relig.4.3.html

4.3 Islam

Jeg var selv de menneskene som jeg såret, og jeg var selv de menneskene jeg hjalp til å få det godt. Vitnespyrd etter nær-døden-opplevelse

4.31 Opprinnelsen
Islam betyr å underkaste seg Gud. Muhammed, religionens stifter, var en enkel og ulært mann som ifølge tradisjonen ble født år 570 eller 571. Gjennom åpenbaringer fra Gud mottok han over en periode på ca. 10 år - fra han var ca. 40 til han var ca. 50 år - et enkelt budskap som han bragte videre til folket. (Ahmadiyya-bevegelsen sier at denne perioden varte 23 år). Han var en profet, en sendemann fra Gud, som til å begynne med hadde lav status i samfunnet. Etter 10 års innsats under stadige vanskeligheter hadde han ca. 100 troende. Da han prøvde å forkynne i nabobyen, ble han stenjaget. Folk mente at Gud kunne ha funnet en bedre enn han til denne oppgaven. Men da han i år 622 - begynnelsen for Islams tidsregning - reiste til Medina, hadde han fremgang, både som religiøs og politisk leder. Her døde han av malaria i år 632 mens han planla et felttog mot Byzans. Muhammed opprett aldri noe organisert presteskap og innstiftet ingen sakramenter, (83). På grunn av et forbud finnes ingen bilder eller skulpturer av Muhammed i hele den islamske verden.

4.32 Kort omtale
Islam er en religion som griper inn på alle livets områder. Det henger sammen med innholdet i Koranen, Islams hellige skrift. "Her finnes spredte moralske oppfordringer, oppbyggelige fortellinger, bibelsk stoff og jødiske fortellinger, samt rettsregler. Også apokalyptiske beretninger, himmel og helvete...." (fra innledningen til 47). Det er særlig leve- og rettsreglene som gjør at Islam blir en livsstil for tilhengerne. Utviklingen av individet skal skje gjennom å adlyde forskriftene. Løfter om belønning og trusler om straff, særlig i det hinsidige, står sentralt. Islam er strengt monoteistisk: Det finnes bare én Gud, og Koranen angriper de kristnes tro på en treenighet. Det er ikke behov for en frelser. Menneskene frelser seg selv gjennom tro, bønn og rettskaffenhet. Islam gir bare et grovmasket bilde av Guds vesen, av tilværelsen, skapelsen, menneskets vesen og hvordan de hinsidige verdener er.

Islam ser på seg selv som en fortsettelse av kristendommen og jødedommen. Jødenes profeter er også profeter i Islam. Også Jesus er en profet i Islam. I Koranen omtales han både som Jesus og Kristus. Da disse profetenes lære ikke lenger foreligger i sin opprinnelige form, har behovet for en ny profet oppstått. Dette behovet har Gud fylt ved profeten Muhammed og Koranen som idag foreligger i samme form som da den første gang ble til. På denne måten blir Muhammed profeten over profetene.

Islam er idag delt opp i flere hovedretninger, og da særlig i disse tre. Ahmadiyya-bevegelsen ser på Mirza Ghulam Ahmed (1835-1908) fra Qadian i India som oppfyllelsen av deres messiasforventninger, en forventning de mente at også Muhammed hadde. De mener at Jesus overlevde korsfestelsen og at han døde en naturlig død mange år senere i Kashmir, hvor graven hans fremdeles finnes. Krishna, Zoroaster, Buddha med flere betraktes også som profeter i Islam. Antagelig støtter de seg på kapittel 35 vers 22 i Koranen som sier: "Vi har sendt deg med Sannheten, med gledesbudskap og advarsler. Der er intet folk uten at en advarsler var hos dem." Dessuten sier Koranen: 13,39: "Hver tidsepoke har sin skrift. Gud utvisker eller fastholder det Han vil. Hos Ham finnes Skriftens opphav!" Kan det bety at også fremtidige tidsepoker har sine skrifter?

I likhet med Ahmaiyya-bevegelsen ser også Shiamuslimene på Adam, Noah, Moses med videre til og med Jesus og Muhammed som profeter av én og samme religion, nemlig Islam. Koranen inkluderer det opprinnelige innholdet i de tidligere hellige skriftene foruten å komplettere dem. (24,.91). I motsetning til de to nevnte retningene sier Sunnimuslimene at Muhammed gjorde utallige mirakler. Det fremgår ikke av Koranen. Islams viktigste, og obligatoriske, fem såkalte søyler er: Trosbekjennelsen - Bønn - Faste - Almisse - Pilgrimsreiser. Dette har de felles med Ahmadiyya-bevegelsen.

4.33 Kildene
Religionen Islams kilder er Koranen og noen andre, mindre hellige skrifter. Og Koranens kilder? Vi sakser fra (83): "Muhammed som sannsynligvis var en følsom og grublende natur, trakk seg ofte tilbake til ensomheten på fjellet Hira. En natt hadde han et syn hvor engelen Gabriel åpenbarte seg for ham og ropte: "Du skal tale til menneskene om det som blir åpenbart for deg." Muhammed adlød, og da han talte, formet de første setninger i Koranen seg." Han ble først redd. "...men da nye åpenbaringer fulgte, ble han overbevist om at han var kalt til å være Allahs profet, den eneste og sanne Guds profet." Muhammeds syner fortsatte gjennom mer enn ti år. "Iblandt strømmet rytmisk prosa over leppene hans når han mot sin vilje kom i ekstase på gatene eller i nærheten av Kaba."

Koranen skal altså være et åpenbaringsskrift. Hvordan ble tekstene formidlet fra Herren til Muhammed? Som nevnt, skjedde begynnelsen ved formidling av engelen Gabriel. Hans første åpenbaring (i en hule i nærheten av Mekka) med oppdraget til Muhammed finnes i Koranen. Den er gjengitt slik:

I Allahs den barmhjertige Forbarmers navn.
Forkynn i din Herres navn, Han som skapte,
som skapte mennesket av en blodklump!
Forkynn, for din Herre er den mest høysinnede,
Han som har undervist i (bruken av) skriverøret [= skrive-røret?],
underviste mennesket om hva det ikke visste.
Nei, for visst! Mennesket er sannelig hovmodig,
idet det mener å være seg selv nok.
Til din herre fører for visst veien tilbake.
Har du sett han som hindrer en trell når han ber?
Har du sett om han er på den rette veien,
og om han befaler gudsfrykt?
Har du sett om han holder sannheten for løgn
og vender den ryggen? Vet han ikke at Allah ser?
Nei, for visst! Hvis han ikke hører opp,
vil vi sannelig gripe ham i luggen,
en løgnaktig og syndefull lugg.
La ham bare tilkalle sine hjelpesmenn,
så skal vi tilkalle helvetes voktere!
Nei, for visst! Lyd ham ikke, men fall ned og kom nær!

Om dette oppdraget som Muhammed fikk av Gud, sier Koranen blant annet: 17,106: "Med sannhet har Vi sendt den [Koranen] ned, og med Sannhet er den kommet. Deg har Vi sendt som gledesbudbringer og advarer. Koranen har Vi delt opp, slik at du kan fremlese den i ro og mak for folk. Vi har sendt den i mange åpenbaringer."

Men Muhammed synes også å ha fått noe av dette stoffet på annen måte. Kanskje de følgende sitater fra Koranen kan kaste et visst lys over dette? 42,50 sier: "Det er ikke for et menneske at Gud skulle tale til ham, unntatt ved åpenbarings inspirasjon, eller fra bak et slør, eller ved at Han sender et sendebud, som med Hans gode vilje inspirert meddeler det Han vil. ..." Og 8,45: "Dengang viste Gud dem [nemlig fienden] i drømme som få. Hadde Han vist deg dem som mange, ville dere ha mistet motet, ..."

"Det er usikkert om hele Koranen ble nedskrevet mens Muhammed levde. Men kort etter hans død har sannsynligvis en av hans fortrolige latt utarbeide en "tjenestelig" versjon, som ble godkjent av hans tilhengere, og som senere ble "kanonisert" (83,86). "Det er ikke sikkert at Muhammed kunne lese eller skrive, men nesten helt fra begynnelsen skrev hans tilhengere ned alt han sa på "stumper av pergament og lær, stentavler, palmetrevler, kamelskulderblader og ribben, plankestumper og menneskebryst. Kort etter Muhammeds død i år 632 ble disse bruddstykkene samlet og Koranen redigert." (83,87).

En annen kilde (47) sier at Koranen forelå ferdig redigert 20 år etter Muhammeds død, og at den siden har beholdt sin opprinnelige form. Stort sett er boken redigert slik at forkynnelsens avslutning, altså de seneste kapitler, som også er de lengste, kommer først. Og forkynnelsens første utsagn, som er korte, er plassert sist i boken.

Hva Muhammed ellers har sagt er bevart i Hadith ("Tradisjon"), som ikke ansees for å være hellig i samme forstand som Koranen. (83,87). Bortsett fra nærmere angitte sitater, er det Koranen i norsk oversettelse (47) som er kilden for avsnitt 4.3. Eventuelle tilføyelser av forfatteren er satt i [ ].

En troende muslim vil betrakte alt i Koranen som åpenbaring fra Gud. At den er redigert av mennesker, er klart, og at det har satt sitt preg på boken, som virker lite systematisk. Boken (83,86) sier som religionhistorikerens syn: "Boken [dvs. Koranen] inneholder mange legender og tradisjoner som går tilbake til bibelsk eller arabisk-hedensk opprinnelse." Leseren får heller ingen forklaring på hvordan Koranen kan si noe om Koranen når Koranen først forelå 20 år etter Muhammeds død.

Også et annet forhold savner en forklaring. Hvem er til enhver tid fortelleren? Fortelleren er av og til Vi, Jeg (dvs. Gud) som omtaler seg selv som Meg eller Oss. Av og til omtales Gud som Han eller Herren. Og skiftet mellom de forskjellige fortellerne kan komme brått og umotivert som her: 17,88: "Om Vi vil, kan Vi ta bort det Vi har åpenbart deg. Og du finner ingen som i den anledning kan fremme din sak overfor Oss, - unntatt Herrens nåde. Men hans godhet mot deg er stor! Si, 'Om mennesker og dsjinner [se avsnitt 4.34] slo seg sammen for å legge frem noe tilsvarende denne Koran, kunne de aldri lage dens like, selvom de hjalp hverandre'." Og her: 25,50: "Han er det, som sender vindene som budbærere foran Sin godhet. Og Vi sender ned fra oven det reneste vann, for å gi liv til en jord i dvale, og leske med det, kveg og mennesker, som Vi har skapt i hopetall."

Koranen synes å være påvirket av tiden og stedet den oppsto, de arabiske kulturene ved det østlige Midelhav. Den innholder mye formaninger med løfte om belønning (i det hinsidige liv) for den som underkaster seg Guds påbud og profetens ord - og med tilsvarende beskrivelse av hvor ille det i motsatt fall vil gå.

