land. Her må en av grunnene ligge til at mange norske bedrifter har problemer med å komme seg ut på en noenlunde trygg måte. Vil man ut, blir man nødt til å satse beløp man ikke har råd til å tape. Man tvinges på en måte til å gamble. Alternativet er å satse før informasjonsgrunnlaget er tilfredsstillende. I begge tilfeller er risikoen stor.

Det fins flere veier å komme ut av dette på. Risikogaranti fra myndighetenes side er ett virkemiddel. Dessuten bør bedriftene få anledning til å bygge opp egenkapitalreserver i større grad enn i dag. Det vil riktignok kreve en betydelig selvdisiplin av alle de sterke kreftene her i landet som står klare til å hente ut til seg selv de verdiene bedriftene skaper. På lengre sikt kan det likevel bli en god anvendelse av midlene. Forutsetningen er dessuten en tilstrekkelig nøktern systematikk i arbeidet. Det synes å ha vært en mangelvare i mange bedrifters satsning internasjonalt. Kanskje er det en svakhet som springer ut av vår "folkesjel"?

Når vi diskuterer risiko, er vi vel i dagens situasjon nesten forpliktet til å spørre om vi ikke gambler på andre og langt alvorligere områder. Vi nevner bare kort: Dumpingen av giftavfall i verdenshavene, forbrenningen av fossile energibærere med en langsom forandring av atmosfærens kjemiske sammensetning som følge, angrepet på ozonlaget i atmosfæren osv.

Når vi ikke vet med sikkerhet, er vi vanligvis forsiktige og unngår unødig risiko. Slik forholder de aller fleste normale mennesker seg i det daglige liv. Men slik forholder vi oss ikke (som kollektiv) i disse alvorlige sakene. Ser vi på vår lille analyse ovenfor, blir det klart at vi gambler.

Vi gambler fordi innsatsen er langt større enn det vi har råd til å tape.

Vi gambler fordi indikasjonene på tap er "gode", hvis man kan bruke et slikt uttrykk i denne sammenheng.

Vi gambler fordi vi, ut over et kort tidsperspektiv, ikke engang har grunnlag for å si at vi har så og så stor sjanse for gevinst.

Hva grunnene enn måtte være: Vi fortsetter å gamble. Og vi gambler antagelig på en like dumdristig måte som de som prøver seg på russisk rullett. Forskjellen er bare at det er de som kommer etter oss som får ta følgene.

Homo sapiens,
hvor er din
intelligens?!


                                  ***



FORUM nr. 45

BEHOVET FOR FORSTÅELSE AV HELHET

Det enkle, "primitive" mennesket levde stort sett i en udelt verden som besto av de nære omgivelser sansene oppfattet. Etter hvert som tankevirksomheten utviklet seg, ble det nødvendig å dele opp den tilgjengelige verden i disipliner eller fagområder. Disse fikk sine spesialister, som ofte også ble til autoriteter. Dette har menneskene levd med i hundrevis-, ja mange steder i tusenvis av år. Og her står vi fremdeles.

Men det erkjennes stadig oftere og merkes stadig tydeligere at verden, virkeligheten, som vi selv er en del av, ikke er oppdelt på samme måten. En uoppdelt, total, hel virkelighet blir således møtt av spesialisthjerner som er istand til forståelse og delforståelse på delområder, men som ikke har oversikt over forståelsens premisser. Dette forhold kan både forklares og unnskyldes. Men det forblir likevel utilstrekkelig, ja uheldig og risikabelt. Det kan føre til feil konklusjoner, til neglisjering av viktige konsekvenser og til utestenging av mer omfattende erkjennelse.

At det her ikke dreier seg om teoretiske spekulasjoner, men om praktisk virkelighet, skal illustreres med fire aktuelle eksempler.

***

Vi snakker ikke lenger om den økonomiske krisen. Men ca. 20-25 mill. mennesker i den vestlige verden er fortsatt uten arbeid. Et ukjent- men mye strørre antall millioner i den tredje verden føler virkningene av forskjellige kriser kanskje enda sterkere. Sakens betydning er derfor hevet over tvil. I denne alvorlige situasjonen er fagekspertene rådville, men har likevel ikke opphørt å være fageksperter!

Langsomt synes erkjennelsen å bre seg at det ikke er nok å prøve å forstå økonomiske sammenhenger bare ut fra de økonomiske størrelsene som hittil har inngått i de økonomiske teoriene. Psykologiske faktorer, og hvordan de blant annet kommer til uttrykk gjennom konsum og forskjellige organisasjoner, ser dessuten ut til å stå sentralt. Etter hvert som menneskeheten blir større, vil også ressursknapphet innvirke på de økonomiske lovmessighetene. Dessuten vil også hensynet til miljøet etter hvert innvirke på de økonomiske frihetene. Stikkord her er mangel på rent ferksvann og utslipp av CO2 og andre klimagasser fra fabrikker og annen økonomisk virksomhet.

Hvordan skal man da komme videre? Skal sosialøkonomene også bli psykologer og økologer etc.? Skal samarbeid etableres mellom fagfolk som i utgangspunktet har så lite felles? Skal systemteoretikere putte alle brikkene inn i et større og integrert system? Svaret er åpent. Men vi må komme videre, fort. Da er det viktig for de økonomiske spesialistene å la prestisjen fare, innse sin egen begrensning og å lytte til andres, slik at utvidet forståelse kan oppstå.

***

At mennesket er en helhet, som funksjonerer internt og i samspill med andre og omverdenen for øvrig, er vel et enkelt faktum. Ikke desto mindre er kunnskapene om og forståelsen for og av dette kompliserte vesen kalt mennesket delt opp på en rekke fagområder og fag. Disse er dels meget spesialisert og dels rettet mot syke tilstander. Noen fenomener og fagområder er akseptert i samfunnet, andre ikke. Grensen mellom det aksepterte og ikke aksepterte er uklar og flytende. Det er ikke påvist at alt som er akseptert, er reelt. Og det er heller ikke påvist at alt som ikke er akseptert, er urealistisk. Dette innebærer at forståelsen av helheten menneske - mennesket som funksjonelt system så å si - er meget mangelfult, vitenskapelig sett. Det enkelte menneskes forståelse av seg selv må dessuten betegnes som både rudimentært og/eller illusjonært.

Egentlig er det vel ikke nødvendig å begrunne behovet for en bedre forståelse av menneskets natur nærmere. Man ser umiddelbart nytten på det medisinske og sykdomsforebyggende området. Men den potensielle nytten favner meget videre. Vold og narkotika er stikkord her, dessuten angst og psykiske problemer av enhver art. For noen år siden var verden vitne til hvordan to upopulære regjeringer plutselig fikk bred støtte av sine respektive folk i det øyeblikk disse regjeringene bragte landene i krig med hverandre (Falklandskrigen). Kanskje det ikke bare er våpnene som er farlige? At psykologiske faktorer også har betydning for verdensøkonomien, ble nevnt i det foregående eksemplet. Kanskje en bedre forståelse av menneskets natur også kan bidra til å svare på menneskenes grunnleggende livsspørsmål?

***

Erfaringer fra over 30 års arbeid i utviklingsland har ikke kunnet forhindre at prosjekter fremdeles mislykkes. Et eller annet ledd i rekken av nødvendige faktorer har sviktet, og hele eller store deler av prosjektet har vært forgjeves. Kanskje skortet det på opplæringen, vedlikeholdsorganisasjonen, distribusjonsapparatet for produktene, eller noe annet som måtte være til stede for at resultatene skulle oppnås.

Selv store prosjekter må avgrenses. Skal de lykkes, vil de være avhengig av forutsetninger som ligger utenfor prosjektets ramme: Å hjelpe barna rekker ikke langt uten å hjelpe familien. Hvordan hjelpe familien i samfunn som ikke funksjonerer tilfredsstillende?

Disse forhold tyder på at systemtenkningen bør få en mer sentral plass også i utviklingsarbeidet, slik at store og små prosjekter utformes slik at de har mulighet for å funksjonere under de rådende rammebetingelser når prosjektet går over i driftsfasen. En mer integrert utvikling av hele lokalsamfunn burde her ha visse fortrinn. Det er meget viktig å få reell utvikling ut av utviklingspengene, også for å unngå at feilslåtte prosjekter bringer utviklingshjelpen i miskreditt i giverlandene.

***

Konsekvensene av menneskenes inngrep i naturen er etter hvert blitt så store at de rekker ut over det lokale miljø. Ja, i visse tilfeller er de blitt globale. For noen 10-år siden var regnskogene i Amazonas et område som pirret forskertrangen. Nå er de blitt en ressurs for verden som klimaregulerende faktor. At de raseres i raskt tempo angår oss og våre etterkommere. CO2-belastningen av atmosfæren ved forbrenning av fossile brennstoffer er et annet eksempel.

Selv om man er blitt noe mer bevisst og systemtenkende på dette området, er det ennå meget som gjenstår. Siden veien fra innsikt til handling er så lang, er det viktig å være ute i tide.

***

Behovet for forståelse av helheten er således stort og aktuelt. Problemene vil selvsagt ikke være løst med det. Men økt erkjennelse er en nødvendig begynnelse. Spørsmålet er hvordan slik systemtenkning bør fremmes. Mange virkemidler vil være aktuelle. Å se behovet for slik integrert forståelse er i alle tilfelle vesentlig. Slik innsikt må man ikke i første rekke forvente hos spesialistene. Disse kan tvert imot føle seg truet av det tverr-faglige og over-faglige. Innenfor forskning og utvikling og ellers i samfunnet må det derfor skapes instanser som har til oppgave på en bedre måte å ivareta interessene til det overfaglige og det helt nye.



                                ***



FORUM nr. 43

Idé og virkelighet

DET SOM ER, ER SLIK DET ER, UANSETT HVA DU OG JEG MENER ELLER SIER.

DET SOM ER, ER ALT, OG UTEN DET ER INTET.

             
Vi har sett at ordet ikke er tingen, ordet er ikke virkeligheten. Men i dagliglivet møter vi ofte situasjoner hvor mennesker ser ut til å blande kortene. Det snakkes mye om frihet i fengslene og mye om helse i sykehusene. Friheten er noe man bare har som en idé i fengselet. I realiteten er man ufri. Og som en reaksjon på denne ubehagelige ufriheten skaper man seg forestillingen - idéen - om frihet, en frihet man altså ikke har. På sykehuset er den gode helsen ikke til stede. Denne ubehagelige virkeligheten søker man å flykte fra ved å skape seg en forestilling - en idé - om en ønsket helsetilstand som altså ikke er til stede.

I visse kretser er det "in" å lære om såkalte sjakrasystemer, om astrallegemer og lignende "ting" i kroppen. Men det er og blir tankemodeller i hodene deres, fordi de ikke har en erfaring som knytter disse tankemodellene til en eventuell virkelighet. Tankemodellene beror ene og alene på en tro på lærerens autoritet, en tro på at læreren har den nødvendige kontakten med virkeligheten. Og de troende har små eller ingen muligheter for å kontrollere om det hele er tankespinn.

Man kan mao. leve i villfarelse uten å være klar over det. Ja, man bygger på villfarelsene som om det dreide seg om realiteter. Det er mulig at svært mange av oss er i denne situasjonen, og da selvsagt uten å vite det. Da man tror man vet, har man heller ingen grunn til å stille spørsmål eller å finne ut. Derfor risikerer man å være låst inne i en forestillingsverden som gir trygghet og sosial kontakt innenfor større eller mindre grupper med felles forestillingsverden, men som kan være illusjonær - fullstendig fjern fra virkeligheten.



                                 ***



FORUM nr. 40

Refleksjoner på et sykehus

"Blodprøver" sto det på et skilt over døren. Utenfor satt 5-6 mennesker pluss meg, da som bare ventet på at A skulle komme ut den samme døren. Det var gamle og unge, kvinner og menn, ja også barn var blant dem som ventet, men da sammen med mor eller far. Noen så syke ut, andre virket rødkinnet og robuste. Det var en broget blanding - et slags snitt av folket - som kom, ventet og forsvant inn gjennom døren. Og som kom ut igjen etter en liten stund og bega seg nedover korridoren.

Hvorfor kom de? Var de syke alle sammen? Og hva feilte dem? Noen kom vel for å få bekreftet at de var friske. Men alle de andre? Noen ville nok få vite av legen sin noe senere at de ikke var så friske lenger, men feilte ett eller annet. Andre at de var helbredet. Og atter andre skulle vel undersøke hvordan en syksom utviklet seg, eller om og hvordan en behandling virket. Vitenskapen har etter hvert lært å lese utrolig mye ut av blodet - som altså må inneholde informasjon om svært mange sykdommer og svakheter - mye om kroppens tilstand - bare en klarer å tyde blodets språk.

Men hvorfor kom alle disse menneskene? Var det en ugunstig livsstil som hadde utløst en arvelig disposisjon for en sykdom? Eller var genene eller livsstilen i seg selv årsaken? Var det en stresset psyke som lå bak sykdommen? Eller var det en sykdom påført av omgivelsene i form av forurensing, skade eller smitte? Finnes overhode andre sykdomsårsaker, og hva kunne de eventuelt være?

Mange skjebner møtes hver dag på denne lille dreieskiven som så mange mennesker må innom for å få ekspertenes hjelp - hjelp til litt bedre å takle den skjebnen som har rammet dem. De møtes uten å møtes - der de satt og stirret ut i luften uten å snakke sammen - alene med seg selv og sine tanker.


                                ***


FORUM nr. 39

Det er nødvendig med en kopernikansk revolusjon i vår tenkning for å få slutt på den onde cyklusen av terror og krig.

Fra en helsides annonse i «International Herald Tribune» etter den 11. sept. 2001.
Den er undertegnet av Yaoshiko Nomura, Generaldirektor av «Nomura Centre for Lifelong Integrated Education».

Det er hevet over tvil at terrorismen må bli utradert. Men kan den bli utradert på denne måten? Selv om vi kan fjerne terrorens hovedhjerner og ødelgge deres baser, betyr det ikke at vi har fjernet mulighetene for lignende kriminalitet i fremtiden.

Grunnen er at selv om terrorismens røtter kan spores tilbake til samspillet mellom historiske, religiøse, politiske, økonimiske, sosiale og andre faktorer, blir den hver gang tenkt ut påny av gjerningsmennene.

Motivene bestemmer målene og deres konsekvenser. Uten å ha fokus på de indre motivene som får disse folkene til å begå slike handlinger vil det aldri bli mulig å bygge et trerror-fritt samfunn.

Å bruke våpen som gjengjeldelse vil ikke bare øke den prisen uskyldige ofre må betale ut over det de allerede har betalt. Det vil heller skape en langt mer tragisk situasjon enn den vi allerede har og skape en endeløs cyklus av massakre.

Dette har faktisk vært dårskapens lange historie som menneskeheten har bragt til seg selv. Idag er hver av oss oppfordret til å yte vårt bidrag til å få en slutt på denne rotfestede ondskapen, fordi ingen burde skade menneskelivets verdighet.

Det er altfor menneskelig å ta igjen overfor dem som har tatt livet av familien vår, av venner, av dem vi er glade i. Derfor - tror jeg - må hver av oss stoppe opp og gjøre bruk av vår klokskap ved å tenke nøye etter hva vi bør gjøre nå.

Når vi skal søke etter radikale løsninger på nåværende utfordring fremsetter jeg to sentrale forutsetninger:

Det første - for å stoppe videre blodsutgydelse - er det livgivende mor-prinsippet. Livets verdighet er en verdi alle mennesker er arvelig utstyrt med og som erstatter det menneskeskapte forhold av venn og fiende. Som dem som skjenker liv, vil vi kvinner heller nedlegge våre egne liv for å beskytte dem vi har født.
Morprinsippet kjenner ingen fiende eller venn. Det sørger når livets verdighet krenkes hvor det enn skjer.

Det andre forslaget er inspirert av det gamle Japans ånd. Med andre ord foreslår jeg et paradigmeskifte fra det nåværende samfunns to-delte prinsipp til Østens forenende prinsipp.

(......)

Dette forslaget er basert på det følgende filosofiske prinsippet: Loven om årsak og virkning styrer uten unntak alt som skjer i fenomenenes verden. Det finnes ingen virkning uten en årsak, og hver virkning blir en ny årsak.