Koranen taler i første rekke til menn, slik det fremgår av følgende tre sitater: I beskrivelser av paradiset heter det bl.a., 55,56: "Der er jomfruer med blyge blikk, som verken menneske eller dsjinn har rørt før dem." I 16,74 står: "Og Gud har gitt dere hustruer fra deres egen krets, og har ved dem gitt dere barn og barnebarn. Han har gitt dere gode gaver! ... " Og: 23,1-9: "De troende går det godt, som er ydmyke i sine bønner, og som vender seg bort fra tomt prat, som betaler det rituelle bidrag, som holder sitt kjønnsliv i tømme, unntatt når det gjelder hustruer og slavinner, for da kan de ikke lastes, - men de som begjærer noe ut over dette går over grensen, som passer betrodd gods og sine forpliktelser, og som overholder sine bønner."

Koranen gjenspeiler også vanskelighetene med å få aksept for disse nye tankene i de eksisterende samfunn, hvor Herren beklager seg over menneskenes avgudsdyrkelse og vantro. Boken inneholder mange gjentagelser. Det kommer antagelig av at mange av tekstene oppsto gjennom inspirerte taler til stadig nye forsamlinger, taler som ble skrevet ned av andre.

"Vi har snudd og vendt på det for folk, med alskens sammenligninger i denne Koran. Men folk avviser alt, unntatt vantro, - og sier, vi kan aldri tro på den før du lar en kilde velle frem av Jorden for oss, eller du får en have med palmer og druer, og lar bekker sprudle mellom dem i overflod, eller du lar himmelen falle ned over oss i småstykker ...." osv. Koranen vitner her om Koranen. Og det gjør den på en rekke steder. I sitatene ovenfor og i det følgende er Herren, Vi, Oss osv. skrevet med store bokstaver. De store bokstavene stammer fra oversetteren av Koranen fra arabisk til norsk, da arabisk ikke skiller mellom store og små bokstaver. De kildene som er brukt i denne boken er (24), (47) og (83).
Den opprinnelige, håndskrevne Koranen skal ligge i Istambul. Men det hevdes at ingen får se den. Derved er det heller ikke mulig å sammenligne originalen med den trykte utgaven som foreligger nå.

4.34 Begrep
Dsjinner må være navnet på en folkegruppe. Ibliis, den senere satan, hørte til dsjin-nene, som ikke var vanlige mennesker, fordi Koranen bruker uttrykket mennesker og dsjinner, eller folk og dsjinner, som opptrådte i flokk. Likevel må det være en type mennesker, som ikke er nærmere forklart i Koranen. Koranen inneholder ellers ingen vanskelige begrep som krever nærmere omtale.

4.35 Kjernespørsmålene

Hvordan er virkeligheten?
Koranen sier lite om universet og menneskets vesen (psykologi). Det finnes en Gud og et hinsides. Om Gud og Guds evner sier Koranen en god del. Men Koranen gir ellers forholdsvis få opplysninger om den andre siden. Følgende sitater gjengir stort sett det Koranen har å si om hvordan Gud og "den andre siden" er:

Om Gud og skaperverket
112: "Si, 'Han er Gud, Én. Gud den éne Omsorgskilde. Ikke har Han avlet noen, ei heller er Han selv blitt avlet. Ingen er Hans like'." 16,42: "Når Vi ønsker en ting, er Vårt ord til den ganske enkelt 'Bli'! Og den blir." 57,2: "Ham tilhører herredømmet over himmel og jord! Han gir liv og død, - Han evner alle ting. Han er den Første og den Siste, den Åpenbare og den Skjulte, - Han kjenner alle ting. Han er det som skapte himmel og jord på seks dager. Så tok Han plass på tronen. Han vet hva som går ned i jorden, og hva som kommer opp av den, - hva som kommer ned fra himmelen, og hva som går opp dit. Han er med dere, hvor dere enn er. Gud ser hva dere gjør. Ham tilhører herredømmet over himmel og jord! Fremfor Gud bringes alle ting. Han lar natten bli til dag, og lar dagen bli til natt. Han kjenner vel til det som bor i hjertene."

7,52: "Gud er deres Herre! Han som skapte himmel og jord på seks dager. Så tok Han plass på tronen. Han breder natten over dagen, - den følger beredvillig. Og sol, måne og stjerner, underdanige ved hans bud. Skapelsen og makten tilhører Ham! Velsignelsesrik er Gud, all verdens Herre." 41,11: "Og Han gjorde dem ferdig som syv himler på to dager, og Han inngav hver himmel dens oppgave. Vi prydet den nederste himmel med lysbluss, - også til vern. Dette er anmodningen til den Mektige, - som vet." 65,12: "Gud er det som skapte syv himler, og jorden likeledes! Ordet stiger ned mellom dem, - at dere må vite, at Gud evner alt, og at Gud omfatter alle ting i visdom!" 67,3: "Han er det som skapte syv himler lagvis. Du ser ikke i den Barmhjertiges skapning noen mangler. Blunk med øynene, - ser du noen revner?"

55,13: "Han skapte mennesket av leire, som pottemakerens, og Han har skapt dsjinnene av klar ild, ..." Og: 15,26: "Vi skapte mennesket av fuktig leire. Dsjinnene hadde Vi tidligere skapt av flammende ild." 4,1: "Dere mennesker, frykt Herren, Ham som har skapt dere av et enkelt individ. Av dette skapte Han dets make. Fra disse to har han spredt utover menn og kvinner i hopetall." 40,59: "Sandelig, skapelsen av himmel og jord er større verk enn skapelsen av menneskene. Men folk flest vet det ikke."

Den "andre siden"
39,75: "Og du vil se englene kretsende om tronen, idet de vil synge Herrens pris. ..." 15,28-40: "Engang sa Herren til englene, 'Jeg vil skape mennesket av fuktig leire! Når Jeg har formet ham ferdig og innblåst Min ånd i ham, så fall til fote for ham'. Og englene falt ham til fote. Unntatt Ibliis [Satan]. Han nektet å falle til fote sammen med de andre. Gud sa, 'Hva er det med deg Ibliis, at du ikke faller ned som de andre?' Han svarte, 'Jeg vil ikke falle et menneske til fote, som du har skapt av fuktig leire'. Gud sa, 'Ut med deg herfra! Du er forkastet! Forbannelsen skal hvile over deg til Dommens dag!' Han svarte, 'Herre, gi meg frist til den Dag de oppvekkes!' Gud sa, 'Du får frist til en viss tids Dag'. Han svarte, 'Herre, fordi Du har latt meg komme galt avsted, så vil jeg la alt fremtre prydelig for dem på jorden, og jeg skal sannelig føre dem galt avsted alle sammen, - unntatt de av dem som er Dine oppriktige tjenere'." Etter dette syndefallet fantes også et helvete i det hinsidige.

På den annen side finnes også en frister: 114,1: "Jeg søker tilflukt hos menneskenes Herre, menneskenes Konge, menneskenes Gud, mot ondt fra den smygende frister, som hvisker i menneskenes hjerter, - av dsjinner eller mennesker." Her brukes ordet djinner om onde ånder.

Relasjoner mellom Jorden og det hinsidige
40,42: "Mitt folk, dette jordelivet er bare en kort nytelse, men i det kommende liv er et varig hjem." 4,32: "Gud ønsker å vise dere miskunn, men de som følger sine lyster, ønsker at dere kommer i fristelse og stort fall. Gud ønsker å lette tingene for dere, for mennesket ble skapt svakt."

Koranen sier en del om hvordan jordelivet påvirker den enkeltes liv når de kommer til den andre siden. Men den nevner også en påvirkning fra det hinsidige på livet på Jorden. Koranen sier ikke direkte noe om preeksistens, men det at Gud sendte forskjellige profeter, kan kanskje oppfattes i den retning? En viss form for skjebnetro kan leses ut av Koranen. Hvem blir ifølge Koranen anerkjent som "troende", og hvordan er samspillet mellom Gud og de troende?

49,15: "Troende er kun de, som tror på Gud og Hans sendebud, og så ikke tviler, men satser liv og eiendom for Guds sak. Disse er de oppriktige." 2,172: "Fromheten består ikke i at dere vender ansiktene [i bønn] mot øst eller vest. Sann fromhet er: Å tro på Gud og på Dommens dag, på englene, Skriften og profetene, å gi bort av det man har, om det enn er kjært, til slektninger, faderløse og fattige, veifarende og tiggere, og til frikjøping av slaver, å forrette bønnen, å utrede det rituelle bidrag, å overholde inngåtte avtaler, å være tålmodig i ulykke og nød og i trengselens tid. Disse gjør troen sann. Disse er de sanne gudfryktige."

23,64: "Vi pålegger ingen mer enn han evner! Vi har en regnskapsførsel som sier sannheten, og det gjøres ingen urett!" Koranen ser ut til å omtale to bøker, en bok som inneholder alt og en regnskapsbok: 50,4: "Vi vet hva jorden tar av dem. Hos Oss er en Bok som inneholder alt!" 78,27: "De så ikke frem til en avregning, og fornektet trossig Vårt ord. Alt har Vi opptegnet i en regnskapsbok."

15,4: "Vi har aldri utslettet en by uten at den hadde sin skrevne bestemmelse. Og intet folk kan foregripe sin frist, eller utsette den." 47,8: "Dere troende, om dere hjelper Gud, hjelper Han dere og gir dere fotfeste." 42,3: "Det er som om himmelen spaltes over dem, når englene lovsynger sin Herre og ber om tilgivelse for dem på jorden. Gud er visselig tilgivende og nåderik." 53,26: "Hvor mange engler er det ikke i himmelen hvis forbønn ikke hjelper? Medmindre Gud har gitt sitt samtykke, - for den Han vil og som finner Hans behag." 13,12: "Enhver har et følge, [engler] foran seg og bak seg, som passer på ham på Guds bud. Gud forandrer ikke et folks vilkår, før de forandrer seg selv!"
39,43: "Gud tar til Seg sjelene ved deres død, - og også den som ikke er død, i dens søvn. ..." 56,82: "Når den dødende har sjelen oppe i halsen, mens dere står og ser på, - men Vi er ham nærmere enn dere, uten at dere ser det-, ..."

Som nevnt, er Koranen meget opptatt av konsekvensene av god og dårlig livsførsel ved livets slutt. 11,103: "Vi har ikke gjort noen urett, men deres egen urett har slått tilbake på dem selv. Deres guder som de påkalte utenom Gud kunne intet gjøre for dem, da Herrens beslutning ble iverksatt, - men øket bare ødeleggelsen for dem." Det hersker altså lovmessigheter her som utøver rettferdighet.

52,21: "De som tror, og hvis efterkommere fulgte dem i troen, dem vil Vi føre sammen med deres efterkommere, og Vi forminsker ikke deres innsats det ringeste. ... Og Vi forsørger dem rikelig med frukt og kjøtt, slik de ønsker, ..." 9,73: "Gud har lovet de troende, menn og kvinner, paradisets haver, hvor bekker sildrer, og der skal de være og bli, - herlige boliger i Edens haver. Og Guds velbehag, større enn alt. Dette er den store seier!" 3,163: "Anse ikke dem som ble drept for Guds sak som døde. Nei, de er levende hos Herren og mottar Hans gaver ..."