Uten en motig og dyp leting etter årsakene som førte til den forferdelige tragedien vi var vitne til, vil et voldelig gjengjeldelsesangrep bare bli årsak til nye terrorhandlinger i fremtiden. Resultatet vil bli en endeløs destruktiv syklus.

Det vil bli vanskelig å oppdage motivene bak disse handlingene som islamitiske ekstremister blir besyldt for uten å ta hensyn til deres dyptliggende og langvarige årsaker.

Fra prehistoriske tider og til idag har menneskeheten plyndret og drept og blitt plyndret og drept igjen. Vi kan si at vår historie er en følge av konsekvensene av grådighet, sinne, hat og sjalusi som igjen er en følge av vår biologiske natur med aggression og egoisme.

Det er i anerkjennelse av dette at det i introduksjonen til UNESCO's grunnlov heter: «kriger begynner i menneskers sinn.»

(...........)

Så lenge hver side i enhver sak holder den andre ansvarlig for den opprinnelig årsaken, vil de ikke kunne stoppe kjeden av virkninger. Det er opp til hver av oss å overvinne historiens kurs med kriger og drap og å slette dens årsaker inne i oss.

Finner du venner som sloss, vil du da stoppe dem ved å delta i striden? Ville det ikke være klokere og motigere å prøve å stoppe striden deres?

Bare hvis menneskene blir vekket og befridd fra uvitenhet, grådighet og arroganse og vi opplever en sann gjenopprettelse av menneskelighet i oss, vil det bli mulig for oss å skape en ny sivilisasjon uten terror og krig. Det er prosjektet hver og en av oss er kallet til å delta i - sammen å skape vår felles fremtid. Jeg tror at bare hvis alle folkeslag er forenet under denne universelle verdien vil vi til sist bli istand til å utslette terroren som truer oss og gi full anerkjennelse til terrorens uskyldige ofre.

Fabelen om hvordan bevisstheten reflekterte over seg selv

Jeg - bevissthet - er intet "jeg", for jeg er væren. Men selv om menneskene har noe av meg i seg, er de fjernt fra min værens virkelighet. Derfor er de fjernt fra å forstå meg, og derfor er de fjernt fra å forstå sitt eget vesen.

Hvilke kvaliteter finnes i "min" væren? Min væren har to aspekter; et passivt opplevende og et aktivt agerende - som får noe til å skje. Det passivt opplevende aspekt blir opplevende gjennom det aktive aspektets innvirkning på det opplevende. Og det aktive aspekt blir gitt retning gjennom det opplevende aspekts vilje. Det aktive aspekt er informasjonsenergi. Det passive, opplevende aspekt er livets essens - for menneskene også det ultimate sanseorgan. Det opplevende aspekt gir altså viljen retning, det aktive aspekt gir viljen kraft.

Min væren er sitt innhold. Det er innholdet som virkeliggjør min bevisste væren - et innhold som er uten grenser, og hvis vesen er informasjon i sin videste betydning. Men selv om min væren er sitt innhold, så er min væren også noe mer - det agerende aspekts genuine energi. I den grad dette aspekt er bærer av informasjon, er det opplevende aspekt bevisst. I motsatt fall eksisterer det opplevende aspekt kun som en mulighet. Muligheten virkeliggjøres ved at den genuine energien former seg til informasjon.

Slik det aktive aspekt kan fremstå på forskjellige måter og danne forskjellige former for informasjon, så har det opplevende aspekt andre kvaliteter ved siden av vilje: det opplever rødt som rødt - vel og merke uten at tanken er tilstede, uten ordet rødt. Det opplever det runde som rundt, det frie som fritt, smerte som smerte osv. Alt dette gjør at min værens virkelighet er genuint ren, uplettet, kjærlig, intelligent uten grenser, kraftfull og fri. Min værens virkelighet er universets største mysterium, og - på dette nivået - JEG ER-virkeligheten.

Hvorfor er - som det ble nevnt - menneskene fjerne fra min værens virkelighet, selv om de har noe av min værens virkelighet i seg - og som gir dem liv? Selviskhetens mørke sky har lagt seg over menneskene og iklædd dem materiens hylster. Derfor er menneskene fjerne fra min værens virkelighet og sine egne iboende muligheter. Disse vil komme til syne i den grad menneskene oppløser selviskhetens mørke sky i sinnets dyp. Og her vil min værens egenskap hjelpe dem - selv i den svake form min værens virkelighet fremdelses er virksom i det egosentrisk formørkede mennesket. For i lyset av dette mitt værens blikk, kan intet urent, intet usant bestå. Det er en egenskap ved min værens vesen. Og den er fremdeles virksom i det mennesket som klarer å gjøre bruk av denne egenskapen. I dette lyset erkjennes også det sanne som sant og det usanne som usant. Slik kan mennesket - i sitt eget indre - bli passivt, men årvåkent vitne til at selviskheten - utelukkende ved hjelp av min værens virkelighet - blir oppløst, slik at min værens virkelighet i mennesket igjen kan slå ut i full blomst.


                                 ***



FORUM nr. 37

Fabelen om tiden

Tiden svevet over vannene og så på alt det som skjedde på Jorden og i universet. Tiden favnet alt og alle. Men fordi ingen kunne unnslippe tiden, strevde menneskene med å skjønne hva tid var. For ingen kunne få øye på tiden, ikke luktet eller smakte den heller. Og å ta og føle på den kunne de jo slett ikke. Hvordan visste da menneskene at tiden fantes? Tiden selv hadde ikke gitt et pip fra seg. Den så på alt dette og moret seg litt over hvordan menneskene bar seg at. Tiden var meget klar over seg selv. Så når noen - som var blant de klokeste hos menneskene - mente at tiden gikk, da måtte den protestere. Ja noen sa sågar at tiden ikke gikk like fort hele tiden! Har du hørt slikt tøv. Jeg - tiden - skulle gå med en hastiget som ikke engang var den samme! Tiden syntes de måtte skjønne at det var en umulighet!

Hvordan hadde menneskene funnet ut dette? Jo, det gjorde de ved å måle bevegelse i noen instrumenter som de kalte ur eller klokker. Slik ble bevegelsens størrelse et mål på tid. Og når bevegelsens hastighet endret seg i klokken - og det gjorde den i visse tilfeller, hadde de funnet ut - da endret tidens hastighet seg også! Slik tenkte de og laget store og lærde teorier om det.

Tiden så også med en viss sympati på menneskene, slik de prøvde å forstå dens natur. Det at urene deres gikk langsommere betydde jo ikke at tiden gikk langsommere. Tiden var høyt hevet over urene deres og hvordan de oppførte seg under forskjellige fysiske betingelser. Men hvordan skulle han gjøre det klart for dem at han - tiden - ikke gikk med en viss hastighet?

Det var bare det som var underlagt tiden, som gikk. Og når det går, da går det med en hastighet. Men tiden var jo ikke underlagt tiden, så tiden kunne ikke "gå". Tidens vesen var å være! Men menneskene vet ikke hva det vil si å være. De er alltid opptatt med å tenke, med å komme videre, med å bli noe annet enn de er. Og når tiden ikke kunne gå - men bare være - da hadde den heller ingen hastighet, og derfor var der heller ingen hastighet som kunne endre seg. Hvordan skulle tiden få sagt dette til menneskene, slik at de kunne forstå det? Se - dette grubler tiden over fremdeles.

Jeg - tiden - har inspirert denne fabelen, og sender den - via min tjener Fabiolus - til de vitenskapsmenn og kvinner som mener at jeg - tiden - er avhengig av hvordan urene deres oppfører seg under forskjellige fysiske betingelser. De overser at deres teori fører til at A er eldre enn B og at samtidig B er eldre enn A - hvilket er en logisk umulighet. De overser også at jeg - tiden umulig kan "gå" - for går jeg, da går jeg med en hastighet, og det gjør meg avhengig av meg selv. Og det er også en logisk umulighet.


                                 ***



FORUM nr. 36

LANGS ERKJENNELSENS GRENSELAND - Del 2   -  Fortsettelse fra forrige nr. av FORUM

En ny hypotese stiller spørsmålet om det materielle univers hviler i noe annet, og om det, universet, har oppstått ved at dette "annet" har "skvulpet over"?

Kanskje er det på sin plass også å nevne de såkalte UFOer som et område langs erkjennelsens grenseland. Men da som det de er, nemlig uidentifiserte flygende objekter, og intet annet. At noe uforklarlig finnes, synes å være påvist. Man vet bare ikke hva det er. Og merkelig nok synes de vitenskapelige miljøene i Norge ikke å være særlig interessert heller i å finne ut hva som forårsaker de merkelige lysfenomenene som opptrer jevnlig i Trøndelag.

Hva med overgangen mellom materie og liv? Er der bare en gradsforskjell, eller er forskjellen av prinsipiell natur? Og er gradsforskjellen eventuelt gradvis, eller skjer den i små sprang?
I materien er der ordnende krefter som ordner mikrokosmos og krystaller. Kommer andre krefter i tillegg for å forme et virus, den enkleste form for liv eller del-liv?

Kan overgangen fra viruset til det encellede vesen, hvis der har vært en slik overgang, være noe annet enn et sprang? Og hva med den videre utviklingen av stadig høyere former for organismer? Er det bare mutasjoner og naturens utvalg som har vært arkitekten, eller har også andre krefter vært med? Svært mye har tydeligvis skjedd de siste ca. 50 millioner årene.

Hvor mange mutasjoner og utvalg skal til for å skape nåtidens levende vesener av de som levde for ca. 50 mill. år siden? Hvor hyppig forekom og forekommer slike mutasjoner, og er det rimelig å anta at "regnestykket" går opp, dvs. at mutasjonene og utvalget har kunnet arbeide raskt nok?

Hva styrer dannelsen av fosteret? Dette er et meget fasinerende spørsmål man ikke har noe tilfredsstillende svar på. Ja det svaret man har, er sågar "utilfredsstillende" på den måten at man mener å ha påvist at behovet for styringsinformasjon for å danne fosteret langt overskrider den informasjonen som ligger inne i genene til det befruktede egget. Hvis det er tilfelle, hvor kommer styringsinformasjonen og styringsmekanismene fra?

Det finnes en rekke fenomener av parapsykologisk natur som man ikke har noen forklaring på. Det er ikke "in" å ta disse fenomenene alvorlig. Men dokumentasjonen er for massiv til at den kan skyves til side. Den setter spørmålstegn ved verdensbildet til alle de toneangivende kretser i samfunnet! Nettopp det er kanskje grunnen til at denne dokumentasjonen neglisjeres?

Er forklaringen på disse fenomenene at det finnes krefter vi ikke har utforsket, at det finnes en verden hinsides vår materielle verden, men som likevel har visse likhetstrekk, og at det finnes en felles, eller kosmisk bevissthet som binder oss alle sammen til en (riktignok splittet) familie?

Høyere former for liv er knyttet til bevissthet som må være noe helt(?) eller gradvis(?) annerledes enn en organisk maskin. Denne bevissthet er istand til å se og forstå umiddelbart. Den er intelligent. Fantes en bevissthet da "Big Bang" skjedde? Er intelligens fremgått av materie - respektive energi - eller er materie et resultat av slik intelligens?

Ved nærmere ettersyn blir det klart at det erkjennelsens grenseland vi vandrer langs, går igjennom oss selv, vårt eget menneskesinn. For den som er seriøst interessert, ligger et av de, for ikke å si det mest fasinerende grenseland rede til å bli utforsket inne i oss selv.

Ethvert livssyn må være åpent for å ta inn i seg, eller i det minste ikke å stå i strid med våre erkjennelser. Og det kan stoppe der. Men det kan begi seg ut i den gråsonen vi kan kalle "det som er rimelig å anta" og stoppe der. Eller det, livssynet, kan begi seg ut i de store spekulasjoner hinsides enhver begrunnelse, hvis man er innstilt på det. Men man bør også her vite hva man gjør.

Det interessante spørsmålet er da, hva det er som får oss til å erstatte manglende viten og innsikt med slik tro. Er det bare trangen til psykologisk trygghet? Eller er det kanskje slik i meget sjeldne tilfeller - hvis forutsetningene er til stede - at alle brikkene faller på plass, som i en visjon som ikke stammer fra min egen bakgrunn?

                                                                           ***

FORUM nr. 35	HAR BIG BANG SOM EN KONSEKVENS SKAPT INTELLIGENS?
LANGS ERKJENNELSENS GRENSELAND  Del 1. Siste del følger i neste nummer.	ELLER ER DET HELLER SLIK, AT BIG BANG OG DETS KONSEKVENS BLE TIL VED INTELLIGENS?

Hvordan ser det ut langs grensen av det vi mennesker har utforsket, lært å kjenne som fenomener, og lært oss å forstå i større eller mindre grad? Jeg tror det kan bli en interessant, og kanskje spennende reise langs dette grenselandet. Vi har ikke til hensikt å bli vitenskapelige og detaljerte. Vi tar reisen for å se på hvilke felter vi har et slikt grenseland mellom det vi har erkjent og det som er ukjent. Og, om mulig, vil vi i beskjeden grad og med undring prøve å se hvordan dette grenselandet ser ut.

La det være sagt med en gang: Det er ikke lett å følge med, være a'jour. For det forskes mye, og nye landevinninger skjer stadig. Og enda vanskeligere kan det mange ganger være å følge eller forstå ekspertene, der man er avhengig av dem. Enkelte utforsker et grenseland som er meget fjernt fra vår erfaringsverden, men som vi - som er interessert - likevel må prøve å forholde oss til. Med så mange speialområder må det være meget få mennesker, om noen, som har kapasitet til å danne seg et slags helhetsbilde av den erkjennelsen som foreligger av dette grenselandet.

Hvor skal vi begynne? Kanskje i den materielle verden, hvor vi finner et grenseland både i makrokosmos og i mikrokosmos.

Oppsto vårt univers gjennom et "Big Bang"? Det er hovedhypotesen, selv om noen forskere betviler det. Men hvis ja, hvordan oppsto så dette store "smellet"? Var det enden på et foregående univers, som etter en ekspansjonsperiode igjen hadde kollapset? Eller oppsto det "av intet"?

Jo lenger inn i mikrokosmos erkjennelsen rekker, desto mindre materiell synes den å være. Kan materie og antimaterie forklares dithen at disse to er oppstått ved å dele "intet" i materie og antimaterie under tilførsel av energi, (som til syvende og sist ser ut til å være helt fundamental)?

Og hva med våre begrep om tid, som tydeligvis ikke holder mål verken i makro- eller mikrokosmos? I makrokosmos er tiden angivelig avhengig av hastighet, slik at tiden står stille ved massebevegelse med lysets hastighet, som er absolutt og ikke relativ: En tilstand med bevegelse uten tid? Dette er for øvrig en beskrivelse man kanskje kan komme til ut fra en helt annen innfallsvinkel - gjennom innsikt i sinnets dyp.

I mikrokosmos skal noen eksperimenter tyde på at årsaken i visse tilfeller kan komme etter virkningen eller at noe kan skje uten årsak. Hvordan kan dette forstås?

Gravitasjonen er et merkelig fenomen. Nå har man kanskje en viss suksess i jakten på denne usynlige, gjennomtrengende kraftens natur. Er den knyttet til partikler av en ny type - gravitonet - eller er den en egenskap ved rommet? Der gravitasjonens krefter er konsentrert til det gigantiske, er et annet fasinerende grenseland: De "sorte hull" i universet - som også finnes i "vår egen" galakse - og hvor massetettheten øker til det ubegripelige.

Artikkelen avsluttes i neste nummer.



                                                                         ***

FORUM nr. 34	VÅRT FØRSTE BIDRAG TIL FRED I VERDEN ER IKKE Å BEKJEMPE ANDRES VOLD, MEN Å FJERNE AGGRESJONEN I OSS SELV.
Refleksjoner omkring sinnelag og ideologi	HAR MANGE NOK TATT DETTE LILLE, STORE SKRITT, BILR NESTE BIDRAG UNØDVENDIG

Resyme fra «Søker jeg sannhet eller bekreftelse av mine meninger?»
I artikkelen «Søker jeg sannhet eller bekreftelse av egne meninger?», kom vi frem til at det er klare forskjeller på fremgangsmåter og holdninger i de to nevnte tilfellene. Vi så også at forskjellene var så store at det var lett å se om jeg i min søken søker sannhet eller bekreftelse av mine forutinntatte meninger. Forskjellene fremgår av følgende:

Søker jeg sannhet eller virkelighet - realiteter - må jeg være klar over at de kan være ubehagelige. Det nytter altså ikke å søke det behagelige, slik vi mennesker har så lett for å gjøre. Kjærligheten til sannhet må altså i utgangspunktet være sterk nok til å overvinne et eller flere møter med ubehag. Og i sannhetens øyeblikk må man velge sannheten - selv om den skulle være ubehagelig - fremfor bekreftelsen av en mening - selv om den skulle være behagelig. Testen som kan avgjøre det, er kontakten med virkeligheten. Dukker et reelt fenomen opp som viser at noe i min forestillingsverden eller modell ikke kan stemme, da vil jeg se det som en kjær, men kanskje ubekvem mulighet til å komme et skritt nærmere sannheten.

Hvordan er så situasjonen for den som primært søker bekreftelse av egne meninger? Da er man ikke så opptatt av å ha virkeligheten som autoritet. Man støtter seg på mennesker som autoriteter, og velger lett slike som underbygger det man allerede mener selv. Siden modellen eller ideologien eller meningen er bygget opp på denne måten - som føles behagelig - identifiserer man seg lett med den. Da forsvinner ofte sakligheten, og man reagerer irritert - emosjonelt - på innspill som setter spørsmåltegn ved riktigheten til det man mener.

Noen setter likhetstegn mellom egen mening og sannhet! Det er klart at den meningen man har, den har man fordi man tror at virkeligheten er slik. Urealistisk blir det når man utelukker muligheten for å ta feil - for at virkeligheten er annerledes enn man trodde - og at ny og bedre informasjon på et senere tidspunkt kan vise at man tok feil. Det burde være en kurant sak, men det er det ofte ikke. Og grunnen er at man har identifisert seg med meningen, knyttet prestisje til den og derved opphøyet meningen til «sannhet». Og da finnes ingen plass for den virkelige sannheten på dette punktet, hvis den skulle dukke opp for vedkommende på et senere tidspunkt.

Konklusjon: Søker jeg sannhet, gleder det meg at noen eller noe rokker ved min forestilling; de har bragt meg et skritt nærmere sannheten. Søker jeg bekreftelse av egne meninger, blir jeg lett irritert, hvis noen setter spørsmålstegn ved det jeg mener. Ut fra dette kriteriet kan man teste seg selv og andre. Dette vil vi ha i bakhodet når vi nå skal reflektere omkring sinnelag og ideologi:

Refleksjoner omkring sinnelag og ideologi
Vi har alle en psyke eller et sinnelag med forskjellige egenskaper, som igjen kan opptre i forskjellige tilstander. Ut fra denne psyken eller sinnelaget kommer vår tankevirksomhet med sine forskjellige egenskaper som igjen kan opptre i forskjellige tilstander. Fra denne komplekse virkeligheten skal vi her trekke ut noen aspekter som vi tror spiller en vesentlig rolle i livet til den enkelte og i samfunnet. Vi vil se på psykens emosjonelle tilstand i forhold til forestillinger eller tankemodeller vi har om de store spørsmålene i livet - og som vanligvis kalles livssyn eller religion eller ideologi.

Uten å gå ned i detaljene kan vi si at psykens emosjonelle tilstand hos menneskene kan variere mellom "avslappet harmonisk" - som "det best mulige" og "intens uorden" - som det "verst tenkelige".

Hva kan vi så si om de tankemodellene som finnes i hodene på folk? Kan de også ordnes langs en skala? Og hvordan ville i så fall ytterpunktene "se ut"? Som ett av ytterpunktene velger vi "enkel modell". Med det mener vi en modell som omfatter få elementer og få detaljer, en modell som det heller ikke er reflektert kritisk over eller er testet mot virkeligheten. Kanskje vi kan kalle det "enkel tro eller livssyn", selv om kategorien også kan omfatte andre former for enkle modeller - f.eks "tror bare det jeg ser"?

På den andre enden av skalaen vil vi da finne en omfattende modell med mange detaljer, en modell uten selvmotsigelser og i samsvar med virkeligheten, der slik kontroll er mulig. Vi kan kalle den "bearbeidet modell".

Vi har nå spent ut våre to skalaer med sine ytterpunkter og sine utallige mellomtrinn:

avslappet harmoni - mellomtrinn - intens uorden
enkelt livssyn        -      mellomtrinn - bearbeidet modell

Det kan være av interesse og plassere seg selv i dette mønsteret. Men før vi inviterer til det, skal vi analysere relasjonene mellom disse to skalaene, idet vi kombinerer ytterpunktene med hverandre: Avslappet harmoni med enkelt livssyn og bearbeidet modell. Og intens uorden kombinert med enkelt livssyn og bearbeidet modell. Ialt gir det fire tilfeller å analysere. Tanken er at alle tenkelige tilfellene skulle ligge innenfor denne "firkanten". Vi understreker at dette er svært grovt og unyansert, men vi tror likevel at analysen kan gi en viss oversikt som kan være av interesse. Vi begynner da med

Avslappet harmoni i psyken kombinert med enkelt livssyn
Hva kan vi si om en en slik person og hans eller hennes plass i samfunnet? Ser vi her en praktisk og rettskaffen person som gjør mye godt i det små og i det stille? En person som har det godt med seg selv, og som inngir varme og trygghet? En person som ikke har sans for komplisert tankevirksomhet?

Avslappet harmoni kombinert med bearbeidet modell
Selv om denne personen i betydelig grad mener å ha funnet "sannhet", vil han eller hun neppe prøve å presse sine "sannheter" på andre. Personens intelligens og avslappede indre harmoni vil tilsi at en markedsføring av innsiktene ikke vil føre til annet enn konflikter og avvisning. Derfor vil "misjoneringen" bare skje gjennom personens "væren" og gjennom samtaler med personer som har parallelle interesser, eventuelt vil vedkommende uttrykke seg skriftlig.

Intens uorden kombinert med enkelt livssyn
Må psykens emosjonelle tilstand karakteriseres med "intens uorden" - hvordan kan vi tenke oss en person som i tillegg (eventuelt) har bibeholdt sin enkle barnetro? Vi ser for oss en person med sterke reaksjoner som i tillegg er tilfreds med og ukritisk til sin barnetro. En slik person vil ha store problemer med seg selv og sine omgivelser. Intelligensen vil sette grenser for hvor farlig en slik person kan være i de konfliktsituasjonene vedkommende lett vil kunne skape eller komme opp i. Er det en enkel barnetro som er bibeholdt som et siste stabilt punkt i livet? Eller er det et svært enkelt livssyn som er blitt tilbake etter at alt det tillærte er forkastet?

Intens uorden kombinert med bearbeidet modell
Her er en viss form for intelligens kombinert med disharmoni i psyken. Den farlige tendensen til "jeg vet" og "jeg skal vise" ligger nær: fanatisme i kombinasjon med handlekraft. Farlighteten øker med personens ressurser og aksjonsradius - fra den egosentriske fanatiker i familien til den religiøse eller ideologiske diktatoren.

Disse ytterpunktene er med hensikt ekstreme, slik at systematikken kan favne "alle". Men de alle fleste mennesker passer ikke til ytterpunktene, men finner sin plass ett eller annet sted inne i systematikken (som sikkert burde hatt flere dimensjoner). Og da reiser spørsmålet seg: Hvor befinner jeg meg på disse skalaene? Hvordan er min psykes emosjonelle tilstand? Er jeg oppfarende, aggressiv, nærtagende eller engstelig, skyldbetynget og sjenert etc. Hva slags forestillinger har jeg om tilværelsen og meg selv? Godtar jeg det autoriteter har tenkt ut, eller er jeg kritisk og vil tenke selv. Søker jeg sannhet eller bekreftelse av mine meninger etc.? Og hva kan man si om min kombinasjon? Sett igang! Er du interessert, kan du kanskje lære noe om deg selv?

                        ***

FORUM nr. 33

Mannjevning mellom tankene og sanseinntrykkene

Tankene og sanseinntrykkene sto ikke alltid på god fot med hverandre. Riktignok levde de vanligvis i fred og fordragelighet side ved side i bevisstheten til menneskene. Men sanseinntrykkene syntes nok at tankene av og til virket svært dominerende - ja uoppdragne! Av og til støtte de da også sammen - som da det kom til denne mannjevningen. "Ikke vær så brautet" sa sanseinntrykkene til tankene en dag tankene hadde vært riktig så ubehagelige og skjøvet sanseinntrykkene helt bort i et hjørne av bevisstheten. "Dere skulle behandle oss med mye større respekt" sa sanseinntrykkene, "for dere kan takke oss for at dere i det hele tatt eksisterer!" "Au-da! - hørt slikt" sa tankene. "La oss få høre hvordan dere begrunner en slik tåpelig påstand."

"Alle brikkene dere setter sammen til tanker, har dere fått gjennom oss!" sa sanseinntrykkene. "Og som takk for denne fødselshjelpen skyver dere oss bort i dette hjørnet! Utakknemlige egoister - er dere blitt!" "Da dette mennesket som både vi og dere nå lever i, var et lite barn", sa sanseinntrykkene videre, "da var dere også på barnestadiet, og dere kom til oss - sanseinntrykkene - for å hente alt det dere skulle tenke noe om. For på den tiden var vi våkne og svært aktive, noe vi ikke kan være lenger, så dominerende som dere er blitt. På en måte er det derfor vi som har lært dere opp," sa sanseinntrykkene til tankene, "så dere har all grunn til å være takknemlige og ikke blåse dere opp, slik at dere helt tar luven fra oss."

Tankene hadde såvidt giddet høre på det som ble sagt der borte fra kroken av bevissthten. "Jo, jo - for mange år siden spilte dere en viss rolle. La oss innrømme det" sa tankene nedlatende. "Men nå? Hva er dere mot oss? Vi som vel favner det forunderligste av alt, nemlig tiden: - fortid og fremtid - det som var, og det som skal bli? Dessuten er vi aktive. Da blir det ganske puslete det dere driver med - hvis vi overhode kan bruke et slikt uttrykk - så passive som dere forholder dere. For dere gjør jo ingen ting, dere opplever jo bare, og dere opplever bare det som skjer nå - i øyeblikket. Og det er jo ingen ting - målt med tidens enorme utstrekning!"

"Det er her dere tar så skammelig feil," sa sanseinntrykkene i kor. "For alt det som skjer i virkeligheten, det skjer i nu'et. Forlater du nu'et, da forlater du virkeligheten! Og det er det dere gjør med denne fine tidsdimensjonen deres. Når dere lever i fortiden eller fremtiden - i det som var - eller i det som skal komme - eller i det som skulle ha vært - lever dere i verdener som ikke eksisterer - i tenkte verdener som bare finnes hos dere - i tankene - og ikke noe annet sted. Hvorfor skal vi ta det alvorlig? Stakkars mennesker som har hodet fullt av dere tanker og all aktiviteten deres!"

"Og det er en mangel til ved dere." Sanseinntrykkene hadde nå fått blod på tann. "Dere har så altfor ofte slått dere sammen med disse forferdelige emosjonene - angst, lengsel, skyldfølelse, hat, aggresjon og så videre - som også opptar plass i bevisstheten og til tider klemmer oss enda lenger ut i dens utkant. Ja, ofte er det til og med disse simple emosjonene som former og skaper dere. Dere burde skamme dere!" Sanseinntrykkene var svært tilfredse med denne fulltrefferen som faktisk bragte tankene til taushet for en stund.

Tankene likte seg ikke når de var tause. Det minnet dem om en annen tilstand som de heller ikke likte. Det var når bevisstheten til mennesket var riktig årvåken. Da kunne ikke tankene utfolde seg i bevisstheten, slik de vanligvis gjorde. De mistet på en måte livskraften - eller "peppen" - for å si det populært. Ja - de visnet simpelt hen helt hen. "Nyydelig!" sa sanseinntrykkene da i begeistring. "Nå kan vi endelig komme til vår rett igjen, slik vi husker fra tidligere!" Og når sanseinntrykkene sa dette, mente de både de sanseinntrykkene som stammer fra den ytre verden, de fra kroppen og de fra psyken.

Sanseinntrykkeene likte seg så godt i denne tilstanden, fordi de da var enerådende i bevisstheten. Det hang også sammen med at de hadde fått en slags ny kollega - nemlig emosjonene - og hadde utvidet sitt virkefelt på den måten. For var bevissteheten i sin årvåkne tilstand når mennesket reagerte emosjonelt på ett eller annet - ville denne emosjonen bli synlig for det indre øyet som et slags sanseinntrykk. Hvis bevisstheten da - i sin årvåkne tilstand - tittet inn i emosjonen mens den viste seg, da fikk bevisstheten se den slik den virkelig var. Og følgen av det er at emosjonen tømmer ut sin kraft og bli oppløst.

Heldigvis var tankene ikke bare opptatt av fortiden og fremtiden og hvordan virkeligheten hadde vært, hvis den hadde vært annerledes enn den virkelig var. (Dessverre var ikke tanken alltid klar over hvor urealistiske og problemfylte slike tanker var.) Men av og til var tankene også opptatt av virkeligheten, slik den virkelig var, og hva som skjedde akkurat nå. Da kunne sanseinntrykkene og tankene samarbeide, for da var de på samme tid opptatt av de samme tingene og med å forstå virkeligheten bedre.

Riktignok forstår de på hver sin måte: Sanseinntrykkene forstår umiddelbart - de ser det som er slik det er mens det er der - mens tankene forstår intellektuelt, ved hjelp av sine tankesymboler - og da særlig ordene; for ordene er ikke virkeligheten, bare symboler. Men dette samarbeidet - mente sanseinntrykkene - forekom så altfor sjelden, for begge måtene å forstå på utfylte hverandre og var like viktige. For begge måter å forstå på skjedde i nu'et.

Slik oppsto en slags forståelse mellom sanseinntrykkene og tankene. Gjennom denne mannjevningen skjønte tankene at de både var kommet til verden med sanseinntrykkene som fødelshjelpere og at sanseinntrykkene gjennom bevissthetens årvåkne iakttagelse bidro til å gjøre tankene rasjonelle og problemfri, uten emosjoner i sitt følge. Dessuten hadde sanseinntrykkene et poeng når de fortalte om sin unike kontakt med virkeligheten. Det var derfor all grunn til å dempe sin nedlatende holdning og gi sanseinntrykkene den langt bedre plassen de fortjente. Og sanseinntrykkene skjønte på sin side at uten tankene hadde det ikke vært mulig å komme frem til den gjensidige forståelsen som ble resultatet av denne mannjevningen. Så fikk tankene heller være litt selvgode av og til.

Og du som leser dette? Den leseren som - i tråd med denne fabelen - årvåkent iakttar sitt indre i samspill med det som skjer i det ytre, vil kunne oppdage at ikke bare faller tanken til ro av seg selv - uten tvang. Men at de sansede emosjonene i tillegg tømmer ut sitt energiinnhold, slik at de ikke lenger skaper urasjonelle tanker og andre problemer i menneskets psyke.



                          ***

FORUM nr. 23

REFLEKSJONER OVER LOGIKK OG KAUSALITET

Kausalitet er noe som eksisterer i virkeligheten. Logikk er noe menneskets tanke har funnet på. Men logikken må antagelig være sprunget ut av menneskets erfaring med kausaliteten i naturen. Kausalitet innebærer at noe er en entydig følge av noe annet. Hvilken rolle spiller tiden i dette bildet? Kausalitet synes å forutsette en rekkefølge i tid, hvor årsaken kommer før virkningen. Kjenner man relasjonene mellom årsaken og virkningen, finner man det "logisk" at den forventede virkningen er en følge av den kjente årsaken. Denne form for logikk må bero på to ting: På en slags lovmessighet eller regelbundethet fra naturens side, og at hjernen ut fra tidligere erfaringer med denne naturens regelbundethet har dannet seg en tilsvarende regelbundethet i de av hjernens strukturer som takler forståelse. Naturens orden har fått sitt motstykke i hjernens modellforestillinger. (Å skape slike realistiske modellforestillinger må være en sentral oppgave for en oppdragelse som har til mål å la barnet bli glad i realiteter.) Dette viser i det minste en type relasjon mellom forståelse, logikk, tid og kausalitet.

Finnes andre relasjoner? Logikken omfatter også relasjoner som ikke forutsetter tid. Er a større enn b+c, så er a større enn hver av dem. Denne logikken beror på sammenligning som er en tenkeprosess og som, ut over tenkeprosessen, ikke finnes i naturen.