17,74: "Men den som er blind i denne verden er også blind i den neste, - og ennu mer på villstrå." 64,7: "De som er vantro påstår at de aldri skal gjenoppvekkes. Si 'Jo, så sannelig, - ved Herren! Dere skal gjenoppvekkes! Og så vil dere bli fortalt hva dere bedrev. Dette er lett for Gud.'"

Det er ofte tale om oppstandelse og dom i Koranen. Det ser ut til at oppstandelse og dommens dag hører nøye sammen. 35,10: "Gud er det, som sender vindene som bringer opp skyer. Så driver Vi dem til det døde land, og gir derved jorden liv, efter dens dvale. Slik er oppstandelsen! 30,24: "Blant Hans tegn er at himmel og jord består på Hans bud. I sin tid, når Hans røst kaller dere ut av jorden, - se, dere vil komme frem." 75,5-13: "Mennesket vil fortsette et syndefullt liv, og han spør, 'Når kommer så Oppstandelsens dag?' Når synet blendes, og månen formørkes, når sol og måne blir ett, - denne Dag vil mennesket si, 'Hvor finnes tilflukt?' Nei! Der finnes intet fristed. På denne dag blir oppholdsstedet hos Herren! På denne dag får mennesket vite hva han har utrettet, og hva han har forsømt."

51,10-14: "Død over alle løgnmakere, som i sin forvirring tar seg blindt til rette, og spør, 'Når inntreffer Dommens dag?' Jo, den Dag de prøves over Ilden, 'Smak deres prøvelse! Dette er det dere ville påskynde!' De gudfryktige skal være i paradisets haver blant kilder, og mottar det Herren gir dem, - de handlet vel før dette, brukte lite av natten til søvn, og bad ved morgengry om tilgivelse, og tiggere og utstøtte hadde del i det de eide." 66,6: "Dere som tror, pass dere selv og deres familier for Ilden, hvis brensel er mennesker og stener! Strenge og hårde engler forestår den, [engler] som ikke er ulydige mot Gud i det Han befaler dem, og gjør det de er pålagt." Englene er altså ikke ulydige mot Gud selv om de forestår streng og hård behandling. De gjør bare det de er pålagt.
58,11 "Hemmelig råd er Satans verk, for å gjøre de troende bedrøvet, men han kan ikke skade dem det ringeste uten Guds tillatelse. På Gud skal de troende forlate seg!"

Om forholdet mellom Gud og skapning
3,139: "Intet menneske dør uten at Gud så vil, og når tiden kommer. Den som ønsker seg jordelivets belønning, ham gir Vi av den. Den som ønsker seg det kommende livs belønning, ham gir Vi av den. Vi belønner de takknemlige."
53,33: "For dem som unngår grov synd og umoral, unntatt mindre feiltrinn, se, - Gud er raus med tilgivelse. Han kjenner dere godt, da Han laget dere av jord, og da dere var fostre i mors liv. ..."
24,21: "Dere som tror, følg ikke i Satans fotspor. For den som følger i Satans fotspor, - se, han oppfordrer til skjendighet og urett. Hadde det ikke vært for Guds godhet mot dere, og Hans nåde, så ville ikke en eneste en av dere noen gang blitt ren. Men Gud renser den Han vil. Gud hører, - vet."

Bortsett fra paranormale fenomen knyttet til Koranens åpenbaringer, forteller Koranen lite om paranormale fenomen.

Mål og middel på Jorden
Målet for den enkeltes liv
Vi har hørt noe om hvordan skapelsen fant sted, og hvordan ondskapen kom inn i tilværelsen. I de tidligere sitatene har vi også fått et inntrykk av frelsen, og hvordan den oppnås. Her følger noen sitater som mer spesifikt belyser frelsen som målet for den enkelte.

2,59: "Men, de troende, og jøder, kristne og sabéere, alle som tror på Gud og på Dommens dag, og som gjør det som er rett, de har lønn i vente hos sin Herre. Over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg." 16,33: "I Edens haver går de inn, hvor bekker sildrer. Her får de alt de ønsker. Slik lønner Gud de gudfryktige, dem som englene henter som gode mennesker, - idet de sier, 'Fred være med dere! Tred inn i paradiset for det dere utrettet'." Frelsen gjelder altså også jøder, kristne og sabéere.
89,27-30: "Du sjel, som har ro og harmoni, vend tilbake til din Herre tilfreds og godtatt: Gå inn blant mine tjenere! Gå inn i mitt paradis!" Kommentar: Her er det ikke hva man har gjort, men hva man er, som er vesentlig. I andre sammenhenger blir det lagt stor vekt på hva man har gjort. Dessuten står det "vend tilbake". Det må vel bety at man har vært der før?

Utdrag av læren
Skal mennesket komme til paradiset, må det, ifølge Koranen, tro, be, adlyde, hjelpe andre og følge visse leveregler, slik det fremgår av følgende sitater. Dessuten er minst én pilgrimsreise til Mekka nødvendig:
64,16: "Vis gudsfrykt så langt dere kan, og hør og adlyd, og gi gode gaver til deres egen fordel! De som bevares mot sin egen gjerrighet - disse vil det gå godt!" 41,34: "En god og en ond gjerning er ikke like. Vis [det onde] tilbake med det som bedre er, - og se, den du lever i fiendskap med blir som din venn!"

Koranen sier ikke så mye om å be, men legger vekt på tilbedelse og lydighet. Likevel finner vi bl.a. dette: 40,62: "Herren sier, 'Be til Meg, og Jeg vil bønnhøre dere. De som er for stolte til å tjene meg, vil gå inn i helvete i ydmykelse'." 11,116: "Forrett bønnen ved dagens ytterpunkter og i de nære nattetimer. De gode gjerninger fordriver de onde. Det er en påminnelse for dem som viser omtanke."

Man skal også vise takknemlighet for de dagligdagse ting: 36,63-73: "Har dere tenkt over jorden dere dyrker? Er det dere som står bak utsæden, eller er det Vi som sår? ... Har dere tenkt over vannet som dere drikker? Er det dere som sender det ned fra skyene? Eller er det Vi som sender det? Har dere tenkt over ilden, som dere tenner? Har dere frembragt dens brensel? Eller Vi? Det er Vi som har gjort dette, som en påminnelse, og til nytte for dem som er i ørkenen. Så pris din store Herres navn."

Leveregler
Religionen omfatter mange leveregler. Etterlevelsen av disse er av stor betydning for fremtiden. 5,8: "Dere som tror, når dere stiller opp til bønn, vask ansiktet og hendene opp til albuen. Tørk over hodet, og vask føttene opp til anklene."

5,4: "Forbudt [som føde] for dere er det selvdøde, blod, svinekjøtt, alt som er helliget en annen enn Gud, det som er kvalt, eller drept ved slag eller fall eller er stanget ihjel, eller som er angrepet av rovdyr medmindre dere har nådd å slakte det rituelt, samt det som er slaktet ved en hedensk offersten. Likeledes [er det forbudt] å utforske skjebnen ved spådomspiler. Dette er synd." 5.92: "Dere som tror, alkohol, hasard, offerstener og spådomspiler er en gru og et Satans verk. Unngå det, - at det må gå deg godt!"

Å hjelpe andre spiller en stor rolle. 4,40: "Tjen Gud, og sett intet ved Hans side. Vis godhet mot foreldre, nærbeslektede, foreldreløse og fattige, mot naboer av klanen, og naboer utenfor, vennen ved deres side, den veifarende, og de slaver dere rår over. Gud liker ikke innbilske skrythalser." 2,280: "Hvis noen er i vanskeligheter, så gi henstand, inntil forholdene blir bedre. Men å eftergi som gave er det beste for dere, om dere bare visste." 17,24: "Herren har bestemt at dere skal tjene Ham alene. Mot foreldre skal dere vise godhet. Om en av dem, eller begge, når høy alder hos deg, så si ikke 'Uff', og vær ikke brysk mot dem, men tal respektfullt til dem."

90,12-17: "Vet du da hva den trange vei er? Det er å skaffe en slave frihet, og på hungerens dag å gi mat til en foreldreløs slektning, eller til en fattig stakkar, - og så være av dem som tror, og som anbefaler hverandre standhaftighet, og råder hverandre til medfølelse."

Samfunnsregler
2,220: "Gift dere ikke med hedningekvinner, før de har antatt troen. En troende slavepike er bedre enn en avgudsdyrkende kvinne, selv om hun tiltaler dere. Gift ikke bort [deres kvinner] til hedninger, før de har antatt troen. En troende slave er bedre enn en avgudsdyrkende mann, selvom han tiltaler dere."
Familierettslige og strafferettslige spørsmål blir også regulert, slik disse eksemplene viser: 2,176: "Det er foreskrevet dere, at når en av dere ligger for døden og efterlater seg verdier, å bestemme testamentarisk til fordel for foreldre og nære slektninger på tilbørlig måte. Dette er en plikt for den gudfryktige."

5,37: "Deres lønn, som bekjemper Gud og Hans sendebud og farter omkring og stifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes, at hender og føtter avhugges kryssvis, eller at de forvises fra landet. ..... Dette, medmindre de angrer seg før dere har dem i deres makt."
24,1-2: "Dette er et avsnitt som Vi har åpenbart og gjort bindende. Vi har i det åpenbart klare Ord, - at dere må komme til eftertanke. Horkvinnen og horkarlen, gi hver av dem hundre piskeslag. La ingen medlidenhet for dem gripe dere når det gjelder Guds religion, - om dere tror på Gud og Dommens dag. Og la en gruppe troende overvære deres avstraffelse."

Mål og hensikt i en større sammenheng
11,123: "Guds er himmelens og jordens mysterium. Til Ham føres alt tilbake. Tjen Ham, og forlat deg på Ham! Herren er ikke likegyldig med det dere gjør."
Kan dette bety at mennesket tidligere har vært i paradiset. Da utgjorde hele menneskeheten ett trossamfunn. 10,20: "Menneskeheten utgjorde engang ett [tros]samfunn. Så ble de uenige. Hadde der ikke foreligget et Ord fra Herren, så ville deres uenighet vært opp- og avgjort." Så oppsto en form for syndefall, hvor noen falt fra og menneskeheten ble splittet. Likevel skal alt tilbakeføres til Herren?