Har alt som skjer en årsak, eller er alt som skjer en entydig følge av tidligere hendelser? Aktuelle stikkord her er: Labilitet, kvanteteorien, "fri" vilje og kreativitet.

Hva mener vi her med labilitet? En labil tilstand er karakterisert ved at en videre utvikling ut fra denne tilstanden kan skje i to eller flere retninger. Det som avgjør hvilken retning som bli "valgt", er en bitte liten mer eller mindre tilfeldig impuls som "favoriserer" en av de mulige retningene. I "mellomkosmos" snakker man om "sommerfugleffekten" og mener med det at en sommerfugl i f.eks. Kina kan utløse en orkan i Amerika, hvis den meterologiske situasjonen i vedkommende øyeblikk hadde en slik labilitet. Her kan man si at "liten tue kan velte stort lass". Men årsaksforholdene, kausaliteten, er likevel klar.

Et annet spørsmål er om et slikt "veivalg" kan skje på grunnlag av det i naturen som ligger bak kvanteteoriens usikkerhetsrelasjon, en slags "mini-sommerfugleffekt"? I dette tilfellet er kausaliteten ikke like klar. Finnes såkalte skjulte variable, slik noen fysikere mener, kan kausaliteten være klar, i motsatt fall, ikke.

Både fri vilje og kreativitet skulle egentlig innebære at noe oppstår uten årsak. Det innebærer også alternative fremtider. Men, det er vanskelig å se at noe skal kunne oppstå uten årsak. (Eller kjenner livet, bevisstheten en slik unik mulighet?) Men den orden vi kan iaktta overalt i naturen vitner nettopp om orden, ikke om kaos. Ja, selv kaoset må være kausalt. Det er vel bare så komplisert at vi ikke gjennomskuer hvordan lovene virker?

                                                                        ***


FORUM nr. 22

Da emosjonene ransaket seg selv

Nede i menneskesinnet lå noen emosjoner og "koste" seg. Det var for det første angsten, men også selvmedlidenheten og misunnelsen, begjæret og alle de andre emosjonene som vanligvis har slått seg ned i menneskets psyke. Stort sett holdt de seg rolige, selv om de på en måte påvirket psyken hele tiden, og gjorde den ømfindtlig overfor visse påkjenninger, eller preget deler av dens tankevirksomhet.

Så hendte det en gang at disse emosjonene kom i prat med hverandre. De syntes nok det var blitt litt ensomt og kjedelig i lengden å ligge der de lå, mer eller mindre glemt eller fortrengt og innelåst i hver sin avkrok i psyken. Tid hadde de jo nok av, så hvorfor ikke stikke hodet fram fra avlukket sitt og se hvordan de andre emosjonene hadde det - og høre hvordan de tenkte? - Som tenkt, så gjort.

"Hvordan er du kommet hit", spurte angsten selvmedlidenheten. "Jeg ble urettferdig behandlet" sa selvmedlidenheten. "Og det opplevde jeg med en slik styrke og motstand at det satte seg fast som selvmedlidenhet. Når det passer, sender jeg opp tanker som sammenligner, og som viser at andre har det bedre, eller at alt kunne ha gått så mye, mye bedre enn det gikk. Slik opprettholder og forsterker jeg meg selv. Og slik setter jeg mitt preg på psyken til dette mennesket, slik at det hele tiden synes synd på seg selv."

"Da har vi kanskje noe med hverandre å gjøre", sa angsten. "For er du blitt en del av personligheten som mennesket identifiserer seg med, så er det lite villig - ja ofte engstelig for å miste denne delen av seg selv. Ellers har jeg en spesiell evne til å sende opp tanker om hvor galt ting kan gå i fremtiden. Det skaper en herrlig angst i mennesket, slik at jeg kan vedlikeholde meg selv. Og er jeg riktig ivrig, kan jeg til og med forsterke meg selv."

"Du - kjære angst - spiller nok en rolle her hos meg også", sa begjæret, som hadde hørt på samtalen uten å si noe. "Det du begjærer, det vil du nemlig eie. Og alt du eier med begjær, det er du engstelig for å miste." "Takk for denne gledelige opplysningen" sa angsten, som så sitt virkefelt og sin betydning forstørret langt ut over det den hadde tenkt seg.

Nå meldte aggressjonen seg på banen. "For jeg blir aktiv" sa den "når noen vil ta eller skade det begjæret vil eie - eller det mennesket identifiserer seg med. Da setter jeg opp skumle tanker om forsvar og motangrep. Og hvis menneskesinnet da ikke har noen grenser i seg fra oppdragelsen, som holder meg i tømme, da får jeg fritt spillerom til å gjøre hva jeg vil. Da er jeg ikke til å spøke med! Da kan jeg til og med gripe til vold." - sa aggresjonen med ettertrykk og så riktig truende ut.

Slik snakket emosjonene frem og tilbake om hvordan de var blitt til, hvordan de ble opprettholdt og forsterket, og hvordan de innvirket på hverandre. Her var tankene også til god hjelp. Det virket ganske enkelt slik at emosjonene ofte laget tanker, og at disse tankene i sin tur laget emosjoner i en evig runddans som det stakkars mennesket hadde problemer med å komme ut av. Det var tanker om hva som skulle ha vært gjort, hvor mye bedre alt hadde blitt, hvis alt hadde vært annerledens enn det virkelig var, om hvordan de gruet seg for noe som skulle skje i fremtiden og mye, mye mer.

I løpet av denne samtalen var det naturlig at de også kom inn på noe de alle hadde lagt merke til i det siste. Noen av deres emosjons-kolleger hadde rett og slett forsvunnet. Og det fant de svært foruroligende. Hva var det som skjedde? De som forsvant, forsvant så fort og så overraskende at de ikke fikk gitt lyd fra seg engang. Plutselig var de borte! Derfor hadde de bare rykter å holde seg til. Men de var alarmerende nok. De gikk nemlig ut på at hvis de - emosjonene - ble utsatt for noe som kaltes bevissthetens speil - menneskets indre årvåkne blikk - så gikk de rett og slett i oppløsning på et øyeblikk! De forsvant som dugg for solen, og det uten et anstendig ettermæle! Det skjedde med dem som med trollet i eventyret som sprakk da solen randt. Var det rart at selv angsten ble engstelig?


                                                                       ***

FORUM nr. 21

Fabelen om ønskene som gjennomskuet seg selv

De hadde gode kår nå, ønskene. Blant mye annet hang det sammen med all reklamen. For hensikten med den var å produsere ønsker. Og det gjorde den da også i massevis. Det var ønsker om ny mobiltelefon, ny bil eller en tur til syden osv. Men der var jo masse ønsker ellers også; ønsker om å bestå eksamen, gjøre karriere, bli invitert på kino eller stå øverst på seierspallen og mye, mye mer. Hærskaren av menneskenes ønsker er legio.

Og ønskene fant - eller hadde funnet - sine plasser i hodene på folk, ofte uten at de ante at et ønske hadde slått seg ned der. Så ubemerket, ja snikende kunne ønskene av og til lure seg inn i hodene på folk at de ikke ble lagt merke til i det hele tatt. Og var de først kommet inn, satt de ofte som spikret.

Et ønske som hadde satt seg fast i hodet på en mann, begynte å studere på hva det skulle finne på forat mannen skulle få ønsket oppfylt. Det ble fort klart at ønsket måtte prøve å styre tankene til denne mannen, slik at han gjorde det som skulle til for å få ønsket oppfylt. Ønsket lurte litt på om det ville bli oppdaget. Men av erfaring visste det hvordan det skulle gjøre. Det skulle holde seg mest mulig diskret i bakgrunnen, for da trodde mannen at det var han som bare tenkte det han selv ville. Og når han gjorde som han tenkte for å få ønsket oppfylt, så trodde han at det var han som hadde gjort det - og ikke ønsket. Ja, så uoppmerksomme var de fleste menneskene at de ikke skjønte hvordan ønskene slo seg ned i hodene deres og styrte dem - både det de tenkte og det de gjorde, for det var tankene som sa hva de skulle gjøre. Slik styrte ønskene tankene som i sin tur styrte det menneskene gjorde.

Av og til ble det strid mellom to ønsker i hodet. Begge ville bli oppfylt, mens bare ett av dem kunne. Da hamret de løs i hodet på mennesket, så han eller hun ble helt forvirret. For begge ønskene ville få han til å velge seg. Da gjalt det hvilket ønske som var sterkest. Helt ille ble det når ønsket var sterkt og likevel ikke kunne bli oppfylt. Da kunne menneskene reagere veldig forskjellig. Det uoppfylte ønsket kunne få mennesket til å bli skuffet, bli stille og "krype" inn i seg selv, eller til å bære seg at som en villstyring, enkelte ganger. Det kunne få mennesket til å skjelle og smelle, være uredelig eller til og med å begå grove lovbrudd. Det avhang av hvor mange - og hvilke såre punkter som fantes inne i hodet på mennesket, men også av hvilke moralske begrensninger det hadde; hva mennesket syntes det kunne tillate seg eller ikke.

En sjelden gang kunne ønskene være i det filosofiske hjørnet. Da begynte de å reflektere over seg selv og snakke sammen. "Hvem eller hva er jeg?" - kunne de spørre seg. De studerte seg selv både lenge og vel, og til slutt skjønte de det: At et ønske oppstår når noe fint - som personen kunne identifisere seg med, ha bruk for eller bli glad i (eller et fint bilde av det) ble plassert i personens tanker: Hun som ville bli invitert på kino, måtte for eksempel tenke at hun satt på kino tett inntil vennen sin. Men ønskene skjønte at det ikke var nok. For tanken på det måtte også kjennes deilig, slik at hun også tenkte på en deilig følelse når hun tenkte at hun satt inntil vennen sin. Kanskje husket hun at det nettopp hadde vært slik, den siste gangen de hadde vært på kino. Og det ville hun gjerne oppleve påny. Ønsket hennes var altså tanken på noe som skulle gi en god følelse og tanken på- eller erindingen av denne gode følelsen.

Han som ville ha mobiltelefon, måtte tenke på alle de samtalene han kunne ha, og hvor kjekt det ville være. Og han i den fine bilen? Du kan tro hvordan han ville føle seg ved rattet i den bilen - farten, og de andres beundring! I tankene så og følte han seg i denne situasjonen - og det måtte være deilig å oppleve! Uten å være klar over det, ville han kanskje føle at han nå var noe mer enn andre, fordi han eide noe fint som de andre ikke hadde. For ofte er det slik menneskene jekker opp sitt selvbilde.

Hva annet var da et ønske enn tanken på det som skulle gi en deilig følelse, hvis jeg fikk det - og i tillegg en tenkt avglans av denne følelsen? Ønskene var skuffet da de oppdaget dette. De hadde trodd at de var mye finere - mer avanserte - siden de spilte en så stor rolle i menneskenes liv.



                                                                         ***

FORUM nr. 20  Hva er sannhet?

ERFARING GJENNOM INNSIKT GIR FRIHET. ERFARING GJENNOM KUNNSKAPER BLIR FORELDET. ERFARING GJENNOM FØLELSER GIR NEVROSER. HVA MED INNSIKT I NEVROSENE ?

I de senere årene er det blitt mer vanlig å relativisere sannhetsbegrepet: De som levde på femtenhundretallet hadde f.eks. sin sannhet. Menneskene på Jesu tid hadde sine sannheter. Mens vi, i vår opplyste og moderne tid har våre sannheter. Vi kan nå høre mennesker si at dette er sant for meg. Og de forventer å bli respektert for det. Da må vi vise ganske stor toleranse.

Kan vi finne ut av dette? Det er åpenbart sant at du som leser dette, leser dette. Det må være en objektiv sannhet, fordi du erfarer det her og nå. Men når du er ferdig med å lese, er det fremdeles (objektivt) sant at du leste det for en kortere eller lengere tid siden. Da henter du denne objektive sannheten ut av hukommelsen.

Det dreier seg her om enkel erfaring uten tolkning. Annerledes blir det når erfaringen ikke er så enkel og åpenbar, men må ha en forklaring for å forstås. Forsøket på å forklare blir subjektivt. Og er jeg sikker på at min tolkning er riktig, blir den til sannhet for meg - til min subjektive sannhet. Eksempelvis kan det knirke i huset om natten. Arkitekten forklarer dette med at variasjoner i luftfuktighet og temperatur får treverket i huset til å utvide seg eller trekke seg sammen - og bryr seg derfor ikke om knirkingen. Den som nylig har vært utsatt for et innbrudd, vil kanskje sette knirkingen i forbindelse med et mulig innbrudd, ut fra sin tidligere erfaring. Han vil stå opp og underrsøke, eller trekke dynen over hodet, hvis han er av den engstelige typen. Og den som er opptatt av paranormale fenomen, vil kanskje tenke på et gjenferd osv.

Alle disse subjektive sannhetene kan selvsagt ikke stemme, være objektivt sanne samtidig. Men én av dem kan være objektivt sann. Forutsetningen er at (den subjektive) forklaringen stort sett beskriver det som virkelig skjedde. Den subjektive sannheten faller da sammen med den objektive sannhet. Dette er elementært, men bryter med tendenser i vår tid til å opphøye alle subjektive sannheter til å være like berettiget. Min sannhet er sann for meg, og din sannhet er sann for den. Slik danner man grunnlag for en toleranse som skal forebygge konflikter om idéer - om hva som er sant. Det synes bra på en måte, men taper man også noe?

Som vi har sett, finnes objektive sannheter. Subjektive sannheter som ikke stemmer overens med den tilsvarende objektive sannhet, er illusjoner. Det kan altså ikke være slik at alle subjektive sannheter er like berettiget. En subjektiv sannhet er objektivt sann, hvis den beskriver virkeligheten realistisk, med det forbehold at en beskrivelse ikke kan være fullkommen. Og de subjektive sannhetene som ikke tilfredsstiller det nevnte kriteriet, er illusjoner. Ved å sette likhetstegn mellom alle subjektive sannheter som like gode og verdifulle opphøyer man illusjon til sannhet eller virkelighet . Å relativisere virkelighetsoppfatningen, slik vi ser tendenser til idag, innebærer altså å fjerne seg fra virkelighetens verden. Og det må vel være ganske farlig, selv om det åpner for en større åpenhet overfor annerledes tenkende?

Men de objektive sannheter innebærer også farer, tilsynelatende; for det kan ikke være sannhet som i seg selv er farlig, men hvordan vi mennesker forholder oss til den. Det er altså vi som kan være farlige, ikke sannheten. Vi må da skille mellom dem som opphøyer sine illusjoner til sannhet, og hvordan de som har innsett sannhet, bruker denne innsikten.

To store ideologier, kommunismen og nazismen, har i det forrige århundre med all tydelighet vist hvor ille det kan gå, når illusjon blir opphøyd til virkelighet av umoralske makthavere.

Finnes eksempler på det andre tilfellet - at noen har innsett sannhet og gjør bruk av den eller lar det være. De som konstruerte atombomben - og andre forskere - var i denne situasjonen. De hadde innblikk i en virkelighet og beviste riktigheten av sin innsikt ved å realisere den. Deres forestillinger viste seg å være objektivt sanne. Innsikt med økonomisk potensiale har i vår tid store muligheter til å bli realisert. Men hvordan er det med annen innsikt? Innsikt i menneskets psyke? - Innsikt i det paranormale? - Innsikt i menneskets religiøsitet? Vi hører svært lite om mennesker med innsikt på disse områdene. Er det fordi de ikke finnes? Eller er det fordi det ikke er plass for dem i vår tids prioriteringer - i vår kultur?

Det finnes altså en sannhet basert på egne erfaringer. Selve erfaringen er sann, mens tolkningen av den kan være sann eller usann. Hva med andres erfaringer som vi får informasjon om? Her er vi avhengig av å tro - tro på deres erfaringer som vi i utgangspunktet går ut fra er sanne, men ikke nødvendigvis på deres tolkninger av erfaringene. Med utgangspunkt i deres erfaring, kan vi selv tolke erfaringen og komme frem til noe som enten er objektivt sant eller illusjon, avhengig av vår evne til realistisk tolkning av den andres erfaring eller av fenomenet. Denne vår evne vil være påvirket av egne tidligere erfaringer og vår evne til logisk og kritisk tenkning. Er den andres tilknytning til en erfaring vanskelig å se, og vi likevel godtar det vi hører, er det spørsmål om (en eventuell) sannhet basert på tro - tro på informasjon fra en som «vet». Også her har vi - grovt sett - to muligheter: Den som «vet», vet virkelig, eller han bare tror han vet, mens han i virkeligheten ikke vet, men informerer om en illusjon. Begir man seg inn på sannheter formidlet gjennom tro, er det derfor maktpåliggende å være høyst kritisk til kildens kvalitet - og om man selv er ute etter sannhet, selv om den skulle være ubehagelig (og ikke bekreftelse av egne meninger, selv om den skulle være behagelig). Men selv om denne sannheten basert på tro, virkelig er objektivt sann, så er den altså i første omgang bare en intellektuell sannhet. Kanskje kan man senere teste den ut for å se om den kan bekreftes gjennom egne erfaringer?



                                                                         ***

FORUM nr. 19

Da kunnskapen og forståelsen hadde mannjevning

Forståelsen satt inne i hodene på folk, og den var riktig stolt av det. Når den var ærlig - og det hadde den forstått at man burde være - så så den ned på kunnskapen. Riktignok satt kunnskapen også inne i hodene på folk. Men det behøvde den strengt tatt ikke å gjøre. For den kunne nøye seg med å være i bøker og nå også på disse nymotens greiene; harddisker og CD-plater og sånt. Så egentlig måtte kunnskapen slett ikke være i hodene på folk, mente forståelsen, og satte nesen i sky.

"Kom ikke der", sa kunnskapen. "Du tar helt feil. Du har ingen grunn til å være så 'høy på pæra'. For uten litt kunnskap kan du ikke forstå noen ting. Det må vel du ha forstått, du som liksom forstår så mye." Kunnskapen følte seg riktig ovenpå etter denne fulltrefferen. "Og du - stakkar" - fortsatte den. "Du er jo låst inne i hodene på folk, du. Det er ingen bøker som vil ha deg! For en bok kan jo ikke forstå. Men når en kunnskap foreligger og er dokumentert, som det så fint heter, så er jeg - kunnskapen - tilgjengelig for alle som vil lese eller høre. Men du - stakkar. Du må bygges møysommelig opp i hvert enkelt hode. Det kan jo ikke være noe å skryte av."

Forståelsen mente at nå kunne det være nok skittkasting fra denne veslevoksne kunnskapen - som ikke engang forsto hva det ville si å forstå. Men hvordan skulle han da bibringe kunnskapen hva han - forståelsen - var, og hva han drev på med?

Forståelsen funderte lenge over dette. Og mens han funderte, måtte han jo innrømme at helt uten kunnskaper kunne han ikke forstå noe som helst. Dessuten skjønte han etter hvert at andres forståelse kunne beskrives som kunnskap. Den som studerte slik kunnskap, kunne faktisk tilegne seg forståelse ved hjelp av kunnskap. Forståelsen likte slett ikke denne tanken. Han hadde likt å se på seg selv som høyt hevet over kunnskapen. Og så måtte han innse - og innsikt var jo hans eget vesen - at helt uten kunnskap kunne han ikke forstå, og dessuten kunne forståelse bli til kunnskap som igjen kunne bli til forståelse i et annet hode.

Han forsto nå at han måtte revidere sin holdning overfor kunnskapen. Han overvant seg selv, tok fornyet kontakt med kunnskapen og prøvde - så godt han kunne - å bibringe kunnskapen hva han hadde kommet frem til. Dessverre hadde jo kunnskapen bare begrensede muligheter for å forstå dette. Men det forsto han at forståelsen nå ville være venner med ham. Og siden han - ærlig talt - hadde følt seg litt underlegen under forståelsen, så følte han seg beæret da forståelsen tilbød ham sitt vennskap. Slik gikk det til at kunnskapen og forståelsen begynte å tjene hverandre fra denne dag.




                                                                          ***

FORUM nr. 15

HVOR OFTE ER KULTUREN UTTRYKK FOR PRODUKTIVE MENNESKERS NEVROSER?

Skjønnlitteratur

Den såkalte skjønnlitteraturen får en enorm oppmerksomhet. Hundrevis av slike bøker slippes ut på markedet hvert år i vårt lille land - ofte ved hjelp av en statlig innkjøpsordning. I de skrevne media skrives side opp og side ned om disse bøkene, om deres fantasifigurer og om forfatterne. Og i etermediene leses høyt fra disse bøkene, de diskuteres, forfattere intervjues. Bransjefolk fører alvorlige diskussioner om hovedpersonene i bøkene og vurdere deres egenskaper, om de er troverdige ut fra et logisk og/eller psykologisk synspunkt. Kanskje er man sågar interessert i hvordan det vil gå med fantasifigurene i en eventuell neste bok. Ja, er man riktig entusiastisk, kan en bok bli omtalt før den foreligger!

Forskjellige priser deles ut både her i landet og i norden. Det å være forfatter av skjønnlitteratur har en høy status. Da er veien ikke lang til å delta ved andre medie-initierte arrangementer. Men bøkene skulle også ha lesere. Det å lese en bok blir nå ansett for å være prisverdig, nesten uansett hva slags bok det dreier seg om - inklusive kriminalromaner - hvis det da ikke dreier seg om noe så simpelt som «kiosklitteratur» som vel overses totalt.

Fortjener skjønnlitteraturen all denne oppmerksomheten? Hva er det den gjør med oss? Formidler den kunnskap? Illusjoner? Tidsfordriv? Innblikk i andres liv? Flukt fra egen kjedsommelighet? Flukt fra virkeligheten? Ikke noe av dette synes å kunne rettferdiggjøre den store oppmerksomheten og den høye statusen denne form for kultur har fått i landet vårt. Kanskje vi bør bruke tiden vår til noe annet og viktigere? Hvorfor oppholde oss i fantasienes verden når virkeligheten er så fantastisk og så interessant, hvis vi bare ville se den - og ikke flykte fra den?



                                                                            ***

FORUM nr. 14

Oppfinnelsers suksess måles med penger, oppdagelser honoreres med berømmelse, men innsikt gir mening i livet.

Når mennesket leker Gud
Forskere skal nå skape et kunstig Big Bang. Selv om dette skal skje i mini-skala, er det uvisst hva som kommer til å skje. Det har sågar vært nevnt at eksperimentet kan skape et nytt lite svarte hull som kan suge hele Jorden inn i seg!

Andre forskere snakker nå om å skape nytt, primitivt liv. Og genforskningen skal dessuten åpne muligheten for å frembringe nye skapninger. Vi mennesker er altså kommet så langt i vår viten om naturen at vi er begynt å «leke Gud».

Alt dette gjør at vi er kommet i en prinsipielt ny situasjon. På disse feltene er det ikke teknologien som setter grenser, men etikken. Ønsker vi konsekvensene av det vi nå kan gjøre, og bør vi gjøre det, selv om vi kan? Da teknologien satte grenser - og slik har det hittil stort sett vært - da kunne vi med god samvittighet gjøre det vi fikk til å gjøre. Nå må vi av etiske grunner kanskje unnlate å gjøre noe vi - rent teknisk og økonomisk - ville kunne gjøre. Hvordan takler vi det? Behovet for å utvikle oss moralsk har fått et nytt og kraftig puff fremover.



Hva er kunst?
Et nylig besøk på Museet for Samtidskunst i Oslo gjør det nærliggende å spørre: Er ethvert påfunn av en eller annen såkalt kunstner kunst? Må ikke kunst være noe som ikke hvemsomhelst kan finne på, og som ikke er så lett å lage? Må ikke kunst være noe som innebærer en litt sjelden evne, kanskje også kombinert med en håndverksmessig kompetanse?

Etter besøket fikk jeg en rar tanke: Er det behov for en gutt som har lest eventyret om Keiserens nye klær, og som sier: «Dette er jo bare tøv!» Ville han åpne folks øyne, slik det skjedde i eventyret, eller ville han bli irettesatt?

VÅR OPPLYSTE TID
Refleksjoner ved årtusenvendet
Noen impulser fra Leif Bøe er innarbeidet.

Har de rett, de menneskene som sier at vi står ved et paradigmeskifte? Og hvis ja, hva innebærer det? For meg ser et paradigmeskifte ut til å innebære

- et eventuelt nytt syn på samfunnet
- et eventuelt nytt syn på Jorden og universet
- et eventuelt nytt syn på tilværelsen og
- et eventuelt nytt syn på oss selv.

Kan det være behov for alt dette? Hva er i tilfelle symptomene?

Hva preger vår tid? - Symptomer i verdenssamfunnet
Hast - tåler vi den?
Informasjonsflommen
Overfladiskheten
En enorm teknologisk nyskapning som presser seg inn i folks dagligliv gjennom det økonomiske systemet
Internasjonal konkurranse
Har den økonomiske veksten nå skapt den velstanden den bør i den rike del av verden?
Kunstig kjøpepress
Masse-arbeidsledighet i mange land og nyfattigdom
Overbefolkning
Menneskene bryr seg mer om hverandre på tvers av landegrensene - menneskrettighetene i fokus
Det skapes masse nye arbeidsplasser, men ikke nok til å få bukt med ledigheten.
Miljøproblemer - mere uvær
Dalende respekt for autoriteter
Uvitenhet om mennesket, om oss selv

Vitenskapens syn på Jorden og universet
Vitenskapen er splittet i mainstream og frontier sciences - hvor vitenskapelig er vitenskapen?
Store vitenskapelige gjennombrudd særlig innen genforskningen, makrokosmos og mikrokosmos.
Vitenskapen utelukker deler av det eksisterende, fordi det ikke er tilgjengelig for det som er definert til å være «vitenskapelig forskning».
Vitenskapen er bundet i en metode som utelukker at den kan fange inn virkeligheten slik den er. Resultatet er et ufullstendig og materialistisk syn på tilværelsen:
Et reduksjonistisk syn - mangel på helhetstenkning

Hva med religionene eller livssynbærerne?
Menneskene er splittet i synet på de store spørsmål. Dessuten er religionene splittet i forskjellige retninger - men likevel visse forsøk på tilnærming og gjensidig toleranse
Fastlåst - mangel på nytenkning - men likevel påvirket av naturvitenskapen, kanskje for mye?
Sprik mellom liv og lære hos religionenes tilhengere.
Det finnes ingen overbevisende lære
Og få overbevisende liv
Religionenes nåværende form avviker til dels sterkt fra deres opprinnelse.

Hva med oss - med meg?
Nyt livet så lenge du kan - mentalitet?
Alt henger sammen
Nesten like uforstående overfor oss selv.
Merker at noe går galt, men vet ikke hva.
Henger likevel ved det gamle - eksisterende - av treghet, av mangel på noe bedre, og fordi det nye og ukjente skremmer.
Om en generasjon vil det enorme landet Kina bli styrt av bortskjemte enebarn. Hva vil det bety for verden?
Skolesystemet er uten kunnskap om oss selv, som mennesker. Derfor er menneskene uskyldig uvitende. De som burde vite, vet ikke.
Kanskje finnes "svaret" på noe av dette i de tre bøkene som er lagt ut på
www.johanlem.no

                                                                       ***

FORUM nr. 12

Min kropp her Idealet der Vestens svar: Protese Lår og bryst og nese Ditt indre armod er nå bedre gjemt, men angst for forfall dypest ikke glemt. La din bevissthets våkne lykt i stedet løse opp din frykt.

OM Å SAMMENLIGNE

Sammenligning spiller en stor rolle i livet vårt, antakelig en langt større rolle enn de fleste er klar over. La oss derfor undersøke dette fenomenet noe nærmere: Hva vil det si å sammenligne, i hvilke forbindelser praktiserer vi sammenligning bevisst og ubevisst, og hva medfører denne form for sammenligning?

Å sammenligne vil etter mitt skjønn for det første si å sidestille to størrelser som forutsettes å være "sammenlignbare". Det kan dreie seg om to personer, gjenstander, land med videre. Men det kan også dreie seg om egenskaper til en person, gjenstand osv. som holdes opp mot kravspesifikasjoner, eller "normer" som er satt opp av nålevende eller avdøde personer.

En viktig form for sammenligning gjelder sidestillingen av to utgaver av samme person, gjenstand, ide, land mv. Den ene utgaven er tenkt, og representerer det som skal bli. Den andre utgaven kan være det som eksisterer nå, eller min forstilling eller oppfattelse av det som er nå.

Sammenligning innebærer dessuten å finne likheter og forskjeller mellom tilsvarende egenskaper og/eller ytelser til de størrelser som er sidestilt. Avhengig av hva man finner, hvorfor man sammenlignet og - ikke minst - hvem som sammenligner, vil man reagere med egnede tiltak og/eller emosjonelle følelser som avsky, skuffelse, håp, tilfredshet, glede osv. Dette er ikke del av, men en konsekvens av sammenligningen.

Ovenstående antyder samtidig at det å sammenligne ikke alltid behøver være en uskyldig eller harmløs foreteelse. Gir sammenligningen mellom oppnådde karakterer og de minstekrav som stilles, som resultat at kandidaten ikke har bestått prøven, kan det eksempelvis bety at en person for resten av livet er avskåret fra muligheten til å utøve det yrket han eller hun hadde lyst til. For den som oppfyller kravene åpnes da mulighetene tilsvarende.

Sammenligningen mellom det du har gjort og det staten tillater kan i visse land også bety 7 års forvisning for statsfientlig virksomhet. På tilsvarende grunnlag kan du bli kritisert eller utstøtt av gruppen, eller bli straffet eller rost av foreldre og lærere.

Sammenligning er selvsagt nødvendig i en hel rekke sammenhenger, når flygeren går igjennom sine sjekklister, når bedriftens økonomiske utvikling kontrolleres mot budsjett, når et produkt går igjennom produktkontrollen osv. Det er en virksomhet som ikke er knyttet til emosjonelle følelser.

Store organisasjoner lever i våre dager nærmest av å sammenligne. Arbeidstakerorganisasjonene vokter på hverandres lønnsforhold og øvrige arbeidsbetingelser. Gjennom slike og andre former for sammenligning skapes den misnøye, som er en forutsetning for deres eksistens. Og under lønnsforhandlingene er sammenligning med det andre har fått et vesentlig virkemiddel, ja så vesentlig at egen verdiskapning som grunnlag for egen lønn helt er kommet i bakgrunnen! Her må en av drivkreftene bak inflasjonen ligge.

I tillegg til disse åpenbare anvendelser av sammenligning er der flere som virker mer i det skjulte, uten at betydningen av den grunn behøver å bli mindre. La oss se på noen eksempler.

Å sammenligne barn er ikke uvanlig. Du må ta deg sammen, se på han, han får det til, eller hun er snild og du er slem osv. Her blir det kanskje klarere enn ellers hva sammenligning innebærer: at det man ser, det ser man bare i lys av noe annet og ikke direkte. Det barnet har behov for, er å bli forstått ut fra sine egne forutsetninger. Og det er noe helt annet enn å bli sammenlignet ut fra den tro, at barnet kan bli noe annet enn det det er, ved å prøve å tilpasse seg et eksempel eller forbilde. Brutalt må det virke på barnet å bli misforstått og nedvurdert på denne måten.

All strebing beror på sammenligning mellom den plass eller posisjon jeg har og den jeg har uttenkt som passende for meg selv i den nære eller fjernere fremtid. Også bruken av virkemidler i denne prosessen beror på sammenligning mellom de virkemidler som står til disposisjon og de jeg ut fra normer inne i meg vil, eller ikke vil bruke, dvs. i hvilken grad jeg vil bruke mine spisse albuer eller andre tvilsomme virkemidler.

Selvmedlidenhet, ensomhetsfølelse, lengsel etc. beror også på sammenligning. Jeg synes synd på meg selv, fordi jeg ser meg selv i lys av den (bedre) tilstand andre befinner seg i, eller den tilstand jeg kunne ha befunnet meg i hvis....

Det er bemerkelsesverdig at enkelte personer med meget alvorlige handicap ikke synes synd på seg selv, selv om de mer enn de fleste hadde grunn til det. Hva kan årsaken være til det? Slik jeg har oppfattet deres uttalelser henger det sammen med at de ikke sammenligner. De har i sinnets dyp innsett hvor destruktiv en slik form for sammenligning er, med den følge at trangen til å sammenligne ikke er til stede, uten å være fortrengt.