4.36 Kommentar
Koranen sier at Koranens Gud også er jødenes og de kristnes gud. Slik bekreftes på en måte jødedommen og kristendommen, men med visse forbehold. 57,26-27: "Og Vi sendte Noa og Abraham, og la profetkallet blant deres efterkommere, og Skriften. Noen av dem har funnet rett vei, men mange er syndefulle. Og vi lot følge i deres fotspor Våre sendebud. Således sendte Vi Jesus, Marias sønn, og gav dem Evange-liet, og la i deres hjerter, som følger ham, mildhet og medfølelse. Munkevesenet fant de på, - Vi foreskrev dem det ikke-, kun for å søke Guds velbehag. Men de overholdt det ikke på rett måte...."
3,42: "Og hun [Maria] sa, 'Herre, hvordan skal jeg kunne få en sønn, når ingen mann har rørt meg?' Sa Gud, 'Det blir så, Gud skaper det Han vil. Når Han bestemmer en ting, sier Han bare 'Bli' og den er'."
4,155-56: "... og fordi de hevder, 'Se, vi har drept Messias, Jesus, Marias sønn, Guds sendebud!' Men de drepte ham ikke og de korsfestet ham ikke, men det fortonet seg slik for dem. De som er uenige om ham, er i tvil med hensyn til dette. De har ingen kunnskap om det, men følger formodninger. De har ikke drept ham med sikkerhet. Tvert imot, Gud har tatt ham til seg."

4,169: "Dere som har mottatt Skriften, overdriv ikke i deres religion. Si ikke om Gud annet enn det som er sant! Messias, Jesus, Marias sønn, var bare et Guds sendebud, og Hans Ord, som Han inngav Maria, - en Ånd fra Ham! Tro på Gud og Hans sendebud, og si ikke, '[Gud er] tre'. La det være til deres eget beste! Gud er én Gud! Ære være Ham, - at Han skulle ha en sønn! Ham tilhører alt i himmel og på jord! Gud er tilstrekkelig som beskytter!"

Dette og de følgende sitater henger åpenbart sammen med Koranens strengt monotéistiske syn. 5,19: "De er vantro som sier, 'Gud er Kristus, Marias sønn'. Si, 'Hvem kan vel utrette det ringeste mot Gud, om Han ønsket å tilintetgjøre Kristus, Marias sønn, hans mor, og alle som er på jorden?'" 5,76: "Vantro er de som sier, 'Gud, det er Kristus, Marias sønn!' Men Kristus sa, 'Dere Israels barn, tilbe Gud, min Herre og deres Herre'. Sandelig, for dem som gir noen plass ved Guds side, har Gud stengt paradiset, og deres herberge er ilden! For illgjerningsmenn er der ingen hjelpere." Og 5,79: "Kristus, Marias sønn, var bare et sendebud! Sendebud var vandret bort før ham. Hans mor var en rettferdig kvinne." 9,30: "Jødene sier, 'Ezra er Guds sønn', og de kristne sier, 'Messias er Guds sønn'. Dette er faktisk det de sier, og de tar efter det som vantro før dem hevdet. Måtte Gud ta dem fatt! Hvor de er forvridd!"

En omtale av visse jøder og kristne finnes også i Koranen: 4,48: "Blant jødene er slike som forvrir ordene og tar dem ut av sin sammenheng, idet de sier, 'Vi har hørt, men vi hører ikke', og 'Hør, uten at det er deg gitt å høre', og 'Ta oss i varetekt'. Alt dette ved å forvri sproget, og for å gi religionen et stikk." 4,158: "Og på grunn av jødenes urettferdighet har Vi forbudt dem goder, som [tidligere] var dem tillatt, fordi de legger hindringer på Guds vei for mange, fordi de driver åger, - som vitterlig ble
dem forbudt, og tilegner seg folks eiendom på uhederlig måte. Vi har beredt de vantro blant dem en smertelig straff."

Koranen inneholder også versjoner av fortellinger i det gamle (og det nye) testamente. 2,44: "Israels barn, kom ihu den nåde som Jeg har vist dere, og at Jeg valgte dere fremfor all verden!" 2,81: "Vi gav i sin tid Moses Skriften, og Vi sendte sendebud efter ham. Jesus, Marias sønn, gav Vi klare bevis, og Vi støttet ham med den Hellige Ånd. Er det ikke slik at hver gang et sendebud kommer til dere med noe dere ikke liker, så opptrer dere hovmodig, beskylder noen av dem for løgn, og dreper andre?"

3,78: "Si, 'Vi tror på Gud, på det som er åpenbart for oss, for Abraham, Ismael, Isak, Jakob og stammene, og som på det som ble gitt Moses, Jesus og profetene fra Herren. Vi gjør ingen forskjell på noen av dem! Og til Ham har vi hengitt oss.' " 5,17: "Vi sluttet også en pakt med dem som sier, 'Vi er kristne'. Men de har glemt en del av sin formaning. Og så har vi fremkalt fiendskap og hat blant dem til Oppstandelsens dag. Gud vil fortelle dem hva de har stelt istand." 5,21: "Jødene og de kristne sier, 'Vi er Guds barn som Han elsker', Si, 'Hvorfor straffer Han dere da for deres synder? Nei, dere er bare alminnelige mennesker som Han har skapt'."

I avslutningen av flere beretninger fra det gamle testamentet - som foreligger i flere versjoner - står det. 12,111: "I beretningene om dem er visselig noe å lære for dem som har hjertets forstand. Dette er ingen oppdiktet historie, men en stadfelstelse av det som foreligger fra før, og en utlegning av det hele, - som ledelse og nådesbevisning for folk som tror."

4.4 Jødedommen

Det som skjedde meg, er det merkeligste jeg har opplevd. Det har fått meg til å innse at det er et liv etter døden. Vitnespyrd etter nær-døden-opplevelse.

4.41 Opprinnelsen
De fleste jøder synes å knytte opprinnelsen av jødedommen til en spesiell hendelse på Sinai-fjellet, hvor Moses en gang i det 13. århundre f.Kr. mottok de ti bud direkte fra Gud og - slik mange jøder mener - også de fem Mosebøkene i det gamle testamentet. Selv om patriarkene Abraham, Isak og Jakob mange hundre år tidligere hadde erkjent Gud, ble det nå klart for menneskene, som var på vandring i ørkenen under Moses' ledelse, at Gud - eller Jahve, som de kalte han - var den ene, sanne Gud og at de var et folk som Gud ville noe med.

4.42 Kort omtale
Jødedommen er ingen "vanlig" religion, og det på flere måter. For det første kan den ikke tilbakeføres til én "religionsstifter", men snarere til en stor både politisk og religiøs leder, nemlig Moses og dessuten en rekke profeter gjennom mer enn 500 år. For det annet er religionen sterkt (men ikke helt entydig) knyttet opp til et folk, dets historie og gener. (Idag gjelder at den som er født av en jødisk kvinne, er jøde. Men man kan også konvertere til jødedommen, selv om misjonering er forbudt.) Dessuten griper religionen svært sterkt inn i dagliglivets hverdag og fest, og er på den måten også orientert mot de små og større jordiske ting. Slik er det idag, og slik var det for over 2'500 år siden. Det kan dreie seg om riktig tilberedning av mat, om å gi almisser eller om å erstatte skader med videre. "Jødedommen kjenner [idag] ingen kirke som på overnaturlig måte er innstiftet som frelsende institusjon." (83,120). Hver menighet er selvstendig i utformingen av sitt religiøse liv.

Jødene tror på den ene, usynlige, personlige Gud. "Du skal ikke ha fremmede guder for meg." Ethvert menneske er skapt i Guds bilde. Alle er like mye verdt, født uten synd og med en guddommelig gnist i seg, med en fri vilje som gjør det mulig å gjøre både godt og ondt. Menneskene er kallet til å arbeide for fred og rettferdighet med henblikk på opprettelsen av Guds rike. Det er ikke kommet ennå. Men jødene har en forventning om at Messias skal komme og opprette fredsriket - Guds rike på Jorden, (Jes. 11,6-9).

En kortversjon av jødenes opprinnelige historie finner vi i (Jer.32.21): "Du førte ditt folk Israel, ut av Egypt med tegn og under, med sterk hånd og utstrakt arm, med store, gruvekkende gjerninger. Du gav dem dette landet som du med ed hadde lovet deres fedre, et land som flyter av melk og honning. De kom og tok landet i eie. Men de ville ikke høre på deg og levde ikke etter din lov. De gjorde ikke noe av alt det du hadde gitt dem påbud om å gjøre. Derfor lot du all denne ulykken ramme dem." Jødenes tro innbefatter troen på en rekke paranormale hendelser som har spilt en stor rolle i løpet av deres historie.
Jødene er idag delt opp i en rekke trosretninger. Hovedskillet gjelder hvor strengt de forskjellige leveregler skal praktiseres.

4.43 Kildene
Religionens hovedkilde er identisk med det Gamle Testamentet (GT). Det finnes en tredeling av GT som også er en kvalitativ oppdeling: Toraen, profetene og visdomsskriftene. Toraen eller veiledning (også kalt "Den skriftlige lære" eller loven) består av de fem Mosebøkene. Foruten de 10 bud, inneholder Toraen 613 religiøse forpliktelser - 248 påbud og 365 forbud. Men det fortellende stoffet er like dominerende. Profetene omfatter de historiske bøkene fra og med Josua til og med Esther og dessuten de profetiske bøker. Visdomsskriftene omfatter de poetiske bøkene.

Den andre store kilden er Talmud. Kjernen i Talmud er "Den mundtlige lære" eller Mischna'en som tolker og kommenterer Toraen. Den ble avsluttet som skriftlig dokument omkring år 200 av rabbiner Jehuda ha-Nassi. Dette skjedde på tross av forbudet mot å nedtegne Den mundtlige lære. Da Mischna'en lot mange spørsmål stå ubesvart, fortsatte lovnormeringsprosessen i flere hundre år. Disse lovene, som også foreligger i skriftlig form, ble avsluttet ca. år 500. (Andre kilder sier at det først skjedde i det 13. århundre.) De nye lovene og kommentarene kalles Gemara. Summen av Mischna'en og Gemara omfatter 12 tykke bind, og bokens navn er altså Talmud. Hensikten med Gemara var bl.a. å oppdatere de strenge levereglene etter hvert som samfunn, omgivelser og teknologi utviklet seg. Denne prosessen pågår fremdeles.

Jødefolkets historie gjenspeiles på mange måter i levereglene som finnes i Talmud. Ellers inneholder Talmud tanker om alle mulige livsspørsmål, slik som lov, lære, skriftfortolkning, historiefortelling og anekdoter i nokså usystematisk blanding. Også Den mundtlige lære skal - ifølge tradisjonen - være gitt Moses av Gud på fjellet Sinai.

Tidligere utgaver av GT omfattet også flere såkalte apokryfe skrifter, dvs. skrifter uten guddommelig opprinnelse. Fremdeles kan man finne gamle bibler som inneholder slike apokryfer til GT. Jødenes og katolikkenes apokryfe skrifter er de samme. Luther sa om disse skriftene at det var bøker som ikke var likeverdig Den Hellige Skrift, men som likevel var nyttige og gode å lese.