Sammenligning er tankevirksomhet, og stammer som all annen tankevirksomhet fra fortiden. Tilstedeværelsen av denne fortiden i vår bevissthet hindrer oss i å møte øyeblikket direkte, uten fordommer og meninger.

Man kan undres på hvorfor vi gjør bruk av all denne sammenligningen. Har den sitt utspring i selviskhet og trangen til psykologisk trygghet?


                                                                           ***

FORUM nr. 11

Kan det norske språket overleve?

Språkfloraen på verdensbasis forarmes nå i hurtig tempo ved at minoritetsspråk dør ut. Hvordan forholder det seg med det norske - eller de norske - språkene? At språkene påvirkes sterkt av engelsk, er åpenbart. Engelsk har i løpet av en generasjon erobret plassen som verdensspråket. Esperanto har definitivt tapt den kampen. Og data- og internet-teknologien gir denne utviklingen ytterligere et kraftig puff fremover.

Her i landet kan man snautt ha utbytte av et større seminar uten å kunne engelsk, så langt er vi allerede kommet. Og mange engelske ord i fornorsket utgave finner med Språkrådets velvillige hjelp sin plass i språkene våre. Mens striden mellom de to norske målformene føres videre, angripes begge språkene utenfra uten at det ser ut til å bekymre noen.

Klarer vi å redde begge de norske språkene fra minoritetsdøden? Eller kunne vi reddet det ene, hvis vi stoppet den interne striden, så den langt større faren i øynene, og konsentrerte oss om å møte den?

TEORI OG PRAKSIS del 2. Del 1 sto i forrige nr.

Der er et samspill mellom teori og praksis. Dagens praksis på de forskjellige områder arbeider under sine respektive arbeidsbetingelser. Deler av disse arbeidsbetingelsene er verktøy og utstyr, metoder og utgangsmaterialer. Men også på produktsiden er der faktorer som er med å forme arbeidsbetingelsene til praksis, de utførende funksjonene.

Ser vi nærmere etter, finner vi lett kontaktpunkter til teorien. Bak de produktene som lages, ligger en lang kjede av teori, f.eks. statiske og dynamiske beregninger som i sin tur betyr anvendelse av beregningsmetoder man har lært. Metodene måtte i sin tid utvikles og utprøves gjennom andre former for teoretiek virksomhet. Også metodene i produksjonsprosessen er i stor grad fremkommet som resultat av lignende kjeder. Teoriens resultater er således i høy grad vevd inn i arbeidsbetingelsene til dagens praksis.

Skal disse arbeidsbetingelsene forbedres, må man igjen ty til teorien. Det er m.a.o. ved hjelp av teorien at praksis blir stadig mer praktisk.

Men impulsene går også den andre veien. Støter man i praksis på et problem som ikke kan løses umiddelbart, må det undersøkes nærmere. Praksis gir impuls til et større eller mindre utredningsarbeid. I visse tilfeller kan de teoretiske arbeidene bli omfattende og kompliserte og ligge på et abstrakt plan. Teorien blir teoretisk i betydningen vanskelig tilgjengelig.

De problemer som melder seg i dagens samfunn har ofte denne karakter. Det henger eksempelvis sammen med en økende avhengighet mellom de forskjellige land. Aktuelle stikkord er: Ressurs- og produksjonsavhengighet, økologisk avhengighet mv. Men det henger også sammen med ønsket om en mer bevisst styring eller påvirkning av større og mer komplekse systemer, slik som en industribedrift eller et samfunn. Andre eksempler kunne hentes fra fysikk, medisin og astronomi.

Dette viser at det er av betydning å ha et godt samspill mellom teori og praksis. Det innebærer på den ene side en hurtig utvikling av ny erkjennelse på grunnlag av dagens problemer og muligheter. Og på den annen side en hurtig forbedring av nevnte arbeidsbetingelser som følge av den økte erkjennelse.

Skal vi her komme tilbake til de vanskelighetene i samarbeidet som ble nevnt innledningsvis. Praktikeren ønsker seg ofte hurtig forbedring av sine arbeidsbetingelser, og korte utredninger som kan få en viss virkning innenfor begrensede felter blir gjerne prioritert. Mer komplekse problemer, som vår tid er så rik på, og som nødvendigvis krever lengre tid til det teoretisk pregede arbeidet, har da en tendens til å bli forsømt. Meget dårlig utnyttelse av ressursene kan man risikere hvis man sågar prøver å løse komplekse problemer hurtig og med utilstrekkelig innsikt. De som påvirker og utformer forskningspolitikken i et land, bør være meget oppmerksom på disse forhold. Det er ikke sikkert at en begrenset nytte som allerede foreligger i morgen er mer verd å satse på enn en stor og varig nytte som først forligger i overimorgen.

Hvis det kan ta lang tid å finne løsningen på et påtrengende problem, er det viktig å være forutseende og begynne det teoretiske arbeidet i tide.

Den mangelfulle kommunikasjonen mellom teori og praksis resp. mellom teoretikeren og praktikeren, kan også vanskeliggjøre samarbeidet. Praktikeren har ofte ingen mulighet for å trenge inn i teoretikerens tankeverden. Det vil da bli teoretikerens oppgave å gjøre tankene sine forståelige for andre.

En annen svak side ved kommunikasjonen utvikler seg i visse tilfeller til å bli alvorlig. Jo mer abstrakt og fjern fra dagliglivet teoretisk arbeid og forskning blir, desto vanskeligere blir det også for teoretikeren å vurdere de praktiske konsekvensene av sitt arbeid.

Dette har noe med teoretikerens ansvar å gjøre. På mange felter arbeides nå, på det teoretiske plan, med problemstillinger som kan få store konsekvenser, sågar for hele menneskeheten. "Hva gjør praktikeren med vår teori?" er et spørsmål teoretikeren i mange tilfeller derfor må stille seg, helst før resultatene foreligger. Er faren for misbruk så stor at jeg ikke vil påta meg ansvaret for å være med på dette?

Men det kan også hende at teoretikeren finner ut noe som krever praktisk, politisk handling for å avverge konsekvensene av en igangværende utvikling. Er de tiltakene, som vil være nødvendige, upopulære, vil teoretikeren måtte opptre som en pressgruppe overfor praktikeren. Har de teoretikerne det gjelder oppfattet sin rolle?

                                                                           ***

FORUM nr. 10

TEORI OG PRAKSIS del 1, slutten følger i neste nr.

De færreste har vel en klar forestilling av hva som ligger bak begrepene "teori" og "praksis". Sikkert er at virkeligheten er for kompleks til å kunne dekkes av disse to ordene. I tråd med dette tillegges de varierende og sterkt forenklet innhold. Teori er f.eks. for enkelte blitt betegnelsen på ting som ikke duger i praksis, eller ordet brukes om abstrakt og vanskelig tilgjengelig stoff.

Praksis blir det på den annen side for mange først når konkrete ting lages v.h.a. mer eller mindre avanserte hjelpemidler, mens teoretikeren føler seg på det praktiske plan når han anvender sine formler på et talleksempel.

Vi skal ikke her foreta en detaljert grenseoppgang mellom disse begrepene, men bare være oppmerksom på at de er grove og relative: På den til dels lange rekken av skritt som fører fra teori til praktisk anvendelse, vil ethvert ledd være teoretisk i relasjon til det følgende- og praktisk i relasjon til det foregående ledd.

Da uklarhetene oftest er knyttet til teoribegrepet, skal vi se litt nærmere på dette ved å ta for oss venstre ende av nevnte kjede: utvikling av teori.

Teoriens oppgave er her bl.a. i størst mulig grad å erkjenne og beskrive virkeligheten slik den er innenfor det område hvor teori skal utvikles. Den virkelighet det her dreier seg om kan eksempelvis være vår fysiske virkelighet med alle dens egenskaper. Men det kan også være virkeligheten innenfor menneskets psyke eller endog den verden som omfatter de realistiske muligheter. Teoriens oppgave er her m.a.o. å drive en slags grunnforskning.

Det gjelder altså for det første å "se" (sanse) deler av virkeligheten direkte og/eller v.h.a. instrumenter som forlenger våre sanser inn i det ukjente. For å beskrive denne erkjente virkelighet kreves to ting: et begrepsapparat og modellforestillinger. Disse gjør det mulig å tenke, dvs. foreta simuleringer i hjernen, og å kommunisere skriftlig og mundtlig med andre mennesker. Det er teoriens oppgave å utvikle både begrepsapparatet og modellforestillingene.

Teoetikeren bebreides ofte av praktikeren for å bruke vanskelige ord og uttrykk. Grunnen til at teoretikeren gjør det, ligger i alle fall til dels i at han oppdager nye ting, mer eller mindre betydningsfulle deler av virkeligheten, som derfor ennå ikke har fått noe navn. Deler av denne virkeligheten blir så avgrenset respektive beskrevet v.h.a. noen få setninger og får et navn. Navnet med beskrivelsen kalles en definisjon.

De forskjellige deler av virkeligheten må på denne måten avgrenses mot hverandre og forsynes med navn, eventuelt også med et annet symbol, avhengig av dokumentasjonsformen. De forskjellige definerte deler kan så grupperes etter egnete kriterier, og de samlebegrep som derved oppstår, kan forsynes med nye navn. På denne måten oppstår et begrepsapparat. Ved hjelp av dette kan man tenke og kommunisere om realiteter. Herav fremgår også at ikke ethvert sett av ord innenfor et område utgjør et begrepsapparat. Grunnen kan f.eks. være en uklar avgrensning mellom begrepene eller at det ikke er noen erkjent virkelighet bak ordene.

Vårt språk har i likhet med andre språk dessverre et stort antall vanlig brukte ord som lider under disse mangler. Dette fører ofte til misforståelser, tanker og diskusjoner fjernt fra virkeligheten og tiltak som får helt andre virkninger enn de som var tilsiktet.

Da de definerte begrepene står i forhold til hverandre på forskjellig måte, er det mulig å avklare og formulere disse relasjonene. Derved oppstår modellforestillinger. De relasjonene det her dreier seg om, kan være statiske og dynamiske, kvalitative og kvantitative. Dokumentasjonsformene vil variere i samsvar med dette, slik at modellforestillingene kan være figurer, flytskjema mv. med symboler fra logikk og matematikk og/eller tekst.

Modellforestillingene inneholder således både begrepsapparatet og relasjonene mellom begrepene og utgjør mer eller mindre fullkomne avbildninger av en erkjent del av virkeligheten.

Modellforestillingene må testes for å undersøke i hvilken grad de avbilder vedkommende del av virkeligheten. For modellene samsvarer sjelden eller aldri helt med virkeligheten. Dette innebærer at parametrene i modellen får verdier fra et tilfelle i praksis. Modellen vil da gi et resultat som blir sammenlignet med tilsvarende målte verdier i det virkelige liv. Vi befinner oss her i et slags grenseland mellom teori og praksis, men hensikten er å overprøve og/eller forbedre resp. videreutvikle teorien.

Går man på skolen og lærer om ferdig utviklet teori, sier eleven at han har teori. Lager han noe gjennom anvendelse av tilegnet teori, har han et praktisk fag. Med teori i denne sammenheng menes altså stort sett tekst (med figurer og andre symboler) som forteller hvordan noe er bygget opp av større og mindre deler, hvordan disse delene arbeider eller virker sammen eller hvordan noe skal utføres. Ut fra dette er også bruksanvisningen for maskiner etc. en form for teori.

Slutt i neste nummer.


                                                                            ***

FORUM nr. 9

SNAKKER JEG UT FRA EGNE FORDOMMER OM ANDRES FORDOMMER, UT FRA EGNE FORDOMMER OM ANDRES INNSIKT, ELLER UT FRA EGEN INNSIKT I ANDRES FORDOMMER?

FILOSOFERING OVER FILOSOFIEN
Rekapitulering av en samtale mellom J. og H. i Oslo den 9.12.93

J:   Idag, mens jeg var på badet, har jeg filosofert litt over filosofien. Jeg tror de fleste filosofer ikke kjenner       instrumentet sitt, tankevirksomheten.

H:  Hvordan kan man lære det å kjenne?

J:   På samme måte som man lærer alt annet å kjenne; ved å observere det. Det er på den måten man       kommer i kontakt med den virkelighet tankevirksomheten representerer, gjennom en indre persepsjon.

H:  Hvordan kan man observere tankevirksomheten?

J:   Ordet "hvordan" indikerer en metode. Det finnes ingen metode. Metoden er tankens doméne. Tanken kan ikke finne ut av seg selv. Det som analyserer og det som analyseres, er det samme, og det går ikke. "Hvordan" man kan observere tankevirksomheten, må oppdages, ikke finnes gjennom en metode. Dessverre er vi moderne mennesker så fulle av tanker at vi langt på vei har glemt, eller rettere, avlært, det vi kunne som barn, nemlig å observere.

Tankevirksomheten kan oppdages gjennom årvåken observasjon, en observasjon som ikke er ute etter å finne noe som helst ut over det å "se" det som er. Det man da blant annet kan se, er tanke-virksomhetens produkt, tanken. Dessuten kan man ut fra min erfaring skimte de siste faser av den prosessen som resulterer i tankestrømmen. Har man gjort denne oppdagelsen, har man opdaget at det i meg som tenker, ikke er det samme som det i meg som observerer. Det er en viktig oppdagelse som innebærer at det ikke finnes en tenker atskilt fra tanken, bare en tenkeprosess som projiserer sitt produkt i bevissthetens "speil".

Det innebærer også en mulighet for bedre å forstå tankevirksomhetens natur og begrensning. Det burde jo være av sentral betydning for enhver filosof å kjenne sitt instrument. Det gjelder generelt, at alle som bruker et instrument, har behov for å forstå hvordan det virker, hvilke muligheter og begrensninger det har, samt feilkildene.

H:   Du nevnte tankevirksomhet og bevissthet. Hva er tankens drivkraft, og hva er bevissthetens?

J:    Det er et enormt spørsmål. Det er mulig å finne visse aspekter av drivkreftene bak tankevirksomheten. Et spørsmål setter tenkeprosessen igang. Det samme gjelder interessen for et tema. Også følelser, slik som såret stolthet kan sette hevntanker igang osv. Men bak dette må fra naturens side finnes en "kraft" som setter tankevirksomhet igang når visse kriterier er oppfylt. Og det tenkeprosessen fyller tanken med er preget av vår bakgrunn, vår fortid. I tillegg har tenkeprosessen et aspekt av å være en materiell prosess i hjernen.

Første del av dette innlegget sto i forrige nummer, nr. 7.

Jeg tillater meg å sitere fra «Vitenskap for hvermann» av Walter R. Fuchs:

«. , men hva er energi? Vi har tidligere sagt at energi er 'evnen til å utføre arbeid'. Eddington har engang spøkefullt bemerket: 'Vi snakker om noe vi kaller 'energi' uten at vi har den minste anelse om hva dette er.' Det var nok alvor bak spøken. Men Einstein har i allfall forklart oss at det vi kaller 'energi' kan materialiseres, at det er 'beheftet' med masse.

Det er kanskje mange som av dette trekker den slutning at fysikken - når alt kommer til alt - er meget «materialistisk». Fysikken har fått vesentlige impulser fra den materialistiske filosofi, det er sikkert nok, men dette er det ingen grunn til å skamme seg over og krampaktig forsøke å dekke over. Men når den österrikske fysiker Arthur March utaler: «Einsteins ligning E= mc2 viser at massen ikke er noe dødt, men på sett og vis 'innefrossen energi', som til enhver tid kan omsettes i levende energi». er det ikke utrykk for en fysikalsk erkjennelse, men for en 'verdensfølelse'. Ingen fysiker kan forsvare å snakke om 'død' materie eller 'levende' energi og vice versa. Hvor tvilsomt et slikt resonnement ville være, skjønner man best hvis man tenker på atombombene som ble sloppet over Hiroshima og Nagasaki i 1945. Er det noen som kunne tenke seg å snakke om 'levende' energi av 'død' materie i den forbindelse?»

(Walter R. Fuchs: Vitenskap for hvermann, oversatt av Truls Hoff, Gyldendal, Oslo 1966. side 231)

Her føles det som om der er mere sprengkraft i fordommene og misforståelser, enn i atombombene. Er det den 'materialistiske filosofi' som skal fortelle en fysiker hvilke tanker han kan gi utrykk for?

En bok av Stephen Hawking, (Univers uten grenser) har fått en fantastisk omtale, men jeg kan ikke se at han heller kan gi tilnærmet noe svar. Og for meg synest det som om han har gått seg vill i kvantefysikken! Og utrykk som, sitat: side 136. 'Etter som energien ikke kan skapes av ingenting osv.' Men han skriver til slutt, sitat: 'Men hvis vi oppdager en fullstendig teori, bør den i tidens løp kunne bli begripelig i store trekk for alle, ikke bare for noen få vitenskapsmenn. Da vil vi alle, filosofer, forskere og vanlige mennesker kunne være med på å diskutere spørsmålet om hvorfor det har seg slik at vi og universet eksisterer. Finner vi svaret på det, ville det være menneskefornuftens endelige triumf; for da ville vi kjenne Guds mening.'

Så inntil disse som tror at alt kan forklares etter menneskelige mål, tror jeg mer en noen gang, at Guds mening er at vi skal ta vare på hverandre, som også bør inkludere respekten for den enkelte. Men vi må ikke glemme selvrespekten, og at vi har fått både forstand og delaktighet i kjærligheten.. Og hittil har vi ikke vist til mye vi kan triumfere over. Eller hva?

Jeg har lagd meg den forestilling at 'alt er relativt', med ett unntak: Energien, da denne er det eneste begrep vi kjenner, som er konstant. Energien forsvinner ikke og er ikke sansbar. Men den kan opptre i uendelig mange ulike former. (d.v.s. 'energi' er det tingene er laget av).

Den egentlige virkelighet er kvalitativ ikke kvantitativ!

Det er noen som mener at termodynamikkens annen lov peker hen mot et univers i oppløsning? Men er ikke dette bare et bevis på selve livets syklus? Hvor energien som forplantes ut i universet, hvor konstellasjoner av krefter vil danne nye 'verdener'! Det såkalte 'Beag bang' tror jeg ikke noe særlig på, annet en at det foregår hele tiden, en eller annen plass i universet.

De betraktningene som her er gjort, rundt energibegrepet burde være velkjent for de fleste gymnasiaster. Men det kan kanskje være en forskjell på å kjenne til og å føle for en ting, som også Mr. Walter R. Fuchs, utrykker det ovenfor. For meg ser det ut som at vitenskapen er opptatt med å beskrive energiformenes lovmessigheter, og har hengt seg opp i kausalbegrepet og kvantefysikken, og at dette kanskje er en sperre for å se mangfoldet i helheten. Spørsmålet blir da om vitenskapen på denne måten, gir den nødvendige innsikt i helheten, som jeg tror, må være en forutsetningen for menneskets harmoni i dets forhold til naturen.

David Bohm, har i boken: The Special Theory of Relativity, under avsnittet: More About the Eqivalence of Mass and Energy . Nederst p side 117, sagt noe om dette. sitat: «In other words, the tranformation of 'matter' into 'energy' is just a change from one form of movment (inwardly, reflecting, to-and-from) into another form (e.g., outward displacment through space).»

Av dette kan vi forstå: Energi påvirket av akselerasjon, blir til 'masse' og en konsekvens av dette; treghet og tyngde er egenskaper som er et resultat av akselerasjon. Enten det er inne i mikrokosmos, eller i den utvendige verden, er det energi bakenfor alt. Kanskje kjærlighet er den reneste form av energi, som om slutter all tilværelse? Men nå har jeg den tro at det er ikke mennesket lodd å klassifisere skaperverket, og jeg har den følelse at vi her står ved en grense, for vi har 'tuklet' nok som det er. For alt har sin hensikt. Det kan også minne oss på, når det hevdes at lys inneholder masse, i form av et 'foton'. Kan vi kanskje si, 'kvasifilosofisk', at elektromagnetiske bølger er 'ren energi', men jeg tror ikke det, da lys også er en form av energi. D.V.S: Vi kan ikke sanse selve energien!

«Heraklit taler om den skjulte harmoni, der er sterkere en den åpenbare, eller om at naturen elsker å skjule seg. .. Ser man ikke den skjulte sammenheng, kalder man noget rett, noget urett, men for gud er alting skjønt, godt og rettferdige.» (Karsten Friis Johnsen: Den europeiske filosofis historie, Antikken, 1991, dansk. side 50).

«Heraklit er ikke interessert i detaljer i naturfilosofiske spekulasjoner, men han beskjeftiget seg med andet og mer en den ytre verden. Sjelen, menneskelivet, dets vilkår og dets normer; rett og urett opptar ham, men alt under én synsvinkel: enheten og sammenhengen bak flerheten og forandringen. Når han taler om denne enheten, bruker han som for oftest utrykket logos, der kan gjengis både med lov og med innsikt i loven.» 1, bind, side 52.

«Anaxagoras tenker i samme banene som Heraklit. Og han kan ikke stanse ved minste størrelser; Empledokles' elementer eller Demokrits atomer. Hans teori hviler på to forutsetninger; tanken om uendelig delelighet og setningen 'alt i alt'. Hans fysikk er ikke kvantitativ men kvalitativ.»
I. bind, side 91.

«Har vi glemt denne 'enheten bak flerheten', som også kan fortolkes med begrepet 'energi'. Men dette begrep har kanskje ikke den nødvendige mystikk? På tross av at vi ikke vet hva dette er. Men vi kan erkjenne.

For meg er det åpenbart, at Einstein har bekreftet Heraklits antagelser om vi tørr sette likhetstegn mellom Heraklits nøkkelbegrep 'Logos' og begrepet 'Energi', eller Platons; 'Det ene'. For er der noen som kan tenke seg noe, der kan sanses eller forstås av mennesket; som ikke er en form av energi? Heraklit utrykker essensen i ett av sine fragmenter slik: Alt skjer efter denne Logos (energi), jeg beskriver---- alligevel forstår folk intet; folk forstår intet-- alligevel hører de; de er vågne og alligevel er de som sovende.» 1. bind, side 49.

Får vi øye på sammenhengen i naturen og erkjenner at vi er en del av helheten, tror jeg vi blir ydmyke i vår hverdag, og perspektivene for livet kan bli uendelige. For øvrig har jeg en følelse av at de fleste har dette forhold til naturen, men blir forført av de som burde vite bedre.

filosofikus.

Tillegg.

Det er gjort en enkel oppsummering av en verdensforståelse som kan tillegges Spinoza. Gud i alt! Og jeg spurte innledningsvis: Hvordan kan vi diskutere etikk, hvis vi ikke har klargjort hvilken verdens forståelse vi legger til grunn?

Her må jeg sitere fra F&V av Guttorm Fløistad s. 103; Sitat;
«J. Moralfilosofi. Frihet og nødvendighet
Den som leser gjennom 'Etikken' for første gang, vil lett kunne få inntrykk av et misforhold mellom verkets tittel og innhold. Tittelen antyder en avhandling om etikk, mens det i selve teksten sjelden tales om etiske problemer. Spinoza streifer bare inn på hva godt og ondt er, og lar ellers falle noen få bemerkninger om frihet. Misforholdet er bare tilsynelatende. Grunnen er at Spinoza har en annen oppfatning av etikk enn de fleste andre filosofer i nyere tid. De moralske verdier ligger primært i erkjennelsen. Læren om erkjennelsesartene er derfor samtidig en lære om moralske verdier. Dette kan illustreres ved de to nevnte former for egoisme.

1) Moral har, akkurat som erkjennelsen, med ens forhold til seg selv, til andre mennesker og til naturen å gjøre. Den inadekvate og falske erkjennelse leder til en egoisme i snever forstand. Ens tanker og handlinger gjelder primært bare en selv. Man beriker seg selv på bekostning av den sammenheng man står i og i alle tilfeller er avhengig av. Det skal ikke så stor innsikt til for å forstå at det i det lange løp er den beste måte også å ødelegge seg selv på.

2) En langt bedre selvbevarelsesmåte er å bevare og styrke de sammenhenger man står i og er avhengig av. Den sanne egoisme sørger først for å styrke sine omgivelser, både natur og mennesker. Det er nå engang forutsetningen for å styrke sin egen eksistenskraft. Men dette er bare mulig ut fra en adekvat og sand erkjennelse av ens egen og tingenes natur, og deres plass i en større sammenheng.

Forholdet mellom frihet og nødvendighet får også sin forklaring ut fra de adekvate og sanne erkjennelsesarter. Spinoza hevder altså at bare den som handler med nødvendighet handler fritt (Del 5). Få teser er blitt misforstått og feiltolket som denne. Selv en så betydelig filosofihistoriker som Copleston kommer skjevt ut, når han hevder at betegnelsen nødvendighet står for en determinisme som gjør frihet umulig.

En forklaring som gir god mening er følgende: handle med nødvendighet er å handle ut fra sin egen natur. Det er å være bestemt til å handle på en bestemt måte, slik tilfellet er når man handler ut fra adekvate idéer. Men å handle på denne måten er samtidig å handle fritt. Å handle som man må og vil ut fra sin natur, er nettopp å handle fritt. Ufriheten kommer inn i det øyeblikk ytre ting og stimuli bestemmer ens handlinger for en. Eller uttrykt i noen formler:
Å handle fritt består i å vite hva man vil. Å handle ufritt er å ikke vite hva man vil.» Sitat slutt: (Guttorm Fløistad: Filosofi & vitenskap, 1991. side 103)

filosofikus.

Vi mennesker har en tendens til å gjøre ting vanskelige. Og når ting virker vanskelig, snur vi ofte ryggen til og lager oss vrangforestillinger om saken og lever videre i fordommer. Vi tror vi vet, og dyrker våre fordommer som om de var evige sannheter. Men hvis vi våger å bruke vår forstand, vil den minne oss på at ikke alt er som vi tror. Forstanden leder til at vi søker essensen, sannheten i tingene. Men jeg føler at språket ikke hjelper, og forvirringen har vært stor gjennom filosofiens historie.

Hvordan kan vi diskutere etikk, hvis vi ikke har klargjort hvilken verdensforståelse vi legger til grunn? Og hvis vi ikke har klargjort hvilken verdensforståelse (paradigme) som er alminnelig godtatt i dag? Virkeligheten synes å være at mange har stengt seg inne i sin egen verden og samtidig prøver å diskutere tilsynelatende rasjonelt med andre.

Etter Einstein må vi spørre: Når kan man enes om at 'materie' er bare en form av energi? Har det noen konsekvenser for det rådende paradigme?

Einstein skriver i siste avsnitt i sin trosbekjennelse:

«Det skjønneste og dypeste mennesket kan oppleve er følelsen av det hemmelighetsfulle. Det er grunnlaget for religion som for all dypere streben i kunst og vitenskap. Den som ikke har opplevd dette, forekommer meg å være - om ikke død, så ihvertfall blind. Å føle at det bak det vi er i stand til å oppleve, skjuler seg noe som vår ånd ikke kan nå, hvis skjønnhet og opphøyethet bare når oss indirekte og i en svak avglans, det er religiøsitet. I den forstand er jeg religiøs. Der er tilstrekkelig for meg undrende å ane disse hemmeligheter og ydmykt forsøke med min ånd å fatte et matt gjenskinn av tilværelsens opphøyete struktur.» (Oversatt fra Albert Einstein: "Science, Philosophy, and Religion, A Symposium", published by the Conference on Science, Philosophy and Religion in Their Relation to the Democratic Way of Life, Inc., New York, 1941)

Men det er mange som fortsatt tror på en minste byggesten. Et eksempel på det fant jeg i et brev som Max Born skrev til Einstein så sent som i 1948.

«Nå peker kvantemekanikkens divergenser i retning av at det må finnes en absolutt lengde i verden.» (Dette avdekket en stor menings forskjell mellom de to). Einstein svarer i brev 1.06.48: «Jeg vil bare enda gjerne si at jeg på ingen måte er så forhippen på det såkalte klassiske skjema, men at jeg anser det for nødvendig for på en eller annen måte å yte det alminnelige relativitetsprinsipp rettferdighet. Dets heuristiske kraft kan efter min mening ikke unnværes for det virkelige fremskritt.» (Albert Einstein / Max Born, Brevveksling 1916 ñ1955, Oversatt av Hedvig Wergeland, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1971. side 190 og 193)

Hva Einstein her mener med «virkelig fremskritt», så velger jeg å tro at det ikke er den kjøpekulturen vi har lagt oss til de siste femti årene, men en dypere erkjennelse av «altet». Som også kommer til syne i hans trosbekjennelse.

Det har gjennom hele filosofiens historie vært tolket og spekulert over verdens beskaffenhet. Men det føles som om vi i dag har gitt opp disse spørsmål. Det forekommer meg at dette i stor grad skyldes den polarisering mellom den materialistiske naturvitenskap og de fundamentalistiske åndsretninger, hvor kommunikasjon er utelukket, da de på hvær sin måte tror de har funnet sannheten.

Jeg har lest litt i filosofiens historie. Og det synest for meg som om der trer frem to prinsipielle grunnsyn på verden. Som kan knyttes, på hver sin måte, til enkelte tenkere. Her merker vi en grunnlegende motsetning og uenighet.

Spesielt i dag kan dette komme til syne mellom den åndelige - og materialistiske humanisme. Jeg ser her bort fra rene materialister, som for meg synes å stille seg på linje med religiøse fundamentalister. (De som tror mere på «kartet» en på «terrenget»!)

De to grunnsyn kan vi stille opp skjematisk slik.

1)
En substans - Alt under en synsvinkel:
Enheten og sammenhengen bak flerheten og forandringen
(Heraklit, Parmenides, Anaxagoras, Platon, Spinoza, Goethe, Hegel)

2)
To substanser - Det doble verdensbilde:
Materie forskjellig fra ånd. (Demokrit, Aristoteles, Descartes, Kant)
Her har jeg pekt på to fundamentale begreper for å forstå verden, som hver for seg, gjør krav på sannheten, men logisk må der bare være én som er sann, eller ingen. Og hvis vi definerer materie som noe som ikke er noe i seg selv, vil pkt.1) og 2) falle sammen til én substans. Motsetningene vil derved være eliminert, på det fundamentale plan.

Men i den daglige tenkning står vi stadig overfor motsetninger, som vi mener hver for seg er sanne. Men på dette plan, tar vi feil, da tingene vi sanser, ikke er noe i seg selv! Kanskje? - «Tingene er bare former av energi».

Fra elektrisitetslæren har vi eksempler på motsetninger. En pluss spenning har sin motpol minus, og som vi kaller arbeid pr. ladningsenhet. Som er et potensiale av energi som ligger bakenfor, og som kan gjøre et arbeide når den blir frigjort. Problemet vårt er å avgjøre hva som er det «sanne». (Det som er noe i seg selv.)

Vi kan erkjenne denne energien på forskjellige måter, men alltid indirekte. Vi kan koble til en lampe, da ser vi lys, og vi kan føle varme. Om vi er litt fuktige på fingrene og tar over polene, vil vi også føle et støt. Vi ser lyset, føler varmen av lyset, og vi føler et støt i kroppen. Her sanser vi tre forskjellige former av energi. (energien gikk over i andre former av energi). Avbryter vi forsøket, vil omformingen stanse, og vi sanser ikke mer. Likevel vet vi at der er mer potensiell energi tilbake, om den er i en form som vi ikke umiddelbart kan sanse. Omformingen og formen av energi er sansbart, og det er subjektivt. Men selve energien må der en forstand og vilje til for å erkjenne.

Motsetningene i naturen er nødvendige for alt liv og aktivitet. Men motsetningene i verdensforståelsen er menneskeskapt og et nederlag for mennesket, som både har fått forstand, og blitt kjærligheten bevisst. Historien har vist et resultatet som ofte er krig.

Videre må jeg fortelle en historie: I et «kinder egg», var det en Bil. Denne hadde en fremdrift basert på et svinghjul. Svinghjulet ble satt i rotasjon ved friksjon mellom hjulene og underlaget, ved hjelp av håndkraft. Når singhjulet hadde fått hastighet og bilen ble satt ned på underlaget, vil den beveges fremover på underlaget. Ganske naturlig i følge Newton`s lover. Men jeg lot falle en replikk: «Se denne bilen går på kjøttkaker»!