Omfanget til det hebraiske GT ble først offisielt fastlagt ca. år 100 e.Kr. Men den var i realiteten stort sett fastlagt ved slutten av det 2. århundre f.Kr. På dette tidspunkt var Septuaginta - en oversettelse til gresk - allerede fullført. Inntil langt inn i vårt århundre måtte man støtte seg til hebraiske håndskrifter fra det 9. til 11. århundre e.Kr. Men i 1947 fant man mange tekster som var over 1000 år eldre enn de man hadde hatt tidligere. Det dreier seg om avskrifter fra GT på hebraisk, gresk eller arameisk.
GT fra den bibelen som kalles Septuaginta, oppsto i det tredje århundre f.Kr. Dessuten fantes oversettelser på arameisk, syrisk og andre språk. Bibelvarianten kalt "Vulgata" betraktes av romerkirken som den autentiske bibeloversettelsen. Den er en oversettelse til latin av det hebraiske GT i kombinasjon med reviderte utgaver av de oversettelser av det Nye Testamentet (NT) som til da forelå. Luthers bibeloversettelse bygger på den greske Septuaginta, men også på hebraiske kilder.

Kildenes kilder
Hvor kommer så kildene fra? Hvordan Talmud har oppstått, er nevnt ovenfor. Når det gjelder skriftene i GT har de stort sett følgende kilder som er knyttet til de forskjellige typer innhold. Vi har historieskrivningen som ble utført av skrivere. Riksskriver var et embete i Israel allerede tidlig: (2.Krøn.34.15); "Da tok Hilkia til orde og sa til [riks-]skriveren Sjafan: 'Jeg har funnet lovboken i Herrens tempel!'"

Sentralt står også Herrens åpenbaringer gjennom profetene. GT's profeter med spesielle kanaler til Gud spilte en stor politisk og religiøs rolle for jødene i mange hundre år. Hva skal til for å få Herrens ord ned på papiret eller bokrullene? Hvordan mottok profetene Herrens ord? Bortsett fra steintavlene med de ti bud, var budskapet mundtlig, enten som diktat eller til skriftlig nedtegning etter hukommelsen. (Esek.3.23): "Jeg sto opp og gikk ut på sletten. Og se, der sto Herrens herlighet slik jeg så den ved Kebar-elven. Jeg kastet meg ned med ansiktet mot jorden. Men da kom det ånd i meg og den reiste meg opp på føttene. Og Herren talte med meg og sa til meg.: ..."

(Jer.36.1) i (28): "I det fjerde året Jojakim.... var konge i Juda, kom dette ordet til Jeremia fra Herren: Ta en bokrull og skriv i den alle de ord jeg har talt til deg mot Jerusalem, mot Juda og mot alle de andre folkeslagene, fra [første gang] jeg talte til deg, siden Josjia's dager og frem til idag." Og etter at denne bokrullen var blitt brent, hendte dette: (Jer.36.32): "Så tok Jeremia en ny bokrull og ga den til skriveren Baruk, Nerias sønn. Jeremia dikterte, og Baruk skrev ned i den alt det som hadde stått i den rullen Juda-kongen Jojakim brente opp, og dessuten mange lignende ord i tillegg til dem." Også Jeremia kapittel 32 sier en del om dette. Forskerne kan likevel ikke si med sikkerhet at Jeremias skrifter stammer fra Jeremia. Det finnes også to ulike versjoner. Profetene forkynte mundtlig, og det de sa, kan ha blitt overlevert i flere generasjoner før det ble nedtegnet. Man antar at Esekiel var med ved nedtegningen av hans profetiske skrift.

Det er også noen som har redigert tekstene i GT. (2.Krøn.20.34): "Det som ellers er å fortelle om Josjafat fra først til sist, det er skrevet opp i et skrift av Jehu, Hananis sønn, som er tatt inn i boken om Israels konger." Det må i flere tilfeller ha gått en viss tid mellom hendelsen og nedtegningen av hendelsen for det foreligger også en kommentar vedrørende konsekvensen av hendelsen: Det er f.eks. tilfelle i (1.Mos.32.32). Så dette er rimeligvis skrevet i flere omganger. Tilsvarende kan sies om (4.Mos.20.13) og (5.Mos.34.6) og (5.Mos.1.1-). Og (5.Mos.31.21) sier at Moses selv har skrevet noe av det som står i GT.

Men alt gikk ikke alltid riktig for seg. (Jer.8.8): "Hvordan har dere lov å si 'Vi er vise, vi har jo Herrens lov hos oss?' Ja, sannelig, til løgn gjør jo de skriftlærde den [loven] med sin løgngriffel." Her sier altså GT om seg selv at noe er forfalsket! Det er også verdt å legge merke til at (28) sier at de skriftlærde har forfalsket, mens (21) sier det er skriverne.

Etter Jerusalems fall i år 70 f.Kr. da også tempelet deres ble ødelagt, fantes ingen konger mer som kunne advares og rettledes av profeter. Toraen og dens lærere, rabbinerne, kom i stedet for profetene.

Senere er nye viktige skrifter kommet til. Størst betydning ser Moses ben Maimon (Maimonides) å ha hatt. Han levde i Spania fra 1135-1204. Han var filosof og lærer. Hans tretten trossetninger "er det mest berømte forsøk på å dogmatisere den jødiske læres innhold." (83,130). Det dreier seg altså her ikke om en tilføyelse til GT, men om å tolke en slags kvintessens ut av det.

De tretten trossetningene er: Skaperen har skapt alle skapninger og styrer og leder dem - Skaperen var, er og vil alltid bli én, vår Gud. Ingen er Hans like. - Skaperen er ikke et legeme, at intet legeme hefter ved ham. - Skaperen er den første og vil være den siste. - Skaperen alene fortjener tilbedelse. - Alle profetenes ord er sanne - Vår lærer Moses' profetier er sanne, og han er mester over alle profeter før og etter han. - Hele Toraen, slik vi har den nå [dvs. på Maimonides' tid], ble gitt av Moses. - Denne Tora vil aldri bli byttet ut og ingen annen vil utgå fra Skaperen. - Skaperen kjenner alle menneskers handlinger og tanker. - Skaperen viser godhet mot dem som holder hans bud og straffer dem som bryter hans bud. - Jeg tror på Messias' komme, selv om han nøler, kan han komme hver dag. - De dødes oppstandelse vil finne sted til den tid det vil behage Skaperen.

Avsnittets kilder
Kildene til dette avsnittet er (24) og (83) og dessuten en norsk bibeloversettelse fra Det norske Bibelselskap (21) og en fra Verlag der Zwingli-Bibel Zürich, Sveits (28). Den norske bibelen sier ikke noe om kildeskriftene som er brukt. Under "Forklaringer" bruker man et sted ordet "grunnteksten", uten å beskrive nærmere hvilken eller hvilke det er. Bok (28), som også har en flere hundreårig oversetter-tradisjon, sier at grunntekstene er håndskrevne. Og fra fotnoter til tekstene får vi vite at greske og hebraiske grunntekster har vært benyttet. På en rekke steder i teksten gjør man dessuten oppmerksom på skader og mangler ved grunntekstene, og at de valgte tekstene bare må ansees som forsøk på å gjenskape det opprin-nelige, f.eks. Hiob 30. Dessuten kan grunnteksten være flertydig og gi flere mulige alternativ.

Det øker tilliten til arbeidet når oversetteren gjør oppmerksom på sin egen tvil. Ved forskjeller mellom (28) og (21) har jeg valgt en oversettelse av (28) mens den avvikende teksten fra (21) følger i ( ), hvis avviket er vesentlig. Grunnen er altså at den sveitsiske oversettelsen virker mer objektiv. Ikke alt i det GT er i vår sammenheng betraktet som kilde. Profetenes ord er tillagt spesiell vekt, selv om også de ofte gjelder de nære og aktuelle ting. Alt kan vanskelig betraktes som like hellig.

Innholdet
GT inneholder jødenes historie, hvor Gud har ledet folket ved hjelp av sine profeter - som har vært Guds talerør vis a vis jødefolket - ledet, advart og forutsagt hva som nå ville skje; hvordan folket har oversett og syndet mot Guds bud - og hvodan straff har rammet dem som følge av dette; hva Gud har gitt anvisninger om - samfunnsregler, regler for den enkelte, for tempelet, kriger, gudstjenester, vandringer i ørkenen samt dikt etc.

I et historisk perspektiv handler det særlig om: Skapelsen - Syndefallet - Patriarkene, deres etterkommere og deres liv. Om hvordan Gud førte folket ut av Egypten og organiserte samfunnet i samråd med dem. Moses' oppdrag i to versjoner (f.eks. de 10 bud) Nøye anvisninger om åpenbaringsteltet med utforming og utrustning i to versjoner - omfang - innvielse av Aron med sønner i to versjoner - historiebok - krigsbytte osv. Det finnes altså en rekke gjentagelser, men også fortellinger som er samtidige, men som involverer forskjellige personer.

4.44 Begrep
Av de begrep vi har bruk for i denne sammenheng, finnes ingen som trenger spesiell forklaring. Likevel vil vi gjøre oppmerksom på at det greske ordet aeon, som vanligvis oversettes med evig, også kan bety en meget lang tid, som tross alt tar slutt en gang. Det betyr at ordet evig i sitatene nedenfor kan bety et svært langt, men likevel avgrenset tidsavsnitt.

En nærmere undersøkelse tyder på at ordet død er brukt i to sammenhenger, dvs, i to betydninger. For det første dør man den kjente jordiske død som fører til oppløsning av det jordiske legemet. Men det å leve i opposisjon og/eller atskilt fra Gud kan bli kalt å være (åndelig) død. Man kan altså leve på Jorden og likevel være (åndelig) død, dvs. leve atskilt fra Gud. Lever man i det hinsidige, kan man også være åndelig død. Da lever man i dødsriket. Lever man i det hinsidige i pakt med Gud, da lever man, selv om man dør en jordisk død.

4.45 Kjernespørsmålene

Hvordan er virkeligheten?

Om Gud og noen av hans egenskaper
Jødene tror på én usynlig, men allmektig Gud. (Jer.32.26): "Da kom Herrens ord til Jeremia, og det lød som så: Jeg er Herren, alle skapningers Gud. Skulle noe være umulig for meg?"
(2.Mos.20.1-17): Slik sa Moses til folket etter å ha mottatt de ti bud: "Og Gud talte alle disse ord og sa: 'Jeg er Herren din Gud som førte deg ut av Egypt, av slavehuset. Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg. ... For jeg, Herren, din Gud er en sjalu Gud, som hjemsøker fedrenes synd hos barnene i det tredje og fjærde ledd til dem som hater meg, men som øver nåde inntil det tusende ledd hos deres barn som elsker meg og holder mine bud. (For jeg, Herren, din Gud er en nidkjær gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.)" og så de ni øvrige bud, som forutsettes å være kjent. Som man ser, er det betydelig meningsforskjell i de to oversettelsene. Den norske har tolket vekk den vanskelige arvesynden og erstattet den med selvfølgeligheter, nemlig at Gud er nådig mot dem som elsker ham og omvendt.

(2.Mos.33.20): "Da sa han: 'Du kann ikke se ansiktet mitt, for intet menneske som ser meg, kan opprettholde livet.'" Og (Jer.23.23): "Er jeg en gud som bare er nær, sier Herren, og ikke en gud langt borte? Kan noen skjule seg på hemmelige steder, så jeg ikke ser ham? sier Herren. Fyller ikke jeg både himmel og jord? lyder ordet fra Herren." Og (Ordspr.15.3 og 11): "Overalt er Herrens øyne, overvåker onde og gode." "Underverden og avgrunn ligger åpne for Herren, hvor mye mer da menneskebarnas hjerter!"

Av tekstene fremgår det flere steder at Gud ikke synes å vite riktig alt om fremtiden. Dette innebærer at alt ikke kan være forutbestemt. (1.Sam.15.10): "Da gikk Herrens ord til Samuel: 'Jeg angrer at jeg gjorde Saul til konge; for han har vendt seg bort fra meg og ikke utført mine ordre.'" (2.Krøn. 36.15): "Herren, deres fedres Gud, sendte dem advarsler sent og tidlig gjennom sine sendebud; for han ville skåne sitt folk og sitt tempel (bolig). Men de spottet Guds sendebud, foraktet hans ord og spottet (holdt) hans profeter (for narr), inntil Herrens harme mot hans folk ble så stor at det ikke fantes boteråd mer." Og (2.Sam.24.16): "Men da engelen strakte hånden sin ut mot Jerusalem, for å ødelegge byen, da angret Herren ulykken (da endret Herren sin plan og stanset ulykken), og han sa til engelen som herjet blant folket: Det er nok! Trekk din hånd tilbake!"

I (Esek.13.19) finner vi Herrens ord mot kvinner som driver med spådom og trolldom: "Dere vanhelliger meg hos mitt folk for noen never bygg og noen biter brød for å tilintetgjøre sjeler (når dere dreper mennesker), som ikke skulle dø, og holder sjeler i live (berger livet for andre) som ikke skulle leve." Spåkvinnene kunne etter dette påvirke livets lengde. Og i (1.Krøn.17.9): sier Gud gjennom profeten Natan i Davids regjeringstid: "Jeg vil gjøre istand et bosted for mitt folk Israel og plante det der. De skal få bli i sitt land og ikke (aldri) bli uroet mer." Det viste seg siden ikke å bli tilfelle.
I (1.Kong.3.10) sies derimot noe om hva Gud setter pris på: : "Herren likte at Salomo ba om slikt. Og Gud sa til ham:'Siden du ber om slikt og ikke om et langt liv eller rikdom eller dine fienders død, men om innsikt, å forstå det rette [das Recht], så gjør jeg som du sier:... " Og (1.Sam.16.7): "For Gud ser ikke på det som menneskene ser på; Mennesket ser på det ytre; men Herren ser på hjertet."

Skaperverket
GT sier lite om skaperverkets utforming, bortsett fra selve skapelsesberetningen, som stort sett dreier seg om Jorden og det som er på og rundt den, og som forutsettes kjent. (1.Mos.1.26): "Gud sa: 'La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!'" Gud bruker her flertall før mennesket ble skapt. Kan det tyde på at han hadde skapt andre intelligente vesener før mennesket? Og "Da lot Gud, Herren, en dypsøvn falle på mennesket. slik at han sovnet. Og han tok ut et av hans ribben og fylte stedet med kjøtt. Og Gud, Herren, bygde en kvinne av ribbenet som han hadde tatt fra mennesket og førte henne til mennesket. Da sa mennesket:'Denne er da endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne (kvinne); for hun er tatt av mannen.'" (1.Mos.2.21)

Menneskets vesen (psykologi)
GT sier lite om utformingen av menneskets psyke, bortsett fra at mennesket er svakt og lett lar seg forføre til å gjøre det Herren misliker.

Den "andre siden"
Som det vil fremgå av flere av sitatene i dette avsnittet, finnes det et hinsidig, og det finnes åndevesener og engler der. Men det fremgår også at det hinsidige er delt i en god og en ond verden, hvor Satan bor.
(Dom.6.22): "Da Gideon skjønte at det var Herrens engel [han hadde sett], sa han: Oh! Herren min Gud, jeg har sett Herrens engel ansikt til ansikt." Dom.6 inneholder en hel samtale mellom en av Guds engler og Gideon. Det forhold at betegnelsene Herren og Herrens engel brukes om hverandre må vel tolkes dithen at alt det engelen sier og gjør, det gjør den i oppdrag av Herren og i hans ånd.

(1.Sam.16.14/23): "Da Herrens ånd hadde forlatt Saul, ble han plaget av en ond ånd, sendt av Herren. (Herrens ånd forlot Saul, og en ond ånd fra Herren skremte ham.).... Når den onde ånden (når så ånden fra Gud) kom over Saul, tok David lutten (harpen) og spilte; da ble det lettere og bedre for Saul, og den onde ånden forlot ham." Som man ser, er forskjellen mellom de to oversettelsene betydelig.

(Job.1.6): "Så hendte det en dag at Guds sønner kom og trådte frem for Herren; blant dem var også Satan. 'Hvor kommer du fra?' spurte Herren. 'Jeg har streifet omkring på Jorden,' svarte Satan. ...." Og det fremgår av det følgende at han påfører menneskene skade.

I Jesaias nidvise om Babels konge heter det bl.a.: "Du som var så stor og stolt, er støtt ned i dødsriket med dine klingende harper. Nå ligger du på et råttent leie, mark og kryp er ditt teppe." Og videre: "Det var du som sa med deg selv: '.... Jeg vil stige opp over de høye skyer og gjøre meg lik den høyeste.' Nei, til dødsriket er du støtt ned, lengst ned i den dype hulen." (Jes.14.11/13).

Relasjonene mellom Jorden og det hinsidige
Det finnes en kommunikasjon mellom menneskene og det hinsidige. Profetene spiller en sentral rolle her. Men engler og Gud selv gjør også bruk av slik kommunikasjon. Dessuten har altså onde makter muligheter for å innvirke på menneskene og på jordiske forhold.
(2.Mos.23.20): "Se, jeg sender en engel foran deg for å passe på deg underveis, og for å bringe deg dit jeg har bestemt. Vær aktsom overfor han, og hør på det han sier. Sett deg ikke opp mot ham; han vil ikke tilgi deres overtredelser, for jeg er selv (mitt navn er) i ham."
(Esek.18.26): "Når en rettferdig mann vender seg bort fra sin rette ferd og gjør urett, skal han dø på grunn av dette. For den urett han har gjort, skal han dø. Men når den ugudelige vender om fra sin gudløshet (ondskap) og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han berge livet til sin sjel (berge livet). .... Derfor, Israels ætt, vil jeg dømme dere slik at enhver får igjen etter det han har gjort, lyder ordet fra Herren, Gud." Kommentar: Å gå fra liv til død, er vi kjent med, men av dette fremgår at man også kan gå fra død til liv, hvis man vender om. Det kan se ut til at det å være gudløs er det samme som å være (åndelig) død.

I (Jer.1.4) står noe interessant: "Herrens ord kom til meg, og det lød så: Før jeg formet deg i mors liv, valgte (kjente) jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkene satte jeg deg." Her sier Herren gjennom Jeremias at han, Herren, valgte Jeremias før fosteret utviklet seg i morens liv. For å kunne velge, må det man velger mellom eksistere. Det synes å bety at Jeremias eksisterte før han ble til i mors liv. Hans kvaliteter var da slik at Herren utså han til å bli profet.

Om forholdet mellom Gud og skapning/folk
(1.Krøn.17.21): "Og hvor er en annen nasjon (Hvem er) som ditt folk Israel? Fins det et eneste folk på jorden som Gud selv kom og gjorde til sitt eget folk? ... Du satte ditt folk Israel til å være ditt eget folk til evig tid; og du, Herre, er blitt deres Gud."

Profetene og noen konger - slik som David - kunne snakke med Gud fra ansikt til ansikt: (1.Krøn.17.16): "Da gikk kong David inn og ble der for Herrens ansikt og sa: 'Hvem er vel jeg, Herre Gud, og hva er min ætt, siden du har ført meg helt til nå? .... Og du har sett på meg som en mann av høy rang.'" (5.Mos.18.17): "Da sa Herren til meg: 'Det er bra det de har sagt. En profet, som deg, vil jeg la oppstå blant deres brødre (landsmenn) og legge mine ord i hans munn, og han skal meddele dem det jeg vil han skal si.'" (2.Krøn.18.13): "Men Mika svarte: 'Så sant Herren lever: Det min Gud sier til meg, det må jeg tale.'"

Hvordan skjer slike ting?
(2.Mos.18.15): "Moses svarte sin svigerfar og sa: 'Menneskene kommer til meg for å spørre Gud. Når de har en sak, så kommer de til meg og jeg avgjør mellom partene, og informerer dem om Guds lover og bud.'" (Jer.1.9): "Så rakte Herren ut hånden og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: 'Se, jeg legger mine ord i din munn .... '"
   (Jer.25.3): "I tjuetre år fra ... til denne dag, har Herrens ord kommet til meg, og jeg [Jeremia] har talt til dere både sent og tidlig. Men dere ville ikke høre. Gang på gang sendte Herren alle sine tjenere profetene til dere. Men dere ville ikke høre ... "
   (1.Sam.19.20): "Da sendte Saul noen menn for å hente David. Som de nå så alle profetene i trance (i profetisk henrykkelse), med Samuel i spissen, da kom Guds ånd over Sauls utsendinger, slik at også de falt i trance (ble grepet av profetisk henrykkelse)."
   (1.Sam.10.22): "Da spurte de Gud påny: 'Er mannen overhode kommet hit?' Herren svarte: 'Ja, han holder seg skjult i bagasjen.' Da løp de hen og hentet han der." Her yter Herren hjelp på det praktiske plan. (1.Kong.19.7): "Og Herrens engel kom for annen gang, berørte ham og sa: 'Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.' Da sto han opp, spiste og drakk og gikk i kraft av dette måltidet førti dager og førti netter til gudsfjellet Horeb."

- Beskjeder fra Gud
(1.Krøn.22.10): Herrens ord til David om sønnen Salomo: "..... Han skal bygge et hus for mitt navn. Han skal være min sønn og jeg skal være hans far, og hans kongetrone i Israel vil jeg trygge til evig tid." (1.Krøn.21.18): "Da sa Herrens engel til Gad at han skulle gå ... . Da han [Ornan] snudde seg, fikk han se engelen ... " Gad var navnet på Davids seer. (1.Krøn.21.9). Og (2.Kong.1.15): "Herrens engel sa til Elia: 'Gå ned med ham og vær ikke redd ham.'"