Noen av gjestene ble sinte, som er forståelig, men mitt argument var at jeg hadde spist kjøttkaker til middag, og det var energien fra kjøttkakene som denne bilen gikk på. Dette er innlysende. Det samme skjer om vi løfter en stein fra et lavere nivå til et høyere nivå. Vi tilfører steinen energi fra kjøttkakene. NB. Det er ikke like lett å innse at vi tilfører energi til steinen som til svinghjulet. Men når vi kjenner Newtons lover, er det lett å innse at vi har tilført steinens potensielle energi med: (vekten x g x h) Joule. (ws.), og denne energien kan igjen tas tilbake ved å la steinen falle h meter.

Energiomformingen har her foregått ved min hånd, som utførte et arbeide, og dermed overførte energi som ble lagret i svinghjulet i form av bevegelsesenergi. Det er også innlysende at der ikke er overført noen «materie» (stoff) fra min hånd til svinghjulet.

Men svinghjulet har en egenskap som gjør at det kan holde på energien, slik at det igjen kan utføre et arbeide når jeg med min vilje setter bilen ned på underlaget hvor energien tillates å bevege bilen fremover, og hvor energien går over i friksjonstap (varme). Alt dette er elementær kunnskap. Men essensen i dette er at vi sanser omformingen (arbeide), men selve energien, må vi måle indirekte og erkjenne med vår forstand.

Vi vet i dag at det er energien fra Sola som opprettholder alt liv på vår klode, og denne energien omdannes fra masse (ved hydrogen), og kommer til oss i form av lys. Vi sanser energien bare i sansbare former. Det kan være årsaken til at mange ikke vil akseptere energien som noe i seg selv, og at noen mener, at den altid må være knyttet til materie (masse). Men! når masse også er en form av energi, hva da? For hvis masse ikke var en form av energi ville vår sol vært utbrent for lenge siden. Dette er innlysende, og det forundrer meg at dette ikke er mer fremme i debatten.

Et annet aspekt ved energibegrepet synes å være, at der må en vilje til for at et arbeide (energi omforming) kommer i gang. Det leder til at for energiomformingen på sola, også når den startet, måtte det være en vilje «Universets vilje», som startet prosessen, men ikke bare vilje, også en plan. Tenk bare på det med «grunnstoffene» (det periodiske system). For ikke å snakke om livet selv? Er ikke det også bare en form av energi?

Men også egenskapene ved tingene? Eksempelvis at vann er tyngst ved +4°C. Farvene i Naturen, som vi vet er et samspil mellom lyset og stoff i naturen. Og hvor mennesket er i stand til å sanse dette «forunderlige farvespill». Naturlovene; er ikke noe mennesket har funnet på. De er der, selv om vi ikke kjenner hele sannheten. Noen hopper lett over dette, ved å si at det er en tilfeldighet.

Innlegget til M. Knudsen var så langt at vi har delt det i to. Annen halvdel følger i neste nummer, nr. 8 av FORUM for debatt og refleksjon.

FORUM nr. 6

PROBLEM OG UTFORDRING

Det ser ut til at det som er et problem for noen, det tar andre som en utfordring. Det vekker nysgjerrigheten, ikke sant? Hva er et problem, og hva er en utfordring. Og hvorfor oppfatter vi én og samme situasjon på så forskjellig måte?

Ordet problem ser ut til å ha to betydninger. For det første har det en teknisk betydning. I tillegg kommer en psykologisk betydning. I den tekniske betydningen av ordet problem ligger, at en tilstand av ett eller annet er registrert å være (eller å bli) annerledes enn det du, jeg eller vi ønsket at den skal være:

Det kan være inntektene som er (eller vil bli) mindre enn vi regnet med. Utenriksøkonomien er i såkalt ubalanse. Bedriften vår klarer ikke å holde budsjettene. Vanskelighetene med å bli ferdig med oppgaven i rett tid ser ut til å bli for store osv. Slike situasjoner møter de fleste av oss nesten daglig eller ukentlig.

Og det er slike situasjoner man kan reagere ulikt overfor. Den som føler seg sterk nok til å angripe det foreliggende, tekniske problemet, gjør det, og tar dermed situasjonen som en utfordring. Dette innebærer at økonomien, prosjektfremdriften eller hva det måtte være, gjennom egnede virkemidler, ved økt innsats påvirkes slik, at den ønskede tilstanden helt, eller i tilstrekkelig grad, kan oppnås likevel.

Er forutsetningene for slik adekvat handling ikke til stede, kan et psykologisk problem lett oppstå i tillegg til det tekniske. Dette består i at man mer eller mindre uvirksom må se på at noe utvikler seg i en uønsket retning, at noe går galt. Avhengig av hva det dreier seg om, og hvor ømfintlig man er, kan angst, fortvilelse, desperasjon mv. oppstå.

Også i denne situasjonen er det to måter å reagere på, psykologisk. Man kan vende seg bort, flykte fra ubehaget, "stikke hodet i sanden", eller man kan prøve å bagatellisere betydningen av problemet, for derved å gjøre det lettere å leve med det.

HAR DU LYKKES ELLER HATT SUKSESS ?

Mange mennesker ser ut til å bruke disse to begrepene om hverandre. Men betyr de det samme? Som det fremgår av overlegningene nedenfor betyr de i utgangspunktet ikke det samme. Men i visse tilfeller faller de sammen. La oss se.

Å lykkes betyr at vi har fått noe til. Vi ønsket å lage eller gjøre noe. Vi klarte å gjennomføre det. Dermed lyktes vi i vårt foretagende.

En person eller en gruppe mennesker kan lykkes i sitt arbeid og være mer eller mindre uavhengig av andre mennesker. Det kan være en som bygger sitt eget hus, eller en som lærer å spille et instrument, evt. sågar på egen hånd.

For å ha suksess er man derimot avhengig av at noen anerkjenner, gir applaus. Dette kan enten skje direkte eller indirekte, eksempelvis ved at mange mennesker etterspør den varen vi produserer.

Fra tid til annen hører vi om nobelprisvinnere som får prisen for en oppdagelse som ble gjort for 20-30 år siden. Dette betyr at de lyktes for 20-30 år siden. Suksessen kom like mange år etterpå.

I det spesielle tilfelle at det er suksess man er ute etter, vil man lykkes først i det øyeblikket man har suksess. I dette tilfellet er man inne i en prosess som er ganske meget annerledes enn hvis man er ute etter å lykkes, dvs. å få til oppgaven.

Er man ute etter suksess, er man ute etter å tekkes andre. Derved gjøres de til autoriteter som man er (psykologisk) avhengige av, og hvis dom man frykter. Er jeg ute etter å lykkes, få det til, har jeg arbeidsgleden mens jeg gjør det, og tilfredsstillelsen når jeg har fått det til, helt uavhengig av andre. Hvis noen i tillegg gir sin anerkjennelse, er det vel og bra. Men jeg forventer den ikke, og er derfor ikke skuffet om den ikke kommer.

Når mange mennesker nå synes å sette likhetstegn mellom de to begrepene, kan det henge sammen med at det i vår tid er blitt mer vanlig å være ute etter anerkjennelse, suksess, og at gleden ved å få noe til uten tanke på suksess ikke lengre verdsettes så høyt?

FORUM nr. 5

OPTIMIST ELLER PESSIMIST ?

Å være optimist er fint. Det er angivelig livsbejaende og hyggelig. Pessimisten er trist, henger med hodet og er lite inspirerende. Forholdsvis ofte kan man treffe på denne problemstillingen. Og påfallende mange mennesker synes å godta den og denne form for skjematenkning.

Har mennesker som passer inn i disse to rubrikkene noe til felles, og fins det kanskje andre interessante typer mennesker?

Mennesker som blir betegnet som optimister eller som gjør det selv, ser de lyse sider i livet, tror ting vil gå godt, og tror godt om seg selv og andre. Pessimistene ser primært livets problemer og det som kan gå skjevt, understreker uheldige sider ved seg selv og andre. Porblem er blitt et ikke-ord, nå snakker men bare om utfordringer.

Hva kan så disse ha til felles, så forskjellige som de er?

Har de ikke begge fjernet seg fra realitetene i livet, selv om de har gjort det på hver sin måte, eller i hver sin retning? Hvor er det blitt av realisten i denne skjematenkningen? Er det en utdødd "rase", eller en person med så lav status, at han eller hun kan og bør neglisjeres?

For meg ser det ut til at realisme, og den grundigheten det krever, er blitt en mangelvare i vårt samfunn, og antagelig også i verden forøvrig. Vi er blitt ganske så overfladiske, og nevnte skjematenkning er et lite ledd i mønsteret. På den annen side er verden blitt svært meget mer komplisert. Så dette synes å rime dårlig.

En tid fikk man et visst inntrykk av at myndighetene og de andre ekspertene skulle ordne realitetene for oss. Så kunne vi andre nyte godt av "tilbudene". Men etter hvert begynner man å innse, at den modellen ikke er gjennomførbar, og at vi, hvert enkelt menneske har ansvar for seg selv.

For å klare seg i denne vanskelige verden, er det uten tvil behov for realisme og grundighet, både fra ekspertenes og politikernes side, og fra oss selv. Det er derfor all grunn til å oppvurdere disse egenskapene. Vi har behov for personer som har god kontakt med bakken, og som verken flagrer oppe i skyene eller står med ett ben i graven. Og vi har behov for å ha slik bakkekontakt selv. Derved vil den rasjonale del av livet kunne bli utvidet på bekostning av emosjoner og illusjoner.

FORUM nr. 4

ALDER, HVA ER DET?

Ved nærmere ettersyn viser det seg at dette dagligdagse uttrykket ikke er så entydig som bruken av det tilsier. Det er nærliggende å trekke frem tre aspekter:

Kalender-alderen er entydig. Den måles i år, og sier hvor mange ganger Jorden har gått rundt Solen siden fødselen. Men den sier ikke noe om hvordan vedkommende har utviklet seg fysisk og psykisk.

Man kan ha en ung kropp i ganske høy alder og en gammel kropp, selv om man er forholdsvis ung av år. Hudens tilstand skal - ifølge legeutsagn - være en av indikatorene på den fysiske alderen. Det er her altså ikke spørsmål om kroppen er veltrenet eller ei.

Den psykiske alderen er igjen noe annet. Man kan være moden i ung alder og psykisk ung i høy alder. Modenheten innebærer bl.a. overblikk og et avslappet forhold til seg selv. Å være psykisk ung innebærer bl.a. å være våken, innstilt på å forstå det aktuelle, å oppdatere seg, ha arbeidskapasitet til å gjøre en innsats m.v.

Dette er selvfølgeligheter. Men ser man på dagens praksis, er det kanskje av betydning å drøfte disse forhold likevel.

I det politiske liv kan man, ser det ut til, brukes fra man er få år over de 20 og til langt over 70. Ledere i næringslivet skal ved ansettelse stort sett være mellom 35 og 40 år, eller hvis man tøyer det langt, mellom 30 og 45. Og vanlige mennesker over 50 år har oftest store vanskeligheter med å finne seg ny jobb, hvis de skulle komme i den situasjonen.

Dette virker verken logisk eller rimelig. For den som ennå er psykisk ung, er det vondt å bli definert til å være gammel. Mange lider denne skjebne i dagens Norge. Det er også et spørsmål om ikke noen som er eldre av år avskrives for skjematisk ved ansettelser i næringslivet og offentlig virksomhet, mens enkelte unge med ambisjonene i orden godtas for ukritisk.

Det er lettvint bare å bruke kalenderalder som mål for alder. Men dette målet er åpenbart for grovt, noe som kan ha uheldige konsekvenser på mange måter, for samfunnet og den enkelte. Man bør i større grad få frem hvilke potensialer som er til stede i den enkelte, slik at kalenderalderen kan reduseres som kriterium.

FORUM nr. 2

MENING OG INNSIKT

DEN SOM ANER DET RIKTIGE, VIL ALLTID VÆRE UNDERLEGEN DEN SOM ER SIKKER PÅ DET GALE

Det å tale ut fra innsikt er noe helt annet enn en meningsytring. Problemet er at det ikke alltid er så lett å se forskjellen. Når oppstår en mening? Er det når man av en eller annen grunn ønsker å erstatte manglende kunnskap og/eller innsikt med ett eller annent, som da blir til en mening? (Er dette en mening om mening, eller innsikt i hvordan en mening oppstår?)

Vår kultur utsetter menneskene for et betydelig press i retning av å være informert om det som eksisterer, og ha meninger om hva som kommer til å skje eller bør gjøres. Kommer man til kort i en slik situasjon, føles det ofte ubehagelig. Det er derfor lett å gripe til en eller annen mening for å fylle dette tomrommet.

Har man først gjort seg opp en mening, identifiserer  man seg gjerne med den, forsvarer den eller blir fornærmet på dens vegne. Når man ser hvor lettvint meninger oppstår, og hvor hardt man ofte holder fast på dem, er det all grunn til å advare mot meninger, og da kanskje best ved å formidle innsikt i meningenes natur?

Innsikt betyr inn-sikt eller innsyn, og det kan man bare ha i realiteter. Innsikt formidler således direkte, eller intellektuell kontakt med det som eksisterer. Den som har innsikt, vet også at han har det. Han kan derfor virke meget påståelig overfor den som ikke ser forskjell på mening og innsikt, (det gjør jo bare de med innsikt), og som på "demokratisk" vis mener at alle meninger er like berettigede.

På denne måten kan ønsket om å argumentere seg til å "få rett" oppstå. Går man inn på en slik argumentasjon og er flink til å argumentere, kan meningen få rett uten å ha rett. Men det som er, er selvsagt slik det er helt uavhengig av dine og mine tanker og argumenter.

En annen form for ordveksling  kan derimot føre til at den med mening får innsikt. Benytt enhver slik anledning. Da må man kunne lytte, men det er ofte vanskelig for den som er full av meninger. Å øke sin innsikt er en seier, selv om man "mister" en illusjon man identifiserte seg med, og som derved var blitt en del av jeg'et. Den som tror (dvs. innbiller seg) at han vet, har avskåret seg muligheten for å finne ut. Altfor mange blir mentalt gamle altfor tidlig på denne måten. JL

FORUM nr. 1

...som ei fjær i en klokke Lever jeg på ord og bilder      fra andre? Lever som en fjær i en klokke, trukket opp      av andre Hvorfor taper fjæra etter hvert sin kraft?

Og hvorfor taper ordene og bildene fra andre også etter hvert      deres forførende kraft? Fjæra søker blindt tilbake til balansen med en kraft så sterk at klokken gir etter.      Er det også slik i meg? Leif Bøe, Kristiansand

HVA ER VITENSKAPSFILOSOFI?

Det finnes sikkert flere meninger om hva vitenskapsfilosofi er; her følger én måte å se det på. Utgangspunktet må være observerte fenomen, noen vil kalle det fakta. Men her er et lite forbehold. Det vi observerer er avhengig av måten vi observerer på. Virkeligheten presenterer seg altså for oss i samsvar med vår måte å spørre på. Svarene vi får er derfor en slags subjektive fakta. Vitenskapsfilosofiens oppgave er å resonnere seg frem til hva som ligger bak de observerte fenomenene, til mulige forutsetninger og årsaker.

Sammenholdes slike analyser fra andre typer - men beslektede - fenomen, har man eventuelt mulighet for å eliminere noen av de mulige årsakene. På denne måten kan man innsnevre de mulige forklaringene og komme et lite skritt nærmere de faktiske forhold. En systematisk analyse på bred front kan derfor føre frem til tankemodeller som kan forklare alle de observerte fenomen som dannet grunnlag for undersøkelsen.

Det vil tale til fordel for en slik hypotese, hvis den kan forutsi hendelser som ligger utenfor det tidligere erfaringsområdet, eller hvis den kan kaste lys over fenomen som ikke har ligget til grunn for modellen. Men en hypotese kan ikke erklæres som riktig, bare riktig ut fra gitte forutsetninger. Derimot kan den avkreftes. Ett eneste faktisk fenomen som strider mot hypotesen, er tilstrekkelig for å si at hypotesen ikke kan stemme. Det som da ofte skjer er, at hypotesen justeres, slik at den også dekker dette nye fenomenet.

Vitenskapsfilosofien har mye til felles med dannelsen av vitenskapelige teorier. Men den tillater seg en friere lek med tanken. Denne tankens kreative frihet burde kanskje brukes i større grad, både for å frigjøre seg fra fastlåste tankebaner - som dessverre også forekommer i vitenskapelige miljøer - og for å komme frem til sannere og mer omfattende eller helhetlige tankemodeller.