- Ofring og bønn
(2.Krøn.29.21): "De kom med sju okser, sju værer, sju lam og sju geitebukker som syndoffer for kongehuset (riket), for helligdommen og for folket i Juda. Og kongen bød Arons sønner, prestene å ofre dem på Herrens alter. De slaktet oksene, og prestene tok imot blodet og stenket det på alteret. Så slaktet de værene osv. ... " Det synes ikke å være kjent hva hensikten var med alle ofringene som vies mye plass i GT.

- Om de som synder
(Jer.7.19): Herren sier om de i Juda som drev med avgudsdyrkelse: "Gjør de meg vondt? sier Herren, ikke langt mer seg selv, (Det er ikke meg de krenker, sier Herren, men seg selv), så de skal rødme (av skam)?"
   (1.Kong.18.22): "Da sa Elia til folket: 'Jeg er den eneste tilbake av Herrens profeter mens 450 er Ba'als profeter." Ba'al er en avgud.
   (1.Sam.28.6): "Og Saul spurte Herren, men Herren svarte ikke, verken i drømme eller det hellige lodd (urim) eller gjennom profetene. Da sa Saul til sine tjenere: Finn en kvinne som har makt over dødsånder (kan mane frem gjenferd). Så kan jeg gå og spørre henne."
   Jødene trodde også på onde ånder, da noe av den avgudsdyrkelsen de bedrev, gjaldt tilbedelse av onde ånder. (2.Kong.23.8): "... Og landdjevelens helligdom rev han [Josjia] også ned. (Han rev også ned haugene der de hadde dyrket onde ånder).... "

Paranormale fenomen
Det vrimler av paranormale fenomen i GT. Det ligger på siden av dette arbeidet å systematisere alle disse fenomenene, men vi skal likevel nevne - og gi eksempler på - noen av de oftest forekommende typer paranormale fenomen. Det gjelder særlig: Meddelelser fra Gud "ansikt til ansikt", som vi allerede har behandlet, meddelelser gjennom direkte stemme, indirekte gjennom materialisering og dematerialisering, gjennom syn og drømmer. Det finnes også eksempler på at profeter er klarsynte.

- Direkte stemme
(5.Mos.5.22): Moses sier her: "Dette sa Herren på fjellet [Sinai] til hele samfunnet deres (menigheten) med høy røst ut av ilden, skyene og mørket, og ikke noe mer. Han skrev budene på to steintavler som han gav meg."
(2.Mos.19.9): "Men Herren sa til Moses: 'Se, jeg vil komme til deg i en tett sky, slik at folket hører når (at) jeg snakker med deg, og for alltid viser deg tillit."

- Materialisering og dematerialisering
(2.Mos.4.2): "Herren sa til ham [Moses]: 'Hva har du i hånden?' Han svarte: 'En stav.' Da sa han: 'Kast den på jorden.' Og han kastet den på jorden; da ble den til en slange, og Moses sprang bort fra den. Men Herren sa til Moses: 'Strekk ut hånden og grip den i halen!' Og han strakte ut hånden og grep den; da ble den til stav igjen." I (2.Kong.4.42) metter Elisjia 100 mann med tjue byggbrød og noe nyhøstet korn.

- Syn og drømmer (med spesiell betydning)
(1.Mos.28.12): "Da drømte han [Jakob] at det sto en stige på jorden som nådde til himmelen, og Guds engler steg opp og ned på stigen."
   (Esek.8.2): "Da fikk jeg se en skikkelse som lignet en mann. Nedover fra hoftene så den ut som ild, og fra hoftene og oppover var det liksom en glans, som skinnende metall å se til. Han rakte ut noe som lignet på en hånd og tok tak i hårluggen min. Ånden løftet meg opp mellom jord og himmel, og i syner fra Gud tok den meg med til Jerusalem, til porten i nord som fører inn i den indre tempelgård. Der står det gudebilde som vekker (vakte) [Guds] sjalusi (brennende harme)."
   Om Elisjias' klarsynthet: (2.Kong.5.25): "Da Gehasi kom inn og gikk bort til sin herre, sa Elisjia til ham: 'Hvor kommer du fra, Gehasi?' 'Jeg har ikke vært noe sted', svarte han. Men profeten sa til ham: 'Tror du ikke jeg var der i ånden da mannen snudde seg fra vognen og gikk imot deg?' ... " Og (2.Kong.8.13): "Hasael sa: 'Hvordan skulle din tjener, en hund som jeg, gjøre så store ting?' Elisjia svarte: 'Herren har latt meg se deg som konge over arameerne."
   (2.Krøn.7.12): "Da Salomo var ferdig med tempelet og slottet, ... viste Herren seg for ham om natten og sa til ham: .... "

- Fenomen i tilknytning til gudstjenesten
(2.Mos.33.9): " Og når Moses gikk inn (var kommet inn) i teltet, kom skysøylen ned og stilte seg ved inngangen til teltet, og han [Herren] snakket med Moses. Når hele folket så skysøylen stå ved inngangen til teltet, sto de alle opp og kastet seg ned, hver foran inngangen til sitt eget telt. Men Herren snakket med Moses fra ansikt til ansikt, slik enhver snakker til sin venn (som en mann taler med en annen). Så gikk han [Moses] tilbake til leiren, mens hans tjener Josua, Nuns sønn, en ung mann, aldri forlot (stadig holdt til i) teltet."
(2.Mos.40.34): "Da dekket skyen det hellige teltet (møteteltet), og Herrens herlighet fyllte boligen (helligdommen). Og Moses kunne ikke gå inn i det hellige teltet, fordi skyen hvilte på det, og Herrens herlighet fylte rommet. Og når skyen hevet seg vekk fra rommet, brøt israelittene opp, sålenge de var på sin vandring. Men når skyen ikke hevet seg, brøt de ikke opp, til den hevet seg. For Herrens sky var over teltet om dagen; om natten lyste den som ild foran øynene på hele Israels hus, sålenge de var på vandringen."
(4.Mos.12.5): "Da fôr Herren ned i en skysøyle, og stilte seg ved inngangen til teltet. Han ropte på Aaron og Mirjam, og begge gikk ut. Og han sa: 'Hør mine ord! Når det er en Herrens profet blant dere, så åpenbarer jeg meg i syner og taler i drømme med ham. Ikke slik med min knekt Moses: Han er betrodd (trofast) hele mitt hus. Fra munn til munn (ansikt til ansikt) snakker jeg med ham, ikke med syn (klart og tydelig) og ikke med (i) gåter, og han ser Herrens skikkelse."

- Spesielle fenomen
(1.Mos.18.13): "Da sa Herren til Abraham: 'Hvorfor ler Sara og tenker: "Skulle jeg virkelig kunne bli mor, jeg som jo er gammel?" Er noe umulig for Herren?'" Som kjent, sier skriften at Sara ble mor i høy alder.
   (2.Mos.3.2): "Og Guds engel viste seg for ham [Moses] i en flammende ild som slo ut fra tornebusken. Men da han så etter, så han at busken brant uten å brenne opp. Da tenkte Moses: 'Jeg vil se nærmere på dette underfulle fenomenet, hvorfor busken ikke brant opp.' Og Herren så at han kom bort for å se. Og Gud ropte på ham ut fra tornebusken: 'Moses, Moses!' Han svarte: 'Her er jeg.' Da sa han: 'Kom ikke nærmere! Ta skoene av deg; for stedet du står er hellig jord."
   (2.Mos.31.18): "Og da han hadde snakket ferdig med Moses på berget Sinai, overgav han ham de to tavlene med lovene, stentavler som var beskrevet med Guds finger."
   (2.Mos.14.21): "Og Moses strakte hånden ut over havet. Og Herren drev havet tilbake hele natten gjennom en sterk østavind og la havet tørt; og vannene delte seg. Slik gikk israelittene på det tørre midt i havet mens vannet til høyre og venstre for dem sto som murer."

(2.Kong.1.10): "Elia svarte: 'Såsant jeg er en gudsmann, skal ild fare ned fra himmelen og fortære deg og dine femti menn!' Og ild for ned fra himmelen og fortærte føreren og hans femti menn."
(2.Kong.2.3-12): "Dengang Herren tok Elia opp til himmelen i en storm, gikk det slik til: ..... Profetdisiplene i Betel kom ut til Elisja og sa til ham: 'Vet du at Herren idag vil ta din mester opp (bort) over hodet på deg?' Han svarte: 'Ja, jeg vet det, jeg også. Bare ti stille!' .... Mens de [Elias og Elisja] gikk der og talte sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia for opp til himmelen i stormen." med Elisja som vitne.
   Elisjia oppvekker en gutt fra det døde. (2.Kong.4.32): "Da Elisja kom frem til huset, lå gutten død i sengen. Han gikk da inn og stengte døren, så han ble alene med gutten. Han ba til Herren, og så steg han opp i sengen og la seg over gutten med munnen mot hans munn og øynene mot hans øyne og hendene mot hans hender. Da han bøyde seg ned over han, ble guttens kropp varm. Så sto han opp og gikk en gang frem og tilbake i huset. Da han steg opp i sengen igjen og bøyde seg over gutten, nøs gutten sju ganger og slo øynene opp."
   Dette er bare et lite utvalg av de forunderlige tingene GT kan fortelle om. Blant disse finnes også tallrike fenomen med svært mange vitner. Og det finnes fenomen som har pågått i en lang rekke år.

Mål og middel på Jorden

Mål for den enkeltes liv
Jødedommens kilder synes ikke å være mye opptatt av frelse for den enkelte. Folket og folkets skjebne synes å ha vært vesentligst. Herren ville noe med dette folket som han "investerte" så mye i. Men det fremgår ikke klart hva Herren ville med det.
   (Jes.45.16): "Alle som lager gudebilder, skal bli til spott og skam; de skal alle gå bort med vanære. Men Israel skal finne redning (frelse) hos Herren, en evig redning (frelse) skal det være. Dere skal aldri bli til spott og skam." Er det dette frelsen innebærer?

Utdrag av læren
Det som er sagt hittil, kaster også et visst lys over troslæren. De ti bud står selvsagt sentralt. I tillegg vil noen få sitater være informative uten på noen måte å være uttømmende.
Sabbaten varer fra fredag kveld til lørdag kveld. Den skal holdes hellig. I den tiden er det en rekke ting man ikke har lov å gjøre og noe er påbudt å gjøre. Det er ikke lov å arbeide eller reise, ikke å ta i penger, ikke telefonere, ikke bære noe etc. (Neh.13.16): "Også noen menn fra Tyrus som holdt til i Jerusalem, kom dit med fisk og alleslags varer og solgte dem til jødene på sabbaten. Da irettesatte jeg stormennene i Judea og sa til dem: 'hvordan kan dere bære dere så ille at og vanhellige sabbaten?'"
Arvesynd er et anliggende i (Jer.2.9): "Derfor vil jeg fremdeles føre klagemål mot dere, lyder ordet fra Herren, ja, føre klagemål mot deres barnebarn."
(Esek.33.14): "Og hvis jeg sier til den ugudelige (Om den ugudelige sier jeg): 'Du må dø (Han skal dø)'. Men så vender han kanskje om fra sin synd og gjør det som er rett og riktig. Han gir tilbake et pant han har tatt, erstatter det han har røvet, og følger de forskrifter som gjelder for livet, så han ikke gjør noen urett. Da skal han ikke dø, men leve." Konferer det som tidligere er sagt om det å dø og å leve. (1.Sam.15.23): "For ulydighet er like mye synd som å spå, og gjenstridighet som avgudsdyrking."

Leveregler
Forskjellige leveregler på en rekke områder spiller en sentral rolle i ortodokse jøders tro og liv. Noe av dette er opprinnelig, det vil si del av Toraen. Andre deler er kommet til siden. For våre behov er en detaljert gjennomgåelse av levereglene ikke interessant. Nedenfor følger likevel noen sitater fra Toraen som illustrerer bredden og detaljeringen i disse levereglene.

Koke- og spiseregler omfatter blant mye annet at man ikke må blande kjøtt og melk: "Du skal ikke koke et kid i dets mors melk." (5.Mos.22.5): "En kvinne skal ikke bære mannsklær, og en mann ikke ta på seg kvinneklær. For Herren, din Gud har avsky for enhver som gjør slikt." (Dom.13.7): "Han sa til meg: 'Se, du skal bli med barn og få en sønn. Drikk ikke vin eller berusende drikker og spis ikke noe urent, for gutten skal være viet Gud (en Guds nasireer) fra mors liv til hans død."

(1.Mos.17.12): "I en alder av åtte dager skal alle av manns-kjønn blant dere omskjæres, slekt etter slekt. [Også slaven] som er født i huset, liksom den som er kjøpt, og som ikke er av din stamme: ... " Det fremgår ikke klart hva som er hensikten med de strenge levereglene.

Samfunnsregler
Da jødedommen gjelder troen og historien til et folk, er det nærliggende at det også finnes mange forskrifter som regulerer samfunnet. Slik er det da også. Og vi illustrerer det med noen eksempler:

(Esra.9.12): "Derfor skal dere ikke gifte bort døtrene deres til menn av den fremmede befolkningen. Dere skal heller ikke finne koner til sønnene deres blant dem og aldri hjelpe dem til velferd og lykke."
(Neh.13.27): "Er det ikke uhørt av dere å gjøre all denne store urett og handle så troløst mot vår Gud ved at dere bringer hjem utenlandske kvinner. (Skal det nå sies om dere også at dere gjør den store synd å svike vår Gud ved å gifte dere med fremmede kvinner)?"
(Esek.18.5): "Om en mann er rettferdig og gjør det som er rett og godt, ..... . Han krenker ikke sin nestes kone og kommer ikke nær en kvinne når hun er uren. Han er ikke hard mot noen, men lar skyldneren få sin pant tilbake. Han driver ikke med ran og rov, men gir brød til den som sulter, og klær til den som er naken. Han låner ikke ut mot renter og driver ikke åger. Han holder sin hånd fra urett og dømmer rett i strid mellom mann og mann. Han følger mine forskrifter og tar vare på mine lover i troskap." (Mal.2.16): "Jeg vil ikke vite av skilsmisse, sier Herren, Israels Gud, ... "

(Jes.1.16): "Vask dere, gjør dere rene! Få de onde gjerningene bort fra mine øyne! Hold opp å gjøre ondt, lær å gjøre det gode! Legg vinn på det som rett er, sett grenser for voldsmenn (før voldsmannen på den rette vei), hjelp den farløse til hans rett, og ta dere av enkers sak."
(Neh.10.31): "Hvert sjuende år skal vi la jorden hvile og ettergi all gjeld. Vi tar også på oss den forpliktelse at vi hvert år skal betale en tredels sekel til tjenesten i vår Guds hus.... Tiende av det som vokser på vår jord, skal vi gi til levittene og selv skal de kreve den inn i alle våre jordbruksbyer."

Mål og hensikt i en større sammenheng

Hvordan det onde kom inn i verden
(1.Mos.2.16): "Og Gud, Herren, gav menneket [før Eva var skapt] dette påbud og sa: 'Du har lov å spise av alle trærne i hagen; bare av erkjennelsens tre [som gir kunnskap om] godt og ondt må du ikke spise. For straks (den dagen) du spiser av dette treet, må du dø.'"
Fortellingen om syndefallet i (1.Mos.kap.3) er kjent, hvor mennesket spiste av det forbudte eplet og derfor ble utestengt av paradiset. Men det må ha vært et syndefall før dette, som Mose-bøkene ikke forteller om. For på dette tidspunkt eksisterte allerede fristeren i slangens drakt som visste forskjellen på godt og ondt. Også bruken av ordet dø er av interesse her: For Adam og Eva døde jo ikke en jordisk død da de spiste av eplet. Derimot ble de utestengt av paradiset, fordi de hadde vært ulydige mot Gud. Bevisst å være ulydige mot Gud - innebærer det en form for (åndelig) død?.

(Jes.14.1): "Herren skal forbarme seg over Jakob og velge ut Israel enda en gang og la dem få bo i sitt land. Fremmede skal slutte seg til dem og holde seg til Jakobs ætt. Folkeslag skal ta dem og føre dem hjem, og så skal Israels ætt i Herrens land gjøre andre folk til sin eiendom, til treller og trellkvinner." Denne forutsigelsen om fremtiden angår åpenbart Israels tilbaketog fra Babylon. Men det finnes andre forutsigelser som ikke er så entydige.

Messiasforventning?
GT har på en rekke steder utsagn som kan knyttes til en messiasforventning. (2.Sam.7.13-16 og mange kapitler i Jesaia: 7,9,27,28,61). Her skal vi dessuten ta med: (Mika.5.1): "Men du, Betlehem - Efrata, du minste (ringeste) blant fylkene (ættene) i Juda! Fra deg lar jeg komme en mann som skal være hersker i (over) Israel. Han har sitt opphav i gammel tid, i utenkelig (fra eld-)gamle dager."
(Jes.11.1): "En kvist skal skyte fra Isais stubb, og et skudd fra hans røtter bære frukt. Herrens Ånd skal hvile på (over) ham, Ånden med visdom og forstand, Ånden med råd og styrke, Ånden som gir innsikt (kunnskap) om Herren og frykt for ham. .... Da skal ulven være gjest hos (bo sammen med) lammet og leoparden legge seg hos kjeet. ...

Det kan være tvil om hvordan Jes. kap. 53 skal oppfattes? Kapitlet som er skrevet i fortid, gir noen karakteristikker av en Herrens lidende tjener: "Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham. Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som man skjulte sitt ansikt for (ingen ville se på), vi regnet han ikke for noe. ... Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. ... Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; ... De gav ham en grav blant ugudelige, blant rike menn, da han var død, enda han ikke hadde gjort noen urett, og det ikke fantes svik i hans munn. Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Men fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere og leve lenge, og ved ham skal Herrens vilje ha fremgang." Herrens lidende tjener er overskriften til dette kapitlet. Men hvem er det tale om her? Messias eller en annen?

Gud vil noe med jødefolket, men det fremgår ikke av GT hva det er. Profeten Esaias sier: Profetenes lidelser kan frelse hele folket, men hele folket Israels lidelser kan frelse hele verden. Jødene av idag synes ikke å ha en entydig messiasforventning, heller ikke om de religiøse og politiske sider ved en messias. Det synes heller ikke klart hva jødene mener om hvorfor Herren i sin tid etablerte jødefolket. Var det for å vise hvem Han er? Var det for å skape et "arbeidsredskap" når Han vil kalle alle menneskene til seg?

4.46 Kommentar
Da jødedommen er så nær knyttet til et folks historie, har historikerne i våre dager en viss mulighet for å kontrollere riktigheten av en del av opplysningene i de hellige skriftene. Denne sammenligningen foregår da også fortløpende. Det vi kan konstatere her er, at noen av opplysningene i de hellige skriftene er funnet å være i samsvar med det historikerne har funnet. Noe er åpent, fordi historikerne (hittil?) ikke har funnet et motstykke i (den arkeologiske) virkeligheten. Og på enkelte punkter mener historikerne å kunne påvise at det finnes direkte feil opplysninger i de hellige skriftene. Som viktige eksempler kan nevnes (Fra Illustrert Vitenskap nr. 1,97): Utgravinger viser at Jeriko ikke eksisterte på det tidspunktet (ca. 1350 f. Kr.) da Josva - ifølge bibelen - erobret byen. Før det skal Moses ha ført folket Israel ut fra Egypt og til det nåværende Israel. Men de første tegn til bosettinger i dette området oppsto først ca. 150 år senere. Og intet tyder på at det var hebreerne.

Som vi har sett, har de paranormale fenomen spilt en stor rolle for jødene, deres tro og historie. Var det bare fantasi eller var det reelle, paranormale fenomen? Slike fenomen er rapportert fra hele historien, over et tidsrom på ca. 1300 år. Mange paranormale hendelser hadde et stort antall vitner. Fenomenene er dessuten omhyggelig nedtegnet av mennesker som måtte vite at det var svært alvorlig å slurve eller å skrive feil, selv om det, ifølge skriftene, også har forekommet. På den annen side er det påfallende at hebreerne stadig falt tilbake til avgudsdyrkelsen på tross av alle tegnene de hadde fått.

Skriftene forteller om en røff tid med krig og råskap. Også Israels Gud brukte drastiske virkemidler etter vår målestokk. Var folkets utroskap og avguderi bakgrunnen for de sterke virkemidlene? Var det faren for at falske profeter skulle forpurre Guds plan? Var dét Herren ville med jødefolket så viktig, at det som var nødvendig å gjøre, også vis a vis nabofolkene, måtte gjøres - for at Herren skulle nå sine mål? Vi ser også at Herren ofte bruker menneskelige virkemidler, men ikke alltid: (2.Kong.19.35): "Den natten gikk Herrens engel ut og slo ihjel 185 000 mann i assyrernes leir." Men i det neste eksemplet måtte menneskene trå til selv (Esra.10.44): "Alle disse hadde giftet seg med fremmede kvinner, men nå sendte de fra seg både kvinnene og barna." Ifølge Esra skjedde dette slik Gud ville.

Ifølge Talmud er mannen husets herre, men konen nyter den største aktelse som hustru og mor: "Elsk din hustru som deg selv" påbyr Talmud, "og ær henne høyere enn deg selv. Beveg aldri din hustru til tårer, for Gud vil telle hennes tårer."

I et nøtteskall er jødedommen et folk, en tro og et detaljert levesett. Spørsmålet er i hvilken grad skriftenes fortellinger bare gjelder den tiden de oppsto i, eller om deler av innholdet peker fremover og helt inn i vår tid. Vi overlater svaret til leseren på grunnlag av dette avsnittet og egne, uhildete studier av skriftene. Kristendommen og til dels Islam bygger begge på jødedommen, men deres misjonerende virksomhet stammer ikke fra jødedommen, som ikke er en misjonerende religion.

Til hovedsiden Til Innholdsfortegnelsen Til 4.5 Kristendommen